Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i:

-	lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd

-	lov av 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner

-	lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner

-	lov av 28. mars 1968 nr. 2 om tillegg til krigspensjoneringslovene

-	lov av 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser fra folketrygden

-	lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten

-	lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden

-	lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre

-	lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til avtalefestet pensjon

-	midlertidig lov av 14. juni 1991 nr. 32 om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden (oppheves)

-	lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven)

-	lov av 11. juni 1993 nr. 84 om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover.

       Forslagene er i det alt vesentlige knyttet til budsjettet for 1994, og innebærer dels innstramminger, dels utvidelser av ytelser.

       Forslagene gjelder:

1.	Trygderettslig likestilling av visse grupper samboerpar med ektepar. Folketrygdloven § 18-15 (ny).

2.	Økning av særtilleggssatsen for minstepensjonistektepar. Særtilleggsloven § 2.

3.	Endringer i inngangsvilkårene for uføre- og etterlatteytelser. Folketrygdloven § 7-2, § 7-3, § 8-1, § 10-1, § 10-11, § 11-5 og § 11-9.

4.	Inntektsgrunnlaget ved inntektsprøving av forsørgingstillegg til folketrygdytelser. Folketrygdloven § 7-8 A nr. 2.

5.	Tiltak for å sikre korrekt trygdeytelse - Forenklet avregnings- og trekkordning. Folketrygdloven § 15-9 (ny).

6.	Klargjøring av kravet til arbeidsuførhet som vilkår for attføringspenger under behandling (rehabiliteringspenger). Lov av 11. juni 1993 nr. 84 om endringer i folketrygdloven og i visse andre lover § 5A-5.

7.	Avvikling av ordningen med lån til igangsetting av egen virksomhet i folketrygden. Lov av 11. juni nr. 84 om endringer i folketrygdloven og i visse andre lover § 5B-8 første ledd.

8.	Fastsetting av bidrag med tilbakevirkende kraft. Barneloven § 57 tredje ledd, jf. § 55 og § 60.

9.	Utvidet adgang for bidragsfogdene til å fastsette midlertidige bidrag. Barneloven § 59.

10.	Endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd.

11.	Presisering av fylkesarbeidskontoret som ankemotpart i saker om yrkesrettet attføring. Lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten § 11 nr. 2.

12.	Delegasjon av avgjørelsesmyndighet i saker om krigspensjonering. Lovene om krigspensjonering av 1946 og tilleggslov av 1968.

13.	Arbeidsgivers premie og egenandel til avtalefestet pensjon som tvangsgrunnlag for utlegg. Lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til avtalefestet pensjon § 4.

14.	Opphevelse av midlertidig lov av 14. juni 1991 nr. 32 om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden.

15.	Retting av inkurie i folketrygdloven § 6-7 om omsorgspoeng.

1.  Trygderettslig likestilling av visse grupper samboerpar med ektepar

       Forslaget innebærer en oppfølging av det som ble varslet i Revidert nasjonalbudsjett 1993 om trygde- og skattemessig likebehandling av pensjonistektepar og samboende pensjonister.

       Departementet foreslår at personer som bor sammen og som tidligere har vært gift med hverandre eller har/har hatt felles barn - i proposisjonen betegnet som samboerpar - trygderettslig skal likestilles med ektepar. Dette tilsvarer ordningen i Sverige. Forslaget innebærer at den aktuelle gruppen samboerpar får lavere grunnpensjon, men på den andre siden får de rett til etterlattefordeler og andre ytelser på grunn av forsørgelse.

       Nyordningen foreslås gjort gjeldende for nye tilfelle etter 31. desember 1993, slik at samboerpar hvor begge allerede er innvilget pensjon som enslige, ikke skal omfattes av ordningen. Disse får således beholde grunnpensjonen uendret, men får på den andre siden ikke rett til etterlattefordeler.

       Det redegjøres i proposisjonen for gjeldende rett.

       Folketrygdloven inneholder dels bestemmelser som medfører at ekteskap gir gunstigere ytelser enn ugift samliv, dels regler som favoriserer enslige og samboere.

       Det påpekes at ordninger som er til ugunst for ektepar sammenlignet med enslige og samboere, er:

-	Lavere grunnpensjon

-	Bortfall av etterlattepensjon når gjenlevende ektefelle inngår nytt ekteskap

       Det påpekes videre at ordninger som er til gunst for ektepar er:

Ektefelletillegg

-	Etterlattepensjon

-	Avledet «arvet» tilleggspensjon/egen pensjon

-	Overgangsstønad og utdanningsstønad

-	Særfordeler ved yrkesskade

-	Trygdedekning under institusjonsopphold

-	Gravferdshjelp

-	Folketrygdens omfang - trygdedekning gjennom ekteskap

       Proposisjonen redegjør for tidligere behandling av spørsmålet om trygdemessig likebehandling av samboere med ektepar i St.meld. nr. 12 (1988-1989) Folketrygdens økonomi og pensjonssystem (jf. Innst.S.nr.200 (1988-1989)) og de siste års budsjettbehandlinger, og senest i Revidert nasjonalbudsjett 1993 der det ble skissert ulike modeller for å oppnå likebehandling av samboende pensjonister og pensjonistektepar.

       På bakgrunn av Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett 1993 foreslår departementet at det innføres en ny ordning etter « svensk modell ».

       Departementet foreslår at det tas inn en generell bestemmelse i folketrygdloven § 18-15 (ny) som både definerer og likestiller den aktuelle gruppen samboerpar med ektepar i forhold til folketrygdlovens bestemmelser.

       Etter § 18-15 vil de aktuelle samboerne få rett til etterlattepensjon. Dette medfører at lov av 6. juli 1957 om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 22 nr. 3 må endres slik at samboere med etterlattepensjon får samordnet grunnpensjonen etter de samme bestemmelser som gjelder for enker og enkemenn.

