1. Innledning

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer.

       Forslag til slik lov ble tidligere fremmet i mai 1993 i Ot.prp. nr. 91 (1992-1993) . Det framsatte forslaget ble på grunn av stor arbeidsmengde ikke behandlet av daværende Storting.

       Departementet fremmer nå forslaget på nytt og har ikke funnet grunn til å endre sitt tidligere lovforslag. Idet det framholdes at en fullstendig gjentagelse av proposisjonens innhold i slike tilfeller ikke er nødvendig, vises det i Ot.prp. nr. 28 (1993-1994) til Ot.prp. nr. 91 (1992-1993) for en nærmere redegjørelse for forslagets bakgrunn, begrunnelse og innhold.

       Den foreslåtte loven skal erstatte åtte någjeldende lover:

       Målet med lovarbeidet har vært å gjennomgå og sammenarbeide det lovverket som gjelder smittsomme sykdommer.

       Som bakgrunn for lovforslaget anføres bl.a. at departementet lenge har vært klar over at det er ønskelig med en gjennomgåelse og en sammenarbeiding av det lovverket som gjelder smittsomme sykdommer. Dette er bl.a. kommet til uttrykk i Ot.prp. nr. 40 (1986-1987) der departementet i forbindelse med avgrensningen av innholdet i proposisjonen om miljørettet helsevern bl.a. uttaler seg om oppfølgingen av NOU 1984:28 Helserådstjenesten. Som en av oppgavene i denne oppfølgingen nevnes lovarbeidet for å følge opp forslaget om å erstatte kapittel 2 i sunnhetsloven med ny lov om vern mot smittsomme sykdommer.

       I innstilling fra sosialkomiteen om HIV/AIDS-epidemien, Innst.S.nr.183 (1987-1988) (St.meld. nr. 29), er behovet for nye regler blitt understreket særlig av rettssikkerhetsmessige hensyn. Komiteen uttalte bl.a. videre at den var innstilt på at nye lovregler på dette området burde komme i den varslede nye loven om vern mot smittsomme sykdommer.

       Departementet anfører at de særlige lovene om smittsomme sykdommer til dels er svært gamle og laget til forskjellig tid, og at de bygger bl.a. på forskjellige prinsipper og saksbehandlingsregler. Enkelte av lovene bærer dessuten preg av at lovbestemmelsene er dårlig tilpasset de endringer som er foretatt i den omkringliggende lovgivning. Videre har kunnskaper om og holdninger til smittsomme sykdommer og deres epidemiologi endret seg i betydelig grad. De epidemiologiske situasjoner som oppstår, kan være fundamentalt annerledes. Samtidig er samfunnets forutsetninger for å løse epidemiologiske spørsmål når det gjelder økonomiske muligheter, fagpersonell og metoder, legemidler, vaksiner osv., blitt vesentlig annerledes.

       Flere av de åtte någjeldende lovene er til dels uoversiktlige og vanskelig å praktisere for de kommunale og statlige myndighetene som skal administrere dem. Det er også rettet kritikk mot konkrete bestemmelser i lovgivningen, særlig gjelder dette uklarhet i vilkårene for tvangsinngrep og innholdet i tvangen. Lovenes saksbehandlingsregler i saker om påbudte tiltak og gjennomføring av tiltak ved bruk av tvang er også svært knappe.

       Det påpekes videre at det har vært behov for en faglig og politisk gjennomdrøfting av de spørsmål som smittsomme sykdommer reiser, fordi det ikke har vært noen slik debatt og gjennomgang siden de gjeldende lovene ble til, og fordi den debatten som har oppstått og som fortsatt pågår i tilknytning til HIV/AIDS-epidemien, gir en god anledning til å gjennomdrøfte de prinsipper som smittevernet i dagens Norge bør bygge på.

       En utredning fra Helsedirektoratet om disse spørsmål ble avgitt i november 1989 og er offentliggjort som NOU 1990:2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer.

       Departementet sendte i mars 1990 Helsedirektoratets utredning på høring til en rekke institusjoner og organisasjoner. I alt foreligger det uttalelse fra 142 instanser.

       Departementet viser for øvrig til Innst.O.nr.88 (1991-1992) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten og i enkelte andre lover (Ot.prp. nr. 43), side 8 og 9, hvor det uttales:

       Det redegjøres for grunnprinsipper og utviklingstrekk i gjeldende smittevernlovgivning, og i denne forbindelse drøftes forhold som

       Av utviklingstrekk nevnes spesielt lovarbeid som er utført i forbindelse med forekomst av kolera, lepra, tuberkulose, kjønnssykdommer og HIV/AIDS.

       Det redegjøres for smittevernlovgivningen i Danmark, Finland og Sverige, og det skisseres enkelte hovedtrekk ved smittevernet i internasjonal sammenheng, herunder folkerettslige regler og internasjonale organisasjoners arbeid og anbefalinger.

       Komiteens flertall, lederen, Vidar Bjørnstad, Mimmi Bæivi, Asmund Kristoffersen og Signe Øye fra Arbeiderpartiet, Ansgar Gabrielsen og Annelise Høegh fra Høyre, Valgerd Svarstad Haugland fra Kristelig Folkeparti og John Alvheim fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det foreliggende forslag til ny smittevernlov skal erstatte 8 någjeldende ulike og separate lover.

       Flertallet har videre merket seg at den nye lovproposisjonen i stor grad er en samarbeiding og oppdatering av gjeldende ulike lover.

       Flertallet sier seg enig med departementet i nødvendigheten av å få et oppdatert samlet lovverk innen smittevern, tilpasset nyere faglig medisinsk utvikling og videre tilpasset omkringliggende lovgivning, slik som sykehusloven, kommunehelseloven, sosialloven og andre lover. Flertallet legger vekt på at lovforslaget i forhold til nåværende lovverk bedre skal sikre den enkelte borgers krav på rettssikkerhet.

       Flertallet er også enig med departementet i at det er behov for en ny lov som på en bedre måte klargjør vilkårene for tvangsinngrep som også var hjemlet i noen av de gamle lovene. Flertallet er videre enig med departementet i de fremtidsrettede prinsipper som i lovforslaget legges til grunn for smitteverntiltak i Norge:

       Flertallet er enig i at smittevernloven skal omfatte alle smittsomme sykdommer, slik at man unngår særlovgivning for enkelte sykdommer og sykdomsgrupper. Flertallet mener dette vil forebygge isolering og stigmatisering av enkeltsykdommer og grupper. Smittsomme sykdommer må alle bekjempes ut fra de samme motiver og etter de samme hovedretningslinjer ved bruk av de metoder som erfaringsvis er mest hensiktsmessig i den enkelte situasjon.

       Flertallet vil understreke at selv om smittevernloven skal omfatte alle smittsomme sykdommer, vil det for hver sykdoms vedkommende måtte foretas en nærmere vurdering av det enkelte tiltaks anvendelighet ut fra et smittevernhensyn. Nytten av et tiltak kan således variere fra svært stor til overhode ingen, avhengig av hvilken sykdom det er tale om. Flertallet er tilfreds med at slike vurderinger er innarbeidet i lovens vilkår i form av strenge krav til nødvendighet og effekt av tiltakene, og skal inngå i supplerende forskrifter og veiledning til bestemmelsene. Flertallet vil peke på at vernet mot smittsomme sykdommer, som f.eks. tuberkulose, gjennom mange år har vært ivaretatt ved gode kontrollrutiner og hensiktsmessige meldesystemer. Det er viktig at forskriftene til smittevernloven ivaretar at hovedtrekkene ved eksisterende rutiner kan fortsette.

       Flertallet er kjent med at det er reist innvendinger fra en del høringsinstanser mot at loven skal omfatte HIV-smitte/AIDS, begrunnet med at arbeidet i forhold til HIV/AIDS har vært vellykket med nåværende regelverk og en strategi basert på tillit, frivillighet og anonymitet. Det er innvendt at lovforslaget vil undergrave dette arbeidet, og dette begrunnes særlig med lovens bestemmelser om unntak fra taushetsplikt og beredskapshjemler for bruk av tvang.

       Flertallet vektlegger at lovforslaget ikke legger opp til noen endring av strategien i det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet og støtter dette. Politikken på dette området skal fortsatt bygge på St.meld. nr. 29 (1987-1988) og prinsippet om en samarbeidslinje basert på tillit, frivillighet og anonymitet. Flertallet merker seg at det flere steder i lovforslaget understrekes at frivillighet skal være hovedprinsippet og at det i kommentarer til tvangsbestemmelsene sies at bruk av tvang overfor HIV-positive i dagens situasjon er et lite aktuelt virkemiddel.

       Flertallet merker seg at bestemmelsene om unntak fra taushetsplikt lovfester dagens praksis og vil understreke at taushetsplikten forsatt skal håndheves strengt. Flertallet vil påpeke at tvangsbestemmelsene er å regne som unntaks/beredskapshjemler, og at de har svært begrenset funksjon i dagens situasjon.

       Flertallet vil også vektlegge at lovforslaget begrenser adgangen i forhold til dagens regler til bruk av virkemidler som tvangstesting og isolering ved strenge beviskrav og vilkår for dette. Det er beredskapsbestemmelser for alle allmennfarlige smittsomme sykdommer der frivillig samarbeid er utprøvd og hensynet til smittevernet krever oppfølging.

       Flertallet kan ikke se at lovforslaget med merknader og presisering av anvendelse er i strid med internasjonale anbefalinger om tiltak mot HIV/AIDS, hvor bruk av tvang og unntak fra taushetsplikt frarådes anvendt som alminnelige virkemidler. Flertallet vil for øvrig påpeke at lovforslaget i forhold til dagens regelverk legger større vekt på forebygging, frivillighet, samarbeid og rettigheter for de smittede.

       Flertallet vil gjenta sin støtte til en generell smittevernlov som skal omfatte alle smittsomme sykdommer, herunder også HIV/AIDS, med de plikter og rettigheter som fremgår av loven. Derved kan en også unngå den stemplingseffekt som en særskilt lovmessig behandling kan medføre. Flertallet viser til innstilling fra sosialkomiteen om HIV-AIDS-epidemien (Innst.S.nr.183 (1987-1988)), hvor komiteen var innstilt på at nye lovregler på dette området bør komme i den varslede nye loven om vern mot smittsomme sykdommer.

       Flertallet merker seg at HIV/AIDS går inn under betegnelsen allmennfarlig smittsom sykdom ut fra de kriterier som stilles opp for vurdering av sykdommers alvorlighet, dvs. allmennfarlighet. Flertallet vil igjen presisere at det for hver sykdoms vedkommende må foretas en nærmere vurdering av oppfølging av lovens intensjoner og det enkelte tiltaks anvendelighet. Det er i denne sammenheng flertallet vil presisere at det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet må videreføres basert på dagens vellykkede strategi. Med den usikkerhet som kan være skapt, er det viktig at oppfølging med hensyn til gjennomføring av loven ved informasjon, kompetanseoppbygging og veiledningsmateriell klargjør og vektlegger videreføring av dagens politikk med hensyn til HIV/AIDS.

       Flertallet har merket seg at lovproposisjonen bygger på en utredning gjort av Helsedirektoratet i NOU 1990:2 , med etterfølgende høring i 142 ulike instanser. Lovforslaget er også i nødvendig grad tilpasset internasjonalt smittevern og folkerettslig regelverk. Flertallet finner at forslaget til ny smittevernlov også er godt oppdatert rettssikkerhetsmessig.

       Komiteens medlemmer Ola D. Gløtvold, Inga Kvalbukt og Tove Kari Viken fra Senterpartiet, Magnar Sortåsløkken fra Sosialistisk Venstreparti og Anders Hornslien fra Arbeiderpartiet ser det som positivt at en får en oppdatering og samling av lovverket med hensyn til vernet mot smittsomme sykdommer. Disse medlemmer ser det også som positivt at lovproposisjonen i utgangspunktet søker å behandle alle allmennfarlige sykdommer, men vil sterkt understreke at enkelte sykdommer, ut fra karakter og art, bl.a. smittespredning, bør behandles noe forskjellig i lovverket og også med hensyn til praktisk håndtering.

       Allmennfarlige smittsomme sykdommer er i forhold til det som er listet opp i lovforslaget, sykdommer som smitter ved vanlig sosial kontakt som dråpesmitte, alminnelig fysisk kontakt, forurenset luft/mat/drikke eller via smittebærere som insekter. Dette er smittemåter som enkeltindividet har størst problem med å beskytte seg mot.

       Sykdommer som smitter ved seksuell kontakt eller ved blodsmitte, er en gruppe sykdommer som bør og kan reguleres på en annen måte enn de forannevnte sykdomskatergorier.

       Denne forskjellsvurderingen inneholder ingen undervurdering av alvoret ved de sykdommene som smittes ved seksuell kontakt eller ved blodsmitte. En kjønnssykdom som f.eks. chlamydia har en utbredelse og ofte et sykdomsresultat som påfører både den enkelte og samfunnet store belastninger.

       Den alvorligste sykdomsgruppen som smitter både ved seksuell kontakt og ved blodsmitte, er HIV/AIDS. Disse medlemmer mener allikevel at denne sykdomskategorien ikke kan behandles på samme måte som f.eks. kolera og tuberkulose.

       Disse medlemmer vil minne om at HIV/AIDS-epidemien i Norge har vært registrert i ca 10 år. I denne tiden har myndighetene gjennom ulike HIV-forebyggende tiltak og hjelpetiltak for HIV-positive, oppnådd svært gode og oppsiktsvekkende resultater.

       HIV/AIDS-epidemien har ikke hatt den utvikling man fryktet og forventet. I 1986 forventet helsedirektøren at Norge ville ha mellom 30.000-40.000 HIV-smittede i begynnelsen av 90-årene. Ved årsskiftet var det 1.337 HIV-smittede, hvorav 112 nye tilfeller i 1993. I 1993 døde 68 personer av AIDS. Det kan registreres at den sterkeste økningen av smittede er blant heteroseksuelle.

       Åpenhet, samarbeid, gode informasjonsopplegg om smittefare og smitteårsaker, bruk av rene spøyter, samt det faktum at mange tester seg, har gitt gode resultater. Gjennom organiserte kampanjer, der visuelt materiale og samtaler har stått sentralt, har man satt søkelys på risikoatferd i et HIV/AIDS-forebyggende perspektiv. I et samfunn der utdanningsnivået er høyt og mottakeligheten for informasjon er stor, har kampanjene og informasjonsmaterialet stor gjennomslagskraft.

