1. Innledning
Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer.
Forslag til slik lov ble tidligere fremmet i mai 1993 i Ot.prp. nr. 91 (1992-1993) . Det framsatte forslaget ble på grunn av stor arbeidsmengde ikke behandlet av daværende Storting.
Departementet fremmer nå forslaget på nytt og har ikke funnet grunn til å endre sitt tidligere lovforslag. Idet det framholdes at en fullstendig gjentagelse av proposisjonens innhold i slike tilfeller ikke er nødvendig, vises det i Ot.prp. nr. 28 (1993-1994) til Ot.prp. nr. 91 (1992-1993) for en nærmere redegjørelse for forslagets bakgrunn, begrunnelse og innhold.
Den foreslåtte loven skal erstatte åtte någjeldende lover:
| - | Lov av 16. mai 1860 om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger i anledning af epidemiske og smitsomme Sygdomme. |
| - | Lov av 8. mai 1900 angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme. |
| - | Lov av 5. juli 1946 nr. 1 om rottebekjempelse. |
| - | Lov av 12. desember 1947 nr. 16 om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose. |
| - | Lov av 12. desember 1947 nr. 4 om åtgjerder mot kjønnssykdommer. |
| - | Lov av 19. desember 1952 nr. 1 om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v. |
| - | Lov av 26. november 1954 nr. 2 om vaksinasjon. |
Målet med lovarbeidet har vært å gjennomgå og sammenarbeide det lovverket som gjelder smittsomme sykdommer.
Som bakgrunn for lovforslaget anføres bl.a. at departementet lenge har vært klar over at det er ønskelig med en gjennomgåelse og en sammenarbeiding av det lovverket som gjelder smittsomme sykdommer. Dette er bl.a. kommet til uttrykk i Ot.prp. nr. 40 (1986-1987) der departementet i forbindelse med avgrensningen av innholdet i proposisjonen om miljørettet helsevern bl.a. uttaler seg om oppfølgingen av NOU 1984:28 Helserådstjenesten. Som en av oppgavene i denne oppfølgingen nevnes lovarbeidet for å følge opp forslaget om å erstatte kapittel 2 i sunnhetsloven med ny lov om vern mot smittsomme sykdommer.
I innstilling fra sosialkomiteen om HIV/AIDS-epidemien, Innst.S.nr.183 (1987-1988) (St.meld. nr. 29), er behovet for nye regler blitt understreket særlig av rettssikkerhetsmessige hensyn. Komiteen uttalte bl.a. videre at den var innstilt på at nye lovregler på dette området burde komme i den varslede nye loven om vern mot smittsomme sykdommer.
Departementet anfører at de særlige lovene om smittsomme sykdommer til dels er svært gamle og laget til forskjellig tid, og at de bygger bl.a. på forskjellige prinsipper og saksbehandlingsregler. Enkelte av lovene bærer dessuten preg av at lovbestemmelsene er dårlig tilpasset de endringer som er foretatt i den omkringliggende lovgivning. Videre har kunnskaper om og holdninger til smittsomme sykdommer og deres epidemiologi endret seg i betydelig grad. De epidemiologiske situasjoner som oppstår, kan være fundamentalt annerledes. Samtidig er samfunnets forutsetninger for å løse epidemiologiske spørsmål når det gjelder økonomiske muligheter, fagpersonell og metoder, legemidler, vaksiner osv., blitt vesentlig annerledes.
Flere av de åtte någjeldende lovene er til dels uoversiktlige og vanskelig å praktisere for de kommunale og statlige myndighetene som skal administrere dem. Det er også rettet kritikk mot konkrete bestemmelser i lovgivningen, særlig gjelder dette uklarhet i vilkårene for tvangsinngrep og innholdet i tvangen. Lovenes saksbehandlingsregler i saker om påbudte tiltak og gjennomføring av tiltak ved bruk av tvang er også svært knappe.
