4.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett har A/S Vinmonopolet enerett til engrossalg av vin og brennevin, og tilvirkere av brennevin og vin i Norge kan bare selge sine varer til A/S Vinmonopolet. A/S Vinmonopolets enerett til engrossalg av utenlandsk øl som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, ble opphevet med virkning fra 1. januar 1994 som en tilpasning til EØS-avtalen. Engrosomsetning av øl som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, krever kommunal salgsbevilling. Ølbryggeri kan uten bevilling selge øl til annet bryggeri og til salgs- og skjenkeberettigede.

       Det foreslås at det nåværende system med salgs- og skjenkebevillinger avløses av et system med fire bevillingstyper: detaljsalgsbevilling, skjenkebevilling, engrosbevilling og tilvirkningsbevilling. Dette er angitt i forslaget til endring i § 1-4, jf. § 3-1, § 3A-1, § 4-1 og § 6-1.

       Engrosomsetningen er regulert i et nytt kapittel i loven, kapittel 3A. Det kreves en særskilt statlig bevilling for å drive engrossalg, jf. § 3A-1. Engrossalg er definert som enhver annen omsetning av alkoholholdig drikk enn detaljsalg og skjenking, jf. § 1-4 tredje ledd. Bevillingsordningen omfatter alle typer alkohol, dvs. både brennevin, vin og øl. I motsetning til det som i hovedsak gjelder for detaljsalg og skjenking, vil departementet foreslå at engrosbevillingen tildeles selve virksomheten, jf. § 3A-3. Departementet foreslår at innehavere av skjenkebevilling også skal kunne ha engrosbevilling og søke slik bevilling på linje med andre dersom de ønsker å importere. Lovforslaget innebærer at en bevilling kan omfatte én eller flere typer alkoholholdig drikk.

       Det redegjøres i proposisjonen for at det har vært uenighet mellom departementet og deler av serveringsnæringen med hensyn til om blandingsprodukter der brennevin er utspedd slik at styrken blir under 22 volumprosent alkohol, skal følge reglene for vin eller brennevin. Departementet har lagt til grunn at for at et produkt skal følge reglene for vin, må det dreie seg om et selvstendig produkt. Det skisseres ulike modeller for å foreta grensedragningen mellom vin og brennevin. Departementet fastholder sin oppfatning av hvordan loven er å forstå på dette punkt, men er kommet til at man for å unngå ytterligere misforståelser bør presisere ordlyden i § 1-3 i tråd med departementets forståelse.

       Ifølge lovforslaget vil bevillingshaveren få ansvar for at tapping skjer på forsvarlig måte. Den som allerede har engros- eller tilvirkningsbevilling må ha særskilt tillatelse av bevillingsmyndigheten for å kunne benytte andre til tapping.

       Med hensyn til bevillingsperioden foreslår departementet at bevillingene gis inntil videre, men med mulighet for å begrense bevillingsperioden dersom særlige forhold tilsier det.

       Det foreslås at grossisten bare kan selge til bevillingshavere eller eksportere varene. Grossist og tilvirker har ikke adgang til å selge direkte til forbruker. Det skal være grossistens ansvar å undersøke at kjøperen har bevilling til omsetning av den vare han ønsker å kjøpe.

       Departementet foreslår at bevillingen gis til den for hvis regning virksomheten drives, og at dette kan være både en fysisk og en juridisk person.

       Vilkårene for å få bevilling er gitt i forslagets § 3A-4. De baserer seg på objektive kriterier og tar sikte på å sikre at virksomheten drives på en forsvarlig måte, både i forhold til lovens alkoholpolitiske formål og i forhold til krav som stilles til økonomisk virksomhet på dette feltet. Det stilles krav om uklanderlig vandel. Tilfredsstillende sikkerhetsstillelse for oppfyllelse av krav på alkoholavgift er et vilkår for tildeling av bevilling, og det samme er tilfredsstillende sikring av varelageret. Det stilles endelig krav om at bevillingshaver ikke driver annen virksomhet som er uforenlig med engrossalg av alkoholholdig drikk.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, registrerer at bevillingens omfang reguleres i loven og kan omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at bevillingsordningen skal omfatte engrossalg av øl og bl.a. avløse den nåværende ordningen med kommunal salgsbevilling.