       Norge blir sett på som et foregangsland når det gjelder HIV/AIDS-arbeidet. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at arbeidet mot HIV/AIDS kan fortsettes i tråd med dagens praktisering.

       Disse medlemmer mener at det er fornuftig og riktig at HIV/AIDS unntas i loven når det gjelder lovens presiseringer om unntak fra taushetsplikten, bruken av tvangstiltak og tvungen smitteoppsporing.

       Disse medlemmer vil sterkt understreke og presisere den HIV-positives særskilte ansvar for ikke å bringe smitten videre. Om en med viten og vilje påfører noen smitte, er dette også straffbart i henhold til straffeloven. I slike tilfeller er det nødvendig med tvangstiltak, men det skal være domstolen og ikke behandlingsapparatet som skal følge opp også denne typen lovbrudd. Skal åpenhet og samarbeid fortsatt prege det forebyggende og vernende helsearbeidet, bør ikke helsevesenet i slike saker bli både domstol og fullbyrdelsesmyndighet.

       Lovens oppmyking av taushetsplikten både når det gjelder helsepersonell og andre tjenestepersoner, er av en slik art at den skaper et innfløkt bilde av ansvars- og informasjonskanaler. Dette gjør at disse medlemmer er noe skeptiske til framtidig mulighet for å holde taushetsbelagte opplysninger der de skal være. Men behovet for informasjon og handling gjør likevel at disse medlemmer her mener det er riktig å godta loven med visse presiseringer og med unntak for kjønnssykdommer og for HIV/AIDS. Disse medlemmer vil imidlertid presisere at det er viktig å følge utviklingen nøye, og at en ny vurdering og holdning til HIV/AIDS vil være aktuell om sykdommen utvikler seg mer negativt enn i dag.

       Ut fra at loven om vern mot smittsomme sykdommer i stor grad er en fullmaktslov, vil disse medlemmer understreke overfor dem som her gis fullmakter, at sykdommer som bare smittes gjennom seksuell kontakt og ved blodsmitte, herunder HIV/AIDS, ikke skal underlegges bestemmelsene om unntak fra taushetsplikten, tvangstiltak og tvungen smitteoppsporing.

       Disse medlemmer forutsetter da at alt blod som blir brukt bl.a. ved blodoverføringer er testet og funnet fritt for farlige smittestoffer og virus.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke se at lovproposisjonen i nødvendig grad er tilpasset eller i harmoni med internasjonalt smittevern. Disse medlemmer vil i den sammenheng minne om WHOs Global AIDS Strategy og Europarådets vedtak i spørsmålet om tvangstiltak i AIDS-forebyggende arbeid. Budskapet om at tvangstiltak ikke har noen plass i HIV/AIDS-arbeidet, verken når det gjelder vern om folkehelsen eller når det gjelder enkeltindivider, er vanskelig å se bort fra.

       Disse medlemmer vil gå imot en omlegging av HIV/AIDS-forebyggede arbeid i Norge som er i strid med internasjonalt smittevern og som ser bort fra den internasjonale anerkjennelsen Norge har høstet på dette feltet.

2. Kapittel 1 innledende bestemmelser

       I lovens kapittel 1 er foreslått en formålsbestemmelse som skal danne grunnlag for tolkning av lovens øvrige bestemmelser. Ifølge lovforslaget skal loven ha følgende formål:

       Etter forslaget skal lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelde for alle som oppholder seg i riket. Departementet foreslår adgang til å gi forskrifter om begrensning av lovens anvendelse overfor personer med løsere tilknytning til riket. Det foreslås adgang til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen

       Det presiseres at lovens bestemmelser gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller overenskomst med fremmed stat.

       I kapittel 1 foreslås det også en bestemmelse som definerer sentrale begrep i loven:

       Komiteen finner det som særdeles viktig at den nye smittevernloven tar utgangspunkt i en formålsbestemmelse som skal danne grunnlag for tolkning av lovens øvrige bestemmelser. Komiteen finner at formålsbestemmelsene, slik de foreligger, på en god måte presiserer at loven tar sikte på å skape et smidig og fremtidsrettet lovgrunnlag for både den enkelte og samfunnets innsats mot smittsomme sykdommer. Videre vil komiteen påpeke viktigheten av at formålsbestemmelsene også vil tjene som en rettesnor, og dermed som en begrensning, ved bruken av de fullmaktsbestemmelser som foreslås i loven. Formålsbestemmelsene understreker, etter komiteens mening, særlig sterkt personvernet og rettssikkerheten til den enkelte som vil bli omfattet av smitteverntiltak etter denne loven.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Kristoffersen og Øye, og medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, slutter seg til lovforslaget i §§ 1-1 til 1-3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hornslien fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader innledningsvis og vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

« Smittevernloven § 1-2 annet ledd skal lyde:

       Lovens bestemmelser om unntak fra taushetsplikt, tvungen smitteoppsporing og tvangstiltak gjelder ikke for sykdommer som bare smitter ved seksuell kontakt og/eller blodsmitte, herunder HIV/AIDS.

       I komiteens tilrådning blir § 1-2 annet til femte ledd til tredje til sjette ledd. »

3. Kapittel 2 informasjon til smittede personer, unntak fra taushetsplikt, meldinger og varsler

       I lovens kapittel 2 er det foreslått egne bestemmelser om opplysningsplikt og taushetsplikt for helsepersonell. Legen pålegges her en plikt til å gi en smittet person alle relevante opplysninger om den sykdommen vedkommende har eller mistenkes å ha.

       Det påpekes at det i visse situasjoner kan være nødvendig å gi opplysninger om en persons smittestatus til andre for å motvirke smitteoverføring. Slik informasjon vil ofte komme i konflikt med legens lovpålagte taushetsplikt. Flere av de mest kontroversielle spørsmål som har dukket opp under HIV/-AIDS-epidemien, har nettopp dreid seg om betydningen av konfidensialitet kontra rett til å få opplysninger om andres smittestatus. Formålet med en regulering av adgang og plikt for helsepersonell til å gi opplysninger er bl.a. å skape større klarhet i hvordan unntaksreglene på området smittsomme sykdommer skal forstås.

       Det foreslås egne bestemmelser om meldings- og varslingsplikt for helsepersonell. Oppfyllelse av meldingsplikten for leger utgjør det mest omfattende unntak fra taushetsplikt i lovforslaget. Alt i alt mener departementet at lovfestingen av unntak fra taushetsplikt i lovforslaget ikke representerer noen uthuling av det vern de gjeldende taushetspliktregler innenfor helselovgivningen skal gi, da lovfestingen langt på vei bare er en kodifisering av gjeldende rett, og da den enkeltes rettigheter styrkes på en rekke punkter.

       Komiteen sier seg enig i at rett til informasjon og personlig smittevernveiledning blir lovfestet. Komiteen har registrert at hovedinntrykket fra høringsuttalelsene også støtter en lovfesting av informasjons- og veiledningsplikten. Komiteen har videre registrert og sier seg enig i at den informasjonsplikten som her lovfestes, kun er begrenset til allmennfarlige smittsomme sykdommer.

       Komiteen finner det, i likhet med departementet, ikke aktuelt å opprette et eget klageorgan for behandling av manglende informasjonsplikt. Komiteen mener at den generelle klagebehandling man har i henhold til kommunehelseloven og sykehusloven, burde være tilstrekkelig også når det gjelder klage på manglende informasjon i smittevernøyemed.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg at unntakene for taushetsplikt etter § 2-2 er en nærmere konkretisering og lovfesting av dagens praksis i forhold til unntakene i legelovens §§ 31, 32 og 34 og straffeloven § 387. Flertallet vil understreke at taushetsplikten fortsatt skal overholdes strengt av hensyn til personvernet og tillitsforholdet mellom helsearbeider og pasient. En nærmere klargjøring og presisering av vilkårene for og nødvendigheten av unntak mener flertallet gir en bedre veiledning for helsepersonell og kan sikre en ensartet praksis.

       Flertallet mener at vilkåret for når loven skal hjemle anledning til å bryte taushetsplikten, må skjerpes.

       Flertallet vil foreslå at begrepet « Når det er grunn til å anta » i lovteksten i § 2-2 byttes ut med « Når det er overveiende sannsynlig ». Dette er en presisering i loven av at leger i større grad skal kunne sannsynliggjøre at det foreligger en smittefarlig situasjon, før han eller hun går ut med taushetsbelagte opplysninger etter bestemmelsen.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 2-2 skal lyde:

§ 2-2 Enkelte unntak fra taushetsplikt

       Når det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysninger underlagt taushetsplikt, skal legen så langt råd er, søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede slik at nødvendige opplysninger kan bli gitt.

       Er det ikke mulig å oppnå tilstrekkelig medvirkning eller samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til

       Dersom faren for overføring etter bokstav c er overhengende og innlysende skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysninger eller at opplysningene allerede er kjent for dem som skal ha dem.

       Er legen i tvil om opplysninger bør gis etter andre ledd, kan legen forlegge spørsmålet for kommunelegen til uttalelse. Nekter legen å gi opplysninger, kan den som ønsker opplysninger etter andre ledd, eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkeslegen, som kan bestemme at opplysningene skal gis.

       Når opplysninger gis med hjemmel i andre ledd, skal legen informere den smittede skriftlig om at opplysningene er gitt.

       Når vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan en tannlege, jordmor eller sykepleier gi nødvendige opplysninger til den smittede personens lege eller til kommunelegen.

       Helsepersonell som mottar opplysninger etter denne paragrafen, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene.

       Når det er nødvendig for iverksetting av tiltak eller for oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer kan kommunelegen, fylkeslegen eller Statens helsetilsyn kreve opplysninger fra offentlige kilder eller privat helsetjeneste uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. »

       Flertallet vil presisere at det må ligge en faglig vurdering til grunn for antagelse om smittefare fra enkeltperson og en reell fare for smittevernet.

       Flertallet vil understreke betydningen av at det lovfestes en plikt til å forsøke å oppnå frivillig medvirkning eller samtykke ved bruk av unntaksbestemmelsene. Videre er flertallet enig i at legen i utgangspunktet ikke pålegges en plikt til å gi nødvendige opplysninger, men gis en adgang til bruk av skjønn, vurdert ut fra vilkårene i loven, hensynet til personvernet for pasienten og smittevernet.

       Et annet flertall, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Kristoffersen og Øye fra Arbeiderpartiet og medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil likevel peke på at helsepersonell bør informere samlivspartner om f.eks. HIV- smitte dersom den smittede selv ikke vil gi slik opplysning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg at det som hovedregel skal være den enkelte lege, og i enkelte tilfeller kommunelegen som skal vurdere om opplysninger skal gis. Flertallet er enig i at legen skal informere pasienten skriftlig om at opplysninger etter § 2-2 gis. For å begrense mulighetene for flyt av taushetsbelagte opplysninger støtter flertallet forslaget om at helsepersonell som mottar opplysninger har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene.

       Flertallet vil videre påpeke at meldings-/varslingsplikt etter § 2-3 ikke følger direkte av loven, men må ha sitt grunnlag i særlige forskrifter utarbeidet av Statens helsetilsyn som har den overordnede faglige og koordinerende funksjon for oppfølging av lovens formål og intensjoner. Flertallet vil bemerke at hensyn til konfidensialitet av taushetsbelagte opplysninger må vektlegges og at opplysninger som kan identifisere en person, først kan brukes når dette er strengt nødvendig etter lovens vilkår.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg enig med departementet i at de unntak for taushetsplikten for helsepersonell som er foreslått i lovens § 2-2, er en nærmere konkretisering og ikke en liberalisering av gjeldende rett for unntak fra taushetsplikten. Dette medlem viser til at det også er åpning for unntak i nåværende legelov §§ 31, 32 og 34.

       Dette medlem mener videre at hvis det er grunn til å anta at det er eller har vært fare for overføring av allmennfarlig smittsom sykdom fra smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysninger underlagt taushetsplikt, skal legen, selv om den smittede motsetter seg dette, gi nødvendige opplysninger til aktuelt helsepersonell om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av den lovbestemte taushetsplikt. Dette medlem er kjent med innvendingene mot at å bruke imperativ her kan føre til at tilliten til helsevesenet svekkes, og at personer vil unndra seg legebesøk og kontroll. Dette medlem har forståelse for denne innvendingen, men finner likevel, av hensyn til sakens alvorlige karakter, å måtte foreslå at imperativ her brukes. Dette medlem viser til Lægeforeningens høringsuttalelse til § 2-2 og sier seg enig i at denne type opplysninger bør være en « skal-funksjon » for legen. Dette medlem viser til § 2-2, andre ledd, som pålegger legen en skal-funksjon når legen står overfor en person som er i overhengende og innlysende fare for å bli smittet. Dette medlem foreslår således konkret en endring av lovteksten der « legen kan gi opplysninger til ...osv. » byttes ut med « legen skal gi opplysninger til ...osv. »

       Dette medlem mener at personvernet er rimelig ivaretatt, også ved de unntak fra taushetsplikten som fremgår av § 2-2, og viser i denne forbindelse til at helsepersonell som mottar opplysninger etter denne paragrafen har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene. Dette medlem gir ellers sin tilslutning til at kommunelege/fylkeslege eller Statens Helsetilsyn har anledning til å kreve opplysninger så vel fra offentlige som private helsetjenestekilder uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

       Når det gjelder melde- og varslingsplikt om smittsom sykdom for helsepersonell som leger, sykepleiere, jordmødre osv., finner Dette medlem det betryggende at slik varslingstjeneste skal skje i henhold til gitte forskrifter fra Statens helsetilsyn. Dette medlem slutter seg til lovforslaget i §§ 2-1 til 2-3, med unntak av den nevnte endring § 2-2 hvor ordet « kan » byttes ut med ordet « skal ».

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 2-2, andre ledd, andre punktum, innledning til første setning skal lyde:

       Legen skal gi opplysningene til ... »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke viktigheten av fortrolighet og tillit mellom pasient og lege. Dette har vært et bærende prinsipp i norsk helsevesen gjennom mange år.

       En uthuling av taushetsplikten i § 2-2 vil etter all sannsynlighet bidra til å svekke tilliten til helsevesenet. Resultatet vil bli at personer som helsevesenet i utgangspunktet har stor interesse av å nå, vil bevisst holde seg unna legebesøk og kontroll.

