1. Innledning

SAMMENDRAG

       Vannkraften er en av Norges viktigste naturressurser. Verdien av kapitalen i kraftsektoren er nesten like stor som i industrien i Fastlands-Norge. Ressursen er spredt over størstedelen av landet og vannkraft spiller en vesentlig rolle i økonomien, både som forbruksvare og som innsatsfaktor i annen produksjon. Verdien av kraftressursene økes gjennom kraftutveksling med andre land.

       Det er Regjeringens mål at vannkraftressursene skal forvaltes til beste for hele samfunnet. Vannkraften er en nasjonal ressurs som er en viktig del av grunnlaget for velferden og sysselsettingen. Skatteinntekter og andre overføringer fra kraftproduksjon spiller en viktig rolle for mange lokalsamfunn. Skattleggingen er viktig for hvordan ressursen forvaltes gjennom utbygging og drift, og for hvordan avkastningen av naturressursen fordeles. Forslaget til nytt skattesystem skal bidra til å øke avkastningen av ressursene og sikre effektivitet i utbygging og drift.

       Kraftproduksjon og kraftoverføring var ikke omfattet av skattereformen 1992. Regjeringen mener at prinsippene som er nedfelt i skattereformen også bør gjelde ved utformingen av skattereglene for kraftforetakene. Skattereformen er derfor et viktig utgangspunkt for at det nå er ønskelig med en reform av skattesystemet for kraftforetak. Med kraftforetak menes bedrifter som driver produksjon, omsetning, overføring eller distribusjon av kraft.

       Energiloven er det andre utgangspunktet for Regjeringens forslag til nye skatteregler for kraftforetak. Gjennom skatteforslaget videreføres den strukturreformen som startet med energiloven av 1991. Gjennom økt konkurranse i omsetning og produksjon, samtidig som nettvirksomheten ble skilt ut og underlagt monopolkontroll, la den nye energiloven grunnlaget for mer effektiv drift og utbygging. Produsentene er blitt vesentlig mer varsomme med å sette i gang nye utbygginger. Konkurransen har ført til lavere priser, både fordi kraftbrukerne har fått anledning til å velge leverandør, og fordi det har vært rikelig tilgang på produksjonskapasitet.

       Det nåværende skattesystemet ble laget i en tid da kraftnæringen i stor grad besto av en rekke lokale monopoler, som selv kunne fastsette prisen på kraft og distribusjonstjenester. Fordi skattyterne (kraftforetakene) hadde rammebetingelser som gjorde at de i stor grad kunne sette prisene selv, anså en det hensiktsmessig med prosentligning der skatten var uavhengig av det årlige overskuddet. Når rammebetingelsene gjennom energiloven er sterkt endret og foretakene skal konkurrere, blir det viktigere å basere beskatningen på foretakenes reelle overskudd. For foretak som konkurrerer med hverandre er det problematisk å ha et skattesystem som i stor grad er uavhengig av lønnsomheten og at skatten er ulik for private og offentlig eide kraftforetak. Dette gir ikke like konkurransevilkår. For å sikre fornuftig planlegging og fornuftige investeringer, er det nødvendig med stabile rammebetingelser. Det er derfor viktig å få på plass nye skatteregler så raskt som mulig.

       Regjeringens forslag til skattesystem for kraftforetak innebærer at skatten blir mer avhengig av lønnsomheten i foretaket. Det legges vekt på større likebehandling, både innenfor næringen og i forhold til andre næringer. Forslaget skal derfor bidra til å oppfylle de samme målene som lå til grunn for skattereformen 1992. Forslaget er samtidig bedre tilpasset rammene som ble lagt ned i energiloven enn dagens skattesystem.

       Etter gjeldende regler for offentlig eide kraftverk er skatten uavhengig av den årlige lønnsomheten. Dette innebærer at det er foretakene som bærer den skattemessige usikkerheten f.eks. knyttet til endringer i kraftprisene. Ved departementets forslag til nytt skattesystem vil en stor del av den skattemessige usikkerheten bli flyttet fra foretakene til skattekreditorene. Staten vil bære en stor del av denne usikkerheten, særlig gjennom skatten på grunnrenten. For kommunene foreslås en særskilt ordning med en nedre stabil grense for inntektsskatten (skatt på vannkraftinntekt) som reduserer denne usikkerheten.

       Departementet har tatt utgangspunkt i Rødseth-utvalgets utredning NOU 1992:34 Skatt på kraftselskap. Ved at et stort flertall av utvalget samlet seg om et forslag til nytt skattesystem, gav det et godt grunnlag for departementets arbeid. Departementets forslag er i stor grad bygd på Rødseth-utvalgets tilrådinger. Ut fra ulike hensyn og avveininger har det imidlertid vært nødvendig å gjøre tillempninger og forenklinger i forslaget.

       I arbeidet med det nye forslaget har departementet søkt å ivareta en rekke hensyn. Dette gjelder hensynet til

       Målet har vært å komme fram til et system med egenskaper som sikrer samfunnsøkonomisk riktige beslutninger i utbygging og drift, samtidig som skatteinntektene til kommunene samlet sett opprettholdes. Departementet har også lagt vekt på å unngå å svekke statens inntekter i særlig grad.

       Likebehandling var et sentralt prinsipp i skattereformen 1992. Skattleggingen skal være mest mulig lik, uavhengig av næring, eier, finansieringsmåte og organisasjonsform. Departementet har lagt dette til grunn som et hovedprinsipp også for skattereformen for kraftforetak. Foretakene skal i størst mulig grad stå overfor det samme skattesystemet. Dette gjelder både når en sammenligner offentlige og private kraftforetak og når en sammenligner kraftnæringen med annen næringsvirksomhet.

       Likebehandling gjelder også mellom kommuner. I utgangspunktet er det ikke noe som taler for at kommunene, som følge av forskjeller i skattereglene eller skattørene, skal få ulike skatteinntekter fra ulike næringer, eller at kommuner med visse næringer skal ha særlige regler for stedbunden beskatning. Kraftproduksjon og annen produksjon med samme økonomiske resultat bør i utgangspunktet gi de samme skatteinntektene til kommunene og fylkene.

       Gjennom den stedbundne beskatningen vil ulik lønnsomhet og omfang av næringsvirksomheten gjøre at skatteinntektene pr. innbygger vil kunne variere sterkt mellom kommunene. Hvorvidt kommunene har innført eiendomsskatt vil også ha betydning. Gjennom inntektssystemet for kommunene fordeles det midler til kommunene som skal bidra til å jevne ut de økonomiske forutsetningene for å løse de kommunale oppgavene.

       Under kap. 2 i proposisjonen gir departementet en oversikt over gjeldende regler samt Rødseth-utvalgets innstilling NOU 1992:34 Skatt på kraftselskap.

       Under kap. 3 gis en oversikt over de sider av kraftforsyningen som er av særlig betydning for beskatningen.

       Sammenlignet med annen næringsvirksomhet, står produksjon av kraft på mange måter i en særstilling når det gjelder forholdet til kommunene. Enkelte kommuner har svært store skatteinntekter fra kraftproduksjon, særlig regnet i forhold til kommunens innbyggertall. Det kan derfor være av særlig interesse å se nærmere på betydningen av skatteinntekter fra kraftproduksjon til kommunene og fylkeskommunene. Konsesjonskraft og konsesjonsavgifter er ytelser i tillegg til skatteinntektene som kommuner med kraftproduksjon drar nytte av. Over halvparten av all kraftproduksjon er eid av kommuner og fylkeskommuner. For kommuner og fylkeskommuner er kraftproduksjon den mest omfattende næringsvirksomheten de er involvert i. Kraftproduksjon står derfor også i en særstilling i forhold til sine offentlige eiere. I proposisjonen under avsnittene 4.2 til 4.6 utdypes disse forholdene nærmere.

       I tråd med skattereformen ble det i mandatet til Rødseth-utvalget lagt vekt på at skattegrunnlaget bør reflektere foretakets lønnsomhet, og spesielt at de nye skattereglene skal bidra til en effektiv utnyttelse av vannkraftressursene. Et mål om stabile skatteinntekter til kraftkommunene var ikke eksplisitt nevnt i mandatet. Flertallet i Rødseth-utvalget argumenterer imidlertid for at inntektsskatten fra kraftproduksjon til kraftkommunene bør være stabil også i et nytt skattesystem. Det er bakgrunnen for forslaget fra utvalget om at regnskapsligning bør kombineres med en stabil nedre grense for inntektsskatten til kraftkommunene.

       Gjeldende regler for beskatning av inntekt og formue av offentlig eide kraftforetak gir relativt stabile skatteinntekter. Privat eide kraftforetak blir regnskapslignet på linje med andre foretak. Etter gjeldende regler har de stabile skattene fra offentlig eide kraftforetak sitt motstykke i at overskuddene etter skatt for foretakene har vært mer ustabile, fordi skattene i liten grad tar hensyn til endringer i lønnsomheten fra år til år. Energiloven av 1991 innebar at det ble åpnet for større konkurranse i kraftnæringen, og at tidligere praksis med utstrakt prising til selvkost gradvis har falt bort. Dette kan gi større forskjeller i overskudd før skatt mellom produsentene og har økt behovet for skatteregler som i større grad enn dagens regler er basert på lønnsomhet før skatt. I proposisjonens kap. 5 gir Regjeringen sin vurdering av de ulike hensynene som bør ligge til grunn for inntektsbeskatningen av kraftforetak.

KOMITEENS MERKNADER

Generelle merknader fra Arbeiderpartiet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Kjell Engebretsen, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt- Pedersen, viser til at vannkraften er en nasjonal ressurs som er en viktig del av grunnlaget for velferd og sysselsetting. Vannkraften har videre en sterk lokal forankring. Skatteinntekter og overføringer fra kraftproduksjon er viktig for mange lokalsamfunn. Vannkraftressursene er spredt over størstedelen av landet, og spiller en viktig økonomisk rolle både som forbruksvare og innsatsfaktor i annen produksjon. Omfanget av vannkraften illustreres gjennom at det er om lag 850 kraftverk i Norge som har en midlere årsproduksjon på om lag 112 TWh. Om lag 20.000 mennesker er sysselsatt i kraftforsyningen, og det er investert realkapital tilsvarende 8 % av den samlede realkapitalen i Norge. Dette er nesten like mye som den samlede realkapitalen i fastlandsindustrien.

       Utgangspunktet har helt siden århundreskiftet vært at vannkraften skal disponeres til beste for hele samfunnet. Det er derfor lagt klare begrensninger på den private eiendomsretten. Allerede vassdragsreguleringsloven av 1911 var basert på en forutsetning om at retten til å regulere vassdragene ikke var omfattet av den private eiendomsretten. Hjemfallsretten var ment å sikre at verdiene i vassdraget tilfalt det offentlige etter at private utbyggere hadde fått avkastning på sine investeringer. Konsesjonskraft og konsesjonsavgift er også utformet med tanke på at utbyggingskommunen skal få verdier av kraften blant annet som kompensasjon for ulemper ved selve utbyggingen.

       Disse medlemmer viser til at kraftproduksjon og kraftoverføring ikke var omfattet av skattereformen 1992. De skattemessige prinsipper som ble nedfelt her, og som tok sikte på å etablere et mer effektivt skattesystem, gjelder derfor i mindre grad for kraftsektoren enn for annen næringsvirksomhet. Energiloven av 1991 har bidratt til en mer effektiv drift og utbygging av vannkraftressurser gjennom økt konkurranse i omsetning og produksjon av kraft, og ved at nettvirksomheten er skilt ut. Dette har stilt kraftprodusentene overfor nye rammebetingelser. Skattesystemet er lite tilpasset denne nye situasjonen. Den nåværende produksjonsavgiften er uavhengig av det økonomiske resultatet i kraftverkene. Dette gjelder også langt på vei det tekstbaserte inntektssystemet. Dagens skatte- og avgiftssystem medvirker derfor til at utbyggingsprosjekter som er lønnsomme før skatt, kan bli ulønnsomme etter skatt. Dette kan gi et lavere nivå på utbygging av nye anlegg og opprusting og utvidelse av eksisterende anlegg.

       Disse medlemmer mener at en sentral målsetting med kraftverkbeskatningen bør være å sikre at vannkraften også i framtiden kan være et konkurransedyktig energialternativ. Disse medlemmer mener det nå er nødvendig med et system som i større grad setter kraftforetakene i stand til å møte denne konkurransesituasjonen nasjonalt og i internasjonal sammenheng, samtidig som prinsippet om skattemessig likebehandling av offentlig og privat eide verk i større grad gjennomføres i kraftsektoren. Et system hvor skatten blir mer avhengig av lønnsomheten i foretaket vil bidra til dette.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i proposisjonen foreslår at dagens system med prosentligning av offentlig eide verk erstattes av ordinær regnskapsligning. Videre erstattes produksjonsavgiften av en skatt på grunnrente i kraftsektoren. Disse to endringene medfører isolert at staten vil ta en stor del av usikkerheten, særlig gjennom skatt på grunnrente. Formuesskatten foreslås fjernet, og det skattemessige provenyet foreslås kompensert gjennom et eget særskilt høyt skattøre for offentlig eide verk. For å sikre kommunene mer stabile inntekter fra kraft foreslås en egen skatt på vannkraftinntekt som innebærer at det etableres en nedre stabil grense for inntektsskatten til kommunene.

       Disse medlemmer viser til Rødseth-utvalgets utredning NOU 1992:34 , og mener at denne utredningen gir et godt utgangspunkt for å etablere et nytt skattesystem for kraftsektoren. Disse medlemmer mener at utgangspunktet for et nytt skattesystem må være hensynet til en mest mulig effektiv utnyttelse av vannkraftressursene. Også provenyhensyn må tillegges vekt, både for staten, fylkene og kommunene. Samtidig må det legges vekt på at kommunene skal sikres en viss stabilitet i sine skatteinntekter fra kraftsektoren. Skatteomleggingen bør ikke medføre for store endringer i fordeling av kraftinntektene på skattekreditorene.

       Disse medlemmer viser til at vannkraft er en sentral innsatsfaktor for viktige deler av norsk industri. Utbygging av vannkraftressurser har ofte vært nært knyttet opp til industriens behov for stabile og rimelige leveranser av kraft. Flere forhold taler derfor for at også hensynet til industrikraftleveranser vektlegges ved utforming av skattesystemet. Skattesystemet bør utformes slik at kraftverkene ikke påtar seg en for stor risiko og skattebelastning ved inngåelse av slike langsiktige kontrakter.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag er et godt utgangspunkt for å ivareta ovennevnte hensyn.

Generelle merknader fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, og fra Venstre, Lars Sponheim, mener den utviklingen som de senere årene har funnet sted ved endringer i rammebetingelsene for energisektoren, den nye energiloven og gjennom skattereformen nødvendiggjør en fullstendig gjennomgang av kraftverksbeskatningen. Disse medlemmer mener en slik gjennomgang av skattesystemet må skje på grunnlag den erkjennelse at vannkraftproduksjonen er en nasjonal ressurs med en sterk lokal og regional forankring.

       Disse medlemmer mener den nye energiloven har ført til en bedre ressursutnyttelse og et bedre samsvar mellom investeringsbeslutninger og avkastningen på investeringer i kraftbransjen. Samfunnet er spart for betydelig ressurssløsing gjennom endrede rutiner og ny organisering.

       Disse medlemmer mener at de store endringer i den alminnelige bedriftsbeskatningen som skattereformen fra 1992 har medført at avstanden til den særskilte kraftverksbeskatningen har økt. Disse medlemmer mener det nå er nødvendig at kraftverksbeskatningen også bringes mer på linje med de prinsipper som lå til grunn for skattereformen.

       Disse medlemmer vil peke på at utviklingen i retning av stadig større kraftutveksling med våre naboland og innføringen av et norsk-svensk kraftmarked er viktige utviklingstrekk i det norske energimarkedet som i seg selv øker behovet for et nytt skattesystem.

       Disse medlemmer viser til at vannkraften er en fornybar energikilde og representerer derfor en miljøvennlig form for energiproduksjon. Vannkraften er en betydelig nasjonal ressurs med sterk lokal forankring og utgjør en viktig del av infrastrukturen i samfunnet. I et stadig mer åpent energimarked med ulike avtaler om kraftutveksling mellom de nordiske landene, vil vannkraften kunne komme under et sterkere konkurransemessig press. Disse medlemmer mener det er viktig at vannkraftens sentrale rolle i infrastrukturen blir avspeilet gjennom innrettingen av skattesystemet slik at vannkraften fremdeles kan være et konkurransedyktig alternativ.

       Disse medlemmer mener et nytt skattesystem må bygge på følgende sentrale pilarer:

Overskuddsskatt

       Disse medlemmer legger stor vekt på å få til en overgang fra en beskatningsform som er uavhengig av det økonomiske resultatet i virksomheten til en ordinær regnskapsligning av kraftverkene. Innføringen av ordinær regnskapsligning for offentlig eide kraftverk vil fjerne viktige forskjeller i beskatningen av kraftverksektoren og annen type næringsvirksomhet. Nøytralitet i beskatningen er et bærende prinsipp i skattereformen fra 1992, og innebærer at skattesystemet ikke skal legge føringer på kapitalen, men at investeringer skal finne sted basert på den mest mulig effektive anvendelsen av kapitalen uavhengig av skattesystemet.

Grunnrenteskatt

       Disse medlemmer ønsker å innføre en grunnrentebeskatning av vannkraftproduksjonen. Prinsippet med grunnrentebeskatning er riktig når virksomheten utnytter en knapp naturressurs, og derfor har en avkastning utover normalavkastningen av arbeid og kapital. Disse medlemmer vil peke på at innføringen av en eksplisitt grunnrentebeskatning vil være det viktigste enkeltelementet i et nytt skattesystem.

Likebehandling

       Disse medlemmer mener skattesystemet må være mest mulig nøytralt i forhold til eierskapet i kraftsektoren. Denne type nøytralitet er en bærende del av skattereformen fra 1992. Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om at den kommunale og fylkeskommunale skattøren for offentlig eide kraftverk settes høyere enn for privat eide kraftverk. Disse medlemmer mener skattesystemet ikke bør legge føringer på eierstrukturen i kraftsektoren.

Industrikraft

       Disse medlemmer vil støtte prinsippet om at spotprisen er den normprisen som i regelen bør legges til grunn ved grunnrentebeskatning av kraftverk. Disse medlemmer vil imidlertid legge vekt på at kraftverk som er bundet til eksisterende langsiktige avtaler eller som leverer strøm til stortingsbestemte priser, ikke skal bli skadelidende ved innføringen av et nytt skattesystem. Regjeringens forslag er i strid med de næringspolitiske målsettingene Stortinget har vedtatt fordi en del produsenter av kraft til industrien vil bli skattlagt for en høyere inntekt enn de kan oppnå i markedet. Disse medlemmer vil derfor foreslå at de stortingsbestemte industrikraftprisene legges til grunn ved grunnrentebeskatningen av « industrikraft » både ved eksterne og interne kraftleveranser. Og at langsiktige kraftkontrakter inngått før 31. desember 1995 inngår i beskatningsgrunnlaget til kontraktspris.

Stabile inntekter til kommuner og fylkeskommuner

       Disse medlemmer tar utgangspunkt i at vannkraftproduksjonen i Norge er en nasjonal ressurs med en sterk lokal og regional forankring. Disse medlemmer legger stor vekt på at kraftkommunene har akseptert utbygging av kraftanlegg i sin kommune i en situasjon der skatteinntektene ble beregnet uavhengig av lønnsomheten i den kraftproduksjonen som skulle foregå. Disse kommunene har til dels måttet bære omfattende naturinngrep og det er derfor riktig at de kompenseres for dette med stabile inntekter fra virksomheten. Hverken en ren overskuddsskatt eller en eiendomsskatt slik disse er utformet i Regjeringens proposisjon kan alene møte dette behovet. Disse medlemmer mener det er riktig, ut fra historiske såvel som driftsmessige prinsipper, å prioritere vannkraftkommunenes behov for stabile, forutsigbare inntekter av vannkraftressursene ved utformingen av skattesystemet.

       Disse medlemmer legger vekt på at et skattesystem som utelukkende bygger på overskuddsbeskatning kan vanskeliggjøre lokal oppslutning om ny kraftutbygging. Grunnen til dette er at kraftutbygging er kjennetegnet ved store kapitalkostnader, slik at det kan gå forholdsvis lang tid fra investeringstidspunktet til driften viser regnskapsmessige overskudd. Et for langt tidsspenn mellom naturinngrepene skjer og til realiseringen av økte kommuneinntekter kan derfor være et hinder for en effektiv forvaltning av naturressursene.

       Disse medlemmer ønsker å styrke skatteinntektenes andel av kommunenes totale inntekter og vil i denne innstillingen fremme forslag i tråd med dette.

Generelle merknader fra Senterpartiet

Vannkraftressursenes lokale karakter

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, legger til grunn at vannkraft er en naturressurs med lokal forankring. Dette må reflekteres i skattereglene. Norske vassdrag er regulert i henhold til en samfunnskontrakt mellom storsamfunnet og de berørte kommuner og eiere. Disse medlemmer viser til at ressurskommunene har akseptert naturskader og begrenset handlefrihet for øvrig i tillit til løfter om arbeidsplasser og stabile fremtidige skatteinntekter fra kraftproduksjon. Dette er løfter som må respekteres. Disse medlemmer understreker at det er et samfunnsansvar å bevare kommunenes tillit til at storsamfunnet står ved sine forpliktelser. Det er også nødvendig for å sikre kommunenes deltakelse i den videre utnytting av vannkraftressursene, herunder opprustning og forbedring av virkningsgraden i eksisterende kraftverk.

       Disse medlemmer har merket seg at selv om komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, erkjenner vannkraftens sterke lokale forankring, er det likevel det standpunkt at vannkraft er en nasjonal ressurs som har fått gjennomslag. De er derfor ikke villige til å la de ekstraordinære verdier i vannkraften (grunnrenten) tilfalle ressurskommunene og fylkeskommunene, slik disse medlemmer foreslår. På samme måte er det også bare disse medlemmers forslag som fullt ut respekterer den samfunnskontrakt som er inngått mellom lokalsamfunnet og storsamfunnet når det gjelder utbygging av vannkraften. Disse medlemmer finner det lite tillitvekkende at komitéflertallet, i strid med det som er forespeilet i forbindelse med utbyggingsvedtakene, går inn for en endring av skattereglene til fordel for staten etter at ressurskommunene har tatt belastningen i utbyggingsfasen. Dette er særlig oppsiktvekkende fordi det sammenfaller i tid med en sterk økning av lønnsomheten i kraftsektoren som gjør at grunnrentens økonomiske verdi er stadig økende.

Energilovens strukturendring av kraftsektoren

       Disse medlemmer peker på at energiloven åpnet kraftmarkedet for konkurranse ved at det tidligere gjennomregulerte system for produksjon, distribusjon og omsetning nå forsøkes erstattet med markedsbasert omsetning av kraft. Innføring av markedsøkonomiske prinsipper for kraftforsyningen undergraver muligheten for politisk styring av kraftproduksjon og - omsetning etter samfunnsmessig langsiktige hensyn. Disse medlemmer vil gå imot de deler av Regjeringens forslag til skattlegging av kraftforetak som forsterker den utviklingen av kraftforsyningen i Norge som energiloven har ført til.

       Disse medlemmer understreker at regelverket for skattlegging av kraftforetak ikke må være til hinder for å ivareta de allmenne samfunnsmessige interesser i kraftforsyningen. Hensynet til forsyningssikkerheten, kraftavhengig næringsvirksomhet og den politiske målsetting om å bevare vannkraftressursene i offentlig eie gjør de samfunnsmessige interesser tungtveiende ved vurderingen av kraftskatteregelverket.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget gjorde det norske kraftmarkedet til et internasjonalt marked. Fra 1. januar 1996 har Norge etablert en felles norsk-svensk kraftbørs. Ved bygging av overføringskapasitet til andre land, særlig til kontinentet, vil markedet bli ytterligere utvidet. Etterspørselen etter energi produsert og forbrukt uten forurensende utslipp øker. Alle disse forhold betyr at strømprisene styres oppover. Som en konsekvens av dette, er elektrisk kraft i dag i stigende grad en internasjonal handelsvare. Kraftforsyning og energipolitikk må imidlertid, etter disse medlemmers mening, styres av at elektrisk kraft primært er del av den nasjonale infrastruktur på samme måte som f.eks. vannforsyning og veinett. I tillegg har vannkraftenergi tradisjonelt hatt stor betydning for industrireising. Disse medlemmer understreker at tilgang på elektrisk kraft fortsatt må være en konkurransefordel for norsk nærings- og samfunnsliv.

       Disse medlemmer legger til grunn som prioritert målsetting å bevare kraftforsyningens karakter av å være del av den grunnleggende infrastruktur samfunnet tilbyr husstander og næringsliv. Allmenne, samfunnsmessige hensyn tilsier derfor at skattereglene for kraftforetak ikke bør oppmuntre til en ytterligere markedsorientering av kraftsektoren. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag dreier kraftforetakenes virksomhet i vesentlig grad over i det kortsiktige markedet for tilfeldig kraft hvor det er effekt og ikke energi som blir prisdannende. Dette skyldes bl.a. Regjeringens forslag om bruk av timesoppløste spotmarkedspriser som grunnlag for skatteberegningen.

Beskatning av naturressursen vannkraft

       Disse medlemmer viser til at kraftforetakenes tilgang til utbyggbare vassdrag kan åpne for ekstraordinær fortjeneste ( grunnrente). Næringen har en ekstra innsatsfaktor i vannkraften som andre næringer ikke har. Kraftforetak kan derfor, hvis forholdene for øvrig ligger til rette for det, få en større avkastning på arbeid og kapital enn andre næringer. Disse medlemmer mener at ressurskommunene er den prioriterte skattekreditor til kraftskatteinntekter. Kommunen er nærmest til å beskatte den ekstraordinære fortjeneste ved uttak av de lokale naturressurser. Dette følger av den lokale beskatningsrett. Dessuten må kommunene tåle inngrepene i naturen som vassdragsutbygging medfører. Regjeringen har valgt det motsatte utgangspunkt. Den mener at staten skal disponere skatteprovenyet fra den ekstraordinære fortjeneste i vannkraft fordi vannkraft sees som en nasjonal ressurs på samme måte som olje og gass. Dette blir også konsekvensen av komitéflertallets opplegg for grunnrenteskatt.

       Det er et spenningsforhold mellom nasjonal styring og kommunal frihet til å disponere og prioritere sine ressurser. Det vises bl.a. til særlovsprosjektet, herunder Ot.prp. nr. 51 (1995-1996) . Disse medlemmer vektlegger kommunalt og fylkeskommunalt folkestyres avhengighet av at de lokale ressurser er tilgjengelige og skattbare for de lokale myndigheter. Verdiskaping i distriktene er avhengig av at kommunene får inntekter fra utvinning av lokale naturressurser. Dette har det vært bred politisk enighet om, se bl.a. Innst.S.nr.231 (1992-1993) til St.meld. nr. 33 (1992-1993) By og land - hand i hand - Om regional utvikling. Disse medlemmer viser til at beskatning av lokale naturressurser styrker lokaldemokratiet og kommunenes uavhengighet av statlige tilbakeføringer.

       Disse medlemmer viser til at økt frihandel, økt antall grensekryssende forretningstransaksjoner, stadig flere internasjonale konsern og ikke minst frie kapitalbevegelser øker behovet for å beskytte det nasjonale skattegrunnlaget både i Norge og andre land. I tillegg til en forventet dreining over til økt skattlegging av forbruk betyr denne utviklingen at offentlige oppgaver i større grad må finansieres ved stedlig beskatning, dvs skjerpet skattlegging av ikke-mobile skatteobjekter. Dette gjelder særlig skattlegging av uttak av naturressurser. Et redusert skattegrunnlag vil også føre til en økt konkurranse om skatteinntektene mellom skattekreditorene.

       Disse medlemmer finner at Regjeringens og komitéflertallets forslag til skatt på grunnrente til fordel for staten fører til en dreining av beskatningsretten til vannkraftressursen til fordel for staten. Disse medlemmer ser dette som et brudd både med prinsippet om lokal fortrinnsrett til inntektene fra vannkraftressursene og som løftebrudd i forhold til de ressurskommunene som gikk inn for utbygging av vassdrag i tillit til permanente og sikre skatteinntekter. Forslaget til grunnrenteskatt til fordel for staten innebærer også en vesentlig overføring av verdier fra kraftforetakenes eier til staten. Disse medlemmer finner at dette i seg selv kan utgjøre en trussel mot fortsatt høy andel av offentlige eiere av kraftforetak.

       Disse medlemmer viser til at heller ikke de statsfinansielle forhold tilsier at statens skatteinntekter bør økes på bekostning av lokale myndigheters direkte beskatningsrett. Tvert imot bør skattereglene og fordelingen mellom skattekreditorene stimulere til vekst i fastlands-Norge og økt sysselsetting og bosetting i distriktene. Lykkes kommunene ved direkte beskatning av vannkraftressursene å stimulere til vekst i distriktene vil dette i sin tur frigjøre statlige midler som i dag går med til statlige tilbakeføringer til kommunene. Disse medlemmer viser til at staten under enhver omstendighet vil trekke inn den største andelen av verdiskapningen fra kraftsektoren, i det staten tar inn så vel elektrisitetsavgift som merverdiavgift i tillegg til en stor andel av overskuddsskatten.

       Disse medlemmer ser beskatningen av den ekstraordinære fortjeneste i vannkraften som det viktigste særtrekk ved utarbeidelsen av et nytt skatteregime for kraftforetak. Disse medlemmer vektlegger den lokale forankring av retten til å skattlegge utnytting av naturressurser. Regjeringens og komitéflertallets forslag innfører et motsatt prinsipp ved at staten gjøres til den viktigste skattekreditor for beskatning av den ekstraordinære fortjenesten. Disse medlemmer er uenig i denne dreining i skattleggingen av verdiene i naturressursen vannkraft til fordel for staten. Disse medlemmer vil derfor foreslå innføring av en energiskatt som ressurskommunen og kraftfylket sammen er skattekreditorer for.

       Disse medlemmer mener at ressurskommunenes og kraftfylkenes andel av verdiskapingen i kraftsektoren må økes i forhold til det gjeldende skattesystem for å sikre grunnlaget for det kommunale og fylkeskommunale sjølvstyre.

Kraftsektorens betydning for distrikts-Norge

       Disse medlemmer viser til at vannkraft er den viktigste naturressursen for store deler av Distrikts-Norge. Flere forhold har ført til at inntektene fra vannkraftsektoren i stadig større grad er ført ut av distriktene der verdiskapingen skjer og der naturinngrepene må tåles. Slike forhold er f.eks. de økende satser for produksjonsavgift, elektrisitetsavgift og merverdiavgift, større eieruttak i form av utbytte til eiere utenfor produksjonskommunene, reduserte inntekter fra konsesjonskraft og et punkttariffsystem som stimulerer kostbar langtransport av elektrisk kraft i stedet for at kraften brukes nær produksjonsstedet.

       Disse medlemmer viser til at vi er i en situasjon der stadig flere kraftverk blir lønnsomme etterhvert som grunnlagsinvesteringene er gjennomført og lån nedbetales. Det økonomiske overskudd i vannkraftproduksjonen vil derfor øke i fremtiden. Disse medlemmer peker på at denne effekten forsterkes av økende kraftpriser. Dette kommer kraftforetakenes eiere til gode ved at det åpner for større utbytteutbetalinger. Eierne er ofte lokalisert utenfor produksjonsdistriktet. Disse medlemmer mener derfor at produksjonsdistriktenes andel av den økte verdiskaping må sikres via skatteinntekter. Økte skatteinntekter til kommuner og fylkeskommuner er ikke det samme som økte nettoinntekter til det offentlige. Gjennom det statlige system for tilbakeføring av midler til kommuner og fylkeskommuner må inntekter og utgifter sees under ett. Disse medlemmer mener at en energiskatt på 1,5 øre pr. produsert kWh fordelt med 1,1 øre til ressurskommune og 0,4 øre til fylkeskommune vil gi en ønsket dreining til fordel for kommunal og regional virksomhet, basert på egeninntekter og mindre avhengighet av statlige tilbakeføringer.

Kraftfylkene

       Disse medlemmer legger til grunn at regionen har fortrinnsrett til beskatning av vannkraftressursene. Fylkeskommunene der kraftutbygging har funnet sted har i liten grad fått direkte skatteinntekter fra kraftsektoren. Tall for 1991 viser at fylkeskommunene mottok bare ca 4 % av samlede skatte- og avgiftsinntekter fra kraftverkene. Disse medlemmer viser til at de fleste fylkeskommuner i vesentlig grad er finansiert ved statlige tilbakeføringer. Disse medlemmer går inn for at utnyttingen av vannkraftressursene skal komme kraftfylkene til gode i større grad enn i dag.

       Disse medlemmer går derfor inn for at kraftfylkene skal få en vesentlig økning i skatteinntektene fra kraftsektoren ved at de mottar 0,4 øre pr. produsert kWh vannkraft i eget fylke av en total energiskatt pr. samme enhet på 1,5 øre. Direkte skatteinntekter til fylkeskommunene i denne størrelsesorden vil ikke for noen fylkeskommune nå opp til nivået for dagens statlige tilbakeføringer. Disse medlemmer vil understreke at fylkeskommunenes utvidete rett til direkte skatteinntekter derfor ikke forrykker balansen i statsbudsjettet.

       Disse medlemmer viser til at dette vil bidra til en økning av inntektene fra kraftsektoren til det fylket der vannkraftvirksomheten ligger.

Forenkling

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til nye regler for skattlegging av kraftforetak er meget komplisert og vil gi mulighet for betydelig skattetilpasning og fare for mange rettssaker. Regjeringen har søkt å ivareta hensynet til enkelhet i systemet uten at det har vært vellykket, noe Regjeringen selv innrømmer. De av Regjeringen foreslåtte skattearter har « kompliserte samspillsvirkninger » som fører til betydelig usikkerhet knyttet til provenyanslag og fordelingsvirkning mellom skattekreditorene.

       Disse medlemmer viser til at et enklere regelverk enn det Regjeringen foreslår også vil gjøre det lettere å bevare desentralisert likning av kraftforetak som i dag.

       Disse medlemmer mener at energiskattemodellen ivaretar hensynet til enkelthet på en bedre måte enn Regjeringens modell. Modellen hviler på to hovedelementer; en energiskatt til kommunene og fylkeskommunene og ordinær overskuddsskatt på 28 %. Formuesskatt og eiendomskatt beholdes som i dag.

Offentlig eierskap i kraftforetak (kommune, fylkeskommune og stat)

       Disse medlemmer ser det som positivt at det er en høy offentlig eierandel i kraftforetakene slik situasjonen er i dag. Produksjon og distribusjon av strøm er gjennom en langsiktig investeringsstrategi fra eieren bygget opp til en moderne og effektiv infrastruktur som skal komme forbrukerne til gode som et lokalt, regionalt og nasjonalt konkurransefortrinn. Prognosene for lønnsomheten i kraftsektoren tilsier at høy offentlig eierandel også kan bidra til økte inntekter for offentlige eiere som vil sette dem i stand til å finansiere prioriterte offentlige oppgaver. Disse medlemmer finner derfor at regelverket for skattlegging bør videreutvikle dette syn på eierskap til og overdragelse av kraftverk.

Generelle merknader fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, legger til grunn at vannkraften er en nasjonal ressurs med lokal forankring. Skattleggingen av vannkraftinntektene må sikre kraftkommunene stabile skatteinntekter som blant annet skal kompensere for naturinngrep og ressursbruk i de aktuelle kommunene. Derfor er det etter disse medlemmers vurdering prinsipielt viktig å slå fast den lokale beskatningsretten. Disse medlemmer vil gjennom de ulike systemforslag styrke det kommunale og fylkeskommunale skattegrunnlag. Det er viktig å sikre distriktene der verdiskapningen skjer en rimelig og rettferdig andel av inntektene fra utnyttelsen av vannkraftressursene. I tillegg skaper vannkraften, som en fornybar naturressurs, en betydelig ekstraprofitt gjennom grunnrenta som representerer en ekstra avkastning utover normal avkastning på arbeidskraft og kapital. Etter prognosene vil det oppstå betydelige overskudd i kraftselskapene i årene framover. Det er viktig at samfunnet får del i disse ekstrainntektene som oppstår ved utnyttelsen av en knapp naturressurs. Disse medlemmer mener den foreslåtte grunnrentebeskatningen representerer en fornuftig måte å sikre samfunnet tilgang på ekstraprofitten som stammer fra vannkraftinntektene som også fylkene må få en andel av.

       Disse medlemmer vil peke på at Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kraftverksbeskatningen bygger på Rødseth-utvalgets innstilling. Dette utvalget går inn for å opprettholde formuesbeskatning av kraftforetak. Dessverre følger ikke Regjeringen opp denne anbefalingen. I NOU 1992:34 slås det fast følgende om formuesbeskatningen:

       Videre peker utvalget på at:

       Disse medlemmer støtter dette synet og mener det er uheldig å bygge ned formuesbeskatningen også på dette området. Denne skatteformen representerer en nødvendig stabilitet i inntektene til de aktuelle kommunene. Departementets forslag om å kompensere bortfallet av formuesbeskatning med å sette skatten på vannkraftinntekt 5 % høyere enn det Rødseth-utvalget foreslo, representerer på langt nær samme stabilitet i inntektene for kommunene.

       Disse medlemmer mener at også dagens eiendomsskatt bør beholdes for å sikre kommunene stabile, takstbaserte inntektskilder.

       Disse medlemmer mener det burde ha vært ført inn miljøincentiver i denne skattereformen. Det finnes et betydelig energiøkonomiseringspotensiale innefor kraftverksektoren. Ifølge Sintef/EFI ligger det et enøk-potensiale på omkring 10 Twh i opprustning av produksjonsapparatet - først og fremst gjennom opprustning av gamle kraftverk. Dette potensiale har ikke blitt realisert med dagens skattesystem, og det er ikke varslet omlegginger som gjør at det nye skattesystemet vil ta høyde for dette behovet. Med tanke på et framtidig økende kraftbehov, og den pågående debatten om bygging av to gasskraftverk finner disse medlemmer dette paradoksalt. Disse medlemmer mener enøkpotensialet kan realiseres dersom det gis skattemessige incentiver til å få fram disse investeringene. Derfor mener Sosialistisk Venstreparti at det bør legges opp til overavskrivninger ved enøkinvesteringer i kraftverk. En slik ordning vil kunne bidra til å realisere det betydelige energisparingspotensialet som finnes innenfor denne sektoren.

       Vannkraftbasert elektrisitet har hatt og har stor betydning for sysselsetting både nasjonalt og lokalt, og den gjør det mulig å framstille energikrevende produkter mer miljøvennlig enn ved bruk av konkurrerende energiformer.

Generelle merknader fra Rød Valgallianse

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til at kraftproduksjon har vært et av de viktigste grunnlagene for norsk industrireising gjennom hele dette århundret. Vannkraftbasert elektrisitet har hatt og har stor betydning for sysselsetting både nasjonalt og lokalt, og den gjør det mulig å framstille energikrevende produkter mer miljøvennlig enn ved bruk av konkurrerende energiformer.

       Da Stortinget i 1991 vedtok energiloven, valgte Stortinget å gi fra seg et industripolitisk styringsverktøy og i stedet legge til rette for at markedskreftene skal styre omsetning av elektrisk kraft. Gjennom økt privatisering av sektoren har et bredt politisk flertall ytterligere svekket muligheten for politisk styring. Dette medlem er - til forskjell fra komitéflertallet i denne saken - motstander av markedsliberalismen og vil derfor gå sterkt imot de endringene av skattesystemet som gir markedskreftene enda friere spillerom.

Redusere markedsliberalismens skadevirkninger

       Dette medlem mener at et nytt skattesystem for kraftforetak bør bremse de uheldige samfunnsmessige virkningene som det frie markedet for elektrisk kraft har hatt og har for norsk industri ved at bedrifter mister det konkurransefortrinnet som forholdsvis rimelig vannkraftbasert elektrisk energi er. Fra at all kraftomsetning har foregått lokalt i Norge, at det bare har vært overskuddskraft som er blitt eksportert, omsettes nå en større og større del på et internasjonalt marked. Foreløpig foregår omsetningen først og fremst på det felles norsk-svenske markedet og via kraftavtaler. Hvis det innen EU blir opprettet ett marked for omsetning av elektrisk kraft, er det stor fare for at kraftomsetningen også i Norge blir lagt inn under dette markedet på grunn av vårt EØS-medlemskap og vår felles kraftomsetning med Sverige.

Rød Valgallianse avviser straffeskatt for opprettholding av norske arbeidsplasser

       Dette medlem mener at skattesystemet derfor må sørge for at det lønner seg for kraftprodusentene å inngå langsiktige kontrakter for kraftleveranser til industrien i Norge for å trygge norske arbeidsplasser. Skattesystemet skal ikke oppmuntre til å selge kraft på et internasjonalt spotmarked. Dette medlem går derfor sterkt imot Regjeringens forslag om å innføre straffeskatt på langsiktige kontrakter. Forslaget om å legge prisen på kraft omsatt på spotmarkedet til grunn for å beregne skatt av grunnrente, er nemlig ikke noe annet enn straffeskatt på langsiktige kontrakter, eller mer presist sagt: Straffeskatt for kraftprodusenter som bidrar til å opprettholde norske arbeidsplasser. En slik skatt vil sammen med en internasjonalisering av kraftmarkedet føre til en økning i prisene på kraft til alle typer forbrukere, prosessindustri som private husholdninger. Dette vil få store konsekvenser for arbeidsplasser som i dag er lønnsomme på grunn av at Norge er et land der produksjon av elektrisitet er billigere enn i mange andre land.

       Dette medlem synes det er ille at det nå er blitt et bredt politisk flertall for å legge spotmarkedsprisene - eller dagens børspris - på elektrisk kraft til grunn for beregning av grunnrente og eiendomsskatt. Når dette markedsliberalistiske prinsippet først blir lovfesta og « sluppet løs » på norsk kraftomsetning, er det en viktig politisk skanse som er falt. De midlertidige innrømmelsene som regjeringspartiet har måttet gjøre på grunn av den omfattende lokale motstanden, viser imidlertid at den markedsliberalistiske Regjeringa til en viss grad er påvirkelig. Men det trengs enda sterkere politisk press fra berørte lokalsamfunn, hvis en skal oppnå varige unntak. Situasjonen nå - etter forliket mellom flertallspartiene - blir at bedrifter som er avhengig av billig elektrisk kraft, etter år 2002 bare vil få eksistere « på nåde » eller på grunnlag av dispensasjoner fra gjeldende lov.

       Dette medlem mener høye energipriser rent generelt kan være forsvarlig sett utfra hensynet til miljøet og kampen mot drivhuseffekten. Men det er ikke miljøhensyn som preger skatteforslaget. Regjeringas forslag tok ensidig sikte på å styrke den norske stats økonomi på bekostning av kraftkommuner og strømforbrukere i Norge, for dermed å skaffe enda mer kapital for å styrke de ambisiøse planene Regjeringa har lagt for norske imperialistiske prosjekter i utlandet. I finansministerens medieopptreden omtales dette med det tilforlatelige uttrykket « å ha pææng på bok ».

Rød Valgallianses krav til et nytt kraftskattesystem

       Dette medlem er for å lage et kraftskattesystem som tar på alvor at vannkraften er en nasjonal ressurs med lokalforankring. Et slikt system må i alle fall oppfylle disse kravene:

Vanskelig å skaffe forståelig og korrekt tallmateriale

       Dette medlem rår ikke over de ressurser som trengs for å utforme lovtekst og avklare alle de innfløkte detaljer som trengs for å få til et kraftskattesystem som er bygd over denne lesten. Arbeidet med denne innstillinga har jo også demonstrert med all tydelighet at det er flere og langt større partier som heller ikke klarer å få fram korrekt tallmateriale i denne saka. Det er svært vanskelig å få fram sikre og ikke minst forståelige beskrivelser av hvordan ulike skattelovendringer vil virke i praksis i de ulike lokalsamfunnene som berøres. Faktum er jo at heller ikke de omfattende beregningene som er gjort på oppdrag fra finanskomiteen i løpet av våren, har gitt entydige svar på hvordan det ene eller det andre kraftskatteforslaget vil slå ut for ulike kommuner og kraftprodusenter. Bl.a. har en ikke fått tallfesta den samla økonomiske virkninga for kommuner og fylker som både er skattemottakere og eiere av lokale kraftverk som betaler skatt.

       Dette medlem mener at det aller viktigste i tida framover blir å bidra til fortsatt politisk mobilisering mot de markedsliberalistiske prinsippene som nå blir lovfesta. Kampen for å gjenvinne både nasjonal og lokal råderett over vasskraftressursene kommer til å bli en viktig kampsak også i begynnelsen av det 21. århundre, på samme måte som kampen for konsesjonslovene var det i begynnelsen av dette århundret. Dette medlem vil i denne innstillinga støtte de forslagene fra andre partier som ligger nært opp til de hensynene som Rød Valgallianse ønsker å bygge et nytt kraftskattesystem på, og stemme mot øvrige forslag. Dette betyr at det vil være punkter der dette medlem ikke støtter noen av de framlagte forslag til lovtekst.

Forvirrende bruk av grunnrentebegrepet

       Som nevnt foran, er dette medlem for en grunnrenteskatt som inndrar til kommuner og fylker størst mulig - og over tid en økende - del av den ekstraprofitten som tilfaller de som har råderett over naturressursen vannkraft. Dette vil bli et viktigere og viktigere spørsmål i ei framtid med knapphet på fornybar energi og dermed økende kraftpriser.

       Men dette medlem støtter ikke forslaget som Regjeringa har laga om en såkalt grunnrenteskatt til staten. For Regjeringas forslag vil jo bety at en økende del av den samla kraftskattesummen i Norge vil tilfalle staten. Den økonomiske ansvarsfordelinga mellom den sentrale statsmakta og fylker/kommuner er blitt drastisk forandra bare i løpet av det siste tiåret. Nesten all den tjenesteytinga som til sammen omtales som velferdsstaten, er nå blitt kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar. Staten har lagt om den økonomiske ansvarsfordelinga så kraftig at den ikke bare har fjerna de tidligere betydelige statlige bidragene til Skattefordelingsfondet. Nå er Skattefordelingsfondet blitt en ren inntektspost for staten, der milliardbeløp strømmer fra kommunesektoren og til staten. Statskassen innkasserer på denne måten netto 1,9 mrd. kroner fra kommunesektoren i 1996. Regjeringa varsler - bl.a. i årets kommuneøkonomiproposisjon og i Revidert nasjonalbudsjett - at denne negative endringa i ansvarsfordeling og ressursfordeling mellom stat og kommunesektor skal fortsette. Det er i denne sammenhengen vi må forstå Regjeringas forslag om grunnrenteskatt. Og da betyr altså Regjeringas forslag at en økende andel av kraftskatteinntektene skal trekkes bort fra de offentlige organene som i størst grad tar vare på fellesskapets behov.

Kraftskatteforliket er i tråd med Regjeringas økonomiske strategi

       Dette medlem vil peke på at flertallets forslag til grunnrenteskatt ikke er vesensforskjellig fra Regjeringas opprinnelige forslag. Det vil få samme virkning i løpet av noen år, selv om summen av forlikspartienes opplegg betyr at de fleste vannkraftkommunene får større kraftskatteinntekter de første årene enn det Regjeringa først foreslo.

       Avviket som nå er gjort fra Regjeringas opplegg, betyr først og fremst at staten lar kraftkommunene beholde noe større skatteinntekter de første årene. Dette er ei slags smøring av det politiske maskineriet for å dempe lokal motstand. Fordi staten er så styrtrik som den er, har Arbeiderparti-regjeringa små problemer med å godta slike manøvrer hvis den bare får igjennom den strategiske omlegginga i markedsliberalistisk retning. Denne strategien ble godt beskrevet både i statsministerens tale til NHO 8. januar 1995 og i tidligere sentralbanksjef Torstein Molands årstale 18. februar samme år. Vi ser at Regjeringa følger samme taktikk i gjennomføringa både av Rattsø-utvalgets forslag om nytt inntektssystem for kommunene og i forsøket på å gjennomføre skolestart for 6-åringer: Staten betaler gjerne noen hundre ekstra millioner første året, bare de nye prinsippene blir gjennomført.

       Den norske staten er ikke innretta på folkets beste og har under det sittende regimet ikke evnen til å drive fordelingspolitikk i ordets egentlige forstand. Økte kraftskatteinntekter som sentralmakta får hånd om, vil med ufravikelig sikkerhet bli fordelt mellom motorveibygging o.l. prosjekter i Norge og imperialistisk satsing for å styrke norske interesser i utlandet. Det er blåøyd å tro at grunnrenteskatt til denne staten betyr flere penger til å drive skoler, barnehager, sykehus og annen virksomhet som folk flest har bruk for. Derfor er det nødvendig at kommuner og fylker beholder en gradvis økende andel av skatteinntektene fra kraftproduksjonen slik at de kan gå til å styrke virksomhet i lokalsamfunnene, og ikke den norske imperialismen.

Generelle merknader fra representanten Stephen Bråthen

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener hovedmålsettingen med et nytt system for skattlegging av kraftforetak må være å tilstrebe størst mulig nøytralitet målt opp mot annen næringsvirksomhet, både i forhold til beskatning og eierskap. Ser man bort fra at det i kraftproduksjon eksisterer en grunnrente som bør beskattes særskilt, finnes det ingen prinsipielt gode argumenter for å behandle kraftforetak annerledes enn selskaper i andre bransjer som regnskapslignes på ordinær måte. Det finnes derimot et utall gode argumenter for likebehandling.

       Dette medlem ser på vannkraften som en nasjonal ressurs på linje med andre naturressurser som olje og gass. Vannkraftens lokale forankring gjennom anleggenes fysiske plassering i kommunene er udiskutabel, men den geografiske plasseringen gir ikke lokal eiendomsrett og heller ikke rett til kontantoverføringer utover det som rettmessig tilkommer vertskommunen gjennom andel i overskuddsskatt og eventuell eiendomsskatt. Dette medlem mener dagens skattesystem, som til de grader har tilgodesett kraftkommunene, ikke kan sette standarden for morgendagens system - hverken med hensyn til nivå eller fordeling av samlet skatteproveny. Det er heller ikke naturlig at kraftkommunene garanteres stabile inntekter fra sine kraftverk. Som for annen næringsvirksomhet, herunder private kraftverk, vil skatten variere fra år til år etter hvilke resultat som genereres. Det er en del av virkeligheten alle kommuner med høye egeninntekter i større eller mindre grad lever i. Dette medlem finner det prinsipielt uryddig og uheldig at kraftkommunene sikrer resultatuavhengige årlige overføringer fra en næringsvirksomhet, det være seg gjennom såkalt vasskraftinntekt som Regjeringen foreslår eller naturressursskatt som det i denne innstilling samles flertall for. I den grad en kommune ikke evner å leve av ordinære skatteinntekter generert av virksomheter og enkeltskattytere i lokalsamfunnet, er dette en oppgave som primært må finne sin løsning gjennom inntektssystemet for kommunene, ikke gjennom utskriving av særskatter på enkeltvirksomheter og næringer.

       Dette medlem støtter prinsippet om at spotprisen som hovedregel legges til grunn ved beregning av skatt på grunnrente og eiendomsskatt for kraftverk. Dog ser dette medlem det urimelige i at kraftverk som er bundet opp til kontrakter om levering av strøm til priser vedtatt av Stortinget, den såkalte 1976-kontrakten, jf. St.prp. nr. 104 (1990-1991), må legge spotpris til grunn. For disse bør beskatningsgrunnlaget være den faktiske kontraktspris. Øvrige kraftkontrakter, muligens med unntak for langsiktige kontrakter inngått før 1. januar 1996, bør derimot i prinsippet behandles etter hovedregelen.

       Dette medlem anerkjenner hverken kommuner eller fylkeskommuners rett til andel av skatt på grunnrente. Naturressurser er å definere som nasjonale ressurser, altså samfunnets felleseie. Meravkastning utover normal avkastning på kapital og arbeid, definert som grunnrente, tilhører nasjonen, ikke enkelte bygdesamfunn og fylker. Derfor bør skatt på grunnrente også ubeskåret gå til staten for å understreke hvem som har slik beskatningsrett. I den grad det er ønskelig å utjevne inntekter kommuner og fylker imellom bør dette skje gjennom inntektssystemet.

2. Forslag til nytt skattesystem for kraftsektoren

SAMMENDRAG

Overskuddsskatten

       Siktemålet med omleggingen er at skattesystemet for kraftforetak i større grad skal være basert på lønnsomhet og skattemessig likebehandling. Den inntekten som skattlegges bør gi et mest mulig korrekt uttrykk for det faktiske resultatet, i tråd med skattereformen 1992. Departementet foreslår derfor at offentlig eide kraftforetak skal betale skatt på overskudd (regnskapsligning) som andre foretak, og ikke skatt etter takst (prosentligning) som i dag. Videre foreslås det at skattefritak for eiendom i eierkommunen oppheves. Dette er i samsvar med tilrådingen fra Rødseth-utvalget.

       Fordi det offentlige ikke er skattepliktig for finansinntekter, foreslås det en regel for å begrense det skattemessige rentefradraget i de offentlig eide kraftforetakene. Uten en slik regel kan eierne redusere skatten ved å øke gjelden og redusere egenkapitalen i foretakene, og heller plassere egenkapitalen slik at de får skattefrie finansinntekter. Det foreslås at det maksimale skattemessige fradraget for nettokapitalutgifter baseres på en normert lånerente og en skattemessig gjeldsgrad i foretaket på 70 %

       Departementet foreslår at alle driftsmidlene i kraftproduksjon skal være avskrivbare (unntatt veier m.v.). For særskilte driftsmidler i næringen (dammer, tunneler, maskin- og elektroteknisk utstyr) foreslås det egne avskrivningsklasser. For disse særskilte driftsmidlene foreslås det lineære avskrivninger, i stedet for saldoavskrivninger, som er vanlig for annen næringsvirksomhet. Lineære avskrivninger antas å samsvare bedre med det faktiske verdifallet for driftsmidler i denne sektoren. Lineære avskrivninger vil også gi mer stabil inntektsskatt til kommunene enn saldoavskrivninger. Det foreslås avskrivningssatser på 2,5 % og 1,5 % av investeringskostnaden. Dette tilsvarer at driftsmidlene har levetider på 40 og 67 år. For andre driftsmidler foreslås det at de ordinære avskrivningsklassene og saldosatsene benyttes.

       Ved overgang til det nye skattesystemet må det for de offentlig eide kraftforetakene etableres skattemessige åpningsbalanser. Departementet foreslår at det kan brukes gjenanskaffelseskostnader regnet i dagens priser, redusert med de foreslåtte avskrivningene fra investeringstidspunktet. Denne ordningen vil gjelde både private og offentlig eide foretak. Gjenanskaffelseskostnader vil bli beregnet av Norges vassdrags- og energiverk (NVE) etter et standardisert opplegg på grunnlag av opplysninger fra foretakene. Alternativt kan foretakene velge historisk kost som verdsettingsprinsipp for foretakets driftsmidler, i den grad den kan dokumenteres tilfredsstillende. I de fleste tilfellene vil trolig gjenanskaffelseskostnaden gi en høyere skattemessig åpningsbalanse enn historisk kost.

       I departementets forslag til overskuddsskatt er det foretatt flere justeringer i forhold til de ordinære reglene. Dette er gjort for å ta hensyn til det omfattende offentlige eierskapet i næringen og de spesielle kravene dette stiller til å fastsette skattegrunnlaget. Departementet foreslår en gjeldsbegrensningsregel og innskrenkninger i ordningen med konsernbidrag for å beskytte skattegrunnlaget i kraftkommunene. I tillegg vil de generelle gjennomskjæringsreglene i skatteloven gi grunnlag for å motvirke eventuelle tilpasninger i skattegrunnlaget fra foretakenes side.

       Departementet foreslår at kommunenes skattøre fra offentlig eide kraftforetak heves fra 13,5 % til 17,75 %. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om å oppheve formuesskatten. Kommunenes skatteinntekter vil samlet sett øke ifølge departementets anslag.

       For fylkeskommunene foreslås skattøren fra de offentlig eide kraftforetakene satt ned fra 7,5 % til 4,5 %. Andre endringer medfører at fylkeskommunens skatteinntekter likevel øker. Tilsvarende settes skattøren fra disse foretakene til staten (fellesskatten) til 5,75 %

Skatt på vannkraftinntekt

       Departementet foreslår at det skattepliktige overskuddet i kraftproduksjonen tilordnet kommunen ikke skal kunne bli lavere enn en såkalt vannkraftinntekt. Denne beregnes separat for hvert enkelt kraftverk (både offentlige og privat eide), som en andel av en taksert bruttoinntekt. De takserte inntektene skal bygge på markedsverdien av kraften. For å bidra til stabilitet skal det brukes gjennomsnittlig markedsverdi av salgsinntekten over de siste fem årene. Produksjonen verdsettes ved at timespriser fra spotmarkedet multipliseres med timesverdier for produksjonen i det enkelte verket. For konsesjonskraft brukes faktisk oppnådd pris. Den gjennomsnittlige markedsverdien av kraftverkets produksjon skal fratrekkes avskrivninger og driftsutgifter etter de samme prinsippene som for overskuddsskatten. Lineære avskrivninger bidrar til stabilitet sammenlignet med saldoavskrivninger. Det gis ikke fradrag for renteutgifter i vannkraftinntekten.

       Siktemålet med vannkraftinntekten er å sikre en nedre stabilitet i inntektsskatten til kraftkommunene, ikke å påvirke skattenivået over kraftverkets levetid. Dette oppnås ved å samordne skatt på foretakets alminnelige inntekt tilordnet kommunen med skatt på vannkraftinntekt, slik at de fleste kraftforetak over tid betaler skatt som etter ordinære regler. Departementet foreslår at det legges til grunn en ren framføringsmodell i samordningen mellom skatt på vannkraftinntekt og skatten på foretakets alminnelige inntekt tilordnet kommunen. Foretakene får anledning til å framføre (med rente) differansen mellom skatt på vannkraftinntekt og skatt på tilordnet overskudd. Når det tilordnede overskuddet i kommunen senere overstiger vannkraftinntekten, får foretakene trekke fra i overskuddsskatten det de tidligere har betalt for mye ved skatt på vannkraftinntekt.

       Departementet foreslår at vannkraftinntekten settes til 35 % av den takserte bruttoinntekten. Dette er noe høyere enn den satsen som Rødseth-utvalget foreslo på 30 %, og må blant annet ses i sammenheng med forslaget om å oppheve formuesskatten.

Skatt på grunnrente

       Det foreslås en skatt på grunnrenten i kraftsektoren på 30 %, med 28,5 % og 1,5 % til henholdsvis staten og fylkeskommunen. Utgangspunktet for skatten på grunnrente er markedsverdien av produksjonen i hvert enkelt kraftverk. Grunnrente er avkastning utover normalavkastning, og normalavkastningen skal derfor skjermes for skatt på grunnrente. Normalavkastningen skjermes i forslaget ved at det årlig beregnes en friinntekt på grunnlag av en normert normalavkastning på den skattemessig bokførte realkapitalen. Dette gjør at skatten på grunnrente ikke vil påvirke foretakenes beslutninger om utbygging og drift. Negativt beregnet grunnlag for skatt på grunnrente kan framføres med rente.

       Det foreslås at produksjonsavgiften oppheves som følge av innføring av skatt på grunnrente.

Eiendomsskatten

       Det foreslås presiseringer i retningslinjene med sikte på at takstene bedre skal treffe markedsverdien. Også dagens regler legger i prinsippet opp til å treffe markedsverdien. Departementet mener forslaget vil gi mer ensartet taksering og færre rettssaker. Det foreslås bl.a. at markedsverdien av kraftverkets produksjon fastsettes på samme måte som for vannkraftinntekten. Kraftverket antas å ha uendelig levetid, og departementet foreslår regler for å ta hensyn til kostnadene ved å skifte ut driftsmidlene. Videre foreslås det at en skal ta hensyn til bl.a. hjemfall ved fastsettelse av taksten.

Formuesskatten

       Generelt er aksjeselskaper, privat og offentlig eide, fritatt for formuesskatt på selskapets hånd etter skattereformen 1992. Dette bør også gjelde for offentlig eide kraftforetak. Det foreslås at den særskilte kommunale formuesskatten på offentlig eide kraftverk oppheves. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om å heve skattøren fra offentlig eide kraftforetak til kommunen og forslaget om økt sats på vannkraftinntekt sammenlignet med Rødseth-utvalgets forslag.

KOMITEENS MERKNADER

Merknader fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er enige om følgende:

       Partiene legger til grunn at vannkraften er en nasjonal ressurs med sterk lokal forankring. Partiene er enige om at det framtidige system for skattlegging av kraftforetak skal bygge på følgende hovedlinjer:

       Partiene viser til at skatteendringene for foretakene, staten, fylkeskommunene og kommunene med de prisforutsetninger som følge av proposisjonen blir som det framgår av tabell 1.

Tabell 1: Provenyanslag. Nivå som følge av angitte endringer: Naturressursskatt 1,2 øre/kWh med 1 øre/kWh til kommunen og 0,2 øre/kWh til fylkeskommunen (avgiftsgrunnlag som gjeldende produksjonsavgift), grunnrenteskatt 27 % til staten, fradragsrett for naturressursskatt krone for krone i grunnrenteskatt. Endring i forhold til Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 23 og i forhold til anslaget for gjeldende system.

Mill. kroner.

       Med en prisforutsetning på 23 øre pr. kWh blir endringene i forhold til prisforutsetning på 16,5 øre pr. kWh slik:

Merknader fra Arbeiderpartiet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener proposisjonen i all hovedsak vil gi en riktig balanse mellom de ulike hensyn som må ivaretas ved utforming av et nytt skattesystem for kraftsektoren. Disse medlemmer slutter seg til omleggingen fra takstbaserte skatter til mer overskuddsavhengige skatter. Dette gjelder overgangen fra dagens produksjonsavgift til skatt på grunnrente, innføring av regnskapsligning for offentlig eide verk, og at formuesskatten for disse verkene fjernes. Disse medlemmer viser til merknader under pkt. 1.

       Disse medlemmer viser til at disse endringene totalt sett gir et system som ytterligere øker stabiliteten i kommunenes skatteinntekter. Videre vil endringene i større grad ta hensyn til kraftselskapenes faktiske inntekter ved beregning av skatt på grunnrente og eiendomsskatt. Disse medlemmer understreker at disse endringene ikke innebærer noe avgjørende brudd med hensynet til å etablere et mer effektivt skattesystem for kraftsektoren.

       Disse medlemmer viser til at avtalen mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sikrer flertall for hovedprinsippene i Regjeringens forslag til kraftverkbeskatning ved at det innføres regnskapsligning for alle kraftforetak og for nettvirksomheten, at det innføres en skatt på grunnrente til staten på 27 % i stedet for dagens statlige produksjonsavgift, at formuesskatten på offentlig eide verk avvikles, og ved at forslaget til takseringsregler for eiendomsskatten vedtas.

