1. Innledning

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til lov om endringer i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven).

       Departementet foreslår følgende endringer i kommunehelsetjenesteloven:

2. Obligatorisk jordmortjeneste

       Departementet foreslår lovpålagt obligatorisk jordmortjeneste i kommunene for å sikre nødvendig faglig nivå på svangerskapskontrollen. Forslaget berører ikke fylkeskommunens plikt til å yte fødselshjelp etter sykehusloven. Det understrekes at departementet er på det rene med at innføringen av jordmortjenesten i kommunene må skje gradvis fordi kommunene trenger tid til praktisk tilrettelegging.

       Som begrunnelse for forslaget pekes det bl.a. på at en helhetlig omsorg før, under og etter fødselen vil være klart fordelaktig for den gravide og hennes familie. Det framholdes at svangerskapsomsorgen bør være lagt til kommunehelsetjenesten som en naturlig del av førstelinjetjenesten, og i tråd med kommunehelsetjenestens grunnleggende ansvar for forebyggende arbeid.

       Departementet peker på at det er flere måter å organisere jordmortjenesten på, bl.a. nevnes muligheten til å opprette deltidsstillinger der behovet for tjenestene ikke er så stort. Det nevnes videre at kommunen, i tillegg til de tjenestene som gir rett til godtgjørelser fra folketrygden, kan la jordmors arbeid omfatte varierende grad av forebyggende arbeid. Departementet peker også på at jordmor kan inngå i beredskapsvakter og være kompetent ledsager og fødselshjelper hvis fødsel skjer underveis til sykehus.

       Med hjemmel i kommunehelsetjenestelovens § 2-2 vil departementet gi forskrifter som hjemler egenbetaling for f.eks. fødselsforberedende kurs som jordmor holder.

       Med hensyn til administrative konsekvenser framholdes det at kommunene i dag har et plansystem som omfatter alle deltjenestene i kommunene, og at jordmortjenesten vil inngå i allerede eksisterende planer og således ikke føre til administrativt merarbeid i form av planlegging og budsjettering av betydning. Der kommunene finner det aktuelt, kan de inngå avtaler med andre kommuner, sykehus eller fødestuer for deling av jordmorstillinger, noe som allerede i utstrakt grad gjøres i dag.

       Når det gjelder økonomiske konsekvenser, vises det til at alle kommuner i dag har helsestasjon som en del av sin helsetjeneste, og at disse kan sende regning til folketrygden for utgifter til svangerskapskontroll og veiledning i forbindelse med familieplanlegging. Dersom jordmor knyttes til helsestasjon og foretar svangerskapskontroll, gjelder samme rett til refusjon. Det påpekes at ved å øke mulighetene til svangerskapskontroll på helsestasjonene, kan ressurser frigjøres hos allmennpraktiserende leger, som ellers ville foretatt slike kontroller.

       I forbindelse med innføringen av denne refusjonsordningen, ble det i 1991 overført 4 mill. kroner fra kommunenes rammetilskudd til folketrygdens budsjett. Det er en forutsetning at den del av jordmortjenesten som ikke dekkes av refusjonsordningen, dekkes innenfor kommunenes ordinære budsjett.

       For kommuner hvor det er aktuelt med beredskapsvakt og følgetjeneste, gis det særskilt godtgjørelse fra trygden til dekning av utgifter til fødselshjelp utenfor institusjon. For ledsagelse dekkes utgifter enten av trygden eller fylkeskommunen. Merkostnaden for kommunene er derfor begrenset til kostnader forbundet med beredskap.

       For trygden medfører forslaget ingen økte kostnader, fordi antallet konsultasjoner og ledsagelser som det gis refusjon for, bestemmes ut fra antallet graviditeter.

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Vidar Bjørnstad, Mimmi Bæivi, Anders Hornslien, Asmund Kristoffersen og Signe Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, Inga Kvalbukt og Tove Kari Viken, medlemmene fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Annelise Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, John Alvheim, støtter forslaget om å gjøre jordmortjenesten til en obligatorisk deltjeneste i kommunene. Komiteen vil i likhet med departementet understreke viktigheten av at den kommunale jordmortjenesten deltar i omsorgen for den gravide i graviditetsperioden og i særdeleshet etter at fødselen har funnet sted. Dette vil etter komiteens skjønn styrke familiepleien i de første leveår for barna.

       Siden NOU 1984:17 « Perinatal omsorg i Norge » ble framlagt i 1984, har det vært bred faglig og politisk enighet om at jordmortjeneste i kommunene er nødvendig for en optimal svangerskapsomsorg og redusert spebarnsdødelighet.

       Komiteen mener at et utvidet samarbeid mellom lege, jordmor og helsesøster vil gi de beste svangerskapskontrollene. Jordmorens funksjon er sentral i en helhetlig omsorg i fødselsforberedelse, barselsomsorg og hjemmebesøk før og etter en fødsel. Ordningen vil også innebære et bedre fagmiljø ved helsestasjonene.

       Komiteen er enig i at svangerskapsomsorg er et grunnleggende ansvar i kommunehelsetjenestens forebyggende arbeid og bør derfor være forankret i kommunehelseloven.

       Komiteen har også merket seg at i kommuner med lang avstand til fødeavdeling er jordmorens ledsagertjeneste av stor betydning for den gravides trygghet og for hennes familie.