       Det er dessverre stor sannsynlighet for at mennesker som frykter at de f.eks. kan være HIV/AIDS-smittet, lar være å oppsøke lege, om resultatet skulle bli at man står i fare for å bli tvangstestet ved legebesøk, eventuelt i neste omgang å bli tvangsisolert. Denne kategorien mennesker, som kan være smittebærere, vil sannsynligvis unngå helsevesenet og dermed forhindre et godt forebyggingsarbeid slik vi i dag kjenner det.

       Disse medlemmer vil minne om at skulle det inntreffe en situasjon der en HIV-positiv med vitende og vilje påfører andre smitten, er dette et forhold som allerede i dag blir ivaretatt med hjemmel i straffeloven.

4. Kapittel 3 undersøkelser og vaksinasjoner

       I lovens kapittel 3 gis hjemmel for å gjennomføre en rekke forskjellige typer undersøkelser, samt vaksinasjon. Her foreslås bestemmelser om at befolkningen, eller deler av den, kan bli undersøkt og/eller vaksinert. Forslagene er i store trekk en videreføring av dagens regelverk, men på et noe bredere grunnlag. Eventuelle plikter oppstår først når departementet ved forskrift treffer beslutning om at undersøkelse/vaksinasjon skal foretas. Med unntak av tuberkulose er dette beredskapshjemler som bare er aktuelle i særlig alvorlige situasjoner som når en epidemi truer med å gå ut av kontroll. Videre foreslås adgang til å kreve forhåndsundersøkelse av arbeids- eller utdanningssøkere og av pasienter ved innleggelse i sykehus. Leger pålegges en særskilt plikt til å foreta undersøkelse av mistenkt smittede og drive smitteoppsporing når hensynet til smittevernet gjør dette nødvendig. Nytt er bestemmelser om undersøkelser av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål. Det legges her visse begrensninger på hva slikt materiale kan benyttes til.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i hovedregelen om at undersøkelse av større grupper bør foregå på frivillig grunnlag, men at departementet med hjemmel i § 3-1 kan fastsette plikt for befolkningen til å gjennomgå ulike medisinske undersøkelser. Dette er en videreføring av dagens regelverk på et mer generelt grunnlag. Flertallet merker seg at dette med unntak av tuberkulose er beredskapshjemler som bare er aktuelle i særlig alvorlige situasjoner som når en epidemi truer med å gå ut av kontroll. Selv om bestemmelsen i smittevernloven skal være generell og gjelde alle typer sykdommer, finner flertallet grunn til å nevne, i likhet med departementet, at det i dag ikke er formålstjenlig og grunnlag for å innføre befolkningsundersøkelser med tanke på HIV/AIDS.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil minne om Innst.S.nr.164 (1991-1992) der et flertall gikk imot forslaget fra Fremskrittspartiet om å tvangsteste alle som søker oppholdstillatelse i Norge og som kommer fra høyrisikoland.

       Begrunnelsen for å avvise forslaget var bl.a. at sunnhetsloven § 15 var tilstrekkelig, at viruset ikke kunne stoppes ved landegrensene, at det var diskriminerende og at man ikke kan snakke om høyrisikoland og -grupper men bare risikoatferd i det HIV/AIDS-forebyggende arbeid.

       Disse medlemmer vil i tillegg understreke at det så langt ikke er påvist at frivillig testing ikke fører fram - tvert om benytter så godt som alle asylsøkere seg av et slikt tilbud om det skulle være aktuelt. Det er ikke blitt forelagt noe materiale som tyder på at dette er problematisk.

       Flertallet så den gang ingen grunn til å gå bort fra frivillighet som bærende prinsipp i det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer kan heller ikke nå se at det er dokumentert et behov for å endre dette prinsippet for mennesker bosatt i Norge. Elementer av tvang er like uakseptabelt i møte med norske pasienter som i møte med asylsøkere som søker oppholdstillatelse i Norge.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at HIV-smitte/AIDS foreløpig ikke har fått den utbredelse i Norge som det kunne være grunn til å frykte. Det er likevel fortsatt grunn til å ta forholdsregler og være særlig påpasselig i forhold til videre utbredelse av smitte. Det er bekymringsfullt at stadig flere heteroseksuelle blir smittet av sykdommen.

       Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti har ønsket å legge til rette for omfattende mulighet til å teste befolkningen eller grupper av befolkningen. Lovforslaget legger til rette for at helsepersonell kan teste i den utstrekning det synes å være nødvendig. Dette medlem mener dette ivaretar det behov som foreløpig er nødvendig ut fra det omfang HIV/AIDS hittil har fått. Fortsatt vil det forebyggende arbeid i form av opplysnings- og informasjonsvirksomhet være det viktigste tiltak i bekjempelsen av smitteutbredelse.

       Dette medlem mener erfaringene hittil har vist at testing i alle helsekontrollsammenhenger ikke er nødvendig.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at bestemmelsene i § 3-1, første ledd, gir departementet hjemmel til å fastsette plikt for befolkningen til å gjennomgå ulike medisinske undersøkelser. Dette betyr, etter dette medlems mening, at bestemmelser både hjemler undersøkelser for å drive direkte smitteoppsporing av enkeltindivider for eventuelt å iverksette tiltak rettet mot disse og undersøkelser av grupper eller deler av befolkningen for på den måten å få kontroll over utbruddet av en epidemisk sykdom.

       Dette medlem sier seg godt tilfreds med at den kanskje mest alvorlige smittsomme sykdommen vi i dag har i landet, nemlig HIV/AIDS, er inkludert i den nye smittevernloven. Dette medlem viser til at denne sykdommen er en ekstremt alvorlig smittsom sykdom, alvorlig fordi en til dags dato verken har immuniserende vaksine eller adekvat behandling å tilby mot HIV-infeksjon.

       Dette medlem viser til at HIV-infeksjonen naturlig nok har størst utbredelse i de land hvor sykdommen angivelig først oppsto, nemlig i Afrika - og særlig sør for Sahara. Men selv om en fortsatt har den største spredningen der, har en også de seneste år hatt en alarmerende spredning av sykdommen både i Sørøst-Asia, India og Brasil. Spredningen i den vestlige industrialiserte verden er også for tiden ganske foruroligende.

       Så langt dette medlem har registrert, er det allment akseptert i fagmiljøene at identifisering av HIV-smittede er et viktig ledd i sykdomsbekjempelsen. Videre mener dette medlem at HIV antistoff-testing er det eneste redskap en i dag har for å identifisere de smittede. Dette medlem ser det da slik at HIV-testing er et særdeles viktig middel til bruk for å utarbeide gode smitteverntiltak mot sykdommen.

       Dette medlem viser til at HIV-testing så langt har vært et frivillig tilbud til enkeltmennesker og risikogrupper. Testingen har, frem til dags dato, vært fulgt godt opp fra risikogruppene og likeledes fra de asylsøkere og flyktninger som har fått tilbud om slik testing ved innreise til Norge.

       Spørsmålet om obligatorisk HIV-testing ble drøftet i Stortinget i Innst.S.nr.183 (1987-1988), men Stortinget gikk ikke inn for noen obligatorisk testing av noen grupperinger. Dette medlem viser imidlertid til følgende merknad fra et stort flertall i Stortinget under behandling av Innst.S.nr.183:

       Dette medlem er innforstått med at den alt overveiende fagekspertise, både i Norge og i vestlige land, ikke er tilhengere av obligatorisk HIV-testing, da en mener at en obligatorisk testing eventuelt ved tvang har liten nytteverdi og i stor grad kan redusere den informasjon og holdningsskaping en i dag har i samarbeid med de enkelte HIV-smittede og risikogruppene. Det anføres også fra fagmiljøene at så lenge en ikke har effektiv vaksine eller behandlingstilbud for sykdommen, har rutinetesting for HIV liten verdi.

       Dette medlem vil dog i denne forbindelse understreke at de samme fagmiljøene anser HIV-testing som særdeles viktig for smitteidentifisering, og som et godt middel for å utarbeide gode smittevernplaner mot sykdommen AIDS. Dette medlem er også kjent med at fagmiljøenes tilbakeholdenhet når det gjelder obligatorisk testing, i en viss utstrekning er av sosial etisk karakter.

       Dette medlem konstaterer at det foreliggende lovforslag med forskrifter gir muligheter for en utstrakt smitteoppsporing, eventuelt ved tvang, og dette medlem forutsetter at de ansvarlige helsemyndigheter følger opp loven spesielt når det gjelder smitteoppsporing blant personer som kommer til Norge fra høyrisikoland.

       Dette medlem foreslår følgende tilføyelse i lovteksten i § 3-1, første ledd:

       « - herunder testing på HIV-infeksjon av personer fra høyrisikoland som kommer til landet - »

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 3-1 første ledd skal lyde:

       Når det er avgjørende for å kunne bedømme hvilke forebyggende tiltak eller undersøkelser, behandlings- eller pleietiltak som er nødvendige for å forebygge en smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, kan departementet i forskrift fastsette plikt for befolkningen eller grupper av den til å gjennomgå legeundersøkelser, tuberkulinprøving, blodprøvetaking - herunder testing på HIV-infeksjon av personer fra høyrisikoland som kommer til landet - eller andre tilsvarende undersøkelser som kan gjøres uten fare. »

       Komiteen vil bemerke at hjemmelen til å fastsette forskrifter etter § 3-2 vedrørende forundersøkelser og løpende undersøkelser av arbeids- og utdanningssøkende, ikke er noe nytt i smittelov-sammenheng, idet denne rett i dag ligger i sunnhetsloven, tuberkuloseloven, kjønnssykeloven og skjermbilde- og tuberkulinprøveloven.

       Komiteen vil understreke at pålegg om slike undersøkelser må ha en klar faglig holdbar og rettslig forankring ut fra rettssikkerheten for den enkelte.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg vilkåret i § 3-2 om at de smittede må utgjøre en alvorlig fare for overføring av smitte ved sitt arbeid eller sin virksomhet, og at bestemmelsen bare vil kunne anvendes ved sykdommer som tuberkulose og andre sykdommer som smitter på liknende måte.

       Komiteen har merket seg at en nektelse av å gjennomgå undersøkelser i henhold til forskriften vil føre til utelukkelse, mens virkningen av et positivt funn derimot ikke automatisk vil føre til forbud mot ansettelse eller utelukkelse av opptak til videreutdannelse. Komiteen har videre merket seg at behovet for slik forundersøkelse for opptak på skoler og inntak i arbeidslivet kun vil være knyttet til spesielle yrkesgrupperinger og opptak i spesielle undervisningsinstitusjoner. Komiteen hadde sett det som en fordel om kriteriene hadde vært noe mer klarlagt; hvilke yrker man her sikter til, og hvilke undervisningsinstitusjoner som kommer inn under bestemmelsene. Komiteen forutsetter at dette klargjøres ved forskrifter til loven.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at adgangen til forundersøkelse av pasienter kommer under strengere kontroll og reguleres av lovgivningen. Flertallet merker seg at det ikke åpnes adgang til rutinemessige forhåndsundersøkelser av pasienter og er enig i de vilkår som fastsettes i § 3-3 for en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Flertallet mener departementet bør fastsette nærmere regler etter § 3-9 for å unngå forskjellsbehandling mellom institusjoner/fylker og unødvendig bruk av adgangen til å kreve forundersøkelser.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet slutter seg i hovedsak til § 3-3 når det gjelder forundersøkelser av pasienter som legges inn i norske sykehus for behandling. Dette medlem vil dog foreslå konkret et tillegg hvor sykehusene tillates å ta rutinemessig HIV-test av alle innlagte pasienter, når dette av smittevernhensyn anses nødvendig.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 3-3, første ledd, tredje punktum skal lyde:

       Sykehusene kan om de finner det nødvendig av hensyn til behandlingen, foreta HIV-test, og om nødvendig uten samtykke fra pasienten. »

       Komiteen vil ellers understreke at de som måtte motsette seg kravet om forundersøkelse ved innleggelse i sykehus, likevel må få en nødvendig og tilnærmelsesvis like god behandling som om forundersøkelser var blitt gjort. Komiteen forutsetter at det blir gitt informasjon om de prøver som foretas.

       Komiteen registrerer at departementet i dagens situasjon ikke finner det nødvendig å innføre plikt for gravide til å la seg undersøke med sikte på smittsomme sykdommer. Komiteen merker seg at aktuelle undersøkelser i dag baserer seg på informasjon og frivillighet.

       Komiteen forutsetter at departementet til enhver tid følger opp eventuelt med forskrifter om pålegg for undersøkelser av gravide dersom smittesituasjoner skulle forverre seg, og forholdene tilsier at dette virkemiddelet ville være et effektivt forebyggende tiltak. Dette gjelder i situasjoner der det kan være fare for at fosteret kan bli skadelidende av en smittsom sykdom som moren bærer.

       Komiteen merker seg at det i § 3-5 lovfestes en generell plikt for legen til oppmerksomhet overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer. Komiteen viser til at nødvendige undersøkelser skal skje etter samtykke fra pasienten og eventuell smittevernoppfølging i samråd med den smittede.

       Komiteen påpeker at smitteoppsporing er viktig for bekjempelsen av smittsomme sykdommer, noe som også framgår av eksisterende lovverk. Komiteen er imidlertid enig med departementet i at legen ikke pålegges en absolutt plikt til å drive smitteoppsporing. Komiteen vil understreke at legen skal vurdere hensiktsmessigheten av tiltaket og foreta en avveining av nytteverdien i forhold til konsekvensene for den smittede. Legen må særlig ta hensyn til samråd med den smittede og mulig sosial stigmatisering av den smittede som kan bli resultatet. Komiteen vil her også vise til sine merknader under § 2-2 Enkelte unntak fra taushetsplikt. Komiteen merker seg at en lege som selv ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og der hensynet til smittevernet krever det, skal underrette kommunelegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

       I § 3-7 slås det fast at tilgjengelig blod, serum og annet biologisk materiale fra mennesker som har avgitt prøver som ledd i diagnostisk utredning, behandling eller kontroll av en sykdom vedkommende mistenkes å ha eller har, ikke uten videre kan nyttes til analyse av forhold som ikke omfattes av denne utredning som det måtte legges til grunn for at personen har samtykket til. Paragrafen har dog et unntak; at laboratorier og institusjoner likevel kan utføre kartleggingsundersøkelser ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale, uten samtykke fra den det gjelder, når formålet er å overvåke utviklingen av ulike epidemier, belyse fremkomsten av smittsom sykdom i befolkningen, bedømme om - og i tilfelle hvor godt - befolkningen er beskyttet mot smittsom sykdom som det vaksineres mot, og undersøkelsene ellers gir resultater som er av betydning for smittevernarbeidet generelt. Komiteen slutter seg til lovteksten og intensjonene med lovparagrafen. Komiteen sier seg ellers i utgangspunktet enig i at kartleggingsundersøkelser for epidemiologiske formål må ha som hovedprinsipp at identiteten til den personen undersøkelsesmaterialet kommer fra, skal være anonym, men komiteen vil på den annen side fullt ut støtte proposisjonens forslag som går ut på at kommunelegen kan pålegges å bringe en pasients identitet på det rene, dersom kartleggingsfunn skulle gi indikasjoner på en alvorlig sykdomsutvikling hos den aktuelle prøvematerial-eier.

