1. OECD- og GATS-samarbeidet

1.1 Innledning

1.1.1 Sammendrag

       Et hovedmål med internasjonale avtaler som EØS-avtalen, OECD-kodene og GATS ( « General Agreement on Trade in Services », som er en del av det nye WTO-avtaleverket) er å utvikle et åpnere handelssystem mellom landene som et virkemiddel for å bedre den økonomiske velferden på lengre sikt. Som avtalepart og deltager i dette samarbeidet ønsker også Norge et mer åpent internasjonalt handelssystem basert på felles regler. Etter Regjeringens syn bør de nasjonale reglene som særlig berører spørsmål om utlendingers markedsadgang, nasjonal behandling og konkurranseforhold, gjenspeile dette målet.

       Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å gi mulighet for filialetablering i Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i EØS-land. De fleste øvrige EØS-land tillater filialer av utenlandske finansielle tjenesteytere uansett hjemland. Også OECD-land som ikke er EØS-land, tillater filialetablering på såkalt « erga omnes »-basis, dvs. i forhold til alle. I forbindelse med eksaminasjonen i OECD i 1994 av norske regler om etablering og direkte investeringer, ble det fra norsk side gitt uttrykk for at norske myndigheter vil foreslå at det åpnes adgang til filialetablering også for finansielle tjenesteytere som hører hjemme utenfor EØS.

       GATS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1995. I forhold til denne avtalen har Norge tatt reservasjon for filialetablering for andre finansielle tjenesteytere enn utenlandske forsikringsselskaper. Utenlandske forsikringsselskaper kan etablere filial etter reglene i kap. 12 i forsikringsvirksomhetsloven fra 1988. Innenfor rammen av GATS ble forhandlingene om markedsadgang og nasjonal behandling videreført i seks måneder etter avtalens ikrafttredelse. Resultatet av forhandlingene er at en rekke avtaleparter har påtatt seg utvidede forpliktelser om markedsadgang og nasjonal behandling for finansielle tjenesteytere som hører hjemme i et medlemsland i WTO, i forhold til resultatet av Uruguay-runden i desember 1993. Forpliktelsene er påtatt for en interimsperiode fra 1. august 1996 til 31. oktober 1997.

       Under forhandlingene ble Norge bedt om å lempe på sin bindingsliste (jf. nærmere omtale i St.prp. nr. 45 (1995-1996) (samtykkeproposisjonen)) med sikte på at den skulle fremstå mer på linje med det andre OECD-land forpliktet seg til. Fra norsk side ble det derfor gitt tilsagn om at Regjeringen var innstilt på å foreslå å åpne for etablering av filial av finansielle tjenesteytere som hører hjemme utenfor EØS.

       Dagens norske regler om filialetablering er mer restriktive enn de som finnes i de fleste andre EØS- og OECD-land. Med unntak som nevnt for forsikringsselskaper, må utenlandske finansielle tjenesteytere som hører hjemme utenfor EØS, drive virksomhet i Norge gjennom datterselskap.

       Regler om filialetablering for verdipapirforetak (fondsmeglerforetak) med hovedsete i land utenfor EØS, er foreslått i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) . Proposisjonen er en oppfølging av Verdipapirhandellovutvalgets innstilling I, NOU 1995:1 , der det er foreslått at det skal gis adgang til filialetablering og for så vidt også grenseoverskridende virksomhet for investeringsforetak (fondsmeglerforetak) med hovedsete i land utenfor EØS.

       Gjennomføring av forslagene vil bl.a. føre til at reglene om adgang til det finansielle tjenestemarkedet her i landet blir mer i samsvar med de reglene som gjelder i land som Norge samarbeider med. Det er i tråd med norske interesser å utvikle et forpliktende internasjonalt økonomisk samarbeid. Samtidig vil dette kunne bidra til å øke konkurransen på det norske markedet for finansielle tjenester.

       Et høringsnotat med forslag til lovendringer ble sendt ut 24. mars 1995. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.

1.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Gerd Høsteng, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim og representanten Stephen Bråthen, viser til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse har følgende merknad til saksområdet som er behandlet i denne proposisjonen: Rød Valgallianse var og er motstander av at Norge er med i EØS. Rød Valgallianse jobber for å få sagt opp avtalen, og er mot ytterligere tilpasning til EU gjennom EØS-avtalen. På liknende vis er det med WTO-avtalen, som Rød Valgallianse stemte mot ved stortingsbehandlingen 30. november 1994. Dette medlem mener at forslagene til lovendringer bare er ytterligere tilpasninger til et økonomisk system som Rød Valgallianse er uenig i. Det har derfor ikke vært i Rød Valgallianses interesse å legge ned mye arbeid i denne saken.

       Dette medlem har lest innledningen (1.1.1 Sammendrag) med stor fornøyelse: « Et hovedmål med internasjonale avtaler som EØS-avtalen, OECD-kodene og GATS ... er å utvikle et åpnere handelssystem mellom landene som et virkemiddel for å bedre den økonomiske velferden på lengre sikt ». Dette medlem vil bare bemerke at dette virkemiddelet neppe vil vise seg effektivt.

1.2 Utenlandske finansielle tjenesteyteres filialetablering i Norge

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett vedrørende utenlandske finansielle tjenesteyteres filialetablering i Norge.

1.2.1 Departementets vurderinger

1.2.1.1 Sammendrag

Generelt om filialetablering

       Departementet foreslår at banker, andre kreditt- og finansinstitusjoner og forvaltningsselskaper for verdipapirfond med hovedsete i land utenfor EØS, etter særskilt tillatelse fra norske myndigheter, gis adgang til å etablere filial her i riket. Forslaget følger opp signaler som er gitt i tilknytning til forhandlingene om finansielle tjenester i GATS og tilrådning fra OECDs Råd.

