2.1 INNLEDNING

       Et utkast til lovproposisjon om endringer i forbindelse med Tilleggsavtalen til EØS-avtalen m.v. ble sendt på høring 13. mai, med frist 18. mai 1994. Om dette vises det til proposisjonen.

       Som nevnt i St.prp. nr. 40 (1993-1994) bygger vedtakene i EU og Tilleggsavtalen til EØS-avtalen på at tredje livs- og tredje skadeforsikringsdirektiv skal være gjennomført 1. juli 1994. Kredittilsynet har opplyst overfor departementet at de etter kontakt med tilsynsmyndighetene i andre EØS-land erfarer at en del EU-land ikke vil være ferdig med sin gjennomføring av disse direktivene til den 1. juli. På denne bakgrunn må en være forberedt på at det kan bli enkelte praktiske overgangsproblemer som må løses gjennom kontakt mellom myndighetene i de berørte landene.

       Norsk forsikringsvirksomhet vil med gjennomføring av de tiltak for å styrke soliditeten i livsforsikringsselskaper som ble vedtatt høsten 1993, og med de lov- og forskriftsendringer som nå følger ved tilpasningen til Tilleggsavtalen til EØS-avtalen, være godt rustet også til å møte en mulig økt internasjonal konkurranse.

       De nye direktivene skaper ikke behov for store endringer i norsk lovgivning. Det vil imidlertid være behov for en god del endringer i berørte forskrifter. Arbeidet med nye forskrifter har pågått i noen tid i samarbeid mellom Kredittilsynet og Finansdepartementet. Enkelte forslag til nye forskrifter vil bli sendt på høring så snart St.prp. nr. 40 (1993-1994) er ferdigbehandlet i Stortinget. Arbeidet med andre forslag vil avvente behandlingen av denne proposisjonen. For å sikre nødvendig høring og behandling, må en være forberedt på at ikke alle nye forskrifter kan settes i verk 1. juli 1994.

2.1.1 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Reidar Sandal, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til følgende brev fra finansministeren 9. juni 1994:

« Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) Ikrafttredelsesbestemmelse

Ved en inkurie har ikrafttredelsesbestemmelsen ikke kommet med i lovproposisjonen. I den trykte versjonen av proposisjonen er dette blitt rettet opp og følgende tatt inn:

« Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid. Kongen kan gi overgangsregler. »

Det gjøres for øvrig oppmerksom på at det i den trykte versjonen av proposisjonen er strøket siste halvdel av det siste avsnittet under punkt 2.3.3 om tilsyn. De aktuelle bemerkninger er ikke i samsvar med departementets forslag til en ny § 7-6 annet ledd i forsikringsvirksomhetsloven om at Kongen kan fastsette nærmere regler om et livsforsikringsselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlaget mv. De setninger som er strøket representerer foreløpige vurderinger som skriver seg fra et tidlig proposisjonsutkast, hvor en ikke hadde avsluttet vurderingene av de aktuelle forhold. »

       Komiteen tar brevet til etterretning.

       Komiteen viser videre til finansministerens svar på spørsmål fra saksordføreren 9. juni 1994 som følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, har merket seg at forslagene til endringer i forsikringslovgivningen tar sikte på tilpasning til EØS-avtalen, og vil bl.a. bidra til at norske forsikringsselskaper vil få en større grad av konkurransemessig likebehandling med selskaper i andre EØS-land.

       Flertallet vil bemerke at forslagene ikke innebærer noen svekkelse av tilsynet med forsikringsbransjen, men vil til dels bety at tilsynet må legges noe om i forhold til gjeldende regler. Flertallet viser til at både forsikringstakerne og selskapene vil ha fordel av disse omleggingene, som også er nødvendig for å kunne konkurrere internasjonalt. Flertallet mener det vil være i forsikringstakernes klare interesse å innføre et krav om solvensmargin som vil innebære en ekstra sikkerhet for at selskapene er i stand til å innfri sine forpliktelser overfor forsikringskundene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser generelt til sine respektive partiers merknader i utenrikskomiteens innstilling til tilleggsavtalen til EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 40 (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at de foreslåtte endringer i forsikringslovgivningen bygger på vedtak i EU og er inntatt i Tilleggsavtalen til EØS-traktaten. Det er forutsatt at tredje livs- og tredje skadeforsikringsdirektiv skal være gjennomført 1. juli 1994.

