1. Innledning

       Forslaget omfatter forslag til lovendringer i forsikringsvirksomhetsloven og visse tekniske endringer i verdipapirhandelloven. Forslaget til lovendringer følger i det vesentligste av rettsakter til Tilleggsavtalen til EØS-avtalen. Forslaget omfatter ikke forslag til lovendringer på områder hvor Norge har overgangsordninger. Det er redegjort for Tilleggsavtalen til EØS-avtalen i St.prp. nr. 40 (1993-1994) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 av 21. mars 1994 om endring av protokoll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen. Regelverket for finansielle tjenester fremgår særlig av vedlegg IX til Tilleggsavtalen til EØS-avtalen og er omtalt i kapittel 4 i ovennevnte stortingsproposisjon.

       I tillegg foreslås endringer i eiendomsmeglerloven. Sistnevnte forslag er ikke tilpasning til EØS-regelverket.

2. Forsikringsvirksomhetsloven - nærmere om de enkelte hovedpunkter i lovforslaget

2.1 INNLEDNING

       Et utkast til lovproposisjon om endringer i forbindelse med Tilleggsavtalen til EØS-avtalen m.v. ble sendt på høring 13. mai, med frist 18. mai 1994. Om dette vises det til proposisjonen.

       Som nevnt i St.prp. nr. 40 (1993-1994) bygger vedtakene i EU og Tilleggsavtalen til EØS-avtalen på at tredje livs- og tredje skadeforsikringsdirektiv skal være gjennomført 1. juli 1994. Kredittilsynet har opplyst overfor departementet at de etter kontakt med tilsynsmyndighetene i andre EØS-land erfarer at en del EU-land ikke vil være ferdig med sin gjennomføring av disse direktivene til den 1. juli. På denne bakgrunn må en være forberedt på at det kan bli enkelte praktiske overgangsproblemer som må løses gjennom kontakt mellom myndighetene i de berørte landene.

       Norsk forsikringsvirksomhet vil med gjennomføring av de tiltak for å styrke soliditeten i livsforsikringsselskaper som ble vedtatt høsten 1993, og med de lov- og forskriftsendringer som nå følger ved tilpasningen til Tilleggsavtalen til EØS-avtalen, være godt rustet også til å møte en mulig økt internasjonal konkurranse.

       De nye direktivene skaper ikke behov for store endringer i norsk lovgivning. Det vil imidlertid være behov for en god del endringer i berørte forskrifter. Arbeidet med nye forskrifter har pågått i noen tid i samarbeid mellom Kredittilsynet og Finansdepartementet. Enkelte forslag til nye forskrifter vil bli sendt på høring så snart St.prp. nr. 40 (1993-1994) er ferdigbehandlet i Stortinget. Arbeidet med andre forslag vil avvente behandlingen av denne proposisjonen. For å sikre nødvendig høring og behandling, må en være forberedt på at ikke alle nye forskrifter kan settes i verk 1. juli 1994.

2.1.1 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Reidar Sandal, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til følgende brev fra finansministeren 9. juni 1994:

       Komiteen tar brevet til etterretning.

       Komiteen viser videre til finansministerens svar på spørsmål fra saksordføreren 9. juni 1994 som følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, har merket seg at forslagene til endringer i forsikringslovgivningen tar sikte på tilpasning til EØS-avtalen, og vil bl.a. bidra til at norske forsikringsselskaper vil få en større grad av konkurransemessig likebehandling med selskaper i andre EØS-land.

       Flertallet vil bemerke at forslagene ikke innebærer noen svekkelse av tilsynet med forsikringsbransjen, men vil til dels bety at tilsynet må legges noe om i forhold til gjeldende regler. Flertallet viser til at både forsikringstakerne og selskapene vil ha fordel av disse omleggingene, som også er nødvendig for å kunne konkurrere internasjonalt. Flertallet mener det vil være i forsikringstakernes klare interesse å innføre et krav om solvensmargin som vil innebære en ekstra sikkerhet for at selskapene er i stand til å innfri sine forpliktelser overfor forsikringskundene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser generelt til sine respektive partiers merknader i utenrikskomiteens innstilling til tilleggsavtalen til EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 40 (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at de foreslåtte endringer i forsikringslovgivningen bygger på vedtak i EU og er inntatt i Tilleggsavtalen til EØS-traktaten. Det er forutsatt at tredje livs- og tredje skadeforsikringsdirektiv skal være gjennomført 1. juli 1994.

       Disse medlemmer vil generelt peke på at endringsforslagene innebærer at folkevalgt innsyn og kontroll svekkes samtidig som risikoen i forsikringsselskapenes virksomhet øker ytterligere. Dette innebærer samtidig økt krav til løpende inntjening og krav til høyere egenkapital. For forsikringstakeren vil dette over tid innebære høyere forsikringspremier.

       Disse medlemmer går mot de foreslåtte endringer av forsikringsvirksomhetsloven.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at dagens ordning med tilsyn og kontroll av forsikringsvirksomheten har fungert tilfredsstillende, og at det derfor, isolert sett, ikke er store behov for omlegginger. Disse medlemmer har merket seg at EØS-avtalen krever en endring i lovgivningen fra forhåndsgodkjenning til meldeplikt for forsikringsselskapene for å oppfylle EØS-avtalens bestemmelser. Disse medlemmer legger vekt på at de foreslåtte tilsynsordninger, sammen med andre tiltak som gjelder selskapenes soliditet og hensynet til forsvarlig forretningsvirksomhet, vil kunne gi forsikringstakerne tilfredsstillende sikkerhet for sine interesser.

2.2 REGLER OM SOLVENSMARGIN

2.2.1 Departementets vurdering

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende norske regler og om EØS-regelverket om kapitaldekning. Om dette vises det til proposisjonen.

       Når det gjelder behovet for endringer i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 vises det i hovedsak til den vurdering som er gjort i den nylig fremlagte St.prp. nr. 40 (1993-1994):

       Departementet foreslår at det tas inn en generell bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 om at et norsk forsikringsselskap til enhver tid skal ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet. Tilleggskravet innebærer at et forsikringsselskap samtidig må oppfylle både de norske kapitalkravene som i hovedsak er like for alle norske finansinstitusjoner og minste solvensmarginkravene som følger av forsikringsdirektivene. Reglene i forsikringsdirektivene om solvensmargin er detaljerte. Nærmere regler om beregningsmåten og gjennomføringen av solvensmarginkravene bør derfor gis ved forskrift. Det forutsettes at forskriften vil bli utformet i samsvar med reglene i direktivene som omtalt under pkt. 2.1.2 i proposisjonen. Det vil i tråd med dette måtte gis forskjellige regler for skade- og livsforsikring. Hjemmel til å fastsette forskriften foreslås innført som nytt tredje ledd i bestemmelsen. Det foreslås videre at forsikringsvirksomhetslovens § 7-3 nåværende tredje ledd (nytt fjerde ledd) endres slik at det går klart frem at Kongens (Finansdepartementets) og Kredittilsynets beføyelser i tilknytning til underoppfylling av kapitaldekningskravene også gjelder solvensmarginkravene.

2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det gjeldende norske regelverk for forsikringsselskaper bygger på krav til ansvarlig kapital og pliktige avsetninger for å møte forsikringsforpliktelsene. Flertallet viser til at EØS-reglenes soliditetsvern bygger på at forsikringsselskap skal ha en kapital i form av en såkalt solvensmargin utover de forsikringsmessige avsetninger. Denne margin beregnes i forhold til omfanget av forsikringsvirksomheten og, til forskjell fra de norske reglene, ikke som kapitaldekningskrav i forhold til aktivamassen. Flertallet har merket seg Kredittilsynets og departementets påpeking av at det någjeldende norske regelverk for ansvarlig kapital og tekniske avsetninger ikke nødvendigvis i alle situasjoner vil være tilstrekkelig til å oppfylle EØS-avtalens krav.

       Flertallet viser til at Kredittilsynets beregninger viser til at de fleste norske forsikringsselskaper fyller kravene til solvensmargin, deriblant samtlige livsforsikringsselskaper, men at dette ikke gjelder samtlige skadeselskaper. Flertallet vil bemerke at selv om dette kravet vil ha begrenset betydning for norske selskaper i dag, vil det likevel bety et ekstra sikkerhetskrav som kommer i tillegg til de gjeldende kapitaldekningsregler. Flertallet mener dette er en fordel både for forsikringskundene, som får bedre sikkerhet for sine krav, og for selskapene, og en nødvendig forutsetning for å konkurrere i resten av Europa.

       Flertallet støtter forslaget om at kravet til solvensmargin lovfestes i tillegg til de gjeldende norske regler, noe som samlet kan bidra til et styrket sikkerhetssystem for norske forsikringsselskaper.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at Regjeringen i St.prp. nr. 100 (1992-1993) mente at EØS-kravene til solvensmargin var oppfylt ved de krav til ansvarlig kapital og krav til tekniske reserver som er fastsatt i Norge. Ved nærmere gjennomgang er Regjeringen også i dette spørsmålet kommet til at EØS-forpliktelsene ikke er oppfylt gjennom vårt nåværende lovverk.

