1. Endring av skatteloven § 45 annet ledd siste punktum - avskjæring av fradragsrett for tap når fremmed stat etter skatteavtale har retten til å skattlegge inntekten

1.1 Sammendrag

       Skatteloven § 45 annet ledd siste punktum nekter fradrag for underskudd (tap) her i landet når retten til å skattlegge overskudd (gevinst) etter skatteavtale ligger hos det landet der en eiendom eller et anlegg ligger.

       Skatteloven § 45 annet ledd siste punktum kommer etter sin ordlyd bare til anvendelse ved tap på « eiendommen eller anlegget ». Etter en ren språklig tolkning vil tap på andre formuesobjekt falle utenfor bestemmelsens bruksområde. Departementet har tolket bestemmelsen slik at den gav uttrykk for et generelt prinsipp om at tap ikke kommer til fradrag i Norge i den grad Norge i skatteavtale har fraskrevet seg retten til å beskatte en tilsvarende gevinst. I rettssaken som er omtalt i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) punkt 1.4, slo lagmannsretten fast at skatteloven § 45 annet ledd siste punktum bare omfatter eiendommer og anlegg. Retten fant at bestemmelsen ikke kom til anvendelse ved tap i forbindelse med salg av aksjer.

       Departementet legger domstolens tolkning av skatteloven § 45 annet ledd siste punktum til grunn for hva som skal anses som gjeldende rett. På bakgrunn av rettstilstanden etter den nevnte lagmannsrettsdom er departementet av den oppfatning at det er et klart behov for en generell lovbestemmelse som avskjærer fradrag for tap når en gevinst er unntatt fra beskatning i Norge etter bestemmelse i skatteavtale. En slik avskjæring vil i hovedsak gjelde tap ved realisasjon av aksjer.

       Gjennom skattereformen fra 1992 valgte en å likestille aksjegevinster med andre kapitalinntekter, og dermed gjøre dem generelt nettoskattepliktige, uten hensyn til eiertid, eierandel og næringstilknytning. Som en direkte konsekvens av dette ble også fradragsretten for aksjetap gjort generell i nettoskattegrunnlaget, dvs. alminnelig inntekt. Denne sammenhengen kalles symmetriprinsippet. Resultatet er at fradrag gis i alle typer inntekt som skattlegges med 28 % nettoskatt, herunder både nærings-, pensjons-, lønns- og kapitalinntekter. Overskytende tap kan fremføres som underskudd til fradrag i inntil 10 år. Videre gjelder fradragsretten uavhengig av om det enkelte tap kan ses som utgift til ervervelse av andre inntekter eller ikke.

       Symmetriprinsippet er helt konsekvent gjennomført i den nasjonale beskatning ved realisasjon av aksjer. Det gjelder ingen begrensninger i den nasjonale gevinstskatteplikten for norskeide aksjer i norske selskaper, og dermed heller ikke begrensninger i den nasjonale fradragsretten. Det samme gjelder de fleste andre typer nasjonale kapitalobjekter. For de særlige typer kapitalobjekter hvor den nasjonale gevinstskatteplikten er innskrenket, gjelder det imidlertid tilsvarende innskrenkninger i fradragsretten for tap. Dette følger av skatteloven § 45 første ledd, og angår i første rekke gevinst og tap på bolig- og fritidseiendommer, privat innbo og landbrukseiendommer. Høyesterett har i 1996 ( Rt-1996-516 ) slått fast at det gjelder et alminnelig symmetriprinsipp i forholdet mellom gevinstbeskatning og tapsfradrag i Norge.

       Også i forhold til skatteavtaler som bygger på unntaksmetoden, antas å gjelde et generelt symmetriprinsipp. Dette innebærer at når en inntektspost er unntatt fra beskatning i Norge etter avtalen, kan en tilsvarende utgift ikke komme til fradrag i Norge. Når det gjelder fradrag for tap ved realisasjon av aksjer, har retten i den ovennevnte dom kommet til at symmetriprinsippet ikke gjelder for denne type tap. Bakgrunnen for dette var at det foreligger en særskilt bestemmelse som begrenser fradragsrett for tap, og denne bestemmelsen avskjærer bare tap på eiendommer og anlegg. Symmetriprinsippet kunne da ikke lede til at fradrag for tap ved realisasjon av aksjer var avskåret, siden dette ikke var omfattet av bestemmelsens ordlyd.

       Når det gjelder utenlandsk eiendom eller anlegg eiet av norske skattytere, gir skatteloven § 45 annet ledd siste punktum uttrykk for et symmetriprinsipp. Fradragsretten for tap går ikke lenger enn skatteplikten for gevinst på slike utenlandske eiendeler. Videre er det sikker fortolkning av den alminnelige fradragsbestemmelse i skatteloven § 44 første ledd, om utgifter til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse, at utgiftene må gjelde inntekt som er skattepliktig i Norge. Når slik norsk skatteplikt ikke foreligger, er det forutsetningen at fradrag bare skal gis i den staten der inntekten skattlegges (investeringsstaten), etter lovgivningen der.

       Også når det gjelder fradragsretten for gjeldsrenter, som er generell i det nasjonale skattesystem, baserer en seg på et særskilt tilpasset symmetriprinsipp når skattyteren har formue i både norsk og utenlandsk skattejurisdiksjon. Fordi gjeldsrenter normalt ikke kan knyttes til bestemte, stedlige inntektskilder (formuesposter), er symmetrien i stedet knyttet til selve formuesplasseringene i inn- og utland. Fradragsretten i Norge etter skatteloven § 45 annet ledd andre punktum gjelder en så stor del av skattyterens samlede gjeldsrenter i inn- og utland som den skattepliktige formue i Norge utgjør av den samlede formue i inn- og utland.

       De fleste industrialiserte stater legger stor vekt på symmetriprinsippet ved beskatning av inntekter opptjent i utlandet. En stat som åpner for asymmetri ved å gi fradrag for utenlandske utgifter og tap uten tilknytning til inntjeningen av skattepliktige inntekter i eget skattesystem, reduserer sitt eget skattefundament på en måte som normalt anses uønsket. Slik asymmetri ville også medføre en risiko for fradrag i begge stater dersom informasjonsgangen mellom skattyteren og de to berørte statene sviktet.

       Det er særlig grunn til å merke seg at når symmetriprinsippet tilsier avskjæring av fradragsrett i hjemstaten, gjelder avskjæringen uten videre også om skattyteren ikke har inntekter nok i investeringsstaten til å utnytte fradraget. Det anses ikke å være hjemstatens oppgave å gi fradrag for å avbøte mangel på inntekter i investeringsstaten, eller å avbøte rettslige begrensninger av fradragsretten etter investeringsstatens egen lovgivning. Skattyteren kan i slike tilfeller påberope seg at han ikke får effektivt fradrag noe sted, hvilket isolert sett kan anses urimelig. Årsaken til dette ligger imidlertid ikke i urimeligheter i hjemstatens skattesystem, men i at skattyteren opptrer i en utenlandsk skattejurisdiksjon hvor de faktiske eller rettslige fradragsmuligheter ikke er tilstrekkelige. Hjemstaten (Norge) kan generelt ikke gjøre noe med det, idet det er et konsekvent fastholdt symmetriprinsipp som gir den riktige balanse mellom statenes innbyrdes skattefundamenter i slike situasjoner. I denne balansering kan en ikke legge overordnet vekt på konkrete rimelighetsbetraktninger sett fra den enkelte skattyters side. I stedet må det aksepteres både at beskatningen kan være strengere i en stat enn i en annen, og at de effektive fradragsmulighetene varierer fra stat til stat. Skattyterens valg av investeringssted, og dermed skattejurisdiksjon, bør her være avgjørende.