       Dette flertallet legger her vekt på hensynet til likebehandling av de alkoholholdige drikker og et enhetlig system som vil gjøre kontrollen enklere.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg behovet for en klarere presisering i loven av grensen mellom vin og brennevin. Dette vil ha betydning for bevillingene, aldersgrensene og skjenketidene.

       Dette flertallet merker seg at departementet drøfter ulike alternativer og konkluderer med at grensen trekkes ved 22 %, men at alkoholholdige drikker med lavere alkoholinnhold regnes som brennevin når den ikke har karakter av å være et selvstendig produkt. Dette samsvarer med departementets nåværende tolkning og praksis

       Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hadde helst sett at dette spørsmålet kunne vurderes i forbindelse med den bebudede revisjon av alkoholloven, men ser at det er nødvendig med en klargjøring ved innføring av bevillingsordningen for engrossalg. I nåværende situasjon vil dette flertallet gi sin tilslutning til departementets tolkning og praksis med en presisering i loven om at produkter som inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol, følger reglene for vin dersom de anses for å ha en selvstendig karakter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at departementet gis forskriftshjemmel om grensedragning og endelig avgjørelsesmyndighet i tvilsspørsmål. Flertallet ber imidlertid departementet følge utviklingen på dette området og vurdere bestemmelsene i forbindelse med revisjon av alkoholloven og øvrige forhold i denne sammenheng.

       Flertallet har registrert at en del høringsuttalelser tar til orde for tilsvarende krav om uklanderlig vandel ved tildeling av salgs- og skjenkebevillinger som nå foreslås innført ved engrosbevilling. Flertallet ber departementet vurdere dette i forbindelse med revisjonen av alkoholloven.

       Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke støtte Sosialdepartementets forståelse, slik den kommer til uttrykk i proposisjonen, av hvordan den gjeldende alkohollovens § 1-3 skal tolkes når det gjelder skillet mellom vin, annen alkoholholdig drikk og brennevin.

       Disse medlemmer viser til Ot.prp. nr. 31 (1988-1989) hvor det på side 35 heter:

« Videre er definisjonen av brennevin bare knyttet til alkoholprosenten. Dette innebærer at drikk under 22 volumprosent alkohol, med unntak av øl, alltid vil følge reglene for vin i lovens forstand, selv om den rent framstillingsmessig er brennevin. »

       Det vises videre til at sosialkomiteen i denne sammenheng i Innst.O.nr.57 (1988-1989) på side 11 enstemmig uttalte:

« Komiteen har merket seg at alkoholgrensen mellom vin og brennevin foreslås endret fra 21 til 22 volumprosent, noe som er i samsvar med internasjonale regler og praksis. »

       Disse medlemmer mener at det ved behandlingen av forslag til den gjeldende alkohollov ble lagt til grunn at loven skulle praktiseres i overensstemmelse med dens ordlyd, og at definisjonen av hva som var brennevin, alltid var knyttet til alkoholprosenten i den aktuelle drikk.

       Disse medlemmer viser til at dagens definisjon av grensen mellom vin, annen alkoholholdig drikk og brennevin er klart fastslått i loven og samsvarer med internasjonal praksis. Disse medlemmer kan ikke se at det er grunnlag for å endre alkohollovens § 1-3, slik departementet foreslår.

       Disse medlemmer mener at alkoholholdige drikker med likt alkoholinnhold må behandles likt i henhold til lovens grenser. Det vises til at departementet i proposisjonen på side 71 har gitt en nærmere redegjørelse for hvordan den nye grensen skal trekkes for hvilke brennevinsbaserte drikker med et alkoholinnhold under 22 volumprosent som skal følge lovens regler for brennevin eller vin. Det heter:

« I hovedsak vil grensen svare til hvorvidt det er forholdsvis enkelt å lage til den ferdige drikken selv, enten hjemme eller på et skjenkested, eller om den må gjennomgå en produksjonsprosess for å gi den en særegen karakter. »