       § 3-8 omhandler vaksinering og immunisering av befolkningen, og selv om lovforslaget er nytt, bygger det likevel på elementer i den gamle vaksinasjonsloven av 1954. Komiteen viser generelt til den store betydning ulike vaksinasjonsprogram har hatt de seneste 50 årene i landet, og som har gitt som resultat at en rekke tidligere alvorlige smittsomme sykdommer nærmest er utryddet i vårt land, eller forekommer meget sjelden. Komiteen sier seg derfor enig i at departementet skal ha plikt til å utarbeide et nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer, og komiteen er videre enig i at utførelsen av dette vaksinasjonsprogrammet må tillegges kommunehelsetjenesten som en plikt. Komiteen vil uttale at det må være opp til Statens helsetilsyn og departementet å bestemme hvorvidt en massevaksinasjon skal være et frivillig tilbud eller om det skal gjøres som pålegg.

       Komiteen har merket seg at lovforslaget ikke tillater tvangsvaksinering av mennesker, og sier seg enig i dette. På den annen side mener komiteen at mennesker som motsetter seg nødvendig vaksinering for å hindre spredning av en allmennfarlig smittsom sykdom, må finne seg i visse innskrenkninger i eksempelvis bevegelsesfrihet og på andre måter måtte rette seg etter de pålegg som måtte bli gitt av ansvarlig helsemyndighet.

       Komiteen har ingen merknader til § 3-9 om kartleggingsundersøkelser og metodeutprøving.

5. Kapittel 4 andre smitteverntiltak

       I lovens kapittel 4 er det foreslått å gi kommunestyrene myndighet til å gjøre nødvendige vedtak som å nedlegge forbud mot eller foreta stenging av virksomheter eller aktiviteter som samler flere mennesker for å hindre nærkontakt og smittespredning som kan følge av dette. Det gis adgang til å pålegge personer å oppholde seg innen et geografisk avgrenset område og til å pålegge forskjellige smittesanerende tiltak som f.eks. utrydding av skadedyr, avlusing m.m. Dette er i alt vesentlig en videreføring av bestemmelsene i den eksisterende smittevernlovgivningen.

       Videre gis det bestemmelser om forbud mot utførelse av arbeid, karantene, obduksjon, gravferd og transport av lik. Disse er i store trekk en videreføring og justering av gjeldende regler. Nytt er bestemmelser om transport av smittefarlig materiale, plikt for massemedier til å gjengi viktige meldinger fra helsemyndighetene, samt at det kan gis forskrifter om sykehusinfeksjoner.

       Kapittel 4 inneholder også forslag til regulering av pliktene til helsepersonell og andre myndigheters personell i forbindelse med smittsomme sykdommer.

       Komiteen har ingen merknad til § 4-1, og slutter seg lovforslaget slik det foreligger.

       § 4-2 omhandler forbud mot utførelse av ulike typer arbeid m.m. i en smittevernsituasjon, og komiteen slutter seg til lovforslaget hvor en smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom som innebærer en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan utelukkes fra sitt yrke eller sin utdanningsinstitusjon opp til 6 uker fordelt på 3 uker av gangen. Komiteen forutsetter at de forskrifter som lovforslaget skal bygge på, er klare og entydige og at det ikke, fra den smittede eller andre, kan reises tvil om nødvendigheten av utelukkelse. Komiteen vil sterkt understreke at man ikke lager forskrifter som kan virke stigmatiserende og diskriminerende overfor mennesker med enkelte typer smittsom sykdom.

       Komiteen er tilfreds med at det i denne type vedtak er lagt inn ankemulighet til fylkeslege eller eventuelt Statens helsetilsyn, og finner dette betryggende.

       Komiteen ser det slik at Kongens fullmakter etter § 4-3 stort sett er i tråd med de fullmakter Kongen allerede har etter gjeldende rett, og av beredskapshensyn ganske vide. Komiteen har videre forstått denne lovparagraf slik at den er ment å dekke det området som karanteneloven av desember 1952 med forskrifter i dag dekker. Komiteen har videre forstått det slik at departementet i dag har under utarbeidelse forskrifter om karantene og isolasjon som er i tråd med det internasjonale karantenereglement, og som vil være oppdatert i forhold til tilsvarende forskrifter i de nordiske land.

       Komiteen slutter seg ellers til lovforslaget i § 4-3.

       §§ 4-4, 4-5 samt 4-6 har komiteen ingen merknader til, og slutter seg til lovforslagene i nevnte paragrafer.

       § 4-7 omhandler spesielt sykehusinfeksjoner av spesifikk art og er en ny lovbestemmelse. Det synes, etter komiteens mening, å være et stort behov for å få bukt med de eksisterende ulike infeksjonssykdommer ved våre somatiske sykehus, og lovforslaget som også omfatter denne type infeksjoner vil etter komiteens mening være sterkt medvirkende til en bedre kvalitetssikring av pasienter under behandling i norske sykehus. Særlig kan infeksjonssykdommer i forbindelse med kreftbehandling og transplantasjonsbehandling bli alvorlig for den enkelte pasient, og komiteen vil i den forbindelse be departementet vurdere hensiktsmessigheten av å konsentrere disse typer behandlinger til et relativt lite antall sykehus, fortrinnsvis stats- og regionsykehus, slik praksis i en viss utstrekning også er i dag. Komiteen vil likevel be om at departementet og Statens helsetilsyn løpende vurderer nødvendigheten av en ytterligere utvelgelse av diagnoser som bør kunne sentraliseres til større spesialiserte enheter.

       Komiteen hadde sett det som en fordel om en større del av det engangsmateriell som i dag brukes i våre sykehus, kunne vært produsert i eget land, dette ville etter komiteens mening både styrke beredskapen og gjøre kontrollmulighetene med tanke på smittefare enklere og bedre.

       Komiteen merker seg at § 4-8 gir Statens helsetilsyn hjemmel til å pålegge massemedia å ta inn nødvendige meldinger ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.

       Komiteen mener at å innføre en lovfestet plikt for mediene til å ta inn slike meldinger er et betydelig inngrep i pressefriheten og i redaktørens juridiske ansvar for innholdet i avisen. Komiteen er derfor enig i at pålegget kun skal nyttes i forbindelse med ekstraordinære situasjoner, med andre ord situasjoner hvor det er en reell fare for en landsomfattende epidemi, og hvor det kreves at det handles raskt med tiltak for å hindre smittespredning.

       Komiteen vil tolke § 4-8 slik at mediene i slike situasjoner er fritatt for det juridiske ansvaret som måtte ligge i de meldinger som tas inn etter denne lovbestemmelsen.

       Komiteen vil ellers understreke at det også må være en forutsetning at annonser og meldinger som Statens helsetilsyn finner å pålegge mediene å ta inn, skal betales på vanlig måte.

       Komiteen har ingen merknad til § 4-9, og slutter seg til lovforslaget.

       § 4-10 omhandler den informasjonsplikt og bistandsplikt som loven legger opp til for andre myndigheter enn helsevesenet. Komiteen sier seg fullt ut enig med departementet i at for å oppnå en effektiv smittebekjempelse, både i forkant og etter at smittsom sykdom har brutt ut, er det viktig å ha god kontakt med andre myndigheter, eksempelvis politiet, tollvesenet, næringsmiddelkontrollen og veterinærmyndighetene. Komiteen vil særlig understreke viktigheten av at også andre myndigheter enn helsevesenet har en pålagt plikt til, uavhengig av det enkelte organs taushetsplikt, å underrette når det er skjellig grunn til mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom, eller når slik smittsom sykdom er oppdaget i disse organene utenom helsevesenet.

       Komiteen har merket seg at departementet ved forskrift kan fastsette nærmere plikter for ulike myndigheter utenom helsevesenet, herunder også bestemme hvem som skal betale for gitt bistand.

6. Kapittel 5 plikter for smittede personer - tvangstiltak

       I lovens kapittel 5 foreslås lovfestet de pliktene en smittet person bør ha. I korte trekk innebærer disse at en person som tror han er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal ha plikt til å gi beskjed til og oppsøke lege, la seg undersøke, gi beskjed om smittekontakter, motta informasjon og retningslinjer.

       I kapittel 5 er det videre foreslått bestemmelser om bruk av tvang i situasjoner hvor smittede personer ikke frivillig overholder sine plikter. Departementet foreslår at det bare bør være adgang til å bruke tvang for å bringe på det rene om en person er smitteførende og kan smitte andre, og for å gjennomføre isoleringstiltak for å motvirke at smitte skal bli overført fra en smitteførende til andre.

       Departementet framhever som et hovedsynspunkt at smitteverntiltak som regel virker best når de gis i naturlig tilknytning til pasientens vanlige livssituasjon og miljø og skjer på frivillig grunnlag. Adgangen til tvangsbruk forutsettes derfor å være et siste tiltak som bare skal brukes når det er påtrengende nødvendig og andre tiltak må anses som nytteløse. I lovutkastet er det stilt opp bestemte vilkår for at tvungen undersøkelse eller isolering skal kunne gjennomføres.

       Det er i dette kapitlet også forslag til saksbehandlingsregler og kontrollordninger som bør foreligge i forbindelse med tvangstiltak. Det foreslås bl.a. at tvangsvedtakene skal kunne rettslig overprøves etter reglene i tvistemålsloven, kap. 33.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, konstaterer at det i våre gjeldende smittevernlover er flere bestemmelser som hjemler bruk av tvangstiltak. Flertallet er enig i behovet for klarere regler på dette området med hensyn til vilkår og gjennomføring, ikke minst ut fra rettssikkerhetshensyn. Flertallet merker seg det klare utgangspunkt at smitteverntiltak virker best når de gis i naturlig tilknytning til pasientens vanlige livssituasjon, og skjer på frivillig grunnlag. Adgangen til tvangsbruk forutsettes derfor å være et siste tiltak som bare skal brukes for enkelte nærmere definerte tilfeller når hensynet til smittevernet gjør det påtrengende nødvendig og andre tiltak må anses som nytteløse.

       Flertallet finner lovforslaget i § 5-1 om plikter for den smittede tilfredsstillende for å understreke den enkeltes ansvar overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer. Ut fra hovedregelen om frivillig medvirkning er flertallet enig i at brudd på bestemmelsen ikke er belagt med noen rettslig sanksjon. Flertallet vil også understreke at det ikke er noen direkte sammenheng mellom unnlatelse av å oppfylle pliktene etter § 5-1 og bruk av tvang etter §§ 5-2 og 5-3. Tvang kan derfor ikke brukes med nektelse etter § 5-1 som begrunnelse.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet finner lovforslaget i § 5-1 om plikter for den smittede til å gi informasjon tilfredsstillende, men har merket seg at lovforslaget ikke er belagt med noen rettslig sanksjon for brudd på § 5-1 om plikt til å gi opplysninger og om plikt til å la seg behandle. Dette medlem finner dog likevel at i alvorlige tilfeller hvor den smittede eller den smittemistenkte ikke er samarbeidsvillig, kan tvangsbestemmelsene i §§ 5-2 og 5-3 benyttes, og dette medlem finner dette tilstrekkelig. Dette medlem vil understreke at smitteoppsporing i ulike sammenhenger er særdeles viktig for å motvirke overføring av smittsom sykdom, og derfor mener dette medlem at plikt til å gi opplysninger om egen smitte, om smittekilde og eventuelt overføring av egen smitte må være absolutt, uavhengig av hvilken type allmennfarlig smittsom sykdom som måtte foreligge.

       Komiteens flertall, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Kristoffersen og Øye fra Arbeiderpartiet og medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, sier seg enig i lovforslaget i § 5-2 som åpner mulighet for tvungen legeundersøkelse, eventuelt innleggelse til kortvarig isolering for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført. Flertallet vil dog anta at det meget sjelden vil være behov for å benytte denne paragrafen, da en må forvente at de fleste smittede ad frivillig vei vil la seg undersøke. Flertallet viser i denne forbindelse til at hele hovedintensjonen med smittevernloven er at konstatering av smitte, oppsporing av smitte og forebyggende smittearbeid samt behandling, i utgangspunktet skal skje på frivillig basis.

       Flertallet understreker at legen i utgangspunktet etter § 5-2 pålegges en plikt til å forsøke å oppnå frivillig medvirkning og samtykke til nødvendige undersøkelser. Flertallet er imidlertid enig i at det gis hjemmel til unntaksvis å foreta undersøkelser med tvang. Flertallet vil påpeke at dette må oppfattes som å være en siste utvei i enkelttilfeller av særlig alvorlig natur, når hensynet til smittevernet gjør det tvingende nødvendig og alle forsøk på frivillig medvirkning er nytteløse.

       Flertallet vektlegger vilkårene i loven for tvangsundersøkelse om at den bare kan gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Flertallet vil understreke at mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom må bygge på medisinske indikasjoner og en faglig vurdering. Flertallet mener det ikke skal være adgang til tvangsundersøkelse for å påvirke den smittedes atferd.

       Flertallet ser det slik at adgangen til tvungen legeundersøkelse ikke er til stede hvis resultatet av en påtenkt undersøkelse kan ha liten eller ingen betydning for å forebygge opptreden eller motvirke overføring av allmennfarlig smittsom sykdom. Slik flertallet ser det vil tvungen legeundersøkelse i liten grad bli benyttet overfor antatte smittede som betinger en aktiv handling for å videreføre smitten til andre. Flertallet finner det videre betryggende at undersøkelser under tvang kun skal foretas av autorisert lege. Videre finner flertallet det betryggende at de undersøkelser som foretas under tvang må være undersøkelser som kan gjøres uten fare for å skade pasientene. Flertallet stiller spørsmålstegn ved om det er faglig nødvendig å opprettholde en tvungen isolering for observasjon i så meget som syv dager, men forutsetter at slikt opphold skal bli kortest mulig.

       Flertallet finner at pasientenes rettssikkerhet i forhold til bruk av tvang for undersøkelse er godt ivaretatt i og med at det er Smittevernnemnda som skal fatte tvangsvedtak og at pasienten fra første stund har partsrettigheter. Flertallet viser videre til at det er full overprøvingsadgang av Smittevernnemndas vedtak og hastevedtak gjennom rettsvesenet etter tvistemålslovens kap. 33. Flertallet er dog enig med departementet i at i kraft av sakens egenart kan ikke reising av tvistemål og anke gi utsettende virkning av vedtaket.

       Flertallet vil i forbindelse med § 5-3 om tvungen isolering understreke at prinsippet om frivillig medvirkning må gjelde som utgangspunkt for ethvert spørsmål om isolering. Flertallet støtter at legen har en plikt til å søke samtykke om frivillig isolering før det eventuelt kan gjøres bruk av tvang. Flertallet vil påpeke at isolering etter smittevernloven er begrunnet ut fra andre hensyn enn hensynet til den smittede og derfor utgjør et alvorlig integritetsinngrep. Flertallet er derfor enig i at vilkårene ikke må åpne for noen omfattende adgang til tvungen isolering. Flertallet vil peke på at tvungen isolering bare kan gjennomføres når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsning i forhold til faren for smitteoverføring og belastningen for den enkelte, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet.

       Flertallet vil gjenta kravet om at frivillig isolering og alternative tiltak må være forsøkt og forkastet før det kan fremsettes forslag til bruk av tvang. Flertallet vil derfor sterkt understreke at før tvangsisoleringsvedtak blir gjort, må pasienten få tilbud om andre tilfredsstillende behandlings- og omsorgstilbud selv om slike tilbud rent økonomisk skulle koste samfunnet mer enn isolering i institusjon. Videre vil flertallet peke på at tilbud om frivillig isolering, behandling og oppfølging utenfor institusjon må bli gitt med visse mellomrom under gjennomføringen av en tvangsisolering i institusjon.

       Flertallet forutsetter derfor at bestemmelsen bare kan anvendes i enkelttilfeller og i ekstreme situasjoner som når smittefaren er alvorlig og verken frivillighet eller andre tiltak fører fram. Flertallet merker seg at vedtak etter § 5-3 kan gjøres for opptil tre uker første gang, med forlengelse opptil seks uker om gangen inntil ett år. Flertallet ser det som viktig at en tvangsisolering blir av kortest mulig varighet.

       Flertallet vil sterkt understreke nødvendigheten av at en pasient under isolering i sykehus eller institusjon, i minst mulig grad beskjærer pasientens sosiale forhold med hensyn til besøk av familie og venner, og videre at pasienten under tvangsisolering - så langt som mulig - kan leve et « normalt » liv.

       Flertallet viser til at det i loven forutsettes at overlegen ved det enkelte sykehus eller den enkelte institusjon straks skal oppheve isoleringsvedtaket når vilkårene for vedtaket ikke lenger er til stede. Det forutsettes videre at ved slike utskrivninger skal Smittevernnemnda varsles minst tre døgn før utskrivingen skjer.

       Flertallet ber departementet vurdere om den angitte varslingstiden til Smittevernnemnda på tre dager kan være for knapp i de tilfeller hvor Smittevernnemnda vil overprøve overlegens utskrivningsavgjørelse.

       Flertallet sier seg fornøyd med den prosedyre det er lagt opp til i § 5-5 når der gjelder å reise tvangssak for Smittevernnemnda. Flertallet vil særlig understreke viktigheten av at en tvangssak fra kommunelegen skal forelegges fylkeslegen før oversendelse til Smittevernnemnda.

       Flertallet er likeledes tilfreds med at Smittevernnemnda får et selvstendig ansvar for at det oppnevnes fullmektig for den smittede som det forberedes tvangstiltak mot. Flertallet sier seg ellers også enig at loven fastsetter unntak for innsynsretten i henhold til forvaltningslovens § 19 i saker av denne karakter, og videre støtter flertallet den forutsetning som ligger i lovforslaget, om at det skal gjøres unntak for lovbestemt taushetsplikt for helsepersonell overfor tredje person.

       Flertallet har ingen merknad til § 5-7 som omhandler vedtak og begrunnelse i Smittevernnemnda. Flertallet vil dog sterkt understreke viktigheten av siste ledd i § 5-7 som pålegger nemnda å gjøre oppmerksom på overprøvingsadgangen i henhold til § 5-9, nemlig anke til by- eller herredsrett.

       Flertallet støtter også den prosedyre det er lagt opp til i § 5-8 når det gjelder hastevedtak i tvangssaker, og er enig med departementet i at hastevedtak er å betrakte som vedtak gjort av Smittevernnemnda og ikke skal overprøves av denne. Flertallet vil ellers vise til at § 5-9 slår fast at tvangsvedtak på vanlig måte kan bringes inn for herreds- eller byretten etter sosialtjenesteloven, og at det samme gjelder hastevedtak etter § 5-8 i denne lov.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hornslien fra Arbeiderpartiet sier seg i forbindelse med kap. 5 enig med komitéflertallet når det gjelder påpekningene i skjerpende retning med hensyn til enkeltmenneskets rettigheter og personvernet. Disse medlemmer viser for øvrig til sine innledende merknader og forslaget til endring av § 1-2.

7. Kapittel 6 rett til smittevernhjelp m.m.

       I lovens kapittel 6 foreslås at den enkelte borger etter nærmere vilkår i smittevernloven gis en lovfestet rett til smittevernhjelp. Rettighetsfestingen vil etter lovforslaget reguleres både i forhold til enkeltpersoner som ennå ikke er smittet, men som står i fare for å bli smittet, og for de personer som allerede er blitt smitteførende. Videre har kapitlet bestemmelser om gratis tjenester og tiltak. Departementet uttaler at det bør være et mål å gjøre alle tiltak overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer gratis.

       Komiteen har merket seg at § 6-1 i foreliggende lov gir den enkelte rett til smittevernhjelp, og at smittevernhjelp er en del av den helsehjelp som fremkommer i kommunehelseloven og i sykehusloven. Komiteen vil særlig understreke at rett til smittevernhjelp dreier seg om individuelle rettskrav som skal være prioritert, og at disse rettighetene ikke kan avskjæres under henvisning til manglende midler i de budsjettmessige rammer i henholdsvis fylkeskommuner og primærkommuner.

       Komiteen mener at alle tjenester eller tiltak etter denne loven bør være gratis for den som er i fare for å bli smittet av allmennfarlige smittsomme sykdommer eller som allerede er det. Komiteen vil understreke at allmennfarlig smittsom sykdom utgjør en så alvorlig trussel mot den enkeltes helse at personlig økonomi ikke må hindre noen i å få den undersøkelse, behandling, pleie eller annen omsorg som sykdommen måtte kreve. Komiteen viser ellers til at, for å ivareta samfunnets interesser pålegger loven befolkningen en rekke plikter, og det er derfor etter komiteens mening rimelig at oppfyllelsen av slike plikter ikke skal belastes den enkelte økonomisk, selv om han eller hun kan ha personlig fordel av det tiltak plikten er knyttet til.

       Komiteen mener at retten til gratis smittevernhjelp i hovedsak bør begrenses til allmennfarlig smittsom sykdom, men at departementet også kan inkludere andre smittsomme sykdommer på linje med allmennfarlig smittsom sykdom.

8. Kapittel 7 administrative organer og deres myndighet

       I kapittel 7 er det foreslått regler om organiseringen av smittevernet med fordeling av oppgaver og myndighet som i hovedsak er en videreføring av dagens organisering. Rett for den enkelte til hjelp, tjenester eller tiltak innebærer en samtidig plikt for kommunen eller fylkeskommunen til å sørge for at den helse- og sosialtjenesten de har ansvaret for, kan yte nødvendig smittehjelp. Dette foreslås lovfestet.

       Videre fremmes forslag om at fylkesnemnda for sosiale saker, jf. sosialtjenesteloven § 9-1 - under navnet smittevernnemnda - skal treffe avgjørelsen i tvangssaker. Dette innebærer at myndigheten i slike saker løftes opp til et høyere nivå enn etter dagens regler hvor myndigheten ligger på kommunenivå. Motivet for forslaget er å bedre rettssikkerheten til personer som blir gjenstand for tvangstiltak.

       Kapittel 7 inneholder også bestemmelser om tilsynsmyndighetenes oppgaver på området. I tråd med endringene i tilsynsloven overtar Statens helsetilsyn det overordnede faglige tilsynet overfor smittsomme sykdommer med tilhørende forvaltningsoppgaver og påleggsmyndighet.

       Komiteen slutter seg til det ansvar og den myndighet som i lovforslagene §§ 7-1 til 7-12 er tillagt ulike organer for å gjennomføre loven slik den foreligger, med unntak av § 7-5.

       Komiteen vil i likhet med departementet understreke at kommunene og fylkeskommunene sørger for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg der, er sikret nødvendig tjenester og tiltak etter bestemmelsene i loven. På dette grunnlag må det utarbeides nødvendige beredskapsplaner for forebygging av smittsomme sykdommer.

       Når det gjelder fylkeskommunens oppgaver i forhold til loven, vil komiteens medlem fra Fremskrittspartiet presisere nødvendigheten av at fylkeskommunene til enhver tid, i sine beredskapsplaner, har passende institusjonsplasser å tilby med tanke på tvangsisolering.

       Komiteen vil peke på at fylkeslegene også i forhold til smittevernloven har en særdeles viktig oppgave som tilsynsmyndighet ved at de må holde seg à jour med den epidemiologiske utviklingen i sitt fylke og føre kontroll med at beredskapsplaner foreligger i den enkelte kommune, med tanke på utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. Komiteen vil også understreke fylkeslegenes ansvar og plikter i forbindelse med kvalitetssikring og egne kontrollsystemer i helsevesenet generelt.

       Komiteen mener at det under normale omstendigheter er nok med én smittevernnemnd. Etter komiteens vurdering vil det være så få saker pr. år at det ikke skulle by på kapasitetsproblemer å utpeke kun én smittevernnemnd. Komiteen er innforstått med at det kan oppstå situasjoner som kan kreve at flere smittevernnemnder må etableres. Komiteen vil tillegge departementet å avgjøre når en slik situasjon har inntruffet som beskrevet i § 1 - 3 nr. 4.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

« Smittevernloven § 7-5 skal lyde:

       Gjennomføring av tiltak med tvang etter denne lovs §§ 5-2 og 5-3 avgjøres av smittevernnemnda. Smittevernnemnda er den av fylkesnemndene for sosiale saker jf. sosialtjenesteloven § 9-1 som departementet utpeker til denne oppgaven. Når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf. § 1-3 nr. 4, kan flere fylkesnemnder utpekes til smittevernnemnder.

       Reglene i sosialtjenestelovens kap. 9 gjelder i den utstrekning annet ikke fremgår av loven her.

       Departementet kan bestemme at smittevernnemnda også skal behandle andre saker etter loven her. »

       Komiteen har for øvrig ingen merknad til §§ 7-6 t.o.m. 7-8 når det gjelder Smittevernnemndas sammensetning og arbeidsmetoder, men understreker at en spesialist i infeksjonssykdommer bør være med i nemnda.

       Komiteen har heller ingen merknader til § 7-9 vedrørende Statens institutt for folkehelses oppgaver.

       Når det gjelder § 7-10 - Statens helsetilsyns oppgaver i henhold til det foreliggende lovforslag, har komiteen merket seg at Statens helsetilsyn har det overordnede, koordinerende ansvaret på området smittsomme sykdommer. Komiteen vil særlig påpeke oppgaven med faglig oppfølgingsarbeid overfor kommuner/fylkeskommuner med veiledninger og retningslinjer for hvordan arbeidet skal drives i tråd med loven og utfyllende bestemmelser. Statens helsetilsyn må påse at det skjer en ensartet praktisering av regelverket ut fra lovens formål, og særlig i tilfeller ved vurdering av tvangstiltak ut fra rettssikkerhetshensyn.

       Komiteen slutter seg til lovteksten i § 7-11, hvor det fremgår at departementet kan gi forskrift vedrørende samarbeid kommuner og fylkeskommuner imellom, og likeledes gi påbud om utarbeidelse av beredskapsplaner i forbindelse med denne loven slik man har det i lov om helsemessig beredskap av 2. desember 1955. Komiteen er likeledes enig i at departementet kan utarbeide forskrifter med fordeling av ansvaret, i henhold til denne lov, mellom de ulike forvaltningsorganer som skal forvalte loven.

       Komiteen har ingen merknader til § 7-12 som gir Kongen særlig fullmakt i visse spesielle situasjoner hvor utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan bevirke en nasjonal krisesituasjon.

9. Kapittel 8 straff, erstatning, klage, ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

       Kapittel 8 inneholder forslag til bestemmelser om reaksjoner mot overtredelser av loven, klagebehandling, ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Selv om det er nedsatt et lovutvalg som skal se nærmere på innføring av et objektivt erstatningsansvar for pasientskader, mener departementet det inntil videre er hensiktsmessig å lovfeste et objektivt erstatningsansvar for saker som skyldes vaksinasjonsskader.

       Komiteen er enig med departementet i at straffeansvar ikke bør gjøres gjeldende for brudd på § 5-1, hvor pasienter, i strid med loven, nekter å gi de relevante opplysninger om egen smitte, om smittekilde og om hvem smitten eventuelt kunne være overført til. Komiteen slutter seg ellers til lovforslaget i § 8-2 om erstatning for påført skade ved vaksinasjon, med de begrensninger som ligger i lovforslaget og kommentarene til forslaget.

       Endelig vil komiteen gi sin tilslutning til den klageadgang som framgår av lovens § 8-3, hvor første klageinstans på kommunale vedtak er fylkeslegen, og videre at fylkeslegens avgjørelse kan ankes inn for departementet. Komiteen finner denne klageordningen forsvarlig og tilfredsstillende.

       Komiteen har ingen merknader til § 8-6 når det gjelder ikrafttredelse av loven.

10. Administrative og økonomiske konsekvenser

       Med hensyn til administrative og økonomiske konsekvenser av lovutkastet påpekes det at lovforslaget innebærer en betydelig forenkling av regelverket. Ansvars- og funksjonsfordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune er brakt i samsvar med det øvrige lovverk, praksis og prinsippet for inntektssystemet. Det uttales på dette grunnlag at for dem som heretter skal gjøre seg kjent med regelverket om smittsomme sykdommer, og for dem som arbeider med smittevern, vil dette falle betydelig lettere med den nye loven, men at slike virkninger er vanskelig å måle nøyaktig.

       For å holde lovens omfang innenfor et håndterbart nivå, foreslås det en rekke fullmaktshjemler til å gi forskrifter til utfylling av loven. Departementet antar det ikke vil bli større administrative eller økonomiske konsekvenser av disse forskriftene da det i de fleste tilfeller dreier seg om videreføring av dagens ordninger. Det påpekes videre at konsekvensene av loven på sikt i stor grad vil avhenge av hvordan den epidemiologiske situasjonen til enhver tid vil være, og hvordan fullmaktene i tilfelle vil bli brukt.

       Lovforslaget bygger på og presiserer kommunehelsetjenestelovens lovfesting av kommunens ansvar for å sørge for smittevernet i kommunen. Da presiseringene i hovedsak dreier seg om lovfesting av tiltak som allerede drives, antar departementet at forslaget i seg selv ikke vil medføre vesentlige administrative eller økonomiske endringer for kommunene. På sikt kan imidlertid forslaget føre til visse nye arbeidsoppgaver for helsetjenesten i kommunene p.g.a. overføring av oppgaver som nå drives av staten, f.eks. enkelte tiltak i tuberkulosearbeidet. I sammenheng med eventuelle forskrifter om smittevernberedskap kan det også tenkes utgifter for enkelte kommuner, særlig i forbindelse med utarbeidelse av beredskapsplaner.

       Departementet antar at de administrative og økonomiske konsekvensene av lovforslaget vil bli relativt beskjedne for fylkeskommunene. Enkelte fylkeskommuner vil imidlertid måtte regne med utgifter med å tilrettelegge infeksjonsmedisinske avdelinger eller sengeposter og sørge for tilstrekkelig kompetanse på dette området. Som for kommunene kan det også for fylkeskommunene tenkes å følge enkelte utgifter av forskrifter om smittevernberedskap.

       Lovforslagets presisering av de statlige helsemyndigheters kompetanse og oppgaver kan tenkes å gi en viss økning i arbeidsoppgavene for Statens helsetilsyn, fylkeslegene og Statens institutt for folkehelse, men dette vil ifølge departementet bety forholdsvis lite for den totale arbeidsmengden for staten på området. Fylkeslegenes økte veiledningsfunksjon i tvangssaker kan i tilfelle av alvorlig utbrudd av ren allmennfarlig smittsom sykdom bli tidkrevende, men dette arbeidet vil i normalsituasjonene ikke betinge nye stillinger hos fylkeslegene.

       Når det gjelder arbeidet til smittevernnemnda, antar departementet at merkostnadene i normalsituasjoner vil være svært beskjedne. Advokathjelp i forbindelse med tvangssaker antas heller ikke å medføre større utgifter.

       Kostnadene av lovforslagets hjemmel for departementet til å bestemme at tjenester og tiltak etter loven skal være gratis, vil bli vurdert i sammenheng med utarbeidelse av forskrifter etter bestemmelsen.

       Den foreslåtte bestemmelsen om erstatning for vaksinasjonsskader ventes ikke å gi store utgiftsøkninger.

       Komiteen merker seg at lovforslaget ved en normalsituasjon ikke vil ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Det henføres at loven innebærer en betydelig forenkling av regelverket, og at loven og utfyllende forskrifter i de fleste tilfeller dreier seg om videreføring av dagens ordninger og tiltak.

       Komiteen er imidlertid innforstått med at konsekvensene av loven, som for tidligere lover, vil avhenge av hvordan den epidemiologiske situasjon til enhver tid vil være. Komiteen vil allikevel påpeke nødvendigheten av kompetanseoppbygging og informasjon for å sikre en tilfredsstillende oppfølging av intensjonene i loven og en lik praktisering av regelverket i ulike instanser og nivåer, både ut fra smittevernhensyn, forebygging og hensyn til rettssikkerheten for den enkelte.

       Komiteen viser for øvrig til merknader under kap.6 Rett til smittevernhjelp vedrørende § 6-2 Gratis tjenester og tiltak.

       Komiteen vil understreke nødvendigheten av at kommuner og fylkeskommuner får tilført de nødvendige ressurser som må til for å følge opp loven slik den foreligger, innen rimelig tid. Komiteen vil ellers understreke at oppfølgingen av denne loven i kommuner og fylkeskommuner ikke må gå ut over de mange uløste oppgaver en har i kommuner og fylkeskommuner i henhold til kommunehelseloven og sykehusloven.

11. Oppsummering av standpunkter til de enkelte paragrafer

       For de paragrafer som ikke er nevnt i det følgende, forekommer det ikke alternative standpunkter til proposisjonens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hornslien fra Arbeiderpartiet, fremmer mindretallsforslag, jf. Forslag 1.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, fremmer her endringsforslag.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer mindretallsforslag, jf. Forslag 2.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer mindretallsforslag, jf. Forslag 3.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer mindretallsforslag, jf. Forslag 4.

       Komiteen fremmer her endringsforslag.

12. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hornslien fra Arbeiderpartiet:

Forslag 1

Smittevernloven § 1-2 andre ledd skal lyde:

       Lovens bestemmelser om unntak fra taushetsplikt, tvungen smitteoppsporing og tvangstiltak gjelder ikke for sykdommer som bare smitter ved seksuell kontakt og/eller blodsmitte, herunder HIV/AIDS.

       I komiteens tilrådning blir § 1-2 andre til femte ledd til tredje til sjette ledd.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 2

Smittevernloven § 2-2 andre ledd andre punktum, innledning til første setning skal lyde:

       Legen skal gi opplysningene til ...

Forslag 3

Smittevernloven § 3-1 første ledd skal lyde:

       Når det er avgjørende for å kunne bedømme hvilke forebyggende tiltak eller undersøkelser, behandlings- eller pleietiltak som er nødvendige for å forebygge en smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, kan departementet i forskrift fastsette plikt for befolkningen eller grupper av den til å gjennomgå legeundersøkelser, tuberkulinprøving, blodprøvetaking - herunder testing på HIV-infeksjon av personer fra høyrisikoland som kommer til landet - eller andre tilsvarende undersøkelser som kan gjøres uten fare.

Forslag 4

Smittevernloven § 3-3 første ledd tredje punktum skal lyde:

       Sykehusene kan om de finner det nødvendig av hensyn til behandlingen, foreta HIV-test, og om nødvendig uten samtykke fra pasienten.

13. Komiteens tilråding

       Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og rår Odelstinget til å fatte følgende

KAP. 1. INNLEDENDE BESTEMMELSER

§ 1-1. Lovens formål

       Denne loven har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land.

       Loven skal sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet.

       Loven skal ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven.

§ 1-2. Lovens virkeområde

       Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for enhver som oppholder seg i Norge.

       Departementet kan gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven overfor personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bosted i Norge. Departementet kan også gi forskrifter om at loven skal gjelde for personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til Norge.

       Departementet kan gi forskrifter om anvendelse av loven på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen, og på norske fartøy og luftfartøy hvor de enn befinner seg.

       Lovens bestemmelser gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.

       Kongen kan gi regler til gjennomføring av avtale med fremmed stat om forhold som omfattes av denne loven.

§ 1-3. Definisjoner

       Med følgende uttrykk i loven her forstås:

KAP. 2. INFORMASJON TIL SMITTEDE PERSONER, UNNTAK FRA TAUSHETSPLIKT, MELDINGER OG VARSLER

§ 2-1. Informasjon og personlig smittevernveiledning til smittede personer.

       Den undersøkende eller behandlende legen skal snarest mulig gi en smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom

       Er den smittede under 12 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender når det gjelder smittefaren, har både den smittede og uten hinder av legens lovbestemte taushetsplikt også de som har omsorgen for den smittede, krav på informasjon og personlig smittevernveiledning etter første ledd.

       Er den smittede mellom 12 og 16 år, har både den smittede og uten hinder av legens lovbestemte taushetsplikt også de som har omsorgen for den smittede, krav på informasjon og personlig smittevernveiledning. Opplysninger må likevel ikke gis til dem som har omsorgen, hvis den smittede eller andre som kjenner den smittedes situasjon har innvendinger mot at dette blir gjort og legen mener at innvendingene bør respekteres.

       Hovedinnholdet av den informasjon og den personlige smittevernveiledning som legen gir til den smittede, skal føres inn i pasientens journal.

§ 2-2. Enkelte unntak fra taushetsplikt

       Når det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysninger underlagt taushetsplikt, skal legen så langt råd er, søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede slik at nødvendige opplysninger kan bli gitt.

       Er det ikke mulig å oppnå tilstrekkelig medvirkning eller samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til

       Dersom faren for overføring etter bokstav c er overhengende og innlysende, skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysningene eller at opplysningene allerede er kjent for dem som skal ha dem.

       Er legen i tvil om opplysninger bør gis etter andre ledd, kan legen forelegge spørsmålet for kommunelegen til uttalelse. Nekter legen å gi opplysninger, kan den som ønsker opplysninger etter andre ledd, eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkeslegen, som kan bestemme at opplysningene skal gis.

       Når opplysninger gis med hjemmel i andre ledd, skal legen informere den smittede skriftlig om at opplysningene er gitt.

       Når vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan en tannlege, jordmor eller sykepleier gi nødvendige opplysninger til den smittede personens lege eller til kommunelegen.

       Helsepersonell som mottar opplysninger etter denne paragrafen, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene.

       Når det er nødvendig for iverksetting av tiltak eller for oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer, kan kommunelegen, fylkeslegen eller Statens helsetilsyn kreve opplysninger fra offentlige kilder eller privat helsetjeneste uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

§ 2-3. Meldingsplikt for leger. Varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre.

       En lege som oppdager en smittet person, har meldingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. En sykepleier eller jordmor som i sin virksomhet oppdager en smittet person har varslingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

       Den som etter første ledd mottar opplysninger undergitt taushetsplikt, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene.

       Når en lege som er meldingspliktig etter bestemmelsen i første ledd, gir en melding som identifiserer en person, skal legen informere den meldingen angår, om hvem som skal få meldingene og hva de skal brukes til.

       Statens helsetilsyn skal i forskrifter gi nærmere bestemmelser om hvem som skal melde eller varsle, og hvilke smittsomme sykdommer som skal meldes eller varsles. I forskriftene skal det videre gis bestemmelser om form, innhold og frist for meldingene og varslene. Herunder skal det fastsettes egne meldingsskjemaer og bestemmes hvem som kan eller skal motta meldinger eller varsler. Dessuten skal det gis bestemmelser om registerføring, sletting og oppbevaring av meldingsopplysninger m.m.

       I forskrifter etter fjerde ledd kan det bare fastsettes at det skal gis opplysninger som kan identifisere en person, når opplysningene er nødvendige for å overvåke sykdommen, forebygge den eller motvirke at den spres, eller for å sette i verk tiltak etter loven.

       I forskrifter kan Statens helsetilsyn også fastsette meldingsplikt for bivirkninger ved forebyggende tiltak, undersøkelse, behandling og andre tiltak etter loven.

       Uten samtykke fra Statens helsetilsyn kan verken private eller offentlige sette i verk meldingsordninger for smittsomme sykdommer hos mennesker. Dette gjelder ikke interne systemer.

KAP. 3. UNDERSØKELSER OG VAKSINASJONER

§ 3-1. Undersøkelse av befolkningen

       Når det er avgjørende for å kunne bedømme hvilke forebyggende tiltak eller undersøkelses-, behandlings- eller pleietiltak som er nødvendige for å forebygge en smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, kan departementet i forskrift fastsette plikt for befolkningen eller grupper av den til å gjennomgå bildeundersøkelse, tuberkulinprøving, blodprøvetaking, eller andre tilsvarende undersøkelser som kan gjøres uten fare.

       En plikt som nevnt i første ledd, kan ikke omfatte endoskopi, biopsi, spinalpunksjon eller andre lignende undersøkelser/inngrep.

       Er den smittede under 16 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender, skal den som har omsorgen for den smittede, medvirke til at vedkommende oppfyller pliktene etter første ledd.

§ 3-2. Forhåndsundersøkelse av arbeids- og utdanningssøkere, undersøkelse av arbeidstakere og personer under utdanning

       Når smittede personer kan utgjøre en alvorlig fare for overføring av smittsom sykdom i sitt arbeid eller sin virksomhet og hensynet til smittevernet krever det, kan departementet i forskrift fastsette

§ 3-3. Forhåndsundersøkelse av pasienter

       En helseinstitusjon kan kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie. En slik undersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter og kan ikke omfatte endoskopi, biopsi, spinalpunksjon eller andre lignende undersøkelser/inngrep.

       Forhåndsundersøkelse kan kreves bare når en slik sykdom vil forårsake ekstraordinære forebyggende tiltak av hensyn til faren for overføring til andre pasienter eller til personale, og såfremt tiltakene kan gi vesentlig større sikkerhet mot smitteoverføring eller bety en vesentlig lettelse eller besparelse for helsetjenesten.

       Forhåndsundersøkelse etter første ledd må ikke føre til at behandlingen av pasienten blir alvorlig forsinket, eller til at han eller hun blir utsatt for fare eller urimelig ulempe.

       Vedtak om forhåndsundersøkelse kan påklages til fylkeslegen.

§ 3-4. Undersøkelse av gravide

       Departementet kan gi forskrifter om plikt for gravide til å avgi blodprøve eller gjennomgå nødvendig undersøkelse som kan gjøres uten fare, når formålet med undersøkelsen er å fastslå om det er grunn til å sette i verk tiltak for å motvirke at en allmennfarlig smittsom sykdom blir overført til barna.

§ 3-5. Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer

       Legen skal være særlig oppmerksom på muligheten for at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom. En lege som får mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom, skal etter samtykke fra pasienten foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det foreligger en slik sykdom. I så fall skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre.

       Hvis det er tvil etter første ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt ta kontakt med kommunelegen. Tar legen kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

       En lege plikter å undersøke en smittet person, ta blodprøve eller foreta andre nødvendige undersøkelser, når smittevernnemnda har gjort vedtak etter § 5-2 og undersøkelsen kan gjennomføres uten fare.

§ 3-6. Legens plikt til å foreta smitteoppsporing.

       En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til.

       Er vilkårene etter første ledd oppfylt skal legen, eventuelt gjennom den smittede, ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Plikten bortfaller dersom den smittede pasienten eller de som han eller hun oppgir som smittekilder eller mulig smittet, godtgjør at aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

       Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede etter første og andre ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter. Det samme gjelder dersom legen har grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt etter § 2-1. Legen skal alltid ta kontakt med kommunelegen når det er mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes miljøsmitte, f.eks. en sykdom som skyldes overføring av smitte fra drikkevann, matvarer eller dyr.

       Hvis en lege tar kontakt med kommunelegen etter tredje ledd, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

       Dersom kommunelegen får opplysninger om en smittet person som bor eller oppholder seg utenfor kommunen, skal kommunelegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi opplysningene til kommunelegen i den kommunen der den smittede bor eller oppholder seg, hvis hensynet til smittevernet krever det.

§ 3-7. Kartleggingsundersøkelse og metodeutprøving

       Tilgjengelig blod, serum og annet biologisk materiale fra mennesker kan ikke analyseres med henblikk på en smittsom sykdom for et ikke-diagnostisk formål uten samtykke fra de personene prøvene stammer fra.

       Laboratorier/institusjoner kan likevel utføre kartleggingsundersøkelser ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale som nevnt i første ledd uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med undersøkelsen er å:

og undersøkelsens resultat er av betydning for smittevernarbeidet.

       Laboratorier/institusjoner kan også utføre metodeutprøving ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale som nevnt i første ledd uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med utprøvingen er å utvikle ny metodikk eller forbedre eksisterende metodikk for påvisning og karakterisering av en smittsom sykdom.

       Statens helsetilsyn kan pålegge et laboratorium eller en institusjon å utføre kartleggingsundersøkelser som nevnt i andre ledd når dette anses påkrevd av hensyn til smittevernet.

       Statens helsetilsyn kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av undersøkelser etter denne paragraf, og om bruken av resultatene, herunder plikt for laboratorier/institusjoner til å gi melding om analysefunn uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

§ 3-8. Vaksinering og immunisering av befolkningen

       Departementet skal fastlegge et nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer. Kommunehelsetjenesten skal tilby befolkningen dette programmet.

       Når det er avgjørende for å motvirke et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, kan departementet i forskrift fastsette at befolkningen eller deler av den skal ha plikt til å la seg vaksinere.

       Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan departementet i forskrift bestemme at personer som ikke er vaksinert

       Når det ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom er nødvendig å vaksinere befolkningen eller deler av den med en gang for at folkehelsen ikke skal bli vesentlig skadelidende, kan Statens helsetilsyn påby vaksinering etter andre ledd og tiltak etter tredje ledd.

       Statens helsetilsyn kan i forskrift fastsette at helsepersonell uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal gi nødvendige opplysninger for gjennomføring av et kontrollsystem basert på vaksinasjonsregistre, og gi regler for slike registre.

§ 3-9. Forskrifter om undersøkelser og vaksinasjoner

       Departementet kan gi forskrifter om den nærmere gjennomføringen av smitteverntiltak etter §§ 3-1, 3-2, 3-3, 3-4 og 3-8 andre og tredje ledd, herunder om

KAP. 4. ANDRE SMITTEVERNTILTAK

§ 4-1. Møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering

       Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta

       Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom og når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt for å motvirke overføring av sykdommen, kan Statens helsetilsyn treffe vedtak som nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet.

       Har kommunestyret eller Statens helsetilsyn truffet vedtak om tiltak etter første eller andre ledd som den ansvarlige ikke retter seg etter, kan kommunestyret sørge for at tiltakene blir satt i verk. Kommunestyret kan sørge for iverksetting av tiltakene også dersom den ansvarliges holdning eller atferd kan medføre at iverksettingen blir forsinket, eller dersom det er uvisst hvem som er den ansvarlige. Tiltakene gjennomføres for den ansvarliges regning, kommunen hefter for kravet om vederlag.

       Ved iverksetting av tiltak som nevnt i bokstav e, kan kommunestyret bruke og om nødvendig skade den ansvarliges eiendom. Ved iverksetting av tiltak som nevnt i første ledd bokstav d og e, kan kommunestyret mot vederlag også bruke eller skade andres eiendom. Det er et vilkår at vinningen er vesentlig større enn skaden eller ulempen ved inngrepet.

       Den som har satt i verk tiltaket, skal straks oppheve vedtaket eller begrense omfanget av det når det ikke lenger er nødvendig. I hastesaker kan kommunelegen utøve den myndighet kommunestyret har etter denne paragrafen.

       Statens helsetilsyn kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om de forskjellige tiltak, herunder fastsette krav til metoder og midler som skal brukes og til kvalifikasjoner hos de personer som skal sette i verk tiltak. I forskrift kan det også fastsettes bestemmelser om plikt til løpende gjennomføring av tiltak som nevnt i første ledd bokstav e.

§ 4-2. Forbud mot utførelse av arbeid m.m.

       En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom som gjennom sitt arbeid eller ved deltagelse i undervisning er en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan forbys å utføre dette arbeidet eller delta i undervisningen for opptil tre uker dersom hensynet til smittevernet krever det. Ved nytt vedtak kan forbudet forlenges med opptil tre uker.

       Vedtak etter første ledd skal gjøres av kommunelegen sammen med den legen som fylkeskommunen har utpekt etter § 7-3 tredje ledd.

       Fylkeslegen avgjør klage over vedtak. Når legene som skal gjøre vedtak etter andre ledd er uenige, skal fylkeslegen delta i avgjørelsen. Statens helsetilsyn avgjør klagen når fylkeslegen har vært med i første instans. En klage har ikke utsettende virkning på iverksetting av vedtak etter denne paragrafen.

       Når smittede personer gjennom sitt arbeid eller ved deltagelse i undervisning kan utgjøre en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan departementet i forskrift fastsette at det skal være forbudt for smittede personer å utføre et bestemt arbeid eller deler av det eller delta i undervisning.

§ 4-3. Karantenebestemmelser

       Kongen kan gi forskrifter for å motvirke at smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres til andre land (karantenetiltak), herunder bestemmelser om tiltak som gjelder personer, dyr, transportmidler, varer og gjenstander som kan tenkes å overføre smittsomme sykdommer. I forskriftene kan Kongen også fastsette nærmere krav til undersøkelser, smittesanering og dokumentasjon i forbindelse med innreise til og utreise fra Norge og i forbindelse med inn- og utførsel av varer.

§ 4-4. Transport av smittefarlig materiale

       Innførsel, transport og annen håndtering av smittefarlig materiale som kan overføre smitte til mennesker skal skje på en forsvarlig måte, slik at smittefaren blir så liten som mulig.

       Statens helsetilsyn kan i forskrift fastsette begrensninger og andre nærmere bestemmelser om innførsel, transport og annen håndtering av smittefarlig materiale som kan bety en fare for overføring av smittsom sykdom til mennesker.

§ 4-5. Obduksjon

       Kommunelegen kan vedta at en avdød med en allmennfarlig smittsom sykdom skal obduseres dersom det er nødvendig for å fastslå sykdommens art eller for å påvise andre forhold som det er viktig å kjenne til for å kunne forebygge en slik sykdom eller motvirke at den blir overført.

       Ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom bærer staten utgiftene for rekvirerte obduksjoner.

§ 4-6. Gravferd og transport av lik

       Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan kommunestyret vedta forholdsregler i forbindelse med gravferd, herunder bestemme at avdøde personer skal kremeres, eller at det skal settes i verk andre spesielle tiltak i forbindelse med gravferder.

       Statens helsetilsyn kan i forskrift gi bestemmelser om transport av lik innenfor landet og fra og til utlandet, og fastsette hygieniske bestemmelser i forbindelse med gravferd, herunder minimums- og maksimumskrav til emballering og hvilke opplysninger som transportør, begravelsesbyrå og andre kan kreve.

§ 4-7. Sykehusinfeksjoner

       Departementet kan i forskrift fastsette bestemmelser om tiltak for å motvirke sykehusinfeksjoner. I forskriften kan det gis bestemmelser for helsepersonell og eiere av virksomheter som driver medisinsk undersøkelse, behandling eller pleie, for å forebygge eller motvirke at pasienter, ansatte eller andre blir påført infeksjoner. Det kan gis egne bestemmelser om smittevern for pasienter som har nedsatt immunforsvar, herunder at slike pasienter kan undersøkes, behandles eller pleies bare ved institusjoner som departementet har godkjent.

§ 4-8. Massemedier - informasjonsplikt

       Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan Statens helsetilsyn pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til hele befolkningen eller avgrensede grupper av den.

       Den som har formidlet en melding etter bestemmelsen, har krav på vederlag.

       En klage har ikke utsettende virkning for iverksetting av vedtaket.

§ 4-9. Plikt for helsepersonell til å gjennomgå opplæring, følge faglige retningslinjer og gjennomføre tiltak

       Etter pålegg fra kommunestyret har helsepersonell i kommunehelsetjenesten plikt til å gjennomgå nødvendig opplæring for å kunne delta i de særlige oppgaver som smittevernarbeidet krever.

       Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom har helsepersonell som har gjennomgått nødvendig opplæring, plikt til å delta og utføre nødvendige oppgaver i smittevernarbeidet etter kommunestyrets nærmere bestemmelse.

       Helsepersonell har plikt til å følge Statens helsetilsyns pålegg etter § 7-10 om at en allmennfarlig smittsom sykdom skal forebygges, undersøkes, behandles, eller pleies etter bestemte faglige retningslinjer, eller at undersøkelser eller analyser skal gjøres slik Statens helsetilsyn bestemmer eller bare må gjøres av noen som Statens helsetilsyn har godkjent.

       En lege i kommunehelsetjenesten har plikt til å delta i forebyggelse av en allmennfarlig smittsom sykdom og i undersøkelse og behandling av en person som er smittet med en slik sykdom, når det er nødvendig og etter vedtak av kommunestyret.

§ 4-10. Informasjonsplikt og bistandsplikt for andre myndigheter

       Tjenestemenn ved politiet, skipskontrollen, losvesenet, tollvesenet og havnevesenet, på flyplasser, i næringsmiddelkontrollen og veterinærvesenet plikter å ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittsomme sykdommer. De plikter å bistå med gjennomføringen og overholdelsen av de bestemmelser som er gitt i denne loven eller kommunehelsetjenesteloven, eller i medhold av disse lovene.

       Tjenestemenn etter første ledd skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt underrette kommunelegen når de har en sterk mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom eller oppdager et tilfelle av en slik sykdom. Det samme gjelder når de blir oppmerksom på forhold som kan medføre en nærliggende fare for overføring av en slik sykdom og det åpenbart er nødvendig med hjelp eller tiltak fra helsetjenesten. Hvis kommunelegen ikke er til stede, skal tjenestemennene underrette fylkeslegen. Hvis fylkeslegen ikke er til stede, skal de varsle en annen lege.

       Veterinærer og veterinærmyndighetene skal straks underrette kommunelegen eller fylkeslegen ved mistanke om eller tilfelle av smittsom dyresykdom som kan utgjøre en fare for mennesker.

       Næringsmiddelkontrollen skal straks underrette kommunelegen eller fylkeslegen ved mistanke om smittsom sykdom som formidles til mennesker via næringsmidler.

       I tillegg til pliktene etter første og andre ledd skal politiet etter anmodning bistå med gjennomføringen av tiltak etter §§ 4-1, 4-3, 5-2, 5-3 og 5-4.

       Departementet kan i forskrift fastsette nærmere plikter for andre myndigheter, herunder bestemme hvem som skal betale for utgiftene til bistand.

KAP. 5. PLIKTER FOR SMITTEDE PERSONER - TVANGSTILTAK

§ 5-1. Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom

       Den som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for, er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse.

       En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra. Dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, f.eks. drikkevann, matvarer eller dyr, har vedkommende også plikt til å opplyse om dette. Dessuten har vedkommende plikt til å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitten til. Opplysningene skal gis til den undersøkende legen eller til kommunelegen.

       En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre og plikt til om nødvendig å la seg isolere.

§ 5-2. Tvungen legeundersøkelse - innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering

       Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen eller eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg undersøke av lege.

       Dersom en smittet person motsetter seg undersøkelse etter første ledd, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til legeundersøkelse og eventuelt til kortvarig isolering. Slik tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering kan bare gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Tvungen isolering kan vedtas for opptil sju dager.

       Når det er forsvarlig å foreta legeundersøkelsen uten innleggelse i sykehus ut fra hensynet til den smittede eller dem som skal undersøke, kan undersøkelsen gjøres poliklinisk eller på et annet egnet sted.

       Før det blir gjort vedtak om tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering, skal den smittede personen gis varsel slik at han eller hun får uttale seg om spørsmålet. Varsel kan sløyfes når det ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at undersøkelsen eller isoleringen ikke kan gjennomføres.

       Vedtak etter andre og tredje ledd skal gjøres av smittevernnemda, se §§ 7-5 til 7-8, etter reglene i §§ 5-5 til 5-7. Se likevel § 5-8 om hastevedtak. Det har ikke utsettende virkning dersom vedtaket bringes inn for herreds- eller byretten.

§ 5-3. Tvungen isolering i sykehus

       Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen, eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg isolere.

       Dersom en smittet person motsetter seg isolering etter første ledd og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering. Slik tvungen isolering kan bare gjennomføres når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet.

       Vedtak etter denne paragrafen kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen inntil et år fra første vedtak.

       I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen medikamentell behandling når dette kan redusere isoleringstiden vesentlig. Tvungen medikamentell behandling kan bare gjennomføres når den kan gjøre en smittet person smittefri og er uten fare eller større ubehag. Statens helsetilsyn kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om behandlingen.

       Vedtak om tvungen isolering i sykehus og medikamentell behandling gjøres av smittevernnemnda, se §§ 7-5 til 7-8, etter reglene i §§ 5-5 til 5-7. Det har ikke utsettende virkning dersom vedtaket bringes inn for herreds- eller byretten. Tvangsvedtaket skal oppheves av avdelingens overlege så snart vilkårene for innleggelsen ikke lenger foreligger. Smittevernnemnda skal varsles så tidlig som mulig, og senest tre døgn før den smittede blir utskrevet.

