Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Breimo, Kjell Terje Fevåg, Ranveig Frøiland, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul og Bent Hegna, fra Senterpartiet, lederen Ragnhild Queseth Haarstad, Odd Roger Enoksen og Håkon Giil, fra Høyre, Gunnar Fatland og Eva R Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson, og representanten Oscar D Hillgaar, viser til at Stortinget gjennom St.meld. nr. 26 (1993-1994) ble orientert om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Energi- og miljøkomiteens Innst.S.nr.180 (1993-1994) ble behandlet i Stortinget 13. juni 1994. I foreliggende proposisjon følger departementet blant annet opp de regelverkstilpasningene som ble omtalt i meldingen og som medfører behov for endringer i petroleumsloven. Forslagene fikk prinsipiell tilslutning av et flertall i Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive merknader og forslag i Innst.S.nr.180 (1993-1994).

       Komiteen viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 54 (1994-1995) (om Njord m.v.) og i Revidert nasjonalbudsjett for 1995 la fram hovedinnholdet i NORSOK-arbeidet. Også anbefalingene fra dette arbeidet er vurdert og i det alt vesentlige fulgt opp med forslag til endringer i lovverket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine respektive merknader og forslag i Innst.S.nr.197 (1994-1995) og B.innst.S.nr.IV (1994-1995).

       Disse medlemmer viser videre til sine merknader og framlegg i samband med innførte endringer som følge av EØS-avtalen (lov av 27. november 1992 nr. 119) og implementering av konsesjonsdirektivet ved lov av 1. september 1995 nr. 61 om endringer som følge av innlemmelse av Europaparlamentets og Rådets direktiv 94/22/EF i EØS-avtalen.

Lovens virkeområde

       Komiteen har merket seg at utviklingen i tiden etter at petroleumsloven ble vedtatt, har ført til at det har oppstått ulike tolkningsspørsmål når det gjelder lovens virkeområde. Den tekniske utviklingen har blant annet ført til at deler av virksomheten knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster kan drives fra anlegg plassert på fastlandet. Det er derfor behov for en viss klargjøring av bestemmelsen om virkeområde i gjeldende lov § 1. De ulike deler av virksomheten inngår i en integrert prosess uavhengig av om enkelte arbeidsoperasjoner utføres på sokkelen eller på land. Departementets forutsetning er at denne prosessen skal være underkastet en helhetlig myndighetsregulering. Komiteen er enig i dette og at petroleumsloven skal være det sentrale lovverk for virksomheten og samlet reflektere de krav som stilles til den som driver slik virksomhet. Komiteen har videre merket seg at lovforslaget bygger på sondringen mellom « utvinning » og « utnyttelse », som også finnes i gjeldende petroleumslov. Etter forslaget vil utvinning av undersjøiske petroleumsforekomster omfattes av petroleumsloven. Landbasert utnyttelse av utvunnet petroleum omfattes ikke av lovforslaget. Utnyttelsen på norsk landterritorium reguleres fullt ut av den eksisterende landlovgivningen.

       Komiteen deler departementets oppfatning om at lovgivningen som gjelder for industrivirksomhet på land ikke gir myndighetene tilstrekkelige styringshjemler, bl.a. ut fra hensynet til en forsvarlig samfunnsmessig forvaltning av petroleumsressursene.

       Komiteen forutsetter at det er mulig å finne praktiske løsninger slik at en unngår dobbel offentlig saksbehandling og tilsyn selv om petroleumsloven i gitte tilfeller også vil gjelde for landanlegg. Komiteen legger for øvrig til grunn at presiseringene i lovens virkeområde ikke vil medføre endringer i gjeldende avtaleverk eller annen lovgivning som måtte gjelde for ansatte på innretninger eller fartøy som driver petroleumsvirksomhet, eksempelvis arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti forutsetter at utvidelse av petroleumsloven til også å gjelde anlegg på land, ikke medfører at sokkelbestemmelsene om arbeidstidsordninger skal bli gjort gjeldende på land.

