3.1 ENDRINGER I REGLENE FOR KOMMUNERS OG FYLKESKOMMUNERS SKATTEPLIKT

3.1.1 Skatteplikt for inntekt av kraftforetak i egen kommune

Sammendrag

       Etter gjeldende regler er primærkommunen fritatt for skatteplikt av « eiendommer og innretninger innen kommunens område », jf. skatteloven § 26 bokstav c. Dette fritaket gjelder for kraftforetak organisert som forvaltningsbedrifter som ikke er egne retts- eller skattesubjekter. Fritaket gjelder også for inntekt og formue knyttet til andel i selskap som ikke er eget skattesubjekt etter skatteloven § 20 annet ledd, f.eks. ansvarlig selskap (ANS).

       Etter skatteloven § 136 annet ledd kan en kommune inngå avtale om fritak for kommuneskatt for elektrisitetsverk som eies av en kommune sammen med en eller flere andre kommuner, eller av aksjeselskap, andelslag eller annen sammenslutning hvor vedkommende kommune deltar som aksje- eller andelseier. Skattefritak etter skatteloven § 136 kan ikke avtales med virkning for skatt til skattefordelingsfondet. Med hensyn til fritak for fylkesskatt må avtale inngås med fylkeskommunen.

       Fylkeskommuner er i utgangspunktet fritatt for inntekts- og formuesskatt for eiendommer og innretninger innenfor eget fylke etter skatteloven § 26 c. En fylkeskommune er imidlertid skattepliktig for « elektrisitetsverk som drives som erverv utover hva der tjener allmennyttige formål ». Det er ikke klart definert i forarbeidene hva som menes med « allmennyttige formål ».

       Rødseth-utvalget foreslår at skatteplikt for kraftforetak også skal gjelde i eierkommunen. Departementet er enig med Rødseth-utvalget i at det bør gjelde skatteplikt i egen kommune for inntekt av produksjon og omsetning av elektrisk kraft, uavhengig av hvordan kraftforetaket er organisert. Det vises til at både konkurranse- og nøytralitetshensyn tilsier slik skatteplikt. Departementet vil også påpeke at vanskelige grensedragningsspørsmål lett vil kunne oppstå for kraftforetak med virksomhet i flere kommuner, dersom foretaket ikke har skatteplikt for inntekt i egen kommune.

       Departementet foreslår således at primærkommuner skal være skattepliktige for inntekt av elektrisitetsverk i egen kommune. Dette kan gjennomføres ved en tilføyelse i skatteloven § 26 bokstav c om at skattefrihet i egen kommune ikke skal gjelde for inntekt knyttet til virksomhet knyttet til produksjon, overføring, distribusjon eller omsetning av kraft. En del av den samlede skatten av slik virksomhet vil gå til eierkommunen selv, mens fylkeskommunen og skattefordelingsfondet er skattekreditor for det resterende.

       Skatteplikten i egen kommune bør gjelde uansett organisasjonsform. Skatteloven § 136 annet ledd, som gir hjemmel for å inngå avtaler om skattefritak for kommunale kraftforetak som drives i selskapsform, foreslås derfor opphevet. Opphevelsen gis også virkning for eldre avtaler. Etter departementets vurdering innebærer ikke dette ulovlig tilbakevirkning i forhold til Grunnloven § 97. Det vises til at den særskilte begrunnelsen for skattefrihet for disse foretakene er bortfalt.

       Fylkeskommuner er allerede skattepliktige for elektrisitetsverk i eget fylke når virksomheten går ut over hva som tjener « allmennyttige formål ». Etter at energiloven trådte i kraft, antas « allmennyttige formål » å være et uegnet kriterium for skattefrihet i eget fylke. Det foreslås derfor at denne unntaksregelen i skatteloven § 26 c oppheves, slik at fylkeskommunene blir skattepliktige for inntekt av kraftvirksomhet uavhengig av formål.

       Det vises til utkast til skatteloven § 26 bokstav c nytt annet punktum.

Komiteens merknader

       Komiteen mener det er nødvendig å innføre et skattesystem hvor beskatningen bringes mer i samsvar med lønnsomheten i kraftforetaket.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener dette vil gi mer like konkurranseforhold og større grad av nøytralitet uavhengig av organisasjonsform og eierstruktur, og bidra til at vanskelige grensedragningsspørsmål i dagens skattefritaksregler unngås. Også utbygging, modernisering og utvikling av produksjons- og distribusjonsutstyr bør stimuleres gjennom skattesystemet. Flertallet viser til at departementet foreslår at offentlige eide verk får fastsatt skattepliktig inntekt (alminnelig inntekt) på tilsvarende måte som privat eide kraftforetak og andre næringsdrivende ved at skattefritaket som gjelder for kommunale kraftforetak i egen kommune oppheves, jf. skattelovens § 136 annet ledd samt § 18 tiende ledd, og ved at skattefritaksregelen for fylkeskommunale verk oppheves, jf. skattelovens § 26 c nytt annet punktum. Flertallet slutter seg til dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen i forbindelse med innføring av regnskapslikning foreslår opphevelse av skattefritaket for kommunalt eide kraftforetak i egen kommune. Det gjeldende fritak i skatteloven § 26 bokstav c gjelder bl.a. kraftforetak organisert som forvaltningsbedrifter som ikke er egne retts- eller skattesubjekter. Fjerner man fritaket vil det bli større likhet når det gjelder organisasjonsform og eierstruktur. Disse medlemmer mener at nøytralitetsprinsippet må avveies mot andre hensyn, herunder målsetting om opprettholdelse av høy offentlig eierandel i kraftproduksjonen. Disse medlemmer mener at tungtveiende hensyn i kraftsektoren, herunder elektrisitetens betydning som infrastruktur i den enkelte kommune, gjør det ønskelig å beholde den gjeldende skattemessige favorisering av kommunalt eide elektrisitetsverk i kommunen. Bestemmelsen i skatteloven § 136 annet ledd som gir hjemmel for avtale om skattefritak for kommunale kraftforetak som drives i selskapsform må derfor også opprettholdes uendret. Disse medlemmer går imot opphevelse av skatteloven § 136 annet ledd samt endring i § 18 tiende ledd.

       Disse medlemmer peker på at skattefritak bare er mulig for fylkeskommunale kraftforetak hvis virksomheten tjener « allmennyttige formål ». Regjeringen mener at dette er « et uegnet kriterium for skattefrihet i eget fylke » etter at energiloven trådte i kraft. Disse medlemmer er uenig i dette syn og mener at Regjeringen med dette trekker tolkingen av energilovens markedsorientering for langt. Disse medlemmer viser bl.a. til energilovens formålsbestemmelse som uttrykkelig nevner hensynet til allmenne interesser. Disse medlemmer vil derfor opprettholde bestemmelsen i skatteloven § 26 c uendret, og går imot skatteloven § 26 c nytt annet punktum.

3.1.2 Skatteplikt ved kommuner og fylkeskommuners realisasjon av aksjer og selskapsandeler

Sammendrag

       Ved at offentlig eide kraftforetak blir skattepliktige i egen kommune og gjenstand for regnskapsligning, vil den offentlige eier bli skattepliktig ved realisasjon av kraftforetak som eies direkte eller eventuelt gjennom selskap eller sammenslutning som ikke er eget skattesubjekt. Dette følger både av regelen om virksomhetsinntekter i skatteloven § 42 første ledd og av de alminnelige gevinstbeskatningsreglene i skatteloven § 43 annet ledd sammenholdt med reglene om subjektiv skatteplikt for kommune, fylke og stat, jf. skatteloven § 26 bokstav c og § 27 første ledd nr. 2.