       Komiteen vil påpeke at kommunene står fritt til å organisere en hensiktsmessig jordmortjeneste. I enkelte små kommuner mener komiteen at interkommunale løsninger vil kunne være et godt alternativ.

       Komiteen er innforstått med at behovet for oppfølging og omsorg ved jordmortjenesten i kommunene i dag er blitt større ved at liggetiden på sykehus etter fødsel er blitt stadig kortere.

       Komiteen vil også påpeke at lovfesting av jordmortjeneste i kommunene også setter krav til utdanningskapasiteten, men har merket seg at det har skjedd en betydelig økning av antall utdanningsplasser i de siste årene, samt at det fortsatt planlegges opprettet ytterligere 20 nye plasser i Trondheim.

       Komiteen mener at det i jordmødrenes arbeidsområde også bør inngå pregravid veiledning, familieplanlegging/prevensjonsveiledning, samlivskunnskap i skolen og andre forebyggende tiltak.

       Komiteen har merket seg at kommunene ikke pålegges flere oppgaver enn det de har ansvaret for i dag. Ved at jordmødrene kan overta en del av svangerskapskontrollen som tidligere er blitt utført av legene, vil legenes tid kunne frigjøres til enten andre konsultasjoner eller til forebyggende arbeid.

       Kommunene vil ikke bli pålagt utgifter som det ikke gis full kompensasjon for, i og med at det gis trygderefusjon for konsultasjoner, veiledning i familieplanlegging, følgetjeneste og fødselshjelp utenfor institusjon som jordmor utfører.

       Innføringen av jordmortjenesten som obligatorisk deltjeneste i kommunene er et tilbud til den gravide. Endringen innebærer ingen innskrenking av legers rett til refusjon fra folketrygden. Den gravide kan derfor velge om hun vil gå til den kommunale jordmor eller til en lege for svangerskapskontroll.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at lov om jordmødre fra 1985 gir anledning til privat jordmortjeneste, og det er i dag takster for følgende tjenester utenfor institusjon: fødselshjelp, følgetjeneste, vendereis og blindalarm. Det er imidlertid ikke innført takst for svangerskapskontroll og hjemmebesøk både under svangerskapet og etter fødsel. Disse medlemmer vil peke på at det i dag likevel er over 200 jordmødre som arbeider i privat praksis i samarbeid med lege.

       Disse medlemmer vil avvise en utvikling der graviditetskontrollene i sin helhet skal knyttes opp til den kommunale helsetjeneste og kun være et tilbud fra det offentlige. Det må fortsatt stå den gravide fritt å foreta kontrollene hos allmennpraktiserende jordmor.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere lovfesting av trygderefusjon for svangerskapskonsultasjon og hjemmebesøk utført av jordmødre i privat praksis. »

3. Kommunalt ansvar for fengselshelsetjenesten

       Ansvaret for fengselshelsetjenesten er i dag basert på avtaler mellom staten og de kommuner der det ligger anstalter under fengselsvesenet. Det er inngått avtaler med 37 av landets 39 kommuner med fengsler. Departementet framholder at selv om fengselshelsetjenesten er inne i en god utvikling, så har avtaleløsningen vært tungvinn å administrere, og mener at tiden nå er inne til å lovfeste kommunenes ansvar.

       Det foreslås derfor en ny bokstav e. under første ledd nr. 1 i kommunehelsetjenestens § 1-3 som innebærer at i kommuner der det ligger anstalt under fengselsvesenet, skal kommunen organisere fengselshelsetjeneste.

       Departementet foreslår videre at man får en tilføyelse i kommunehelsetjenestelovens § 5-2 (tilskudd fra staten), om at staten årlig skal yte et særskilt tilskudd til fengselshelsetjenesten i de kommuner der det ligger anstalt under fengselsvesenet.

       Når det gjelder finansieringen av de spesialiserte helsetjenester til innsatte, vil ikke departementet foreslå noen lovendringer. Det fylkeskommunale basisansvaret for tjenestene blir dekket inn av de ordinære rammetilskuddene som staten yter i henhold til gjeldende lovgivning. Det tas likevel sikte på å beholde de særtilskuddene til selektiv styrking av psykiatri og tannhelsetjenester som fordeles gjennom egne avtaler med fylkeskommunene.

       De foreslåtte lovendringene vil ikke medføre vesentlige økonomiske konsekvenser for staten. Statens utgifter ville påløpe uansett om det rettslige grunnlaget for kommunenes engasjement er lov eller avtale.

       For kommunene vil også den økonomiske situasjon være den samme uansett hvilket rettslig grunnlag helsetjenesten i fengslene ytes på grunnlag av.

       Departementet regner med at en lovbasert ordning vil spare atskillig merarbeid både i departementet, i Statens helsetilsyn, hos fylkeslegene og i kommunene. Dette skyldes at det tidkrevende arbeidet med revisjonene av avtalen faller bort.

       Når det gjelder helsepersonell, vil ikke en lovbasert løsning stille kommunene i noen annen stilling enn en løsning som bygger på avtaler.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at til tross for omfattende arbeid siden midten av 1980-årene, har det ikke vært mulig å oppnå avtaler om helsetjenesten i fengslene med alle kommuner hvor det er etablert slike anstalter.

