2.1 Innledning

2.1.1 Sammendrag

       EFTAs overvåkningsorgan har etter en vurdering av den norske gjennomføringen av EØS-avtalen vedlegg IX (finansielle tjenester) pkt. 15, jf. Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv), kommet til at denne ikke var fullt ut tilfredsstillende. Dette er norske myndigheter informert om blant annet i et åpningsskriv ( «letter of formal notice», brev 13. juli 1995), jf. EØS-avtalen art. 109 nr. 1 og ODA-avtalen (EFTA-avtalen om Overvåkningsorganet og Domstolen) art. 22.

       Det foreslås derfor visse endringer i forretningsbankloven, sparebankloven og finansieringsvirksomhetsloven.

       De enkelte forslag er nærmere behandlet nedenfor.

       Et høringsnotat med forslag til lovendringer ble sendt ut 11. desember 1995. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.

2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader vedrørende gjennomføringen av EØS-avtalen nedenfor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er ikke uenig i det materielle innhold av de endringer i forretningsbankloven, sparebankloven og finansieringsvirksomhetsloven som foreslås nedenfor under pkt. 2.2, 2.3, 2.4, 2.5 og 2.6 og vil derfor stemme for Regjeringens forslag på disse punkt. Disse medlemmer er imidlertid generelt kritisk til den passive holdning Regjeringen viser i forhold til innsigelser mot gjennomføring av Norges forpliktelser i EØS-avtalen i norsk rett som reises av EFTAs Overvåkningsorgan. Disse medlemmer vil peke på at de overordnede politiske målsettinger med EØS-avtalen som Regjeringen har, og som disse medlemmer ikke deler, ikke må overstyre Regjeringens holdning når det gjelder rettslige tolkningsspørsmål knyttet til forståelsen av det avledete regelverk som skal implementeres. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor. Disse medlemmer viser også til sine merknader i Innst.S.nr.194 (1995-1996) Kredittmeldingen for 1994 pkt. 1.2.

2.2 Krav til vandel og erfaring - allmenne interesser

2.2.1 Departementets vurderinger

2.2.1.1 Sammendrag

       Departementet er enig med Kredittilsynet i at bestemmelsen om krav til vandel og erfaring bør gjøres gjeldende også for andre personer enn daglig leder og styremedlemmer når disse faktisk leder virksomheten. Det vises til at en også i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) om lov om endringer i verdipapirhandelloven har gjort kravene til vandel og erfaring gjeldende for personer som faktisk leder den virksomhet tillatelsen gjelder, jf. lovutkastet § 3-3.

       Departementet slutter seg til kredittilsynets syn om at kravene til vandel for ledere av kredittinstitusjoner bør presiseres. Departementet er videre enig med Kredittilsynet i at direktivets uttrykk « sufficiently good repute » synes å gå lenger enn uttrykket « vandel » i den norske offisielle oversettelsen. Departementet er på denne bakgrunn enig med Kredittilsynet i at en ved vurderingen av vedkommendes « vandel » ikke bare bør se på om vedkommende er dømt for et straffbart forhold, men også ta i betraktning vedkommendes adferd i andre stillinger eller ved utøvelsen av andre verv. Departementet ser det slik at det avgjørende i begge disse tilfellene vil være om forholdet gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte. I samsvar med høringsuttalelsene går departementet inn for at det ikke stilles spesifikke krav til praksis for ledere av kredittinstitusjoner. Det vises til at flere typer yrkeserfaring og utdannelse vil kunne kvalifisere til å lede en kredittinstitusjon, og at denne vurderingen vil måtte være skjønnsmessig. Departementet foreslår at bestemmelser om krav til vandel og erfaring tas inn i sparebankloven § 3, forretningsbankloven ny § 8 a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3.

       Departementet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene om hvorvidt bestemmelsene om at tillatelse skal kunne nektes ut fra « allmenne interesser » skal beholdes eller ikke.

       Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det er tvilsomt om det er i samsvar med første bankdirektiv art. 3 (2) at tillatelse skal nektes dersom det « ikke anses stemmende med allmenne interesser » å gi tillatelse. Som det er redegjort for i høringsnotatet, er det departementets oppfatning at det først og fremst vil være hensynet til markedets behov som omfattes av « allmenne interesser ».

       Departementet er for så vidt enig med Kredittilsynet i at bestemmelsene vil måtte tolkes i lys av første bankdirektivs forbud mot at tillatelse skal kunne vurderes ut fra markedets økonomiske behov, og at det således ikke nødvendigvis vil være motstrid mellom nevnte bestemmelser og direktivet. Selv om norske myndigheter i utgangspunktet vil være folkerettslig forpliktet til å følge direktivene ved skjønnsutøvelsen, vil det likevel kunne knytte seg en viss tvil til om konsesjonssøker etter nasjonal rett kan påberope seg direktivene dersom myndighetene nekter konsesjon ut fra markedets økonomiske behov. Ved å oppheve bestemmelsene om å nekte konsesjon ut fra « allmenne interesser », vil denne tvil bortfalle.

       Etter departementets vurdering er det videre uklart hvilket innhold bestemmelsene om « allmenne interesser » vil få. Det vises til at kravene til vandel og erfaring for ledere av kredittinstitusjoner som er et relevant hensyn i dagens konsesjonspraksis, nå foreslås inntatt i lovteksten. Samtidig foreslås det å lovfeste krav om at søknad om å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal være vedlagt en virksomhetsplan, jf. punkt 3.4 nedenfor. Gjennom disse lovforslagene søker departementet å presisere hvilke krav som skal oppfylles for å få tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon. Departementet vurdere det slik at de foreslåtte presiseringer i lovgivningen, samt det forhold at en i henhold til første bankdirektiv ikke kan ta hensyn til markedets behov ved konsesjonsbehandlingen, gjør det tvilsomt om bestemmelsene om « allmenne interesser » vil få noen praktisk betydning.

       Etter departementets oppfatning er det en fordel at kravene til virksomheter som vil drive som kredittinstitusjoner, er mest mulig presise og forutsigbare. Departementet antar at det ikke vil være tungtveiende behov for en adgang til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om tillatelse skal gis utover det de foreslåtte lovbestemte krav gir grunnlag for. Departementet vil også vise til at verken den danske lov av 12. april 1994 nr. 261 om banker og sparekasser eller den svenske lov (1992:1610) om kreditmarknadsbolag har noen tilsvarende bestemmelse om at tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal undergis en skjønnsmessig vurdering ut fra allmenne interesser. Departementet går derfor inn for at bestemmelsene om « allmenne interesser » i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas ut.

2.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at bestemmelser om krav til vandel og erfaring tas inn i sparebankloven § 3, forretningsbankloven ny § 8 a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg videre til Regjeringens forslag om at bestemmelsene om « allmenne interesser » i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas ut.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går mot disse forslagene.

2.3 Krav til virksomhetsplan

2.3.1 Sammendrag

       I henhold til første bankdirektiv art. 3 (4) skal søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon være ledsaget av en virksomhetsplan som særlig skal angi hvilken type operasjon som er planlagt og hvordan institusjonen skal være oppbygd. Etter norsk rett er det i dag bare lovfestet krav om at søknad om etablering av finanskonsern skal være ledsaget av en driftsplan, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4. Etter denne bestemmelsen skal søknad om tillatelse inneholde de opplysninger som må antas å være av betydning for behandling av søknaden. Søknaden skal være vedlagt vedtekter eller vedtektsutkast og en driftsplan for de tre første driftsår. Driftsplanen bør gi opplysninger om selskapsstruktur, kapitalforhold, budsjetter m.v. I høringsnotatet foreslår departementet å ta inn en tilsvarende bestemmelse om driftsplan i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3. Høringsinstansene sluttet seg til dette forslaget.