Det påpekes videre at det har vært behov for en faglig og politisk gjennomdrøfting av de spørsmål som smittsomme sykdommer reiser, fordi det ikke har vært noen slik debatt og gjennomgang siden de gjeldende lovene ble til, og fordi den debatten som har oppstått og som fortsatt pågår i tilknytning til HIV/AIDS-epidemien, gir en god anledning til å gjennomdrøfte de prinsipper som smittevernet i dagens Norge bør bygge på.
En utredning fra Helsedirektoratet om disse spørsmål ble avgitt i november 1989 og er offentliggjort som NOU 1990:2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer.
Departementet sendte i mars 1990 Helsedirektoratets utredning på høring til en rekke institusjoner og organisasjoner. I alt foreligger det uttalelse fra 142 instanser.
Departementet viser for øvrig til Innst.O.nr.88 (1991-1992) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten og i enkelte andre lover (Ot.prp. nr. 43), side 8 og 9, hvor det uttales:
| « Flertallet viser til at det som følge av omorganiseringen og forandringer i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten, også må gjøres forandringer i sunnhetsloven, tuberkuloseloven, vaksinasjonsloven og kjønnssykeloven. Flertallet har også merket seg at departementet snart vil legge fram utkast til smittevernlov som vil erstatte bl.a. disse lovene, men at denne ikke vil være ferdigbehandlet til det tidspunkt som omorganiseringen iverksettes. Flertallet ber derfor departementet legge fram nytt forslag til endringer i sunnhetsloven, tuberkuloseloven, vaksinasjonsloven og kjønnssykeloven i løpet av høsten. » |
Det redegjøres for grunnprinsipper og utviklingstrekk i gjeldende smittevernlovgivning, og i denne forbindelse drøftes forhold som
| - | den enkeltes plikt til å gi melding om egen sykdom |
| - | legers meldingsplikter og plikt til å oppspore smittekilder |
| - | plikt til å la seg undersøke og behandle |
| - | tvangsinnlegging i sykehus |
| - | isolering og portforbud |
| - | forbud ved folkeansamlinger |
| - | rensing av rom og klær |
| - | begravelser |
| - | yrkesforbud |
| - | ekteskapsforbud |
| - | politiets medvirkning |
| - | trygderettslige forhold |
| - | karantenetiltak |
Av utviklingstrekk nevnes spesielt lovarbeid som er utført i forbindelse med forekomst av kolera, lepra, tuberkulose, kjønnssykdommer og HIV/AIDS.
Det redegjøres for smittevernlovgivningen i Danmark, Finland og Sverige, og det skisseres enkelte hovedtrekk ved smittevernet i internasjonal sammenheng, herunder folkerettslige regler og internasjonale organisasjoners arbeid og anbefalinger.
Komiteens flertall, lederen, Vidar Bjørnstad, Mimmi Bæivi, Asmund Kristoffersen og Signe Øye fra Arbeiderpartiet, Ansgar Gabrielsen og Annelise Høegh fra Høyre, Valgerd Svarstad Haugland fra Kristelig Folkeparti og John Alvheim fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det foreliggende forslag til ny smittevernlov skal erstatte 8 någjeldende ulike og separate lover.
Flertallet har videre merket seg at den nye lovproposisjonen i stor grad er en samarbeiding og oppdatering av gjeldende ulike lover.
Flertallet sier seg enig med departementet i nødvendigheten av å få et oppdatert samlet lovverk innen smittevern, tilpasset nyere faglig medisinsk utvikling og videre tilpasset omkringliggende lovgivning, slik som sykehusloven, kommunehelseloven, sosialloven og andre lover. Flertallet legger vekt på at lovforslaget i forhold til nåværende lovverk bedre skal sikre den enkelte borgers krav på rettssikkerhet.