       Muligheten til å « arve » tilleggspensjon etter folketrygdloven § 7-4 og § 8-6, for samboerpar, tilsier en språklig endring i samordningsloven § 23 nr. 2 annet ledd første punktum. Ordlyden « to personer som er gift med hverandre, og en av dem dør, ... » foreslås erstattet med « to personer, jf. folketrygdloven § 7-4 og § 8-6, ... . ».

       På usikkert grunnlag anslås en langsiktig innsparing av forslaget på om lag 300 mill. kroner. Førsteårseffekten antas å bli vesentlig lavere, trolig i størrelse 7 mill. kroner. Den langsiktige innsparingen vil dekke merutgiftene som følge av forsørgelse- og etterlatte-fordeler for nevnte gruppe samboerpar.

       Omleggingen vil medføre merarbeid for trygdeetaten, spesielt i innføringsfasen.

       I brev av 3. desember 1993 til sosialkomiteen skriver Sosial- og helsedepartementet følgende:

« Det vises til møtet i sosialkomiteen den 1. desember 1993, hvor bl.a. spørsmål om melding av samboerskap ble nevnt.

I Ot.prp. nr. 4 (1993-1994) foreslås i lovutkastet ny § 18-15 nr. 2, lovhjemmel for forskrifter om melding og registrering av samboerpar. Se nærmere punkt 1.4 i proposisjonen.

Etter en nærmere vurdering er Rikstrygdeverket og departementet kommet til at det ikke er nødvendig med spesielle forskrifter. Den vanlige opplysningsplikten i gjeldende § 14-2 nr. 2, anses tilstrekkelig. Pensjonister med meldeplikt kan nevnes direkte i lovbestemmelsen.

På denne bakgrunn vil departementet be komiteen om å erstatte tidligere utkast til § 18-15 nr. 2 med følgende:

§ 18-15 nr. 2 skal lyde:

Samboere som nevnt i nr. 1 plikter å gi opplysninger og meldinger etter bestemmelsene i § 14-2 nr. 2 annet ledd.

En samboer som nevnt i nr. 1 plikter å gi trygdekontoret melding om samboerskapet, dersom vedkommende mottar pensjon eller overgangsstønad fra folketrygden eller avtalefestet pensjon med statstilskott.

En person som søker pensjon fra folketrygden må i dag på søknadsskjemaet opplyse om sivilstand. Fra 1994 vil dette også gjelde samboerskap som nevnt.

Personer som allerede mottar pensjon - men inngår samboerskap som nevnt i 1994 og senere - vil få orientering om sin meldeplikt om endret sivilstatus, samtidig med de årlige informasjoner om grunnbeløpsendring.

Når en pensjonist melder fra om den aktuelle typen samboerskap, blir dette registrert i det sentrale folketrygdsystem (register over alle med pensjon fra folketrygden). Trygdeetaten vil også kunne registrere samboende pensjonister som ikke selv melder fra. Paret vil i så fall først få varsel og adgang til å uttale seg før avgjørelsen får trygdemessige konsekvenser. Avgjørelsen vil kunne påankes på vanlig måte. »

Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til B.innst.S.nr.11 (1993-1994), hvor et flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, støttet forslaget om endringer i pensjonsreglene m.v. til samboende pensjonister som innebærer at samboende som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn, får tilsvarende grunnpensjon og ytelser (etterlattepensjon m.v.) som ektepar.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at bakgrunnen for forslaget er ønsket om å fjerne diskrimineringen av gifte pensjonister i forhold til samboendes pensjonsnivå. Disse medlemmer vil på det nåværende tidspunkt innskrenke seg til å lovfeste at samboende pensjonister som har vært gift og/eller har/har hatt felles barn, ikke skal ha høyere grunnpensjon enn gifte pensjonister.

       Komiteen merker seg at det foreslås tatt inn en generell bestemmelse i folketrygdloven § 18-15 (ny) som både definerer og likestiller den aktuelle gruppen samboerpar med ektepar i forhold til folketrygdlovens bestemmelser.

       Komiteen merker seg videre at ordningen er ment å gjelde for nye tilfeller etter 31. desember 1993, slik at samboerpar som begge allerede har pensjon som enslige, ikke vil bli berørt. Komiteen registerer at den langsiktige innsparing ved lavere grunnpensjon vil dekke merutgiftene som følge av forsørgelse- og etterlattefordeler for nevnte gruppe samboerpar.

       Komiteen mener det er nødvendig å se de trygdemessige forhold mellom gifte og andre grupper samboende i en større sammenheng og ber Regjeringen komme tilbake til dette i den bebudede stortingsmeldingen om velferdsordningene.

       Komiteen vil også rette oppmerksomheten mot at en gjennomgang av levekårsutviklingen for de reelt enslige pensjonistene er en viktig side av en helhetlig vurdering.

       Komiteen har for øvrig merket seg departementets brev av 3. desember 1993 og gir sin tilslutning til de endringer som der foreslås.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil peke på at ekteskapet er en mer stabil samlivsform enn samboerskap. Ekteskapet bør derfor ikke minst av hensyn til barna prioriteres gjennom lovverket også når det gjelder trygderettigheter. Den svenske modellen innebærer full trygdemessig likestilling mellom gifte og samboere som har/har hatt felles barn og/eller har vært gift med hverandre.

       Disse medlemmer er skeptiske til en trygdemessig likestilling mellom disse samboerne og gifte, men vil ikke avvise at det kan være behov for å drøfte en bedre sikring av flere grupper stabile samboere. Disse medlemmer mener dette bør vurderes i en større sammenheng og ber Regjeringen komme tilbake til dette i den bebudede stortingsmeldingen om velferdsordningene.

