1. Sammendrag

       Miljøverndepartementet legger i proposisjonen frem forslag til endringer i friluftsloven som har utgangspunkt i den nye kommuneloven av 25. september 1992, hvor det bl.a. ble forutsatt at departementet skulle se nærmere på friluftslivsforvaltningens organer og funksjoner.

       Det foreslås i proposisjonen en rekke endringer i bestemmelsen om funksjonsfordelingen mellom de ulike organer, bl.a. for å oppnå bedre samsvar mellom friluftsloven og prinsippene i kommuneloven. Departementet foreslår samtidig enkelte andre endringer med sikte på å forenkle loven, skape bedre sammenheng i regelverket og modernisere eller forbedre/styrke enkelte bestemmelser.

       Departementet understreker at i det i denne proposisjonen ikke blir fremmet forslag om endring i § 4 om parkering med bobiler/campingvogner. Departementet viser imidlertid til at de vil ha miljøproblemene i samband med den økende bobiltrafikken under observasjon fremover. Spesielt vil det bli vurdert om det er tilstrekkelig med økt satsing på tilrettelegging og informasjon, samt bruk av eksisterende muligheter for regulering.

       Miljøverndepartementet finner heller ikke å ville forslå en utvidelse av § 34 om friluftsmark nå. Det vises til at behovet for utvidet mulighet til vern av områder som friluftsmark, herunder mulighetene for å bedre allmennhetens adgang til jakt og fiske, vil bli vurdert nærmere fra Miljøverndepartementets side senere i en noe bredere sammenheng.

       Det er i proposisjonen i tillegg gitt en samlet oversikt over endringer i andre lover og fordelingen av ansvar og myndighet etter de foreslåtte endringene.

       Departementet viser til at de foreslåtte endringene i friluftsloven samlet sett antas å få begrensede administrative og økonomiske konsekvenser. De foreslåtte endringer vil bli gjennomført innenfor eksisterende budsjett og stillingsrammer.

Forslag til formålsparagraf

       Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen at det fastsettes en ny § 1 i friluftsloven som skal angi lovens formål, og departementet mener formålsparagrafen vil være av prinsipiell interesse og ha praktisk betydning i forbindelse med anvendelsen av friluftslovens bestemmelser. Den vil kunne danne bakgrunn for vurderingen av tvilsspørsmål om hvordan loven skal forstås og tolkes i konkrete tilfeller. Videre viser departementet til at den foreslåtte formålsparagraf gir hovedfundamentet i friluftsloven, som er prinsippet om allemannsretten.

       Formålsparagrafen bygger på hovedmålsettingen med friluftslivspolitikken (jf. St.meld. nr. 40 (1986-1987) Om friluftsliv, som var å styrke friluftslivet som en helse- og trivselsskapende, naturvennlig fritidsaktivitet. Den forslåtte formulering er ment å skulle favne vidt, slik at den dekker både beskyttelse av selve allemannsretten/ferdselsretten og arbeidet med å ta vare på og sikre områder der retten kan utøves.

       Departementet foreslår:

Forslag til endringer i bestemmelsene om friluftslivsforvaltningens organer og funksjoner

Endring i § 2 om riding og sykling m.v.

       Departementet foreslår at friluftsloven § 2 annet ledd endres slik at myndigheten til å regulere riding, sykling og lignende ferdsel legges til kommunen, med samtykke av grunneieren eller brukeren, og med fylkesmannens stadfesting. Saksbehandlingen blir dermed lik etter denne paragraf og etter den gjeldende § 15 og den foreslåtte § 16.

       Formålet med forslaget er å synliggjøre og understreke det offentliges (kommunens) ansvar for å gå inn med reguleringer av denne typen ferdsel der det viser seg å oppstå behov for det. Kommunen vil også få mulighet til å gripe inn dersom ferdselen går ut over hensynet til naturen, og regulering av ferdselen vil sikre en mer helhetlig miljøforvaltning og hindre eventuell skade på naturgrunnlaget. Departementet viser til at grunneieren fortsatt etter endringen vil ha gode muligheter til å ivareta sine interesser, idet det stilles krav om samtykke av grunneieren eller brukeren. Initiativ til regulering vil som regel komme fra grunneieren.

Endring i § 3 om tidsrom for ferdsel i innmark

       Departementet foreslår at friluftsloven § 3 tredje ledd endres slik at myndigheten til å fastsette eventuelle endringer i det tidsrom da det er forbudt å ferdes i innmark, overføres fra fylkeskommunen til fylkesmannen. Det vises til at en slik overføring anses å være i samsvar med fylkesmannens oppgaver og rolle ellers etter friluftsloven. Dessuten er fylkesmannen statlig fagmyndighet både for landbruk og miljøvern (herunder friluftsliv) og har derfor gode forutsetninger for å foreta en faglig vurdering av behovet for og konsekvensene av avvikende tidsrammer. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å overføre denne myndigheten til kommunen.

Oppheving av § 5 om bompenger

       Departementet foreslår at friluftsloven § 5 oppheves, og det vises bl.a. til Ot.prp. nr. 60 (1994-1995) om endringer i veiloven, som nå er behandlet av Stortinget og hvor ny § 56 er vedtatt. Denne paragrafen overlapper § 5 i friluftsloven, og det er i § 56 tatt inn en bestemmelse om bompenger på privat vei.