       Norske skattyteres valuta- og obligasjonsplasseringer i utlandet vil vanligvis være generelt gevinstskattepliktige her hjemme, med tilsvarende generell fradragsrett for tap. Det er således i første rekke ved egenkapitalplasseringer i utlandet i form av aksjer, at det norske skattesystem opererer med brudd på symmetriprinsippet i noen utstrekning. Dette gjelder for aksjeinvesteringer hvor gevinstbeskatningen i Norge er avskåret ved skatteavtale der det benyttes unntaksmetode til fordel for selskapsstaten, mens fradragsretten for aksjetap er generell, uten forbehold for slike avskjæringssituasjoner.

       For aksjegevinster anbefaler OECDs mønsteravtale at bare bostedsstaten skal ha beskatningsrett, altså en unntaksmetode til fordel for bostedsstaten. I Norges skatteavtaler forekommer alle de tre mulige løsninger for aksjegevinster, nemlig kredittmetoden, unntaksmetode til fordel for bostedsstaten, og unntaksmetode til fordel for selskapsstaten. Det er den sistnevnte metode som skaper problemer i forhold til tapsfradrag, og som var bakgrunnen for den endelig avgjorte rettssak som nevnt. Både ved kredittmetoden og ved unntaksmetoden til fordel for bostedsstaten vil gevinstskatteplikt og dermed korresponderende fradragsrett for tap gjelde uten videre ved den norske beskatning, og det aktuelle spørsmål oppstår ikke. Over tid kan spørsmålets betydning endre seg gjennom endrede skatteavtaler, men det svekker ikke behovet for en lovbestemt løsning nå.

       Finansdepartementet kan ikke se at norske aksjeinvesteringer i utlandet står i noen særstilling som skulle begrunne et brudd på symmetriprinsippet. Argumentene bak symmetriprinsippet er like sterke for aksjetap som for andre tap. Et aksjetaps tilknytning til det norske skattesystem blir for svak når mulig gevinst på samme aksje ved høyere vederlag ikke skal skattlegges i Norge. Selskapsbeskatningen skjer i disse tilfellene i den utenlandske selskapsstaten, uten noen særlig tilknytning til det norske skattesystem. Norsk beskatning av mottatt utbytte fra utenlandsk selskap skjer uavhengig av gevinstbeskatningen, og vil ofte være begrenset av selskapsstatens kildeskatt på slike uttatte utbytter fra selskapet. Utbyttebeskatningen vil også ofte gjelde langt mindre beløp fra utlandet enn de det kan være spørsmål om ved eventuell gevinstbeskatning og tapsfradrag. I de tilfeller som ender med realisert tap, vil det ofte ikke ha vært grunnlag for forutgående utbytteutdeling til den norske aksjonæren i det hele tatt. Selv om aksjeposten i det utenlandske selskapet gjelder selskapsintegrasjon, f.eks. et datterselskap eid av et norsk morselskap, er det ikke større grunn enn ellers til å tilgodese eieren med norsk fradragsrett, uten at eieren også ville ha hatt norsk gevinstskatteplikt for de samme aksjene. Hensynet til skattyterens konkrete, samlede fradragsmuligheter bør ikke tillegges større vekt ved aksjetap enn ved annet tap. En mulig senere skatteavtaleendring med overgang til kredittmetode eller unntaksmetode til fordel for bostedsstaten bør ikke påvirke den nasjonale fradragsrett i tiden før slik overgang eventuelt skjer.

       Det kan reises spørsmål om den gjeldende fradragsrett i Norge for de aktuelle aksjetap er subsidiær, dvs. at fradrag gis bare i den utstrekning effektivt fradrag ikke oppnås i selskapsstaten. I motsatt fall ville skattyteren kunne få effektivt fradrag både i Norge og i selskapsstaten, hvilket må anses som uheldig. Den nevnte lagmannsrettsdom av 9. desember 1996 gjaldt et tilfelle der skattyteren ikke hadde effektiv fradragsmulighet i selskapsstaten. Grunnlaget for en slik begrensning av fradragsretten er imidlertid ikke klart. Ved en snarlig revisjon av regelverket gjennom positiv lovgivning unngår en at dette spørsmål kommer på spissen.

       Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen i § 45 annet ledd siste punktum blir endret. Bestemmelsen skal som tidligere bare gjelde der norsk skattlegging er frafalt i avtale etter unntaksmetoden. Bestemmelsen vil avskjære fradragsrett både for ulike utgiftsposter og for tap ved realisasjon av formuesobjekt, og den vil som tidligere gjelde både i og utenfor næringsvirksomhet. Etter departementets syn vil siste punktum også gjelde når rett til fradrag følger av lovbestemmelser i andre lover, herunder reglene i selskapsskatteloven.

       Forslaget medfører ikke noen endring av gjeldende regler om fordelingen av renteutgifter og eventuelle andre indirekte utgifter mellom Norge og utlandet. Departementet gjør oppmerksom på at en om kort tid vil sende ut på høring en vurdering av behovet for endringer i rentefordelingsbestemmelsen i skatteloven § 45 annet ledd andre punktum.

       Departementet går inn for at lovendringen skal tre i kraft fra og med inntektsåret 1998. Departementet gjør uttrykkelig oppmerksom på at dette innebærer at en lovendring bare får virkning for aksjer som realiseres etter 1. januar 1998. Departementet viser til utkast i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) til endring i skatteloven § 45 annet ledd siste punktum.

       Forslaget er en innstramming av gjeldende rett. Den aktuelle avskjæring av fradragsrett vil ikke innebære merkbare endringer i skatteprovenyet, og forventes heller ikke å få særlig betydning for ligningsmyndighetenes arbeidsbyrde.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Gard Folkvord, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, slutter seg til forslaget til endringer i skatteloven § 45 annet ledd siste punktum.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen og fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, går imot Regjeringens forslag til endring av skattelovens § 45 annet ledd siste punktum, primært fordi endringen vil demotivere norske langsiktige investeringer i utlandet.

       Disse medlemmer viser til at ved tap på salg av aksjer i selskaper i andre land vil det ofte ikke være inntekter i samme land som tapet kan føres mot. Det er ikke ønskelig at skattyter blir stående uten fradrag i det hele tatt, ved at skattyter nektes fradrag i Norge.

       Disse medlemmer viser videre til at skatteavtalenes formål er å avverge at samme inntekt blir beskattet fullt ut i begge land. Den foreslåtte lovendring hvor skattyter helt ut mister fradragsrett for tap fremstår i lys av dette meget uheldig.

2. Endringer i likningsloven og merverdiavgiftsloven

2.1 Endringer i likningsloven og merverdiavgiftsloven som følge av omorganisering av Postverket

2.1.1 Endringer i likningsloven

2.1.1.1 Sammendrag

       Etter likningslova § 6-13 nr. 1 har « offentlige myndigheter, innretninger m.v. og tjenestemenn » opplysningsplikt til likningsstyresmaktene om andre skattytere. Det er i likningslova § 6-13 nr. 2 bokstav d ei særleg lovføresegn om Postverket si opplysningsplikt om postinkassasjon, pengesending ved posttilvising og pengesending ved verdibrev. Postverket blei omdanna til eit eige selskap ved lov av 22. november 1996 nr. 65, og er såleis ikkje lenger eit offentleg organ i likningslova § 6-13 sin forstand. Departementet visar mellom anna til at Statens postselskap rettsleg og økonomisk er skilt ut frå staten. På denne bakgrunn er likningslova § 6-13 nr. 2 bokstav d om Postverket etter departementet sitt syn overflødig, og departementet gjer framlegg om at føresegna blir oppheva.