       Komiteen mener at kommunalt ansvar for fengselshelsetjenesten er nødvendig for å integrere tjenesten i den ordinære allmennhelsetjenesten, og derved oppnå alminneliggjøring av tjenesten og sikre rekrutteringen.

       Komiteen er derfor enig i at kommunens ansvar for fengselshelsevesenet i anstalter lovfestes.

       Komiteen har merket seg at det bare er 39 kommuner som har fengselsanstalter innen sine kommunegrenser. For å sikre at de kommuner som har fengselsanstalter, makter å gi et like bra helsetilbud til fanger som til resten av befolkningen, mener komiteen at øremerking av midler er det mest hensiktsmessige virkemiddel.

       Som det framgår av Ot.prp. nr. 60 (1993-1994) , får lovfestingen ikke økonomiske konsekvenser for kommunene. Det skal fortsatt ytes øremerkede tilskudd gjennom inntektssystemet. Tilskuddene vil bli beregnet etter de samme kriterier som i dagens inngåtte avtaler. Fordelen for kommunene vil være at det heretter ikke vil være nødvendig å reforhandle de inngåtte avtaler og dermed mindre administrering.

       Komiteen er også enig med departementet at når det gjelder spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten, skal det fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar etter sykehusloven, lov om psykisk helsevern og lov om tannhelsetjenesten.

       Komiteen mener det vil være nødvendig å videreføre de særskilte tilskudd for å styrke det polikliniske psykiatriske tilbudet og tannhelsetilbudet ved anstaltene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil innledningsvis vise til at Fremskrittspartiet i ulike sammenhenger, spesielt i Dok.nr.8:54 (1990-1991), har gått inn for et statlig eneansvar for helse- og omsorgstjenesten, herunder fengselshelsetjenesten, finansiert via Folketrygden etter et stykkprissystem. Med en slik politikk ville det være overflødig å etablere særordninger for eksempelvis fengselshelsetjenesten, slik det legges opp til i foreliggende odelstingsproposisjon. Dette medlem viser videre til at Fremskrittspartiet mener at så lenge en har et desentralisert helse- og omsorgsvesen, bør finansieringen skje ved øremerkede midler til fylkeskommuner og kommuner. Den rammefinansiering som idag praktiseres er etter dette medlems mening intet mindre enn en rasjonering på helse- og omsorgstjenester som Fremskrittspartiet ikke kan akseptere.

       Dette medlem er gjort kjent med at det har vært vanskelig for de ulike fengselsinstitusjoner å få gitt adekvat behandling til innsatte på grunn av den gjestepasientordning som en fremdeles opererer med - også i forhold til fengselshelsetjenesten. Dette medlem mener at innsatte og andre utenfor fengslene, og det er jo de fleste, som har behov for behandling og omsorg, må tilbys dette til rett tid og på det best egnede faglige behandlingssted, uavhengig av hvilke finansieringsordninger som gjelder.

       Når departementet nå har funnet det nødvendig å fremme forslag om øremerkede bevilgninger til helsetjenesten til de kommuner og fylkeskommuner som betjener norske fengsler, oppfatter dette medlem det slik at dette har vært nødvendig for å sikre fullverdig behandling for innsatte i norske fengsler, og videre for å få gjennomført de resterende avtaler som enkelte fengsler i dag mangler med kommuner og fylkeskommuner. Dette medlem vil, selv om en støtter forslaget, sterkt presisere det uheldige signal som her kan bli gitt om at innsatte, ved hjelp av øremerkede overføringer, blir prioritert fremfor lovlydige tusentalls norske borgere som står i årelang helsekø.

       Dette medlem viser ellers i denne forbindelse til den bebudede stortingsmelding om finansiering i norsk helsevesen som er lovet til Stortinget med det første, og dette medlem vil i forbindelse med behandlingen av denne, komme tilbake til konkrete forslag om en annen eier- og driverstruktur av norsk helsevesen, bort fra et desentralisert helsevesen til et sentralisert helsevesen basert på lovfestede pasientrettigheter og finansiert via Folketrygden med stykkprisfinansiering.

4. Medisinsk attføring

       Det foreslås en opprydding i kommunehelsetjenestelovens begrepsbruk om medisinsk attføring. Dette er allerede varslet i stortingsmeldingen om erfaringer med kommunehelsetjenesteloven. Departementet går inn for å endre begrepet medisinsk attføring til de mer faglig brukte begrepene medisinsk rehabilitering/habilitering.

       Forslagene ventes ikke å få økonomiske eller administrative konsekvenser.

Komiteens merknader

       Komiteen støtter departementets forslag om endring av begrepet medisinsk attføring til medisinsk rehabilitering/habilitering.

5. Kommunelege som medisinsk-faglig rådgiver

       Departementet foreslår at bestemmelsen i kommunehelsetjenestelovens § 3-4 om at « En lege ansatt i kommunen skal ha det medisinsk-faglige ansvar for helsetjenesten » endres til « Kommunelegen skal være medisinsk-faglig rådgiver for helsetjenesten ».

       Som begrunnelse framholdes at begrepet « medisinsk-faglig ansvarlig » er problematisk idet det er stor forskjell mellom den daglige forståelse av begrepet og den juridiske, og at tolkningsvanskene som har vært med hensyn til begrepet « medisinsk-faglig ansvar », har skapt mye uvisshet, strid og frustrasjoner ute i den enkelte kommune. Departementet vil i denne forbindelse peke på at den medisinsk-faglig ansvarlige legen skal være rådgiver for kommunen i forhold til hele helsetjenesten i kommunen.