       Disse medlemmer mener at en slik grensedragning vil bli uhåndterlig og skape manglende forutsigbarhet. Det vil ikke bli mulig, slik departementet nå foreslår, å ha en regel som vil kreve forhåndsgodkjenning overfor alle nye importører som nå kommer i tillegg til Vinmonopolet. Hensynet til 60.000 ansatte i restaurantnæringen og kommunenes kontroll med skjenking krever også at lovens bestemmelser er klar og gir direkte beskjed om hvor grensen skal trekkes mellom vin og andre alkoholholdige drikker likt med vin på den ene side og brennevin på den annen side. Ifølge alkoholloven og forskrifter til denne er det tilstrekkelig med uaktsom overtredelse av regelverket for å bli ilagt straff. Også i denne sammenheng må det unngås at definisjonen av hva som er brennevin og hva som ikke er brennevin gjøres uklar og skjønnsmessig.

       Innføring av en regel som fører til at internasjonale blandingsdrikker som normalt inneholder 10 % alkohol skal ansees som brennevin, vil for øvrig føre til at utvalget av alkoholsvake drikker vil bli begrenset i strid med de alkoholpolitiske målsetninger om å dreie forbruket mot drikker med lavere alkoholinnhold.

       Disse medlemmer antar videre at en endring av lovens definisjon av alkoholholdige drikker under 22 volumprosent alkohol, slik at forskjellige brennevinsbaserte drikker med samme alkoholprosent blir forskjellsbehandlet, vil stride mot EØS-avtalen. I den sammenheng vises det forøvrig til at i henhold til den ordinære prislisten på Vinmonopolet pr. 1. mai 1995 er det allerede 36 likører og 13 andre brennevinsbaserte produkter med under 22 volumprosent alkohol som blir behandlet likt med vin. Videre inneholder den ordinære prislisten 46 andre produkter som er blandet med brennevin, men som har et alkoholinnhold under 22 %, og som ifølge Vinmonopolet også følger alkohollovens regler for vin. I tillegg kommer et ukjent antall produkter som befinner seg i Vinmonopolets Tilleggsutvalg. I Tilleggsutvalget pr. 1 mai 1995 finnes det totalt over 2.000 produkter. Det vil ikke bli forstått hvis enkelte av disse produktene, eller nye produkter som vil bli importert til Norge, og som alle har en alkoholprosent på under 22 plutselig skulle bli forskjellsbehandlet i fremtiden i forhold til andre med samme alkoholprosent.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at engrosbevillingen også gir rett til å tappe alkoholholdig drikk dersom det er særskilt angitt. Det må videre gis særskilt tillatelse av bevillingsmyndighetene for å kunne benytte andre til tapping.

       Dette flertallet er enig i at engros- og tilvirkningsbevilling gis inntil videre. Flertallet legger vekt på at bevillingshaver til enhver tid skal oppfylle vilkårene for å inneha bevilling og bevillingen vil gjennom kontrollordningen være gjenstand for kontinuerlig prøving.

       Flertallet merker seg at grossisten bare kan selge til bevillingsinnehavere eller eksportere varen og at grossisten har ansvaret for å undersøke at kjøperen har bevilling.

       Flertallet viser til at departementets lovforslag hjemler at innehavere av alminnelig skjenkebevilling som for enkelte anledninger får bevilling utvidet, f.eks ambulerende bevilling for skjenking av brennevin, skal kunne kjøpe dette fra grossist. Flertallet viser for øvrig til hjemmel til å gi forskrifter om bevillingshaver adgang til å benytte alkoholholdig drikk som gave, lønn eller utbytte, samt adgang til å selge slike varer til ansatte. Flertallet vil påpeke at dette må være begrenset og bare til privat forbruk.

       Flertallet støtter forslaget om at bevillingen både kan gis til en juridisk person og en fysisk person, avhengig av hvem som har det økonomiske ansvaret for driften.

       Flertallet merker seg at det i loven angis eksplisitt hvilke hensyn som er avgjørende for om en engrosbevilling kan gis.

       Flertallet slutter seg til at bevilling gis etter objektive kriterier og at vilkårene skal sikre forsvarlig drift, både i forhold til alkoholpolitiske målsettinger og forsvarlig økonomisk virksomhet.

       Flertallet merker seg at i de tilfeller at bevilling gis til et selskap skal vilkårene også stilles til personer med en dominerende innflytelse, eller personer med store økonomiske interesser i selskapet.