       Disse medlemmer ser det videre som viktig at gråsoner mellom sjøfartsloven og petroleumsloven blir nærmere avklart. Forsynings- og hjelpefartøy er eksempelvis unntatt i definisjonen av innretninger og dermed unntatt fra lovens virkeområde (§ 1-6d). Dette innebærer likevel ikke at den petroleumsvirksomhet som finner sted ombord skal unntas.

       Disse medlemmer mener at hovedbeskjeftigelsen av et fartøy må være avgjørende for om det kommer inn under sjøfartsloven eller petroleumsloven, og forutsetter at forskriftene blir utformet slik at det ikke blir mulig å veksle mellom disse to regima på en uhensiktsmessig måte.

       Disse medlemmer vil be Regjeringen følge utviklingen nøye og kontinuerlig vurdere hvordan en kan ivareta arbeidstakeres interesser på en tilstrekkelig måte.

Arealforvaltning

       Et overordnet hensyn i ressursforvaltningen er å sikre høyest mulig verdiskaping. Komiteen er innforstått med at lønnsomheten for felt ikke først og fremst er områdebestemt, men er avhengig av andre faktorer knyttet til de enkelte felt. Komiteen er enig i at det i petroleumsvirksomheten er viktig at rammebetingelsene til enhver tid fremmer samfunnsøkonomisk lønnsomhet og at også lovgivningen må bidra til dette. Videre må lovgivningen ivareta behovet for fleksibilitet i forbindelse med utforskningen av de forskjellige områdene på bakgrunn av forskjellene i vanndyp, klimatiske forhold, modenhet, avstand til infrastruktur m.v., samt sikkerhets- og miljømessige forhold.

Utbyggings- og driftsfasen

       Også i utbyggings- og driftsfasen er det behov for fleksibilitet. Loven bør derfor bl.a. åpne for mer fleksible prosedyrer avhengig av hvilken type utbygging man står overfor. Komiteen gir på dette grunnlag sin tilslutning til at kravet om utarbeidelse av plan for utbygging og drift kan fravikes i enkelte tilfeller der konsekvensene for allmenne interesser er av mindre betydning. Komiteen har merket seg at dette typisk vil gjelde for små tilleggsforekomster til allerede godkjente felt, hvor forekomstene teknisk og utvinningsmessig sett kan betraktes som del av det godkjente hovedfeltet. De mål og hensyn som myndighetene skal ivareta med behandling av plan for utbygging og drift etter gjeldende lov er bare i begrenset grad relevant i forbindelse med slike forekomster.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, har merket seg at dagens begrensning i adgangen til kontraktsinngåelse før godkjenning av plan for utbygging og drift ofte har vist seg å være vanskelig å forene med endrede modeller for prosjektgjennomføring i industrien. Disse kjennetegnes i økende grad av raskere gjennomføring, parallell utførelse av aktiviteter, tidligere involvering av leverandører, endret rollefordeling mellom oppdragsgiver og leverandør m.v. På denne bakgrunn er det behov for tilpasning av regelverket slik at dagens behov og virkelighet reflekteres i loven. Flertallet er enig i dette, men vil understreke at myndighetene ikke må fraskrive seg mulighetene for å gjennomføre en ønsket overordnet ressursforvaltning. Dessuten skal departementet samtykke i kontraktsinngåelse, jf. § 4-2 femte ledd.

       Etter flertallets skjønn vil den foreslåtte endringen ivareta målet om en godkjennelsesprosedyre som reduserer selskapenes kostnader samtidig som de nødvendige hensyn til ressursforvaltning, miljø og sikkerhet ivaretas. Flertallet har videre merket seg at departementet vil ta endelig stilling til de forskjellige sidene av en utbygging uavhengig av kontraktsmessige forpliktelser som måtte være inngått. Ansvaret for den økonomiske risiko som inngåelse av kontrakter innebærer, dersom departementet eventuelt skulle endre eller unnlate å godkjenne planen, vil som før ligge hos rettighetshaver.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti erkjenner behovet for en større fleksibilitet i regelverket for mindre « satellittfelt » og små felt, slik at petroleumsressursene i allerede åpnete områder blir utnyttet best mulig. Når departementet i sin kommentar til § 4-2 første ledd legger stor vekt på dialog mellom rettighetshaver og myndigheter og at denne dialogen skal redusere kravet til dokumentasjon og reduserer kravet til omfanget av en plan, finner disse medlemmer grunn til å advare mot en utvikling der en risikerer at myndighetenes uavhengighet i beslutningsprosessene kan bli svekket. Det må være departementet som på selvstendig grunnlag hele tiden bestemmer omfanget av dokumentasjonen, og som må forsikre seg om at planen og dokumentasjonen gir de nødvendige opplysninger for å kunne foreta en beslutning i tråd med overordnete hensyn som miljø og sikkerhet og lovens formål for øvrig.