       Sosial- og helsedepartementet er av den oppfatning at uttrykket medisinsk-faglig er et klart og dekkende uttrykk for stillingens innhold. Slik departementet ser det, vil medisinsk-faglig rådgiver også omfatte begrepet helsefaglig rådgiver. Denne rådgiverens oppgaver vil være å veilede og informere helsetjenesten i kommunen. Videre oppgaver vil være tilsyn og samordning innenfor helsetjenesten. Departementet vil legge vekt på at stillingens innhold ikke skal svekkes av denne endringen. Det understrekes at endringen bare er en begrepsendring for å få betegnelsen mer i tråd med stillingens faktiske innhold.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, går inn for en endring fra medisinsk-faglig ansvarlig lege til medisin-faglig rådgiver og mener endringen vil klargjøre begrepet og stillingens innhold, og medføre en opprydding av de tolkningsvanskene som har vært med hensyn til begrepet « medisinsk-faglig ansvar ». Dette begrepet har skapt mye uvisshet, strid og frustrasjon ute i den enkelte kommune. Den medisinsk-faglig ansvarlige legen skal være rådgiver for kommunen i forhold til hele helsetjenesten i kommunen.

       Flertallet har merket seg at det er uheldig å bruke begrepet « ansvar » i en lov uten å mene juridisk ansvar. Etter § 3-1 er det kommunestyret som fastsetter organisasjonsform og ledelse av helsetjenesten i samsvar med lov og helseplan. Flertallet er enig i at det i utgangspunktet er kommunen selv som kan bestemme hvor i organisasjonen medisinsk-faglig rådgiver plasseres. Kommunene kan imidlertid ikke omgå den lovfestede plikten til å ansette medisinsk-faglig rådgiver ved en organisering av helsetjenesten som fører til at rådgiveren settes ut av spill.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet går imot at det foretas en endring av tittel og ansvarsområde for den medisinsk-faglig ansvarlige legeordningen man i dag har i kommunene. Det synes åpenbart for disse medlemmer at å endre den ansvarlige legetittelen og funksjon i dag til medisinsk-faglig rådgiver, vil være å svekke legens posisjon. Den medisinsk-faglig ansvarlige legen må i kommunene ha myndighet til å gi pålegg til de kommunale administrative og politiske myndigheter når det er åpenbart at kommunehelseloven ikke blir fulgt. En rådgivningsfunksjon vil, etter disse medlemmers mening, skape betydelig uklarhet i forhold til de helsefaglige spørsmål som legen i dag er ansvarlig for.

       Disse medlemmer viser for øvrig til de høringsuttalelser fra fylkesleger og Statens Helsetilsyn som er tatt inn i proposisjonen. Disse medlemmer er enige i den skepsis disse høringsinstansene har uttalt til lovendringsforslaget og bekymringen for fremtidig rekruttering til kommunelegestillinger.

6. Tilpasning til den nye kommuneloven

       Proposisjonen drøfter hva slags tilpasninger som er nødvendig etter at den nye kommuneloven trådte i kraft den 1. januar 1993. De vesentligste endringer følger av at helse- og sosialstyret er foreslått fjernet som obligatorisk særlovsorgan i kommunene. Som følge av dette må kommunehelsetjenestelovens § 2-4 om klage over rett til helsehjelp og kapittel 4a om miljørettet helsevern endres.

       Departementet foreslår en ny § 2-4, første og annet ledd som innebærer at den som søker helsehjelp, kan påklage avgjørelsen til det organ kommunestyret bestemmer. Under behandlingen av klagen skal nevnte organ ha 5 medlemmer. Går avgjørelsen klageren imot, eller avvises klagen, kan det klages til fylkeslegen.

       I § 4a-2 foreslås det at kommunestyret (mot tidligere helse- og sosialstyret) skal ha tilsyn med de faktorer som kan ha innvirkning på helsen og ellers utøve virksomhet og treffe avgjørelser tillagt i lov innen feltet miljørettet helsevern. Det presiseres i forslagets § 4a-3 at kommunestyret kan delegere sin myndighet til et annet folkevalgt organ. Det foreslås å oppheve bestemmelsen i lovens § 4a-4 om medisinsk faglig ansvarlig leges deltakelse i helse- og sosialstyrets møter. For å sikre at kommunelegens skriftlige utredning om saken som et minimum alltid foreligger ubeskåret i kommunestyret, foreslås det en ny lovbestemmelse om at kommunelegens tilråding og begrunnelse alltid skal følge saken når kommunen behandler saker om miljørettet helsevern og smittsomme sykdommer.

       Ved vedtakelsen av ny sosialtjenestelov ble samtidig godkjenningsbestemmelsen for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie i kommunehelsetjenestelovens § 6-7 opphevet. Ved en inkurie ble ikke forskriftshjemmelen i kommunehelsetjenestelovens § 1-3 siste ledd endret samtidig. Adgangen til å gi forskrifter om godkjenning av sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie foreslås derfor tatt ut av forskriftshjemmelen.