       Gjennomføringen av lovforslaget vil føre til valgfrihet for utenlandske finansinstitusjoner med hensyn til å organisere virksomheten i Norge. Utenlandske banker vil f.eks. gjennom denne etableringsformen kunne få lavere etablerings- og kapitalkostnader slik at det kan bli mer attraktivt å drive virksomhet i det norske markedet. Etableringsadgangen etter lovforslaget vil således i noen grad kunne bidra til å øke konkurransen i det norske finansmarkedet.

Nærmere om forslaget

       Reglene om en EØS-konsesjon ( « gjensidig godkjenning ») og hjemlandstilsyn vil ikke gjelde for finansielle tjenesteytere fra land utenfor EØS. Disse finansielle tjenesteyteres virksomhet i Norge gjennom filial underlegges norske myndigheters tilsyn. Etter forslaget er det bl.a. derfor et krav om at den finansielle tjenesteyter har tillatelse i hjemlandet til å drive tilsvarende virksomhet som den virksomhet som er påtenkt i Norge, og at tjenesteyteren er underlagt betryggende tilsyn der. Forsikringsselskaper med hovedsete i et annet land (også utenfor EØS) vil som nevnt allerede i dag kunne få tillatelse til å etablere filial her i riket, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 første ledd og kap. 12. Lovforslaget om å tillate filialetablering for banker, andre kreditt- og finansinstitusjoner og forvaltningsselskaper for verdipapirfond med hovedsete i land utenfor EØS, er utformet etter mønster av de regler som i dag gjelder for filialer av utenlandske forsikringsselskaper, men med to viktige unntak. Det foreslås for det første at tillatelse skal nektes dersom tilsynsordningene i institusjonens hjemland ikke er betryggende sett i forhold til de krav som stilles her i riket. Videre foreslås det lovfestet at det må være etablert et tilfredsstillende samarbeid mellom norske tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndighetene i vedkommende institusjons hjemland før institusjonen kan starte virksomhet i Norge gjennom filial. Disse krav foreslås også innført for forsikringsselskaper med hovedsete i land utenfor EØS, slik at reglene blir samordnet.

       Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse pekt på at tilsynsordningene i OECD-landene som hovedregel kan anses å være betryggende. Dette vil imidlertid kunne endre seg etter hvert som flere land slutter seg til OECD. Når det gjelder land utenom OECD-området, vil det i utgangspunktet måtte være opp til den enkelte søker å gi opplysninger om organiseringen av tilsynet i hjemlandet. Opplysningene vil - som andre gitte opplysninger - måtte vurderes i tilknytning til behandlingen av konsesjonssøknaden. Kredittilsynet fremhever at det er viktig at det etableres tilfredsstillende samarbeidsavtaler mellom hjemlandsmyndighetene og norske tilsynsmyndigheter og foreslår at dette vilkår inntas i lovteksten. Departementet er enig i dette.

       Etter forsikringsvirksomhetsloven er det i dag adgang til å stille resiprositetskrav (gjensidighetskrav) i forhold til filialer og datterselskaper av utenlandske forsikringsselskaper, jf. § 12-1 annet ledd. Med resiprositetskrav menes krav om at hjemlandet til det utenlandske selskapet tillater etablering av norske selskaper. Tilsvarende gjelder i forhold til datterselskaper av utenlandske forretningsbanker, jf. forretningsbankloven § 8 tredje ledd. Dette innebærer at konsesjon kan nektes dersom norske forsikringsselskaper og forretningsbanker ikke gis adgang til å drive tilsvarende virksomhet i konsesjonssøkerens hjemland. Departementet anser at det innenfor EØS ikke er adgang til å anvende resiprositetskrav. Det vises i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 85 (1991-1992) s. 14 hvor det heter:

       Departementet legger til grunn at det samme vil gjelde i forhold til finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat som er medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og dermed part i GATS-avtalen. Dette følger av avtalens hovedformål om å nedbygge handelshindringer og et sentralt prinsipp i avtalen - bestevilkårsprinsippet - som sikrer avtalepartene mot forskjellsbehandling ved handel med tjenester. Etter avtalens del II art. II pkt. 1 skal hvert medlem « omgående og uten forbehold gi tjenester fra og tjenesteytere hjemmehørende i et annet medlemsland en behandling det gir tilsvarende tjenester fra og tjenesteytere hjemmehørende i ethvert annet land ».

       De enkelte lands forpliktelser etter GATS-avtalen er, i tillegg til i selve rammeavtalen, spesifisert i særskilte bindingslister. For ikke å uthule forpliktelsene etter rammeavtalen, ble det under forhandlingen, bl.a. fra OECD-landene, lagt vekt på at bindingslistene ikke skulle være mer restriktive enn det som fulgte av gjeldende nasjonalt regelverk. Det kan i denne sammenheng vises til St.prp. nr. 65 (1993-1994) s. *116 hvor det om anvendelsen av resiprositetskrav er uttalt:

       Som en del av forhandlingsresultatet i Uruguay-runden ble det besluttet at forhandlingene om markedsadgang og nasjonal behandling for finansielle tjenester skulle videreføres etter at selve tjenesteavtalen var trådt i kraft. Disse forhandlingene ble avsluttet 28. juli 1995. Resultatet av forhandlingene er at Norge, og en rekke andre avtaleparter, herunder EU-landene, for en interimsperiode fra 1. august 1996 til 31. oktober 1997 har forpliktet seg til å gi markedsadgang ut fra det såkalte bestevilkårsprinsippet slik at resiprositetskrav ikke kan anvendes. Blant OECD-landene er det bare USA som har reservert seg i forhold til bestevilkårsprinsippet. Med unntak for de land som har tatt særskilt reservasjon, gjelder bestevilkårsprinsippet mellom alle medlemsland i WTO. GATS-avtalen innebærer etter dette at adgang til det norske markedet utelukkende vil kunne nektes dersom finansielle tjenesteytere fra andre medlemsstater ikke oppfyller de kvalitative krav som vil gjelde for deres virksomhet i Norge.