       Skattefritaket for kommuner i henhold til skatteloven § 26 c gjelder for « eiendommer og innretninger innen kommunens område ». I praksis er dette ansett for å omfatte også finansobjekter som er i en kommunes eie. Det innebærer blant annet at en kommune eller fylkeskommune etter gjeldende rett ikke vil være skattepliktig for gevinst ved realisasjon av aksjer i aksjeselskap eller andeler i likestilt selskap som eier og driver elektrisitetsverk. Det samme antas å gjelde etter skatteloven § 27 første ledd nr. 2 for aksjer og andeler som er i statens eie.

       Ved bare å innføre skatteplikt og regnskapsligning for offentlig eide kraftforetak i egen kommune, vil den offentlige eiers skatteplikt ved avhendelse avhenge av kraftforetakets organisasjonsform. Beskatning vil utløses ved realisasjon av kraftforetak som eies direkte eller gjennom selskap eller sammenslutning som ikke er eget skattesubjekt (f.eks. forvaltningsbedrift) mens beskatning ikke utløses ved slik realisasjon dersom kraftforetaket er organisert som aksjeselskap eller likestilt selskap.

       Rødseth-utvalget foreslo derfor at det innføres særskilte regler om skatteplikt for kommuner og fylkeskommuner for gevinst også ved salg av aksjer i kraftforetak, jf. NOU 1992:34 , s. 142.

       Etter departementets vurdering ville det ikke være i samsvar med de grunnleggende prinsipper om likebehandling ved beskatningen dersom forskjellige gevinstbeskatningsregler skulle gjelde for salg av kommunalt kraftforetak avhengig av hvordan foretaket er organisert. Skattefrihet for aksjegevinsten ville gi forskjellsbehandling i forhold til private eiere av kraftforetak og i forhold til kommuner og fylkeskommuner som eier energiverket direkte eller gjennom selskaper som ikke er selvstendig skattesubjekt.

       Departementet foreslår derfor at det i skatteloven § 26 c inntas en bestemmelse om at kommuner er skattepliktige ved realisasjon av aksjer eller andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt.

       Det er et spørsmål om slike aksjegevinster bør komme til beskatning i de kommunene der kraftforetaket har sine anlegg. Dette ville i tilfelle være et brudd med de alminnelige reglene om skattested for aksjegevinster, som bestemmer at slik beskatning skal skje der skattyter er hjemmehørende. Gevinstberegningen ville bli meget komplisert når selskapet har eiendom og anlegg i flere kommuner. Departementet antar at kraftkommunenes interesser er ivaretatt ved den løpende beskatningen, og ser derfor ikke tilstrekkelig grunn til å fravike de vanlige reglene om skattested for slike aksjegevinster.

       Etter departementets oppfatning foreligger det ikke et tilsvarende behov for å innføre adgang til å gevinstbeskatte staten ved realisasjon av aksjer og andeler i kraftselskap/foretak organisert som selvstendig skattesubjekt. Det vises til at staten har organisert sin kraftvirksomhet i Statkraft SF og Statnett SF. Dette er statsforetak som følger reglene i lov om statsforetak av 30. august 1991 nr. 71. Det er bare staten som kan stå som eier av statsforetak, jf. statsforetaksloven § 1. En hel eller delvis overdragelse av statsforetaket kan dermed bare skje etter reglene om oppløsning av slike foretak. Overdragelse av foretakets eiendeler til annet skattesubjekt i forbindelse med oppløsning må anses som realisasjon som utløser gevinstbeskatning av foretaket. Det antas derfor ikke å være behov for en særlig hjemmel for å beskatte gevinster på eierandeler på statens hånd.

       Det vises til utkast til skatteloven § 26 c nytt tredje punktum.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at offentlig eiers skatteplikt ved avhendelse, når det innføres skatteplikt og regnskapsligning for offentlig eide kraftforetak i egen kommune, vil avhenge av kraftforetakets organisasjonsform. Flertallet viser til at dette kommer i strid med prinsippet om skattemessig likebehandling. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at kommuner gjøres skattepliktige for realisasjon av aksjer eller andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt og at dette inntas som egen bestemmelse i skattelovens § 26 c nytt tredje punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse har ikke innvendinger til Regjeringens forslag om å innta en bestemmelse i skatteloven § 26 bokstav c om at kommuner er skattepliktige ved realisasjon av aksjer eller andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt. Disse medlemmer går i motsetning til Regjeringen inn for at aksjegevinster ved realisasjon av andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt skal komme til beskatning i de kommuner der kraftforetaket har sine anlegg i.h.t. fordelingsreglene i skatteloven § 19 a-c (stedlig beskatning).

3.1.3 Særlig om fastsettelse av inngangsverdi på aksjer i kommunalt eid aksjeselskap

Sammendrag

       For kraftforetak som tidligere har vært prosentlignet eller skattefrie, må det fastsettes en skattemessig åpningsbalanse ved overgangen til regnskapsligning. Det vises til kap. 15 i proposisjonen der departementet foreslår at åpningsbalanser bl.a. i tidligere prosentlignet kraftforetak settes til historisk kost eller gjenanskaffelsesverdi for eiendelene, redusert med de avskrivningssatser som gjelder for de enkelte driftsmidlene.

       Kraftforetakets inngangsverdi ved realisasjon av eiendeler vil etter de alminnelige reglene tilsvare disse skattemessige verdiene.

       Ved salg av aksjer eller andeler i selskap som er egne skattesubjekter, er det derimot reglene i selskapsskatteloven kap. 5 som angir hvordan gevinstberegningen skal foretas. Etter selskapsskatteloven § 5-3, jf. § 5-5, settes inngangsverdien til anskaffelsesverdien, med RISK-regulering. Dersom selgeren ikke kan dokumentere sin historiske kostpris, settes inngangsverdien til null.

       Eiere av tidligere prosentlignede kraftforetak kan ha svært ulike bokførte inngangsverdier på foretaket ved omlegging til regnskapsligning avhengig av hvordan dette er organisert. Forskjellene går ikke bare mellom kraftverk organisert som aksjeselskaper og kraftverk som er direkte eid eller eid gjennom selskap som ikke er eget skattesubjekt, men også mellom forskjellige aksjeselskaper etter hvilket tidspunkt et eventuelt tingsinnskudd er foretatt. Dessuten har ulike prinsipper blitt anvendt for å verdsette tingsinnskuddet. For eksempel er både historisk kostpris og nåverdien av framtidig inntjening lagt til grunn i ulike tilfeller. I en virksomhet med betydelig grunnrente vil disse prinsippene kunne gi svært forskjellig inngangsverdi for aksjene.

       Departementet anser det som lite ønskelig at forskjeller i skattemessig regulering for de ulike organisasjonsformene forut for overgang til regnskapsligning i seg selv skal medføre ulikheter i inngangsverdiene. Ved innføring av alminnelig skatteplikt ved realisasjon av kommunale kraftforetak, bør inngangsverdien fastsettes etter de samme prinsippene, uavhengig av hvordan foretaket tidligere har vært organisert og tidspunkt for eventuell omorganisering.

       Det foreslås derfor at inngangsverdien på aksjer i selskap som har vært prosentlignet eller helt eller delvis skattefritt, settes til aksjens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige verdier, slik de er fastsatt i den skattemessige åpningsbalansen ved overgang til regnskapsligning.

       Det vises til overgangsregel til skatteloven § 26 bokstav c.