       Det følgjer av likningslova § 6-13 nr. 2 bokstav d at postvesenet etter krav frå likningsstyresmaktene pliktar å gi informasjon om postinkassasjon (som i dag er erstatta av betaling med innbetalingsblankettar) og om pengesending ved posttilvising. Postbanken BA er i dag rett organ for informasjon om betaling med innbetalingsblankett og om pengesending ved posttilvising. Postbanken BA har som alle andre bankar opplysningsplikt etter likningslova § 6-4 nr. 2. Departementet meiner at opplysning om betaling med innbetalingsblankettar og pengesending ved posttilvising er omfatta av plikta etter denne lovføresegna. Departementet legg såleis til grunn at Postbanken BA etter gjeldande rett har opplysningsplikt med omsyn til betaling med innbetalingsblankettar og pengesending med posttilvising, og at oppheving av § 6-13 nr. 2 bokstav d såleis ikkje får konsekvensar på dette punkt.

       Det følgjer vidare av likningslova § 6-13 nr. 2 bokstav d at postvesenet etter krav frå likningsstyresmaktene skal gi opplysningar om pengesending ved verdibrev. Framleis er det grunn til å ha ein slik regel i lova. Men pengesending ved verdibrev skjer i dag gjennom Statens postselskap, og likningsstyresmaktene kan derfor som nemnt ovanfor ikkje lenger nytte § 6-13 nr. 2 bokstav d som heimel for opplysningar om pengesending ved verdibrev. Etter departementet sitt syn kan heller ikkje likningslova § 4-10 nyttast som heimel for eit slikt krav om opplysningar om tredjemenn.

       Etter departementet si oppfatning kan derimot likningslova § 6-15 om kontrollundersøking i utgangspunktet nyttast når likningsstyresmaktene ønskjer opplysningar om pengesending ved verdibrev. Det er likevel uheldig om likningsstyresmaktene må basere seg berre på § 6-15 i denne samanhengen.

       På denne bakgrunn meiner departementet at likningsstyresmaktene bør få ein ny og klar heimel for sine krav om opplysningar frå Statens postselskap og andre postoperatørar om pengesending ved verdibrev. Departementet gjer derfor framlegg om ein særleg heimel for dette i likningslova § 6-4 nr. 2 nytt siste punktum. Statens postselskap og andre postoperatørar vil då ha plikt etter likningslova § 6-1 til å innrette si rekneskapsføring slik at forholdet kan kontrollerast.

       På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om at likningslova § 6-13 nr. 2 bokstav d blir oppheva. Departementet gjer vidare framlegg om at opplysningsplikt til likningsstyresmaktene for Statens postselskap og andre postoperatørar om pengesending ved verdibrev får ein særleg heimel i likningslova § 6-4 nr. 2 nytt siste punktum. Departementet gjer framlegg om at lovendringa trer i kraft straks, med verknad frå og med inntektsåret 1998. Departementet viser til utkast i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) til endring i likningslova § 6-4.

2.1.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til endringer i likningsloven.

2.1.2 Endringer i merverdiavgiftsloven

2.1.2.1 Sammendrag

       Etter meirverdiavgiftslova § 50 annet ledd har « offentlige myndigheter, innretninger m.v. og tjenestemenn » opplysningsplikt til avgiftsstyresmaktene. Likeins likningslova § 6-13, er det i meirverdiavgiftslova § 50 tredje ledd bokstav d ei særleg lovføresegn om postverket si opplysningsplikt om postinkassasjon, pengesending ved posttilvising og pengesending ved verdibrev. Av same omsyn som omtala i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) pkt. 2.1.2, meiner departementet at Statens postselskap etter omdanninga heller ikkje er omfatta av meirverdiavgiftslova § 50 tredje ledd bokstav d. På denne bakgrunn er også meirverdiavgiftslova § 50 tredje ledd bokstav d etter departementet sitt syn overflødig, og ein gjer framlegg om at lovføresegna blir oppheva.

       Det følgjer av meirverdiavgiftslova § 50 tredje ledd bokstav d at Postverket etter krav frå avgiftsstyresmaktene pliktar å gi informasjon om postinkassasjon (som i dag er erstatta av betaling med innbetalingsblankettar) og om pengesending ved posttilvising. Postbanken BA er rett organ for informasjon om betaling med innbetalingsblankett og om pengesending ved posttilvising. Postbanken BA har som alle andre bankar opplysningsplikt til avgiftsstyresmaktene etter meirverdiavgiftslova § 48. Departementet meiner at opplysningsplikt om betaling med innbetalingsblankettar og pengesending ved posttilvising er omfatta av plikta etter denne lovføresegna. Departementet legg såleis til grunn at Postbanken BA etter gjeldande rett har opplysningsplikt for betaling med innbetalingsblankettar og pengesending med posttilvising, og at opphevinga av § 50 tredje ledd bokstav d ikkje får konsekvensar på dette punkt.

       Det følgjer vidare av meirverdiavgiftslova § 50 tredje ledd bokstav d at Postverket etter krav frå avgiftsstyresmaktene skal gi opplysningar om pengesending ved verdibrev. Pengesending ved verdibrev skjer som nemnt gjennom Statens postselskap, og avgiftsstyresmaktene kan derfor etter omdanninga ikkje lenger nytte meirverdiavgiftslova § 50 tredje ledd bokstav d som heimel for opplysningar om pengesending ved verdibrev. Sjølv om Postverket er omdanna, vil behovet for myndigheitene til å hente inn opplysningar om pengesending ved verdibrev vere det same. Departementet ønskjer derfor å vidareføre lovføresegna om høve til å gjere dette. Etter departementet si oppfatning vil det vere i samsvar med meirverdiavgiftslova sitt system at ein har ein eigen heimel med dette innhald. Departementet legg i denne samanheng vekt på at Statens postselskap sit inne med opplysningar om ei stor mengde personar, selskap og innretningar.

       Departementet gjer på denne bakgrunn framlegg om at ein særleg heimel for avgiftsstyresmaktene sine krav om opplysningar frå Statens postselskap og andre postoperatørar om pengesending ved verdibrev blir teke inn i meirverdiavgiftslova § 48 første ledd nytt siste punktum. På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om at meirverdiavgiftslova § 50 tredje ledd bokstav d blir oppheva. Departementet gjer framlegg om at lovendringa trer i kraft straks. Ein viser til utkast i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) til endring i meirverdiavgiftslova § 48.

2.1.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslagene til endringer i merverdiavgiftsloven § 48 og § 50 tredje ledd.

2.2 Endring i merverdiavgiftsloven § 35

2.2.1 Sammendrag

       Meirverdiavgiftslova § 35 første ledd bokstav a nyttar omgrepet « postgiro ». Som ei følgje av samordninga mellom Postbanken BA og forretnings- og sparebankane, blir det no nytta ein felles giroblankett merka « giro ». Overfor kunden blir det ikkje skilt mellom postgiro og bankgiro. Det er ut frå dette ikkje lenger hensiktsmessig å skilje mellom betaling over post- og bankgiro i lovverket.

       Innbetaling over giro til Postbanken BA vil etter dette vere omfatta av meirverdiavgiftslova § 35 første ledd bokstav c, og føresegna i bokstav a vil vere overflødig.

       På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om at meirverdiavgiftslova § 35 første ledd bokstav a blir oppheva, slik at noverande bokstav b og c blir nye bokstavar a og b. Departementet gjer framlegg om at lovendringa trer i kraft straks. Ein viser til utkast til endring i meirverdiavgiftslova § 35.

2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til endring i merverdiavgiftsloven § 35 første ledd.