       Disse medlemmer er uenige i at samboere skal kunne motta etterlattepensjon, og vil som en konsekvens av dette stemme imot Regjeringens forslag til § 22 nr. 3 nytt andre punktum i samordningsloven.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på at ekteskapet er en mer stabil samlivsform enn samboerskap. Ekteskapet bør derfor ikke minst av hensyn til barna prioriteres gjennom lovverket. Den svenske modellen innebærer full trygdemessig likestilling mellom gifte og samboere som har/har hatt felles barn og/eller har vært gift med hverandre. Disse medlemmer vil videre peke på at den foreslåtte endring vil medvirke til at det ikke lenger vil være mer økonomisk lønnsomt å være samboende pensjonister enn å forbli gifte. Disse medlemmer mener at lovendringen for de begrensede grupper den skal omhandle, er et skritt i riktig retning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

« Lov om folketrygd. § 7-2, nr. 3 nytt tredje ledd skal lyde:

       Bestemmelser for ektefeller i annet ledd gjelder tilsvarende for samboerpar som nevnt i § 18-15 nr. 1. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

« Lov om folketrygd ny § 18-15 nr. 1 skal lyde:

1.	Som samboerpar anses to ugifte personer som lever sammen dersom paret

a)	har/har hatt felles barn, eller

b)	tidligere har vært gift med hverandre

Som samboerpar etter første ledd regnes to personer som bor i samme leilighet eller hus, selv om de bor i hver sin del av leiligheten/huset eller bor sammen på grunn av boligproblemer. Dersom personene bor i hver sin leilighet i samme boligblokk/leiegård med mer enn fire boenheter, kan det likevel gjøres unntak. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt. Det er det faktiske boforholdet som er avgjørende, ikke bare hvor personene er registrert i folkeregisteret. »

« Ikrafttredelse og overgangsregler:

3.	Folketrygdloven § 18-15 (ny) og endringene i folketrygdloven § 7-2 nr. 3 trer i kraft 1. januar 1994. Endringene gjelder ikke når begge samboerne er innvilget pensjon som enslige før 1. januar 1994 og samboerskapet ble etablert før dette tidspunkt.»

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til B.innst.S.nr.I (1993-1994) der Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som senest med virkning fra 1. mai 1994 vil gi hver ektefelle en grunnpensjon på 80 % av grunnbeløpet i folketrygden. Senest i løpet av 1998 skal hver ektefelles grunnbeløp utgjøre et helt grunnbeløp ».

       Forslaget ble dessverre ikke vedtatt.

       Dette medlem mener det er viktig å få slutt på forskjellsbehandling av gifte pensjonister i forhold til samboende. Den ordning som velges, må føre til at ingen samboende pensjonister skal ha rett på høyere pensjonsytelser enn gifte.

       Dette medlem viser til at den svenske modellen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar rettferdighetshensynet. Med de lovendringer som foreslås både vedrørende skatt og trygd, vil fortsatt de fleste samboende pensjonister ha rett på høyere pensjonsytelser og bedre skatteordninger enn gifte pensjonister. Den svenske modellen retter derfor ikke opp uretten.

       Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti primært ønsker å heve ekteparpensjonen slik at den blir lik med hva samboere i samme situasjon har krav på. Kristelig Folkeparti er imidlertid villig til å drøfte andre løsninger for å skape rettferdighet for gifte pensjonister. Hovedsaken er at ikke samboere lovmessig skal ha rett på høyere ytelser enn ektepar.

       Dette medlem mener det er utilstrekkelig bare å gjøre lovendringene gjeldende for samboere som har/har hatt felles barn og/eller som har vært gift med hverandre tidligere. For å skape lovmessig rettferdighet for gifte pensjonister går derfor dette medlem inn for at ingen samboende pensjonistpar skal ha rett på høyere pensjonsytelser eller bedre skatteordninger enn gifte pensjonistpar. Det fremmes forslag i samsvar med dette.

       Dette medlem vil ellers gå imot å gi samboere rettigheter som i dag er forbeholdt gifte.

       Dette medlem vil samtidig som et første skritt for å gi ektefeller samme pensjon som samboere har i dag, fremme forslag om å heve ektefellers grunnpensjon fra 75 til 80 % av grunnbeløpet. I løpet av fem år vil Kristelig Folkeparti at grunnpensjonen skal bli lik for alle. Det fremmes også forslag om likt særtillegg for alle minstepensjonister.

       Dette medlem mener de foreslåtte lovendringer også må gjelde for samboere som allerede er pensjonister og fremmer forslag i samsvar med dette.

       Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I lov om folketrygd. § 7-2, nr. 3 annet ledd andre punktum erstattes tallet « 75 » med tallet « 80 ». »

« Lov om folketrygd ny § 18-15 skal lyde:

1.	Som samboerpar anses to ugifte personer som lever sammen dersom paret

a)	har/har hatt felles barn,

b)	tidligere har vært gift med hverandre, eller

c)	har bodd sammen i minst ett år.

Som samboerpar etter første ledd regnes to personer som bor i samme leilighet eller hus, selv om de bor i hver sin del av leiligheten/huset eller bor sammen på grunn av boligproblemer. Dersom personene bor i hver sin leilighet i samme boligblokk/leiegård med mer enn fire boenheter, kan det likevel gjøres unntak. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt. Det er det faktiske boforholdet som er avgjørende, ikke bare hvor personene er registrert i folkeregisteret. »

« Ikrafttredelse og overgangsregler

3.	Folketrygdloven § 18-15 (ny) og endringene i folketrygdloven § 7-2 nr. 3 trer i kraft 1. januar 1994. Endringene gjelder også når begge samboerne er innvilget pensjon som enslige før 1. januar 1994 og samboerskapet ble etablert før dette tidspunkt. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til B.innst.S.nr.11 (1993-1994) der dette medlem fremmet forslag om full likestilling over 2 år mellom pensjonistektepar og samboerpar, hvor grunnpensjonen i 1994 økes til 87,5 % av G og særtillegget med 58,6 % av G, med påfølgende økning i 1995 tilsvarende 100 % av grunnbeløpet og fullt særtillegg.

       Dette medlem fremmer følgende forslag i lov om folketrygd:

       « I lov om folketrygd § 7-2 nr. 3 annet ledd andre punktum erstattes tallet « 75 » med tallet « 87,5 ». »

« Ikrafttredelse og overgangsregler

3.	Endringen i § 7-2 nr. 3 annet ledd trer i kraft 1. januar 1994. »

2.  Økning av særtilleggssatsen for minstepensjonistektepar

       I likhet med forslaget under punkt 1 innebærer dette forslaget en oppfølging av det som ble varslet i Revidert nasjonalbudsjett 1993 om trygde- og skattemessig likebehandling av pensjonistektepar og samboende pensjonister.

