Det er et kjent problem at gjerningsmannen ofte vender tilbake til sitt offer og utsetter det for trusler eller trakassering. Straffeloven § 33 gir hjemmel for å forby en person å bo eller oppholde seg på bestemte steder. Forbudet kan ilegges som en tilleggsstraff, men brukes sjelden. Tilsvarende vilkår kan gis ved betinget dom og påtaleunnlatelse, eller som vilkår for prøveløslatelse eller sikringsdom. Offerutvalget og Straffelovkommisjonen mener at § 33 gir offeret en bedre beskyttelse enn et besøksforbud fastsatt som vilkår ved prøveløslatelse m.v. Dette bl.a. fordi forbudet kan var så lenge det ansees nødvendig, og fordi overtredelsen utløser strengere reaksjoner. Offerutvalget mener at adgangen til å ilegge besøksforbud bør brukes langt oftere enn tilfellet er i dag. Det er et krav etter § 33 at lovbryterens nærvær er forbundet med særlig fare for person eller eiendom. Utvalget mener det også bør være anledning til å ta andre hensyn. De høringsinstanser som har uttalt seg om saken, støtter utvalgets syn om at besøksforbud bør brukes i økende grad.

       I NOU 1992:23 foreslår Straffelovkommisjonen en bestemmelse som skal avløse § 33 der det åpnes adgang til å ilegge forbud også der lovbryterens opphold på et bestemt område kan utgjøre en særlig plage for andre. Departementet fremmer forslag om endring av § 33 i tråd med dette forslaget.

       Når det gjelder besøksforbud som ikke er et ledd i en strafferettslig reaksjon, finnes det ingen alminnelig regel om dette i norsk rett. Det er imidlertid gitt enkelte særregler bl.a. i ekteskapsloven. I Sverige er det vedtatt en egen lov om besøksforbud.

       Offerutvalget foreslår at påtalemyndigheten skal kunne bestemme et besøksforbud når det pga. særlige forhold i den konkrete saken antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot ellers ville begå en straffbar handling overfor, eller på annet vis krenke, en annens fred. Forbudet kan ilegges på begjæring av den som skal beskyttes eller når det er påkrevet av allmenne hensyn. Forbudet skal bare gjelde for et begrenset tidsrom, høyst ett år. Det er også et vilkår at forbudet ikke skal ilegges hvis det ville være et uforholdsmessig inngrep. Overtredelse av forbudet foreslås gjort straffbart med fengsel inntil seks måneder og i gjentagelsestilfellene inntil to år.

       Utvalget foreslår at påtalemyndigheten skal kunne ilegge forbudet. Den forbudet retter seg mot kan kreve saken innbragt for retten. Ingen av høringsinstansene går imot at det bør kunne ilegges besøksforbud. En del instanser mener imidlertid at forslaget går for langt, og noen mener at rettens avgjørelse bør kreves.

       Departementet har forståelse for de høringsinstanser som mener at det bør være domstolene som ilegger besøksforbud, men mener at det kan være behov for at spørsmålet om forbud tas opp omgående. Dette tilsier at påtalemyndigheten bør ha kompetanse til å ilegge besøksforbudet. Departementet er ellers enig i kriteriene Offerutvalget har foreslått for å kunne ilegge besøksforbud, og fremmer forslag til ny § 222 a i straffeprosessloven i tråd med det.

Komiteens merknader

       Komiteen mener at det å nedlegge besøksforbud for en person kan være en effektiv måte å gjøre hverdagen tryggere for kriminalitetsofre, og kan forhindre nye lovbrudd. Det kan også være overgriperens mulighet til å komme over på en annen vei uten kriminalitet. Det kan være alvorlig å begrense en persons frihet på denne måten, men hensynene for et slikt forbud gjør at komiteen mener at denne ordningen bør benyttes i større grad enn det som gjøres i dag.

       Komiteen ser derfor positivt på forslaget om å endre straffelovens § 33 slik at det kan nedlegges besøksforbud ut fra flere hensyn enn etter gjeldende rett.

       Komiteen støtter også forslaget om at det skal kunne nedlegges forbud for en person mot å oppholde seg et sted eller kontakte en person uten at det er en del av en strafferettslig reaksjon. Det kan være behov for å beskytte mennesker i situasjoner der det er særlige grunner til å tro at det er risiko for at vedkommende vil bli alvorlig plaget.

       I mange av disse tilfellene vil det være behov for å få et slikt forbud nedlagt raskt.

       Det er påkrevd med en ordning som gjør at et slikt forbud kan kan nedlegges uten ventetid. Samtidig er det viktig at rettssikkerheten er ivaretatt for den forbudet gjelder. Komiteen mener derfor at domstolen må ta den endelige avgjørelsen, men at påtalemyndigheten treffer foreløpig beslutning, og at denne beslutningen må bringes inn for retten snarest mulig og senest innen tre dager. Dersom påtalemyndigheten ikke finner å nedlegge besøksforbud, kan den person forbudet skal beskytte, begjære at spørsmålet på samme måte skal bringes inn for retten. Komiteen har etter dette i samråd med departementet endret lovutkastet på dette punkt.