       Disse medlemmer viser til at EØS-kravene til solvensmargin er en naturlig følge av økt risiko når markedskreftene gis enda bedre spillerom. For forsikringstakerne innebærer kravet til solvensmargin isolert sett høyere forsikringspremier.

       Disse medlemmer går mot endring i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3.

2.3 REGLER OM KAPITALFORVALTNING

2.3.1 Departementets vurdering

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende norske regler og om EØS-regelverket for kapitalforvaltning.

       Etter lovens § 7-4 og kapitalforvaltningsforskriften § 3 skal plasseringsbegrensningene beregnes ut fra det enkelte selskaps totale forvaltningskapital. På bakgrunn av EØS-reglene, jf. særlig tredje skadeforsikringsdirektiv art. 26 og tredje livsforsikringsdirektiv art. 27, anser departementet det nødvendig å endre § 7-4 første ledd. Lovbestemmelsen foreslås endret slik at det innføres en forsvarlighetsstandard og alminnelige krav til et forsikringsselskaps forvaltning av de aktiva som dekker selskapets forsikringsmessige avsetninger. De alminnelige krav bygger på art. 20 i direktivene. Det vises til lovutkastet.

       Departementet legger til grunn at § 7-4 annet og tredje ledd kan opprettholdes. Paragrafens tredje ledd om Kredittilsynets påleggskompetanse vil gjelde også for forvaltningen av de « frie aktiva », jf. EU-rådets og EU- kommisjonens forståelse nevnt i pkt. 2.2.2 i proposisjonen.

       I gjeldende § 7-4 er plasseringsbegrensningen for samlet innehav av aksjer og andre selskapsandeler inntatt. Bakgrunnen er at spørsmålet om hvor stor del av forvaltningskapitalen som selskapene tillates å plassere i aksjer, ble ansett så viktig at grensen burde fastsettes i loven, jf. Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) s. 75 sp. II.

       Departementet viser til at direktivene inneholder særskilte begrensninger for plasseringer i verdipapirer som ikke omsettes på et regulert marked og i usikrede lån, men ikke for samlet plassering i aksjer og andre verdipapirer som omsettes på børs eller annet regulert marked, jf. at art. 22 nr. 1 bokstav b) utelukkende innebærer begrensning av plassering i verdipapirer fra samme utsteder. Det er opp til den enkelte medlemsstat å fastsette plasseringsbegrensninger for denne kategori aktiva. Departementet finner det hensiktsmessig at både de kategorier aktiva som tillates som plasseringsobjekter og plasseringsbegrensningene fastsettes i forskrift med hjemmel i § 7-4 annet ledd. Gjeldende § 7-4 første ledd foreslås ut fra dette opphevet.

       EU-direktivene stiller minstekrav til kapitalforvaltningen. Ved utarbeidelse av forskrifter vil det være naturlig å vurdere om det bør stilles krav utover minstekravene. Det er naturlig å vurdere og opprettholde en særskilt begrensning av forsikringsselskapenes adgang til å plassere i aksjer og andre verdipapirer som omsettes i et regulert marked.

       I tillegg til regler om kategorier av aktiva og plasseringsgrenser legger departementet til grunn at det i forskriften om kapitalforvaltning vil være nødvendig å fastsette regler om blant annet verdsettelse av aktiva, om kongruens (valutamatching) og lokalisering av aktiva.

       Forsikringsdirektivene innskrenker som nevnt ikke medlemsstatenes adgang til å opprettholde begrensninger når det gjelder forsikringsselskapers adgang til å eie foretak med begrenset ansvar som driver forsikringsfremmed virksomhet, jf. den norske forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-1 og 7-2. Departementet viser til at det i norsk forsikringslovgivning er lagt til grunn at det skal være begrensninger for forsikringsselskapers adgang til å eie foretak som driver forsikringsfremmed virksomhet, bl.a. ut fra hensynet til at virksomhetsbegrensningen for det operative selskap ikke skal uthules, jf. i denne sammenheng drøftelser i NOU 1983:52 s. 80 og 153 og Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) s. 74.

       Forsikringsdirektivene må videre antas ikke å være til hinder for at reglene om høyeste kredittengasjement med enkelt kunde fortsatt gjøres gjeldende for forsikringsselskaper.

       Departementet viser til tredje skadeforsikringsdirektiv art. 26 og tredje livsforsikringsdirektiv art. 27 som forbyr medlemsstatene å fastsette regler for « valg av aktiva » samt å « begrense råderetten over aktiva » som ikke dekker forsikringsmessige avsetninger. Etter departementets syn innebærer bestemmelsene ikke forbud mot å begrense adgangen til å foreta plasseringer i enkelte institusjoner/foretak.

       Departementet viser til at finansinstitusjonsloven § 2-10 er en viktig bestemmelse som ivaretar hensynet til risikospredning av finansinstitusjonenes investeringer. Departementet legger til grunn at anvendelsen av finansinstitusjonsloven § 2-10 også på forsikringsselskapers forvaltning av samlede aktiva videreføres.

2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at EØS-reglene bygger på at det enkelte land skal fastsette regler for forvaltning av aktiva til dekning av forsikringstekniske avsetninger, mens det forøvrig skal være opp til det enkelte selskap å bestemme hvordan sammensetningen av de frie aktiva skal være. Flertallet viser til at tilsynsmyndighetene i det enkelte land i tillegg kan ha hjemmel til å gripe inn i tilfeller der forsikringsselskapets investeringer vil kunne bringe selskapets solvens i fare eller redusere graden av likviditet. Flertallet påpeker at disse endringene, med sikte på mer like konkurransevilkår mellom norske og utenlandske forsikringsselskaper, vil kunne legge grunnlaget for økt avkastning på forsikringstagernes midler og bidra til økt egenkapitaltilgang og styrking av norsk eierskap i norske bedrifter.

       Flertallet vil påpeke at omleggingen ikke begrenser Regjeringens og Kredittilsynets adgang til å gi detaljerte regler om plassering av forsikringsfondenes og dermed forsikringstakernes midler, og viser til at EØS-direktivene her inneholder minimumskrav. Flertallet viser videre til at Kredittilsynet fortsatt vil ha tilsyn og kontroll med at også selskapets samlede kapital forvaltes innenfor lovens rammer for forsvarlig plassering.

       Flertallet slutter seg til forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse kan ikke se at det i forsikring - som skal medvirke til trygghet - er grunnlag for å øke risikoen gjennom økonomiske disposisjoner ytterligere.

       Disse medlemmer går derfor inn for at gjeldende § 7-4 om plasseringsbegrensningen for samlet innehav av aksjer og andre selskapsandeler skal opprettholdes.

       Disse medlemmer vil understreke forsikringsvirksomhetslovens §§ 7-1 og 7-2 med begrensninger når det gjelder forsikringsselskapenes adgang til å eie foretak med begrenset ansvar som driver forsikringsfremmed virksomhet. Disse medlemmer kan ikke være med på noen svekkelse i lov eller praksis på dette punkt. Det er derimot behov for en innstramming av praksis.

       Disse medlemmer vil videre peke på at 3. skadeforsikringsdirektiv art. 26 og 3. livsforsikringsdirektiv art. 27 forbyr medlemsstatene å fastsette regler for aktiva som ikke dekker forsikringsmessige avsetninger. Forsikringsselskapene er viktige private samfunnsinstitusjoner hvor en vanskelig kan skille mellom forsikringsmessige og ikke forsikringsmessige avsetninger. Regjeringens tolking om at forsikringsdirektivene ikke innebærer forbud mot å begrense adgangen til å foreta plasseringer i enkelt institusjon/foretak er derfor etter disse medlemmers vurdering preget av den rådende tilnærming til EØS-systemet.

2.4 FORHÅNDSGODKJENNELSE AV PREMIETARIFFER M.V.

2.4.1 Sammendrag

2.4.1.1 Innledning

       Etter forsikringsvirksomhetsloven kreves det forhåndsgodkjennelse av metodene for beregning av forsikringsfondet samt for en eventuell oppdekningsplan ved endringer i reservegrunnlaget i livsforsikring. Det kreves også forhåndsgodkjennelse av premietariffer i livsforsikring når et forsikringsselskap utvider sin virksomhet til en ny bransje. Kredittilsynet kan i tillegg suspendere bruk av en premietariff når Tilsynet har grunn til å tro at premietariffen kan være i strid med forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 med forskrift og § 7-6. Selskapet må ved en slik suspensjon utsette iverksettelsen av forsikringsproduktet etter endringer til godkjennelse foreligger. Krav om slik forhåndsgodkjennelse og suspensjon av bruk av premietariff på visse vilkår kan etter departementets syn ikke opprettholdes som følge av tredje livsforsikrings- og skadeforsikringsdirektivene. Departementet foreslår derfor endringer i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6, § 8-2 og § 8-3.

       Det er i proposisjonen redegjort nærmere for EØS-regelverket på dette området.

2.4.1.2 Departementets vurdering

Premietariffer og forsikringsvilkår

       Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 at Kredittilsynet skal føre kontroll med at forsikringsselskaper benytter premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi.