       Regjeringen foreslår at ektefeller med minstepensjon hver skal sikres samme særtillegg som enslige med virkning fra 1. januar 1994. Dette medfører at samlet pensjon for minstepensjonistektepar øker med kr 4.272 fra kr 96.816 til kr 101.088 (G = 37.300 kroner).

       Tilsvarende økning foreslås i særtillegg for minstepensjonist som forsørger ektefelle over 60 år.

       Forslaget medfører også at friinntekten for inntektsprøving av ektefelletillegg - som utgjør minstepensjon for ektepar + 0,2 av grunnbeløpet - øker fra kr 106.141 til kr 110.413.

       Merutgiften som følge av økt særtillegg for den aktuelle gruppen anslås til i underkant av 60 mill. kroner. Merutgiften ved å gi minstepensjonist som forsørger ektefelle over 60 år samme beløp i særtillegg som minstepensjonistektepar, anslås til 6 mill. kroner. Videre vil friinntekter for inntektsprøving av forsørgingstillegg bli noe hevet. Totalt sett anslås merutgiftene til 70 mill. kroner.

       Endringene i særtilleggssatsene krever omregning av pensjonsytelser og vil derfor medføre noe merarbeid for trygdeetaten i gjennomføringsfasen.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til B.innst.S.nr.11 (1993-1994), hvor et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, støttet forslaget om lik sats for særtillegget som ytes alle minstepensjonister, uavhengig av om de er gift, samboende eller enslige. Komiteen merker seg at særtilleggssatsen for gifte minstepensjonistpar foreslås hevet til samme nivå som for enslige (og samboere) med virkning fra 1. januar 1994, og at tilsvarende økning også vil gjelde særtillegg for minstepensjonist som forsørger ektefelle over 60 år. Komiteen registrerer at totale merutgifter ved endringene beskrevet i proposisjonen anslås til 70 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under punkt 1 om likestilling av samboere og ektepar. For å følge dette opp med hensyn til særtillegg, vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Lov om særtillegg til ytelser fra folketrygden § 2 - tilføyelse til proposisjonens forslag til nytt tredje ledd - skal lyde:

       Bestemmelser for ektefeller i dette ledd gjelder tilsvarende for samboerpar som nevnt i folketrygdloven § 18-15. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader i B.innst.S.nr.11 (1993-1994) der Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om full likestilling mellom samboende og gifte minstepensjonister over en toårs-periode ved at særtilleggssatsen for gifte minstepensjonistektepar økes til 171 % av G. Dette forslaget ble nedstemt av Stortinget.

       Dette medlem vil minne om at særtilleggsloven § 2 i dag gir adgang for Stortinget til å fastsette særskilte satser for særtillegget til pensjonistektepar. Sosialistisk Venstrepartis opplegg krever derfor ingen lovendring. Dette medlem vil derfor stemme imot Regjeringens forslag til endring av særtilleggslovens § 2.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti tidligere har fremmet forslag i Stortinget om likt særtillegg til alle minstepensjonister. Dette er også et ledd i arbeidet for å få slutt på dagens forskjellsbehandling av gifte pensjonister i forhold til samboere.

       Dette medlem kan ikke slutte seg til Regjeringens forslag som innebærer at bare pensjonister der begge er minstepensjonister, skal få likt særtillegg med samboere. Det fremmes derfor forslag om at særtillegget bare skal ha en ordinær sats som er lik for alle.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Lov om særtillegg til ytelser fra folketrygden § 2 første ledd skal lyde:

       Stortinget fastsetter særtillegget i prosent av folketrygdens grunnbeløp. Det fastsettes en ordinær sats som skal være lik for alle. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser også på dette punkt til sine merknader i B.innst.S.nr.11 (1993-1994). Fremskrittspartiets forslag til opptrapping av særtillegget kan gjennomføres med nåværende særtilleggslov. Dette medlem vil derfor stemme imot Regjeringens forslag til endring av særtilleggslovens § 2.

3.  Endringer i inngangsvilkårene for uføre- og etterlatteytelser

       Det foreslås en forlengelse av kravet om trygdetilknytning fram til uførheten eller dødsfallet for rett til uførepensjon, etterlattepensjon og barnepensjon. Kravet er nå tilknytning til folketrygden i det siste året fram til stønadstilfellet, mens man etter endringsforslaget må ha slik tilknytning i de 3 siste årene.

       Samtidig foreslås opphevet tilsvarende krav for grunn- og hjelpestønad ved uførhet og nedkomststønad, stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad til etterlatte. Disse stønadene vil etter endringsforslaget kunne tilstås umiddelbart ved ankomst til riket, forutsatt at vedkommende er medlem av folketrygden.

       Det redegjøres i proposisjonen nærmere for gjeldende retts krav til forutgående medlemskap i folketrygden og til opphold i riket. Videre gis det en orientering om kvalifiseringsperiodene for uførepensjon i enkelte andre land, og det påpekes at den foreslåtte endring vil bringe tilgjengeligheten av pensjonsytelsene mer på linje med andre land.

       Forslagene til endringer i inngangsvilkårene for uføre- og etterlatteytelser medfører en rekke endringer i folketrygdloven § 8-1, § 10-1 og § 10-11. Det påpekes at forslaget til en endret formulering av det tidligere oppholdsvilkåret i tillegg bør følges opp med endringer i § 7-2, § 7-3, § 11-5 nr. 1 og § 11-9 nr. 3.

       Lovendringene foreslås å tre i kraft 1. januar 1994. Det foreslås ulike overgangsordninger.

       Forslagene vil ikke ha nevneverdige administrative konsekvenser, idet de gjelder et fåtall personer pr. år.