Komiteens merknader

       Komiteen mener at organisasjonsform for kraftforetakene forut for overgang til regnskapsligning ikke bør medføre ulikheter i aksjenes inngangsverdi. Komiteen er enig i departementets forslag om at inngangsverdien på aksjer i selskap som har vært prosentlignet eller helt eller delvis skattefritt, settes til aksjens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige verdier slik de er fastsatt etter overgang til regnskapsligning. Komiteen viser til forslag om å iverksette kraftskattereformen med virkning f.o.m. inntektsåret 1997 og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til overgangsregel til skatteloven § 26 c:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Overgangsregel til § 26 c tredje punktum skal lyde:

       Inngangsverdi på aksjer og selskapsandeler som nevnt i skatteloven § 26 c tredje punktum, settes til aksjens eller andelens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige verdier pr. 1. januar 1997. »

3.2 NORMERING AV GJELDSRENTEFRADRAG I KRAFTFORETAK

Sammendrag

       Bakgrunnen for i det hele tatt å vurdere en gjeldsbegrensningsregel for offentlig eide kraftforetak er at disse ellers vil ha motiv til å velge en høy gjeldsgrad i foretaket. Siden en offentlig eier generelt ikke er skattepliktig, vil denne oppnå lavest skatt ved å trekke egenkapital ut av foretaket og plassere denne til skattefri avkastning på eierens hånd. For privat eide foretak vil det normalt ikke foreligge et slikt motiv. For disse vil økte gjeldsrenter i foretaket etter eieruttak av kapital normalt ha sitt motstykke i økte kapitalinntekter på eierens hånd, som er skattepliktig i samme omfang som gjeldsrentene kommer til fradrag i foretaket. For private er gjeldsgraden først og fremst bestemmende for hvilket skattesubjekt, foretaket eller eieren, som skal betale skatten, og ikke for den samlede beskatningen av eier og foretak sett under ett.

       Departementet har vurdert hvordan en kan skjerme skattegrunnlaget mot en svært høy gjeldsgrad i offentlige kraftforetak. Departementet har herunder tatt stilling til Rødseth-utvalgets forslag om å bygge på reglene om reservefondsavsetninger kombinert med en egen skatteberegningsregel for kraftforetak som er organisert på en annen måte enn aksjeselskap. Departementet har videre lagt vekt på å framstille og vurdere andre mulige metoder for begrensning av gjeldsrentefradraget, jf. nærmere omtale i avsnitt 6.3.4 i proposisjonen.

       Departementet foreslår at det innføres en gjeldsbegrensingsregel for kraftforetak som direkte eller indirekte eies av stat, kommune eller fylkeskommune. Regelen innebærer at en andel av gjennomsnittet av inntektsårets inn- og utgående skattemessige verdi av foretakets driftsmidler, multipliseres med en normrente. Denne normerte renteutgiften danner taket for kraftforetakets skattemessige fradrag for samlede netto finansutgifter. Regelen tar altså sikte på å begrense de netto finansutgiftene som kan føres til fradrag for det enkelte foretak. Foretakets skattemessige fradrag for netto finansutgifter, herunder valutatap, vil følgelig ikke kunne overstige det beregnede beløpet.

       Som driftsmidler anses foretakets fysiske eiendeler i form av løsøre og fast eiendom, uavhengig av om disse er avskrivbare eller ikke. Erverv av fallrettigheter må også inkluderes. Regelen må avgrenses mot aktiva i form av finansielle poster. Den aktuelle andelen av realkapitalen som skal multipliseres med normrenten bør tilsvare en normal gjeldsgrad for kraftforetak. Etter en avveining av de hensynene som er nevnt i avsnitt 6.3.4 i proposisjonen foreslår departementet at denne settes til 70 %.

       Gjeldsbegrensningsregelen foreslås gjort gjeldende for kraftforetak som eies av staten eller en eller flere kommuner eller fylkeskommuner, enten direkte eller indirekte gjennom ett eller flere ledd. Regelen foreslås i utgangspunktet ikke gjort gjeldende for foretak som eies av private. Disse vil være skattepliktige for alternative plasseringer og vil således ikke ha motiv til å ha høy gjeldsgrad slik de offentlig eide foretakene har.

       Departementet har vurdert spesielt om statlig eide foretak bør omfattes av en gjeldsbegrensningsregel. Det er lite trolig at staten som eier av kraftforetak vil pålegge foretakene å holde gjeldsgraden høyere enn de ellers ville gjort for å redusere skattegrunnlagene. Departementet legger likevel til grunn at alle offentlig eide kraftforetak bør behandles likt.

       For foretak som dels er privat eid og dels offentlig eid, foreslås at staten, kommuner og fylkeskommuner kan ha inntil to tredeler av eierinteressene uten at regelen om gjeldsbegrensning kommer til anvendelse. For foretak hvor staten, kommuner eller fylkeskommuner direkte eller indirekte til sammen kontrollerer mer enn en to tredeler, foreslås det at regelen om gjeldsbegrensning skal gjelde.

       Av foretak der staten har eierinteresser vil regelen omfatte Statkraft SF og Statnett SF, men ikke Norsk Hydro a.s., der staten eier 51 % av aksjene.

       Normrenten skal avspeile gjennomsnittlig lånekostnad for kraftforetak, og renteutgifter utover dette nivået vil følgelig ikke bli lagt til grunn med skattemessig virkning når gjeldsgraden er 70 %. Normrenten bør være lik for alle kraftforetak som omfattes av regelen, og bør fastsettes ut fra den lånerenten som kraftforetakene generelt står overfor, dvs. noe høyere enn risikofri rente i markedet. De generelle prinsippene for å fastsette normrenter er drøftet i avsnitt 9.5 i proposisjonen.

       Etter gjeldende regler blir et foretaks brutto renteutgifter fordelt forholdsmessig på ulike kommuner etter nettoinntekten i den enkelte kommune. Departementet foreslår at brutto renteutgifter til fordeling i selskaper der gjeldsbegrensningsregelen gjøres gjeldende, reduseres med differansen mellom faktiske netto finansutgifter og maksimale netto finansutgifter i selskapet. Brutto renteutgifter etter dette fradraget fordeles deretter på ulike kommuner etter nettoinntekten i hver enkelt kommune på samme måte som etter gjeldende regler.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-1 nr. 1 og 2.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at offentlige eiere generelt ikke er skattepliktige. Det er dermed lønnsomt for en offentlig eier å trekke egenkapital ut av det skattepliktige kraftforetaket. For å motvirke dette er det nødvendig å skjerme skattegrunnlaget mot en svært høy gjeldsgrad i offentlige kraftforetak. I motsatt fall kan kommunene oppnå skattemessige gevinster ved disposisjoner som er uheldig for selskapet. Flertallet slutter seg til departementets forslag om at netto finanskostnader for skatteformål ikke kan overstige 70 % av årets skattemessige verdi av foretakets realkapital multiplisert med en normert lånerente. Flertallet slutter seg til at gjeldsbegrensningsregelen skal omfatte kraftforetak som eies direkte eller indirekte gjennom ett eller flere ledd av stat, kommune eller fylkeskommune, men at offentlig eier kan ha inntil to tredeler av eierinteressene uten at regelen kommer til anvendelse. Flertallet er enig i at normrenten bør være lik for alle som omfattes av gjeldsbegrensningsregelen, og at den bør avspeile gjennomsnittlig lånekostnad for kraftforetak, dvs. noe høyere enn risikofri rente i markedet.

       Flertallet viser til at departementet i brev av 28. mai 1996 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe gir uttrykk for at forslaget til skattelovens § 19 A-1 nr. 2 « ... i proposisjonen hadde fått en litt uheldig utforming ». Flertallet viser videre til merknader under avsnitt 3.3 hvor en samlet komité går imot Regjeringens forslag til skattelovens § 19 A-1 nr. 3. Flertallet peker på at dette medfører behov for en liten redaksjonell endring i § 19 A-1 nr. 1. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Ny § 19 A-1 skal lyde:

§ 19 A-1 Særregler ved beskatning av offentlig eide kraftforetak

       1. Bestemmelsene i nr. 2 gjelder ved inntektsligningen av virksomhet som går ut på produksjon av vannkraft, overføring, distribusjon eller omsetning av kraft og som drives av stat, kommune eller fylkeskommune. Bestemmelsene gjelder videre for aksjeselskap, andelslag eller annen sammenslutning som driver virksomhet som nevnt i første punktum, og hvor staten, kommuner eller fylkeskommuner direkte eller indirekte eier minst to tredeler av aksjene eller andelene.