§ 5-4. Gjennomføring av isolering i sykehus

       Innleggelse til tvungen undersøkelse og kortvarig isolering etter § 5-2 eller isolering etter § 5-3 skal skje i en egnet sykehusavdeling eller sengepost. Avdelingen eller sengeposten skal være spesielt lagt til rette for å motta smittede slik at de kan få det medisinske og pleiemessige behandlingstilbud som vil føre til så kortvarig isolering som mulig.

       Under isoleringen kan det iverksettes pleiemessige og sikkerhetsmessige tiltak for å gjennomføre en effektiv isolering. Tiltakene skal være begrenset til det som er helt påkrevd i forhold til faren for smitteoverføring. Oppholdet skal så langt råd er gi muligheter for normal livsutfoldelse og kontakt med nære pårørende.

       Når særlige forhold krever det, kan smittede personer isoleres i andre institusjoner godkjent av Statens helsetilsyn.

       Departementet kan i forskrifter fastsette nærmere krav til de fysiske og faglige forholdene ved sykehus og andre institusjoner som nyttes til isolering.

§ 5-5. Forberedelse til tvangssak for smittevernnemnda

       En sak om vedtak etter §§ 5-2 eller 5-3 innledes ved at kommunelegen utarbeider forslag til tiltak etter den aktuelle paragrafen. I forslaget skal det redegjøres for de omstendigheter kommunelegen legger til grunn for det tiltak som blir foreslått.

       Forslaget skal forelegges fylkeslegen, som omgående skal sende det til smittevernnemnda.

       Statens helsetilsyn kan selv reise sak for nemnda.

§ 5-6. Oppnevning av fullmektig for den smittede m.m.

       Har den smittede ikke allerede engasjert advokat, skal smittevernnemndas leder eller sekretariatet sørge for at det blir utpekt advokat for ham eller henne. Advokaten skal omgående gjøres kjent med forslaget og de vedlagte dokumenter, og om mulig gis frist for skriftlig framstilling, framleggelse av dokumenter, og opplysninger om hvilke vitner advokaten ønsker å føre.

       De begrensninger i den smittedes rett til å se saksdokumentene som er fastsatt i forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav c og de begrensinger i den smittedes rett til innsyn i sin journal med vedlegg som er fastsatt for innsynsretten, gjelder ikke når smittevernnemnda er anmodet om å gjøre vedtak etter loven.

§ 5-7. Vedtak og begrunnelse

       Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig for å drøfte saken. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig møte. Dersom noen av partene ønsker det, skal de under møtet gis anledning til vitneførsel og til å legge frem annet materiale det ikke har vært mulig å presentere under saksforberedelsen.

       Vedtaket skal gjøres umiddelbart etter at drøftingene i smittevernnemnda er slutt. Reglene i tvistemålsloven om dommers innhold og begrunnelse gjelder tilsvarende.

       I meldingen om vedtaket skal det særskilt gjøres oppmerksom på overprøvingsadgangen etter § 5-9.

§ 5-8. Hastevedtak

       Hastevedtak etter § 5-2 kan gjøres av kommunelegen sammen med den legen som fylkeskommunen har utpekt etter § 7-3 tredje ledd. Blir de ikke enige, gjelder § 4-2 tredje ledd tilsvarende.

       Et hastevedtak etter § 5-2 kan gjøres bare dersom de interesser som vedtaket skal ivareta, kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke blir gjort eller gjennomført straks.

§ 5-9. Overprøving av tvangsvedtak

       Smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten etter reglene i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. § 9-10 , første, andre, fjerde og femte ledd. Dette gjelder også hastevedtak etter § 5-8.

KAP. 6. RETT TIL SMITTEVERNHJELP M.M.

§ 6-1. Rett til smittevernhjelp

       Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp er å anse som en del av rett til helsehjelp, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2-1 og sykehusloven § 6.

       Den som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp som nevnt i dette leddet kan ikke nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter.

       Den som søker smittevernhjelp kan påklage avgjørelsen til fylkeslegen hvor han/hun mener feil er begått. Slik klagerett har også pårørende.

       Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne bestemmelsen, herunder smittevernhjelp mot andre smittsomme sykdommer.

§ 6-2. Gratis tjenester og tiltak

       Departementet kan bestemme at tjenester eller tiltak etter loven skal være gratis for den som er i fare for å bli smittet med smittsomme sykdommer, eller som allerede er det.

KAP. 7. ADMINISTRATIVE ORGANER OG DERES MYNDIGHET

§ 7-1. Kommunens oppgaver

       Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon.

       Kommunen skal også utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her eller bestemmelser i medhold av loven, herunder

       Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helsetjeneste. Helsetjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for tiltakene.

       Kommunen skal føre tilsyn og sørge for at reglene i loven blir overholdt og at vedtak i medhold av loven blir gjennomført.

       Ved iverksetting av tiltak etter §§ 3-1 og 3-8 kan kommunen mot vederlag bruke og om nødvendig skade andres eiendom.

§ 7-2. Kommunelegens oppgaver

       Kommunelegen skal utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her. I kommuner med flere kommuneleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre disse oppgavene. Det bør også utpekes en stedfortreder for denne. I store bykommuner med bydelsforvaltning skal kommunestyret utpeke en lege til å utføre de av kommunelegenes oppgaver som angår hele kommunen eller store områder.

       Kommunelegen skal

       Departementet kan i forskrift bestemme at kommunelegen også skal ha andre oppgaver, og herunder angi det nærmere innholdet i de enkelte oppgaver.

§ 7-3. Fylkeskommunens oppgaver

       Fylkeskommunen skal sørge for at befolkningen innen fylket med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendig spesialistundersøkelse, laboratorieundersøkelse, poliklinisk behandling og sykehusbehandling, forsvarlig isolering i sykehus, og annen spesialisthelsetjeneste.

       Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført skal utgjøre et eget område i planen for fylkeskommunens helsetjeneste.

       Fylkeskommunen skal også utpeke en sykehuslege som kan gjøre vedtak etter §§ 4-2 og 5-8 sammen med kommunelegen.

§ 7-4. Fylkeslegens oppgaver

       Fylkeslegen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, og skal holde Statens helsetilsyn orientert om forholdene i fylket. Jf. lov av 30. mars 1984 om statlig tilsyn med helsetjenesten.

§ 7-5. Smittevernnemndas myndighetsområde

       Gjennomføring av tiltak med tvang etter denne lovs §§ 5-2 og 5-3 avgjøres av smittevernnemnda. Smittevernnemnda er den av fylkesnemndene for sosiale saker jf. sosialtjenesteloven § 9-1 som departementet utpeker til denne oppgaven. Når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf. § 1-3 nr. 4 kan flere fylkesnemnder utpekes til smittevernnemnder.

       Reglene i sosialtjenestelovens kap. 9 gjelder i den utstrekning annet ikke fremgår av loven her.

       Departementet kan bestemme at smittevernnemnda også skal behandle andre saker etter loven her.

§ 7-6. Smittevernnemndas sammensetning

       Smittevernnemnda settes sammen etter reglene i sosialtjenestelovens § 9-2.

       Før det blir oppnevnt utvalg, jf. første ledd, skal det innhentes forslag fra fylkeslegen og fylkeskommunen.

       Smittevernnemndas medlemmer og sekretariat har taushetsplikt i samsvar med bestemmelsene i legeloven.

§ 7-7. Smittevernnemndas sekretariat

       Fylkesmannen skal være sekretariat for smittevernnemnda, jf. sosialtjenestelovens § 9-3.

§ 7-8. Smittevernnemndas sammensetning i den enkelte sak

       I den enkelte sak skal smittevernnemnda være sammensatt av lederen pluss to medlemmer som trekkes ut, ett fra hvert av de utvalg som er nevnt i § 7-6.

§ 7-9. Statens institutt for folkehelses oppgaver

       Statens institutt for folkehelse (SIFF) skal overvåke den nasjonale epidemiologiske situasjonen og sikre nødvendig vaksineforsyning og forsvarlig vaksineberedskap. Instituttet skal innrette sin virksomhet slik at det kan gi sakkyndig bistand bl.a. når det gjelder laboratorieundersøkelser og andre laboratorieoppgaver innenfor de mikrobiologiske, immunologiske og entomologiske fagområder.

§ 7-10. Statens helsetilsyns oppgaver

       Statens helsetilsyn skal ha det overordnede tilsynet med at den kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med loven og med forskrift eller enkeltvedtak med hjemmel i loven.

       Gjennom råd, veiledning, opplysning og vedtak etter loven skal Statens helsetilsyn medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer.

       Når det er nødvendig for en forsvarlig og effektiv gjennomføring av lovens tiltak, eller når den virksomheten helsetjenesten etter loven er ansvarlig for er utilstrekkelig, uheldig eller uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn bestemme at kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner skal organisere eller utføre nærmere bestemte tjenester eller tiltak, samarbeide, eller følge nærmere bestemte retningslinjer.

       På tilsvarende måte som etter foregående ledd kan Statens helsetilsyn pålegge leger, jordmødre, helsesøstre, offentlig godkjente sykepleiere, og annet helsepersonell å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer.

§ 7-11. Forskrifter om organisering, samarbeid, oppgaver, utgiftsfordeling og smittevernberedskap

       Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om samarbeid, og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner og fylkeskommuner skal ha etter denne loven, kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven i forbindelse med smittsomme sykdommer.

       Departementet kan bestemme at lov av 2. desember 1955 nr 2 om helsemessig beredskap helt eller delvis skal gjelde på tilsvarende måte når det er påkrevd av hensyn til smittevernet, bl.a. for å kunne pålegge kommuner, fylkeskommuner og helsepersonell nødvendig smittevernberedskap. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om beredskap og beredskapsplaner i forbindelse med et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.

§ 7-12. Særlig fullmakt for Kongen

       Når et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen, eller når det er fare for et slikt utbrudd og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen, og for at det kan settes inn tiltak til vern om befolkningen. Om nødvendig kan Kongen gjøre avvik fra gjeldende lovgivning. Lov av 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold §§ 3 og 4 gjelder tilsvarende.

KAP. 8. STRAFF, ERSTATNING, KLAGE, IKRAFTTREDELSE OG OVERGANGSBESTEMMELSER

§ 8-1. Straff

       Med unntak av overtredelse av plikter etter § 5-1 eller plikter som omfattes av helsepersonellovgivningen straffes overtredelse av loven her eller av forskrift gitt i medhold av loven etter bestemmelsene i straffelovens §§ 156 eller 357.

§ 8-2. Erstatning for personskade

       Staten plikter å erstatte en skade som alene eller sammen med andre årsaker kan være en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner som blir satt i verk i medhold av denne loven. Denne plikten gjelder hvis staten ikke kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig.

       Staten kan kreve å få dekket en erstatning som den har gitt etter første ledd, av noen som er ansvarlig etter de alminnelige erstatningsregler.

       Erstatningen utmåles etter reglene i lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3.

       Departementet kan oppnevne en nemnd til å behandle saker om erstatning etter loven her, og kan gi forskrifter om nemndas virksomhet.

§ 8-3. Klage over vedtak

       Fylkeslegen avgjør klage over kommunalt vedtak såfremt ikke noe annet er bestemt i loven.

§ 8-4. Gjennomføring og utfylling

       Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av denne loven.

§ 8-5. Forholdet til vedtak etter eldre lovgivning

       Forskrifter eller enkeltvedtak med hjemmel i lovbestemmelser som blir opphevet etter § 8-7, står fortsatt ved lag inntil de blir endret eller opphevet i medhold av denne loven.

§ 8-6. Ikrafttredelse m.m.

       Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. I forbindelse med lovens ikrafttredelse eller senere kan departmentet sette en frist for alle eller enkelte kommuner eller fylkeskommuner til å oppfylle de forpliktelser som loven pålegger kommunene eller fylkeskommunene.

§ 8-7. Oppheving av andre lover.

       Når denne lov trer i kraft, oppheves følgende lover

§ 8-8. Endringer i andre lover

       Når denne lov trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

§ 3 oppheves.

§ 154a (ny) skal lyde:

       Den som forsettlig eller uaktsomt sprer uriktig eller villedende informasjon som i vesentlig grad kan motvirke gjennomføring av tiltak som er nødvendig for å hindre, stanse eller begrense alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 155 skal lyde:

       Den som med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte. Er fornærmede den skyldiges nærmeste, finner offentlig påtale bare sted etter fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever det.

§ 156 skal lyde:

       Den, som vidende om, at han derved volder Fare for, at en smitsom Sygdom finder Indgang eller almindelig Udbredelse blandt Mennesker eller Husdyr, overtræder de Regler, der lovlig er givne til Forebyggelse eller Motarbeidelse af Sygdommen, eller enkeltvedtak truffet i medhold av smittevernloven, straffes med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Aar, men indtil 4 Aar, saafremt paa Grund heraf noget Menneske omkommer eller faar betydelig Skade paa Legeme eller Helbred. Medvirkning straffes på samme måte. Overtredelse av smittevernloven § 5-1 straffes likevel ikke.

§ 192 andre ledd siste punktum skal lyde:

       Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, anses alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragraf.

§ 195 andre ledd siste punktum skal lyde:

       Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, anses alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragraf.

§ 357 andre ledd (ny) skal lyde:

       Det samme gjelder den som overtrer vedtak truffet i medhold av lov om vern mot smittsomme sykdommer. Overtredelse av smittevernloven § 5-1 straffes likevel ikke.

§ 358 oppheves.

       I § 5 og § 29 endres helse- og sosialstyret til kommunelegen i kommunen.

§ 4 skal lyde:

       Den som ikke er norsk læge, må ikke ta syke i kur og derunder behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer etter lov om vern mot smittsomme sykdommer.

       Det samme gjelder kreft, sukkersyke, farlige anemier og struma med sykelige former.

VI Lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp

§ 22 tredje ledd skal gis et tillegg, nytt nr. 4 som skal lyde:

       4) saker som skal behandles etter kapittel 6 i lov om vern mot smittsomme sykdommer

§ 4a-1 nytt tredje ledd skal lyde:

       I samsvar med lov om vern mot smittsomme sykdommer jf. kommunehelsetjenesteloven § 1-2, kan departementet gi forskrifter om at den som vil drive visse slag virksomheter som kan medføre fare for overføring av smittsomme sykdommer, må søke om tillatelse. I forskriftene kan det bl.a. fastsettes kvalitetskrav/grenseverdier til anlegg, utstyr og virksomhet og kvalifikasjonskrav til personell knyttet til slik virksomhet.