Endring i § 9 om telting under villreinjakten

       Departementet foreslår at friluftsloven § 9 fjerde ledd, som inneholder en noe uklar bestemmelse om dispensasjon og som egentlig er overflødig, tas ut. Departementet viser til at behovet for å gi adgang til dispensasjon fra de bestemmelser om telting som fastsettes, bør vurderes i forbindelse med og i tilfelle fastsettes direkte i de aktuelle forskrifter.

       Departementet foreslår ingen endring i bestemmelsen om myndighetsorgan, som fortsatt bør ligge til Direktoratet for naturforvaltning.

Endring i § 13 om sjikanøse stengsler og forbudsskilt

       Departementet foreslår at den særskilte overgangsbestemmelsen i friluftsloven § 13 tredje ledd om sjikanøse stengsler og uhjemlet forbudsskilt, oppheves. Videre foreslås et nytt tredje ledd i § 13, der det fremgår at ulovlige innretninger kan kreves fjernet etter § 40.

Endring i § 14 om avgift for adgang til friluftsområde

       Departementet foreslår bl.a. at § 14 endres slik at det etter første ledd alltid må innhentes tillatelse fra kommunen før adkomstavgift fastsettes. Dette vil sikre kommunen bedre muligheter til styre avgiftsinnkrevingen slik at allmennhetens friluftsinteresser og hensynet til allmenn ferdsel blir tilstrekkelig ivaretatt. Departementet antar at det i fremtiden vil kunne bli flere tilfeller der avgiftsinnkreving vil bli aktuelt.

       Departementet viser til at friluftsloven § 14 skal beskytte allmennhetens rett til ferdsel og friluftsliv (allemannsretten). Bestemmelsen må anerkjenne rett for eier eller bruker til innen angitte rammer å ta betalt for visse tilretteleggingstiltak som skjer til friluftsformål, og herunder gis om nødvendig grunnlag for å stenge områder for ferdsel for å kunne gjennomføre avgiftsinnkrevingen. Departementet viser for øvrig til at allmennhetens rettigheter etter friluftsloven er avhengig av om et areal faktisk er å anse som innmark eller utmark, dvs. at den faktiske disponeringen av arealet er avgjørende. Plan- og bygningsloven legger grunnlaget for disponeringen av arealene, og er derfor en svært viktig lov i denne forbindelse.

       Departementet viser til at regelen om klage i § 14 annet ledd er overflødig, og foreslår denne tatt ut.

Endring i § 15 om ferdselsregulering

       Departementet foreslår at § 15 endres bl.a. ved at bestemmelsen om at departementet kan gi veiledende forskrifter om adferdsreglenes normale innhold, oppheves. Departementet viser til at det i § 23 foreslås en ny generell hjemmel for Miljøverndepartementet til å gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av friluftsloven, og det er unødvendig med en uttrykkelig lovhjemmel for å gi veiledende forskrifter.

Endring i § 16 om sperring

       Departementet foreslår endringer i § 16 slik at myndigheten til å treffe vedtak om sperring overføres fra fylkeskommunen til kommunen, som er i samsvar med prinsippene om styrket kommunal miljøvernforvaltning (jf. St.meld. nr. 34 (1990-1991) om miljøvern i kommunene).

       Departementet foreslår videre at bestemmelsen om at lokale landbruks- og friluftsorganer skal få uttale seg før vedtak treffes/oppheves (jf. § 16 annet ledd).

Oppheving av § 17

       Departementet foreslår at § 17 oppheves og erstattes av ny § 24 (omtalt under).

Endring i § 18 om innløsning

       Departementet foreslår endringer i § 18 som bl.a. innebærer at myndigheten til å fatte vedtak om innløsning overføres fra fylkeskommunen til kommunen. Det foreslås videre endring vedrørende skjønn og skjønnskostnader, og det foreslås at § 18 tredje ledd om refusjon oppheves.

Endring i § 20 om uttalelse om tvilsspørsmål

       Departementet foreslår endring i § 20 slik at det bl.a. fremgår at enkelte tvilsspørsmål som er angitt, kan kreves vurdert av kommunen. Dette innebærer en forenkling/opprydning i det paragrafen i dag plasserer myndighet til ulike organer på både kommune- og fylkesnivå, og det vil gjøre det enklere å benytte bestemmelsen i praksis som grunnlag for å få løst konflikter. Det vises til at behandling på kommunenivå er naturlig da det som regel vil være behov for skjønnsmessige vurderinger basert på kunnskap om de stedlige forhold.

Endringer i kap. III om friluftslivsforvaltningen og om forholdet til forvaltningsloven - nye § 21, § 22, § 23 og § 24

       Departementet foreslår bl.a. ny § 21 om friluftslivsorganene, § 22 om friluftslivsorganets arbeidsoppgaver, § 23 om forskrifter og § 24 om forholdet til forvaltningsloven. Bestemmelsene i § 21 og § 22 foreslås tilpasset prinsippene i ny kommunelov om at kommunen og fylkeskommunen står fritt i sin interne organisering av arbeidsoppgavene. Dette innebærer at bestemmelsene om særskilte nemnder - fylkesfriluftsnemnd og kommunal friluftsnemnd - faller bort.

       Det foreslås videre i § 23 en uttrykkelig hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven. Det vises til at med hjemmel i denne bestemmelsen kan departementet gi forskrifter om f.eks. friluftslivsorganenes arbeidsoppgaver og om samarbeid mellom to eller flere kommuner.