       Denne omleggingen fra takstbasert til overskuddsbasert skatt vil bidra til en bedre utnyttelse av ressursene i sektoren, og bedre grunnlaget for opprusting og modernisering av kraftanlegg og energiøkonomisering. Regjeringens siktemål med proposisjonen er dermed ivaretatt.

       Disse medlemmer viser til at partiene er enige om at det foretas endringer i forhold til proposisjonen som bedre vil ivareta hensynet til industriens behov for langsiktige leveranser av kraft. Faktiske priser vil således i hovedsak legges til grunn for langsiktige kraftleveranser som går utover 7 år. Disse medlemmer viser til at kommunene sikres en stabilitet i skatteinntektene gjennom en naturressursskatt på 1,0 øre pr. kWh. Dette er et alternativ til den stabilitet som Regjeringen foreslo gjennom skatt på vannkraftinntekt. Fylkeskommunene sikres en stabil inntekt gjennom en naturressursskatt på 0,2 øre pr. kWh. Dette er et alternativ til Regjeringens forslag om å gi fylkeskommunene en andel av grunnrenten.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for at skattytere og skattekreditorer sikres et stabilt og forutsigbart skattesystem. Disse medlemmer peker på at avtalen mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sikrer et bredt politisk grunnlag for en skattereform som søker å få best mulig samfunnsøkonomisk utnyttelse av ressursene i kraftsektoren.

       Disse medlemmer viser til at bruk av faktisk pris og særskilt normpris ved beregning av skatt på grunnrente og eiendomsskatt medfører enkelte avgrensningsproblemer. Blant annet vil disse endringene medføre at inntekten fra grunnrenteskatten reduseres til fordel for visse kraftforetak og kraftbrukere. Disse medlemmer vil be departementet gjennom forskrift gi retningslinjer for tilordning av slike kraftleveranser til kraftverk, samt foreta nødvendige ytterligere avgrensninger.

       Disse medlemmer viser ellers til merknader under det enkelte kapittel.

Merknader fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener Regjeringens forslag til skattlegging av kraftverk har en rekke svakheter. Forslaget til grunnrentebeskatning bryter med sentrale næringspolitiske målsettinger og vil kunne true den eksisterende industristrukturen i Norge. Store deler av den kraftkrevende industri ligger i distriktene og er tilknyttet lokale kraftverk. Grunnrentebeskatningen kan i ekstreme tilfelle føre til at enkelte kraftselskaper får 100 % skatt på sitt overskudd. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til hvordan kommunenes inntekter skal fremkomme er meget komplisert samtidig som det ikke sikrer kommunene stabile inntekter. Forslaget vil kunne redusere muligheten for fornuftig forvaltning av naturressursene. Disse medlemmer vil vise til at de som utgangspunkt ønsket et beskatningssystem for kraftverk som bygget på følgende elementer:

Overskuddsskatt

       Disse medlemmer mener innføringen av ordinær overskuddsbeskatning for offentlig eide kraftverk vil gi et skattesystem som i større grad baseres på lønnsomhet og skattemessig likebehandling. Disse medlemmer ønsker at skattefritaket for eiendom i eierkommunen skal oppheves. Disse medlemmer ønsker at det maksimale skattemessige fradraget for nettokapitalutgifter i offentlig eide kraftselskap baseres på en normert lånerente og en skattemessig gjeldsgrad i foretaket på 70 % Disse medlemmer mener det kommunale og fylkeskommunale skattøret for kraftforetak bør være det samme som for andre etterskuddspliktige skattytere.

Naturressursskatt - grunnrenteskatt til kommunene og fylkene

       Disse medlemmer avviser forslaget om å innføre en såkalt skatt på vannkraftinntekt for å sikre kommunene stabile skatteinntekter fra kraftverkene. Et slikt system vil være unødvendig komplisert og motivere til skattemessige disposisjoner. Dessuten har finanskomiteens arbeid vist at vannkraftinntekten ikke i tilstrekkelig grad sikrer kommunene stabile minsteinntekter. Løken-utvalget som ble nedsatt av komiteen skriver:

       Disse medlemmer mener at en målsetting om å sikre kommunesektoren stabile skatteinntekter kan ivaretas bedre gjennom innføring av en naturressursskatt på kraftproduksjonen i kommunen enn gjennom Regjeringens forslag om en vannkraftinntekt.

       Disse medlemmer vil vise til de historiske forpliktelser samfunnet har til de kommuner som har akseptert store naturinngrep. Erkjennelsen av at norsk vannkraftproduksjon er en nasjonal ressurs med en sterk lokal og regional forankring betyr at kommunene bør sikres stabile inntekter fra den lokale kraftproduksjonen. Det er en sentral del av disse medlemmers distriktspolitikk å la kommunene utnytte sine ressurser til lokal verdiskapning, slik at de i størst mulig grad kan være uavhengige av statlige overføringer.

       Disse medlemmer mener det bør innføres en naturressursskatt til kommunene basert på kraftproduksjonen de seneste 15 årene med 1,2 øre/kWh. Naturressursskatten skal fordeles med 1,0 øre/kWh til kommunen og 0,2 øre/kWh til fylkeskommunen. Disse medlemmer forutsetter at kraftselskapene kan la denne skatten komme til fratrekk krone for krone i utlignet grunnrenteskatt. Dersom naturressursskatten overstiger grunnrenteskatten kan grunnrenteskatten avregnes mot fellesskatt til Skattefordelingsfondet.

       Disse medlemmer er klar over at en naturressursskatt til kommunene betyr innføring av et ikke lønnsomhetsbasert skatteelement i skattesystemet. Disse medlemmer mener at en innretting der naturressursskatten kommer til direkte fratrekk i utlignet grunnrenteskatt og med fremføringsadgang for unyttet fradrag i betydelig grad reduserer de uheldige effektene en slik skatt ellers kunne ha på bedriftenes drifts- og investeringsbeslutninger. Disse medlemmer legger stor vekt på at skattesystemet må utformes slik at naturressursskatten får karakter av en skatt, og ikke en avgift som kan veltes over på sluttbrukerne.

       Disse medlemmer legger til grunn at naturressursskatten vil inngå som en del av skatteloven, og at dens satser vil bli vurdert samtidig som andre satser i denne loven i tråd med Stortingets synspunkter på behandling av fradragsstørrelser i Innst.S.nr.41 (1995-1996).

Grunnrenteskatt

       Disse medlemmer vil peke på at kraftselskapene beskattes for grunnrenten i kraftproduksjonen ved hjelp av en rekke skatteformer i tillegg til den særskilte grunnrenteskatten som nå foreslås. Disse medlemmer mener eiendomsskatten, konsesjonskraft til vertskommuner og hjemfall til staten av privat eide kraftverk er ordninger som i sum representerer en betydelig overføring av grunnrente til det offentlige.

       Disse medlemmer mener nivået på grunnrenteskatten bør settes til 25 %. Provenyet av grunnrenteskatten skal i sin helhet tilfalle staten, men naturressursskatten som disse medlemmer foreslår, skal komme til fradrag i utlignet grunnrenteskatt. Disse medlemmer mener det er riktig å bruke spotprisen og den løpende produksjonen i kraftverkene som grunnlag for grunnrentebeskatningen. Behovet for en normpris følger av prinsippet om å beskatte grunnrenten der den oppstår, det vil si i kraftproduksjonen. Grunnrenten i kraftproduksjonen kommer ikke til beskatning dersom internpriser eller politisk bestemte priser legges til grunn i stedet for normprisen. Et normprisråd, slik Rødseth-utvalget foreslo, vil ikke kunne se bort fra den informasjon som ligger i spotprisen, og i den grad et råd ønsker å gjøre det vil det være på bekostning av målet om å få frem de reelle verdiene i kraftproduksjonen.

       Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at det finnes tungtveiende grunner til å unnta deler av kraftproduksjonen fra å inngå i skattegrunnlaget for grunnrenteskatten til spotpris. Kraftmarkedet er i dag kjennetegnet ved at Stortinget har pålagt Statkraft å selge store energimengder til kraftkrevende industri til gunstige priser. Industriselskapene disponerer på sin side store kraftressurser som ikke kan selges i markedet uten at dette får konsekvenser for Statkraftleveransen. For industriselskapene vil forslaget til grunnrentebeskatning bety at deres kraftproduksjon blir beskattet med priser selskapene ikke kan oppnå i markedet. I tillegg har flere lokale energiverk historisk betingede langsiktige kraftavtaler med lokal industri. Disse avtalene har ofte vært grunnlaget for kraftutbyggingen i utgangspunktet. Disse medlemmer vil peke på at spotprisen inneholder et element av transporttariffering som ofte er galt i forhold til industri som ligger i direkte tilknytning til det lokale kraftverket.

       Disse medlemmer går imot en endring i skattesystemet som kan bety at enkelte kraftforetak og industribedrifter blir beskattet for inntekter de ikke kan oppnå i markedet. Disse medlemmer mener også at reglene for grunnrentebeskatningen fases inn over tid, slik at eksisterende langsiktige kraftavtaler også inngår i skattegrunnlaget til kontraktspris. Disse medlemmer vil foreslå at endringer gjøres i grunnlaget for kraftverksbeskatningen som sikrer dette.

       Disse medlemmer vil vise til at kraftsektoren er en sektor hvor investeringsperspektivet er særdeles langt, og hvor det er av vesentlig betydning at rammebetingelser som skattesystemet ligger fast over tid. Usikkerhet om det fremtidige skattesystemet vil hindre iverksettelse av ny utbygginger og større fornyelsestiltak i sektoren. Disse medlemmer har derfor lagt vekt på å sikre en bred basis bak en reform av skattesystemet for kraftverk og har derfor inngått en avtale med Arbeiderpartiet som sikrer hovedtrekkene i vårt forslag til skatteopplegg for kraftsektoren. Det innføres en naturressursskatt til kommuner og fylkeskommuner etter den modell og på det nivå disse medlemmer har foreslått. Grunnrentegrunnlaget endres i tråd med vårt forslag og grunnrentesatsen reduseres i forhold til Regjeringens forslag.

Merknader fra Senterpartiet

Generelt

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet legger til grunn at vannkraften er en lokal ressurs som gjennom kraftutbygging og linjenett stilles til disposisjon for storsamfunnet.

       Disse medlemmer sammenfatter sitt forslag til beskatning av kraftforetak (energiskattemodellen) etter samme punktvise mønster som komitéflertallets redegjørelse innledningsvis i kap. 2.

       Det er benyttet kursivert skrift der Senterpartiets forslag avviker fra komitéflertallet.

       Disse medlemmer vil peke på at inntekts- og formuesskatt fra prosentlignet kraftforetak til kommunene ifølge proposisjonen var på om lag 1.050 mill. kroner i perioden 1989 til og med 1992. For 1993 var beløpet 950 mill. kroner som følge av at myndighetene anbefalte å bruke en kraftpris i prosentlikningen som lå under Statkraftprisen til alminnelig forsyning, som i stor grad hadde vært brukt i takstene tidligere. Et veiet gjennomsnitt (sommer - vinterkraft) av normprisen i 1992 var ifølge SSB 16,15 øre pr. kWt. I tillegg til dette kommer, ifølge proposisjonen, inntekts- og formuesskatt til kommunene på nett som for 1996 er anslått til 200 mill. kroner. Disse medlemmer viser dessuten til departementets beregnede tall for eiendomsskatten for offentlige og private verk samt nett for 1992, som er utført etter samme prinsipp, jf. formues- og inntektsskatt, og anslått til 1 mrd. kroner.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn legge til grunn at sammenliknbare inntekter for kommunene med dagens system utgjør anslagsvis 2,1 mrd. kroner. Dette er tilnærmet samme nivå som komitéflertallet oppgir i tabell 1 som kommunenes inntekt etter det nye systemet etter en pris på 16,5 øre pr. kWt. Det er således misvisende å hevde at kommunenes inntekter økes betydelig.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiets forslag vil gi følgende endringer i forhold til dagens system ved en pris på 16,5 øre pr. kWt:

Regnskapslikning

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å oppheve gjeldende regler som innebærer prosentlikning av offentlig eide kraftverk for å innføre regnskapslikning. Disse medlemmer er enig i denne omleggingen av hovedregelen for skattlegging som i prinsippet innlemmer offentlig eide kraftverk i samme skatteregime som privat eide kraftverk og annen næringsvirksomhet. Disse medlemmer viser til at beskatning med dette vil bli mer i samsvar med lønnsomheten av produksjonen i det enkelte verk. Disse medlemmer går inn for en skattemodell der hovedregelen er regnskapslikning og der andelen lønnsomhetsuavhengig skatt er lavere enn dagens skattesystem. Disse medlemmer viser til merknadene under kap. 4.

Avskrivningsregler

       Disse medlemmer legger til grunn at avskrivningsreglene best mulig skal reflektere det driftsmessige verdifallet. For kraftverk er det ingen grunn til at skattemessige avskrivninger er høyere enn driftsmessige avskrivninger idet lønnsomheten i bransjen er meget god samt at driftsmidlene ikke kan flyttes ut av landet.

       Disse medlemmer viser til at en vesentlig andel av verdien av kraftforetaks driftsmidler er dammer og tunneler. Regjeringen foreslår 67 år avskrivningstid for disse driftsmidler. Disse medlemmer legger til grunn at levetiden for tunneler og dammer som hovedregel er meget lang. Disse medlemmer vil som Rødseth-utvalget avvise adgangen til avskrivning av disse driftsmidler. Finansdepartementet sier i sitt brev av 21. februar 1996:

       Disse medlemmer vil, for bedre å reflektere reelt verdifall, ikke gå inn for avskrivningsadgang for driftsmidlene tunneler og dammer.

       Disse medlemmer støtter Regjeringens øvrige forslag til avskrivningssatser.

Energiskatt på produksjon av vannkraft

       Disse medlemmer mener at ressurskommunene og kraftfylkene skal ha en fortrinnsrett til skattlegging av den ekstraordinære fortjeneste (grunnrente) som kraftproduksjonen er basert på. Fordi naturinngrepene gjennomføres allerede ved utbyggingen av vassdraget bør disse skatteinntekter løpe fra første dag og så lenge naturinngrepet står ved lag. Disse medlemmer understreker at energiskatt (naturressursskatt) ikke er en fiskal skatt som produksjonsavgiften, men et vederlag for bruk av naturressurser. Bærebjelken i energiskattmodellen er en energiskatt på kraft produsert i vannkraftverk med en sats på 1,5 øre / kWh. til fordel for ressurskommunene og kraftfylkene. Skatten skal forankres i skatteloven og må verdisikres ved en indeksregulering hvert 5. år i takt med utviklingen av konsumprisindeksen. Disse medlemmer legger til grunn at skattegrunnlaget skal være basert på et gjennomsnitt av produksjonen de siste 15 år; dvs. 1/15 av det enkelte kraftverks samlede produksjon i en 15-års periode. Dette gjør energiskatteinntektene forutberegnelige. Disse medlemmer går inn for at energiskatten skal være uavhengig av elektrisitetsverkets alder, dvs. at den løper med full sats fra kraftverkets produksjonsstart. For kraftverk som er yngre enn 15 år og for flerårsverk skal energiskatten baseres på en årlig middelproduksjon.

       Disse medlemmer viser til at det vil føre til dramatisk bortfall i skatteinntekter for ressurskommunene hvis naturressursskatten (energiskatten) innfases gradvis over 15 år fra det år kraftverket bygges, slik komitéflertallet går inn for. Disse medlemmer viser til at hele komiteen går imot Regjeringens forslag til en skatt på vannkraftinntekt bl.a. fordi den ville føre til at enkelte ressurskommuners inntekt fra kraftproduksjonen kunne gå ned mot null. Disse medlemmer må konstatere at komitéflertallets opplegg, med innfasing av naturressursskatten over 15 år, gir et enda verre resultat, i det ressurskommunene ikke vil få noen kraftinntekt de første to årene etter utbyggingen og i mange år deretter en minimal inntekt. Man går altså fra vondt til verre. Komitéflertallets forslag bryter helt med prinsippet for naturressursskatten (energiskatten), som er å godtgjøre for naturinngrep fra første dag og så lenge naturinngrepet står ved lag. Dette fører til at det blir lite attraktivt for ressurskommunene å gi samtykke til nyutbygging og opprustning av kraftverk. Disse medlemmer ser det på denne bakgrunn som svært viktig at naturressursskatten (energiskatt) får anvendelse fra første dag og fremmer forslag som sikrer dette, jf. kap. 13.

       Disse medlemmer mener at betalt energiskatt skal være fradragsberettiget i driftsregnskapet. Fordi energiskatten er begrunnet ut fra bruken av naturressursen vannkraft som finner sted uavhengig av overskuddet i kraftforetaket bør det ikke være adgang til å fremføre til senere år underskudd som skyldes betalt energiskatt.

       Disse medlemmer vil foreslå at naturressursskattesatsen automatisk justeres hvert femte år på grunnlag av økningen i konsumprisindeksen for å sikre at satsen for naturressursskatt verdisikres. Disse medlemmer går inn for at gjeldende regelverk for indeksregulering av konsesjonsavgifter gis tilsvarende anvendelse. Dette gir et enkelt og utprøvet system for verdisikringen. Disse medlemmer fremmer forslag til nytt siste ledd i skatteloven § 19 e i tråd med dette, jf. kap. 13.

       Disse medlemmer understreker at energiskatten skal være stedbunden beskatning til fordel for ressurskommune og kraftfylke. Dette betyr bl.a. at skattebelastningen med energiskatt vil være noe mer tyngende for nye, dyre kraftverk enn for eldre, nedskrevne kraftverk. Dette kan bidra til at mindre lønnsomme prosjekter med betydelige naturinngrep ikke blir realisert. Disse medlemmer finner at dette i så fall er i tråd med målsettingen for de nasjonale verneplaner for vassdragsutbygging herunder hensynet til naturverninteresser at det er en merkbar økonomisk terskel for utbygging.

       Disse medlemmer går inn for at energiskattinntektene skal fordeles mellom ressurskommunene i.h.t. samme fordelingskriterier som ligger til grunn for fordeling av kraftverksinntektene etter gjeldende regler; jf. skatteloven § 19 a-c.

Skatt på vannkraftinntekt

       Disse medlemmer har merket seg at formålet med Regjeringens forslag til skatt på vannkraftinntekt er « å jevne ut inntektsskatten til ressurskommunene ». Disse medlemmer anser at dette hensyn er langt bedre ivaretatt i forslaget til en lønnsomhetsuavhengig energiskatt til fordel for kommunene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag lider av den svakhet at inntektene til kommunene fra forslag til skatt på vannkraftinntekt til enkelte kommuner kan komme ned i null. Forslaget er for komplisert og bryter derved med målsettingen om enkelhet i skattesystemet. Disse medlemmer avviser forslaget til skatt på vannkraftinntekt.

Skatt på grunnrente til staten

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har begrunnet sitt forslag til skatt på grunnrente til staten med at « vannkraften er en nasjonal ressurs som skal disponeres til beste for hele samfunnet » (jf. proposisjonen s.111). Staten har visse grunnrenterelaterte rettigheter uavhengig av skattleggingen. Dette gjelder særlig hjemfallsinstituttet. Disse medlemmers utgangspunkt er at lokalsamfunnet har en prinsipiell fortrinnsrett til å disponere skatteinntektene fra vannkraftressursene; noe som er bekreftet i den samfunnskontrakt med storsamfunnet som ligger til grunn for vassdragsutbyggingen. Disse medlemmer avviser derfor Regjeringens forslag til skatt på grunnrente til fordel for staten og viser til at grunnrenten i energiskattmodellen beskattes gjennom energiskatten (naturressursskatten) til kommunene og fylkene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til skatt på grunnrente til fordel for staten er basert på en fiktiv inntekt beregnet på grunnlag av kortsiktige spotmarkedpriser.

       Disse medlemmer vil understreke at langsiktighet har vært hovedregelen for kraftsektoren, ikke minst for kraftutbyggerne selv. Investeringer i vannkraftutbygging har tradisjonelt vært basert på langsiktighet; tillit til rammevilkår og fremtidig avsetning og priser. Disse medlemmer viser til at de som har bygget ut vassdrag ofte har prioritert prissikring forut for utbyggingen. Dette er en naturlig konsekvens av at investeringer kan ha 10 til 30 års perspektiv før de blir bedriftsøkonomisk lønnsomme. De samme hensyn vil i noen grad gjelde fremtidige utbygginger og kapitalkrevende opprustningstiltak for økt utvinningsgrad, energiøkonomisering og miljøtiltak i eksisterende kraftverk.

       Disse medlemmer viser til at langsiktighet er ønskelig også for kraftforetakenes kunder i kraftkrevende industri. Konsekvensen av skattlegging basert på timesoppløste spotmarkedspriser vil bli en dreining av markedet over i det svært kortsiktige spotmarkedet hvor det er effektprisen og ikke energiprisen som vil være prisledende. Kraftprodusentene vil se det lite fordelaktig å inngå langsiktige avtaler. Disse medlemmer viser til at produsenten må enten selv ta den økonomiske risiko for store konjunkturendringer i spotmarkedet eller velte den over på kunden i form av en risikopremie i kraftprisen i langsiktige kontrakter. Usikkerhetsmomenter eller høye priser vil automatisk redusere partenes vilje til og mulighet for å inngå langsiktige kontrakter. Disse medlemmer viser til at dette vil redusere norsk kraftkrevende industris konkurranseevne. Spotprisbasert skattlegging vil svekke industriens etablerte konkurransefortrinn, og hindre den styrking av fastlandsindustrien som kan utgjøre et bolverk mot en for oljeavhengig samfunnsøkonomi. Disse medlemmer mener at skattereglene bør stimulere til langsiktighet og hensynta kraftkrevende industris interesser i tilbørlig omfang. Spotmarkedpriser bør derfor ikke inngå i skatteberegningsgrunnlaget.

       Disse medlemmer har merket seg at komitéflertallet går inn for spotmarkedspriser som hovedregel men at dette prinsippet modifiseres for inngåtte langsiktige kontrakter. Disse medlemmer vil peke på at dette i realiteten bare er en utsettelse av den endelige konsekvens det nye skattesystemet kan føre til, nemlig svekkelse og bortfall av muligheten for å inngå langsiktige industrikontrakter med rimelig strømpris. Disse medlemmer ser det foreliggende forslag som en tilsløring av de politiske realiteter hvoretter industriens interesser tilsidesettes til fordel for en dramatisk vridning av kraftmarkedet over i markedet for tilfeldig kraft.

       Disse medlemmer vil derfor gå inn for en forenklet energiskattmodell som legger reelle inntekter og ikke teoretisk beregnede inntektsstørrelser til grunn.

Formuesskatt

       Disse medlemmer viser til at formuesskatten er en viktig og forutberegnelig skatteinntekt for ressurskommunene. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har foreslått bortfall av formuesskatten bl.a. med henvisning til skattemessig likebehandling mellom offentlige og private kraftforetak.

       Disse medlemmer finner at symmetrihensyn tilsier at dagens regler for formuesskatt for offentlig eide kraftforetak opprettholdes. Private kraftforetak er fritatt for formuesskatt fra 1992, men eierne av private foretak er formuesskattepliktige. De offentlige eiere av kraftforetak formuesskattlegges ikke. Formuesskatten for offentlig eide kraftforetak bør derfor videreføres for å opprettholde balansen i systemet.

       Disse medlemmer finner at målet om samsvar mellom lønnsomhet og skattlegging blir tilfredsstillende ivaretatt i og med den lave andel lønnsomhetsuavhengig skatt i energiskattmodellen. Hensynet til ressurskommunenes skatteinntekter blir derfor mer tungtveiende. Disse medlemmer peker på at formuesskatt dessuten vil sikre et minimum av kommunale skatteinntekter utover energiskatten og eiendomsskatten i de tilfeller overskuddskatten gir lave eller ingen inntekter. Regjeringen legger i proposisjonen selv til grunn at enkelte nye kraftverk kan være uten skattbare inntekter i 10 - 15 år etter oppstart.

Eiendomsskatt

       Disse medlemmer peker på at eiendomsskatt til kommunene er en takstbasert skatt. Eiendomsskatteinntekter utgjør en viktig del av ressurskommunenes inntekter fra kraftforetakenes virksomhet i kommunen. Eiendomsskatt er særlig viktig der kraftforetaket har kontorkommune utenfor ressurskommunen.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har oppnevnt et utvalg ledet av professor Fredrik Zimmer. Utvalget skal vurdere en rekke sider ved eiendomsskatten, herunder hensiktsmessig taksering av fast eiendom. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen likevel har valgt å markere sitt syn i denne proposisjonen hvoretter grunnlaget for taksering av kraftverk for betaling av eiendomsskatt skal være den beregnede markedsverdien. Regjeringen har foreslått en komplisert verdsettingsmetode for å oppnå dette som den selv erkjenner « kan virke relativt komplisert ». Disse medlemmer har merket seg at komitéflertallet likevel støtter Regjeringens forslag med noen mindre endringer.

       Disse medlemmer finner det mest hensiktsmessig å behandle spørsmålet om taksering av eiendom for eiendomsskatteformål sammen med behandlingen av eiendomsskatteloven generelt. Disse medlemmer vil derfor avvise såvel Regjeringens som komitéflertallets forslag til endringer når det gjelder takseringsreglene for eiendomsskatt.

       Disse medlemmer forutsetter at eiendomsskatt skal opprettholdes og fortsatt være en kommunal skatt. Det er derfor viktig å få fastslått kommunenes ubetingede rett til å skrive ut eiendomsskatt, bl.a. på kraftverkseiendom, jf. Dok.nr.8:63 (1995-1996) og Innst.O.nr.61 (1995-1996).

Fastsettelse av skattemessig åpningsbalanse

       Disse medlemmer viser til at det ved overgang fra prosentlikning til overskuddslikning for offentlig eide kraftforetak vil være nødvendig å etablere en åpningsbalanse for foretaket. Dette spørsmål burde ikke berøre de privat eide kraftforetakene som allerede er regnskapsliknet. Fastsettelse av skattemessig åpningsbalanse vil ha stor betydning bl.a. fordi balansen danner grunnlaget for skattemessige avskrivninger. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har foreslått at alle foretakene skal kunne velge mellom historisk anskaffelseskostnad for foretakets driftsmidler fratrukket akkumulerte avskrivninger og gjenanskaffelseskostnad. Disse medlemmer har merket seg at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre støtter dette. Disse medlemmer finner at det er prinsipielt feilaktig å la skattyter velge mellom flere alternativer som kan ha stor økonomisk betydning for skattebyrden. Det er heller ingen åpenbar grunn til at foretaket skal få adgang til å starte på nytt når det gjelder avskrivninger på grunn av omleggingen av skatteregimet. Disse medlemmer legger vekt på at hovedregelen i skatteretten er at avskrivninger skal baseres på historisk anskaffelseskostnad. Regjeringen legger også opp til at historisk anskaffelseskostnad skal legges til grunn for avskrivningsgrunnlaget når den foreslår at nettvirksomheten underlegges skatteplikt. Disse medlemmer går inn for at det samme skal gjelde for kraftforetakenes driftsmidler.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ved sitt forslag har lagt vekt på at det for noen kraftforetak vil være vanskelig å få klarlagt historisk anskaffelseskostnad. I eventuelle tilfelle hvor man ikke kan fremskaffe tallene kan kraftforetaket etter samtykke fra NVE benytte en modell hvoretter gjenanskaffelseskostnadene prisjusteres tilbake til investeringsåret, slik Regjeringen foreslår for nettvirksomheten.

Merknader fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti baserer sin skattemodell på Rødseth-utvalgets innstilling. Det vises til at Regjeringens forslag på en rekke områder er en tilpasning til skattereformen og den nye energiloven. Sosialistisk Venstreparti gikk imot den nye energiloven bl.a. på grunn av behovet for samfunnsmessig styring og nasjonalt eierskap i denne sektoren. Denne posisjonen har blitt styrket i ettertid med prispress, tendenser til underdekning av kraft og planer om bygging av gasskraftverk. En konsekvens av energiloven er at prisene vil svinge mer. Dette forsterker behovet til kommunene for stabile skatteinntekter fra denne naturressursen. Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag til nytt skattesystem ikke i tilstrekkelig grad ivaretar dette behovet. For å sikre dette behovet vil disse medlemmer foreslå å opprettholde formuesbeskatningen. Denne beskatningsformen vil sikre kommunenes behov for stabile og forutsigbare inntekter, i motsetning til vannkraftinntekten og overskuddsskatten som i sin natur i sterkere grad vil variere fra år til år.

       Sosialistisk Venstrepartis skattemodell for kraftselskaper sikrer stabile takstbaserte inntekter for kommunene gjennom opprettholdelse av formues- og eiendomsskatten. Dette kan kompenseres ved å fjerne skatten på vannkraftinntekt og legge opp til en energiskatt på et rimelig nivå. Ekstraprofitten som skapes ved grunnrenta fra vannkraften skattlegges gjennom grunnrentebeskatningen. I tillegg vil disse medlemmer føre inn incentiver i skattesystemet for å få realisert det betydelige ENØK-potensial som finnes - spesielt på gamle kraftverk. Disse medlemmer vil gå imot forslaget om å regne spotpriser på industriens langsiktige kraftkontrakter. Faktiske priser må legges til grunn. Disse medlemmer vil også gå imot Regjeringens forslag om gjeninnføring av sentralisert ligningsbehandling av kraftverk. Disse medlemmer legger til grunn at avskrivninger og verdsetting av foretakets driftsmidler skal baseres på historisk anskaffelseskostnad. Disse medlemmer mener det er prinsipielt riktig å legge til grunn ordinært skattøre også for offentlig eide kraftforetak. I denne sammenheng vises det til at Sosialistisk Venstreparti foreslår å opprettholde formuesbeskatningen.

Overskuddsskatt

       Disse medlemmer viser til at det uttalte siktemålet for omleggingen av skattesystemet på dette området er i større grad å basere det på lønnsomhet og skattemessig likebehandling. Dagens system med prosentligning er i større grad lønnsomhetsuavhengig, men har den fordelen at kommunene får mer forutsigbare inntekter som ikke svinger så mye fra år til år. I tillegg kan dagens system der den skattepliktige inntekten settes til 5 % av nettoformuen sies å være enkelt og håndgripelig. Disse medlemmer vil støtte Regjeringens forslag til overskuddsbeskatning, men ser det som en sentral målsetting å beholde noe av stabiliteten og forutsigbarheten i dagens skattesystem. Dette oppnås først og fremst gjennom å opprettholde både formuesbeskatningen og dagens regler for eiendomsbeskatning. Disse medlemmer vil legge historisk kost til grunn for verdsetting av foretakets driftsmidler.

Skatt på vannkraftinntekt/energiskatt

       Disse medlemmer mener at en energiskatt vil sikre kommunene større stabilitet i sine skatteinntekter enn skatt på vannkraftinntekt, og vil således gå inn for en skattemodell som opprettholder formuesskatten og eiendomskatten i kombinasjon med en energiskatt. Disse medlemmer mener at hverken Regjeringens opprinnelige forslag om å kompensere bortfallet av formuesbeskatningen med å sette skatten på vannkraftinntekt 5 % høyere enn det Rødseth-utvalget foreslo, eller en fjerning av både skatten på vannkraftinntekt og formuesbeskatningen og i stedet innføre en energiskatt, vil sikre den nødvendige stabiliteten og forutsigbarheten i kommunenes skatteinntekter. Disse medlemmer vil derfor gå inn for at en energiskatt innføres i kombinasjon med formuesbeskatning.

Skatt på grunnrente

       Disse medlemmer mener det er prinsipielt riktig at grunnrenta fra naturressursene kommer hele samfunnet til gode. Disse medlemmer viser til Rødseth-utvalget som påpeker at « den foreslåtte produksjonsavgifta er lite egna til å trekkja inn grunnrente ». De fleste fagfolk synes også å være enige om at den beste måten å sikre staten inntekter på er gjennom beskatning eller avgifter på bruk av ressurser eller andre grunnrenteobjekter. Når konsesjonslovgivningen bygges ned og energilovgivningen liberaliseres - mot Sosialistisk Venstrepartis stemmer - mener disse medlemmer det er svært viktig at samfunnet sikrer seg tilgangen på grunnrenteinntektene gjennom skattesystemet. Prognosene viser at det vil oppstå betydelige overskudd i kraftselskapene i årene framover. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn støtte forslaget om skatt på grunnrente, og betrakter det som viktig at fylkene sikres en andel av denne skatteformen.

Eiendomsskatt

       Disse medlemmer mener behovet for oversiktlige regler og stabile, takstbaserte inntekter taler for å opprettholde eiendomsskatten i sin nåværende form, dvs. at disse medlemmer går mot Regjeringens forslag om verdsettingsregler. Disse medlemmer viser til Zimmer-utvalgets arbeid og vil foreta en helhetlig gjennomgang av eiendomsskatten når denne innstillingen fremmes for Stortinget.

Formuesskatt

       Disse medlemmer viser til at mens inntektsbeskatning kan gi betydelige svingninger fra periode til periode, så er formuen et beholdningsbegrep som ikke gir særlige svingninger på kort sikt. For kommuner som i liten grad kan drive konjunkturpolitikk, eller operere med underskudd på sine budsjetter for kortere eller lengre perioder, har formuesbeskatningen betydelige fordeler. Opprettholdelse av formuesbeskatningen vil ivareta en del av stabiliteten og forutsigbarheten som finnes i dagens skattesystem. Det er også i tråd med Rødseth-utvalgets innstilling.

       Disse medlemmer viser til at aksjeselskaper er fritatt for formuesskatt på selskapets hånd etter skattereformen fra 1992. Begrunnelsen for å avvikle formuesskatten på private selskaper var å unngå « dobbeltbeskatning ». Disse medlemmer mener denne argumentasjonen er feilaktig, og vil peke på at det samme « problemet » gjør seg gjeldende ved beskatning av for eksempel arbeidsinntekt. Når det gjelder formuesskatt på selskaper i offentlig eie vil en avvikling av formuesskatten føre til at denne formuen ikke blir skattlagt i det hele tatt. Disse medlemmer mener dette er uheldig. Forslaget om å avvikle formuesskatten kan sies å være i tråd med flere skattevedtak de senere årene der formuesskatten bygges ned og får redusert betydning. Disse medlemmer kan ikke se noen god begrunnelse for en slik utvikling. Tvert imot taler behovet for sikre og forutsigbare inntekter for kommunene for at nettopp formuesskatten opprettholdes. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå inn for at formuesbeskatningen opprettholdes på dagens nivå. En videreføring etter gjeldende regler vil ifølge Finansdepartementets svar til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe utgjøre anslagsvis 540 mill. kroner. Dette merprovenyet kan benyttes på ulike måter: For eksempel ved å fjerne skatten på vannkraftinntekten og innføre egne avskrivningsregler for enøkinvesteringer - i kombinasjon med et rimelig nivå på en energiskatt.

Hovedtrekk i SVs skatteopplegg

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger til grunn følgende hovedtrekk i sitt alternative skattesystem for kraftforetak:

       Dette opplegget vil etter disse medlemmers vurdering bidra til å oppfylle de intensjonene og målsettingene som er beskrevet i Sosialistisk Venstrepartis merknader under avsnittene 1. og 2. i denne innstilling. Skatteopplegget vil sikre kommunene en vesentlig større andel av skatteinntektene, staten vil på kort sikt få noe mindre, mens fylkene gjennom en økt andel i grunnrenteskatten vil komme bedre ut på kort, og spesielt på lang sikt. Det vises forøvrig til disse medlemmers merknad under avsnitt 10. vedrørende økonomiske virkninger av forslaget.

Merknader fra Rød Valgallianse

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under 1.

Merknader fra representanten Stephen Bråthen

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sin merknad under kap. 1 foran som beskriver dette medlems prinsipale syn i forhold til nytt skattesystem for kraftsektoren. På noen avgjørende punkter skiller dette seg fra det kompromiss partiene Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står bak, og som er inntatt foran under dette kapittel.

       Først og fremst går uenigheten på hvorvidt kraftkommunene og -fylkene skal sikres en stabil inntekt fra kraftverkene, og hvorvidt dette skal sikres gjennom en såkalt ressursavgift pr. produserte kWh. Dette medlem konstaterer at ressursavgiften for verk som ikke er i grunnrenteskatteposisjon blir en resultatuavhengig særskatt på toppen av alminnelig overskuddsskatt. Dette medlem konstaterer videre at i de tilfeller hvor verk er i grunnrenteskatteposisjon, gis kraftkommunen og -fylket i realiteten en rett til direkte andel i skatt på grunnrente. Dette medlem kan ikke akseptere dette, jf. merknad under kap. 1, foran, og vil markere dette ved å stemme imot at det innføres ressursavgift som nevnt i forlikets pkt. 7 og 8.

       Forlikets øvrige punkter, med unntak for pkt. 12 om eiendomsskatt, vil dette medlem etter en helhetsvurdering stemme for, selv om også enkelte av disse bryter med prinsipale vurderinger inntatt i merknad under pkt. 1.

3. Regnskapsligning

3.1 ENDRINGER I REGLENE FOR KOMMUNERS OG FYLKESKOMMUNERS SKATTEPLIKT

3.1.1 Skatteplikt for inntekt av kraftforetak i egen kommune

Sammendrag

       Etter gjeldende regler er primærkommunen fritatt for skatteplikt av « eiendommer og innretninger innen kommunens område », jf. skatteloven § 26 bokstav c. Dette fritaket gjelder for kraftforetak organisert som forvaltningsbedrifter som ikke er egne retts- eller skattesubjekter. Fritaket gjelder også for inntekt og formue knyttet til andel i selskap som ikke er eget skattesubjekt etter skatteloven § 20 annet ledd, f.eks. ansvarlig selskap (ANS).

       Etter skatteloven § 136 annet ledd kan en kommune inngå avtale om fritak for kommuneskatt for elektrisitetsverk som eies av en kommune sammen med en eller flere andre kommuner, eller av aksjeselskap, andelslag eller annen sammenslutning hvor vedkommende kommune deltar som aksje- eller andelseier. Skattefritak etter skatteloven § 136 kan ikke avtales med virkning for skatt til skattefordelingsfondet. Med hensyn til fritak for fylkesskatt må avtale inngås med fylkeskommunen.

       Fylkeskommuner er i utgangspunktet fritatt for inntekts- og formuesskatt for eiendommer og innretninger innenfor eget fylke etter skatteloven § 26 c. En fylkeskommune er imidlertid skattepliktig for « elektrisitetsverk som drives som erverv utover hva der tjener allmennyttige formål ». Det er ikke klart definert i forarbeidene hva som menes med « allmennyttige formål ».

       Rødseth-utvalget foreslår at skatteplikt for kraftforetak også skal gjelde i eierkommunen. Departementet er enig med Rødseth-utvalget i at det bør gjelde skatteplikt i egen kommune for inntekt av produksjon og omsetning av elektrisk kraft, uavhengig av hvordan kraftforetaket er organisert. Det vises til at både konkurranse- og nøytralitetshensyn tilsier slik skatteplikt. Departementet vil også påpeke at vanskelige grensedragningsspørsmål lett vil kunne oppstå for kraftforetak med virksomhet i flere kommuner, dersom foretaket ikke har skatteplikt for inntekt i egen kommune.

       Departementet foreslår således at primærkommuner skal være skattepliktige for inntekt av elektrisitetsverk i egen kommune. Dette kan gjennomføres ved en tilføyelse i skatteloven § 26 bokstav c om at skattefrihet i egen kommune ikke skal gjelde for inntekt knyttet til virksomhet knyttet til produksjon, overføring, distribusjon eller omsetning av kraft. En del av den samlede skatten av slik virksomhet vil gå til eierkommunen selv, mens fylkeskommunen og skattefordelingsfondet er skattekreditor for det resterende.

       Skatteplikten i egen kommune bør gjelde uansett organisasjonsform. Skatteloven § 136 annet ledd, som gir hjemmel for å inngå avtaler om skattefritak for kommunale kraftforetak som drives i selskapsform, foreslås derfor opphevet. Opphevelsen gis også virkning for eldre avtaler. Etter departementets vurdering innebærer ikke dette ulovlig tilbakevirkning i forhold til Grunnloven § 97. Det vises til at den særskilte begrunnelsen for skattefrihet for disse foretakene er bortfalt.

       Fylkeskommuner er allerede skattepliktige for elektrisitetsverk i eget fylke når virksomheten går ut over hva som tjener « allmennyttige formål ». Etter at energiloven trådte i kraft, antas « allmennyttige formål » å være et uegnet kriterium for skattefrihet i eget fylke. Det foreslås derfor at denne unntaksregelen i skatteloven § 26 c oppheves, slik at fylkeskommunene blir skattepliktige for inntekt av kraftvirksomhet uavhengig av formål.

       Det vises til utkast til skatteloven § 26 bokstav c nytt annet punktum.

Komiteens merknader

       Komiteen mener det er nødvendig å innføre et skattesystem hvor beskatningen bringes mer i samsvar med lønnsomheten i kraftforetaket.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener dette vil gi mer like konkurranseforhold og større grad av nøytralitet uavhengig av organisasjonsform og eierstruktur, og bidra til at vanskelige grensedragningsspørsmål i dagens skattefritaksregler unngås. Også utbygging, modernisering og utvikling av produksjons- og distribusjonsutstyr bør stimuleres gjennom skattesystemet. Flertallet viser til at departementet foreslår at offentlige eide verk får fastsatt skattepliktig inntekt (alminnelig inntekt) på tilsvarende måte som privat eide kraftforetak og andre næringsdrivende ved at skattefritaket som gjelder for kommunale kraftforetak i egen kommune oppheves, jf. skattelovens § 136 annet ledd samt § 18 tiende ledd, og ved at skattefritaksregelen for fylkeskommunale verk oppheves, jf. skattelovens § 26 c nytt annet punktum. Flertallet slutter seg til dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen i forbindelse med innføring av regnskapslikning foreslår opphevelse av skattefritaket for kommunalt eide kraftforetak i egen kommune. Det gjeldende fritak i skatteloven § 26 bokstav c gjelder bl.a. kraftforetak organisert som forvaltningsbedrifter som ikke er egne retts- eller skattesubjekter. Fjerner man fritaket vil det bli større likhet når det gjelder organisasjonsform og eierstruktur. Disse medlemmer mener at nøytralitetsprinsippet må avveies mot andre hensyn, herunder målsetting om opprettholdelse av høy offentlig eierandel i kraftproduksjonen. Disse medlemmer mener at tungtveiende hensyn i kraftsektoren, herunder elektrisitetens betydning som infrastruktur i den enkelte kommune, gjør det ønskelig å beholde den gjeldende skattemessige favorisering av kommunalt eide elektrisitetsverk i kommunen. Bestemmelsen i skatteloven § 136 annet ledd som gir hjemmel for avtale om skattefritak for kommunale kraftforetak som drives i selskapsform må derfor også opprettholdes uendret. Disse medlemmer går imot opphevelse av skatteloven § 136 annet ledd samt endring i § 18 tiende ledd.

       Disse medlemmer peker på at skattefritak bare er mulig for fylkeskommunale kraftforetak hvis virksomheten tjener « allmennyttige formål ». Regjeringen mener at dette er « et uegnet kriterium for skattefrihet i eget fylke » etter at energiloven trådte i kraft. Disse medlemmer er uenig i dette syn og mener at Regjeringen med dette trekker tolkingen av energilovens markedsorientering for langt. Disse medlemmer viser bl.a. til energilovens formålsbestemmelse som uttrykkelig nevner hensynet til allmenne interesser. Disse medlemmer vil derfor opprettholde bestemmelsen i skatteloven § 26 c uendret, og går imot skatteloven § 26 c nytt annet punktum.

3.1.2 Skatteplikt ved kommuner og fylkeskommuners realisasjon av aksjer og selskapsandeler

Sammendrag

       Ved at offentlig eide kraftforetak blir skattepliktige i egen kommune og gjenstand for regnskapsligning, vil den offentlige eier bli skattepliktig ved realisasjon av kraftforetak som eies direkte eller eventuelt gjennom selskap eller sammenslutning som ikke er eget skattesubjekt. Dette følger både av regelen om virksomhetsinntekter i skatteloven § 42 første ledd og av de alminnelige gevinstbeskatningsreglene i skatteloven § 43 annet ledd sammenholdt med reglene om subjektiv skatteplikt for kommune, fylke og stat, jf. skatteloven § 26 bokstav c og § 27 første ledd nr. 2.

       Skattefritaket for kommuner i henhold til skatteloven § 26 c gjelder for « eiendommer og innretninger innen kommunens område ». I praksis er dette ansett for å omfatte også finansobjekter som er i en kommunes eie. Det innebærer blant annet at en kommune eller fylkeskommune etter gjeldende rett ikke vil være skattepliktig for gevinst ved realisasjon av aksjer i aksjeselskap eller andeler i likestilt selskap som eier og driver elektrisitetsverk. Det samme antas å gjelde etter skatteloven § 27 første ledd nr. 2 for aksjer og andeler som er i statens eie.

       Ved bare å innføre skatteplikt og regnskapsligning for offentlig eide kraftforetak i egen kommune, vil den offentlige eiers skatteplikt ved avhendelse avhenge av kraftforetakets organisasjonsform. Beskatning vil utløses ved realisasjon av kraftforetak som eies direkte eller gjennom selskap eller sammenslutning som ikke er eget skattesubjekt (f.eks. forvaltningsbedrift) mens beskatning ikke utløses ved slik realisasjon dersom kraftforetaket er organisert som aksjeselskap eller likestilt selskap.

       Rødseth-utvalget foreslo derfor at det innføres særskilte regler om skatteplikt for kommuner og fylkeskommuner for gevinst også ved salg av aksjer i kraftforetak, jf. NOU 1992:34 , s. 142.

       Etter departementets vurdering ville det ikke være i samsvar med de grunnleggende prinsipper om likebehandling ved beskatningen dersom forskjellige gevinstbeskatningsregler skulle gjelde for salg av kommunalt kraftforetak avhengig av hvordan foretaket er organisert. Skattefrihet for aksjegevinsten ville gi forskjellsbehandling i forhold til private eiere av kraftforetak og i forhold til kommuner og fylkeskommuner som eier energiverket direkte eller gjennom selskaper som ikke er selvstendig skattesubjekt.

       Departementet foreslår derfor at det i skatteloven § 26 c inntas en bestemmelse om at kommuner er skattepliktige ved realisasjon av aksjer eller andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt.

       Det er et spørsmål om slike aksjegevinster bør komme til beskatning i de kommunene der kraftforetaket har sine anlegg. Dette ville i tilfelle være et brudd med de alminnelige reglene om skattested for aksjegevinster, som bestemmer at slik beskatning skal skje der skattyter er hjemmehørende. Gevinstberegningen ville bli meget komplisert når selskapet har eiendom og anlegg i flere kommuner. Departementet antar at kraftkommunenes interesser er ivaretatt ved den løpende beskatningen, og ser derfor ikke tilstrekkelig grunn til å fravike de vanlige reglene om skattested for slike aksjegevinster.

       Etter departementets oppfatning foreligger det ikke et tilsvarende behov for å innføre adgang til å gevinstbeskatte staten ved realisasjon av aksjer og andeler i kraftselskap/foretak organisert som selvstendig skattesubjekt. Det vises til at staten har organisert sin kraftvirksomhet i Statkraft SF og Statnett SF. Dette er statsforetak som følger reglene i lov om statsforetak av 30. august 1991 nr. 71. Det er bare staten som kan stå som eier av statsforetak, jf. statsforetaksloven § 1. En hel eller delvis overdragelse av statsforetaket kan dermed bare skje etter reglene om oppløsning av slike foretak. Overdragelse av foretakets eiendeler til annet skattesubjekt i forbindelse med oppløsning må anses som realisasjon som utløser gevinstbeskatning av foretaket. Det antas derfor ikke å være behov for en særlig hjemmel for å beskatte gevinster på eierandeler på statens hånd.

       Det vises til utkast til skatteloven § 26 c nytt tredje punktum.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at offentlig eiers skatteplikt ved avhendelse, når det innføres skatteplikt og regnskapsligning for offentlig eide kraftforetak i egen kommune, vil avhenge av kraftforetakets organisasjonsform. Flertallet viser til at dette kommer i strid med prinsippet om skattemessig likebehandling. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at kommuner gjøres skattepliktige for realisasjon av aksjer eller andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt og at dette inntas som egen bestemmelse i skattelovens § 26 c nytt tredje punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse har ikke innvendinger til Regjeringens forslag om å innta en bestemmelse i skatteloven § 26 bokstav c om at kommuner er skattepliktige ved realisasjon av aksjer eller andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt. Disse medlemmer går i motsetning til Regjeringen inn for at aksjegevinster ved realisasjon av andel i kraftforetak som er selvstendig skattesubjekt skal komme til beskatning i de kommuner der kraftforetaket har sine anlegg i.h.t. fordelingsreglene i skatteloven § 19 a-c (stedlig beskatning).

3.1.3 Særlig om fastsettelse av inngangsverdi på aksjer i kommunalt eid aksjeselskap

Sammendrag

       For kraftforetak som tidligere har vært prosentlignet eller skattefrie, må det fastsettes en skattemessig åpningsbalanse ved overgangen til regnskapsligning. Det vises til kap. 15 i proposisjonen der departementet foreslår at åpningsbalanser bl.a. i tidligere prosentlignet kraftforetak settes til historisk kost eller gjenanskaffelsesverdi for eiendelene, redusert med de avskrivningssatser som gjelder for de enkelte driftsmidlene.

       Kraftforetakets inngangsverdi ved realisasjon av eiendeler vil etter de alminnelige reglene tilsvare disse skattemessige verdiene.

       Ved salg av aksjer eller andeler i selskap som er egne skattesubjekter, er det derimot reglene i selskapsskatteloven kap. 5 som angir hvordan gevinstberegningen skal foretas. Etter selskapsskatteloven § 5-3, jf. § 5-5, settes inngangsverdien til anskaffelsesverdien, med RISK-regulering. Dersom selgeren ikke kan dokumentere sin historiske kostpris, settes inngangsverdien til null.

       Eiere av tidligere prosentlignede kraftforetak kan ha svært ulike bokførte inngangsverdier på foretaket ved omlegging til regnskapsligning avhengig av hvordan dette er organisert. Forskjellene går ikke bare mellom kraftverk organisert som aksjeselskaper og kraftverk som er direkte eid eller eid gjennom selskap som ikke er eget skattesubjekt, men også mellom forskjellige aksjeselskaper etter hvilket tidspunkt et eventuelt tingsinnskudd er foretatt. Dessuten har ulike prinsipper blitt anvendt for å verdsette tingsinnskuddet. For eksempel er både historisk kostpris og nåverdien av framtidig inntjening lagt til grunn i ulike tilfeller. I en virksomhet med betydelig grunnrente vil disse prinsippene kunne gi svært forskjellig inngangsverdi for aksjene.

       Departementet anser det som lite ønskelig at forskjeller i skattemessig regulering for de ulike organisasjonsformene forut for overgang til regnskapsligning i seg selv skal medføre ulikheter i inngangsverdiene. Ved innføring av alminnelig skatteplikt ved realisasjon av kommunale kraftforetak, bør inngangsverdien fastsettes etter de samme prinsippene, uavhengig av hvordan foretaket tidligere har vært organisert og tidspunkt for eventuell omorganisering.

       Det foreslås derfor at inngangsverdien på aksjer i selskap som har vært prosentlignet eller helt eller delvis skattefritt, settes til aksjens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige verdier, slik de er fastsatt i den skattemessige åpningsbalansen ved overgang til regnskapsligning.

       Det vises til overgangsregel til skatteloven § 26 bokstav c.

Komiteens merknader

       Komiteen mener at organisasjonsform for kraftforetakene forut for overgang til regnskapsligning ikke bør medføre ulikheter i aksjenes inngangsverdi. Komiteen er enig i departementets forslag om at inngangsverdien på aksjer i selskap som har vært prosentlignet eller helt eller delvis skattefritt, settes til aksjens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige verdier slik de er fastsatt etter overgang til regnskapsligning. Komiteen viser til forslag om å iverksette kraftskattereformen med virkning f.o.m. inntektsåret 1997 og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til overgangsregel til skatteloven § 26 c:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Overgangsregel til § 26 c tredje punktum skal lyde:

       Inngangsverdi på aksjer og selskapsandeler som nevnt i skatteloven § 26 c tredje punktum, settes til aksjens eller andelens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige verdier pr. 1. januar 1997. »

3.2 NORMERING AV GJELDSRENTEFRADRAG I KRAFTFORETAK

Sammendrag

       Bakgrunnen for i det hele tatt å vurdere en gjeldsbegrensningsregel for offentlig eide kraftforetak er at disse ellers vil ha motiv til å velge en høy gjeldsgrad i foretaket. Siden en offentlig eier generelt ikke er skattepliktig, vil denne oppnå lavest skatt ved å trekke egenkapital ut av foretaket og plassere denne til skattefri avkastning på eierens hånd. For privat eide foretak vil det normalt ikke foreligge et slikt motiv. For disse vil økte gjeldsrenter i foretaket etter eieruttak av kapital normalt ha sitt motstykke i økte kapitalinntekter på eierens hånd, som er skattepliktig i samme omfang som gjeldsrentene kommer til fradrag i foretaket. For private er gjeldsgraden først og fremst bestemmende for hvilket skattesubjekt, foretaket eller eieren, som skal betale skatten, og ikke for den samlede beskatningen av eier og foretak sett under ett.

       Departementet har vurdert hvordan en kan skjerme skattegrunnlaget mot en svært høy gjeldsgrad i offentlige kraftforetak. Departementet har herunder tatt stilling til Rødseth-utvalgets forslag om å bygge på reglene om reservefondsavsetninger kombinert med en egen skatteberegningsregel for kraftforetak som er organisert på en annen måte enn aksjeselskap. Departementet har videre lagt vekt på å framstille og vurdere andre mulige metoder for begrensning av gjeldsrentefradraget, jf. nærmere omtale i avsnitt 6.3.4 i proposisjonen.

       Departementet foreslår at det innføres en gjeldsbegrensingsregel for kraftforetak som direkte eller indirekte eies av stat, kommune eller fylkeskommune. Regelen innebærer at en andel av gjennomsnittet av inntektsårets inn- og utgående skattemessige verdi av foretakets driftsmidler, multipliseres med en normrente. Denne normerte renteutgiften danner taket for kraftforetakets skattemessige fradrag for samlede netto finansutgifter. Regelen tar altså sikte på å begrense de netto finansutgiftene som kan føres til fradrag for det enkelte foretak. Foretakets skattemessige fradrag for netto finansutgifter, herunder valutatap, vil følgelig ikke kunne overstige det beregnede beløpet.

       Som driftsmidler anses foretakets fysiske eiendeler i form av løsøre og fast eiendom, uavhengig av om disse er avskrivbare eller ikke. Erverv av fallrettigheter må også inkluderes. Regelen må avgrenses mot aktiva i form av finansielle poster. Den aktuelle andelen av realkapitalen som skal multipliseres med normrenten bør tilsvare en normal gjeldsgrad for kraftforetak. Etter en avveining av de hensynene som er nevnt i avsnitt 6.3.4 i proposisjonen foreslår departementet at denne settes til 70 %.

       Gjeldsbegrensningsregelen foreslås gjort gjeldende for kraftforetak som eies av staten eller en eller flere kommuner eller fylkeskommuner, enten direkte eller indirekte gjennom ett eller flere ledd. Regelen foreslås i utgangspunktet ikke gjort gjeldende for foretak som eies av private. Disse vil være skattepliktige for alternative plasseringer og vil således ikke ha motiv til å ha høy gjeldsgrad slik de offentlig eide foretakene har.

       Departementet har vurdert spesielt om statlig eide foretak bør omfattes av en gjeldsbegrensningsregel. Det er lite trolig at staten som eier av kraftforetak vil pålegge foretakene å holde gjeldsgraden høyere enn de ellers ville gjort for å redusere skattegrunnlagene. Departementet legger likevel til grunn at alle offentlig eide kraftforetak bør behandles likt.

       For foretak som dels er privat eid og dels offentlig eid, foreslås at staten, kommuner og fylkeskommuner kan ha inntil to tredeler av eierinteressene uten at regelen om gjeldsbegrensning kommer til anvendelse. For foretak hvor staten, kommuner eller fylkeskommuner direkte eller indirekte til sammen kontrollerer mer enn en to tredeler, foreslås det at regelen om gjeldsbegrensning skal gjelde.

       Av foretak der staten har eierinteresser vil regelen omfatte Statkraft SF og Statnett SF, men ikke Norsk Hydro a.s., der staten eier 51 % av aksjene.

       Normrenten skal avspeile gjennomsnittlig lånekostnad for kraftforetak, og renteutgifter utover dette nivået vil følgelig ikke bli lagt til grunn med skattemessig virkning når gjeldsgraden er 70 %. Normrenten bør være lik for alle kraftforetak som omfattes av regelen, og bør fastsettes ut fra den lånerenten som kraftforetakene generelt står overfor, dvs. noe høyere enn risikofri rente i markedet. De generelle prinsippene for å fastsette normrenter er drøftet i avsnitt 9.5 i proposisjonen.

       Etter gjeldende regler blir et foretaks brutto renteutgifter fordelt forholdsmessig på ulike kommuner etter nettoinntekten i den enkelte kommune. Departementet foreslår at brutto renteutgifter til fordeling i selskaper der gjeldsbegrensningsregelen gjøres gjeldende, reduseres med differansen mellom faktiske netto finansutgifter og maksimale netto finansutgifter i selskapet. Brutto renteutgifter etter dette fradraget fordeles deretter på ulike kommuner etter nettoinntekten i hver enkelt kommune på samme måte som etter gjeldende regler.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-1 nr. 1 og 2.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at offentlige eiere generelt ikke er skattepliktige. Det er dermed lønnsomt for en offentlig eier å trekke egenkapital ut av det skattepliktige kraftforetaket. For å motvirke dette er det nødvendig å skjerme skattegrunnlaget mot en svært høy gjeldsgrad i offentlige kraftforetak. I motsatt fall kan kommunene oppnå skattemessige gevinster ved disposisjoner som er uheldig for selskapet. Flertallet slutter seg til departementets forslag om at netto finanskostnader for skatteformål ikke kan overstige 70 % av årets skattemessige verdi av foretakets realkapital multiplisert med en normert lånerente. Flertallet slutter seg til at gjeldsbegrensningsregelen skal omfatte kraftforetak som eies direkte eller indirekte gjennom ett eller flere ledd av stat, kommune eller fylkeskommune, men at offentlig eier kan ha inntil to tredeler av eierinteressene uten at regelen kommer til anvendelse. Flertallet er enig i at normrenten bør være lik for alle som omfattes av gjeldsbegrensningsregelen, og at den bør avspeile gjennomsnittlig lånekostnad for kraftforetak, dvs. noe høyere enn risikofri rente i markedet.

       Flertallet viser til at departementet i brev av 28. mai 1996 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe gir uttrykk for at forslaget til skattelovens § 19 A-1 nr. 2 « ... i proposisjonen hadde fått en litt uheldig utforming ». Flertallet viser videre til merknader under avsnitt 3.3 hvor en samlet komité går imot Regjeringens forslag til skattelovens § 19 A-1 nr. 3. Flertallet peker på at dette medfører behov for en liten redaksjonell endring i § 19 A-1 nr. 1. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Ny § 19 A-1 skal lyde:

§ 19 A-1 Særregler ved beskatning av offentlig eide kraftforetak

       1. Bestemmelsene i nr. 2 gjelder ved inntektsligningen av virksomhet som går ut på produksjon av vannkraft, overføring, distribusjon eller omsetning av kraft og som drives av stat, kommune eller fylkeskommune. Bestemmelsene gjelder videre for aksjeselskap, andelslag eller annen sammenslutning som driver virksomhet som nevnt i første punktum, og hvor staten, kommuner eller fylkeskommuner direkte eller indirekte eier minst to tredeler av aksjene eller andelene.

       2. Når skattyters faktiske netto finansomkostninger overstiger beregnede maksimale netto finansomkostninger, skal fradragsberettigede brutto finansomkostninger for skattepliktige som nevnt i nr. 1 reduseres med det samme beløp. Beregnede maksimale netto finansomkostninger skal utgjøre 70 % av gjennomsnittet av inntektsårets inngående og utgående skattemessige verdi av skattyters driftsmidler, multiplisert med en normrente som departementet fastsetter i forskrift. Med netto finansomkostninger menes gjeldsrenter, tap som følge av kurssvingninger på valuta samt andre finansielle utgifter, etter at det er gjort fradrag for renteinntekter, gevinst som følge av kurssvingninger på valuta og andre finansielle inntekter. Når skattyteren har inntekt i flere kommuner, fordeles fradragsberettigede brutto finansomkostninger, redusert med fradrag for eventuell positiv differanse mellom faktiske og maksimale netto finansomkostninger, forholdsmessig etter størrelsen av nettoinntekten i hver kommune. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet legger vekt på at offentlige eiere verken kan eller skal prioritere på samme måte som private eiere i enhver sammenheng. Det gjelder også offentlige eiere av kraftforetak. Fortsatt offentlig eierskap til kraftforetak er en viktig politisk målsetting. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 1.1. om offentlig eierskap. Disse medlemmer går derfor mot å pålegge offentlige kraftforetak strengere regler enn private kraftforetak ved å innføre en gjeldsbegrensningsregel slik departementet foreslår. Dette kan stimulere til delprivatisering, særlig forut for større lånefinansierte investeringer. Disse medlemmer peker på at det etter departementets forslag vil være nok å selge en tredjedel av et heleid kraftforetak for å unngå gjeldsbegrensningskravet. Disse medlemmer har dessuten merket seg at departementet anser det som lite trolig at staten vil pålegge statlig eide kraftforetak å holde gjeldsgraden høyere enn de ellers ville gjort for å redusere skatten. Disse medlemmer kan ikke se at det er grunn til å legge en annen vurdering til grunn når det gjelder fylkeskommunale og kommunale kraftforetak. Disse medlemmer vil også understreke at det offentlige eierskap særpreges ved at midlene uansett anvendes til fellesskapets beste og at det samfunnsmessige tap ved eventuelle skattetilpasninger derfor er mindre enn for private skattytere. Ulempen ved å innføre en gjeldsbegrensningsregel er derfor, etter disse medlemmers syn, større enn eventuelle fordeler.

       Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget til skatteloven § 19 A-1 nr. 1 og 2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enig i departementets forslag om å innføre en gjeldsbegrensningsregel, og at denne kan utformes ved at netto finanskostnader for skatteformål ikke kan overstige 70 % av årets skattemessige verdi av foretakets realkapital multiplisert med en normert lånerente. Disse medlemmer er derimot ikke enige i at denne regelen bare skal gjelde for offentlige eiere. En slik avgrensning vil etter disse medlemmers vurdering kunne stimulere til privatisering av kraftforetak. Disse medlemmer mener derfor at gjeldsbegrensningsregelen bør gjelde både for offentlig og privat eide kraftforetak. En slik praktisering av regelverket vil sørge for likebehandling, og hindre at skattemotiverte eierdisposisjoner ikke oppstår slik departementets forslag kan føre til.

       Disse medlemmer vil subsidiært stemme for forslag til skatteloven § 19 A-1 nr. 1 og 2, og vil i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1996 forfølge dette spørsmål.