       I kommunehelsetjenestelovens § 1-5 er det en bestemmelse om at to eller flere kommuner kan treffe avtale om samarbeid om helsetjenesten. Departementet mener at dette er så selvfølgelig at det kan sløyfes. Regelen om at departementet kan påby samarbeid mellom kommuner når det finnes påkrevet for en tilfredsstillende løsning av oppgaver innen helsetjenesten, bør imidlertid ifølge departementet bli stående som en siste utvei når det frivillige samarbeid ikke fungerer.

       I tillegg til endringer i kommunehelsetjenesteloven er det foreslått endringer i flere lover som ikke er behandlet i Ot.prp. nr. 59 (1992-1993) Om tilpasning av særlovgivningen til ny kommunelov.

       Bortfallet av helse- og sosialstyret som obligatorisk særlovsorgan får konsekvenser for lov av 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler og også for helsepersonellovgivningen. På grunn av helse- og sosialstyrets bortfall foreslås videre endringer i lov av 21. juni 1963 nr. 17 om drift av apotek, i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i lov av 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at kommunelegenes møte- og talerett når folkevalgte organer behandler saker vedrørende miljørettet helsevern, bryter med prinsippene i den nye kommuneloven. Komiteen er derfor enig i at denne retten oppheves. For å sikre at legens faglige vurderinger av medisinske og hygieniske spørsmål foreligger i sin helhet når det folkevalgte organ behandler saker som gjelder miljørettet helsevern, foreslås en lovbestemmelse om at kommunelegens tilrådning og begrunnelse i slike saker alltid skal følge saken. Denne bestemmelsen erstatter kommunelegens møte- og talerett.

       For øvrig har ikke komiteen merknader til lovforslagene.

7. Endringer i kap. 4A - Miljørettet helsevern

       I tillegg til endringer i kommunehelsetjenestelovens § 4a som skjer som følge av tilpasning til den nye kommuneloven (jf. pkt. 5) foreslås det i proposisjonen ytterligere endringer i § 4a Miljørettet helsevern med bestemmelser om meldingsplikt, godkjenning av visse typer virksomheter, plikt til å foreta konsekvensutredning, opplysningsplikt, samt hjemmel til å gi regler om plikt for virksomheter til å føre internkontroll. Det er videre foreslått en kort tilføyelse til granskingsbestemmelsen i gjeldende lovs § 4a-5, samt noen endringer av mer redaksjonell art. Endringene begrunnes med at de er ment å legge et bedre grunnlag for helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. Det vises i denne forbindelse bl.a. til St.meld. nr. 41 (1987-1988) Nasjonal helseplan og St.meld. nr. 37 (1992-1993) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid. I disse meldingene er det bl.a. understreket at det ut fra forebyggingshensyn er viktig at helsemyndighetene på et tidlig tidspunkt får relevant informasjon om virksomheter som planlegges iverksatt, samt om mulige helsemessige konsekvenser av virksomhetene.

       Sosial- og helsedepartementet regner med at den foreslåtte formalisering av hjemlene for meldingsplikt, godkjenning og internkontroll i kommunehelsetjenesteloven i seg selv ikke vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet anser det lite sannsynlig at forskriftenes mer detaljerte regler om meldingsplikt, godkjenning, konsekvensutredning og opplysningsplikt vil medføre behov for noen kompetanseoppbygging innen privat eller offentlig sektor. Sosial- og helsedepartementet legger etter dette til grunn at de foreslåtte endringer skal skje innenfor de nåværende ressursmessige rammer for offentlig myndighet.

       Komiteen har ingen merknader til lovforslagene.

8. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

       Stortinget ber Regjeringen vurdere lovfesting av trygderefusjon for svangerskapskonsultasjon og hjemmebesøk utført av jordmødre i privat praksis.

9. Komiteens tilråding

       Komiteen viser ellers til proposisjonen og rår Odelstinget til å fatte følgende

I.

I lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene gjøres følgende endringer:

§ 1-3 (Oppgaver under helsetjenesten) skal lyde:

       Kommunens helsetjeneste skal omfatte følgende oppgaver:

       For å løse de oppgaver som er nevnt foran, skal kommunen sørge for disse deltjenestene:

       Kommunen kan organisere disse tjenestene ved å ansette personell i kommunale stillinger eller ved å inngå avtaler med personell om privat helsevirksomhet som nevnt i § 4-1. Kommunen kan inngå avtale med andre kommuner, fylkeskommunen eller private om drift av sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie.

       Der forholdene ligger til rette og det finnes hensiktsmessig, kan kommunen også organisere ergoterapi og bedriftshelsetjeneste.

       Departementet kan ved forskrift treffe nærmere bestemmelse om den virksomhet som hører under kommunens helsetjeneste, herunder forskrift om planlegging, oppføring, innredning og drift av og tilsyn med sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie.

§ 1-5 (Samarbeid mellom kommuner) skal lyde:

       Departementet kan påby samarbeid mellom kommuner når det finnes påkrevet for en tilfredsstillende løsning av oppgaver innen helsetjenesten, og om nødvendig gi regler for dette, herunder også om fordeling av utgifter.

§ 2-4 (Klage) første og andre ledd skal lyde:

       Den som søker helsehjelp, kan påklage avgjørelsen etter § 2-1 til det organ kommunestyret bestemmer. Under behandlingen av klagen skal klageorganet ha 5 medlemmer.

       Går avgjørelsen klageren imot eller avvises klagen, kan det klages til fylkeslegen.