       Departementet viser til at finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 kun stiller krav om hva driftsplanen « bør » inneholde. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) s. 24, at § 2a-4 skal forstås slik at konsesjonsmyndighetene i den enkelte sak kan tillate unntak fra kravene, og at Kongen kan fastsette generelle unntak. Etter departementets syn bør det fremgå av lovteksten at de opplysninger som der er oppregnet, som hovedregel skal gis. Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 foreslås endret i samsvar med dette.

       Departementet foreslår etter dette at det i sparebankloven § 3 annet ledd, forretningsbankloven ny § 8a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 nytt annet ledd tas inn en bestemmelse om krav til innholdet av en søknad om tillatelse, herunder krav til driftsplan, som svarer til bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4.

2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det i sparebankloven § 3 annet ledd, forretningsbankloven ny § 8 a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 nytt annet ledd tas inn bestemmelser om krav til innholdet av søknad om tillatelse, herunder krav til driftsplan, som svarer til bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2 a-4.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

2.4 Tilbakekall av tillatelse dersom institusjonen ikke har gjort bruk av den innen ett år

2.4.1 Departementets vurdering

2.4.1.1 Sammendrag

       Departementet viser til at første bankdirektiv gir medlemslandene adgang til å velge om de vil gi vedkommende myndighet kompetanse til å ta tillatelsen tilbake eller om de vil fastsette at tillatelsen automatisk faller bort dersom virksomheten ikke er påbegynt innen ett år etter at tillatelse ble gitt. Som Norges Bank påpeker, har EØS-reglene som svarer til Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv) og Rdir. 93/22/EØF om investeringstjenester likelydende bestemmelser om tilbakekall av tillatelser. Bestemmelser som gjennomfører EØS-reglene som svarer til Rdir. 93/22/EØF om investeringstjenester, er foreslått i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) om lov om endringer i lov av 14. juni 1995 om verdipapirhandel. Etter lovutkastet § 7-5 kan Kredittilsynet helt eller delvis tilbakekalle tillatelse til å yte investeringstjenester dersom verdipapirforetaket ikke gjør bruk av tillatelsen innen tolv måneder.

       Departementet er enig med Norges Bank i at det er hensiktsmessig med en enhetlig gjennomføring av likelydende direktivbestemmelser. Det synes heller ikke å være noen grunn til å ha ulike regler for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak på dette punktet. Departementet foreslår etter dette at det i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-7 om tilbakekall av konsesjon tas inn en regel om at Kredittilsynet helt eller delvis kan tilbakekalle en tillatelse til å drive virksomhet dersom virksomheten ikke er påbegynt innen ett år fra den dag tillatelsen ble gitt. Som følge av forslaget til endring av sparebankloven § 3, finner departementet det hensiktsmessig at det uttrykkelig fremgår av § 3 første ledd at en sparebank ikke kan drive virksomhet uten tillatelse av Kongen. Dette vil også bringe utformingen av konsesjonsbestemmelsen mer i overensstemmelse med tilsvarende bestemmelser i forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3.

2.4.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-7 tas inn en regel om at Kredittilsynet helt eller delvis kan tilbakekalle en tillatelse til å drive virksomhet dersom virksomheten ikke er påbegynt innen ett år fra den dag tillatelse ble gitt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

2.5 Søker skal kunne reise sak for domstolene dersom konsesjonsvedtak ikke er truffet innen seks måneder

2.5.1 Departementets vurdering

2.5.1.1 Sammendrag

       Departementet slutter seg til forslaget fra Norges Bank og Den norske Bankforening om å gjøre bestemmelsen om saksbehandlingsfrister gjeldende også for finanskonsern. Det vises til lovutkastet; finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 nytt tredje ledd. Når det gjelder Bankforeningens forslag om å gi bestemmelsen anvendelse også på erverv, vises det til at departementet nå bare tar sikte på å endre de norske reglene som EFTAs overvåkningsorgan har vurdert som ikke fullt ut tilfredsstillende i forhold til bestemmelsene i EØS-avtalen som svarer til Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv).