       Forlengelsen av kvalifiseringsperioden for uføre- og etterlatte er anslått å gi en utgiftsreduksjon på 3,5 mill. kroner første år. Akkumulert virkning antas å ville utgjøre et betydelig høyere beløp - anslagsvis opp mot 50 mill. kroner etter 10 år. Fjerning av karenstiden for grunn- og hjelpestønad m.v. anslås å gi en årlig merutgift på 5,4 mill. kroner.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg at det foreslås enkelte justeringer i pensjonsregler m.v. for personer med utenlandsopphold for å tilpasse folketrygdens ytelser bedre til en situasjon med økt internasjonalt samkvem. Det er ved tidligere framlegg til Stortinget pekt på at de norske inngangsvilkårene for pensjoner er gunstige for så vidt gjelder kravet om trygdetilknytning. Flertallet merker seg at inngangsvilkårene for uføre-, etterlatte- og barnepensjon foreslås endret slik at man må ha vært medlem av folketrygden i de siste tre år (mot ett år i dag) fram til uførheten eller dødsfallet inntreffer.

       Flertallet merker seg videre at bestemmelsen om ventetid på ett år i Norge for å kunne få grunn- og hjelpestønad ved uførhet og nedkomststønad, stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad for etterlatte foreslås opphevet. Flertallet vil peke på at disse ytelsene dekker behov som ikke vil bli dekket gjennom ytelser fra andre land. Særlig når det gjelder utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn for etterlatte, synes karenstid lite hensiktsmessig, idet ytelsene tar sikte på å legge forholdene til rette for kvalifisering til og deltakelse i arbeidslivet. Flertallet har merket seg at de økonomiske konsekvensene er innarbeidet i budsjettet for 1994.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til B.innst.S.nr.11 (1993-1994) der disse medlemmer har gått inn for at utdanningsstønaden på sikt bør avvikles. Etter disse medlemmers syn vil det derfor etter hvert ikke være behov for denne bestemmelsen hva utdanningsstønad angår.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til den omfattende avtalen Norge har inngått med EF for å realisere fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. De foreslåtte endringene er en nødvendig tilpasning til denne avtalen.

       Disse medlemmer vil minne om at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot EØS-avtalen da denne var oppe til behandling i Stortinget.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil ikke stramme inn på inngangsvilkårene for uføre- og etterlatteytelser. Dette medlem går derfor imot forslaget om å forlenge kvalifiseringsperioden fra 1 til 3 år.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « I forslagene til lov om folketrygd § 8-1 nr 1, punkt b endres « 3 år » til « 1 år », i § 10-1 nr 1 punkt b endres « 3 år » til « 12 måneder » og i § 10-11 nr 1 første ledd punkt b og c endres « de siste 3 år » til « det siste året ». »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet støtter forslaget i proposisjonen om å øke tidspunktet for inngangsvilkårene til uførhet eller til barnepensjon fra 1 til 3 år.

       Dette medlem støtter imidlertid ikke forslaget om å fjerne karenstiden på 1 år for å kunne få grunn- og hjelpestønad ved uførhet og nedkomststønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad for etterlatte. Dette medlem vil derfor stemme imot den foreslåtte opphevelse av karenstiden på 1 år for disse ytelsene.

4.  Inntektsgrunnlaget ved inntektsprøving av forsørgingstillegg til folketrygdytelser

       Det foreslås at utenlandske pensjonsytelser m.v. i motsetning til i dag skal kunne trekkes inn i inntektsgrunnlaget ved inntektsprøvingen av forsørgingstillegg etter folketrygdloven § 7-8 A nr. 2. Dette kan gjøres ved tilføyelse av en ny bokstav e i bestemmelsens første ledd om at utenlandske pensjoner tilsvarende ytelsene nevnt i bokstavene a til c kan trekkes inn.

       Av hensyn til den administrative forberedelsen foreslås endringen å tre i kraft 1. april 1994 og gitt virkning for tilfelle der forsørgingstillegg tilstås tidligst fra nevnte dato.

       Endringen vil medføre et visst merarbeid administrativt i tilknytning til omarbeiding av blanketter m.v. for å gi plass for opplysninger om utenlandsk pensjonsinntekt.

       Det er på usikkert grunnlag anslått at endringen vil føre til en reduksjon i folketrygdens utgifter på 12 mill. kroner i 1994.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det i dag ved inntektsprøving av forsørgingstillegg bare tas hensyn til inntekt i Norge og arbeidsinntekt i utlandet. Komiteen merker seg at inntektsgrunnlaget for personer med utenlandsk inntekt foreslås utvidet til også å omfatte utenlandske pensjonsytelser m.v., tilsvarende samme typer inntekt som i Norge.

       Komiteen registrerer at en ved EØS-avtalens ikrafttredelse vil få et administrativt samarbeid med trygdemyndighetene i de mest aktuelle europeiske land og slik bedre kontrollmulighetene, noe som har vært pekt på som problematisk ved tidligere drøfting av et utvidet inntektsgrunnlag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Regjeringens forslag er en nødvendig tilpasning til EØS-avtalen som stortingsflertallet har vedtatt, og tar dette til etterretning.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 77 (1989-1990) der Regjeringen fremmet forslag om inntektsprøving av forsørgingstillegg.

       Dette medlem viser i den forbindelse til at Sosialistisk Venstreparti i Innst.O.nr.11 (1990-1991) gikk imot en slik endring.

5.  Tiltak for å sikre korrekt trygdeytelse - forenklet avregnings- og trekkordning

       Under dette punktet følger departementet opp forslag i Revidert nasjonalbudsjett 1993 om skjerpede rutiner for egenopplysninger m.v. for å sikre korrekte trygdeytelser. Det foreslås en forenklet avregnings- og trekkordning (tilbakebetalingsordning) for tilfeller der det er utbetalt for mye i trygdeytelser på grunn av manglende opplysninger fra stønadsmottaker.

       Det redegjøres i proposisjonen for dagens kontrollrutiner, for henholdsvis alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon stønad til enslige forsørgere og forsørgingstillegg.

