Et bredere og mer sammensatt risikobilde preger Norges
sikkerhetspolitiske omgivelser. Utfordringene og de potensielle
trusler er mer diffuse enn før og kjennetegnes av glidende
overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom
fred, krise, væpnet konflikt og krig. Samtidig med at gamle
skillelinjer i Europa erstattes av bredere og mer inkluderende løsninger,
har frykten for grenseoverskridende terrorisme skapt en ny internasjonal
dagsorden. Samtidig med at skillet mellom nasjonal og internasjonal
sikkerhet viskes ut, rettes det økt fokus på samfunnssikkerhet. Norsk
sikkerhet må derfor ivaretas både i forhold til usikkerhet,
ustabilitet og uforutsigbarhet på den ene siden, og stadig
bredere og dypere samarbeid og gjensidig avhengighet over landegrensene
på den andre. Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske virkemidler
må tilpasses de nye utfordringer.
At det følger nye typer sikkerhetsutfordringer
med globaliseringen og det grenseløse samfunn, er ingen
ny erkjennelse, og utviklingen de siste årene har til fulle vist
at disse utfordringene er reelle. Også etter de omfattende
terrorangrep på USA i september 2001 som utgjorde et sikkerhetspolitisk
tidsskille, har vestlige statsborgere blitt utsatt for direkte angrep,
for eksempel på Bali i oktober 2002. Det rettes også jevnlig
trusler mot vestlige demokratier, deriblant Norge. Norge er også som
resten av verden utsatt for de økonomiske ringvirkninger
som følger av internasjonal terrorisme, informasjonsangrep
via Internett, spredning av masseødeleggelsesvåpen
og langtrekkende våpensystemer, samt alvorlig internasjonal
kriminalitet, er sikkerhetsutfordringer som illustrerer nødvendigheten av
et globalt perspektiv.
Som følge av endrede sikkerhetspolitiske
omgivelser, gjennomgår Forsvaret omfattende endringer fra å være
et trusseldrevet og personellintensivt invasjonsforsvar under den
kalde krigen til å bli et fleksibelt og kapasitetsdrevet
innsatsforsvar med avgjørende vekt på kvalitet.
Reell forsvarsevne avhenger av styrkenes evne og effekt, ikke gårsdagens
fokus på antall og volum. Helt nye sikkerhetsutfordringer,
kombinert med de teknologiske og konseptuelle revolusjoner på det
militære området, krever at Forsvaret gjennomgår en
militær transformasjon.
Militær transformasjon, som innebærer å endre
form, egenskap, operasjonskonsept og funksjon til militære styrker,
skiller seg fra tidligere omstruktureringer og tilpasninger ved
at evnen til omstilling og nytenkning gjøres til en permanent
del av Forsvarets virksomhet og kapasitet. Spesielt synlig er dette
i NATO, hvor transformasjon har fått et konkret utrykk
gjennom dyptgripende endringer i den integrerte kommandostrukturen. Regjeringen
legger stor vekt på å sikre Forsvarets evne til
transformasjon. En slik evne må gi synlige resultater i
form av nye kapasiteter og en mer strømlinjeformet organisasjon.
Det nye langtidsdokumentet om Forsvarets utvikling for 2005-2008
vil legge avgjørende vekt på dette.
NATO har spilt en aktiv rolle for samlingen
av Europa og for at gamle skillelinjer er erstattet av bredere samarbeidsmønstre.
Samtidig er alliansen omformet for nettopp å kunne spille
en aktiv rolle også i fremtiden. En troverdig evne til å ivareta
alliansens oppgaver krever militære enheter som er godt
trenet, moderne utstyrt og har evne til å operere effektivt
sammen. De må også være raskt tilgjengelige.
Omformingen av alliansen finner sted langs tre akser: den politiske,
den strukturelle og den praktiske.
På det politiske nivået er
omstillingen av alliansen gjort synlig gjennom spesielt to vedtak.
Det første vedtaket, fra mai 2002, om å opprette
NATO-Russland-rådet (NRC), viser at forholdet mellom NATO
og Russland er kommet et betydelig skritt videre. Det andre vedtaket,
om å invitere nye medlemmer til NATO, ble fattet på toppmøtet
i Praha i november 2002. Invitasjonen til syv stater om NATO-medlemskap,
hvorav tre tidligere var en del av Sovjetunionen, er et nytt og avgjørende
skritt mot et Europa der øst/vest-skillet fra den
kalde krigen er blitt borte. De inviterte land, Bulgaria, Estland,
Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia, vil formelt bli
tatt opp som medlemmer under NATOs kommende toppmøte i
mai 2004
Norge vil fortsatt bidra vesentlig til å utvikle ønskede militære
kapasiteter i de inviterte landene gjennom ulike typer støtte-
og samarbeidsvirksomhet. Som alliert har Norge en viktig rolle i å bidra
til en smidig overgang til NATO-medlemskap for våre mest
nærliggende nye allierte: Estland, Latvia og Litauen. Den
overordnede bi- og multilaterale støtten til Baltikum vil fortsatt
bli samordnet innenfor Baltic Security Assistant Group (BALTSEA).