       Departementet foreslår å formelt avvikle bestemmelsene i forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven om adgangen til å stille resiprositetskrav for etablering av henholdsvis datterselskap og filial i Norge. Et av hovedformålene med resiprositetskravene i finanslovgivningen er å sikre norske finansielle tjenesteytere markedsadgang i utlandet. Departementet antar at det i utgangspunktet ikke foreligger et slikt særlig behov for norske institusjoner når det gjelder land utenfor WTO. I dag er 123 land medlem av WTO. I tillegg forhandler en rekke land om medlemskap, deriblant Russland og Kina. En avvikling av resiprositetskravene vil bidra til bedre oversiktlighet i det norske regelverket og samtidig til større klarhet for utenlandske finansielle tjenesteytere. I den sammenheng vises det til at Rådet i OECD har anbefalt norske myndigheter ikke å anvende resiprositetskrav.

       Forslagene om å kreve at det skal være betryggende tilsynsordninger i filialens hjemland og at det må etableres tilfredsstillende samarbeid mellom norske tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndighetene i vedkommende institusjons hjemland, anses å ivareta også de hensyn som er knyttet til de nåværende resiprositetsbestemmelsene. Departementet legger for øvrig til grunn at det kan stilles resiprositetskrav uten at dette fremgår uttrykkelig av loven i den utstrekning dette ikke strider mot internasjonale forpliktelser.

       GATS-avtalen inneholder også et prinsipp om nasjonal behandling som innebærer at utenlandske tjenesteytere i utgangspunktet skal likebehandles med nasjonale tjenesteytere, med mindre annet følger av de enkelte medlemslandenes bindingslister. Avtalens vedlegg om finansielle tjenester gir innenfor denne rammen adgang til å iverksette nasjonale tiltak av hensyn til tilsyn og regulering av finansielle tjenester og finansielle tjenesteytere. Slike tiltak kan iverksettes for å beskytte bl.a. investorer, innskytere og personer som har overlatt formue til forvaltning hos en finansiell tjenesteyter. Avtalens formål om å oppnå bedre og sikrere markedsadgang for tjenesteytere fra medlemslandene setter en ytre begrensning for nasjonal regulering. Det er etter avtalen ikke adgang til nasjonalt å fastsette restriktive kvalitative krav for utenlandske finansielle tjenesteyteres virksomhet som i praksis vil innebære en restriksjon på markedsadgangen. Det vises i denne sammenheng til St.prp. nr. 65 (1993-1994) s. *84.

       Etter lovforslaget vil utenlandske filialers virksomhet i Norge som hovedregel være underlagt de regler som gjelder for tilsvarende norske institusjoner. Det foreslås imidlertid enkelte unntak. Dette gjelder bl.a. reglene om kapitaldekning. Det vil være nødvendig å stille krav om ansvarlig kapital enten som konsesjonsvilkår eller forskrifter, slik det er gjort for filialer av utenlandske forsikringsselskaper. Det vil her være naturlig å ta utgangspunkt i de krav til kapital som gjelder ved stiftelse av norske finansinstitusjoner, jf. forretningsbankloven § 5, sparebankloven § 2 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-5. Det foreslås hjemmelsbestemmelser som gir Kongen adgang til å gi nærmere regler i forskrifter. Ved vurderingen av hvilke kapitalkrav som skal gjelde for utenlandske filialers virksomhet i Norge, bør det vurderes å gjøre unntak for tilfeller hvor vedkommende institusjon er underlagt tilsvarende krav i hjemlandet. De nærmere konsesjonsvilkår eller regler bør også omfatte krav om registrering i Foretaksregisteret.

       Videre vil de aktuelle filialenes virksomhet ikke nødvendigvis bli omfattet av de norske garantiordninger. Etter gjeldende regler er det utelukkende norske bankers og forsikringsselskapers virksomhet som omfattes av garantiordningene. Banklovkommisjonen har i utredning nr. 2, NOU 1995:25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner, foreslått en fullmakt for Kongen til å bestemme at filial av bank med hovedsete i stat utenfor EØS, skal være medlem av norsk innskuddsgarantiordning. Det vises til utredningens lovutkast § 2-1(3). I lovutkastet § 3-1(1) forslår Banklovkommisjonen at blant annet filial av utenlandsk forsikringsselskap som er gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikring her i riket, skal være medlem av Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning. Departementet vil på bakgrunn av utredningen fra Banklovkommisjonen og høringsuttalelsene komme tilbake til spørsmålet om medlemskap i garantiordningene. Det bør iallfall stilles krav om at finansinstitusjonen informerer kundene om de er dekket av garantiordning og i tilfelle hvilken innskuddsgarantiordning som gjelder for filialens virksomhet i Norge. Gjeldende norske regler om stiftelse og avvikling av finansinstitusjoner samt regler om institusjonens organer vil ikke gjelde for de aktuelle filialene.

       Det foreslås at kredittilsynsloven endres slik at filialer av kredittinstitusjoner og andre foretak med hovedsete i stat utenfor EØS underlegges tilsyn av Kreditttilsynet.

