Innledning

       Til Odelstinget.

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk.

1. Bakgrunn for proposisjonen - esa's behandling av alkoholmonopolet

1.1 Sammendrag

       Som bakgrunn for proposisjonen redegjøres det for forhandlingene om EØS-avtalen der regjeringene i Finland, Island, Norge og Sverige avga en felleserklæring om at deres alkoholmonopoler er opprettet på grunnlag av viktige helse- og sosialpolitiske vurderinger. Det vises videre til EF-domstolens tolkning av artikkel 37 i Romatraktaten som har særlig betydning for statlige handelsmonopoler. Denne bestemmelsen som er tatt inn i EØS-avtalens artikkel 16, forplikter avtalepartene til å sikre at statlige handelsmonopoler tilpasses slik at det ikke oppstår forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder vilkårene for innkjøp og salg. Det framholdes at Regjeringen anser statlige import-, engros- og eksportmonopoler i utgangspunktet å være i strid med Romatraktatens artikkel 37 og dermed med EØS-avtalens artikkel 16, men at et land kan beholde ordninger som er reelt begrunnet i viktige samfunnsmessige hensyn. Det pekes også på at EF-domstolen ikke har tatt standpunkt til i hvilken grad viktige samfunnsmessige hensyn vil kunne rettferdiggjøre opprettholdelsen av statlige importmonopoler for alkohol. Regjeringen la til grunn at eneretter begrunnet i de hensyn som norsk alkoholpolitikk bygger på, kunne opprettholdes.

       Det redegjøres for EFTA's overvåkningsorgans (ESA) behandling av spørsmålet og det vises til at i en uttalelse av 30. desember 1994 konkluderer ESA med at Norge etter overvåkningsorganets syn gjennom opprettholdelsen av enerettene til import, eksport og engrossalg av alkoholholdig drikk, og ved å organisere detaljmonopolet og produksjonsmonopolet i samme selskap, ikke har oppfylt sine forpliktelser etter EØS-avtalen. I svaret til ESA av 13. februar 1995 sluttet Regjeringen seg til ESA's syn når det gjelder den institusjonelle forbindelsen mellom detaljmonopolet og produksjonsmonopolet. Det ble i svaret opplyst at Regjeringen også vil foreslå at enerettene til import, eksport og engrossalg av alkoholholdig drikk blir avviklet innen utløpet av 1995 og erstattet av et nytt kontrollsystem.

       Som en oppfølging av svarbrevet til ESA sendte Sosial- og helsedepartementet samme dag ut et høringsnotat som presenterte en bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m.v. Det redegjøres i proposisjonen for høringsrunden.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Gudmundsen, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, merker seg at forslaget til ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk bygger på to hovedforutsetninger. For det første at all omsetning av alkohol fortsatt skal skje i mest mulig kontrollerte og betryggende former og at Vinmonopolets enerett til import, eksport og engrossalg oppheves.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, forutsetter at Regjeringen vil arbeide aktivt og målrettet for å sikre at detaljmonopolet fortsatt vil bestå. Det er av avgjørende betydning for å nå målet om et redusert alkoholforbruk og for å få redusert alkoholskadene.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, registrerer at Regjeringen i EØS-forhandlingene la til grunn opprettholdelse av import- og detaljmonopol for alkohol begrunnet i de hensyn som norsk alkoholpolitikk bygger på. Dette flertallet merker seg imidlertid uttalelsene fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om at Norge gjennom opprettholdelse av enerettene til import, eksport og engrossalg av alkoholholdig drikk, og ved å organisere detaljmonopolet og produksjonsmonopolet i samme selskap, ikke har oppfylt sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Videre merker dette flertallet seg den rådgivende tolkningsuttalelsen fra EFTA-domstolen vedrørende det finske importmonopolet og endringene som er iverksatt i Finland, Sverige og forslag i Island om opphevelse av monopolet.

       Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at ESA har lagt for liten vekt på den helse- og sosialpolitiske betydning som et helhetlig monopolsystem innebærer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser at ovennevnte forhold har tvunget fram tilpasninger i den norske monopolordningen.

       Disse medlemmer er enig i at detaljmonopolet har størst alkoholpolitisk betydning og best kan sikres ved de foreslåtte endringer i omsetningssystemet for alkohol.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at disse partiene gikk imot EØS-avtalen og seinere imot EU-medlemskap. Videre vil disse medlemmer understreke at disse partiene hele tiden har advart mot at EØS-avtalen ville kunne få store konsekvenser for Vinmonopolet og dagens alkoholpolitikk.

       Disse medlemmer vil minne om at Regjeringen i St.prp. nr. 100 (1991-1992) slo fast at den nåværende enerett til import og engrossalg av vin og brennevin vil bli opprettholdt. Videre vil disse medlemmer også vise til Innst.S.nr.248 (1991-1992) der Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti på side 49 bl.a. uttaler følgende:

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen nå har akseptert uttalelsene fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA), noe som betyr at Vinmonopolets enerett til import, grossistsalg og eksport foreslåes opphevet. Resultatet har blitt slik som disse medlemmer fryktet ved EØS-avtalen.

       Når EØS-medlemskapet og ESAs merknader nå har ført til den situasjonen vi står overfor både alkoholpolitisk og med hensyn til Vinmonopolets virksomhet er disse medlemmer enig i at detaljmonopolet har stor betydning og at alkoholpolitiske målsettinger nå best kan sikres ved de foreslåtte endringer i omsetningssystemet for alkohol. Disse medlemmer håper med dette at salgsmonopolet er sikret, men føler seg på ingen måte trygge på dette. Tidligere garantier og uttalelser fra Regjeringen har ikke holdt stikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Vinmonopolets enerett til import, eksport og engrossalg er avviklet som en følge av EØS-avtalen. Disse medlemmer vil minne om ESAs avgjørelse der det heter at norske myndigheter ikke kan gi noen bevis for at slike reguleringer er nødvendige av helsepolitiske grunner.

       Disse medlemmer vil peke på at det er viktig å motarbeide alkoholmisbruk, ved å holde fast ved en restriktiv alkoholpolitikk. Særlig er det viktig at lovens regulering av aldersgrenser og forhold knyttet til servering overholdes strengt. På grunn av streng lovgivning og høyt avgiftsnivå må det stilles krav om skikkelig drift og forretningsførsel hos de som har næringsvirksomhet knyttet til alkolholholdige varer. På den annen side må det tas utgangspunkt i at alkohol er en lovlig vare, og at det er viktig å overholde såvel internasjonal konkurranselovgivning som norsk konkurransepolitikk. Disse medlemmer vil gå mot å bygge opp et kontrollapparat som ikke har noen alkoholpolitisk effekt.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Ot.prp. nr. 70 (1991-1992) der det står følgende i forbindelse med at importmonopolet og engrosmonopolet på utenlandsk øl foreslås opphevet:

       Dette medlem viser også til utenrikskomiteens innstilling til EØS-avtalen, Innst.S.nr.248 (1991-1992), der medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti uttaler følgende:

       Dette medlem mener disse sitatene viser at både Regjeringen og regjeringspartiet har lagt til grunn at Vinmonopolets monopolordninger kunne bestå også ved en EØS-avtale. Det er derfor skuffende at Regjeringen nå har gitt opp å beholde Vinmonopolets import- og engrosmonopol. Regjeringen har med dette bøyd av for ESAs tolking av EØS-avtalens bestemmelser og prinsipper.

       Dette medlem vil understreke at Regjeringen burde gått flere runder med ESA for å søke å få aksept for at vårt helhetlige Vinmonopolsystem er helse- og sosialpolitisk begrunnet. Vinmonopolordningen bygger på 70-årige tradisjoner om bl.a. statlig omsetning av vin og brennevin, og ordningene har fungert godt. Regjeringens forslag bryter med dette prinsippet i norsk alkoholpolitikk. Det er all grunn til å stille spørsmål ved om ESA har den nødvendige helsepolitiske kompetanse til å vurdere helse- og sosialpolitiske aspekter ved norsk alkoholomsetning. Dette dreier seg ikke om handelspolitiske forhold slik ESA fastholder, men om Norges mulighet til å opprettholde viktige ordninger av hensyn til folkehelsen. Regjeringen burde søkt å få politisk aksept for at helheten i Vinmonopolsystemet kunne blitt opprettholdt, og om nødvendig heller avfunnet seg med at saken til sist kunne havnet hos domstolen.

       Dette medlem mener det fortsatt bør kjempes for å beholde et helhetlig vinmonopolsystem, og vil derfor gå imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet.

       Dette medlem er enig i at detaljmonopolet er den del av monopolordningen som har størst alkoholpolitisk betydning. Betydningen av import- og engrosmonopolet må imidlertid ikke undervurderes. Ved at disse monopolene oppheves, slipper sterke private aktører til på det norske marked. Disse har først og fremst interesse av å få solgt mest mulig og å få størst mulig fortjeneste. Edruskapspolitiske hensyn vektlegges ikke.

       Dette medlem mener opphevelsen av import- og engrosmonopolet innebærer en liberalisering av norsk alkoholpolitikk. Regjeringen påpeker forsåvidt også dette i proposisjonen i det det sies:

       Dette medlem vil understreke at det er en stor utfordring framover å demme opp for de sterke kapitalkreftene som nå vil komme inn på det norske marked. Det krever omfattende tiltak både på forebyggings- og informasjonssiden. Regjeringen må dessuten stadig vurdere om nye tiltak må settes inn for å forebygge en negativ utvikling.

       Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett fremmer forslag om å bevilge 20 mill. kroner til edruskapstiltak. Midlene foreslås bevilget til Rusmiddeldirektoratet, og skal i hovedsak benyttes til flerårige informasjons- og opinionstiltak i regi av avholdsorganisasjonene og Rusmiddeldirektoratet, og til rusfrie miljøtiltak i kommunene. Det forutsettes at bevilgningene følges opp i årene framover.

       Dette medlem vil spesielt framheve hvor viktig det er å forebygge rusproblemene blant barn og unge for å fremme forståelse for en aktiv edruskapspolitikk og å heve debutalderen for bruk av rusmidler, og forutsetter at denne målgruppen vies spesiell oppmerksomhet gjennom prioritering av ressurser.

       Dette medlem vil peke på at selv om Regjeringen nå har et arbeid på gang for å revidere alkoholloven, vil det allerede nå være behov for å skjerpe enkelte sider av alkoholloven for å motvirke noen av konsekvensene opphevelse av monopolordningene gir. Dette medlem vil derfor fremme forslag om å stramme inn på reklameforbudet som allerede i dag er blitt uthult, gi kommunene adgang til å begrense skjenking til enkelte dager og å stenge vinmonopolene på lørdagene.

       Dette medlem viser til at det den senere tid har vært eksempler på at ølprodusenter reklamerer for lettøl, men reklamen kan like godt oppfattes som reklame for sterkere øl. Det er viktig å forhindre mulig misbruk og utglidning av reklameforbudet. Dette medlem vil derfor gå inn for å forby reklame også for lettøl, og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-3 første ledd lyde:

       I denne lov brukes alkoholholdig drikk som fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 og reklameforbudsbestemmelsene i § 9-1 og § 9-2 får anvendelse på drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 9-2 nytt andre ledd lyde:

       Reklame for drikker som ikke omfattes av reklameforbudet, må utformes slik at det klart adskiller seg fra drikker som omfattes av reklameforbudet. »

       Dette medlem viser til at Sverige har lørdagsstengte vinmonopolutsalg. I Norge hadde vi for noen år tilbake en prøveperiode med lørdagsstengte vinmonopolutsalg. Dette hadde en positiv effekt på bl.a. helgefylla og voldsutviklingen. Dette medlem mener lørdagsstengte vinmonopolutsalg vil virke begrensende på alkoholforbruket, og fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-4 første og andre ledd lyde:

       Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 8.30 til kl. 18.00. På lørdager skal utsalgsstedene være stengt. På dager før helligdager skal salget opphøre kl.13.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

       Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgsteder fastsettes av departementet. »

       Dette medlem viser til at det er adgang for kommunene til å begrense ølsalget i forretningene til bestemte ukedager. Lignende ordninger burde også gjelde for skjenkebevillinger. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 nytt tredje ledd lyde:

       Innskrenkningen kan også gjelde antall ukedager det kan skjenkes.

       Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd. »

       Dette medlem vil stemme imot lovendringsforslagene fra Regjeringen med unntak av forslagene til endring av § 1-3 tredje og fjerde ledd, § 1-3 nytt femte ledd og § 1-6 første og andre ledd.

       Dette medlem vil komme nærmere tilbake til andre endringer av alkoholloven når Regjeringen kommer med sitt lovforslag. Kristelig Folkeparti vil da bl.a. fremme forslag til begrensninger i skjenketidene og i salgstidene for alkohol i forretningene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil understreke at proposisjonen har et urealistisk og selvbedragersk alkoholpolitisk utgangspunkt. Dens krampaktige streben etter ved hjelp av et omfattende byråkrati er å etablere 100 % regulert og kontrollert engrosomsetning, virker helt ute av proporsjoner i forhold til grunnleggende alkoholrelaterte problemer i det norske samfunn.