3.3 BEHOVET FOR NORMPRISER VED REGNSKAPSLIGNING AV KOMMUNALE OG FYLKESKOMMUNALE KRAFTFORETAK

Sammendrag

       Departementet har vurdert om det er behov for normpriser ved regnskapsligning av kommunale og fylkeskommunale kraftforetak. I likhet med Rødseth-utvalget er departementet kommet til at det ikke er tilstrekkelig behov for å etablere en slik normprisregel. En viser til at det i de fleste tilfeller allerede foreligger hjemmel for å gripe inn dersom skattegrunnlaget i kraftverkskommunene uthules ved billigsalg av kraft. Skatteloven § 54 første ledd gir hjemmel for tilordning av inntekt når en skattyter får sin inntekt redusert ved transaksjoner som er påvirket av interessefellesskap (armlengdestandarden).

       Ved bruk av annen pris enn markedspris ved kraftsalg mellom beslektede offentlig eide kraftforetak i den hensikt å overføre en del av skattegrunnlaget til det distrikt hvor den offentlige eier selv er skattekreditor, gir skatteloven § 54 første ledd således hjemmel til å gripe inn og fastsette skattepliktig inntekt til det den ville vært dersom transaksjonen var gjennomført til markedsmessige vilkår.

       Etter departementets vurdering vil det trolig ikke være spesielt problematisk å anvende skattelovens tilordningsregler i slike tilfeller.

       Energiloven bygger på at kraftforetak driver økonomisk rasjonelt med sikte på å maksimere overskuddet. Departementet legger til grunn at dette etter hvert også vil være i samsvar med den faktiske situasjonen for de fleste kommunale og fylkeskommunale kraftforetak. Departementet er likevel oppmerksom på at enkelte kraftforetak fremdeles drives etter den tradisjonelle målsettingen om billig kraft til kommunens innbyggere. Departementet slutter seg til Rødseth-utvalgets vurdering av at denne situasjonen antagelig er av midlertidig karakter. I utgangspunktet er departementet av den oppfatning at disse tilfellene ikke gir tilstrekkelig grunn for innføring av generelle regler om normpriser. Det er imidlertid nødvendig med en regel som fastslår at kommunale og fylkeskommunale kraftforetaks inntekt av salg av kraft til egne innbyggere skal settes til det den ville vært dersom transaksjonen var gjennomført til markedsmessige vilkår. Uavhengig av rekkevidden av gjennomskjæringsbestemmelsen i skatteloven § 54 første ledd, anser derfor departementet det hensiktsmessig at prinsippet om markedsmessige betingelser i forholdet mellom kommune og fylkeskommune i egenskap av selger av kraft, og innbyggeren som kjøper, blir direkte markert i skatteloven.

       Departementet foreslår at skatteloven § 54 første ledd gis tilsvarende anvendelse når et kommunalt eller fylkeskommunalt kraftforetak selger kraft til innbyggerne i eierkommunen eller eierfylket til en pris som er lavere enn den et kraftforetak på forretningsmessig grunnlag må antas å selge kraft for når interessefellesskap ikke foreligger. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-1 nr. 3.

       Departementet antar at det foreløpig ikke vil være behov for normpriser ved regnskapsligning av kommunale og fylkeskommunale kraftforetak. En vil imidlertid ha forholdene i kraftmarkedet til observasjon og om nødvendig ta spørsmålet om normpriser opp til fornyet vurdering når regnskapsligningen har virket en stund.

       Departementet forutsetter for øvrig at regnskapsførselen i kommunale og fylkeskommunale kraftforetak blir viet særlig oppmerksomhet ved ligningskontrollen.

Komiteens merknader

       Komiteen mener det ikke bør tas inn en direkte markering i skatteloven om markedsmessige betingelser i forholdet mellom fylkeskommune og kommune i egenskap av selger av kraft og innbyggeren som kjøper.

       Komiteen går på denne bakgrunn imot departementets forslag til skatteloven § 19 A-1 nr. 3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at det ikke foreligger noe lovbestemt påbud om å maksimere overskuddet når det gjelder drift av kraftforetak. Departementets forslag om innføring av en regel som pålegger kraftforetakene å anvende strengt markedsmessige vilkår overfor kommunenes egne innbyggere går derfor utover det som følger av energiloven og er i strid med disse medlemmers syn på kraftverkenes rolle i og betydning for lokalsamfunnet. Disse medlemmer mener at kraft må kunne disponeres til beste for innbyggerne uten at kraftforetaket påtvinges markedspriser gjennom skattesystemet.

3.4 SAMORDNING AV INNTEKT - UNDERSKUDD OG KONSERNBIDRAG

Sammendrag

       Ved regnskapsligning skal skattepliktig inntekt i offentlig kraftforetak fastsettes etter skattelovens alminnelige regler for inntekts- og utgiftsposter.

       Etter skatteloven § 45 første ledd kan en skattyter fradra underskudd som har oppstått i én næring eller inntektskilde i inntekt fra en annen næring eller inntektskilde. Underskudd kommer i første omgang til fradrag i den kommunen hvor det er oppstått. Dersom det etter dette er udekket underskudd, og skattyteren har inntekt i flere kommuner, blir dette å fordele etter skattyterens nettoinntekt i hver kommune, jf. § 45 tredje ledd annet og tredje punktum. For selskaper i konsern fører konsernbidragsreglene i selskapsskatteloven §§ 1-3 flg. til tilsvarende resultatutjevning på konsernnivå.

       Samordnings- og konsernbidragsreglene kan føre til at det ikke blir noen skattepliktig alminnelig inntekt i en kraftverkskommune, selv om skattyteren her har et kraftverk med positiv nettoinntekt. Departementet vil likevel ikke foreslå at det spesielt for kraftsektoren innføres begrensninger i adgangen til å utjevne skattemessig resultat i ulike inntektskilder eller til å gi konsernbidrag. Det vises til at adgang til skattemessig samordning innen et integrert foretak er et vel etablert prinsipp i skatteretten, og at konsernbidragsordningen også har innebygget begrensninger som søker å ivareta en rimelig balanse mellom de berørte kommunene. Kraftkommunenes interesse om stabil skatteinngang må antas ivaretatt gjennom forslaget om skatt på vannkraftinntekt. Adgangen til samordning og konsernbidrag er for øvrig et viktig element for generelt å redusere risikoen i næringsvirksomhet. Det vises ellers til omtale av konsernbidragsreglene i forhold til stedbunden beskatning i Ot.prp. nr. 1 (1995-1996) .

       I proposisjonens avsnitt 6.5.2 og 6.5.3 er det vist til Rødseth-utvalgets innstilling og enkelte høringsinstansers syn.

       Etter departementets mening må behovet for særregler i tilknytning til den skattemessige resultatutjevningen for kraftforetak med offentlige eiere vurderes i forhold til de skattereglene som gjelder for de aktuelle organisasjonsformene i kraftforsyningen.

       Departementet legger til grunn at adgangen til å samordne resultatet fra ulike inntektskilder ikke vil være et stort problem for kraftforetak som er organisert som forvaltningsbedrifter. Dette har sammenheng med at kommuner generelt ikke er skattepliktig for « eiendom eller innretning » i egen kommune, jf. skatteloven § 26 bokstav c. Dermed vil det sjelden forekomme skattemessig underskudd i egen kommune som kan samordnes med kraftverksinntekter i fremmed kommune. Departementet legger videre til grunn at kommuner eller fylkeskommuner i liten grad har annen virksomhet enn kraftvirksomhet i fremmed kommune.

       Departementet foreslår at en kommune skal være skattepliktig for inntekt av kraftforetak i egen kommune. Det kan reises spørsmål om en kommune bør ha adgang til å samordne resultat for kraftforetak i ulike kommuner, herunder i egen kommune. Departementet ser imidlertid ingen tungtveiende grunner til at det ikke skal være adgang til dette. En foreslår derfor ikke noen innskrenkinger i samordningsadgangen for kraftforetak organisert som forvaltningsbedrifter. Det vises i denne sammenhengen til drøftingen av normpriser foran.

       Det er ikke uvanlig at kommuner og fylkeskommuner har organisert kraftvirksomhet i aksjeselskap eller annet selskap som er selvstendige skattesubjekter. For slike selskaper gjelder ikke skattefritaket for kommuner og fylkeskommuner i skatteloven § 26 c. Dersom en kommune har organisert andre aktiviteter i samme selskap som kraftforetaket, vil selskapet i utgangspunktet kunne samordne overskudd fra kraftvirksomheten med underskudd fra andre aktiviteter som selskapet driver. Forutsetningen er imidlertid at underskuddet skriver seg fra en økonomisk virksomhet i skattelovens forstand, dvs. en økonomisk aktivitet som objektivt sett er egnet til å gi overskudd.

       I konkrete tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om en er innenfor eller utenfor skattelovens virksomhetsbegrep. Denne problemstilling er ligningsmyndighetene imidlertid kjent med fra tidligere. Hittil har det heller ikke vært vanlig at kommuner i samme selskap har organisert flere aktiviteter uten forretningsmessig sammenheng. En kan ikke utelukke at eventuelle skattemessige motiver kan føre til at enkelte kommuner i framtiden kan se seg tjent med å organisere sine aktiviteter på denne måten. Foreløpig vil departementet likevel ikke foreslå unntak fra samordningsadgangen for slike selskaper. En vil ha spørsmålet til observasjon, og eventuelt foreslå endringer dersom det viser seg at samordningsadgangen for slike selskaper blir et problem.

       Et særspørsmål kan oppstå dersom en kommune eller fylkeskommune organiserer sin kraftvirksomhet i flere aksjeselskaper som inngår i et konsern. For at et skattemessig konsern skal foreligge, må morselskapet som konsernspiss eie mer enn ni tideler av aksjene i datterselskap, jf. selskapsskatteloven § 1-5 nr. 1.

       Etter reglene for konsernbidrag i selskapsskatteloven § 1-3 flg., kan et selskap i konsern overføre skattemessig overskudd til et annet selskap i samme konsern. Konsernbidrag er skattepliktig for mottakerselskapet og fradragsberettiget for giverselskapet. Når giver- og mottakerselskapet er hjemmehørende i forskjellige kommuner, gir konsernbidrag bare fradragsrett for giverselskapet i den utstrekning bidraget ligger innenfor ligningsmessig underskudd i mottakerselskapet.

       Etter departementets vurdering bør ikke offentlig eier ha adgang til å flytte skattemessig overskudd fra fremmed kommune til egen kommune gjennom konsernbidragsreglene, når konsernbidraget ikke skal gå til dekning av skattemessig underskudd i mottakerselskapet. Departementet foreslår derfor at kraftselskap med kommunale eller fylkeskommunale eiere ikke skal kunne få fradrag for konsernbidrag som overstiger ligningsmessig underskudd i mottakerselskapet.

       Det vises til utkast til selskapsskatteloven § 1-3 nytt nr. 4.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i departementets forslag om at kraftselskap i konsern som eies direkte eller indirekte av kommuner eller fylkeskommuner ikke kan få fradrag for konsernbidrag som overstiger ligningsmessig underskudd i mottakerselskapet, når konsernselskapet er hjemmehørende i annen kommune. Dette er viktig for for å hindre at offentlig eier flytter skattegrunnlaget fra fremmed kommune til egen kommune gjennom konsernbidragsreglene. Komiteen slutter seg til forslag til selskapsskattelovens § 1-3 nytt nr. 4.

3.5 AVSKRIVNINGSREGLER FOR DRIFTSMIDLER I KRAFTSEKTOREN

Sammendrag

Avskrivningssystem

       I tråd med de prinsippene som lå til grunn for skattereformen 1992 har departementet lagt stor vekt på at avskrivningssystemet for kraftsektoren i størst mulig grad bør avspeile det faktiske verdifallet på driftsmidlene.

       Et godt avskrivningssystem bør både være tilpasset profilen på driftsmidlenes faktiske verdifall og driftsmidlenes levetid. Nedenfor diskuteres først valg av avskrivningssystem. Deretter tas det opp hvilke driftsmidler som bør være avskrivbare. Til slutt drøftes avskrivningssatser.

       Mange driftsmidler i kraftsektoren, f.eks. dammer, tunneler og turbiner, vil grovt sett ha tilnærmet konstant produktivitet over levetiden. I figur 6.6.4 i proposisjonen er den økonomiske depresieringsprofilen (beregnet markedsverdi) illustrert for et driftsmiddel som yter det samme hvert år over levetiden.

       Med sikte på at avskrivningsreglene i størst mulig grad skal avspeile driftsmidlenes faktiske økonomiske verdifall, og for å bidra til en jevnere periodisering av skatteinntektene, foreslår departementet at særskilte driftsmidler i kraftproduksjon skal avskrives lineært, dvs. med samme nominelle beløp hvert år i den anslåtte levetiden. Dette vil bl.a. gjelde dammer, tunneler, turbiner og generatorer. Det er ikke noe som tyder på at driftsmidler som f.eks. ordinære bygninger, biler og inventar har et annet verdifall i kraftsektoren enn i andre sektorer. Av nøytralitetshensyn bør disse derfor avskrives etter de samme reglene som for tilsvarende driftsmidler i andre sektorer.

       Blant annet Aarbakke-gruppen har pekt på at et lineært avskrivningssystem vil innebære administrativt merarbeid sammenlignet med saldoavskrivninger. Departementet er enig i at det ville innebære et betydelig administrativt merarbeid dersom alle driftsmidler skulle avskrives lineært. Etter departementets forslag vil imidlertid linære avskrivninger gjelde for ganske få driftsmidler og bare for driftsmidler som også etter saldosystemet eventuelt skulle vært ført på egen saldo. Merarbeidet ved at enkelte betydelige driftsmidler i kraftsektoren skal avskrives lineært blir etter departementets oppfatning dermed svært begrenset.

       Praksis for om dammer og tunneler avskrives er varierende. Det henger særlig sammen med at disse driftsmidlene antas å ha svært lang levetid. Etter gjeldende regler er det normalt ikke fradrag for avskrivninger av driftsmidler som ved vanlig vedlikehold ikke verdiforringes ved slit, elde, uhensiktsmessighet, teknisk utvikling m.v. etter som tiden går. Utgifter til driftsmidler som ikke verdiforringes kan dermed ikke trekkes fra ved beregning av det skattepliktige overskuddet så lenge driftsmidlet beholdes i foretaket, med mindre f.eks. hjemfall tilsier avskrivninger. Selges driftsmidlet, skal tapet alltid føres på gevinst- og tapskontoen, mens skattyter kan velge om eventuell gevinst helt eller delvis skal inntektsføres i realisasjonsåret, jf. skatteloven § 45 syvende ledd.

       Departementet har vurdert om demninger og tunneler bør være avskrivbare. Erfaring tilsier at levetiden på slike driftsmidler er svært lang. I en publikasjon utarbeidet av konsulenter i leverandørindustrien for NVE (nr. 21/92) anslås forventet økonomisk levetid for dammer, tunneler, kraftstasjonsbygg i dagen, fjellanlegg m.v. til i all hovedsak å være minst 100 år. Det gjøres et unntak for mindre fyllingsdammer bygget før 1970 der den totale levetiden anslås til å kunne være ned mot 50 år.

       Selv om den tekniske levetiden til et driftsmiddel kan være svært lang, kan den økonomiske levetiden av flere årsaker være kortere. Den økonomiske levetiden til et driftsmiddel vil i tillegg til fysisk kapitalslit bl.a. avhenge av teknisk og økonomisk foreldelse. Teknologisk framskritt kan føre til at eldre driftsmidler blir utrangert selv om de ikke fungerer nevneverdig dårligere enn tidligere. Endret etterspørselsstruktur kan gjøre det lønnsomt å endre verkets produksjonsprofil, f.eks. ved å bedre reguleringskapasiteten og effektinstallasjonen. Videre kan driftsmidlene være nært knyttet til hverandre, slik at utskifting av ett driftsmiddel kan gjøre det lønnsomt å skifte ut andre driftsmidler selv om disse isolert sett ikke er verdiforringet. Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at også demninger og tunneler over tid vil være gjenstand for en viss økonomisk verdiforringelse og derfor bør avskrives. Det vil være i tråd med tilrådningen fra mindretallet i Rødseth-utvalget.

       Tabellen nedenfor viser departementets forslag til avskrivningsregler for særlige driftsmidler i verkene. Ved fastsettelse av de lineære avskrivningssatsene er det lagt vekt på at avskrivningene i størst mulig grad skal følge antatt reelt økonomisk verdifall.

Departementets forslag til avskrivningsgrupper og linære avskrivningssatser for særskilte driftsmidler i kraftproduksjon:

       Departementet foreslår at særskilte driftsmidler i nettvirksomhet saldoavskrives med en sats på 5 %, jf. nærmere omtale i avsnitt 12.5.3 i proposisjonen. For å oppnå likebehandling mellom samme type driftsmidler i nett og kraftverk, forutsetter departementet at transformatorer, koblingsanlegg, kabler m.v. i kraftverk saldoavskrives med samme sats.

       Departementet foreslår at adgangen til høyere avskrivninger for driftsmidler m.v. i kraftverk med hjemfall lovfestes.

       Det vises til utkast til skatteloven § 44 A-11.

Departementets forslag til regler for beskatning av gevinst og tap ved avhendelse av driftsmidler

       Departementet legger til grunn at beskatningen av eventuelt tap eller gevinst ved salg av driftsmidler i kraftsektoren følger skattelovens alminnelige regler, jf. § 44 A flg. Dette vil sikre likebehandling med andre næringer.

       Etter skatteloven kan skattyter velge å inntektsføre brutto vederlag helt eller delvis i realisasjonsåret. For driftsmidler i avskrivningsgruppene a-d, skal eventuelt restbeløp skrives ned på den saldo som det realiserte driftsmidlet sto på. Ved negativ saldo inntektsføres årlig et beløp tilsvarende saldoen multiplisert med saldosatsen.

       Departementet foreslår at eventuelt tap/gevinst ved realisasjon av driftsmidler som etter forslaget skal avskrives lineært, enten helt eller delvis tas til beskatning i realisasjonsåret eller overføres til gevinst- og tapskonto etter de samme reglene som gjelder for driftsmidler i saldogruppe e-h, jf. skatteloven § 44 A-2. Positiv gevinst- og tapskonto skal etter disse reglene inntektsføres med minst 20 % årlig av nettobeløpet på kontoen. Ved negativ konto kan inntil 20 % av nettobeløpet utgiftsføres etter skattyters valg.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, legger til grunn at avskrivningssystemet i kraftsektoren i størst mulig grad bør avspeile det faktiske verdifallet på driftsmidlene, og i størst mulig grad bør være tilpasset profilen på driftsmidlenes faktiske verdifall og driftsmidlenes levetid. Flertallet viser til at enkelte driftsmidler i kraftsektoren, f.eks. dammer, tunneler og turbiner, skiller seg ut fra andre ordinære driftsmidler gjennom at de har tilnærmet konstant produktivitet over levetiden. Flertallet viser til at Rødseth-utvalget foreslo at dammer og tunneler ikke skulle avskrives, men at departementet, samt flere av høringsinstansene er uenig i dette. Flertallet viser til at man i spørsmålet om hvorvidt dammer og tunneler skal være avskrivbare ikke kan trekke entydige konklusjoner ut fra dagens praksis. Videre vil den økonomiske levetiden på slike driftsmidler av flere årsaker kunne være kortere enn den tekniske levetiden. Dette kan ha sammenheng med teknisk og økonomisk foreldelse, f.eks. ved utrangering av fungerende driftsmiddel og ved behov for å endre produksjonsprofiler gjennom endringer i reguleringskapasitet og effektinstallasjoner. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at dammer og tunneler gjøres avskrivbare. Dette vil gjenspeile at dammer og tunneler vil ha en viss økonomisk verdiforringelse. Flertallet legger også vekt på at dette vil stimulere til investeringer i nye utbygginger.

       Flertallet viser til at lineære avskrivninger bedre vil gjenspeile verdifallet for driftsmidler med konstant produktivitet over levetiden enn saldoavskrivninger. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at dammer, tunneler, kraftstasjoner og rørgater avskrives lineært med 1,5 % over en periode på 67 år, og videre at maskinteknisk utrustning i kraftstasjoner, generatorer, rør, foring i sjakt/tunneler, luker, rist m.v. avskrives lineært med 2,5 % over en periode på 40 år. Flertallet er enig med departementet i at andre driftsmidler som ikke er særskilte for kraftsektoren avskrives etter saldometoden på linje med annen næringsvirksomhet. Flertallet slutter seg til forslag til skatteloven § 44 A-11.

       Når det gjelder eventuell tap eller gevinst ved realisasjon av driftsmidler som skal avskrives lineært, slutter flertallet seg til departementets forslag om at reglene som gjelder for driftsmidler i saldogruppe e-h, jf. skattelovens § 44 A-2 også gjøres gjeldende for disse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringen foreslår lineære avskrivingssatser for særskilte driftsmidler i kraftsektoren og saldoavskrivninger for øvrig. Disse medlemmer har ingen innvendinger til dette prinsippet.

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen forslår å avskrive dammer, tunneler, kraftstasjoner og rørgater med 1,5 % og maskinteknisk utrustning i kraftstasjoner, generatorer osv. med 2,5 % Disse medlemmer viser til at Rødseth-utvalget avviste avskrivninger av dammer og tunneler. Disse medlemmer vil for bedre å reflektere reelt verdifall, ikke gå inn for avskrivingsadgang for driftsmidlene tunneler og dammer. Disse medlemmer vil stemme imot forslag til skatteloven § 44 A-11 første ledd bokstav a.

       Disse medlemmer slutter seg for øvrig til Regjeringens forslag til skatteloven § 44 A-11.

       Disse medlemmer slutter seg videre til Regjeringens forslag til behandling av eventuelle tap/gevinster ved realisasjon av driftsmidler som etter forslaget skal avskrives lineært.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener at avskrivningssystemet i kraftsektoren bør forene flere hensyn. Det bør avspeile det faktiske verdifallet på driftsmidlene, men det bør også bidra til å realisere det betydelige energiøkonomiseringspotensialet som finnes innenfor kraftsektoren. Disse medlemmer finner departementets svar til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om dette temaet svært lite tilfredsstillende. Der heter det bl.a.:

       Departementet avslår videre å svare på spørsmålet om hvilken skattemessig ordning de anser som mest hensiktsmessig for å gjøre investeringer i enøk økonomisk attraktivt for kraftverk utover at det foreslåtte skattesystemet etter departementets vurdering vil kunne virke positivt på enøkinvesteringer.

       Disse medlemmer mener departementets håndtering av dette spørsmålet står i kontrast til en rekke faginstansers vurdering av energiøkonomiseringspotensialet innenfor kraftverksektoren. Det vises i denne sammenheng til disse medlemmers merknader under punktene 1. og 2. i denne innstilling. Ifølge Sintef/EFI finnes det bl.a. et ENØK-potensial på omkring 10 tWh i opprustning av produksjonsapparatet i kraftverk. Det foreslåtte skattesystemet vil ikke bidra til at dette potensialet blir realisert i tilstrekkelig grad.

       Disse medlemmer vil med grunnlag i behovet for enøk-investeringer gå inn for at det gis anledning til å gjøre dammer, tunneler, kraftstasjoner og rørgater lineært avskrivbare med 1,5 % over en periode på 67 år.

       Disse medlemmer mener videre at det bør legges inn skattemessige incentiver for å få realisert ENØK-potensialet utover dette, og vil på denne bakgrunn foreslå følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til særskilte avskrivningsregler for investeringer i energiøkonomiserende forbedringer i kraftforetak - f.eks. overprisavskrivninger for investeringer i opprustning av kraftanlegg. »

       Disse medlemmer slutter seg utover dette til Regjeringens forslag til skatteloven § 44 A-11, og til forslaget til behandling av eventuelle tap/gevinster ved realisasjon av driftsmidler som etter forslaget skal avskrives lineært.

3.6 FASTSETTELSE AV SKATTEPLIKTIG INNTEKT AV KRAFTFORETAK ETTER REGLENE FOR STEDBUNDEN BESKATNING

Sammendrag

       Gjeldende regler for å fastsette stedbunden inntekt ved regnskapsligning av kraftforetak er til dels uklare. Dette er beskrevet nærmere i avsnitt 6.7.1 i proposisjonen. På enkelte punkter gir skatteloven heller ikke tilfredsstillende uttrykk for rettstilstanden. Ved å utvide området for regnskapsligning til å omfatte alle kraftverk, vil reglene om fordeling av regnskapsmessig inntekt komme under et sterkere press enn før. Departementet anser det derfor som hensiktsmessig å rette opp enkelte uklarheter og ufullstendigheter i lovteksten.

       Når kraftforetaket har flere kraftverk i forskjellige kommuner, må det skje en fordeling av brutto salgsinntekter som ikke kan henføres direkte til et bestemt kraftverk. Eksempel på inntekter som vanligvis er henførbare, er vederlag for konsesjonskraft. I dag blir ikke henførbare salgsinntekter i praksis fordelt til flere kraftverk etter forholdet mellom faktisk produksjon ved de enkelte anleggene. Dette er en enkel fordelingsnøkkel, men den kan likevel gi en noe skjev fordeling hvis reguleringsevnen er ulik i de forskjellige kraftverkene i foretaket. Energiproduksjonen i to verk kan være like stor, men den kan ha skjedd på tidspunkter da prisene var forskjellige. Evnen til å regulere produksjonen vil være viktig for verdien av de ulike verkene.

       Departementet foreslår i kap. 7 i proposisjonen regler for å taksere brutto salgsinntekter. Forslaget går ut på at spotmarkedsprisene multipliseres med produksjonstallene etter samme tidsoppløsning (pr. time).

       Departementet foreslår at disse takserte brutto salgsinntektene legges til grunn for å tilordne de faktiske brutto salgsinntektene til verkene. Departementet foreslår at de takserte brutto salgsinntektene og brutto kraftkjøpskostnader summeres for foretaket. Faktiske brutto salgsinntekter tilordnes så det enkelte kraftverket etter den andelen den takserte bruttoinntekten i verket utgjør av summen. På denne måten vil en få tatt hensyn til den faktiske produksjonsprofilen i det enkelte verket når en fordeler faktiske brutto salgsinntekter. Når det gjelder ren krafthandel (kjøp av kraft fra andre for videresalg), innebærer forslaget at krafthandelvirksomheten tilordnes en andel av de faktiske brutto salgsinntektene i foretaket som tilsvarer kraftkjøpskostnadenes andel av summen av taksert brutto salgsinntekt i foretaket og kraftkjøpskostnadene. Ren krafthandel vil bli skattlagt i foretakets kontorkommune.

       Departementet foreslår at det i tilfeller der det klart framgår at produksjonen i enkelte kraftverk kan henføres til visse kontrakter, blir gitt mulighet til å ta denne produksjonen og disse kontraktene ut av beregningen som er beskrevet ovenfor. Dette kan f.eks. gjelde i tilfeller der et kraftverk er bygd i forbindelse med at det ble etablert industrivirksomhet. Slike historiske føringer kan f.eks. lede til at kraftverket ikke har fysiske overføringsmuligheter til andre avtakere enn den nærliggende industrivirksomheten. Forutsetningen for at det kan foretas slik tilordning er at det klart kan vises til en historisk sammenknytning mellom kraftverket og visse avtakere, og at det i lengre tid har vært praktisert en slik tilordning.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 e første ledd.

       Alminnelig inntekt (brutto salgsinntekt fratrukket driftsomkostninger, avskrivninger m.v.) tilordnet et kraftverk må videre fordeles på kommuner i de tilfellene kraftverket strekker seg over flere kommuner. Departementets forslag til regler for slik fordeling er beskrevet i avsnitt 7.5.6 i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at kraftforetak med verk i flere kommuner må fordele brutto salgsinntekter som ikke kan henføres til et bestemt verk. Flertallet er enig i departementets forslag om at spotprisene, men med unntak i nærmere definerte tilfeller (jf. merknader under kap. 2.1), multiplisert med produksjonstallene legges til grunn for beregning av takserte brutto salgsinntekter. Dette innebærer at det tas hensyn til den faktiske produksjonsprofilen i det enkelte verk ved beregning av brutto salgsinntekt. Flertallet viser til merknader under avsnitt 4.1 hvor en samlet komité ikke slutter seg til Regjeringens forslag om skatt på vannkraftinntekt. Flertallet peker på at dette medfører behov for en mindre redaksjonell endring av Regjeringens forslag til skatteloven § 19 e første ledd nr. 2.

       Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 19 bokstav e første ledd nr. 2 skal lyde:

       2. Bruttoinntekt som ikke kan henføres til et bestemt kraftverk fordeles på det enkelte verk etter den andelen verkets takserte brutto salgsinntekt etter § 19 A-4 nr. 2, fratrukket inntekt etter pkt. 1, utgjør av skattyterens totale takserte brutto salgsinntekter, fratrukket inntekt etter pkt. 1, tillagt brutto kraftkjøpskostnad.

§ 19 bokstav e annet ledd skal lyde:

       Nettoinntekten i et kraftverk fordeles til beskatning i forhold til de skattemessige formuesverdiene i hver kommune, jf. § 19 d. Tilsvarende gjelder for inntekt ved overføring og distribusjon av elektrisk kraft i henholdsvis sentral-, regional- og distribusjonsnett. Annen inntekt fordeles etter de vanlige regler. Fordeling skjer i alle tilfeller før fradrag for gjeldsrenter og generalomkostninger (jf. § 45 tredje ledd). »

       Flertallet slutter seg for øvrig til forslag til skatteloven § 19 bokstav e, samt forslag om å oppheve § 36 fjerde ledd annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at de på generelt grunnlag avviser skattetekniske løsninger basert på spotpris. Disse medlemmer kan derfor ikke støtte Regjeringens og komitéflertallets forslag til skattelovens § 19 e første ledd nr. 2 og vil foreslå som alternativ lovtekst samme tekst fratrukket ordet « taksert » slik at faktiske salgsinntekter legges til grunn for fordelingen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 bokstav e første ledd nr 2. skal lyde:

       2. Bruttoinntekt som ikke kan henføres til et bestemt kraftverk fordeles på det enkelte verk etter den andelen verkets brutto salgsinntekt, fratrukket inntekt etter pkt. 1, utgjør av skattyterens totale brutto salgsinntekter, fratrukket inntekt etter pkt. 1, tillagt brutto kraftkjøpskostnad. »

3.7 FASTSETTELSE AV SKATTØRENE

Sammendrag

       Departementet mener at skattøren for kraftforetak i utgangspunktet bør vurderes ut fra de samme hensynene som for andre selskaper. Hvis en sammenligner en kraftkommune med en annen kommune, foreligger det i prinsippet ikke forhold som tilsier at kraftkommunen, alt annet likt, skal få en større andel av sine inntekter i form av skatt. Endringer i skattøren for offentlig eide kraftforetak bør derfor i framtiden prinsipielt kunne vurderes på samme grunnlag som for andre etterskuddspliktige. Skattøren i framtiden bør også vurderes i lys av utviklingen i det samlede provenyet fra kraftforetakene.

       Departementet har lagt til grunn at selve omleggingen av kraftverksbeskatningen ikke skal redusere kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter fra kraftsektoren. Departementet foreslår at de kommunale og fylkeskommunale skattørene for offentlig eide kraftforetak settes høyere enn for andre etterskuddspliktige, og slik at skatteinntektene for både kommunene og fylkene i beregningen øker i forhold til dagens regler. Forslaget om høyere kommunale skattører må blant annet ses i sammenheng med forslaget om å oppheve formuesskatten på offentlig eide kraftforetak. Departementet foreslår at skattørene for offentlig eide kraftforetak settes til 17,75 %, 4,5 % og 5,75 % for hhv. kommuner, fylkeskommuner og skattefordelingsfondet. Offentlig eide kraftforetak foreslås i denne sammenheng å omfatte kraftforetak som staten, kommuner eller fylkeskommuner eier direkte (forvaltningsbedrifter), og kraftforetak organisert som selvstendig selskap, der stat, kommuner og fylkeskommuner direkte eller indirekte eier minst to tredeler av aksjene eller andelene i selskapet. Dette er den samme avgrensningen som er brukt i forbindelse med gjeldsbegrensningsregelen.

Komiteens merknader

       Komiteen mener at skattøren for kraftforetak i prinsippet bør vurderes ut fra de samme hensyn som for andre selskap. Etter inntektsåret 1991 har dette ikke vært praksis fordi prosentlignede kraftverk ikke var omfattet av skattereformen. Komiteen viser til at forslaget i denne innstilling om å innføre skatteplikt for alle offentlig eide verk i større grad vil skattemessig likestille disse foretakene med ordinær næringsvirksomhet. Dette tilsier at også offentlig eide kraftforetak bør likebehandles med annen næringsvirksomhet ved fordeling av skattørene på skattekreditorene. Komiteen viser til at departementet har foreslått et særskilt høyt kommunalt skattøre for offentlig eide verk for å sikre de aktuelle kommunene mot reduksjon i skatteinntektene fra kraftsektoren som følge av systemomleggingen.

       På denne bakgrunn går komiteen inn for at skattøren for etterskuddspliktige gjøres gjeldende for kraftforetak som for annen næringsvirksomhet. Dette innebærer at skattøren for kraftforetak for 1996 ville vært 5,5 %, 2,75 % og 19,75 % for hhv. kommuner, fylkeskommuner og skattefordelingsfondet. Komiteen peker på at dette vil gjøre skattesystemet mer nøytralt i forhold til eierforholdene for kraftforetakene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen viser til forslag i denne innstilling om å innføre en naturressursskatt som i sin helhet skal tilfalle kommunene og fylkeskommunene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag i denne innstilling om å innføre en energiskatt som i sin helhet skal tilfalle kommunene.

4. Takstbasert inntektsskatt - skatt på vannkraftinntekt

4.1 INNLEDNING

Sammendrag

       Et flertall i Rødseth-utvalget foreslår at regnskapsligning av kraftverk skal kombineres med en beregnet nedre grense for skattepliktig inntekt (vannkraftinntekt) til de kommunene der kraftverket ligger, og at eventuell skatt på vannkraftinntekt over tid skal samordnes med skatt på alminnelig inntekt som tilordnes kommunene. Formålet med dette forslaget er at inntektsskatten for foretakene i størst mulig grad skal virke som ordinær regnskapsligning, samtidig som kraftkommunene skal være sikret en viss minste inntektsskatt fra kraftproduksjonen hvert enkelt år.

       Departementet foreslår at ordinær regnskapsligning kombineres med en stabil nedre grense for inntektsskatt til kommunene fra kraftproduksjon. Det foreslås at denne nedre grensen i all hovedsak bygger på de samme prinsippene som flertallet i Rødseth-utvalget la til grunn. Med sikte på å gjøre vannkraftinntekten mer objektiv og mer praktikabel enn Rødseth-utvalgets forslag, foreslår departementet enkelte justeringer. Det foreslås at den takserte bruttoinntekten defineres som normerte salgsinntekter fratrukket driftsutgifter og avskrivninger. Departementet foreslår at prisene fastsettes som markedsverdien av kraften, hensyn tatt til priser på konsesjonskraftleveranser. De takstbaserte skattene utlignes på det enkelte kraftverk. Det er derfor selve produksjonen i det enkelte kraftverk som skal verdsettes til markedspriser. Denne verdien må verdsettes særskilt bl.a. fordi salg av kraften normalt foregår på foretaksnivå. For å fastsette markedsverdien av produksjonen for vannkraftinntekten (og for eiendomsskattetaksten) foreslår departementet at det skal benyttes et rullerende gjennomsnitt over fem år. Flertallet i Rødseth-utvalget foreslo at vannkraftinntekten skulle settes til 30 % av taksert bruttoformue. Departementet foreslår at vannkraftinntekten settes til 35 % av taksert bruttoinntekt. Nivået på satsen for vannkraftinntekt må bl.a. ses i sammenheng med valg av modell for samordning av skatt på overskudd og skatt på vannkraftinntekt.

       Forslaget til utforming av vannkraftinntekten må ses i sammenheng med forslaget om at skatt på grunnrente og taksten for eiendomsskatten i stor grad skal baseres på det samme datagrunnlaget. Det vil være en administrativ forenkling at de ulike skattene i stor utstrekning bygger på et felles datamateriale, noe som også mange av høringsuttalelsene har vært opptatt av. De økonomiske virkningene av forslaget til skatt på vannkraftinntekt må vurderes sammen med de andre delene av departementets forslag.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg ikke til Regjeringens forslag om skatt på vannkraftinntekt og viser til sine respektive merknader.

       Komiteen går på denne bakgrunn imot Regjeringens forslag til skatteloven § 19 ny bokstav f, § 19 A-2 og § 19 A-3 samt tilhørende overgangsregel til skatteloven § 19 A-2 nr. 3.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 7 i fellesmerknad under kap. 2 hvor partiene foreslår å erstatte skatt på vannkraftinntekt med en naturressursskatt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at formålet med Regjeringens forslag til skatt på vannkraftinntekt er « å jevne ut inntektsskatten til ressurskommunene ». Disse medlemmer anser at dette hensyn er langt bedre ivaretatt i forslaget til en lønnsomhetsuavhengig energiskatt til fordel for kommunene og avviser forslaget til skatt på vannkraftinntekt.

       Disse medlemmer merker seg med tilfredshet at Arbeiderpartiet har forandret standpunkt i dette spørsmål fra proposisjonen ble lagt frem og til at partiets medlemmer i komiteen fremla sine merknader. Disse medlemmer merker seg at det er et flertall i komiteen for å ivareta hensynet til stabile skatteinntekter for ressurskommunene ved å innføre en produksjonsbasert skatt, kalt naturressursskatt, som i sin form sammenfaller med disse medlemmers forslag til en energiskatt, dog med den vesentlige forskjell at flertallet ikke går inn med full skattesats fra 1. år slik disse medlemmer gjør, men med en innfasing over 15 år. Disse medlemmer mener imidlertid at nivået for den stabile skatteinntekten er for lavt, se de generelle merknadene i kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 2, der det redegjøres for at kommunene sikres stabile takstbaserte inntekter gjennom opprettholdelse av formues- og eiendomsskatten og at dette kompenseres ved å fjerne skatten på vannkraftinntekt og i stedet legge opp til en energiavgift som vil sikre kommunene mere stabile og forutsigbare inntekter.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under 1.1.

4.2 NÆRMERE OM NORMERTE SALGSINNTEKTER

4.2.1 System for fastsetting av normerte salgsinntekter

Sammendrag

       Rødseth-utvalgets forslag bygger på at en skal anslå framtidige markedspriser for å fastsette den normerte salgsinntekten. Fordi kraftmarkedet var preget av store endringer som følge av ikrafttredelsen av energiloven, ville ikke utvalget foreslå mer detaljerte regler for å fastsette norminntekten, bortsett fra at de foreslo å opprette et normprisråd. Departementet mener det nå er mulig å skaffe et datagrunnlag for taksering som er tilstrekkelig til at behovet for skjønn på dette området kan reduseres til et minimum. Etter departementets syn er det derfor ikke behov for et normprisråd.

       På oppdrag fra Finansdepartementet og Nærings- og energidepartementet har Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) vurdert utformingen av normerte salgsinntekter, jf. SNF-rapport 69/95 Normpriser ved beskatning av kraftverk. SNF påpeker at det er stor usikkerhet knyttet til prisutviklingen på kraft.

       SNF skriver bl.a.:

       SNF argumenterer for at realiserte priser bør danne grunnlag for normpriser. I SNFs forslag til norminntekt inngår bare observerte priser på kraft. I den grad dagens realiserte priser representerer forventede priser, vil også hensynet til at normpriser skal fastsettes ut fra forventede priser, være oppfylt. Et slikt opplegg vil imidlertid innebære at strukturelle endringer i markedet og tilhørende endringer i prisene blir fanget opp i norminntekten først når disse endringene kan observeres.

       Departementet er enig med SNF i at det er fordelaktig å basere seg på historiske prisdata for å fastsette normpriser for skatteformål.

       For å fastsette skattepliktige inntekter for de takstbaserte skattene foreslår SNF et såkalt « norminntektssystem », der forventet salgsinntekt beregnes på basis av et rullerende gjennomsnitt av historiske spotmarkedspriser multiplisert med det enkelte kraftverks faktiske produksjon innenfor korte tidsintervaller. Forslaget søker å ivareta et krav til rimelig grad av stabilitet i skattegrunnlagene fra ett år til det neste, samtidig som norminntekten skal gjenspeile markedsverdien på kraften.

       Ved å bruke observerte priser vil skattegrunnlaget etter departementets oppfatning kunne bli mindre omstridt, sammenlignet med en mer framoverskuende metode for å fastsette normprisene. Skal en unngå stort innslag av skjønn og vilkårlighet i prisfastsettingen, må en uansett ta utgangspunkt i historiske priser når en lager anslag på framtidige priser. For praktiske formål trenger det derfor ikke å være så stor forskjell mellom en framoverskuende tilnærming og et anslag basert på observasjoner.

       Departementet foreslår på denne bakgrunnen å benytte historiske priser som grunnlag for å fastsette normprisene.

       Departementet foreslår at de normerte salgsinntektene som inngår ved beregning av vannkraftinntekt beregnes på grunnlag av et rullerende gjennomsnitt av årets timesoppløste spotpriser multiplisert med hvert kraftverks produksjon i tilhørende time. Det foreslås at årlige, normerte salgsinntekter beregnes som et fem års rullerende gjennomsnitt, slik at siste års beregnede markedsverdi av produksjonen påvirker den normerte salgsinntekten i vannkraftinntekten med en femtedel. Departementet mener at fem år gir en rimelig avveining mellom stabilitet for kraftkommunene og det forholdet at endringer i priser og produksjon bør slå ut i vannkraftinntekten og i eiendomsskattetaksten.

       Når normprisene fastsettes på grunnlag av observasjoner, vil det øke forutsigbarheten. Departementet foreslår at tidligere års beregnede markedsverdier av produksjonen oppjusteres med konsumprisindeksen til inntektsårets kroneverdi. Bruk av spotmarkedspriser ved fastsettelse av den normerte salgsinntekten vil medføre at kraften verdsettes likt uavhengig av produsent og at skattegrunnlaget ikke kan påvirkes gjennom den enkelte produsents prising av kraft. Forslaget må også ses i sammenheng med at departementet foreslår at de samme prisdataene skal benyttes for å fastsette grunnlaget både for eiendomsskatten og for skatt på grunnrente.

       Metoden vil innebære vesentlig mindre skjønn enn det som er tilfelle i den gjeldende prosentligningen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under avsnitt 4.1og 6.3. Flertallet mener at det ved beregning av skattegrunnlaget for grunnrenteskatt og eiendomsskatt er korrekt at spotmarkedspriser benyttes som normpris. Flertallet viser til at spotprisen i hovedsak vil gi uttrykk for den markedsmessige verdien av produksjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen foreslår å legge til grunn en normpris ved fastsetting av grunnlaget for skatt på vannkraftinntekt, eiendomsskatt og skatt på grunnrente. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen foreslår å legge spotmarkedsprisen til grunn ved fastsetting av denne normprisen.

       Disse medlemmer mener at spotprisbasert skattlegging vil svekke industriens etablerte konkurransefortrinn, og hindre en styrking av fastlandsindustrien. Disse medlemmer mener at skattereglene bør stimulere til langsiktighet som er av avgjørende betydning for den kraftkrevende industrien.

       Disse medlemmer går på denne bakgrunn mot Regjeringens forslag om å legge spotmarkedsprisen til grunn som normpris.

       Disse medlemmer viser til merknader under avsnitt 4.1 vedrørende Regjeringens forslag om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Disse medlemmer viser videre til merknader under kap. 6 og 8 vedrørende grunnrenteskatt og eiendomsskatt.

4.2.2 Kontrakter

Sammendrag

       Det meste av kraftomsetningen skjer i dag i form av bilaterale kontrakter eller internt i vertikalt integrerte selskaper. De aller fleste kraftforetakene har inngått langsiktige kontrakter som dekker større eller mindre deler av kraftproduksjonen. Departementet har derfor vurdert om kontraktspriser burde tas direkte hensyn til ved fastsetting av normerte salgsinntekter. Det er imidlertid flere forhold som taler mot å ta eksplisitt hensyn til kontrakter, jf. nærmere drøfting under avsnitt 7.5.2 i proposisjonen.

       Etter departementets vurdering bør ikke vilkårene i kraftforetakenes leveringskontrakter påvirke skattegrunnlaget for vannkraftinntekten. Det samme gjelder for grunnlaget for eiendomsskatten og skatt på grunnrente. Når norminntekten baseres på spotmarkedsprisen uavhengig av foretakenes kontraktsleveranser, vil all kraftproduksjon bli behandlet likt. Det vil sikre at foretakene eller eierne ikke kan påvirke skattegrunnlaget ved en særskilt prispolitikk. Departementet foreslår derfor at de normerte salgsinntektene ikke korrigeres for foretakenes kontraktsleveranser.

       Departementets forslag legger til grunn at spotmarkedet er effektivt, slik at prisene som dannes representerer markedsverdien på kraft. I rapport 69/1995 peker SNF på at andelen kraft som blir omsatt i de ulike markedene (spotmarkedet og kontraktsmarkedet) prinsipielt ikke har betydning for prisdannelsen, under forutsetning av at det ikke er forskjeller i kjøperes og selgeres markedsmakt i de ulike markedene. Departementet legger vekt på at dagens spotmarked i Statnett Marked AS er en nøytral handelsplass, som er åpen både for produsenter, fordelingsverk, forbrukere og handelsselskaper. I så henseende skiller dagens spotmarked seg vesentlig fra det tidligere utvekslingskraftmarkedet (markedet for tilfeldig kraft). Utvekslingskraftmarkedet var organisert av den tidligere Samkjøringen, og det var i første rekke produsentene som hadde tilgang til dette markedet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under kap. 6.3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader foran under avsnitt 4.2.1 vedrørende bruk av spotmarkedspris i inntektsfastsettelsen.

4.2.3 Konsesjonskraft

Sammendrag

       Ved fastsettelse av den normerte salgsinntekten foreslår departementet at det skal tas hensyn til konsesjonskraftleveranser, jf. også avsnitt 11.5.2 i proposisjonen. Det er i tråd med Rødseth-utvalgets forslag. Konsesjonskraftforpliktelsen er knyttet til det enkelte kraftverk og er en ytelse til kraftkommunen som ble fastlagt gjennom konsesjonsvilkårene. Konsesjonskraften leveres til kostnadsbaserte priser, noe som normalt innebærer overføring av en økonomisk fordel fra kraftverket til konsesjonskraftmottaker. Departementet finner det ikke rimelig at kraftkommunene skal få konsesjonskraft, samtidig som skattegrunnlaget til kommunene fastsettes på grunnlag av markedspriser på den samme kraften.

       Departementet foreslår at den faktiske uttaksprofilen for konsesjonskraft legges til grunn i de tilfellene konsesjonskraftuttaket registreres i egne målere med timesoppløsning. For kraftverk der dette ikke skjer, foreslår departementet at en sjablon legges til grunn. Leveransene vil normalt følge typisk forbruksprofil i alminnelig forsyning, og kan derfor avvike fra kraftverkets produksjonsprofil. Departementet foreslår at uttaksprofilen for konsesjonskraftleveranser fastsettes sjablonmessig basert på normal forbruksprofil i alminnelig forsyning, med mindre det kan godtgjøres at en annen uttaksprofil bør legges til grunn.

       Departementet foreslår at de sjablonmessig fastsatte leveransene av konsesjonskraft i hvert tidsavsnitt prises til konsesjonskraftprisen. Kraftverkets overskytende produksjon i hvert tidsavsnitt prises til tilhørende spotpris. Dersom konsesjonskraftleveransen i et tidsavsnitt overstiger produksjonen, legges det til grunn at differansen dekkes med kjøp til tilhørende spotmarkedspris, som kommer til fradrag ved verdsettelsen.

       I noen tilfeller er det gitt konsesjon som omfatter flere kraftverk. Dette innebærer at forpliktelsen om å levere konsesjonskraft påhviler flere kraftverk samlet, uten at det i konsesjonsbetingelsene er tatt stilling til hvordan forpliktelsen skal fordeles på det enkelte kraftverk. I slike tilfeller foreslår departementet at konsesjonskraftforpliktelsen fordeles på de relevante kraftverk etter kraftverkenes årsproduksjon, med mindre skattyter kan godtgjøre at en annen fordelingsnøkkel bør anvendes.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 3.

       Departementet fremmer ikke Rødseth-utvalgets forslag om at industrikraftleveranser pålagt av Stortinget skal inngå i den normerte salgsinntekten, jf. også avsnitt 11.5.2 i proposisjonen. Stortingets pålegg om industrikraftleveranser gjelder bare Statkraft SF, som eies av staten. Men også kommunale og fylkeskommunale eiere har gitt pålegg om å levere kraft til spesielle formål. En stor del av kraftselskapenes produksjon selges dessuten på bilaterale kontrakter, av ulik varighet. De avtalte prisene kan på et bestemt tidspunkt ligge både over og under den løpende spotmarkedsprisen. Det vil være betydelige praktiske problemer dersom prisene i de enkelte kontraktene skal inngå i den normerte salgsinntekten, jf. bl.a. at vannkraftinntekten skal fastsettes for hvert enkelt kraftverk, jf. foran. Departementet foreslår at prisvilkårene i foretakenes kraftkontrakter ikke skal inngå i den normert salgsinntekten. Når all kraft, med unntak av konsesjonskraft, verdsettes til spotmarkedspris, vil det likebehandle all kraftproduksjon og sikre at eierne ikke kan påvirke vannkraftinntekten ved en særskilt prispolitikk.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til behandling av konsesjonskraft.

4.2.4 Nærmere om normprisene

Sammendrag

Tidsoppløsningen

       Departementets forslag innebærer at produksjonen i det enkelte kraftverk skal måles og registreres i hver time. Dette medfører store datamengder, og det vil være en del kraftverk som i dag ikke har nødvendig utstyr for timesmåling. Departementet har derfor vurdert hvorvidt en grovere tidsoppløsning enn timer burde foreslås, jf. avsnitt 7.6.1 i proposisjonen.

       Dersom grovere tidsoppløsning vesentlig reduserer de administrative kostnadene knyttet til å fastsette norminntekten, kunne det tilsi at en benyttet grovere tidsoppløsning selv om dette kan gjøre verdifastsettelsen mindre presis og kan øke faren for vridninger. Departementet legger imidlertid til grunn at de fleste kraftverkene av en viss størrelse har elektronisk utstyr for registrering, bearbeiding og lagring av produksjonsdata. Kraftforetakene nytter dette blant annet for å optimalisere den løpende produksjonen i kraftverkene. Departementet antar at for kraftverk med elektronisk måling og behandling av produksjonstall, har tidsoppløsningen liten betydning for kostnadene knyttet til registrering og lagring av produksjonsdata.

       Kostnadene ved å installere måle- og innsamlingsutstyr kan være betydelige, særlig for små kraftverk. Det vil derfor være nødvendig å kunne gi regler om unntak fra kravet om timesregistrering av produksjonen. I en kortere overgangsperiode kan det være behov for å nytte grovere tidsoppløsning enn timesregistrering også for kraftverk som har utstyr og rutiner for elektronisk registrering av produksjonsdata. Dette må ses i sammenheng med at det foreslås at de nye skattereglene skal tre i kraft fra 1. januar 1996. Nærmere regler om unntak fra krav om timesregistrering og eventuelle overgangsregler vil bli gitt i forskrift.

Målepunkt m.v.

       Når skattegrunnlaget skal fastsettes for det enkelte kraftverk, forutsetter dette at produksjonen er målt i det enkelte kraftverk. I skattegrunnlaget skal det bare tas med kraft som leveres til forbruk utenom kraftverket. Nærmere regler om målepunkt m.v. gis i forskrift.

       I de fleste tilfeller fastsetter Statnett Marked AS én spotmarkedspris som gjelder for hele landet. I noen tilfeller kan imidlertid spotmarkedsprisen i et gitt tidsintervall være forskjellig i ulike deler av landet. For at norminntekten skal reflektere markedsverdien av kraften i det enkelte kraftverket, må det derfor være spotmarkedsprisen som fastsettes for den regionen som kraftverket ligger som skal inngå i norminntekten for kraftverket.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt, og viser for øvrig til sine merknader om grunnrenteskatt og naturressursskatt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader foran under avsnitt 4.2.1 vedrørende bruk av spotmarkedspris ved inntektsfastsettelsen.

       Disse medlemmer har på denne bakgrunn ingen foranledning til å kommentere hvilken tidsoppløsning eller hvilke målepunkter som bør ligge til grunn for et spotpris basert system som Regjeringen foreslår.

4.2.5 Beregning av norminntekt ved investeringer

Sammendrag

       Ved nybygging eller utbygging av eksisterende anlegg vil det gå fem år før det foreligger fullstendige pris- og produksjonsdata for verket som kan inngå i den alminnelige taksering av norminntekten. Departementet har derfor vurdert hvordan markedsverdien av produksjonen skal fastsettes for de første fem årene etter at investeringene har skjedd.

       Departementet foreslår at vannkraftinntekten for helt nye kraftverk beregnes ut fra det første årets produksjon multiplisert med de tilhørende spotmarkedsprisene. Det foreslås at norminntekten gradvis fases inn som et rullerende gjennomsnitt over fem år av den normerte markedsverdien til fem års produksjon.

       For investeringer i eksisterende verk foreslår departementet at markedsverdien av produksjonen ikke justeres særskilt i forhold til de ordinære reglene for vannkraftinntekt. Forslaget må også ses i sammenheng med at dette kun vil få betydning for den normerte salgsinntekten i en kort overgangsfase. Investeringen vil da i første omgang påvirke produksjonen i investeringsåret, men ikke i de øvrige årene som inngår i det rullerende gjennomsnittet. Endret produksjon vil deretter gradvis fases inn i det rullerende gjennomsnittet. Etter fem år vil effekten av tilleggsinvesteringer være fullt reflektert i det rullerende gjennomsnittet av markedsverdien av produksjonen. Forslaget innebærer at det vil bli tatt hensyn til økningen i avskrivningene ved at det er inntektsårets avskrivninger som inngår fra det første året.

       Ved investeringer som gir produksjonsøkning kan forslaget medføre en noe for lav vannkraftinntekt ved at verdien av produksjonsøkningen gradvis fases inn i norminntekten.

       Ved betydelige og varige endringer i kraftproduksjonen i et kraftverk foreslår likevel departementet at det rullerende gjennomsnittet av de normerte salgsinntektene kan beregnes over et kortere tidsintervall. Slike unntak vil bli nærmere behandlet i forskrift.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

4.2.6 Overgangsordning

Sammendrag

       Ved innføring av nytt norminntektssystem må det fastsettes en overgangsordning for å beregne vannkraftinntekten og eiendomsskattetaksten. Overgangsordningen vil gjelde inntil de nye reglene er fullt ut innført. Det er behov for en overgangsordning fordi det trolig blir for ressurskrevende å beregne norminntekter fem år tilbake i tid etter de prinsippene som er beskrevet i dette kapitlet, dvs. tilbake t.o.m. 1992. En slik tilbakegående beregning ville dessuten gjort at norminntektene i stor grad ville bygd på observasjoner fra de første årene etter energiloven. Norminntekten ville da ha vært påvirket av de særlige forholdene i overgangsårene etter energiloven.

       Departementet foreslår derfor en overgangsordning basert på skjønnsmessige anslag på norminntekten for 1994 og 1995, jf. nærmere omtale i proposisjonen.

       For 1996 beregnes den takserte salgsinntekten etter de reglene som er foreslått i dette kapitlet. Sjabloninntekten for 1994 og 1995 må regnes om til kroneverdien i 1996 med konsumprisindeksen, og det må tas hensyn til at de normerte kraftprisene for prosentligningen har et annet referansepunkt i nettet enn spotmarkedsprisen. Gjennomsnittet av disse tre årene fastsettes som gjennomsnittlig markedsverdi av produksjonen og danner grunnlag for bl.a. vannkraftinntekten i 1996. For verk som er satt i drift i løpet av 1995 teller anslag for 1995 dobbelt. For verk som settes i drift i 1996 brukes prinsippene for nye verk.

       For gjennomsnittlig markedsverdi i 1997 foreslås det at sjabloninntekten for 1995 legges til grunn, sammen med takserte bruttoinntekter for 1996 og 1997 basert på departementets forslag. I 1998 vil den gjennomsnittlige markedsverdien være basert på takserte salgsinntekter for årene 1996, 1997 og 1998 etter reglene som foreslås. Departementet foreslår at for hvert påfølgende år tilføyes et nytt år i gjennomsnittsberegningen, slik at systemet er fullt ut innført for inntektsåret 2000. Den gjennomsnittlige markedsverdien i 2000 vil bestå av gjennomsnittet av fem års takserte bruttoinntekter etter reglene departementet foreslår.

       For regnskapslignede kraftverk foreslås det at en ikke nytter et rullerende gjennomsnitt ved fastsettelse av den normerte salgsinntekten for 1996. For regnskapslignede verk vil en ikke ha tilsvarende opplysninger for 1994 og 1995 som for de prosentlignede verkene. Det foreslås at vannkraftinntekten for 1996 for privat eide kraftverk fastsettes etter de reglene som er beskrevet foran, men at bare den normerte salgsinntekten for 1996 inngår. For 1997 foreslås det at det glidende gjennomsnittet for den normerte salgsinntekten beregnes over 1996 og 1997. På tilsvarende måte som for de tidligere prosentlignede kraftverkene foreslås det at for hvert påfølgende år tilføyes det et nytt år i gjennomsnittsberegningen, slik at systemet er fullt ut innført for inntektsåret 2000.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

4.3 NÆRMERE OM DRIFTSUTGIFTER

Sammendrag

       Ved fastsettelse av vannkraftinntekten skal driftsutgiftene trekkes fra. Rødseth-utvalget foreslår at det er de faktiske driftsutgiftene for det enkelte år eller for en lengre periode, som skal trekkes fra. Departementet har vurdert om driftsutgiftene bør fastsettes sjablonmessig eller om det skal være adgang til å trekke fra de faktiske driftsutgiftene for det enkelte år. Driftsutgifter direkte knyttet til kraftproduksjon vil bl.a. være lønn og personalkostnader, vedlikeholdsutgifter og materialkostnader. Utgifter som lønn og materialkostnader må antas å være relativt stabile.

       Med sikte på at vannkraftinntekten i størst mulig grad skal være tilpasset inntektspotensialet i det enkelte verk, foreslår departementet at en benytter de faktiske årlige driftsutgiftene. Ved å benytte de faktiske driftsutgiftene vil det på sikt bli en mer parallell utvikling i vannkraftinntekten og alminnelig inntekt. Departementet foreslår at det bare er driftsutgifter som regulært følger av kraftproduksjonen som skal være fradragsberettiget ved beregning av vannkraftinntekten. Av fradragsberettigede omkostninger kan nevnes lønn og andre personalomkostninger, omkostninger til administrasjon, vedlikehold, forsikring og pumping. Eventuelle årlige erstatningsutbetalinger til grunneiere skal også være fradragsberettiget. Omkostninger som ikke har betydning for produksjonen, men som vedrører andre deler av skattyterens virksomhet, f.eks. salg og overføring/distribusjon av kraft, kan ikke trekkes fra. Fordi norminntekten beregnes på grunnlag av spotmarkedspriser som er referert innmatet i nettet, må likevel kostnader som påløper ved å bringe kraften fra kraftverket til spotmarkedsprisens referansepunkt være fradragsberettiget, herunder påløpt innmatingsavgift.

       Det foreslås videre at det ikke gis fradrag for finanskostnader eller andre kostnader som ikke er henførbare til produksjonsvirksomheten.

       Departementet foreslår at driftsutgifter som er til nytte ved kraftproduksjon i flere verk, skal fordeles på en måte som er egnet til å gi samsvar mellom utgiftsandel og den nytten hvert verk har av utgiften. Tilsvarende fordeling skal foretas for utgifter som er felles for kraftproduksjon og annen virksomhet som skattyteren driver.

       Departementet vil, i tråd med flertallet i Rødseth-utvalget, tilrå at eiendomsskatt og konsesjonsavgifter skal være fradragsberettiget ved beregning av vannkraftinntekten. Etter gjeldende regler for prosentligning skal eiendomsskatten trekkes fra ved beregning av den takserte formuesverdien av kraftverket. I tråd med gjeldende regler vil eiendomsskatten også være fradragsberettiget ved fastsettelse av alminnelig inntekt. Med sikte på at alminnelig inntekt og vannkraftinntekt om lag skal ha en parallell utvikling på sikt, er departementet enig med Rødseth-utvalget i at eiendomsskatten bør trekkes fra også ved beregning av vannkraftinntekten.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 4.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

       Komiteen viser til at Regjeringens forslag til avgrensning av hvilke driftsutgifter som skal kunne trekkes fra ved fastsettelsen av vannkraftinntekten på denne bakgrunn er uaktuelt og derfor avvises.

4.4 NÆRMERE OM AVSKRIVNINGER

Sammendrag

       Rødseth-utvalgets flertallsforslag til avskrivningssystem (vedlikeholdsavskrivninger) er svært komplisert. Forslaget om vedlikeholdsavskrivninger må ses i sammenheng med at utvalget foreslår at de samme opplysningene skulle benyttes for å beregne takstene for eiendomsskatt og formuesskatt. Det må også ses i sammenheng med at Rødseth-utvalget foreslår at driftsmidlene i kraftsektoren skal saldoavskrives ved fastsettelse av alminnelig inntekt. Saldoavskrivninger gir avtakende avskrivninger over driftsmidlets levetid og flere satser i gjeldende saldoregler er relativt høye. Hvis saldoavskrivningene fullt ut hadde inngått ved beregning av vannkraftinntekten, ville det være større sannsynlighet for at vannkraftinntekten kunne ha blitt null eller negativ de første årene etter at et nytt kraftverk var satt i drift, eller ved større investeringer i eksisterende kraftverk.

       Beregning av vedlikeholdsavskrivninger ville etter departementets oppfatning blitt svært arbeidskrevende, jf. nærmere vurdering under avsnitt 7.5.4 i proposisjonen. Departementet vil frarå at en bruker vedlikeholdsmetoden ved fastsettelse av avskrivninger ved beregning av vannkraftinntekten.

       Departementet foreslår at de ordinære skattemessige avskrivningene som trekkes fra ved beregning av alminnelig inntekt, også trekkes fra ved beregning av vannkraftinntekten. Når de skattemessige avskrivningene trekkes fra både i alminnelig inntekt og i vannkraftinntekten, bidrar det på sikt til en mer parallell utvikling i de to skattegrunnlagene. Ut fra formålet med vannkraftinntekten og av effektivitetshensyn, er det viktig at det tosporede systemet er innrettet slik at vannkraftinntekten ikke systematisk øker i forhold til skatten på alminnelig inntekt. Dette vil også være et vesentlig enklere opplegg enn Rødseth-utvalgets forslag til vedlikeholdsavskrivninger. Departementet foreslår at driftsmidler spesielt knyttet til kraftproduksjon skal avskrives lineært ved fastsettelse av alminnelig inntekt. De årlige avskrivningene vil bli vesentlig mer stabile enn om en hadde benyttet saldoavskrivninger for viktige og betydelige driftsmidler. Ved å benytte lineære avskrivninger i vannkraftinntekten for særskilte driftsmidler i kraftproduksjonen, oppnås mye av den samme stabiliteten som Rødseth-utvalget la opp til ved å bruke vedlikeholdsavskrivninger.