       Etter departementets oppfatning vil en forenklet avregnings- og trekkordning bli betydelig enklere å informere om, og ordningen vil være mer påregnelig og forutsigbar, enn dagens bestemmelse i folketrygdlovens § 15-8. Det understrekes at det er viktig at stønadsmottakere er klar over at inntektsavhengige ytelser som utbetales med for høye beløp, må betales tilbake når trygdekontoret ikke holdes à jour med inntektsøkning.

       Den forenklede avregnings- og trekkordningen foreslås begrenset til avvik på mer enn 10 % av den inntekt som er forutsatt ved fastsettelse av trygdeytelsen, og det månedlige trekket i framtidig ytelser begrenses til 10 % av denne ytelsen.

       Lovteknisk foreslås avregningsordningen innført som en ny § 15-9 med henvisning til de aktuelle inntektsavhengige ytelser.

       Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 1994, og gjelder pensjon som er utbetalt etter denne dato.

       De økonomiske konsekvenser ved en slik forenklet avregnings- og trekkordning anslås til 50 mill. kroner i mindreutgifter i innføringsåret samlet for de inntektsavhengige ytelser. På sikt antas beløpet å bli betydelig høyere når ordningen kommer i system.

       Ordningen vil innebære merarbeid for trygdeetaten.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at endringene er omhandlet i St.prp. nr. 1 (1993-1994) Folketrygdens utgifter og inntekter som en oppfølging av forslag i Revidert nasjonalbudsjett 1993. Komiteen vil peke på at det er viktig for rettssikkerheten og tilliten til folketrygden at trygdeutbetalingene er korrekte. Her er informasjon til trygdemottakeren viktig, både om rettigheter og plikter. Komiteen merker seg at det som grunnlag for avkorting av trygdestønader i forhold til øvrig inntektsgrunnlag foreslås skjerpede rutiner for egenopplysninger. Videre at det foreslås en forenklet avregnings- og trekkordning.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at sosial- og trygdeforskere gjennom flere år har vært bekymret for et underforbruk av offentlige stønadsordninger. Dette skyldes i hovedsak at informasjonen har vært for lite målrettet overfor de minst ressurssterke i samfunnet.

       Dette medlem mener at det i en trygdepolitisk debatt er like viktig å fokusere på et antatt underforbruk av trygdeordninger som det å sette søkelyset på et antatt overforbruk.

       Dette medlem ser videre nødvendigheten av å ha en kritisk holdning til ulike kontrolltiltak ut fra et personvernhensyn. Tiltak utover egenopplysning må derfor forelegges Stortinget for nøye gjennomgang og debatt. Selv om en i god hensikt ønsker å avdekke trygdemisbruk, er det viktig at en ikke tilsidesetter grunnleggende personvern- og rettssikkerhets-hensyn.

6.  Klargjøring av kravet til arbeidsuførhet som vilkår for attføringspenger under behandling (rehabiliteringspenger)

       Det foreslås en klargjøring av kravet til arbeidsuførhet som vilkår for attføringspenger under behandling. Dette er en lovteknisk oppfølging av attføringsmeldingen og Ot.prp. nr. 39 (1992-1993) .

       For å unngå visse tolkningsproblemer foreslås at kravet om at arbeidsevnen må være nedsatt med minst halvparten, framgår direkte av § 5-5 (§ 5A-5 fra 1/1-94), slik at henvisningen til reglene om uførepensjon bare gjelder selve beregningsreglene. Dette innebærer at reglene for gradering av uførepensjon i forskriftene til § 8-5 fjerde ledd bokstav a ikke kommer til anvendelse på rehabiliteringspenger.

       Når det gjelder attføringspenger i ventetid før uførepensjon kan iverksettes (foreløpig uførestønad fra 1/1-94), skal både de medisinske vilkår og graderingsreglene følge bestemmelsene i kapittel 8 om uførepensjon.

       Siden endringen om attføringspenger under behandling (rehabiliteringspenger) foreslås å tre i kraft 1. januar 1994, foretas presiseringene i lovteksten som blir gjeldende fra dette tidspunkt.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst.S.nr.11 (1992-1993).

       Dette medlem er bekymret for at de lov- og regelendringer som nå foretas, skal redusere mulighetene til attføringspenger under behandling, på en slik måte at dette vil forverre enkeltpersoners livssituasjon.

       På dette grunnlag vil dette medlem gå imot foreslåtte lovendringer.

7.  Avvikling av ordningen med lån til igangsetting av egen virksomhet i folketrygden

       Regjeringen varslet i Ot.prp. nr. 58 (1992-1993) at Kommunal- og arbeidsdepartementet, i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet, ville foreta en gjennomgåelse av gjeldende forskrifter om attføringshjelp som arbeidsmarkedsetaten skal overta, med sikte på forenklinger og eventuell samordning av virkemidler under yrkesrettet attføring med de tiltaksformer arbeidsmarkedsetaten i dag har for yrkeshemmede.

       Som en del av denne gjennomgåelsen foreslås at ordningen med lån til igangsetting av egen virksomhet som er hjemlet i folketrygdloven § 5-3 (§ 5B-8 bokstav d etter endringsloven), avvikles som egen ordning fra 1. januar 1994. I stedet foreslås det at yrkeshemmede blir integrert i etablererstipendordningen som finansieres over statsbudsjettets kap. 2425.

       Rammene for etablererstipendordningen i statsbudsjettet for 1994 (kap. 2425) er foreslått økt med 25 mill. kroner.

       Etter dette vil § 5B-8 bokstav d i lov av 11. juni 1993 nr. 84 om endringer i folketrygdloven m.v. ikke bli aktuell, og bestemmelsen foreslås opphevet.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg Regjeringens forslag til avvikling av ordning hjemlet i folketrygdlovens § 5-3 med sikte på en bedre samordning og forenkling av virkemidler under yrkesrettet attføring.

       Komiteen forutsetter at integreringen av yrkeshemmede i etablererstipendordningen som finansieres over statsbudsjettets kap. 2425, ikke innebærer at yrkeshemmede kommer svekket ut i forhold til dagens ordning.