For de land som ikke ble invitert i den siste utvidelsesrunden,
eller som ikke har NATO-medlemskap som mål, vil Planning
and Review Process (PARP) som en del av Partnerskap for fred (PfP),
forbli nyttige instrumenter, ikke minst når det gjelder
forsvarsplanlegging og tiltak for i større grad å samkjøre
partnerlandene og NATO i kampen mot internasjonal terrorisme. Særlig
Sverige og Finland har understreket betydningen av disse prosessene
for landenes mulighet til bedre å operere sammen med enheter
fra NATO-land i internasjonale fredsstøttende operasjoner.
De strukturelle endringene i NATO har også vært betydelige
og gjennomgripende, og kan oppsummeres langs tre pilarer: Etableringen
av NATO Response Force, ny kommandostruktur og Prague Capabilities Commitment.
NATO Response Force (NRF), som utgjør
en vesentlig del av NATOs transformasjon, skal bestå av
eliteavdelinger fra begge sider av Atlanterhavet. Styrken vil være
teknologisk avansert og svært fleksibel, og vil være
klar til å deployere og operere på kort varsel.
Styrken vil bestå av enheter fra alle forsvarsgrener og
ha høy mobilitet. De norske innsatsstyrkene fra Hæren, Sjøforsvaret
og Luftforsvaret (FIST-H, FIST-S og FIST-L) vil være basis
for vår innmelding. NRF skal kunne bli satt inn både
innenfor og utenfor NATOs territorium og utføre alle typer
oppdrag, og den skal kunne operere selvstendig i inntil 30 dager.
Styrken vil være delvis operativ innen
oktober 2004 og nå fullt operativt nivå innen
oktober 2006. Allerede fra høsten 2003 skal en "tidlig
initiell styrke" settes sammen. Norge tar sikte på å bidra
substansielt til NRF. I tillegg til å være et
viktig krisehåndteringsverktøy for NATOs øverste
besluttende myndigheter, vil styrken også være
en viktig katalysator for alliansens militære transformasjon.
NATO vedtok i juni 2003 dyptgripende endringer
i sin integrerte kommandostruktur, med en reorganisering i form
av to separate søyler, hver ledet av et hovedkvarter på strategisk
nivå: Én for å lede operasjoner og én
for å ivareta transformasjon og kompetansebygging, inkludert
eksperimentering, trening og øvelser.
For Norges del innebærer vedtaket at
NATO nedlegger det nåværende hovedkvarteret i
Stavanger og oppretter et Joint Warfare Centre (JWC) på samme sted.
JWC blir underlagt det ene av NATOs to strategiske hovedkvarter,
Allied Command Transformation (ACT), i Norfolk, USA. Militær
transformasjon vil forbli et nasjonalt ansvar, men hovedkvarteret
i Stavanger vil spille en sentral rolle i å legge forholdene
til rette for at NATOs medlemsland i samarbeid utvikler relevante og
interoperable militære kapasiteter.
Vedtaket fra juni 2003 innebærer også at
NATOs operative kommandolinje strømlinjeformes ved at antallet
hovedkvarter reduseres vesentlig og tilpasses nye utfordringer.
På det strategiske nivået har alliansen nå kun
ett hovedkvarter med operativt ansvar, Allied Command Operations
(ACO), i Mons i Belgia. Under dette hovedkvarteret vil to stående
Joint Forces Commands (JFC), ett i Brunssum i Nederland (for Nord-Europa)
og ett i Napoli (for Sør-Europa), samt et mindre Joint
Headquarters i Lisboa, utgjøre kommandostrukturens operasjonelle
nivå.
Det taktiske nivået vil bestå av
seks Joint Force Component Commands og seks Combined Air Operations Centres,
hvorav to vil være deployerbare. Konsekvensen for Norge
er at NATOs Combined Air Operations Centre lokalisert på Reitan
nedlegges.
NATOs troverdighet er basert på dens
militære evne, og alliansens samlede effektivitet er avhengig
av at dagens teknologi- og kapasitetsgap over Atlanterhavet blir
mindre. På alliansens toppmøte i Praha i november 2002
vedtok NATO derfor Prague Capabilities Commitment (PCC) som et middel
både til å redusere teknologigapet i alliansen,
til å oppnå bedre utnyttelse av foreliggende ressurser
og til å øke alliansens samlede evne til å deployere
over lange avstander foruten til å gjennomføre
høyteknologiske militære
PCC søker å forplikte hvert
medlemsland til å gjennomføre konkrete tiltak,
og legge større vekt på flernasjonalt samarbeid
og fellesfinansierte løsninger, ved siden av utvikling
av nisjekapasiteter og rollespesialisering.