3. Skattefritak for sjøtrygdelag

3.1 Sammendrag

       Etter skattelova § 26 første ledd bokstav f nr. 6 kan formues- og inntektsskatt ikkje påleggjast Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap samt Assuranseforeningen Havfiske - Gjensidig i den grad verksemda gjeld sjøforsikring i samband med fiske. Andre gjensidige sjøtrygdelag er fritekne for formues- og inntektsskatt så langt dei ikkje teiknar høgare forsikring enn kr 1.000.000 for kvar risikoeining, jf. skattelova § 26 første ledd bokstav f nr. 5.

       Reglane om skattefritak for gjensidige sjøtrygdelag er mellom anna grunna i at desse selskapa driv på eit relativt snevert og einsarta felt med stor risiko, og at dei ikkje har høve til å spreie vågnaden slik som vanlege forsikringsselskap har. Vidare er det lagt vekt på at skattlegging etter dei vanlege føresegnene vil gjere det vanskeleg å leggje opp reservar som dekker alle krava i år med mange forlis.

       Sjøtrygdelaga Bud og Hustad Forsikring Gjensidig, Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap, Havtrygd Gjensidig Forsikring, Sunnmøre Båttrygdelag Gjensidig og Sjøtrygdelaget Nordlys Forsikring Gjensidig har bede om å få komme inn under skattefritaket i skattelova § 26 første ledd bokstav f nr. 6.

       Finansdepartementet meiner at dei fem sjøtrygdelaga ikkje bør stå i noko annan stilling enn dei to selskapa som i dag er omfatta av fritaket i denne føresegna. Dei omsyn som talar for fullt skattefritak er dei same for alle sjøtrygdelag og -foreiningar, og arten av risiko er hovudsakleg den same. Dei fem sjøtrygdelaga forsikrar òg mannskap i form av ansvarsforsikring, yrkesskadeforsikring og andre mannskapsforsikringar. Ein viser til at Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag er fritekne for formues- og inntektsskatt i medhald av skattelova § 26 første ledd bokstav f nr. 4 utan nokon grensesum. Det synes derfor å vere best i samsvar med prinsippet om lik handsaming at dei fem sjøtrygdelaga vert likestilte med dei foreiningar og lag som i dag nyt godt av fullt skattefritak.

       Departementet gjer derfor framlegg om at skattelova § 26 første ledd bokstav f nr. 5 og 6 blir erstatta av eit nytt nummer 5 som skal gjelde alle sjøtrygdelag og -foreiningar. I tillegg til dei fem sjøtrygdelaga som har bede departementet om å foreslå ei lovendring, har Kredittilsynet gjort merksam på at Espeværs Gjensidige Assuranceforening i det vesentlege står i same stilling som dei andre sjøtrygdelaga. Selskapet forsikrar i tillegg til fiske- og fraktfartøy også lystbåtar. Etter departementet sitt syn bør dette selskapet også kome inn under føresegna om fullt skattefritak så langt verksemda gjeld sjøforsikring i samband med fiske.

       Som følgje av grensesummen i skattelova § 26 første ledd bokstav f nr. 5 gir sjøtrygdelaga koassuranse til Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap. Dette medfører at den forsikringsverksemd som sjøtrygdelaga driv i realiteten ikkje vert skattlagt. Eit generelt skattefritak for sjøforsikringsselskapa vil derfor ikkje føre med seg provenyverknader for det offentlege.

       Forslaget til endring vil ikkje gi særlege administrative følgjer.

       Departementet gjer framlegg om at endringa skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1998.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til endring i skatteloven § 26 første ledd bokstav f.

4. Endringer i lov om enhetsregisteret

4.1 Sammendrag

       Etter gjeldande rett definerer einingsregisterlova fem tilknytte register. Dette er arbeidsgjevardelen i Arbeidsgjevar-/arbeidstakarregisteret, Føretaksregisteret, Meirverdiavgiftsmanntalet, Fylkesmennene sine register over stiftingar og Statistisk sentralbyrå sitt Bedrifts- og føretakregister.

       Etter departementet si meining vil det vere klare fordeler ved at skatteetaten sine register over etterskotspliktige skattytarar blir definert som eit tilknytt register. Det vil m.a. vere fordelar i samband med sikker identifikasjon av skattytar ved mottak av oppgåver, forenkling ved likningshandsaminga av skattytarar med verksemd i fleire kommunar og betra moglegheiter for kontroll av oppgåvene ved bruk av ein sentralisert, felles identifikasjonsnøkkel.

       Vidare vil bruk av organisasjonsnummer i skatteetaten sine register over etterskotspliktige skattytarar vere ei viktig brikke i samband med utvikling av løysing for elektronisk innrapportering av opplysningar frå dei næringsdrivande til skatteetaten.

       Dei fleste skattytarane som er registrerte i skatteetaten sine register over etterskotspliktige skattytarar er allereie registrerte og tildelte organisasjonsnummer i Einingsregisteret. Av totalt ca 120.000 registrerte etterskotspliktige skattytarar (ca 105.000 av disse er aksjeselskap) som er i skatteetaten sine register over etterskotspliktige, står det att ca 3.600 skattytarar som ikkje er registrert og tildelt organisasjonsnummer i Einingsregisteret. Desse 3.600 skattytarane er i all hovudsak næringsdrivande juridiske personar, samt einskilde skattytarar - både juridiske og fysiske personar - som er heimehøyrande i utlandet og som har skatteplikt til Noreg. Departementet foreslår at dette registeret blir definert som eit tilknytt register i høve til Einingsregisteret.

       Omsynet til personvernet for dei nye registreringspliktige einingane frå registeret over etterskotspliktige skattytarar vil bli ivareteken på lik linje med dei einingane som allereie er registrert i Einingsregisteret. Fordi dei etterskotspliktige i all hovudsak er næringsdrivande juridiske personar eller fysiske personar med tilknyting til utøving av næringsverksemd, vil framlegget etter departementet si meining ikkje medføre at det blir registrert sensitive personopplysningar.

       Framlegget vil innebere ei viss utviding av talet på registreringspliktige einingar heimehøyrande i utlandet. Dette vil vere einingar som er etterskotspliktige skattytarar til Noreg og som ikkje har registreringsplikt etter gjeldande rett. I høyringsuttalane til Næringslivets Hovedorganisasjon og Skattebetalerforeningen peikar dei m.a. på det forhold at det kan bli relativt kostnadskrevjande for selskap heimehøyrande i utlandet som skal registrerast i Einingsregisteret, dersom gjeldande rett vert oppretthalde med krav om framvising av stiftingdokument som registerfører kan krevje omsett til norsk av translatør godkjent av norske myndigheiter. Det er kostnadene til translatør som Næringslivets Hovedorganisasjon og Skattebetalerforeningen fokuserer på i høyringsuttalane. Departementet meiner at ein kan unngå slike eventuelle kostnadskrevjande omsettingar av stiftingdokument, samtidig som ein opprettheld Einingsregisteret sin kontroll med at selskapet er stifta eller oppretta i fylgje heimlandet sine lover, ved å etablere ei meir fleksibel løysing på dette punktet enn den som føreligg etter gjeldande rett. Departementet foreslår at det vert opna for at registerfører kan bestemme at desse selskapa i staden for å legge fram stiftingdokument kan legge fram stadfesta utskrift frå offentleg registreringsmynde i heimlandet som viser at selskapet er lovleg stifta eller oppretta. Regelen om at registerfører kan krevje framlagt dokumenter omsett til norsk av translatør godkjent av norske myndigheiter foreslår ein å gi tilsvarande bruksmåte på ei slik utskrift. Etter departementet si meining bør det ikkje stillast krav til den offentlege registreringsmynde i utlandet som kan gi slik stadfesta utskrift ut over det at respektive myndigheit må ha vurdert stiftinga eller opprettinga av eininga og konkludert med at den er gyldig (dette kan t.d. vere eit offentleg bransje- eller bedriftsregister, skattemyndigheitene sitt register over skattepliktige). Departementet viser til framlegget i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) til endring i einingsregisterlova § 8 (departementet har gjort ein regelteknisk gjennomgang av einingsregisterlova § 8. Materielt nytt i regelen er det som går fram av framlegget til annet ledd). Departementet gjer framlegg om at lovendringane trer i kraft 1. januar 1998.