       Departementet foreslår i ny § 24 vesentlige endringer i forhold til den opprinnelige § 17. Det foreslås fastslått det som allerede gjelder, at forvaltningsloven får generell anvendelse for behandling av saker etter friluftsloven. I ny § 24 foreslås dessuten en uttrykkelig henvisning til saksbehandlingsreglene for henholdsvis enkeltvedtak og forskrifter i forvaltningsloven knyttet opp mot de relevante paragrafer. Videre foreslås det i ny § 24 bl.a. at de spesielle regler om kunngjøring av vedtak etter § 15 og § 16 opprettholdes.

Endring i § 35 om inngrepsløyve

       Departementet foreslår endring i § 35 som bl.a. innebærer at myndigheten til å gi inngrepsløyve, dvs. tillatelse til merking og andre tiltak til beste for allmenn ferdsel, flyttes fra Kongen til departementet. Det foreslås at det skal kunne gis tillatelse etter § 35 også til kommuner, og ikke bare til organisasjoner. Videre foreslås det at hjemmelen for lensmannsskjønn oppheves.

Oppheving av § 36 om skjønn

       Departementet forslår at friluftsloven § 36 om at reglene i skjønnsprosessloven kapittel 2 kommer til anvendelse ved inngripen i friluftsloven, oppheves.

Endring i § 40 om stansing og fjerning

       Departementet foreslår at bestemmelsen om stansing og fjerning suppleres slik at det fremgår klart at også bestemmelser gitt med hjemmel i loven kan gis tvangsgrunnlag for stansing og fjerning av ulovlig byggverk m.v. Videre foreslås det at myndigheten til å kreve stansing/fjerning legges til kommunen.

Forslag til endring i § 11 om ferdselskultur

       Departementet foreslår endring i friluftsloven § 11, slik at plikt til ikke å påføre miljøet skade fremgår uttrykkelig av den generelle aktsomhetsnormen i paragrafen, og det videre uttrykket « miljøet » foreslås i stedet for « naturmiljøet ». Departementet viser i denne sammenheng til at hensynet til naturen i dag ikke direkte kommer til uttrykk i friluftsloven, men at dette hensynet er viktig også ved utøvelse av friluftsliv. Videre vises det til at i forslaget til formålsparagraf er hensynet til naturgrunnlaget og muligheten til et miljøvennlig friluftsliv angitt. Det er naturlig at hensynet til miljøet nevnes særskilt også i den bestemmelsen som gir rettesnoren for god opptreden i naturen.

Forslag til endring i § 39 om straff

       Departementet foreslår at § 39 endres slik at straffebudet retter seg mot den som overtrer regler som er gitt i eller i medhold av friluftsloven. Bestemmelsen har i dag en svært innviklet gjerningsbeskrivelse som med fordel kan forenkles og moderniseres. Den foreslåtte formulering fanger opp både overtredelse av lovens bestemmelse om ferdselsrettigheter, ulovlige stengsler osv., og overtredelser av særskilt vedtatte regler - f.eks. bestemmelser i områder som beskyttes av friluftsmark etter § 34 eller gjennom atferdsregler gjennom § 15. Miljøverndepartementet finner imidlertid ikke å ville fremme forslaget om fengselsstraff.

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil, fra Høyre, Fatland og Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, og representanten Hillgaar, registrerer at det i forbindelse med vedtak om lov kommuner og fylkeskommuner av 25. september 1992 ble forutsatt at kommunal og fylkeskommunal særlovgivning skulle gjennomgås og tilpasses denne. Noen endringer i friluftsloven ble foretatt allerede i 1993. Komiteen mener at allemannsretten er selve grunnlaget for den friluftstradisjon vi har i Norge og en viktig del av vår kulturarv. Komiteen mener det er viktig å sikre denne tradisjonen bl.a. gjennom fornuftig tilrettelegging for ferdsel og en god forvaltning av utmarksarealene generelt. Komiteen registrerer at det er skjedd en gradvis endring i vår friluftslivkultur gjennom nye former for friluftsliv og at utøvelsen av friluftsliv i større grad skjer i nærområdene. Komiteen ser også retten til å ferdes fritt i utmark kombinert med kvaliteter ved norsk natur som en viktig forutsetning for at Norge skal fungere som et attraktivt ferieland. Komiteen mener at den viktigste markedsføringen av Norge først og fremst er kvalitetene ved den norske naturen.

       Komiteen mener det er viktig at en friluftslov utformes slik at det bygges på et samarbeid mellom grunneier, kommunale myndigheter og brukere. Respekt for privat eiendom bør være grunnleggende for den ferdsel som foregår, samtidig som det skal være mulig å drive aktivt friluftsliv i henhold til allemannsretten. Frivillighet bør derfor være et hovedformål for avtaler mellom grunneier, kommunale myndigheter og brukere for å bevare og fremme friluftsliv.

