1.1 Sammendrag

       Det framholdes i Ot.prp.nr.53 (1996-1997) at de foreslåtte endringene om adgang til å søke bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet vil medføre klarere lovbestemmelser, men disse vil fortsatt ikke hjemle direkte rettigheter. De nærmere kriterier for ytelse av bidrag vil bli fastsatt i forskrift. Det foreslås videre opprettet en særskilt lovfestet klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet som vil bli et domstolsliknende organ. Klagenemndas vedtak skal ikke kunne bringes inn for Trygderetten eller annen forvaltningsmyndighet. Ordningen vil medføre at departementet ikke lenger er klageinstans i denne type enkeltsaker.

       I proposisjonen blir det samtidig foreslått en lovfesting av bostedsfylkeskommunens plikt til å dekke utgifter til behandling i utlandet som finansieres av folketrygden i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted ved norsk sykehus. Folketrygden vil fortsatt dekke utgifter til reise og opphold samt utgifter til behandling som overskyter den prisen fylkeskommunen må betale.

       Som bakgrunn for forslagene vises det bl.a. til at det aldri har foreligget noen ubetinget lovhjemlet rett til å få godtgjort utgifter fra folketrygden ved sykehusbehandling i utlandet, men at det er langvarig praksis for at det kan ytes bidrag til dekning av utgiftene på nærmere bestemte vilkår. Det framholdes videre at forslagene er en oppfølging av følgende vedtak som Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994):

« Stortinget går inn for at søknad om refusjon for behandling i utlandet fortsatt skal avgjøres og administreres av Rikstrygdeverket. »

       Nåværende ordning innebærer at praksis for ytelse av bidrag baseres på retningslinjer fastsatt av Rikstrygdeverket, der et grunnleggende vilkår er at det offentlige helsevesen i Norge har manglet faglige forutsetninger for å utføre den nødvendige behandling. Rikstrygdeverkets vedtak er unntatt fra anke til Trygderetten idet disse sakene behandles etter forvaltningslovens bestemmelser med Sosial- og helsedepartementet som klageinstans.

       Det uttales at ønsket om å søke medisinsk behandling i utlandet særlig er vokst fram i løpet av de siste 10 årene, og at det fremdeles er forholdsvis lavt (248 søknader i 1995 og 348 søknader i 1996). Departementet antar at nye kunnskapskilder og en mer utdannet befolkning vil føre til flere ønsker om behandling i utlandet i årene framover.

       Det framholdes at klagesakene har vist at en del pasienter ønsker å reise til utlandet for å få tilbud som ikke er etablert behandling i Norge. I noen tilfeller er behandlingen del i et forskningsprosjekt som norske fagmiljøer ikke har sluttet seg til, ikke kan godta, ikke har kjennskap til eller ikke har vurdert. Som oftest har pasienten selv funnet fram til et utenlandsk fagmiljø som gir løfte om bedre behandling enn de etablerte tilbudene, f.eks. større muligheter for helbredelse, symptomlindring eller rehabilitering.

       Det uttales at man prinsipielt i høyest mulig grad bør følge generelle retningslinjer som sikrer at like saker behandles likt, men at dette i medisinen ikke er uproblematisk fordi nesten ingen saker er helt like. I en del tilfeller kan det derfor oppstå en konflikt mellom behovet for likebehandling og behovet for individuell behandling.

       Det understrekes at forslagene i proposisjonen ikke omhandler følgende ordninger:

-

utenlandsbehandling utløst av rådsforordning (EØF) 1408/71 artikkel 22 nr. 2 andre ledd som gir borgere som omfattes av EØS-reglene, og som har rett til behandling i bostedslandet, rett til å reise til et annet EØS-land for å få nødvendig behandling for en sykdom eller i samband med graviditet eller fødsel, på lik linje med borgere i det aktuelle landet

-	behandlingsreiser til utlandet for spesielle grupper med kroniske sykdommer (barn med astma/lungesykdom, leddgikt og psoriasis samt voksne med revmatiske sykdommer og psoriasis)

-	utprøvende behandlingsforsøk for spesielt fastsatte sykdomsgrupper

-	behandling på grunnlag av avtaler med utenlandske sykehus som fylkeskommunene inngår for å innfri ventetidsgarantien

-	behandling med utgangspunkt i Stortingets vedtak om en midlertidig ventelistebro, jf. Innst.S.nr.27 (1996-1997) og B.innst.S.nr.11 (1996-1997).

       Det redegjøres i proposisjonen for en høring der det innkom 31 uttalelser hvorav 3 opplyser at de ikke har noe å bemerke til forslagene. Det opplyses at høringsinstansene i hovedsak har gitt sin tilslutning til departementets forslag.