Norske bidrag til PCC er identifisert med tanke
på å forbedre norske militære styrkers
fleksibilitet, mobilitet, utholdenhet og evne til å samvirke
med andre lands militære enheter. Dette styrker samtidig
vår evne til å håndtere viktige oppgaver
på egen hånd. De mest sentrale norske forpliktelsene
er å bidra til å utvikle en fellesalliert luftbåren
kapasitet for bakkeovervåkning (AGS) og en betydelig økning
av beholdningen av presisjonsstyrte luft-til-bakke-våpen.
Videre bidra til en flernasjonal løsning for å skaffe
til veie en strategisk transportflykapasitet, en flåte
tankfly og til betydelig større tilgang på strategisk
sjøtransportkapasitet i alliansen, forbedre støttefunksjonene
for deployerbare hærstyrker, inkludert anskaffelse av ubemannede
luftfartøyer (UAV), fremskaffe en maritim etterforsynings-
og støttekapasitet, samt bedre beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen
for norske styrker i NATO-beredskap.
Norge har finansiert de kortsiktige tiltakene
gjennom omprioriteringer innenfor inneværende planperiode. Tiltak
med lengre tidsperspektiv vil bli lagt til grunn for utviklingen
av styrkestrukturen i neste langtidsperiode.
På det operative plan har NATO vist
evne til omstilling, noe som har kommet spesielt til syne gjennom kampen
mot internasjonal terrorisme. NATOs beslutning om å overta
ledelsen av International Security Assistance Force (ISAF) IV i
Afghanistan fra august 2003 er således historisk, i den
forstand at ISAF IV blir den første militære operasjonen
utenfor Europa ledet av NATO.
Gjennom sine dyptgripende endringer vil NATO fortsatt
utgjøre bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Å bevare
NATOs rolle som et effektivt kollektivt virkemiddel for å ivareta
medlemslandenes og internasjonal sikkerhet, krever imidlertid aktiv
oppfølging fra medlemslandenes side. For å forbli
relevant, må alliansen ha tilgang til de nye militære
kapasiteter som kreves for å møte helt nye sikkerhetsutfordringer.
Tilpasningen til den globale tidsalder stiller NATO overfor utfordringer
som kan sette alliansesamholdet på prøve.
Det er først i den senere tid at de
strukturelle konsekvensene av den kalde krigens slutt virkelig begynner å bli
tydelige. USAs dominerende posisjon i internasjonal politikk, og
det faktum at nasjonal sikkerhet har fått økt
fokus i amerikansk politikk, har betydelige føringer på USAs
politikk på den internasjonale arena og overfor Europa.
Samtidig er de internasjonale samarbeidsmønstre under stadig
utvikling, noe som ikke minst gir seg uttrykk i kampen mot internasjonal terrorisme.
Tidligere fiender samarbeider om å motvirke, begrense og
om nødvendig bekjempe nye og felles trusler. Den udramatiske
oppsigelsen av ABM-avtalen og den russisk-amerikanske avtalen av
mai 2002 som begrenser aktive strategiske kjernefysiske stridshoder
til mellom 1700 og 2200, er uttrykk for viktige endringer i de strategiske
forhold.
Et annet trekk ved det nye strategiske bildet
er politiske forskjeller mellom USA og enkelte land i Europa. Den
sikkerhetspolitiske rollefordelingen mellom EU og NATO, og med det
også mellom EU og USA, er i støpeskjeen. EU ønsker å bli
en mer synlig og samkjørt utenrikspolitisk aktør,
og vil spille en økende rolle for europeisk sikkerhet og
stabilitet. Gjennom sin omfattende utvidelse østover, og
ved å søke en effektiv og koordinert anvendelse
av diplomatiske, politiske, økonomiske og juridiske virkemidler,
understøttet av en gradvis utvikling av en troverdig militær
kapasitet, er EUs sikkerhetspolitiske rolle i Europa økende.
Det er av grunnleggende betydning for Norge
at samarbeidet mellom EU og NATO forblir konstruktivt og baseres
på åpenhet, samarbeid og gjensidig koordinering.
Det er dessuten vesentlig at de to organisasjonene ikke utvikler
direkte konkurrerende sikkerhetspolitiske strukturer. Norges kanskje
viktigste bidrag i så henseende vil være å følge
opp de allierte intensjoner som realiseres gjennom arbeidet med
NRF, ny kommandostruktur og PCC, slik at NATO forblir et effektivt
sikkerhetspolitisk virkemiddel.
Gjennom konfliktene på Balkan, samt
vedtaket i juni 2003 om å sende en EU-styrke under FN-mandat
til Kongo, har EU de siste årene tatt flere konkrete skritt
i retning av å gi den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken
reelt innhold. Forslaget til en forfatningstraktat som ble lagt
frem for toppmøtet i Thessaloniki i juni 2003, vil være
viktig for fremdriften i det videre EU-samarbeidet, inkludert den
forestående utvidelsen av EU med ti nye medlemsland.