       I stortingsproposisjonen drøftes forholdet mellom forvaltningsavgjørelser i relasjon til den nye bevillingsordningen og avgjørelser i andre forvaltningsorganer og domstolene. Flertallet viser her til departementets vurderinger og forutsetter at de alminnelige forvaltningsmessige regler og praksis skal gjelde ved saksbehandling knyttet til bevillingsordningen.

       Flertallet legger vekt på at for å sikre likebehandling, må det stilles strenge krav til dokumentasjon fra utenlandske søkere, idet innhenting av opplysninger fra utenlandske myndigheter kan være vanskelig.

       Flertallet er enig i vilkår om at det stilles sikkerhet for alkoholavgift som ikke er betalt, der det er avgiftsfritt lager eller er innrømmet avgiftskreditt. Dette må gjelde for alle aktører og omfatte eksisterende lagre.

       Flertallet merker seg at tilfredsstillende sikring av varelageret skal være et vilkår for bevilling og at departementet ved vurdering av godkjenning vil legge vekt på at kravene til lagerhold tar hensyn til den enkelte bevillingspliktiges virksomhet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at all import skal kreve engrosbevilling og at innehavere av skjenkebevilling må søke engrosbevilling dersom de ønsker å importere. Dette flertallet vil bemerke at skjenkebevilling sier lite om man oppfyller vilkårene for å være grossist med krav om bl.a. distribusjon som hittil har vært en oppgave for A/S Vinmonopolet. En automatisk importrett innebærer også en forskjellsbehandling ved å gi fortrinnsrett for de som er etablert med en type næringsvirksomhet. En unntagelse fra den kontroll som den statlige bevillingsordningen innebærer vil heller ikke etter dette flertallets oppfatning være ønskelig.

       Dette flertallet støtter departementets vurderinger i sammenheng med krav til søker om uklanderlig vandel. Dette vil bedre kunne sikre at en får seriøse bevillingshavere. Det er viktig at kravet om uklanderlig vandel også knytter seg til annen lovgivning/regelverk som er relevant for hvordan virksomheten skal utøves, f.eks. skatte- og avgiftslovgivning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av at god vandel må tillegges vekt i tildelingen av engrosbevillingen. Disse medlemmer mener at lovovertredelser som innbefatter rusmidler, deriblant smugling og ulovlig omsetning må tillegges særlig vekt. Disse medlemmer mener at slike overtredelser må vektlegges sterkt selv om det er en tid siden lovovertredelsen har skjedd.

       Disse medlemmer er enige med departementet i at det stilles som vilkår at bevillingshaver ikke driver annen virksomhet som er uforenelig med engrossalg av alkoholholdig drikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i at det ved importbevilling skal kunne stilles slike vilkår som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av loven, men går mot at det kan stilles særlige vilkår om regnskapsførsel i alkoholloven.

       Enhver næringsvirksomhet er underlagt lovbestemte regnskapsregler etter selskaps-, regnskaps- og avgiftslovgivningen. Regnskapsreglene er slik innrettet at de skal gi uttrykk for næringsvirksomhetens tilstand, forpliktelser, varelager etc.

       Forslaget må ses i sammenheng med den generelle hjemmel i § 3A-10 om å kunne gi forskrifter om bl.a. regnskapsførsel.

       Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen ikke er gitt noen nærmere beskrivelse av hva slags regnskapsvilkår som det kan være aktuelt å stille (enten i vilkår eller i forskrift) i tillegg til de regnskapsregler som følger av den alminnelige lovgivning. I spesialmotivene heter det på s. 74 at bevillingshaver kan pålegges å ha bestemte metoder for regnskapsføring, slik at det til enhver tid er mulig å gjennomføre en effektiv kontroll av driften.

       Disse medlemmer finner at særskilte regnskapsregler i tillegg til andre lovbestemte regnskapsplikter ikke kan forsvares ut fra alkoholpolitiske eller fiskale hensyn. Dersom gjeldende regnskapsregler ikke gir de nødvendige kontrollinstrumenter, er det den alminnelige lovgivning det er noe galt med. Slike mangler er ikke påvist i lovforslaget. Disse medlemmer går derfor mot fullmakten i § 3A-1 første ledd og § 3A-10 annet ledd og vil fjerne den foreslåtte bestemmelsen i § 3 A første ledd om at det skal kunne settes « vilkår om regnskapsførsel og rutiner for distribusjon av varene ».