       Disse medlemmer vil generelt peke på at endringsforslagene innebærer at folkevalgt innsyn og kontroll svekkes samtidig som risikoen i forsikringsselskapenes virksomhet øker ytterligere. Dette innebærer samtidig økt krav til løpende inntjening og krav til høyere egenkapital. For forsikringstakeren vil dette over tid innebære høyere forsikringspremier.

       Disse medlemmer går mot de foreslåtte endringer av forsikringsvirksomhetsloven.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at dagens ordning med tilsyn og kontroll av forsikringsvirksomheten har fungert tilfredsstillende, og at det derfor, isolert sett, ikke er store behov for omlegginger. Disse medlemmer har merket seg at EØS-avtalen krever en endring i lovgivningen fra forhåndsgodkjenning til meldeplikt for forsikringsselskapene for å oppfylle EØS-avtalens bestemmelser. Disse medlemmer legger vekt på at de foreslåtte tilsynsordninger, sammen med andre tiltak som gjelder selskapenes soliditet og hensynet til forsvarlig forretningsvirksomhet, vil kunne gi forsikringstakerne tilfredsstillende sikkerhet for sine interesser.

2.2 REGLER OM SOLVENSMARGIN

2.2.1 Departementets vurdering

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende norske regler og om EØS-regelverket om kapitaldekning. Om dette vises det til proposisjonen.

       Når det gjelder behovet for endringer i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 vises det i hovedsak til den vurdering som er gjort i den nylig fremlagte St.prp. nr. 40 (1993-1994):

« De norske kravene til ansvarlig kapital er bygget opp på en annen måte enn EUs regler. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 krever at kapitaldekningen i et forsikringsselskap utgjør minst 8 % av selskapets aktiva og forpliktelser utenfor balansen. Forsikringsdirektivene pålegger et forsikringsselskap å foreta en tilleggsavsetning i form av frie aktiva utover forsikringstekniske avsetninger, en såkalt solvensmargin. Når det gjelder skadeforsikring bestemmes solvensmarginen i forhold til foretakets samlede omsetning og fastsettes ut fra to sikkerhetsindekser, der den ene er basert på premiene og den andre på erstatningsutbetalingene. For livsforsikring skal solvensmarginen stå i forhold til forsikringsselskapets samlede forpliktelser og til risikoens art og størrelse innen de forskjellige former for virksomhet. De ulike måtene å bygge opp soliditetskravene på er omtalt i St.prp. nr. 100 (1992-1993) hvor det på side 208 heter:

« Kravene til ansvarlig kapital for norske forsikringsselskaper svarer til kravene til ansvarlig kapital for kredittinstitusjoner. Dette gir minst like strenge krav til ansvarlig kapital som kravene til egenkapital etter EFs direktiver for skadeforsikring. Det legges til grunn at EØS-kravene til solvens er oppfylt ved de krav til ansvarlig kapital og krav til tekniske reserver som er fastsatt i Norge. »

Etter nærmere gjennomgang av spørsmålet er Finansdepartementet etter samråd med Kredittilsynet kommet til at de norske kravene ikke nødvendigvis i alle tilfeller sikrer at norske forsikringsselskap oppfyller EØS-forpliktelsene. For å kunne dokumentere og sikre at norske forsikringsselskaper også oppfyller EØS-forpliktelsene, er en etter en fornyet behandling kommet til at det bør bli innført et tilleggskrav som eksplisitt sier at minste solvensmargin må være oppfylt. Man legger til grunn at det vil være hensiktsmessig å endre forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 i samsvar med dette. »

       Departementet foreslår at det tas inn en generell bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 om at et norsk forsikringsselskap til enhver tid skal ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet. Tilleggskravet innebærer at et forsikringsselskap samtidig må oppfylle både de norske kapitalkravene som i hovedsak er like for alle norske finansinstitusjoner og minste solvensmarginkravene som følger av forsikringsdirektivene. Reglene i forsikringsdirektivene om solvensmargin er detaljerte. Nærmere regler om beregningsmåten og gjennomføringen av solvensmarginkravene bør derfor gis ved forskrift. Det forutsettes at forskriften vil bli utformet i samsvar med reglene i direktivene som omtalt under pkt. 2.1.2 i proposisjonen. Det vil i tråd med dette måtte gis forskjellige regler for skade- og livsforsikring. Hjemmel til å fastsette forskriften foreslås innført som nytt tredje ledd i bestemmelsen. Det foreslås videre at forsikringsvirksomhetslovens § 7-3 nåværende tredje ledd (nytt fjerde ledd) endres slik at det går klart frem at Kongens (Finansdepartementets) og Kredittilsynets beføyelser i tilknytning til underoppfylling av kapitaldekningskravene også gjelder solvensmarginkravene.