       Tilsvarende kontroll skal etter § 7-7 føres med at forsikringsselskap benytter forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende. Kongen (delegert til Finansdepartementet) kan i henhold til § 7-6 annet ledd fastsette regler om forhåndsgodkjennelse av premietariffer for livs- og pensjonsforsikring.

       Regler om meldeplikt for premietariffer og forsikringsvilkår m.v. er fastsatt ved forskrift av 21. november 1989 nr. 1168. Det følger av forskriften at det før innføring av nye forsikringsprodukter skal sendes melding til Kredittilsynet om produktet, herunder premietariffer og forsikringsvilkår.

       Det vil ikke være adgang til å fastsette regler om forhåndsgodkjennelse av premietariffer og forsikringsvilkår som følge av tredje livsforsikringsdirektiv.

       Departementet forslår derfor at § 7-6 annet ledd om adgangen til å fastsette regler om forhåndsgodkjenning av premietariffer for livs- og pensjonsforsikring oppheves.

       Departementet legger til grunn at tredje livsforsikringsdirektiv ikke er til hinder for at det gis meldepliktsregler som er nødvendig for å føre tilsyn med selskapene. Det foreslås derfor et nytt annet ledd i § 7-6 om at Kongen kan fastsette nærmere regler om et livsforsikringsselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlag for livs- og pensjonsforsikring og om hvilke forhold meldingen skal omfatte. Det foreslås dessuten at Kongen kan gi nærmere regler om rentesatsen og andre beregningselementer som selskapet ut fra et forsiktighetshensyn kan benytte i beregningsgrunnlaget.

       Departementet viser for øvrig til at det ved fastsettelsen av forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 ble lagt til grunn at en prinsipielt skulle gå bort fra forhåndsgodkjenning av premier. I Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) uttales det følgende om forhåndskontroll:

       Departementet legger for øvrig til grunn at det fortsatt skal stilles krav til at opplysninger om hvilke prinsipper selskapet vil benytte ved premieberegningen fremgår av søknaden om konsesjon, jf. lovens § 2-3 første ledd punkt 4.

Beregning av forsikringsfondet

       Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 at et livsforsikringsselskap i sin årsbalanse skal føre opp et forsikringsfond til dekning av selskapets forpliktelser etter livsforsikringsavtalene. De metoder som anvendes for beregningen av forsikringsfondet, samt grunnlaget for beregningen av kapitalverdiene, skal til enhver tid være godkjent av Kredittilsynet.

       Dersom et livsforsikringsselskap endrer grunnlaget for kapitalverdiens beregning slik at selskapet må foreta forhøyede avsetninger for tidligere overtatte forsikringer, kan Kredittilsynet gi selskapet en frist til å oppfylle et nytt reservekrav, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-3. Oppdekkingen skal da foretas etter en plan godkjent av Kredittilsynet.

       Det vil ikke være adgang til å kreve godkjennelse av det tekniske grunnlaget som anvendes ved beregninger av forsikringstekniske avsetninger etter ikrafttredelsen av tredje skadeforsikrings- og livsforsikringsdirektivene. Departementet foreslår derfor at § 8-2 fjerde ledd om godkjennelse av metoder for beregningen av forsikringsfondet oppheves, og at § 8-3 siste setning om godkjenning av oppdekkingsplan endres slik at oppdekkingsplan skal meldes til Kredittilsynet. Når det gjelder tilsyn og behovet for rapportering til Kredittilsynet, vises det til neste punkt.

       Det følger av tredje livsforsikringsdirektiv art. 18 at hjemstaten skal pålegge ethvert forsikringsforetak å opprette tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger, herunder premieavsetninger for hele virksomheten. Bestemmelsen gir nærmere prinsipper for fastsettelse av avsetningenes størrelse. Departementet legger til grunn at de av de nevnte prinsipper som ikke fremgår direkte av lovens § 8-2, bør fastsettes i forskrift. Det vises i denne sammenheng til at lovens § 8-4 og § 8-6 gir hjemmel for forskrifter om henholdsvis sikkerhetsfond i livsforsikring og forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring. Departementet foreslår et nytt § 8-2 fjerde ledd om at departmentet kan gi forskrifter om forsikringsfondet.

Tilsyn

       Kredittilsynets alminnelige tilsyn med forsikringsselskapene fremgår av kredittilsynsloven av 7. desember 1956 nr. 1. Kredittilsynet skal i henhold til lovens § 3 se til at de institusjoner det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov, samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter. Tilsynet med forsikringsselskaper vil bl.a. omfatte selskapenes overholdelse av forsikringsvirksomhetsloven §§ 8-2 og 8-3, dvs. at selskapene har et forsikringsfond som er tilstrekkelig til dekning av selskapets forpliktelser etter livsforsikringsavtalene. Departementet viser til at de alminnelige påleggs- og sanksjonsbestemmelsene i kredittilsynsloven vil kunne benyttes dersom Kredittilsynet anser at kravene til forsikringsfond ikke er oppfylt.

       For øvrig vises det til at Kredittilsynet i medhold av § 4 første ledd nr. 4 kan pålegge de institusjoner det har tilsyn med, å sende inn oppgaver og opplysninger som tilsynet mener det trenger for å utføre sitt verv.

2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at departementet anser gjeldende regler for forhåndsgodkjennelse av premietariffer innenfor livs- og pensjonsforsikring som lite hensiktsmessig og at de dels sannsynligvis har vært en konkurransebegrensende faktor. Flertallet påpeker at EØS-reglene heller ikke gir adgang til å fastsette regler om forhåndsgodkjennelse av premietariffer og forsikringsvilkår. Flertallet viser til at det i stedet foreslås lovhjemmel for utfyllende regler om et livsforsikringsselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlaget m.v., om rentesats og andre beregningselementer som selskapet ut fra et forsiktighetshensyn kan benytte i beregningsgrunnlaget, bl.a. for å ivareta hensynet til forsikringskundene.

       Flertallet viser til at de foreslåtte regelendringer ikke begrenser Kredittilsynets myndighet til å gripe inn mot premietariffer, forsikringsvilkår m.v. som ikke er rimelige eller betryggende.

       Flertallet støtter den foreslåtte omleggingen, i samsvar med EØS-reglenes krav til forsikringstekniske avsetninger, herunder størrelse på premieavsetninger for hele virksomheten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet på bakgrunn av EØS-avtalen foreslår å endre tre paragrafer i forsikringsvirksomhetsloven.

       Disse medlemmer vil påpeke at et fellestrekk ved disse lovendringene er en svakere myndighetskontroll av forsikringsbransjen, og derved en svekkelse av forsikringstakernes interesser. Det vil ikke lenger være adgang til å opprettholde regler for forhåndsgodkjenning av premietariffer og forsikringsvilkår slik det fremgår av § 7-6. Dessuten vil disse medlemmer trekke frem bestemmelsene i § 8-2 om tilsvarende godkjenning når det gjelder forsikringsfondet og § 8-3 vedrørende oppfyllelsen av reservekrav.

       Disse medlemmer går mot å oppheve de nåværende lovbestemmelser for forhåndsgodkjenning av premietariffer, forsikringsvilkår, forsikringsfondsberegning og kapitaloppdekking.

2.5 OVERDRAGELSE AV FORSIKRINGSPORTEFØLJE

2.5.1 Sammendrag

2.5.1.1 Innledning

       Tredje livs- og skadeforsikringsdirektiv inneholder regler om overdragelse av forsikringsselskapers portefølje til annet selskap innenfor EØS-området, når forsikringsporteføljen er tegnet etter de regler om etableringsadgang eller regler om adgang til å yte tjenester som følger av EØS-avtalen. Forsikringsvirksomhetsloven inneholder ikke alminnelige bestemmelser om overdragelse av forsikringsportefølje utover § 3-6 som fastsetter at avhendelse av vesentlige deler av selskapets aktiva ikke kan gjennomføres uten Finansdepartementets tillatelse. Departementet foreslår derfor at det innføres bestemmelser om overdragelse av forsikringsporteføljer i forsikringsvirksomhetsloven § 3-8.

       Det foreslås også visse endringer i forsikringsvirksomhetsloven §§ 11-10 og 12-1. Det er i proposisjonen redegjort nærmere for EØS-regelverket vedrørende overdragelse av forsikringsselskapenes portefølje.

2.5.1.2 Departementets vurdering

       Overdragelse av forsikringsselskapers portefølje er i liten grad regulert i forsikringsvirksomhetsloven. Lovens § 3-6 har regler om avhendelse av vesentlige deler av selskapets aktiva. I tillegg har forsikringsvirksomhetsloven bestemmelser om overdragelse av forsikringsbestand ved avvikling (§ 10-3) og i forbindelse med offentlig administrasjon av selskapet (§ 11-10). Departementet legger til grunn at det i henhold til direktivene må fastsettes krav til konsesjon samt regler om prosedyrer i forbindelse med overdragelse av hele eller deler av forsikringsporteføljer.

