1. Innledning

       Til Odelstinget.

       Stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Tor Nymo har den 7. mars 1996 fremsatt følgende forslag:

       I lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) gjøres følgende endring:

§ 7-26 Klage skal lyde:

       Når det er tatt utleggspant, kan klage til namsretten etter § 5-16 settes fram så lenge tvangsdekning ikke er begjært. Når det er tatt utleggstrekk, kan klage settes fram så lenge trekkperioden ikke er utløpt. Partene kan likevel ikke klage over valg av utleggsgjenstand senere enn en måned etter at de ble underrettet om utlegget. Samme frist gjelder også for saksøktes adgang til å påberope seg beslagsfrihet for personlige eiendeler i henhold til dekningsloven § 2-3.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til en henvendelse fra lensmannen i Bærum. Han påpeker at tvangssalg ofte begjæres lenge etter at det er tatt utlegg i en gjenstand, f.eks. en bil. Når saksøkte gis varsel om at namsmannen er i ferd med å hente kjøretøyet, påstår saksøkte at bilen trengs i arbeid og påberoper seg beslagsfrihet etter reglene i dekningsloven. Saken må deretter sendes namsretten, noe som tar lang tid og er til stor belastning for saksøker. I en høyesterettsdom fra 1994 er det slått fast at saksøkte på dekningsstadiet har adgang til å få prøvet om utleggsgjenstanden er beslagsfri etter dekningsloven uten hensyn til tvangsfullbyrdelseslovens frist på 1 måned for å klage over valg av utleggsgjenstand. Konsekvensene av Høyesteretts kjennelse er at saksøkers vern mot at valget av utleggsgjenstand angripes lenge etter at utlegget er tatt ikke gjelder påståtte beslagsfrie gjenstander. Namsmannen i Bærum mener at saksøktes rettssikkerhet er ivaretatt gjennom reglene om frister til å uttale seg. Han anbefaler at det gis samme frist for adgang til å påberope seg beslagsfrihet etter dekningsloven som for å klage over valg av utleggsgjenstand etter tvangsfullbyrdelsesloven.

2. Komiteens merknader

       Komiteen viser til vedlagte brev fra justisministeren av 14. mai 1996 der det går fram at Høyesterett ved sin kjennelse av 26. januar 1996, jf. Rt-1996-73 , har klargjort rettspraksis på dette området, og at rettspraksis nå er i samsvar med det som er forslaget i Dok.nr.8:64 (1995-1996). Det er således ikke nødvendig med en lovendring for å få den rettstilstand forslagsstillerne har ønsket når det gjelder forholdet mellom fristregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 og reglene om beslagsfrihet. Selv om komiteen kan se gode grunner for å klargjøre lovreglene, mener komiteen det vil være mest hensiktsmessig å ta dette spørsmålet opp i tilknytning til en kommende generell evaluering av den nye tvangsfullbyrdelsesloven som nå har vært i kraft siden 1. januar 1993.

       På grunn av den uklarhet det har vært omkring praktiseringen av de aktuelle bestemmelsene, vil imidlertid komiteen anmode departementet om å informere namsmennene om den siste høyesterettsavgjørelsen.

       På denne bakgrunn vil komiteen gå inn for at forslaget oversendes Regjeringen for nærmere vurdering og oppfølging i forbindelse med andre lovendringer i tvangsfullbyrdelsesloven.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til dokumentet og rår Odelstinget til å gjøre følgende

       Dok.nr.8:64 (1995-1996) - forslag fra stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Tor Nymo om lov om endring i lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) - oversendes Regjeringen til utredning og uttalelse.

Vedlegg 1

Brev til komiteen fra justisminister Grete Faremo, datert 14. mai 1996:

       Jeg viser til justiskomiteens brev 24. april 1996. Komiteen ber i brevet om en uttalelse fra Justisdepartementet om forslaget fra stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Tor Nymo i Dok.nr.8:64 (1995-1996), der det foreslås en tilføyelse i tvangsfullbyrdelsesloven 1992 § 7-26 første ledd.

       Forslaget fra Gudmund Restad og Tor Nymo søker av avklare et praktisk viktig spørsmål om tolkningen av tvangsfullbyrdelsesloven, som på bakgrunn av to kjennelser avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 1. desember 1994 og 21. desember 1994 (gjengitt i Norsk Retstidende Rt-1994-1639 og Rt-1994-1656) nok kunne synes å være temmelig uavklart.

       I en kjennelse avsagt av Høyesterett 26. januar 1996 er det tolkningsspørsmålet som forslaget i Dok.nr.8:64 (1995-1996) tok sikte på å løse avklart, jf. Norsk Retstidende Rt-1996-73 . Høyesteretts løsning er i samsvar med forslaget fra stortingsrepresentantene Restad og Nymo. Førstvoterende uttaler bl.a. (på side 76-77, jf. vedlagte kopi av kjennelsen):

       På bakgrunn av denne avgjørelsen fra Høyesterett kan det neppe være behov for en ytterligere avklaring i form av en presisering i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26. Den foreslåtte presiseringen vil dessuten i seg selv skape ny tvil ved at den ikke nevner andre bestemmelser om beslagsfrihet enn dekningsloven § 2-3.