       2. Når skattyters faktiske netto finansomkostninger overstiger beregnede maksimale netto finansomkostninger, skal fradragsberettigede brutto finansomkostninger for skattepliktige som nevnt i nr. 1 reduseres med det samme beløp. Beregnede maksimale netto finansomkostninger skal utgjøre 70 % av gjennomsnittet av inntektsårets inngående og utgående skattemessige verdi av skattyters driftsmidler, multiplisert med en normrente som departementet fastsetter i forskrift. Med netto finansomkostninger menes gjeldsrenter, tap som følge av kurssvingninger på valuta samt andre finansielle utgifter, etter at det er gjort fradrag for renteinntekter, gevinst som følge av kurssvingninger på valuta og andre finansielle inntekter. Når skattyteren har inntekt i flere kommuner, fordeles fradragsberettigede brutto finansomkostninger, redusert med fradrag for eventuell positiv differanse mellom faktiske og maksimale netto finansomkostninger, forholdsmessig etter størrelsen av nettoinntekten i hver kommune. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet legger vekt på at offentlige eiere verken kan eller skal prioritere på samme måte som private eiere i enhver sammenheng. Det gjelder også offentlige eiere av kraftforetak. Fortsatt offentlig eierskap til kraftforetak er en viktig politisk målsetting. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 1.1. om offentlig eierskap. Disse medlemmer går derfor mot å pålegge offentlige kraftforetak strengere regler enn private kraftforetak ved å innføre en gjeldsbegrensningsregel slik departementet foreslår. Dette kan stimulere til delprivatisering, særlig forut for større lånefinansierte investeringer. Disse medlemmer peker på at det etter departementets forslag vil være nok å selge en tredjedel av et heleid kraftforetak for å unngå gjeldsbegrensningskravet. Disse medlemmer har dessuten merket seg at departementet anser det som lite trolig at staten vil pålegge statlig eide kraftforetak å holde gjeldsgraden høyere enn de ellers ville gjort for å redusere skatten. Disse medlemmer kan ikke se at det er grunn til å legge en annen vurdering til grunn når det gjelder fylkeskommunale og kommunale kraftforetak. Disse medlemmer vil også understreke at det offentlige eierskap særpreges ved at midlene uansett anvendes til fellesskapets beste og at det samfunnsmessige tap ved eventuelle skattetilpasninger derfor er mindre enn for private skattytere. Ulempen ved å innføre en gjeldsbegrensningsregel er derfor, etter disse medlemmers syn, større enn eventuelle fordeler.

       Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget til skatteloven § 19 A-1 nr. 1 og 2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enig i departementets forslag om å innføre en gjeldsbegrensningsregel, og at denne kan utformes ved at netto finanskostnader for skatteformål ikke kan overstige 70 % av årets skattemessige verdi av foretakets realkapital multiplisert med en normert lånerente. Disse medlemmer er derimot ikke enige i at denne regelen bare skal gjelde for offentlige eiere. En slik avgrensning vil etter disse medlemmers vurdering kunne stimulere til privatisering av kraftforetak. Disse medlemmer mener derfor at gjeldsbegrensningsregelen bør gjelde både for offentlig og privat eide kraftforetak. En slik praktisering av regelverket vil sørge for likebehandling, og hindre at skattemotiverte eierdisposisjoner ikke oppstår slik departementets forslag kan føre til.

       Disse medlemmer vil subsidiært stemme for forslag til skatteloven § 19 A-1 nr. 1 og 2, og vil i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1996 forfølge dette spørsmål.

3.3 BEHOVET FOR NORMPRISER VED REGNSKAPSLIGNING AV KOMMUNALE OG FYLKESKOMMUNALE KRAFTFORETAK

Sammendrag

       Departementet har vurdert om det er behov for normpriser ved regnskapsligning av kommunale og fylkeskommunale kraftforetak. I likhet med Rødseth-utvalget er departementet kommet til at det ikke er tilstrekkelig behov for å etablere en slik normprisregel. En viser til at det i de fleste tilfeller allerede foreligger hjemmel for å gripe inn dersom skattegrunnlaget i kraftverkskommunene uthules ved billigsalg av kraft. Skatteloven § 54 første ledd gir hjemmel for tilordning av inntekt når en skattyter får sin inntekt redusert ved transaksjoner som er påvirket av interessefellesskap (armlengdestandarden).

       Ved bruk av annen pris enn markedspris ved kraftsalg mellom beslektede offentlig eide kraftforetak i den hensikt å overføre en del av skattegrunnlaget til det distrikt hvor den offentlige eier selv er skattekreditor, gir skatteloven § 54 første ledd således hjemmel til å gripe inn og fastsette skattepliktig inntekt til det den ville vært dersom transaksjonen var gjennomført til markedsmessige vilkår.

       Etter departementets vurdering vil det trolig ikke være spesielt problematisk å anvende skattelovens tilordningsregler i slike tilfeller.

       Energiloven bygger på at kraftforetak driver økonomisk rasjonelt med sikte på å maksimere overskuddet. Departementet legger til grunn at dette etter hvert også vil være i samsvar med den faktiske situasjonen for de fleste kommunale og fylkeskommunale kraftforetak. Departementet er likevel oppmerksom på at enkelte kraftforetak fremdeles drives etter den tradisjonelle målsettingen om billig kraft til kommunens innbyggere. Departementet slutter seg til Rødseth-utvalgets vurdering av at denne situasjonen antagelig er av midlertidig karakter. I utgangspunktet er departementet av den oppfatning at disse tilfellene ikke gir tilstrekkelig grunn for innføring av generelle regler om normpriser. Det er imidlertid nødvendig med en regel som fastslår at kommunale og fylkeskommunale kraftforetaks inntekt av salg av kraft til egne innbyggere skal settes til det den ville vært dersom transaksjonen var gjennomført til markedsmessige vilkår. Uavhengig av rekkevidden av gjennomskjæringsbestemmelsen i skatteloven § 54 første ledd, anser derfor departementet det hensiktsmessig at prinsippet om markedsmessige betingelser i forholdet mellom kommune og fylkeskommune i egenskap av selger av kraft, og innbyggeren som kjøper, blir direkte markert i skatteloven.

       Departementet foreslår at skatteloven § 54 første ledd gis tilsvarende anvendelse når et kommunalt eller fylkeskommunalt kraftforetak selger kraft til innbyggerne i eierkommunen eller eierfylket til en pris som er lavere enn den et kraftforetak på forretningsmessig grunnlag må antas å selge kraft for når interessefellesskap ikke foreligger. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-1 nr. 3.

       Departementet antar at det foreløpig ikke vil være behov for normpriser ved regnskapsligning av kommunale og fylkeskommunale kraftforetak. En vil imidlertid ha forholdene i kraftmarkedet til observasjon og om nødvendig ta spørsmålet om normpriser opp til fornyet vurdering når regnskapsligningen har virket en stund.

       Departementet forutsetter for øvrig at regnskapsførselen i kommunale og fylkeskommunale kraftforetak blir viet særlig oppmerksomhet ved ligningskontrollen.

Komiteens merknader

       Komiteen mener det ikke bør tas inn en direkte markering i skatteloven om markedsmessige betingelser i forholdet mellom fylkeskommune og kommune i egenskap av selger av kraft og innbyggeren som kjøper.