       Komiteen registrerer at de foreslåtte endringer i friluftsloven samlet sett antas å få begrensede økonomiske konsekvenser og at de foreslåtte endringer vil bli gjennomført innenfor eksisterende budsjett og stillingsrammer. Komiteen registrerer videre at Departementet i denne proposisjonen ikke fremmer forslag om endringer i § 4 om parkering med bobiler og campingvogner. Videre at det heller ikke foreslås utvidelse av § 34 om friluftsmark.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at allemannsretten er en helt grunnleggende forutsetning for friluftslivet og at det er viktig å sikre denne retten også i framtiden. De foreslåtte lovendringene berører ikke selve innholdet i allemannsretten, men endringene vil gi bedre muligheter for å ta vare på allemannsretten og friluftsinteressene bl.a. gjennom endringer i organiseringen av dette arbeidet. Dette vil bidra til en styrking av allemannsretten. En slik styrking er viktig sett i forhold til den utviklingen som skjer på dette området. Økende turisme og mer kommersiell utnyttelse av naturen, økende masseferdsel og nyere former for friluftsliv og bruk av natur kan sies å være en trussel mot allemannsretten. Strukturendringer innen landbruket gir økt satsing på utmarksnæring og miljøbasert reiseliv, noe som utsetter mulighetene for tradisjonelt friluftsliv for et betydelig press. Kravet om lønnsomhet i næringen kan gi seg utslag i økte krav om betaling for både ferdsel og bruk av naturen. Den økte kommersialiseringen kan vanskeliggjøre mulighetene for folk flest til et fullverdig friluftsliv i norsk natur, og kan derfor på sikt virke undergravende på allemannsretten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kravet om lønnsomhet i næringa er et resultat av den landbrukspolitikk Regjeringen fører med støtte fra et flertall i Stortinget. Den landbrukspolitikken er basert på at reduserte inntekter på tradisjonell jordbruksproduksjon bl.a. skal kompenseres med økonomisk utnytting av utmarksarealene.

       Komiteen viser til at det offentlige forvaltningsapparatet har endret seg mye siden friluftsloven ble vedtatt i 1957, uten at det har blitt foretatt tilsvarende endringer i loven. Det har derfor vært nødvendig å se friluftsloven i sammenheng med andre endringer i funksjonsfordelingen mellom stat, fylke og kommune med sikte på å oppnå mest mulig ensartede og tidsmessige bestemmelser. Komiteen viser også til at prinsippene i den nye kommuneloven og reformen med en utvidet og styrket kommunal miljøvernforvaltning, har vært et generelt utgangspunkt for de endringsforslag som fremmes. Hovedhensikten er å klargjøre og styrke kommunenes rolle i friluftsarbeidet. Videre er det lagt vekt på å følge opp prinsippene om en helhetlig miljøforvaltning fra St.meld. nr. 46 (1988-1989) Miljø og utvikling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at formålet med naturvernåret 1995 i Norge var å styrke allemannsretten og å bevare det biologiske mangfoldet. Også dette har påvirket de endringene som nå foreslås i friluftsloven og bl.a. vært avgjørende når det enkelte steder foreslås en styrking av kommunens stilling i forhold til grunneier.

       Flertallet viser for øvrig spesielt til at sikring av allemannsretten og bevaring av det biologiske mangfoldet er viktige interesser som går på tvers av kommunegrensene. For å sikre at disse nasjonale interessene og forpliktelsene blir ivaretatt, er det nødvendig med en viss form for statlig medvirkning. Derfor er det foreslått at den gjeldende ordningen i § 15 med at fylkesmannen skal stadfeste kommunens vedtak blir opprettholdt og utvidet til å gjelde alle likeartede vedtak (§ 2 andre ledd og § 16).

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, har merket seg at departementet ikke fremmer forslag angående parkering av bobiler, campingvogner o.l., men vil ha miljøproblemene knyttet til den økende trafikken under observasjon framover. Departementet vil spesielt vurdere om det er tilstrekkelig med økt satsing på tilrettelegging og informasjon, samt bruk av eksisterende muligheter for regulering. Dette flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har videre merket seg at det heller ikke blir foreslått endringer i § 34 som gir hjemmel for friluftsmark på privat grunn. Etter disse medlemmers syn er det nødvendig å vurdere om bestemmelsene i dagens lovverk, herunder plan- og bygningsloven, er tilstrekkelige til å hindre inngrep som kan forringe friluftsområders kvalitet. Dette gjelder spesielt friluftsområder nær bebyggelse, bymarker og visse strandstrekninger hvor det ikke synes aktuelt å sikre så store områder gjennom offentlig erverv e.l. Det synes også nødvendig å vurdere grundig om allmennhetens adgang til jakt og fiske er godt nok ivaretatt ved dagens lovgivning. Disse medlemmer er derfor enig i at departementet eventuelt kommer tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av disse forhold i en noe bredere sammenheng.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet kan ikke se behovet for en nærmere klargjøring av begrepet allemannsretten enn det som følger av loven og av vår tradisjon på dette området. Når det gjelder avgrensningen mellom kommersielle og ikke-kommersielle formål må dette vurderes i hvert enkelt tilfelle. Disse medlemmer forutsetter at departementet følger utviklingen nøye og fremmer forslag om lovendring eller andre tiltak dersom eventuelle konflikter går ut over friluftsinteressene. Det vises for øvrig til de muligheter som plan- og bygningsloven gir i slike tilfelle. Disse medlemmer kan heller ikke se behovet for noen nærmere presisering om hva som er utmark og hva som er innmark. Dette framgår med nødvendig klarhet av loven.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det ved avtaler mellom grunneiere og lag og organisasjoner legges til rette for friluftsliv også på privat grunn. Disse medlemmer er enig i at det ikke foreslås adgang til regulering av eiers råderett over egen eiendom.

§ 1. Lovens formål

       Komiteen er enig i at det foreslås en egen formålsparagraf for å få nedfelt de viktigste og grunnleggende prinsipper for friluftsliv i Norge. Komiteen mener at formålsparagrafen skal både beskytte allemannsretten og sikre arealene der retten kan utøves.