       Etter departementets forslag skal bl.a. bygninger (unntatt kraftstasjoner) og mindre driftsmidler avskrives etter saldometoden. Også etter forslaget fra flertallet i Rødseth-utvalget ville en i praksis vært nødt til å bruke saldoavskrivninger, eventuelt sjabloner, for å ta høyde for kostnader knyttet til utskifting av driftsmidler med relativt kort levetid.

       Et flertall i Rødseth-utvalget foreslår at kapital som har tilnærmet uendelig levetid, som f.eks. fyllingsdammer og tunneler, ikke bør være avskrivbare. Selv om tunneler og dammer fysisk sett kan ha tilnærmet uendelig levetid, kan teknisk framgang gjøre det hensiktsmessig å skifte ut eller oppruste driftsmidlene. Likeledes kan verdien av driftsmidlene reduseres som følge av strukturelle endringer i markedene. Det vil si at driftsmidlene har en økonomisk depresiering selv om det fysiske kapitalslitet er tilnærmet lik null. Departementet mener derfor at en bør ta hensyn til det økonomiske verdifallet knyttet til dammer og tunneler ved beregning av vannkraftinntekten.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-2 nr. 4 bokstav c.

       Ved utleie av kraftverk kan det oppstå spørsmål om leietakeren reelt må anses som eier. Spørsmålet om hvem som skatterettslig skal regnes som eier av et utleieobjekt må avgjøres ved en konkret vurdering av partenes rettigheter, plikten og risiko etter avtaleforholdet, herunder om leietaker eventuelt har rett til å overta eiendomsretten under eller ved utløpet av leieperioden. Ved leieforhold som reelt innebærer en overdragelse av eiendomsrett, anses leieren som eier også i forhold til reglene om beskatning av kraftverk.

       Gevinst/tap ved realisasjon av driftsmidler er skattepliktig/fradragsberettiget ved regnskapsligningen. For driftsmidler som ikke inngår på samlesaldo skal gevinsten/tapet føres på en separat gevinst- og tapskonto. Gevinsten/tapet vil så normalt inntektsføres/fradragsføres med minimum/maksimum 20 % pr. år. Departementet foreslår at slike gevinster/tap inngår i beregningen av vannkraftinntekten på samme måte som i alminnelig inntekt. Dette sikrer en mest mulig parallell utvikling i de to skattegrunnlagene over tid. I praksis antar departementet at det vil være et begrenset kjøp og salg av brukte, betydelige driftsmidler i kraftsektoren.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går på denne bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen.

4.5 ANVENDELSESOMRÅDET FOR REGLENE OM VANNKRAFTINNTEKT M.V.

Sammendrag

       Vannkraftinntekt skal etter departementets forslag fastsettes for hvert kraftverk den skattepliktige eier og driver. Skattytere som har en evigvarende rett til en viss andel av produksjonen ved et verk, mot å dekke en forholdsmessig andel av verkets investerings- og driftsomkostninger, må anses for å eie og drive verket i relasjon til denne bestemmelsen, jf. Utv. 1973 s. 110, se nærmere omtale av dette i avsnitt 6.7.2.

       Det foreslås at det ikke skal fastsettes vannkraftinntekt for verk som ikke er satt i drift, eller hvor driften er lagt ned. Etter gjeldende regler og etter forslaget, vil det heller ikke bli tilordnet alminnelig inntekt for kraftverk som ikke er satt i drift, eller hvor driften er opphørt. Kraftverk under oppføring anses ikke å være inntektsskapende, og inntekt kan derfor ikke beskattes før anlegget er ferdig og kraftlevering har begynt.

       Den takserte verdien av produksjonen vil bli lavere i år med midlertidig stans i produksjonen. Etter forslaget skal den takserte verdien av produksjonen inngå i vannkraftinntekten som et rullerende gjennomsnitt over fem år. Det innebærer at effekten på beregnet vannkraftinntekt av midlertidig stans i produksjonen vil bli dempet i år med produksjonsstans, samtidig som den takserte inntekten i de fire påfølgende år vil være påvirket av produksjonsstansen.

       Etter departementets forslag skal vannkraftinntekten fastsettes for hvert enkelt kraftverk. Definisjonen av « kraftverk » bør samsvare med den avgrensing som allerede følger av skattelovens alminnelige regler for inntekts- og formuesskatt.

       Hvert enkelt kraftverk skal i henhold til skatteloven §§ 18 og 19 beskattes der det ligger. Uttrykket « kraftverk », slik dette er brukt i skatteloven, er definert i vedlegg til Riksskattestyrets rundskriv av 21. juni 1965 nr. 400/A.

       I arbeidet med forslaget i denne proposisjonen har departementet lagt til grunn en noe videre definisjon av « kraftverk » enn det som er brukt i rundskrivet fra Riksskattestyret. Departementet har lagt til grunn at et kraftverk omfatter alle tilhørende regulerings- og pumpeanlegg eller andel i slike, men unntatt overførings- og distribusjonsnett. Departementet foreslår at denne noe utvidede definisjonen av kraftverk legges til grunn for vannkraftinntekten. Det vil være fradragsrett for utgifter og avskrivninger som knytter seg til reguleringsanlegg m.v., eller andel i slike, fordi dette er utgifter til kraftproduksjonen. Tilsvarende skal det være fradragsrett for kostnader som påløper ved å bringe kraften fra kraftverket til norminntektens referansepunkt, herunder påløpt innmatingsavgift. Disse kostnadene bør komme til fradrag fordi norminntekten beregnes på grunnlag av spotmarkedspriser som er referert innmatet i nettet.

       Departementet foreslår at kraftverk hvor samlet påstemplet merkeytelse er mindre enn 10.000 kVA, ikke skal omfattes av ordningen med vannkraftinntekt. Forslaget innebærer at det ikke skal beregnes vannkraftinntekt for om lag 3 % av samlet vannkraftproduksjon. Etter departementets oppfatning ville det samlede skattesystemet blitt unødvendig komplisert dersom ordningen med vannkraftinntekt også skulle gjelde de minste kraftverkene. Det må kunne antas at inntektsskatten til kraftkommunene fra slike kraftverk uansett er liten. For øvrig skal skattleggingen av kraftverk være uavhengig av størrelsen.

       Departementet foreslår at kommuner som er skattekreditor for skatt av vannkraftinntekt kan gjøre avtale med skattyter om fritak for denne skatten. Det antas at dette vil være mest aktuelt for kommunalt og interkommunalt eide kraftverk.

       Det vises til utkast til § 19 A-2 nr. 1 og nr. 6.

       Departementet vil senere komme tilbake til utformingen av vannkraftinntekt ved utleie av kraftverk.

       Formålet med vannkraftinntekten er at kraftkommunene skal sikres en nedre grense for inntektsskatten. Departementet foreslår derfor at det også skal beregnes vannkraftinntekt hvis et kraftverk overdras i løpet av inntektsåret.

       Det foreslås at driftsutgifter og avskrivninger fordeles mellom kjøper og selger på tilsvarende måte som ved fastsettelse av alminnelig inntekt ved overdragelse av virksomhet. Ved salg av kraftverk i løpet av inntektsåret følger det av gjeldende rett at kjøperen av kraftverket tilordnes årets avskrivninger. Inntekter og utgifter fordeles på kjøper og selger slik de faktisk har påløpt. Markedsverdien i overdragelsesåret fastsettes på vanlig måte. Departementet foreslår imidlertid at den takserte markedsverdien av produksjonen i kraftverket (gjennomsnitt over siste fem år) fordeles forholdsmessig mellom kjøper og selger etter eiertiden i det året hvor kraftverket overdras.

       Den takserte markedsverdien av produksjonen er etter forslaget et rullerende gjennomsnitt over fem år. Det foreslås at ved overdragelse av kraftverk beholder den nye eieren den historiske delen av den takserte markedsverdien av produksjonen. I det første hele inntektsåret den nye eieren eier kraftverket, vil det rullerende gjennomsnittet av markedsverdien av produksjonen bestå av vel en femdel av markedsverdien av kraftproduksjon som kan henføres til den nye eieren og resten vil være basert på produksjonstall som kan henføres til tidligere eier.

       Det vises til utkast til § 19 A-2 nr. 5.

       Det foreslås at vannkraftinntekt skal utlignes i sammenheng med ordinær ligning av alminnelig inntekt, dvs. i året etter inntektsåret. Det må utarbeides skjema der skattyter gir opplysninger om de komponentene som inngår ved fastsettelsen av vannkraftinntekten, bl.a. foregående års markedsverdi av produksjonen, inntektsårets driftskostnader, avskrivninger, samt skatter og avgifter. Opplysninger om årets produksjon pr. time til beregning av markedsverdi av produksjonen må oppgis særskilt. Departementet vil gi nærmere regler om dette i forskrift.

       Det foreslås ikke særskilte regler for betaling av skatt på vannkraftinntekt. Ved utskriving av forhåndsskatt for etterskuddspliktige må det dermed tas hensyn til eventuell skatt på årets vannkraftinntekt.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt.

4.6 FORDELING MELLOM KOMMUNENE

Sammendrag

       Kraftverk strekker seg ofte over flere kommuner. Alminnelig inntekt fra produksjon av kraft ved et kraftverk skal fordeles etter formuesverdiene i hver kommune, jf. skatteloven § 19 d. Tilsvarende er formuesverdiene i hver kommune i dag direkte avgjørende for tilordning av skattegrunnlag ved prosentligningen. Også innenfor departementets forslag til nytt skattesystem vil det være nødvendig å fordele den takserte formuesverdien av kraftverk på kommuner.

       Reglene for fordeling av kraftverksformue er gitt i skatteloven § 19 a til c. Den takserte formuen er, sammen med teknisk verdi av reguleringsanlegget, en viktig størrelse ved fordeling av skatten. Departementets forslag til å taksere formuen i kraftverk er omtalt i kap. 11 i proposisjon.

       Samlet sett vil en fordeling av formuen taksert etter departementets forslag til takseringsregler kombinert med reglene i skatteloven § 19 a til c, kunne gi store omfordelingseffekter mellom de kommunene kraftverket strekker seg over. Disse omfordelingene ville være uten betydning for foretakene og staten. For enkeltkommuner kunne virkningene imidlertid bli store.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at formuen fordeles etter de samme relative andelene som gjelder for prosentligningen i inntektsåret 1995. Departementets forslag betyr at eventuelle endringer i skatten tilordnet et kraftverk som følge av departementets forslag, vil slå prosentvis relativt likt ut for de kommunene kraftverket strekker seg over, gitt at ingen av de aktuelle kommunene hadde skattefritak for verket i 1995. Departementet ser på dette som en midlertidig ordning, og vil gjennomgå fordelingsreglene når en har fått erfaring med virkningene av de nye skattereglene for kraftforetak.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 d.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at alminnelig inntekt fra kraftproduksjon ved et kraftverk skal fordeles etter formuesverdiene i hver kommune. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å fordele formuesverdiene i kraftselskaper mellom kommunene etter de samme relative andeler som gjelder for prosentligningen i inntektsåret 1996. Komiteen viser til at kraftskattereformen forutsettes iverksatt ett år senere enn Regjeringen har forutsatt. Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til skatteloven § 19 bokstav d:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 bokstav d skal lyde:

       Komiteen viser når det gjelder formuesskatten, til sine merknader under kap. 7 i denne innstillingen.

5. Samordning av skatt på vannkraftinntekt og ordinær overskuddsskatt

SAMMENDRAG

       Et skattesystem der kommunene skal være sikret et takstbasert minstenivå på skatten, samtidig som foretakene skal betale skatt på grunnlag av det skattemessige overskuddet (alminnelig inntekt), krever særskilte samordningsregler.

       Samordningssystemet skal ivareta to hovedhensyn. For det første bør systemet være slik at kommunene over tid i hovedsak får inntektsskatt som ved den ordinære overskuddsbeskatningen. For det andre bør beskatningen av foretakene i hovedsak gi samme skattebelastning som ved ordinær overskuddsskatt. Departementet legger også til grunn at samordningssystemet ikke skal innebære at kraftverkskommuner får høyere skatteinntekter på bekostning av andre kommuner som foretaket er skattepliktig til.

       I foretak der det blir et restoverskudd i alle verkene, får samordningen ingen betydning. Samordningsreglene er rettet inn mot situasjoner der det oppstår et restunderskudd, dvs. der vannkraftinntekten beregnet for verket er høyere enn den alminnelige inntekten kommunen er tilordnet fra foretaket gjennom reglene for stedbunden beskatning.

       Formålet med å innføre en vannkraftinntekt er i første rekke at kommunene skal kunne regne med et visst minstenivå for inntektsskatten fra kraftproduksjon. Hensikten er ikke en systematisk økning i skatteinntektene i forhold til ordinær overskuddsbeskatning. Det er derfor viktig at kommuner som i ett eller flere år har mottatt skatt på vannkraftinntekt, får fradrag i den tilordnede inntektsskatten tilsvarende differansen mellom skatt på vannkraftinntekt og skatt på alminnelig inntekt, med rente, hvis det oppstår et restoverskudd. Dette hensynet er ivaretatt gjennom punkt (iv) i forslaget til flertallet i Rødseth-utvalget, jf. s. 104 i proposisjonen.

       Prinsippet om at kommunene senere skal trekke fra det de tidligere har fått i ekstra skatteinntekter sammenlignet med en ordinær skatt på alminnelig inntekt, kan ses uavhengig av om det er staten, foretakene eller begge som tidligere har betalt merskatten til kommunen.

       Virkningen av samordningen vil avhenge av vannkraftinntektens størrelse, gjeldsgrad, lønnsomhet m.v., og av hvordan foretaket er organisert. Betydningen av vannkraftinntekten vil isolert sett være større jo høyere gjeld foretaket har, og jo lavere lønnsomheten er. Et for høyt nivå på vannkraftinntekten kan føre til at skatt på vannkraftinntekt blir en permanent merskatt på særlig de mindre lønnsomme kraftverkene. Det vil gi en høy samlet marginalskatt som kan hindre samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer og opprustninger.

       Ved utformingen av samordningssystemet må det tas stilling til hvilken rolle staten skal ha. Hvis det innføres en refusjonsordning, blir samordningen et forhold kun mellom kommunen og staten. Det innebærer at staten overfører til kommunen hele differansen mellom skatt på vannkraftinntekt og tilordnet skatt på foretakets alminnelige inntekt, nedenfor kalt skattedifferansen. Ordningen kan kalles en ren refusjonsmodell.

       Alternativt kunne en tenke seg at statens refusjon ble gitt til foretaket, etter at dette hadde betalt skatt på vannkraftinntekt til kommunen. En slik omvei på refusjonen vil imidlertid komplisere regelverket, og endre lite på realitetene i forhold til en ren refusjonsmodell.

       Hvis staten ikke trekkes inn, blir ordningen kun et forhold mellom kommunen og foretaket. Foretaket må da betale skatt på grunnlag av vannkraftinntekten hvis denne er høyere enn foretakets alminnelige inntekt tilordnet kommunen, og foretaket vil ha krav på å få tilbakebetalt skattedifferansen, med rente, hvis det oppstår et restoverskudd. Denne ordningen kan kalles en ren framføringsmodell.

       Flertallet i Rødseth-utvalget har valgt en mellomløsning. Staten har her en viktig rolle, siden skattedifferansen kan samordnes med skatt til skattefordelingsfondet inneværende og de fem foregående årene. Dermed vil foretakene og staten i prinsippet dele belastningen. Flertallet i Rødseth-utvalget uttaler følgende om hvorfor staten bør trekkes inn i samordningssystemet ( NOU 1992:34 , s. 134):

       For ulønnsomme utbygginger, dvs. utbygginger der avkastningen er lavere enn normalavkastningen, vil tilordnet alminnelig inntekt til kommunene permanent kunne ligge under vannkraftinntekten. Valget av samordningsmodell vil i dette tilfellet avgjøre om skatt på vannkraftinntekt blir en faktisk ekstra belastning på foretaket eller på staten.

       Rødseth-utvalget har forutsatt at den merskatten foretakene eventuelt må betale, skal framføres med rente. På denne måten ønsker en å forhindre at skatten målt i nåverdi blir høyere for foretak som i perioder må betale skatt på grunnlag av vannkraftinntekt. I avsnitt 9.5 i proposisjonen er det en drøfting av hvilken rente som bør benyttes for dette formålet.

       Samordningssystemet som flertallet i Rødseth-utvalget foreslår vil bli svært komplisert. Valget bør derfor etter departementets syn stå mellom et system med full refusjon eller en ren framføringsmodell. Hensynet til å ha så enkle regler som mulig må tillegges vekt også hvis ligningen av kraftforetak i stor grad skal skje gjennom sentralskattekontoret for storbedrifter, jf. avsnitt 14.1 i proposisjonen.

       For foretakene kan en ren framføringsmodell innebære en ulempe. Foretakene vil bli påført en likviditetsbelastning, og i noen tilfeller kan skatten på vannkraftinntekten bli permanent og foretaket får en ekstraskatt i forhold til den ordinære skatten på alminnelig inntekt. I praksis innebærer det tosporede systemet med en ren framføringsmodell at foretaket må yte lån til kraftkommunene i år der tilordnet skatt på alminnelig inntekt fra foretaket er mindre enn den takserte vannkraftinntekten. Dette kan øke risikoen ved å investere i kraftverksprosjekter hvor lønnsomheten er antatt å være marginal. Departementet vil likevel foreslå at skatt på vannkraftinntekt og skatt på tilordnet alminnelig inntekt i kommunen fra foretaket samordnes gjennom en framføringsordning. Det innebærer at foretakene hvert enkelt år må betale skatten på vannkraftinntekt i de tilfellene den ligger over den tilordnede skatten på alminnelig inntekt. Skattedifferansen vil bli framført med rente og avregnet mot senere års skatt på den delen av alminnelig inntekt som ligger over vannkraftinntekten.

       Når en først velger et system der kommunen skal være garantert en nedre grense for skatt fra det enkelte kraftverket, er det naturlig at den årlige skattedifferansen betales av foretakene. En alternativ løsning der staten årlig refunderer differansen til foretakene, vil bære preg av en ren overføringsordning fra staten, som kan svekke statens finanser. Gitt rimelige forutsetninger om kraftprisene, er det grunn til å anta at betydningen av vannkraftinntekten heller ikke i årene framover vil representere en stor belastning for foretakene med den satsen for vannkraftinntekt som er foreslått. Hadde derimot satsen for vannkraftinntekt vært satt høyere, kunne det tilsi at en i stedet valgte en refusjonsmodell.

       Flertallet i Rødseth-utvalget foreslår at foretak som må betale en « merskatt » skal kunne framføre denne med rente. Departementet foreslår også en slik renteberegning på framført « merskatt ». Departementet foreslår at en benytter den samme risikojusterte renten som for eiendomsskatten og skatten på grunnrenten, jf. avsnitt 9.5 i proposisjonen. Bakgrunnen for forslaget om å bruke en risikojustert rente, og ikke en vanlig lånerente, er at det er en viss risiko for at foretakene ikke kommer i overskuddsskatteposisjon, slik at de dermed ikke får motregnet en eventuell merskatt på vannkraftinntekt mot overskuddsskatten. Det vil være hensiktsmessig å benytte en etterskattrente, fordi framtidig tilbakeføring fra kommunen til foretaket etter forslaget ikke skal inngå i alminnelig inntekt, men kommer til direkte fradrag i overskuddsskatten.

       Departementet foreslår at framførbar skattedifferanse skal kunne framføres uten tidsbegrensning, og at den heller ikke skal falle bort dersom skattyter opphører med virksomheten. For at skattyter skal kunne nytte skattedifferansen, er det imidlertid nødvendig at det er utlignet skatt på alminnelig inntekt i kommunen som den kan føres mot. Framførbar merskatt skal etter forslaget ikke kunne overføres til andre skattesubjekter.

       Departementet har lagt betydelig vekt på at satsen for beregning av vannkraftinntekt ikke bør være for høy. En høy vannkraftinntekt kan hindre at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer blir gjennomført. En høy vannkraftinntekt, sammen med en videreføring av eiendomsskatten, vil motvirke målet om en lønnsomhetsavhengig beskatning av kraftforetakene. Hensynet til en viss grad av stabilitet i skatteinntektene fra kraftforetak til kommunene kan trekke i motsatt retning. Etter en samlet vurdering vil departementet derfor foreslå en sats på vannkraftinntekten på 35 %. Regjeringens forslag innebærer en høyere sats enn den flertallet i Rødseth-utvalget la til grunn. Dette må blant annet ses i sammenheng med forslaget om å oppheve formuesskatten. Forslaget til nye skatteregler vil samlet sett gi en mer lønnsomhetsbasert beskatning av kraftforetakene. Dette er et viktig hensyn bak hele kraftskattereformen.

       Etter departementets oppfatning vil dette forslaget sikre kommunene en nedre stabilitet i inntektsskatten fra kraftforetak, samtidig som det tosporede inntektsskattessystemet over tid normalt må antas å virke som en ordinær overskuddsskatt for foretakene.

KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen viser til merknader under kap. 4.1 hvor en samlet komité går imot forslaget om å innføre skatt på vannkraftinntekt. Komiteen peker på at det på denne bakgrunn ikke er behov for spesielle regler for samordning av ordinær overskuddsskatt og skatt på vannkraftinntekt. Komiteen går derfor imot forslaget fra Regjeringen.

6. Skatt på grunnrente

6.1 INNLEDNING

Sammendrag

       Vannkraft er en av Norges viktigste naturressurser, og produksjon av vannkraft kan gi grunnrente. Rødseth-utvalget definerer grunnrente i vannkraftsektoren slik ( NOU 1992:34 , s. 169):

       Helt siden århundreskiftet har utgangspunktet vært at vannkraften er en nasjonal ressurs som skal disponeres til beste for hele samfunnet. Den private eiendomsretten har følgelig vært underlagt særlige begrensninger siden kraftutbyggingen startet. Rødseth-utvalget viser til at dette har kommet til uttrykk i lovgivningen på en rekke punkter.

       Departementet legger vekt på at grunnrente er et godt skatteobjekt. En skatt som kun belaster grunnrenten, dvs. der normalavkastningen er skjermet fra skatten på grunnrenten, virker nøytralt på bedriftenes investeringsbeslutninger i den forstand at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer gjennomføres uavhengig av skatten på grunnrenten. Dessuten har skattlegging av grunnrente den fordelen at skattegrunnlaget ikke kan flyttes over landegrensene.

       En omlegging av skattesystemet der økt proveny fra skatten på grunnrenten benyttes til å redusere lønnsomhetsuavhengige skatter, bidrar til å redusere effektivitetstapet i økonomien uten at skattebyrden for foretakene økes. Dette er i tråd med prinsippene som lå til grunn for skattereformen i 1992. Departementet foreslår på denne bakgrunn en særskatt på grunnrenten, og at denne kommer til erstatning for produksjonsavgiften.

       Departementets prinsipielle utgangspunkt er at det er staten som skal disponere skatteprovenyet fra grunnrenten ettersom vannkraften er en nasjonal ressurs som bør komme hele samfunnet til gode. Kommunene og fylkeskommunene får dessuten en andel av grunnrenten gjennom de øvrige delene av skattesystemet. Ut fra en samlet vurdering foreslås det imidlertid at fylkeskommunene også får en andel av skatten på grunnrenten, og at den fylkeskommunale skattøren reduseres tilsvarende. Fylkeskommunenes samlede skatteinntekter fra kraftsektoren blir dermed ikke påvirket av at de får en andel av skatten på grunnrenten.

       Flertallet i Rødseth-utvalget drøfter ulike alternativer til skatt på grunnrente. Disse omtales i avsnitt 9.2. i proposisjonen.

       I avsnitt 9.3 gjengis høringsuttalelser vedrørende skatt på grunnrente. Avsnitt 9.4 inneholder departementets vurderinger av og forslag til utforming av skatten på grunnrenten. I avsnitt 9.5 gis en nærmere drøfting av de skattemessige normrentene som skal benyttes i departementets forslag til nye skatteregler.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 6 i fellesmerknad under kap. 2 hvor flertallet går inn for at det innføres en grunnrenteskatt på 27 % som i sin helhet skal tilfalle staten.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Rødseth-utvalget definerer grunnrente i vannkraftsektoren som « den kapitalavkastningen utover avkastningen i andre næringer som oppstår fordi det er en gitt tilgang på utbyggbare vassdrag ». Med dette forstås at utnytting av knappe naturressurser gir opphav til en meravkastning utover det som er normal avlønning av arbeidskraft, kapital og andre innsatsfaktorer i alternativ virksomhet. Grunnrenten skyldes ikke ressursknappheten i absolutt forstand, men at det er økende marginale kostnader forbundet med utbygging, jf. Aarbakke-gruppens utredning NOU 1989:14 . Her heter det videre at grunnrenten i kraftproduksjon er spesiell for land med el-forsyning basert på vannkraft.

       Disse medlemmer mener at vannkraften er en nasjonal ressurs, men med en sterk lokal forankring. Vannkraftressursene bør derfor disponeres til beste for hele samfunnet. Dette gjenspeiles også i at den private eiendomsretten til vannkraftressursene har vært underlagt særlige begrensninger siden kraftutbyggingen startet. Disse medlemmer mener prinsipielt at grunnrenten i kraftsektoren ikke bør ses i sammenheng med vannkraftens lokale tilknytning, og at grunnrenten derfor bør forvaltes av staten. Disse medlemmer viser til at kommunene har en andel i grunnrenten gjennom utformingen av eiendomsskatten.

       Disse medlemmer er enig med departementet i at grunnrenten er et godt skatteobjekt fordi skatt på grunnrente vil virke nøytralt på bedriftenes investeringsbeslutninger og fordi skattegrunnlaget ikke kan flyttes over landegrensene. Disse medlemmer slutter seg derfor til at det innføres skatt på grunnrente i stedet for dagens statlige produksjonsavgift. Dette vil bidra til å redusere effektivitetstapet i økonomien fordi beskatningen endres i lønnsomhetsorientert retning. Disse medlemmer peker på at dette er i tråd med prinsippene som lå til grunn for skattereformen i 1992.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at kraftselskapene beskattes for grunnrenten i kraftproduksjonen ved hjelp av en rekke skatteformer i tillegg til den særskilte grunnrenteskatten som nå foreslås. Disse medlemmer mener eiendomsskatten, konsesjonskraft til vertskommuner og hjemfall til staten av privat eide kraftverk er ordninger som i sum representerer en betydelig overføring av grunnrente til det offentlige. Disse ordningene bør sees i sammenheng med nivået på den grunnrenteskatt som nå foreslås.

       Disse medlemmer mener vannkraften er en nasjonal ressurs med en sterk lokal forankring. Når disse medlemmer i denne innstilling går inn for en naturressursskatt til kommunene er dette også for å la kommunene få direkte del i grunnrenten. Disse medlemmer mener derfor at naturressursskatten må samordnes med grunnrenteskatten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går imot Regjeringens forslag om å innføre en grunnrenteskatt til staten og peker på at grunnrenten beskattes via energiskatten. Disse medlemmer mener at innretningen av skattesystemet vil bli langt enklere og bedre med en modell basert på ordinær overskuddsskatt kombinert med en energiskatt.

       Disse medlemmer vil peke på at skatt på grunnrente til staten er en ny skatteform for Fastlands-Norge som tidligere bare er brukt i skattlegging av olje og gass på kontinentalsokkelen. Grunnrenteskatt er en form for eiendomsskatt til staten for det som kalles knappe, nasjonale naturressurser. Disse medlemmer skiller prinsipielt klart mellom olje og gass som en nasjonal ressurs og vannkraft som en lokal ressurs som stilles til disposisjon for storsamfunnet. Staten er største skatte- og avgiftskreditor for kraftsektoren gjennom skatteartene elektrisitetsavgift og merverdiavgift som ikke behandles i denne innstilling. Grunnrentebeskatning er det viktigste enkeltelement i det nye kraftskattesystemet. Dette er en del av det fremtidige skattesystemet, som disse medlemmer er imot, der man går over fra inntektsskatter til eiendomsskatter. Grunnrenteskatt forutsetter at høyeste markedspriser brukes som skattegrunnlag. For kraftverk betyr det spotprisen i det kommende, kortsiktige markedet for tilfeldig kraft i Nord-Europa. Beskatning på grunnlag av fiktive priser (spot) i stedet for faktiske priser vil drive prisene på strøm oppover og derved systematisk undergrave norsk nærings- og samfunnslivs konkurransefortrinn med billig, miljøvennlig energi.

       Disse medlemmer viser til at komitéflertallets forslag til beregning av skatt på grunnrente til staten i realiteten vil føre til en straffeskatt for de kommunale og fylkeskommunale kraftforetak som velger å tilby billig kraft til sine innbyggere i stedet for å selge kraften i markedet for tilfeldig kraft. Dette er en økonomisk sanksjon som vil undergrave denne tradisjonelle målsetting for offentlig eide kraftforetak, selv om komitéflertallet ikke støtter Regjeringens forslag til å påby markedsmessige vilkår i kraft solgt lokalt. Disse medlemmer viser til sine merknader under pkt. 3.3. Komitéflertallets forslag til beregning av skatt på grunnrente til staten vil også på sikt føre til en undergraving av kommunale og fylkeskommunale kraftforetaks interesse i å inngå langsiktige kontrakter med norsk næringsliv for å la dem dra nytte av rimelig kraft. Billig strøm er på det internasjonale plan en viktig faktor både for lokalisering og utbygging av industri. Et eksempel på dette er Quebec i Canada som i en årrekke har tiltrukket seg store investeringer fra internasjonale selskaper ved å tilby billig strøm, herunder Elkem som eier et smelteverk der. Mens andre land styrker sine konkurransefortrinn, velger komitéflertallet å gå inn for et skattesystem som svekker de naturgitte fortrinn Norge har. Billig strøm kompenserer fullt ut for transportkostnadene ved industrilokalisering langt unna de viktigste markedene. Disse medlemmer mener at komitéflertallets forslag til beregning av skatt på grunnrente til staten på sikt undergraver norsk industris konkurransedyktighet.

       Disse medlemmer vil også vise til at komitéflertallets forslag vil føre til økning av strømprisene som vil dreie forbruket over til fossile energikilder. Dette er negativ miljøpolitikk i strid med det politiske mål om å redusere CO₂-utslipp til atmosfæren. Dersom forslaget om å innføre CO₂-avgift på all industrivirksomhet vedtas samtidig som vi mister vårt konkurransefortrinn med rimelig elektrisk kraft, vil dette bety at norsk industri står overfor en kraftig forverring av de generelle rammevilkår.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har lagt til grunn for sin skattemodell at vannkraften er en nasjonal ressurs med lokal forankring. Disse medlemmer mener det er riktig at grunnrenta fra naturressursene kommer hele samfunnet til gode. Disse medlemmer viser til Rødseth-utvalget som påpeker at « den foreslåtte produksjonsavgifta er lite egna til å trekkja inn grunnrente ». Etter disse medlemmers vurdering er det fornuftig å sikre staten inntekter gjennom beskatning eller avgifter på bruk av ressurser eller andre grunnrenteobjekter. Når Norge ikke lenger har en sterk konsesjonslovgivning og energisektoren er liberalisert, mener disse medlemmer det er svært viktig at samfunnet sikrer seg tilgangen på grunnrenteinntektene gjennom skattesystemet. Prognosene viser at det vil oppstå betydelige overskudd i kraftselskapene i årene framover. Disse medlemmer mener det er riktig at samfunnet får del i denne ekstraprofitten, og vil på denne bakgrunn støtte systemet med grunnrentebeskatning. Disse medlemmer vil imidlertid legge til grunn at fylkeskommunene får en rimelig andel av inntektene fra grunnrentebeskatningen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er for en grunnrenteskatt som inndrar til fellesskapet størst mulig - og over tid en økende - del av den ekstraprofitten som tilfaller de som har råderett over naturressursen vannkraft. Dette vil bli et viktigere og viktigere spørsmål i ei framtid med knapphet på fornybar energi og dermed økende kraftpriser.

       Men dette medlem støtter ikke forslaget som Regjeringa har laga om en såkalt grunnrenteskatt til staten. For Regjeringas forslag vil jo bety at en økende del av den samla kraftskattesummen i Norge vil tilfalle staten. Den økonomiske ansvarsfordelinga mellom den sentrale statsmakta og fylker/kommuner er blitt drastisk forandra bare i løpet av det siste tiåret. Nesten all den tjenesteytinga som til sammen omtales som velferdsstaten, er nå blitt kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar. Regjeringa varsler - bl.a. i årets kommuneøkonomiproposisjon og i Revidert nasjonalbudsjett - at denne negative endringa i ansvarsfordeling og ressursfordeling mellom stat og kommunesektor skal fortsette. Det er i denne sammenhengen vi må forstå Regjeringas forslag om grunnrenteskatt. Og da betyr altså Regjeringas forslag at en økende andel av kraftskatteinntektene skal trekkes bort fra de offentlige organene som i størst grad tar vare på fellesskapets behov. Dette medlem vil på bakgrunn av dette fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa utarbeide forslag til en ny modell for skatt på grunnrente i kraftforetak. Dette skal legges opp slik at grunnrenteskatten tar inn en gradvis økende del av den gevinsten foretakene får ved framtidig prisstigning på elektrisk energi. Samtidig skal grunnrenteskatten gradvis omfordeles slik at denne økninga ikke tilfaller staten men fordeles mellom kommuner og fylker. »

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen slutter seg til at det innføres en grunnrenteskatt på 27 % som i sin helhet skal tilfalle staten. Dette medlem viser for øvrig til sin merknad under kap. 1 foran, hvor det fremgår at dette medlem ikke anerkjenner kraftkommuner og -fylkers rett til andel i grunnrente.

6.2 VALG AV MODELL

Sammendrag

       Rødseth-utvalget presenterer fire alternativer for å beregne skatt på grunnrente, jf. avsnitt 9.2. i proposisjonen. Alternativene er :

       Alternativ 1: Investeringskostnaden føres til fradrag i bruttoinntekten i det første driftsåret. Dette alternativet er en såkalt kontantstrømsskatt, der hele investeringsutgiften kan trekkes fra i grunnlaget for skatten på grunnrenten umiddelbart. Friinntekt som ikke benyttes første året kan framføres med rente til senere år. Flertallet i utvalget framhever som et argument for å benytte dette alternativet at skatteprofilen samsvarer godt med verkets skatteevne. Årsaken er at det først blir utlignet skatt på grunnrente når verket har tjent inn normalavkastningen. Flertallet peker også på at dette alternativet kan medføre svingende skatteinntekter for skattekreditoren, men mener likevel at dette ikke er et avgjørende problem ettersom det ikke er kommunene som skal være mottaker av skatten. Av de tre første alternativene foretrekker utvalgets flertall dette alternativet.

       Alternativ 2: Investeringskostnaden fordeles som en annuitet (likt årlig beløp) over forventet levetid for investeringen. Den årlige friinntekten omfatter verdifall på driftsmidlene og renter på bundet realkapital. Ubenyttet friinntekt kan framføres med rente til senere år. Forventet levetid må fastsettes ved investeringstidspunktet. Skattebelastningen fra grunnrenten kommer tidligere i dette alternativet enn i alternativ 1 fordi friinntekten fordeles jevnt over investeringens forventede levetid, slik at det kan bli utlignet skatt på grunnrente før normalavkastningen er oppnådd på investeringen. Flertallet mener at friinntekten i dette alternativet bør være konstant i realverdi hvert år.

       Alternativ 3: Friinntekten settes lik skattemessige avskrivninger pluss renter på den skattemessig bokførte kapitalen. Det foreslås at ubenyttet friinntekt kan framføres med rente til senere år. Som følge av at realverdien av den bokførte kapitalen vil synke over tid, vil også den årlige friinntekten over tid bli lavere i dette alternativet. Flertallet påpeker at alternativet krever et eget overskuddsregnskap for hvert verk. Etter flertallets mening vil dette skape administrative merkostnader, og det har derfor gått bort fra forslaget.

       Alternativ 4: Dersom det blir praktisk vanskelig å innføre en nøytralt utformet skatt på grunnrente, foreslår flertallet i tillegg en « modifisert bruttoskatt på grunnrente ». Friinntekten fastsettes som produktet av investert kapital og en faktor som skal reflektere både avskrivninger og rente. Bruttoinntekten er den samme som i alternativene over. Prinsippene er:

       For at en skatt på grunnrenten skal virke nøytralt på investeringsbeslutningene, må skattereglene ta hensyn til at en investor har alternative plasseringsmuligheter for kapitalen. Departementet legger derfor vekt på at en skatt på grunnrente kun skal legges på den ekstraordinære avkastningen som følger av at det kan oppstå grunnrente. Det innebærer at en må kunne trekke fra den avkastningen som investeringene alternativt kunne oppnådd dersom de var plassert i en virksomhet som ikke gir grunnrente. Denne alternativavkastningen kalles normalavkastning på kapitalen. Departementet foreslår, i tråd med flertallet i Rødseth-utvalget, at normalavkastningen skjermes gjennom å definere en friinntekt som kommer til fradrag ved beregning av grunnrenteinntekten.

       De tre første alternativene i Rødseth-utvalget oppfyller kravet om nøytral skattlegging dersom normrenten som benyttes til å bestemme friinntekten er et godt mål på normalavkastningen. Alle tre alternativene bygger på at avskrivningene kommer til fradrag i grunnrenteinntekten, og at det beregnes en friinntekt på den delen av kapitalen som ikke er avskrevet. Forskjellen mellom alternativene er knyttet til når avskrivningene skal komme til fradrag, og hvor stor den korresponderende friinntekten skal bli. Det fjerde alternativet har en mer sjablonmessig utforming og treffer derfor ikke grunnrenten så godt.

       Departementet foreslår at utformingen av skatten på grunnrenten tar utgangspunkt i alternativ 3 i NOU 1992: 34. Dette alternativet er en mellomløsning mellom alternativene 1 og 2. Investeringskostnadene i alternativ 3 kommer tidligere til fradrag enn i alternativ 2, men senere enn ved utformingen i alternativ 1. I nåverdi er imidlertid skattebelastningen den samme som ved de to andre alternativene. Flertallet i Rødseth-utvalget går bort fra alternativ 3 fordi det mener det vil skape administrative merkostnader ved at alternativet krever et eget overskuddsregnskap for hvert verk, i tillegg til overskuddsskattegrunnlaget i hvert foretak. De andre alternativene krever imidlertid også at det utarbeides egne grunnlag for å beregne skatten på grunnrenten for hvert enkelt verk. For å gjennomføre den stedbundne beskatningen ved overskuddsskatten, må det uansett alternativ beregnes en nettoinntekt for hvert enkelt kraftverk, jf. avsnitt 6.7. i proposisjonen. Departementet kan derfor ikke se at alternativ 3 på dette punktet medfører vesentlige administrative merkostnader. Det vises til nærmere drøfting av departementets valg under avsnitt 9.4.2. i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, mener at normalavkastningen bør skjermes gjennom å definere en egen friinntekt som kommer til fradrag ved beregning av grunnrenteinntekten. Flertallet viser til at Rødseth-utvalget skisserte flere ulike alternative modeller for beregning av friinntekten i skattegrunnlaget. Flertallet slutter seg til departementets forslag om at friinntekten settes lik skattemessige avskrivninger pluss renter på den skattemessige bokførte kapitalen, og at ubenyttet friinntekt kan framføres med renter til senere år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse viser til sine merknader under avsnitt 6.1. Siden disse medlemmer går imot innføring av grunnrenteskatt til staten, er spørsmål om modellvalg, herunder beregning av friinntekt, en uaktuell problemstilling.

6.3 SKATTEGRUNNLAGET

Sammendrag

       Departementet foreslår at grunnrenteinntekten fastsettes som salgsinntekter fratrukket driftskostnader, avskrivninger, eiendomsskatt, konsesjonsavgift og en friinntekt som skjermer normalavkastningen i det enkelte verk. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-4.

       Departementet foreslår at salgsinntektene fastsettes ut fra normpriser. På denne måten begrenses skattyters motiver til å foreta disposisjoner ut fra skattemessige hensyn. Departementet foreslår videre at skattegrunnlaget for et enkelt år fastsettes med utgangspunkt i det enkelte verks faktiske produksjon multiplisert med tilhørende spotmarkedspris. Spotmarkedsprisen er lik verdien av en marginal enhet kraft og kan således brukes til all verdsetting av kraften. Siden kraftmarkedet i prinsippet er et fritt marked, vil alle aktører på marginen forholde seg til en slik verdi. Det er kun verdien av selve kraftproduksjonen som bør inkluderes i grunnrenten, og ikke øvrige aktiviteter som overføring, distribusjon eller handel med kraft. Inntekten beregnes dermed med samme utgangspunkt som forslaget til å fastsette vannkraftinntekt og grunnlaget for eiendomsskattetaksten.

       Den skattepliktige inntekten (som er målt til markedspriser) skal korrigeres for lavere priser på konsesjonskraft siden dette er en del av betingelsene for den opprinnelige utbyggingen, der kraftverkskommunene blir tilordnet en andel av grunnrenten. Departementet foreslår imidlertid at det ikke skal korrigeres for at det er inngått andre avtaler om å selge kraft til under markedspris. Det er viktig å unngå at det oppstår skattemessige motiver for skattyter til å selge kraft til lavere priser for dermed å kunne unngå skatt på grunnrente. Departementet finner det ikke rimelig at eiernes disposisjoner med hensyn til kraftkontrakter skal påvirke skattegrunnlaget. Departementet vil i den forbindelse også peke på at det kan oppstå ekstraordinær fortjeneste ved at foretak har vært spesielt dyktige til å forhandle fram gunstige kontrakter. Dersom en skal ta hensyn til de faktisk oppnådde kraftprisene i disse kontraktene i skattegrunnlaget, vil det føre til at ekstraordinær fortjeneste som skyldes særskilt kompetanse og dyktighet blir ilagt skatt på grunnrente, noe som ikke er i tråd med intensjonene for å innføre denne skatten. Det er videre betydelige administrative problemer forbundet med å benytte annet enn markedspriser til fastsettelse av den skattepliktige inntekten. Dersom en skulle ta utgangspunkt i prisene som er bestemt i spesielle avtaler, måtte en i tillegg til prisinformasjonen ha informasjon om når på døgnet og når på året kraften blir levert. Dette kan variere fra avtale til avtale.

       Departementets forslag er ikke i samsvar med Rødseth-utvalgets forslag om å benytte faktisk oppnådde priser til fastsettelse av salgsinntektene, heller ikke i tilfeller der kontrakter binder prisen til et lavere nivå enn dagens markedspris.

       Departementet foreslår at faktiske driftskostnader i det enkelte verket tillates trukket fra i skattegrunnlaget etter samme metode som for vannkraftinntekten, jf. avsnitt 7.5.3 i proposisjonen, selv om dette skaper avskjermingsproblemer ved at kraftforetakene dermed har motiver til å føre driftskostnader fra andre deler av virksomheten (eksempelvis fra andre kraftverk) til fratrekk i grunnrenteinntekten. Årsaken er først og fremst at departementet ser det som en fordel at de samme fradragene benyttes i de ulike skattegrunnlagene, slik at det heller ikke på dette punktet er behov for nye opplysninger i forhold til det som trengs for andre skatter. Det bidrar til at skattesystemet blir enklere, og til at det er lettere å se sammenhengen mellom de ulike skattene. Det er dessuten, forutsatt at avskjermingsproblemene ikke blir betydelige, en fordel å benytte faktiske driftskostnader framfor en sjablon, siden dette vil gi det mest korrekte uttrykket for det reelle overskuddet det enkelte kraftverk skaper. Etter som variable driftskostnader utgjør en beskjeden andel av de totale kostnadene i et kraftverk, er det videre grunn til å forvente at det ikke vil bli betydelige avskjermingsproblemer i praksis. Dersom dette ikke viser seg å slå til, vil imidlertid departementet vurdere å innføre mer detaljerte retningslinjer for hvilke driftskostnader som er fradragsberettiget i grunnrenteinntekten. Bruk av faktiske driftskostnader har videre den fordel at det i realiteten ikke er noen skattemessig forskjellsbehandling av driftsutgifter og investeringer, og at det dermed ikke er behov for å lage retningslinjer om hvilke investeringer som er fradragsberettiget slik Rødseth-utvalget legger opp til.

       Departementet forslår, i tråd med Rødseth-utvalget, at eiendomsskatt og konsesjonsavgifter skal være fradragsberettiget i skattegrunnlaget.

       Departementet foreslår at de fradragsberettigede avskrivningene i skatten på grunnrenten skal være de samme som de skattemessige avskrivningene i overskuddsskatten. Det er derfor heller ikke på dette området behov for nye opplysninger for å kunne beregne skatten på grunnrenten. Departementet foreslår at årets avskrivninger trekkes fra i selve skattegrunnlaget, og ikke i friinntekten slik Rødseth-utvalget foreslår. Grunnrenteinntekten er imidlertid den samme ved disse to metodene.

       For å skjerme normalavkastningen fra skatt på grunnrente foreslår departementet, i tråd med flertallet i Rødseth-utvalget, at det i tillegg til å gi fradrag for skattemessige avskrivninger, også defineres en friinntekt som kommer til fradrag ved fastsettelse av grunnrenteinntekten. Departementet foreslår at friinntekten fastsettes som en normrente som skal multipliseres med verdien av den skattemessig bokførte kapitalen. Fastsettelse av normrenten blir dermed viktig for å sikre at normalavkastningen skjermes for skatt på grunnrente, slik at skatten virker nøytralt på investeringsbeslutningene. Normrenten skal gjenspeile investorenes alternative kapitalavkastningskrav.

       For å sikre at skatten på grunnrenten skal virke nøytralt, er det viktig at normrenten verken er for høy eller for lav sammenlignet med normalavkastningskravet.

       Det er med andre ord problemer både knyttet til om den skattemessige fastsatte normrenten er høyere og om den er lavere enn det faktiske normalavkastningskravet til investorene. Dette er en av årsakene til at departementet foreslår at skattesatsen for skatt på grunnrente ikke settes høyere enn 30 %.

       I likhet med Rødseth-utvalgets flertall mener departementet at grunnrenteinntekten ikke skal kunne samordnes med skattegrunnlag fra andre verk. Dette er i tråd med prinsippet om at skatten på grunnrenten er en skatt på leie av naturressurser som skal skattlegges der den oppstår.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 6, 8 og 13 i fellesmerknad under kap. 2.

       Flertallet viser til forslag i denne innstilling om innføring av en naturressursskatt hvor inntektene skal tilfalle produksjonsfylket og produksjonskommunen. Flertallet viser til at dette vil kompensere for negative provenymessige virkninger av andre forslag i denne innstilling. Flertallet vil på denne bakgrunn gå imot departementets forslag om at den fylkeskommunale skatten på grunnrenteinntekten settes til 1,5 prosentenheter. Flertallet viser til pkt. 6 og 8 i fellesmerknad mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre under kap. 2.1 og fremmer forslag om at skatten på grunnrente i kraftsetaten settes til 27 %, og at denne skatten i sin helhet går til staten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at departementets forslag til skattegrunnlag for grunnrenteskatten med normerte salgsinntekter som tar utgangspunkt i spotmarkedspriser, uavhengig av den avtale om pris som er inngått for den aktuelle kraften, vil innebære at selskapet får en effektiv beskatning av grunnrenten. Kraftverkene vil med dette forslaget skattlegges for en inntekt som i flere tilfeller vil overstige den faktiske.

       Det er etter flertallets syn korrekt at spotprisen legges til grunn for beregning av grunnrente. Eksempelvis vil da spotprisen ta hensyn til at en kostbar utbygging kan øke produksjonen relativt mye i perioder hvor prisen på kraft er høy, og til at langsiktige kontrakter er inngått ut fra forventninger om en gjennomsnittlig spotpris. Spotprisen er i tillegg en lett observerbar størrelse.

       Flertallet vil understreke at grunnrenten opptjenes i det enkelte verk, og at dette bør reflekteres i skattesystemet. Flertallet viser til at kraftverk som leverer kraft på andre vilkår enn markedspris har overført grunnrente fra kraftverket til kraftkunden. Legger man til grunn at alle inntekter skal komme til beskatning, tilsier dette at det legges en grunnrenteskatt på kraftverket basert på spotpris. I tilfellet med stortingsfastsatte priser vil imidlertid ikke kraftverket kunne sikre seg mot økt skattebelastning gjennom å øke inntjeningen.

       Flertallet vil legge vekt på industriens behov for sikker levering av kraft. På denne bakgrunn vil flertallet fremme forslag om at det ved beregning av skatt på grunnrente og eiendomsskatt benyttes spotmarkedspriser, med unntak av eksisterende langsiktige kontrakter inngått mellom uavhengige parter før 31. desember 1995 og med varighet på 7 år eller mer, og etter nærmere retningslinjer også kraft som i dag produseres og brukes innenfor samme foretak, produksjons- og brukerfortak som i all hovedsak har samme eiere og i tilfeller der produksjon og bruk skjer innenfor samme konsern. For langsiktige kontrakter benyttes kontraktsprisen. For egenprodusert kraft brukes prisene som er fastsatt i de såkalte 1976-kontraktene, jf. St.prp. nr. 104 (1990-1991). Dette skal også gjelde tilsvarende framtidige kontrakter med stortingsbestemte vilkår, visse andre kontrakter og industriens egen kraft etter retningslinjer gitt fra departementet. Det forutsettes at det legges opp til en streng praksis. Flertallet peker på at en slik endring vil gi mottakerne mer stabile rammebetingelser, og vil redusere kraftforetakets risiko ved inngåelse av langsiktige kontrakter.

       Flertallet viser til at bruk av faktisk pris og særskilt normpris ved beregning av skatt på grunnrente og eiendomsskatt medfører enkelte avgrensningsproblemer. Blant annet vil disse endringene medføre at inntekten fra grunnrenteskatten reduseres til fordel for visse kraftprodusenter og kraftbrukere. Flertallet vil be departementet gjennom forskrift gi retningslinjer for tilordning av kraftleveranser til kraftverk, samt foreta nødvendige ytterligere avgrensninger.

       Flertallet fremmer følgende forslag til skatteloven ny § 19 A-4 nr. 2, 3, og 8:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

Ny § 19 A-4 skal lyde:

§ 19 A-4 Grunnrenteskatt til staten.

19 A-4 nr. 2, 3 og 8 skal lyde:

2. Årlige brutto salgsinntekter settes til summen av årets spotmarkedspriser pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved verket i de tilhørende tidsavsnitt, med følgende unntak:

       Departementet fastsetter i forskrift nærmere regler om tilordning av kraft som nevnt i bokstav b og c til den skattepliktiges enkelte kraftverk og om uttaksprofilen for slik kraft. Gevinst ved realisasjon av driftsmiddel som benyttes i kraftproduksjon tillegges brutto salgsinntekter. § 44 A-6 til § 44 A-8 gjelder tilsvarende ved inntektsføring av gevinst som nevnt. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder om at det i enkelte verk kan benyttes andre tidsavsnitt for produksjonen enn nevnt i første punktum og om avgrensning av anvendelsesområdet for bestemmelsene i bokstav b og c.

3. I brutto salgsinntekter etter nr. 2 fradras følgende påløpte omkostninger som har sammenheng med produksjonen ved kraftverket:

       I tillegg gis det fradrag for en friinntekt, tilsvarende gjennomsnittet av inntektsårets inn- og utgående skattemessige verdi av driftsmidler, herunder ervervet forretningsverdi og immaterielle rettigheter knyttet til kraftproduksjonen i verket, multiplisert med en normrente som departementet fastsetter i forskrift.

8. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.»

       Flertallet slutter seg for øvrig til Regjeringens forslag til skatteloven ny § 19 A-4 nr. 4 og 5.

       Flertallet viser når det gjelder § 19 A-4 nr. 1, 6 og 7 til merknader under henholdsvis avsnitt 6.9, 6.6 og 13.1.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader under avsnitt 6.1 og avviser på denne bakgrunn Regjeringens forslag til skatteloven § 19 A-4 nr. 2, nr. 3, nr. 4, nr. 5 og nr. 7. Disse medlemmer viser når det gjelder § 19 A-4 nr. 1 og nr. 6 til merknader henholdsvis under avsnitt 6.9 og 6.6.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at departementets forslag om å fastsette skattegrunnlaget med utgangspunkt i det enkelte verks produksjon multiplisert med tilhørende spotmarkedspris er i strid med Rødseth-utvalgets forslag. Rødseth-utvalget foreslo å benytte faktisk oppnådde priser til fastsettelse av salgsinntektene. Disse medlemmer mener Rødseth-utvalgets forslag om å legge faktiske priser til grunn er det riktige prinsipp å benytte. Det er etter disse medlemmers vurdering ikke rimelig å skattlegge foretak for inntekter som ikke finnes. En slik form for skattlegging vil kunne ha uheldige konsekvenser i forhold til næringsstruktur og industriutvikling i kommunene. Disse medlemmer vil legge Rødseth-utvalgets forslag om faktiske priser til grunn for sin skattemodell.

       Disse medlemmer foreslår at skattesatsene for grunnrente settes til 30 %, med en fylkeskommunal andel på 1/3. I forhold til Regjeringens forslag reduseres statens andel fra 28,5 prosentenheter til 20 prosentenheter.

       Disse medlemmer vil således stemme imot flertallets forslag til § 19 A-4 nr. 2. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Ny § 19 A-4 nr. 2 skal lyde:

       2. Årlige brutto salgsinntekter settes til summen av årets faktiske priser pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved verket i de tilhørende tidsavsnitt. »

       Disse medlemmer støtter flertallets forslag til § 19 A-4 nr. 3, 4, 5 og 8.Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin merknad under avsnittet 1.1 og 6.1 og vil støtte forslaget om faktiske priser til grunn for sin skattemodell.

6.4 ÅPNINGSBALANSER

Sammendrag

       Departementet foreslår å bruke de samme skattemessige verdiene for de eksisterende driftsmidlene i skatten på grunnrenten som i overskuddsskatten, jf. kap. 15 i proposisjonen. Departementet foreslår at skattyter for eksisterende driftsmidler kan velge mellom gjenanskaffelseskostnad og historisk kost. I begge tilfellene skal skattemessige avskrivninger siden investeringstidspunktet trekkes fra når åpningsbalansen fastsettes. Departementet foreslår at beregnet gjenanskaffelseskost for driftsmidlene fastsettes med utgangspunkt i gjenanskaffelsesverdi pr. 1. januar 1996, fratrukket avskrivninger som skal gjenspeile verdifallet i driftsmidlene fra anskaffelsestidspunktet fram til 1. januar 1996. Gjenanskaffelseskost med fradrag for akkumulerte avskrivninger kan betraktes som markedsverdien på driftsmidlene.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader vedrørende fastsetting av åpningsbalanser under kap. 12 i denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at fastsettelsen av åpningsbalanse har stor betydning for provenyvirkninger og skatteinngangen spesielt til kommunene. Disse medlemmer viser videre til at hovedregelen i skatteretten er å basere avskrivninger på historisk kost. Disse medlemmer mener det mest oversiktlige og prinsipielt riktige er å legge historisk kost til grunn også på dette området. Disse medlemmer vil således gå imot departementets forslag om at skattyter kan velge mellom gjenanskaffelseskostnad og historisk kost. Disse medlemmer vil legge historisk kost til grunn for åpningsbalansen.

6.5 SKATTESATSEN

Sammendrag

       Departementet foreslår at skattesatsen for skatten på grunnrenten settes til 30 %.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 6 i fellesmerknad under kap. 2 og foreslår at skattesatsen på grunnrente fastsettes til 27 %

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse viser til sine merknader under avsnitt 6.1 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår at grunnrenteskatten settes til 30 %, og fordeles med 1/3 til fylkeskommunene og 2/3 til staten.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen støtter et forslag om en grunnrenteskatt på 27 %.

6.6 EIERSKIFTE OG LEIE

Sammendrag

       Departementet foreslår at kjøperen etter overdragelse av et kraftverk eller fallrettighet får beregnet friinntekt på grunnlag av overdragelsesverdien. Gevinst/tap for selgeren ilegges skatt på grunnrente. Gevinst/tap for selgeren vil være lik overdragelsesprisen fratrukket skattemessig verdi av driftsmidlene, aktiverte utgifter til erverv av vannfall og eventuell negativ grunnrenteinntekt til framføring. Ved denne løsningen vil hele grunnrenten i verket tas ut gjennom gevinsten og skattlegges med skatt på grunnrente. Ved salg med tap foreslår departementet at selger får fradrag for tap i skatten på grunnrenten ved at tidligere betalt skatt på grunnrente tilbakeføres med rente. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-4 nr. 6 bokstav a.

       Når et kraftverk overdras til ny eier i løpet av året, foreslår departementet at grunnrenteinntekten i overdragelsesåret fastsettes særskilt for selger og for kjøper, og at fradraget for friinntekt settes forholdsmessig etter hvor stor del av året henholdsvis selger og kjøper har eid verket. Det vises til utkast til skatteloven § 19 A-4 nr. 6 bokstav b.

       Departementet vil senere fremme forslag om utforming av skatt på grunnrente ved leie av kraftverk.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, slutter seg til departements forslag om at gevinst/tap ved overdragelse av driftsmidler for selger settes lik overdragelsesprisen fratrukket skattemessig verdi av driftsmidlene, aktiverte utgifter til erverv av vannfall og eventuell negativ grunnrenteinntekt til framføring. Dette innebærer at hele grunnrenten tas ut gjennom gevinsten ved salg av driftsmidlene. Flertallet mener derfor det er riktig at gevinst ved avhendelse av driftsmidler skattlegges med skatt på grunnrente i tillegg til ordinær gevinstbeskatning på 28 % Flertallet slutter seg til forslag til skatteloven § 19 A-4 nr. 6 bokstav a.

       Flertallet viser til at det ved overdragelse av aksjer gjelder skattemessig kontinuitet for driftsmidler. Framtidig grunnrenteskatt vil da påløpe med samme friinntektsgrunnlag som før overdragelsen. Aksjegevinster skattes etter ordinære regler med 28 %

       Flertallet slutter seg videre til at grunnrenteinntekten i overdragelsesåret fastsettes særskilt for selger og for kjøper, og at fradraget for friinntekt settes forholdsmessig etter hvor stor del av året henholdsvis selger og kjøper har eid verket. Flertallet viser til forslag til skatteloven § 19 A-4 nr. 6 bokstav b.

       Flertallet har merket seg at departementet senere vil fremme forslag om utforming av skatt på grunnrente ved leie av kraftverk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse viser til sine merknader under avsnitt 6.1 foran og avviser på denne bakgrunn Regjeringens forslag til skatteloven § 19 A-4 nr. 6 bokstav a og bokstav b.

6.7 SÆRLIG OM HJEMFALL

Sammendrag

       Ved hjemfall tillates skattyterne å forsere skattemessige avskrivninger på lik linje med reglene som gjelder for overskuddsskatten, jf. avsnitt 6.6 i proposisjonen. Dette betyr at skattyter kan avskrive verket over gjenstående år til hjemfall, og på denne måten tilordnes verket friinntekter som skal dekke normalavkastningen. Også i slike tilfeller vil dermed normalavkastningen bli skjermet, og det er ikke nødvendig med egne regler for å ta hensyn til hjemfall ved grunnrentebeskatningen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, gir sin tilslutning til departementets vurdering knyttet til forsert skattemessig avskrivning ved hjemfall, på linje med reglene som gjelder for overskuddsskatten. Når normalavkastningen derved blir skjermet, anses det ikke nødvendig med særskilte regler for grunnrentebeskatning ved hjemfall.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse viser til sine merknader under avsnitt 6.1. foran.

6.8 SKATTEBETALING FOR SKATT PÅ GRUNNRENTE

Sammendrag

       Departementet foreslår ikke særskilte regler for betaling av skatt på grunnrente. Det innebærer at de alminnelige regler i skattebetalingsloven kommer til anvendelse, jf. skattebetalingsloven § 3.

       De fleste kraftforetak vil være etterskuddspliktige etter skattebetalingsloven § 2. Etterskuddspliktige skal betale skatten i løpet av året etter inntektsåret, jf. § 27 nr. 1.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, gir sin tilslutning til at de alminnelige regler i skattebetalingsloven skal gjelde ved betaling av skatt på grunnrente.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse viser til sine merknader under avsnitt 6.1. foran.

6.9 FORDELING AV SKATTEN PÅ GRUNNRENTEN

Sammendrag

       Historisk har vannkraften blitt sett på som en nasjonal ressurs som skal disponeres til beste for samfunnet. Regler om vassdragsregulering, hjemfallsrett og konsesjon har alle tatt utgangspunkt i at avkastning utover en rimelig avkastning til kraftutbyggerne skal komme hele samfunnet til gode. Imidlertid har også lokalsamfunnet fått en direkte del i verdiskapningen fra utnytting av naturressurser, både gjennom den ordinære beskatningen og som en del av konsesjonsbetingelsene.

       Departementets prinsipielle utgangspunkt er at det er staten som skal disponere skatteprovenyet fra grunnrenten på bakgrunn av at vannkraften er en nasjonal ressurs som bør komme hele samfunnet til gode. Det vises også til at kommunene og fylkeskommunene får del av grunnrenten gjennom øvrige deler av skattesystemet. Videre skal skatten på grunnrenten erstatte produksjonsavgiften, noe som isolert sett gir et provenytap for staten, i hvert fall på kort sikt. Ut fra en samlet vurdering foreslår imidlertid departementet at fylkeskommunene får en del av skatten på grunnrenten. Departementet foreslår at skattesatsen til staten skal være på 28,5 % av grunnrenteinntekten, og at skattesatsen til fylkeskommunene skal være 1,5 % av grunnrenteinntekten. Dette vil gi fylkeskommunene 5 % av inntektene fra skatten på grunnrenten. Samtidig foreslås det å redusere den særskilte fylkeskommunale skattøren fra offentlig eide kraftforetak fra 7,5 % til 4,5 %. Skatt på grunnrente til fylkeskommunene blir dermed motsvart av en tilhørende reduksjon i fylkeskommunenes andel av provenyet fra inntektsskatten. Lavere skattøre vil isolert sett gi lavere skatteinntekter. Skattøren er tilpasset slik at fylkene samlet sett får de samme skatteinntektene fra kraftsektoren som de ville fått uten å få en del av skatten på grunnrenten.

       Høyere skatt på grunnrente som motsvares av lavere overskuddsskatt til fylkeskommunene, fører til at skatteinntektene fra kraftsektoren til fylker med de mest lønnsomme kraftverkene kan øke, mens de kan reduseres for fylker med lite lønnsomme kraftverk. Det skyldes at skatten på grunnrenten kun legges på kraftverk som har overskudd utover normalavkastning.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at disse partier foreslår en naturressursskatt på 0,2 øre pr. kWh som skal tilfalle fylkene. Flertallet vil på denne bakgrunn foreslå at grunnrenteskatten på 27 % i sin helhet skal tilfalle staten.