       For å forenkle gjennomføringa av lovendringa for dei skattytarane i skatteetaten sine register over etterskotspliktige skattytarar som når endringsloven trer i kraft ikkje er registrert og tildelt organisasjonsnummer i Einingsregisteret, vert det føreslege ein overgangsregel som gir heimel for maskinell overføring av opplysningar frå skatteetaten sitt etterskotsregister til Einingsregisteret. Dei skattytarane som blir registrert i Einingsregisteret på grunnlag av slik maskinell overføring av opplysningar, skal etter framlegget motta varsling frå anten skatteetaten eller Einingsregisteret om overføringa.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til endringer i lov om Enhetsregisteret.

5. Merverdiavgift - foreldelse av forsinkelsesrenter etter krav om tvangsfullbyrdelse

5.1 Sammendrag

       Departementet finn det uheldig og lite føremålstenleg at det i dag er ulike reglar for renter påløypt etter tvangsforretninga for krav på meirverdiavgift og krav på skatt. Etter departementet si meining tilseier ikkje reelle hensyn ein slik forskjell.

       Etter departementet sitt syn er det et klart behov for ei lovføresegn som harmoniserer avgifts- og skattelovgjevinga på dette punkt.

       Det blir i dag avholde utleggsforretninger som berre har til hensikt å verke fristavbrytande i høve til forelding. Denne oppfølginga av rentekrav fører med seg eit ikkje naudsynt meirarbeid for skattefuten, både i høve til å rekne ut renter etter utlegg, og arbeid med nye tvangsforretninger for å avbryte forelding. Dagens reglar påfører òg skyldnaren ekstra kostnader knytta til utleggsforretningene.

       Departementet meiner at hensynet til dei øvrige kreditorane heller ikkje tilseier at det skal vere noko skilnad mellom krav på meirverdiavgift og krav på skatt. Når det er avholdt utleggsforretning, vil kreditorane òg vere klar over at rente av avgiftskravet som forfall seinare ikkje blir forelda før 10-års fristen er løpt ut.

       På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om ei ny føresegn i meirverdiavgiftslova § 59a som tek omsyn til forseinkingsrenter som påløyper etter tvangsfullbyrding er krevd, slik at desse ikkje blir forelda før hovedstolen er forelda. Ut frå samanhengen med § 59 må ein med « renter » i § 59a òg forstå forseinkingsrenter som påløyper etter § 37 fjerde ledd.

       Etter departementet sitt syn er det viktig at føresegna kjem no for å kunne møte det praktiske behov innfordringsinstansane har. Departementet meiner det vil vere uheldig å avvente ein meir inngåande revisjon av meirverdiavgiftslova og andre avgiftslover.

       Ved at føresegnene i kap. XV gjeld tilsvarande så langt dei passar for investeringsavgift, jf. lov av 19. juni 1969 nr. 67 § 7 siste ledd, vil føresegna òg gjelde for investeringsavgift.

       Det er fleire ulike løysningar av overgangsspørsmålet for den foreslåtte endringa. Alternativa er i første rekke å la den nye føresegna få verknad for renter som påløyper etter ikrafttredinga. Dernest kan den nye føresegna òg få verknad for renter som har påløypt før ikrafttredinga gitt at dei ikkje er forelda ved ikrafttredinga. Den siste løysninga er i samsvar med den overgangsløysinga som ble valt ved endringane i lov om forelding § 21 og § 22 i 1993, og den som etter departementet si meining vil gi den rimelegaste regelen. I departementet sitt framlegg er derfor denne løysninga valt.

       Departementet gjer framlegg om at den nye føresegnen tek til å gjelde straks. Ein viser til utkastet i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) til ny meirverdiavgiftslov § 59a.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til ny § 59a i merverdiavgiftsloven.

6. Endringer i omsetningsavgiftsloven m.v.

6.1 Sammendrag

       I St.prp. nr. 1 Tl.03 (1997-1998) gjer Regjeringa framlegg om å erstatte gjeldande særavgift på flyging av passasjerar, som vert oppkrevd etter lov av 19. mai 1933 nr. 11 om omsetningsavgift, med ei ny særavgift på flysete frå 1. april 1998. Denne avgifta er vedteke av Stortinget.

       Ei avgift som og vil omfatte avgift på tomme sete kan ikkje sjåast som avgift på omsetning av ei teneste. Lova må derfor utvidast om den skal gjelde som ei gjennomføringslov og for den nye særavgifta.

       Finansdepartementet gjer på denne bakgrunn framlegg om å endre lova til ei generell lov om særavgifter. Dette krev endringar i lovas tittel, i § 1 og i § 2 annet ledd. Ein gjer og framlegg om redaksjonelle endringar i samband med dette.

       Ein gjer merksam på at enkelte særavgifter blir krevje opp etter eigne særlover. Ein gjer no ikkje framlegg om å endre disse, men tek sikte på over tid å samle alle særavgifter i ei einskild lov.

       Nemninga « særavgift » er i dag godt innarbeidd og blir mellom anna nytta i den årlege St.prp. nr. 1 om skatte-, avgifts- og tollvedtak.

       Framlegget inneber at lova ikkje vil omfatta alminneleg omsetningsavgift slik som i dag. Etter 1969 har det berre blitt kravd opp ei generell omsetningsavgift i Noreg og det er meirverdiavgifta. Denne avgifta er omfatta av lov av 19. juni 1969 nr. 66 om meirverdiavgift. Omsetningsavgiftslova er såleis utan praktisk verdi for slike avgifter.

       Etter § 1 kan « Kongen eller den han bemyndiger » fastsetje nærare reglar om mellom anna oppkreving av avgifta. Ein gjer framlegg om at denne fullmakta blir lagt til departementet.

       Vidare gjer ein framlegg om endringar i § 6 første ledd. Ved regelendringar er det etter denne lovføresegnen regelverket som gjeld ved levering eller fortolling som er avgjerande. I praksis legg ein til grunn det tidspunkt avgiftsplikten oppstår. Ein foreslår at § 6 første ledd vert endra i samsvar med dette.

       Ein gjer òg framlegg om å oppheve lov av 12. juni 1981 nr. 69 om særavgift på utstyr for opptak eller gjengivelse av lyd eller bilder. I dag er det inga særavgift som er knytte til denne lova. I samband med at avgifta på utstyr for opptak og/eller gjengiving av lyd eller bilete m.v. frå 1. juli 1994 blei lagt om, blei dei avgifter som no gjeld (avgift på kassettar og avgift på radio- og fjernsynsmateriell) knytte til omsetningsavgiftslova. Lova frå 1981 vert såleis ikkje nytta, og ein gjer framlegg om å oppheve lova.

       Ein gjer framlegg om at endringane tek til å gjelde straks.

       Departementet tek sikte på å samle alle særavgifter i ei einskild lov i framtida.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslagene til endringer i omsetningsavgiftsloven. Komiteen slutter seg videre til forslaget om å oppheve lov av 12. juni 1981 nr. 69 om særavgift på utstyr for opptak eller gjengivelse av lyd eller bilder.

