Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil, fra Høyre, Fatland og Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, og representanten Hillgaar, registrerer at det i forbindelse med vedtak om lov kommuner og fylkeskommuner av 25. september 1992 ble forutsatt at kommunal og fylkeskommunal særlovgivning skulle gjennomgås og tilpasses denne. Noen endringer i friluftsloven ble foretatt allerede i 1993. Komiteen mener at allemannsretten er selve grunnlaget for den friluftstradisjon vi har i Norge og en viktig del av vår kulturarv. Komiteen mener det er viktig å sikre denne tradisjonen bl.a. gjennom fornuftig tilrettelegging for ferdsel og en god forvaltning av utmarksarealene generelt. Komiteen registrerer at det er skjedd en gradvis endring i vår friluftslivkultur gjennom nye former for friluftsliv og at utøvelsen av friluftsliv i større grad skjer i nærområdene. Komiteen ser også retten til å ferdes fritt i utmark kombinert med kvaliteter ved norsk natur som en viktig forutsetning for at Norge skal fungere som et attraktivt ferieland. Komiteen mener at den viktigste markedsføringen av Norge først og fremst er kvalitetene ved den norske naturen.

       Komiteen mener det er viktig at en friluftslov utformes slik at det bygges på et samarbeid mellom grunneier, kommunale myndigheter og brukere. Respekt for privat eiendom bør være grunnleggende for den ferdsel som foregår, samtidig som det skal være mulig å drive aktivt friluftsliv i henhold til allemannsretten. Frivillighet bør derfor være et hovedformål for avtaler mellom grunneier, kommunale myndigheter og brukere for å bevare og fremme friluftsliv.

       Komiteen registrerer at de foreslåtte endringer i friluftsloven samlet sett antas å få begrensede økonomiske konsekvenser og at de foreslåtte endringer vil bli gjennomført innenfor eksisterende budsjett og stillingsrammer. Komiteen registrerer videre at Departementet i denne proposisjonen ikke fremmer forslag om endringer i § 4 om parkering med bobiler og campingvogner. Videre at det heller ikke foreslås utvidelse av § 34 om friluftsmark.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at allemannsretten er en helt grunnleggende forutsetning for friluftslivet og at det er viktig å sikre denne retten også i framtiden. De foreslåtte lovendringene berører ikke selve innholdet i allemannsretten, men endringene vil gi bedre muligheter for å ta vare på allemannsretten og friluftsinteressene bl.a. gjennom endringer i organiseringen av dette arbeidet. Dette vil bidra til en styrking av allemannsretten. En slik styrking er viktig sett i forhold til den utviklingen som skjer på dette området. Økende turisme og mer kommersiell utnyttelse av naturen, økende masseferdsel og nyere former for friluftsliv og bruk av natur kan sies å være en trussel mot allemannsretten. Strukturendringer innen landbruket gir økt satsing på utmarksnæring og miljøbasert reiseliv, noe som utsetter mulighetene for tradisjonelt friluftsliv for et betydelig press. Kravet om lønnsomhet i næringen kan gi seg utslag i økte krav om betaling for både ferdsel og bruk av naturen. Den økte kommersialiseringen kan vanskeliggjøre mulighetene for folk flest til et fullverdig friluftsliv i norsk natur, og kan derfor på sikt virke undergravende på allemannsretten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kravet om lønnsomhet i næringa er et resultat av den landbrukspolitikk Regjeringen fører med støtte fra et flertall i Stortinget. Den landbrukspolitikken er basert på at reduserte inntekter på tradisjonell jordbruksproduksjon bl.a. skal kompenseres med økonomisk utnytting av utmarksarealene.

       Komiteen viser til at det offentlige forvaltningsapparatet har endret seg mye siden friluftsloven ble vedtatt i 1957, uten at det har blitt foretatt tilsvarende endringer i loven. Det har derfor vært nødvendig å se friluftsloven i sammenheng med andre endringer i funksjonsfordelingen mellom stat, fylke og kommune med sikte på å oppnå mest mulig ensartede og tidsmessige bestemmelser. Komiteen viser også til at prinsippene i den nye kommuneloven og reformen med en utvidet og styrket kommunal miljøvernforvaltning, har vært et generelt utgangspunkt for de endringsforslag som fremmes. Hovedhensikten er å klargjøre og styrke kommunenes rolle i friluftsarbeidet. Videre er det lagt vekt på å følge opp prinsippene om en helhetlig miljøforvaltning fra St.meld. nr. 46 (1988-1989) Miljø og utvikling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at formålet med naturvernåret 1995 i Norge var å styrke allemannsretten og å bevare det biologiske mangfoldet. Også dette har påvirket de endringene som nå foreslås i friluftsloven og bl.a. vært avgjørende når det enkelte steder foreslås en styrking av kommunens stilling i forhold til grunneier.