       Dette medlem vil minne om at man i Norge har omfattende ulovlig hjemmebrenning og betydelig smugling av alkoholholdige drikker. Denne virksomhet fremmer synet på alkohol som et rent berusningsmiddel og motvirker fremveksten av en kvalitetsbevisst innstilling til dette eldgamle nytelsesmiddel. Dertil kommer, og det er etter dette medlems oppfatning enda mer skadelig, at hjemmebrenning og fremfor alt smugling, bidrar til å kriminalisere samfunnet og bryte ned vanlige menneskers respekt for lov og rett samtidig som store pengestrømmer kanaliseres inn i vårt kriminelle miljø. Dette medlem vil understreke at de ovennevnte problemer ikke eksisterer i land som baserer seg på en annen alkoholpolitikk, og at de reguleringstiltak som proposisjonen legger opp til, bidrar til å forsterke disse særnorske problemene.

       Dette medlem vil dessuten peke på at man i Norge har en langt større produksjon av hjemmelaget, ofte svært dårlig vin, enn man har i andre land, og at de mange nordmenn som reiser utenlands, som oftest nærmest føler seg forpliktet til å kjøpe med seg den tollfrie kvoten og kanskje vel så det. Den holdning som proposisjonen springer ut av, bidrar til å mystifisere alkohol, ikke minst i unge menneskers bevissthet. Dette medlem viser til at nordmenn som kommer til land der alkohol mer eller mindre anses som en vanlig forbrukervare, har en tendens til å benytte denne anledning til å drikke mest mulig.

       Dette medlem fastslår at norsk alkoholpolitikk og dermed også selvsagt proposisjonen fullstendig ser bort fra de ovennevnte uheldige konsekvenser, og er fullt og helt konsentrert om å begrense den lovlige tilgjengelighet til alkohol innenfor Norges grenser. Dette medlem er selvsagt oppmerksom på at man ved hjelp av strenge reguleringer og høye avgifter kan begrense tilgjengeligheten og dermed forbruket av lovlig kjøpt alkohol innenfor de norske grenser, men dette medlem trekker slett ikke den lettvinte slutning at dette bidrar til å redusere alkoholmisbruket.

       Dette medlem mener at proposisjonens målsetting og fremfor alt dens overdimensjonerte byråkratiseringstiltak er basert på snevre og foreldede oppfatninger av hvordan nordmenn i dag skaffer seg alkohol, og vil ikke ved å stemme for den bidra til ytterligere virkelighetsflukt.

       Dette medlem oppfatter det foreslåtte « Alkoholtilsynet » som en kostbar og unødvendig byråkratisering av engroshandelen med alkoholholdige drikker. Den kontroll som ligger i vårt tollvesen, Rusmiddeldirektoratet og politiet er mer enn tilstrekkelig. Proposisjonen preges av den merkelige forestilling at det ikke er uheldig at det norske samfunn byråkratiseres dersom utgiftene ikke belastes statsbudsjettet, men belastes forbrukerne direkte. Opprettelse av et spesielt « Alkoholtilsyn » med engrosomsetningen virker unødvendig særlig fordi Regjeringen stadig har fremhevet at det er detaljleddet som har den alt overveiende alkoholpolitiske betydning. Dette medlem antar at utgiftene til et « Alkoholtilsyn » med engrosomsetningen vil ha en langt bedre helsepolitisk effekt dersom de blir benyttet til opplysningskampanjer som det etter dette medlems oppfatning er for lite av. Dette medlem tar derimot fullstendig avstand fra å bevilge penger til Rusmiddeldirektoratet med sikte på å styrke den nåværende alkoholpolitikks « legitimitet ». Man bør ikke bruke offentlige midler til å villede allmennheten ved hjelp av knapt nok halve sannheter.

       Dette medlem vil holde fast ved den nuværende klare avgrensing på 22 volumprosent for vin i forhold til brennevin og vil ikke overlate til departementets skjønn å avgjøre hvilke alkoholholdige drikker som skal gå etter reglene som vin eller brennevin. Drikken som inneholder opp til 22 volumprosent alkohol, skal gå etter reglene om vin. De som inneholder mer, behandles som brennevin. Det dreier seg her om spørsmål av vesentlig betydning for konkurranseforholdet mellom høyfjellshoteller og andre skjenkesteder, særlig i distriktene, og slike spørsmål bør ikke avgjøres av et departementalt byråkrati.

       Dette medlem kan ikke se noen fornuftig begrunnelse for å stille så omfattende vilkår for tildeling av bevilling. Det dreier seg her om en vare som er lovlig innkjøpt og hvor alkoholavgiften er betalt. Det er vanskelig å forstå at det kan være økonomisk fristende for noen å selge slike varer på ulovlig vis, og at det skulle være nødvendig å stille omfattende vilkår for bevilling og i tillegg ha et eget « Alkoholtilsyn » til å utøve kontrollen. Når det gjelder kravet om at det skal stilles tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelse av krav på alkoholavgift, har dette medlem vanskelig for å forstå at dette krav er vesentlig mer nødvendig enn sikkerhet for at næringsdrivende generelt innbetaler merverdiavgift, noe som altså ikke blir krevet. Kravet til sikkerhet fortoner seg særlig unødvendig tatt i betraktning at det før søknaden avgjøres skal innhentes tillatelse fra politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og for sikkerhets skyld også næringsmiddeltilsynet.

       Dette medlem tar avstand fra at det skal betales søknadsgebyr. Bevillingsordningen må forutsettes å være etablert i samfunnets interesse og ikke i den enkelte søkers interesse, og bør derfor anses som en fellesutgift. Spesielt urimelig er det dersom det er meningen at gebyret knyttes til selve søknaden og ikke til tildeling av bevillingen. Dette vil medføre en ekstra økonomisk risiko for søkeren. Dersom gebyret kommer til å innebære en betydelig økonomisk belastning for dem som ønsker å etablere seg som grossister, vil det kunne virke som en etableringshindring som beskytter Vinmonopolets posisjon selv om dette har mistet sin legale enerett. En slik beskyttelse vil kunne komme til å stride mot EØS-avtalen.

       Dette medlem har merket seg at etter at alle vilkår for bevilling er oppfylt, alle opplysninger er innhentet og gebyr innbetalt, ønsker departementet en helt generell hjemmel til etter forgodtbefinnende å stille nye vilkår. Hvis disse ikke oppfylles, kan bevillingen bortfalle. Dette medlem synes en slik hjemmel virker som en unødvendig svekkelse av bevillingshaverens rettssikkerhet og påfører ham ytterligere økonomisk risiko.

       Dette medlem tar avstand fra at det i motsetning til når det gjelder andre varer, i tillegg til alkoholavgift, merverdiavgift og søknadsgebyr, skal innbetales et årlig gebyr basert på omsatt mengde. Dette medlem har merket seg at et såkalt minstegebyr skal forskuddsinnbetales, slik at bevillingshaverens økonomiske belastning og risiko økes ytterligere.

       Dette medlem antar at man må gå tilbake til den situasjon som forelå i Stortinget da EØS-avtalen skulle vedtas, hvis man skal forstå hvorfor lovforslaget har fått et slikt krampaktig reguleringspreg på et område av så beskjeden alkoholpolitisk betydning. Norsk tilslutning til EØS-avtalen krevet tre fjerdedels flertall i Stortinget, noe som forutsatte at Kristelig Folkeparti stemte for avtalen.

       Dette medlem viser til at Kristelig Folkepartis representant i komitéinnstillingen ga uttrykk for at det var en viktig forutsetning for å stemme for EØS-avtalen at også import- og engrosmonopolet kunne opprettholdes, noe som Regjeringen gikk god for var tilfellet. I Innst.S.nr.248 (1991-1992) s. 49 heter det i merknader fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti:

       Når denne forutsetning senere viste seg ikke å slå til, kunne det fremstå som en moralsk plikt for Regjeringen å strekke seg til det ytterste for å imøtekomme Kristelig Folkepartis og andre avholdskretsers reguleringsønsker ved å foreslå en mest mulig restriktiv alternativ importordning. Dette medlem vil heller ikke se bort fra at forslagets restriktive utforming kan være preget av tapt prestisje etter Regjeringens rettslige feilvurderinger.

       Dette medlem mener at enhver som tilfredsstiller krav til uklanderlig vandel avgiftsfritt skal kunne få bevilling til å drive import- og engroshandel med alkoholholdige drikker. En slik ordning vil på en tilstrekkelig måte ivareta de alkoholpolitiske hensyn som skal ivaretas i engrosomsetningen av allerede avgiftsbetalte alkoholholdige drikker. En ytterligere pedantisk og kostbar byråkratisering står ikke i forhold til de problemer som for øvrig knytter seg til produksjon, omsetning og misbruk av alkohol.

2. Ordningene i andre land

2.1 Sammendrag

       Det gis i proposisjonen en beskrivelse av de ordninger som er innført i Sverige og Finland på området. I Sverige ble som en tilpasning til EØS-avtalen de statlige monopolene for import, eksport, tilvirkning og engrossalg av brennevin, vin og sterkøl opphevet med virkning fra 1. januar 1995. Disse ordningene ble erstattet av et alkoholpolitisk begrunnet bevillingssystem som ble lagt under en ny statlig myndighet, Alkoholinspektionen, som har fått ansvaret for bevillingssystemet. Myndigheten skal behandle søknader om bevilling og utøve løpende kontroll og tilsyn m.v. med tilvirkning og engrossalg av alkoholholdig drikk.

       I Finland ble som en tilpasning til EØS-avtalen de statlige monopolene for tilvirkning, import, eksport og engrossalg av alkoholholdig drikk som inneholder mer enn 2,8 volumprosent alkohol opphevet med virkning fra 1. januar 1995. Det finske alkoholmonopolet har hatt meget omfattende rettigheter og myndighetsoppgaver som er overført til Produkttillsynscentralen, som ligger under Social- och hälsovårdsministeriet. Produkttillssynscentralen får ansvaret for et nytt, alkoholpolitisk begrunnet bevillingssystem, og for tilsyn med import, tilvirkning, engros- og detaljhandel m.v.

       Komiteen har ingen merknader til omtalen av ordningene i andre land.

3. Hovedlinjer i forslaget til ny ordning

3.1 Sammendrag

       Det gis i proposisjonen en oversikt over hovedlinjene i forslaget til ny bevillingsordning og over hvilke hensyn det er lagt vekt på ved utformingen av forslaget

       Departementet har lagt til grunn at selv om Vinmonopolets eneretter oppheves, må grossistomsetningen av alkohol fremdeles reguleres på annen måte enn det som gjelder for andre varer. Forslagets hovedformål er i størst mulig grad å ivareta de alkoholpolitiske hensyn ved å etablere alternative ordninger for regulering av alkoholomsetningen. Det vises til St.meld. nr. 17 (1987-1988), Alkohol og folkehelse, der hovedlinjene for vår nåværende alkoholpolitikk er trukket opp i. Meldingen bygger på at selv om alkohol er en lovlig vare, er det en vare som kan medføre særlige skadevirkninger av sosial og helsemessig karakter, både akuttskader og mer langsiktige skader. Det framholdes at ulike former for restriktive tiltak knyttet til etterspørsel og tilgjengelighet har vist seg som de mest effektive måter å begrense alkoholkonsumet på.

       Det uttales at en hovedlinje i departementets lovforslag er at monopolsystemet ikke oppgis uten at man samtidig innfører særskilte kontrollsystemer til erstatning for dette. Departementet vil for øvrig bemerke at det i norsk alkoholpolitikk har vært et viktig virkemiddel å begrense den private profittinteressen i alkoholomsetningen.

       Det vises ellers til at Regjeringen har nedsatt et Alkoholpolitisk utvalg som har til oppgave å vurdere om de virkemidler vi bruker i vår alkoholpolitikk er effektive nok for å møte de utfordringene vi står overfor, og om det eventuelt er nødvendig å ta helt nye virkemidler i bruk. Utvalget vil avgi sin innstilling i juni 1995.

       Departementet arbeider i tillegg med et forslag til endringer i alkoholloven på bakgrunn av de erfaringer man har høstet med loven etter at den trådte i kraft 1. januar 1990, og den utvikling man har sett på alkoholmarkedet de senere år.

       Det legges til grunn at det kontrollsystemet som innføres, bør ivareta følgende hensyn:

       Lovforslaget regulerer ikke uttømmende alle sider ved bevillings- og kontrollordningen. Departementet foreslås gitt hjemmel til å gi forskrifter på nærmere bestemte områder. Sammenhengen med alkoholloven for øvrig, samt det alminnelige prinsipp om ikke å gi for detaljerte regler i lovs form, gjør det uaktuelt å gi uttømmende regler i loven. Alternativet til forskriftshjemler er derfor at reglene utvikles gjennom praksis, noe som bl.a. innebærer at reglene ikke vil bli gjenstand for høringsbehandling. Departementet foreslår forskriftsalternativet.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke målsettingen i alkoholloven om å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære. Loven sikter videre på å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer. Det må fortsatt føres en restriktiv alkoholpolitikk knyttet til etterspørsel og tilgjengelighet.

       Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at ved opphevelse av Vinmonopolets eneretter til import, engrossalg og eksport er det etter dette flertallets oppfatning viktig å etablere alternative ordninger for regulering av alkoholomsetningen som ivaretar de alkoholpolitiske hensyn. Dette flertallet legger her vekt på reguleringer som sikrer restriksjoner i forhold til detaljomsetningen og kontrolltiltak for å hindre at det skjer lekkasjer i systemet. Dette flertallet er enig i at det innføres en bevillingsordning for tilvirkning og engrossalg av alkoholbasert drikk på strenge krav og tett oppfølgende kontroll.

       Dette flertallet mener det ut fra alkoholpolitiske hensyn må etableres en slik ordning så raskt som mulig.

       Dette flertallet merker seg at lovens bestemmelser ikke vil gi uttømmende regler på alle områder, men utfylles med forskrifter.

       Dette flertallet legger vekt på at bevillingsinnehavere gis forutsigbare rammevilkår og forutsetter at dette ivaretas gjennom forskriftene som skal være gjenstand for høringsbehandling.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til de hensyn som Regjeringen mener må ivaretas gjennom bevillingsordningen og det nye kontrollsystemet.

       Dette flertallet vil påpeke at nye aktører med en privat interesse i en ekspansjon av alkoholomsetningen, kan lede til større press på et restriktivt system og mer aktiv markedsføring og salgspågang.

       Dette flertallet ber Regjeringen følge utviklingen nøye og vurdere om de alkoholpolitiske virkemidlene kan og bør skjerpes. Dette flertallet mener at dette bør vurderes på bakgrunn av innstillingen fra Regjeringens alkoholpolitiske utvalg og i forbindelse med revisjon av alkoholloven. Innsatsen på det forebyggende området må i denne sammenheng vektlegges.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader de ulike flertall har lagt til grunn i dette kapittel.

4. Retten til engrossalg av alkoholholdig drikk

4.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett har A/S Vinmonopolet enerett til engrossalg av vin og brennevin, og tilvirkere av brennevin og vin i Norge kan bare selge sine varer til A/S Vinmonopolet. A/S Vinmonopolets enerett til engrossalg av utenlandsk øl som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, ble opphevet med virkning fra 1. januar 1994 som en tilpasning til EØS-avtalen. Engrosomsetning av øl som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, krever kommunal salgsbevilling. Ølbryggeri kan uten bevilling selge øl til annet bryggeri og til salgs- og skjenkeberettigede.

       Det foreslås at det nåværende system med salgs- og skjenkebevillinger avløses av et system med fire bevillingstyper: detaljsalgsbevilling, skjenkebevilling, engrosbevilling og tilvirkningsbevilling. Dette er angitt i forslaget til endring i § 1-4, jf. § 3-1, § 3A-1, § 4-1 og § 6-1.

       Engrosomsetningen er regulert i et nytt kapittel i loven, kapittel 3A. Det kreves en særskilt statlig bevilling for å drive engrossalg, jf. § 3A-1. Engrossalg er definert som enhver annen omsetning av alkoholholdig drikk enn detaljsalg og skjenking, jf. § 1-4 tredje ledd. Bevillingsordningen omfatter alle typer alkohol, dvs. både brennevin, vin og øl. I motsetning til det som i hovedsak gjelder for detaljsalg og skjenking, vil departementet foreslå at engrosbevillingen tildeles selve virksomheten, jf. § 3A-3. Departementet foreslår at innehavere av skjenkebevilling også skal kunne ha engrosbevilling og søke slik bevilling på linje med andre dersom de ønsker å importere. Lovforslaget innebærer at en bevilling kan omfatte én eller flere typer alkoholholdig drikk.

       Det redegjøres i proposisjonen for at det har vært uenighet mellom departementet og deler av serveringsnæringen med hensyn til om blandingsprodukter der brennevin er utspedd slik at styrken blir under 22 volumprosent alkohol, skal følge reglene for vin eller brennevin. Departementet har lagt til grunn at for at et produkt skal følge reglene for vin, må det dreie seg om et selvstendig produkt. Det skisseres ulike modeller for å foreta grensedragningen mellom vin og brennevin. Departementet fastholder sin oppfatning av hvordan loven er å forstå på dette punkt, men er kommet til at man for å unngå ytterligere misforståelser bør presisere ordlyden i § 1-3 i tråd med departementets forståelse.

       Ifølge lovforslaget vil bevillingshaveren få ansvar for at tapping skjer på forsvarlig måte. Den som allerede har engros- eller tilvirkningsbevilling må ha særskilt tillatelse av bevillingsmyndigheten for å kunne benytte andre til tapping.

       Med hensyn til bevillingsperioden foreslår departementet at bevillingene gis inntil videre, men med mulighet for å begrense bevillingsperioden dersom særlige forhold tilsier det.

       Det foreslås at grossisten bare kan selge til bevillingshavere eller eksportere varene. Grossist og tilvirker har ikke adgang til å selge direkte til forbruker. Det skal være grossistens ansvar å undersøke at kjøperen har bevilling til omsetning av den vare han ønsker å kjøpe.

       Departementet foreslår at bevillingen gis til den for hvis regning virksomheten drives, og at dette kan være både en fysisk og en juridisk person.

       Vilkårene for å få bevilling er gitt i forslagets § 3A-4. De baserer seg på objektive kriterier og tar sikte på å sikre at virksomheten drives på en forsvarlig måte, både i forhold til lovens alkoholpolitiske formål og i forhold til krav som stilles til økonomisk virksomhet på dette feltet. Det stilles krav om uklanderlig vandel. Tilfredsstillende sikkerhetsstillelse for oppfyllelse av krav på alkoholavgift er et vilkår for tildeling av bevilling, og det samme er tilfredsstillende sikring av varelageret. Det stilles endelig krav om at bevillingshaver ikke driver annen virksomhet som er uforenlig med engrossalg av alkoholholdig drikk.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, registrerer at bevillingens omfang reguleres i loven og kan omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at bevillingsordningen skal omfatte engrossalg av øl og bl.a. avløse den nåværende ordningen med kommunal salgsbevilling.

       Dette flertallet legger her vekt på hensynet til likebehandling av de alkoholholdige drikker og et enhetlig system som vil gjøre kontrollen enklere.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg behovet for en klarere presisering i loven av grensen mellom vin og brennevin. Dette vil ha betydning for bevillingene, aldersgrensene og skjenketidene.

       Dette flertallet merker seg at departementet drøfter ulike alternativer og konkluderer med at grensen trekkes ved 22 %, men at alkoholholdige drikker med lavere alkoholinnhold regnes som brennevin når den ikke har karakter av å være et selvstendig produkt. Dette samsvarer med departementets nåværende tolkning og praksis

       Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hadde helst sett at dette spørsmålet kunne vurderes i forbindelse med den bebudede revisjon av alkoholloven, men ser at det er nødvendig med en klargjøring ved innføring av bevillingsordningen for engrossalg. I nåværende situasjon vil dette flertallet gi sin tilslutning til departementets tolkning og praksis med en presisering i loven om at produkter som inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol, følger reglene for vin dersom de anses for å ha en selvstendig karakter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at departementet gis forskriftshjemmel om grensedragning og endelig avgjørelsesmyndighet i tvilsspørsmål. Flertallet ber imidlertid departementet følge utviklingen på dette området og vurdere bestemmelsene i forbindelse med revisjon av alkoholloven og øvrige forhold i denne sammenheng.

       Flertallet har registrert at en del høringsuttalelser tar til orde for tilsvarende krav om uklanderlig vandel ved tildeling av salgs- og skjenkebevillinger som nå foreslås innført ved engrosbevilling. Flertallet ber departementet vurdere dette i forbindelse med revisjonen av alkoholloven.

       Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke støtte Sosialdepartementets forståelse, slik den kommer til uttrykk i proposisjonen, av hvordan den gjeldende alkohollovens § 1-3 skal tolkes når det gjelder skillet mellom vin, annen alkoholholdig drikk og brennevin.

       Disse medlemmer viser til Ot.prp. nr. 31 (1988-1989) hvor det på side 35 heter:

       Det vises videre til at sosialkomiteen i denne sammenheng i Innst.O.nr.57 (1988-1989) på side 11 enstemmig uttalte:

       Disse medlemmer mener at det ved behandlingen av forslag til den gjeldende alkohollov ble lagt til grunn at loven skulle praktiseres i overensstemmelse med dens ordlyd, og at definisjonen av hva som var brennevin, alltid var knyttet til alkoholprosenten i den aktuelle drikk.

       Disse medlemmer viser til at dagens definisjon av grensen mellom vin, annen alkoholholdig drikk og brennevin er klart fastslått i loven og samsvarer med internasjonal praksis. Disse medlemmer kan ikke se at det er grunnlag for å endre alkohollovens § 1-3, slik departementet foreslår.

       Disse medlemmer mener at alkoholholdige drikker med likt alkoholinnhold må behandles likt i henhold til lovens grenser. Det vises til at departementet i proposisjonen på side 71 har gitt en nærmere redegjørelse for hvordan den nye grensen skal trekkes for hvilke brennevinsbaserte drikker med et alkoholinnhold under 22 volumprosent som skal følge lovens regler for brennevin eller vin. Det heter:

       Disse medlemmer mener at en slik grensedragning vil bli uhåndterlig og skape manglende forutsigbarhet. Det vil ikke bli mulig, slik departementet nå foreslår, å ha en regel som vil kreve forhåndsgodkjenning overfor alle nye importører som nå kommer i tillegg til Vinmonopolet. Hensynet til 60.000 ansatte i restaurantnæringen og kommunenes kontroll med skjenking krever også at lovens bestemmelser er klar og gir direkte beskjed om hvor grensen skal trekkes mellom vin og andre alkoholholdige drikker likt med vin på den ene side og brennevin på den annen side. Ifølge alkoholloven og forskrifter til denne er det tilstrekkelig med uaktsom overtredelse av regelverket for å bli ilagt straff. Også i denne sammenheng må det unngås at definisjonen av hva som er brennevin og hva som ikke er brennevin gjøres uklar og skjønnsmessig.

       Innføring av en regel som fører til at internasjonale blandingsdrikker som normalt inneholder 10 % alkohol skal ansees som brennevin, vil for øvrig føre til at utvalget av alkoholsvake drikker vil bli begrenset i strid med de alkoholpolitiske målsetninger om å dreie forbruket mot drikker med lavere alkoholinnhold.

       Disse medlemmer antar videre at en endring av lovens definisjon av alkoholholdige drikker under 22 volumprosent alkohol, slik at forskjellige brennevinsbaserte drikker med samme alkoholprosent blir forskjellsbehandlet, vil stride mot EØS-avtalen. I den sammenheng vises det forøvrig til at i henhold til den ordinære prislisten på Vinmonopolet pr. 1. mai 1995 er det allerede 36 likører og 13 andre brennevinsbaserte produkter med under 22 volumprosent alkohol som blir behandlet likt med vin. Videre inneholder den ordinære prislisten 46 andre produkter som er blandet med brennevin, men som har et alkoholinnhold under 22 %, og som ifølge Vinmonopolet også følger alkohollovens regler for vin. I tillegg kommer et ukjent antall produkter som befinner seg i Vinmonopolets Tilleggsutvalg. I Tilleggsutvalget pr. 1 mai 1995 finnes det totalt over 2.000 produkter. Det vil ikke bli forstått hvis enkelte av disse produktene, eller nye produkter som vil bli importert til Norge, og som alle har en alkoholprosent på under 22 plutselig skulle bli forskjellsbehandlet i fremtiden i forhold til andre med samme alkoholprosent.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at engrosbevillingen også gir rett til å tappe alkoholholdig drikk dersom det er særskilt angitt. Det må videre gis særskilt tillatelse av bevillingsmyndighetene for å kunne benytte andre til tapping.

       Dette flertallet er enig i at engros- og tilvirkningsbevilling gis inntil videre. Flertallet legger vekt på at bevillingshaver til enhver tid skal oppfylle vilkårene for å inneha bevilling og bevillingen vil gjennom kontrollordningen være gjenstand for kontinuerlig prøving.

       Flertallet merker seg at grossisten bare kan selge til bevillingsinnehavere eller eksportere varen og at grossisten har ansvaret for å undersøke at kjøperen har bevilling.

       Flertallet viser til at departementets lovforslag hjemler at innehavere av alminnelig skjenkebevilling som for enkelte anledninger får bevilling utvidet, f.eks ambulerende bevilling for skjenking av brennevin, skal kunne kjøpe dette fra grossist. Flertallet viser for øvrig til hjemmel til å gi forskrifter om bevillingshaver adgang til å benytte alkoholholdig drikk som gave, lønn eller utbytte, samt adgang til å selge slike varer til ansatte. Flertallet vil påpeke at dette må være begrenset og bare til privat forbruk.

       Flertallet støtter forslaget om at bevillingen både kan gis til en juridisk person og en fysisk person, avhengig av hvem som har det økonomiske ansvaret for driften.

       Flertallet merker seg at det i loven angis eksplisitt hvilke hensyn som er avgjørende for om en engrosbevilling kan gis.