       Under punkt 3 i proposisjonen er det redegjort for forslag om innføring av krav om virksomhetsplan som vedlegg til konsesjonssøknader, regler om adgang for Kredittilsynet til å trekke tilbake en konsesjon som ikke er tatt i bruk innen ett år, regler om en frist på seks måneder for myndighetenes avgjørelse av konsesjonssøknader m.v. Ut fra likhetshensyn foreslås disse bestemmelsene å gjelde generelt for alle konsesjonssøknader fra banker og finansieringsforetak, herunder søknader om filialetablering fra banker og finansieringsforetak med hovedsete i stat utenfor EØS. Det vises til lovutkastet; sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og § 8 a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-4 og § 3-7.

1.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at forslagene er en oppfølging av det internasjonale samarbeidet gjennom GATS. Flertallet har merket seg at departementet som ledd i GATS- og OECD-forpliktelsene foreslår at banker, andre kreditt- og finansinstitusjoner og forvaltningsselskaper for verdipapirfond med hovedsete i land utenfor EØS, gis adgang til å etablere filial her i landet. Flertallet viser til at utenlandske forsikringsselskaper allerede har en slik rett. Flertallet har merket seg at de foreslåtte reglene for slik filialetablering vil innebære en innskjerping i forhold til de regler som i dag gjelder etablering av forsikringsfilial, og at disse skjerpede reglene også vil gjelde forsikring. For det første skal tillatelse nektes dersom tilsynsordningene i institusjonens hjemland ikke er betryggende i forhold til de krav som stilles her i landet. Flertallet har merket seg at det dessuten foreslås lovfestet at det må være etablert et tilfredsstillende samarbeid mellom norske tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndighetene i vedkommende institusjons hjemland før institusjonen kan starte virksomhet i Norge gjennom filial.

       Flertallet slutter seg til forslagene i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil innledningsvis peke på at de endringer Regjeringen foreslår når det gjelder finansielle tjenesteytelser ikke skyldes rettslig bindende forpliktelser Norge har inngått i forbindelse med GATS-forhandlingene, men at de bare reflekterer et tilsagn Regjeringen ga om å fremme forslag for Stortinget.

       Disse medlemmer er opptatt av at det utøves tilfredsstillende tilsyn og kontroll med finansielle tjenesteyteres virksomhet i Norge. Selv om filialer av ikke-EØS tjenesteyter er underlagt tilsyn av Kredittilsynet, er dette lite tilfredsstillende når virksomheten styres utenfra uten selvstendig enhet i Norge. Disse medlemmer anser ikke at forslaget om å kreve at det skal være betryggende tilsynsordninger i filialens hjemland og at det må etableres samarbeid mellom norske tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndighetene i tjenesteyteres hjemland gir tilstrekkelige kontrollmuligheter.

       Disse medlemmer gikk imot Regjeringens forslag til endring i verdipapirhandelloven om å tillate EØS - verdipapirforetak å yte investeringstjenester i Norge med filial eller annen grenseoverskridende virksomhet. Det vises til disse medlemmers merknader i Innst.O.nr.48 (1995-1996) vedrørende endringer i Verdipapirhandelloven pkt. 3.2.7.2. De samme hensyn gjør seg gjeldende også i forhold til finansielle tjenesteytere etablert i land utenfor EØS.

       Disse medlemmer går imidlertid inn for den skjerping av tilsynet med utenlandsk forsikringsselskap etablert i Norge som fremgår av forslaget til endringer i forsikringsvirksomhetsloven.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot Regjeringens forslag til å tillate at bank-, kreditt- og finansinstitusjoner og verdipapirforetak etablert i ikke-EØS land gis adgang til å etablere filial i Norge. Disse medlemmer vil gå imot forslaget til følgende lovendringer:

2. EØS - forpliktelser

2.1 Innledning

2.1.1 Sammendrag

       EFTAs overvåkningsorgan har etter en vurdering av den norske gjennomføringen av EØS-avtalen vedlegg IX (finansielle tjenester) pkt. 15, jf. Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv), kommet til at denne ikke var fullt ut tilfredsstillende. Dette er norske myndigheter informert om blant annet i et åpningsskriv ( «letter of formal notice», brev 13. juli 1995), jf. EØS-avtalen art. 109 nr. 1 og ODA-avtalen (EFTA-avtalen om Overvåkningsorganet og Domstolen) art. 22.

       Det foreslås derfor visse endringer i forretningsbankloven, sparebankloven og finansieringsvirksomhetsloven.

       De enkelte forslag er nærmere behandlet nedenfor.

       Et høringsnotat med forslag til lovendringer ble sendt ut 11. desember 1995. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.

2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader vedrørende gjennomføringen av EØS-avtalen nedenfor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er ikke uenig i det materielle innhold av de endringer i forretningsbankloven, sparebankloven og finansieringsvirksomhetsloven som foreslås nedenfor under pkt. 2.2, 2.3, 2.4, 2.5 og 2.6 og vil derfor stemme for Regjeringens forslag på disse punkt. Disse medlemmer er imidlertid generelt kritisk til den passive holdning Regjeringen viser i forhold til innsigelser mot gjennomføring av Norges forpliktelser i EØS-avtalen i norsk rett som reises av EFTAs Overvåkningsorgan. Disse medlemmer vil peke på at de overordnede politiske målsettinger med EØS-avtalen som Regjeringen har, og som disse medlemmer ikke deler, ikke må overstyre Regjeringens holdning når det gjelder rettslige tolkningsspørsmål knyttet til forståelsen av det avledete regelverk som skal implementeres. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor. Disse medlemmer viser også til sine merknader i Innst.S.nr.194 (1995-1996) Kredittmeldingen for 1994 pkt. 1.2.