8.  Fastsetting av bidrag med tilbakevirkende kraft

       Det foreslås endrede regler om virkningene av at bidrag blir satt ned med tilbakevirkende kraft. Det gjelder i dag forskjellige regler alt ettersom bidrag er betalt eller ikke er betalt for denne perioden. Etter forslaget blir det like regler i begge tilfelle.

       Det påpekes at nåværende regler kan gi opphav til meget kompliserte oppgjør mellom bidragspliktige, bidragsberettigede og staten, ikke minst dersom bidraget i perioden det gjelder delvis er betalt. Det er derfor også forutsatt at nedsettelse av bidrag med tilbakevirkning ikke skal være kurant.

       Det foreslås at reglene i barnelovens § 57 endres for tilfeller der bidrag ikke er betalt, slik at private og offentlige krav i den aktuelle perioden fastsettes på nytt under hensyn til den nye bidragssatsen. Dette vil gi de samme resultater som om reduksjonen av bidraget var blitt foretatt allerede ved starten av tilbakevirkningsperioden.

       Endringsforslaget vil forenkle oppgjør som følge av slik nedsettelse, og letter dermed bidragsfogdenes arbeid.

       Den foreslåtte endringen vil innebære økt inndekning, særlig av utgiftene til forskottering. Etter den nye regelen er det toppen av bidragskravet som strykes først, dvs. bidragsberettigedes krav og kravet på refusjon for utbetalt overgangsstønad i bidrag utover forskottet. Det er anslått at forslaget vil gi en reduksjon av nettoutgiftene til forskottering på 15 mill. kroner pr. år.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at nåværende lov er meget gunstig for bidragsberettigede, men tilsvarende ugunstig for staten, og at reglene avviker fra vanlige prinsipper i slike forhold.

       Komiteen mener at lovendringen er riktig, og at den vil forenkle oppgjøret der fastsetting av bidrag gis tilbakevirkende kraft.

       Komiteen er kjent med at den foreslåtte endringen vil innebære økt inndekning for staten i henhold til budsjettet for 1994.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det er foretatt en rekke endringer som har betydning for bidragspliktige og bidragsberettigede, f.eks. har skattereformen betydning for disse gruppene.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig med en samlet gjennomgang av økonomien for bidragspliktige og bidragsberettigede.

       Disse medlemmer mener at dagens ordning der bidrag utover minstebidrag reduserer utbetalt overgangsstønad, må endres, og disse medlemmer vil komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med gjennomgangen av dagens velferdsordninger.

9. Utvidet adgang for bidragsfogdene til å fastsette midlertidig bidrag

       Det foreslås utvidet adgang til å fastsette midlertidig bidrag med henblikk på å unngå opphoping av bidragsrestanser mens en fastsettelsessak er under behandling.

       På grunn av nødvendig saksbehandlingstid og fordi det vil gå noen tid fra samlivsbruddet til kravet om bidragfastsetting blir satt fram, vil det i de fleste saker oppstå bidragsgjeld før innkrevingen kan starte. Det framholdes i proposisjonen at dette er en svært uheldig situasjon både for bidragsberettigede som ikke får bidraget til rett tid, for bidragspliktige som pådrar seg gjeld som kan bli tung å nedbetale, og for det offentlige.

       Problemet med opparbeiding av gjeld i startfasen og med for høyt løpende bidrag kan motvirkes ved at man systematisk fastsetter midlertidig bidrag som gjelder fram til det kan treffes endelig vedtak. Etter barneloven § 59 kan bidragsfogden foreta midlertidig bidragsfastsettelse - uten at partene får anledning til å komme med innvendinger - men bare når det haster å få fastsatt bidraget. Det er usikkert hvordan lovens « hastebegrep » skal defineres, men det antas at gjeldende rett ikke hjemler bruk av midlertidige vedtak som ordinært virkemiddel for å oppnå raskere igangsetting av innkreving.

       Det foreslås på denne bakgrunn at barneloven § 59 endres, slik at bidragsfogden får klar hjemmel for å fastsette bidraget midlertidig uten å vente på partenes syn.

       Det kan være noe uklart i hvilken utstrekning man i dag har hjemmel til å treffe midlertidige vedtak når det er aktuelt å sette ned bidraget. Det foreslås derfor at barneloven § 59 suppleres med et nytt ledd om midlertidige vedtak når løpende bidrag vurderes satt ned.

       En utvidet adgang til midlertidig bidragsfastsettelse antas ikke å føre til nevneverdig administrativt merarbeid.

       Forslaget om pliktmessig midlertidig bidragsfastsettelse vil gi betydelige innsparinger for folketrygden, i tillegg til fordelene bidragsberettigede oppnår ved å få bidraget raskere utbetalt etter framsettelsen av kravet.

       Redusert netto utgift til bidragsforskott som følge av systematisk bruk av midlertidige vedtak er anslått til 33 mill. kroner pr. år.

       De øvrige endringer i barneloven § 59 antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, men innebærer fordeler ved at reglene blir klarere.

Komiteens merknader

       Komiteen mener lovendringen vil gi en mer effektiv innkreving av underholdsbidrag.

       Komiteen har merket seg at dette er et nødvendig ledd i arbeidet for å få nedbygd bidragsgjelden som vokste med om lag 1 mill. kroner daglig. Endringen vil også bedre den økonomiske situasjonen for bidragsmottakerne, samt medvirke til at bidragspliktige unngår å opparbeide seg gjeld i den tiden saken er under behandling.

10.  Endring i tvangsfullbyrdelsesloven

       Det tas opp endringsforslag med sikte blant annet på forbedret innkreving overfor arbeidsgivere som ikke etterkommer pålegg som trekk for bidragsgjeld i lønn eller holder tilbake bidrag trukket i lønn. En slik arbeidsgiver blir ansvarlig for beløpet. Som en generell endring i tvangsfullbyrdelsesloven foreslås det at kravet mot arbeidsgiveren skal være tvangsgrunnlag for utlegg.

       Endringen vil bety en arbeidsbesparelse for innkrevingssentralen for bidrag, idet man fjerner behovet for søksmål for å etablere tvangsgrunnlag overfor arbeidsgiver som har foretatt lønnstrekk for bidrag uten å formidle det videre. Endringen vil gi raskere inndekning av bidragskravet og ventelig også mer innkreving.