       Flertallet slutter seg til at bevilling gis etter objektive kriterier og at vilkårene skal sikre forsvarlig drift, både i forhold til alkoholpolitiske målsettinger og forsvarlig økonomisk virksomhet.

       Flertallet merker seg at i de tilfeller at bevilling gis til et selskap skal vilkårene også stilles til personer med en dominerende innflytelse, eller personer med store økonomiske interesser i selskapet.

       I stortingsproposisjonen drøftes forholdet mellom forvaltningsavgjørelser i relasjon til den nye bevillingsordningen og avgjørelser i andre forvaltningsorganer og domstolene. Flertallet viser her til departementets vurderinger og forutsetter at de alminnelige forvaltningsmessige regler og praksis skal gjelde ved saksbehandling knyttet til bevillingsordningen.

       Flertallet legger vekt på at for å sikre likebehandling, må det stilles strenge krav til dokumentasjon fra utenlandske søkere, idet innhenting av opplysninger fra utenlandske myndigheter kan være vanskelig.

       Flertallet er enig i vilkår om at det stilles sikkerhet for alkoholavgift som ikke er betalt, der det er avgiftsfritt lager eller er innrømmet avgiftskreditt. Dette må gjelde for alle aktører og omfatte eksisterende lagre.

       Flertallet merker seg at tilfredsstillende sikring av varelageret skal være et vilkår for bevilling og at departementet ved vurdering av godkjenning vil legge vekt på at kravene til lagerhold tar hensyn til den enkelte bevillingspliktiges virksomhet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at all import skal kreve engrosbevilling og at innehavere av skjenkebevilling må søke engrosbevilling dersom de ønsker å importere. Dette flertallet vil bemerke at skjenkebevilling sier lite om man oppfyller vilkårene for å være grossist med krav om bl.a. distribusjon som hittil har vært en oppgave for A/S Vinmonopolet. En automatisk importrett innebærer også en forskjellsbehandling ved å gi fortrinnsrett for de som er etablert med en type næringsvirksomhet. En unntagelse fra den kontroll som den statlige bevillingsordningen innebærer vil heller ikke etter dette flertallets oppfatning være ønskelig.

       Dette flertallet støtter departementets vurderinger i sammenheng med krav til søker om uklanderlig vandel. Dette vil bedre kunne sikre at en får seriøse bevillingshavere. Det er viktig at kravet om uklanderlig vandel også knytter seg til annen lovgivning/regelverk som er relevant for hvordan virksomheten skal utøves, f.eks. skatte- og avgiftslovgivning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av at god vandel må tillegges vekt i tildelingen av engrosbevillingen. Disse medlemmer mener at lovovertredelser som innbefatter rusmidler, deriblant smugling og ulovlig omsetning må tillegges særlig vekt. Disse medlemmer mener at slike overtredelser må vektlegges sterkt selv om det er en tid siden lovovertredelsen har skjedd.

       Disse medlemmer er enige med departementet i at det stilles som vilkår at bevillingshaver ikke driver annen virksomhet som er uforenelig med engrossalg av alkoholholdig drikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i at det ved importbevilling skal kunne stilles slike vilkår som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av loven, men går mot at det kan stilles særlige vilkår om regnskapsførsel i alkoholloven.

       Enhver næringsvirksomhet er underlagt lovbestemte regnskapsregler etter selskaps-, regnskaps- og avgiftslovgivningen. Regnskapsreglene er slik innrettet at de skal gi uttrykk for næringsvirksomhetens tilstand, forpliktelser, varelager etc.

       Forslaget må ses i sammenheng med den generelle hjemmel i § 3A-10 om å kunne gi forskrifter om bl.a. regnskapsførsel.

       Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen ikke er gitt noen nærmere beskrivelse av hva slags regnskapsvilkår som det kan være aktuelt å stille (enten i vilkår eller i forskrift) i tillegg til de regnskapsregler som følger av den alminnelige lovgivning. I spesialmotivene heter det på s. 74 at bevillingshaver kan pålegges å ha bestemte metoder for regnskapsføring, slik at det til enhver tid er mulig å gjennomføre en effektiv kontroll av driften.

       Disse medlemmer finner at særskilte regnskapsregler i tillegg til andre lovbestemte regnskapsplikter ikke kan forsvares ut fra alkoholpolitiske eller fiskale hensyn. Dersom gjeldende regnskapsregler ikke gir de nødvendige kontrollinstrumenter, er det den alminnelige lovgivning det er noe galt med. Slike mangler er ikke påvist i lovforslaget. Disse medlemmer går derfor mot fullmakten i § 3A-1 første ledd og § 3A-10 annet ledd og vil fjerne den foreslåtte bestemmelsen i § 3 A første ledd om at det skal kunne settes « vilkår om regnskapsførsel og rutiner for distribusjon av varene ».

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-1 første ledd andre punktum lyde:

       Det kan settes slike vilkår i bevillingen som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av loven. »

       Disse medlemmer viser til at departementet uttaler at hotell- og restaurantbedrifter med alminnelig skjenkebevilling for øl og vin, men som benytter ambulerende bevilling når det gjelder brennevin, må kunne få kjøpt brennevin hos innehaver av engrosbevilling. Departementet sier (øverst side 28 i proposisjonen) at dette er fulgt opp i § 3A-2, men ordlyden i denne paragrafen er lik i proposisjonen som i høringsnotatet til tross for at det fremgår av teksten i proposisjonen at departementet har skiftet standpunkt i dette spørsmålet.

       Teksten i denne paragrafen er ikke entydig, og forholdet som departementet uttaler seg for (men som ikke kan sees å være fulgt opp i lovteksten i proposisjonen) presiseres ved det foreslåtte tillegget.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-2 nytt andre ledd lyde:

       Innehavere av alminnelig skjenkebevilling for øl og vin, som benytter ambulerende skjenkebevilling eller skjenkebevilling for enkeltanledning når det gjelder brennevin, kan kjøpe brennevin fra innehavere av engrosbevilling.

Proposisjonens forslag til andre ledd blir tredje ledd. »

       Disse medlemmer er enig i at bevilling bare kan tildeles søkere som antas ikke å ville misbruke den rett bevillingen gir og er videre enig i at dette kan søkes sikret gjennom et vandelskrav.

       Departementets forslag til formulering av vandelskravet er imidlertid meget vidtgående. Utkastet har på dette punkt, etter det disse medlemmer er kjent med, ingen parallell i lovgivningen for øvrig. Etter politiloven av 13. mars 1996 nr. 3 § 13 skal eksempelvis tjenestemann i politiet ha et « uplettet » rykte. For dommere gjelder det etter domstolsloven § 53 et krav om at disse må være « vederheftige ».

       Disse medlemmer mener det må være tilstrekkelig å kreve at bevillingshaver har utvist plettfri vandel. Disse medlemmer finner det imidlertid ut fra en rettssikkerhetsbetraktning og administrativ betraktning betenkelig om bevillingsmyndigheten gjennom egeninnhenting av opplysninger over et meget bredt felt, skal gi seg til å vurdere søkernes vandel. Det korrekte må være å vise til lov av 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering. Loven inneholder detaljerte regler om registrering av strafferettslige reaksjoner, herunder adgang for politiet i § 7 til å uttale seg om en person antas skikket til eller bør ha adgang til å utøve en virksomhet. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-4 nr. 1 lyde:

       1. Bevillingshaver, jf. § 3A-3, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist plettfri vandel og iht. uttalelse fra politiet anses skikket til å utøve virksomhet som bevillingshaver, jf. § 3A-6. »

       Disse medlemmer viser til at etter bestemmelsens § 3A-4, pkt. 3 forutsetter importbevilling at « varelageret er tilfredsstillende sikret ». Disse medlemmer mener det er naturlig at loven inneholder et slikt vilkår. Det ligger i en bevillingshavers egen interesse å sikre sitt lager mot innbrudd. Bevillingshavers forsikringsselskap vil også stille et slikt vilkår for overhodet å gi forsikringen.

       Disse medlemmer frykter likevel at de fullmakter som det er lagt opp til i bestemmelsen (se såvel de generelle motiver s. 35 som spesialmotivene s. 76 i proposisjonen), vil føre til svært byråkratiske og omfattende dokumentasjonsrutiner omkring bygningsmessige forhold som neppe kan være tilsynsmyndighetens nærmeste oppgave. Disse medlemmer kan heller ikke se at lagerets plassering skal være gjenstand for godkjenning. De fiskale hensyn bør være ivaretatt ved at det gjennom generelle lagringsforskrifter gis bestemmelse om f.eks. separering av avgiftspliktige varer.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad til kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader de ulike flertall har lagt til grunn når det gjelder regelverket om engrosomsetning av alkohol. Dette medlem er også enig i merknaden fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti under dette punkt.

5. Tilvirkningsbevilling

5.1 Sammendrag

       I tillegg til ordningen med engrosbevilling foreslås det også etablert en ordning med tilvirkningsbevilling, jf. § 6-1. Denne vil omfatte tilvirkere av såvel brennevin som øl og vin. Vilkårene for å ha og utøve tilvirkningsbevilling foreslås i hovedtrekk å være de samme som for engrosbevilling. Innehaver av tilvirkningsbevilling kan i kraft av denne også drive engrossalg for tilsvarende varer. Ordningen med produksjonsmonopol på brennevin blir videreført. Systemet bygger imidlertid på at Vinmonopolet deles slik at dette monopolet ikke er knyttet til detaljmonopolet.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil opprettholde produksjonsmonopolet på brennevin, men at selskapet som gis enerett frakobles selskapet som har enerett til detaljsalg. Det vises her til innstilling fra sosialkomiteen til St.prp. nr. 49 (1994-1995) Om deling av A/S Vinmonopolet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at tilvirkning av alkoholholdig drikk underlegges bevillingsplikt.

       Dette flertallet merker seg at tilvirkningsbevilling må tilfredsstille de samme vilkårene som for engrosbevilling og gi de samme rettighetene som engrosbevilling; en rett til å selge varene videre. Detaljsalg skal fortsatt baseres på kommunal salgsbevilling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre, peker på at det blir stadig større interesse for tilberedning og servering av tradisjonell norsk mat og drikke som ledd i opplevelsestilbud basert på genuine norske tradisjoner og lokalt særpreg, f.eks. knyttet til bygdeturisme, bygdeutvikling m.m. I den forbindelse er også servering av hjemmebrygget øl en aktuell del av konseptet.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil be om at departementet i forbindelse med revideringen av alkoholloven vurderer regler og avklaringer i forhold til tilvirkning av hjemmebrygget øl til utskjenking i egen bedrift. For øvrig vil dette flertallet vise til at vinlegging og hjemmebrygget øl til eget bruk ikke er underlagt bevillingsplikt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 6-1 siste ledd lyde:

       Bevillingsplikten gjelder ikke tilvirkning av vin og øl til eget bruk og skjenkebevillingsinnehavers tilvirkning av øl til utskjenkning i egen bedrift. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1.

6. Innførsel og utførsel

6.1 Sammendrag

       Det etableres ikke særskilte regler for import og eksport av alkoholholdige drikker, heller ingen bevillingsordning. Forutsetningen for å foreta import eller eksport er imidlertid at man har engros- eller tilvirkningsbevilling, jf. § 2-1 og § 2-2. Det å ha bevilling til detaljsalg eller skjenkebevilling gir ikke i seg selv rett til å importere.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at innførsel og utførsel av alkoholholdig drikk i næringsvirksomhet forutsetter tilvirknings- eller engrosbevilling. Når det gjelder innførsel til privat forbruk vil departementet gi nærmere forskrifter. Her legger flertallet til grunn at gjeldende bestemmelser om tollfri kvote og kvote etter reglene for forenklet tollbehandling videreføres.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil stemme mot proposisjonens forslag til § 1-5, og ber departementet fremme lovforslag om aldersgrenser dersom det anses nødvendig.

       Disse medlemmer vil peke på at når Vinmonopolets plikt til å etterkomme alle bestillinger fra hoteller og restauranter bortfaller, er det viktig at disse får anledning til fortsatt å kunne importere alkoholholdige drikkevarer selv, også uten i inneha engrosbevilling. Dette er nødvendig både for å sikre tilførsel av spesielle produkter og for å legge til rette for en reell konkurranse mellom importører.

       Disse medlemmer viser til at det regelverket som er foreslått for engrosbevillinger, på flere områder er lite tilpasset hotell- og restaurantnæringen. Det er rimelig at det settes strenge vilkår for å kunne drive import og distribusjon av alkohol i stor målestokk, men det er urimelig å pålegge hoteller og restauranter de samme restriksjoner på et varevolum som ikke vil atskille seg vesentlig fra det disse bedriftene håndterer i dag.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 2-1 første og andre ledd lyde:

       Alkoholholdig drikk må ikke innføres fra utlandet av andre enn den som har tilvirknings-, engros- eller skjenkebevilling, med mindre innførselen gjelder vareprøver etter forskrifter gitt av departementet.

       Skjenkebevillingsinnehavers adgang til import av alkoholholdig drikk gjelder kun til utskjenkning i egen bedrift.

       Nåværende andre ledd blir tredje ledd. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader under kap. 1.