2.2 Krav til vandel og erfaring - allmenne interesser

2.2.1 Departementets vurderinger

2.2.1.1 Sammendrag

       Departementet er enig med Kredittilsynet i at bestemmelsen om krav til vandel og erfaring bør gjøres gjeldende også for andre personer enn daglig leder og styremedlemmer når disse faktisk leder virksomheten. Det vises til at en også i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) om lov om endringer i verdipapirhandelloven har gjort kravene til vandel og erfaring gjeldende for personer som faktisk leder den virksomhet tillatelsen gjelder, jf. lovutkastet § 3-3.

       Departementet slutter seg til kredittilsynets syn om at kravene til vandel for ledere av kredittinstitusjoner bør presiseres. Departementet er videre enig med Kredittilsynet i at direktivets uttrykk « sufficiently good repute » synes å gå lenger enn uttrykket « vandel » i den norske offisielle oversettelsen. Departementet er på denne bakgrunn enig med Kredittilsynet i at en ved vurderingen av vedkommendes « vandel » ikke bare bør se på om vedkommende er dømt for et straffbart forhold, men også ta i betraktning vedkommendes adferd i andre stillinger eller ved utøvelsen av andre verv. Departementet ser det slik at det avgjørende i begge disse tilfellene vil være om forholdet gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte. I samsvar med høringsuttalelsene går departementet inn for at det ikke stilles spesifikke krav til praksis for ledere av kredittinstitusjoner. Det vises til at flere typer yrkeserfaring og utdannelse vil kunne kvalifisere til å lede en kredittinstitusjon, og at denne vurderingen vil måtte være skjønnsmessig. Departementet foreslår at bestemmelser om krav til vandel og erfaring tas inn i sparebankloven § 3, forretningsbankloven ny § 8 a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3.

       Departementet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene om hvorvidt bestemmelsene om at tillatelse skal kunne nektes ut fra « allmenne interesser » skal beholdes eller ikke.

       Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det er tvilsomt om det er i samsvar med første bankdirektiv art. 3 (2) at tillatelse skal nektes dersom det « ikke anses stemmende med allmenne interesser » å gi tillatelse. Som det er redegjort for i høringsnotatet, er det departementets oppfatning at det først og fremst vil være hensynet til markedets behov som omfattes av « allmenne interesser ».

       Departementet er for så vidt enig med Kredittilsynet i at bestemmelsene vil måtte tolkes i lys av første bankdirektivs forbud mot at tillatelse skal kunne vurderes ut fra markedets økonomiske behov, og at det således ikke nødvendigvis vil være motstrid mellom nevnte bestemmelser og direktivet. Selv om norske myndigheter i utgangspunktet vil være folkerettslig forpliktet til å følge direktivene ved skjønnsutøvelsen, vil det likevel kunne knytte seg en viss tvil til om konsesjonssøker etter nasjonal rett kan påberope seg direktivene dersom myndighetene nekter konsesjon ut fra markedets økonomiske behov. Ved å oppheve bestemmelsene om å nekte konsesjon ut fra « allmenne interesser », vil denne tvil bortfalle.

       Etter departementets vurdering er det videre uklart hvilket innhold bestemmelsene om « allmenne interesser » vil få. Det vises til at kravene til vandel og erfaring for ledere av kredittinstitusjoner som er et relevant hensyn i dagens konsesjonspraksis, nå foreslås inntatt i lovteksten. Samtidig foreslås det å lovfeste krav om at søknad om å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal være vedlagt en virksomhetsplan, jf. punkt 3.4 nedenfor. Gjennom disse lovforslagene søker departementet å presisere hvilke krav som skal oppfylles for å få tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon. Departementet vurdere det slik at de foreslåtte presiseringer i lovgivningen, samt det forhold at en i henhold til første bankdirektiv ikke kan ta hensyn til markedets behov ved konsesjonsbehandlingen, gjør det tvilsomt om bestemmelsene om « allmenne interesser » vil få noen praktisk betydning.

       Etter departementets oppfatning er det en fordel at kravene til virksomheter som vil drive som kredittinstitusjoner, er mest mulig presise og forutsigbare. Departementet antar at det ikke vil være tungtveiende behov for en adgang til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om tillatelse skal gis utover det de foreslåtte lovbestemte krav gir grunnlag for. Departementet vil også vise til at verken den danske lov av 12. april 1994 nr. 261 om banker og sparekasser eller den svenske lov (1992:1610) om kreditmarknadsbolag har noen tilsvarende bestemmelse om at tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal undergis en skjønnsmessig vurdering ut fra allmenne interesser. Departementet går derfor inn for at bestemmelsene om « allmenne interesser » i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas ut.

2.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at bestemmelser om krav til vandel og erfaring tas inn i sparebankloven § 3, forretningsbankloven ny § 8 a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg videre til Regjeringens forslag om at bestemmelsene om « allmenne interesser » i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas ut.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går mot disse forslagene.

2.3 Krav til virksomhetsplan

2.3.1 Sammendrag

       I henhold til første bankdirektiv art. 3 (4) skal søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon være ledsaget av en virksomhetsplan som særlig skal angi hvilken type operasjon som er planlagt og hvordan institusjonen skal være oppbygd. Etter norsk rett er det i dag bare lovfestet krav om at søknad om etablering av finanskonsern skal være ledsaget av en driftsplan, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4. Etter denne bestemmelsen skal søknad om tillatelse inneholde de opplysninger som må antas å være av betydning for behandling av søknaden. Søknaden skal være vedlagt vedtekter eller vedtektsutkast og en driftsplan for de tre første driftsår. Driftsplanen bør gi opplysninger om selskapsstruktur, kapitalforhold, budsjetter m.v. I høringsnotatet foreslår departementet å ta inn en tilsvarende bestemmelse om driftsplan i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3. Høringsinstansene sluttet seg til dette forslaget.