       Når det gjelder forslaget om en ny formålsparagraf, foreslår komiteen at paragrafen gis en mer offensiv og framtidsrettet ordlyd ved tilføyelse av begrepet « fremmes » i tillegg til « bevares ».

       Komiteen støtter innføringen av en ny formålsparagraf som ivaretar hensynet til å bevare naturgrunnlaget for friluftsliv og sikrer allemannsretten. Komiteen viser imidlertid også til at loven må ivareta behovet for å fremme utviklingen av friluftslivet og fremmer forslag om at formålsparagrafen gis følgende tilføyelse: « . . og fremmes ».

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar vil vise til at den økende satsning på turisme de senere år også har medført en kommersialisering av ulike former for f.eks. villmarkssafari, organiserte turer i fjellet, organisert rafting og padling. Disse medlemmer mener slike aktiviteter som innebærer salg av friluftstilbud på annen manns grunn, basert på kvaliteter ved norsk natur og med retten til fri ferdsel som innsatsfaktor, ligger utenfor formålet med allemannsretten.

       Disse medlemmer mener allemannsretten i utgangspunktet er en individuell rett som ikke gir rett til kommersiell organisering av ferdsel. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at dette ikke vil være til hinder for den virksomhet som drives av organisasjoner med ideelle målsettinger.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag til § 1 nytt annet ledd:

« § 1 nytt annet ledd skal lyde:

       Slik allemannsrett er en individuell rett og gir ikke rett til kommersiell organisering av ferdsel uten grunneiers tillatelse. »

Ny § 1a

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti kan ikke se at skogplantefelt hører naturlig inn under de områdene som i friluftsloven regnes som innmark. Disse medlemmer vil derfor foreslå:

« § 1a første ledd første punktum skal lyde:

       Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. »

Forslag til endringer i bestemmelsen om friluftslivsforvaltningens organer og funksjoner

Kap. I Om ferdsel m.v.

§ 2. Om ridning og sykling m.v.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det i slike saker er nødvendig å foreta vurderinger ut fra lokale forhold og behov som kommunen er nærmest til å foreta. Det er også viktig at slike reguleringer ses i sammenheng med kommunens arealdisponeringer etter plan- og bygningsloven. Et nært samarbeid mellom kommunen og grunneier/bruker vil være nødvendig. Flertallet støtter derfor endringsforslaget og viser spesielt til at det er en forutsetning at kommunen må ha samtykke fra grunneieren.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener det er viktig at kommunale myndigheter og grunneiere kan samarbeide til beste for brukerne. Disse medlemmer registrerer at Departementet viser til at initiativ til regulering som regel vil komme fra grunneier. Videre har både Skogeierforbundet og Bondelaget vist til at regulering av forskjellige typer ferdsel sjelden er noe problem. Disse medlemmer kan derfor ikke se noen grunn til å endre denne paragrafen og går imot den foreslåtte endring i § 2 om ridning og sykling m.v.

§ 3. Om tidsrom for ferdsel i innmark

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig i de foreslåtte endringer og mener at en slik overføring synes å være i samsvar med fylkesmannens oppgaver og rolle etter friluftsloven.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og medlemmet Hillgaar viser til at fylkeskommunen etter friluftslovens § 3 kan endre tidsrammene for når innmarksferdsel er forbudt. Miljøverndepartementet foreslår § 3 endret slik at denne myndighet overføres fra fylkeskommunen til fylkesmannen.

       Disse medlemmer ser ikke tungtveiende grunner til å endre et system som så langt har fungert tilfredsstillende, og foreslår derfor at § 3 tredje ledd opprettholdes med følgende ordlyd:

« § 3 tredje ledd skal lyde:

       Fylkeskommunen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober. »

§ 4. Om bobilparkering

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til eksisterende muligheter for regulering av parkering av bobiler og at det i den senere tid er satset sterkere på tilrettelegging for informasjon om bobil og campingturisme i Norge.

       Flertallet vil derfor ikke foreslå forbud om parkering av bobiler/campingvogner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det i Miljøverndepartementets høringsnotat ble foreslått et nytt tredje ledd i friluftsovens § 4 om forbud mot parkering i overnattingsøyemed med bobiler, campingvogner o.l. slik at dagens regler speilvendes med siktemål å motvirke de miljøproblemer økt bobiltrafikk skaper. Disse medlemmer er enig i behovet for en slik speilvending av reglene, men vil understreke at det med en slik lovendring vil være opp til kommunene å avgjøre i hvor stor grad en skal regulere parkering av bobiler, campingvogner o.l. i utmark.

       Disse medlemmer foreslår:

« § 4 nytt tredje ledd skal lyde:

       Parkering av bobiler, campingvogner o.l. i overnattingsøyemed er likevel ikke tillatt i utmark. Kommunene kan ved forskrift gjøre helt eller delvis unntak fra forbudet for visse områder. »

Kap. II om ferdselsrettens utøving og innskrenkninger i ferdselsretten m.v.