Flertallet er også enig med departementet i at det er behov for en ny lov som på en bedre måte klargjør vilkårene for tvangsinngrep som også var hjemlet i noen av de gamle lovene. Flertallet er videre enig med departementet i de fremtidsrettede prinsipper som i lovforslaget legges til grunn for smitteverntiltak i Norge:
| - | Det skal være en generell lov som omfatter alle smittsomme sykdommer og alle tiltak rettet mot så vel personer som miljø. |
| - | Det er bare adgang til å gjennomføre tiltak som har en klar faglig begrunnelse, og som kan gjøres uten å påføre den som omfattes, urimelig skade eller ulempe. |
| - | Gjennomføringen av nødvendige tiltak skal i hovedprinsipp være basert på frivillig medvirkning fra den enkelte borgers side. |
Flertallet er enig i at smittevernloven skal omfatte alle smittsomme sykdommer, slik at man unngår særlovgivning for enkelte sykdommer og sykdomsgrupper. Flertallet mener dette vil forebygge isolering og stigmatisering av enkeltsykdommer og grupper. Smittsomme sykdommer må alle bekjempes ut fra de samme motiver og etter de samme hovedretningslinjer ved bruk av de metoder som erfaringsvis er mest hensiktsmessig i den enkelte situasjon.
Flertallet vil understreke at selv om smittevernloven skal omfatte alle smittsomme sykdommer, vil det for hver sykdoms vedkommende måtte foretas en nærmere vurdering av det enkelte tiltaks anvendelighet ut fra et smittevernhensyn. Nytten av et tiltak kan således variere fra svært stor til overhode ingen, avhengig av hvilken sykdom det er tale om. Flertallet er tilfreds med at slike vurderinger er innarbeidet i lovens vilkår i form av strenge krav til nødvendighet og effekt av tiltakene, og skal inngå i supplerende forskrifter og veiledning til bestemmelsene. Flertallet vil peke på at vernet mot smittsomme sykdommer, som f.eks. tuberkulose, gjennom mange år har vært ivaretatt ved gode kontrollrutiner og hensiktsmessige meldesystemer. Det er viktig at forskriftene til smittevernloven ivaretar at hovedtrekkene ved eksisterende rutiner kan fortsette.
Flertallet er kjent med at det er reist innvendinger fra en del høringsinstanser mot at loven skal omfatte HIV-smitte/AIDS, begrunnet med at arbeidet i forhold til HIV/AIDS har vært vellykket med nåværende regelverk og en strategi basert på tillit, frivillighet og anonymitet. Det er innvendt at lovforslaget vil undergrave dette arbeidet, og dette begrunnes særlig med lovens bestemmelser om unntak fra taushetsplikt og beredskapshjemler for bruk av tvang.
Flertallet vektlegger at lovforslaget ikke legger opp til noen endring av strategien i det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet og støtter dette. Politikken på dette området skal fortsatt bygge på St.meld. nr. 29 (1987-1988) og prinsippet om en samarbeidslinje basert på tillit, frivillighet og anonymitet. Flertallet merker seg at det flere steder i lovforslaget understrekes at frivillighet skal være hovedprinsippet og at det i kommentarer til tvangsbestemmelsene sies at bruk av tvang overfor HIV-positive i dagens situasjon er et lite aktuelt virkemiddel.
Flertallet merker seg at bestemmelsene om unntak fra taushetsplikt lovfester dagens praksis og vil understreke at taushetsplikten forsatt skal håndheves strengt. Flertallet vil påpeke at tvangsbestemmelsene er å regne som unntaks/beredskapshjemler, og at de har svært begrenset funksjon i dagens situasjon.
Flertallet vil også vektlegge at lovforslaget begrenser adgangen i forhold til dagens regler til bruk av virkemidler som tvangstesting og isolering ved strenge beviskrav og vilkår for dette. Det er beredskapsbestemmelser for alle allmennfarlige smittsomme sykdommer der frivillig samarbeid er utprøvd og hensynet til smittevernet krever oppfølging.
Flertallet kan ikke se at lovforslaget med merknader og presisering av anvendelse er i strid med internasjonale anbefalinger om tiltak mot HIV/AIDS, hvor bruk av tvang og unntak fra taushetsplikt frarådes anvendt som alminnelige virkemidler. Flertallet vil for øvrig påpeke at lovforslaget i forhold til dagens regelverk legger større vekt på forebygging, frivillighet, samarbeid og rettigheter for de smittede.