7. Endringer i reglene om skattlegging av kraftselskap - Overgangsregelen til skatteloven § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd

7.1 Sammendrag

Fastsettelse av brutto salgsinntekter etter overgangsregelen nr. 1 bokstavene b og c og nr. 2 bokstav c

       Dei vedtekne overgangsreglane til skattelova § 37 bokstaven a tredje og fjerde leddet gjeld etter sin ordlyd alle kraftverk, også dei som har vore rekneskapslikna før 1. januar 1997. For inntektsåra 1997 og 1998 er overgangsordninga delvis grunna på sjablonmessig fastsette brutto salsinntekter, jf. overgangsregelen nr. 1 bokstavane b og c og nr. 2 bokstaven c.

       Intensjonen i overgangsregelen var å bruke den mengda produsert kraft som allereie har blitt fastsett ved likninga. Ved likninga har ein nytta ei inndeling i fast og tilfeldig kraft (total produksjon), medan ein i overgangsregelen har nytta omgrepet midlare produksjon. Det kan vere uklårt om midlare produksjon er fullt ut i samsvar med dei omgrepa (fast og tilfeldig kraft) som har vore nytta ved likninga, jf. Riksskattestyret sitt rundskriv. Etter departementet si vurdering bør ein som grunnlag for fastsetjinga av den sjablonmessige inntekta nytta den totale produksjonen, slik den er fastsett ved likninga for inntektsåra 1995 og 1996.

       Då produksjon av fastkraft og tilfeldig kraft er avgjerande for kva slags pris som blir sett på krafta for likningsføremål, meiner departementet at det og bør takast omsyn til denne sondringa i overgangsregelen ved at produksjonen av tilfeldig og fast kraft vert verdsett kvar for seg.

       For fast kraft kan ein ta utgangspunkt i den såkalla « normprisen » som er fastsett av Finansdepartementet til bruk ved likninga, likevel slik at det blir teke omsyn til prisane på kraft som er omfatta av reglane i skattelova § 19 A-4 nr. 2 bokstavane a-c.

       For tilfeldig kraft er det ikkje utarbeidd nokon « normpris » til bruk ved likninga slik det er for fast kraft. Tilfeldig kraft vert verdsett etter eit konkret skjøn, og departementet gjer framlegg om at ein for tilfeldig kraft nyttar den prisen som er lagt til grunn ved likninga for det aktuelle inntektsåret.

       Departementet gjer såleis framlegg om at ein i overgangsregelen nr. 1 bokstavane b og c og nr. 2 bokstaven c knyttar fastsetjinga av kraftanlegget si inntekt til kraftverket sin produksjon av fast og tilfeldig kraft slik dette er lagt til grunn ved likninga for inntektsåra 1995 og 1996.

Verdsettelse av kraft som er omfattet av skatteloven § 19 A-4 nr. 2 første ledd bokstavene a-c

       Stortinget har vedteke at konsesjonskraft, einskilde langsiktige kontraktar, samt interne leveransar ikkje skal verdsetjast til prisen på spotmarknaden ved formuesverdsettinga, jf. skattelova § 19 A-4 nr. 2 første leddet bokstavane a-c. Dette går derimot ikkje fram av overgangsregelen for fastsetjing av dei normerte brutto salsinntektene for inntektsåra 1995 og 1996.

       Under handsaminga i Stortinget blei det i tillegg vedteke at einskilde langsiktige kontraktar og leieavtalar skal verdsetjast til oppnådde prisar også med verknad for eigedomsskatten. Ut i frå dette er det etter departementet si vurdering truleg at Stortinget meinte at dette prinsippet også skulle gjelde for overgangsregelen.

       Departementet gjer derfor framlegg om å utfylle overgangsregelen for prosentlikna kraftverk slik at konsesjonskraft, einskilde langsiktige kontraktar og leieavtaler verdsett til oppnådde prisar også for inntektsåra 1995 og 1996 medan interne leveransar vert verdsett til prisen på Statkrafts 1976-kontrakter. Det er her naudsynt å nytte ein sjablonmessig metode.

       Departementet foreslår at kraftverket sin produksjon av fast kraft fordelt på sommar- og vinterkraft, slik denne er fastsett ved likninga for 1995 og 1996, dannar utgangspunktet for utrekninga. Det blir foreslått at det blir gjeve frådrag i denne produksjonen for konsesjonskraft, kontraktar og leieavtaler som er inngått før 1. januar 1996 med ein kontraktsperiode på 7 år eller meir og eventuelle aktuelle interne leveransar, jf. skatteloven § 19 A-4 nr. 2 første leddet bokstavane a, b og c.

       Konsesjonskrafta er normalt knytta til eit einskild kraftverk. Ein må derimot ha ein regel for korleis kraft skal tilordnast kvart einskild kraftverk for langsiktige kontraktar, leieavtaler og interne leveransar, samt for dei tilfelle der konsesjonsvilkåra ikkje har fastlagd korleis konsesjonskrafta skal tilordnast dei einskilde kraftverka. Ein må også fordele frådraget i produksjonen av fast kraft på sommar- og vinterkraft og ta omsyn til verknaden på frådraget i salbar effekt.

       Departementet gjer framlegg om at ein nyttar dei same prinsippa for tilordning av konsesjonskraft, langsiktige kontraktar og leieavtaler samt aktuelle interne leveransar til kraftverk i overgangsregelen som gjeld etter reglane i skattelova § 19 A-4 nr. 2. Disse prinsippa vil bli fastsett av departementet i forskrift om skatt på grunnrenteinntekt til staten.

       Departementet gjer framlegg om at ein fordeler frådraget i produksjonen av fast kraft for produksjon av konsesjonskraft, langsiktige kontraktar og leieavtaler samt eventuelle interne leveransar på sommar- og vinterkraft slik det er gjort ved likninga for det aktuelle inntektsåret. Det blir tilsvarande gjort framlegg om at ein nyttar den brukstida som er fastsett ved likninga for det aktuelle inntektsåret ved utrekninga av frådraget i salbar effekt.

       For langsiktige kontraktar og leieavtalar samt interne leveransar som vil vere omfatta av skattelova § 19 A-4 første leddet bokstavane b og c der det ikkje har vore teke omsyn til dei faktiske prisane ved prosentlikninga, vil det ikkje vere foreteke ei fordeling på sommar- og vinterkraft eller fastsett ei årleg brukstid ved likninga. For desse tilfella vert det foreslått å fordele frådraget med 5/12 på sommar- og 7/12 på vinterkraft, og at ein nyttar ei brukstid på 8.000 timar i året for utrekninga av frådraget i salbar effekt.

       Departementet gjer framlegg om at den konsesjonskrafta som blir tilordna kraftverket vert verdsett til faktisk oppnådde prisar.

       For langsiktige kontraktar som er inngått før 1. januar 1996 med ein kontraktsperiode på 7 år eller meir, gjer departementet framlegg om at dei blir verdsett til gjennomsnittsprisen på alle dei kontraktane som skattytar kan verdsetje til faktisk kontraktspris. Ein skal nytta eit veid gjennomsnitt, der ein tek omsyn til det samla kraftvolumet i dei einskilde kontraktane.

       For leieavtaler blir dei oppnådde leieinntektene (kontraktsprisen) nytta.

       For interne leveransar gjer departementet framlegg om at ein nyttar prisen på Statkraft sine 1976-kontraktar.

       Det blir vist til framlegg i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) til overgangsregel ny nr. 7.

       Departementet gjer framlegg om at endringane skal gjelde frå og med inntektsåret 1997.

Fastsettelse av brutto salgsinntekter etter overgangsregelen til skatteloven § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd for inntektsårene 1997 og 1998 for kraftverk som har vært regnskapsliknet før 1. januar 1997

       Departementet gjorde i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) s. 102 særskilt framlegg om korleis ein for kraftverk som hadde vore rekneskapslikna før 1. januar 1997, skulle fastsetje brutto salsinntekter for inntektsåra 1997 og 1998.