§ 14 Om avgift for adgang til friluftsområder

       Komiteen er enig i at friluftsloven § 14 skal beskytte allmennhetens rett til ferdsels- og friluftsliv - allemannsretten. Bestemmelsen i § 14 anerkjenner rett for eiere og bruker innen angitte rammer å ta betalt for visse tilretteleggingstiltak som skjer til friluftsformål og om nødvendig gir grunnlag for å stenge områder for ferdsel for å kunne gjennomføre avgiftsinnkrevingen. Departementet peker på at dette etter sin ordlyd kan gjelde for badestrand, teltplass og annet opparbeidet friluftsområde. Samtidig vises det til at bestemmelsen ikke gjelder i forbindelse med ordinær forretningsbasert næringsvirksomhet. Her skal inngangspenger kunne tas uavhengig av friluftsloven § 14. Plan- og bygningsloven legger grunnlaget for disponeringen av arealene og er en viktig lov i denne forbindelse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at den foreslåtte endringen medfører at eier eller bruker bare kan ilegge avgift for adgang til et friluftsområde etter først å ha innhentet tillatelse fra kommunen. Dette vil være i tråd med ønsket om å styrke det kommunale selvstyret og det lokale ansvaret for friluftslivet. Flertallet viser til at behovet for nye tilleggsnæringer i landbruket kan innebære en sterkere grad av næringsmessig utnyttelse av utmarka. En slik utvikling kan være et viktig ledd i å opprettholde bosettingen i distriktene. Den avveining som må foretas mellom de forskjellige lokale interessene, bør foretas av kommunen. Flertallet viser også til at kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen som også er tillagt myndighet etter jordloven. Både landbruksinteressene og hensynet til allemannsretten skulle dermed bli godt ivaretatt gjennom lovendringen. Flertallet har for øvrig merket seg Departementets presisering om at § 14 ikke gir hjemmel for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier o.l.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar viser til behov for nye tilleggsnæringer i landbruket og de føringer som legges i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Disse medlemmer mener at kommersiell utnyttelse av utmarka er og må fortsatt være en grunneierrett og at grunneieren må være den som tar initiativ til slik utnyttelse. I nåværende bestemmelse har kommunen allerede mulighet til å regulere slik avgift.

       Disse medlemmer foreslår derfor at § 14 annet punktum opprettholdes, og går imot den foreslåtte endringen.

§ 15. Om ferdselsregulering

       Komiteen er enig i at § 15 annet ledd oppheves. Komiteen kan ikke se at det bør være noen særregel for statsgrunn, men at myndigheten også der vil ligge til kommunen.

§ 16. Om sperring

       Komiteen er enig i at § 16 endres slik at myndigheten til å treffe vedtak om sperring overføres fra fylkeskommunen til kommunen, dog med samtykke fra eier eller bruker. Komiteen mener dette er i tråd med prinsippene om å styrke kommunal miljøvernforvaltning.

§ 18. Om innløsning

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, foreslår at § 18 annet ledd gis følgende ordlyd:

« § 18 annet ledd første punktum skal lyde:

       Blir ikke saken ordnet i minnelighet, kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kapittel 2, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar er enig i at myndighet til å fatte vedtak om innløsning nå overføres fra fylkeskommunen til kommunen. Disse medlemmer går imot at grunneierens skjønnskostnader skal være avhengig av hvorvidt erstatningssøkerne har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn.

       Disse medlemmer foreslår:

« § 18 annet ledd første punktum skal lyde:

       Blir ikke saken ordnet i minnelighet kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kap. 2 likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader. »

Kap. III Om friluftslivsforvaltningen og om forholdet til forvaltningsloven

Nye § 21, § 22, § 23 og § 24

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er i tråd med lokalt selvstyre at kommunene og fylkeskommunene selv kan bestemme hvorvidt det skal opprettes egne fylkeskommunale og kommunale friluftsnemnder. Flertallet er enig i at forvaltningsloven får generell anvendelse for behandling av saker etter friluftsloven.

       Flertallet forutsetter at både fylkeskommunene og kommunene ivaretar sine forpliktelser iht. lovverket uansett hvilken organisasjons- og nemndstruktur som måtte bli valgt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil opprettholde fylkeskommunenes plikt til å ha en fast friluftsnemnd som velges av fylkestinget for å sikre at alle fylkene legger vekt på dette arbeidet. Dette medlem vil også at bestemmelsene om kommunale friluftsnemnder opprettholdes. Dette medlem foreslår derfor at nåværende § 22 blir ny § 25 og at nåværende § 23 blir ny § 26. Dette medlem vil foreslå:

« Nåværende § 22 blir ny § 25.

Nåværende § 23 blir ny § 26. »

§ 34. Friluftsmark

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar registrerer at Miljøverndepartementet finner ikke å ville foreslå utvidelse av § 34 slik det var foreslått da loven ble sendt til høring. Disse medlemmer er enig i denne vurderingen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i Miljøverndepartementets høringsnotat ble foreslått at friluftslovens § 34 første ledd om vern av områder til friluftsformål, endres slik at den ikke bare gir hjemmel for vern til friluftsformål på statsgrunn, men også privat grunn. Annet ledd ble foreslått supplert slik at det skulle bli adgang til regulering av eierens råderett over eiendommen og tilrettelegging av området for friluftsliv.

       Dette medlem vil peke på at en slik lovendring særlig vil gjøre det enkelere å sikre verdifulle friluftsområder i strandsoner og i viktige bymarksområder mot tiltak som forringer naturkvalitetene og opplevelseskvalitetene. Dette medlem foreslår derfor:

« § 34 skal lyde:

       (Friluftsmark)

       Kongen kan gjøre vedtak om at områder av særlig verdi for allmennhetens friluftsliv blir lagt ut til friluftsmark.