       Komiteen går på denne bakgrunn imot departementets forslag til skatteloven § 19 A-1 nr. 3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at det ikke foreligger noe lovbestemt påbud om å maksimere overskuddet når det gjelder drift av kraftforetak. Departementets forslag om innføring av en regel som pålegger kraftforetakene å anvende strengt markedsmessige vilkår overfor kommunenes egne innbyggere går derfor utover det som følger av energiloven og er i strid med disse medlemmers syn på kraftverkenes rolle i og betydning for lokalsamfunnet. Disse medlemmer mener at kraft må kunne disponeres til beste for innbyggerne uten at kraftforetaket påtvinges markedspriser gjennom skattesystemet.

3.4 SAMORDNING AV INNTEKT - UNDERSKUDD OG KONSERNBIDRAG

Sammendrag

       Ved regnskapsligning skal skattepliktig inntekt i offentlig kraftforetak fastsettes etter skattelovens alminnelige regler for inntekts- og utgiftsposter.

       Etter skatteloven § 45 første ledd kan en skattyter fradra underskudd som har oppstått i én næring eller inntektskilde i inntekt fra en annen næring eller inntektskilde. Underskudd kommer i første omgang til fradrag i den kommunen hvor det er oppstått. Dersom det etter dette er udekket underskudd, og skattyteren har inntekt i flere kommuner, blir dette å fordele etter skattyterens nettoinntekt i hver kommune, jf. § 45 tredje ledd annet og tredje punktum. For selskaper i konsern fører konsernbidragsreglene i selskapsskatteloven §§ 1-3 flg. til tilsvarende resultatutjevning på konsernnivå.

       Samordnings- og konsernbidragsreglene kan føre til at det ikke blir noen skattepliktig alminnelig inntekt i en kraftverkskommune, selv om skattyteren her har et kraftverk med positiv nettoinntekt. Departementet vil likevel ikke foreslå at det spesielt for kraftsektoren innføres begrensninger i adgangen til å utjevne skattemessig resultat i ulike inntektskilder eller til å gi konsernbidrag. Det vises til at adgang til skattemessig samordning innen et integrert foretak er et vel etablert prinsipp i skatteretten, og at konsernbidragsordningen også har innebygget begrensninger som søker å ivareta en rimelig balanse mellom de berørte kommunene. Kraftkommunenes interesse om stabil skatteinngang må antas ivaretatt gjennom forslaget om skatt på vannkraftinntekt. Adgangen til samordning og konsernbidrag er for øvrig et viktig element for generelt å redusere risikoen i næringsvirksomhet. Det vises ellers til omtale av konsernbidragsreglene i forhold til stedbunden beskatning i Ot.prp. nr. 1 (1995-1996) .

       I proposisjonens avsnitt 6.5.2 og 6.5.3 er det vist til Rødseth-utvalgets innstilling og enkelte høringsinstansers syn.

       Etter departementets mening må behovet for særregler i tilknytning til den skattemessige resultatutjevningen for kraftforetak med offentlige eiere vurderes i forhold til de skattereglene som gjelder for de aktuelle organisasjonsformene i kraftforsyningen.

       Departementet legger til grunn at adgangen til å samordne resultatet fra ulike inntektskilder ikke vil være et stort problem for kraftforetak som er organisert som forvaltningsbedrifter. Dette har sammenheng med at kommuner generelt ikke er skattepliktig for « eiendom eller innretning » i egen kommune, jf. skatteloven § 26 bokstav c. Dermed vil det sjelden forekomme skattemessig underskudd i egen kommune som kan samordnes med kraftverksinntekter i fremmed kommune. Departementet legger videre til grunn at kommuner eller fylkeskommuner i liten grad har annen virksomhet enn kraftvirksomhet i fremmed kommune.

       Departementet foreslår at en kommune skal være skattepliktig for inntekt av kraftforetak i egen kommune. Det kan reises spørsmål om en kommune bør ha adgang til å samordne resultat for kraftforetak i ulike kommuner, herunder i egen kommune. Departementet ser imidlertid ingen tungtveiende grunner til at det ikke skal være adgang til dette. En foreslår derfor ikke noen innskrenkinger i samordningsadgangen for kraftforetak organisert som forvaltningsbedrifter. Det vises i denne sammenhengen til drøftingen av normpriser foran.

       Det er ikke uvanlig at kommuner og fylkeskommuner har organisert kraftvirksomhet i aksjeselskap eller annet selskap som er selvstendige skattesubjekter. For slike selskaper gjelder ikke skattefritaket for kommuner og fylkeskommuner i skatteloven § 26 c. Dersom en kommune har organisert andre aktiviteter i samme selskap som kraftforetaket, vil selskapet i utgangspunktet kunne samordne overskudd fra kraftvirksomheten med underskudd fra andre aktiviteter som selskapet driver. Forutsetningen er imidlertid at underskuddet skriver seg fra en økonomisk virksomhet i skattelovens forstand, dvs. en økonomisk aktivitet som objektivt sett er egnet til å gi overskudd.

       I konkrete tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om en er innenfor eller utenfor skattelovens virksomhetsbegrep. Denne problemstilling er ligningsmyndighetene imidlertid kjent med fra tidligere. Hittil har det heller ikke vært vanlig at kommuner i samme selskap har organisert flere aktiviteter uten forretningsmessig sammenheng. En kan ikke utelukke at eventuelle skattemessige motiver kan føre til at enkelte kommuner i framtiden kan se seg tjent med å organisere sine aktiviteter på denne måten. Foreløpig vil departementet likevel ikke foreslå unntak fra samordningsadgangen for slike selskaper. En vil ha spørsmålet til observasjon, og eventuelt foreslå endringer dersom det viser seg at samordningsadgangen for slike selskaper blir et problem.

       Et særspørsmål kan oppstå dersom en kommune eller fylkeskommune organiserer sin kraftvirksomhet i flere aksjeselskaper som inngår i et konsern. For at et skattemessig konsern skal foreligge, må morselskapet som konsernspiss eie mer enn ni tideler av aksjene i datterselskap, jf. selskapsskatteloven § 1-5 nr. 1.

       Etter reglene for konsernbidrag i selskapsskatteloven § 1-3 flg., kan et selskap i konsern overføre skattemessig overskudd til et annet selskap i samme konsern. Konsernbidrag er skattepliktig for mottakerselskapet og fradragsberettiget for giverselskapet. Når giver- og mottakerselskapet er hjemmehørende i forskjellige kommuner, gir konsernbidrag bare fradragsrett for giverselskapet i den utstrekning bidraget ligger innenfor ligningsmessig underskudd i mottakerselskapet.

       Etter departementets vurdering bør ikke offentlig eier ha adgang til å flytte skattemessig overskudd fra fremmed kommune til egen kommune gjennom konsernbidragsreglene, når konsernbidraget ikke skal gå til dekning av skattemessig underskudd i mottakerselskapet. Departementet foreslår derfor at kraftselskap med kommunale eller fylkeskommunale eiere ikke skal kunne få fradrag for konsernbidrag som overstiger ligningsmessig underskudd i mottakerselskapet.

       Det vises til utkast til selskapsskatteloven § 1-3 nytt nr. 4.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i departementets forslag om at kraftselskap i konsern som eies direkte eller indirekte av kommuner eller fylkeskommuner ikke kan få fradrag for konsernbidrag som overstiger ligningsmessig underskudd i mottakerselskapet, når konsernselskapet er hjemmehørende i annen kommune. Dette er viktig for for å hindre at offentlig eier flytter skattegrunnlaget fra fremmed kommune til egen kommune gjennom konsernbidragsreglene. Komiteen slutter seg til forslag til selskapsskattelovens § 1-3 nytt nr. 4.

3.5 AVSKRIVNINGSREGLER FOR DRIFTSMIDLER I KRAFTSEKTOREN

Sammendrag

Avskrivningssystem

       I tråd med de prinsippene som lå til grunn for skattereformen 1992 har departementet lagt stor vekt på at avskrivningssystemet for kraftsektoren i størst mulig grad bør avspeile det faktiske verdifallet på driftsmidlene.