       Direktivene inneholder kun bestemmelser om overdragelse av forsikringsporteføljer tegnet etter EØS-avtalens regler om etableringsadgang eller etter reglene om adgang til å yte tjenester, og overdragelse fra filial eller agentur av forsikringsselskap med hovedsete i tredjeland. Departementet legger til grunn at det ikke er behov for regler om tillatelse for overdragelse av enhver del av et forsikringsselskaps forsikringsportefølje utover i de tilfeller som følger av direktivene. Det vises i denne forbindelse til at forsikringstakerne i henhold til norsk rett, vil kunne nekte overdragelse av sin kontrakt med mindre annet er avtalt med selskapet. Det anses derfor ikke nødvendig med konsesjonsregler av hensyn til forsikringstaker. Når det gjelder hensynet til selskapets soliditet ved overdragelse av større deler av forsikringsporteføljen, vises det til forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 om krav til tillatelse ved avhendelse av vesentlige deler av selskapets aktiva.

       Det foreslås etter dette en ny § 3-8 om at overdragelse av hele eller deler av et forsikringsselskaps forsikringsportefølje krever tillatelse fra Kongen når forsikringsporteføljen er tegnet etter de regler om etableringsadgang eller om adgang til å yte tjenester som følger av EØS-avtalen, og forsikringsporteføljen ønskes overdratt til forsikringsselskap etablert i EØS-stat. I tråd med direktivene foreslås kravet til tillatelse etter § 3-8 også gjort gjeldende ved overdragelse av forsikringsportefølje fra filial av forsikringsselskap med hovedsete i tredjeland til forsikringsselskap etablert i Norge eller annen EØS-stat. I denne forbindelse foreslås det presisert i forsikringsvirksomhetsloven § 12-1 at § 3-8 får anvendelse på utenlandske filialer.

       Nærmere regler om overdragelse av forsikringsportefølje foreslås fastsatt i forskrift. Forskriften må i medhold av direktivet bl.a. inneholde regler om innhenting av bekreftelser og samtykke fra andre myndigheter samt offentliggjøring av overdragelse. Departementet legger dessuten til grunn at det vil være behov for regler som ivaretar forsikringstakernes interesser ved overdragelse av forsikringsportefølje. Det foreslås derfor presisert at det kan gis regler om at forsikringstaker har rett til å si opp forsikringsavtalen innen en gitt frist etter overdragelsen, jf. omtalen avsnitt 2.4.2 i proposisjonen, samt regler om det avgivende selskaps plikt til å informere forsikringstakerne om overdragelsen. Det nevnes for øvrig at gjeldende regler om forsikringstakers rett til å si opp forsikringen i forsikringstiden, fremgår av forsikringsavtaleloven §§ 3-2 og 12-3. Ved personforsikring og annen skadeforsikring kreves det enten at forsikringsbehovet er bortfalt eller at andre særlige grunner foreligger. Ved livsforsikring kan forsikringstaker når som helst avbryte et løpende forsikringsforhold.

       Etter forsikringsvirksomhetsloven § 11-10 skal administrasjonsstyret ved avvikling søke å få overdratt forsikringsbestanden til et eller flere « norske » forsikringsselskaper. Departementet foreslår at henvisningen til « norske » selskaper tas ut i samsvar med forbudet mot å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet, jf. EØS-avtalens art. 4.

2.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at forslaget i samsvar med EØS-avtalen innebærer en ytterligere innskjerping av regelverket ved overdragelse av hele eller deler av et forsikringsselskaps forsikringsportefølje, i og med innføring av en ny og nærmere avgrenset konsesjonsregel. Flertallet slutter seg til de foreslåtte endringer av forsikringsvirksomhetslovens §§ 3-8, 11-10 og 12-1.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at EUs tredje skade- og livsforsikringsdirektiv angår salg av forsikringsselskapers portefølje til et annet selskap i EØS-området. Disse medlemmer har vært mot den liberalisering av forsikringsmarkedet som EØS-traktaten innebærer. Dette gjelder både tilrettelegging av grenseoverskridende salg av forsikringsprodukter og prinsippet om hjemlandskontroll. Disse medlemmer vil vise til at endringene av § 11-10 og § 12-1 første ledd fjerner de nasjonale begrensninger ved overføring av forsikringsporteføljer.

       Disse medlemmer vil stemme imot de foreslåtte endringer under forsikringsvirksomhetslovens §§ 11-10 og 12-1, og ny § 3-8.

       For øvrig fastsetter § 3-6 i forsikringsvirksomhetsloven at salg av vesentlige deler av et forsikringsselskaps beholdning av poliser ikke kan gjennomføres uten godkjenning av Finansdepartementet.

       Disse medlemmer er enig i at det må vedtas en tilsvarende konsesjonsordning for overdragelser av forsikringsbestand til selskaper i andre land. Imidlertid er disse medlemmer ikke enig i departementets vurdering av konsesjonsregler av hensyn til forsikringstakerne. Disse medlemmer mener at forsikringstakerens interesser i forbindelse med avhending av forsikringsporteføljer burde vært ivaretatt direkte i lovteksten.

       Disse medlemmer vil stemme imot forslaget til ny § 3-8.

3. Eiendomsmeglerloven - nærmere om lovforslaget

3.1 ERVERVSMESSIG FRAMLEIEVIRKSOMHET

3.1.1 Sammendrag

3.1.1.1 Innledning

Eiendomsmeglerloven

       Flere henvendelser til departementet vedrørende leieformidlingsvirksomhet har reist spørsmål knyttet til eiendomsmeglerlovens rekkevidde. Ervervsmessig leieformidlingsvirksomhet reguleres i dag av ulike lovbestemmelser beroende på hvorledes den enkelte virksomhet er innrettet. Dersom virksomheten ikke drives for leieformidlerens økonomiske regning og risiko, og denne kan sies å opptre som en mellommann, reguleres virksomheten av lov om eiendomsmegling. Eiendomsmeglervirksomhet er underlagt tilsyn av Kredittilsynet, som også utsteder bevillinger. Eiendomsmeglerloven pålegger leieformidleren blant annet å stille sikkerhet for sin virksomhet. Videre er det en plikt å oppbevare klientmidler på separate kontoer - adskilt fra egne midler.

       I de tilfeller leieformidlingsvirksomhet skjer for leieformidlerens egen regning og risiko, vil de rettsforhold som måtte oppstå, reguleres av blant annet husleielovgivningen.

       På bakgrunn av ønsket om å forhindre omgåelser av eiendomsmeglerloven, sendte departementet 17. august 1993 på høring et forslag til endring av § 1-1 i lov av 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling. Etter forslaget vil ervervsmessig inn- og utleie av boliger underlegges eiendomsmeglerloven.

       I lov av 12. juni 1981 nr. 72 om reisebyråer m.v. ble det tidligere stilt krav om tillatelse for blant annet å drive formidling av avtaler om utleie av hytte eller privatbolig eller rom i slike til fritidsformål (hytteformidling) og formidling av rom i hoteller, herberger m.v. for overnatting eller opphold. Ved lov av 3. april 1992 nr. 29 ble reisebyråloven endret og konsesjonsordningen ble opphevet. Endringen medførte at hytteformidling m.v. etter omstendighetene faller inn under virkeområdet til lov av 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling. Hytteformidlingsvirksomhet m.v. vil etter dette måtte innrette virksomheten etter rammebetingelser som blant annet innbefatter krav om bevilling, sikkerhetsstillelse, opplysningsplikt m.v.

       Næringsdepartementet anmodet i brev av 11. mai 1992 Finansdepartementet om å ta initiativ til en endring av eiendomsmeglerloven slik at den uheldige og utilsiktede tilstramming av rammebetingelsene for hytteformidlingsbransjen fjernes. Næringsdepartementet viste til at intensjonen med revisjonen av reisebyråloven var å foreta nødvendig forenklinger og eliminere unødig byråkrati. Konsesjonsbehandlingen etter den tidligere § 4 i reisebyråloven innebar ifølge Næringsdepartementet ingen vurdering av søker eller søkers firma. Det lå således verken solvens- eller kvalifikasjonsvurderinger til grunn for en tillatelse. Det var heller ikke krav om garantistillelse. Etter Næringsdepartementets oppfatning innebar konsesjonsordningen i reisebyråloven ikke noen form for forbrukerbeskyttelse.

       Et høringsnotat med forslag til endring av lov av 16. juni 1989 nr. 53 § 1-1 utarbeidet av Finansdepartementet ble sendt på høring 1. juni 1993 med frist for merknader innen utgangen av august 1993. De fleste høringsinstansene slutter seg til departementets høringsnotat. Forbrukerombudet og Forbrukerrådet peker imidlertid på at forslaget til lovendring, slik det er utformet i høringsnotatet, kan føre til at formidling av timeshare-andeler vil falle utenfor eiendomsmeglerloven.

       Det er videre i proposisjonen gjort rede for gjeldende rett etter eiendomsmeglerloven (pkt. 3.1.2) og husleieloven (pkt. 3.1.3), revisjon av husleieloven (pkt. 3.1.4) og høringsutkast og høringsinstruksens merknader vedrørende departementets forslag om endring av eiendomsmeglerlovens virkeområde.