       Kongen gir nærmere regler om allmennhetens rett i område som staten har lagt ut som friluftsmark eller på annen måte båndlagt til fordel for friluftslivet, herunder om innskrenkninger i eiers eller brukers råderett over området og tilrettelegging av området for friluftsliv.

       For saksbehandlingen av vedtak etter denne paragraf og erstating gjelder reglene i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern § 18 , 19 , 20 b og 20 c. »

Kap. V Om tvangsinngrep, skjønn m.v.

§ 35. Om inngrepsløyve

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget om at også kommuner skal kunne gis tillatelse til å gjennomføre nærmere bestemte tiltak for å fremme reise- og friluftslivet som tidligere har vært forbeholdt organisasjoner og lag. Flertallet har merket seg at departementet har mottatt henvendelser som tyder på at det er behov for en slik lovendring. Kommunene har engasjert seg stadig sterkere for å bedre mulighetene for allmenn ferdsel i friluftssammenheng. Den foreslåtte lovendring vil være en naturlig oppfølging av det lokale engasjementet på dette området.

       Flertallet viser til sitt forslag under § 18 annet ledd og fremmer følgende forslag:

« § 35 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kapittel 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle hvilket beløp, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at nåværende § 35 ikke har gitt problemer. Frivillighet må være et hovedformål også fremover. Disse medlemmer er kjent med at det er utarbeidet eksempelavtaler og standardformularer i samarbeid mellom friluftsorganisasjonene og grunneierorganisasjonene.

       Disse medlemmer går imot å utvide inngrepsløyve til også å gjelde kommuner. Videre mener disse medlemmer at denne lov først og fremst skal ivareta det tradisjonelle friluftsliv. Reiselivet bør i arealsammenheng vurderes i forhold til plan- og bygningsloven. Disse medlemmer foreslår derfor:

« § 35 første ledd skal lyde:

       Departementet kan gi lag som har til formål å fremme friluftsliv

Ǥ 35 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kap. 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle med hvilke beløp, likevel slik at kommunen skal ertstatte eierens skjønnskostnader.»

       Disse medlemmer går videre imot at grunneier ved evtentuelt skjønn skal måtte bære skjønnskostnader slik det er foreslått i annet ledd.

Kap. VI Om straff og ikrafttreden m.v.

§ 40. Stansing og fjerning av ulovlig byggverk m.v.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, støtter forslaget om å legge myndigheten til å kreve stansing/fjerning av ulovlig byggverk m.v. til kommunen. Dette vil være i tråd med andre bestemmelser f.eks. i plan- og bygningsloven, og det vil ikke utelukke fylkesmannens engasjement at bare kommunen har tvangsmyndighet. Det vises for øvrig til at kommunens vedtak vil kunne påklages til fylkesmannen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti går imot denne endringen. Disse medlemmer mener det er riktig at også fylkesmannen kan kreve ulovlig arbeid stanset eller ulovlig byggverk revet fordi lokale forhold kan medvirke til at det er vanskelig for kommunen å fatte et slikt vedtak på objektivt grunnlag. Eksempelvis er kommunen i enkelte tilfeller selv byggherre i denne type saker.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

§ 4 nytt tredje ledd skal lyde:

       Parkering av bobiler, campingvogner o.l. i overnattingsøyemed er likevel ikke tillatt i utmark. Kommunene kan ved forskrift gjøre helt eller delvis unntak fra forbudet for visse områder.

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar:

Forslag 2

§ 1 nytt annet ledd skal lyde:

       Slik allemannsrett er en individuell rett og gir ikke rett til kommersiell organisering av ferdsel uten grunneiers tillatelse.

Forslag fra Senterpartiet og medlemmet Hillgaar:

Forslag 3

§ 3 tredje ledd skal lyde:

       Fylkeskommunen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober.

Forslag fra Høyre og medlemmet Hillgaar:

Forslag 4

§ 18 annet ledd første punktum skal lyde:

       Blir ikke saken ordnet i minnelighet kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kap. 2 likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader.

Forslag 5

§ 35 første ledd skal lyde:

       Departementet kan gi lag som har til formål å fremme friluftsliv

Forslag 6

§ 35 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kap. 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle med hvilket beløp, likevel slik at kommunen skal ertstatte eierens skjønnskostnader.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 7

§ 1a første ledd første punktum skal lyde:

       Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 8

Nåværende § 22 blir ny § 25.

Nåværende § 23 blir ny § 26.

Forslag 9

§ 34 skal lyde:

       (Friluftsmark)

       Kongen kan gjøre vedtak om at områder av særlig verdi for allmennhetens friluftsliv blir lagt ut til friluftsmark.

       Kongen gir nærmere regler om allmennhetens rett i område som staten har lagt ut som friluftsmark eller på annen måte båndlagt til fordel for friluftslivet, herunder om innskrenkninger i eiers eller brukers råderett over området og tilrettelegging av området for friluftsliv.

       For saksbehandlingen av vedtak etter denne paragraf og erstatning gjelder reglene i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §§ 18, 19, 20b og 20c.

4. Komiteens tilrådning

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

       I lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet gjøres følgende endringer:

Ny § 1 skal lyde:

       (Lovens formål)

       Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

Nåværende § 1 blir ny § 1a.

§ 2 annet ledd skal lyde:

       Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

§ 3 tredje ledd skal lyde:

       Fylkesmannen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober.

§ 5 oppheves.