Spesielt kan punktene om et European Armaments, Research
and Military Capabilities Agency få konsekvenser for Norge,
ved at EU med dette tar sikte på å samarbeide
på områder som omfattes av NATOs forsvarsplanlegging
og arbeidet med militær transformasjon. Også den
konkrete utformingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk,
gjennom en egen EU-utenriksminister, kan få betydelige
konsekvenser for Norge og vår rolle som medlem av NATO,
men ikke medlem av EU.
EUs økte innsats for å etablere
en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk ble illustrert ved den
europeiske overtakelsen av NATOs oppgaver i Makedonia, benevnt operasjon
Concordia. Operasjonen markerte også et viktig skille for
Norge, ved at vi sammen med 13 andre ikke-EU-medlemmer ble invitert
til å delta i operasjonen. Deltakelsen i operasjon Concordia
illustrerer også den enighet som er blitt oppnådd
mellom NATO og EU om hvilke deltakerrettigheter europeiske allierte
som ikke er EU-medlemmer skal ha når NATO stiller allierte
militære ressurser til rådighet for EU-ledete
operasjoner. Mens operasjon Concordia ble historiens første
EU-ledede operasjon, vil den langt større og mer kompliserte
operasjon Artemis kunne vise mer av hvilke militære evner
EU hittil har opparbeidet. Operasjon Artemis er EUs svar på FNs
anmodning om å opprette en fredsbevarende operasjon i nordlige
deler av Kongo.
Det gjenstår fremdeles betydelige utfordringer
for EUs forsvars- og utenrikspolitikk, og for EUs forhold til NATO
og allierte ikke-medlemsland som Norge. Norges evne til å påvirke
EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk er minimal. Vår
rolle i ESDP er klart mindre sammenlignet med de rettigheter vi
hadde som assosiert medlem av Den vesteuropeiske union (VEU). Som
såkalt "tredjeland" vil også norsk innflytelse
på den praktiske gjennomføringen av EU-ledede
fredsoperasjoner være begrenset.
Russland beveger seg gradvis i retning av større innenrikspolitisk
stabilitet, understøttet av generell økonomisk
fremgang. Den positive økonomiske utviklingen henger først
og fremst sammen med store inntekter fra olje- og gassvirksomheten
som bidrar til en generell bedring også innenfor andre
sektorer.
Russisk utenrikspolitikk sikter mot et utvidet
samarbeid med NATO og EU, men betoner også et styrket samarbeid
med land i nærområder innenfor Samveldet av uavhengige
stater. For Russland utgjør områdene i sør,
med grense mot en rekke ustabile land med undertrykkende regimer,
de største sikkerhetsutfordringene. Nordvest-Russland og
grenseområdene mot Norge fremstår derimot som
en stabil region med en forutsigbar utvikling, sett fra Moskva.
Forholdet mellom Norge og Russland kan best
karakteriseres som et asymmetrisk forhold mellom en småstat
og en stormakt. Langs vår felles grense i nord er denne
asymmetrien tydelig gjennom den strategiske betydning de russiske
myndigheter tillegger den russiske Nordflåten. Størstedelen
av landets strategiske atomvåpen er ombord i fartøyer
som har hjemmehavn på Kolahalvøya, og det vil
fortsatt være en helt vesentlig russisk militær
oppgave å beskytte disse. Nordvest-Russland, inklusive
Kolahalvøya, vil derfor forbli av stor strategisk betydning
for Russland. De store naturressursene som er knyttet til de russiske
nordområdene, forsterker dette bildet.
Russland er, og vil i overskuelig fremtid fortsette å være,
en betydelig militærmakt. Russlands væpnede styrker
lider imidlertid under store strukturelle problemer knyttet til
materiell- og personellsituasjonen. Store mengder eldre, dårlig
vedlikeholdt utstyr må utrangeres. Dette krever ressurser.
Norge har på denne bakgrunn siden midten
av 1990-tallet engasjert seg i oppryddingen og sikringen av radioaktivt
materiale fra russiske utrangerte ubåter. Det multilaterale
samarbeidet Arctic Military Environmental Co-operation (AMEC) hvor
Russland, USA, Norge og nå også Storbritannia
inngår, vil fortsatt være et viktig instrument
i arbeidet med å støtte det russiske forsvaret
i å løse disse problemene.
Utviklingen i Nordvest-Russland vil fortsatt
være av stor betydning for norske prioriteringer. Våre
to lands interesser møtes i et område av stor
ressursmessig og strategisk betydning. Situasjonen og utviklingen
i nordområdene, med fortsatt stor konsentrasjon av militære styrker
og kjernefysiske våpen, har implikasjoner for det norske
forsvaret - på kort, midlere og sannsynligvis også på lengre
sikt. Forsvaret må her ivareta en regionalt stabiliserende
rolle. Det er en rolle som omfatter tilstedeværelse av
norske militære kapasiteter, overvåkning, kontinuerlig
suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Videre må Forsvaret
kunne gi nødvendig bistand for å bekrefte norsk
kontroll og påvirke de regionale sikkerhetspolitiske rammebetingelser
i tråd med norske politiske målsettinger. Det
er i denne forbindelse et viktig mål å sikre bred
internasjonal støtte, innbefattet regelmessig alliert tilstedeværelse
og engasjement gjennom økt trenings- og øvingsvirksomhet,
både av allierte og PfP-land, for å befeste nordområdenes
stilling som en stabil og trygg del av Europa. Det nye Joint Warfare
Centre i Stavanger vil spille en viktig rolle for utviklingen av
nye treningsmønstre i Europa, noe som også vil
sikre fortsatt alliert militært nærvær
i Norge.