3.1.1.2 Departementets vurdering

       Det er i flere henvendelser departementet har mottatt, beskrevet en form for leieformidlingsvirksomhet drevet på en måte som har medført økonomiske tap både for utleiere og leietakere. Virksomheten har i hovedsak bestått i å tilrettelegge informasjon om leieobjekter, holde visninger, « matche » utleiere og leietakere samt annonsering av leieobjekter. Leieformidler har inngått separate kontrakter med utleiere og leietakere slik at formidleren forsåvidt formelt har kunnet anføre at han ikke opptrer som mellommann i eiendomsmeglerlovens forstand. På denne måten vil leieformidler kunne omgå eiendomsmeglerlovens krav om blant annet autorisasjon og sikkerhetsstillelse. Virksomhetens formål har åpenbart vært formidling av boliger.

       Etter departementets oppfatning viser den type leieformidlingsvirksomhet som er beskrevet, et klart behov for en presisering av eiendomsmeglerloven idet reglene har vist seg å ikke i tilstrekkelig grad verne utleiere og leietakere.

       En eventuell innføring av forbud mot å avtale forskuddsleie for foretak som driver inn- og utleie av boliger, samt en plikt til å stille depositum i den nye lov om husleieavtaler, vil etter departementets syn kunne avhjelpe at økonomiske tap oppstår, men utelukkende dersom foretakene er seriøse og følger de lovbestemte krav.

       Videre anser departementet at det er uheldig at reguleringen av slik virksomhet beror på hvorledes driften formelt er lagt opp. Drives virksomheten for egen regning og risiko, vil det være husleieloven som regulerer den. Dersom virksomheten drives som mellommannsvirksomhet, reguleres virksomheten av eiendomsmeglerloven og utleiere/leietakere vil da kunne kreve tap dekket av en forsikring, jf. eiendomsmeglerloven § 2-5 om pliktig sikkerhetsstillelse. Utleiere/leietakere vil vanskelig kunne skille foretakenes virksomhet fra hverandre og neppe kunne se de ulike rettslige konsekvenser av hvorledes foretaket har innrettet virksomheten.

       Videre vil Kredittilsynet, for å kunne ivareta sine tilsynsoppgaver, måtte ta stilling til om et leieformidlingsforetak fremstår som mellommann eller formelt har innrettet virksomheten slik at formidleren inngår kontraktene og dermed tilsynelatende faller utenfor eiendomsmeglerlovens virkeområde. Avgrensningen vil måtte skje ut fra mottatt dokumentasjon fra foretaket, som vil kunne være ytterst sparsom. En presisering av eiendomsmeglerloven vil lette Kredittilsynets muligheter for å føre kontroll med virksomheten gjennom rapportering og stedlige tilsyn.

       Intensjonen med departementets lovendringsforslag er således å regulere virksomhet som reelt sett er leieformidling, hvor formålet åpenbart er leieformidling og hvor en ved formelle konstruksjoner omgår de rammebetingelser eiendomsmeglerloven oppstiller.

       Det er ikke departementets hensikt å åpne adgang for megleres egenhandel. Departementet er enig med høringsinstansene når de påpeker at forslaget, slik det er utformet i høringsbrevet, ikke helt harmonerer med lovens forbud mot egenhandel, jf. eiendomsmeglerloven § 2-6.

       Departementet foreslår etter dette at et nytt annet ledd i eiendomsmeglerloven § 1-1 bør lyde:

       Husbankens og kommuners utleievirksomhet samt utleievirksomhet etter borettslagsloven vil etter ordlyden ikke omfattes av bestemmelsen og vil reguleres som i dag av blant annet husleielovgivningen.

       Ved anvendelsen av bestemmelsen skal en ikke legge til grunn formål som f.eks. er angitt i et foretaks vedtekter. For å fastslå hva som er en virksomhets egentlige formål, skal det legges vekt på om foretaket umiddelbart etter at objektet er innleiet, inngår utleiekontrakt og om utleier avkreves noen form for gebyrer slik at foretaket ikke fullt ut bærer den reelle risiko ved videre utleie. Videre må en se hen til den aktuelle virksomhet, blant annet om siktemålet fremstår som å bringe utleiere og leietakere sammen.

3.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen påpeker at den foreslåtte presisering i § 1-1 andre ledd tar sikte på å forhindre omgåelser, ved å regulere virksomhet som reelt sett er leieformidling. Komiteen støtter forslaget.

3.2 REVISJON AV REISEBYRÅLOVEN - KONSEKVENSER FOR EIENDOMSMEGLERLOVENS VIRKEOMRÅDE

3.2.1 Sammendrag

3.2.1.1 Innledning

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett etter eiendomsmeglerloven § 1-1 annet ledd vedrørende virksomhet som omfattes av reglene i lov av 12. juni 1981 nr. 72 om reisebyråer m.v., høringsnotat av 1. juni 1993 vedrørende eiendomsmeglerloven § 1-1, og om departementets og høringsinstansenes merknader til dette (pkt. 3.2.2.)

3.2.1.2 Departementets vurdering

       Departementet viser til at opphevelsen av reisebyrålovens §§ 1, 3 og 4 har medført en utilsiktet utvidelse av eiendomsmeglerlovens virkeområde og at hytteformidling m.v. etter dette må innrettes etter helt andre rammebetingelser enn tidligere.

       Departementet viser videre til at det i forbindelse med behandlingen av forslaget til endring av reisebyråloven ble lagt til grunn at slik virksomhet skulle kunne drives uten tillatelse, jf. samferdselskomiteens uttalelser i Innst.O.nr.42 (1991-1992), gjengitt ovenfor.

       Etter departementets oppfatning er forslaget til endring av eiendomsmeglerloven en oppfølging av intensjonene bak endringene av reisebyråloven.

       Det fremgår av redegjørelsen for lovforslaget ovenfor at det ikke har vært departementets intensjon å endre eiendomsmeglerloven slik at formidling av timeshare-andeler vil kunne falle utenfor lovens virkeområde, jf. Forbrukerombudets og Forbrukerrådets høringsuttalelser. Departementet kan slutte seg til disse høringsinstansenes synspunkt om at det ut fra forbrukerhensyn er viktig at formidling av timeshare-andeler skjer innenfor eiendomsmeglerlovens rammer.

       Timesharing er kjøp av en andel med tilknyttet leierett. Timeshare-virksomhet kan drives på ulike måter. Blant annet kan virksomheten drives slik at ideelle andeler i fast eiendom overdras, jf. eiendomsmeglerloven § 1-1 første ledd nr. 1. Virksomheten kan også drives slik at det inngås leieavtaler med de aktuelle brukere. Eiendomsmeglerloven omfatter formidling av leiekontrakter, jf. § 1-1 (1) nr. 2. I forarbeidene er det lagt til grunn at dette også skal gjelde for formidling av kortvarige leiekontrakter.

       Timeshare-andeler tilbys gjerne tilknyttet eiendommer i utlandet. Eiendomsmeglerlovens anvendelse på omsetning av eiendommer i utlandet er berørt i forarbeidene til eiendomsmeglerloven. Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 59 (1988-1989) side 8 at megling som angår utenlandske eiendommer, i utgangspunktet må følge eiendomsmeglerlovens regler. Det avgjørende må imidlertid være virksomhetens karakter, slik at det enkelte tilfelle må løses konkret på bakgrunn av lovens alminnelige regler om hva som skal anses som eiendomsmegling.

       Departementet foreslår at det i eiendomsmeglerloven § 1-1 inntas en ordlyd identisk med ordlyden i de tidligere bestemmelser i reisebyråloven § 1 og § 3. Således vil eiendomsmeglerlovens unntaksbestemmelse ikke åpne for at formidling av timeshare-andeler faller inn under denne. Det vises til lovutkastet.

3.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at den foreslåtte § 1-1 tredje ledd nr. 1, tar sikte på å klargjøre at hytteformidling m.v. til fritidsformål, samt formidling av hotellrom m.v., ikke skal anses som eiendomsmegling. Komiteen vil bemerke at lovforslaget tar sikte på å forhindre en uheldig og utilsiktet tilstramming av rammebetingelsene for hytteformidling, etter at hensikten var den motsatte da konsesjonskravet i reisebyråloven ble opphevet ved lov av 3. april 1992. Komiteen støtter forslaget.

       Komiteen har merket seg departementets påpeking at de foreslåtte bestemmelser i lov om eiendomsmegling er utformet på en måte som sikrer at formidling av såkalte timeshare-andeler, dvs. andeler med tilnyttet leierett, fortsatt vil være omfattet av eiendomsmeglerloven.

4. Tekniske endringer i verdipapirhandelloven

4.1 OPPDATERING

       I lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel er det tatt inn en definisjon av Børskomiteen i § 2 punkt d). Det fremgår av børsloven av 17. juni 1988 nr. 57 at børsstyret skal ivareta børsens oppgaver etter verdipapirhandelloven §§ 9 til 11. Tidligere var disse oppgavene ivaretatt av Børskomiteen. Ved en inkurie ble ikke definisjonen i verdipapirhandelloven § 2 punkt d) endret som følge av endringene i børsloven. Departementet foreslår derfor at « Børskomité » erstattes med « børsstyre » i den nevnte bestemmelse. Tilsvarende endring foreslås i lovens § 34 annet ledd, § 35 fjerde ledd og § 36 tredje ledd.

