5.1 Sammendrag

       Det framholdes at mange av sakene vedrørende behandling i utlandet involverer vanskelige spørsmål både av medisinsk, etisk og prioriteringsmessig karakter, og at erfaring har vist at adgangen til at Rikstrygdeverkets vedtak i denne type enkeltsaker kan påklages til departementet, medfører flere prinsipielle svakheter. Det påpekes at det ikke er i samsvar med den generelle forvaltningspolitiske utviklingen at et så stort antall vedtak i enkeltsaker som det her er tale om, treffes av et departement. For å sette disse sakene inn i en større forvaltningsrettslig og prioriteringsmessig sammenheng, ser departementet dessuten behov for klarere lovbestemmelser og en klageordning som ikke kan overprøves av forvaltningen.

       Departementet legger vekt på at klagenemnda skal ha en uavhengig stilling, og det uttales at det ikke vil være aktuelt å instruere nemnda om verken lovtolkning, skjønnsutøvelse eller avgjørelse i enkeltsaker. Departementets generelle kontroll med utviklingen av området vil måtte ivaretas gjennom adgangen til å fastsette kriterier gjennom forskrift.

       Det foreslås at nemnda skal ha fem medlemmer hvorav lederen skal være jurist. Medlemmene og deres personlige varamenn skal oppnevnes av departementet for inntil fire år om gangen.

       Det vises til bestemmelse i folketrygdloven § 21-12 som medfører at klagenemndas vedtak ikke kan påklages til departementet. Nærmere regler om saksbehandling og andre bestemmelser som er nødvendige for klagenemndas virksomhet, foreslås fastsatt i forskrift.

       Det uttales at for å ivareta hensynet til klagenemndas uavhengighet, bør klagenemndas sekretariat ha en uavhengig lokalisering. For enkelte sykdomsgrupper har Statens helsetilsyn opprettet rådgivende faggrupper. Departementet finner det naturlig at disse faggruppene kan få anledning til å uttale seg også om klagesakene.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen mener at någjeldende ordning der politisk og administrativ ledelse i Sosial- og helsedepartementet er klageinstans og således må treffe avgjørelse i et stort antall enkeltsaker, arbeidsmessig kan bli uhåndterlig og ha klare prinsipielle svakheter. Avgjørelser vil ofte være både av medisinsk, etisk og prioriteringsmessig karakter.

       Komiteen mener også at slike enkeltavgjørelser må treffes av forvaltningsorgan utenfor departementet basert på den beste medisinske og juridiske ekspertise.

       Komiteen slutter seg til at det opprettes ei klagenemnd med uavhengig stilling og som baserer sine avgjørelser på de til enhver tid gjeldende lover, forskrifter og prioriteringskriterier.

       Ut fra dette skal nemnda kunne ivareta rettssikkerhet i enkeltsaker og hensynet til likebehandling, og dessuten ha mulighet til å treffe avgjørelser så raskt som den enkelte sak krever.

       Komiteen sier seg også enig i at klagenemndas vedtak ikke kan overprøves, og at departementets kontroll og styring ivaretas gjennom adgangen til å fastsette kriterier gjennom forskrift.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er et godt prinsipp at lovverket i minst mulig grad får karakter av fullmaktslovgivning. For at den enkelte berørte eller samfunnsinteresserte borger skal kunne orientere seg i gjeldende rett bør også lovene være så opplysende som mulig. Dette oppnås best ved at flest mulig bestemmelser tas inn i lovteksten fremfor i forskrifter. Disse medlemmer mener derfor at hovedkriteriene for ytelse av bidrag til behandling i utlandet bør fremgå av lovteksten og fremmer følgende forslag til § 5-22:

« I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal § 5-22 lyde:

       Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne loven eller andre lover.

       Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter også når et medlem reiser til utlandet for å få behandling i sykehus når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge.

       Ved avgjørelse av søknad om bidrag etter annet ledd skal det særlig legges vekt på følgende:

1.	Om pasienten har et klart, påregnelig og betydelig tap av livslengde eller livskvalitet dersom tilskudd til behandling i utlandet ikke ytes.

2.	Om det foreligger god dokumentasjon for at utsiktene når det gjelder livslengde eller livskvalitet vesentlig kan forbedres ved behandlingen.

3.	Om forventede resultater står i akseptabelt forhold til kostnadene.

4.	Om det foreligger uttalelse fra regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område.

       Departementet gir nærmere forskrifter om ytelse av bidrag, herunder unntaksvis ytelse av bidrag til utprøvende behandling i utlandet.»

       Komiteen forutsetter at klagenemnda i sin avgjørelse legger vekt på å sikre seg nødvendig faglig og oppdatert dokumentasjon. Komiteen mener at de rådgivende faggrupper som Statens helsetilsyn har oppnevnt for noen sykdomsgrupper, skal ha anledning til å uttale seg også om klagesakene. Dette vil også sikre at en ikke svekker respekten for den medisinske fagkompetansen.

       Komiteen har merket seg forslag til klagenemndas sammensetning og viser til at også høringsinstansene i all hovedsak har gitt sin tilslutning.

       Komiteen vil imidlertid be departementet vurdere hvordan nemnda eventuelt skal kunne knytte til seg nødvendig sakkyndighet på fagområder som enten nemnda selv ikke dekker, eller hvor det ikke eksisterer faggrupper under Statens helsetilsyn, som ut fra saksbehandlingsreglene kan gi råd.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at norsk helsevesen har en høy faglig standard og tilbyr behandling på linje med det beste i internasjonal målestokk. Disse medlemmer vil dog bemerke at Norge er et lite land som ikke har befolkningsgrunnlag, kapasitet og ressurser til i større grad å drive eksperimentell behandling, og disse medlemmer mener derfor at klagenemnda må ha muligheter til å innhente internasjonal ekspertise og dokumentasjon fra internasjonal akseptert på eksperimentell utprøvende behandling. En åpning for klagenemnda til å innhente internasjonal ekspertise i disse type saker bør etter disse medlemmers mening medtas i mandatet for klagenemnda.

       Komiteens medlemmer fra Høyre slutter seg til at klagenemnda skal ha fem medlemmer hvorav en brukerrepresentant. Disse medlemmer vil imidlertid foreslå at bare fire representanter oppnevnes permanent, mens det femte medlemmet bør alternere slik at det fagområdet det dreier seg om, er representert. Den sakkyndige personen må likevel ikke komme fra det regionsykehus/faginstans som har behandlet den aktuelle pasient. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende utforming av tredje ledd i ny § 20-7:

« I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal ny § 20-7 tredje ledd lyde:

       Departementet oppnevner fire av medlemmene og deres personlige varamenn for fire år om gangen, og ett medlem som spesielt sakkyndig i hver enkelt sak. »