11.1 Sammendrag

       Bryggerier har i medhold av alkoholloven § 6-3 første ledd rett til å selge øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent direkte til forbruker uten kommunal salgsbevilling. Dette gir bryggeriet adgang til å ha ølutsalg uten bevilling enten knyttet til produksjonsstedet eller hovedkontoret. I den nye alkoholloven av 1989 ble kommunene gitt adgang til å avskjære slikt salg ved å nedlegge forbud mot dette.

       Retten til direkte utsalg fra bryggeri uten bevilling danner det rettslige fundament for en virksomhet som fortsatt har en viss betydning, nemlig formidlingssalg av øl. I medhold av § 6-4 kan enhver handlende, samt bryggeriagenter, formidle bestillinger av øl mellom forbrukere og bryggerier uten å ha noen spesiell bevilling for dette, med mindre kommunen har forbudt det. Denne virksomheten er nærmere regulert i forskrifter.

       Departementet bemerker at alt salg av øl til forbruker i utgangspunktet forutsetter kommunal salgsbevilling, og at ordningene med direkte salgsrett uten bevilling og formidlingssalg av øl til forbruker representerer unntak fra dette utgangspunktet. Felles for disse ordningene er at kommunestyret har adgang til å nedlegge forbud mot salg til forbruker. Situasjonen i dag er derfor at bryggeriutsalgene kan drives både med og uten bevilling. Ut fra behovet for en klargjøring på dette området går departementet inn for at ordningen erstattes med en ordinær kommunal bevilling til salg. Departementet foreslår således at bryggerienes rett til salg uten bevilling til forbruker samt formidlingssalget oppheves, ved at §§ 6-3 og 6-4 oppheves.

11.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at bryggeriene kan selge til forbruker uten bevilling fra utsalg knyttet til produksjonssted eller hovedkontor så fremt kommunen ikke har nedlagt forbud mot dette.

       Flertallet mener at alt salg til forbruker bør forutsette bevilling og er enig i at bryggerienes direkte salgsrett erstattes med en ordinær kommunal salgsbevilling. Det vises til at bryggerier med utsalg utenfor produksjonssted eller hovedkontor også i dag skal ha kommunal bevilling.

       Formidlingssalg av øl mellom bryggeri og forbruker skjer i dag uten bevilling, med mindre kommunen har forbudt det. Med bakgrunn i synspunktene knyttet til bryggerienes direkte salgsrett er også flertallet enig i at adgangen til formidlingssalg oppheves.

       Flertallet vil påpeke at ordningen har begrenset betydning, og likebehandling mellom innenlandske og utenlandske bryggerier vil kunne innebære en åpning for import utenom de vanlige kanalene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har forståelse for at hensynet til kommunalt selvstyre taler for å gi kommunestyret adgang til å nekte utsalg av øl. For å imøtekomme kommunestyrets rett til å « tørrlegge » en kommune, og samtidig sikre seg mot diskriminering av produsenter, vil disse medlemmer støtte Regjeringens forslag, men samtidig foreslå et tillegg: Dersom kommunestyret først åpner for salg av øl i kommunen, skal også bryggeriet som er hjemmehørende i kommunen, ha rett til å selge øl fra sitt område.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 andre ledd nytt tredje punktum lyde:

       Dersom det gis bevilling for salg av annet øl enn sterkøl i en kommune, kan slik bevilling ikke nektes for tilvirkers direkte salg av øl i tilknytning til tilvirkningsanlegg. »

       Disse medlemmer viser til at formidlingssalget er muligheten til å bestille øl fra bryggeriene, og la en med handelsrett stå for utlevering og oppgjør. Formidlingssalgets viktigste konsekvens er at alle, uansett om du bor i en kommune med eget bryggeri eller ikke, skal kunne bestille øl fra bryggeriet, hos en med handelsrett.

       Dersom denne ordningen fjernes vil følgende kunne skje: Forbrukeren kan fortsatt bestille øl direkte fra et bryggeri med salgsrett og få varene tilsendt (f.eks. pr. tog). Det vil imidlertid ikke være tillatt å la den lokale kjøpmann ta opp bestilling og få varene tilsendt.

       Disse medlemmer mener at departementets forslag ikke vil gi vesentlig alkoholpolitisk effekt. Det vil imidlertid være diskriminerende overfor befolkningen i distriktene da det vil være forbrukerens bomessige nærhet til bryggeriet som avgjør hvor komplisert bestilling av øl skal være.

       For befolkningen i 26 kommuner i Norge er dette en hensiktsmessig måte å bestille øl på. Disse medlemmer kan ikke se at det er gitt gode argumenter for et lovforslag som kan medføre at bestilling av øl må skje enkeltvis av forbrukerne, istedenfor samlet gjennom den lokale kjøpmann og fremmer derfor følgende forslag

« I lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-1 nytt tredje ledd lyde:

       Formidlingssalg av øl fra tilvirker til forbruker er tillatt uten kommunal bevilling.

       Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sin merknad under kap. 1 der dette medlem går imot å oppheve import-, eksport- og engrosmonopolet. Dersom disse monopolordningene likevel skulle bli opphevet, slutter dette medlem seg subsidiært til de merknader flertallet har lagt til grunn i dette kapittel.