       Flertallet viser for øvrig spesielt til at sikring av allemannsretten og bevaring av det biologiske mangfoldet er viktige interesser som går på tvers av kommunegrensene. For å sikre at disse nasjonale interessene og forpliktelsene blir ivaretatt, er det nødvendig med en viss form for statlig medvirkning. Derfor er det foreslått at den gjeldende ordningen i § 15 med at fylkesmannen skal stadfeste kommunens vedtak blir opprettholdt og utvidet til å gjelde alle likeartede vedtak (§ 2 andre ledd og § 16).

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, har merket seg at departementet ikke fremmer forslag angående parkering av bobiler, campingvogner o.l., men vil ha miljøproblemene knyttet til den økende trafikken under observasjon framover. Departementet vil spesielt vurdere om det er tilstrekkelig med økt satsing på tilrettelegging og informasjon, samt bruk av eksisterende muligheter for regulering. Dette flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har videre merket seg at det heller ikke blir foreslått endringer i § 34 som gir hjemmel for friluftsmark på privat grunn. Etter disse medlemmers syn er det nødvendig å vurdere om bestemmelsene i dagens lovverk, herunder plan- og bygningsloven, er tilstrekkelige til å hindre inngrep som kan forringe friluftsområders kvalitet. Dette gjelder spesielt friluftsområder nær bebyggelse, bymarker og visse strandstrekninger hvor det ikke synes aktuelt å sikre så store områder gjennom offentlig erverv e.l. Det synes også nødvendig å vurdere grundig om allmennhetens adgang til jakt og fiske er godt nok ivaretatt ved dagens lovgivning. Disse medlemmer er derfor enig i at departementet eventuelt kommer tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av disse forhold i en noe bredere sammenheng.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet kan ikke se behovet for en nærmere klargjøring av begrepet allemannsretten enn det som følger av loven og av vår tradisjon på dette området. Når det gjelder avgrensningen mellom kommersielle og ikke-kommersielle formål må dette vurderes i hvert enkelt tilfelle. Disse medlemmer forutsetter at departementet følger utviklingen nøye og fremmer forslag om lovendring eller andre tiltak dersom eventuelle konflikter går ut over friluftsinteressene. Det vises for øvrig til de muligheter som plan- og bygningsloven gir i slike tilfelle. Disse medlemmer kan heller ikke se behovet for noen nærmere presisering om hva som er utmark og hva som er innmark. Dette framgår med nødvendig klarhet av loven.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det ved avtaler mellom grunneiere og lag og organisasjoner legges til rette for friluftsliv også på privat grunn. Disse medlemmer er enig i at det ikke foreslås adgang til regulering av eiers råderett over egen eiendom.

§ 1. Lovens formål

       Komiteen er enig i at det foreslås en egen formålsparagraf for å få nedfelt de viktigste og grunnleggende prinsipper for friluftsliv i Norge. Komiteen mener at formålsparagrafen skal både beskytte allemannsretten og sikre arealene der retten kan utøves.

       Når det gjelder forslaget om en ny formålsparagraf, foreslår komiteen at paragrafen gis en mer offensiv og framtidsrettet ordlyd ved tilføyelse av begrepet « fremmes » i tillegg til « bevares ».

       Komiteen støtter innføringen av en ny formålsparagraf som ivaretar hensynet til å bevare naturgrunnlaget for friluftsliv og sikrer allemannsretten. Komiteen viser imidlertid også til at loven må ivareta behovet for å fremme utviklingen av friluftslivet og fremmer forslag om at formålsparagrafen gis følgende tilføyelse: « . . og fremmes ».

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar vil vise til at den økende satsning på turisme de senere år også har medført en kommersialisering av ulike former for f.eks. villmarkssafari, organiserte turer i fjellet, organisert rafting og padling. Disse medlemmer mener slike aktiviteter som innebærer salg av friluftstilbud på annen manns grunn, basert på kvaliteter ved norsk natur og med retten til fri ferdsel som innsatsfaktor, ligger utenfor formålet med allemannsretten.