       Departementet viser til at finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 kun stiller krav om hva driftsplanen « bør » inneholde. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) s. 24, at § 2a-4 skal forstås slik at konsesjonsmyndighetene i den enkelte sak kan tillate unntak fra kravene, og at Kongen kan fastsette generelle unntak. Etter departementets syn bør det fremgå av lovteksten at de opplysninger som der er oppregnet, som hovedregel skal gis. Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 foreslås endret i samsvar med dette.

       Departementet foreslår etter dette at det i sparebankloven § 3 annet ledd, forretningsbankloven ny § 8a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 nytt annet ledd tas inn en bestemmelse om krav til innholdet av en søknad om tillatelse, herunder krav til driftsplan, som svarer til bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4.

2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det i sparebankloven § 3 annet ledd, forretningsbankloven ny § 8 a og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 nytt annet ledd tas inn bestemmelser om krav til innholdet av søknad om tillatelse, herunder krav til driftsplan, som svarer til bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2 a-4.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

2.4 Tilbakekall av tillatelse dersom institusjonen ikke har gjort bruk av den innen ett år

2.4.1 Departementets vurdering

2.4.1.1 Sammendrag

       Departementet viser til at første bankdirektiv gir medlemslandene adgang til å velge om de vil gi vedkommende myndighet kompetanse til å ta tillatelsen tilbake eller om de vil fastsette at tillatelsen automatisk faller bort dersom virksomheten ikke er påbegynt innen ett år etter at tillatelse ble gitt. Som Norges Bank påpeker, har EØS-reglene som svarer til Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv) og Rdir. 93/22/EØF om investeringstjenester likelydende bestemmelser om tilbakekall av tillatelser. Bestemmelser som gjennomfører EØS-reglene som svarer til Rdir. 93/22/EØF om investeringstjenester, er foreslått i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) om lov om endringer i lov av 14. juni 1995 om verdipapirhandel. Etter lovutkastet § 7-5 kan Kredittilsynet helt eller delvis tilbakekalle tillatelse til å yte investeringstjenester dersom verdipapirforetaket ikke gjør bruk av tillatelsen innen tolv måneder.

       Departementet er enig med Norges Bank i at det er hensiktsmessig med en enhetlig gjennomføring av likelydende direktivbestemmelser. Det synes heller ikke å være noen grunn til å ha ulike regler for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak på dette punktet. Departementet foreslår etter dette at det i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-7 om tilbakekall av konsesjon tas inn en regel om at Kredittilsynet helt eller delvis kan tilbakekalle en tillatelse til å drive virksomhet dersom virksomheten ikke er påbegynt innen ett år fra den dag tillatelsen ble gitt. Som følge av forslaget til endring av sparebankloven § 3, finner departementet det hensiktsmessig at det uttrykkelig fremgår av § 3 første ledd at en sparebank ikke kan drive virksomhet uten tillatelse av Kongen. Dette vil også bringe utformingen av konsesjonsbestemmelsen mer i overensstemmelse med tilsvarende bestemmelser i forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3.

2.4.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det i sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-7 tas inn en regel om at Kredittilsynet helt eller delvis kan tilbakekalle en tillatelse til å drive virksomhet dersom virksomheten ikke er påbegynt innen ett år fra den dag tillatelse ble gitt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

2.5 Søker skal kunne reise sak for domstolene dersom konsesjonsvedtak ikke er truffet innen seks måneder

2.5.1 Departementets vurdering

2.5.1.1 Sammendrag

       Departementet slutter seg til forslaget fra Norges Bank og Den norske Bankforening om å gjøre bestemmelsen om saksbehandlingsfrister gjeldende også for finanskonsern. Det vises til lovutkastet; finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 nytt tredje ledd. Når det gjelder Bankforeningens forslag om å gi bestemmelsen anvendelse også på erverv, vises det til at departementet nå bare tar sikte på å endre de norske reglene som EFTAs overvåkningsorgan har vurdert som ikke fullt ut tilfredsstillende i forhold til bestemmelsene i EØS-avtalen som svarer til Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv).

       Departementet viser til at bestemmelser om frister for behandling av søknader om tillatelse til å drive virksomhet og tilhørende bestemmelser om søksmålsrett dersom fristene ikke overholdes, finnes flere steder i EØS-regelverket, blant annet i reglene som svarer til første bankdirektiv art. 3 og 13, Rdir. 73/239/EØF (første skadeforsikringsdirektiv) art. 12, Rdir. 79/267/EØF (første livsforsikringsdirektiv) art. 12 og Rdir. 93/22/EØF om investeringstjenester art. 3 og 26. Bestemmelsene om saksbehandlingsfrister er noe forskjellig utformet. I første bankdirektiv er det således bare krav om at et eventuelt avslag skal være gitt innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Etter investeringstjenestedirektivet kreves det at vedtak skal være truffet innen den samme seks måneders fristen. Denne bestemmelsen er innarbeidet i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) om lov om endringer i verdipapirhandelloven, jf. utkastet § 3-4, slik at vedtak om tillatelse skal meddeles søker snarest mulig og senest innen seks måneder etter at søknaden ble mottatt. Reglene som svarer til første liv- og skadeforsikringsdirektiv, angir at søker skal ha rett til domstolprøving i de tilfeller der vedkommende myndigheter « ikke har behandlet en søknad innen utløpet av en periode på seks måneder fra det tidspunkt søknaden ble mottatt ». Departementet forstår dette slik at vedtak som går ut på tillatelse eller avslag må være truffet innen seks måneder.