       Flertallet fremmer følgende forslag til skatteloven ny § 19 A-4 nr. 1:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 A-4 nr. 1 skal lyde:

       1. Skattepliktig som eier vannkraftverk eller som er berettiget til uttak av kraft, skal svare skatt til staten på grunnlag av en grunnrenteinntekt som fastsettes etter bestemmelsene i nr. 2 til 7 for hvert kraftverk. Skatt på grunnrenteinntekt beregnes etter en sats som for det enkelte år vedtas av Stortinget. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader under avsnitt 6.1. foran. Disse medlemmer går på denne bakgrunn mot så vel Regjeringens som komitéflertallets forslag til skatteloven § 19 A-4 nr. 1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under kap. 2. og kap. 6.3. Disse medlemmer foreslår at grunnrenteskatten fordeles med 1/3 til fylkene og 2/3 til staten. En slik fordeling vil etter disse medlemmers syn sikre en mer rettferdig fordeling av skatteinntektene enn Regjeringens forslag. Det vises forøvrig til økonomiske virkninger under kap. 10.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til skatteloven ny § 19 A-4 nr. 1:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 A-4 nr. 1 skal lyde:

       1. Skattepliktig som eier vannkraftverk eller som er berettiget til uttak av kraft, skal svare skatt til staten på grunnlag av en grunnrenteinntekt som fastsettes etter bestemmelsene i nr. 2 til 7 for hvert kraftverk. Skatt på grunnrenteinntekt beregnes etter en sats som for det enkelte år vedtas av Stortinget og fordeles med 33 1/3 til fylkeskommunene og 67 2/3 til staten. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin merknad under avsnitt 6.1.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sin merknad under kap. 6 foran.

6.10 NÆRMERE OM FASTSETTELSE AV NORMRENTER

Sammendrag

Innledning

       I departementets forslag til nye skatteregler for kraftsektoren inngår bruk av normrenter i en rekke sammenhenger. I tråd med flertallet i Rødseth-utvalget foreslår departementet bruk av normrenter ved taksering av eiendomsskattegrunnlaget, ved beregning av friinntekt i skatten på grunnrenten, ved framføring av underskudd i skatten på grunnrenten og ved framføring av skatt i det tosporede systemet med overskuddsskatt og skatt på vannkraftinntekt. Departementet foreslår i tillegg at det benyttes en normrente til å fastsette det maksimale fradraget for finanskostnader et offentlig eid foretak kan ha i henhold til forslaget til gjeldsbegrensingsregelen.

       Normrenter benyttes også i gjeldende skatteregler for offentlig eide kraftverk når grunnlaget for inntekts-, formues- og eiendomsskatten skal fastsettes. Det er imidlertid nytt at en benytter normrenter for å fastsette en fradragspost i skattegrunnlaget (friinntekt), samt ved framføring av underskudd i et skattegrunnlag (friinntekt) og ved framføring av « for høy » innbetaling av skatt (samordningen av overskuddsskatt og skatt på vannkraftinntekt). Det er heller ingen normrente for beregning av gjeldsrentefradrag i prosentligningen.

Prinsipper for fastsettelse av normrenter

       I departementets forslag til nye skatteregler legges det til grunn utstrakt bruk av normrenter i flere sammenhenger. En slik relativt omfattende bruk av normrenter må veies opp mot de ligningsadministrative kostnadene dette medfører. Når departementet likevel foreslår å innføre flere normrenter, er det for å sikre at skattesystemet virker nøytralt på investeringsbeslutningene i kraftsektoren, slik at skattereglene i minst mulig grad skal påvirke den relative lønnsomheten av ulike investeringer. Det er derfor viktig at den fastsatte normrenten er et godt mål på normavkastningskravet til kraftforetakene. Departementet mener, i likhet med flertallet i Rødseth- utvalget, at en rente som tilsvarer eiernes alternative avkastningskrav gir et tilfredsstillende mål på normalavkastningen. Det betyr at normalrenten er fastsatt som den avkastning som investeringer i kraftproduksjon alternativt kunne oppnådd i andre anvendelser.

       Departementet foreslår å legge den samme skattemessige normrenten til grunn for alle kraftverk, uavhengig av eierforhold og individuelle forskjeller. Som utgangspunkt skal normrenten være tilnærmet lik den forventede avkastning kapitalmarkedet ellers tilbyr på tilsvarende kapitalplasseringer med samme risiko. Av dette følger blant annet at normrenten for lånekostnader skal være tilnærmet lik en markedsbasert lånerente.

       Energiloven av 1991 medførte at det ble åpnet for konkurranse mellom kraftprodusentene. Det trekker i retning av at avkastningskravet for et kraftforetak bør gjenspeile hvilken avkastning investorene krever for å være villig til å investere i kraftverk. Departementet foreslår følgelig som hovedprinsipp å legge et tilnærmet markedsbasert avkastningskrav til grunn for fastsettelse av normrenter for bruk i skattesystemet, basert på en risikofri rente påplusset et generelt risikotillegg i de tilfeller en risikojustert rente skal benyttes. Ved fastsettelse av en risikofri rente bør det tas utgangspunkt i renten på statspapirer, mens en ved fastsettelsen av risikotillegget kan ta utgangspunkt i et markedsbasert gjennomsnittlig risikotillegg.

       Det er vanskelig å fastsette prisen på risiko i kraftmarkedet direkte ut fra informasjon om gjennomsnittlig avkastningskrav i børsmarkedet. Imidlertid er det få holdepunkter som kan danne grunnlag for skjønnsmessig å legge andre avkastningskrav til grunn for investeringer i kraftsektoren i børsnoterte virksomheter.

       Departementet foreslår at de skattemessig fastsatte normrentene som skal benyttes ved beskatningen av kraftforetakene skal fastsettes årlig ved forskrift, og at fastsettelsen skal skje i tråd med de prinsipper som er gjengitt i avsnitt 9.5.2 i proposisjonen.

Nærmere om bruk av normrenter i forslaget til nye skatteregler

       Departementets forslag til utforming av eiendomsskattetakster for kraftforetak er beskrevet i kap. 11. I korte trekk foreslår departementet at grunnlaget for eiendomsskatten skal gjenspeile markedsverdien av kraftverket. Grunnlaget beregnes som nåverdien av framtidige, forventede netto inntjeningsmuligheter fratrukket nåverdien av framtidige, forventede kostnader forbundet med å skifte ut driftsmidlene. Departementet foreslår at diskonteringsrenten som skal benyttes i forbindelse med denne nåverdiberegningen skal gjenspeile den avkastning eierne alternativt kunne oppnådd ved å investere i annen virksomhet (en såkalt normalavkastning). Departementet forslår derfor bruk av en risikojustert rente som skal reflektere normalavkastningskravet til eierne. Departementet foreslår videre at det benyttes en realrente, noe som innebærer at kontantstrømmene skal regnes til faste priser. Det foreslås også å benytte realrenten før skatt. Det skal ikke gis fradrag for overskuddsskatten i kontantstrømmen da dette allerede blir justert for i renten. Det bør her tas hensyn til at en full omtaksering som hovedregel kun skal gjøres hvert tiende år, noe som isolert sett taler for at den skattemessig fastsatte normrenten bør holdes relativt stabil over tid.

       Departementet foreslår at det skal legges en særskilt skatt på grunnrenten i det enkelte verk, der grunnrenten er definert som den meravkastning det gir å utnytte knappe naturressurser i forhold til å investere i andre sektorer. For at skatten på grunnrenten skal virke nøytralt, er det nødvendig å skjerme normalavkastningen fra slike skatter. Som tidligere omtalt foreslår departementet at det gis fratrekk for en friinntekt som skal skjerme normalavkastningen for skatt på grunnrenten. Departementet foreslår at det brukes en risikojustert rente som skal reflektere normalavkastningskravet til eierne. Departementet foreslår at det brukes en nominell førskattrente, og at det derfor ikke gis fradrag for overskuddsskatten i grunnlaget.

       Framføring av negativt skattegrunnlag med rentekompensasjon er i nåverdi det samme som om staten betaler et vederlag til skattyterne i år der skattegrunnlaget er negativt. Rødseth-utvalget påpeker at for at skatten på grunnrenten skal virke nøytralt, må en benytte den samme renten her som til beregning av friinntekt. Departementet foreslår derfor at det brukes en risikojustert nominell førskattrente.

       Departementet foreslår at det innføres en vannkraftinntekt som en nedre grense for inntektsskatt som tilordnes til kommunene, jf. kap. 7. Skatt på vannkraftinntekt er over tid ikke ment å være en merskatt for foretakene. Departementet foreslår derfor at den eventuelle merskatt foretakene betaler i form av skatt på vannkraftinntekt sammenlignet med det foretakene skulle betalt etter ordinær overskuddsskatt, framføres med rente. Når foretakene kommer i overskuddsskatteposisjon, skal den framførte merskatten med påløpte renter kunne trekkes fra i overskuddsskatten til kommunene.

       Framføring av differansen mellom skatt på vannkraftinntekt og overskuddsskatt kan i utgangspunktet sammenlignes med et lån fra foretakene til kommunene, etter som skatt på vannkraftinntekt kommer til fradrag i framtidig overskuddsskatt. Dette trekker i retning av at den skattemessig fastsatte normrenten bør tilsvare lånerenten. Det kan imidlertid være en risiko for at foretaket ikke kommer i overskuddsskatteposisjon, slik at det ikke får motregnet denne merskatten fullt ut mot ordinær overskuddsskatt. Dette innebærer at samordningen likevel ikke fullt ut kan sammenlignes med et lån med vanlig sikkerhet sett fra foretakets side, noe som trekker i retning av å legge en høyere risikojustering til grunn enn det som ligger implisitt i vanlige lånerenter. Departementet foreslår at det tas hensyn til denne risikoen, og foreslår derfor at en risikojustert rente tilsvarende som for eiendomsskatten og skatten på grunnrenten legges til grunn. Siden den framførte differansen skal trekkes fra direkte i overskuddsskatten som foretaket skal betale, må en benytte en etterskattsrente.

       Siden offentlige eiere av kraftforetak ikke betaler skatt på finansinntekter, mens foretakene får fradrag for finanskostnader i grunnlaget for overskuddsskatten, foreslår departementet at det fastsettes en øvre grense for hvor mye finanskostnader som kan trekkes fra, jf. avsnitt 6.3. I departementets forslag får ikke foretakene skattemessig fradrag for gjeldsrenter utover det som tilsvarer en gjeldsgrad på 70 %. Det maksimale skattemessige fradraget for gjeldsrenter er bestemt ved å multiplisere den maksimale skattemessige gjelden med en normert rentekostnad. Denne normrenten skal gjenspeile lånerenten foretakene står overfor.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til departementets forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at beregning av energiskatt kombinert med ordinær overskuddsskatt ikke krever fastsettelse av normrente.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer går mot de foreslåtte endringene inkludert normrente når det gjelder skattegrunnlaget for eiendomsskatten jf. kap. 8. Når det gjelder bruk av risikojustert rente i forbindelse med grunnrentebeskatning, er disse medlemmer enige i departementets vurderinger.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin merknad under avsnitt 6.1.

7. Formuesskatt

SAMMENDRAG

       Ved skattereformen 1992 var skattemessig likebehandling et sentralt prinsipp. Ved skattereformen ble formuesskatten avskaffet for aksjeselskaper, mens formuesskatten for eierne ble opprettholdt. Skattereformen omfattet ikke prosentlignede kraftforetak, og som den eneste næringen ble det derfor for de offentlig eide kraftforetakene videreført en formuesskatt på foretakets hånd. Dette innebærer at de 15 % av kraftproduksjonen som er privat eid ikke ilegges formuesskatt på foretakets hånd, mens de resterende 85 % ilegges formuesskatt på foretakets hånd.

       Rødseth-utvalget uttalte at likebehandling tilsier at formuesskatten bortfaller for de kraftforetakene som etter gjeldende regler er prosentlignet. Et flertall gikk likevel inn for å ha formuesskatt på et lavere nivå for å ivareta provenyhensynet til kommunene.

       Et kjennetegn ved et nøytralt skattesystem er at avkastningskravet før skatt er det samme for alle alternative investeringer og uavhengig av eierforholdene. Dette vil samsvare med at investor vurderer avkastning etter skatt, og at alle investeringer skattemessig likebehandles for den enkelte investor.

       Departementet foreslår å oppheve formuesskatten for offentlig eide kraftforetak. Departementet viser til at forslaget til nytt skattesystem samlet sett gir kommunene økte skatteinntekter. Fjerning av formuesskatten på offentlig eide kraftverk innebærer derfor ikke at kraftkommunene samlet sett kommer dårligere ut. Det anslås at den samlede inntektsskatten etter forslaget vil øke. I tillegg foreslås det å øke den kommunale skattøren for offentlig eide kraftforetak. Dette vil isolert sett medføre en relativt stor økning av inntektsskatten, som motsvares av et tilsvarende fall i statens inntekter fra fellesskatten. Den kommunale skattøren for kommunale kraftforetak foreslås satt til 17,75 % mot 5,5 % for andre etterskuddspliktige. Det vises også til at vannkraftinntekten settes til 35 % av taksert bruttoinntekt, noe som isolert sett gir kraftkommunene stabil inntektsskatt på et høyere nivå enn den satsen som flertallet i Rødseth-utvalget foreslo. I tillegg vil eiendomsskatten øke som følge av departementets forslag. Hensynet til å opprette skatteinntektene fra kraftsektoren og hensynet til stabilitet i skatteinntektene for kraftverkskommunene, er dermed godt ivaretatt selv om formuesskatten fjernes. De samlede økonomiske virkningene av departementets forslag er omtalt i kap. 13 i proposisjonen.

       For aksjeselskaper og likestilte selskaper som i dag prosentlignes, gjennomføres endringen ved å oppheve unntaksregelen for disse selskapene i selskapsskatteloven § 1-1 nr. 2, jf. § 1-2. For kraftverk som eies direkte av kommuner og fylkeskommuner eller indirekte gjennom selskaper som ikke er egne skattesubjekter, gjennomføres forslaget lovteknisk ved at det i skatteloven § 26 c bestemmes at kommuner mv. ikke er skattepliktige for formue i elektrisitetsverk.

       Departementet foreslår å aktivere § 8 i eiendomsskatteloven når det gjelder formue i elektrisitetsverk. Dette innebærer at samme skattegrunnlag skal benyttes for eiendomsskatteformål og formuesskatteformål. Forslaget til nye takseringsregler er presentert i kap. 11 i proposisjonen.

       Formuesskatteplikten for offentlig eide aksjeselskaper foreslås opphevet. Formuesskattegrunnlaget i børsnoterte selskaper er børsverdien på aksjene, og krever ingen særskilt taksering. For private ikke-børsnoterte selskaper og enmannsforetak fastsettes imidlertid formuesskattegrunnlaget på grunnlag av de skattemessige formuesverdiene (takst), og de nye formuesverdiene vil få betydning for disse. Dette vil imidlertid dreie seg om få og relativt små kraftforetak.

       For kraftverk som strekker seg over flere kommuner er formuesverdien i den enkelte kommunen grunnlaget for å fordele skatten mellom kommunene etter gjeldende regler. For børsnoterte selskaper fastsettes det en egen formuesskattetakst for dette formålet. Departementets forslag innebærer at formuen i kraftforetakene fordeles etter de samme relative andelene som gjelder i 1995 i prosentligningen. Fordelingen av formuen vil så danne grunnlaget for å kommunefordele den alminnelige inntekten og vannkraftinntekten som er tilordnet kraftverket. Eventuelle endringer i skatten tilordnet et kraftverk vil derfor slå prosentvis likt ut for de kommunene kraftverket strekker seg over. Når det gjelder fordelingen av inntektsskatten på ulike kommuner, vil derfor selve verdsettelsen av formuen være uten praktisk betydning. Departementet ser imidlertid på den skisserte løsningen som en midlertidig ordning. Når en har mer kunnskap om virkningene av det nye skattesystemet, vil reglene for fordelingen på kommunene bli gjennomgått på nytt.

KOMITEENS MERKNADER

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at formuesskatten for aksjeselskaper ble avskaffet i forbindelse med skattereformen i 1992 mens formuesskatten for eierne ble opprettholdt. Skattereformen omfattet ikke prosentlignede kraftforetak. Dette har ført til at det i dag ikke er likebehandling av offentlige og privat eide kraftforetak. Flertallet vil legge vekt på at skattesystemet er mest mulig nøytralt. Dette oppnås gjennom skattemessig likebehandling av alternative investeringer for de ulike eierne. Flertallet peker på at dagens forskjellsbehandling av offentlige og privat eide verk med hensyn på formuesskatten representerer et brudd med nøytralitetsprinsippet.

       Flertallet vil vektlegge hensynet til kommunenes behov for stabile inntekter fra kraftsektoren.

       Flertallet viser til forslag i denne innstilling om en naturressursskatt hvor 1,0 øre pr. kWh skal tilfalle kraftkommunene, og til at forslagene i denne innstilling totalt sett vil sikre kommunenes inntekter, hensyn tatt til bortfall av formuesskatten. Flertallet er enig i departementets forslag om å oppheve formuesskatten på offentlig eide verk. Flertallet slutter seg til departementets forslag om å oppheve unntaksregelen i selskapsskatteloven § 1-1 nr. 2, jf. § 1-2 samt forslag til endring i skatteloven § 26 c fjerde punktum.

       Flertallet slutter seg videre til departementets forslag om at § 8 i eiendomsskatteloven aktiveres slik at det samme grunnlaget kan benyttes både til eiendomsskatt- og formuesskatteforhold i kraftsektoren.

       Flertallet viser til at departementets forslag vil innebære at formue i kraftforetakene fordeles etter de samme relative andelene som gjelder i 1995 i prosentligningen. Denne fordelingen vil så danne grunnlaget for å kommunefordele den alminnelige inntekten og den produksjonsavhengige avgiften som er tilordnet kraftverket. Flertallet har merket seg at departementet vil gjennomgå reglene for fordelingen på kommunene på nytt når en har mer kunnskap om virkningene av det nye skattesystemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringen foreslår å oppheve formuesskatten for offentlig eide kraftforetak med den begrunnelse at dette vil medføre likestilling mellom private og offentlig eide kraftforetak. Disse medlemmer viser til at eiere av private kraftforetak betaler formuesskatt i motsetning til offentlige eiere. Hensynet til likebehandling ivaretas ved å videreføre formuesskatt på offentlig eide kraftforetak. Disse medlemmer viser til at formuesskatten er en vesentlig inntektskilde for ressurskommunene. Disse medlemmer viser for øvrig til sine generelle merknader under kap. 2. Disse medlemmer går på denne bakgrunn mot Regjeringens forslag til skatteloven § 26 bokstav c fjerde punktum, samt opphevelse av unntaksregelen for prosentlignede aksjeselskaper og likestilte selskaper i selskapsskatteloven § 1-1 nr. 2, jf. § 1-2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer gikk imot å avskaffe formuesbeskatningen for aksjeselskaper i forbindelse med skattereformen i 1992. Disse medlemmer mener at formuesbeskatningen bør opprettholdes for å bevare noe av stabiliteten og forutsigbarheten som finnes i dagens skattesystem for kraftforetak. Dersom formuesskatten avvikles innebærer dette at den betydelige formuen som finnes innenfor kraftsektoren ikke blir skattlagt i det hele tatt. Disse medlemmer mener det er uheldig at Regjeringen foreslår å fjerne beskatningen på de desidert største formuesobjektene som finnes i Kommune-Norge, og mener dette harmoniserer svært dårlig med målsettingen om stabilitet og forutsigbarhet i skatteinntektene til kommunene. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under avsnitt 1. og 2. i denne innstilling.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot Regjeringens forslag til skatteloven § 26 bokstav c fjerde punktum, samt opphevelse av unntaksregelen for prosentlignede aksjeselskaper og likestilte selskaper i selskapsskatteloven § 1- 1 nr. 2, jf. § 1-2.

8. Eiendomsskatt

8.1 INNLEDNING

Sammendrag

Generelt

       Etter gjeldende rett kan kommunene skrive ut skatt på faste eiendommer i bymessig bebygde strøk og på verk og bruk. I dag er det hovedsakelig de større bykommunene og kommuner berørt av kraftutbygging som har innført eiendomsskatt. I 1993 skrev 203 kommuner av i alt 439 kommuner ut eiendomsskatt. Samlet proveny fra eiendomsskatten var 2.698 mill. kroner i 1993. Gjennomsnittlig eiendomsskatt var vel 800 kroner pr. innbygger i bykommuner som skrev ut eiendomsskatt, mens gjennomsnittlig eiendomsskatt var vel 2.000 kroner pr. innbygger i kommuner som var medlemmer i Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK). Eiendomsskatt på kraftverk og distribusjonsnett utgjør om lag en tredel av samlet proveny fra eiendomsskatten. For de fleste kommunene med kraftproduksjon er eiendomsskatten den enkeltskatten som gir størst proveny.

       Grunnlaget for eiendomsskatten er i prinsippet markedsverdien (antatt salgsverdi) av eiendommen. Denne verdien vil være uavhengig av hvordan den enkelte eier har organisert foretaket og av finansieringsstrukturen i foretaket. Eiendomsskatten er en særskatt på eiendommer i visse regioner og sektorer. Eiendomsskatten kan derfor påvirke sammensetningen og nivået på investeringene. I kraftsektoren vil eiendomsskatten svekke den privatøkonomiske lønnsomheten av å investere. Disse forholdene må veies opp mot at når investeringer i kraftsektoren først er foretatt, vil skattyter i liten grad ha motiver til å foreta disposisjoner med sikte på å redusere eiendomsskatten. Eiendomsskatten kan derfor være en stabil og sikker inntektskilde i mange kraftkommuner. Investeringene i kraftsektoren er i stor grad irreversible og er geografisk knyttet til naturressursen. Dette kan være en medvirkende årsak til at en så stor del av det samlede provenyet fra eiendomsskatten kommer fra kraftforetak.

       Departementet har oppnevnt et utvalg for å utrede eiendomsskatten (Zimmer-utvalget). I mandatet til utvalget inngår bl.a. en vurdering av:

       Utvalget skal legge fram sluttrapport innen 1. april 1996. Også eiendomsskatten på kraftverk kan bli berørt av de spørsmålene som utvalget er pålagt å utrede. Utvalget er imidlertid ikke bedt om å vurdere selve takseringen av kraftverk.

       Departementet vil foreslå enkelte endringer i takseringsprinsippene for eiendomsskatt på kraftverk. Forslagene er i hovedsak i tråd med Rødseth-utvalgets anbefalinger. Siktemålet med forslaget er at takstene i størst mulig grad skal svare til markedsverdiene. Det har vært knyttet forholdsvis mange rettstvister til taksering av kraftverk for eiendomsskatten, jf. også avsnitt 5.3 i proposisjonen. Departementet har derfor lagt vekt på at utformingen av takseringsreglene skal være mest mulig objektive og i minst mulig grad skal bygge på skjønn.

       De nye takseringsreglene for kraftverk skal tas inn i skatteloven, men gis anvendelse for eiendomsskatt på kraftverk gjennom en begrenset ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8. Det innebærer at det etter forslaget skal fastsettes en felles formuesverdi som både skal gjelde som grunnlag for formuesskatt og eiendomsskatt.

Departementets vurderinger

       Departementet er enig med Rødseth-utvalget i at markedsverdiprinsippet fortsatt bør legges til grunn for taksering av kraftverk for eiendomsskatteformål. Departementet er videre enig med Rødseth-utvalget i at grunnlaget for takstene i stor utstrekning bør bygge på samme data som de andre takstbaserte skattene på kraftforetak. Gjeldende rett for å verdsette kraftverk (taksering) er utviklet i takserings- og rettspraksis. Dette har medført at det har vært svært mange rettstvister. Departementet har derfor lagt vekt på at forslaget skal være bygget på klart definerte størrelser som i minst mulig grad skal gi rom for skjønn.

       Eiendomsskattetaksten bør uttrykke verkets markedsverdi. Departementets forslag til takseringsregler er i tråd med prinsippet for gjeldende regler, hvor siktemålet er å komme fram til markedsverdien eller den objektiviserte verdien av eiendommen. Markedsverdien vil dels reflektere verdien av naturressursen og dels verdien av de investeringene som er foretatt i anleggene. Det innebærer at kommunene også via eiendomsskatten på kraftverk får beskattet verdien av eventuell grunnrente. Siden omsetningen av kraftverk er svært liten, er det i praksis vanskelig å finne markedsverdien ved å sammenligne prisen på et tilsvarende, nylig omsatt kraftverk. En må derfor ta utgangspunkt i en beregnet markedsverdi (takst). Taksten beregnes for det enkelte verk. Det foreslås at kraftverk defineres på samme måte som ved fastsettelse av vannkraftinntekten og skatt på grunnrente.

       Departementet er enig med Rødseth-utvalget i at formuesverdien må beregnes ved hjelp av nåverdiberegning. Markedsverdien til et kraftverk skal reflektere verkets forventede, framtidige netto inntjeningsmuligheter.

       Departementet foreslår at nye regler for verdsettelse av formue i kraftverk tas inn i skatteloven § 37 bokstav a nytt tredje ledd, med fullmakt for departementet til å gi overgangsregler og nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen i forskrift. Disse reglene erstatter de gjeldende retningslinjene for taksering av kraftverk som følger av Riksskattestyrets rundskriv nr. 400/avd. I av 21. juni 1965. Nye verdsettelsesregler for formue i skatteloven § 37 bokstav a tredje ledd gis anvendelse for eiendomsskatten gjennom begrenset ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8, som bestemmer at eiendomsskatt skal skrives ut på grunnlag av den verdi eiendommen er taksert til ved ligningen året før skatteåret.

       De forskjellige elementene som inngår i forslaget til verdsettingsregler kan deles i to:

       Nedenfor er de ulike elementene som etter forslaget skal inngå i nåverdiberegningen nærmere omtalt. Departementet foreslår at det hvert år utarbeides en ny eiendomsskattetakst, men at en særlig befaring og taksering av framtidige kostnader knyttet til å skifte ut driftsmidler i utgangspunktet foretas hvert tiende år.

Salgsinntekter

       Det foreslås at verdien av et kraftverks framtidige salgsinntekter settes lik kraftverkets produksjon vurdert til spotmarkedspriser. Det foreslås at produksjonen måles og verdsettes pr. time. For å unngå at årlige, mer tilfeldige endringer i priser og/eller produksjon skal påvirke taksten i særlig grad, foreslås det at anslaget på de framtidige salgsinntektene fastsettes som et rullerende gjennomsnitt av markedsverdien av verkets produksjon over de fem siste årene. Dette betyr at produksjonen verdsettes på samme måte som for vannkraftinntekten.

       Etter gjeldende praksis tas det ikke hensyn til forpliktelser om å levere konsesjonskraft ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten. Kommunene får dermed en dobbelt fordel av konsesjonskraftleveranser. For det første får de rimelig kraft. For det andre blir ikke denne utgiften for foretakene tatt hensyn til ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten, noe som isolert sett øker taksten og dermed eiendomsskatten.

       Etter departementets vurdering bør en ta hensyn til eventuelle konsesjonskraftforpliktelser ved beregning av markedsverdien av et kraftverk. Også dette er tilsvarende som for vannkraftinntekten og for grunnrenteinntekten. I avsnitt 7.5.2 i proposisjonen er det en nærmere beskrivelse av hvordan det skal tas hensyn til konsesjonskraften.

       Etter gjeldende praksis ses det også i stor grad bort fra eventuelt andre kontraktsforpliktelser, som f.eks. industrikraftkontrakter, ved fastsettelse av eiendomsskattetakster. Ifølge en dom avsagt i Høyesterett 20. oktober 1995 skal likevel industrikraftkontrakter medtas i samme utstrekning som den andel industrikraften utgjør av det totale kraftforbruket, jf. avsnittene 5.3 og 11.2.5 i proposisjonen.

       Departementet foreslår at det bare er for konsesjonskraften at andre priser enn spotmarkedsprisene skal legges til grunn.

       Når produksjonen for eiendomsskatteformål verdsettes på denne måten, vil det ikke kreve nye opplysninger eller beregninger i forhold til det som er nødvendig for vannkraftinntekten.

Driftsutgifter

       Departementet foreslår at en ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten legger til grunn driftsutgiftene i året fram til 1. januar året før skatteåret, som kan henføres til kraftverket inklusive betalt eiendomsskatt. Disse driftsutgiftene brukes som et anslag på driftsutgiftene i alle framtidige år.

       Departementets forslag bygger på de samme driftsutgiftene som kan trekkes fra ved beregning av vannkraftinntekten. I forhold til de opplysningene som er nødvendige for å fastsette vannkraftinntekten og grunnlaget for skatt på grunnrente, vil det heller ikke på dette punktet være nødvendig med nye opplysninger eller beregninger.

       Etter gjeldende regler er produksjonsavgiften fradragsberettiget ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten. Departementet foreslår at en særskilt skatt på eventuell grunnrente i det enkelte kraftverk skal komme til erstatning for produksjonsavgiften. Det foreslås at også skatt på grunnrente skal trekkes fra ved beregning av eiendomsskattetaksten. Skatt på grunnrente kan variere betydelig fra år til år, og det er vanskelig å anslå hva framtidig skatt på grunnrente vil bli for det enkelte kraftverk. Det foreslås derfor at det, som et skjønnsmessig anslag, beregnes et rullerende gjennomsnitt av eventuell skatt på grunnrente over de fem siste årene. Dette fradraget prisomregnes med konsumprisindeksen til kroneverdien året før skatteåret og legges til grunn som anslag på skatt på grunnrente i alle framtidige år.

Fradrag for kostnader knyttet til utskifting av driftsmidler

       Ved beregning av eiendomsskattetaksten må en ta hensyn til nåverdien av kostnadene knyttet til framtidig utskifting av driftsmidler. Departementet foreslår at omfanget av driftsmidler som er i bruk i kraftverket og tilhørende gjenstående levetid for disse, anslås ved en individuell vurdering basert på befaring i det enkelte kraftverk. Ved en individuell vurdering kan en for de driftsmidlene som avskrives lineært, ta utgangspunkt i de skattemessige levetidene som er foreslått, men justere disse ved en konkret vurdering av driftsmidlene. Blant annet må en ta hensyn til vedlikehold og teknisk tilstand. Departementet vil anta at gjenstående levetid for eksisterende driftsmidler gjennomgående kan være noe lengre enn det differansen mellom skattemessig levetid og investeringsår tilsier. De individuelt fastsatte gjenstående levetidene legges så til grunn for å beregne nåverdien av kostnadene ved å skifte ut de eksisterende driftsmidlene.

       I nåverdiberegningen må en også anslå levetiden for framtidige driftsmidler. Etter departementets oppfatning er det her best å bruke sjabloner. Det foreslås at de levetidene som må fastsettes for framtidige driftsmidler ved eiendomsskattetakseringen, settes lik de skattemessige levetidene som ligger til grunn for de lineære avskrivningene i overskuddsskatten. Fordi en betydelig del av driftsmidlene i kraftsektoren har svært lang levetid, vil forutsetningene som legges til grunn for slike utskiftinger av framtidige driftsmidler normalt påvirke takstene i svært liten grad.

       For betydelige driftsmidler som ikke skal avskrives lineært, som f.eks. bygninger (unntatt kraftstasjoner), foreslås det at levetider som kan utledes fra saldosatsene legges til grunn. For mindre driftsmidler foreslås det at takstmannen beregner et samlet fradrag for kostnader knyttet til framtidig utskifting av slike driftsmidler. Det kan f.eks. gjøres på bakgrunn av anslag på samlede anslåtte gjenanskaffelseskostnader og gjennomsnittlig gjenstående levetid.

       Det foreslås at framtidig gjenanskaffelseskostnad skal settes lik historisk investeringskostnad justert for inflasjon målt ved konsumprisindeksen fram til takseringsåret. Som en overgangsregel inntil historisk anskaffelseskost er etablert, foreslår departementet at en bruker investeringskostnadene som foretakenes inngående skattemessige verdier bygger på.

       Departementet foreslår at både skattekreditor og skattyter kan kreve en omtaksering av driftsmidlene når forholdene i vesentlig grad har endret seg etter at siste takst ble holdt. Omtaksering kan være aktuelt i situasjoner hvor det nettopp har skjedd store utskiftinger av driftsmidler.

Nærmere om rutinene for årlig justering av takstene

       Ved innføring av nye regler foreslår departementet at det gjennomføres en takseringsrunde slik at det kan fastsettes verdier som grunnlag for eiendomsskattetaksten pr. 1. januar 1997. En omfattende befaring av alle kraftverk hvert år vil kreve betydelige ressurser, og departementet vil ikke foreslå dette. Med sikte på å redusere arbeidet knyttet til taksering foreslår departementet at det som hovedregel skal foretas en slik befaring i kraftverket hvert tiende år. På befaringen vurderes gjenstående levetid og hvilke driftsmidler som er i bruk i det enkelte kraftverk. Departementet vil foreslå at en hvert år kun endrer anslaget på framtidige salgsinntekter og driftsutgifter (inkl. skatter), ved at det i verdsettingen tas hensyn til observasjonene fram til 1. januar i året før skatteåret. Dette betyr at ett år skiftes ut i det rullerende gjennomsnittet for den normerte markedsverdien av produksjonen, og at nye faktiske driftsutgifter trekkes fra. Dette vil være størrelser som en likevel må beregne hvert år for å fastsette vannkraftinntekten og skatt på grunnrente.

       Nåverdien av framtidige utskiftingskostnader kan imidlertid forandres betydelig i løpet av ti år. Departementet foreslår imidlertid at omfanget av driftsmidler og de særskilt fastsatte utskiftingstidspunktene og dermed nåverdien av de anslåtte kostnadene knyttet til framtidig utskifting av driftsmidler, som hovedregel holdes uendret i løpet av takseringsperioden.

       Departementet foreslår at både kommuner og skattytere gis rett til å kreve en individuell befaring og full omtaksering i løpet av den tiårige takseringsperioden når forholdene i vesentlig grad har endret seg. Det foreslås at vedkommende som krever omtaksering selv må dekke omkostningene som er forbundet med dette. I tilfeller hvor markedsverdiene av særlige grunner endrer seg vesentlig i løpet av tiårsperioden, antas det derfor at enten skattyter eller skattekreditor normalt vil kreve ny takst. Etter ti år foretas en ny særskilt vurdering av omfanget av driftsmidler som er i bruk i kraftverkene og den gjenstående levetiden for disse.

Diskontering

       Det rullerende gjennomsnittet av markedsverdien av produksjonen og driftsutgiftene må regnes om til formuesstørrelser. Ved uendelig levetid kan dette skje ved at de takserte årlige salgsinntektene og de årlige driftsutgiftene divideres med den fastsatte diskonteringsrenten. Også de anslåtte utskiftingskostnadene over uendelig levetid må regnes ut som en nåverdi ved hjelp av en diskonteringsrente.

       Departementet vil i forskrift komme nærmere tilbake til fastsettelsen av den renten som skal legges til grunn ved beregning av takster pr. 1. januar 1997. Prinsippene for å fastsette diskonteringsrenten er nærmere omtalt i avsnitt 9.5 i proposisjonen.

Nærmere om fastsettelse av takst for kraftverk som hjemfaller

       Etter gjeldende regler (byskatteloven § 5) tas det ikke hensyn til eventuelt hjemfall ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten. Det tas imidlertid hensyn til hjemfall ved fastsettelse av formuestaksten etter skatteloven § 36, jf. § 37 a. Kraftverk som er mer enn en tredel eid av private kan hjemfalle vederlagsfritt til staten etter at konsesjonstiden er over. I dag settes konsesjonstiden normalt til 60 år. I tidligere konsesjoner har konsesjonstiden variert mellom 50 og 75 år. Etter gjeldende regler vil dette gjelde kraftverk som ble igangsatt etter 1906, jf. også avsnitt 3.7.5. Departementet har vurdert om det bør tas hensyn til hjemfall ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten.

       Siden hjemfall er en forpliktelse som hviler på eieren og ikke er knyttet til verket som sådan, bør hjemfall ikke redusere den takserte markedsverdien av verket. Departementet fastholder dagens regler om at det i verdsettingen for eiendomsskatteformål brukes samme metode for private og offentlig eide kraftverk.

Kraftverk under bygging

       Etter gjeldende regler kan det skrives ut eiendomsskatt på kraftverk som er under bygging. Taksten fastsettes som en forholdsmessig andel av de byggekostnadene som har medgått på takseringstidspunktet i forhold til takst som ferdigstilt. Departementet foreslår at kraftverk under bygging verdsettes til den andelen av byggekostnadene som er medgått pr. 1. januar i året før skatteåret.

Kraftverk som leies ut

       Ved utleie av kraftverk kan det oppstå spørsmål om leietakeren reelt må anses som eier. Spørsmålet om hvem som skatterettslig skal regnes som eier av et utleieobjekt må avgjøres ved en konkret vurdering av partenes rettigheter, plikten og risiko etter avtaleforholdet, herunder om leietaker eventuelt har rett til å overta eiendomsretten under eller ved utløpet av leieperioden. Ved leieforhold som reelt innebærer en overdragelse av eiendomsrett, anses leieren som eier også i forhold til reglene om beskatning av kraftverk.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 12 og 13 i fellesmerknad under kap. 2.

       Flertallet viser til at eiendomsskatten er den enkeltskatten fra kraftvirksomhet som gir mest proveny for de fleste kommuner. Eiendomsskatten fastsettes uavhengig av eier- og finansieringsstruktur i foretaket. Flertallet peker på at eiendomsskatten er en sikker og stabil inntektskilde for mange kraftkommuner, men at eiendomsskatten tilsvarende reduserer den privatøkonomiske lønnsomheten ved å investere i kraftsektoren. Flertallet mener prinsipielt at grunnlaget for eiendomsskatt i størst mulig grad bør gjenspeile faktiske markedsverdier av skatteobjektene.

       Flertallet viser til at departementet har oppnevnt et eget utvalg for å utrede eiendomsskatten, herunder taksering, skatteplikt, prinsipielt grunnlag og hvorvidt eiendomsskatten skal være en kommunal skatt. Flertallet viser til at finansministeren i brev til Tore Nordtun den 12. februar 1996 blant annet uttaler:

       Flertallet viser til at grunnlaget for eiendomsskatt nå er redusert, blant annet som følge av Høyesteretts dom av 20. oktober 1995 (Hemnesdommen). Denne dommen slår fast at pris på industrikraftleveranser skal hensyntas ved taksering for eiendomsskatteformål. Tidligere skulle markedspriser legges til grunn for denne typen leveranser. Flertallet viser til at dette vil medføre at kommunene vil få en nedgang i inntektene fra eiendomsskatt gitt at dagens system videreføres.

       Flertallet er enig med departementet i at grunnlaget for eiendomsskatt skal være markedsverdien av det enkelte kraftverk. Markedsverdien vil reflektere verdien av naturressursen i tillegg til verdien av investeringen. Flertallet peker på at dette innebærer at kommunene via eiendomsskatten får beskattet verdien av en eventuell grunnrente. Flertallet viser til at departementet foreslår at markedsverdien fastsettes som nåverdien av normerte kraftsalgsinntekter fratrukket driftsutgifter, eiendomsskatt, skatt på grunnrente og kostnader til framtidig utskifting av driftsmidler. Flertallet viser spesielt til at departementet foreslår at det hvert år utarbeids en ny eiendomsskattetakst, men at en særlig befaring og taksering av framtidige kostnader knyttet til å skifte ut driftsmidler i utgangspunktet foretas hvert tiende år. Videre foreslår departementet at kommuner og skattytere gis rett til å kreve en individuell befaring og full omtaksering i løpet av den tiårige takseringsperioden når forholdene i vesentlig grad har endret seg.

       Flertallet viser til forslag i denne innstilling om å hensynta langsiktige kontrakter og kraft som produseres og brukes i samme foretak gjennom at hhv. faktiske priser og priser fastsatt i de såkalte 1976-kontraktene legges til grunn ved fastsettelse av normerte salgsinntekter. Flertallet viser til at dette vil medføre reduserte inntekter fra eiendomsskatten tilsvarende 165 mill. kroner. Totalvirkningen av forslag i denne innstilling vil etter dette bli økte inntekter fra eiendomsskatten med 35 mill. kroner i forhold til dagens situasjon, hensyn tatt til de siste domsavgjørelser. Dette tallet er basert på et punktanslag på økt eiendomsskatt i henhold til proposisjonen på 200 mill. kroner. Flertallet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 37 bokstav a nytt tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Kraftverk med tilhørende reguleringsanlegg eller rettigheter i slike anlegg verdsettes til antatt salgsverdi pr. 1. januar i ligningsåret ved taksering av fremtidige inntekter og utgifter over uendelig tid. Ved takseringen kapitaliseres brutto salgsinntekter fastsatt etter bestemmelsene i fjerde ledd, fratrukket driftsutgifter som nevnt i § 19 A-4 nr. 3 bokstav a og b, samt nåverdien av fremtidige utgifter til utskifting av driftsmidler. Videre fratrekkes pliktig skatt på grunnrenteinntekt og naturressursskatt for verket. Fastsettelse av nåverdi av kraftverkets kostnader til utskifting av driftsmidler skal skje hvert tiende år, men ny taksering kan kreves når forholdene i vesentlig grad har endret seg etter at siste takst ble holdt. Rentesats ved kapitalisering bestemmes av departementet i forskrift. Formue i kraftverk som ikke er satt i drift, settes lik investert kapital pr. 1. januar i ligningsåret. Departementet kan i forskrift gi overgangsregler og nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette ledd, herunder om hvordan fradrag for framtidig utskifting av driftsmidler skal fastsettes.

       Brutto salgsinntekter settes til gjennomsnittet av summen av hver av de siste fem års spotmarkedspriser pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved verket i de tilhørende tidsavsnitt i de enkelte år, med de unntak som følger av bestemmelsene i § 19 A-4 nr. 2. Har verket vært omfattet av denne bestemmelsen i færre enn fem år, legges gjennomsnittet av disse årene til grunn. Markedsverdien av produksjonen fra de foregående år justeres med den årlige gjennomsnittlige endringen i konsumprisindeksen til og med inntektsåret. Departementet kan gi nærmere regler i forskrift til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder om at det i enkelte verk kan benyttes andre tidsavsnitt for produksjonen enn nevnt i første punktum. »

       Flertallet slutter seg utover dette til departementets forslag. Flertallet viser til forslag under skatteloven § 37 bokstav a, og gir departementet fullmakt til å gi overgangsregler og nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen i forskrift.

       Flertallet fremmer følgende forslag til overgangsregler til § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Overgangsregel til § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd skal lyde:

       For fastsettelse av brutto salgsinntekter ved verdsetting av formue i kraftverk etter skatteloven § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd i inntektstårene 1997-2000 gjelder følgende:

1. I inntektsåret 1997 settes brutto salgsinntekter til gjennomsnittet av

2. I inntektsåret 1998 settes brutto salgsinntekt til gjennomsnittet av

3. I inntektsåret 1999 settes brutto salgsinntekt til gjennomsnittet av årlige brutto salgsinntekter for 1997, 1998 og 1999 fastsatt i henhold til bestemmelsene i § 19 A-4 nr. 2.4. I inntektsåret 2000 settes brutto salgsinntekt til gjennomsnittet av årlige brutto salgsinntekter for 1997, 1998, 1999 og 2000 fastsatt i henhold til bestemmelsene i § 19 A-4 nr. 2.

5. Finansdepartementets prisanbefalinger justeres slik at de refererer til samme punkt i nettet som spotmarkedsprisen.

6. Verdien av produksjonen for tidligere år enn inntektsåret justeres med den årlige gjennomsnittlige endringen i konsumprisindeksen til og med inntektsåret. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil ut i fra behovet for oversiktlige regler og stabile takstbaserte inntekter gå inn for å opprettholde eiendomsskatten i sin nåværende form. Disse medlemmer går således imot Regjeringens forslag om verdsettingsregler, og viser for øvrig til Zimmer-utvalgets arbeid. Disse medlemmer vil foreta en helhetlig vurdering av eiendomsskatten når utvalgets innstilling forelegges Stortinget.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til merknad i Innst.O.nr.61, jf. Dok.nr.8:63 fra stortingsrepresentant Gudmund Restad vedrørende endring av eiendomsskatteloven § 3, hvor dette medlems prinsipale syn om kommunal eiendomsskatt fremgår. Dette medlem viser for øvrig til at Zimmer-utvalget som skal avgi innstilling innen 1. juni 1996 vil legge frem en bred vurdering av eiendomsskatteloven. Dette medlem avventer denne innstilling og vil i den videre behandling av denne foreta en helhetlig vurdering av eiendomsskatten.

8.2 OVERGANGSREGLER

Sammendrag

       Departementet foreslår at det foretas en individuell vurdering av eksisterende driftsmidler og tilhørende gjenstående levetider for disse i hvert enkelt kraftverk i løpet av 1996. Det tas sikte på at takster skal fastsettes pr. 1. januar 1997 på bakgrunn av opplysninger om bl.a. markedsverdien av produksjonen, driftsutgiftene og beregnede kostnader ved å skifte ut driftsmidlene i framtiden. Eiendomsskatten skrives ut på grunnlag av ligningsverdi året før ligningsåret. Det innebærer at de nye takstene først får virkning for eiendomsskatten som utlignes og betales i 1998.

       Departementet foreslår enkelte overgangsregler som skal gjelde ved fastsettelse av taksten de første årene.

Salgsinntekter

       I løpet av 1997 vil det være utarbeidet en beregnet markedsverdi for produksjonen i 1996 i hvert enkelt kraftverk. Departementet har vurdert hvilket pris- og produksjonsgrunnlag som skal benyttes ved fastsettelse av taksert salgsinntekt før en har et rullerende gjennomsnitt over fem år. Departementet foreslår de samme overgangsreglene for eiendomsskatteformål som for vannkraftinntekten, jf. avsnitt 7.6.4 i proposisjonen. Det gis regler om dette i forskrift.

Driftsutgifter

       Etter forslaget vil det ikke være nødvendig med særskilte overgangsregler for driftsutgiftene. Departementet har vurdert en overgangsordning for fradrag for skatt på grunnrente. Etter forslaget skal det ved beregning av taksten trekkes fra et rullerende gjennomsnitt av eventuell skatt på grunnrente fra de foregående fem år. Det foreslås at ved fastsettelse av taksten pr. 1. januar 1997 inngår kun eventuell skatt på grunnrente for 1996. I hvert av de påfølgende årene vil gjennomsnittet tilføres en ny observasjon for skatt på grunnrente. Først i taksten pr. 1. januar 2001 vil det eventuelt kunne trekkes fra skatt på grunnrente som et rullerende gjennomsnitt over fem år. Overgangsregel gis i forskrift.

Fastsettelse av gjenanskaffelseskostnadene

       For å anslå omfanget og gjenstående levetid for driftsmidlene foreslås det som nevnt at det skal foretas en særskilt befaring i hvert enkelt kraftverk i 1996 og at nåverdien av utskiftingskostnadene som hovedregel holdes fast i 10 år. For 1996 har NVE fastsatt beregnede gjenanskaffelseskostnader for de ulike driftsmidlene i kraftverkene. Det foreslås at disse verdiene legges til grunn for beregningen av framtidige gjenanskaffelseskostnader. Når det etter forslaget i 2006 skal foretas en ny særskilt beregning av kostnadene knyttet til utskifting av driftsmidler, foreslås det at de beregnede gjenanskaffelseskostnadene legges til grunn i de tilfeller der en ikke har skiftet ut driftsmidlene etter 1996. I tilfeller der en har skiftet ut driftsmidlene foreslår departementet at en skal ta utgangspunkt i driftsmidlenes historiske kostnad. Gjenanskaffelseskostnad (eventuelt historisk kostnad) oppjusteres med konsumprisindeksen til kroneverdien på takseringstidspunktet.

       Foretakene kan alternativt benytte historisk kostnad som utgangspunkt for bl.a. de skattemessige avskrivningene. Hvis foretakene har valgt dette alternativet, foreslås det at historisk kostnad også legges til grunn for beregning i 1996 av framtidige kostnader knyttet til utskifting av driftsmidler. For å beregne forventede framtidige kostnader knyttet til å skifte ut driftsmidlene (andre enn de eksisterende), skal det tilsvarende foretas en oppjustering av historiske kostnader fra 1996 til kroneverdien i takseringsåret.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at eiendomsskatten skrives ut på grunnlag av ligningsverdi året før ligningsåret. Dette innebærer at de nye takstene først får virkning for eiendomsskatten som utlignes og betales i 1998, noe som medfører behov for overgangsregler. Flertallet viser til fellesmerknad mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre hvor disse partier foreslår ikrafttredelse av skatteforslagene i denne innstilling med virkning først for inntektsåret 1997. Flertallet ber departementet vurdere forslag til overgangsregelen i lys av dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 12 og 20 i fellesmerknad under kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under avsnitt 8.1.

8.3 FORDELING AV SKATTEGRUNNLAGET MELLOM KOMMUNER

Sammendrag

       I tilfeller hvor kraftverket strekker seg over flere kommuner er det behov for regler for å fordele eiendomsskattegrunnlaget mellom kommunene. Departementet foreslår at eigedomsskattelova § 8 skal iverksettes. Når en eiendom strekker seg over flere kommuner, er det i utgangspunktet den verdi som er tilordnet hver kommune ved formuesligningen som også skal utgjøre eiendomsskattegrunnlaget i den enkelte kommune. Når inntektsskatten skal fordeles på de kommunene som kraftverket strekker seg over, brukes formuen i den enkelte kommune som utgangspunkt. Formuen fordeles på kommunene etter regler i skattelovens § 19 b og c.

       Reglene i skatteloven § 19 b og c for å fordele formue i kraftverk harmonerer ikke i alle tilfeller med hjemmelen for å skrive ut eiendomsskatt i eigedomsskattelova § 4. For at en kommune skal kunne utskrive eiendomsskatt på kraftverk, må det være anleggsdeler i kommunen som faller inn under oppregningen i § 4 annet ledd:

       Fordelingen av formuen i kraftverk etter skatteloven § 19 b og c er ikke tilpasset dette. Det kan bl.a. vises til at bestemmelsene i § 19 b og c tilordner formuesandel til kommuner som « berøres av reguleringen », uten at det er et krav at deler av reguleringsanlegget er beliggende i kommunen. Det kan også nevnes at kommuner langs et overført vassdrag skal tilordnes formuesandel etter § 19 c uten at kraftverkseieren trenger å ha noen fast eiendom i disse kommunene.

       Med sikte på å unngå en utilsiktet omfordeling mellom kommunene, foreslår departementet som en overgangsregel at det ved fordeling av inntektsskatt (tilordnet et kraftverk) mellom kommuner skal benytte de samme forholdsmessige andelene som blir brukt i 1995, jf. avsnitt 7.5.6 i proposisjonen.

       Fordeling av eiendomsskattegrunnlaget mellom kraftkommuner ble ikke utredet av Rødseth-utvalget og er heller ikke tema for eiendomsskatteutvalget. Både fordi fordelingsnøklene for eiendomsskatteformål og inntekts- og formuesskatteformål etter gjeldende regler ikke er harmonisert og fordi det foreslås en overgangsregel for å fordele inntektsskatt mellom kommuner, foreslår departementet at den relative kommunefordelingen som gjelder for inntektsåret 1995 for eiendomsskatten blir videreført som en overgangsregel.

       Departementet vil komme tilbake til reglene for å fordele inntektsskatt mellom kommuner. Det foreslås at reglene for fordeling av eiendomsskatt mellom kommuner også vurderes i den sammenheng.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at departementet foreslår at det ved fordeling av inntektsskatt mellom kommuner fortsatt skal benyttes de samme forholdsmessige andelene som blir brukt i 1995 for å unngå en utilsiktet omfordeling mellom kommunene. Flertallet slutter seg til forslaget om at det samme prinsippet gjøres gjeldende for eiendomsskatten som en overgangsordning. Flertallet har merket seg at departementet vil komme tilbake til spørsmålet om fordeling av eiendomsskatt mellom kommuner i sammenheng med en tilsvarende vurdering av fordelingen av inntektsskatten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under avsnitt 8.1. Disse medlemmer går inn for at fordelingen av eidendomsskatten ikke endres.

8.4 NÆRMERE OM IKRAFTTREDELSE AV EIGEDOMSSKATTELOVA § 8

Sammendrag

       Departementet foreslår at nye verdsettelsesregler for kraftverk inntas i skatteloven § 37 a nytt tredje ledd, og at de nye verdsettelsesreglene gis virkning for eiendomsskatten på kraftverk gjennom en begrenset ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8. Bakgrunnen for forslaget er at departementet ser det som en fordel at samme takst skal utgjøre grunnlaget for både eiendomsskatten og beregningen av vannkraftinntekt. Det antas at forslaget til endringer i takseringsregler vil medføre at en i større grad enn i dag treffer markedsverdiene. Ikrafttredelse av § 8 vil innebære administrative forenklinger og store kostnadsbesparelser både for kraftforetakene og for ligningsmyndighetene. I tillegg vil graden av skjønn i takseringen bli vesentlig redusert i forhold til ved dagens system. En antar derfor at ikrafttredelse av § 8 vil kunne redusere antall tvister betraktelig, samtidig som bestemmelsen vil sikre en mer enhetlig takstpraksis.

       Ikrafttredelse av § 8 er hittil utsatt i påvente av nye boligtakseringsregler. Departementet tar sikte på å framlegge melding om dette i vårsesjonen 1996. Departementet har nedsatt et utvalg som skal vurdere eiendomsskatten på bredt grunnlag. Utvalget skal avgi innstilling i løpet av første halvår av 1996. Departementet anser det likevel hensiktsmessig at § 8 settes i kraft for kraftverk før resultatet av disse arbeidene foreligger.

       Eigedomsskattelova § 8 fastsetter at grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt skal være eiendommenes ligningsverdi ved ligningen 1. januar året før skatteåret. Dette har sammenheng med at ligningsverdien for samme år ikke foreligger i tide til eiendomsskatteutskrivningen, som skal ha funnet sted innen 1. mars i skatteåret, jf. § 14 annet ledd. En eventuell ikrafttredelse av § 8 f.o.m. skatteåret 1996, medfører at formuestaksten for 1995 må legges til grunn. Det vil ikke være i samsvar med forutsetningene for omlegging til ligningstakst som grunnlag for eiendomsskatt. Departementet foreslår derfor at overgang til bruk av ligningsverdi ved utskrivning av eiendomsskatten utsettes til første skatteår hvor det foreligger ny ligningsverdi fra året før, dvs. skatteåret 1998. Det betyr at eiendomskatt for skatteåret 1996 og 1997 fastsettes på grunnlag av gjeldende takster og regler. Ved inngangen til 1998 vil det foreligge en ligningstakst pr. 1. januar 1997, som så kan legges til grunn for skatteåret 1998.

       Ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 vil innebære at prinsippene for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget endres. Fullmakt til å vedta ikrafttredelse av § 8 er gitt til Kongen, jf. § 33 annet ledd.

       Eigedomsskattelova har ikke en samlende definisjon av hvilke objekter innenfor et elektrisitetsverk som kan belegges med eiendomsskatt. Eigedomsskattelova § 4 første ledd bestemmer at eiendomsskatt kan utskrives på de faste eiendommer i kommunen. Eigedomsskattelova § 4 annet ledd fastslår at til faste eiendommer regnes « verk og bruk », og lister opp en rekke eksempler på hva dette er, herunder « utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk ». Departementet antar at uttrykket anlegg for produksjon av elektrisk vannkraft er så vidt at det er dekkende for alle objekter innenfor kraftverk som kan belegges med eiendomsskatt og derfor kan brukes for angivelse av virkeområdet for ikrafttredelse av § 8. Det presiseres at denne angivelsen av virkeområdet ikke er ment å utvide eller innskrenke hjemmelen for ileggelse av eiendomsskatt på kraftverk.

       Det vises til utkast til kongelig resolusjon.

Innledning

       Eigedomsskattelova § 8 er en av flere bestemmelser i eigedomsskattelova som er vedtatt, men ikke satt i kraft. De andre hvilende bestemmelser er § 9, § 17 annet ledd og §§ 18-22. Dette er alle bestemmelser som har sammenheng med bruk av ligningstakst som skattegrunnlag. Av samme grunn er det enkelte bestemmelser i ligningsloven som ikke er satt i kraft.

Ikrafttredelse av bestemmelsene i eigedomsskattelova

       Eigedomsskattelova § 8 fastslår at det er eiendommenes ligningsverdi pr. 1. januar året forut for skatteåret som skal legges til grunn ved utskriving av eiendomsskatt. Mellom tidspunktet for verdsettelsen og tidspunktet for utskriving av eiendomsskatt vil det derfor ligge et helt kalenderår. Selv om eiendommene i denne perioden skulle gjennomgå store forandringer, eller eiendommene av andre årsaker får endret sin omsetningsverdi vesentlig, skal slike forhold i utgangspunktet ikke innvirke på grunnlaget for eiendomsskatt. Eigedomsskattelova § 9 og § 17 annet ledd åpner likevel for visse unntak.

       Bestemmelsen i eigedomsskattelova § 9 innebærer at det skal gis et skjønnsmessig fradrag i eiendomsskatten om eiendommen blir revet eller ødelagt før inngangen av skatteåret. Den endelige skatteutskrivingen skal da baseres på ligningsverdien eiendommen får ved ligningen i skatteåret. Verdiendringer som skyldes slike forhold kan selvsagt også inntreffe for kraftanlegg, og § 9 bør derfor settes i kraft i samme omfang som § 8.

       Eigedomsskattelova § 17 annet ledd åpner for å foreta ny eiendomsskatteutskriving når slik utskriving er unnlatt eller fastsatt for lavt på grunn av for lav ligningstakst. Vilkåret er at også formuesskatteansettelsen (ligningen) endres i henhold til ligningsloven kap. 9. Også denne bestemmelsen bør settes i kraft i samme utstrekning som eigedomsskattelova § 8.

       Eigedomsskattelova § 18 pålegger ligningskontoret å gi eiendomsskattekontoret alle opplysninger de trenger for å skrive ut eiendomsskatten. Til nå er eiendomsskatt skrevet ut på selvstendig grunnlag, og opplysninger fra ligningskontor har ikke vært påkrevd. Ved ikrafttredelse av § 8 vil eiendomsskattekontoret være avhengig av opplysninger fra ligningskontoret, og § 18 må derfor settes i kraft samtidig og med samme virkeområde som § 8.

       Eigedomsskattelova § 19-22 har regler for administrativ og rettslig prøving av eiendomsskatten. Bestemmelsene gjelder klage over andre forhold enn verdsettelse, og har derfor ingen direkte sammenheng med § 8. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å la en eventuell ikrafttredelse utstå til departementet har gjennomgått Eiendomsskatteutvalgets innstilling.

Ikrafttredelse av bestemmelser i ligningsloven

       Faste eiendommer tilhørende skattefrie institusjoner får i dag ikke fastsatt ligningstakst. Fritak for inntekts- og formuesskatt vil ikke nødvendigvis si at eiendommen også er fritatt fra eiendomsskatt. Dette er bakgrunnen for at ligningsloven § 8-11 pålegger ligningsmyndighetene å fastsette en ligningsverdi for eiendommer som tilhører en skattefri innretning eller som av andre grunner ikke er blitt taksert. Bestemmelsen er ikke satt i kraft.

       Ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 innebærer at reglene i byskatteloven ikke lenger anvendes på kraftanlegg, og at verdsettelse for eiendomsskatteformål skal skje etter ligningslovens regler. Ikrafttredelse av ligningsloven § 8-11 er da nødvendig for at eiendommer som eies av skattefrie institusjoner skal få fastsatt en takst som kan benyttes til eiendomsskatteformål. Bestemmelsen bør derfor settes i kraft i samme omfang som eigedomsskattelova § 8.

       Etter ligningslovens alminnelige ordning er det ligningsnemnda ved vedkommende ligningskontor som er den verdsettende myndighet. For de fleste kraftverkene vil dette etter departementets forslag være Sentralskattekontoret for storbedrifter, jf. kap. 14. For å fastsette utgifter til framtidig utskifting av driftsmidler i kraftverk, vil det være nødvendig for ligningsmyndighetene å engasjere sakkyndig bistand etter ligningsloven § 2-8 nr. 2.

       Ligningsloven § 9-4 gir den som er ansvarlig for eiendomsskatten rett til å påklage avgjørelser som får betydning for eiendomsskatten. Bestemmelsen har sin praktiske betydning i de tilfeller en annen enn kraftanleggets eier skal svare eiendomsskatten - typisk en leietaker. Klageretten har da samme omfang som en skattyters rett til klage over ligning, jf. ligningsloven § 9-2. Bestemmelsen har hittil ikke hatt noen funksjon, ettersom ligningsavgjørelser ikke har hatt relevans ved utskriving av eiendomsskatt. Ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 innebærer at eiendomsskattens størrelse blir direkte avhengig av ligningen, og bestemmelsen i ligningsloven § 9-4 blir dermed aktualisert. Bestemmelsen ble satt i kraft samtidig med den generelle ikrafttredelse av ligningsloven i 1983.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til merknader under kap. 7.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen viser til utvalgsarbeid både når det gjelder boligtaksering og eiendomsskatt og finner at ikrafttredelse av eiendomsskatteloven § 8 bør utstå inntil Stortinget har behandlet disse utvalgs innstillinger.

9. Beskatning av nettvirksomheten

9.1 INNTEKTSBESKATNINGEN, AVGIFTER PÅ KRAFTLINJER OG STEDBUNDEN BESKATNING

Sammendrag

       Departementet foreslår at nettvirksomheten beskattes på grunnlag av regnskap på samme måte som konkurranseutsatt virksomhet innenfor kraftforsyningen og annen næringsvirksomhet. Dette er i tråd med Rødseth-utvalgets forslag.

       Et flertall i Rødseth-utvalget foreslår at inntekt av nett kun skal beskattes i foretakets kontorkommune, og ikke i de kommunene som nettet går igjennom. Nettkommunene skal isteden få en linjeavgift som fastsettes pr. kilometer linje og som bl.a. er differensiert etter linjens kapasitet.

       Flere av høringsinstansene går mot en avgift på kraftlinjer og hevder bl.a. at miljøhensyn blir best ivaretatt gjennom dagens konsesjonsbehandling. Blant andre NVE og Statkraft SF påpeker at miljøulemper med linjer varierer betydelig og at en generell avgift derfor er lite egnet til å reflektere slike ulemper.

       Departementet slutter seg til denne vurderingen. Det vil være vanskelig å finne et godt system for å fastsette avgiften dersom miljøproblemene ved linjer varierer betydelig. Også transformatorer m.v. innebærer en miljømessig ulempe og burde i så fall også omfattes av en eventuell miljøavgift. Også andre næringsinvesteringer kan medføre sjenanse i naturen, uten at de nødvendigvis vil omfattes av en særskilt avgift. Departementet legger til grunn at konsesjonsbehandlingen ivaretar miljøhensynene på en tilfredsstillende måte.

       Etter departementets oppfatning vil et system med inntektsskatt til kontorkommunene og linjeavgift til nettkommunene bli mer komplisert enn om inntektsskatten fordeles mellom kontor- og linjekommuner etter tilsvarende regler som gjelder i dag. Fordelingen av inntektsskatt av nettvirksomhet er i dag basert på formuesverdiene, både ved prosentligning og regnskapsligning. En slik regel vil derfor bygge på allerede kjente størrelser, mens en ny avgift vil kreve både nytt regelverk og en særlig administrasjon.