§ 3-4 (Medisinsk-faglig ansvar) skal lyde:

       Kommunen ansetter en eller flere kommuneleger som skal utføre de oppgaver kommunelegen er tillagt i lov eller instruks.

       Kommunelegen skal være medisinsk-faglig rådgiver for helsetjenesten.

       Kommunelegens tilråding og begrunnelse skal alltid følge saken når kommunen behandler saker om miljørettet helsevern og smittsomme sykdommer.

§ 4a-1 (Definisjon og forskrifter) andre ledd skal lyde:

       I samsvar med de formål for kommunehelsetjenesten som nevnt i § 1-2, kan departementet gi forskrifter om miljørettet helsevern, herunder drikkevann og hygieniske forhold i bygninger, boliger, lokaler, innretninger og enhver form for virksomhet. Det kan også gis regler om plikt til å ha internkontrollsystemer og til å føre internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.

§ 4a-2 (Kommunestyrets oppgaver) skal lyde:

       Kommunestyret skal ha tilsyn med de faktorer som er nevnt i § 4a-1, første ledd. Innen miljørettet helsevern skal kommunestyret utøve den virksomhet og treffe de avgjørelser som det er tillagt i lov eller i medhold av lov. Virksomheten og avgjørelsene, herunder enkeltvedtak, skal være i samsvar med helsetjenestens formål, jf. § 1-2.

§ 4a-3 (Delegasjon av myndighet) skal lyde:

       Myndighet og gjøremål innen miljørettet helsevern som i denne lov er lagt til kommunestyret, kan med unntak av den myndighet som er nevnt i § 4a-4 fjerde ledd, § 4a-10 og § 4a-11 tredje ledd, delegeres etter reglene i kommuneloven.

       Kommunestyrets myndighet eller myndighet delegert etter første ledd kan utøves av kommunelegen, dersom dette på grunn av tidsnød er nødvendig for at styrets oppgaver etter denne lov skal kunne utføres.

       Dette gjelder likevel ikke for kommunestyrets myndighet etter § 4a-11, tredje ledd.

§ 4a-4 (Meldingsplikt og godkjenning) skal lyde:

       I forskrifter etter § 4a-1 annet ledd kan det gis nærmere bestemmelser om meldingsplikt til kommunestyret for den som planlegger eller iverksetter virksomhet som etter sin art kan ha innvirkning på helsen, eller endring i slik virksomhet.

       I forskriftene kan det videre fastsettes at virksomheter som det etter første ledd kan kreves melding om, skal være godkjent av kommunestyret. Nærmere bestemmelser om slik godkjenning kan gis i forskriftene. I forskriftene kan bestemmes at fylkesmannen gir godkjenning dersom slik virksomhet berører flere kommuner. Berører virksomheten flere fylker, kan bestemmes at Sosial- og helsedepartementet gir godkjenning. Det kan videre gis bestemmelser om klageordning i tilfelle hvor fylkesmannen eller Sosial- og helsedepartementet gir godkjenning.

       Kommunestyret kan ved godkjenning sette vilkår for å ivareta hensynet til folks helse, jf. § 1-2 og § 4a-1.

       Dersom nødvendig godkjenning ikke foreligger, eller vilkår ikke oppfylles, kan kommunestyret kreve virksomheten stanset. Stansning kan bare kreves dersom ulempene stansningen vil medføre, står i rimelig forhold til den helsefare som unngås. Stansning kan om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet.

§ 4a-5 (Konsekvensutredning) skal lyde:

       Kommunestyret kan pålegge den ansvarlige for et forhold ved en eiendom eller virksomhet for egen regning å utrede mulige helsemessige konsekvenser av forholdet. Slik utredning kan bare kreves dersom ulempene ved å foreta utredningen står i rimelig forhold til de helsemessige hensyn som tilsier at forholdet utredes.

       Kommunestyrets pålegg kan påklages etter reglene i § 4a-12.

       Fylkesmannen har ved behandlingen av klagesaker tilsvarende rett til å kreve utredning.

§ 4a-6 (Opplysningsplikt) skal lyde:

       Kommunestyret kan pålegge den som planlegger eller driver virksomhet som etter sin art kan ha innvirkning på helsen, en plikt til uten hinder av taushetsplikt, å gi kommunestyret de opplysninger som er nødvendige for at det kan utføre sine gjøremål etter loven. Når særlige grunner tilsier det, kan kommunestyret kreve at opplysningene gis av enhver som utfører arbeid for den som har opplysningsplikt etter første punktum. Opplysninger som nevnt i første punktum kan også kreves fra andre offentlige myndigheter uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder.

       Den ansvarlige for eiendom, eller virksomhet som nevnt i første ledd skal av eget tiltak gi kommunestyret opplysninger om forhold ved eiendommen eller virksomheten som åpenbart kan ha negativ innvirkning på helsen.

       Kommunestyret kan dessuten pålegge den ansvarlige for eiendom, eller virksomhet som nevnt i første ledd, en plikt til å gi allmennheten eller kunder m.v. opplysninger om forhold ved eiendommen eller virksomheten som kan ha innvirkning på helsen.

       Departementet kan kreve de opplysninger fra kommunestyret som er påkrevet for overordnet oversikt og tilsyn og for å oppfylle internasjonale forpliktelser.