Norsk forsvarspolitikk er basert på erkjennelsen
om at det ofte er en dårlig løsning å vente
med å møte sikkerhetspolitiske utfordringer til
de har materialisert seg på vårt eget territorium.
Det er å foretrekke at sikkerhetspolitiske utfordringer
håndteres og finner sin løsning på et
tidligst mulig tidspunkt, gjerne utenfor våre egne grenser
og før de blir for store og uhåndterlige.
Fraværet av én enkelt dimensjonerende
trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta
flere ulike roller. Ivaretakelse av disse rollene påvirker
hvilke kapasiteter og hvilken kompetanse Forsvaret må ha,
samt hvilke oppgaver det må være i stand til å løse.
Samlet reflekterer disse rollene og Forsvarets oppgaver essensen
i regjeringens forsvarspolitikk.
Risikoen for et tradisjonelt konvensjonelt angrep
på Norge og NATO er i dag svært liten og antas å forbli liten
både på kort, midlere og lengre sikt. Samtidig
har fremveksten av mer grenseløse sikkerhetsutfordringer som
kan true norsk og kollektiv sikkerhet, økt. Dette innebærer
at Forsvarets rolle knyttet til konvensjonelt kollektivt forsvar
ikke lenger er like fremtredende som tidligere. Like fullt må Forsvaret
opprettholde en basis for en eventuell mobilisering og gjenoppbygging
av nødvendig militær stridsevne, i tilfelle en
ny direkte konvensjonell trussel mot norsk territorium skulle oppstå på lang
sikt. Det er primært Forsvarets institusjonelle kompetanse
som vil danne denne basisen. På den annens side vil enkelte
mer fjerntliggende stater og ulike ikke-statlige aktører
allerede i dag kunne påføre det norske samfunnet
og våre allierte omfattende skader, spesielt ved bruk av
masseødeleggelsesvåpen eller andre virkemidler
som kan føre til masseødeleggelse. Samfunnet må derfor
ha kapasitet til å forebygge, bekjempe og begrense skadevirkningene
av ulike typer anslag og angrep av slik karakter.
Norge deltar i dag i en rekke flernasjonale
militæroperasjoner. Bakgrunnen for denne deltakelsen er
et ønske om å bidra til å skape internasjonal
fred og stabilitet, samt vise samhold med våre allierte
og nære støttespillere. Deltakelse i flernasjonale
operasjoner gir oss verdifull erfaring og økt kvalitet
på våre styrker. Dette setter Forsvaret bedre
i stand til også å håndtere andre oppgaver,
gjennom økt evne til internasjonal samhandling, og må derfor
ses som en viktig del av Norges samlede militære virksomhet.
Deltakelse i flernasjonale operasjoner utenfor Norge er en integrert
del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for Norge er det
viktig at slike aksjoner har tilstrekkelig folkerettslig forankring,
bred internasjonal oppslutning og gjennomføres på en
måte som bidrar til å øke internasjonal sikkerhet
og stabilitet. Regjeringen legger til grunn at deltakelse innenfor
de flernasjonale multilaterale rammene i første rekke knyttet
til NATO skal vektlegges, dessuten at innsatsen konsentreres til
områder hvor Norge kan yte meningsfylte bidrag.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fremdeles ustabil,
og sikkerhetsutfordringene i området er betydelige. Fortsatt
internasjonalt militært nærvær er en
forutsetning for en positiv økonomisk utvikling og gjennomføring
av demokratiske valg sommeren 2004. To militære operasjoner
pågår i Afghanistan: den amerikansk-ledede Operation
Enduring Freedom og den FN-mandaterte International Security Assistance Force
(ISAF). Norge har deltatt i begge operasjonene, med bl.a. spesialstyrker,
jagerfly, transportfly og mineryddere i Operation Enduring Freedom
og eksplosivryddere, transportkontroll, sivilt-militært
samarbeidspersonell, og en militærkirurgisk enhet i ISAF.
Som følge av NATOs beslutning om å overta ledelsen
av ISAF IV fra august 2003, vil Norge i 2004 prioritere deltakelse
i denne operasjonen. ISAF bidrar til å etablere et stabilt
og demokratisk styresett og forhindre at Afghanistan igjen blir
et fristed for internasjonal terrorisme, og ISAF er i så måte
et sentralt bidrag til den pågående kampen mot
internasjonal terrorisme.