       Disse medlemmer viser til at rettighetshaver er forpliktet til fortløpende å vurdere utvinningsstrategien og de tekniske løsningene og iverksette nødvendige tiltak. Departementet fører tilsyn med virksomheten og kan gi de nødvendige pålegg for gjennomføringen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. Disse medlemmer forutsetter at åpningen for mer fleksible prosedyrer for en utbygging, blir fulgt opp av bedre tilsyn og mulighetene for å gi nødvendige pålegg med heimel i § 10-3 første ledd.

       Disse medlemmer har videre merket seg at departementet ønsker å myke opp begrensningen i adgangen til å inngå vesentlige kontraktsforpliktelser før godkjennelse av plan for drift og utbygging foreligger. Disse medlemmer viser til at slike kontraktsinngåelser, reelt om ikke formelt, vil medvirke til å binde opp myndighetene i forhold til godkjenning av den endelige planen. Disse medlemmer mener det er betenkelig dersom også lovverket skulle åpne for en slik utvikling, og vil derfor gå imot § 4-2 femte ledd siste komma. Disse medlemmer fremmer forslag i samsvar med dette.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen har foreslått å speilvende lovgivningen med hensyn til forbudet mot brenning eller « fakling ». I petroleumsloven fra 1985 § 20 siste ledd er « Brenning ....... ikke tillatt », mens forslaget til § 4-4 andre ledd bruker begrepet « kan ....... brennes ». Komiteen er uenig i en slik speilvending og mener det ut fra klimapolitiske målsettinger er viktig å opprettholde det generelle forbudet mot fakling, og fremmer forslag i samsvar med dette.

Areal- og produksjonsavgift

       Komiteen har merket seg at bestemmelsene om arealavgift er foreslått noe oppmyket i forhold til gjeldende rett. Dette er i samsvar med de prinsipper som ble skissert i St.meld. nr. 26 (1993-1994) og komiteen har ingen merknader til dette.

Andres bruk av innretninger

       Komiteen er enig i at en hensiktsmessig bruk av innretningene på sokkelen vil ha stor betydning for verdiskapingen fra petroleumsvirksomheten og at rammebetingelsene må legges til rette for dette. Det er viktig at en finner fram til den rette balansen mellom de forskjellige aktørenes interesser. I likhet med departementet anser komiteen det ikke ønskelig at departementet regelmessig skal fastsette tariffer og andre vilkår dersom partene selv kommer fram til betingelser som ikke hindrer en effektiv ressursutnyttelse. På den andre siden forutsetter komiteen at departementet benytter sin adgang til å gripe inn når samfunnsmessige hensyn tilsier dette. Komiteen deler departementets syn om at transportsystemene ikke bør hindre at felt blir bygget ut hvis de er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og at de heller ikke bør subsidiere en utbygging.