       Sosial- og helsedepartementet har imidlertid ikke grunnlag for tallfesting av mulig merinnkreving.

       Tilsvarende virkninger vil oppstå for andre kravhavere som får sine krav dekket gjennom lønnstrekk.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at det i dag er et betydelig problem i saker der arbeidsgiver unnlater å innbetale inntrukne beløp til innkrevingssentralen for bidrag, og at det er behov for en lovendring som motvirker dette.

11.  Presisering av fylkesarbeidskontoret som ankemotpart i saker om yrkesrettet attføring

       Det foreslås en tilføyelse i § 11 nr. 2 fjerde ledd i lov om anke til Trygderetten. I tilføyelsen presiseres at fylkesarbeidskontoret skal være ankemotpart ved anke til Trygderetten over vedtak om yrkesrettet attføring etter folketrygdlovens kapittel 5 B som er truffet av fylkesarbeidskontoret som klageinstans.

       Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 1994.

Komiteens merknader

       Komiteen støtter forslaget i proposisjonen. Komiteen vil understreke at det kun er når arbeidsmarkedsetaten har truffet vedtak, at fylkesarbeidskontoret skal være ankemotpart.

12.  Delegasjon av avgjørelsesmyndighet i saker om krigspensjonering

       Det foreslås at avgjørelser som gjelder avslag på krigspensjon på grunn av landssvik og grovt uverdige forhold m.v., skal delegeres fra departementet til Rikstrygdeverket. Det foreslås at departementet blir klageinstans etter forvaltningsloven.

       Overføres avgjørelsesmyndigheten i disse sakene til Rikstrygdeverket, oppstår spørsmålet om hvem som bør være ankeinstans. Dette kan enten være departementet eller trygderetten. Etter departementets mening bør departementet være klageinstans pga. sin lange praksis på området. Trygderetten er dessuten svært belastet arbeidsmessig.

       Delegasjonen til Rikstrygdeverket bør komme til uttrykk i lovene om krigspensjonering. Det vises til lovutkastet for militærloven § 1 annet ledd og § 2 og § 35, sivilloven § 1 nr. 1 annet ledd og § 1 nr. 2 og nytt nr. 3 og tilleggsloven av 1968 § 2 tredje ledd.

       Det foreslås at endringene skal tre i kraft 1. januar 1994.

       Delegasjonen til Rikstrygdeverket anses ikke å føre til merutgifter for krigspensjoneringen, idet det forutsettes at Rikstrygdeverkets avgjørelser skal være i samsvar med tidligere praksis. Omleggingen vil føre til noe merarbeid for Rikstrygdeverket. Dessuten vil Rikstrygdeverket måtte utarbeide nærmere redegjørelse i saker som klages til departementet.

       Komiteen har ingen merknader.

13.  Arbeidsgivers premie og egenandel til avtalefestet pensjon som tvangsgrunnlag for utlegg

       Ved lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til avtalefestet pensjon, er det etablert en delvis arbeidsgiverfinansiert førtidspensjonsordning i privat sektor. Loven omfatter pensjonsordninger opprettet ved avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere.

       Etter lovens § 5 skal pensjonsordningen ha vedtekter som skal godkjennes av Sosial- og helsedepartementet.

       Næringslivets Hovedorganisasjon og Landsorganisasjonen i Norge har inngått avtale om slik avtalefestet pensjon, og fastsatt vedtekter for denne.

       Partene ønsker å ha et tvangsgrunnlag for skyldig premie/egenandel som kan fremmes direkte for namsmannen uten å gå veien om søksmål. Departementet er enig i at det er behov for en forenklet ordning på dette området.

       På denne bakgrunn foreslås at det bestemmes direkte i tilskottsloven § 4 nytt tredje ledd, at skyldig bidrag skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Bestemmelsen vil gi tvangsgrunnlag også for renter og utenrettslige inndrivingskostnader, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

       Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 1994.

       Komiteen har ingen merknader.

14.  Opphevelse av midlertidig lov av 14. juni 1991 nr. 32 om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden

       Det foreslås en formell opphevelse av midlertidig lov av 14. juni 1991 om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden. Den midlertidige loven ble gitt virkning for ytelser som ble utbetalt for perioden 1. mai 1991 til 30. april 1992, og er således ikke lenger aktuell.

       Det foreslås at opphevelsen trer i kraft straks.

       Komiteen har ingen merknader.

15.  Retting av inkurie i folketrygdlovens § 6-7 om omsorgspoeng

       Folketrygdloven § 6-7 gir pensjonstrygdede personer rett til et årlig pensjonspoengtall (omsorgspoeng) på 3,0 ved omsorg for små barn og ved pleie av eldre, syke og funksjonshemmede. Adgangen til framtidig medregning av pensjonspoeng ble regulert ved lov av 27. november 1992 nr. 120. I denne forbindelse ble også paragrafens nr. 1 første ledd annet punktum og nr. 1 annet ledd opphevet ved en inkurie.

       Før lovendringen gikk det fram av § 6-7 nr. 1 første ledd annet punktum at det med små barn menes barn som ikke har fylt 7 år ved utløpet av året. Videre ble godskriving av pensjonspoeng ved omsorg for små barn etter paragrafens nr. 1 annet ledd knyttet til den som mottok barnetrygd for barnet.

       Det påpekes at definisjonen av små barn og opplysningen om at det er barnetrygdmottaker som skal godskrives omsorgspoeng, er av vesentlig og informativ karakter, og departementet foreslår derfor at dette igjen tas inn i lovteksten.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, støtter forslaget i proposisjonen.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti tidligere har gått inn for og fremmet forslag om at omsorgspoeng skulle kunne ytes til barna ble 10 år. Dette medlem mener fortsatt at foreldre må kunne få omsorgspoeng så lenge og fremmer følgende forslag:

       « Lov om folketrygd § 6-7 nr. 1 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

       Med små barn menes barn som ikke har fylt 10 år ved utløpet av året. »