       Disse medlemmer mener allemannsretten i utgangspunktet er en individuell rett som ikke gir rett til kommersiell organisering av ferdsel. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at dette ikke vil være til hinder for den virksomhet som drives av organisasjoner med ideelle målsettinger.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag til § 1 nytt annet ledd:

« § 1 nytt annet ledd skal lyde:

       Slik allemannsrett er en individuell rett og gir ikke rett til kommersiell organisering av ferdsel uten grunneiers tillatelse. »

Ny § 1a

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti kan ikke se at skogplantefelt hører naturlig inn under de områdene som i friluftsloven regnes som innmark. Disse medlemmer vil derfor foreslå:

« § 1a første ledd første punktum skal lyde:

       Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. »

Forslag til endringer i bestemmelsen om friluftslivsforvaltningens organer og funksjoner

Kap. I Om ferdsel m.v.

§ 2. Om ridning og sykling m.v.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det i slike saker er nødvendig å foreta vurderinger ut fra lokale forhold og behov som kommunen er nærmest til å foreta. Det er også viktig at slike reguleringer ses i sammenheng med kommunens arealdisponeringer etter plan- og bygningsloven. Et nært samarbeid mellom kommunen og grunneier/bruker vil være nødvendig. Flertallet støtter derfor endringsforslaget og viser spesielt til at det er en forutsetning at kommunen må ha samtykke fra grunneieren.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener det er viktig at kommunale myndigheter og grunneiere kan samarbeide til beste for brukerne. Disse medlemmer registrerer at Departementet viser til at initiativ til regulering som regel vil komme fra grunneier. Videre har både Skogeierforbundet og Bondelaget vist til at regulering av forskjellige typer ferdsel sjelden er noe problem. Disse medlemmer kan derfor ikke se noen grunn til å endre denne paragrafen og går imot den foreslåtte endring i § 2 om ridning og sykling m.v.

§ 3. Om tidsrom for ferdsel i innmark

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig i de foreslåtte endringer og mener at en slik overføring synes å være i samsvar med fylkesmannens oppgaver og rolle etter friluftsloven.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og medlemmet Hillgaar viser til at fylkeskommunen etter friluftslovens § 3 kan endre tidsrammene for når innmarksferdsel er forbudt. Miljøverndepartementet foreslår § 3 endret slik at denne myndighet overføres fra fylkeskommunen til fylkesmannen.

       Disse medlemmer ser ikke tungtveiende grunner til å endre et system som så langt har fungert tilfredsstillende, og foreslår derfor at § 3 tredje ledd opprettholdes med følgende ordlyd:

« § 3 tredje ledd skal lyde:

       Fylkeskommunen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober. »

§ 4. Om bobilparkering

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til eksisterende muligheter for regulering av parkering av bobiler og at det i den senere tid er satset sterkere på tilrettelegging for informasjon om bobil og campingturisme i Norge.

       Flertallet vil derfor ikke foreslå forbud om parkering av bobiler/campingvogner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det i Miljøverndepartementets høringsnotat ble foreslått et nytt tredje ledd i friluftsovens § 4 om forbud mot parkering i overnattingsøyemed med bobiler, campingvogner o.l. slik at dagens regler speilvendes med siktemål å motvirke de miljøproblemer økt bobiltrafikk skaper. Disse medlemmer er enig i behovet for en slik speilvending av reglene, men vil understreke at det med en slik lovendring vil være opp til kommunene å avgjøre i hvor stor grad en skal regulere parkering av bobiler, campingvogner o.l. i utmark.

       Disse medlemmer foreslår:

« § 4 nytt tredje ledd skal lyde:

       Parkering av bobiler, campingvogner o.l. i overnattingsøyemed er likevel ikke tillatt i utmark. Kommunene kan ved forskrift gjøre helt eller delvis unntak fra forbudet for visse områder. »

Kap. II om ferdselsrettens utøving og innskrenkninger i ferdselsretten m.v.