Reglene om avslutning av petroleumsproduksjonen og disponering av innretninger

       Komiteen støtter forslaget om at det etableres en plikt for rettighetshaver til å legge fram en avslutningsplan 2-5 år før tillatelsen utløper eller bruken av innretningen opphører. Komiteen har merket seg at departementet dermed forventer at det i normaltilfellene vil være fattet vedtak om disponering før bruken av en innretning opphører eller før tillatelsen utløper. Etter komiteens skjønn vil et slikt nytt system være både ressurs- og miljømessig bedre enn dagens ordning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at i forslaget § 5-3 første ledd er det forutsatt at det skal legges vekt på tekniske, sikkerhetsmessige, miljømessige og økonomiske forhold når det skal gjøres vedtak om disponering av innretninger som følge av nedstenging av petroleumsproduksjonen. Disse medlemmer meiner at utgangspunktet bør være at ved valg av disponeringsløsning bør arealet så langt råd er tilbakeføres til tilstanden før innretningen ble plassert der og vil fremme forslag i tråd med dette synet. Dette er ikke til hinder for at endelig vedtak blir gjort ut fra en individuell behandling av hver enkelt innretning og på grunnlag av en brei, miljømessig og samfunnsmessig vurdering. I vurderinga skal hensynet til miljøet og fiskeriinteressene prioriteres høyt.

       Disse medlemmer viser til at Petroleumslovutvalget foreslo at i visse situasjoner skulle staten ha en plikt til å overta etterlatte innretninger mot kompensasjon. Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke deler Petroleumslovutvalgets syn om at staten er best egnet til å ta ansvaret for innretninger som er gått ut av bruk. Disse medlemmer har videre merket seg at på grunn av det økonomiske oppgjøret som er forutsatt å finne stad, vil det etter departementets syn ikke innebære noen vesentlig forskjell i den økonomiske byrde om staten eller det enkelte selskap er eier og ansvarlig for framtidig vedlikehold. Disse medlemmer meiner det er grunn til å rekne med at på grunn av mulige endringer i selskapsstruktur og opphør av selskaper, vil det lett oppstå framtidige uklarheter om ansvaret dersom rettighetshaverne og eierne skal være ansvarssubjekt på ubestemt tid. Disse medlemmer meiner derfor at under forutsetning av at det oppnås en avtale mellom partene om en engangskompensasjon, bør staten overta framtidig vedlikehold av og ansvar for eventuelle etterlatte innretninger.

       Disse medlemmer viser til brev av 28. oktober 1996 til energi- og miljøkomiteen der etablering av en fondsordning vurderes. Disse medlemmer ber Regjeringen arbeide videre med fondsspørsmålet med sikte på mulig etablering.

       Disse medlemmer forutsetter at i samsvar med sedvane blir store og/eller prinsipielt viktige saker forelagt Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og medlemmet Hillgaar er enig med departementet i at staten ikke er best egnet til å ha ansvaret for innretninger som er gått ut av bruk. Selskapene som eier innretningene har både finansiell styrke til å bære kostnadene og teknisk kompetanse til å utføre nødvendige tiltak og ettersyn. Selskapene har også de nødvendige industrielle kontakter, den beste teknologiske kompetansen og operative erfaring til å følge opp ansvaret.

       Disse medlemmer viser også til at det er knyttet en betydelig grad av usikkerhet både til hvilke utgifter som vil påløpe og verdifastsettelsen av disse. Dette kan få store økonomiske implikasjoner for staten, fordi et engangsbeløp ikke kan forventes å omfatte framtidige kostnader som ikke kan forutses på beregningstidspunktet.

       Når det gjelder faren for ansvarsunndragelse gjennom endringer i selskapsstruktur, opphør av selskaper m.v., mener disse medlemmer at dette blir ivaretatt i de respektive utbyggingstillatelsene.

       Disse medlemmer vil likevel ikke stille seg negativ til at departementet i enkelte tilfeller kan inngå avtale om statlig overtakelse av ansvar mot økonomisk kompensasjon. Selv om departementets lovforslag i § 5-4 andre ledd antas å åpne for en slik mulighet, finner disse medlemmer det hensiktsmessig med en tilføyelse som spesielt omhandler dette forhold.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Regjeringen foreslår at ansvaret ved vedtak om etterlatelse av innretninger tillegges rettighetshaver eller eier. Alternativt vil ansvaret for den etterlatte innretning kunne tillegges staten. Disse medlemmer finner det mest naturlig at sistnevnte alternativ blir valgt. Staten har som regel den største eierandel i lisensene, tar den største andelen av overskuddet og vil ved feltnedstengingene være den stabile og langsiktige part sammenlignet med kommersielle selskap. De fremtidige økonomiske forpliktelser som vil kunne påregnes i forbindelse med merking, inspeksjon og/eller andre former for tilsyn/utbedringer av de etterlatte innretninger kan beregnes og selskapenes andel avregnes som et engangsoppgjør. Oppgjøret forutsettes å inngå i kostnadsfordelingen mellom staten og rettighetshaverne knyttet til den aktuelle disponeringsbeslutning. Disse medlemmer fremmer forslag i tråd med dette.