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-1 første ledd andre punktum lyde:

       Det kan settes slike vilkår i bevillingen som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av loven. »

       Disse medlemmer viser til at departementet uttaler at hotell- og restaurantbedrifter med alminnelig skjenkebevilling for øl og vin, men som benytter ambulerende bevilling når det gjelder brennevin, må kunne få kjøpt brennevin hos innehaver av engrosbevilling. Departementet sier (øverst side 28 i proposisjonen) at dette er fulgt opp i § 3A-2, men ordlyden i denne paragrafen er lik i proposisjonen som i høringsnotatet til tross for at det fremgår av teksten i proposisjonen at departementet har skiftet standpunkt i dette spørsmålet.

       Teksten i denne paragrafen er ikke entydig, og forholdet som departementet uttaler seg for (men som ikke kan sees å være fulgt opp i lovteksten i proposisjonen) presiseres ved det foreslåtte tillegget.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-2 nytt andre ledd lyde:

       Innehavere av alminnelig skjenkebevilling for øl og vin, som benytter ambulerende skjenkebevilling eller skjenkebevilling for enkeltanledning når det gjelder brennevin, kan kjøpe brennevin fra innehavere av engrosbevilling.

Proposisjonens forslag til andre ledd blir tredje ledd. »

       Disse medlemmer er enig i at bevilling bare kan tildeles søkere som antas ikke å ville misbruke den rett bevillingen gir og er videre enig i at dette kan søkes sikret gjennom et vandelskrav.

       Departementets forslag til formulering av vandelskravet er imidlertid meget vidtgående. Utkastet har på dette punkt, etter det disse medlemmer er kjent med, ingen parallell i lovgivningen for øvrig. Etter politiloven av 13. mars 1996 nr. 3 § 13 skal eksempelvis tjenestemann i politiet ha et « uplettet » rykte. For dommere gjelder det etter domstolsloven § 53 et krav om at disse må være « vederheftige ».

       Disse medlemmer mener det må være tilstrekkelig å kreve at bevillingshaver har utvist plettfri vandel. Disse medlemmer finner det imidlertid ut fra en rettssikkerhetsbetraktning og administrativ betraktning betenkelig om bevillingsmyndigheten gjennom egeninnhenting av opplysninger over et meget bredt felt, skal gi seg til å vurdere søkernes vandel. Det korrekte må være å vise til lov av 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering. Loven inneholder detaljerte regler om registrering av strafferettslige reaksjoner, herunder adgang for politiet i § 7 til å uttale seg om en person antas skikket til eller bør ha adgang til å utøve en virksomhet. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-4 nr. 1 lyde:

       1. Bevillingshaver, jf. § 3A-3, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist plettfri vandel og iht. uttalelse fra politiet anses skikket til å utøve virksomhet som bevillingshaver, jf. § 3A-6. »

       Disse medlemmer viser til at etter bestemmelsens § 3A-4, pkt. 3 forutsetter importbevilling at « varelageret er tilfredsstillende sikret ». Disse medlemmer mener det er naturlig at loven inneholder et slikt vilkår. Det ligger i en bevillingshavers egen interesse å sikre sitt lager mot innbrudd. Bevillingshavers forsikringsselskap vil også stille et slikt vilkår for overhodet å gi forsikringen.

       Disse medlemmer frykter likevel at de fullmakter som det er lagt opp til i bestemmelsen (se såvel de generelle motiver s. 35 som spesialmotivene s. 76 i proposisjonen), vil føre til svært byråkratiske og omfattende dokumentasjonsrutiner omkring bygningsmessige forhold som neppe kan være tilsynsmyndighetens nærmeste oppgave. Disse medlemmer kan heller ikke se at lagerets plassering skal være gjenstand for godkjenning. De fiskale hensyn bør være ivaretatt ved at det gjennom generelle lagringsforskrifter gis bestemmelse om f.eks. separering av avgiftspliktige varer.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad til kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader de ulike flertall har lagt til grunn når det gjelder regelverket om engrosomsetning av alkohol. Dette medlem er også enig i merknaden fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti under dette punkt.