2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det gjeldende norske regelverk for forsikringsselskaper bygger på krav til ansvarlig kapital og pliktige avsetninger for å møte forsikringsforpliktelsene. Flertallet viser til at EØS-reglenes soliditetsvern bygger på at forsikringsselskap skal ha en kapital i form av en såkalt solvensmargin utover de forsikringsmessige avsetninger. Denne margin beregnes i forhold til omfanget av forsikringsvirksomheten og, til forskjell fra de norske reglene, ikke som kapitaldekningskrav i forhold til aktivamassen. Flertallet har merket seg Kredittilsynets og departementets påpeking av at det någjeldende norske regelverk for ansvarlig kapital og tekniske avsetninger ikke nødvendigvis i alle situasjoner vil være tilstrekkelig til å oppfylle EØS-avtalens krav.

       Flertallet viser til at Kredittilsynets beregninger viser til at de fleste norske forsikringsselskaper fyller kravene til solvensmargin, deriblant samtlige livsforsikringsselskaper, men at dette ikke gjelder samtlige skadeselskaper. Flertallet vil bemerke at selv om dette kravet vil ha begrenset betydning for norske selskaper i dag, vil det likevel bety et ekstra sikkerhetskrav som kommer i tillegg til de gjeldende kapitaldekningsregler. Flertallet mener dette er en fordel både for forsikringskundene, som får bedre sikkerhet for sine krav, og for selskapene, og en nødvendig forutsetning for å konkurrere i resten av Europa.

       Flertallet støtter forslaget om at kravet til solvensmargin lovfestes i tillegg til de gjeldende norske regler, noe som samlet kan bidra til et styrket sikkerhetssystem for norske forsikringsselskaper.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at Regjeringen i St.prp. nr. 100 (1992-1993) mente at EØS-kravene til solvensmargin var oppfylt ved de krav til ansvarlig kapital og krav til tekniske reserver som er fastsatt i Norge. Ved nærmere gjennomgang er Regjeringen også i dette spørsmålet kommet til at EØS-forpliktelsene ikke er oppfylt gjennom vårt nåværende lovverk.

       Disse medlemmer viser til at EØS-kravene til solvensmargin er en naturlig følge av økt risiko når markedskreftene gis enda bedre spillerom. For forsikringstakerne innebærer kravet til solvensmargin isolert sett høyere forsikringspremier.

       Disse medlemmer går mot endring i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3.

2.3 REGLER OM KAPITALFORVALTNING

2.3.1 Departementets vurdering

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende norske regler og om EØS-regelverket for kapitalforvaltning.

       Etter lovens § 7-4 og kapitalforvaltningsforskriften § 3 skal plasseringsbegrensningene beregnes ut fra det enkelte selskaps totale forvaltningskapital. På bakgrunn av EØS-reglene, jf. særlig tredje skadeforsikringsdirektiv art. 26 og tredje livsforsikringsdirektiv art. 27, anser departementet det nødvendig å endre § 7-4 første ledd. Lovbestemmelsen foreslås endret slik at det innføres en forsvarlighetsstandard og alminnelige krav til et forsikringsselskaps forvaltning av de aktiva som dekker selskapets forsikringsmessige avsetninger. De alminnelige krav bygger på art. 20 i direktivene. Det vises til lovutkastet.

       Departementet legger til grunn at § 7-4 annet og tredje ledd kan opprettholdes. Paragrafens tredje ledd om Kredittilsynets påleggskompetanse vil gjelde også for forvaltningen av de « frie aktiva », jf. EU-rådets og EU- kommisjonens forståelse nevnt i pkt. 2.2.2 i proposisjonen.

       I gjeldende § 7-4 er plasseringsbegrensningen for samlet innehav av aksjer og andre selskapsandeler inntatt. Bakgrunnen er at spørsmålet om hvor stor del av forvaltningskapitalen som selskapene tillates å plassere i aksjer, ble ansett så viktig at grensen burde fastsettes i loven, jf. Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) s. 75 sp. II.