       Etter departementets syn er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å avvike fra prinsippene om stedbunden beskatning ved å innføre en særskilt avgift på linjer. Departementet foreslår således at inntekt ved overføring og distribusjon av kraft beskattes etter skattelovens alminnelige regler, og at inntekten fordeles til beskatning mellom de kommunene som er berørt av virksomheten etter reglene for stedbunden beskatning i skatteloven § 18, jf. § 19 d. Det innebærer at nettoinntekten av nettvirksomheten fordeles til beskatning i forhold til formuesverdiene i hver kommune. Departementet antar at en slik fordelingsregel allerede følger av gjeldende rett. Etter skatteloven § 19 d skal « inntekt ved produksjon eller omsetning av elektrisk kraft » fordeles på denne måten. Etter at energiloven innførte krav om separate regnskaper for produksjon/omsetning og overføring/distribusjon av kraft, antar departementet at denne bestemmelsen må tolkes analogisk for inntekt av overføring og distribusjon. En anser det likevel som hensiktsmessig at denne regelen kommer direkte til uttrykk i skatteloven.

       Det vises til utkast til skatteloven § 19 d.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at energiloven bygger på et skille mellom produksjon/omsetning og overføring/distribusjon av elektrisk kraft. Produksjon og omsetning av kraft er basert på konkurranse, mens overføring og distribusjon er monopolvirksomhet som følge av at overføringsnettet kan betraktes som et naturlig monopol. Kontrollen med disse monopolene foretas av NVE ved at kunder klager på overføringstariffene, eller ved at NVE på eget initiativ foretar beregninger.

       Dersom konkurranseutsatt virksomhet skal regnskapslignes mens nettvirksomheten er skattefri eller prosentlignet, vil det oppstå motiver til å føre inntekter til nettvirksomheten og til å føre utgifter til den delen som regnskapslignes. Flertallet er derfor enig med departementet i at også nettvirksomheten bør regnskapslignes slik at ulike aktiviteter innenfor et kraftforetak undergis samme skattemessige behandling.

       Flertallet er enig med departementet i at en egen avgift på linjenettet slik Rødseth-utvalget foreslår har en rekke svakheter. Et slikt system vil bli svært komplisert, og vil ikke være treffsikkert i forhold til å motvirke negative miljøkonsekvenser av linjenettet. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at inntekt ved overføring og distribusjon av kraft beskattes etter skattelovens alminnelige bestemmelser og at inntekten fordeles til beskatning mellom de kommuner som er berørt av virksomheten etter reglene for stedbunden beskatning, jf. skatteloven § 18, jf. § 19 d. Flertallet viser for øvrig til merknader under avsnitt 4.6 hvor en samlet komité slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 19 bokstav d.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 16 i fellesmerknad under kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen foreslår å innføre ordinær overskuddsbeskatning av nettvirksomhet. Regjeringen vektlegger at skattereglene skal motvirke skattemotiverte overføringer til nettvirksomhet når den konkurranseutsatte produksjonen blir overskuddsliknet. Disse medlemmer viser til at nettvirksomhet er et naturlig monopol hvor formålet er å holde transportkostnaden for elektrisk kraft til alminnelig forsyning og næringsvirksomhet lav. Dette illustreres bl.a. av kravet til regnskapsmessig skille mellom produksjon og nettvirksomhet. Elektrisitetsnett av lokal karakter gir fordeler for berørte områder som er med på å kompensere for ulempene ved fremføring av nett.

       Disse medlemmer vil derfor gå inn for at det innføres ordinær overskuddsbeskatning og formuesskatt av sentralnettet, mens distribusjonsnett og regionalnett i egen kommune unntas beskatning. Når nettkostnaden i strømprisene kan holdes så lav som mulig og ikke beskattes vil dette bidra til å sikre nettet som offentlig infrastruktur til lik pris for alminnelig forsyning uavhengig av lokalisering innenfor distribusjonsselskapets geografiske område. Disse medlemmer viser til at sentralnettet kan beskattes både med overskuddsskatt og eiendomsskatt da ulempene med fremføring av høgspentlinjer er betydelig for lokalsamfunnet mens det er storsamfunnet som høster fordelene. Ulempene omfatter både båndleggelse av areal og miljøskade som konsekvens av elektriske spenningsfelt.

       Disse medlemmer viser til at Rødseth-utvalget foreslo å innføre en årsavgift for kraftlinjer over et visst spenningsnivå. Departementet går imot dette bl.a. fordi det hevdes at miljøhensyn blir best ivaretatt gjennom dagens konsesjonsbehandling. Disse medlemmer viser til at elektrisitetsloven av 1969, som er opphevet, ga hjemmel til konsesjonsmyndighetene for å fastsette konsesjonsavgifter til kommunene for linjer. Behovet for linjeskatt forsterkes i dag pga. omfattende planer om bygging av store sentralnett, herunder for overføring til utlandet. Disse medlemmer mener at ledningsnett både er naturinngrep og rådighetsbegrensning for kommunene og at ledningsnett med høyt spenningsnivå har flere negative miljøkonsekvenser, herunder forurensning gjennom elektriske spenningsfelt. Transformatorstasjoner, herunder likeretteranlegg, må i denne sammenheng behandles på samme måte som ledningsnett. En avgift/skatt på ledningsnett vil medføre rasjonell arealdisponering ved at bare det nødvendige areal vil bli båndlagt og at linjer som ikke lenger er i bruk, vil bli fjernet. Denne skatten på ledningsnett bør innføres på sentralnett og regionalnett i fremmed kommune til fordel for de kommuner som berøres. Det vil være rimelig at inntektene fra skatt på ledningsnett legges på et nivå som medfører samme proveny som dagens formuesskatt (ifølge proposisjonen ca 80 mill. kroner), som på bakgrunn av komitéflertallets innstilling faller bort.

       Disse medlemmer viser til at det er flere måter å fastsette en skatt på linjenett. En god modell som har klare paralleller til naturressursskatten vil være å fastsette et beløp pr. kilovolt (spenning, overføringskapasitet) multiplisert med linjelengde. Et annet alternativ er å beregne en skatt/avgift basert på båndlagt areal.

       Disse medlemmer går inn for innføring av linjeskatt fra og med 1. januar 1997 på et nivå som vil kompensere for bortfallet av formuesskatten på linjenett til berørte kommuner. Disse medlemmer mener at den økende erkjennelse av miljøproblemene tilsier en økning av linjeskattesatsen på sikt.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Det innføres fra 1. januar 1997 en linjeskatt på elektriske kraftledninger i hele sentralnettet samt regionalnett i fremmed kommune innenfor et proveny på 80 mill. kroner til fordeling blant de berørte kommuner. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil understreke at stortingsflertallet har avvist forslag fra Høyre i Dok.nr.8:64 (1994-1995) om å innføre et selskapsmessig skille mellom monopol og konkurranseutsatte aktiviteter i kraftsektoren. Dette innebærer at det er fare for at utgifter fra nettvirksomhet lastes over på den konkurranseutsatte delen og at inntekter føres andre veier hvis den ene delen av selskapene ikke er skattepliktige.

9.2 NÆRMERE OM SKATTEPLIKTIG INNTEKT

Sammendrag

       Departementet har vurdert om tariffreguleringen bør lede til at skattepliktig alminnelig inntekt ved overføring og distribusjon av kraft settes lik det regnskapsmessige overskuddet. Dette vil eventuelt innebære at regnskapsmessig overskudd legges direkte til grunn for beskatningen og at regnskapsmessig periodisering av inntekter og utgifter går foran skattelovens alminnelige regler. Etter departementets oppfatning vil det imidlertid være prinsipielt uheldig å bygge skattleggingen av en gruppe skattytere på regler som primært har et annet formål enn beskatning, og som kan bli endret uten at det tas skattepolitiske hensyn. Også hensynet til likebehandling av ulike typer næringsvirksomhet taler mot å avvike fra skattelovens alminnelige regler. Departementet mener derfor at alminnelig inntekt av nettvirksomheten bør fastsettes etter skatteloven.

       De obligatoriske avskrivningsreglene for å fastsette maksimal tillatt tariff er langt mer detaljerte enn avskrivningsreglene i skatteloven. En eventuell tilnærming mellom skattemessige og regnskapsmessige avskrivningsregler for driftsmidler kunne oppnås ved å velge samme detaljeringsgrad for nettvirksomhet også i skatteloven. Departementet finner det imidlertid lite hensiktsmessig å ha to sett avskrivningsregler i skatteloven for identiske driftsmidler. Skattemessig likebehandling tilsier for øvrig at avskrivningsreglene for samme type driftsmidler ikke varierer avhengig av næring. Departementet foreslår derfor at driftsmidler som ikke er særskilte for nettvirksomheten saldoavskrives etter de reglene og satsene som allerede følger av skatteloven § 44 A.

       Med særskilte driftsmidler for nettvirksomheten sikter departementet til linjer, kabler, transformatorer og koblingsanlegg. For særskilte driftsmidler i kraftproduksjonen foreslår departementet lineære avskrivninger, jf. avsnitt 6.6 i proposisjonen.

       Departementet foreslår at særlige driftsmidler i nettvirksomheten saldoavskrives. Departementet har lagt vesentlig vekt på at saldoavskrivninger vil være administrativt enklere i denne virksomheten. Departementet antar at mange driftsmidler som inngår i anlegg for overføring og distribusjon av kraft, allerede må anses som « anlegg » i henhold til skatteloven § 44 A-2 bokstav g, slik at disse skal saldoavskrives med en sats på 5 %, jf. § 44 A-5 bokstav g. Det foreslås likevel lovfestet at linjer, kabler, transformatorer og koblingsanlegg i nettvirksomheten avskrives med en saldosats på 5 %. Det foreslås tilsvarende avskrivninger for slike driftsmidler i kraftproduksjon. En saldoavskrivningssats på 5 % for driftsmidlene vil være om lag i tråd med de lineære avskrivningstidene som NVE legger til grunn i monopolkontrollen.

       Det vises til utkast til skatteloven § 44 A-2 bokstav g.

       Ved overgang til regnskapsligning for nettvirksomhet som tidligere har vært skattefri eller prosentlignet, må det fastsettes skattemessig inngangsverdi (åpningsbalanse) for anleggsmidlene, som skal være avskrivningsgrunnlag ved beregning av skattepliktig inntekt.

       I tilknytning til at det ble etablert kontroll med tariffene, ble det gitt retningslinjer for å fastsette regnskapsmessig åpningsbalanse for driftsmidler i nettvirksomheten. Utgangspunktet for åpningsbalansene i nettvirksomheten var den historiske anskaffelsesverdien redusert med eventuelt investeringstilskudd. Disse verdiene ble redusert med hypotetiske avskrivninger etter NVEs retningslinjer. For kraftforetak som ikke har oversikt over historiske anskaffelseskostnader, gir retningslinjene anvisning på at det kan benyttes skjønn for å fastsette disse kostnadene. Disse foretakene kan da søke NVE om å få benytte skjønnsmessig anslåtte verdier.

       I tråd med det som ellers er vanlig i skattelovgivningen, foreslår departementet at historisk kost skal legges til grunn som hovedprinsipp for det skattemessige avskrivningsgrunnlaget. Som grunnlag for tarifferingen i nettet er det fastsatt regnskapsverdier etter et enhetlig opplegg der en har siktet mot å anslå historisk kost. Departementet foreslår at disse regnskapsmessige verdiene pr. 1. januar 1996 legges til grunn som skattemessige åpningsbalanser for de eksisterende driftsmidlene. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå ytterligere en særskilt verdifastsettelse av nettet. I de tilfellene det er avvik mellom de regnskapsmessige verdiene og grunnlaget for tarifferingen, er det tarifferingsgrunnlaget som skal inngå som skattemessig balanse, og danne grunnlaget for de skattemessige avskrivningene.

       Av likebehandlingshensyn foreslår departementet at også private skattytere som eier nett m.v., gis anledning til å få fastsatt nye skattemessige inngangsverdier på grunnlag av regnskapsmessige verdier fra og med inntektsåret 1996.

       Dersom de regnskapsmessige verdiene for et foretak må justeres etter pålegg fra NVE, må det samme skje for de skattemessige verdiene og med samme virkningstidspunkt.

       Ved nyinvesteringer skal historisk anskaffelseskost legges til grunn for de skattemessige avskrivningene i nettvirksomheten, på samme måten som i annen næringsvirksomhet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig med departementet i at alminnelig inntekt av nettvirksomheten bør fastsettes etter skatteloven. Flertallet er videre enig i at driftsmidler som ikke er særskilte for nettvirksomheten saldoavskrives etter de reglene og satsene som allerede følger av skatteloven § 44 a, og at særskilte driftsmidler, dvs. linjer, kabler, transformatorer og koblingsanlegg, også saldoavskrives med en sats på 5 % Flertallet slutter seg til departementets forslag til skatteloven § 44 A-2 bokstav g.

       Flertallet er enig med departementet i at historisk kost legges til grunn ved beregning av skattemessig avskrivningsgrunnlag i nettvirksomheten. I motsetning til for produksjonsanlegg er det for nettvirksomheten ikke problemer knyttet til å ta hensyn til grunnrenteskatten. Videre er det fastsatt regnskapsverdier etter et enhetlig opplegg der en har siktet mot å anslå historisk kost. Det er dermed ingen tilstrekkelig grunn til å foreslå ytterligere særskilt verdifastsettelse av nettet. Flertallet er enig i at regnskapsmessige verdier pr. 1. januar 1996 legges til grunn som skattemessig åpningsbalanse.

       Flertallet er enig i at likebehandlingshensyn tilsier at også private skattytere som eier nett gis anledning til å få fastsatt nye skattemessige inngangsverdier på grunnlag av regnskapsmessige verdier fra og med inntektsåret 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine generelle merknader under kap. 2. Disse medlemmer går bare inn for innføring av overskuddsskatt på sentralnett og regionalnett i fremmed kommune. Disse medlemmer gir sin tilslutning til at saldometoden benyttes for driftsmidler med en sats på 5 % for særskilte driftsmidler, f.eks. linjer, kabler, transformatorer m.v. Dessuten er disse medlemmer enig med departementet i at historisk kost-prinsippet legges til grunn.

9.3 FORMUESSKATT

Sammendrag

       Rødseth-utvalget foreslår at en opphever formuesskatten for overførings- og distribusjonsanlegg.

       Departementet slutter seg til Rødseth-utvalgets forslag og foreslår at overførings- og distribusjonsanlegg som eies av stat, kommuner og fylkeskommuner ikke skal underlegges formuesbeskatning. Departementet foreslår også at formuesskatteplikten for offentlig eid kraftproduksjon oppheves, jf. drøftingen foran. Dette er begrunnet ut fra hensynet til større skattemessig likebehandling av ulike typer investeringer som offentlige eiere foretar. Dette sikrer også større skattemessig likebehandling mellom offentlige og private mht. å eie og investere i kraftverk. Tilsvarende hensyn til likebehandling gjelder også for overførings- og distribusjonsanlegg med offentlige eiere. Det vises til at privat eide aksjeselskap som eier nett, er fritatt for formuesskatt, jf. selskapsskatteloven § 1-2. Etter departementets oppfatning taler dette for at en opphever formuesskatteplikten også for nett som eies av offentlige kraftforetak. For aksjeselskaper og likestilte selskaper med offentlige eiere vil slikt fritak være en direkte følge av at en opphever unntaksregelen for prosentlignet elektrisitetsverk i selskapsskatteloven § 1-1 nr. 2, jf. § 1-2. For overførings- og distribusjonsanlegg som eies direkte av kommuner og fylkeskommuner (forvaltningsbedrifter), må det presiseres i skatteloven § 26 c at disse ikke skal være formuesskattepliktig for denne typen formue.

       Det vises til utkast til skatteloven § 26 c.

       Selv om departementet foreslår å oppheve formuesskatten, vil det være behov for en formuesansettelse for å fordele skattepliktig inntekt mellom kommuner og i forbindelse med formuesskatt på personlig eide foretak og ikke-børsnoterte aksjer. Etter skatteloven § 36 første ledd, jf. § 37 bokstav a første ledd skal formue i elektrisitetsverk, herunder anlegg for overføring og distribusjon av kraft, verdsettes til virkelig verdi eller « antatt salgsverdi ». Tidligere ble overførings- og distribusjonsanlegg taksert til teknisk verdi med fradrag for slit og elde. Fra inntektsåret 1992 har departementet lagt til grunn at de regnskapsmessige verdiene gir best uttrykk for salgsverdien for disse driftsmidlene. Ved overgang til regnskapsligning for tidligere prosentlignede og skattefrie kraftforetak, foreslår departementet at de regnskapsmessige verdiene for eiendeler i nettvirksomheten legges til grunn som skattemessige inngangsverdier for disse driftsmidlene. For å fjerne tvil om tolkningen av verdsettelsesprinsippet for nett m.v., foreslår departementet at det lovfestes at formue i anlegg for overføring og distribusjon av kraft skal verdsettes til skattemessig bokførte verdier.

       Det vises til utkast til skatteloven § 37 bokstav a nytt fjerde ledd.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at både Rødseth-utvalget og departementet foreslår å oppheve formuesskatten på overførings- og distribusjonsanlegg. Dette vil sikre likebehandling med private netteiere som i dag er fritatt for formuesskatt. Flertallet viser til merknader vedrørende skatteloven § 26 c under avsnitt 3.1.1 foran.

       Flertallet viser videre til at departementet foreslår at det lovfestes at formue i anlegg for overføring og distribusjon av kraft skal verdsettes til skattemessig bokførte verdier. Flertallet slutter seg til dette, jf. forslag til skatteloven § 37 bokstav a nytt fjerde ledd. Flertallet viser til forslag til skatteloven § 37 a nytt tredje og fjerde ledd under avsnitt 8.1. foran. Flertallet foreslår på denne bakgrunn at Regjeringens forslag til § 37 nytt fjerde ledd blir nytt femte ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil opprettholde formuesskatten på overførings- og distribusjonsanlegg. Disse medlemmer går derfor mot å oppheve unntaksregelen i selskapsskatteloven § 1-1, nr. 2, jf. § 1-2, og dessuten mot § 26 c.

9.4 EIENDOMSSKATT

Sammendrag

       Departementet foreslår ingen endringer i adgangen til å utskrive eiendomsskatt for overførings- og distribusjonsanlegg som følger av eigedomsskattelova § 4.

       For kraftverk foreslår departementet imidlertid endringer i og presisering av retningslinjene for takseringen. Det vises til kap. 11 i proposisjonen. Lovteknisk gjennomføres dette endringsforslaget ved ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 og ved at det gis nærmere forskrifter for verdsettelse av formue i kraftverk i tilknytning til skatteloven § 37a. Etter eigedomsskattelova § 8 skal eiendomsskattegrunnlaget settes til ligningsverdien (formuesverdien) i hver kommune. Departementet foreslår at de nye verdsettelsesprinsippene for kraftverk inntas i skatteloven, selv om det foreslås å oppheve formuesskatt for kraftverk og de nye formuesverdiene derfor hovedsakelig skal tjene som grunnlag for eiendomsskatt. Grunnen er at eiegdomsskattelova etter sitt system ikke skal inneholde verdsettelsesregler, men bygge på ligningsverdiene som følger av skatteloven. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med særordninger for kraftverk i denne forbindelse. Eiendomsskattetaksten skal uttrykke markedsverdien av skatteobjektet. Fordi nettvirksomheten skal drives til kostnadsdekning etter NVEs retningslinjer, vil alle investeringer i nett være marginale i den forstand at de bare gir normalavkastning. Det vil si at historisk kost tilsvarer salgsverdien for en ny linje. Salgsverdien vil så gradvis reduseres etter hvert som linjene blir eldre.

       Departementet mener videre at eigedomsskattelova § 8 bør iverksettes også for overførings- og distribusjonsanlegg. Dette innebærer at grunnlaget for eiendomsskatt for linjer m.v. blir formuesverdien etter skatteloven, dvs. den skattemessige balansen som er satt opp for overskuddsskatten.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 12 i fellesmerknad under kap. 2.

       Flertallet slutter seg til departementets forslag om at eiendomsskatteloven § 8 også aktiveres for overførings- og distribusjonsanlegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til tidligere merknader vedrørende verdsettingsregler for eiendomsskatt og går mot at § 8 i eiendomsskatteloven skal anvendes på overførings- og distribusjonsanlegg av kraft.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til merknad under kap. 8.4 foran, hvor det framgår at dette medlem mener ikrafttredelse av eiendomsskattelovens § 8 bør utstå inntil Stortinget har behandlet bl.a. Zimmer-utvalgets innstilling.

10. Økonomiske virkninger av forslaget

SAMMENDRAG

Provenyanslag fordelt på skattearter

       Anslagene for provenyvirkningene av departementets forslag fordelt på ulike skattearter, unntatt eiendomsskatten, sammenlignet med gjeldende regler, viser at forslaget til nye skatteregler kan innebære at de samlede skatteinntektene fra de skattene som er omtalt i tabell 13.4.1 i proposisjonen øker med om lag 85 mill. kroner sammenlignet med anslaget for gjeldende regler. Årsaken til økningen er først og fremst at det samlede provenyet fra inntektsskatten er anslått å kunne øke med anslagsvis 755 mill. kroner. Denne økningen kan mer enn oppveie bortfallet av formuesskatt fra offentlig eide kraftforetak, som er anslått å gi et redusert proveny på om lag 540 mill. kroner. Det er videre anslått at skatten på grunnrenten med uendrede priser kan gi anslagsvis 130 mill. kroner mindre i inntekter enn produksjonsavgiften, som er foreslått fjernet.

       Økningen i provenyet fra inntektsskatten skyldes dels omlegging til et mer lønnsomhetsbasert skattesystem og dels en utvidelse av skatteplikten, særlig for nettvirksomheten. Det skyldes også den foreslåtte skatten på vannkraftinntekt til kommunene som skal sikre en nedre stabilitet i provenyet fra inntektsskatten også fra mindre lønnsomme kraftverk. Det er anslått at skatten på vannkraftinntekt kan øke provenyet fra inntektsskatten fra offentlig eid kraftproduksjon med om lag 70 mill. kroner sammenlignet med hva en ordinær overskuddsskatt ville gitt.

Provenyanslag fordelt på skattekreditorer

       Forslaget til nye skatteregler vil påvirke ulike skattekreditorer forskjellig.

       Kommunene vil ifølge beregningene samlet sett kunne få økte skatteinntekter på om lag 100 mill. kroner som følge av forslaget til nye regler for de skattene som er omtalt i tabell 13.4.2. i proposisjonen. Det innebærer at økningen i provenyet fra inntektsskatten vil mer enn oppveie bortfallet av formuesskatten. Det skyldes dels at overskuddsskatten etter forslaget gir et bredere inntektsskattegrunnlag enn ved prosentligningen. I beregningene er det videre lagt til grunn at den kommunale skattøren for offentlig eide kraftforetak skal økes fra 13,5 % til 17,75 %. Dessuten bidrar den foreslåtte skatten på vannkraftinntekt til å øke inntektsskatten til kommunene utover hva som følger fra ordinær overskuddsbeskatning. I disse beregningene er det som nevnt ikke gitt anslag for inntektsskatt fra privat eide kraftforetak. Det er heller ikke tatt hensyn til at nye takseringsregler for eiendomsskatten også kan påvirke de samlede skatteinntektene til kommunene når disse begynner å gjelde.

       Fylkeskommunene kan samlet sett få en økning i skatteinntektene på i underkant av 100 mill. kroner. Provenyet fra inntektsskatten er anslått å øke med om lag 20 mill. kroner sammenlignet med gjeldende regler, til tross for forslaget om en reduksjon i den fylkeskommunale skattøren for offentlig eide kraftforetak fra 7,5 % til 4,5 %. Det skyldes en forventet økning i provenyet fra inntektsskatten. I forslaget til nye skatteregler er det dessuten lagt til grunn at fylkeskommunene skal motta 5 % av det samlede provenyet fra skatten på grunnrenten. Dette gir en skatteinntekt til fylkeskommunene på om lag 75 mill. kroner.

       Staten kan få redusert skatte- og avgiftsinntektene med om lag 110 mill. kroner som følge av departementets forslag. Det er anslått at statens andel av provenyet fra inntektsskatten kan øke med 95 mill. kroner til tross for at det er lagt til grunn en reduksjon i fellesskattøren fra 7 % til 5,75 % for offentlig eide kraftforetak. Det foreslåtte bortfallet av produksjonsavgiften kan imidlertid gi en provenyreduksjon som er drøye 200 mill. kroner større enn den anslåtte andelen av statens inntekter fra skatten på grunnrenten, slik at staten samlet sett kan få redusert proveny fra kraftsektoren. Over tid kan imidlertid de statlige skatteinntektene fra kraftsektoren bli høyere, avhengig av blant annet utviklingen i kraftprisene.

Provenyanslag fordelt på kraftproduksjon og nettvirksomhet

       Tabell 13.4.3 i proposisjonen viser skatteinntektene, utenom eiendomsskatten, fordelt på kraftproduksjon og nettvirksomhet. Beregningene for skatteinntekter fra nettvirksomheten er i stor grad gjort utenfor modellen basert på opplysninger fra blant annet Statnett SF og NVE.

       Samlet sett kan beskatningen av kraftproduksjonen fra de skattene som er omtalt i tabellen bli redusert med i overkant av 100 mill. kroner som følge av departementets forslag. Beskatningen av nettvirksomheten anslås å øke med om lag 190 mill. kroner, hovedsakelig som følge av at skatteplikten foreslås utvidet til å gjelde all nettvirksomhet. Anslagene indikerer at forslaget til nye skatteregler kan føre til en viss omfordeling fra kraftproduksjonskommunene, som kan få en skattereduksjon på anslagsvis 30 mill. kroner, og til nettkommunene som kan få økte skatteinntekter på anslagsvis 130 mill. kroner. Det er da ikke tatt hensyn til at en del kraftkommuner også vil få økte skatteinntekter fra nettvirksomheten. Beregningene indikerer at kommunene samlet sett kan få økte skatteinntekter på om lag 100 mill. kroner. Fylkeskommunene kan få økte skatteinntekter fra kraftproduksjon på om lag 75 mill. kroner som følge av at de får en andel av skatten på grunnrenten, og de får i tillegg noe økt inntektsskatt fra nettvirksomheten. Staten kan få reduserte skatteinntekter fra kraftproduksjonen og en viss økning i skatteinntektene fra nettvirksomheten.

Nærmere om eiendomsskatten

       Forslaget til nye takseringsregler for eiendomsskatten vil først få virkning for den utlignede eiendomsskatten to år senere enn det som er tilfelle for de andre skattene. Anslag for provenyvirkninger av departementets forslag er gjengitt i tabell 13.4.4. i proposisjonen.

       Departementet har på usikkert grunnlag anslått at eiendomsskatten etter gjeldende system vil gi et proveny til kommunene i 1996 på i størrelsesorden 900-950 mill. kroner. Det er imidlertid flere faktorer som trekker i retning av at eiendomsskatten på kraftverk mv. kan bli lavere i årene som kommer dersom det nåværende systemet videreføres, blant annet som følge av fallet i kraftprisene etter 1991/92 og høyere produksjonsavgift. Det tar imidlertid noe tid før endringer i kraftpriser, driftsutgifter mv. påvirker takstene, ettersom eiendomsskattetakstene normalt kun skal justeres hvert tiende år.

       En årsak til at det er grunn til å forvente en reduksjon i takstene er at el-avgiften ble delvis erstattet av en produksjonsavgift i 1993, noe som bidro til en viss økning i den samlede avgiftsbelastningen på innenlands produksjon og forbruk av kraft. Det samlede provenyet fra produksjonsavgiften er dessuten økt noe etter 1993. En slik avgiftsøkning må trolig i noen grad bæres av foretakene ved at det ikke er mulig å velte hele avgiften over på brukerne i form av høyere kraftpriser. I så tilfelle vil dette på sikt slå ut i form av lavere eiendomsskattetakster. Det har dessuten vært et fall i kraftprisene til alminnelig forsyning etter 1991/92, noe som også trekker i retning av å redusere eiendomsskattetakstene etter hvert som det foretas retakseringer av kraftverk der for høye kraftpriser er lagt til grunn ved den nåværende taksten. Enda en faktor som kan få en betydelig innvirkning på eiendomsskattetakstene i det nåværende systemet, er at Høyesterett i oktober 1995 avgjorde at det skal tas hensyn til industrikraft ved fastsettelsen av takstene (Hemnes-dommen). Departementet har på svært usikkert grunnlag anslått at provenyet fra eiendomsskatten kan bli i størrelsesordenen 650-800 mill. kroner når virkningene av de ovenfor nevnte faktorene har slått inn for fullt i eiendomsskattetakstene dersom nåværende takseringspraksis og regler videreføres.

       Departementet har anslått at eiendomsskatten etter forslaget til nye takseringsregler kan bli om lag 900-950 mill. kroner, dvs. en økning på 100-300 mill. kroner sammenlignet med det justerte anslaget for eiendomsskatt ved en forlengelse av det nåværende systemet. Det er da tatt hensyn til faktorene som trekker i retning av at provenyet kan bli redusert sammenlignet med dagens nivå. En viktig årsak til den anslåtte økningen i forslaget sammenlignet med gjeldende system, er at departementet foreslår at spotmarkedspriser skal legges til grunn for fastsettelsen av eiendomsskattetakstene, bortsett fra at det foreslås å ta hensyn til konsesjonskraft. I departementets anslag er det dessuten beregningsteknisk lagt til grunn en realrente på om lag 7 %, mens det i gjeldende system ofte tas utgangspunkt i en realrente på 8 %. Denne renteeffekten bidrar isolert sett til å øke provenyet i beregningene av forslaget med inntil 110 mill. kroner.

       Selv om en ser bort fra effekten av lavere rente, kan forslaget til nye takseringsregler for eiendomsskatten gi en provenyøkning for kommunene sammenlignet med gjeldende system. Provenyøkningen, som på svært usikkert grunnlag er anslått til 100-300 mill. kroner og som først påvirker utlignet skatt to år etter at de nye takseringsreglene er gjort gjeldende, kommer i tillegg til den anslåtte provenyøkningen av forslaget for kommunene på 100 mill. kroner som er omtalt i avsnitt 13.4.2. i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det etter at lovforslaget ble lagt frem har vært en omfattende offentlig diskusjon om saken. Sentralt i denne sammenheng har vært beregningene i proposisjonen av de provenymessige virkninger av lovforslaget.

       Komiteen nedsatte på denne bakgrunn et utvalg under ledelse av avdelingsdirektør Kristian Løkke. Utvalget bestod for øvrig av professor Asbjørn Rødseth og statsautorisert revisor Leif Jarle Aase.

       Komiteen viser til at utvalgets mandat fremgår av rapporten fra utvalget datert 15. april 1996. Rapporten følger som vedlegg til innstillingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til sine merknader under kap. 2.

       Flertallet viser til at skatteendringene for foretakene, staten, fylkeskommunene og kommunene med de prisforutsetninger som følge av proposisjonen blir som det framgår av tabell 1.

Tabell 1: Provenyanslag. Nivå som følge av angitte endringer: Naturressursskatt 1,2 øre/kWh med 1 øre/kWh til kommunen og 0,2 øre/kWh til fylkeskommunen (avgiftsgrunnlag som gjeldende produksjonsavgift), grunnrenteskatt 27 % til staten, fradragsrett for naturressursskatt krone for krone i grunnrenteskatt. Endring i forhold til Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 23 og i forhold til anslaget for gjeldende system.

Mill. kroner.

       Flertallet viser til at opplegget som Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om innebærer en inntektsdeling på 545 mill. kroner for kommunene i forhold til dagens system, forutsatt en kraftpris på 16,5 øre pr. kWh. Fylkene får en inntektsvekst på 135 mill. kroner, og produksjonsforetak får en skattelettelse på 205 mill. kroner under de samme forutsetninger.

       Hvis prisen stiger til 23 øre pr. kWh blir endringene i forhold til prisforutsetning på 16,5 øre pr. kWh slik:

       Kommunenes inntekter blir 2.695 mill. kroner, dvs. en økning på 570 mill. kroner.

Ressurskommunene

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går inn for at ressurskommunene skal ha en større andel av verdiskapingen i kraftsektoren enn de har i dag og som de ville fått iht. Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer viser til at den stabile skatteinntekten for ressurskommunene i energiskattmodellen skal være en andel av energiskatt med 1,1 øre pr. produsert kilowattime. Beregningen av ressurskommunenes skatteinntekter iht. en slik modell er avhengig av produksjonsdata fra kraftverkene, noe som ikke er gjort tilgjengelig for komiteen. Fordeling av inntektene fra energiskatt skal skje til ressurskommunene etter reglene i skatteloven § 19 a-c.

       Disse medlemmer viser til at det beste sammenlikningsgrunnlaget for energiskatt i det gjeldende skattesystem for kraftsektoren er produksjonsavgiften, som foreslås opphevet. Energiskatt til kommunene med 1,1 øre pr kWh beregnet på samme måte som produksjonsavgiften vil gi et proveny til ressurskommunene på ca 1, 1 mrd. kroner. Disse medlemmer bemerker at provenyet for energiskatt kan bli noe høyere fordi det i energiskattmodellen ikke forutsettes innført noen form for « aldersrabatt » for kraftverkene slik det i dag er for produksjonsavgiften.

       Disse medlemmer peker på at ressurskommunenes skatteinntekter fra overskuddsskatten blir lavere med en energiskattmodell enn iht. Regjeringens forslag; både fordi det forutsettes ordinært kommunalt skattøre( 5,5 %) og fordi totalprovenyet fra overskuddsskatten blir lavere.

       Disse medlemmer legger vekt på at omfordelingseffekten mellom ressurskommunene med energiskatt blir bedre enn iht. Regjeringens forslag, fordi forskjellen mellom de kommuner som har lønnsomme og de som har mindre lønnsomme kraftverk blir langt mindre.

Kraftfylkene

       Disse medlemmer viser til at en styrking av fylkeskommunenes direkte beskatningsgrunnlag vil være et positivt bidrag til å nå de politiske målsettinger om fylkeskommunen som et selvstendig forvaltningsnivå. Driften av fylkeskommunene finansieres i stor grad av tilbakeføringer fra staten. Fylkeskommunene foretrekker egne inntekter fremfor overføringer. Disse medlemmer viser til at en energiskattandel til fylkeskommunene ikke fører til endring i balansen i statsbudsjettet. Ved å gi kraftfylkene en andel av skatteinntektene fra kraftproduksjon som realiserer verdien av de lokale naturressurser, befestes prinsippet om lokal forankring av den ekstraordinære fortjeneste fra vannkraftproduksjon. En regional fordeling av skatteinntektene via fylkeskommunalt budsjett er også en ønsket og tilsiktet virkning.

       Disse medlemmer peker på at fylkeskommunenes proveny fra kraftskatten vil etter energiskattmodellen bli doblet i forhold til Regjeringens forslag.

Staten

       Disse medlemmer viser til at statens inntekter fra kraftproduksjon, nettvirksomhet og kraftomsetning etter gjeldende regler kommer fra flere kilder enn de kommunale og fylkeskommunale inntekter fra denne næringen. Statens inntekter inkluderer i tillegg til inntektsskatt og produksjonsavgift, også elektrisitetsavgift og merverdiavgift. Staten innførte produksjonsavgiften i 1993 mens Rødseth-utvalget arbeidet med sin innstilling. Det ble forutsatt at denne avgiften skulle revurderes under behandlingen av nye skatteregler for kraftforetak. Disse medlemmer legger vekt på at selv om innføringen av produksjonsavgift førte til reduksjon av elektrisitetsavgift for industrien, er produksjonsavgift til staten av så ny karakter at det ikke automatisk kan kreves at dette inntektsgrunnlaget fullt ut skal kompenseres i det nye og varige regelverk for skattlegging av kraftforetak. Produksjonsavgiften vil falle bort i sin helhet i energiskattmodellen.

       Disse medlemmer viser også til at staten har økonomiske fordeler av de selvstendige kraftskattinntektene til ressurskommunene ved at staten sparer penger i inntektssystemet for tilbakeføringer. For de ressurskommuner som ved hjelp av kraftinntekter overstiger 140 % av landsgjennomsnittet for skatteinntekter blir dessuten 50 % av det overskytende overført til staten. Dette gjelder ifølge proposisjonen ca 10-15 kommuner. For de øvrige mer enn 150 ressurskommunene vil økte egeninntekter helt eller i all hovedsak bli motsvart av tilsvarende reduserte statlige tilbakeføringer. Energiskattemodellen vil virke inntektsutjevnende mellom kommuner som har lønnsomme kraftverk og kommuner med ulønnsomme kraftverk.

       Disse medlemmer understreker at energiskattmodellen vil innebære lavere inntekter til staten enn etter Regjeringens forslag. Disse medlemmer viser til at det totale proveny fra overskuddsskatten vil gå ned, pga. at energiskatten til kommunene og fylkeskommunene skal føres til fradrag i driftsregnskapet. Hvis man forutsetter at alle kraftforetak og kraftverk var i skatteposisjon både før og etter innføringen av en energiskatt, vil totalprovenyet for stat, fylke og kommune på overskuddskatten ved innføring av energiskatt bli redusert med ca 420 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Disse medlemmer vektlegger at for statens del kan dette kompenseres ved sparte utgifter til tilbakeføringer til kommuner og fylkeskommuner, og ved at staten får en betydelig høyere andel av den ordinære overskuddsskatten. Statens andel av overskuddsskatten på 28 % øker fra 5,75 prosentpoeng iht. Regjeringens forslag til 19,75 prosentpoeng iht. energiskattmodellen. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti baserer sin skattemodell på følgende prinsipper og endringer i forhold til det foreslåtte opplegget fra Regjeringen:

       Sosialistisk Venstrepartis skattemodell vil gi følgende provenyanslag, og endringer i forhold til Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 23, fordelt på skattekreditor og kraftforetak:

Tabell: Provenyanslag.

Nivå som følge av angitte endringer i strekpunktene ovenfor, og med en prisforutsetning på 16,5 øre pr. kWh. Endringer i forhold til Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 23 og i forhold til anslaget for gjeldende system. Mill. kroner.

       Disse medlemmer vil peke på at denne skattemodellen gir økte offentlige skatteinntekter i forhold til regjeringens opprinnelige forslag. Formues- og eiendomsskatten sikrer, i kombinasjon med energiskatten, kommunene stabile skatteinntekter. Fylkene vil, i motsetning til flertallsløsningen, sikres en prosentandel av grunnrenteskatten. Sosialistisk Venstrepartis skattemodell legger faktiske inntekter til grunn. Staten kommer med denne modellen noe dårligere ut på kort sikt, men disse medlemmer vil presisere at det ligger et betydelig skatteproveny i form av grunnrentebeskatning på lengre sikt.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under 1.1 og er ellers i hovedsak enig i den beskrivelse som gis i Senterpartiets merknad i avsnitt 10.

11. Ligningsadministrative forhold og skatteprosesser

11.1 SENTRAL LIGNING AV KRAFTFORETAK

Sammendrag

       Departementet foreslår at kraftforetak som skal svare skatt av vannkraftinntekt ved produksjon av elektrisk kraft, overføres til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Det gis bestemmelse om dette i departementets forskrift av 7. januar 1993 nr. 4 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter.

       Reglene om vannkraftinntekt og grunnrenteskatt vil være uten betydning for foretak som utelukkende driver med overføring/distribusjon og/eller omsetning av kraft. Slike foretak skal kun regnskapslignes etter skattelovens alminnelige regler. Dette er ellers foretak som er svært forskjellige med hensyn til størrelse og spredning av skatteplikten. Statnett SF utgjør ett ytterpunkt med omsetning på 3 mrd. kroner og skatteplikt til om lag 200 kommuner i 1993. Det andre ytterpunktet er små kommunale fordelingsverk som bare eier fordelingsnett i egen kommune og har noen titalls millioner i omsetning. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å overføre samtlige av disse foretakene til sentral ligning. For slike foretak bør heller spørsmålet om sentral ligning vurderes for hvert selskap, ut fra vedkommende foretaks størrelse og virksomhetens spredning på flere kommuner, etter de gjeldende retningslinjer for overføring av skattytere til sentral ligning. Departementet legger imidlertid til grunn at Statnett SF skal lignes sentralt.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener det ikke finnes spesielle grunner for å avvike den normale praksis med en arbeidsfordeling mellom lokale ligningsmyndigheter og sentralskattekontoret i Moss. Flertallet mener derfor at det skal fattes spesielt vedtak om at enkelte selskap kan overføres til sentralskattekontoret etter de vanlige retningslinjer. På denne bakgrunn går flertallet inn for at den ligningsadministrative behandling fordeles mellom sentralskattekontoret for store bedrifter og lokale ligningskontor etter samme mønster som for andre foretak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at det generelle prinsipp for likningsforvaltning er at likningen skal skje lokalt i den enkelte kommune. Andre løsninger krever særskilt begrunnelse (jf. proposisjonen s. 174).

       Disse medlemmer ser at Regjeringen likevel har foreslått sentral likning av kraftforetak. Dette begrunnes bl.a. med Regjeringens erkjennelse av at eget forslag til regelverk er særlig komplekst og at sentrallikning er mer effektivt.

       Lokale og regionale løsninger er bare overfladisk drøftet i proposisjonen, herunder fordelen ved kjennskap til lokale forhold for å sikre en korrekt likning. Disse medlemmer finner at proposisjonen heller ikke i tilstrekkelig grad vektlegger opparbeidet kompetanse i kommunal likningsforvaltning. Allerede i dag er det et omfattende og velfungerende faglig samarbeid mellom ressurskommunene og fylkesskattekontorene om skattlegging av kraftforetak. Disse medlemmer legger også vekt på at det langsiktige vern av lokaldemokratiet tilsier at den lokale stats- og kommunalforvaltningen ikke fratas arbeidsoppgaver som de har gode lokale forutsetninger for å ivareta.

       Disse medlemmer viser til det offentlig oppnevnte Likningsutvalgets rapport av 28. mars 1996 som konkluderer som følger:

       Disse medlemmer vil gå imot en generell sentralisering av likningsbehandlingen av kraftverk. Spørsmålet om eventuell overføring av likningsbehandlingen til sentralskattekontoret i Moss av likning av kraftforetak med landsomfattende virksomhet som f.eks. Statkraft SF avgjøres særskilt.

11.2 LIGNINGSMÅTE FOR INTERKOMMUNALE KRAFTSELSKAPER MED DELT ANSVAR

Sammendrag

       I Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) s. 172 begrunnet departementet innføring av deltakerligning for deltakere i DA-selskaper med at det ikke var noe reelt grunnlag for å behandle selskaper med delt ansvar annerledes skattemessig enn selskap med udelt ansvar. En la til grunn at omleggingen ikke ville medføre økt arbeidsbelastning, idet denne selskapsordningen hittil var lite benyttet.

       Ved departementets avveininger vedrørende ligningsmåten for DA-selskaper i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) , så en ikke spesielt hen til de hensyn som gjør seg gjeldende for interkommunale selskaper med delt ansvar, jf. nærmere omtale under avsnitt 14.2.2 i proposisjonen.

       Departementet kan ikke se noen tungtveiende grunner til å opprettholde denne ligningsordningen, som er kritisert både av ligningsetaten og fra skattyterhold. Departementet foreslår derfor at ordningen med selskapsligning for interkommunale selskaper med delt ansvar gjeninnføres.

       Idet en antar at de samme hensyn prinsipielt sett vil gjøre seg gjeldende for interkommunale selskaper uansett hvilken virksomhet som drives, foreslås det at endring av ligningsmåte for interkommunale selskaper med delt ansvar gjøres generell.

       Dette forslaget vil ikke ha noen betydning for den materielle skatteplikten for interkommunale kraftselskaper. En viser til at departementet foreslår at skattefritaket i egen kommune etter skatteloven § 26 c oppheves for såvidt angår inntekt av kraftforetak.

       Det vises til utkast til skatteloven § 20 annet ledd nytt fjerde punktum.

       Etter selskapsskatteloven § 6-1 nr. 3 er interkommunale selskaper unntatt fra reglene om deltakerligning etter nettometoden. Disse selskapene skal som nevnt deltakerlignes etter en bruttometode. Etter den foreslåtte endring av ligningsmåte for interkommunale selskaper med delt ansvar ovenfor, er det bare interkommunale selskaper med udelt ansvar dette vil være aktuelt for. Generelt kan departementet imidlertid ikke se noen grunn til at disse selskapene ikke skal deltakerlignes etter en nettometode på linje med andre ansvarlige selskaper. For interkommunale kraftselskaper med udelt ansvar, se likevel avsnitt 6.5.4 i proposisjonen. Det foreslås at unntaket fra nettoligning for interkommunale selskaper som nevnt i selskapsloven § 1-1 femte ledd oppheves.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse støtter Regjeringens forslag til at selskapslikning for interkommunale selskap med delt ansvar gjeninnføres, jf. skatteloven § 20, annet ledd. Disse medlemmer viser til at man har gått imot forslaget til oppheving av skattefritaket for kraftverk i egen kommune i skatteloven § 26 c. Som en konsekvens av dette vil den foreslåtte endring i likningsmåten for interkommunale kraftforetak med delt ansvar få betydning for den materielle skatteplikten. Disse medlemmer vil opprettholde unntaket fra nettolikning for interkommunale selskaper som nevnt i selskapsloven § 1-1 femte ledd. Disse medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag til å oppheve bestemmelsen.

11.3 LIGNINGSMÅTE FOR ULIKE SAMARBEIDSFORMER I KRAFTFORSYNINGEN

Sammendrag

       Det er ikke uvanlig at kraftproduksjon er organisert i samarbeid mellom flere selvstendige aktører. Den rettslige eller organisasjonsmessige overbygningen i slike samarbeidsforhold er forskjellig. I noen tilfeller er produksjonsfellesskap organisert som selvstendige selskaper, med egen administrasjon som forestår drift av kraftverket. I en del andre tilfeller kan det være uklart om fellesskapet i realiteten utgjør et materielt selskap eller et tingsrettslig sameie. Det kan også i noen tilfeller være uklart om en står overfor et selskap, sameie eller en gjensidig bebyrdende avtale om kjøp og salg av kraft til selvkost.

       Ved overgang til nytt skattesystem skal skattepliktig inntekt fastsettes på grunnlag av de faktiske inntektene og utgiftene i henhold til regnskapet. Dette aktualiserer spørsmålet om ligningsmåte ved ulike samarbeidsavtaler om kraftproduksjon.

       Departementet antar at en rekke produksjonsfellesskap i kraftforsyningen skal deltakerlignes etter en nettometode, jf. selskapsskatteloven kap. 6, enten som selskaper etter selskapsskatteloven § 6-1 nr. 1, eller som sameier etter nr. 2. Under prosentligningen har det ikke hatt betydning om fellesskapet har falt i den ene eller andre kategori fordi prosentligningen etter skatteloven § 19 e i seg selv er en nettometode, slik at skattegrunnlaget ville være det samme i begge tilfeller.

       Nettoligning innebærer vanligvis en forenkling av ligningsbehandlingen både for ligningsmyndigheter og skattyter, idet det bare foretas en inntektsansettelse som er felles for alle deltakerne. Behovet for enklere ligningsbehandling gjør seg også sterkt gjeldende ved innføring av nytt skattesystem for kraftforetak, der det etter forslaget skal være tre grunnlag for inntektsligningen ved produksjon av vannkraft: alminnelig inntekt, vannkraftinntekt og grunnrenteinntekt.

       Nettoligning av produksjonsfellesskap i kraftforsyningen kan imidlertid reise særskilte ligningstekniske problemer.

       Ved samarbeid om kraftproduksjon, er det vanlig at deltakerne tar ut hver sin andel av kraftproduksjonen i forhold til eierandel, eller i samme forhold som vedkommende dekker investerings- og driftsomkostninger. Det eneste felles salg av kraften, er gjerne salg av konsesjonskraft. Dersom slike fellesskap skal nettolignes, må selskapet inntektsføre et beløp som tilsvarer omsetningsverdien av den uttatte kraften, jf. selskapsskatteloven § 6-9.

       Departementet foreslår derfor at selskaper og sameier som driver kraftproduksjon unntas fra nettoligning når deltakerne selger det vesentlige av kraftproduksjonen på egen hånd.

       Det vises til utkast til selskapsskatteloven § 6-1 nr. 3.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

11.4 PROSESSORDNINGEN I KRAFTSKATTESAKER

Sammendrag

       Ved endringslov av 20. desember 1993 nr. 133 ble skattebetalingsloven § 48 endret, slik at staten overtok partsstillingen i skattesaker for domstolene på vegne av alle skattekreditorene. Endringen trådte i kraft med virkning fra 1. oktober 1994. Dette ble bestemt ved kongelig resolusjon 25. august 1994.

       Den nye prosessordningen gjelder generelt for alle søksmål om skatt som ikke er særskilt unntatt. Det er ikke gjort noe unntak for søksmål vedrørende kraftverkbeskatningen, og disse søksmålene skal derfor anlegges mot staten som part på lik linje med andre søksmål vedrørende ligningen.

       Spørsmål om å unnta kraftskattesaker fra den nye prosessordningen er etter at lovendringen ble vedtatt blitt reist av LVK, som representerer et stort antall kommuner som er skattekreditor for inntekt og formue i kraftverk. Det har fra LVKs side blant annet vært anført at staten gjennom sitt eierskap i Statkraft SF og Statnett SF indirekte har betydelige debitorinteresser å forsvare ved søksmål om ligningen. LVK har hevdet at det kan være fare for at statens hensyn til egen debitorinteresse kan begrense dens evne til å ivareta felles kreditorinteresser på en nøytral og forsvarlig måte, særlig i tilfelle hvor provenyet i hovedsak vil tilfalle kommunene. Den omstendighet at staten i prinsippet ikke har provenyinteresser i søksmål vedrørende kraftverkbeskatningen, og til og med kan ha direkte motstridende interesser gjennom engasjement på eiersiden i kraftforetak, medfører etter LVKs oppfatning at statens stilling som part bidrar til å svekke den grunnleggende tillit som man må ha til en prosessordning. LVK mener at dette må lede til at kommunen igjen gjøres til part i søksmål vedrørende kraftverkbeskatningen i stedet for staten. En slik overføring av partsstillingen forutsetter lovendring.

       Departementet har vurdert kraftkommunenes synspunkter vedrørende skatteprosessordningen i kraftskattesaker. En kan imidlertid ikke se noe behov for etablering av en særordning med kommunen som part i disse sakene.

       Departementet finner på denne bakgrunn ikke grunnlag for å foreslå noen endring i reglene om partsstillingen i skattesaker med hensyn til beskatning av kraftforetak.

       Departementet legger til grunn at den praktiske utøvelsen av partsstillingen på statens vegne, også vedrørende kraftverksbeskatningen, i utgangspunktet vil bli ivaretatt av de organer som er nevnt i skattebetalingsloven § 48 nr. 3 tredje punktum, dvs. fylkesskattekontorene og Oslo likningskontor. Etter departementets forslag vil kraftforetak som driver produksjon av elektrisk kraft, samt større overførings- og distribusjonsforetak, herunder Statkraft SF og Statnett SF, bli lignet sentralt ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Det følger da av skattebetalingsloven § 48 nr. 3 tredje punktum at utøvelsen av partsstillingen på statens vegne ivaretas av dette kontoret. Når saker vedrørende kraftverksbeskatning reiser viktige prinsipielle spørsmål, kan det også være aktuelt at departementet overtar utøvelsen av partsstillingen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til det som er anført fra Landssamanslutninga av Vasskraftkommuners side når det gjelder behov for lovendring for å tilbakeføre partsstilling kraftskattesøksmål til kommunene. Disse medlemmer er enig i dette.

12. Fastsettelse av skattemessig åpningsbalanse

12.1 GENERELT

Sammendrag

       Ut fra hensynet til at avskrivningene skal reflektere det reelle økonomiske verdifallet på ulike driftsmidler, bør fastsettelsen av åpningsbalansene gi et mest mulig korrekt uttrykk for kraftforetakenes kapitalverdier. Åpningsbalansene må også vurderes i forhold til skattelovens alminnelige prinsipper, jf. skatteloven § 44 som hjemler fradragsrett for utgifter skattyteren har pådratt seg og § 44 A-4 som bestemmer at det er kostprisen som kan avskrives på saldo.

       Disse hensynene må videre avveies mot hensynet til praktisk gjennomføring av overgangen til et nytt skattesystem. Fastsettelsen av åpningsbalanser bør ikke legge beslag på for store ressurser hos skattytere og skattemyndigheter. Det er videre viktig at overgangen i minst mulig grad gir opphav til tvister.

       Rødseth-utvalget ( NOU 1992:34 , s. 153) foreslo primært at åpningsbalansene skulle fastsettes med utgangspunkt i driftsmidlenes historiske anskaffelsesverdi, fratrukket beregnede akkumulerte avskrivninger siden investeringstidspunktet. Dette ville samsvare best med skattelovens alminnelige system, og ville også gi likebehandling av prosentlignede og regnskapslignede kraftforetak. For mange kraftforetak som prosentlignes etter gjeldende regler, vil det imidlertid være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å framskaffe dokumentasjon av de historiske investeringskostnadene. Årsaken er at offentlig eide kraftforetak i stor grad har ført regnskap etter kommunale regnskapsprinsipper. Rødseth-utvalget pekte på dette problemet med å bygge på historisk anskaffelsesverdi, og foreslo at åpningsbalansene i slike tilfeller isteden burde ta utgangspunkt i driftsmidlenes takserte gjenanskaffelseskostnad. Etter utvalgets forslag skulle gjenanskaffelseskostnaden prisjusteres tilbake til investeringsåret og reduseres med beregnede avskrivninger i eiertiden. Med gjenanskaffelseskostnad menes hva driftsmidlet ville kostet hvis det var nytt i dag.

       Departementet foreslår at det skal beregnes gjenanskaffelseskostnad for alle kraftverk, uansett om disse er prosentlignet eller regnskapslignet etter gjeldende regler. Som skattemessige inngangsverdier for driftsmidlene gis kraftforetak som prosentlignes under gjeldende regler adgang til å velge mellom beregnet gjenanskaffelseskostnad og historisk anskaffelseskostnad for det enkelte driftsmiddel. Departementet foreslår at begge grunnlag skal reduseres med maksimale skattemessige avskrivninger i eiertiden med den foreslåtte avskrivningssatsen som gjelder for vedkommende driftsmiddel fra inntektsåret 1996. Valget må skattyter foreta senest ved innlevering av selvangivelsen mv. for inntektsåret 1996.

       Departementets forslag innebærer at avskrivningsgrunnlaget fastsettes til gjenanskaffelseskostnad fratrukket akkumulerte avskrivninger. De akkumulerte avskrivningene skal gi et uttrykk for det økonomiske verdifallet på driftsmidlene fram til 1996, regnet fra anskaffelsesåret. Gjenanskaffelseskostnad fratrukket akkumulerte avskrivninger skal derfor gi et uttrykk for markedsverdien knyttet til driftsmidlene i kraftproduksjonen. Dette vil normalt gi et høyere avskrivningsgrunnlag enn historisk anskaffelseskostnad fratrukket avskrivninger. De skattemessige åpningsbalansene og dermed avskrivningene vil bl.a. påvirke alminnelig inntekt, vannkraftinntekt og grunnrenteinntekt. Forslaget til prinsipp for fastsettelse av åpningsbalansene må ses i sammenheng med fastsettelse av grunnlaget for skatt på grunnrente. Hvis historisk anskaffelseskost generelt skulle vært lagt til grunn som avskrivningsgrunnlag, ville det i tillegg vært nødvendig å fastsette eventuell framførbar friinntekt.

       For privat eide kraftverk foreligger det allerede skattemessige verdier for driftsmidlene som brukes ved fastsettelse av alminnelig inntekt. For at det ikke skal oppstå stor forskjellsbehandling, bør også privat eide kraftforetak gis adgang til å få fastsatt nye skattemessige verdier for viktige driftsmidler i kraftverk ut fra gjenanskaffelseskostnad. Departementet foreslår at denne adgangen av praktiske årsaker begrenses til driftsmidler som føres på egen saldo. Hvis gjenanskaffelseskostnad velges skal denne avskrives i eiertiden med den avskrivningssatsen departementet foreslår for 1996. Dette kan være av interesse for foretaket dersom gjenanskaffelseskostnaden redusert med de foreslåtte beregnede avskrivningene er høyere enn foretakenes nåværende skattemessige verdier.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 2 i fellesmerknad under kap. 2.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at overgang til regnskapsligning for tidligere prosentlignede og skattefrie foretak medfører behov for å etablere en skattemessig åpningsbalanse. Flertallet mener at denne fastsettelsen i størst mulig grad bør gi et korrekt uttrykk for kraftforetakets kapitalverdier. Videre må skattyter gis anledning til å få fradrag for påløpte utgifter, jf. skatteloven § 44 og § 44 A-4. Flertallet vil også vektlegge behovet for å etablere et enhetlig system som i minst mulig grad gir opphav til tvister.

       Flertallet viser til at Rødseth-utvalget foreslo at åpningsbalansen skulle fastsettes med utgangspunkt i historisk kostpris på driftsmidlene fratrukket beregnede akkumulerte avskrivninger. Rødseth-utvalget sa imidlertid også at det i tilfeller hvor det var umulig å framskaffe disse tallene, f.eks. fordi kommunale regnskapsprinsipper er brukt, burde benyttes taksert gjenanskaffelseskostnad.

       Flertallet viser til at departementet foreslår at gjenanskaffelsesverdi legges til grunn, men at foretaket kan velge historisk kost. For å sikre likebehandling med private verk foreslås adgang til retaksering av driftsmidler for regnskapslignede verk. Flertallet slutter seg til denne vurderingen. Bruk av gjenanskaffelsesverdier vil gi bedre samsvar med markedsverdi på driftsmiddelet. Flertallet viser til at dette vil være en god praktisk løsning fordi det allerede er utviklet en standardisert metode for beregning av gjenanskaffelseskost av NVE. I tillegg til at historisk kost er vanskelig å beregne, vil slik verdifastsettelse få konsekvenser for beregning av grunnrenten.

       Flertallet viser til at kraftskattereformen forutsettes iverksatt med virkning for inntektsåret 1997. Dette medfører enkelte mindre redaksjonelle endringer i Regjeringens forslag. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til overgangsregel § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd A nr. 1, 4, 5 og B:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Overgangsregel til § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd A nr. 1, 4, 5 og B skal lyde:

       A. For fastsettelse av inngangsverdier i skattemessig åpningsbalanse for driftsmidler i kraftforetak ved overgang til regnskapsligning fra og med inntektsåret 1997, når driftsmidlene har inngått i virksomhet som enten har vært prosentlignet etter skatteloven § 19 e, eller fritatt for skatteplikt etter skatteloven §§ 26 c eller 136 annet ledd gjelder følgende:

       1. Inngangsverdi for driftsmidler i kraftanlegg settes til gjenanskaffelsesverdi, redusert med beregnede avskrivninger etter nr. 4 for eiertiden fram til og med inntektsåret 1996. Gjenanskaffelsesverdi beregnes av Norges vassdrags- og energiverk på grunnlag av tekniske data om kraftanlegget og Norges vassdrags- og energiverks kostnadsgrunnlag for vannkraftanlegg. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.

       Den skattepliktige kan velge at inngangsverdien for driftsmidlene i kraftanlegg alternativt settes til driftsmidlenes anskaffelsesverdi med tillegg for senere påkostninger, redusert med beregnede avskrivninger etter nr. 4 for eiertiden fram til og med inntektsåret 1996. Som anskaffelsesverdi for driftsmidler i kraftforetak som er blitt omorganisert ved omdannelse, fusjon eller fisjon, regnes driftsmidlenes anskaffelsesverdier i det opprinnelige foretaket. Dokumentasjon for anskaffelsesverdi og eventuell påkostning må kunne fremlegges på ligningsmyndighetenes anmodning.

       Valg mellom gjenanskaffelsesverdi og anskaffelsesverdi må foretas innen selvangivelsesfristen for inntektsåret 1997.

       4. Beregning av avskrivninger med sikte på fastsettelse av inngangsverdi etter nr. 1 og 3 skjer etter de avskrivningsregler og avskrivningssatser som gjelder for vedkommende driftsmiddel fra og med inntektsåret 1997.

       5. Departementet kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne overgangsregelen i forskrift.

       B. Eier av kraftforetak som har vært regnskapslignet, kan kreve at det som ny skattemessig verdi for driftsmidler i kraftverk fra og med inntektsåret 1997 legges til grunn inngangsverdi fastsatt etter bestemmelsene i bokstav A nr. 1 første ledd. Slikt krav må fremsettes innen selvangivelsesfristen for inntektsåret 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse viser til at skattelovens hovedregel er at avskrivninger skal skje på bakgrunn av historisk kost. Dette betyr at disse medlemmer går inn for at offentlige kraftforetak ved overgang til regnskapslikning skal legge historisk kost til grunn for den skattemessige åpningsbalanse. Når komitéflertallet av Arbeiderpartiet og Høyre går inn for å fravike skattelovens hovedregel ved å benytte gjenanskaffelseskost er dette en undergraving av grunnlaget for skatteinntektene fra kraftsektoren. Disse medlemmer finner det dessuten urimelig å åpne for at de privat eide kraftforetak, som har skattemessig åpningsbalanse allerede, skal få adgang til å redusere sitt skattegrunnlag i forbindelse med denne reformen for offentlig eide kraftforetak. Skattemessig åpningsbalanse på grunnlag av gjenanskaffelseskost vil gi langt lavere inntekter på overskuddsskatten.

12.2 SÆRLIG OM HISTORISK KOST FOR KRAFTFORETAK SOM ER OMDANNET M.V.

Sammendrag

       Departementet er kommet til at regnskapsmessige verdier som er oppjustert i forbindelse med omstrukturering av kraftforetak ikke bør legges til grunn som foretakenes anskaffelsesverdi. En legger vekt på at det å bygge på regnskapsmessige verdier i slike tilfeller, ville føre til urimelig forskjellsbehandling i forhold til kraftforetak som ikke har sørget for oppjustering av anskaffelsesverdiene ved selskapsrettslig omorganisering. Når det bare er den organisasjonsmessige overbygningen for foretaket som er endret, motsvares ikke endringen i regnskapsmessige verdier av noen endring i foretakets reelle kostnader. En kan dessuten ikke utelukke at gjennomførte omstruktureringer av kraftforetak til dels kan ha vært motivert ut fra utsiktene til å oppnå høyere skattemessige inngangsverdier ved innføring av regnskapsligning.

       Det har vært framholdt at hensynet til alminnelige skatterettslige prinsipper tilsier at omdannet eller fusjonert kraftforetak bør kunne legge regnskapsmessige verdier til grunn som anskaffelsesverdi ved omdannelsen. Etter departementets oppfatning har hensynet til alminnelige skatterettslige prinsipper mindre vekt i denne sammenheng. Det vises i den forbindelse til at endring av organisasjonsform ikke har medført skattemessige konsekvenser for prosentlignede kraftforetak, idet prosentligningsreglene i skatteloven § 19 e anses for å regulere inntektsbeskatningen av elektrisitetsverk uttømmende, jf. høyesterettsdom i Rt-1988-267 . For slike foretak har dermed omdannelse og fusjon kunnet skje med diskontinuitet for regnskapsmessige verdier uten at dette har utløst skatteplikt. Dersom de prosentlignede kraftforetakene isteden hadde vært underlagt alminnelige skatterettslige prinsipper ved omorganisering, måtte de ha videreført foretakets avskrivningsgrunnlag i den nye organisasjonsformen for å unngå å utløse beskatning, jf. omdannelsesloven av 9. juni 1961 nr. 16 § 1.