7. Saksbehandlingen

7.1 Sammendrag

       § 3A-5 regulerer hva søknaden skal inneholde. For å sikre seg at vilkårene for å gi bevilling er oppfylt, skal relevante opplysninger gis i søknaden.

       Bevillings- og kontrollmyndighetens virksomhet er forutsatt å skulle være selvfinansierende, dels gjennom et søknadsgebyr, jf. § 3A-5, dels gjennom et bevillingsgebyr, § 3A-11. Søknadsgebyret foreslås å være en fast sum.

       For å kontrollere opplysningene i søknaden er andre offentlige myndigheter pålagt en opplysningsplikt etter pålegg fra bevillingsmyndigheten, jf. § 3A-7. Videre kreves det uttalelser fra visse offentlige myndigheter, jf. § 3A-6.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at opplysninger om forhold knyttet til vilkårene for bevilling skal foreligge før bevilling kan gis og at søker pålegges ansvaret for at alle opplysninger fremkommer. Bevillingsmyndighetens oppgaver blir i hovedsak å kontrollere at opplysningene er riktige og flertallet støtter i denne sammenheng opplysningsplikt for andre offentlige organer etter forespørsel.

       Flertallet mener det rutinemessig bør innhentes uttalelser fra andre offentlige etater som det fremgår av forslaget. Flertallet vil igjen legge vekt på likebehandling av innenlandske og utenlandske søkere med hensyn til dokumentasjon og etterprøving.

       Flertallet merker seg at det ved søknad om bevilling skal betales et søknadsgebyr for alle bevillingssøkere, som fastsettes slik at de offentliges utgifter ved søknadsbehandlingen dekkes.

       Flertallet viser til kap. 16 Overgangsordninger om at eksisterende virksomheter som omfattes av bevillingsordningen gis automatisk bevilling og ikke vil bli pålagt søknadsgebyr. Flertallet merker seg videre at departementet i forskriftene kan gi regler om søknadsgebyret som innebærer at det ikke betales fullt gebyr for søknader der bevillingshaver allerede innehar en type engrosbevilling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også be departementet vurdere om en differensiering også bør gjelde med hensyn til virksomhetens omfang, f.eks. antall lagre. Det skal imidlertid påpekes at gebyrbestemmelsene bør være klare og objektive.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at det er urimelig overfor små og mellomstore bedrifter at disse må betale det samme søknadsgebyret som store bedrifter som f.eks. Vinmonopolets fradelte importdel. Særlig for hoteller og restauranter vil dette slå urimelig ut dersom de ikke får anledning til å drive import i kraft av sin skjenkebevilling.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-5 første ledd første punktum lyde:

       Søknaden skal være skriftlig og være ledsaget av et søknadsgebyr som graderes etter størrelsen på søkerens virksomhet. »

       Disse medlemmer viser til sine merknader til vandelskravet i utkastet § 3A-4 nr. 1. Man kan ikke se at det skal være behov for å innhente særskilt uttalelse fra avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet. Det relevante vandelskrav vil etter disse medlemmers oppfatning fremgå av politiattest og uttalelse fra politimyndighet om bevillingssøkers skikkethet for virksomheten. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-6 lyde:

       Før søknad avgjøres, skal det innhentes uttalelse fra politiet. »

       Disse medlemmer vil under henvisning til sine merknader til forslagets § 3A-4 og § 3A-6 anføre at de nevnte myndigheter ikke skal ha særskilt opplysningsplikt i saker om bevilling. Relevante opplysninger vil tilflyte bevillingsmyndigheten gjennom uttalelse som hjemlet i mindretallets forslag til § 3A-6. Disse medlemmer kan ikke se tilstrekkelig grunn til at det skal avgis andre opplysninger enn de som er politimessig registrert. I den utstrekning bevillingshaver skulle komme under mistanke om å misbruke sin bevilling til å dekke over ulovlig virksomhet, vil dette være gjenstand for sedvanlig strafferettslig etterforskning og forfølgning, med de konsekvenser dette vil få for bevillingen.

       Disse medlemmer vil derfor stemme imot proposisjonens forslag til § 3A-7.

       Disse medlemmer er uenig i at bevillingshaver skal kunne pålegges et objektivt ansvar for at distribusjonen av varer skjer i betryggende former og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av loven også når distribusjonen er overlatt til andre. Det er ingen saklig begrunnelse for hvorfor bevillingshaver skal måtte eksponeres for å tape bevillingen dersom det skjer et mislighold hos en kontraktshjelper i transportkjeden. Dette kan bare komme på tale dersom bevillingshaver har vært uaktsom med hensyn til sitt valg av kontraktshjelper.

       Disse medlemmer vil derfor stemme imot proposisjonens forslag til § 3A-8 andre ledd siste punktum.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader de ulike flertall har lagt til grunn for saksbehandlingen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser under dette punkt til sine merknader under kap. 1.

8. Om utøvelse og kontroll av bevillingen

8.1 Sammendrag

       I § 3A-8 gis det regler om utøvelsen av bevillingen. Det forutsettes at virksomheten drives slik at vilkårene for å inneha bevilling til enhver tid er til stede og for øvrig utøves på en forsvarlig måte. For å sikre god kontroll med flyten av alkoholholdige drikkevarer, foreslås det at bevillingshaver skal være pålagt ansvaret for at alle sider av virksomheten skjer i forsvarlige former, selv om bevillingshaver velger å kjøpe tjenester av andre og således ikke har direkte kontroll over utøvelsen. Overtredelse av regelverket kan medføre inndraging av bevillingen selv om bevillingsinnehaveren har satt sider av virksomheten bort til andre og ikke subjektivt kan klandres for at regelverket er overtrådt.

       Det pålegges bevillingshaver å melde fra før bevillingen tas i bruk, ved endringer i driften, virksomhetens omfang m.v. Endringer når det gjelder lagerlokaler eller tapperi, må godkjennes, mens overdragelse av virksomheten i utgangspunktet krever ny bevilling, jf. § 3A-9.

       Det understrekes i proposisjonen at det er viktig at det føres løpende kontroll med hvordan engrosvirksomheten drives. Det er gitt regler for dette i § 3A-10. Det forutsettes en tett oppfølging. Lovforslaget legger bevillings- og kontrollmyndigheten til departementet. Det tas imidlertid sikte på å opprette et særskilt organ til å administrere ordningen uten at en har funnet det nødvendig å lovfeste dette.

       Det foreslås en bestemmelse som pålegger plikt til å betale bevillingsgebyr for utøvelsen av engros- eller tilvirkningsbevillingen, jf. § 3A-11. Beregningen av gebyret knyttes til den omsatte mengde alkoholholdig drikk, differensiert etter alkoholtype.

8.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det ut fra hensyn til kontroll av vilkårene for bevilling, skal pålegges bevillingshaver meldeplikt for endringer i driften. Det er en forutsetning ved utøvelsen av bevillingen at vilkårene er oppfylt til enhver tid. Flertallet merker seg at skifte eller overdragelse til nye eiere behandles som ny søknad, mens skifte av lokaler og utvidelse skal godkjennes.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at ny eier ved salgs- og skjenkevirksomhet kan utøve virksomheten i en periode på tre måneder inntil bevilling foreligger. Departementet foreslår at dette ikke skal gjelde for engrossalg med bakgrunn i de strenge vilkår som stilles til slik drift. Samtidig foreslår departementet at et konkursbo eller dødsbo har rett til å fortsette driften i inntil ett år.

       Dette flertallet er enig i at vilkårene for engrossalg skal være oppfylt ved utøvelse av bevillingen, og at oppfyllelse av kravene her har større betydning for kontroll og omfang av avgiftsbetaling enn ved salgs- og skjenkebevilling. Samtidig må det legges vekt på stabilitet i en overdragelsessituasjon ved overgangsregler.

       Dette flertallet mener at det videre bør være mest mulig samsvarende regler innenfor en type bevilling.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil derfor foreslå at det gis en rett til drift inntil tre måneder for engrosbevilling ved overdragelse, konkursbo eller dødsbo. Foreligger ikke ny bevilling innen tre måneder, må virksomheten opphøre.

       Disse medlemmer ber departementet vurdere dette på nytt i forbindelse med revisjon av alkoholloven, også med vurdering av periodens lengde for salgs- og skjenkebevilling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at dersom Stortinget vedtar at hoteller og restauranter må ha engrosbevilling, vil slike bedrifter straks miste importadgangen dersom det foregår et eierskifte. Det foreslåtte tillegget er lite tilpasset hotell- og restaurantnæringen hvor eierskifter er mer vanlig enn i mesteparten av det øvrige næringsliv. Derfor bør den generelle regelen i alkoholloven om at man kan drive på gammel bevilling i tre måneder også gjelde engrosbevillinger. Disse medlemmer vil foreslå at det gis en rett til drift inntil tre måneder for engrosbevilling ved overdragelse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil ikke gå inn for proposisjonens forslag til § 1-10 nytt annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil videre fremme følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-11 lyde:

       Går bevillingshaveren konkurs eller dør, har boet rett til å fortsette virksomheten på den tidligere bevillingen i 3 måneder dersom bevillingsmyndigheten underrettes om det. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at ny eier ved salgs- og skjenkevirksomhet må ha bevilling før salgs- og skjenkevirksomheten kan utøves. Det samme skal gjelde for konkursbo. Ved dødsbo skal skjenkevirksomheten kunne utøves i en periode på inntil tre måneder. Foreligger ikke ny bevilling innen tre måneder må virksomheten opphøre.

       Disse medlemmer mener at tilvirking og engrossalgsvirksomheten skal ha de samme bestemmelser ved at det må foreligge ny bevilling ved eierskifter og konkursbo før virksomheten kan tas opp. Ved dødsbo skal ny bevilling foreligge innen tre måneder ellers opphører virksomheten.

       Disse medlemmer mener man må være restriktiv ved bevillingsbehandling og håndheving, og ber departementet komme med nærmere vurderinger av bevillingsperiodenes lengde i forbindelse med revisjon av alkoholloven.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-10 lyde:

       Dersom bevillingshaveren overdrar virksomheten, kan virksomheten ikke fortsette før ny eier har fått bevilling. »

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-11 lyde:

       Går bevillingshaveren konkurs, kan boet eller ny eier ikke fortsette virksomheten før ny bevilling er gitt.

       Dersom bevillingshaveren dør, kan boet fortsette virksomheten på den tildligere bevilling i inntil 3 måneder. Foreligger ikke ny bevilling innen 3 måneder, må virksomheten opphøre. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at grossisten er ansvarlig for varen fra den kommer til landet og til den er levert til annen bevillingshaver. Dette innebærer et ansvar for alle deler av virksomheten som overlates til andre, f.eks. distribusjon og tapping.

       Flertallet vil bemerke at tollvesenet bl.a. skal ha ansvaret for innkreving av alkoholavgiften og kontroll med krav om sikkerhetsstillelse.

       Flertallet merker seg at det kan stilles vilkår i bevillingsvedtaket som ikke fremgår direkte av loven, men som er nødvendige for å sikre en forsvarlig drift i forhold til lovens intensjoner.

       Av hensyn til forutsigbarhet må det ikke stilles nye vilkår eller endre eksisterende vilkår uten at det foreligger særlige grunner. Flertallet merker seg at dette kan skje for å sikre at bevillingen utøves slik loven krever og der nye vilkår kan være et alternativ til inndragning av bevillingen.

       Flertallet gir sin tilslutning til innføring av et gebyr for utøvelse av engros- og tilvirkningsbevilling. Bevillingsgebyret skal sammen med søknadsgebyret dekke de offentliges utgifter med søknadsbehandling og kontroll av bevillingene som helhet.

       Flertallet merker seg i denne omgang at det skal være et minstegebyr for innehavere av engros- eller tilvirkningsbevilling, at øvrig gebyr skal beregnes på grunnlag av omsatt mengde alkoholholdige varer og at bevillingsgebyret differensieres etter alkoholtype. Flertallet viser til at det foreslås en forskriftshjemmel om beregning og innbetaling av gebyret.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til sine merknader i St.prp. nr. 55 (1994-1995) vedrørende opprettelse av Alkoholtilsynet. Dette flertallet er enig i at bevillings- og kontrollsystemet skal være selvfinansierende. Videre mener disse medlemmer at bevillings- og kontrollvirksomheten må ha et tett og godt samarbeid med andre offentlige myndigheter for at systemet skal fungere.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til og er enig i at bestemmelsen oppstiller visse melderutiner i forbindelse med utøvelse av virksomheten. Lovforslaget foreskriver imidlertid meldeplikt dersom virksomhetens omfang endres vesentlig, og om andre forhold som har betydning for kontrollen med virksomheten.

       Disse medlemmer mener denne del av meldeplikten er svært upresis. Det blir vanskelig å vite når meldeplikten inntrer.

       Disse medlemmer kan heller ikke se den alkoholpolitiske og fiskale saklige begrunnelse for plikt til å melde om f.eks. omsetningsøkninger i bedriften. Slike forhold vil bli reflektert i foretakets regnskapet og rapportert gjennom plikten til å avgi regnskaper til Regnskapsregisteret i Brønnøysund. Disse medlemmer går derfor mot siste punktum i § 3A-9 første ledd.