       Departementet foreslår også en teknisk endring i lovens § 56 der en henvisning til kjøpsloven av 24. mai 1907 må endres som følge av fastsettelsen av kjøpslov av 13. mai 1988.

       Etter endringer i lovens § 9 skal « alt tegningsmateriale » sendes børsstyret for kontroll. Det fremgår av § 10 at tegning av verdipapirer ikke er bindende dersom « tegningsinnbydelsen som nevnt i § 9 » inneholder villedende eller ufullstendige opplysninger om forhold som må tillegges vekt ved bedømmelsen av spørsmålet om å tegne verdipapirer. Departementet legger til grunn at henvisningen til « tegningsinnbydelse som nevnt i § 9 » skulle vært endret til « tegningsmaterialet » i § 9. Det foreslås derfor en slik endring i § 10.

       Komiteen har ingen merknader.

4.2 FORETAK MED HOVEDSETE I EØS-STAT

       Ved lovendring av 20. desember 1993 nr. 140 ble det fastsatt endringer i verdipapirhandelloven § 4 om enerett til fondsmegling. Det ble gitt hjemmel til å fastsette at andre foretak en fondsmeglerforetak og kredittinstitusjoner med hovedsete i EØS-stat, kan utøve fondsmeglervirksomhet. I Ot.prp. nr. 15 (1993-1994) viser departementet til at prinsippet om fri tjenesteyting, jf. EØS-avtalen art. 36, medfører at utenlandske foretak som driver fondsmegling i en viss utstrekning kan utøve sin virksomhet i Norge. Det er videre vist til at departementet, i påvente at verdipapirhandellovutvalgets innstilling, legger til grunn at det kun foretas endringer Norge er forpliktet til å gjennomføre som følge av EØS-avtalen. Denne begrensningen har ikke kommet klart til uttrykk i lovteksten utover at det er fastsatt at foretaket skal ha sitt hovedsete i annen EØS-stat.

       Departementet foreslår derfor at det tas inn presisering av at de aktuelle foretak må ha tillatelse til å drive fondsmeglervirksomhet og være underlagt tilsyn i annen EØS-stat.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget og har for øvrig ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer gikk mot EØS-tilpasning av § 4 vedrørende enerett til å drive fondsmeglervirksomhet. Disse medlemmer viser til merknader om dette i Innst.O.nr.14 (1993-1994) side 16. Det gjennomgående argument har vært å avskaffe bestemmelser som innebærer en nasjonal diskriminering. Imidlertid illustrerer lovendringen at dette blir erstattet med en ny diskriminering, om det utenlandske fondsforetak er lokalisert i et EØS-land eller ikke.

       Disse medlemmer vil stemme imot den foreslåtte endring av § 4.

4.3 EMISJONSKONTROLL

       Ved lovendring av 20. desember 1993 nr. 140 ble verdipapirhandelloven § 9 første ledd annet punktum endret i tråd med Rdir. 89/298 om samordning av kravene til utforming, kontroll og spredning av det prospekt som skal offentliggjøres når verdipapirer legges ut til offentlig tegning. Etter endringen skal børsstyret føre kontroll med tegningsinnbydelsen der verdipapirene søkes børsnotert, når innbydelsen er rettet til mer enn 50 personer og emisjonen gjelder et beløp større enn 300.000 kroner. I lovteksten er kontrollen knyttet til emisjoner der verdipapirene søkes opptatt til offisiell notering « på en fondsbørs beliggende i en stat som er medlem av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde ».

       Departementet legger til grunn at emisjonskontroll skal foretas når verdipapirene « søkes børsnotert i Norge » og foreslår endringer i bestemmelsen i tråd med dette.

       Det vises i denne forbindelse til direktivets art. 4 som fastsetter at medlemsstatene skal påse at en innbydelse til offentllig tegning av verdipapirer « på deres territorium » betinges av at innbyder offentliggjør et prospekt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget og har for øvrig ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer gikk mot EØS-tilpasning av § 9 vedrørende emisjonskontroll. Disse medlemmer viser til merknader om dette i Innst.O.nr.14 (1993-1994) s. 17, og vil følgelig stemme mot angjeldende lovbestemmelse.

4.4 FLAGGINGSREGLER

       Ved lovendring av 4. desember 1992 nr. 123 ble de såkalte « flaggingsreglene » i aksjeloven § 3-9 endret. Bestemmelsen ble dessuten flyttet til verdipapirhandelloven § 8A. I Ot.prp. nr. 85 (1991-1992) uttales det bl.a. følgende om endringer:

       Det fremgår av Innst.O.nr.23 (1992-1993) at finanskomiteens flertall ikke hadde merknader til de foreslåtte endringer. Ved en inkurie har imidlertid lovteksten ikke blitt i samsvar med det som er lagt til grunn i forarbeidene. Det fremgår av § 8A at flagging skal foretas ved passering av grensene 10, 20, 25, 50 eller 75 % av aksjekapitalen. Departementet foreslår at 20 %-grensen utgår i tråd med de intensjoner som kom til uttrykk i bestemmelsens forarbeider.

       Overtredelse av flaggingsreglene i aksjeloven kunne straffes med bøter i henhold til aksjeloven § 17-1 annet ledd punkt 2. Departementet foreslår at den nye § 8A i verdipapirhandelloven skal inngå blant de bestemmelser der overtredelse er straffebelagt i henhold til verdipapirhandelloven § 62. Departementet legger til grunn at overtredelse bør straffes med bøter i samsvar med det som fulgte av aksjeloven § 17-1.

       Komiteen slutter seg til forslagene og har for øvrig ingen merknader.

5. Merknader til de enkelte bestemmelser

       Komiteen viser til merknader nedenfor til de bestemmelser hvor det er dissens i komiteen. Komiteen slutter seg til de øvrige forslag til bestemmelser.

Til lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel

Til § 4 fjerde ledd:

       Det foreslås en presisering av at utenlandske foretak som kan gis tillatelse til å drive fondsmeglervirksomhet i Norge, må drive tilsvarende virksomhet og være underlagt tilsyn i annen EØS-stat.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget til endring av § 4 fjerde ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil stemme imot den foreslåtte endring.

Til § 9 første ledd annet punktum:

       Det foreslås en presisering av at emisjonskontrollen etter denne bestemmelsen skal foretas når verdipapirene søkes børsnotert i Norge.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.3.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til den foreslåtte presisering i § 9 første ledd annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot den foreslåtte endring.

Til lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet

Til § 3-8

       Det foreslås at det stilles krav om tillatelse ved visse overdragelser av forsikringsporteføljer. Bestemmelsen bygger på tredje skadeforsikringsdirektiv art. 12 og 53 og tredje livsforsikringsdirektiv art. 11 og 49. Det er forutsatt at det skal gis nærmere regler om de krav til prosedyrer for behandling av søknad om tillatelse som følger av direktivene, samt om forsikringstakernes rettigheter i forbindelse med overdragelsen. For øvrig vises det til departementets merknader under punkt 2.4.3.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.5.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot forslaget til ny § 3-8.

Til § 7-3:

       Det foreslås at det tas inn en generell bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven i § 7-3 femte ledd om at et norsk forsikringsselskap til enhver tid skal ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet.

       Nærmere regler om beregningsmåten for solvensmarginen, den kapital som kan dekke kravet og andre forhold vedrørende gjennomføringen av solvensmarginkravet kan gis ved forskrift. Hjemmel for Kongen til å fastsette forskrifter foreslås innført som en del av et nytt femte ledd.

       Bestemmelsens tredje og fjerde ledd gis anvendelse også når det gjelder reglene om solvensmarginen. I den forbindelse foreslås det også at forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 fjerde ledd endres slik at det går klart frem at Kongens (Finansdepartementets) og Kredittilsynets beføyelser i tilknytning til underoppfylling av kapitaldekningskravene også gjelder solvensmarginkravet. For øvrig vises det til departementets merknader under punkt 2.1.4.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.2.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til den foreslåtte endring av § 7-3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot endring av § 7-3.

Til § 7-4 første ledd:

       Bestemmelsen foreslås endret ved at det innføres generelle krav, inklusive en forsvarlighetsstandard, til forvaltningen av et forsikringsselskaps eiendeler til dekning av dets forsikringsmessige avsetninger. De generelle krav bygger på art. 20 i tredje skade- og livsforsikringsdirektiv. Bestemmelsen inneholder overordnede prinsipper for kapitalforvaltningen som vil gjelde ved siden av de mer detaljerte kapitalforvaltningsregler som vil bli fastsatt med hjemmel i paragrafens annet ledd.