       Oppjustering av de skattemessige verdiene har etter de ordinære reglene utløst gevinstbeskatning, men altså ikke for prosentlignede kraftforetak. Ved innføring av alminnelige skatteregler for denne typen skattepliktige, legger departementet derfor til grunn at en ikke kan være bundet av systembetraktninger som tar utgangspunkt i en annen sammenheng enn den et prosentlignet kraftforetak har inngått i. Konsistent skattemessig behandling tilsier at når omorganiseringen ikke utløste skatteplikt på gevinsten, må de opprinnelige skattemessige verdier anses videreført etter omorganiseringen og legges til grunn for den videre skattemessige behandlingen.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

12.3 SÆRLIG OM FASTSETTELSE AV ÅPNINGSBALANSE FOR DRIFTSMIDLER TILKNYTTET NETTVIRKSOMHETEN

Sammendrag

       Etter departementets oppfatning bør skattemessig inngangsverdi for driftsmidler tilknyttet nettvirksomheten fastsettes i samsvar med de regnskapsmessige verdiene, jf. avsnitt 12.5.3 i proposisjonen, der forslaget er nærmere drøftet. Det vises til at den regnskapsmessige åpningsbalansen ble fastsatt etter et enhetlig opplegg ved overgangen til særskilt tariffering av nettvirksomhet, og at den regnskapsmessige verdisettelsen forutsetningsvis bygget på historisk kostprinsipp.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under kap. 9.1.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til overgangsregel § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd A nr. 2, men vil foreslå ikrafttredelse først for inntektsåret 1997. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Overgangsregel til § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd A nr. 2 skal lyde:

       2. Inngangsverdi for driftsmidler som brukes i virksomhet underlagt Norges vassdrags- og energiverks monopolkontroll av overførings- og distribusjonstjenester, settes til regnskapsmessige verdier pr. 1. januar 1997. Dersom tariffene beregnes på annet grunnlag enn de regnskapsmessige, skal grunnlaget for tarifferingen benyttes som inngangsverdi. Når Norges vassdrags- og energiverk gir pålegg om justering av de regnskapsmessige verdier for driftsmidler som nevnt, skal de skattemessige verdier justeres tilsvarende med samme virkningspunkt. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under pkt. 12.1 og vil gå inn for historisk kost for åpningsbalanse også for driftsmidler tilknyttet nettovirksomheten.

12.4 ANDRE EIENDELER

Sammendrag

       Departementet antar at det er en begrenset del av kraftforetakenes eiendeler utenom kraftproduksjonsanlegg som utelukkende benyttes i sammenheng med produksjon av kraft. Departementet anser det ikke hensiktsmessig å utforme et særlig opplegg for å beregne gjenanskaffelseskostnad for disse eiendelene. Til det er det tale om for få og for forskjelligartede driftsmidler. Det foreslås derfor at de skattemessige inngangsverdiene for driftsmidler som verken er særskilte for kraftproduksjon eller som helt eller delvis er brukt i nettvirksomheten, ved overgang til nytt skattesystem i utgangspunktet settes til historisk anskaffelsesverdi. For tilfeller der det ikke lar seg gjøre å framskaffe dokumentasjon for de historiske investeringskostnadene, bør det være et alternativt grunnlag for åpningsbalansen for disse driftsmidlene. Departementet foreslår derfor at skattemessige inngangsverdier alternativt kan settes til driftsmidlenes forsikringsverdi pr. 1. januar 1995 for forsikrede driftsmidler, forutsatt at driftsmidlene er tilstrekkelig spesifisert i forsikringsavtalen. Departementet foreslår at anskaffelsesverdi eller eventuelt forsikringsverdi for denne type driftsmidler, skal reduseres med beregnede maksimale avskrivninger basert på avskrivningssatsen for vedkommende driftsmiddel.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, er enig med departementet i at det ikke er behov for et særskilt opplegg for å beregne gjenanskaffelseskostnad for andre eiendeler utover produksjonsanlegg, og som utelukkende benyttes i sammenheng med produksjon av kraft. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om at historisk kost legges til grunn for slike driftsmidler, men at det for tilfeller der det ikke lar seg gjøre å framskaffe dokumentasjon for historiske investeringskostnader kan benyttes forsikringsverdi pr. 1. januar 1996. Flertallet slutter seg videre til at anskaffelsesverdi eller eventuelt forsikringsverdi skal reduseres med beregnede maksimale avskrivninger for denne typen driftsmidler.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Overgangsregel til § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd A nr. 3 og C skal lyde:

       3. Inngangsverdi for andre driftsmidler enn de som er nevnt i nr. 1 og 2, settes enten til

       Anskaffelsesverdi eller forsikringsverdi etter a og b reduseres med beregnede avskrivninger etter nr. 4 for eiertiden fram til og med inntektsåret 1996.

       Inngangsverdi for aksjer, obligasjoner og andre finansielle eiendeler, settes til anskaffelsesverdi.

       Eier av overførings- og distribusjonsanlegg som har vært skattlagt etter skattelovens alminnelige regler, kan kreve at det som ny skattemessig inngangsverdi for driftsmidler som brukes i virksomhet underlagt Norges vassdrags- og energiverks monopolkontroll av overførings- og distribusjonstjenester, legges til grunn driftsmidlenes regnskapsmessige verdier pr. 1. januar 1997. Bestemmelse i bokstav A nr. 2 annet punktum gjelder tilsvarende. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse går inn for at historisk kost legges til grunn for andre driftsmidler. Dersom det ikke er mulig å fremskaffe dokumentasjon for historiske investeringskostnader, legges nedskrevet gjenanskaffelseskost til grunn.

12.5 NÆRMERE OM BEREGNING AV GJENANSKAFFELSESKOSTNAD

Sammendrag

       Departementet foreslår at skattemessige inngangsverdier for driftsmidler i kraftanlegg skal bygge på gjenanskaffelseskostnad som beregnes av NVE etter den metode som er utviklet for å kostnadsberegne kraftverk i forbindelse med Samlet plan. Med gjenanskaffelseskostnad menes hva det vil koste å gjenoppbygge eller gjenanskaffe driftsmidlene slik de er til dagens priser. Den verdi som etter forslaget skal inngå i de skattemessige åpningsbalansene, er gjenanskaffelseskostnaden redusert med beregnede avskrivninger siden investeringstidspunktet med den avskrivningssatsen som foreslås fra og med inntektsåret 1996.

       I tilknytning til at NVEs metode foreslås gjennomført for beregning av gjenanskaffelseskostnad for alle kraftforetak, vil departementet peke på at metoden i noen grad er prøvet ut i forbindelse med datainnsamlingen til beregningsmodellen KRAFTSKATT. Dette betyr at mange kraftforetak en gang tidligere har vært igjennom prosessen med å samle de opplysninger som er relevante ved beregningene. Det vises til nærmere omtale av beregningsmetoden i avsnitt 15.4.5 i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 12.1.

13. Forslag fremsatt under komiteens behandling

13.1 NATURRESSURSSKATT

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til pkt. 7, 8, 9, 10 og 11 i fellesmerknader under kap. 2 hvor disse partiene fremmer forslag om en naturressursskatt på 1,2 øre pr. kWh, hvor 1,0 øre pr. kWh skal tilfalle produksjonskommunen og 0,2 øre pr. kWh skal tilfalle produksjonsfylket. Flertallet viser til at en naturressursskatt vil innebære et mer stabilt inntektselement fra kraftsektoren ved at skattegrunnlaget er basert på faktisk produksjon og ikke avhengig av f.eks. pris- og kostnadsutvikling i kraftsektoren. Flertallet foreslår at innføring av en naturressursskatt hvor inntektene skal tilfalle produksjonskommunen og -fylket skal komme som alternativ til proposisjonens forslag om skatt på vannkraftinntekt til kommunene og til forslagene om en fylkeskommunal andel av grunnrenteskatten. Flertallet viser til at både kommuner og fylker provenymessig kommer godt ut som følge av de endringer som følger av denne innstilling, både i forhold til dagens system og i forhold til departementets forslag i proposisjonen.

       Flertallet viser til at naturressursskatten er forutsatt utlignet på samme grunnlag som dagens produksjonsavgift. Dette innebærer bl.a. en gradvis innfasing over 15 år. En slik gradvis innfasing vil forhindre en for sterk skattebelastning på nye kraftverk. Innfasingen vil også kunne styrke incentivene til investeringer i kraftsektoren.

       Flertallet har imidlertid merket seg at en slik gradvis innfasing også vil innebære at kommuner med nye kraftanlegg får en begrenset innbetaling av naturressursskatt de første årene.

       Flertallet ber på denne bakgrunn departementet senest i Nasjonalbudsjettet 1997 å komme tilbake til Stortinget med utredning av ulike metoder for fastsettelse av de kraftavhengige inntektene for de aktuelle kommunene uten at eventuelle tiltak i vesentlig grad svekker investeringsincentivene.

       Flertallet viser til pkt. 10 i fellesmerknad under kap. 2, og går inn for at naturressursskatten skal være fradragsberettiget krone for krone i skatt på selskapenes grunnrente. Fradraget foreslås fremførbart etter nærmere regler fastsatt av departementet. Flertallet viser til at et slikt direkte fradrag i utlignet grunnrenteskatt, med fradragsrett i framtidig grunnrenteskatt, vil redusere de uheldige effektene en slik skatt ellers kunne hatt på bedriftenes drifts- og investeringsbeslutninger.

       Flertallet mener det er uheldig om naturressursskatten får en utforming som innebærer at skatten veltes over på sluttbruker gjennom økte kraftpriser. For å motvirke dette må kraftforetakene ikke kunne kreve tillegg i tidligere avtalte priser for naturressursskatt. Flertallet mener derfor at naturressursskatten bør inngå som en del av skatteloven. Flertallet viser til pkt. 9 i fellesmerknad under kap. 2.

       Flertallet forutsetter at naturressursskatten inngår i inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner og behandles som ordinær skatt på inntekt og formue. Flertallet viser til pkt. 11 i fellesmerknad under kap. 2.

       Flertallet forutsetter at naturressursavgiften fordeles mellom kommuner etter de samme relative andeler som gjelder for prosentligningen i inntektsåret 1995. Dette innebærer at eventuelle endringer i skatten tilordnet kraftverk som følge av forslag i innstillingen, vil slå prosentvis relativt likt ut for de kommunene kraftverket strekker seg over, gitt at ingen av de aktuelle kommunene hadde skattefritak for verket i 1995. Flertallet vil be departementet komme tilbake med en vurdering av fordelingsreglene når en har fått erfaring med virkningene av de nye skattereglene for kraftforetak.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 19 ny bokstav f skal lyde:

Ny § 19 A-2 og A-3 skal lyde:

§ 19 A-2. Naturressursskatt til kommunen

§ 19 A-3. Naturressursskatt til fylkeskommunen

Ny § 19 A-4 nr. 7 skal lyde:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse foreslår at energiskatt (naturressursskatt) skal forankres i skatteloven og må verdisikres ved en indeksregulering hvert 5. år i takt med utviklingen av konsumprisindeksen. Disse medlemmer legger til grunn at skattegrunnlaget skal være basert på et gjennomsnitt av produksjonen de siste 15 år; dvs. 1/15 av det enkelte kraftverks samlede produksjon i en 15-års periode. Dette gjør energiskatteinntektene forutberegnelige. Disse medlemmer går inn for at energiskatten skal være uavhengig av elektrisitetsverkets alder. For kraftverk som er yngre enn 15 år og for flerårsverk skal energiskatten baseres på en årlig middelproduksjon.

       Disse medlemmer viser til at det vil føre til dramatisk bortfall i skatteinntekter for ressurskommunene hvis naturressursskatten (energiskatten) innfases gradvis over 15 år fra kraftverket bygges, slik komitéflertallet går inn for. Disse medlemmer viser til at hele komiteen går imot Regjeringens forslag til en skatt på vannkraftinntekt bl.a. fordi den ville føre til at enkelte ressurskommuners inntekt fra kraftproduksjonen kunne gå ned mot null. Disse medlemmer må konstatere at komitéflertallets opplegg med innfasing av naturressursskatten over 15 år gir et enda verre resultat, i det ressurskommunene ikke vil få noen kraftinntekt de første to årene etter utbyggingen og i mange år deretter en minimal inntekt. Man går altså fra vondt til verre. Komitéflertallets forslag bryter helt med prinsippet med naturressursskatten, som er å godtgjøre for naturinngrep fra første dag og så lenge naturinngrepet står ved lag. Dette fører til at det blir lite attraktivt for ressurskommunene å gi samtykke til nyutbygging og opprustning av kraftverk. Disse medlemmer ser det på denne bakgrunn som svært viktig at naturressursskatten (energiskatt) får anvendelse fra første dag og fremmer følgende forslag:

       « Naturressursskatten til kommuner og fylkeskommuner innføres med full sats fra kraftverkets produksjonsstart. »

       Disse medlemmer mener at betalt energiskatt skal være fradragsberettiget i driftsregnskapet. Fordi energiskatten er begrunnet ut i fra bruken av naturressursen vannkraft som finner sted uavhengig av overskuddet i kraftforetaket bør det ikke være adgang til å fremføre til senere år underskudd som skyldes betalt energiskatt.

       Disse medlemmer vil foreslå at naturressursskattesatsen automatisk justeres hvert femte år på grunnlag av økningen i konsumprisindeksen for å sikre at satsen for naturressursskatt verdisikres. Disse medlemmer går inn for at gjeldende regelverk for indeksregulering av konsesjonsavgifter gis tilsvarende anvendelse. Dette gir et enkelt og utprøvet system for verdisikringen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag til nytt siste ledd i skatteloven § 19 e:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 bokstav e nytt siste ledd skal lyde:

       Naturressursskatten skal justeres automatisk ved første årsskifte fem år etter lovens ikrafttreden og deretter hvert femte år. Justeringen foretas ved å sammenholde gjennomsnittet for Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks for siste år av forløpne periode med tilsvarende indekstall for periodens første år. »

       Disse medlemmer understreker at energiskatten skal være stedbunden beskatning til fordel for ressurskommune og kraftfylke. Dette betyr bl.a. at skattebelastningen med energiskatt vil være noe mer tyngende for nye, dyre kraftverk enn for eldre, nedskrevne kraftverk. Dette kan bidra til at mindre lønnsomme prosjekter med betydelige naturinngrep ikke blir realisert. Disse medlemmer finner at dette i så fall er i tråd med målsettingen for de nasjonale verneplaner for vassdragsutbygging herunder hensynet til naturverninteresser at det er en merkbar økonomisk terskel for utbygging.

       Disse medlemmer går inn for at energiskatteinntektene skal fordeles mellom ressurskommunene iht. samme fordelingskriterier som ligger til grunn for fordeling av kraftverksinntektene etter gjeldende regler; jf. skatteloven § 19 a-c.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil fremme følgende forslag til skatteloven, ny § 19 A-2 og § 19 A-3:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 19 A-2 og A-3 skal lyde:

§ 19 A-2. Energiskatt til kommunen

§ 19 A-3. Energiskatt til fylkeskommunen

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag til skattelovens § 19 A-2:

       «I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 A-2 skal lyde:

§ 19 A-2. Energiskatt til kommunen

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil peke på at flertallets forslag i denne innstillinga ikke vil gi kommunene en virkelig inntektsøkning på 545 mill. kroner årlig sammenlikna med dagens system. Flertallet nøyer seg da også med å oppsummere at « både kommuner og fylker provenymessig kommer godt ut » som følge av flertallets forslag, Dette er forsiktig sagt en så upresis formulering, at den neppe kan innklages til verken forbrukerombud eller andre instanser når den nye kraftskattens virkning på den kommunaløkonomiske virkeligheta gradvis kommer til syne. Flertallets merknader i dette kapitlet i denne innstilling og talleksemplene de legger fram i innstillingas kap. 10 varsler etter dette medlems syn en ganske annen virkelighet for de kommuner som angivelig « kommer godt ut »:

       Når dette siste punktet legges sammen med statens mulighet til å bruke inntektssystemet til helt eller delvis å «nulle ut» virkninga av kommunale kraftskatteøkninger, så ser en at også flertallets tallmateriale bekrefter den politiske kritikken dette medlem har fremmet i egen merknad i innstillingas kap. 1.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sin merknad under kap. 1 foran, og vil stemme imot at det innføres en ressursskatt øremerket hhv. kraftproduksjonskommunen og fylkeskommunen, jf. pkt. 7 og 8 i fellesmerknad fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Dette medlem vil etter vedtak om innføring av naturressursavgift stemme for punktene 9, 10 og 11 som blir en logisk konsekvens av Odelstingets vedtak.

13.2 PRODUKSJONSAVGIFT

       Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å avvikle produksjonsavgiften på elektrisk kraft som en del av forslaget til kraftskattereform. Komiteen slutter seg til dette og fremmer følgende forslag om opphevelse av loven om produksjonsavgift på elektrisk kraft:

       « Lov av 8. januar 1993 nr. 3 om produksjonsavgift på elektrisk kraft oppheves med virkning fra 1. januar 1998. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at naturresursskatten ikke skal være fradragsberettiget i noe skattegrunnlag, men skal komme til fradrag i utlignet grunnrenteskatt.

       Dagens produksjonsavgift er fradragsberettiget i alminnelig inntekt. For å unngå at skattegrunnlaget i 1997 endres vesentlig som følge av at produksjonsavgiften fases ut og naturressursskatten innføres, mener flertallet at produksjonsavgiften ikke skal være fradragsberettiget i alminnelig inntekt i 1997. Med uendret sats for produksjonsavgiften vil imidlertid dette innebære en skatteskjerpelse for produsentene. Flertallet vil derfor be departementet i forslag til avgiftsvedtak for 1997 foreslå en lavere avgiftssats enn for 1996, slik at den reelle belastningen av produksjonsavgiften i 1997 ikke blir høyere enn i dag.

       Flertallet viser til at selskapene i 1997 også vil belastes skatt på grunnrente, og vil be departementet ta hensyn til dette ved fastsettelse av skattegrunnlaget for grunnrentesatsen.

       Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til overgangsregel:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

       Overgangsregel om produksjonsavgift på elektrisk kraft for inntektsåret 1997:

       Produksjonsavgift på elektrisk kraft kan ved ligningen for inntektsåret 1997 ikke kreves som fradrag i alminnelig inntekt. »

14. Merknader til lovutkastene

14.1 MERKNADER TIL ENDRINGER I SKATTELOVEN

Sammendrag

       Det vises til omtale i proposisjonen under avsnitt 16.1.2.

Komiteens merknader

Til § 18 tiende ledd:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 3.1.1 foran.

Til § 19 d:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 4.6 foran.

Til § 19 e første og annet ledd:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 3.6 foran.

Til § 19 f:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 4.1 og 13.1 foran.

Til § 19 A-1 nr. 1 og nr. 2:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 3.2 foran.

Til § 19 A-1 nr. 3:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 3.3 foran.

Til § 19 A-2 og A-3:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 4.1 og 13.1 foran.

Til § 19 A-4 nr. 1:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 6.9 foran.

Til § 19 A-4 nr. 2, nr. 3, nr. 4, nr. 5, nr. 7 og nr. 8:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 6.2, samt 13.1 foran.

Til § 19 A-4 nr. 6:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 6.6 foran.

Til § 20 annet ledd:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 11.2 foran.

Til § 26 c:

       Komiteen viser til merknader vedrørende § 26 bokstav c annet punktum under avsnitt 3.1.1, vedrørende tredje punktum under avsnitt 3.1.2 og vedrørende fjerde punktum under avsnitt 7.

Til § 37 bokstav a nytt tredje og fjerde ledd:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 8.1 foran.

Til § 37 a nytt femte ledd:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 9.4 foran.

Til § 44 A-2 og § 44 A-5 begge første ledd bokstav g:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 9.2 foran.

Til § 44 A-11:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 3.5 foran.

14.2 MERKNADER TIL OVERGANGSREGLER TIL SKATTELOVEN

Sammendrag

       Det vises til omtale i proposisjonen under avsnitt 16.2.

Komiteens merknader

Til overgangsregel til skatteloven § 19 A-2 nr. 3:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 4.1 foran.

Til overgangsregel til § 26 c tredje punktum:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 3.1.3 foran.

Til overgangsregel til § 19 e, § 26 c og § 136 annet ledd:

       Komiteen viser vedrørende A nr. 1, 4, 5 og B til merknader under avsnitt 12.1, vedrørende A nr. 2 til merknader under avsnitt 12.3, samt vedrørende A nr. 3 og C til merknader under avsnitt 12.4.

Til overgangsregel til § 37 bokstav a tredje og fjerde ledd:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 8.1 foran.

14.3 MERKNADER TIL SELSKAPSSKATTELOVEN

Sammendrag

       Det vises til omtale i proposisjonen under avsnitt 16.3.

Komiteens merknader

Til § 1-1 nr. 1:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 11.2 foran.

Til § 1-1 nr. 2 og § 1-2:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 7 foran.

Til § 1-3 nr. 4:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 3.4 foran.

Til § 6-1 nr. 3:

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 11.3 foran.

14.4 MERKNADER TIL LOV OM PRODUKSJONSAVGIFT PÅ ELEKTRISK KRAFT

Komiteens merknader

       Komiteen viser til merkander under avsnitt 13.2 foran.

15. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 1

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 bokstav e første ledd nr. 2 skal lyde:

       2. Bruttoinntekt som ikke kan henføres til et bestemt kraftverk fordeles på det enkelte verk etter den andelen verkets brutto salgsinntekt, fratrukket inntekt etter pkt. 1, utgjør av skattyterens totale brutto salgsinntekter, fratrukket inntekt etter pkt. 1, tillagt brutto kraftkjøpskostnad.

Forslag 2

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 bokstav e nytt siste ledd skal lyde:

       Naturressursskatten skal justeres automatisk ved første årsskifte fem år etter lovens ikrafttreden og deretter hvert femte år. Justeringen foretas ved å sammenholde gjennomsnittet for Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks for siste år av forløpne periode med tilsvarende indekstall for periodens første år.

Forslag 3

       Det innføres fra 1. januar 1997 en linjeskatt på elektriske kraftledninger i hele sentralnettet samt regionalnett i fremmed kommune innenfor et proveny på 80 mill. kroner til fordeling blant de berørte kommuner.

Forslag 4

       Naturressursskatten til kommuner og fylkeskommuner innføres med full sats fra kraftverkets produksjonsstart.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 5

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 19 A-2 og A-3 skal lyde:

§ 19 A-2. Energiskatt til kommunen

§ 19 A-3. Energiskatt til fylkeskommunen

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til særskilte avskrivningsregler for investeringer i energiøkonomiserende forbedringer i kraftforetak - f.eks. overprisavskrivninger for investeringer i opprustning av kraftanlegg.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 7

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 A-2 skal lyde:

§ 19 A-2. Energiskatt til kommunen

Forslag 8

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 19 A-4 nr. 1 skal lyde:

       1. Skattepliktig som eier vannkraftverk eller som er berettiget til uttak av kraft, skal svare skatt til staten på grunnlag av en grunnrenteinntekt som fastsettes etter bestemmelsene i nr. 2 til 7 for hvert kraftverk. Skatt på grunnrenteinntekt beregnes etter en sats som for det enkelte år vedtas av Stortinget og fordeles med 33 1/3 % til fylkeskommunene og 67 2/3 % til staten.

Forslag 9

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

Ny § 19 A-4 nr. 2 skal lyde:

       2. Årlige brutto salgsinntekter settes til summen av årets faktiske priser pr. time multiplisert med faktisk produksjon ved verket i de tilhørende tidsavsnitt.

Forslag fra Rød Valgallianse:

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringa utarbeide forslag til en ny modell for skatt på grunnrente i kraftforetak. Dette skal legges opp slik at grunnrenteskatten tar inn en gradvis økende del av den gevinsten foretakene får ved framtidig prisstigning på elektrisk energi. Samtidig skal grunnrenteskatten gradvis omfordeles slik at denne økninga ikke tilfaller staten men fordeles mellom kommuner og fylker.

16. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

vedtak til lov

om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 18 tiende ledd skal lyde:

       Bestemmelsene i § 19 bokstav b, c og e, § 26 bokstav b og c, jf. § 27 bokstav b og § 36 fjerde ledd gjelder ikke ved skattlegging av elektrisitetsverk som benytter gass som er utvunnet i Norge eller på norsk kontinentalsokkel til produksjon av elektrisk kraft.

§ 19 bokstav d skal lyde:

§ 19 bokstav e skal lyde:

Vedlegg: Rapport til finanskomiteen fra utvalget nedsatt av Stortingets finanskomité i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) , om skattlegging av kraftforetak, datert 15. april 1996.

       Vedlagt følger rapporten fra utvalget nedsatt av finanskomiteen i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) , jf. oppnevningsbrev datert 19. mars 1996.

       Utvalget er samstemmig i sine konklusjoner.

       Representanter fra Finansdepartementet og LVK har deltatt i flere av utvalgets møter. Den endelige rapporten har imidlertid ikke vært forelagt disse.

INNHOLD

0. SAMMENDRAG OG KONKLUSJON

       Finansdepartementet har brukt modellen KRAFTSKATT utviklet av Statistisk sentralbyrå til å beregne hvilket skatteproveny det foreslåtte skattesystemet vil gi for ulike skattearter og skattekreditorer på aggregert nivå. Utvalget har funnet at modellen er godt egnet til dette formålet. Pga at forslaget til nye skatteregler vil gi ulike resultat for de enkelte kommunene, vil utvalget advare mot å generalisere fra konsekvenser for enkeltkommuner til konsekvenser for kommuner i alminnelighet.

       Utvalget har sammenlignet hva modellen i gjennomsnitt gir av skatt til kraftkommunene med de beregningene LVK har lagt fram for et « gjennomsnittlig » kraftverk. Modellen gir kommunene 1,39 øre/kWh i takstbasert skatt (skatt på vannkraftinntekt og eiendomsskatt) fra kraftproduksjon, mens anslagene som LVK har lagt fram for et « gjennomsnittlig » kraftverk er på 1,25 øre/kWh. Forskjellen er på ca 10 prosent og kan lett forklares ved forskjeller i forutsetninger om kraftpris, nettkostnader og avskrivningsgrunnlag. I tillegg til takstbasert skatt kommer overskuddsskatten. Dette tillegget er i KRAFTSKATT beregnet til 0,24 øre/kWh, mens kraftkommunen ikke har beregnet overskuddsskatt.

       Noe overraskende er det større avstand mellom departementet og kommunene når det gjelder anslagene på hva dagens skattesystem vil gi. Forskjellen skyldes her ulik metode. Departementet har tatt utgangspunkt i faktiske skatter i 1992 og justert tallene for senere pris- og avgiftsendringer. Kommunene har laget anslag på skattene bygd på hypotetiske forutsetninger. Begge metodene kan ha feilkilder. For et « gjennomsnittlig » kraftverk gir kommunenes tall en nedgang i takstbasert skatt på 32 prosent. Med kommunenes egne anslag for fremtidig skatt, blir nedgangen redusert til et sted mellom 10 og 22 % om en legger departementets tall for dagens skattesystem til grunn. I tillegg vil kommunene få overskuddsskatt som reduserer nedgangen.

       Som nevnt, er det lagt til grunn ulike forutsetninger ved beregningen av skatt etter det nye systemet. Viktigst for forskjellen i resultat er nettkostnadene. Departementet har her tatt utgangspunkt i faktiske kostnader i 1993, LVK i en sjablongmessig forutsetning. Utvalget har vurdert opplysninger om nettkostnadene på grunnlag av data fra Statnett, og de generelle prinsippene for tariffering, og LVKs tall ser ut til å være for høye. Det kan være noe usikkerhet om hvor stort avskrivningsgrunnlaget blir, men departementets anslag på de gjennomsnittlige avskrivningene virker forsvarlig.

       Utvalget presenterer ikke konkrete beregninger for navngitte enkeltkommuner. En grunn til det er at utvalget innenfor tidsfristen ikke hadde kapasitet til å innhente de nødvendige opplysningene og til å utarbeide anslag med tilstrekkelig kvalitet. Utvalget har i stedet forsøkt å belyse noen sentrale problemstillinger på kommunenivå ved hjelp av enkle eksempler. En del beregninger har vist en sterk nedgang i eiendomsskatten for kommuner med eldre kraftverk. Etter utvalgets oppfatning har disse beregningene brukt en metode som er for sterkt forenklet, og som gir en systematisk og sterk undervurdering av eiendomsskatten fra eldre kraftverk.

       Andre beregninger for enkeltkommuner med relativt nye, dyre kraftverk har vist at disse kan få svært lav vannkraftinntekt. Utvalget har gjort rede for hvorfor vannkraftinntekten etter forslaget vil komme til å variere sterkt fra kraftverk til kraftverk. Det finnes noen få eksempler på ekstremt dyre kraftverk der vannkraftinntekten kan komme ned mot null, men selv relativt dyre kraftverk ser ut til å få en vannkraftinntekt som ikke er mer enn 25 prosent under landsgjennomsnittet. I en del beregninger foretatt for enkelte kommuner har avskrivningsgrunnlaget i åpningsbalansene (gjenanskaffelseskostnadene) blitt anslått ved å multiplisere historisk kost med konsumprisindeksen. Fordi prisstigningen på kraftanlegg ifølge NVEs indeks har vært langt mindre enn stigningen i konsumprisindeksen, gir denne metoden for høye anslag på avskrivningsgrunnlaget i åpningsbalansen. Skatteinntektene blir dermed undervurdert for kommunene.

       Beregninger gjort på vegne av utvalget indikerer at mottakere av grunnrenteskatt vil bære den store risikoen ved svingninger i priser og takstbaserte inntekter. Samlet proveny til kommunene viser en klart mer stabil tendens. Dette har sammenheng med at eiendomsskatt og skatt på vannkraftinntekt tilfaller kommunene. Variasjoner her synes å ha en utlignende effekt for kommunene.

       Utvalget vil understreke at beregninger av virkningene av en framtidig endring i skattesystemet alltid må bygge på en stor grad av skjønn, og at det uunngåelig vil være usikkerhet knyttet til resultatet. Grunnlaget for skattleggingen, regnskapet og takster, bygger også på skjønn. Forutsetningene for departementets beregninger kan diskuteres. Uansett hvor mye som er gjort, er det alltid mulig å legge ned mer arbeid i å forbedre vurderingsgrunnlaget. Utvalget mener at departementets beregninger har vært i samsvar med god praksis på området og er basert på et skjønn som kan forsvares.

1. INNLEDNING

       I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) , Om skattlegging av kraftforetak, oppnevnte Stortingets finanskomité i brev av 19. mars 1996 et utvalg med tre medlemmer fra ulike fagmiljø. Utvalget besto av avdelingsdirektør Kristian Løkke (leder), professor Asbjørn Rødseth og statsautorisert revisor Leif Jarle Aase. Overingeniør Jan Slapgård, NVE, har fungert som utvalgets sekretær.

       Mandatet til utvalget er gitt i brev av 6. mars 1996 fra finanskomiteen til Nærings- og energiminister Jens Stoltenberg;

       Utvalgets innstilling ble i oppnevningsbrevet forutsatt lagt frem for finanskomiteen innen 15. april 1996.

       Et sentralt punkt i innledningsfasen av utvalgets arbeid har vært tilgangen til datagrunnlaget og provenyberegningene.

       I brev av 13. mars 1996 fra Nærings- og energiministeren til finanskomiteen peker statsråden på at dataene fra kraftselskapene som er samlet inn inneholder opplysninger som ikke er alminnelig kjent gjennom offentlige regnskaper mv. Under innsamlingen ble det derfor presisert at dataene skulle behandles konfidensielt. Statsråden uttrykker derfor at departementet legger stor vekt på at datamaterialet håndteres slik at tilliten mellom myndighetene og kraftforetakene opprettholdes. Videre pekes det i brevet på at det, med utgangspunkt i at dataene ble lagt inn i en EDB-basert skatteberegningsmodell hos SSB, var nødvendig med en konsesjon fra Datatilsynet til å opprette personregister for dette formålet. Statsråden presiserer derfor at det er behov for en avklaring fra Datatilsynet vedrørende tredje parts tilgang til beregnede provenyresultater.

       Med dette som utgangspunkt, antar statsråden, med forbehold om endelig avklaring fra Datatilsynet, at utvalgets og sekretariatets medlemmer får tilgang til datamaterialet, og at de i den forbindelse undergis taushetserklæring. Statsråden forutsetter i brevet at dersom utvalget skal presentere provenyberegninger, må dette skje på en måte som fullt ut ivaretar hensynet til anonymitet.

       Datatilsynet har i brev av 25. mars 1996 til NOE uttalt at « (det) ikke kan se at konsesjonen av 6. desember 1994 er til hinder for en utlevering av dette materialet til et Stortingsoppnevnt ekspertutvalg og dets sekretariat, så framt opplysningene skal brukes til det samme formål registeret ble opprettet for. »

       I brev av 20. mars 1996 fra finanskomiteen til Nærings- og energiministeren anmoder komiteen statsråden om å ta kontakt med kraftforetakene og brukseierforeningene med sikte på å få deres aksept for at datamaterialet også kan gjøres tilgjengelig for de to representantene for LVK som deltar i utvalgets arbeid.

       Av brev av 2. april 1996 fra statssekretæren i Nærings- og energidepartementet til finanskomiteen, fremgår det at av de 28 som har blitt spurt, har 19 selskap ikke akseptert at LVKs representanter blir gitt innsyn i datamaterialet, 5 har gitt sitt samtykke mens 3 ikke hadde svart. Det angis i brevet at den manglende aksept bl.a. har vært motivert ut fra at LVK organiserer foretakenes motparter i skattesaker. Det er i brevet forutsatt at representantene fra LVK underlegges de samme krav til taushet som utvalgets medlemmer. Utvalget har tolket brevet slik at dette kravet under enhver omstendighet innebærer at utvalget i sin presentasjon fortsatt må ivareta hensynet til anonymitet.

       Utvalget, inklusive representanter fra LVK og Finansdepartementet, hadde sitt innledende møte med leder i finanskomiteen og saksordføreren 19. mars 1996. Ut over dette har utvalget i sitt arbeid hatt 7 møter. 2 møter er avholdt hvor representanter fra både LVK og Finansdepartementet har deltatt. SSB deltok i ett av disse møtene for å presentere sin modell. Ett møte er avholdt mellom utvalget, representantene for LVK og én representant for Hydrologiservice som er det selskapet som har utført hoveddelen av beregningene for LVK og enkeltkommuner.

       Utvalget har i sitt arbeid også fått tilgang til utredninger/dokumentasjon utarbeidet av enkelte kraftselskap i forbindelse med den foreslåtte skatteendringen. Dette materialet har blitt gjort tilgjengelig for utvalget under forutsetning av at det bare ble fordelt blant utvalgets tre medlemmer og sekretariat.

       SSB har gjennomført flere beregninger basert på forutsetninger gitt av utvalget. Utvalget vil takke Erik Fjærli for hans bistand.

2. UTVALGETS TOLKNING AV MANDATET

       I utvalgets innledende møte med finanskomiteens leder og saksordfører, ble det fra disse to lagt vekt på at utvalget spesielt måtte konsentrere seg om forhold hvor det var uenighet mellom involverte parter, samt årsaker til og konsekvenser av uenighetene. Utvalget har derfor lagt vekt på å klarlegge uenighetene.

       Den refererte uenigheten mellom partene har bare vært knyttet til forhold relatert til kraftproduksjonen. Dette har gjort at utvalget ikke har gått inn på forhold knyttet til nettvirksomheten ut over det som gjelder kraftverkenes nettkostnader.

       Representantene fra LVK har i notat av 26. mars 1996 til utvalget presentert en oversikt over punkter hvor foreningen har innsigelser mot Finansdepartementets provenyberegninger. Et eget sammendrag av hovedinnholdet i notatet er gitt i punkt 4 i rapporten.

       I gjennomføringen av sitt arbeid har utvalget måttet legge spesiell vekt på tidsaspektet.

       Et punkt i mandatet var å beregne virkningen for enkeltkommuner og enkeltselskap basert på et tilfeldig utvalg. Utvalget har valgt ikke å gå nærmere inn på dette ut fra følgende forhold;

       Nærings- og energiministeren har i det refererte brevet av 13. mars 1996 forutsatt at presentasjonen av provenyberegninger må skje på en måte som fullt ut ivaretar hensynet til anonymitet. Utvalgsmedlemmene og sekretariatet har også undertegnet taushetserklæringer i forbindelse med tilgangen til materialet, og kan av den grunn ikke kommentere enkeltforhold nærmere med kildereferanse til taushetsbelagt informasjon.

       Skulle utvalget gått inn på beregninger for enkeltkommuner og -selskap, måtte det settes i gang et omfattende arbeid som det av tidsmessige grunner ikke ville være realistisk å gjennomføre innenfor rapporteringsfristen. Det må her understrekes at slike beregninger må gjennomføres med betydelig krav til nøyaktighet, hvor virkelige og konkrete forhold hensyntas. Generelle forutsetninger kan gi et svært misvisende bilde av faktiske forhold både for angjeldende kommune og selskap. På et aggregert nivå vil likevel forutsetninger kunne ha generell utsagnskraft fordi de vil være gyldige for bransjen som gjennomsnitt.

       Data for det formål å uttale seg om forhold på kommune- og selskapsnivå vil måtte samordnes, både med hensyn til beregningsmodellen til SSB, og det enkelte selskap fordelt ned på skatteobjekt pr. kommune. Det er sjelden at et kraftverk bare strekker seg over én kommune og samtidig er eid av et selskap som bare eier kraftverket, og ikke har annen virksomhet innen andre områder. Starter man med et kraftverk i én kommune, vil man finne at eieren også har kraftverk i andre kommuner, noen ganger i sameie med andre interessenter. Det er nødvendig å se alle disse aktivitetene i sammenheng for å beregne overskuddsskatten. I tillegg måtte det velges et tilstrekkelig antall selskap for at dataene skulle bli tilstrekkelig pålitelige på et aggregert nivå. Utvalget har ikke sett at dette lar seg gjennomføre innenfor den angitte fristen.

       Et annet moment vil være at det i seg selv kan være vanskelig å få frem et ensartet grunnlagsmateriale fra enkeltselskap. Det kan knytte seg usikkerhet til hvilke regnskapsprinsipper som er anvendt i det enkelte selskap, særlig med hensyn til aktivering eller kostnadsføring knyttet til varige driftsmidler. Eksempelvis kan kostnadsføring av renter i byggeperioden nevnes. Ved aktivering på nyanlegg kan renter utgjøre et eget kostnadselement på 20 - 30 % av totalkostnaden. Et annet element vil være at energiverk som har fulgt kommunale regnskapsprinsipper i 1992/93 la om sine regnskap til regnskapslovens vurderingsregler. Datatilfang og historikk før dette tidspunktet vil dermed være beheftet med usikkerhet pga forskjeller i metodene tilknyttet de ulike regelverkene. Dette er av særlig betydning for avskrivningsgrunnlaget som må bygge på data vesentlig eldre enn 1992.

       Utvalget har i tillegg kommet til at de viktigste uenighetene om virkningene for kommunene kan belyses på et generelt grunnlag, og ved hjelp av eksempler på hvordan de enkelte skatteartene virker.

3. SAMMENDRAG AV SENTRALE PUNKT I OT.PRP. NR. 23 (1995-1996)

       Utvalget har i dette punktet søkt å sammenfatte sentrale punkt i proposisjonen. Av begrensningsmessige hensyn er det lagt vekt på punkt knyttet til utvalgets mandat, jf pkt 1 foran.

       Proposisjonen legger til grunn at vannkraftressursene skal forvaltes til beste for hele samfunnet. Forslaget til nytt skattesystem er forutsatt å skulle bidra til økt avkastning av ressursen, og sikre en effektiv utbygging og drift av ressursen tilpasset de nye rammebetingelsene gitt av energiloven.

       Forslaget til nytt skattesystem forutsetter at skatten skal bli mer avhengig av lønnsomheten, og mer i tråd med prinsippene i skattereformen fra 1992. Det er i arbeidet med forslaget lagt vekt på å ivareta hensyn til at skattesystemet skal medføre minst mulig vridninger, oppfattes som rettferdig, være enkelt og at det kan ligge fast over tid. Videre skal skattesystemet ivareta visse mål knyttet til fordeling og proveny. Finansdepartementet har i sin utforming av forslaget også lagt stor vekt på å oppnå en administrativ forenkling i forhold til dagens system.

       Forslaget omfatter flere skatter for kraftproduksjon;

       Fomuesskatten for offentlig eide kraftforetak i det nåværende systemet er foreslått avviklet i tråd med det som gjelder for aksjeselskaper etter skattereformen 1992. Produksjonsavgiften faller også bort iht. forslaget.

       Skatteørene for kommuner og fylkeskommuner i forbindelse med overskuddsskatten i offentlig eide kraftforetak er høyere i forslaget enn hva som gjelder for andre etterskuddspliktige skatteytere. Departementet har begrunnet dette ut fra at selve omleggingen av kraftverksbeskatningen ikke skal redusere kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter fra kraftsektoren, og må særlig ses i sammenheng med forslaget om å oppheve formuesskatten.

       Departementet anser at forslaget om vannkraftinntekt sikrer kommunene en nedre stabilitet i inntektsskatten fra kraftforetak.

       Departementet foreslår at alle driftsmidlene i kraftproduskjon skal være avskrivbare med unntak av veier mv. Selv om dammer og tunneler fysisk kan ha en uendelig levetid, peker departementet bl.a. på at teknisk utvikling og strukturelle endringer i kraftmarkedet gjør at disse driftsmidlene likevel har en økonomisk depresiering.

       Departementet har begrunnet sitt valg av historiske observerte priser som grunnlag for normpriser bl.a. ut fra hensynet til å redusere innslaget av skjønn og vilkårlighet, og for å øke forutsigbarheten. Når det gjelder beregningen av normprisen tar departementet utgangspunkt i at normerte salgsinntekter på en best mulig måte bør reflektere markedsverdien av det enkelte kraftverks produksjon. Bruk av spotmarkedspriser i et effektivt marked for fastsettelse av normerte salgsinntekter vil i flg. departementet medføre at kraften verdsettes likt uavhengig av produsent, og at skattegrunnlaget ikke påvirkes av den enkeltes produsents prising av kraft. Bruk av kontraktsmessige priser som alternativ inneholder etter departementets oppfatning flere svakheter, bl.a. at kontrakter normalt vil være knyttet til foretaket, og ikke til det enkelte kraftverk som skal være tilordningsobjekt for de normprisbaserte skatteartene i forslaget. Bruk av kontraktspriser vil normalt heller ikke uttrykke særskilte karakteristika i det enkelte kraftverk (reguleringsevne, mv.). Departementet peker også på at det i et effektivt marked normalt vil være sammenheng mellom kontrakts- og spotmarkedsprisene.

       Ved overgang til nytt skattesystem som foreslått, må det etableres skattemessige åpningsbalanser for de offentlige eide kraftforetakene. Departementet foreslår at det kan brukes gjenanskaffelseskostnader for driftsmidler i kraftverket, regnet i dagens priser, redusert med de foreslåtte avskrivningene fra investeringstidspunktet. Alternativt kan det velges historisk kost som verdisettingsprinsipp for foretakets driftsmidler i den grad denne kan dokumenteres. Anledningen til å velge mellom de to alternativene skal gjelde for hvert enkelt driftsmiddel. Adgangen til å få fastsatt nye skattemessige verdier for viktige driftsmidler i kraftverket ut fra gjenanskaffelseskostnad gjøres også gjeldende for privat eide kraftverk. Når det foreslås bruk av prinsippet om gjenanskaffelseskostnad, henger dette sammen med at det for mange kraftforetak som prosentlignes etter dagens regler vil være umulig, eller uforholdsmessig vanskelig å fremskaffe dokumentasjon av de historiske kostnadene fordi de i stor grad har ført regnskap etter kommunale regnskapsprinsipper. I tillegg pekes det i proposisjonen på at det i forbindelse med introduksjon av grunnrentebeskatningen må fastsettes eventuell fremførbar friinntekt dersom historisk anskaffelseskostnad benyttes som prinsipp, og at en slik fastsetting vil måtte bli komplisert.

       For fremtidige gjenanskaffelseskostnader i forbindelse med fastsetting av grunnlaget for eiendomsskatten, foreslår departementet at denne settes lik historisk investeringskostnad justert for inflasjon målt ved konsumprisindeksen frem til takseringsåret. Inntil nye investeringer er foretatt, forutsettes det brukt samme grunnlaget som i den skattemessige åpningsbalansen (justert for inflasjon). Departementet antar at gjenanskaffelseskostnaden i de fleste tilfellene vil gi en høyere skattemessig åpningsbalanse enn historisk kost.

       For å analysere de økonomiske konsekvensene av forslaget er det benyttet en modell, KRAFTSKATT, utviklet av SSB på oppdrag fra Finansdepartementet og Nærings- og energidepartementet. Datagrunnlag er samlet inn fra de største kraftforetakene og omlag 80 % av samlet kraftproduksjon. Fordelingen mellom offentlige og private eiere er omlag som faktisk total kraftproduksjon, dvs. hhv 85 og 15 %. For en nærmere beskrivelse av modellen, henvises det til et eget punkt i utvalgets rapport.

       Resultatene fra beregningene gjort for produksjonsvirksomheten i forbindelse med proposisjonen kan i korthet sammenfattes som følger;

4. LVKs INNSIGELSER MOT FINANSDEPARTEMENTETS PROVENYBEREGNINGER

       LVK har overfor utvalget presentert et eget notat som refererer de innsigelser som foreningen har mot Finansdepartementets provenyberegninger. Hovedpunktene i notatet gitt i det følgende;

       Med referanse til punkt 1 om hva departementet er påstått å ha sagt i ulike sammenhenger omkring virkningene for kraftkommunen, anser utvalget at dette ikke er av en beregningsteknisk karakter, og faller derfor utenfor mandatet.

       Med hensyn til punkt 2 er dette knyttet til en uenighet om hva dagens takstbestemmelser vil gi av provenyer fremover, og hvordan dette er fremstilt. Utvalget har konsentrert seg om virkningene av det nye takseringssystemet og vil ikke gå inn på tolkninger av hva dagens bestemmelser kan lede til.

       Utvalget anser heller ikke at referansen til fastsetting av skatteøre, jf. punkt 5, er en problemstilling som kommer inn under utvalgets beregningsmessige oppdrag. Utvalget vil imidlertid bemerke at konsekvensene av endrede skatteører for provenyberegningene i proposisjonen skulle kunne la seg illustrere ved hjelp av relativt enkle multiplikasjonsoperasjoner.

       Utvalget har heller ikke funnet å gå inn på innsigelsen omkring manglende konsekvensanalyse av kommunenes omsetning av konsesjonskraft, jf. punkt 8. Konsekvensene for enkeltkommuner av en eventuell beskatning av slik virksomhet vil under enhver omstendighet kunne la seg beregne relativt enkelt med utgangspunkt i omsatt kraftvolum og de forslag til beskatningsregler som er gitt i proposisjonen.

       Utvalget har heller ikke ansett virkninger av eventuelle overgangsordninger (jf bl.a. innsigelsen om produksjonsavgiften for 1996), å være et problemkompleks som kommer inn under utvalgets mandat.

       For de øvrige innsigelsene henvises det til de enkelte punktene i rapporten.

5. MODELLEN KRAFTSKATT

       Modellen er utviklet av Statistisk Sentralbyrå på oppdrag av Finansdepartementet for å kunne brukes i arbeidet med ny kraftverksbeskatning. Modellen er laget for å kunne vurdere alternative skatteforslag. Nedenfor beskrives bare de delene av modellen som er relevant for beregninger av regjeringens forslag i proposisjonen.

       De grunnleggende enhetene i modellen er kraftverk, foretak og skattemottakere. Modellen inneholder data for 205 kraftverk og 29 foretak. Samtlige skattemottakere (kommuner, fylker, staten) er representert. Av kommunene er 168 representert hver for seg (« kraftkommunen », mens resten er representert i en samlegruppe. De 205 kraftverkene står for 80 prosent av den samlede produksjonskapasiteten i landet. De 205 kraftverkene eies direkte, eller gjennom sameier o.l., av de 29 foretakene. Foretakene står også for en betydelig del av den samlede aktiviteten innenfor overføring, distribusjon og kjøp og salg av kraft.

       Modellen beregner skatten for hver enkelt skatteyter og for hver skattemottaker pr. skatteart. Som et ledd i disse beregningene blir eiendomsskatt, skatt på vannkraftinntekt og grunnrenteskatt beregnet for hvert enkelt kraftverk. Overskuddsskatten for hvert selskap blir også fordelt på kraftproduksjon, nettvirksomhet og andre aktiviteter, og skatten fra kraftproduksjon blir fordelt på hvert kraftverk og hver kommune. Skatten kan beregnes år for år så langt som modellbrukeren ønsker.

       Før beregningene begynner må modellen forsynes med et sett av inngangsdata. For at modellen skal kunne beregne skatten må den først ha de samme opplysningene som likningskontorene mottar i selvangivelsen. For det andre må den ha opplysninger for det enkelte kraftverket tilsvarende de en takstmann må bruke etter de foreslåtte skattereglene. Som angitt under pkt. 6.1, er disse opplysningene basert på en kombinasjon av opplysninger innhentet fra selskapene og forutsetninger gjort av brukerne. Modellen inneholder egne rutiner for tilrettelegging av inngangsdataene.

       Innebygd i modellen er en detaljert beskrivelse av alle viktige skatteregler og regler for taksering av kraftverk. Brukeren kan i prinsippet velge mellom alternative skatteregler og satser. I de beregningene utvalget her fått foretatt, er selvsagt proposisjonens forslag fulgt.

       Etter at skatten er beregnet for det første året, lager modellen selv nye inngangsdata for neste år. Brukeren må imidlertid selv gjøre forutsetninger om enkelte sentrale parametre som brukes i denne oppdateringen, spesielt om prisstigningen på de ulike elementene i skattegrunnlaget. Et viktig element i oppdateringen er at modellen sørger for at produksjonsutstyr som har nådd den antatte økonomiske levealderen blir skiftet ut med nytt. Et annet viktig element er at kraftverk som ikke gjør nyinvesteringer blir forutsatt å betale ned en del av sin gjeld. Kraftverk som rehabiliterer produksjonsutstyret øker derimot sin gjeld. Brukeren må gjøre forutsetninger om økonomiske levetider, om avdragsprosent og om graden av gjeldsfinansiering av investeringer. I proposisjonen er det imidlertid ikke gjengitt beregninger som går ut over 1996 og 1998 (for eiendomsskatten).

       I oppdateringen av inngangsdataene for skatteberegningen inngår selvsagt også en rekke skatteregler, f.eks. om framføring av underskudd.

       I proposisjonen er det foreslått en del overgangsordninger ved innføringen av nytt skattesystem. Disse inngår ikke i skattemodellen. Overgangsordningen for fastsetting av åpningsbalanse kan en imidlertid til en viss grad ta hensyn til ved fastsetting av inngangsverdiene. De beregningene som er gjort for inntektsskatten etter det nye skattesystemet skal oppfattes som et anslag på hva det nye systemet ville gitt under tilsvarende forhold som var ventet i 1996, men uten overgangsordninger (andre enn for åpningsbalansen).

       Modellen er ikke brukt til å beregne skatt etter dagens skatteregler. Tall for skatt etter dagens skatteregler i proposisjonen er basert på faktisk skatt for 1992 justert for senere endringer i priser, produksjonsavgift mv.

       Siden modellen ikke omfatter hele den berørte næringen, må tallene blåses opp for å gi totaltall. Det gjøres ved en enkel proporsjonal oppblåsing. Modellen kan ikke beregne overskuddsskatt for private foretak. Dette er ikke mulig å endre på uten tilgang til opplysninger om de private foretakenes aktivitet på andre områder enn kraftforsyning.

       Inngangsdataene for første beregningsår er, som nevnt, basert på en kombinasjon av opplysninger fra foretakene, offisiell statistikk og forutsetninger gjort av brukerne. Opplysningene fra brukerne er for det meste fra 1992. Skatteberegningen på modellen er imidlertid gjort med 1996 som grunnlag. Det betyr at inngangsdataene er fremskrevet etter samme metode som ellers blir brukt i modellen til å framskrive data etter første beregningsår.

       Modellen er uten tvil en av de mest detaljerte skattemodeller som er laget i Norge. Den er detaljert både ved at 80 prosent av næringen er representert, ved at skatten er fordelt på enkeltkommuner og ved at modellen inneholder en uvanlig detaljtro representasjon av skattereglene. Modellen inneholder imidlertid ikke atferdsrelasjoner som kan brukes til å forutsi hvordan foretakene vil tilpasse seg til de nye skattereglene, f.eks. ved å øke gjeldsgraden eller foreta hyppigere reinvesteringer. At slike atferdsrelasjoner ikke er innebygd er forståelig ettersom det ikke finnes noe erfaringsgrunnlag å bygge på. En modell som bygget på løse gjetninger om atferdsendringer ville ikke vært egnet til formålet. Imidlertid må en ha mangelen på atferdssammenhenger i minnet ved tolkningen av resultatene.

       Spørsmålet om hvor egnet modellen er for skatteberegningene i proposisjonen kan ellers deles opp i følgende spørsmål:

       Disse spørsmålene er behandlet i pkt. 6 nedenfor. Utvalgets undersøkelser har vist at det innenfor dette saksområdet er størst usikkerhet knyttet til anslagene for åpningsbalansene. De andre spørsmålene blir derfor behandlet forholdsvis kort.

       Som bruker av modellen har Finansdepartementet, i tillegg til det som berører oppdateringen av grunnlaget fra 1992 til 1996, måttet gjøre forutsetninger om følgende forhold som kan være av vesentlig betydning:

       Disse forholdene er også behandlet i pkt. 6 nedenfor. Hovedvekten er lagt på den diskusjon av nivået på nettkostnadene, fordi det her har vært lagt ulike vurderinger til grunn.

       Selv om modellen er uvanlig detaljert, kan den ikke gi særlig presise anslag på skatten for den enkelte kommunen. Det skyldes dels mangler ved datagrunnlaget, dels bruken av sjablongmessige forutsetninger på enkelte punkter. Som eksempel på det første kan særlig nevnes at materialet ikke er detaljert nok når det gjelder fordelingen av kraftsalgsinntekter på det enkelte kraftverk. Nok detaljer kan en egentlig ikke få før det foreslåtte systemet med måling og avregning etter spotprisen er satt i verk. Som eksempel på det andre kan særlig nevnes at modellen foretar reinvesteringer når økonomisk levetid for driftsmidlene er ute. Dette gjelder også ved oppdateringen av beregningsgrunnlaget fra 1992 til 1996. Selv om forutsetningen om økonomisk levetid skulle være riktig som gjennomsnitt, vil reinvesteringer noen ganger blir foretatt tidligere, noen ganger senere enn gjennomsnittet. Det betyr at modellen i enkelte tilfeller vil kunne gi sterkt misvisende tall for enkelte kommuner selv om gjennomsnittet er riktig. Dessuten er det en del skatt fra nettvirksomhet som ikke blir fordelt på kommuner. Usikkerheten i kommunefordelingen er imidlertid neppe større enn at en ved å slå sammen enkeltkommuner til grupper på f.eks. 10 og 10 kan få et rimelig godt inntrykk av effekter for fordelingen mellom kraftkommunen innbyrdes.

       Utvalget kan ikke se at modellen i seg selv representerer noen vesentlig kilde til usikkerhet i provenyberegningene.

6. EGNETHETEN I MATERIALET

6.1 Representativitet av datagrunnlaget

       På grunn av at åpningsbalansen synes å ha vært et sentral tema i diskusjonene omkring forslaget, har utvalget spesielt valgt å se nærmere på representativiteten i datagrunnlaget for kraftverkene.

       Utvalget har også under pkt 6.2. vurdert nærmere en del av sentrale forutsetninger som ligger til grunn for provenyberegningene i proposisjonen.

Kraftverk som inngår i datagrunnlaget

       For perioden etter 1960 er det foretatt en nøye gjennomgang av hvilke kraftverk som inngår i datagrunnlaget i forhold til de som er satt i drift iht. NVEs registreringer. Representativiteten er vurdert ut fra to dimensjoner, utvalg av kraftverk og produksjonsmessige forhold i det valgte referanseåret.

       Spørreskjema ble sendt ut til kraftselskaper som representerte en produksjonskapasitet på 98 TWh eller omlag 88 % av totalproduksjonen i Norge. Pga manglende svar, eller svakheter i svarene, måtte en del av underlaget utgå i de endelige beregningene. Til sammen utgjorde benyttede svardata ca 89 TWh eller 80 % av den midlere produksjonskapasiteten.

       I perioden etter 1960 er det satt i drift 288 kraftverk med en installasjon over 1 MW. I tillegg er 7 pumpekraftverk og 15 pumpeverk satt i drift. Totalt utgjør dette en installert effekt på omlag 20.600 MW, eller nærmere 75 % av total installert effekt i dagens system. Midlere årsproduksjon i disse verkene utgjør 77,3 TWh, eller nærmere 69 % av den totale midlere produksjon i dagens system.

       Av de 288 kraftverk som er utbygd etter 1960 inngår 196 i grunnlagsberegningene. Samlet produksjonskapasitet for de 196 er omlag 66.8 TWh, eller 86 % av utbygd produksjonskapasitet i perioden. 10 av kraftverkene som ikke er med i beregningene er satt i drift etter 1993. Av disse ti, har to alene en produksjonskapasitet på noe over 1.3 TWh. Av de øvrige utbygd etter 1960 som ikke er med i beregningene, er det 29 kraftverk som har en produksjonskapasitet i området 100-500 GWh.

       For kraftverk bygd i perioden før 1960 som inngår i beregningene, har SSB oppgitt at disse har en produksjonskapasitet på omlag 28 TWh. I henhold til NVEs statistikk utgjorde produsert kraft i 1960 omlag 31 TWh.

       Utvalget har ut fra sine vurderinger konkludert med at siden over 80 % av produksjonskapasiteten er dekket, er utvalgsskjevheten av liten betydning. Isolert sett er det uheldig at kraftverk satt i drift etter 1992 ikke er med, men dette er en uunngåelig konsekvens når historiske data skal benyttes. Ser en på de som ikke er med under ett, er det ikke noe som tyder på at dette medfører systematisk avvik.

       1992 er brukt som referanseår for produksjonsdata i forbindelse med beregninger av overskuddsskatten, mens middelproduksjon er brukt for beregningen av de takstbaserte skattene. Unntaket gjelder innmatningskostnader, hvor data fra 1993 er brukt. Årsaken til dette er at den nye sentralnettsordningen ble iverksatt fra 1. mai 1992, og bruk av 1992-data for disse kostnadene ville derfor gi et noe misvisende utgangspunkt.

       Når utgifter, respektive inntekter, for produksjonsvirksomheten relateres til historiske data for faktisk produsert energimengde, kan det skje en overvurdering, respektive undervurdering av disse dersom produksjonen i basisåret ligger under det som anses som normalproduksjonen i kraftverket. Motsatt virkning vil oppstå dersom faktisk produksjon ligger over beregnet middelproduksjon. Utvalget har undersøkt nærmere forholdet mellom faktisk produksjon og middelproduksjon etter 1980, og dette er grafisk presentert i fig. 6.1.1. Tallene er basert på data tilgjengelig i NVE.

Fig. 6.1.1 Utviklingen av faktisk produksjon og middelproduksjon i det norske vannkraftsystemet

(* Figur utelatt. *)

       Som det fremgår av figuren var forholdet mellom total faktisk produksjon og middelproduksjonen i systemet noenlunde like i de to årene 1992 og 1995. Med hensyn til at 1993 ble brukt som referanseår for innmatingskostnadene, viser figuren at produksjonsforholdene i dette året var noenlunde tilsvarende de som gjaldt de øvrige to årene. Over lengre tid må det forventes at faktisk produksjon vil tendere mot middelproduksjon.

6.2 Sentrale forutsetninger

Kraftpriser

       Det er i beregningene for overskuddsskatten i proposisjonen benyttet regnskapsbaserte priser fra 1992, som er fremskrevet for å ta hensyn til prisutviklingen i perioden. For beregningene av provenyene av de takstbaserte skattene er det tatt utgangspunkt i en normert gjennomsnittlig pris til alminnelig forsyning på 16,5 øre/kWh (1995 pengeverdi). Midlere produksjonskapasitet er fordelt mellom sommer- og vinterproduksjon og multiplisert med tilhørende anslag av prisene i de to periodene.

       I de sammenlignbare beregninger som LVK har gjort er det i praksis benyttet noenlunde samme prisforutsetninger, men prisnivået er gjerne 0,5 øre/kWh lavere enn det som er brukt i proposisjonen.

       Utvalget har ikke vurdert nivået på kraftpriser. Alle parter er innforstått med at prisutviklingen er usikker.

       Utvalget vil allikevel kommentere at ordningen med timesbaserte priser i spotmarkedet over hele døgnet, som er forutsatt å inngå i beregningene av de takstbaserte skattene, ikke ble gjort gjeldende før i begynnelsen av 1996. Prisanslagene som brukes i proposisjonen må derfor betraktes som gjennomsnittspriser over de to sesongene, mens man i en faktisk situasjon vil stå overfor priser som vil variere med en større tidsoppløsning. Dette innebærer bl.a. at driftsinntektene vil variere mht. hvordan produksjonen kan tilpasses prisvariasjonen over døgnet og over året. Beregningene av disse skattene blir derfor ikke detaljert nok for det enkelte kraftverk i forhold til en faktisk situasjon. Utvalget mener allikevel at prisforutsetningene på gjennomsnittsbasis gir et tilstrekkelig grunnlag i forhold til det formålet modellen er forutsatt å dekke.

       Utvalget vil også peke på bruk av 1992 som referanseår i enkelte sammenhenger kan implisere visse usikkerhetsmoment fordi energiloven da nylig var innført. Kraftmarkedet var under etablering, og aktørenes atferd var nødvendigvis ikke fullt ut tilpasset de nye rammebetingelsene gitt av markedet.

       For å kunne vurdere virkningene av alternative forutsetninger for faktiske oppnådde priser til alminnelig forsyning for offentlig eide kraftselskap, har utvalget latt foreta to alternative beregninger for et år med priser hhv. 15 % over (Alternativ 1) og 15 % under (Alternativ 2) prisen gitt i referansealternativet i proposisjonen. Prisforutsetningene for de takstbaserte skattene er som forutsatt i proposisjonen. Resultatene fra de to beregningene er gjengitt i tabell 6.2.1.

Tabell 6.2.1 Beregnede variasjoner i totale skatteinntekter fra offentlig eide verk ved pris forutsetninger for faktisk oppnådd pris til alminnelig forsyning hhv. 15 % over (Alternativ 1) og 15 % under (Alternativ 2) referansealternativet

       Beregningen illustrerer effekten av at så mye av skattleggingen er basert på normpriser (spotprisen). Selv en ganske dramatisk endring av kontraktsprisene i forhold til normprisene har liten betydning for skattene.