§ 4a-5 blir ny § 4a-7 (Granskning), og første ledd skal lyde:

       Kommunestyret kan under dets gjøremål etter dette kapittel beslutte at det skal foretas granskning av eiendom eller virksomhet. Beslutningen kan gjennomføres av kommunestyret eller kommunelegen, om nødvendig med bistand fra politiet. De som utfører granskningen skal ha uhindret adgang til å inspisere eiendom og virksomhet og til å ta nødvendige prøver uten godtgjøring. De kan videre kreve fremlagt dokumenter og materiale samt foretatt undersøkelser som kan ha betydning for kommunestyrets gjøremål etter dette kapittel. Omkostninger forbundet med granskningen betales av den ansvarlige for eiendommen eller virksomheten.

§ 4a-6 blir ny § 4a-8 (Retting), og første ledd skal lyde:

       Kommunestyret kan pålegge forhold ved en eiendom eller virksomhet i kommunen rettet hvis forholdet direkte eller indirekte kan ha negativ invirkning på helsen, eller det er i strid med bestemmelser gitt i medhold av dette kapittel.

§ 4a-7 blir ny § 4a-9 (Tvangsmulkt), og første og andre ledd skal lyde:

       Kommunestyret kan ved oversittelse av frist for å oppfylle pålegg om retting av forhold etter § 4a-8 ilegge adressaten for pålegget tvangsmulkt i form av engangsmulkt eller løpende dagmulkt. Tvangsmulkten må enten være fastsatt samtidig med pålegget eller i forbindelse med fastsettelse av ny frist for oppfyllelse av pålegget. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre.

       Tvangsmulkten er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 4a-8 blir ny § 4a-10 (Stansning), og skal lyde:

       Oppstår det ved en virksomhet forhold som medfører en overhengende fare for helseskade skal kommunestyret stanse hele eller deler av virksomheten inntil forholdene er rettet. Stansning kan om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet.

§ 4a-9 blir ny § 4a-11 (Straff), og tredje ledd skal lyde:

       Har overtredelsen ikke medført helseskade eller kun ubetydelig fare for helseskade, skjer offentlig påtale kun etter begjæring fra kommunestyret.

m> § 4a-10 blir ny § 4a-12 (Klage), og skal lyde:

       Fylkesmannen avgjør klager over vedtak truffet av kommunestyret eller kommunelegen etter dette kapittel. Før vedtak i klagesak treffes skal det innhentes uttalelse fra fylkeslegen.

§ 5-2 (Tilskudd fra staten) første og andre ledd skal lyde:

       Staten yter årlig rammetilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter til helsetjenesten. Tilskuddet inngår i det samlede rammetilskuddet til kommunenes helse- og sosialtjeneste. Til de berørte kommuner yter dessuten staten årlig et særskilt tilskudd til fengselshelsetjenesten, jf. § 1-3.

       Tilskuddene fordeles til kommunene etter regler gitt av Kongen.

§ 7-2 (Distrikts- eller stadslege) tredje ledd skal lyde:

       Lege tilsatt som nevnt i første og annet ledd og som har hatt verv som ordfører i helserådet, har rett til å utøve de funksjoner som er lagt til kommunelegen etter denne lovs kapittel 4a. Han skal videre gis adgang til å fortsette sin virksomhet som praktiserende lege etter avtale med kommunen som nevnt i § 4-1.

II.

I lov av 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. gjøres følgende endringer:

§ 4 skal lyde:

       Den kommunale eller interkommunale næringsmiddelkontrollen fører tilsyn med at bestemmelser gitt i medhold av denne lov overholdes.

       Kongen kan overdra tilsynet til andre.

       Politi og tollvesen skal være behjelpelige med å føre tilsyn med overholdelsen av bestemmelsene.

       Når ikke annet er bestemt fatter kommunestyret vedtak etter bestemmelser gitt i medhold av denne lov.

       Kommunestyret kan delegere sin myndighet etter reglene i kommuneloven. Videre kan det delegeres myndighet til interkommunal næringsmiddelkontroll.

       Kongen kan bestemme at den kommunale eller interkommunale næringsmiddelkontrollen eller andre offentlige kontrollorganer fatter vedtak etter ovennevnte bestemmelser.

       Når det gjelder forhold som angår hele eller deler av landet, kan departementet fatte vedtak som nevnt ovenfor.

       Klageinstans for vedtak fattet av den kommunale eller interkommunale næringsmiddelkontroll er kommunestyret, med mindre kommunestyret har bestemt at særskilt klagenemnd skal være klageinstans.

       Klageinstans for vedtak fattet av annet kontrollorgan er Kongen.

       Klageinstans for vedtak i kommunestyret eller særskilt klagenemnd er fylkesmannen.

§ 6 skal lyde:

       Kommunestyret kan forby frambud av og beslaglegge varer som anses helseskadelige.

       Kommunestyret kan dersom det finner at næringsvirksomhet drives på en måte som kan medføre helseskade, påby hele eller deler av virksomheten stengt.

       Den som har myndighet etter § 4 kan i tilfelle det anses nødvendig å gripe raskt inn, fatte vedtak i henhold til første og annet ledd.

       Klage virker ikke oppsettende for omsetningsforbud, beslag eller stengning.