       Departementet viser til at direktivene inneholder særskilte begrensninger for plasseringer i verdipapirer som ikke omsettes på et regulert marked og i usikrede lån, men ikke for samlet plassering i aksjer og andre verdipapirer som omsettes på børs eller annet regulert marked, jf. at art. 22 nr. 1 bokstav b) utelukkende innebærer begrensning av plassering i verdipapirer fra samme utsteder. Det er opp til den enkelte medlemsstat å fastsette plasseringsbegrensninger for denne kategori aktiva. Departementet finner det hensiktsmessig at både de kategorier aktiva som tillates som plasseringsobjekter og plasseringsbegrensningene fastsettes i forskrift med hjemmel i § 7-4 annet ledd. Gjeldende § 7-4 første ledd foreslås ut fra dette opphevet.

       EU-direktivene stiller minstekrav til kapitalforvaltningen. Ved utarbeidelse av forskrifter vil det være naturlig å vurdere om det bør stilles krav utover minstekravene. Det er naturlig å vurdere og opprettholde en særskilt begrensning av forsikringsselskapenes adgang til å plassere i aksjer og andre verdipapirer som omsettes i et regulert marked.

       I tillegg til regler om kategorier av aktiva og plasseringsgrenser legger departementet til grunn at det i forskriften om kapitalforvaltning vil være nødvendig å fastsette regler om blant annet verdsettelse av aktiva, om kongruens (valutamatching) og lokalisering av aktiva.

       Forsikringsdirektivene innskrenker som nevnt ikke medlemsstatenes adgang til å opprettholde begrensninger når det gjelder forsikringsselskapers adgang til å eie foretak med begrenset ansvar som driver forsikringsfremmed virksomhet, jf. den norske forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-1 og 7-2. Departementet viser til at det i norsk forsikringslovgivning er lagt til grunn at det skal være begrensninger for forsikringsselskapers adgang til å eie foretak som driver forsikringsfremmed virksomhet, bl.a. ut fra hensynet til at virksomhetsbegrensningen for det operative selskap ikke skal uthules, jf. i denne sammenheng drøftelser i NOU 1983:52 s. 80 og 153 og Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) s. 74.

       Forsikringsdirektivene må videre antas ikke å være til hinder for at reglene om høyeste kredittengasjement med enkelt kunde fortsatt gjøres gjeldende for forsikringsselskaper.

       Departementet viser til tredje skadeforsikringsdirektiv art. 26 og tredje livsforsikringsdirektiv art. 27 som forbyr medlemsstatene å fastsette regler for « valg av aktiva » samt å « begrense råderetten over aktiva » som ikke dekker forsikringsmessige avsetninger. Etter departementets syn innebærer bestemmelsene ikke forbud mot å begrense adgangen til å foreta plasseringer i enkelte institusjoner/foretak.

       Departementet viser til at finansinstitusjonsloven § 2-10 er en viktig bestemmelse som ivaretar hensynet til risikospredning av finansinstitusjonenes investeringer. Departementet legger til grunn at anvendelsen av finansinstitusjonsloven § 2-10 også på forsikringsselskapers forvaltning av samlede aktiva videreføres.

2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at EØS-reglene bygger på at det enkelte land skal fastsette regler for forvaltning av aktiva til dekning av forsikringstekniske avsetninger, mens det forøvrig skal være opp til det enkelte selskap å bestemme hvordan sammensetningen av de frie aktiva skal være. Flertallet viser til at tilsynsmyndighetene i det enkelte land i tillegg kan ha hjemmel til å gripe inn i tilfeller der forsikringsselskapets investeringer vil kunne bringe selskapets solvens i fare eller redusere graden av likviditet. Flertallet påpeker at disse endringene, med sikte på mer like konkurransevilkår mellom norske og utenlandske forsikringsselskaper, vil kunne legge grunnlaget for økt avkastning på forsikringstagernes midler og bidra til økt egenkapitaltilgang og styrking av norsk eierskap i norske bedrifter.

       Flertallet vil påpeke at omleggingen ikke begrenser Regjeringens og Kredittilsynets adgang til å gi detaljerte regler om plassering av forsikringsfondenes og dermed forsikringstakernes midler, og viser til at EØS-direktivene her inneholder minimumskrav. Flertallet viser videre til at Kredittilsynet fortsatt vil ha tilsyn og kontroll med at også selskapets samlede kapital forvaltes innenfor lovens rammer for forsvarlig plassering.