       Utvalget har fått foretatt to tilsvarende kjøringer hvor prisen for overskuddsskatten er tilsvarende den som er brukt i referansealternativet, men hvor de normbaserte prisene ligger hhv.15 5 % over (Alternativ 3) og 15 % under (Alternativ 4) proposisjonens forutsetninger. Resultatene fra disse beregningene er vist i tabell 6.2.2. Beregningene illustrerer hva som kan skje dersom spotprisen blir endret mens hele produksjonen er solgt på kontrakter til fast pris. Det må her understrekes at det er brukt nokså ekstreme forutsetninger. Bl.a. er det ikke tatt hensyn til at normprisene i en del sammenhenger beregnes som fem års gjennomsnitt.

Tabell 6.2.2 Beregnede variasjoner i totale skatteinntekter fra offentlig eide verk ved pris forutsetninger for normpris hhv. 15 % over (Alternativ 3) og 15 % under (Alternativ 4) referansealternativet

       Når utslagene for kommunene blir så små i forhold til de øvrige skattekreditorene, henger dette sammen med skatt på grunnrente. Grunnrenteskatten øker sterkt ved en økning i normprisene (spotprisene). Grunnrenteskatten kan trekkes fra i takstgrunnlaget for eiendomsskatten. Dette demper effekten av en endring i normprisen på kommunenes inntekter.

Driftskostnader

       I beregningene av de takstbaserte skattene er det i proposisjonen forutsatt en normert driftsutgift tilsvarende 2,5 øre/kWh, eksklusive innmatningsutgifter for den produserte kraften. Utvalget har ikke etterprøvd grunnlaget for den normerte driftsutgiften. Utvalget vil for øvrig bemerke at det i det nye forslaget forutsettes brukt faktiske driftskostnader også for de takstbaserte skattene. For beregninger av overskuddsskatten er det benyttet fremskrevne faktisk rapporterte driftsutgifter.

       Hydrologiservice har benyttet de samme forutsetninger for driftsutgifter i sine beregninger av de takstbaserte skattene.

Innmatningskostnader

       I beregningene i proposisjonen er innmatningskostnadene for overskuddsskatten basert på faktisk rapporterte tall fra kraftselskapene. For de takstbaserte skattene er disse tallene brukt som grunnlag for normerte innmatningskostnader tilordnet hvert kraftverk.

       For fastsetting av innmatningskostnader har man for beregning av overskuddsskatten i proposisjonen tatt utgangspunkt i faktiske regnskapsdata fra 1993 fremskrevet til prisnivå 1995. At det er brukt data fra 1993 skyldes at den nye sentralnettsordningen ble innført fra 1. mai 1992, og 1992 ville derfor ikke være et egnet basisår for nettopp denne kostnaden. De samme kostnadene er i prinsippet benyttet for fastsetting av de takstbaserte skattene.

       Nettvirksomheten er underlagt en særskilt monopolkontroll som utøves i NVE. Presang av overføringstjenester er regulert av egne retningslinjer utgitt av NVE.

       Tariffene skal i prinsippet utarbeides etter en struktur som omfatter både bruksuavhengige og bruksavhengige ledd.

       For kraftprodusenter vil de bruksavhengige leddene avhenge av hvordan den enkelte produsent gjennom sin produksjon marginalt påvirker de fysiske tapene i nettsystemet. Gjennom økt produksjon i et område som har produksjonsoverskudd, vil de totale tapene i systemet øke. Økt produksjon i et underskuddsområde vil tilsvarende gi reduserte totaltap i systemet. I tillegg til geografiske variasjoner, varierer denne størrelsen også over året og døgnet. I prinsippet kan metoden implisere at energileddet faktisk blir negativt for produksjon i områder som har et betydelig produksjonsunderskudd. Dette gjelder spesielt i regionalnettet.

       I sentralnettet utgjør inntektene fra det bruksavhengige leddet i området 20-30 % av totalinntektene. Variasjonen er knyttet til de faktiske prisene i spotmarkedet i de enkelte år.

       De resterende inntektene dekkes inn av det bruksuavhengige leddet, og disse leddene skal utelukkende sørge for at netteier får dekt sine kostnader. Nettbrukerne blir avregnet for disse leddene som en avgift som skal være uavhengig av variasjonene i faktisk energiuttak eller energiinnmatning. At disse leddene normalt koples opp mot effektuttak eller -innmatning, innebærer ikke at nettbrukerne betaler en effektrelatert pris for sin bruk av nettet, men må ses på som en metode for å fordele de nettkostnader som ikke dekkes av de bruksavhengige leddene.

       Med hensyn til den praktiske utformingen av punkttariffer for produksjon sier NVE i sine retningslinjer for de bruksuavhengige leddene at avregnet kvantum for disse skal baseres på kraftverkets tilgjengelige vintereffekt definert som høyeste effekt som kan produseres sammenhengende i en 6-timers periode under høyeste vinterforbruk. Dette prinsippet innebærer at de bruksuavhengige leddene fordelt på faktisk energiproduksjon blir lavere for kraftverk med lav reguleringsgrad, eksempelvis elvekraftverk, enn kraftverk med god regulering, eksempelvis kraftverk tilknyttet flerårsmagasiner. Presiseringen i forhold til tilgjengelig vintereffekt impliserer at de bruksuavhengige leddene har en klar bruttoprofil i den forstand at det er tilgjengelig produksjonskapasitet som er bestemmende, og ikke hvordan kraftverket faktisk blir kjørt under høyeste vinterforbruk. De bruksuavhengige leddene for innmating i sentralnettet skal være retningsgivende for de tilsvarende leddene i regionalnettet. Denne presiseringen ble ikke gjort gjeldende før f.o.m. 1994. I dag benytter de fleste regionale netteierne i all hovedsak sentralnettets priser for innmating.

       I henhold til Statnetts tall har den gjennomsnittlige prisen pr. transportert energienhet i sentralnettet variert mellom 1,6 og 1,9 øre/kWh i løpet av de siste årene. Denne verdien fremkommer basert på faktiske inntekter i sentralnettet. I og med at produsenter på lavere nettnivå må betale en bruksuavhengig avgift til sentralnettet, selv om vedkommende produksjonsanlegg ikke er tilkoplet sentralnettet, vil de nevnte pris-tallene kunne være for lave i forhold til de faktiske priser produsenter tilknyttet sentralnettet må betale. Dette forholdet forsterkes av at produsentene bidrar med en høyere andel av sentralnettets inntekter enn de som tar ut kraft. Det er derfor ikke urimelig å anta at produsenter som bare er tilkoplet sentralnettet betaler en gjennomsnittlig pris for innmating som ligger opp mot 2 øre/kWh. Den faktiske prisen tilordnet et kraftverk vil kunne variere til dels betydelig omkring denne verdien avhengig av om kraftverket ligger i et under- eller overskuddsområde, og i forhold til tilgjengelig vintereffekt for kraftverket.

       I regionalnettene vil forholdene være annerledes selv om de bruksuavhengige leddene er de samme som for sentralnettet. I et regionalnettområde med et betydelig produksjonsunderskudd, vil som nevnt energileddet kunne være negativt. Selv med hensyn tatt til de bruksuavhengige kostnader, vil den resulterende innmatningsprisen for en produsent i et slikt område kunne ligge betydelig under den som gjelder for sentralnettet. Det motsatte vil være tilfelle i områder med produksjonsoverskudd.

       For alle produsenter samlet vil innmatningskostnadene i gjennomsnitt ligge lavere enn tallene fra Statnett. Departementet har i sine beregninger lagt til grunn en gjennomsnittlig innmatningskostnad på noe over 1,2 øre/kWh. Dette tallet omfatter også produsenter på regionalnettsnivå, og det er ikke uventet at det ligger under tilsvarende kostnad for sentralnettet. I hvilken grad den reelle differansen er så stor, har utvalget av tidsmessige begrensninger ikke hatt anledning til å inn på.

       Hydrologiservice har i sine beregninger, som utvalget har fått tilgang til gjennom LVK, benyttet et annet prinsipp for sine beregninger av overføringskostnader. Det benyttes et 15 % fradrag i driftsinntektene for kraftproduksjon over hele året. Med de benyttede prisforutsetninger gir dette en tilsvarende overføringspris på omlag 2.5 øre/kWh. Selskapet forsvarer bruken av en fast overføringspris både sommer og vinter med at kraftverk med høy andel sommerproduksjon gir relativt sett lavere inntekter enn hva tilfellet er med kraftverk med en høy andel vinterproduksjon. Som beskrevet overfor vil et kraftverk med lav reguleringsgrad, dvs. høy andel sommerproduksjon til lavere priser, normalt betale en lavere overføringskostnad pr produsert kWh enn et kraftverk med høyere andel vinterproduksjon.

       Så langt utvalget kan konstatere ut fra de beregninger selskapet har gjort for enkeltkraftverk, og som er sammenlignbare med den metodikken som er benyttet i proposisjonen, er det benyttet en fordeling mellom sommer- og vinterkraft, og differensierte priser i de to periodene. Grunnlaget for å normere overføringskostnadene er i disse tilfellene ikke fullt ut til stede. Rent kvalitativt er dette punktet derfor en svakhet ved selskapets metodikk. For Alta-kraftverket som er behandlet særskilt av både Hydrologiservice og departementet, har førstnevnte brukt den refererte normen som gir 2,5 øre/kWh. Departementet har imidlertid benyttet anleggseiers budsjettall som gir en tilsvarende pris på noe over 1 øre/kWh. Forutsetningene for salgsprisene er de samme i de to beregningene. Utvalget har foretatt en egen forenklet beregning for dette kraftverket, og kommet til en innmatningspris noenlunde overensstemmende med det tallet departementet opererer med. Denne forskjellen gir isolert sett en forskjell i driftskostnader, og derved skattegrunnlaget på mellom 5 og 10 mill. pr. år for dette kraftverket.

       Utvalget vil understreke at innmatningsavgifter vil måtte beregnes for hvert kraftverk særskilt dersom man ønsker en korrekt bilde av situasjonen. Utvalget vil videre understreke at endringene i innmatningskostnader som følge av endrede metoder for beregning av disse, vil ha effekt både i det eksisterende og i forslaget til nytt system. Hvordan effektene blir i det nåværende systemet har utvalget imidlertid ikke gått inn på.

       Forutsetningene i beregningene i proposisjonen gir en midlere pris for innmating på omlag 1,2 øre/kWh. Dette er lavere enn hva som gjelder for sentralnettet. Årsakene til dette kan være mange, men en sannsynlig forklaring kan være at proposisjonens tall også inkluderer produksjon tilknyttet regionalnettet. Som nevnt kan disse ha lavere gjennomsnittlige innmatningskostnader enn hva tilfellet er for produsenter tilknyttet sentralnettet pga lavere energiledd. En annen mulig årsak kan være at presiseringen mht. de bruksuavhengige leddene i regionalnettet ikke fikk virkning før i 1994, dvs. året etter de tall proposisjonen baserer seg på.

       Utvalget har pga tidsmessige begrensninger ikke kunnet gå inn i nærmere inn på disse forholdene. For å vurdere virkningene på aggregert nivå for offentlig eide verk av endrede forutsetninger for nivået på innmatningsutgiftene, har imidlertid utvalget fått kjørt en modellberegning hvor de opprinnelige innmatningsutgiftene er skalert opp ca 40 %, dvs. til et nivå som gir et gjennomsnitt på omlag 1,7 øre/kWh. Resultatene av beregningene fremgår av tab. 6.2.3.

Tabell 6.2.3. Beregnede variasjoner i totale skatteinntekter fra offentlig eide verk ved opprinnelige innmatningsutgifter skalert opp ca 40 %.

6.3 Fastsetting av skattemessige åpningsbalanser

       Utvalget har valgt å gå relativt nøye inn på spørsmål som har å gjøre med fastsetting av åpningsbalansen, Grunnen er at det i de beregningene som er gjort av Hydrologiservice gjennomgående ser ut til å ha vært brukt et høyere avskrivningsgrunnlag enn i departementets beregninger.

       Departementet har i sine beregninger lagt til grunn at åpningsbalansene vil bli basert på gjenanskaffelseskostnad beregnet etter NVEs metode. Forslaget gir imidlertid anledning til alternativt å bruke historisk kost (ikke justert for prisendringer). Et viktig spørsmål er derfor om det er grunn til å forvente at historisk kost vil bli brukt i særlig utstrekning. Omfattende bruk av historisk kost som avskrivningsgrunnlag kan bety at departementets beregninger gir for høyt proveny. Et annet viktig spørsmål blir om det er grunn til å forvente at gjenanskaffelseskostnaden blir vesentlig forskjellig når den skal beregnes på nytt i 1996 i forhold til de tall som ligger til grunn for beregningene.

       Hydrologiservice har i enkelte tilfeller anslått gjenanskaffelseskostnaden ved å ta utgangspunkt i historiske investeringsdata og inflasjonsjustere den med konsumprisindeksen og en alternativ prisindeks. Det har derfor vært nødvendig å se nærmere på i hvilken grad denne metoden treffer NVEs anslag på gjenanskaffelseskost.

6.3.1 NVEs metode for beregning av gjenanskaffelseskostnad

       Beregningene av gjenanskaffelseskost skal baseres på en metode for kostnadsberegning utviklet av NVE i forbindelse med Samlet plan-arbeidet. Metoden kan forenklet beskrives som følger;

       Metoden brukes primært til å kostnadsberegne anleggskomponenter i en tidlig fase i planleggingen av et utbyggingsprosjekt, og er f.eks. ikke forutsatt brukt i forbindelse med prosjektering, optimalisering eller valg av konstruksjonstyper.

       Metoden slik den er brukt i forbindelse med proposisjonen gir et anslag på hva utbyggingskostnadene i 1992-pengeverdi vil bli for å gjenoppbygge eller gjenanskaffe driftsmidlene slik de faktisk er. Anslagene er knyttet til det som kan beskrives som et normalt tilfelle. I forhold til et faktisk enkeltanlegg, vil det kunne være avvik mellom slike beregnede kostnader og kostnadene for dette anlegget.

       Spesielt vil avviket for entreprenørkostnadene kunne variere mye. Dårlige grunn- og fjellforhold som oppdages i forbindelse med utbyggingen vil kunne gi relativt betydelige avvik som følge av høyere kostnader for sikringarbeider, fundamentpreparering etc. Faktiske kostnader i enkelte og spesielt vanskelige anlegg kan erfaringsmessig ligge 30- 40 % over den beregnede kostnaden i metoden. Ugunstige klimatiske forhold og dårlig tilgjengelighet til anleggsområdet kan gi også gi noe, men på langt nær så store avvik. Gunstige forhold vil gi motsatte effekter.

       Markedsmessige forhold, både for entreprenører og utstyrsleverandører, kan erfaringsmessig gi til dels betydelige kostnadsforskjeller mellom to anlegg som under ellers like forhold burde være kostnadsmessig sammenlignbare.

       Det eksisterer også andre forhold som vil kunne inngå i et eventuelt avvik og som det ikke vil være udelt enkelt å ta hensyn til i en kostnadsberegning som den som her foreligger. Det kan her nevnes erstatninger, skjønn, varierende prinsipper for fordeling av administrative kostnader mellom anlegg og sentraladministrasjon, fordeling av typisk felleskostnader mellom flere kraftanlegg som bygges samtidig av samme selskap, om eventuelle kompensasjostiltak gjennomføres overfor lokalsamfunnet og hvordan disse er bokført, teknologisk utvikling etc. Avvik i rente-, inflasjons- og avgiftsnivå mellom de forutsetninger som benyttes i beregningsmodellen og de som vil gjøre seg gjeldende under utbyggingsperioden for det enkelte anlegget, kan også gi til dels betydelige avvik.

       Utvalget har i sitt arbeid for å vurdere bruk av metoden valgt å konsentrere seg et begrenset antall kraftverk, delvis basert på anmodninger fra LVK. Ved siden av de tidsmessige begrensninger utvalget har stått overfor i sitt arbeid, har også utvalget av kraftverk med konsistente historiske kostnadsdata vært begrenset.

       Resultatene fra utvalgets vurderinger kan oppsummeres som følger;

       Utvalget har i sine vurderinger av resultatene for beregninger av gjenanskaffelseskostnad kommet til følgende;

6.3.2 Nivået på avskrivningsgrunnlaget

       Det er tre sentrale spørsmål som her vil bli tatt opp: 1) Er det grunn til å vente at beregnet gjenanskaffelseskostnad blir høyere i 1996 enn den var i 1992? 2) Er det grunn til å vente at mange vil bruke historisk kost i stedet for gjenanskaffelseskostnad? 3) Hva er et middels dyrt verk? i tillegg vil også forutsetningene om økonomisk levetid bli kommentert.

       Ved rapporteringen i 1992 kan selskapene ha glemt å ta med enkelte kapitalgjenstander. Ved rapporteringen i 1996 vil selskapene ha et sterkt motiv til å ta med alt. Dette vil isolert sett føre til et høyere avskrivningsgrunnlag. Utvalget har ved gjennomgangen av konkrete anlegg funnet eksempler på at enkelte anleggsdeler er uteglemt, eller dårlig spesifisert, men ingen indikasjoner på at dette utgjør en stor del av kapitalen. At underrapporteringen ikke er av stort omfang, blir også understøttet av den kontrollen av treffsikkerheten i beregningene som er redegjort for i forrige avsnitt. Observasjoner med åpenbare mangler er dessuten utelatt fra datagrunnlaget i modellen ved at det er foretatt en kryssjekking.

       NVEs prisindeks for kraftanlegg steg med 3 prosent fra 1992 til 1995. i Finansdepartementets beregninger er prisstigningen forutsatt å være 6 prosent i samme periode. Heller ikke dette tilsier at det er grunn til å vente store overraskelser når det gjelder de gjennomsnittlige gjenanskaffelseskostnadene.

       I datamaterialet fra 1992 var det 19 verk som hadde oppgitt historisk kost høyere enn beregnet gjenanskaffelseskostnad. Til sammen utgjorde disse noe under 5 prosent av totalproduksjonen. På grunn av høy inflasjon fram til midten av 1980-tallet er det bare relativt nye anlegg som kan ha historisk kost høyere enn gjenanskaffelseskostnaden. Selv om avvikene i enkelte tilfeller var store, kan de ikke ha stor betydning for det gjennomsnittlige avskrivningsgrunnlaget. Historisk kost vil dessuten kunne inneholde elementer som ikke er avskrivbare. Vi har ikke undersøkt om det har kommet nye verk til i denne gruppen etter 1992, men noen verk kan også ha gått ut av gruppen.

       Det er vanskeligere å ha oversikt over konsekvensen av at bedriftene kan velge mellom historisk kost og gjenanskaffelseskost for hvert enkelt driftsmiddel. Som forklart i avsnitt 6.2.1, er NVEs modell beregnet på å gi et anslag på kostnadene ved gjennomsnittlige forhold når det gjelder f.eks. fjellkvalitet og tilgjengelighet. Metoden ser ut til å treffe faktiske kostnader relativt godt for et anlegg sett under ett, men kan treffe dårlig for den enkelte komponenten. En grunn til det kan f.eks. være at det noen steder på anlegget er godt fjell, andre steder dårlig. Muligheten for å velge mellom historisk kost og gjenanskaffelseskostnad kan da gi en oppjustering av avskrivningsgrunnlaget som det er vanskelig å se berettigelsen av. Omfanget av dette for kraftverkene under ett vil bli begrenset av to forhold: For eldre anleggsmidler (mer enn 20 år) vil historisk kost på grunn av den mellomliggende inflasjonen være liten. De innsamlede data og gjennomgangen av dem kan dessuten tyde på at mange verk vil ha problem med å dokumentere fordelingen av historisk kost på en tilfredsstillende måte. En må vente at det her kan bli en del diskusjon mellom selskap og ligningsmyndigheter.

       Alt i alt vil utvalget konkludere med at anledningen til å bruke historisk kost vil gi en viss oppjustering av avskrivningsgrunnlaget. Utvalget har derfor gjort to beregninger av de skattemessige virkningene for kraftproduksjon i offentlig eide verk hvor gjenanskaffelseskostnaden jevnt over er hhv redusert (Alternativ 6) og økt (Alternativ 2) med 25 % i forhold til referansealternativet (samme grunnlag som i proposisjonen). En økning i avskrivningsgrunnlaget på 25 prosent er høyt i forhold til de avvikene vi anser som sannsynlig. Resultatene fra beregningene er vist i tabell 6.3.1 nedenfor.

Tabell 6.3.1 Beregnede variasjoner i totale skatteinntekter fra offentlig eide verk ved opprinnelige gjenanskaffelseskostnad hhv 25 % under (alternativ 6) og 25 % over (alternativ 7) refereransealternativet

       Beregningene indikerer at endret gjenanskaffelseskostnad har størst betydning i forhold til grunnrenteskatten fordi grunnlaget for friinntekt endres tilsvarende. Overskuddsskatt og skatt på vannkraftinntekt endres også, men relativt sett mindre enn grunnrenteskatten.

       Videre indikerer beregningene at eiendomsskatten endres relativt lite ved endringene i gjenanskaffelseskostnaden. Dette skyldes at nåverdien av fremtidige utskiftingskostnader påvirkes lite for utskiftinger som ligger langt frem i tid. En annen faktor, som kanskje kan ha vel så stor betydning, er at endret gjenanskaffelseskost gir endret grunnrenteskatt, og derved endringer i fradrag i grunnlaget for eiendomsskatten. Utslagene for enkeltkommuner med lite lønnsomme kraftverk kan imidlertid bli større enn tabellen gir inntrykk av, jf. punkt 9.2.

       Den beregnede gjenanskaffelseskostnaden for alle kraftverk som inngår i grunnlagsdataene var omlag 1,35 kr/kWh i 1992 priser. Ved gjennomgang av gjenanskaffelseskostnadene for kraftverk i grunnlaget med en middelproduksjon over 200 GWh bygd etter 1960, har utvalget kommet til at gjennomsnittet for disse var ca 1,4 kr/kWh. Dette omfatter nesten 50 kraftverk/-anlegg. Av disse ligger 34 anlegg, eller omlag 40 % av den totale produksjonskapasiteten utbygd etter 1960, under den gjennomsnittlige verdien. Bare 6 anlegg har en beregnet gjenanskaffelseskost over 2 kr/kWh. Disse representerer noe i underkant av 10 % av den refererte produksjonskapasiteten, og under 5 % av den totale produksjonskapasiteten.

       Hydrologiservice har i sine beregninger for typeverk omtalt under pkt. 7 i rapporten karakterisert en gjenanskaffelseskostnad på 1,3 kr/kWh som billig, 2,0 kr/kWh som middels og 3,0 kr/kWh som dyrt. Iht. beregningene har hoveddelen av kraftverkene, både i antall og mht. produksjonskapasitet, en gjenanskaffelseskostnad som ligger i nærheten av, eller under det nivået som av Hydrologiservice er karakterisert som billig. i datamaterialet er det bare 6 kraftverk med en produksjon på noe under 5 prosent av totalen som har en gjenanskaffelseskostnad over 2 kr/kWh. Tar vi også i betraktning historisk kost kommer det fire verk over 2 kr/kWh og tre over 3 kr/kWh. Dette dreier seg i all hovedsak om kraftverk som normalt har blitt ansett som svært dyre. Vi har her sammenlignet Hydrologiservice' tall i 1995-priser med data i 1992-priser, men en prisjustering vil ikke endre bildet vesentlig. Gjennomgående er det grunn til å regne med et lavere avskrivningsgrunnlag enn det Hydrologiservice har brukt.

6.3.3 Prisindekser og anslag på gjenanskaffelseskostnad

       Hydrologiservice har i enkelte sammenhenger anslått gjenanskaffelseskostnad med utgangspunkt i historiske investeringskostnader, og justert denne med prisindekser. Dette er i utgangspunktet en fornuftig og forsvarlig metode når en ikke har direkte tilgang på anslag gjort ved NVEs metode. Metoden er da også foreslått brukt av departementet for framtiden. Uheldigvis vil en når en skal lage anslag på åpningsbalansene komme skeivt ut om en bruker denne metode. I fig. 6.3.1 har vi i den sammenheng valgt å ta utgangspunkt i én av indeksene til selskapet, og sammenstilt denne med konsumprisindeksen og NVEs indeks.

       NVEs indeks er en totalindeks utarbeidet i forbindelse med kostnadsgrunnlaget som inngår i beregningen av gjenanskaffelseskost. Indeksen reflekterer totalkostnaden for et eksempelkraftverk, og går bare tilbake til 1982. I løpet av denne perioden har prisutviklingen for de enkelte driftsmidlene variert relativt mye.

       Hydrologiservice' indeks er i perioden frem til 1985 basert på en indeks som skal være representativ for Statkrafts anlegg, mens det etter dette tidspunktet er benyttet SSBs indeks for kraftanlegg. Dette er en faktorindeks for bygningsmessige sider av kraftverksutbygging, omfattende bl.a. material-, lønns- og maskinkostnader. Indeksen innbefatter ikke turbiner, generatorer eller annet utstyr.

Fig. 6.3.1. Utviklingen av indekser etter 1982

(* Figur utelatt. *)

       Fordi det er en nær sammenheng mellom grunnlaget for NVEs indeks og NVEs metode for å anslå gjenanskaffelseskostnad, er NVEs indeks antakelig den som er best egnet til å anslå gjenanskaffelseskostnaden etter NVEs metode ut fra historiske kostnader. Som figuren klart illustrerer, kan det være misvisende å beregne gjenanskaffelseskostnaden vha. historiske investeringsdata, og enten konsumprisindeksen eller SSBs indeks for kraftanlegg. Resultatet blir vesentlig høyere enn det som en må forvente vil fremkomme i NVEs beregninger.

7. LVKs BENYTTEDE MODELL

       LVK har fått gjennomført beregninger og simuleringer av eiendomsskatt og skatt på vannkraftinntekt for « typeverk ». Skatt på alminnelig inntekt (overskuddskatt) som vil være et viktig element i kommunenes skatteinntekter, er ikke medtatt i beregningene.

       Følgende typer kraftverk inngår i beregningene:

Kraftverkets produksjonsfordeling:

Kraftverkets gjenanskaffelseskost:

Kraftverkets alder:

       Skatteberegningene er basert på prisforutsetninger som ikke avviker vesentlig fra de priser Departementet har benyttet. For kostnader (innmating, driftskostnader og avskrivninger) foreligger det imidlertid avvik fra kostnadsstørrelser benyttet av Departementet. Disse forskjellene er omtalt tidligere i rapporten.

       I forbindelse med beregning av eiendomsskatten baserer fradraget for nåverdien av fremtidige utskiftningskostnader seg på at anlegget i sin helhet må fornyes etter 56 år. i virkeligheten vil et kraftverk bestå av mange driftsmidler som hver vil ha forskjellig levetid og utskiftningstidspunkt. Beregningene er generelt mindre detaljerte enn departementets når det gjelder avskrivninger og samspillet mellom de ulike skattene.

       Selv med kostnadsstørrelser som antakelig er overvurderte fremkommer det en del interessante observasjoner i LVK Nytt nr. 3 - 1996. Provenyet fra eiendomsskatten vil øke i de fleste tilfeller, noe som også er i samsvar med de beregningene Departementet har fått gjennomført. For « typeverkene » er det kun kombinasjonen « Cc » (beregnet gjenanskaffelseskost for kraftverket 3,0 kr/kWh og alder lik 45 år) som medfører vesentlig reduksjon i provenyet fra eiendomsskatten. Dette skyldes blant annet den korte gjenværende levetiden (11 år) som beregningene baserer seg på.

       Reduksjonen i kommunenes skatteinngang som LVK oppgir på bakgrunn av beregningene skyldes derfor at provenyet fra skatt på vannkraftinntekt (minimumsskatt) er beregnet å være lavere enn dagens proveny fra formues- og inntektsskatten.

       Det er også gjennomført beregninger for konkrete enkeltverk. Også her er erfaringstall eller gjennomsnittstall benyttet som anslag på kostnadsstørrelser i beregningen av eiendomsskatt og skatt på vannkraftinntekt. For å kunne si noe om skattevirkningen for det enkelte kraftverk og den enkelte kommune, bør reelle kostnadsstørrelser fra selskapsregnskapene benyttes. Beregningene synes derfor å ha begrenset utsagnskraft med hensyn på virkningen av skattereformen for den enkelte skattekommune.

       LVK har som nevnt bare gjennomført beregninger av eiendomsskatt og skatt på vannkraftinntekt, dvs. de faste skattene som kommunen er garantert å få, uten å hensynta en mulig skatt på overskudd.

8. FORSKJELLER i RESULTATENE AV BEREGNINGENE

       Departementet har presentert beregninger for skatteprovenyet fra kraftproduksjon for alle verk samlet. Hydrologiservice og LVK har presentert beregninger for konkrete enkeltverk og for stiliserte typeverk, men ikke for alle verk samlet. Det er derfor ikke enkelt å foreta noen direkte sammenligning mellom de tallene som er presentert fra hver av partene. At resultatet for et mer eller mindre tilfeldig valgt verk avviker fra landsgjennomsnittet behøver ikke å bety at de to partene ville komme til forskjellig resultat for alle verk samlet.

       Selv om en fullgod sammenligning av resultatene er umulig, kan en få et visst bilde av hvor stor forskjellen gjennomgående er ved en enkel sammenligning. Hydrologiservice har i en utredning datert 28. januar 1996 gjengitt i LVK-Nytt nr. 3.1996 beregnet skattene etter nytt og gammelt system i øre/kWh for hva de anser som et middels offentlig eid kraftverk med hensyn til anleggskostnader, fordeling på vinter- og sommerkraft og alder (type 2Bb). Tilsvarende kan en ut fra departementets tall beregne skatt i øre/kWh som gjennomsnitt for alle offentlig eide kraftverk i landet. Selv om det i begge beregningene skulle være brukt nøyaktig samme forutsetninger, må en vente et visst avvik i resultatene ved en slik sammenligning. Det vil være forskjell på skatten for et kraftverk som er middels med hensyn på visse karakteristika og skatten for gjennomsnittet av alle kraftverk. Forskjellene mellom de to beregningene trenger derfor ikke å vise forskjeller i metode eller forutsetninger. Med det forbeholdet kan sammenligningen likevel være interessant.

       Både departementets og Hydrologiservice's beregninger tar sikte på å vise forskjellen mellom hva det gamle og det nye systemet vil gi under ellers like forutsetninger. Resultatet av sammenligningen er vist i tabell 8.1. Tilsynelatende er det meget godt samsvar mellom beregningene når det gjelder eiendomsskatten, især dersom en legger departementets øvre grense for eiendomsskatten etter det gamle systemet til grunn. Begge beregningene viser da omtrent uendret eiendomsskatt. Som vi skal komme tilbake til, avviker forutsetningene bak beregningene en del, men sluttresultatet blir omlag det samme.

Tabell 8.1 Skatt etter gamle og foreslåtte regler for offentlig eide kraftverk (øre/kWh)

       Når det gjelder takstbasert inntekts- og formuesskatt er det større forskjeller. Det kan være verd å merke seg at spriket er størst når det gjelder hva dagens system vil gi. Dersom en tar i betraktning departementets laveste anslag for eiendomsskatten etter nåværende takseringsregler, er det imidlertid et tilsvarende sprik i anslagene også for eiendomsskatten. Hovedårsaken til disse forskjellene er at departementet og Hydrologiservice har brukt to helt ulike metoder for å anslå skatt etter dagens system. Departementet har tatt utgangspunkt i faktisk observert skatt i 1992. Den er så, slik det er redegjort for i proposisjonen, justert for innføringen av produksjonsavgift og endringer i kraftprisene etter 1992. Skattedirektoratets normpris for taksering av kraftverk ble satt ned med 5 prosent fra 1992 til 1993. Produksjonsavgiften har etter siste økning kommet opp i 1,5 øre/kWh. På bakgrunn av dette virker den nedjusteringen departementet har foretatt ikke for stor. Når det gjelder eiendomsskatten har departementet dessuten lagt til grunn at etter Hemnes-dommen vil takstene måtte ta hensyn til lavere priser på industrikraft. Konsekvensene av Hemnes-dommen kan være omstridt. Departementet har i proposisjonen understreket usikkerheten i anslagene, spesielt for eiendomsskatten.

       Hydrologiservice har ikke basert seg på faktisk betalt skatt, men har i stedet gjort hypotetiske beregninger av hvilken skatt dagens system ville gi. Det er da benyttet en lønnsomhetsberegning i tråd med hva som er vanlig praksis ved taksering.

       Det er vanskelig å si sikkert hva som er årsaken til forskjellene i anslagene på takstbasert skatt etter dagens system. i utgangspunktet kan det virke naturlig å legge størst vekt på tall som er basert på faktisk betalt skatt. Imidlertid er det et visst etterslep i oppdateringen av takstene i dagens system, særlig for eiendomsskatten der omtaksering normalt skal skje hvert tiende år. Dersom de gjeldende takstene i 1992 i gjennomsnitt var lavere enn hva en retaksering av alle kraftverk ut fra forholdene det året ville ha gitt, kan det forklare noe av forskjellen mellom de to beregningene. i så fall kan kanskje departementets metode gi noe lave tall for skatt etter gamle regler. Imidlertid er det en faktisk egenskap ved det gamle systemet at etterslep i justering av takstene kan gi kommunene tap (og noen ganger gevinst, jf. departementets oppfatning av at eiendomstakstene i dag ligger noe høyt i forhold til hva systemet vil føre til på sikt).

       Anslagene som er gitt av Hydrologiservice er også usikre. Det kan være at det ved takseringen faktisk blir lagt noe andre forutsetninger til grunn enn det selskapet har antatt. En beskrivelse av hvilke faktorer som etter gjeldende rett skal vektlegges ved takseringen er gitt i NOU 1992:34 avsnitt 6.4. Hydrologiservice har lagt til grunn normprisen som gjelder for alminnelig forsyning. Etter gjeldende rett slik den er framstilt i NOU 1992:34 , kan det også legges vekt på kontraktspriser ved formuestakseringen. i den grad takstene etter det gamle systemet har tatt hensyn til lavere pris på industrikraft, kan det forklare at anslaget for inntekts- og formuesskatt blir lavere etter departementets metode enn for det typeverket fra beregningen til Hydrologiservice som vi har valgt å sammenlikne med. Takstene etter det gamle systemet har ofte vært gjenstand for tvistemål, noe som understreker at det ikke er opplagt hvilke forutsetninger som skal legges til grunn.

       Et par forhold som tilsier at gjennomsnittet for alle kraftverk skal bli lavere enn tallene for det typeverket vi sammenligner med, er at noen kraftverk i dag er fritatt for inntekts- og formuesskatt og at ikke alle kraftverk betaler eiendomsskatt etter høyeste sats. Disse forholdene er antakelig av mindre betydning.

       Utvalget må konkludere med at begge parter har brukt forsvarlige metoder for å anslå skatten etter gamle regler. En del av forskjellen i tallene skyldes sannsynligvis de momentene som er nevnt over angående industrikraft (herunder Hemnes-dommen). En ytterligere avklaring av hvorfor anslagene på skatt etter gammel ordning blir så forskjellige, ville kreve en grundig gjennomgang av takseringspraksis og et stort antall takster.

       Som det går fram av tabell 8.1, er forskjellen relativt stor mellom de to anslagene på skatt på vannkraftinntekt etter nye regler. En forskjell i skatten på 0,15 øre/kWh tilsvarer en forskjell i den takserte bruttoinntekten på 2,4 øre/kWh. Ved å sammenligne forutsetningene til Hydrologiservice med resultat fra modellen KRAFTSKATT har utvalget funnet at denne forskjellen kan forklares ved følgende tre forhold:

       Den samlede effekten av de tre forholdene er 2,5 øre/kWh. Forskjellen på 2,5 og 2,4 øre/kWh skyldes avrunding og mindre vesentlige avvik i forutsetninger og beregningsmetoder.

       Innmatningskostnadene har utvalget behandlet i avsnitt 6.2. Utvalget har med utgangspunkt i gjennomsnittlige priser for sentralnettet, konkludert med at sentralnettprisene nok ligger høyere enn gjennomsnittpriser for alle produsenter. Utvalget har imidlertid ikke gått nærmere inn på hvor stor denne forskjellen er.

       Når det gjelder avskrivningene, kan noe av forskjellen forklares med at den ene beregningen er for gjennomsnittet av alle kraftverk og den andre for et typeverk. Hydrologiservice har gjort en forenklet beregning av avskrivningene der de bruker en konstant avskrivningsprosent fram til verket er 40 år og en lavere prosent deretter. Om en bruker denne metoden og tar et gjennomsnitt for alle aldersklasser i stedet for å se bare på et 25 år gammelt verk, får en lavere avskrivninger. Det kan være snakk om en reduksjon i størrelsesorden 0,3 øre/kWh noe avhengig av hvordan en vektlegger de ulike aldersklassene. En kan se dette som en effekt av at Hydrologiservice antar at den økonomiske levetiden for en del av driftsmidlene er lengre enn den skattemessige levetiden. Det samme har departementet gått ut fra. Den viktigste faktoren bak forskjellen i avskrivninger er ellers at departementet har et lavere anslag på gjenanskaffelseskostnadene og dermed på avskrivningsgrunnlaget enn de 2 kr/kWh som er brukt i eksempelverket. Avskrivningsgrunnlaget har utvalget drøftet nærmere i avsnitt 6.3. Departementets beregning er for øvrig langt mer nøyaktig når det gjelder å ta hensyn til forskjellige avskrivningsklasser.

       Korrigerer vi for forskjellen i kraftpris og for at typeverket vil ha avskrivninger over gjennomsnittet, blir forskjellen i anslaget på skatt på vannkraftinntekt redusert til omlag 0,1 øre/kWh. Denne forskjellen skyldes altså en meningsforskjell om størrelsen på innmatningskostnadene til nettet og om avskrivningsgrunnlaget.

       Forskjellige forutsetninger om kraftpris, innmatningskostnad og gjenanskaffelseskostnader påvirker også eiendomsskatten. Når anslagene i tabellen kommer nokså likt ut skyldes det tre forhold:

       1) Hydrologiservice har sett bort fra grunnrenteskatt. 2) For et 25 år gammelt verk har gjenanskaffelseskostnaden relativt lite å si for eiendomsverdien, jf. avsnitt 6.3. 3) Et 25 år gammelt verk er ikke helt representativt for hva eiendomsskatten vil gi i gjennomsnitt. Fradraget for grunnrenteskatt vil i gjennomsnitt ha en effekt på omlag 0,12 øre/kWh på eiendomsskatten etter departementets beregninger.

       Når det gjelder totale skatter, kommer vanlig overskuddsskatt inn i departementets beregning, mens Hydrologiservice ikke har kunnet beregne overskuddsskatt. Ser en på de takstbaserte skattene alene, gir departementets beregninger en nedgang i disse på 14 prosent, når en legger til grunn det høyeste anslaget for eiendomsskatten etter gamle regler. Hydrologiservice får en nedgang på 32 prosent. Hvor mye av forskjellen som skyldes forskjellig oppfatning av utgangssituasjonen, kan illustreres ved å kombinere departementets anslag for skatten etter gamle regler med Hydrologiservice's metode for å beregne skatt etter nye regler. En får da en nedgang i takstbasert skatt på mellom 11 og 22 prosent. Til sammenligning kan nevnes at flertallsforslaget i NOU 1992:34 var beregnet (s. 152-155) å gi en nedgang i takstbaserte skatter på omkring 20 prosent for nye verk, noe mindre nedgang for et 25 år gammelt verk og en liten oppgang for verk eldre enn 45 år. Legger en til overskuddsskatten, blir nedgangen i samlet skatt nødvendigvis mindre.

       En gjennomgang av de beregningene Hydrologiservice har gjort for andre typer verk gir ikke grunnlag for å endre konklusjonene når det gjelder den gjennomsnittlige tendensen. Det er imidlertid full enighet om at utslagene av skatteomleggingen kan variere sterkt fra verk til verk. Imidlertid viser Hydrologiservice sine beregninger enkelte ekstreme utslag som det kan være verd å se nærmere på. Det gjelder eiendomsskatten på eldre verk som ifølge Hydrologiservice kan tenkes å falle helt bort eller nesten falle bort. Det gjelder også nye verk der reduksjonen i takstbasert inntekts- og formuesskatt ifølge Hydrologiservice kan bli oppimot 80 prosent for nye, dyre verk. Dette gjelder atypiske kraftverk, men slike resultater har fått relativt mye oppmerksomhet i media.

9. NÆRMERE OM EIENDOMSSKATTEN OG SKATT PÅ VANNKRAFTINNTEKT

9.1 Eiendomsskatt for eldre verk

       Ved taksering for eiendomsskatten skal det etter regjeringens forslag legges til grunn at naturressursen har uendelig levetid. Takseringen skal i prinsippet normalt foregå slik: Først beregnes nåverdien av verkets kraftsalgsinntekter for all framtid. Nåverdien av verkets driftskostnader over all framtid inklusive eiendomsskatt og grunnrenteskatt, men eksklusive avskrivninger, trekkes så fra. Til slutt trekkes fra nåverdien av forventede framtidige kostnader til fornying av kraftverkets produksjonsutstyr. Denne framgangsmåten er brukt både i modellen KRAFTSKATT og av Hydrologiservice. Imidlertid er det et vesentlig avvik mellom departementets forslag og Hydrologiservice regnemetode når det gjelder forventede framtidige kostnader til fornying av driftsmidlene. Som det vil bli gjort rede for, vil framgangsmåten til Hydrologiservice systematisk undervurdere eiendomsskatten fra eldre kraftverk. Også i departementets beregninger kan det være en tendens til undervurdering, men i mindre utstrekning.

       Når nåverdien av framtidige utskiftningskostnader skal anslås, er det tre forhold som er viktige: 1) Hvor lenge er det til driftsmiddelet må fornyes første gang? 2) Hvor lenge vil det deretter være mellom hver utskiftning? 3) Hvor mye skal en anslå utskiftningskostnaden til? På disse spørsmålene gir proposisjonen følgende svar (jf. s. 138-144): 1) Tiden til første utskiftning skal fastsettes ved befaring. 2) Tiden mellom senere utskiftninger skal settes til den skattemessige levetiden. 3) Utskiftningskostnadene skal settes lik inflasjonsjustert historisk kost for driftsmidler anskaffet etter 1/1.1996. For driftsmidler anskaffet før 1/1.1996 skal utskiftningskostnaden bestemmes ved å inflasjonsjustere avskrivningsgrunnlaget i åpningsbalansen. Det vil i de fleste tilfeller si gjenskaffingskostnaden, men i enkelte tilfeller kan historisk kost (uten inflasjonsjustering før 1. januar 1996) bli brukt.

       Departementet og Hydrologiservice har brukt noe ulike anslag på gjenskaffingskostnadene. Imidlertid har det meste av kapitalen i kraftverk lang levetid og gjenskaffingskostnadene betyr derfor lite for forholdsvis nye kraftverk når realrenten er 7 prosent per år. Som illustrasjon kan nevnes at nåverdien av en utskiftningskostnad på en krone som inntreffer om 20 år bare er 26 øre. Nåverdien av en krone om 40 år er ikke mer enn 7 øre. For kraftverk der utskiftning av større komponenter er nært forestående, er imidlertid anslaget på gjenskaffingskostnadene av større betydning.

       Departementet sier i proposisjonen (s.142) at gjenstående levetid fram til første utskiftning skal fastsettes individuelt for hvert enkelt driftsmiddel som er i bruk i kraftverket, og dette er også gjort i KRAFTSKATT så langt som det er mulig innenfor modellen. Hydrologiservice har derimot antatt en felles gjenstående levetid for alle driftsmidler. Konsekvensen av forskjellig framgangsmåte på dette punktet er illustrert i Figur 9.1.

Fig. 9.1 Profil på eiendomsskattetakst i henholdsvis Hydrologiservice' beregninger og i proposisjonen

(* Figur utelatt. *)

       Vi har i figuren sett på et eksempel der halvparten av kapitalen er dammer, tunneler og kraftstasjoner med skattemessig levetid 67 år, mens halvparten er maskinteknisk utrustning m.v. med skattemessig levetid 40 år i samsvar med departementets forslag. Som i KRAFTSKATT er gjenstående levetid satt til skattemessig levetid minus antall år som har gått fra investeringstidspunktet. Det typiske forløpet som dette gir for eiendomsskatten fra kraftverket er nybygd og i hundre år framover er vist i figuren. Som vi ser, avtar skatten ganske sterkt når tidspunktet for en utskiftning nærmer seg for så å gjøre et hopp oppover når vedkommende komponent er utskiftet.

       Hydrologiservice har i sine beregninger antatt en levetid for hele anlegget på 56 år. Som vi ser av figuren, får eiendomsskatten da et lignende forløp som i den først kurven, med et bratt fall fram mot utskiftningstidspunktet og et hopp oppover når utskiftning har funnet sted. Det vi imidlertid skal legge merke til, er at variasjonene i eiendomsskatten er mye mindre når en følger departementets forslag enn når en bruker den forenklede metoden til Hydrologiservice. Metoden til Hydrologiservice fører til en grov undervurdering av skatten fra kraftverk som nærmer seg 56 år. Det samme gjelder verk som er eldre enn 56 år og ikke har gjennomgått vesentlig fornying, fordi Hydrologiservice i praksis behandler dem likt med de som nærmer seg 56 år. Til gjengjeld fører metoden til en liten overvurdering av skatten i noe yngre kraftverk. Metoden gir en liten overvurdering av et 25-år gammelt kraftverk, jf. avsnitt 8.

       Den viktigste lærdommen av eksemplet er imidlertid at Hydrologsiervices beregninger for eldre kraftverk kan være sterkt misvisende. Dette ville blitt ytterligere understreket om vi hadde tatt hensyn til at det i et normalt kraftanlegg vil være driftsmidler av mer enn to typer. Driftsmidler av samme type kan dessuten være anskaffet og bli skiftet ut på forskjellig tidspunkt. Dette vil gi et enda jevnere forløp for eiendomsskatten etter departementets forslag.

       Eksemplet over er laget for et såkalt marginalt verk. Det betyr at verket akkurat gir en realavkastning som er lik normrenten på 7 prosent. Det er derfor antatt at verket ikke betaler grunnrenteskatt. At verket er marginalt kommer til uttrykk ved at eiendomstaksten etter den metoden Hydrologiservice har brukt går ned til et nivå nær null like før hele verket blir fornyet. Det er ingen grunnrente i verket, og det er bare så vidt at det er lønnsomt å fornye verket dersom det hele må fornyes på en gang.

       Dersom vi hadde valgt et eksempel med enda mindre lønnsomhet, ville metoden til Hydrologiservice gi negativ verdi av verket i årene før fornying. Av beregningene for Sauda ser det ut som Hydrologiservice har fått et slikt resultat for et par av kraftstasjonene der. I så fall blir det gjort en dobbelt feil. Proposisjonen sier nemlig uttrykkelig (s.138) at i slike tilfeller skal det regnes med nedlegging av kraftverket ved fornyingstidspunktet. Det skal da ikke gjøres fratrekk for kostnader til utskifting av anlegget og nåverdien av andre inntekter og utgifter skal bare regnes fram til antatt tidspunkt for nedlegging.

       Problemstillingen med at det ikke lønner seg å fornye anlegget vil forøvrig oppstå langt sjeldnere i departementets opplegg, der fornyingen skjer del for del, enn når en antar at fornyingen skjer alt på en gang.

       Mer lønnsomme verk vil måtte betale grunnrenteskatt. Det kompliserer beregningene betydelig og kan gjøre aldersprofilen noe brattere. Den viktigste effekten av at verket er mer lønnsomt, er at hele kurven ligger høyere.

       Over ble det sagt at også departementets bergningsmetode kan føre til en viss undervudrering av eiendomsskatten. På s. 142 i proposisjonen blir det sagt: « Departementet vil anta at gjenstående levetid for eksisterende driftsmidler gjennomgående kan være noe lengre enn det differansen mellom skattemessig levetid og investeringsår tilsier ». Det er relativt vanlig at økonomisk levetid for driftsmidler er lengre enn skattemessig levetid. Det er all grunn til å tro at det også vil gjøre seg gjeldende for kraftverk. I så fall skal det reflekteres i de gjenstående levetidene som blir fastsatt ved befaring.

       Den mulige effekten av dette er illustrert i et eksempel i Figur 9.2. Kurven merket « skattemessig levetid » er den samme som illustrerte departementets beregningsmåte i forrige figur. Kurven merket « økonomisk levetid » er basert på de samme forutsetninger bortsett fra det er antatt at gjenstående levetid for driftsmidler med skattemessig levetid 67 år blir stående konstant på 67 år. De blir ikke skiftet ut. Vi ser at dette har liten effekt i store deler av perioden, men fører til en kraftig heving av eiendomsskatten for verk som nærmer seg 67 år. Det må understrekes at dette eksempelet er noe ekstremt.

Fig. 9.2 Profil på eiendomsskattetakst ved økonomisk levetid forskjellig fra skattemessig levetid

(* Figur utelatt. *)

       Utvalget vil forøvrig bemerke at proposisjonen ikke gir helt gode holdepunkter for kommuner og eiere med eldre kraftverk som ønsker å anslå hva eiendomsskatten vil bli etter nye regler. Taksten vil være sterkt avhengig av praktiseringen av bestemmelsen om fastsetting av gjenstående levetid ved befaring.

9.2 Vannkraftinntekten

       Spørsmålet har vært reist om ordningen med skatt på vannkraftinntekt vil gi en sikker nedre grense for inntektsskatten fra kraftverk. Bakgrunnen for spørsmålet er at forslaget i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) innfører et fratrekk for avskrivninger i vannkraftinntekten. Også i NOU 1992:34 var det foreslått et fratrekk for avskrivninger, men etter et annet avskrivningsprinsipp. I prosentligningen har derimot inntektsskatten vært uavhengig av investeringskostnaden i kraftverket.

       For gitte forutsetninger om kraftpriser, innmatningskostnader og andre driftskostnader går det an å regne ut hvor høye avskrivninger det er rom for før vannkraftinntekten blir 0. Definer « nettoprisen » som inntekt fra salg av kraft fratrukket alle driftskostnader utenom avskrivninger. Med de samme forutsetningene som ligger til grunn for proposisjonen vil nettoprisen være nærmere 12 øre/kWh i gjennomsnitt for offentlig eide verk. Om vi skjønnsmessig legger til grunn noe høyere innmatningskostnader, kan vi ta utgangspunkt i en nettopris på 11 øre/kWh. Dermed er det i prinsippet rom for avskrivninger på 11 øre/kWh før vannkraftinntekten blir negativ.

       Avskrivningene vil variere sterkt fra verk til verk avhengig av avskrivningsgrunnlaget og alderen på verket. Fra offentlige tall er det kjent at kostnaden ved utbyggingen av Torpa/Dokka var på 3,98 kr/kWh. Som det er gjort rede for i avsnitt 6.3.2., er dette et ekstremtilfelle, og vi kjenner bare til et annet fullført verk som har kostet mer enn 3 kr/kWh. Vi kan trygt ta 4 kr/kWh som et ekstremt anslag på anleggskostnadene. Avskrivningene avhenger av hvordan investeringen er fordelt på avskrivningsklasser (og hvor mye som er avskrivbart). De viktigste driftsmidlene har imidlertid avskrivningssatser på 2,5 og 1,5 prosent. Om vi som en illustrasjon regner med en gjennomsnittlig avskrivningssats på 2 prosent, får vi avskrivninger på 8 øre/kWh i ekstremtilfellet. Fortsatt blir det da en positiv vannkraftinntekt.

       Nivået på vannkraftinntekten vil imidlertid variere sterkt med størrelsen på avskrivningene, noe som tabell 9.2.1 illustrerer med et eksempel basert på en nettopris på 11 øre/kWh og en gjennomsnittlig avskrivningssats på 2 prosent. Ved lesningen av tabellen kan det være nyttig å ha i minnet at avskrivningene i departementets beregninger i gjennomsnitt utgjør 3 øre/kWh. Eksemplet med null i avskrivninger er satt inn for å illustrere et eldre kraftverk som er fullt nedskrevet. Forholdet mellom vannkraftinntektene i de to ekstremtilfellene er som 3 til 11. Det vil si at vannkraftinntekten der utbyggingskostnaden er høyest blir ca 1/4 av vannkraftinntekten i et tilsvarende fullt nedskrevet verk. Det vil imidlertid være svært få tilfeller av slike ekstreme forskjeller i praksis. Vel så interessant kan det derfor være å sammenligne eksemplene med 1 og 5 øre i avskrivninger som kan representere ytterpunktene i det mer normale variasjonsområdet med det anslåtte gjennomsnittet på 3 øre/kWh. Et verk med uvanlig høye avskrivninger (5 øre/kWh) vil da få en vannkraftinntekt som er 25 prosent under gjennomsnittet. Et verk med uvanlig lave avskrivninger (1 øre/kWh) vil få en vannkraftinntekt 25 prosent over gjennomsnittet.

Tab 9.2.1. Sammenhengen mellom utbyggingskostnad og vannkraftinntekt. Det er forutsatt en nettopris på 11 øre/kWh og en gjennnomsnittlig avskrivningssats på 2 prosent.

       Den sammenligningen som er vist i Tabell 9.2.1 kan være noe misvisende. Årsaken til høye anleggskostnader vil ofte være at en har investert i stor magasinkapasitet eller stor effektkapasitet med sikte på å oppnå en høy pris for kraften. Gjennomgående skulle en derfor vente at de som har høye anleggskostnader oppnår en høyere kraftpris. Ett øre høyere netto kraftsalgsinntekter vil kompensere for ett øre høyere avskrivninger. I hvor stor grad en slik utjevning vil finne sted, er vanskelig å anslå før det nye systemet med timesmåling er satt i verk. Uansett finnes det eksempel på relativt dyre verk med liten vinterproduksjon, bl.a. Alta. Det er nye verk av denne typen som gjennomgående vil komme dårligst ut av omleggingen av den takstbaserte inntektsskatten.

       I prosentligningen avtar taksert inntekt og formue med alderen på verket (se s. 112 i NOU 1992:34 ). Den direkte sammenhengen med alder forsvinner ved overgangen fra prosentligningen til skatt på vannkraftinntekt. Isolert sett betyr dette at nedgangen i takstbasert skatt vil bli større for nye verk enn for gjennomsnittet av alle verk. I tillegg vil nye verk ofte ha større avskrivninger enn gjennomsnittet. Det er derfor ikke overraskende at når en i mange beregninger for relativt nye kraftverk finner at nedgangen i takstbasert skatt på inntekt og formue er vesentlig større enn det som er tendensen i departementets forslag. I denne sammenhengen er det imidlertid viktig å huske at eiendomsskatten gir kommunene de største inntektene. Eiendomsskatten for nye verk vil i mindre grad bli påvirket av at verket har høye anleggskostnader.

       For verk med høye avskrivninger vil små endringer i i forutsetningene om priser og kostnader kunne gi store prosentvise utslag i vannkraftinntekten. Sett at kraftprisen i det eksemplet vi har benyttet går opp med 10 prosent eller 1,65 øre. La oss se på et ekstremt dyrt verk med 3 kr/kWh i anleggskostnader og 6 øre/kWh i avskrivninger. For et slikt verk vil grunnlaget for vannkraftinntekten også gå opp med 1,65 øre/kWh, og selve vannkraftinntekten med 35 prosent av dette eller 0,58 øre/kWh. (Faktisk blir effekten noe mindre, om vi tar hensyn til samspillet med eiendomsskatten). Dette utgjør en økning i vannkraftinntekten på 33 prosent. Effekten illustrerer at vannkraftinntekten kan være svært følsom for små endringer i forutsetningene, og forklarer hvorfor det er viktig å gå nøye og detaljert til verks om en vil gi gode anslag for enkeltkommuner.

       De sammenhenger som eksemplet over viser, gjelder ved alle former for inntektsskatt; også ved den gamle prosentligningen. Små endringer i forutsetningene om brutto inntekter og brutto kostnader gir store utslag i nettoinntekten, fordi nettoinntekten er relativt lav sammenlignet med bruttotallene. Det er derfor ikke overraskende at litt ulike forutsetninger kan gi store prosentvise utslag i anslagene på vannkraftinntekt. Det er ikke dermed sagt at inntektsskatten blir mer usikker enn før, for samme mekanisme gjorde seg gjeldende også i det gamle skattesystemet.

       Innføring av avskrivninger har isolert sett ført til at endringer i inntekter og i andre driftskostnader får relativt større effekt på den takstbaserte inntektsskatten enn før. Fjerning av produksjonsavgiften virker motsatt. Om de prosentvise utslagene i skattegrunnlaget av en gitt prisendring skal bli større eller mindre avhenger av om avskrivningene er større eller mindre enn produksjonsavgiften for det verket vi ser på. Det er bare de prosentvise utslagene som blir påvirket av om avskrivninger og produksjonsavgift er med eller ikke. Utslagene i kroner er akkurat like store. I kroner og øre gjør ikke denne siden av omleggingen av skattesystemet inntektene for kommunene verken mer eller mindre usikre.

       Når en ser enkelte eksempler på at vannkraftinntekten i ekstreme tilfeller kan bli meget lav, har det sammenheng med at de aktuelle kraftverkene gir en lav avkastning av den investerte kapitalen. Dersom de skattemessige avskrivningene er lik det reelle økonomiske verdifallet på kapitalen, vil vannkraftinntekten være lik den reelle avkastningen før skatt av den kapitalen som er investert i kraftverket. Dersom investorene f.eks. har krevd en realavkastning på 5%, vil da vannkraftinntekten utgjøre minst 5 % av den investerte kapitalen, og mer om verket gir positiv grunnrente. Vannkraftinntekten kan bare bli 0 dersom den reelle avkastningen av investeringen er 0 eller dersom de skattemessige avskrivningene overstiger det reelle økonomiske verdifallet.

       De viktigste driftsmidlene i kraftverk skal etter forslaget i proposisjonen avskrives lineært med satser på 1,5 og 2,5 %. Det er usannsynlig at avskrivningene for nye kraftverk første året vil utgjøre mer enn 2,5 - 3 % av den investerte kapitalen. Som det er gjort rede for i proposisjonen, vil det reelle verdifallet det første året være mindre. Men økonomisk korrekte avskrivninger kan i alle fall ikke være under 0. Vi er derfor på den sikre siden om vi sier at et kraftverk som gir 2,5 % realavkastning på den investerte kapitalen alltid vil ha positiv vannkraftinntekt.

       Normalt samfunnsøkonomisk avkastningskrav ved investering i kraftverk har i de senere år vært 7 %. Om vi korrigerer for eiendomsskatten, tilsvarer det et krav på 6,3 % som kan sammenlignes med vannkraftinntekten. For at vannkraftinntekten skal komme ned i 0, må avkastningen av investeringene da ha vært langt under det offisielle avkastningskravet. Dersom vannkraftinntekten skulle bli 0, må det være fordi kraftverket er sterkt ulønnsomt. Nybygde kraftverk som tilfredsstiller gjeldende krav til samfunnsøkonomisk lønnsomhet må være billige nok til at de gir en betydelig, positiv vannkraftinntekt fra første driftsår.

9.3 Usikkerheten for kommunene

       Skatteomleggingen omfatter en rekke endringer i regler og satser som det er forholdsvis lett å se virkningen av om en kjenner skattegrunnlaget. Avsnittene nedenfor handler om usikkerhetsfaktorer som gjelder skattegrunnlaget.

Takstbasert skatt

       Både etter gamle og foreslåtte regler er utgangspunktet for alle de takstbaserte skattene den samme inntektsstrømmen fra kraftverket, dvs. kraftsalgsinntekter minus driftskostnader eksklusive avskrivninger. Nøyaktig hvordan inntektsstrømmen skal beregnes varierer mellom systemene, men det er antakelig av underordnet betydning når det gjelder den usikkerheten kommunene står overfor. Kommunene har også i det gamle systemet over tid blitt påvirket av varierende kraftpriser, driftskostnader og statlige avgifter. Usikkerheten om slike faktorer er i prinsippet de samme før og etter systemomleggingen. Til en viss grad kan en kanskje si at usikkerheten vil bli redusert ved at mer enhetlige regler for taksering kan redusere usikkerheten om hva taksten blir.

       Det viktige nye som kommer inn med den foreslåtte omleggingen av skattesystemet, er at en nå skal ta hensyn til investeringskostnadene i de enkelte verkene. Fordi investeringskostnadene varierer sterkt fra verk til verk, vil dette uunngåelig føre til en sterk omfordeling mellom kommuner. Det er vår oppfatning at den reelle usikkerheten som den enkelte kraftsverkskommune i dag står overfor er knyttet til virkningen av denne delen av omleggingen, som er vanskelig å beregne uten mer detaljert informasjon enn den kommunene vanligvis har til disposisjon. Misvisende beregninger kan i enkelte tilfeller ha skapt ekstra usikkerhet.

       Når det nye systemet først er satt i verk, vil uttrykkene for kapitalkostnaden (avskrivningene og nåverdien av gjenanskaffelseskostnaden) vanligvis utgjøre relativt stabile elementer i taksten. Det er derfor vanskelig å se at de skaper større usikkerhet utover overgangsperioden. Riktignok vil takstene kunne endres vesentlig ved større fornyinger i eksisterende anlegg, men eiendomstaksten og inntektstaksten vil da gå i hver sin retning.

Overskuddsskatten

       Det er full enighet om at overskuddsskatten utover skatt på vannkraftinntekt vil være en variabel inntektskilde for kraftkommunene. Vi finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

       Etter forslaget skal brutto kraftsalgsinntekter i et foretak fordeles mellom kraftverkene i samme forhold som de takserte kraftsalgsinntektene. Dersom selskapet oppnår priser som ikke ligger for langt fra normprisen, vil det være godt samsvar mellom selskapets nettoinntekt i kommunen og vannkraftinntekten. Selskapets renteutgifter blir fordelt proposjonalt med nettoinntekten. Det betyr at når selskapet først betaler overskuddsskatt av kraftproduksjon ut over skatt på vannkraftintekt, vil alle kommuner med positiv vannkraftinntekt med stor sannsynlighet få en del av overskuddsskatten. Kommunene med stor vannkraftinntekt kan selvsagt vente seg mest. Når selskapet går med overskudd, kan det likevel være en vesentlig feil å se bort fra overskuddsskatt i kommuner der utbyggingen har vært kostbar.

       Et moment som ikke har fått oppmerksomhet, er at samspillet med skatt på vannkraftinntekt kan føre til at overskuddsskatten blir mer ustabil for kommuner der selskapene har annen virksomhet enn kraftverk. Det er grunn til å vente at en del kraftverkseiere vil foreta skattetilpasninger med sikte på at det skattepliktige overskuddet i kraftkommunene normalt skal ligge over vannkraftinntekten. Formålet med en slik tilpasning vil være å unngå at vannkraftinntekten skal påvirke selskapets totale skatt. Slike tilpasninger vil øke sannsynligheten for at kraftkommunene relativt hyppig får overskuddsskatt utover skatt på vannkraftinntekt, men vil samtidig kunne gjøre skatteinntektene mer ustabile for andre kommuner. Disse kommunene vil som oftest være kommuner som har et bredere skattegrunnlag enn kraftkommunene.