Ansvaret for fengselshelsetjenesten er i dag basert på avtaler mellom staten og de kommuner der det ligger anstalter under fengselsvesenet. Det er inngått avtaler med 37 av landets 39 kommuner med fengsler. Departementet framholder at selv om fengselshelsetjenesten er inne i en god utvikling, så har avtaleløsningen vært tungvinn å administrere, og mener at tiden nå er inne til å lovfeste kommunenes ansvar.

       Det foreslås derfor en ny bokstav e. under første ledd nr. 1 i kommunehelsetjenestens § 1-3 som innebærer at i kommuner der det ligger anstalt under fengselsvesenet, skal kommunen organisere fengselshelsetjeneste.

       Departementet foreslår videre at man får en tilføyelse i kommunehelsetjenestelovens § 5-2 (tilskudd fra staten), om at staten årlig skal yte et særskilt tilskudd til fengselshelsetjenesten i de kommuner der det ligger anstalt under fengselsvesenet.

       Når det gjelder finansieringen av de spesialiserte helsetjenester til innsatte, vil ikke departementet foreslå noen lovendringer. Det fylkeskommunale basisansvaret for tjenestene blir dekket inn av de ordinære rammetilskuddene som staten yter i henhold til gjeldende lovgivning. Det tas likevel sikte på å beholde de særtilskuddene til selektiv styrking av psykiatri og tannhelsetjenester som fordeles gjennom egne avtaler med fylkeskommunene.

       De foreslåtte lovendringene vil ikke medføre vesentlige økonomiske konsekvenser for staten. Statens utgifter ville påløpe uansett om det rettslige grunnlaget for kommunenes engasjement er lov eller avtale.

       For kommunene vil også den økonomiske situasjon være den samme uansett hvilket rettslig grunnlag helsetjenesten i fengslene ytes på grunnlag av.

       Departementet regner med at en lovbasert ordning vil spare atskillig merarbeid både i departementet, i Statens helsetilsyn, hos fylkeslegene og i kommunene. Dette skyldes at det tidkrevende arbeidet med revisjonene av avtalen faller bort.

       Når det gjelder helsepersonell, vil ikke en lovbasert løsning stille kommunene i noen annen stilling enn en løsning som bygger på avtaler.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at til tross for omfattende arbeid siden midten av 1980-årene, har det ikke vært mulig å oppnå avtaler om helsetjenesten i fengslene med alle kommuner hvor det er etablert slike anstalter.

       Komiteen mener at kommunalt ansvar for fengselshelsetjenesten er nødvendig for å integrere tjenesten i den ordinære allmennhelsetjenesten, og derved oppnå alminneliggjøring av tjenesten og sikre rekrutteringen.

       Komiteen er derfor enig i at kommunens ansvar for fengselshelsevesenet i anstalter lovfestes.

       Komiteen har merket seg at det bare er 39 kommuner som har fengselsanstalter innen sine kommunegrenser. For å sikre at de kommuner som har fengselsanstalter, makter å gi et like bra helsetilbud til fanger som til resten av befolkningen, mener komiteen at øremerking av midler er det mest hensiktsmessige virkemiddel.

       Som det framgår av Ot.prp. nr. 60 (1993-1994) , får lovfestingen ikke økonomiske konsekvenser for kommunene. Det skal fortsatt ytes øremerkede tilskudd gjennom inntektssystemet. Tilskuddene vil bli beregnet etter de samme kriterier som i dagens inngåtte avtaler. Fordelen for kommunene vil være at det heretter ikke vil være nødvendig å reforhandle de inngåtte avtaler og dermed mindre administrering.

       Komiteen er også enig med departementet at når det gjelder spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten, skal det fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar etter sykehusloven, lov om psykisk helsevern og lov om tannhelsetjenesten.

       Komiteen mener det vil være nødvendig å videreføre de særskilte tilskudd for å styrke det polikliniske psykiatriske tilbudet og tannhelsetilbudet ved anstaltene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil innledningsvis vise til at Fremskrittspartiet i ulike sammenhenger, spesielt i Dok.nr.8:54 (1990-1991), har gått inn for et statlig eneansvar for helse- og omsorgstjenesten, herunder fengselshelsetjenesten, finansiert via Folketrygden etter et stykkprissystem. Med en slik politikk ville det være overflødig å etablere særordninger for eksempelvis fengselshelsetjenesten, slik det legges opp til i foreliggende odelstingsproposisjon. Dette medlem viser videre til at Fremskrittspartiet mener at så lenge en har et desentralisert helse- og omsorgsvesen, bør finansieringen skje ved øremerkede midler til fylkeskommuner og kommuner. Den rammefinansiering som idag praktiseres er etter dette medlems mening intet mindre enn en rasjonering på helse- og omsorgstjenester som Fremskrittspartiet ikke kan akseptere.

       Dette medlem er gjort kjent med at det har vært vanskelig for de ulike fengselsinstitusjoner å få gitt adekvat behandling til innsatte på grunn av den gjestepasientordning som en fremdeles opererer med - også i forhold til fengselshelsetjenesten. Dette medlem mener at innsatte og andre utenfor fengslene, og det er jo de fleste, som har behov for behandling og omsorg, må tilbys dette til rett tid og på det best egnede faglige behandlingssted, uavhengig av hvilke finansieringsordninger som gjelder.

       Når departementet nå har funnet det nødvendig å fremme forslag om øremerkede bevilgninger til helsetjenesten til de kommuner og fylkeskommuner som betjener norske fengsler, oppfatter dette medlem det slik at dette har vært nødvendig for å sikre fullverdig behandling for innsatte i norske fengsler, og videre for å få gjennomført de resterende avtaler som enkelte fengsler i dag mangler med kommuner og fylkeskommuner. Dette medlem vil, selv om en støtter forslaget, sterkt presisere det uheldige signal som her kan bli gitt om at innsatte, ved hjelp av øremerkede overføringer, blir prioritert fremfor lovlydige tusentalls norske borgere som står i årelang helsekø.

       Dette medlem viser ellers i denne forbindelse til den bebudede stortingsmelding om finansiering i norsk helsevesen som er lovet til Stortinget med det første, og dette medlem vil i forbindelse med behandlingen av denne, komme tilbake til konkrete forslag om en annen eier- og driverstruktur av norsk helsevesen, bort fra et desentralisert helsevesen til et sentralisert helsevesen basert på lovfestede pasientrettigheter og finansiert via Folketrygden med stykkprisfinansiering.