Operasjon Active Endeavour vil fortsatt være
en viktig arena for bekjempelse av internasjonal terrorisme. Operasjonen
ledes av NATO og er lokalisert til Middelhavet som støtte
til operasjon Enduring Freedom. Active Endeavour er dermed en forlengelse
av NATOs artikkel 5-vedtak av 12. september 2001. Operasjonen har
som mål å overvåke og tilrettelegge forholdene
for skipstrafikken i Middelhavet. Norge har deltatt med ubåt,
fregatt og MTB-er i denne operasjonen.
Sikkerhetsutviklingen i konfliktområdene
i det tidligere Jugoslavia er i store trekk positiv, blant annet på grunn
av omfattende internasjonalt engasjement. Lokale sivile institusjoner
vil gradvis kunne overta ansvar for sikkerheten i Kosovo, med støtte
fra relevante internasjonale organisasjoner. Internasjonalt militært
nærvær vil imidlertid fortsatt være nødvendig
for å sikre varig fred og stabilitet. Norge vil frem til
juli 2004 føre videre sin betydelige deltakelse i NATO-operasjonen
KFOR i Kosovo gjennom en bataljon, men NATO har signalisert betydelige
nedtrekk fra medio 2004, noe som også planlegges på norsk
side. Regjeringen vil vurdere innretning på et evt. videre norsk
bidrag i Kosovo fra medio 2004.
I Irak gjenstår det en rekke uløste
oppgaver, og Norge har fra sommeren 2003 deltatt i den internasjonale sikkerhetsstyrken,
basert på FNs mandat av 22. mai 2003. Den internasjonale
styrken har til oppgave å skape en sikkerhetssituasjon
som muliggjør omfattende støtte til det sivile
samfunn, herunder beskyttelse av etniske og religiøse grupper,
støtte til en demokratiseringsprosess, bekjempelse av vold
og kriminalitet, samt oppbygging av nødvendig infrastruktur.
Situasjonen for befolkningen i Irak forbedres gradvis, men det er
fremdeles store utfordringer og viktige arbeidsoppgaver som gjenstår
både når det gjelder gjenoppbygging og humanitær
assistanse. Norge har vektlagt ingeniørtjenester og gjenoppbygging
til beste for sivilbefolkningen.
Norske innsatsstyrker er videre meldt inn til
det nordiske styrkeregisteret Nordic Co-ordinated Arrangement for
Military Peace Support (NORDCAPS) og Multinational Stand-by High
Readiness Brigade for United Nations Operations (SHIRBRIG). NORDCAPS
ble erklært operativ 1. juli 2003. Dette betyr at dersom
det foreligger nordisk konsensus og politisk villighet for en felles
nordisk operasjon, og de nødvendige ressurser er tilgjengelige,
skal en militær enhet satt opp gjennom NORDCAPS kunne delta
i fredsoperasjoner med en styrke opp til brigadestørrelse.
NORDCAPS er særlig relevant for å kunne koordinere
nordiske lands styrkebidrag i Kosovo.
Forsvarets rolle knyttet til konvensjonelt forsvar
er i dag ikke like fremtredende som før, men samfunnet
må ha kapasitet til å forebygge, bekjempe og begrense skadevirkningene
av ulike typer anslag og angrep av slik karakter. Forsvaret må i
denne forbindelse ivareta en forebyggende og beskyttende rolle.
Dette er en rolle som i stor grad vil være
rettet mot å kunne yte ulike typer bistand til norske sivile myndigheter.
Med et endret trusselbilde og økt relativ vekt på samfunnssikkerhet,
må Forsvaret være i stand til å stille
militære ressurser til rådighet for å bidra
til å løse oppgaver som i utgangspunktet er sivile,
men som sivile institusjoner ikke har ressurser til å løse
alene. Sivilt-militært samarbeid har utviklet seg til en
situasjon der Forsvaret i større grad enn tidligere støtter
det sivile samfunn. Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.
Det vil i hvert enkelt tilfelle vurderes hvorvidt
Forsvarets ressurser bør kunne anvendes. Forsvaret vil
på sin side også ha behov for støtte
fra det sivile samfunn, en støtte som må være
formålsrettet, av høy kvalitet og tilpasset operative
behov. Forsvarets økte rolle for å bidra til samfunnssikkerhet
og bistå det sivile samfunn, inkludert å forebygge
og bekjempe terrorisme illustrerer denne endringen, likeså behovet
for å kunne støtte sivil gjenoppbygging i kriseområder
der Norge deltar i en fredsoperasjon.
Det vises i denne sammenheng til Innst. S. nr.
9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) om samfunnssikkerhet,
hvor det pekes på at Forsvaret har høy kompetanse
på svært mange områder som det sivile samfunn
har bruk for. Etterretnings- og sikkerhetstjeneste, informasjonsoperasjoner,
kystvakt, grensevakt, redningstjeneste, spesialstyrkeoperasjoner,
vakthold og sikring, rydding av eksplosiver og større utfordringer
knyttet til atomvåpen og radiologiske, biologiske og kjemiske
våpen ("ARBC") er eksempler på områder
der en tilstrekkelig stor nasjonal norsk kapasitet er påkrevet,
og der Forsvaret vil ha en fremtredende rolle.