       Et godt avskrivningssystem bør både være tilpasset profilen på driftsmidlenes faktiske verdifall og driftsmidlenes levetid. Nedenfor diskuteres først valg av avskrivningssystem. Deretter tas det opp hvilke driftsmidler som bør være avskrivbare. Til slutt drøftes avskrivningssatser.

       Mange driftsmidler i kraftsektoren, f.eks. dammer, tunneler og turbiner, vil grovt sett ha tilnærmet konstant produktivitet over levetiden. I figur 6.6.4 i proposisjonen er den økonomiske depresieringsprofilen (beregnet markedsverdi) illustrert for et driftsmiddel som yter det samme hvert år over levetiden.

       Med sikte på at avskrivningsreglene i størst mulig grad skal avspeile driftsmidlenes faktiske økonomiske verdifall, og for å bidra til en jevnere periodisering av skatteinntektene, foreslår departementet at særskilte driftsmidler i kraftproduksjon skal avskrives lineært, dvs. med samme nominelle beløp hvert år i den anslåtte levetiden. Dette vil bl.a. gjelde dammer, tunneler, turbiner og generatorer. Det er ikke noe som tyder på at driftsmidler som f.eks. ordinære bygninger, biler og inventar har et annet verdifall i kraftsektoren enn i andre sektorer. Av nøytralitetshensyn bør disse derfor avskrives etter de samme reglene som for tilsvarende driftsmidler i andre sektorer.

       Blant annet Aarbakke-gruppen har pekt på at et lineært avskrivningssystem vil innebære administrativt merarbeid sammenlignet med saldoavskrivninger. Departementet er enig i at det ville innebære et betydelig administrativt merarbeid dersom alle driftsmidler skulle avskrives lineært. Etter departementets forslag vil imidlertid linære avskrivninger gjelde for ganske få driftsmidler og bare for driftsmidler som også etter saldosystemet eventuelt skulle vært ført på egen saldo. Merarbeidet ved at enkelte betydelige driftsmidler i kraftsektoren skal avskrives lineært blir etter departementets oppfatning dermed svært begrenset.

       Praksis for om dammer og tunneler avskrives er varierende. Det henger særlig sammen med at disse driftsmidlene antas å ha svært lang levetid. Etter gjeldende regler er det normalt ikke fradrag for avskrivninger av driftsmidler som ved vanlig vedlikehold ikke verdiforringes ved slit, elde, uhensiktsmessighet, teknisk utvikling m.v. etter som tiden går. Utgifter til driftsmidler som ikke verdiforringes kan dermed ikke trekkes fra ved beregning av det skattepliktige overskuddet så lenge driftsmidlet beholdes i foretaket, med mindre f.eks. hjemfall tilsier avskrivninger. Selges driftsmidlet, skal tapet alltid føres på gevinst- og tapskontoen, mens skattyter kan velge om eventuell gevinst helt eller delvis skal inntektsføres i realisasjonsåret, jf. skatteloven § 45 syvende ledd.

       Departementet har vurdert om demninger og tunneler bør være avskrivbare. Erfaring tilsier at levetiden på slike driftsmidler er svært lang. I en publikasjon utarbeidet av konsulenter i leverandørindustrien for NVE (nr. 21/92) anslås forventet økonomisk levetid for dammer, tunneler, kraftstasjonsbygg i dagen, fjellanlegg m.v. til i all hovedsak å være minst 100 år. Det gjøres et unntak for mindre fyllingsdammer bygget før 1970 der den totale levetiden anslås til å kunne være ned mot 50 år.

       Selv om den tekniske levetiden til et driftsmiddel kan være svært lang, kan den økonomiske levetiden av flere årsaker være kortere. Den økonomiske levetiden til et driftsmiddel vil i tillegg til fysisk kapitalslit bl.a. avhenge av teknisk og økonomisk foreldelse. Teknologisk framskritt kan føre til at eldre driftsmidler blir utrangert selv om de ikke fungerer nevneverdig dårligere enn tidligere. Endret etterspørselsstruktur kan gjøre det lønnsomt å endre verkets produksjonsprofil, f.eks. ved å bedre reguleringskapasiteten og effektinstallasjonen. Videre kan driftsmidlene være nært knyttet til hverandre, slik at utskifting av ett driftsmiddel kan gjøre det lønnsomt å skifte ut andre driftsmidler selv om disse isolert sett ikke er verdiforringet. Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at også demninger og tunneler over tid vil være gjenstand for en viss økonomisk verdiforringelse og derfor bør avskrives. Det vil være i tråd med tilrådningen fra mindretallet i Rødseth-utvalget.

       Tabellen nedenfor viser departementets forslag til avskrivningsregler for særlige driftsmidler i verkene. Ved fastsettelse av de lineære avskrivningssatsene er det lagt vekt på at avskrivningene i størst mulig grad skal følge antatt reelt økonomisk verdifall.

Departementets forslag til avskrivningsgrupper og linære avskrivningssatser for særskilte driftsmidler i kraftproduksjon:

Avskrivningsgruppe	%

Dammer, tunneler, kraftstasjoner, rørgater (ekskl. rør)	1,5
Maskinteknisk utrustning i kraftstasjoner, generatorer, rør, foring i sjakt/tunneler, luker, rist etc.	2,5

       Departementet foreslår at særskilte driftsmidler i nettvirksomhet saldoavskrives med en sats på 5 %, jf. nærmere omtale i avsnitt 12.5.3 i proposisjonen. For å oppnå likebehandling mellom samme type driftsmidler i nett og kraftverk, forutsetter departementet at transformatorer, koblingsanlegg, kabler m.v. i kraftverk saldoavskrives med samme sats.

       Departementet foreslår at adgangen til høyere avskrivninger for driftsmidler m.v. i kraftverk med hjemfall lovfestes.

       Det vises til utkast til skatteloven § 44 A-11.

Departementets forslag til regler for beskatning av gevinst og tap ved avhendelse av driftsmidler

       Departementet legger til grunn at beskatningen av eventuelt tap eller gevinst ved salg av driftsmidler i kraftsektoren følger skattelovens alminnelige regler, jf. § 44 A flg. Dette vil sikre likebehandling med andre næringer.

       Etter skatteloven kan skattyter velge å inntektsføre brutto vederlag helt eller delvis i realisasjonsåret. For driftsmidler i avskrivningsgruppene a-d, skal eventuelt restbeløp skrives ned på den saldo som det realiserte driftsmidlet sto på. Ved negativ saldo inntektsføres årlig et beløp tilsvarende saldoen multiplisert med saldosatsen.

       Departementet foreslår at eventuelt tap/gevinst ved realisasjon av driftsmidler som etter forslaget skal avskrives lineært, enten helt eller delvis tas til beskatning i realisasjonsåret eller overføres til gevinst- og tapskonto etter de samme reglene som gjelder for driftsmidler i saldogruppe e-h, jf. skatteloven § 44 A-2. Positiv gevinst- og tapskonto skal etter disse reglene inntektsføres med minst 20 % årlig av nettobeløpet på kontoen. Ved negativ konto kan inntil 20 % av nettobeløpet utgiftsføres etter skattyters valg.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, legger til grunn at avskrivningssystemet i kraftsektoren i størst mulig grad bør avspeile det faktiske verdifallet på driftsmidlene, og i størst mulig grad bør være tilpasset profilen på driftsmidlenes faktiske verdifall og driftsmidlenes levetid. Flertallet viser til at enkelte driftsmidler i kraftsektoren, f.eks. dammer, tunneler og turbiner, skiller seg ut fra andre ordinære driftsmidler gjennom at de har tilnærmet konstant produktivitet over levetiden. Flertallet viser til at Rødseth-utvalget foreslo at dammer og tunneler ikke skulle avskrives, men at departementet, samt flere av høringsinstansene er uenig i dette. Flertallet viser til at man i spørsmålet om hvorvidt dammer og tunneler skal være avskrivbare ikke kan trekke entydige konklusjoner ut fra dagens praksis. Videre vil den økonomiske levetiden på slike driftsmidler av flere årsaker kunne være kortere enn den tekniske levetiden. Dette kan ha sammenheng med teknisk og økonomisk foreldelse, f.eks. ved utrangering av fungerende driftsmiddel og ved behov for å endre produksjonsprofiler gjennom endringer i reguleringskapasitet og effektinstallasjoner. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at dammer og tunneler gjøres avskrivbare. Dette vil gjenspeile at dammer og tunneler vil ha en viss økonomisk verdiforringelse. Flertallet legger også vekt på at dette vil stimulere til investeringer i nye utbygginger.