       Disse medlemmer mener at endring av et lagers innretning ikke kan være meldepliktig, og kan heller ikke se noen alkoholpolitiske begrunnelse for at endring av et tapperis innretning skal meldes.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-9 andre ledd lyde:

       Endring av lagersted eller sted for tapping skal meldes til bevillingsmyndigheten. »

       Disse medlemmer viser til at de går mot opprettelse av et eget Alkoholtilsyn. Disse medlemmer mener deler av kontrollen med engrosbevillinger bør delegeres til Toll- og avgiftsdirektoratet.

       Disse medlemmer viser til at de i § 3 A-1 går mot særskilte vilkår om regnskapsførsel og går derfor også mot forskriftshjemmelen i § 3A-10 andre ledd andre punktum.

       Disse medlemmer kan ikke slutte seg til forslaget om et årlig bevillingsgebyr. Eventuelle merutgifter i forbindelse med kontrollen av engrossalg bør kunne dekkes innenfor de ordinære alkoholavgiftene.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis merknader vedrørende eierskifte og konkurs.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser under dette punkt til sine merknader under kap. 1.

9. Inndragning av bevillingen

9.1 Sammendrag

       I § 3A-12 er det gitt regler om inndragning av bevillingen. Disse knytter an til vilkårene for å få og utøve bevillingen. Departementet foreslår at bevillingen skal kunne inndras når bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven, eller annen lovgivning som har sammenheng med lovens formål. Bevillingen skal også kunne inndras når bevillingshaver ikke lenger fyller vilkåret i § 3A-4 nr. 1 om uklanderlig vandel i forhold til lovgivning som har betydning for hvordan virksomheten utøves, jf. lovutkastets § 3A-12 første ledd. Departementet peker videre på at inndragning ikke er en straffereaksjon. Det er heller ingen forutsetning for inndragning at det foreligger et straffbart forhold. Det foreslås at bevillingen kan inndras for alltid, eller for en i inndragningsvedtaket nærmere bestemt periode. Når bevillingen ikke lenger utøves, foreslås det at den skal inndras.

9.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at bevillingen kan inndras når bevillingshaver ikke oppfyller vilkårene for å utøve engros- eller tilvirkningsvirksomhet. I det ligger også forpliktelser etter alkoholloven eller annen lovgivning som har betydning for forsvarlig drift etter lovens intensjon.

       Flertallet er enig i at inndragning kan skje for alltid eller for en lengre eller kortere periode.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at bevillingen skal inndras når den ikke lenger benyttes, forstått dithen at salgsvirksomheten er opphørt.

       Dette flertallet vil påpeke at inndragning normalt ikke kan skje uten forutgående kontakt med bevillingshaver.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de går mot forslaget om at de som har skjenkebevilling, også må søke engrosbevilling. Dersom forslaget likevel blir vedtatt, vil disse medlemmer gå mot proposisjonens forslag til § 3A-12 siste ledd. Disse medlemmer vil peke på at dersom hoteller og restauranter må ha engrosbevilling, vil en slik formulering kunne føre til at slike bedrifter som bare leilighetsvis benytter seg av adgangen til å drive import selv, blir fratatt bevillingen.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader de ulike flertall har lagt til grunn vedrørende inndragning av bevilling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser under dette punkt til sine merknader under kap. 1.

10. Merking

10.1 Sammendrag

       For å sikre innkrevingen av alkoholavgiftene er det utarbeidet forslag til særskilte regler om merking i § 3A-13. Disse reglene kan også bidra til å avdekke uregistrert alkoholomsetning. Departementet foreslår at den praktiske utformingen og gjennomføringen av merkingssystemet kan gis i forskrifter, herunder at det åpnes adgang til å vurdere om merkeplikten skal omfatte alle typer alkoholholdig drikk.

10.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at det innføres merkeplikt for alkoholholdig drikk, men at det vurderes hvorvidt systemet bør innføres for alle typer. Flertallet registrerer at behovet er mindre og de praktiske konsekvensene større for øl sammenlignet med andre drikker, som tilsier at en først gjør dette gjeldende for vin og brennevin.

       Flertallet legger i likhet med mange av høringsinstansene vekt på at merkeplikt vil sikre mot useriøse aktører og ulovlig omsetning av alkohol.

       Flertallet har merket seg uttalelser om at den danske ordningen for merking kan være hensiktsmessig for norske forhold.

       Komiteens medlemmer fra Høyre går mot krav om spesiell merking av flasker og vil stemme mot proposisjonens forslag til § 3A-13. Et slikt krav vil representere et unødvendig tungvint fordyrende ledd og kan virke som en konkurransefordel for Vinmonopolet. Dessuten er det grunn til å frykte at ordningen lett kan omgås.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader flertallet har om merkeplikt for alkoholholdig drikk, men mener slik merking også bør gjøres gjeldende for øl.

11. Bryggerienes salgsrett, formidlingssalg av øl, agentvirksomhet

11.1 Sammendrag

       Bryggerier har i medhold av alkoholloven § 6-3 første ledd rett til å selge øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent direkte til forbruker uten kommunal salgsbevilling. Dette gir bryggeriet adgang til å ha ølutsalg uten bevilling enten knyttet til produksjonsstedet eller hovedkontoret. I den nye alkoholloven av 1989 ble kommunene gitt adgang til å avskjære slikt salg ved å nedlegge forbud mot dette.

       Retten til direkte utsalg fra bryggeri uten bevilling danner det rettslige fundament for en virksomhet som fortsatt har en viss betydning, nemlig formidlingssalg av øl. I medhold av § 6-4 kan enhver handlende, samt bryggeriagenter, formidle bestillinger av øl mellom forbrukere og bryggerier uten å ha noen spesiell bevilling for dette, med mindre kommunen har forbudt det. Denne virksomheten er nærmere regulert i forskrifter.

       Departementet bemerker at alt salg av øl til forbruker i utgangspunktet forutsetter kommunal salgsbevilling, og at ordningene med direkte salgsrett uten bevilling og formidlingssalg av øl til forbruker representerer unntak fra dette utgangspunktet. Felles for disse ordningene er at kommunestyret har adgang til å nedlegge forbud mot salg til forbruker. Situasjonen i dag er derfor at bryggeriutsalgene kan drives både med og uten bevilling. Ut fra behovet for en klargjøring på dette området går departementet inn for at ordningen erstattes med en ordinær kommunal bevilling til salg. Departementet foreslår således at bryggerienes rett til salg uten bevilling til forbruker samt formidlingssalget oppheves, ved at §§ 6-3 og 6-4 oppheves.

11.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at bryggeriene kan selge til forbruker uten bevilling fra utsalg knyttet til produksjonssted eller hovedkontor så fremt kommunen ikke har nedlagt forbud mot dette.

       Flertallet mener at alt salg til forbruker bør forutsette bevilling og er enig i at bryggerienes direkte salgsrett erstattes med en ordinær kommunal salgsbevilling. Det vises til at bryggerier med utsalg utenfor produksjonssted eller hovedkontor også i dag skal ha kommunal bevilling.

       Formidlingssalg av øl mellom bryggeri og forbruker skjer i dag uten bevilling, med mindre kommunen har forbudt det. Med bakgrunn i synspunktene knyttet til bryggerienes direkte salgsrett er også flertallet enig i at adgangen til formidlingssalg oppheves.

       Flertallet vil påpeke at ordningen har begrenset betydning, og likebehandling mellom innenlandske og utenlandske bryggerier vil kunne innebære en åpning for import utenom de vanlige kanalene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har forståelse for at hensynet til kommunalt selvstyre taler for å gi kommunestyret adgang til å nekte utsalg av øl. For å imøtekomme kommunestyrets rett til å « tørrlegge » en kommune, og samtidig sikre seg mot diskriminering av produsenter, vil disse medlemmer støtte Regjeringens forslag, men samtidig foreslå et tillegg: Dersom kommunestyret først åpner for salg av øl i kommunen, skal også bryggeriet som er hjemmehørende i kommunen, ha rett til å selge øl fra sitt område.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 andre ledd nytt tredje punktum lyde:

       Dersom det gis bevilling for salg av annet øl enn sterkøl i en kommune, kan slik bevilling ikke nektes for tilvirkers direkte salg av øl i tilknytning til tilvirkningsanlegg. »

       Disse medlemmer viser til at formidlingssalget er muligheten til å bestille øl fra bryggeriene, og la en med handelsrett stå for utlevering og oppgjør. Formidlingssalgets viktigste konsekvens er at alle, uansett om du bor i en kommune med eget bryggeri eller ikke, skal kunne bestille øl fra bryggeriet, hos en med handelsrett.

       Dersom denne ordningen fjernes vil følgende kunne skje: Forbrukeren kan fortsatt bestille øl direkte fra et bryggeri med salgsrett og få varene tilsendt (f.eks. pr. tog). Det vil imidlertid ikke være tillatt å la den lokale kjøpmann ta opp bestilling og få varene tilsendt.

       Disse medlemmer mener at departementets forslag ikke vil gi vesentlig alkoholpolitisk effekt. Det vil imidlertid være diskriminerende overfor befolkningen i distriktene da det vil være forbrukerens bomessige nærhet til bryggeriet som avgjør hvor komplisert bestilling av øl skal være.

       For befolkningen i 26 kommuner i Norge er dette en hensiktsmessig måte å bestille øl på. Disse medlemmer kan ikke se at det er gitt gode argumenter for et lovforslag som kan medføre at bestilling av øl må skje enkeltvis av forbrukerne, istedenfor samlet gjennom den lokale kjøpmann og fremmer derfor følgende forslag

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 nytt tredje ledd lyde:

       Formidlingssalg av øl fra tilvirker til forbruker er tillatt uten kommunal bevilling.

       Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader flertallet har lagt til grunn i dette kapittel.

12. Avgiftssystemet og avgiftsinnkrevingen

12.1 Sammendrag

       Det gis i proposisjonen en oversikt over avgiftssystemet og avgiftsinnkrevingen. Alkoholavgiftene innkreves i dag gjennom Vinmonopolet når det gjelder brennevin, vin og sterkøl til forbruker. Opphevelsen av Vinmonopolets eneretter vil medføre vesentlige endringer for avgiftsinnkrevingen. I en skisse til nytt avgiftssystem framholder departementet at avgiftsoppkrevingen og kontrollen knyttet til dette bør legges til tollvesenet, i samsvar med det som gjelder for øvrige særavgifter. Det legges opp til at avgiftsplikten oppstår så tidlig som mulig i omsetningskjeden.

       Ifølge lovforslaget i proposisjonen vil det fortsatt bli tillatt at private tar med seg alkohol som reisegods, og det foreslås heller ingen endringer i reglene om avgiftsfrie kvoter eller vilkårene for å kunne ta med seg dette til Norge. Det vil bli vurdert nærmere hvor stor kvote reisende kan ta med seg av alkohol til Norge utover den avgiftsfrie kvoten mot at det betales avgift til tollvesenet i forbindelse med grensepassering.

       De endringer i omsetningssystemet for alkohol som er foreslått i proposisjonen, nødvendiggjør ingen endringer i alkoholavgiftene. Avgiftssatsene og avgiftsstrukturen foreslås således ikke endret.

12.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at endringene som foreslås i alkoholloven og delingen av A/S Vinmonopolet nødvendiggjør nye bestemmelser for avgiftsoppkrevingen.

       Flertallet slutter seg til at avgiftsoppkrevingen og kontrollen knyttet til dette legges til tollvesenet, i samsvar med det som gjelder for de øvrige særavgiftene.

       Flertallet er enig i at avgiftsplikten inntrer så tidlig som mulig i omsetningskjeden, og som hovedregel ved innførsel eller tilvirkning her i landet. Ved registrering som avgiftsinnbetaler hos tollvesenet oppstår avgiftsplikten først ved uttak/levering fra disse lagrene, men da med krav om sikkerhetsstillelse for nærmere fastsatt avgiftsbeløp.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader flertallet har lagt til grunn vedrørende avgiftsinnkreving og avgiftssystem.

13. Konsekvenser for a/s vinmonopolet

13.1 Sammendrag

       Et forslag til prinsippskisse for deling av A/S Vinmonopolet er lagt fram for Stortinget i en egen stortingsproposisjon (St.prp. nr. 49 (1994-1995)) samtidig med Ot.prp. nr. 51 (1994-1995) . Departementet bemerker at detaljmonopolet i utgangspunktet skal drive sin virksomhet innenfor de samme rammebetingelsene som tidligere, og at systemet med like priser over hele landet vil bli opprettholdt. For å understreke detaljmonopolets nøytrale stilling i forhold til produkter og leverandører, foreslås det at det i § 3-1 nytt femte ledd uttrykkelig fastslår at A/S Vinmonopolet ikke skal forskjellsbehandle leverandører og produkter på grunn av nasjonalitet eller opprinnelsesland.

13.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser her til stortingsproposisjonen om deling av A/S Vinmonopolet hvor detaljmonopolet skilles ut i et eget selskap. Det forutsettes at dette selskapet ikke kan ha tilvirknings- og engrosbevilling.