Nye sikkerhetspolitiske omgivelser, grenseoverskridende
terrorisme og den teknologiske utviklingen gir behov for militær
transformasjon, også i Norge. Ellers risikeres det at Forsvaret
blir ineffektivt og irrelevant når det settes på prøve
av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene. Innsatsen for å transformere
NATOs militære kapasiteter vil skje langs flere akser.
En av disse er etablering av nisjekapasiteter
som alliansen har behov for. Nisjekapasiteter er i første
rekke høyt spesialiserte styrkekomponenter, der kvaliteten
på styrkene er viktigere enn størrelsen. Nisjekapasiteter forutsetter
høy kompetanse og må preges av stor fleksibilitet
og tilpasningsevne, samt høy reaksjonsevne for hurtig å kunne
settes inn der behovet oppstår. De vil på denne
måten kunne inngå i allierte styrkepakker og bidra
i et bredt spekter av operasjoner.
For Norge er det naturlig å fokusere
på kapasiteter der Forsvaret allerede har høy
kompetanse og hvor en slik spesialisering er sammenfallende med
ivaretakelse av nasjonale oppgaver og behov. Slike kapasitetsområder
omfatter spesialisering knyttet til vinterklima, kystnære
operasjoner og krevende topografi. Videre har deltakelse i internasjonale
operasjoner gitt Norge betydelig nisjekompetanse innenfor blant
annet transportkontroll, minerydding, eksplosivrydding, flernasjonal
logistikk, spesialstyrkeoperasjoner og etterretning.
Flernasjonalt samarbeid vil også få økt
betydning som utviklingsstrategi for Forsvaret. En balanse mellom
et nært samarbeid med USA for å ivareta den transatlantiske
dimensjon og større europeiske allierte, og allierte som
er mer sammenlignbare med Norge i størrelse, ressurser
og forutsetninger, er ønskelig. Et utdypet og bredt anlagt
samarbeid med et begrenset antall nære allierte, såkalte
strategiske partnere, vil kunne gi betydelige synergieffekter. Norge
vil spesielt søke å etablere et samarbeid med
landene rundt Nordsjøen - en Nordsjøstrategi for
flernasjonalt militært samarbeid. Nordsjøstrategien
utelukker ikke et nært samarbeid med andre allierte og
partnere på utvalgte områder. Luftsamarbeid med
Danmark og Nederland, hærsamarbeid med det tysk-nederlandske
korps, spesialstyrkenes og Sjøforsvarets samarbeid med
britene og vår rolle innenfor STANAVFORLANT er gode eksempler.
En samlet vurdering av konsekvensene av endrede sikkerhetspolitiske
rammebetingelser, nye utfordringer og trusler, samt kravene til
militær transformasjon, tilsier økt vekt på spesialisering
og arbeidsdeling i NATO, økt flernasjonalt samarbeid om
militære kapasiteter og norsk satsing på et styrket
samarbeid med utvalgte strategiske partnere. Dette medfører
et mer alliansetilpasset norsk forsvar. Samtidig tilsier økt
vekt på samfunnssikkerhet, videreføring av verneplikten
og et modernisert totalforsvarsbegrep at Forsvaret fortsatt vil
være samfunnsintegrert. Oppsummert vil vi få et oppgavebasert
og mer samfunnsintegrert og alliansetilpasset norsk forsvar.
Regjeringen legger vekt på at omstillingen
av Forsvaret fortsetter, i takt med de vedtak Stortinget har fattet
og i samsvar med de krav som vår tids sikkerhetsutfordringer
og de internasjonale utviklingstrekk stiller. Det neste langtidsdokumentet
for Forsvaret vil inneholde en bred tilnærming til fremtidens
sikkerhetspolitiske utfordringer, og en grundig analyse av hvordan Forsvaret
skal moderniseres og transformeres videre for å møte
de nye utfordringene.
Komiteenvil vise til at den samlede forsvarspolitikken
må bidra til at den enkelte borgers sikkerhet mot tilsiktede
og utilsiktede hendelser settes i sentrum. Komiteen mener
det betyr nye samarbeidsformer mellom sivilt og militært
beredskap, og stadig bredere og dypere samarbeid og gjensidig avhengighet
over landegrensene.
Komiteen vil vise til at i løpet
av de siste 14 år er Europa blitt forandret fra å være
et delt kontinent i en kald krigstilstand til én verdensdel
med nye demokratiske stater. Land som ikke eksisterte i 1989, er
eller blir nå medlemmer av NATO-alliansen. Sovjetunionen,
Tsjekkoslovakia, Berlin-muren, Jugoslavia og Warszawa-pakten er
borte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til
at den globale situasjonen også er helt forandret. Etter
terroranslaget mot USA 11. september 2001 ble det skapt nye relasjoner mellom
USA og Russland, NATO opprettet NATO/Russland-rådet
og det ble fortgang i utvidelsesprosessen i NATO. Denne politiske
utviklingen skaper også nye utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske utfordringer
for Norge.