       Departementet viser til at bestemmelser om frister for behandling av søknader om tillatelse til å drive virksomhet og tilhørende bestemmelser om søksmålsrett dersom fristene ikke overholdes, finnes flere steder i EØS-regelverket, blant annet i reglene som svarer til første bankdirektiv art. 3 og 13, Rdir. 73/239/EØF (første skadeforsikringsdirektiv) art. 12, Rdir. 79/267/EØF (første livsforsikringsdirektiv) art. 12 og Rdir. 93/22/EØF om investeringstjenester art. 3 og 26. Bestemmelsene om saksbehandlingsfrister er noe forskjellig utformet. I første bankdirektiv er det således bare krav om at et eventuelt avslag skal være gitt innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Etter investeringstjenestedirektivet kreves det at vedtak skal være truffet innen den samme seks måneders fristen. Denne bestemmelsen er innarbeidet i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) om lov om endringer i verdipapirhandelloven, jf. utkastet § 3-4, slik at vedtak om tillatelse skal meddeles søker snarest mulig og senest innen seks måneder etter at søknaden ble mottatt. Reglene som svarer til første liv- og skadeforsikringsdirektiv, angir at søker skal ha rett til domstolprøving i de tilfeller der vedkommende myndigheter « ikke har behandlet en søknad innen utløpet av en periode på seks måneder fra det tidspunkt søknaden ble mottatt ». Departementet forstår dette slik at vedtak som går ut på tillatelse eller avslag må være truffet innen seks måneder.

       Departementet vurderer det slik at det er tilstrekkelig for å gjennomføre kravene i første bankdirektiv at en setter krav om at et eventuelt avslag må meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom myndighetene ikke avslår søknaden innen seks måneder, er en etter departementets vurdering forpliktet til å gi tillatelse. En har da ytterligere seks måneder til å gjøre dette på, jf. første bankdirektivs regel om at det i alle tilfeller skal treffes en avgjørelse innen tolv måneder. På den annen side vil det etter departementets vurdering være hensiktsmessig om saksbehandlingsfristene for verdipapirforetak, kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper utformes likt. Siden både direktivet om verdipapirforetak og forsikringsdirektivene setter krav om at vedtak må treffes innen seks måneder, foreslår departementet at en tilsvarende regel også innføres for kredittinstitusjoner. Departementet foreslår etter dette at det i forretningsbankloven § 8, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas inn en bestemmelse om at avgjørelse av søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, skal fristen regnes fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.

2.5.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det i forretningsbankloven § 8, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas inn en bestemmelse om at avgjørelse av søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

2.6 Definisjonen av kredittinstitusjon

2.6.1 Sammendrag

       Det foreslås en rent teknisk endring av definisjonen av kredittinstitusjon i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3. På grunn av en inkurie i oversettelsen av EØS-reglene som svarer til første bankdirektiv, definerer den norske offisielle oversettelsen av direktivet en kredittinstitusjon som foretak hvis virksomhet består i å motta innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten og å yte lån for egen regning. Finansieringsvirksomhetsloven tar utgangspunkt i den norske offisielle oversettelsen av direktivet. Etter dansk og engelsk direktivtekst er det tilstrekkelig at virksomheten enten mottar innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten for å kunne være kredittinstitusjon. Departementet legger derfor til grunn at definisjonen etter EØS-regelverket skal inneholde de to virksomhetstypene som alternativer. Det foreslås på denne bakgrunn å erstatte « og » med « eller » slik at definisjonene blir i samsvar med EØS-regelverket.

2.6.1.1 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om teknisk endring av definisjonen av kredittinstitusjon i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.