       Flertallet vil understreke betydningen av at det ikke skjer en sammenblanding mellom detaljmonopolet og virksomhet som skal konkurrere med andre private aktører på engrosmarkedet som følge av opphevelse av eneretten på import av vin og brennevin.

       Flertallet legger vekt på at systemet med like priser over hele landet skal opprettholdes for detaljmonopolet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det for å sikre et tilfredsstillende vareutvalg i alle utsalg er viktig at grossistene, som har ansvar for distribusjon, i avtale med detaljmonopolet kan pålegges å levere produktene til detaljutsalgene uavhengig av geografisk beliggenhet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil ut fra samme hensyn opprettholde dagens ordning med et tilleggsutvalg i tillegg til testutvalget. Likebehandling av leverandører og produkter til detaljmonopolet er etter flertallets mening viktig og innkjøp og prisfastsettelse skal skje innenfor et åpent og kontrollerbart system. Flertallet merker seg at detaljmonopolet skal benytte samme pris overfor forbrukere og skjenkesteder og at rabatter ikke skal inngå.

       Flertallet registrerer at spesialbestillinger fra forbrukere opprettholdes, forutsatt at produktet kan skaffes gjennom grossistene. Med etablering av flere aktører med engrosvirksomhet og behovet for detaljmonopolet til å ivareta forretningsmessige vilkår tilpasset etterspørselen, bør fortsatt ikke monopolet pliktes til å oppta ethvert produkt som leverandør ønsker solgt.

       Flertallet mener at detaljmonopolet gjennom sin årlige markeds- og produktplan vil ivareta behovet for å initiere omsetning av ulike vareslag.

       Flertallet merker seg at omsetning av sprit til tekniske formål ikke omfattes av EØS-avtalen og at eneretten på dette området opprettholdes.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader flertallet har lagt til grunn i dette kapittel.

14. Forholdet til EØS-avtalen

14.1 Sammendrag

       Det gis i proposisjonen en vurdering av forslaget i forhold til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det vises bl.a. til at EØS-avtalens artikkel 11 bestemmer at kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene; at artikkel 12 har en tilsvarende bestemmelse for eksportrestriksjoner og at artikkel 116 handler om avtalepartenes plikt til å sikre at statlige handelsmonopoler blir tilpasset slik at det ikke forekommer forskjellsbehandling av statsborgere fra EU's medlemsland og EFTA-landene når det gjelder vilkårene for forsyning og avsetning.

       De lovendringene som er foreslått i proposisjonen medfører at de enerettene som ESA i sin uttalelse erklærer er i strid med EØS-avtalens artikler 11, 12 og 16, nemlig enerettene til import, eksport og engrosomsetning av vin og brennevin, vil opphøre. I stedet innføres en bevillingsordning som skal ivareta det nødvendige behovet for kontroll. Regjeringen legger til grunn at det etableres et nytt omsetningssystem for alkoholholdige drikkevarer i Norge som er i tråd med de forutsetninger som ligger i den grunngitte uttalelsen fra EFTA's overvåkingsorgan (ESA) av 30. desember 1994.

14.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til kap. 1 og bakgrunnen for proposisjonen og de endringer som foreslås med hensyn til ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikke m.v.

       Flertallet er enig i at et strengt bevillingssystem er nødvendig både ut fra alkoholpolitiske og avgiftsmessige hensyn og at alkoholholdig drikk ikke skal behandles som en hvilken som helst vare.

       Flertallet vil i denne sammenheng også påpeke at det ikke skal ytes statlig støtte til detalj- og produksjonsmonopolet som opprettholdes.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, legger vekt på at det etableres et omsetningssystem for alkoholholdige drikkevarer som tilfredsstiller de forutsetninger som ligger i uttalelsen fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og som gir en helhetlig ordning som likebehandler innenlandske og utenlandske leverandører.

       Dette flertallet merker seg at verken ESA eller EFTA-domstolen bestrider retten til å opprettholde restriksjoner på omsetningen basert på helse- og sosialpolitiske hensyn.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener den foreslåtte bevillingsordning ivaretar disse hensyn med strenge krav for omsetning innenfor kontrollerte og betryggende former uten å forskjellsbehandle på grunnlag av nasjonalitet.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1.

15. Økonomiske og administrative konsekvenser

15.1 Sammendrag

       Under drøftingen av de økonomiske og administrative konsekvensene av en ny bevillingsordning påpekes det at avviklingen av import-, eksport- og engrosmonopolet på vin og brennevin forutsetter oppbygging av et eget kontrollapparat. Departementet legger til grunn at det opprettes et eget direktorat for å administrere ordningen. Forslag om opprettelse av et slikt direktorat - Alkoholtilsynet - som skal behandle søknader om engros- og tilvirkningsbevilling og utøver kontroll med disse, er fremmet i en egen stortingsproposisjon (St.prp. nr. 55 (1994-1995)).

       Også toll- og avgiftsmyndighetene vil få utvidede oppgaver. I tillegg vil Sosial- og helsedepartementet få nye oppgaver, idet store deler av omsetningssystemet nå må styres på en annen og mer formell måte enn tidligere.

       Det påpekes at kommunene vil få en viss, men beskjeden avlastning ved at de ikke lenger skal behandle søknader om bevilling for engrossalg av øl.

       Departementet anser at det er realistisk å regne med at kostnadene ved det nye systemet vil ligge i størrelsesorden 20-30 mill. kroner pr. år. Systemet er tenkt å være selvfinansiert ved hjelp av søknadsgebyr og bevillingsgebyr. Søknadsgebyret foreslås å være et fast beløp pr. enhet knyttet til kostnadene ved å behandle søknaden. Bevillingsgebyrene skal dekke utgiftene til kontroll med utøvelsen av bevillingene, og er foreslått knyttet til omsatt mengde av alkoholholdig drikk pr. bevillingshaver.

       Kravet om merking vil påføre de næringsdrivende en utgift. Det påpekes at dette må veies opp mot de kontrolloppgaver som inndrivingen av de rundt 6 mrd. kroner som statens inntekter av alkoholavgiftene representerer, og den kontrollfunksjon en slik merking vil kunne ha i forhold til f.eks. smugling.

15.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til sine merknader under tidligere kapitler i denne innstillingen og merknader og forslag til St.prp. nr. 55 (1994-1995).

       Flertallet mener at de oppgavene som var tiltenkt det nye alkoholtilsynet, legges til Rusmiddeldirektoratet, og at Tolldirektoratet ivaretar ansvaret for innkreving av alkoholavgiften og kontrolloppgavene knyttet til dette.

       Flertallet forutsetter at den organiseringen av bevillings- og kontrollmyndigheten som flertallet går inn for, skal være selvfinansierende ved at det skal være en sammenheng mellom utgiftene og inntektene fra gebyrene.

       Flertallet viser for øvrig til merknader i forbindelse med innføring av søknads- og bevillingsgebyr og gjennomføring av merkeplikt for alkoholholdige drikker.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til sine merknader under tidligere kapitler i denne innstillingen og merknader og forslag til St.prp. nr. 55 (1994-1995) der disse medlemmer går imot etableringen av et alkoholtilsyn.

       Disse medlemmer mener at de oppgavene som er tiltenkt det nye alkoholtilsynet, og som er omtalt i denne innstillingen, meget godt vil bli ivaretatt ved at de overføres til Tolldirektoratet.

16. Overgangsordninger

16.1 Sammendrag

       Det eksisterer i dag en rekke aktører på den del av markedet for alkohol som de foreslåtte reglene vil omfatte. Det påpekes at dersom man lar hele lovendringen tre i kraft samtidig med at Alkoholtilsynet starter søknadsbehandlingen, uten at det etableres overgangsordninger for etablerte aktører, vil dette avskjære disse aktørene fra å utøve sin virksomhet inntil søknaden er behandlet. Det drøftes ulike måter å løse dette overgangsproblemet på. Departementet foreslår at det gis adgang til delt ikrafttredelse av lovendringens bestemmelser.

16.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at den nye omsetningsordningen for alkoholholdige drikker bør tre i kraft så raskt som mulig. Endringene vil påvirke de eksisterende aktører og flertallet mener det er viktig at deres virksomhet gis tilfredsstillende vilkår i overgangsordninger.

       Flertallet er enig i at de etablerte aktørene får en automatisk bevilling kombinert med en frist på seks måneder til å sørge for at lovens vilkår for bevilling er oppfylt.

       Flertallet merker seg at overgangsreglene bare vil gjelde for den virksomhet som blir omfattet av bevillingsordningen og at skjæringstidspunktet for å påberope seg eksisterende virksomhet settes til lovens vedtakelse.

       For å unngå spekulasjoner om favorisering, slutter flertallet seg til at produksjons- og grossistdelen som skilles ut fra A/S Vinmonopolet ikke gis en automatisk bevilling, men at det settes en særlig frist til å sende inn søknad om bevilling. Inntil søknaden er behandlet kan virksomheten drives videre.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader flertallet har lagt til grunn i dette kapittel.

17. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

Forslag 1

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-11 lyde:

       Går bevillingshaveren konkurs eller dør, har boet rett til å fortsette virksomheten på den tidligere bevillingen i 3 måneder dersom bevillingsmyndigheten underrettes om det.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-10 lyde:

       Dersom bevillingshaveren overdrar virksomheten, kan virksomheten ikke fortsette før ny eier har fått bevilling.

Forslag 3

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-11 lyde:

       Går bevillingshaveren konkurs, kan boet eller ny eier ikke fortsette virksomheten før ny bevilling er gitt.

       Dersom bevillingshaveren dør, kan boet fortsette virksomheten på den tildligere bevilling i inntil 3 måneder. Foreligger ikke ny bevilling innen 3 måneder, må virksomheten opphøre.

Forslag fra Høyre:

Forslag 4

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-1 første ledd andre punktum lyde:

       Det kan settes slike vilkår i bevillingen som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av loven.

Forslag 5

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-2 nytt andre ledd lyde:

       Innehavere av alminnelig skjenkebevilling for øl og vin, som benytter ambulerende skjenkebevilling eller skjenkebevilling for enkeltanledning når det gjelder brennevin, kan kjøpe brennevin fra innehavere av engrosbevilling.

       Proposisjonens forslag til andre ledd blir tredje ledd.

Forslag 6

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-4 nr. 1 lyde:

       1. Bevillingshaver, jf. § 3A-3, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist plettfri vandel og iht. uttalelse fra politiet anses skikket til å utøve virksomhet som bevillingshaver, jf. § 3A-6.

Forslag 7

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 6-1 siste ledd lyde:

       Bevillingsplikten gjelder ikke tilvirkning av vin og øl til eget bruk og skjenkebevillingsinnehavers tilvirkning av øl til utskjenkning i egen bedrift.

Forslag 8

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 2-1 første og andre ledd lyde:

       Alkoholholdig drikk må ikke innføres fra utlandet av andre enn den som har tilvirknings-, engros- eller skjenkebevilling, med mindre innførselen gjelder vareprøver etter forskrifter gitt av departementet.

       Skjenkebevillingsinnehavers adgang til import av alkoholholdig drikk gjelder kun til utskjenkning i egen bedrift.

       Nåværende andre ledd blir tredje ledd.

Forslag 9

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-5 første ledd første punktum lyde:

       Søknaden skal være skriftlig og være ledsaget av et søknadsgebyr som graderes etter størrelsen på søkerens virksomhet.

Forslag 10

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-6 lyde:

       Før søknad avgjøres, skal det innhentes uttalelse fra politiet.

Forslag 11

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3A-9 andre ledd lyde:

       Endring av lagersted eller sted for tapping skal meldes til bevillingsmyndigheten.

Forslag 12

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 andre ledd nytt tredje punktum lyde:

       Dersom det gis bevilling for salg av annet øl enn sterkøl i en kommune, kan slik bevilling ikke nektes for tilvirkers direkte salg av øl i tilknytning til tilvirkningsanlegg.

Forslag 13

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 nytt tredje ledd lyde:

       Formidlingssalg av øl fra tilvirker til forbruker er tillatt uten kommunal bevilling.

       Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 14

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-3 første ledd lyde:

       I denne lov brukes alkoholholdig drikk som fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 og reklameforbudsbestemmelsene i § 9-1 og § 9-2 får anvendelse på drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol.

Forslag 15

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 9-2 nytt andre ledd lyde:

       Reklame for drikker som ikke omfattes av reklameforbudet, må utformes slik at det klart adskiller seg fra drikker som omfattes av reklameforbudet.

Forslag 16

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-4 første og andre ledd lyde:

       Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 8.30 til kl. 18.00. På lørdager skal utsalgsstedene være stengt. På dager før helligdager skal salget opphøre kl.13.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.

       Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgsteder fastsettes av departementet.

Forslag 17

       I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 4-4 nytt tredje ledd lyde:

       Innskrenkningen kan også gjelde antall ukedager det kan skjenkes.

       Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd.

18. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:

§ 1-3 tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Med vin forstås drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring. Likt med vin regnes drikk som er tilvirket av frukt, bær eller plantesaft gjennom alkoholgjæring. Likt med vin er etter loven også annen alkoholholdig drikk under 22 volumprosent som ikke er øl, jf annet ledd, eller brennevin, jf fjerde ledd første og annet punktum.