       Disse medlemmer vil videre vise til at lovforslaget viderefører statens rett til å overta rettighetshavers faste innretninger når tillatelsen utløper, oppgis eller tilbakekalles, eller når bruken av slike innretninger opphører. Videre foreslås det at staten kan kreve å overta innretninger uten vederlag.

       Disse medlemmer mener at det i enkelte tilfeller kan være riktig at staten har en « hjemfallsrettighet », f.eks. knyttet til de forhold som er nevnt under § 10-13 om tilbakekalling av tillatelser. Disse medlemmer mener imidlertid at utvinningstillatelser som utløper før ressursene i tillatelsen er produsert, som en hovedregel skal forlenges inntil petroleumsressursene fullt ut er produsert, og at prosedyrene knyttet til eventuelle forlengelser av utvinningstillatelser ikke skal innebære at statens « hjemfallsrett » utløses. Disse medlemmer vil i denne forbindelse legge vekt på at statlig rett til å overta innretninger vederlagsfritt vil kunne påvirke omfanget av vedlikehold og andre investeringsbeslutninger i en samfunnsmessig uheldig retning. Disse medlemmer vil også vise til at flertallet i Petroleumsutvalget ( NOU 1993:25 ) fremhevet at det er av en vesentlig større betydning for samfunnet og aktørene at de korrekte investeringsbeslutninger fattes enn at staten i enkelte tilfeller vil kunne sikre seg eiendomsrett til produksjonsanlegg.

       Disse medlemmer vil også peke på den vilkårlighet og kunstige skille som vil kunne oppstå mellom faste, flytende og innleide innretninger hvor førstnevnte kan rammes av « hjemfall » mens flytende og innleide innretninger ikke kan berøres av retten til statlig overtagelse.

       Disse medlemmer vil derfor foreslå at retten til statlig overtagelse av innretninger begrenses til de forhold som reguleres av § 10-13 om tilbakekall av tillatelser samt når bruken av innretninger opphører. Disse medlemmer mener videre at det i de tilfeller hvor statlig overtagelse blir realisert og innretningen representerer en økonomisk restverdi, hensyn tatt til omstendigheten som utløser overtagelsen, eventuelle ikke-produserte ressurser etc., skal staten foreta et økonomisk oppgjør slik som foreslått for landfaste innretninger.

       Disse medlemmer vil derfor foreslå at retten til vederlagsfri overtagelse av innretninger utgår og erstattes med hovedprinsippet om erstatningsplikt dersom restverdier kan påvises/dokumenteres. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at statens erstatningsplikt i enkelte tilfeller likevel ikke vil oppstå. Dette vil særlig være aktuelt når bruken av innretninger opphører hvor rettighetshaver tvert om vil pådra seg en økonomisk forpliktelse. Disse medlemmer mener likevel at adgangen til vederlagsfri statlig overtagelse som prinsipp ikke lenger kan saklig begrunnes for petroleumssektoren og foreslår derfor dette prinsippet opphevet og fremmer forslag i tråd med dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til § 5-6 om spørsmålet om statlige overtakelse av rettighetshavers faste innretning når tillatelse utløper, oppgis eller tilbakekalles. Disse medlemmer mener at denne bestemmelse fortsatt bør praktiseres slik at det som hovedregel gis forlenget utvinningstillatelse inntil petroleumsressursene fullt ut er produsert, med mindre andre forhold skulle tilsi inndragning av tillatelsen.

       Disse medlemmer mener at en slik praksis er fullt ut forenlig med de foreslåtte bestemmelser i § 5-6 første ledd, der staten får rett til å overta rettighetshavers faste innretning.