       Departementet finner det hensiktsmessig å benytte begrepet forsikringsmessige avsetninger som fellesbegrep for avsetninger i liv- og skadeforsikring. Dette for å gjøre det klart at bestemmelsen, utover eiendeler til dekning av de forsikringstekniske avsetninger, omfatter eiendeler til dekning av avsetninger til sikkerhetsfond, tilleggsavsetninger og forpliktelser som følge av premie- og pensjonsreguleringsfond. I forhold til forsikringsvirksomhetsloven svarer dette til forsikringsfond og sikkerhetsfond i livsforsikring og forsikringstekniske avsetninger i skadeforsikring, jf. lovens §§ 8-2, 8-4 og 8-6.

       Det vises til de alminnelige merknader under punkt 2.2 ovenfor.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.3.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til den foreslåtte endring av § 7-4.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot forslaget til endring av § 7-4.

Til § 7-6 annet ledd:

       Någjeldende § 7-6 annet ledd foreslås opphevet idet det ikke vil være adgang til å fastsette regler om forhåndsgodkjennelse av premietariffer og forsikringsvilkår som følge av tredje livsforsikringsdirektiv. Det foreslås inntatt nye bestemmelser i annet ledd om at Kongen kan fastsette nærmere regler om melding til Kredittilsynet samt om rentesatser og andre beregningselementer som selskapet ut fra forsiktighetshensyn kan benytte i beregningsgrunnlaget. For øvrig vises det til departementets merknader under punkt 2.3.3.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.4.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot den foreslåtte endring under § 7-6 annet ledd.

Til § 8-2 fjerde ledd:

       Det vil ikke være adgang til å kreve godkjennelse av de metoder som anvendes for beregningen av forsikringsfondet, samt grunnlaget for beregningen av kapitalverdiene etter ikrafttredelsen av tredje livsforsikringsdirektiv. Bestemmelsen om godkjennelse fra Kredittilsynet foreslås derfor opphevet.

       Det foreslås et nytt fjerde ledd om at departementet kan gi nærmere forskrifter om forsikringsfondet, herunder bestemmelser om tilleggsavsetninger. Det vil med hjemmel i bestemmelsen kunne fastsettes nærmere regler om prinsippene for fastsettelsen av avsetningens størrelse i tråd med tredje livsforsikringsdirektiv art. 18. For øvrig vises det til departementets merknader under punkt 2.3.3.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.4.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot den foreslåtte endring under § 8-2 fjerde ledd.

Til § 8-3 siste punktum:

       Kravet om godkjennelse av plan for oppdekking vil ikke kunne opprettholdes etter ikrafttredelsen av tredje livsforsikringsdirektiv. Bestemmelsen om godkjennelse foreslås derfor opphevet. Av tilsynsmessige hensyn foreslås det at oppdekkingsplan skal meldes til Kredittilsynet. For øvrig vises det til departementets merknader under punkt 2.3.3.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.4.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot den foreslåtte endring under § 8-3 siste punktum.

Til § 11-10 første ledd:

       Henvisningen til at administrasjonsstyret skal søke å få overdratt forsikringsbestanden til norske forsikringsselskaper foreslås tatt ut. En slik bestemmelse anses ikke i tråd med EØS-avtalens art. 4 om forbud mot å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet.

       For øvrig vises til departementets merknader under punkt 2.4.3

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.5.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget under § 11-10 første ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot den foreslåtte endring.

Til § 12-1 første ledd:

       Det foreslås presisert at forslaget til ny § 3-8 også kommer til anvendelse på utenlandsk filial. Dette tilsvarer tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 53 og tredje livsforsikringsdirektiv artikkel 49. For innholdet av bestemmelsen vises for øvrig til departementets merknader under punkt 2.4.3.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 2.5.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til forslaget under § 12-1 første ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot den foreslåtte endring.

Ikrafttreden

       Komiteen viser til brev fra finansministeren av 9. juni 1994, gjengitt under pkt. 2.1 foran. Komiteen tar opp forslag om bestemmelser vedrørende ikrafttreden som fremsatt i nevnte brev.

6. Økonomiske og administrative konsekvenser

       De foreslåtte lovendringer antas å ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. Kredittilsynet vil i noen utstrekning kunne få flere oppgaver forbundet med utenlandske forsikringsselskaper i Norge dersom flere selskaper ønsker å utøve virksomhet. Samtidig vil tilsynet i større grad overta tilsynet med norske selskapers virksomhet i andre land innenfor EØS.

       Den utvidede adgang til tjenesteyting over landegrensene vil kunne bidra til endrede konkurranseforhold for norske forsikringsselskaper. For øvrig antas de foreslåtte endringer i finanslovgivningen bare å ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser.

       Komiteens flertall, alle unnatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til tidligere merknader med prinsipielle motforestillinger til de lovmessige og systemmessige endringer som EØS-traktaten medfører for forsikringsvirksomheten.

       Disse medlemmer betrakter EØS-tilpasningen på forsikringsområdet som vesentlig både for den nasjonale styring og kontroll, men også samfunnsøkonomisk gjennom internasjonalisering av tjenesteyting, konkurranse og eierskap. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at de samfunnsmessige virkningene undervurderes i departementets oppsummering.

7. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endringer:

Ny § 3-8 skal lyde:

       Overdragelse av hele eller deler av et selskaps forsikringsportefølje krever tillatelse fra Kongen når forsikringsporteføljen enten er tegnet etter reglene om etableringsadgang eller etter reglene om adgang til å yte tjenester som følger av EØS-avtalen, og forsikringsporteføljen ønskes overdratt til forsikringsselskap med hovedsete i EØS-området.

       Kongen gir nærmere regler om overdragelse i henhold til første ledd, herunder om:

       Denne bestemmelsens første og annet ledd gjelder tilsvarende for overdragelse av forsikringsportefølje fra filial av forsikringsselskap med hovedsete i annet enn EØS-stat til forsikringsselskap etablert i Norge eller i annen EØS-stat.

§ 7-3 (krav til kapitaldekning) skal lyde:

       Et forsikringsselskap skal ha en kapitaldekning som til enhver tid utgjør minst 8 prosent av selskapets aktiva og selskapets forpliktelser utenfor balansen, beregnet etter prinsipper for risikoveiing.

       Kongen kan fastsette:

       Kongen kan i særlige tilfelle og for en tidsbegrenset periode samtykke i at et forsikringsselskap kan ha lavere kapitaldekning enn fastsatt.

       Kredittilsynet fører kontroll med forsikringsselskapenes solvens. Hvis et selskap ikke oppfyller kravene til kapitaldekning, kan Kongen gi selskapet pålegg om å stanse nytegning. Kongen kan også pålegge selskapet å foreta bestemte disposisjoner med sikte på å oppfylle kravene til kapitaldekning.

       Et forsikringsselskap skal til enhver tid ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet. Kongen kan ved forskrift fastsette regler om beregningsmåten for solvensmarginen, den kapital som kan dekke kravet og andre forhold vedrørende gjennomføringen av solvensmarginkravet. Tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 7-4 første ledd skal lyde:

       Et forsikringsselskap skal sørge for en forsvarlig kapitalforvaltning. Et forsikringsselskap skal for å sikre oppfyllelse av dets forsikringsforpliktelser sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte sett i forhold til arten av forsikringsforpliktelsene og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning.

§ 7-6 nytt annet ledd skal lyde:

       Kongen kan fastsette nærmere regler om et livsforsikringsselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlag for premier for livs- og pensjonsforsikring og om hvilke forhold meldingen skal omfatte. Kongen kan også gi nærmere regler om rentesatser og andre beregningselementer som selskapet ut fra forsiktighetshensyn kan benytte i beregningsgrunnlaget.

Ny § 8-2 fjerde ledd skal lyde:

       Kongen kan gi nærmere forskrifter om forsikringsfondet.

§ 8-3 siste punktum skal lyde:

       Oppdekkingen skal da foretas etter en plan som det skal gis melding om til Kredittilsynet.

§ 11-10 første ledd første punktum skal lyde:

       Ved avvikling av livsforsikringsselskap skal administrasjonsstyret forsøke å få hele forsikringsbestanden overtatt av et eller flere livsforsikringsselskaper.

§ 12-1 første ledd skal lyde:

       Utenlandsk forsikringsselskap kan drive forsikringsvirksomhet i Norge gjennom filial. Bestemmelsene i § 3-1 t.o.m. § 3-7, kapittel 4, 5 og 10 og §§ 7-3 og 8-6 gjelder ikke for filialer av utenlandske selskaper.

II.

I lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:

§ 2 punkt d) skal lyde:

       Børsstyret - Børsstyret ved Oslo Børs

§ 4 fjerde ledd skal lyde:

       Kongen kan fastsette at andre foretak enn nevnt i denne bestemmelse første, annet og tredje ledd, som har hovedsete, er gitt tillatelse til å drive fondsmeglervirksomhet og er underlagt myndighetstilsyn i annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, skal kunne drive fondsmegling.

§ 8A første ledd første punktum skal lyde:

       Fører et aksjeerverv til at erververens andel av aksjer når opp til eller passerer 10, 25, 50 eller 75 prosent av aksjekapitalen, eller av aksjer som representerer en tilsvarende andel av stemmene, i et selskap hvis aksjer noteres på børs, skal erververen straks melde ervervet til selskapet og til børsen.