       Brutto salsinntekter for 1997 skulle bli fastsette etter skattelova § 19 A-4 nr. 2, jf. overgangsregelen nr. 1 bokstaven a. For 1998 skulle brutto salsinntekter bli fastsette til gjennomsnittet av brutto salsinntekter for 1997 og 1998, jf. overgangsregelen nr. 2 bokstavane a og b. Dette er metoden som skal nyttast for å fastsetje brutto salsinntekter for nye kraftverk, det vil seie som vert bygd etter 1. januar 1997, jf. skattelova § 37 bokstav a fjerde leddet andre punktumet. Denne ordninga har likevel ikkje kome til uttrykk i den vedtekne overgangsregelen.

       Grunnen til dette framlegget er at kraftverk som har vore rekneskapslikna før 1. januar 1997 blei skattlagt på grunnlag av sine faktiske inntekter. For rekneskapslikna kraftverk er dermed fast og tilfeldig kraft og salbar effekt ikkje nytta for likningsformål tidlegare. Etter departementet si vurdering er det derfor ikkje grunnlag for å la reglane om utrekna inntekt gjelde også for kraftverk som har vore rekneskapslikna tidlegare.

       Departementet gjer på denne bakgrunn framlegg om at overgangsregelen til skatteloven § 37 bokstaven a tredje og fjerde leddet ikkje skal gjelde for kraftverk som har vore rekneskapslikna før 1. januar 1997. Framlegget er i samsvar med omtalen på s. 102 i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) , og gjer at same metoden som for nye kraftverk vert nytta i staden.

       Ein viser til første leddet i utkastet i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) og den nye innleiinga.

Oppretting av overgangsregelen til skatteloven § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd nr. 1 bokstav c og nr. 2 bokstav c

       For 1997 bestemmer overgangsregelen nr. 1 bokstav b at den utrekna inntekta for 1996 skal fastsetjast slik:

       I overgangsregelen nr. 1 bokstav c og nr. 2 bokstav c manglar formuleringa « og salgbar effekt nyttet ved formues- og inntektsligningen ». Det kan sjå ut som om denne er falt ut under handsaminga i Stortinget.

       Departementet viser til at den vedtekne regelen med eitt års forskyving bygde på eit femårig rullerande gjennomsnitt av brutto salsinntekter, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) s. 102 og utkastet til overgangsregel til § 19 A-2 nr. 3. I utkastet var effektleddet teke med både i nr. 1 bokstavane b og c og nr. 2 bokstaven b, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) s. 203. Utelatinga av effektleddet i nr. 1 bokstaven c og nr. 2 bokstaven c er ikkje kommentert i forarbeida, jf. Innst.O.nr.62 (1995-1996) s. 60-62.

       Departementet legg til grunn at det ikkje har vore Stortinget si meining å endre utkastet til lovtekst på dette punktet. Departementet gjer derfor framlegg om at dette blir retta i lovteksten slik at formuleringa « og salgbar effekt nyttet ved formues- og inntektligningen » blir teke inn i overgangsregelen til skattelova § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd nr. 1 bokstav c og nr. 2 bokstav c.

Oppretting av overgangsregelen til skatteloven § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd nr. 1 bokstavene b og c og nr. 2 bokstav c

       I overgangsregelen nr. 1 bokstavane b og c og nr. 2 bokstaven c er det bestemt at den sjablonmessig fastsette verdien av produksjonen skal oppjusterast med den årlege endringa i konsumprisindeksen til og med inntektsåret. Dette er også regulert i overgangsregelen nr. 6. Departementet legg til grunn at det er tilstrekkeleg at bestemmelsen om omrekning til kroneverdien i inntektsåret med konsumprisindeksen berre står i overgangsregelen nr. 6.

       Departementet gjer no framlegg om at dette blir retta i lovteksten ved at henvisinga til konsumprisindeksen i overgangsregelen nr. 1 bokstavane b og c og nr. 2 bokstaven c blir tekne ut.

       Departementet gjer framlegg om at endringane skal gjelde frå og med inntektsåret 1997.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til forslagene til endringer i overgangsregelen til skatteloven § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg at de foreslåtte endringer i kraftverksbeskatningen innebærer forenklinger som ikke antas å ha skatteskjerpende effekt.

       Disse medlemmer ber Regjeringen foreta en evaluering av reglene for formuesskatteligningen av prosentlignede kraftselskaper når data for inntektsåret 1998 foreligger med sikte på kontroll av om de sjablonmessige formuesskatteberegninger står i et rimelig forhold til de faktiske inntekter kraftverkene har oppnådd. Disse medlemmer vil be om at dette fremlegges for Stortinget i en egnet form.

8. Oppretting av lovtekst

8.1 Endring i lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard

8.1.1 Sammendrag

       I lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard § 2-2 annet ledd er Kongen gitt heimel til å fastsetje forskrift om at skatteplikta til Svalbard skal bestå ved mellombels opphald utanfor Svalbard. I dei andre forskriftsheimlene i lova er kompetansen til å gi slike reglar av rein teknisk karakter, delegert til departementet. Denne skilnaden er ikkje tilsikta. Formelt sett kunne ein løyse dette ved at Kongen delegerer kompetansen til departementet. Departementet ser det likevel som føremålstenleg og ryddig at også denne departementskompetansen til å gi forskrift går direkte fram av lova. Departementet finn derfor at § 2-2 annet ledd bør bli endra, slik at kompetansen til å gi forskrift blir lagt til departementet.

       Departementet syner til framlegg i Ot.prp.nr.35 (1997-1998) om endring i lov av 29. november 1996 nr. 68 § 2-2 annet ledd. Ein gjer framlegg om at endringa trer i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1998.

8.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til endringer i lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard.

8.2 Endring i skatteloven § 15 fjerde ledd

8.2.1 Sammendrag

       Skattelova § 15 fekk ved lov av 29. november 1996 eit nytt tredje ledd som regulerte skatteplikta mellom fastlandet og Svalbard. Ved lov av 13. desember 1996 blei denne lovendringa oppheva ved eit nytt tredje ledd i § 15 i samband med dei nye reglane om skatt på honorar til utanlandske artistar. Det var ved den sist nemnde endringa ikkje sikta til å gjere nokon endring i reglane om skatteplikta mellom fastlandet og Svalbard. For å rette opp dette fekk skattelova eit nytt fjerde ledd ved lov av 19. juni 1997 nr. 67 . Endringa skulle regulere skatteplikta mellom fastlandet og Svalbard på same måte som ved lovendringa av 29. november 1996. Ved ein inkurie blei lovteksten sitert feil i det framlagde forslaget. Departementet gjer framlegg om at denne feilen blir retta opp og syner til forslag til endring i skattelova § 15 fjerde ledd. Ein gjer framlegg om at endringa trer i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1998.

8.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til endringer i skatteloven § 15 fjerde ledd.

8.3 Skatteloven § 19 A-5 nr. 1

8.3.1 Sammendrag

       Etter skattelova § 19 A-5 nr. 1 andre punktum skal reglane i selskapsskattelova § 9-3 nyttast så langt dei høver. Skattelova § 19 A-5 gir overgangsreglar ved skifte frå bruttolikning til nettolikning for kraftselskap som omfattast av selskapsskattelova kap. 6. Skattelova § 19 A-5 nr. 1 regulerer kva selskapa sine skattemessige verdiar på eignelutar skal setjast til ved overgang til nettolikning.

       Ved lovendring av 20. desember 1996 blei reglar om fusjon og fisjon av selskap innteke i eit nytt kap. 8 i selskapsskattelova. Tidlegare kap. 9 blei såleis nytt kap. 10, og § 9-3 blei § 10-3.