       Flertallet viser til at lineære avskrivninger bedre vil gjenspeile verdifallet for driftsmidler med konstant produktivitet over levetiden enn saldoavskrivninger. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at dammer, tunneler, kraftstasjoner og rørgater avskrives lineært med 1,5 % over en periode på 67 år, og videre at maskinteknisk utrustning i kraftstasjoner, generatorer, rør, foring i sjakt/tunneler, luker, rist m.v. avskrives lineært med 2,5 % over en periode på 40 år. Flertallet er enig med departementet i at andre driftsmidler som ikke er særskilte for kraftsektoren avskrives etter saldometoden på linje med annen næringsvirksomhet. Flertallet slutter seg til forslag til skatteloven § 44 A-11.

       Når det gjelder eventuell tap eller gevinst ved realisasjon av driftsmidler som skal avskrives lineært, slutter flertallet seg til departementets forslag om at reglene som gjelder for driftsmidler i saldogruppe e-h, jf. skattelovens § 44 A-2 også gjøres gjeldende for disse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringen foreslår lineære avskrivingssatser for særskilte driftsmidler i kraftsektoren og saldoavskrivninger for øvrig. Disse medlemmer har ingen innvendinger til dette prinsippet.

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen forslår å avskrive dammer, tunneler, kraftstasjoner og rørgater med 1,5 % og maskinteknisk utrustning i kraftstasjoner, generatorer osv. med 2,5 % Disse medlemmer viser til at Rødseth-utvalget avviste avskrivninger av dammer og tunneler. Disse medlemmer vil for bedre å reflektere reelt verdifall, ikke gå inn for avskrivingsadgang for driftsmidlene tunneler og dammer. Disse medlemmer vil stemme imot forslag til skatteloven § 44 A-11 første ledd bokstav a.

       Disse medlemmer slutter seg for øvrig til Regjeringens forslag til skatteloven § 44 A-11.

       Disse medlemmer slutter seg videre til Regjeringens forslag til behandling av eventuelle tap/gevinster ved realisasjon av driftsmidler som etter forslaget skal avskrives lineært.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener at avskrivningssystemet i kraftsektoren bør forene flere hensyn. Det bør avspeile det faktiske verdifallet på driftsmidlene, men det bør også bidra til å realisere det betydelige energiøkonomiseringspotensialet som finnes innenfor kraftsektoren. Disse medlemmer finner departementets svar til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om dette temaet svært lite tilfredsstillende. Der heter det bl.a.:

« Datamaterialet gir imidlertid ikke grunnlag for å skille ut eventuelle deler av kapitalen som kan sies å ha en særlig energiøkonomiserende effekt...... Departementet har heller ikke informasjon om omfanget av investeringer i energiøkonomiserende tiltak i kraftforetak. »

       Departementet avslår videre å svare på spørsmålet om hvilken skattemessig ordning de anser som mest hensiktsmessig for å gjøre investeringer i enøk økonomisk attraktivt for kraftverk utover at det foreslåtte skattesystemet etter departementets vurdering vil kunne virke positivt på enøkinvesteringer.

       Disse medlemmer mener departementets håndtering av dette spørsmålet står i kontrast til en rekke faginstansers vurdering av energiøkonomiseringspotensialet innenfor kraftverksektoren. Det vises i denne sammenheng til disse medlemmers merknader under punktene 1. og 2. i denne innstilling. Ifølge Sintef/EFI finnes det bl.a. et ENØK-potensial på omkring 10 tWh i opprustning av produksjonsapparatet i kraftverk. Det foreslåtte skattesystemet vil ikke bidra til at dette potensialet blir realisert i tilstrekkelig grad.

       Disse medlemmer vil med grunnlag i behovet for enøk-investeringer gå inn for at det gis anledning til å gjøre dammer, tunneler, kraftstasjoner og rørgater lineært avskrivbare med 1,5 % over en periode på 67 år.

       Disse medlemmer mener videre at det bør legges inn skattemessige incentiver for å få realisert ENØK-potensialet utover dette, og vil på denne bakgrunn foreslå følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til særskilte avskrivningsregler for investeringer i energiøkonomiserende forbedringer i kraftforetak - f.eks. overprisavskrivninger for investeringer i opprustning av kraftanlegg. »

       Disse medlemmer slutter seg utover dette til Regjeringens forslag til skatteloven § 44 A-11, og til forslaget til behandling av eventuelle tap/gevinster ved realisasjon av driftsmidler som etter forslaget skal avskrives lineært.

3.6 FASTSETTELSE AV SKATTEPLIKTIG INNTEKT AV KRAFTFORETAK ETTER REGLENE FOR STEDBUNDEN BESKATNING

Sammendrag

       Gjeldende regler for å fastsette stedbunden inntekt ved regnskapsligning av kraftforetak er til dels uklare. Dette er beskrevet nærmere i avsnitt 6.7.1 i proposisjonen. På enkelte punkter gir skatteloven heller ikke tilfredsstillende uttrykk for rettstilstanden. Ved å utvide området for regnskapsligning til å omfatte alle kraftverk, vil reglene om fordeling av regnskapsmessig inntekt komme under et sterkere press enn før. Departementet anser det derfor som hensiktsmessig å rette opp enkelte uklarheter og ufullstendigheter i lovteksten.

       Når kraftforetaket har flere kraftverk i forskjellige kommuner, må det skje en fordeling av brutto salgsinntekter som ikke kan henføres direkte til et bestemt kraftverk. Eksempel på inntekter som vanligvis er henførbare, er vederlag for konsesjonskraft. I dag blir ikke henførbare salgsinntekter i praksis fordelt til flere kraftverk etter forholdet mellom faktisk produksjon ved de enkelte anleggene. Dette er en enkel fordelingsnøkkel, men den kan likevel gi en noe skjev fordeling hvis reguleringsevnen er ulik i de forskjellige kraftverkene i foretaket. Energiproduksjonen i to verk kan være like stor, men den kan ha skjedd på tidspunkter da prisene var forskjellige. Evnen til å regulere produksjonen vil være viktig for verdien av de ulike verkene.

       Departementet foreslår i kap. 7 i proposisjonen regler for å taksere brutto salgsinntekter. Forslaget går ut på at spotmarkedsprisene multipliseres med produksjonstallene etter samme tidsoppløsning (pr. time).

       Departementet foreslår at disse takserte brutto salgsinntektene legges til grunn for å tilordne de faktiske brutto salgsinntektene til verkene. Departementet foreslår at de takserte brutto salgsinntektene og brutto kraftkjøpskostnader summeres for foretaket. Faktiske brutto salgsinntekter tilordnes så det enkelte kraftverket etter den andelen den takserte bruttoinntekten i verket utgjør av summen. På denne måten vil en få tatt hensyn til den faktiske produksjonsprofilen i det enkelte verket når en fordeler faktiske brutto salgsinntekter. Når det gjelder ren krafthandel (kjøp av kraft fra andre for videresalg), innebærer forslaget at krafthandelvirksomheten tilordnes en andel av de faktiske brutto salgsinntektene i foretaket som tilsvarer kraftkjøpskostnadenes andel av summen av taksert brutto salgsinntekt i foretaket og kraftkjøpskostnadene. Ren krafthandel vil bli skattlagt i foretakets kontorkommune.