§ 6 a første punktum skal lyde:

       Bedrift eller innehaver av bedrift som oversitter frist for oppfyllelse av pålegg etter bestemmelser gitt i medhold av denne lov, kan av kommunestyret ilegges tvangsmulkt i form av engangsmulkt eller løpende dagsmulkt.

III.

I lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster gjøres følgende endringer:

§ 5 første ledd skal lyde:

       Fysioterapeuter skal til enhver tid holde kommunelegen i den kommune hvor de utøver sin virksomhet, underrettet om sitt arbeidssted, sine tjenesteforhold og sin bopel. Når de flytter sin virksomhet til en annen kommune, skal de sende melding herom til kommunelegen i begge kommuner. De skal også sende melding til kommunelegen når de vil slutte sin virksomhet.

§ 6 skal lyde:

       Enhver som utøver virksomhet som fysioterapeut er undergitt kontroll av kommunehelsetjenesten. Kongen kan gi nærmere forskrifter herom.

§ 9 skal lyde:

       Kongen kan frata fysioterapeuter retten til å utøve deres virksomhet, når de:

       a) tross advarsel forsømmer sine plikter etter denne lov eller forskrifter, gitt med hjemmel i loven, eller

       b) på grunn av sykdom eller misbruk av sterk drikk eller av rusgift anses uskikket til å utøve virksomheten forsvarlig.

       Før Kongen treffer sin avgjørelse, skal det gis vedkommende anledning til å uttale seg, og uttalelse skal innhentes fra kommunehelsetjenesten, fylkeslegen og Statens Helsetilsyn.

       Er godkjenning som fysioterapeut her i landet gitt på grunnlag av godkjenning i annet land, kan Kongen ta godkjenningen og retten til å utøve virksomheten tilbake, dersom godkjenningen i vedkommende land blir tatt tilbake eller på annen måte taper sin gyldighet.

       Offentlig godkjent fysioterapeut kan gi avkall på retten til å utøve virksomheten ved å sende melding herom til kommunelegen, fylkeslegen eller Statens Helsetilsyn.

       Når retten er bortfalt ved avgjørelse av Kongen eller ved at det er gitt avkall på den, skal godkjenningsdokumentet leveres tilbake.

IV.

I lov av 21. juni 1963 nr. 17 om drift av apotek gjøres følgende endring:

§ 1 skal lyde:

       Kongen bestemmer om apotek skal opprettes eller nedlegges. Før avgjørelsen treffes, skal vedkommende kommunestyrer, vedkommende kommuners helsetjeneste, offentlige leger og fylkesmann gis høve til å uttale seg.

       Apotek opprettes når det er ønskelig eller påkrevd av allmenne hensyn.

       Det påhviler vedkommende kommuners helsetjeneste og kommunestyrer å ta opp spørsmålet om å få opprette nye apotek når det er behov for det.

       Apotek kan opprettes som selvstendig apotek, som filialapotek etter bestemmelsene i kap. XI eller som sykehusapotek etter bestemmelsene i § 45.

V.

I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endring:

§ 3-2 nr. 1 andre ledd bokstav b skal lyde:

       b) vedkommende myndighet erklærer at smittefare gjør det nødvendig at den trygdede ikke arbeider eller

VI.

I lov av 11. juni 1971 nr. 54 om ortopediingeniører og om omsetning av ortopediske hjelpemidler gjøres følgende endringer:

§ 6 skal lyde:

       Den som nedsetter seg for å drive virksomhet som nevnt i §§ 1 eller 2, skal gi melding herom til departementet og til kommunelegen i den kommune hvor han utøver sin virksomhet. Slik melding skal også sendes hvis han flytter eller slutter virksomheten.

§ 9 skal lyde:

       Ortopediingeniør kan gi avkall på sin godkjenning og derved retten til å utøve virksomheten. I så fall må han, gjennom kommunelegen i vedkommende kommune avgi erklæring om det til departementet. Erklæringen må være ledsaget av hans godkjenningsdokument.

       Departementet kan frata ortopediingeniører retten til å utøve deres virksomhet, når de:

       a) tross advarsel forsømmer sine plikter etter denne lov eller forskrifter gitt med hjemmel i loven, eller

       b) av helsemessige eller andre grunner anses ute av stand til å utøve virksomheten på en forsvarlig måte.

       Før departementet treffer sin avgjørelse, skal uttalelse innhentes fra kommunehelsetjenesten, fylkeslegen og Statens Helsetilsyn. Ortopediingeniør som blir fratatt sin godkjenning, plikter å sende inn sitt godkjenningsdokument til departementet.

VII.

I lov av 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet gjøres følgende endring:

§ 50 (registrering m.m. av skader) skal lyde:

       Når det er inntruffet en atomulykke, kan departementet påby at alle personer som har vært i fareområdet på ulykkestiden, skal melde fra til kommunelegen eller politiet herom innen en fastsatt frist og gi de opplysninger som kreves for registrering av skader og skademuligheter, samt fremstille seg til legeundersøkelse etter nærmere innkalling eller kunngjøring fra helsemyndighetene.

VIII.

I lov av 14. juni 1974 nr. 47 om godkjenning m.v. av helsepersonell gjøres følgende endring:

§ 7 tredje ledd skal lyde:

       Før godkjenning tilbakekalles, skal uttalelse innhentes fra kommunehelsetjenesten, fylkeslegen og Statens Helsetilsyn.

IX.

       Loven trer i kraft fra 1. januar 1995.