       Flertallet slutter seg til forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse kan ikke se at det i forsikring - som skal medvirke til trygghet - er grunnlag for å øke risikoen gjennom økonomiske disposisjoner ytterligere.

       Disse medlemmer går derfor inn for at gjeldende § 7-4 om plasseringsbegrensningen for samlet innehav av aksjer og andre selskapsandeler skal opprettholdes.

       Disse medlemmer vil understreke forsikringsvirksomhetslovens §§ 7-1 og 7-2 med begrensninger når det gjelder forsikringsselskapenes adgang til å eie foretak med begrenset ansvar som driver forsikringsfremmed virksomhet. Disse medlemmer kan ikke være med på noen svekkelse i lov eller praksis på dette punkt. Det er derimot behov for en innstramming av praksis.

       Disse medlemmer vil videre peke på at 3. skadeforsikringsdirektiv art. 26 og 3. livsforsikringsdirektiv art. 27 forbyr medlemsstatene å fastsette regler for aktiva som ikke dekker forsikringsmessige avsetninger. Forsikringsselskapene er viktige private samfunnsinstitusjoner hvor en vanskelig kan skille mellom forsikringsmessige og ikke forsikringsmessige avsetninger. Regjeringens tolking om at forsikringsdirektivene ikke innebærer forbud mot å begrense adgangen til å foreta plasseringer i enkelt institusjon/foretak er derfor etter disse medlemmers vurdering preget av den rådende tilnærming til EØS-systemet.

2.4 FORHÅNDSGODKJENNELSE AV PREMIETARIFFER M.V.

2.4.1 Sammendrag

2.4.1.1 Innledning

       Etter forsikringsvirksomhetsloven kreves det forhåndsgodkjennelse av metodene for beregning av forsikringsfondet samt for en eventuell oppdekningsplan ved endringer i reservegrunnlaget i livsforsikring. Det kreves også forhåndsgodkjennelse av premietariffer i livsforsikring når et forsikringsselskap utvider sin virksomhet til en ny bransje. Kredittilsynet kan i tillegg suspendere bruk av en premietariff når Tilsynet har grunn til å tro at premietariffen kan være i strid med forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 med forskrift og § 7-6. Selskapet må ved en slik suspensjon utsette iverksettelsen av forsikringsproduktet etter endringer til godkjennelse foreligger. Krav om slik forhåndsgodkjennelse og suspensjon av bruk av premietariff på visse vilkår kan etter departementets syn ikke opprettholdes som følge av tredje livsforsikrings- og skadeforsikringsdirektivene. Departementet foreslår derfor endringer i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6, § 8-2 og § 8-3.

       Det er i proposisjonen redegjort nærmere for EØS-regelverket på dette området.

2.4.1.2 Departementets vurdering

Premietariffer og forsikringsvilkår

       Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 at Kredittilsynet skal føre kontroll med at forsikringsselskaper benytter premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi.

       Tilsvarende kontroll skal etter § 7-7 føres med at forsikringsselskap benytter forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende. Kongen (delegert til Finansdepartementet) kan i henhold til § 7-6 annet ledd fastsette regler om forhåndsgodkjennelse av premietariffer for livs- og pensjonsforsikring.

       Regler om meldeplikt for premietariffer og forsikringsvilkår m.v. er fastsatt ved forskrift av 21. november 1989 nr. 1168. Det følger av forskriften at det før innføring av nye forsikringsprodukter skal sendes melding til Kredittilsynet om produktet, herunder premietariffer og forsikringsvilkår.

       Det vil ikke være adgang til å fastsette regler om forhåndsgodkjennelse av premietariffer og forsikringsvilkår som følge av tredje livsforsikringsdirektiv.

       Departementet forslår derfor at § 7-6 annet ledd om adgangen til å fastsette regler om forhåndsgodkjenning av premietariffer for livs- og pensjonsforsikring oppheves.

       Departementet legger til grunn at tredje livsforsikringsdirektiv ikke er til hinder for at det gis meldepliktsregler som er nødvendig for å føre tilsyn med selskapene. Det foreslås derfor et nytt annet ledd i § 7-6 om at Kongen kan fastsette nærmere regler om et livsforsikringsselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlag for livs- og pensjonsforsikring og om hvilke forhold meldingen skal omfatte. Det foreslås dessuten at Kongen kan gi nærmere regler om rentesatsen og andre beregningselementer som selskapet ut fra et forsiktighetshensyn kan benytte i beregningsgrunnlaget.