       Med brennevin forstås alkoholholdig drikk som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol. Likt med brennevin regnes drikker med lavere alkoholinnhold laget av eller tilsatt tilvirket alkohol når drikken ikke har karakter av å være et selvstendig produkt.

§ 1-3 nytt femte ledd skal lyde:

       Departementet kan gi forskrifter om hvilke drikker som skal regnes som henholdsvis vin og brennevin. I tvilstilfelle kan departementet avgjøre spørsmålet med bindende virkning.

Nåværende femte ledd blir nytt sjette ledd.

Nåværende sjette ledd blir nytt sjuende ledd og skal lyde:

       Bestemmelsene i denne lov gjelder ikke alkohol som i medhold av annen lov selges, kjøpes, utleveres eller sendes til medisinsk eller teknisk eller vitenskapelig bruk, eller sprit til desinfeksjonsbruk.

§ 1-4 overskriften og første ledd skal lyde:

§ 1-4. Definisjon av salg, skjenking og engrossalg

       Med salg forstås overdragelse av alkoholholdig drikk til forbruker mot vederlag for drikking utenfor salgsstedet.

§ 1-4 nytt tredje ledd skal lyde:

       Med engrossalg forstås overdragelse av alkoholholdig drikk mot vederlag som ikke omfattes av første og annet ledd.

§ 1-5 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Departementet kan gi forskrifter om aldersgrensen for innførsel av alkoholholdig drikk.

§ 1-6 første og andre ledd skal lyde:

       Kommunal bevilling til salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent (sterkøl) kan gis for 4 år av gangen, og med opphør senest 31. mars året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

       Kommunal bevilling til salg av annet øl enn nevnt i første ledd og skjenking av alkoholholdig drikk kan gis for perioder inntil 4 år, og med opphør senest 31. mars året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

§ 1-6 nytt femte ledd skal lyde:

       Statlige tilvirknings- og engrosbevillinger gis inntil videre, men kan dersom særlige forhold tilsier det gis for en bestemt periode.

Nåværende femte ledd blir nytt sjette ledd.

§ 1-8 fjerde ledd skal lyde:

       Statlige skjenkebevillinger kan når som helst inndras av departementet, selv om vilkårene etter første ledd ikke foreligger.

Ny § 1-13 skal lyde:

§ 1-13. Bestilling av alkoholholdig drikk gjennom mellommenn

       Departementet kan gi forskrifter om mellommenns adgang til å oppta bestilling på alkoholholdig drikk.

§ 2-1 skal lyde:

§ 2-1. Retten til innførsel av alkoholholdig drikk

       Alkoholholdig drikk må ikke innføres fra utlandet av andre enn den som har tilvirknings- eller engrosbevilling, med mindre innførselen gjelder vareprøver etter forskrifter gitt av departementet.

       Uten slik bevilling kan alkoholholdig drikk likevel innføres til personlig bruk og av fremmede makters representasjoner i Norge for tjenestebruk, når det skjer avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet.

§ 2-2 skal lyde:

       Som ledd i næringsvirksomhet kan alkoholholdig drikk bare utføres til utlandet av den som har tilvirknings- eller engrosbevilling.

§ 2-3 skal lyde:

       Departementet kan gi forskrifter om innførsel og utførsel av alkohoholdig drikk.

§ 3-1 første ledd første punktum skal lyde:

       Salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent alkohol (sterkøl), kan bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling.

§ 3-1 andre ledd første punktum skal lyde:

       Salg av annet øl enn nevnt i første ledd kan bare foretas av den som har handelsrett etter handelsloven på grunnlag av kommunal bevilling.

§ 3-1 tredje ledd skal lyde:

       Bevillingshaver kan ikke inneha mer enn én salgsbevilling. Bevillingshaver kan ikke inneha skjenkebevilling. A/S Vinmonopolet kan ikke inneha engros- eller tilvirkningsbevilling.

§ 3-1 nytt femte og sjette ledd skal lyde:

       A/S Vinmonopolet skal ikke forskjellsbehandle leverandører og produkter på grunnlag av nasjonalitet eller opprinnelsesland. Departementet kan gi forskrifter om innkjøp, produktutvalg, leveringsbetingelser og prisfastsetting.

       Det kan bare selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling.

Nytt kapittel 3A

       Overskriften skal lyde:

Ny § 3A-1 skal lyde:

§ 3A-1. Retten til engrossalg av alkoholholdig drikk

       Engrossalg av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling gitt av departementet. Det kan settes slike vilkår i bevillingen som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av loven herunder vilkår om regnskapsførsel og rutiner for distribusjon av varene.

       Bevillingen kan omfatte en, flere eller alle typer alkoholholdig drikk.

       Bevillingen gir ikke rett til å tappe vedkommende drikk med mindre det er særskilt angitt i bevillingen. Bevillingshaveren kan overlate tappingen til andre bare dersom det er særskilt fastsatt i bevillingen.

       Departementet kan gi forskrifter om grensen mellom tapping og tilvirkning. I tvilstilfeller kan departementet avgjøre spørsmålet med bindende virkning.

       Den som har bevilling til å tilvirke alkoholholdig drikk anses for også å ha engrosbevilling for den type alkoholholdig drikk bevillingen gjelder for.

Ny § 3A-2 skal lyde:

§ 3A-2. Hvem engrossalg kan skje til

       Engrossalg av alkoholholdig drikk som ikke skjer til kjøper i utlandet, kan bare skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking, tilvirkning eller engrossalg av vedkommende drikk. Engrossalg kan likevel ikke skje til den som bare har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning eller en ambulerende skjenkebevilling. Selgeren plikter å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling.

       Departementet kan gi forskrifter om bevillingshavers adgang til å benytte alkoholholdig drikk som gave, lønn eller utbytte samt å selge alkohol til ansatte til eget bruk.

Ny § 3A-3 skal lyde:

§ 3A-3. Bevillingshaver

       Bevilling gis til den for hvis regning virksomheten drives.

       Bevilling gis til den for hvis regning virksomheten drives.

Ny § 3A-4 skal lyde:

§ 3A-4. Vilkår for tildeling av bevilling

       Bevilling gis dersom følgende vilkår er oppfylt:

       1. Bevillingshaver, jf § 3A-3, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist uklanderlig vandel i forhold til lovgivning av betydning for hvordan virksomheten skal utøves, herunder alkoholovgivningen, tollovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen og næringsmiddellovgivningen.

       2. Det er stilt tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelse av krav på alkoholavgift.

       3. Varelageret er tilfredsstillende sikret.

       4. Bevillingshaver ikke driver annen virksomhet som er uforenlig med engrossalg av alkoholholdig drikk.

       Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne paragrafen.

Ny § 3A-5 skal lyde:

§ 3A-5. Krav til søknaden

       Søknaden skal være skriftlig og være ledsaget av et søknadsgebyr. Søkeren skal i søknaden uoppfordret fremlegge de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om lovens krav for å tildele bevilling er oppfylt. Den skal også inneholde opplysninger om annen virksomhet søkeren driver.

       Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til søknaden og om søknadsgebyret.

Ny § 3A-6 skal lyde:

§ 3A-6. Innhenting av uttalelser

       Før søknaden avgjøres skal det innhentes uttalelse fra politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet.

Ny § 3A-7 skal lyde:

§ 3A-7. Opplysningsplikt

       Politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet plikter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av saker etter dette kapittel.

Ny § 3A-8 skal lyde:

§ 3A-8. Utøvelse av engrosbevilling

       Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på forsvarlig måte. Departementet kan stille nye vilkår dersom dette er nødvendig for å sikre gjennomføringen av loven.

       Den som har rett til å drive engroshandel med alkoholholdig drikk, har ansvaret for at distribusjonen av varene skjer i betryggende former og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne lov, fra det tidspunkt de ankommer til landet og til de er levert annen bevillingshaver. Dette gjelder selv om distribusjonen er overlatt til andre.

       Dersom tapping eller andre deler av virksomheten er overlatt til andre, har bevillingshaveren ansvaret for at det skjer i betryggende former og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne lov.

       Departementet kan gi forskrifter om distribusjon og tapping. Departementet kan også gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål.

Ny § 3A-9 skal lyde:

§ 3A-9. Melding, godkjenning og ny bevilling

       Før bevilling tas i bruk, skal melding om dette sendes departementet. Videre skal det gis melding før virksomheten nedlegges eller avbrytes. Det skal gis melding om etablering eller nedleggelse av lager, om endringer i ledelsen av virksomheten og om overdragelse av vesentlige deler av aksjene eller selskapsandeler. Videre skal det også gis melding dersom virksomhetens omfang endres vesentlig og om andre forhold som har betydning for kontrollen med virksomheten.

       Nytt lager eller endring av et lagers innretning må godkjennes av bevillingsmyndigheten før endringen iverksettes. Tilsvarende gjelder dersom nytt tapperi tas i bruk, eller et tapperis innretning endres.

       Overdragelse av virksomheten eller av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier slik virksomhet krever ny bevilling.

Ny § 3A-10 skal lyde:

§ 3A-10. Kontroll med utøvelsen av bevillingen

       Kontrollen med utøvelsen av engrosbevilling tilligger departementet.

       Departementet kan når som helst kreve tilgang til virksomhetens lokaler og til dens regnskaper. Bevillingshaver plikter å gi de nødvendige opplysninger om regnskap og drift for at kontrollen kan gjennomføres. Bevillingshaver plikter uten erstatning å utlevere nødvendige vareprøver.

       Departementet kan gi forskrifter om kontrollen med utøvelsen av bevillingen. Departementet kan også gi forskrifter om internkontroll og regnskapsførsel for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

       Det skal føres et register med opplysninger om innehavere av engros- og tilvirkningsbevillinger. Departementet kan gi forskrifter om føring og bruk av registeret.

Ny § 3A-11 skal lyde:

§ 3A-11. Bevillingsgebyr

       For bevilling til engrossalg av alkoholholdig drikk skal det betales et årlig gebyr som beregnes på grunnlag av omsatt mengde av alkoholholdig drikk. Departementet fastsetter et minstegebyr som skal innbetales før bevillingen utøves og ikke senere enn 1. februar i de påfølgende år.

       Departementet kan gi forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret.

Ny § 3A-12 skal lyde:

§ 3A-12. Inndragning av bevilling

       Departementet kan inndra bevillingen dersom vilkårene som nevnt i § 3A-4 ikke lenger er oppfylt eller bevillingshaver for øvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne loven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med denne lovs formål.

       Bevillingen skal inndras hvis den ikke lenger utøves.

Ny § 3A-13 skal lyde:

§ 3A-13. Merking

       Alkoholholdig drikk skal før den utleveres fra engroslager merkes slik at det fremgår at alkoholavgift er betalt. Departementet kan gi forskrifter om merking, herunder at merkeplikten kan begrenses til enkelte typer av alkoholholdig drikk.

§ 4-1  tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Bevillingshaver kan ikke inneha mer enn én skjenkebevilling. Bevillingshaver kan ikke inneha salgsbevilling.

       Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling.

Kapittel 6

       Overskriften skal lyde:

Tilvirkning

§ 6-1 skal lyde:

§ 6-1. Tilvirkning av alkoholholdig drikk

       Tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling gitt av departementet. Bevillingen kan omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk.

       Tilvirkningsanlegget skal være innrettet på tilfredsstillende måte. Departementet kan gi forskrifter om dette. For øvrig gjelder § 3A-2 til § 3A-12 tilsvarende.

       Bevillingsplikten gjelder ikke tilvirkning av vin og øl til eget bruk.

       Bevilling til tilvirkning av brennevin kan bare gis til ett selskap.

§ 6-2, § 6-3 og § 6-4 oppheves.

§ 7-1 andre ledd skal lyde:

       For statlige skjenkebevillinger fastsetter bevillingsmyndigheten avgiften.

§ 8-12 skal lyde:

§ 8-12. Forbud mot omsetning med rabatt

       Det er forbudt for innehavere av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk.

II.

I lov av 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet gjøres følgende endring:

§ 3 første ledd skal lyde:

       Selskapets virksomhet skal bestå i omsetning av alkoholholdige varer og av alkoholholdige festdrikker i den utstrekning som selskapet får rett til og på den måte som til enhver tid bestemmes.

III.

       Tilvirker av øl og vin og grossist for øl samt private tollagre, som var lovlig etablert ved denne lovs vedtakelse, gis uten søknadsbehandling bevilling til å drive denne virksomheten videre. Vedkommende må innen to måneder etter at loven har trådt i kraft avgi erklæring til departementet om at vedkommende har drevet slik virksomhet som nevnt i første punktum ved lovens vedtakelse. Virksomheten må innen et halvt år etter at loven har trådt i kraft fylle lovens krav for bevillingsutøvelse.

       De deler av A/S Vinmonopolet som driver tilvirkning av brennevin og engrossalg av vin og brennevin kan drive denne virksomheten videre inntil bevillingssøknaden er avgjort. Søknad om bevilling må være sendt innen et halvt år etter at loven er trådt i kraft.

IV.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid.