2.1 Investeringsalternativer

Begrepet « andre finansielle instrument »

       Departementet vil vise til at begrepet « finansielle instrument » ikke er definert i den norske lovgivningen. Et begrep som i enkelte tilfelle blir benyttet alternativt til verdipapirer er begrepet fondsaktiver, jf. f.eks. lov 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral (verdipapirsentralloven) § 1-2. Departementet legger til grunn at det er mest hensiktsmessig å bygge videre på de to begreper som allerede er benyttet i norsk lovgivning. Det foreslås derfor at det i aksjefondloven § 4-4 benyttes begrepet verdipapir slik det er definert i verdipapirhandelloven, jf. verdipapirhandelloven § 1. For å åpne for eventuelle andre og fremtidige plasseringsalternativer, foreslås innført en bestemmelse som legger myndigheten til departementet til å avgjøre om andre fondsaktiver kan tillates som plasseringsalternativ for verdipapirfond. Det vises til lovutkastet § 1-2.

       Komiteen slutter seg til proposisjonen.

Spørsmålet om særskilt godkjennelse av utenlandske verdipapirmarkeder

       Departementet slutter seg til at det ikke kreves angivelse i verdipapirfonds vedtekter eller godkjennelse fra tilsynsmyndigheten for investering i verdipapirer som omsettes i markeder lokalisert innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet og som oppfyller Rdir. 85/611 art. 19. Det foreslås derfor at kravet om særskilt godkjennelse av markeder bare skal gjelde for investeringer i verdipapirer som omsettes i markeder lokalisert utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine generelle merknader foran. Disse medlemmer mener at investering i verdipapirer i utlandet må likebehandles uavhengig av om omsetningen skjer i markeder lokalisert innenfor eller utenfor EØS-området.

       Disse medlemmer går derfor mot endring av § 4-4.

Likvide midler

       Det fremgår av aksjefondloven § 4-4 første ledd nr. 6 at et aksjefonds midler kan plasseres i bankinnskudd. På bakgrunn av uttalelser i lovens forarbeider antas denne plasseringsadgangen å være forholdsvis begrenset.

       Aksjefond er i lovens § 1-2 definert som:

« en selvstendig formuesmasse som for det vesentligste består av aksjer og andre verdipapirer, oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av deltakere. »

       Om definisjonen er det uttalt i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 68 (1980-1981) s. 17:

« Uttrykket « for det vesentligste » tar sikte på å hindre at sameieforetak med ganske andre formål, kommer inn under loven på grunn av en mindre verdipapirpost. Uttrykket innebærer også at formuesmassen delvis kan bestå av bankinnskudd. »

       Det heter videre i Ot.prp. nr. 68 (1980-1981) , s. 9 sp. II nederst:

« Formålet med fondet er å plassere midlene i verdipapirer. Dette forhindrer ikke at vesentlige midler periodevis holdes i form av bankinnskudd, når forvaltningsselskapet ut fra en markedsmessig vurdering finner dette hensiktsmessig. Midlene kan imidlertid ikke under noen omstendighet lånes ut. »

       På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene er bestemmelsen forstått slik at formuesmassen i begrenset grad kan bestå i bankinnskudd og at plassering i bankinnskudd ikke kan skje på permanent basis.

       I Kredittilsynets høringsutkast foreslås § 4-4 siste ledd å lyde:

« Et verdipapirfond kan ha likvide midler som er nødvendig for å forvalte verdipapirfondet. »

       Kredittilsynet legger i sine kommentarer til grunn at hovedregelen må være at innskutte midler så raskt som mulig plasseres i den type verdipapirer og andre finansielle instrument som fremgår av vedtektene. Kredittilsynet forutsetter også at omfanget av likvide midler ikke i noe tilfelle må bli så stort at det kan sidestilles med vanlig plasseringsvirksomhet.

       EØS-reglene innebærer ikke særskilte grenser for adgangen for forvaltningsselskaper/investeringsforetak til å plassere et fonds midler i bankinnskudd. Rdir. 85/611 art. 19 nr. 4 lyder:

« Et investeringsfond og et investeringsselskap kan i tillegg besitte likvide midler. »

       Det fremgår av ordlydens « i tillegg » at bankinnskudd ikke kan være eneste objekt som et forvaltningsselskap kan plassere et fonds midler i. På bakgrunn av direktivets virkeområde, jf. Rdir. 85/611 art. 1, legger departementet til grunn at bestemmelsen, i likhet med § 1-2 i den norske aksjefondloven, må forstås slik at plassering i bankinnskudd bare kan skje i begrenset utstrekning og på midlertidig basis.

       I et forslag til nytt rådsdirektiv fra EF-kommisjonen COM (93) av 9. februar 1993 foreslås virkeområdet for Rdir. 85/611 , jf. art. 1, endret slik at fond som plasserer alle mottatte midler som innskudd i bank, vil omfattes av direktivet. Videre foreslås et tillegg til Rdir. 85/611 art. 22, ny nr. 6, om risikospredning for plassering i bankinnskudd, slik at fond bare kan plassere 20 prosent av eiendelene i en og samme kredittinstitusjon eller i kredittinstitusjoner i samme konsern/gruppe. I merknadene til Kommisjonens forslag begrunnes den foreslåtte utvidelse av direktivets virkeområde med at bankinnskudd er et av de sikreste plasseringsobjekter for investering av kapital.

       På bakgrunn av EØS-reglene legger departementet til grunn at gjeldende § 4-4 nr. 6 i aksjefondloven videreføres. Det vises til lovutkastet § 4-4 fjerde ledd.

       Eventuelle endringer som følge av EF-kommisjonens forslag til nytt rådsdirektiv vil vurderes etter at direktivet eventuelt vedtas som del av EØS-avtalen.

       Komiteen slutter seg til proposisjonen.

       Komiteen legger til grunn at § 4-4 fjerde ledd forstås slik at fondets likvide midler plassert i bank begrenses til det som er nødvendig for å forvalte verdipapirfondet.

2.2 Investeringsgrenser

Verdipapirfonds adgang til å investere i verdipapirer fra én og samme utsteder

       Etter Rdir. 85/611 nr. 2 kan et investeringsfond ikke erverve mer enn 10 % av aksjer uten stemmerett fra én og samme utsteder.

       Næringslivets Hovedorganisasjon har gitt uttrykk for at den foreslåtte bestemmelse i høringsutkastet i § 4-7 er strengere enn Rdir. 85/611 art. 25 nr. 1 for så vidt gjelder at det ikke skilles mellom stemmeberettigede og ikke-stemmeberettigede aksjer. Departementet vil i den forbindelse vise til Rdir. 85/611 art. 25 nr. 1 annet ledd, der det fremgår at de enkelte medlemsstater inntil en senere samordning skal ta hensyn til de nåværende bestemmelser i de øvrige medlemsstatenes lovgivning som fastlegger prinsippet omhandlet i første ledd. Etter departementets vurdering følger det av bestemmelsen at den enkelte medlemsstat kan sette en fast grense for andelen stemmeberettigede aksjer et investeringsforetak på vegne av fond under dets forvaltning tillates å erverve i ett og samme selskap.

       Departementet legger til grunn at plasseringsgrensen for erverv av verdipapirer fra én og samme utsteder bør opprettholdes på 10 % uavhengig av om det er knyttet stemmerett til aksjene. En slik begrensning ivaretar hensynet til risikospredning og vil også bidra til at forvaltningsselskapene ikke får en for stor innflytelse i næringslivet. Det vises for øvrig til at en 10 %-grense vil harmonere med det endringsforslag som foreligger fra EF-kommisjonen, jf. COM 93(37) nevnt ovenfor.

       Departementet foreslår ikke endringer i gjeldende bestemmelse i § 4-7 om at flere fond forvaltet av samme forvaltningsselskap med tilsynsmyndighetens samtykke kan ha verdipapirer fra én og samme utsteder utover 10 %.

       Departementet foreslår videre at gjeldende stemmerettsbegrensningregel (5 % av stemmeberettiget kapital) opprettholdes, § 4-7 tredje ledd. Departementets forslag avviker på dette punktet fra høringsutkastet som foreslo en grense på 10 %. Om bakgrunnen for 5 %-grensen viser departementet til Ot.prp. nr. 68 (1980-1981) s. 10 spalte II, der det uttales:

« Det er alminnelig enighet om at det må være adgang til å utøve stemmerett for aksjer som eies av et aksjefond.

Fra et prinsipielt synspunkt burde det være andelseierne som representerte fondet på generalforsamlingen i de selskaper som fondet har aksjer i. Men det lar seg vanskelig gjennomføre, og i praksis må man akseptere at forvaltningsselskapets ledelse representerer fondet også på dette området.

Dersom aksjefondene får noe omfang av betydning, kan dette føre til at enkeltpersoner eller grupperinger får en institusjonell innflytelse i næringslivet som kan innebære uheldige maktkonsentrasjoner. »

       Etter departementets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende i dag.

       Komiteen viser til at forslaget i samsvar med EØS-reglene innebærer at et verdipapirfond i utgangspunktet maksimalt kan plassere 5 % av sine eiendeler i verdipapirer utstedt av samme selskap. Dette innebærer en innstramning av dagens grense som er på 10 %.

       Komiteen har videre merket seg at departementet opprettholder plasseringsgrensen på 10 % for erverv av verdipapirer fra en og samme utsteder, samtidig som stemmerettsbegrensningsregelen på 5 % også opprettholdes. Komiteen er enig i disse forslag, som ivaretar hensynet til risikospredning og samtidig bidrar til å forhindre at forvaltningsselskaper får en for stor makt i næringslivet. Komiteen slutter seg til forslagene i proposisjonen, og har merket seg at enkelte av bestemmelsene er strengere enn Rdir. 85/611 art. 25 nr. 1.

Unntak fra plasserings- og lånebestemmelser for visse verdipapirfond

       EØS-reglenes formål er å skape tilnærmet like rammebetingelser for verdipapirfond innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, slik at markedsføring av og investering i verdipapirfond kan skje på tvers av landegrensene. En nasjonal tilpasning til de krav som følger av EØS-reglene, vil bidra til å gi den forutsatte likebeskyttelse av investorer i alle land innenfor EØS.

       Departementet viser til Rdir. 85/611 art. 2 nr. 1 som regulerer hvilke investeringsforetak som faller utenfor direktivets virkeområde. Spørsmålet om adgangen til å fastsette avvikende regler for verdipapirfond i nasjonal lovgivning må avgjøres ut fra denne bestemmelsen. Det heter i Rdir. 85/611 art. 2 nr. 1 (fjerde strekpunkt):

« Følgende investeringsforetak skal ikke anses som omfattet av dette direktiv:

-	de kategorier investeringsforetak som er fastsatt i bestemmelsene i den medlemsstat der investeringsforetaket er hjemmehørende, og som på grunn av sin investerings- og lånepolitikk ikke kommer inn under bestemmelsene i avsnitt V og i artikkel 36. »

       Rdir. 85/611 avsnitt V omhandler de tidligere omtalte regler om investeringsalternativer og investeringsgrenser. I direktivets art. 36 reguleres adgangen til å oppta lån på vegne av et investeringsfond.

       Departementet legger til grunn at Rdir. 85/611 art. 2 åpner for at den enkelte stat kan unnta visse verdipapirfond fra plasseringsbestemmelsene og bestemmelsen om adgangen til å oppta lån som fastsatt i direktivet. Det vil ikke være anledning til å tilby andeler i slike verdipapirfond over landegrensene med mindre myndighetene i den aktuelle EØS-staten tillater dette.

       Det følger av forskrift 3. juli 1992 § 2-2, gitt med hjemmel i overgangsregler til lov 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 44A - negativ saldo, at minst 50 % av den kapitalen industriaksjefond har mottatt etter overgangsreglene, må være investert ved tegning av aksjer i ikke-børsnoterte selskaper og selskaper notert på SMB-listen innen utgangen av 1993. Forslaget til endringer i aksjefondloven § 4-4 annet ledd innebærer at kun 10 % av et verdipapirfonds eiendeler kan plasseres i ikke-børsnoterte aksjer. Dette medfører at minst 40 % av den mottatte kapital må plasseres i selskaper notert på SMB-listen. Departementet antar at dette på bakgrunn av det lave antall selskaper notert på SMB-listen, vil medføre praktiske problemer for de aktuelle fondene.

       Etter overgangsregler til skatteloven § 44A - negativ saldo første ledd nr. 2 skal såkalte bankaksjefond plassere den mottatte kapitalen ved tegning av aksjer eller grunnfondsbevis utstedt av norske banker, kredittforetak m.v. Innen utgangen av 1993 skal minst 75 % av kapitalen være plassert i de angitte verdipapirer og innen utgangen av 1994 og utgangen av 1995 skal minst 90 % av midlene plasseres tilsvarende, jf. ovennevnte forskrift. Aksjefondlovens generelle plasseringsregler gjelder også for de såkalte bankaksjefondene, jf. gjeldende aksjefondlov § 4-6 om plassering av inntil 10 % av et fonds midler i ett selskap. Aksjefondlovens plasseringsbestemmelse sammenholdt med skattelovens bestemmelser medfører at fondene i 1993 må plassere midler ved kapitalutvidelse i minst 8 banker og i minst 9 banker i 1994 og 1995. Hovedregelen i lovforslaget er at et verdipapirfond skal kunne plassere inntil 5 % av dets aktiva i ett selskap. Dette vil medføre at bankaksjefond i 1994 og 1995 må ha plassert midler i minst 18 banker. Et verdipapirfond kan likevel plassere inntil 10 % av fondets eiendeler i et selskap dersom den samlede verdien av slike plasseringer ikke overstiger 40 % av fondets eiendeler. Dette vil medføre at bankaksjefond i 1994 og 1995 må ha plassert midler i minst 14 banker.

       Departementet legger til grunn at verdipapirfondslovens plasseringsbestemmelser bør kunne fravikes i forskrift for så vidt gjelder fond som faller inn under overgangsregler § 44 A i skatteloven om negative saldi. Det foreslås en bestemmelse om dette i § 2-2.

       Når det gjelder verdipapirfond som utelukkende investerer i verdipapirer knyttet til en børsindeks, har Oslo Børs i brev 21. oktober 1993 til departementet gitt utfyllende kommentarer til sin tidligere høringsuttalelse om behovet for en dispensasjonsadgang fra de foreslåtte plasseringsgrenser for indeksbaserte norske fond. Oslo Børs uttaler:

« Oslo Børs lanserte den 28. juni 1990 opsjoner på OBX-indeksen. Den 4. september 1992 ble dette etterfulgt ved at man lanserte futures tilknyttet den samme indeks. OBX-indeksen er en kapitalveiet indeks som består av de 25 mest omsatte aksjene på Oslo Børs. Indeksutvalget kan byttes ut to ganger i året hvis det er endringer i de 25 omsatte fra forrige periode. Det at indeksen er kapitalveiet vil si at de 25 mest omsatte aksjeklassene veier inn i indeksen med sine respektive markedsverdier. På denne måte vil de store selskapene veie tungt og de mindre selskapene veie mindre. »

       Og videre:

« Norge er i en særstilling i Europa med flere tunge selskaper notert på børsen. OBX-indeksen har derfor flere selskaper som kommer over 10 % grensen slik det er foreslått i endringsforslaget til aksjefondloven. Norsk Hydro har f.eks. siden indeksen første gang ble beregnet 1. januar 1987 hatt en vekt som har ligget mellom 19 og 25 %. Da har Oslo Børs valgt å kun ta hensyn til den fritt omsettelige delen av Norsk Hydro og ikke statens 51 % eierandel. Hvis man regner sammen de noterte selskapenes forskjellige aksjeklasser, så vil også Kværner (13,5 %), Saga (11,6 %) og Hafslund (14,3 %) utgjøre mer enn 10 % av indeksen. Bergesen (8,9 %) og Orkla (9,5 %) har tidligere vært over 10 % grensen, men ligger for tiden såvidt under. »

       Departementet slutter seg til at det i verdipapirfondsloven bør gis en adgang til å dispensere fra de ellers gjeldende plasseringsbestemmelser for såkalte indeksbaserte fond. Departementet legger til grunn at det i vilkårene for tillatelsen bør fastsettes investeringsgrenser for slike fond.

       Etter de plasseringsbestemmelser som foreslås i § 4-6 tredje ledd, kan inntil 100 % av et verdipapirfonds eiendeler etter særskilt tillatelse fra tilsynsmyndigheten plasseres i blant annet statsobligasjoner. Det er et vilkår at fondet eier verdipapirer fra minst seks ulike utstedelser og samme utstedelse ikke overstiger 30 % av fondets samlede eiendeler.

       De nevnte vilkår innebærer at det ikke vil være anledning til å forvalte fond som utelukkende plasserer midler i norske statsobligasjoner. Det er i Norge i dag kun fire likvide serier statsobligasjoner.

       Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres et nytt annet punktum i verdipapirfondsloven § 2-2 annet ledd, slik at Kredittilsynet kan godkjenne verdipapirfond med vedtektsfestede retningslinjer for plasseringer som fraviker lovens plasseringsbestemmelser i §§ 4-4, 4-6 og 4-7. På denne måten vil en kunne opprettholde såkalte indeksbaserte fond og statsobligasjonsfond i det norske markedet. Kredittilsynet kan stille vilkår for dispensasjoner.

       Departementet har ikke funnet grunn til å la dispensasjonsbestemmelsen omfatte lovens § 4-9 som regulerer adgangen til å oppta lån på vegne av verdipapirfond. Departementet viser også til at høringsinstansene ikke har gitt uttrykk for at det skulle være behov for å tillate låneopptak på vegne av slike særlige verdipapirfond utover de rammer som er foreslått i lovutkastet § 4-9.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine generelle merknader foran og går imot de fremsatte forslag vedrørende unntak fra plasserings- og lånebestemmelser for visse verdipapirfond som er en nasjonal tilpasning til de krav som følger av EØS-reglene. Disse medlemmer går imot de foreslåtte endringer i §§ 4-4, 4-6 og 4-7. Den foreslåtte dispensasjonsadgangen i § 2-2 annet ledd er dermed unødvendig.

Investeringsgrense for obligasjoner utstedt av norske kredittforetak

       Departementet slutter seg ikke til forslaget fra Kredittforetakenes Forening om at en bør øke investeringsrammen til 25 % for norske kredittforetaksobligasjoner. Bakgrunnen for plasseringsrammene etter Rdir. 88/220 er i første rekke de særlige forholdene på det danske obligasjonsmarkedet. Pantobligasjoner i Danmark er underlagt særskilte regler og særskilt tilsyn med sikte på å verne eieren, og de er i regelverket sidestilt med statsobligasjoner. Norske kredittforetaksobligasjoner kan ikke på samme måte sidestilles med statsobligasjoner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter departementets vurdering om at investeringsgrensen ikke utvides.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre, har merket seg at EØS-reglene åpner for en utvidet investeringsgrense på inntil 25 % i visse typer obligasjoner utstedt av private kredittinstitusjoner, og at Danmark har en utvidet grense. Disse medlemmer viser til at forslaget fra Regjeringen ikke åpner for en slik utvidet investeringsgrense for enkeltengasjementer, selv om det gjelder obligasjoner utstedt av kredittinstitusjoner som baserer sine videre utlån på en høy grad av pantesikkerhet. Disse medlemmer viser til at dette kan legge en begrensning i den videre utvikling av det norske obligasjonsmarkedet, som er viktig for norske bedrifter.

       Disse medlemmer ber derfor Regjeringen vurdere dette spørsmålet nærmere.

2.3 Informasjon til andelstegnere/-eiere

2.3.1 Prospekter

       Departementet foreslår at § 7-1 første punktum utformes slik at det klart fremgår av lovteksten at det foreligger en plikt for forvaltningsselskapet til å la utarbeide og gjøre offentlig tilgjengelig prospekt for fond som det forvalter.

       Departementet slutter seg i hovedsak til høringsinstansenes merknader når det gjelder presisering av informasjonskravene i loven. Departementet vil understreke viktigheten av tilstrekkelig informasjon til andelstegnere og mener det er hensiktsmessig at enkelte særlige minimumskrav fremgår av lovteksten. De mest sentrale opplysninger som fremgår av oversikt A i vedlegg til Rdir. 85/611 , foreslås inntatt i lovteksten. Dette er opplysninger om blant annet de rettigheter og forpliktelser en verdipapirfondsandel representerer, verdipapirfondets vedtekter, navnet til verdipapirfondets revisor samt en kortfattet redegjørelse for de skatteregler som gjelder for fondet og andelseierne. Departementet legger til grunn at det skal gis opplysninger om at fondene ikke er tilknyttet de sikringsordninger som gjelder for innskudd i forretnings- og sparebankene. Det skal også gis enkelte opplysninger om forvaltningsselskapet og depotmottaker. Det vises til lovutkastet § 7-2.

       Departementet viser for øvrig til at det med hjemmel i aksjefondlovens § 1-4, jf. kgl. res. 8. november 1991 nr. 725, kan gis nærmere regler om virksomhet som er undergitt loven. For nærmere omtale av bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) og Innst.O.nr.5 (1991-1992). Det fremgår av merknaden til paragrafen i proposisjonen s. 71, at kravene til informasjon fra forvaltningsselskapene til andelseierne er blant de forhold som bør kunne reguleres av forskrifter.

       Eventuelle utfyllende regler må utformes på bakgrunn av kravene i oversikt A i vedlegg til direktivet.

       Komiteen slutter seg til forslagene i proposisjonene, som i tråd med EØS-reglene inneholder strengere krav til informasjon til andelstegnere og andelseiere enn dagens lov.

2.3.2 Regnskapsrapportering

       Departementet mener at bestemmelsene i gjeldende § 7-1 om tertialvis rapportering til andelseierne bør videreføres ut fra hensynet til andelseiernes informasjonsbehov. Etter departementets syn svarer paragrafens innhold i stor grad til innholdet i EØS-reglene om periodiske rapporter, jf. Rdir. 85/611 avsnitt VI og oversikt B i vedlegg til direktivet. Videre vil tidspunktet for avgivelse av delårsrapport i Rdir. 85/611 være sammenfallende med rapportering for annet tertial etter gjeldende § 7-1. Departementet foreslår imidlertid at § 7-1 endres slik at forvaltningsselskapene skal påse at det for hvert enkelt verdipapirfond selskapet forvalter, utarbeides årsoppgjør. Dette krav følger av Rdir. 85/611 art. 27. Departementet viser for øvrig til at det kan fastsettes utfyllende regler med hjemmel i lovens § 1-4 annet ledd.

       Komiteen slutter seg til proposisjonen.

2.3.3 Annen informasjon til andels- tegnere/-eiere

2.3.3.1 Markedsføring av verdipapirfond

       Gjeldende aksjefondlov har ikke særskilte bestemmelser om markedsføring av verdipapirfond som investeringsobjekt. Forbrukerombudet har med hjemmel i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven), utarbeidet krav til informasjon for forvaltningsselskaper og andre som markedsfører og selger andeler i aksje- og obligasjonsfond.

       Finansdepartementet er kjent med at Forbrukerombudet overfor Verdipapirfondenes Forening har signalisert behov for en revisjon av « Orienteringen ».

       Verdipapirfondenes Forening, som har opplyst at den organiserer 16 av totalt 19 forvaltningsselskaper i Norge, har med utgangspunkt i Forbrukerombudets « Orientering » utarbeidet « Retningslinjer for markedsføring av verdipapirfond » av april 1993. Retningslinjene må betraktes som etiske retningslinjer. Ved eventuelle overtredelser har ikke Foreningen særskilte sanksjonsmuligheter. Finansdepartementet vil understreke viktigheten av at forvaltningsselskaper i markedsføringen av verdipapirfond redegjør for den risiko som er forbundet med slike investeringer og at markedsføringen utformes slik at investering i verdipapirfond kan sammenliknes og ikke forveksles med andre investeringsformer.

       Finansdepartementet kan gi nærmere regler om virksomhet underlagt aksjefondloven i medhold av lovens § 1-4. På bakgrunn av forslaget til regler om utarbeidelse av prospekter, jf. pkt. 4.3.1 i proposisjonen, anser departementet at det ikke nå er behov for å gi forskrifter om opplysningsplikt ved markedsføring av fondsandeler. Departementet vil foreta en ny vurdering av spørsmålet dersom utviklingen likevel skulle vise at markedsføring av verdipapirfond ikke gir et dekkende bilde av de produkter som tilbys.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til det arbeid Forbrukerombudet og Verdipapirfondenes Forening har iverksatt, og forutsetter at det utarbeides retningslinjer som fondene etterlever, og viser til at departementet vil foreta en ny vurdering av spørsmålet dersom utviklingen skulle vise at markedsføring av verdipapirfond ikke gir et dekkende bilde av de produkter som tilbys.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til Forbrukerombudets henvendelse vedrørende retningslinjer for markedsføring av verdipapirfond som investeringsobjekt. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at departementet bør utarbeide forskrifter på dette område.

2.3.3.2 Kontoutskrifter

       Gjeldende aksjefondlov inneholder ingen bestemmelser som pålegger forvaltningsselskapene å føre konto for den enkelte andelseier og oversende andelseieren utskrift av kontoen.

       Den norske Bankforening uttrykker i sin høringsuttalelse et ønske om å pålegge forvaltningsselskapene en ytterligere informasjonsplikt overfor andelseierne.

       Etter aksjefondloven § 1-4 annet ledd kan Kongen i forskrift gi nærmere regler om virksomhet som er undergitt denne loven. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at et område som bør kunne reguleres av forskrifter, er kravene til informasjon fra fondene, eller administrasjonsselskapene, til andelseierne om fondenes virksomhet. Det vises til Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) s. 71.

       Departementet vil vurdere å gi nærmere regler om kontoføring og kontoutskrift med hjemmel i § 1-4 annet ledd.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at departementet vil vurdere å gi nærmere regler om kontoføring og kontoutskrift med hjemmel i § 1-4 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener at det med hjemmel i § 1-4 annet ledd bør utarbeides forskrift som omhandler informasjon fra fondet til andelseierne om fondets virksomhet samt kontoføring og kontoutskrift.

2.3.4 Utenlandske forvaltningsselskaper / investeringsforetaks virksomhet i Norge

Stiftelse av forvaltningsselskap

       Etter departementets vurdering er aksjefondlovens krav om norske statsborgerskap og bostedkrav ved stiftelse av forvaltningsselskap i Norge, jf. § 2-4 første ledd, ikke forenlig med EØS-avtalens generelle forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, jf. art. 4 og reglene om fri etableringsrett, jf. artiklene 31 flg.

       Tilsvarende krav gjaldt for stiftelse av spare- og forretningsbanker, jf. lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker (sparebankloven) § 2 og lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker (forretningsbankloven) § 4 , inntil bestemmelsene ble endret ved lov 4. desember 1992 nr. 123. Det vises til forarbeidene til lovendringen, jf Ot.prp. nr. 85 (1991-1992) s. 10 flg. Bestemmelsene er endret slik at det i utgangspunktet stilles krav om statsborgerskap og bosted i et EØS-land. Det er gitt hjemmel til å dispensere. Departementet foreslår en endring av aksjefondloven § 2-4 første ledd etter mønster av sparebankloven § 2 og forretningsbankloven § 4. Det vises til lovutkastet § 2-4 første ledd.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, støtter forslaget om at kravet om norsk statsborgerskap og bosted for å stifte forvaltningsselskap i Norge endres til krav om statsborgerskap og bosted i EØS-land. Komiteen viser til at også gjeldende lov tillater kjøp og salg av andeler av utenlandske aksjefondsandeler i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine generelle merknader foran og går imot den foreslåtte EØS-tilpasningen i § 2-4 første ledd.

Eierbegrensning

       Norge er i EØS-avtalen gitt en overgangsordning frem til 1. januar 1995 for å avvikle nåværende regler som begrenser direkte investeringer. Det vises til særskilt vedlegg nr. 1 til St.prp. nr. 100 (1991-1992) s. 342. Med direkte investeringer forstås bl.a. investeringer i form av etablering eller aksjekjøp med henblikk på å opprette varige økonomiske forbindelser. På bakgrunn av overgangsordningen fremmes det ikke forslag om å oppheve aksjefondloven § 2-4 annet og tredje ledd på nåværende tidspunkt. Departementet viser til at tilsvarende endringer foreløpig heller ikke er foretatt for finansinstitusjoners vedkommende.

       Departementet foreslår en endring av § 2-4 tredje ledd, slik at norsk forsikringsselskap som er datterselskap av utenlandsk finansinstitusjon, i samme utstrekning som norsk bank som er datterselskap av utenlandsk finansinstitusjon, gis adgang til å eie et forvaltningsselskap 100 %. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 innebar tidligere at et forsikringsselskap kunne eie inntil 30 % av aksjene i et forvaltningsselskap. §-2 ble endret ved lov 15. juni 1990 nr. 19. Etter endringen er det ingen begrensning i forsikringsselskapers adgang til å eie foretak som forvalter aksjefond. Departementet finner derfor grunn til å likestille norske forsikringsselskaper som er datterselskap av utenlandske finansinstitusjoner med norske banker som er datterselskap av utenlandske finansinstitusjoner i relasjon til aksjefondloven § 2-4 annet ledd. Det vises til ny § 2-4 tredje ledd i lovutkastet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i forslaget om at norsk forsikringsselskap som er datterselskap av utenlandsk finansinstitusjon, gis adgang til å eie et forvaltningsselskap 100 %. Flertallet viser til at forsikringsselskap etter dette får samme rett som banker allerede har etter gjeldende rett. Flertallet har merket seg at Regjeringen nå ikke fremmer forslag om å oppheve aksjefondsloven § 2-4 annet og tredje ledd som begrenser utlendingers eierandeler.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse ønsker ikke å utvide kretsen av utenlandske eiere av forvaltningsselskaper, herunder eierskap gjennom norske datterselskap, og går derfor imot den foreslåtte endringen av § 2-4 tredje ledd.

Adgangen til å tilby verdipapirfondsandeler i det norske markedet

       Etter departementets vurdering vil det etter EØS-avtalens ikrafttredelse ikke lenger være anledning til å begrense adgangen til å innby til tegning av verdipapirfondsandeler til forvaltningsselskaper som av Kredittilsynet er gitt samtykke til å forvalte aksjefond etter lovens § 2-2, jf. § 1-3 annet ledd. Departementet ligger til grunn at EØS-forpliktelsene kan oppfylles ved en generell bestemmelse om at bestemmelsene i § 1-3 første og annet ledd ikke kan gjøre innskrenkninger i adgangen for investeringsforetak etablert i stater innenfor Det europeiske samarbeidsområdet, til å tilby verdipapirfondsandeler i Norge.

       På bakgrunn av at lovforslaget i hovedsak innebærer en tilpasning av aksjefondloven til EØS-regelverk, fremmes det ikke nå forslag som innebærer en videre adgang for investeringsforetak hjemmehørende i stat utenfor EØS, til å tilby verdipapirfondsandeler i det norske markedet. Departementet vil vurdere forholdet til disse investeringsforetaks virksomhet i Norge i forbindelse med den senere opphevelse av eierbegrensningsregelen i gjeldende lov § 2-4.

       Departementet foreslår at nærmere utfyllende regler om investeringsforetaks virksomhet i Norge fastsettes i forskrift. Rdir. 85/611 art. 1 nr. 6 fastsetter i hvilken grad Norge som vertsland kan gi slike regler. Det tilligger vertslandet å regulere områder som ikke er dekket av Rdir. 85/611 . Vertslandet kan dessuten fastsette bestemmelser om nødvendige tiltak til sikring av andelseiernes interesser, herunder om utbetaling til andelseiere, gjenkjøp eller innløsning av innlån og spredning av informasjon som påligger investeringsforetaket.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine generelle merknader foran og går imot den EØS-tilpasningen det legges opp til i forslaget til § 1-3 nytt tredje ledd i aksjefondloven.

2.3.5 Kapitalkrav

       Gjeldende minstekrav til aksjekapital i forvaltningsselskaper er 300.000 kroner, jf. aksjefondlovens § 2-5. Dersom verdien av de aksjefond som selskapet forvalter overstiger 60 mill. kroner, er minstekravet til aksjekapital 600.000 kroner. Kongen kan i særlige tilfeller tillate at et selskap kan ha en lavere aksjekapital. Myndigheten er delegert til Finansdepartementet, jf. kgl. res. 12. juni 1981 nr. 8560. Aksjekapitalen må være fullt innbetalt før virksomheten igangsettes.

       Departementet viser til at de enkelte fonds verdipapirporteføljer er atskilt fra forvaltningsselskapets midler ved at en depotmottaker har hånd om porteføljen. Risikoeksponeringen ligger dermed i fondene og ikke hos forvaltningsselskapet. Dette system skiller et forvaltningsselskaps virksomhet fra både finansinstitusjoners og fondsmeglerforetaks virksomhet. Etter departementets syn er det ikke samme behov for innføring av kapitaldekningskrav for forvaltningsselskaper som for finansinstitusjoner og fondsmeglerforetak.

       Forvaltningsselskaper skal organiseres som aksjeselskaper, men det er i gjeldende aksjefondlov § 2-5 fastsatt særskilte krav til aksjekapital som avviker fra kravet i den alminnelige aksjeloven. Departementet legger til grunn at kravet til aksjekapitalens størrelse fortsatt bør framgå av verdipapirfondsloven.

       Minstekravet til aksjekapital er, som ovenfor nevnt, kr 300.000 eller kr 600.000 ved en forvaltningskapital på mer enn 60 mill. kroner. Bestemmelsen har stått uendret siden 1981.

       Forvaltningsselskapene har siden 1981 hatt en betydelig økning i forvaltningskapitalen. Kredittilsynet har opplyst at selskapene ved utgangen av tredje kvartal 1993 forvaltet 11 mrd. kroner investert i aksjefond og 20 mrd. kroner i obligasjonsfond.

       Departementet foreslår på denne bakgrunn at kravet til aksjekapital for forvaltningsselskaper økes til 1 mill. kroner. Det foreslås at departementet i særlige tilfelle kan samtykke i en lavere aksjekapital, dog ikke under 500.000 kroner.

       Komiteen støtter forslaget om å skjerpe minstekravene til aksjekapital i forvaltningsselskaper til 1 mill. kroner, mens gjeldende lov krever henholdsvis 300.000 eller 600.000 kroner avhengig av verdien av de aksjefond selskapet forvalter.

       Komiteen legger til grunn at dispensasjonsadgangen bare i rene unntakstilfeller kan benyttes.

2.3.6 Depotmottaker

       I gjeldende aksjefondlov § 1-2 defineres depotmottaker som et foretak som oppbevarer verdiene som inngår i et aksjefond og som mottar innbetalinger og forestår utbetalinger for fondets regning.

       Både den gjeldende aksjefondlov og Rdir. 85/611 omtaler depotmottakers rolle bl.a. som å oppbevare et fonds aktiva. Hoveddelen av de verdipapirer som inngår i verdipapirfond hjemmehørende i Norge, er registrert i Verdipapirsentralen. Således vil en stor del av fondets aktiva ikke lenger oppbevares fysisk hos depotmottaker. Departementets lovutkast er utformet i tråd med dette.

       Etter departementets syn kan det ikke uten videre legges til grunn at banker er bedre egnet til å utføre depotmottakerfunksjonen enn andre finansinstitusjoner. Departementet er enig i at oppgaven som depotmottaker ut fra konkurransehensyn ikke bør forbeholdes banker. Lovutkastets § 1-2 er utformet slik at også andre foretak under offentlig tilsyn kan forestå depotmottakerfunksjonen.

       Departementet foreslår at det stilles krav om kun én depotmottaker. Det vises til at dette er i tråd med direktivets hovedregel samt at det ut fra tilsynsmessige hensyn vil være mest oversiktlig med én depotmottaker. Kredittilsynet har opplyst at det pr. 12. november 1993 er to forvaltningsselskaper som er tilknyttet flere depotmottakere. Departementet legger til grunn at det bør fastsettes en overgangsregel for tilpasning til den nye bestemmelsen,

       Rdir. 85/611 art. 7 pålegger depotmottaker plikter, herunder å påse at fondets inntekter benyttes i samsvar med loven eller fondsreglene. På denne bakgrunn foreslår departementet at aksjefondloven § 5-3 endres slik at depotmottaker får en plikt til å bringe spørsmålet om gyldigheten av forvaltningsselskapets instrukser inn for tilsynsmyndigheten. Det vises til lovutkastet § 5-3 annet ledd.

       Komiteen slutter seg til proposisjonen.

2.3.7 Enkelte andre forhold

2.3.7.1 Salg av verdipapirer uten dekning

       Det er i gjeldende aksjefondlov ikke inntatt forbud for forvaltningsselskapet og depotmottaker mot å selge verdipapirer fondet ikke innehar på avtaletidspunktet. Det er lagt til grunn at en fondsmegler ikke kan medvirke til et slikt salg, idet det vil stride mot god meglerskikk, jf. verdipapirhandelloven § 18, jf. § 52.

       Etter departementets syn må direktivets forbud mot salg uten dekning (« uncovered sales ») forstås slik at forvaltningsselskapet plikter å påse at leveringsplikten overfor kjøper er sikret. Departementet antar at det hverken bør være anledning til å selge verdipapirer fondet ikke har dekning for, eller verdipapirer fondet har lånt.

       Departementet foreslår en presisering av ordlyden i forhold til høringsutkastet § 4-9, slik at « selge verdipapirer uten dekning » endres til « selge verdipapirer som fondet ikke eier ». En slik bestemmelse anses å være i tråd med EØS-forpliktelsene, idet det på dette punktet er adgang til å fastsette strengere krav enn det som fremgår av Rdir. 85/611 , jf. art. 1 nr. 7. Det foreslås videre at Kongen kan gjøre unntak fra bestemmelsen. Departementet legger til grunn at unntaksbestemmelsen bør praktiseres restriktivt inntil det eventuelt foretas en generell utredning av de problemstillinger verdipapirlån reiser.

       Komiteen går imot at det skal kunne gjøres unntak fra regelen i § 4-9 første ledd om at forvaltningsselskapet ikke kan selge verdipapirer fondet ikke eier. Komiteen går derfor inn for at ordene « med mindre annet er fastsatt av Kongen » i den aktuelle bestemmelsen strykes. Komiteen viser til forslag under pkt. 7.2. Komiteen har for øvrig ingen merknader.

2.3.7.2 Tillits- og tjenestemenns verdipapirhandel

       Tillits- og tjenestemenn i forvaltningsselskap må ikke for egen regning selge eller kjøpe verdipapirer av fondet, jf. aksjefondloven § 2-9 annet ledd.

       Etter departementets oppfatning ivaretar innsidereglene i verdipapirhandelloven og den foreslåtte regel om ansattes verdipapirhandel til en viss grad ulike hensyn. Etter departementets oppfatning bør imidlertid bestemmelsen avgrenses til ansatte i forvaltningsselskaper på samme måte som verdipapirhandelloven § 22.

       Hovedhensikten med bestemmelsen er å motvirke kortsiktige spekulasjoner som kan gå på bekostning av øvrige andelseiere og aktører i verdipapirmarkedet. De ansatte bør, som ansatte i fondsmeglerforetak, jf. verdipapirhandelloven § 22, ha adgang til å benytte handel med verdipapirer som spareform. I verdipapirhandelloven § 22 er det inntatt en regel om 2-års bindingstid for å motvirke uønsket spekulasjon. Det er dessuten adgang til å gi dispensasjon fra kravet til bindingstid. Departementet er enig med Kredittilsynet i at det vil være behov for å fastsette utfyllende regler til den foreslåtte § 2-9 annet ledd og fremmer forslag i tråd med dette. Departementet forutsetter at en ved fastsettelsen av de nærmere regler tar utgangspunkt i verdipapirhandellovens bestemmelse, og Kredittilsynets praksis når det gjelder håndhevelsen av denne.

       Det følger av lovutkastet § 1-2 at det med verdipapirer skal menes verdipapirer etter verdipapirhandellovens definisjon, jf. verdipapirhandelloven § 1. Etter verdipapirhandelloven § 1 bokstav b) er andel i aksjefond definert som verdipapir. Således vil den foreslåtte bestemmelse i lovutkastet § 2-9 annet ledd omfatte tjenestemenns egen handel med verdipapirfondsandeler. Ettersom det i lovforslaget åpnes for at verdipapirfond kan plassere inntil 5 % av aktiva i verdipapirfondsandeler, legger departementet til grunn at hensynet til å forhindre interessekonflikter mellom tjenestemenns egne plasseringer og plassering av verdipapirfonds aktiva, tilsier at også tjenestemenns handel med verdipapirfondsandeler for egen regning begrenses.

       Komiteen slutter seg til proposisjonen.

2.3.7.3 Taushetsplikt for tillits- og tjenestemenn i forvaltningsselskaper

       Det vises til verdipapirhandelloven § 29, forretningsbankloven § 18, sparebankloven § 21 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-14 som inneholder regler om taushetsplikt for tillits- og tjenestemenn. I gjeldende aksjefondlov finnes ingen tilsvarende regel for tillits- og tjenestemenn i forvaltningsselskaper. Noen slik bestemmelse var heller ikke foreslått i høringsutkastet.

       Etter departementets syn gjør de hensyn som ligger bak bestemmelsene i de nevnte lover, seg i samme grad gjeldende for tillits- og tjenestemenn i forvaltningsselskap. Det foreslås på denne bakgrunn en ny bestemmelse i § 2-9 fjerde ledd. Bestemmelsen tilsvarer verdipapirhandelloven § 29 første punktum.

       Komiteen slutter seg til proposisjonen.

2.3.7.4 Tilsynsmyndighetens godkjennelse av ledelsen i forvaltningsselskaper og depotmottakerforetak

       Etter aksjefondloven § 2-2 kan et forvaltningsselskap ikke uten tilsynsmyndighetens samtykke overta forvaltningen av et aksjefond. Det kreves særskilt samtykke for hvert enkelt fond. Videre skal forvaltningsselskapets vedtekter og eventuelle vedtektsendringer godkjennes av tilsynsmyndigheten, jf. § 2-2 fjerde ledd.

       Departementet viser til at Kredittilsynet kan stille vilkår for samtykke etter aksjefondloven § 2-2 første ledd innenfor alminnelige forvaltningsmessige prinsipper. Det følger av bestemmelsens annet ledd at samtykke skal nektes bl.a. dersom foretaket ikke anses skikket til å ivareta andelseiernes interesser på en forsvarlig måte. Departementet antar at denne bestemmelsen må være tilstrekkelig som grunnlag for Kredittilsynets praksis med hensyn til å godkjenne lederen i forvaltningsselskapet. Departementet anser det likevel hensiktsmessig med en særskilt lovhjemmel og fremmer forslag om å innføre adgang til å fastsette nærmere regler for godkjennelse av ledelsen i forvaltningsselskap og depotmottakerforetak. Det vises til lovutkastet § 2-2 nytt sjette ledd og § 5-1 annet ledd nytt annet punktum.

       Komiteen slutter seg til proposisjonen.