Flertallet vil gjenta sin støtte til en generell smittevernlov som skal omfatte alle smittsomme sykdommer, herunder også HIV/AIDS, med de plikter og rettigheter som fremgår av loven. Derved kan en også unngå den stemplingseffekt som en særskilt lovmessig behandling kan medføre. Flertallet viser til innstilling fra sosialkomiteen om HIV-AIDS-epidemien (Innst.S.nr.183 (1987-1988)), hvor komiteen var innstilt på at nye lovregler på dette området bør komme i den varslede nye loven om vern mot smittsomme sykdommer.
Flertallet merker seg at HIV/AIDS går inn under betegnelsen allmennfarlig smittsom sykdom ut fra de kriterier som stilles opp for vurdering av sykdommers alvorlighet, dvs. allmennfarlighet. Flertallet vil igjen presisere at det for hver sykdoms vedkommende må foretas en nærmere vurdering av oppfølging av lovens intensjoner og det enkelte tiltaks anvendelighet. Det er i denne sammenheng flertallet vil presisere at det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet må videreføres basert på dagens vellykkede strategi. Med den usikkerhet som kan være skapt, er det viktig at oppfølging med hensyn til gjennomføring av loven ved informasjon, kompetanseoppbygging og veiledningsmateriell klargjør og vektlegger videreføring av dagens politikk med hensyn til HIV/AIDS.
Flertallet har merket seg at lovproposisjonen bygger på en utredning gjort av Helsedirektoratet i NOU 1990:2 , med etterfølgende høring i 142 ulike instanser. Lovforslaget er også i nødvendig grad tilpasset internasjonalt smittevern og folkerettslig regelverk. Flertallet finner at forslaget til ny smittevernlov også er godt oppdatert rettssikkerhetsmessig.
Komiteens medlemmer Ola D. Gløtvold, Inga Kvalbukt og Tove Kari Viken fra Senterpartiet, Magnar Sortåsløkken fra Sosialistisk Venstreparti og Anders Hornslien fra Arbeiderpartiet ser det som positivt at en får en oppdatering og samling av lovverket med hensyn til vernet mot smittsomme sykdommer. Disse medlemmer ser det også som positivt at lovproposisjonen i utgangspunktet søker å behandle alle allmennfarlige sykdommer, men vil sterkt understreke at enkelte sykdommer, ut fra karakter og art, bl.a. smittespredning, bør behandles noe forskjellig i lovverket og også med hensyn til praktisk håndtering.
Allmennfarlige smittsomme sykdommer er i forhold til det som er listet opp i lovforslaget, sykdommer som smitter ved vanlig sosial kontakt som dråpesmitte, alminnelig fysisk kontakt, forurenset luft/mat/drikke eller via smittebærere som insekter. Dette er smittemåter som enkeltindividet har størst problem med å beskytte seg mot.
Sykdommer som smitter ved seksuell kontakt eller ved blodsmitte, er en gruppe sykdommer som bør og kan reguleres på en annen måte enn de forannevnte sykdomskatergorier.
Denne forskjellsvurderingen inneholder ingen undervurdering av alvoret ved de sykdommene som smittes ved seksuell kontakt eller ved blodsmitte. En kjønnssykdom som f.eks. chlamydia har en utbredelse og ofte et sykdomsresultat som påfører både den enkelte og samfunnet store belastninger.
Den alvorligste sykdomsgruppen som smitter både ved seksuell kontakt og ved blodsmitte, er HIV/AIDS. Disse medlemmer mener allikevel at denne sykdomskategorien ikke kan behandles på samme måte som f.eks. kolera og tuberkulose.
Disse medlemmer vil minne om at HIV/AIDS-epidemien i Norge har vært registrert i ca 10 år. I denne tiden har myndighetene gjennom ulike HIV-forebyggende tiltak og hjelpetiltak for HIV-positive, oppnådd svært gode og oppsiktsvekkende resultater.
