Utdrag fra Høyesteretts kjennelse av 26. januar 1996 - Rt-1996-73 følgende:

       (...) Videre er jeg kommet til at det er en gal forståelse av loven at en innsigelse om beslagsfrihet etter dekningsloven § 2-3 kan gjøres gjeldende på dekningsstadiet selv om enmånedsfristen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 tredje punktum er gått ut.

       Rettskildebildet er riktignok komplisert. Verken ordlyden i någjeldende eller tidligere lov eller lovforarbeidene gir noe klart og uttrykkelig svar. Juridisk teori og rettspraksis gir ikke noe entydig bilde. I forhold til loven fra 1915 - som ikke er helt lik 1992-loven på dette punktet - la teorien til grunn at innsigelser om beslagsfrihet ikke kunne gjøres gjeldende på dekningsstudiet, se Alten, Tvangsloven side 123-124 og Hagerup, Den norske civilproces, tredje del side 84. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom imidlertid i Rt-1982-1702 til at en innsigelse om beslagsfrihet etter dekningsloven § 2- 3 kunne gjøres gjeldende på ethvert trinn av tvangsfullbyrdelsen. I en kjennelse i Rettens Gang RG-1992-640 kom Frostating lagmannsrett - uten å nevne kjæremålsutvalgets avgjørelse - til motsatt resultat: at det på dekningsstadiet ikke kunne reises den innvending at det var tatt utlegg i strid med dekningsloven § 2-3. Teorien etter at den nye loven er kommet, har gått relativt entydig i retning av at slike innsigelser er avskåret eter enmånedesfristen i § 7-26, selv om man er kommet over til dekningsstadiet. Se første utgave av Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven side 346, Andenæs, Konkurs side 72 og Flock, Saksbehandlingen i namsretten side 64. I Rt-1994-1656 kom imidlertid Høyesteretts kjæremålsutvalg til at innsigelsen ikke var avskåret på dekningsstadiet. I 1992-utgaven av Falkanger m.fl., side 376 er denne avgjørelsen referert, og det konkluderes med at « ... rettstilstanden på dette punkt er blitt nokså komplisert og reelt sett neppe helt tilfredsstillende. »

       Jeg nevner at det må anses på det rene at regelen i § 7-26 tredje punktum også omfatter innsigelser om beslagsfrihet, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1994-1639 . Når jeg mener at fristregelen må gjelde også når man er kommet over på dekningsstadiet, bygger jeg for det første på at § 7-26 tredje punktum naturlig må sees som en spesialbestemmelse, slik at den regulerer uttømmende når det kan settes frem innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kunne vært satt frem allerede ved utleggsforretningen. Selv om dette ikke sies uttrykkelig, trekker etter min mening både teksten i paragrafen og forarbeidene - lest i sammenheng - i denne retning. Jeg viser særlig til Ot.prp. nr. 65 (1990-1991) side 158, der det i kommentaren til § 7-26 heter:

« Når det er tatt utleggspant, kan klage for namsretten fremsettes inntil tvangsdekning er begjært, jf. første punktum. I dag kan klage fremsettes inntil tvangsdekningen er avsluttet. Etter at tvangsdekning er begjært, er det imidlertid mer naturlig at eventuelle anførsler fremsettes som innsigelser under tvangsdekningen, enn at de fremsettes som en klage, jf. § 6-4 om namsrettens adgang til å oppheve utlegg i forbindelse med tvangsdekning.

...

Som påpekt i merknadene til § 5-16, trenger saksøkeren et vern mot at valget av utleggsgjenstand angripes lenge etter at utlegg er tatt. I dag er klagefristen tre måneder. En frist på en måned er mer i samsvar med de frister en for øvrig har i rettergangslovgivningen, jf. tredje punktum. »

       Noen annen løsning kan etter min mening ikke utledes av tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler. Det har særlig vært vist til § 4-2 tredje ledd om innvendinger mot tvangsgrunnlaget og § 6-4 om namsrettens omgjøringsadgang. Når det gjelder regelen i § 4-2, kan det diskuteres om ordlyden - « enhver innvending som kunne ha vært satt fram under et søksmål » - i det hele tatt dekker innsigelser mot valg av utleggsgjenstand. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette. Ut fra forarbeidene til de nevnte bestemmelsene, sett i sammenheng med forarbeidene til § 7-26, mener jeg i alle fall at bestemmelsene ikke tar sikte på å regulere fristen for innsigelser om valg av utleggsgjenstand. Jeg nevner blant annet at alle eksemplene som er nevnt i kommentaren til § 4-2 i Ot.prp. nr. 65 (1990-1991) side 107, gjelder innsigelser mot det underliggende kravet. Når det gjelder fristen for innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kan anføres på utleggsstadiet, mener jeg som nevnt at det er naturlig å se § 7-26 tredje punktum som en uttømmende spesialbestemmelse.

       Etter min mening taler også de sterkeste reelle hensyn for en slik løsning. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor det vernet som lovgiveren har ønsket å gi utleggskreditorer, skulle gjelde på utleggsstadiet, men falle bort når man kommer til dekningsstadiet. For kreditor ville situasjonen bli usikker, og i forholdet mellom de ulike utleggskreditorene kunne man få en vilkårlig forskjellsbehandling, som ikke fulgte det vanlige prinsippet om først i tid, best i rett. Etter mitt syn bør disse hensynene veie tyngre enn skyldnerens behov for vern på alle stadier - selv om jeg innser at også dette hensynet kan ha vekt, særlig når skyldnerens behov har endret seg mellom utleggsforretningen og dekningsstadiet.

       Jeg nevner at jeg også finner støtte for løsningen i de materielle reglene om beslagsfrihet i dekningsloven. Jeg viser her til at § 2-1 fastsetter at beslagsfriheten etter § 2-10 for boliger gjelder ved tvangssalg, mens det ikke er sagt at dekningsstadiet omfattes når det gjelder beslagsfrihet etter andre bestemmelser, blant dem § 2-3, som er hjemmelen i vår sak. På grunn av disse forskjellene i reglene ser jeg for øvrig problemer ved resonnementet i avgjørelsen i Rt-1982-1702 , fordi det der blir generalisert til andre grunnlag for beslagsfrihet ut fra det som gjelder for tvangssalg som truer skyldnerens rett til bolig. (...)