§ 9 første ledd annen punktum skal lyde:

       Børsstyret skal også føre kontroll med enhver innbydelse til tegning der verdipapirene søkes børsnotert i Norge når innbydelsen er rettet til flere enn 50 personer og emisjonen gjelder et beløp større enn 300.000 kroner.

§ 10 første ledd første punktum skal lyde:

       En tegning av verdipapirer er ikke bindende dersom tegningsmaterialet som nevnt i § 9 inneholder villedende eller ufullstendige opplysninger om forhold som må tillegges vekt ved bedømmelsen av spørsmålet om å tegne verdipapirer.

§ 34 annet ledd skal lyde:

       Dersom børsstyret har grunn til å anta at det i verdipapirhandelen er benyttet urimelige forretningsmetoder, opptrådt i strid med god forretningsskikk eller for øvrig handlet i strid med bestemmelsene i denne lov, skal dette meddeles Verdipapirkontrollen.

§ 35 fjerde ledd skal lyde:

       For det tilfelle at børsstyret innhenter fra fondsmeglerforetak navn på kunder foretaket har opptrådt på vegne av eller har sluttet avtale med, jf. § 40, gjelder § 36 tilsvarende.

§ 36 tredje ledd skal lyde:

       Uten hensyn til om tap er forvoldt kan Verdipapirkontrollen meddele børsstyret forhold som gjelder overtredelse av denne lov.

§ 56 første ledd skal lyde:

       Erstatning for tap som følge av forsinkelse kan kreves i samsvar med reglene i kjøpsloven av 13. mai 1988 nr. 27 § 27.

§ 62 tredje ledd skal lyde:

       Med bøter straffes den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å anmelde erverv eller avhending av aksje eller å gi opplysning i samsvar med § 8A med tilhørende forskrifter.

§ 62 tredje og fjerde ledd blir nye fjerde og femte ledd.

III.

I lov av 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling gjøres følgende endringer:

§ 1-1 første , annet og tredje ledd skal lyde:

Nåværende tredje og fjerde ledd blir nye fjerde og femte ledd.

IV.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid. Kongen kan gi overgangsregler.

Vedlegg: Brev fra Finansdepartementet, statsråden, til stortingsrepresentant Harald Ellefsen, datert 9. juni 1994.

Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet mv.

       Det vises til brev 1. juni 1994.

Spørsmål 1:

       « I hvilken grad mener derpartementet det foreslåtte krav til solvensmargin vil ha praktiske konsekvenser, f.eks. ved en styrking av forsikringsselskapenes soliditet? Ser departementet noen sammenheng mellom dette krav og den foreslåtte oppmykning av reglene om kapitalforvaltning? »

Svar:

       Finansdepartementet viser her til St.prp. nr. 40 (1993-1994) (gjengitt under punkt 2.1.4 i Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) hvor det er uttalt:

       Det fremgår av dette at det vil kunne være situasjoner hvor innføringen av tilleggskravet til solvensmargin vil medføre krav om større « buffere » enn hva som vil følge direkte av kravene til kapitaldekning.

       Departementet finner samtidig grunn til å presisere at det i proposisjonen ikke legges opp til en generell oppmykning av bestemmelsene om kapitalforvaltning. Departementet vil nevne at en nylig har innført regler om organisering av forsikringsselskapers valutavirksomhet og om valutaposisjonsgrenser for deres kapitalforvaltning, jf. forskrift 31. mai 1994 om endring av forskrift 8. september 1989 nr. 930 om kapitalforvaltning. De nye reglene er et ledd i gjennomføring av EØS-avtalen og har som formål å redusere forsikringsselskapets valutarisiko. Forskriften stiller bl.a. krav om at et selskaps netto finansielle tilgodehavende i en valuta til enhver tid minst skal motsvare 80 % av forsikringstekniske avsetninger i samme valuta. Som det framgår av avsnitt 2.2.3. i proposisjonen, stiller EU-direktivene minstekrav til kapitalforvaltningen. Ved utarbeidelsen av nye forskrifter som regulerer kapitalforvaltningen vil det være naturlig å vurdere om det bør stilles krav utover minstekravene.

       Både kapitaldekningskrav, solvensmarginkrav og begrensninger i forsikringsselskapenes kapitalforvaltning har til formål å underbygge stabiliteten i forsikringsnæringen ved at kapitaldeknings- og solvensmarginkrav bidrar til å sikre selskapenes evne til å møte risiko, mens kapitalforvaltningsreglene bidrar til å begrense selskapenes avkastningsrisiko.

Spørsmål 2:

       « Hvilken effekt mener departementet de foreslåtte endringer i reglene om kapitalforvaltning vil ha, f.eks. i forholdet mellom sikkerhet og avkastning på forsikringstagernes midler. »

Svar:

       Ved utarbeidelsen av nye forskrifter som regulerer kapitalforvaltningen vil departementet legge vekt på at disse gjennom risikospredning skal bidra til å redusere selskapenes avkastningsrisiko. Departementet legger generelt ikke opp til en økt adgang for selskapene til å ta risiko ved kapitalforvaltningen enn hva som er tilfellet under gjeldende bestemmelser. Det vises for øvrig til svar på spørsmål 1 ovenfor.

Spørsmål 3:

       « I hvilken grad kan en forsikringstager nekte overdragelse av forsikringsportefølje etter henholdsvis den gjeldende og den foreslåtte lov? Vil forslaget i så måte bety noen endring av forsikringstagernes rettigheter? »

Svar:

       Når ikke annet er fastsatt i lov eller forskrift, må det etter gjeldende rett antas at den enkelte forsikringstaker kan nekte overdragelse av sin konktrakt med mindre annet er avtalt med selskapet. Ved overdragelse som nevnt i forsikringsvirksomhetsloven § 10-3 (avvikling) og § 11-10 (offentlig administrasjon av selskapet) må minst 1/5 av forsikringstakerne reise innsigelse mot overdragelsen for å hindre denne.

       Etter tredje skadeforsikringsdirektiv art. 12 nr. 6 og 53 nr. 6 og tredje livsforsikringsdirektiv art. 11 nr. 6 og 49 nr. 6, kan overdragelse av forsikringsbestand « gjøres gjeldende overfor forsikringstakerne ». Departementet forstår dette slik at forsikringstakerne ikke har adgang til å nekte å akseptere overdragelsen på annen måte enn at han har rett til å si opp kontrakten. Slike overdragelser vil på den annen side være underlagt en konsesjonsordning. Departementet legger til grunn at en ved spørsmålet om å gi konsesjon skal vurdere om overdragelsen er forsvarlig ut fra hensynet til forsikringstakerne.

       Departementet vil for øvrig understreke at direktivenes virkeområde er begrenset til å gjelde overdragelse av forsikringsportefølje tegnet etter EØS-avtalens regler om etableringsadgang eller etter reglene om adgang til å yte tjenester, og overdragelse fra filial eller agentur av forsikringsselskap med hovedsete i tredjeland. Direktivene regulerer ikke overdragelse mellom norske forsikringsselskaper når risikoen består i Norge.

Spørsmål 4:

       « Mener departementet at de foreslåtte endringer i reglene om forhåndsgodkjennelse av premier mv. vil ivareta forsikringstagernes interesser i samme grad som gjeldende regler? »

Svar:

       Departementet foreslår i lovproposisjonen at forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 annet ledd om adgangen til å fastsette regler om forhåndsgodkjenning av premier for livs- og pensjonsforsikring oppheves. Samtidig foreslås det at Kongen kan gi nærmere regler om et livsforsikringselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlaget for livs- og pensjonsforsikring og om hvilke forhold meldingen skal omfatte.

       De materielle krav som forsikringsvirksomhetsloven stiller i § 7-6 første ledd til et forsikringselskaps premiefastsettelse foreslås ikke endret. Et forsikringsselskap skal fortsatt benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Videre skal premiene være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. Kredittilsynet skal føre kontroll med at de premier som benyttes er i samsvar med disse prinsipper. Det fremgår av § 7-6 siste ledd at Kongen (delegert til Finansdepartementet) har myndighet til å forby bruk av premier som departementet finner er ubetryggende eller urimelige. Departementet har lagt til grunn at tredje livsforsikringsdirektiv ikke er til hinder for at det gis meldepliktsregler som er nødvendig for vanlig utøvelse av tilsyn med selskapene. For å ivareta sikkerhetsmessige og fordelingsmessige forhold knyttet til et forsikringselskaps premiefastsettelse og for å kunne føre kontroll med at vilkårene i § 7-6 er oppfylt, antar departementet at det vil være tilstrekkelig at det gis meldepliktsregler om det tekniske beregningsgrunnlaget for livs- og pensjonsforsikring. Det er videre grunn til å anta at en opphevelse av ordningen med forhåndsgodkjennelse av premier mv. i noen grad vil kunne føre til økt konkurranse i forsikringsmarkedet. Det vises i denne forbindelse til at det i Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) er uttalt at « ordningen med forhåndsgodkjennelse i livsforsikring sannsynligvis (har) vært en konkurransebegrensende faktor ». Forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat som tilbyr forsikringer her i riket vil ikke være underlagt regler om forhåndskontroll av forsikringspremier mv. i sitt hjemland.