§ 14 Om avgift for adgang til friluftsområder

       Komiteen er enig i at friluftsloven § 14 skal beskytte allmennhetens rett til ferdsels- og friluftsliv - allemannsretten. Bestemmelsen i § 14 anerkjenner rett for eiere og bruker innen angitte rammer å ta betalt for visse tilretteleggingstiltak som skjer til friluftsformål og om nødvendig gir grunnlag for å stenge områder for ferdsel for å kunne gjennomføre avgiftsinnkrevingen. Departementet peker på at dette etter sin ordlyd kan gjelde for badestrand, teltplass og annet opparbeidet friluftsområde. Samtidig vises det til at bestemmelsen ikke gjelder i forbindelse med ordinær forretningsbasert næringsvirksomhet. Her skal inngangspenger kunne tas uavhengig av friluftsloven § 14. Plan- og bygningsloven legger grunnlaget for disponeringen av arealene og er en viktig lov i denne forbindelse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at den foreslåtte endringen medfører at eier eller bruker bare kan ilegge avgift for adgang til et friluftsområde etter først å ha innhentet tillatelse fra kommunen. Dette vil være i tråd med ønsket om å styrke det kommunale selvstyret og det lokale ansvaret for friluftslivet. Flertallet viser til at behovet for nye tilleggsnæringer i landbruket kan innebære en sterkere grad av næringsmessig utnyttelse av utmarka. En slik utvikling kan være et viktig ledd i å opprettholde bosettingen i distriktene. Den avveining som må foretas mellom de forskjellige lokale interessene, bør foretas av kommunen. Flertallet viser også til at kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen som også er tillagt myndighet etter jordloven. Både landbruksinteressene og hensynet til allemannsretten skulle dermed bli godt ivaretatt gjennom lovendringen. Flertallet har for øvrig merket seg Departementets presisering om at § 14 ikke gir hjemmel for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier o.l.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar viser til behov for nye tilleggsnæringer i landbruket og de føringer som legges i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Disse medlemmer mener at kommersiell utnyttelse av utmarka er og må fortsatt være en grunneierrett og at grunneieren må være den som tar initiativ til slik utnyttelse. I nåværende bestemmelse har kommunen allerede mulighet til å regulere slik avgift.

       Disse medlemmer foreslår derfor at § 14 annet punktum opprettholdes, og går imot den foreslåtte endringen.

§ 15. Om ferdselsregulering

       Komiteen er enig i at § 15 annet ledd oppheves. Komiteen kan ikke se at det bør være noen særregel for statsgrunn, men at myndigheten også der vil ligge til kommunen.

§ 16. Om sperring

       Komiteen er enig i at § 16 endres slik at myndigheten til å treffe vedtak om sperring overføres fra fylkeskommunen til kommunen, dog med samtykke fra eier eller bruker. Komiteen mener dette er i tråd med prinsippene om å styrke kommunal miljøvernforvaltning.

§ 18. Om innløsning

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, foreslår at § 18 annet ledd gis følgende ordlyd:

« § 18 annet ledd første punktum skal lyde:

       Blir ikke saken ordnet i minnelighet, kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kapittel 2, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar er enig i at myndighet til å fatte vedtak om innløsning nå overføres fra fylkeskommunen til kommunen. Disse medlemmer går imot at grunneierens skjønnskostnader skal være avhengig av hvorvidt erstatningssøkerne har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn.

       Disse medlemmer foreslår:

« § 18 annet ledd første punktum skal lyde:

       Blir ikke saken ordnet i minnelighet kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kap. 2 likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader. »

Kap. III Om friluftslivsforvaltningen og om forholdet til forvaltningsloven

Nye § 21, § 22, § 23 og § 24

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er i tråd med lokalt selvstyre at kommunene og fylkeskommunene selv kan bestemme hvorvidt det skal opprettes egne fylkeskommunale og kommunale friluftsnemnder. Flertallet er enig i at forvaltningsloven får generell anvendelse for behandling av saker etter friluftsloven.

       Flertallet forutsetter at både fylkeskommunene og kommunene ivaretar sine forpliktelser iht. lovverket uansett hvilken organisasjons- og nemndstruktur som måtte bli valgt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil opprettholde fylkeskommunenes plikt til å ha en fast friluftsnemnd som velges av fylkestinget for å sikre at alle fylkene legger vekt på dette arbeidet. Dette medlem vil også at bestemmelsene om kommunale friluftsnemnder opprettholdes. Dette medlem foreslår derfor at nåværende § 22 blir ny § 25 og at nåværende § 23 blir ny § 26. Dette medlem vil foreslå:

« Nåværende § 22 blir ny § 25.