       Departementet viser for øvrig til at det ved fastsettelsen av forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 ble lagt til grunn at en prinsipielt skulle gå bort fra forhåndsgodkjenning av premier. I Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) uttales det følgende om forhåndskontroll:

« Departementet anser en slik forhåndskontroll generelt sett lite hensiktsmessig. Dessuten har ordningen med forhåndsgodkjennelse i livsforsikring sannsynligvis vært en konkurransebegrensende faktor. Derimot skal det etter lovforslaget skje en etterkontroll, og Kongen skal kunne forby bruk av premier som finnes ubetryggende eller urimelige. »

       Departementet legger for øvrig til grunn at det fortsatt skal stilles krav til at opplysninger om hvilke prinsipper selskapet vil benytte ved premieberegningen fremgår av søknaden om konsesjon, jf. lovens § 2-3 første ledd punkt 4.

Beregning av forsikringsfondet

       Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 at et livsforsikringsselskap i sin årsbalanse skal føre opp et forsikringsfond til dekning av selskapets forpliktelser etter livsforsikringsavtalene. De metoder som anvendes for beregningen av forsikringsfondet, samt grunnlaget for beregningen av kapitalverdiene, skal til enhver tid være godkjent av Kredittilsynet.

       Dersom et livsforsikringsselskap endrer grunnlaget for kapitalverdiens beregning slik at selskapet må foreta forhøyede avsetninger for tidligere overtatte forsikringer, kan Kredittilsynet gi selskapet en frist til å oppfylle et nytt reservekrav, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-3. Oppdekkingen skal da foretas etter en plan godkjent av Kredittilsynet.

       Det vil ikke være adgang til å kreve godkjennelse av det tekniske grunnlaget som anvendes ved beregninger av forsikringstekniske avsetninger etter ikrafttredelsen av tredje skadeforsikrings- og livsforsikringsdirektivene. Departementet foreslår derfor at § 8-2 fjerde ledd om godkjennelse av metoder for beregningen av forsikringsfondet oppheves, og at § 8-3 siste setning om godkjenning av oppdekkingsplan endres slik at oppdekkingsplan skal meldes til Kredittilsynet. Når det gjelder tilsyn og behovet for rapportering til Kredittilsynet, vises det til neste punkt.

       Det følger av tredje livsforsikringsdirektiv art. 18 at hjemstaten skal pålegge ethvert forsikringsforetak å opprette tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger, herunder premieavsetninger for hele virksomheten. Bestemmelsen gir nærmere prinsipper for fastsettelse av avsetningenes størrelse. Departementet legger til grunn at de av de nevnte prinsipper som ikke fremgår direkte av lovens § 8-2, bør fastsettes i forskrift. Det vises i denne sammenheng til at lovens § 8-4 og § 8-6 gir hjemmel for forskrifter om henholdsvis sikkerhetsfond i livsforsikring og forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring. Departementet foreslår et nytt § 8-2 fjerde ledd om at departmentet kan gi forskrifter om forsikringsfondet.

Tilsyn

       Kredittilsynets alminnelige tilsyn med forsikringsselskapene fremgår av kredittilsynsloven av 7. desember 1956 nr. 1. Kredittilsynet skal i henhold til lovens § 3 se til at de institusjoner det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov, samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter. Tilsynet med forsikringsselskaper vil bl.a. omfatte selskapenes overholdelse av forsikringsvirksomhetsloven §§ 8-2 og 8-3, dvs. at selskapene har et forsikringsfond som er tilstrekkelig til dekning av selskapets forpliktelser etter livsforsikringsavtalene. Departementet viser til at de alminnelige påleggs- og sanksjonsbestemmelsene i kredittilsynsloven vil kunne benyttes dersom Kredittilsynet anser at kravene til forsikringsfond ikke er oppfylt.

       For øvrig vises det til at Kredittilsynet i medhold av § 4 første ledd nr. 4 kan pålegge de institusjoner det har tilsyn med, å sende inn oppgaver og opplysninger som tilsynet mener det trenger for å utføre sitt verv.