       Departementet gjer no framlegg om retting i lovteksten slik at skattelova § 19 A-5 nr. 1 andre punktum viser til selskapsskattelova § 10-3 i staden for § 9-3 Endringa bør setjast i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1997.

8.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget til endringer i skatteloven § 19 A-5 nr. 1.

9. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) blir det gjort desse endringane:

I.

§ 19 A-5 nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Bestemmelsene i selskapsskatteloven § 10-3 kommer til anvendelse så langt de passer.

Overgangsregelen til skattelova § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd nr. 1 og nr. 2 og ny nr. 7 skal lyde:

       Overgangsregelen gjelder ved verdsettelse av formue etter skatteloven § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd i kraftverk som har vært prosentlignet før 1. januar 1997. For fastsettelse av brutto salgsinntekter i slike verk i inntektsårene 1997-2000 gjelder følgende:

Ny nr. 7:

II.

§ 15 nytt fjerde ledd skal lyde:

       For skatt til Svalbard gjelder bestemmelser i egen lov. Personer bosatt på Svalbard og selskaper hjemmehørende på Svalbard skal ved anvendelsen av denne lov likestilles med i utlandet bosatte personer og i utlandet hjemmehørende selskaper. Personer bosatt på fastlandet og selskaper hjemmehørende på fastlandet kan ikke ilignes skatt etter denne lov for inntekt og formue som er skattlagt til Svalbard.

§ 26 første ledd bokstav f nr. 5 og 6 vert nytt nr. 5 som skal lyde:

       Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap, Assuranseforeningen Havfiske - Gjensidig samt gjensidige sjøforsikringsselskaper for så vidt og i den utstrekning virksomheten gjelder sjøforsikring med tilknytning til fiske.

§ 26 første ledd bokstav f nr. 7 blir nr. 6.

§ 45 annet ledd femte punktum skal lyde:

       Når det i overenskomst med fremmed stat er bestemt at inntekt eller gevinst skal være unntatt fra skattlegging i Norge, kommer tilhørende utgift eller tilsvarende tap ikke for noen del til fradrag ved ligning av inntekt her i landet.

III.

       Endringa under I trer i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1997. Endringa under II trer i kraft straks og tek til å gjelde frå og med inntektsåret 1998.

B.

I lov av 19. mai 1933 nr. 11 om omsetningsavgift blir det gjort desse endringane:

       Lovas tittel skal lyde:

§ 1 skal lyde:

       Når Stortinget med henvisning til denne loven vedtar særavgifter til statskassen som ikke omhandles i andre lover, fastsetter departementet nærmere bestemmelser om beregning, oppkreving og kontroll.

§ 2 annet ledd skal lyde:

       Den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning unnlater å betale særavgift som er iberegnet i oppebåret vederlag, straffes som for underslag bestemt i den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 §§ 255-256, jf § 263.

§ 6 første ledd skal lyde:

       Avgiften svares etter de regler som gjelder på det tidspunkt avgiftsplikten oppstår.

Lov av 12. juni 1981 nr. 69 om særavgift på utstyr for opptak eller gjengivelse av lyd eller bilder

opphevas.

III.

       Denne lov trer i kraft straks.

C.

I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift blir det gjort desse endringane:

I.

§ 35 første ledd bokstav a blir oppheva.

Nåverande bokstav b og c blir nye bokstav a og b.

§ 48 første ledd nytt siste punktum skal lyde:

       Postoperatører plikter på avgiftsmyndighetenes forlangende å gi opplysninger om pengeforsendelse ved verdibrev for navngitt person, bo, selskap eller innretning.

§ 50 tredje ledd bokstav d blir oppheva.

Ny § 59a skal lyde:

       Er foreldelse av avgiftskrav avbrutt etter lov av 18. mai 1979 om foreldelse av fordringer § 17 ved begjæring om tvangsfullbyrdelse, foreldes ikke senere forfalte renter av kravet før kravet selv er foreldet.

II.

       Endringane trer i kraft straks. Endringa får òg verknad for tilhøve der foreldingsfristen ble avbrutt etter lov av 18. mai 1979 nr. 18 om forelding av krav før ikrafttredinga, med mindre rentene ved ikrafttredinga allerede var forelda.

D.

I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) blir det gjort desse endringane:

I.

§ 6-4 nr. 2 nytt siste punktum skal lyde:

       Postoperatører plikter etter krav fra ligningsmyndighetene å gi opplysninger om pengeforsendelse ved verdibrev vedkommende navngitt person, bo, selskap eller innretning.

§ 35 første ledd bokstav a blir oppheva.

§ 6-13 nr. 2 bokstav d blir oppheva.

II.

       Endringane trer i kraft straks, med verknad frå og med inntektsåret 1998.

E.

I lov av 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret blir det gjort desse endringane:

I.

§ 2 bokstav b nytt nr. 6 skal lyde:

       Skattedirektoratets register over etterskuddspliktige skattytere ( lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 2 ).

§ 8 skal lyde:

       Det kreves skriftlig erklæring fra daglig leder, forretningsfører, innehaver eller tilsvarende kontaktperson om at de opplysninger som meldes, er riktige. Foreligger det et stiftelsesdokument, skal dette fremlegges. Foreninger som ikke er registreringspliktige i Foretaksregisteret skal alltid fremlegge stiftelsesdokument eller annen form for dokumentasjon for at de eksisterer.

       Registerfører kan bestemme at første ledd ikke skal gjelde for enheter hjemmehørende i utlandet som ved registreringen i Enhetsregisteret fremlegger bekreftet utskrift fra offentlig registreringsmyndighet i hjemlandet som viser at enheten er stiftet eller opprettet i henhold til hjemlandets lover. I den grad en slik utskrift inneholder opplysninger som nevnt i § 6, kan registerfører bestemme at den legges til grunn som dokumentasjon for også registrering av disse opplysningene.

       Ytterligere krav til dokumentasjon av opplysninger som meldes kan skje etter nærmere regler gitt av departementet.

II.

       Alle skattytere som ved ikrafttredelse av loven her er registrert i Skattedirektoratets register over etterskuddspliktige skattytere, og som ikke allerede er registrert i Enhetsregisteret, kan registreres i Enhetsregisteret uten melding fra enheten selv. For disse gjennomføres registreringen og tildelingen av organisasjonsnummer i Enhetsregisteret ved at opplysningene nevnt i enhetsregisterlovens § 5, § 6 og § 7 overføres fra registeret over etterskuddspliktige skattytere til Enhetsregisteret.

       Registreringsenhetene skal ha underretning fra enten Enhetsregisteret eller skatteetaten om overføringen av opplysninger. I underretningen skal det gis en oversikt over hvilke opplysninger som er overført maskinelt om registreringsenheten, organisasjonsnummeret som er tildelt av Enhetsregisteret og informasjon om plikten til å melde endringer til Enhetsregisteret.

       Senere endringer av opplysninger i Enhetsregisteret pliktes meldt av enheten etter enhetsregisterlovens bestemmelser.

III.

       Endringane trer i kraft med verknad frå 1. januar 1998.

F.

I lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard blir det gjort denne endringa:

I.

§ 2-2 annet ledd skal lyde:

       Personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og der mottar ytelser som nevnt i skatteloven § 55 første ledd nr. 2 skal svare skatt til Svalbard av ytelsene dersom oppholdet varer sammenhengende i minst 30 dager, og vedkommende var i aktivt arbeid på Svalbard da retten til utbetaling oppstod. Departementet kan gi forskrift om at skatteplikten til Svalbard skal bestå ved midlertidig opphold utenfor Svalbard.

II.

       Endringa under I trer i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1998.