§ 9 fjerde ledd skal lyde:

       For tidsrommet umiddelbart før og under villreinjakten kan departementet på nærmere avgrenset høgfjellsområde forby eller regulere teltslåing som kan være til ulempe for villreinjakten.

§ 11 første ledd skal lyde:

       Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.

§ 13 tredje ledd skal lyde:

       Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med denne paragraf, kan kreves fjernet etter § 40.

§ 14 skal lyde:

       (Avgift for adgang til friluftsområde)

       Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker etter løyve av kommunen kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Det kan settes vilkår for slikt løyve.

§ 15 skal lyde:

       (Regulering av ferdsel på visse friluftsområde)

       Til regulering av ferdselen på område hvor utfarten er stor, kan kommunen med samtykke av eieren eller brukeren fastsette atferdsregler som enhver som ferdes på området plikter å følge. Reglene skal særlig ta sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og plantelivet og fremme helsetiltak og sanitære forhold. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

§ 16 skal lyde:

       (Sperring av særlig utsatt område)

       Blir en eiendom i særlig grad utsatt for allmennhetens ferdsel kan kommunen med samtykke av eieren eller brukeren bestemme hel eller delvis sperring av eiendommen, når ferdselen gjør nevneverdig skade på den eller er til vesentlig hinder for den bruk som eieren eller brukeren gjør eller ønsker å gjøre av den.

       Sperring fastsettes for et bestemt tidsrom, ikke over 5 år om gangen. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

§ 17 oppheves.

§ 18 skal lyde:

       (Krav om innløsning av særlig utsatt område)

       Eier av grunn som nevnt i § 16 kan kreve at den kommune hvor eiendommen ligger, innløser det området som i særlig grad er utsatt for allmennhetens ferdsel når det ikke blir truffet vedtak om sperring, eller sperring ikke er tilstrekkelig til å beskytte området.

       Blir ikke saken ordnet i minnelighet, kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kapittel 2, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forliksbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet avgjør om vilkårene for innløsning er til stede, innløsningens omfang og erstatningens størrelse.

§ 20 skal lyde:

       (Uttalelse om tvilsspørsmål)

       Er det tvil eller uenighet om

Kapittel III skal lyde:

Kapittel III. Om friluftslivsforvaltningen. Forholdet til forvaltningsloven.

§ 21.  (Friluftslivsorganene)

       I friluftslivsforvaltningen etter denne lov er det følgende organer:

§ 22.  (Friluftslivsorganenes arbeidsoppgaver)

       De enkelte organer etter § 21 skal utføre de oppgaver som direkte er tillagt dem etter loven, og har ellers et generelt ansvar for å fremme allmennhetens friluftsinteresser.

       Kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen skal arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område. Kommunen og fylkeskommunen har rett til å opptre, klage og i tilfelle reise søksmål for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet. Fylkesmannen kan opptre, klage og i tilfelle på vegne av staten reise søksmål for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet.

§ 23.  (Forskrifter)

       Departementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven.

§ 24.  (Forholdet til forvaltningsloven, herunder om kunngjøring og klage)

       Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven for behandling av saker etter denne lov.

       For behandlingen av saker etter § 14, § 18 første ledd, § 35 første ledd og § 40 første ledd gjelder reglene om enkeltvedtak i forvaltningslovens kapittel IV, V og VI. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen.

       For behandlingen av saker etter § 2 annet ledd, § 3 tredje ledd, § 9 fjerde ledd, § 15, § 16 og § 34 gjelder reglene om forskrifter i forvaltningslovens kapittel VII.

       Kommunen sørger for at vedtak etter § 2 annet ledd, § 15 og § 16 straks blir kunngjort i en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet, og om nødvendig ved oppslag på eiendommen eller på annen måte.

       Fylkesmannens vedtak etter § 2 annet ledd, § 15 og § 16 kan bringes inn for departementet av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune hvor grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, av fylkeskommunen eller av et interessert friluftslag.

§ 35 skal lyde:

       (Inngrepsløyve for kommuner og friluftslag)

       Departementet kan gi kommuner og lag som har til formål å fremme reise- og friluftsliv

       Retten etter første ledd bokstav a kan nyttes uten forutgående skjønn, likeså løyve etter bokstav b såfremt departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det. Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kapittel 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle med hvilket beløp, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet styres i lensmannsdistrikt av lensmannen.

       Ved merking av ruter skal eieren (eller brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter han seg merkingen, avgjør departementet om og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates.

§ 36 oppheves.

§ 39 skal lyde:

       (Straff)

       Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer regler gitt i eller i medhold av denne lov, eller som medvirker til det, straffes med bøter for så vidt ikke forholdet rammes av strengere straffebud.

§ 40 skal lyde:

       (Stansing og fjerning av ulovlig byggverk m.v.)

       Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt i strid med forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av denne lov, kan kommunen kreve arbeidet stanset.

       Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel eller annen innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, kan kommunen kreve fjernet på den skyldiges kostnad.

       Om nødvendig kan politiets hjelp kreves til gjennomføring av tiltak etter denne paragraf.

       I lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom gjøres følgende endring:

§ 12 første ledd annet punktum skal lyde:

       Vedkjem saka ting som høyrer under fylkeslandbruksstyret, landbruksnemnda, helse- og sosialstyret, samferdslenemnda eller andre sakkunnige organ, skal dei til vanleg få høve til å seia si meining.

       Denne lov trer i kraft straks, med unntak av opphevelsen av § 5 som trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.