Nåværende § 23 blir ny § 26. »

§ 34. Friluftsmark

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar registrerer at Miljøverndepartementet finner ikke å ville foreslå utvidelse av § 34 slik det var foreslått da loven ble sendt til høring. Disse medlemmer er enig i denne vurderingen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i Miljøverndepartementets høringsnotat ble foreslått at friluftslovens § 34 første ledd om vern av områder til friluftsformål, endres slik at den ikke bare gir hjemmel for vern til friluftsformål på statsgrunn, men også privat grunn. Annet ledd ble foreslått supplert slik at det skulle bli adgang til regulering av eierens råderett over eiendommen og tilrettelegging av området for friluftsliv.

       Dette medlem vil peke på at en slik lovendring særlig vil gjøre det enkelere å sikre verdifulle friluftsområder i strandsoner og i viktige bymarksområder mot tiltak som forringer naturkvalitetene og opplevelseskvalitetene. Dette medlem foreslår derfor:

« § 34 skal lyde:

       (Friluftsmark)

       Kongen kan gjøre vedtak om at områder av særlig verdi for allmennhetens friluftsliv blir lagt ut til friluftsmark.

       Kongen gir nærmere regler om allmennhetens rett i område som staten har lagt ut som friluftsmark eller på annen måte båndlagt til fordel for friluftslivet, herunder om innskrenkninger i eiers eller brukers råderett over området og tilrettelegging av området for friluftsliv.

       For saksbehandlingen av vedtak etter denne paragraf og erstating gjelder reglene i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern § 18 , 19 , 20 b og 20 c. »

Kap. V Om tvangsinngrep, skjønn m.v.

§ 35. Om inngrepsløyve

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget om at også kommuner skal kunne gis tillatelse til å gjennomføre nærmere bestemte tiltak for å fremme reise- og friluftslivet som tidligere har vært forbeholdt organisasjoner og lag. Flertallet har merket seg at departementet har mottatt henvendelser som tyder på at det er behov for en slik lovendring. Kommunene har engasjert seg stadig sterkere for å bedre mulighetene for allmenn ferdsel i friluftssammenheng. Den foreslåtte lovendring vil være en naturlig oppfølging av det lokale engasjementet på dette området.

       Flertallet viser til sitt forslag under § 18 annet ledd og fremmer følgende forslag:

« § 35 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kapittel 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle hvilket beløp, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at nåværende § 35 ikke har gitt problemer. Frivillighet må være et hovedformål også fremover. Disse medlemmer er kjent med at det er utarbeidet eksempelavtaler og standardformularer i samarbeid mellom friluftsorganisasjonene og grunneierorganisasjonene.

       Disse medlemmer går imot å utvide inngrepsløyve til også å gjelde kommuner. Videre mener disse medlemmer at denne lov først og fremst skal ivareta det tradisjonelle friluftsliv. Reiselivet bør i arealsammenheng vurderes i forhold til plan- og bygningsloven. Disse medlemmer foreslår derfor:

« § 35 første ledd skal lyde:

       Departementet kan gi lag som har til formål å fremme friluftsliv

a)	alminnelig eller begrenset rett til å varde og merke opp ruter i utmark, og

b)	løyve til på bestemte steder å bygge klopper eller bruer og til å sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen i utmark.»

Ǥ 35 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kap. 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle med hvilke beløp, likevel slik at kommunen skal ertstatte eierens skjønnskostnader.»

       Disse medlemmer går videre imot at grunneier ved evtentuelt skjønn skal måtte bære skjønnskostnader slik det er foreslått i annet ledd.

Kap. VI Om straff og ikrafttreden m.v.

§ 40. Stansing og fjerning av ulovlig byggverk m.v.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, støtter forslaget om å legge myndigheten til å kreve stansing/fjerning av ulovlig byggverk m.v. til kommunen. Dette vil være i tråd med andre bestemmelser f.eks. i plan- og bygningsloven, og det vil ikke utelukke fylkesmannens engasjement at bare kommunen har tvangsmyndighet. Det vises for øvrig til at kommunens vedtak vil kunne påklages til fylkesmannen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti går imot denne endringen. Disse medlemmer mener det er riktig at også fylkesmannen kan kreve ulovlig arbeid stanset eller ulovlig byggverk revet fordi lokale forhold kan medvirke til at det er vanskelig for kommunen å fatte et slikt vedtak på objektivt grunnlag. Eksempelvis er kommunen i enkelte tilfeller selv byggherre i denne type saker.