Vedlegg 2

Utdrag fra Høyesteretts kjennelse av 26. januar 1996 - Rt-1996-73 følgende:

       (...) Videre er jeg kommet til at det er en gal forståelse av loven at en innsigelse om beslagsfrihet etter dekningsloven § 2-3 kan gjøres gjeldende på dekningsstadiet selv om enmånedsfristen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 tredje punktum er gått ut.

       Rettskildebildet er riktignok komplisert. Verken ordlyden i någjeldende eller tidligere lov eller lovforarbeidene gir noe klart og uttrykkelig svar. Juridisk teori og rettspraksis gir ikke noe entydig bilde. I forhold til loven fra 1915 - som ikke er helt lik 1992-loven på dette punktet - la teorien til grunn at innsigelser om beslagsfrihet ikke kunne gjøres gjeldende på dekningsstudiet, se Alten, Tvangsloven side 123-124 og Hagerup, Den norske civilproces, tredje del side 84. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom imidlertid i Rt-1982-1702 til at en innsigelse om beslagsfrihet etter dekningsloven § 2- 3 kunne gjøres gjeldende på ethvert trinn av tvangsfullbyrdelsen. I en kjennelse i Rettens Gang RG-1992-640 kom Frostating lagmannsrett - uten å nevne kjæremålsutvalgets avgjørelse - til motsatt resultat: at det på dekningsstadiet ikke kunne reises den innvending at det var tatt utlegg i strid med dekningsloven § 2-3. Teorien etter at den nye loven er kommet, har gått relativt entydig i retning av at slike innsigelser er avskåret eter enmånedesfristen i § 7-26, selv om man er kommet over til dekningsstadiet. Se første utgave av Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven side 346, Andenæs, Konkurs side 72 og Flock, Saksbehandlingen i namsretten side 64. I Rt-1994-1656 kom imidlertid Høyesteretts kjæremålsutvalg til at innsigelsen ikke var avskåret på dekningsstadiet. I 1992-utgaven av Falkanger m.fl., side 376 er denne avgjørelsen referert, og det konkluderes med at « ... rettstilstanden på dette punkt er blitt nokså komplisert og reelt sett neppe helt tilfredsstillende. »

       Jeg nevner at det må anses på det rene at regelen i § 7-26 tredje punktum også omfatter innsigelser om beslagsfrihet, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1994-1639 . Når jeg mener at fristregelen må gjelde også når man er kommet over på dekningsstadiet, bygger jeg for det første på at § 7-26 tredje punktum naturlig må sees som en spesialbestemmelse, slik at den regulerer uttømmende når det kan settes frem innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kunne vært satt frem allerede ved utleggsforretningen. Selv om dette ikke sies uttrykkelig, trekker etter min mening både teksten i paragrafen og forarbeidene - lest i sammenheng - i denne retning. Jeg viser særlig til Ot.prp. nr. 65 (1990-1991) side 158, der det i kommentaren til § 7-26 heter:

       Noen annen løsning kan etter min mening ikke utledes av tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler. Det har særlig vært vist til § 4-2 tredje ledd om innvendinger mot tvangsgrunnlaget og § 6-4 om namsrettens omgjøringsadgang. Når det gjelder regelen i § 4-2, kan det diskuteres om ordlyden - « enhver innvending som kunne ha vært satt fram under et søksmål » - i det hele tatt dekker innsigelser mot valg av utleggsgjenstand. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette. Ut fra forarbeidene til de nevnte bestemmelsene, sett i sammenheng med forarbeidene til § 7-26, mener jeg i alle fall at bestemmelsene ikke tar sikte på å regulere fristen for innsigelser om valg av utleggsgjenstand. Jeg nevner blant annet at alle eksemplene som er nevnt i kommentaren til § 4-2 i Ot.prp. nr. 65 (1990-1991) side 107, gjelder innsigelser mot det underliggende kravet. Når det gjelder fristen for innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kan anføres på utleggsstadiet, mener jeg som nevnt at det er naturlig å se § 7-26 tredje punktum som en uttømmende spesialbestemmelse.

       Etter min mening taler også de sterkeste reelle hensyn for en slik løsning. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor det vernet som lovgiveren har ønsket å gi utleggskreditorer, skulle gjelde på utleggsstadiet, men falle bort når man kommer til dekningsstadiet. For kreditor ville situasjonen bli usikker, og i forholdet mellom de ulike utleggskreditorene kunne man få en vilkårlig forskjellsbehandling, som ikke fulgte det vanlige prinsippet om først i tid, best i rett. Etter mitt syn bør disse hensynene veie tyngre enn skyldnerens behov for vern på alle stadier - selv om jeg innser at også dette hensynet kan ha vekt, særlig når skyldnerens behov har endret seg mellom utleggsforretningen og dekningsstadiet.

       Jeg nevner at jeg også finner støtte for løsningen i de materielle reglene om beslagsfrihet i dekningsloven. Jeg viser her til at § 2-1 fastsetter at beslagsfriheten etter § 2-10 for boliger gjelder ved tvangssalg, mens det ikke er sagt at dekningsstadiet omfattes når det gjelder beslagsfrihet etter andre bestemmelser, blant dem § 2-3, som er hjemmelen i vår sak. På grunn av disse forskjellene i reglene ser jeg for øvrig problemer ved resonnementet i avgjørelsen i Rt-1982-1702 , fordi det der blir generalisert til andre grunnlag for beslagsfrihet ut fra det som gjelder for tvangssalg som truer skyldnerens rett til bolig. (...)