       Departementet vurderer det slik at det er tilstrekkelig for å gjennomføre kravene i første bankdirektiv at en setter krav om at et eventuelt avslag må meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom myndighetene ikke avslår søknaden innen seks måneder, er en etter departementets vurdering forpliktet til å gi tillatelse. En har da ytterligere seks måneder til å gjøre dette på, jf. første bankdirektivs regel om at det i alle tilfeller skal treffes en avgjørelse innen tolv måneder. På den annen side vil det etter departementets vurdering være hensiktsmessig om saksbehandlingsfristene for verdipapirforetak, kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper utformes likt. Siden både direktivet om verdipapirforetak og forsikringsdirektivene setter krav om at vedtak må treffes innen seks måneder, foreslår departementet at en tilsvarende regel også innføres for kredittinstitusjoner. Departementet foreslår etter dette at det i forretningsbankloven § 8, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas inn en bestemmelse om at avgjørelse av søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, skal fristen regnes fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.

2.5.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det i forretningsbankloven § 8, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tas inn en bestemmelse om at avgjørelse av søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

2.6 Definisjonen av kredittinstitusjon

2.6.1 Sammendrag

       Det foreslås en rent teknisk endring av definisjonen av kredittinstitusjon i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3. På grunn av en inkurie i oversettelsen av EØS-reglene som svarer til første bankdirektiv, definerer den norske offisielle oversettelsen av direktivet en kredittinstitusjon som foretak hvis virksomhet består i å motta innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten og å yte lån for egen regning. Finansieringsvirksomhetsloven tar utgangspunkt i den norske offisielle oversettelsen av direktivet. Etter dansk og engelsk direktivtekst er det tilstrekkelig at virksomheten enten mottar innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten for å kunne være kredittinstitusjon. Departementet legger derfor til grunn at definisjonen etter EØS-regelverket skal inneholde de to virksomhetstypene som alternativer. Det foreslås på denne bakgrunn å erstatte « og » med « eller » slik at definisjonene blir i samsvar med EØS-regelverket.

2.6.1.1 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om teknisk endring av definisjonen av kredittinstitusjon i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til merknad under pkt. 2.1.2.

3. Økonomiske og administrative konsekvenser

3.1 Sammendrag

       De foreslåtte lovendringer antas å ha begrensede administrative og økonomiske virkninger. Det vises for øvrig til vurderingen av virkningene av å inngå og oppfylle GATS-avtalen, jf. St.prp. nr. 65 (1993-1994) (WTO) kap. 6.4.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) gjøres følgende endring:

§ 1 første ledd nr. 5 skal lyde:

       Filial av kredittinstitusjon som nevnt i § 1-4 første ledd nr. 4 og nr. 5 i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, forsåvidt gjelder virksomhet som drives her i riket.

II.

I lov av 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker gjøres følgende endringer:

§ 3 skal lyde:

       En sparebank kan ikke drive bankvirksomhet uten tillatelse av Kongen og kan ikke begynne virksomheten før vedtektene er godkjent av Kongen. Med tillatelse av Kredittilsynet kan en sparebank ha avdeling eller filial innen den kommune hvor banken har sitt sete, og med tillatelse av Kongen også utenfor denne kommune.

       Søknad om tillatelse til å drive bankvirksomhet skal inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for behandling av søknaden. Konsesjonssøker skal vedlegge vedtekter eller vedtektsutkast og en driftsplan for foretakets tre første driftsår. Driftsplanen skal som hovedregel inneholde:

III.

I lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker gjøres følgende endringer:

§ 8 skal lyde:

       En forretningsbank kan ikke bli registrert før Kongen har gitt den tillatelse til å drive bankvirksomhet. Med tillatelse av Kredittilsynet kan en forretningsbank ha avdeling eller filial innen den kommune hvor banken har sitt sete, og med tillatelse av Kongen også utenfor denne kommune.

       Kongen kan gi kredittinstitusjon med hovedsete i stat som ikke omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, tillatelse til gjennom filial å drive bankvirksomhet i Norge, herunder ta imot innskudd fra en ubegrenset krets av innskytere og bruke ordet « bank » eller lignende i sitt navn eller ved omtale av sin virksomhet i Norge. Tillatelse kan kun gis kredittinstitusjon som har tillatelse i sitt hjemland til å drive tilsvarende virksomhet og som er underlagt betryggende tilsyn der.

       For filial av kredittinstitusjon med tillatelse etter annet ledd gjelder denne lovs bestemmelser med unntak av kapittel 2, 3, 5, 6 og § 20a og § 21. § 10, § 17 og § 18 får likevel anvendelse. Kongen kan fastsette nærmere regler for slike filialers virksomhet i Norge.

       Før kredittinstitusjonen starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i kredittinstitusjonens hjemland og Kredittilsynet.

       Utenlandsk banks representasjonskontor i Norge må registreres hos Kredittilsynet.

       Avgjørelse av søknad om tillatelse etter første og annet ledd skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, regnes fristen fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.

       Kredittilsynet kan helt eller delvis tilbakekalle tillatelse gitt i medhold av første og annet ledd hvis den tillatte virksomhet ikke er begynt innen ett år fra den dag tillatelsen ble gitt.

       Kongen kan ta tilbake tillatelse gitt i medhold av første og annet ledd dersom styre eller representantskap har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter lov, forskrift gitt i medhold av lov eller etter vedtektene, dersom det ellers finnes misligheter i bankens ledelse, eller andre mislige forhold gir grunn til å frykte for at fortsettelse av virksomheten ikke vil være stemmende med allmenne interesser.