HIV/AIDS-epidemien har ikke hatt den utvikling man fryktet og forventet. I 1986 forventet helsedirektøren at Norge ville ha mellom 30.000-40.000 HIV-smittede i begynnelsen av 90-årene. Ved årsskiftet var det 1.337 HIV-smittede, hvorav 112 nye tilfeller i 1993. I 1993 døde 68 personer av AIDS. Det kan registreres at den sterkeste økningen av smittede er blant heteroseksuelle.
Åpenhet, samarbeid, gode informasjonsopplegg om smittefare og smitteårsaker, bruk av rene spøyter, samt det faktum at mange tester seg, har gitt gode resultater. Gjennom organiserte kampanjer, der visuelt materiale og samtaler har stått sentralt, har man satt søkelys på risikoatferd i et HIV/AIDS-forebyggende perspektiv. I et samfunn der utdanningsnivået er høyt og mottakeligheten for informasjon er stor, har kampanjene og informasjonsmaterialet stor gjennomslagskraft.
Norge blir sett på som et foregangsland når det gjelder HIV/AIDS-arbeidet. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at arbeidet mot HIV/AIDS kan fortsettes i tråd med dagens praktisering.
Disse medlemmer mener at det er fornuftig og riktig at HIV/AIDS unntas i loven når det gjelder lovens presiseringer om unntak fra taushetsplikten, bruken av tvangstiltak og tvungen smitteoppsporing.
Disse medlemmer vil sterkt understreke og presisere den HIV-positives særskilte ansvar for ikke å bringe smitten videre. Om en med viten og vilje påfører noen smitte, er dette også straffbart i henhold til straffeloven. I slike tilfeller er det nødvendig med tvangstiltak, men det skal være domstolen og ikke behandlingsapparatet som skal følge opp også denne typen lovbrudd. Skal åpenhet og samarbeid fortsatt prege det forebyggende og vernende helsearbeidet, bør ikke helsevesenet i slike saker bli både domstol og fullbyrdelsesmyndighet.
Lovens oppmyking av taushetsplikten både når det gjelder helsepersonell og andre tjenestepersoner, er av en slik art at den skaper et innfløkt bilde av ansvars- og informasjonskanaler. Dette gjør at disse medlemmer er noe skeptiske til framtidig mulighet for å holde taushetsbelagte opplysninger der de skal være. Men behovet for informasjon og handling gjør likevel at disse medlemmer her mener det er riktig å godta loven med visse presiseringer og med unntak for kjønnssykdommer og for HIV/AIDS. Disse medlemmer vil imidlertid presisere at det er viktig å følge utviklingen nøye, og at en ny vurdering og holdning til HIV/AIDS vil være aktuell om sykdommen utvikler seg mer negativt enn i dag.
Ut fra at loven om vern mot smittsomme sykdommer i stor grad er en fullmaktslov, vil disse medlemmer understreke overfor dem som her gis fullmakter, at sykdommer som bare smittes gjennom seksuell kontakt og ved blodsmitte, herunder HIV/AIDS, ikke skal underlegges bestemmelsene om unntak fra taushetsplikten, tvangstiltak og tvungen smitteoppsporing.
Disse medlemmer forutsetter da at alt blod som blir brukt bl.a. ved blodoverføringer er testet og funnet fritt for farlige smittestoffer og virus.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke se at lovproposisjonen i nødvendig grad er tilpasset eller i harmoni med internasjonalt smittevern. Disse medlemmer vil i den sammenheng minne om WHOs Global AIDS Strategy og Europarådets vedtak i spørsmålet om tvangstiltak i AIDS-forebyggende arbeid. Budskapet om at tvangstiltak ikke har noen plass i HIV/AIDS-arbeidet, verken når det gjelder vern om folkehelsen eller når det gjelder enkeltindivider, er vanskelig å se bort fra.
Disse medlemmer vil gå imot en omlegging av HIV/AIDS-forebyggede arbeid i Norge som er i strid med internasjonalt smittevern og som ser bort fra den internasjonale anerkjennelsen Norge har høstet på dette feltet.