2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at departementet anser gjeldende regler for forhåndsgodkjennelse av premietariffer innenfor livs- og pensjonsforsikring som lite hensiktsmessig og at de dels sannsynligvis har vært en konkurransebegrensende faktor. Flertallet påpeker at EØS-reglene heller ikke gir adgang til å fastsette regler om forhåndsgodkjennelse av premietariffer og forsikringsvilkår. Flertallet viser til at det i stedet foreslås lovhjemmel for utfyllende regler om et livsforsikringsselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlaget m.v., om rentesats og andre beregningselementer som selskapet ut fra et forsiktighetshensyn kan benytte i beregningsgrunnlaget, bl.a. for å ivareta hensynet til forsikringskundene.

       Flertallet viser til at de foreslåtte regelendringer ikke begrenser Kredittilsynets myndighet til å gripe inn mot premietariffer, forsikringsvilkår m.v. som ikke er rimelige eller betryggende.

       Flertallet støtter den foreslåtte omleggingen, i samsvar med EØS-reglenes krav til forsikringstekniske avsetninger, herunder størrelse på premieavsetninger for hele virksomheten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet på bakgrunn av EØS-avtalen foreslår å endre tre paragrafer i forsikringsvirksomhetsloven.

       Disse medlemmer vil påpeke at et fellestrekk ved disse lovendringene er en svakere myndighetskontroll av forsikringsbransjen, og derved en svekkelse av forsikringstakernes interesser. Det vil ikke lenger være adgang til å opprettholde regler for forhåndsgodkjenning av premietariffer og forsikringsvilkår slik det fremgår av § 7-6. Dessuten vil disse medlemmer trekke frem bestemmelsene i § 8-2 om tilsvarende godkjenning når det gjelder forsikringsfondet og § 8-3 vedrørende oppfyllelsen av reservekrav.

       Disse medlemmer går mot å oppheve de nåværende lovbestemmelser for forhåndsgodkjenning av premietariffer, forsikringsvilkår, forsikringsfondsberegning og kapitaloppdekking.

2.5 OVERDRAGELSE AV FORSIKRINGSPORTEFØLJE

2.5.1 Sammendrag

2.5.1.1 Innledning

       Tredje livs- og skadeforsikringsdirektiv inneholder regler om overdragelse av forsikringsselskapers portefølje til annet selskap innenfor EØS-området, når forsikringsporteføljen er tegnet etter de regler om etableringsadgang eller regler om adgang til å yte tjenester som følger av EØS-avtalen. Forsikringsvirksomhetsloven inneholder ikke alminnelige bestemmelser om overdragelse av forsikringsportefølje utover § 3-6 som fastsetter at avhendelse av vesentlige deler av selskapets aktiva ikke kan gjennomføres uten Finansdepartementets tillatelse. Departementet foreslår derfor at det innføres bestemmelser om overdragelse av forsikringsporteføljer i forsikringsvirksomhetsloven § 3-8.

       Det foreslås også visse endringer i forsikringsvirksomhetsloven §§ 11-10 og 12-1. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for EØS-regelverket vedrørende overdragelse av forsikringsselskapenes portefølje.

2.5.1.2 Departementets vurdering

       Overdragelse av forsikringsselskapers portefølje er i liten grad regulert i forsikringsvirksomhetsloven. Lovens § 3-6 har regler om avhendelse av vesentlige deler av selskapets aktiva. I tillegg har forsikringsvirksomhetsloven bestemmelser om overdragelse av forsikringsbestand ved avvikling (§ 10-3) og i forbindelse med offentlig administrasjon av selskapet (§ 11-10). Departementet legger til grunn at det i henhold til direktivene må fastsettes krav til konsesjon samt regler om prosedyrer i forbindelse med overdragelse av hele eller deler av forsikringsporteføljer.

       Direktivene inneholder kun bestemmelser om overdragelse av forsikringsporteføljer tegnet etter EØS-avtalens regler om etableringsadgang eller etter reglene om adgang til å yte tjenester, og overdragelse fra filial eller agentur av forsikringsselskap med hovedsete i tredjeland. Departementet legger til grunn at det ikke er behov for regler om tillatelse for overdragelse av enhver del av et forsikringsselskaps forsikringsportefølje utover i de tilfeller som følger av direktivene. Det vises i denne forbindelse til at forsikringstakerne i henhold til norsk rett, vil kunne nekte overdragelse av sin kontrakt med mindre annet er avtalt med selskapet. Det anses derfor ikke nødvendig med konsesjonsregler av hensyn til forsikringstaker. Når det gjelder hensynet til selskapets soliditet ved overdragelse av større deler av forsikringsporteføljen, vises det til forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 om krav til tillatelse ved avhendelse av vesentlige deler av selskapets aktiva.