Flertallet er enig i proposisjonens
vurdering av at NATO har spilt en aktiv rolle for samlingen av Europa og
for opprettelsen av bredere samarbeidsmønstre. Flertallet vil
vise til at for å ha den nødvendige politiske
autoritet, må NATO-alliansen ha den nødvendige militære
kapabiliteten. En troverdig evne til å ivareta alliansens
oppgaver krever militære enheter som er godt trenet, er
mobile og kan operere sammen. Flertallet mener vedtakene
fra Praha i november 2002 ivaretar disse hensynene. Opprettelsen
av Prague Capabilities Commitment og NATO Response Force er i tillegg
til ny kommandostruktur viktige for at alliansen kan tilpasse seg
nye trusselbilder. Flertallet er fornøyd
med opprettelsen av et Joint Warfare Centre (JWC) på Jåttå,
et senter som blir underlagt det ene av NATOs to strategiske hovedkvarter,
Allied Command Transformation (ACT) i Norfolk, USA.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at EU i desember 1999 besluttet å opprette
en reaksjonsstyrke på inntil 60 000 soldater. På København-møtet høsten
2002 inngikk NATO og EU en avtale, den såkalte Berlin Pluss-ordningen,
som åpner for at EU kan trekke på NATOs kapasiteter
og struktur. Dette flertallet vil videre vise til
at gjennom Berlin Pluss kan også Norge ha medbestemmelse
over eventuell bruk av NATO-ressurser i EU. Dette flertallet mener
det er viktig å sikre Norges interesser også fordi Norge
har besluttet, om nødvendig, å delta i EU-ledede operasjoner.
Komiteen vil vise
til at det fremdeles er store nukleære forekomster i Nordvest-Russland
og at dette betyr sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge. Oppryddingen
av atomavfall i området har høy prioritet i Norge. Komiteen vil
i den forbindelse vise til at det fra norsk side er lansert prosjekter
for opprydding i Nordvest-Russland både som en del av EUs
nordlige dimensjon og i forbindelse med G8-landenes initiativ for
bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. Komiteen vil
videre vise til at størstedelen av Russlands strategiske
atomvåpen er ombord i fartøyer som har hjemmehavn
på Kola-halvøya. Komiteen har merket
seg at flere land nå går inn i det multilaterale samarbeidet
Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC), et samarbeid startet
opp av Norge, USA og Russland. Komiteen vil også vise
til Barentssamarbeid, initiert fra norsk side i 1992.
Komiteen er enig i proposisjonens
vurdering av at utviklingen i Nordvest-Russland fortsatt vil være
av stor betydning for norske prioriteringer.
Komiteen vil for øvrig
slutte seg til proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at disse medlemmer har
andre prioriteringer enn flertallet. Norge har gått fra å ha
et defensivt forsvar til å ha et internasjonalt rettet,
offensivt forsvar. Disse medlemmer mener at forsvar
av eget territorium bør kombineres med deltagelse i internasjonale
operasjoner. Disse medlemmer vil peke på at
et forsvar som bygges opp for å kjempe utenlands, er ikke
nødvendigvis godt skikket til å forsvare landet. Disse medlemmer er
bekymret for at vi nå bygger opp et kostbart forsvar som
prioriterer kapasiteter til internasjonale operasjoner på bekostning
av hjemlige behov.
Disse medlemmer er enig i at
Norge har begrensede militære ressurser og at vi av den
grunn ikke kan delta i alle internasjonale militære operasjoner.
Derfor er det nødvendig å vri deltagelse i internasjonale
operasjoner over mot FN-operasjoner. Det er uheldig at Norge bare
har et tjuetalls militære under FN-kommando. Disse
medlemmer vil understreke at norske soldater ikke skal settes
inn i EU-operasjoner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til innledende merknader under punkt 2.5, og til at det i dag ikke
eksisterer konkrete militære trusler mot Norge. Dette
medlem understreker at det kan ikke utelukkes at det kan
oppstå situasjoner hvor sentrale samfunnsverdier eller
samfunnsfunksjoner kan være truet, eller hvor sikkerheten
til deler av befolkningen kan settes i fare. Dette medlem mener
Forsvaret ikke kan dimensjoneres ut fra en fastlagt, overordnet
trussel, men må ta utgangspunkt i hva og hvilke verdier
som skal forsvares.
Dette medlem mener NATOs rolle
og relevans er uklar i dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og
mener Regjeringen og stortingsflertallet i for stor grad tar for gitt
at NATO vil spille den samme rollen som tidligere for forsvaret
av Norge. Dette medlem mener at Norge bør
stille seg kritisk til at NATO skal være en verktøykasse
for USAs strategi for forebyggende angrep. Dette medlem mener
at Norge burde legge mer vekt på å søke
forsvarssamarbeid med landene i vår region og de landene
vi har et naturlig interessefellesskap med.