       Før Kongen gjør vedtak som nevnt i første, annet og åttende ledd, skal Norges Banks direksjon være gitt anledning til å uttale seg.

Ny § 8 a skal lyde:

       Søknad om tillatelse etter § 8 første og annet ledd skal inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for behandling av søknaden. Konsesjonssøker skal vedlegge vedtekter eller vedtektsutkast og en driftsplan for foretakets tre første driftsår. Driftsplanen skal som hovedregel inneholde:

       Tillatelse etter § 8 første og annet ledd skal nektes hvis banken ikke tilfredsstiller kravene i denne lov, hvis bankens kapital ikke antas å stå i rimelig forhold til den virksomhet som banken skal drive, eller dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten:

IV.

I lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond gjøres følgende endring:

§ 1-3 nytt fjerde, femte og sjette ledd skal lyde:

       Kongen kan gi investeringsforetak med hovedsete i stat som ikke er part i EØS-avtalen, tillatelse til gjennom filial å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge. Tillatelse kan kun gis investeringsforetak som har tillatelse i sitt hjemland til å drive tilsvarende virksomhet og som er underlagt betryggende tilsyn der.

       For filial av investeringsforetak med tillatelse etter fjerde ledd gjelder denne lovs bestemmelser med unntak av § 2-1 annet og tredje ledd, § 2-2 fjerde ledd, § 2-5, § 2-6, § 2-8, § 2-9 første ledd og § 2-10. Kongen kan fastsette nærmere regler for slike filialers virksomhet i Norge.

       Før investeringsforetaket starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i investeringsforetakets hjemland og Kredittilsynet.

V.

I lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endring:

§ 12-1 annet ledd skal lyde:

       Tillatelse etter første ledd kan kun gis utenlandsk forsikringsselskap som har tillatelse i sitt hjemland til å drive forsikringsvirksomhet og som er underlagt betryggende tilsyn der. Før forsikringsselskapet starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i forsikringsselskapets hjemland og Kredittilsynet.

VI.

I lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:

§ 1-4 første ledd nytt nr. 5 skal lyde:

       Filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete i stat som ikke omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, med tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet her i riket.

§ 1-5 nr. 3 skal lyde:

       Som kredittinstitusjon regnes foretak hvis virksomhet består i å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten og å yte lån for egen regning.

§ 2a-3 nytt tredje ledd skal lyde:

       Avgjørelse av søknad om tillatelse til etablering av finansinstitusjon i finanskonsern skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, regnes fristen fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.

Nåværende tredje til femte ledd blir fjerde til sjette ledd.

§ 2a-4 skal lyde:

       Søknad om tillatelse etter § 2a-3 skal inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for behandling av søknaden. Ved etablering eller erverv av en finansinstitusjon skal konsesjonssøker vedlegge vedtekter eller vedtektsutkast og en driftsplan for konsernets tre første driftsår. Driftsplanen skal som hovedregel inneholde:

§ 3-3 skal lyde:

       Finansieringsforetak kan ikke drive virksomhet uten tillatelse av Kongen. Dette gjelder ikke foretak som nevnt i § 1-4 annet ledd.

       Søknad om tillatelse skal inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for behandling av søknaden. Konsesjonssøker skal vedlegge vedtekter eller vedtektsutkast og en driftsplan for foretakets tre første driftsår. Driftsplanen skal som hovedregel inneholde:

       Tillatelse skal nektes dersom vilkårene etter denne lov ikke er oppfylt eller dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten:

       For tillatelsen kan settes som vilkår at virksomheten drives på en bestemt måte eller innenfor visse rammer eller fra visse faste forretningssteder. Det kan også settes andre vilkår som er egnet til å ivareta de interesser som skal beskyttes ved denne lov, herunder om adgang til å endre tidligere fastsatte vilkår.

       Vedtektene skal godkjennes av Kongen og kan ikke endres uten godkjenning av Kongen.

       Avgjørelse av søknad om tillatelse etter første ledd skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, regnes fristen fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.

§ 3-4 skal lyde:

Utenlandske finansieringsforetaks virksomhet i Norge

       Kongen kan gi utenlandsk finansinstitusjon tillatelse til å drive virksomhet i Norge som finansieringsforetak gjennom filial eller foretak registrert i Norge. Denne lovs § 3-3 annet, tredje og sjette ledd gjelder tilsvarende for utenlandske finansieringsforetak. Tillatelse kan kun gis finansinstitusjon som har tillatelse i sitt hjemland til å drive tilsvarende virksomhet og som er underlagt betryggende tilsyn der. Kongen kan sette vilkår for tillatelsen og avgrense den virksomhet foretaket får tillatelse til å drive.

       For filial av finansinstitusjon med tillatelse etter første ledd gjelder denne lovs bestemmelser med unntak av kapittel 2a og § 2-2, § 2-4, § 2-6, §§ 2-18 til og med 2-24, § 3-5, § 3-6, §§ 3-8 til og med 3-11 og § 3-17. Kongen kan fastsette nærmere regler for slike filialers virksomhet i Norge.

       Før en utenlandsk finansinstitusjon starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i finansinstitusjonens hjemland og Kredittilsynet.

       Utenlandske finansieringsforetaks representasjonskontor i Norge må registreres hos Kredittilsynet.

§ 3-7 nytt første ledd skal lyde:

       Kredittilsynet kan helt eller delvis tilbakekalle tillatelse gitt i medhold av denne lovs § 3-3 første ledd og § 3-4 første ledd hvis den tillatte virksomhet ikke er begynt innen ett år fra den dag tillatelsen ble gitt.

Nåværende første og annet ledd blir annet og tredje ledd.

VII.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid. Kongen kan gi overgangsregler.