       Det foreslås etter dette en ny § 3-8 om at overdragelse av hele eller deler av et forsikringsselskaps forsikringsportefølje krever tillatelse fra Kongen når forsikringsporteføljen er tegnet etter de regler om etableringsadgang eller om adgang til å yte tjenester som følger av EØS-avtalen, og forsikringsporteføljen ønskes overdratt til forsikringsselskap etablert i EØS-stat. I tråd med direktivene foreslås kravet til tillatelse etter § 3-8 også gjort gjeldende ved overdragelse av forsikringsportefølje fra filial av forsikringsselskap med hovedsete i tredjeland til forsikringsselskap etablert i Norge eller annen EØS-stat. I denne forbindelse foreslås det presisert i forsikringsvirksomhetsloven § 12-1 at § 3-8 får anvendelse på utenlandske filialer.

       Nærmere regler om overdragelse av forsikringsportefølje foreslås fastsatt i forskrift. Forskriften må i medhold av direktivet bl.a. inneholde regler om innhenting av bekreftelser og samtykke fra andre myndigheter samt offentliggjøring av overdragelse. Departementet legger dessuten til grunn at det vil være behov for regler som ivaretar forsikringstakernes interesser ved overdragelse av forsikringsportefølje. Det foreslås derfor presisert at det kan gis regler om at forsikringstaker har rett til å si opp forsikringsavtalen innen en gitt frist etter overdragelsen, jf. omtalen avsnitt 2.4.2 i proposisjonen, samt regler om det avgivende selskaps plikt til å informere forsikringstakerne om overdragelsen. Det nevnes for øvrig at gjeldende regler om forsikringstakers rett til å si opp forsikringen i forsikringstiden, fremgår av forsikringsavtaleloven §§ 3-2 og 12-3. Ved personforsikring og annen skadeforsikring kreves det enten at forsikringsbehovet er bortfalt eller at andre særlige grunner foreligger. Ved livsforsikring kan forsikringstaker når som helst avbryte et løpende forsikringsforhold.

       Etter forsikringsvirksomhetsloven § 11-10 skal administrasjonsstyret ved avvikling søke å få overdratt forsikringsbestanden til et eller flere « norske » forsikringsselskaper. Departementet foreslår at henvisningen til « norske » selskaper tas ut i samsvar med forbudet mot å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet, jf. EØS-avtalens art. 4.

2.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at forslaget i samsvar med EØS-avtalen innebærer en ytterligere innskjerping av regelverket ved overdragelse av hele eller deler av et forsikringsselskaps forsikringsportefølje, i og med innføring av en ny og nærmere avgrenset konsesjonsregel. Flertallet slutter seg til de foreslåtte endringer av forsikringsvirksomhetslovens §§ 3-8, 11-10 og 12-1.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at EUs tredje skade- og livsforsikringsdirektiv angår salg av forsikringsselskapers portefølje til et annet selskap i EØS-området. Disse medlemmer har vært mot den liberalisering av forsikringsmarkedet som EØS-traktaten innebærer. Dette gjelder både tilrettelegging av grenseoverskridende salg av forsikringsprodukter og prinsippet om hjemlandskontroll. Disse medlemmer vil vise til at endringene av § 11-10 og § 12-1 første ledd fjerner de nasjonale begrensninger ved overføring av forsikringsporteføljer.

       Disse medlemmer vil stemme imot de foreslåtte endringer under forsikringsvirksomhetslovens §§ 11-10 og 12-1, og ny § 3-8.

       For øvrig fastsetter § 3-6 i forsikringsvirksomhetsloven at salg av vesentlige deler av et forsikringsselskaps beholdning av poliser ikke kan gjennomføres uten godkjenning av Finansdepartementet.

       Disse medlemmer er enig i at det må vedtas en tilsvarende konsesjonsordning for overdragelser av forsikringsbestand til selskaper i andre land. Imidlertid er disse medlemmer ikke enig i departementets vurdering av konsesjonsregler av hensyn til forsikringstakerne. Disse medlemmer mener at forsikringstakerens interesser i forbindelse med avhending av forsikringsporteføljer burde vært ivaretatt direkte i lovteksten.

       Disse medlemmer vil stemme imot forslaget til ny § 3-8.