       Departementet foreslår at det i tilfeller der det klart framgår at produksjonen i enkelte kraftverk kan henføres til visse kontrakter, blir gitt mulighet til å ta denne produksjonen og disse kontraktene ut av beregningen som er beskrevet ovenfor. Dette kan f.eks. gjelde i tilfeller der et kraftverk er bygd i forbindelse med at det ble etablert industrivirksomhet. Slike historiske føringer kan f.eks. lede til at kraftverket ikke har fysiske overføringsmuligheter til andre avtakere enn den nærliggende industrivirksomheten. Forutsetningen for at det kan foretas slik tilordning er at det klart kan vises til en historisk sammenknytning mellom kraftverket og visse avtakere, og at det i lengre tid har vært praktisert en slik tilordning.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 e første ledd.

       Alminnelig inntekt (brutto salgsinntekt fratrukket driftsomkostninger, avskrivninger m.v.) tilordnet et kraftverk må videre fordeles på kommuner i de tilfellene kraftverket strekker seg over flere kommuner. Departementets forslag til regler for slik fordeling er beskrevet i avsnitt 7.5.6 i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at kraftforetak med verk i flere kommuner må fordele brutto salgsinntekter som ikke kan henføres til et bestemt verk. Flertallet er enig i departementets forslag om at spotprisene, men med unntak i nærmere definerte tilfeller (jf. merknader under kap. 2.1), multiplisert med produksjonstallene legges til grunn for beregning av takserte brutto salgsinntekter. Dette innebærer at det tas hensyn til den faktiske produksjonsprofilen i det enkelte verk ved beregning av brutto salgsinntekt. Flertallet viser til merknader under avsnitt 4.1 hvor en samlet komité ikke slutter seg til Regjeringens forslag om skatt på vannkraftinntekt. Flertallet peker på at dette medfører behov for en mindre redaksjonell endring av Regjeringens forslag til skatteloven § 19 e første ledd nr. 2.

       Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 19 bokstav e første ledd nr. 2 skal lyde:

       2. Bruttoinntekt som ikke kan henføres til et bestemt kraftverk fordeles på det enkelte verk etter den andelen verkets takserte brutto salgsinntekt etter § 19 A-4 nr. 2, fratrukket inntekt etter pkt. 1, utgjør av skattyterens totale takserte brutto salgsinntekter, fratrukket inntekt etter pkt. 1, tillagt brutto kraftkjøpskostnad.

§ 19 bokstav e annet ledd skal lyde:

       Nettoinntekten i et kraftverk fordeles til beskatning i forhold til de skattemessige formuesverdiene i hver kommune, jf. § 19 d. Tilsvarende gjelder for inntekt ved overføring og distribusjon av elektrisk kraft i henholdsvis sentral-, regional- og distribusjonsnett. Annen inntekt fordeles etter de vanlige regler. Fordeling skjer i alle tilfeller før fradrag for gjeldsrenter og generalomkostninger (jf. § 45 tredje ledd). »

       Flertallet slutter seg for øvrig til forslag til skatteloven § 19 bokstav e, samt forslag om å oppheve § 36 fjerde ledd annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at de på generelt grunnlag avviser skattetekniske løsninger basert på spotpris. Disse medlemmer kan derfor ikke støtte Regjeringens og komitéflertallets forslag til skattelovens § 19 e første ledd nr. 2 og vil foreslå som alternativ lovtekst samme tekst fratrukket ordet « taksert » slik at faktiske salgsinntekter legges til grunn for fordelingen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 bokstav e første ledd nr 2. skal lyde:

       2. Bruttoinntekt som ikke kan henføres til et bestemt kraftverk fordeles på det enkelte verk etter den andelen verkets brutto salgsinntekt, fratrukket inntekt etter pkt. 1, utgjør av skattyterens totale brutto salgsinntekter, fratrukket inntekt etter pkt. 1, tillagt brutto kraftkjøpskostnad. »

3.7 FASTSETTELSE AV SKATTØRENE

Sammendrag

       Departementet mener at skattøren for kraftforetak i utgangspunktet bør vurderes ut fra de samme hensynene som for andre selskaper. Hvis en sammenligner en kraftkommune med en annen kommune, foreligger det i prinsippet ikke forhold som tilsier at kraftkommunen, alt annet likt, skal få en større andel av sine inntekter i form av skatt. Endringer i skattøren for offentlig eide kraftforetak bør derfor i framtiden prinsipielt kunne vurderes på samme grunnlag som for andre etterskuddspliktige. Skattøren i framtiden bør også vurderes i lys av utviklingen i det samlede provenyet fra kraftforetakene.

       Departementet har lagt til grunn at selve omleggingen av kraftverksbeskatningen ikke skal redusere kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter fra kraftsektoren. Departementet foreslår at de kommunale og fylkeskommunale skattørene for offentlig eide kraftforetak settes høyere enn for andre etterskuddspliktige, og slik at skatteinntektene for både kommunene og fylkene i beregningen øker i forhold til dagens regler. Forslaget om høyere kommunale skattører må blant annet ses i sammenheng med forslaget om å oppheve formuesskatten på offentlig eide kraftforetak. Departementet foreslår at skattørene for offentlig eide kraftforetak settes til 17,75 %, 4,5 % og 5,75 % for hhv. kommuner, fylkeskommuner og skattefordelingsfondet. Offentlig eide kraftforetak foreslås i denne sammenheng å omfatte kraftforetak som staten, kommuner eller fylkeskommuner eier direkte (forvaltningsbedrifter), og kraftforetak organisert som selvstendig selskap, der stat, kommuner og fylkeskommuner direkte eller indirekte eier minst to tredeler av aksjene eller andelene i selskapet. Dette er den samme avgrensningen som er brukt i forbindelse med gjeldsbegrensningsregelen.

Komiteens merknader

       Komiteen mener at skattøren for kraftforetak i prinsippet bør vurderes ut fra de samme hensyn som for andre selskap. Etter inntektsåret 1991 har dette ikke vært praksis fordi prosentlignede kraftverk ikke var omfattet av skattereformen. Komiteen viser til at forslaget i denne innstilling om å innføre skatteplikt for alle offentlig eide verk i større grad vil skattemessig likestille disse foretakene med ordinær næringsvirksomhet. Dette tilsier at også offentlig eide kraftforetak bør likebehandles med annen næringsvirksomhet ved fordeling av skattørene på skattekreditorene. Komiteen viser til at departementet har foreslått et særskilt høyt kommunalt skattøre for offentlig eide verk for å sikre de aktuelle kommunene mot reduksjon i skatteinntektene fra kraftsektoren som følge av systemomleggingen.

       På denne bakgrunn går komiteen inn for at skattøren for etterskuddspliktige gjøres gjeldende for kraftforetak som for annen næringsvirksomhet. Dette innebærer at skattøren for kraftforetak for 1996 ville vært 5,5 %, 2,75 % og 19,75 % for hhv. kommuner, fylkeskommuner og skattefordelingsfondet. Komiteen peker på at dette vil gjøre skattesystemet mer nøytralt i forhold til eierforholdene for kraftforetakene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen viser til forslag i denne innstilling om å innføre en naturressursskatt som i sin helhet skal tilfalle kommunene og fylkeskommunene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag i denne innstilling om å innføre en energiskatt som i sin helhet skal tilfalle kommunene.