Forslagsstilleren peker innledningsvis på at kommunenes rett til inndraging av sosialklienters skattepenger ble lovfestet i 1991 i sosialtjenestelovens § 5-10, bare etter intern høring i departementene før stortingsbehandlinga.

       Lovbestemmelsen har først hatt virkning fra i år. Ifølge forslagsstilleren har det vist seg at loven er blitt svært ulikt praktisert fra kommune til kommune, og at kommunenes praktisering av § 5-10 har ført til brudd på kravene til individuell og skjønnsmessig behandling og lovbestemmelser om taushetsplikt.

       Sosial- og helsedepartementets rundskriv I-24/94 åpner ifølge forslagsstilleren for en praktisering av § 5-10 som bryter med forarbeidene til loven, med forvaltningslovens regler for behandling av enkeltvedtak og med kravene til god forvaltningsskikk.

       Det vises til at det i forarbeidene til § 5-10 Ot.prp. nr. 29 (1990-1991) Om lov om sosiale tjenester m.v. blir forutsatt « at korrekt skattetrekk hadde gitt vedkommende en inntekt som ville ha gjort det unødvendig å yte sosialhjelp med et beløp tilsvarende det vedkommende har til gode ». Forarbeidene stiller altså et krav til en årsakssammenheng mellom for høyt skattetrekk og behov for sosialhjelp som f.eks. ikke vil være til stede hvis en person har vært avhengig av sosialhjelp i første del av året, men har vært selvhjulpen ved egen arbeidsinntekt i andre halvdel av året.

       Forslagsstilleren viser videre til at det i Rundskriv I-24/94 også åpnes for at sosialtjenesten ikke behøver å vurdere refusjonssakene individuelt: Rundskrivet slår fast at lovfestede regler om enkeltvedtak og god forvaltningsskikk bare bør følges « i den grad sosialtjenesten har rutiner og kapasitet til dette ». I Stortingets spørretime 19. oktober 1994 sa sosialministeren at de to krav til individuell vurdering som gjenstår, er « at personen har mottatt sosialhjelp, og at personene skal ha tilbakebetalt skatt for samme år ». Dette er ifølge forslagsstilleren en betydelig innsnevring av kravet til individuell vurdering slik det vanligvis tolkes.

       En lokal undersøkelse av praktiseringa av § 5-10 foretatt av Jusshjelpa i Nord-Norge har vist at 8 av 10 kommuner overhodet ikke vurderer refusjonstrekkene. Forslagsstilleren finner grunn til å tro at forholdene er de samme i resten av landet.

       Sosialtjenestelovens behovsprøvingsprinsipp og ulovfestet forvaltningsrett tilsier at det skal være individuell vurdering før enkeltvedtak fattes. Forslagsstilleren framholder at det uten individuell vurdering utover den sosialministeren legger til grunn, ikke er mulig å foreta en vurdering i samsvar med behovsprøvingsprinsippet og forarbeidenes krav til årsakssammenheng.

       Datatilsynet har ifølge forslagsstilleren påpekt grove brudd på forsvarlig saksbehandling når det gjelder praktiseringa av § 5-10.

       Avslutningsvis framholder forslagsstilleren at slik § 5-10 nå praktiseres, rammer den samtlige sosialhjelpsmottakere som får tilbakebetalt skattepenger. Dette gir bestemmelsen et langt større virkeområde enn det forarbeidene forutsatte, og har i 1994 bl.a. ført til at forsørgerfradrag for funksjonshemmede barn er blitt inndratt.

       Ut fra dette fremmes følgende forslag:

« Vedtak til lov

       om endring i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.

I.

       I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. gjøres følgende endring:

§ 5-10 oppheves.

II.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       Komiteen ba i brev av 13. februar 1995 om statsrådens uttalelse til det framsatte forslaget. Sosialministerens svar er vedlagt.