3.1 Et bredere og mer sammensatt risikobilde

Et bredere og mer sammensatt risikobilde preger Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig. Samtidig med at gamle skillelinjer i Europa erstattes av bredere og mer inkluderende løsninger, har frykten for grenseoverskridende terrorisme skapt en ny internasjonal dagsorden. Samtidig med at skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet viskes ut, rettes det økt fokus på samfunnssikkerhet. Norsk sikkerhet må derfor ivaretas både i forhold til usikkerhet, ustabilitet og uforutsigbarhet på den ene siden, og stadig bredere og dypere samarbeid og gjensidig avhengighet over landegrensene på den andre. Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske virkemidler må tilpasses de nye utfordringer.

3.2 Globalisering og det grenseløse samfunn

At det følger nye typer sikkerhetsutfordringer med globaliseringen og det grenseløse samfunn, er ingen ny erkjennelse, og utviklingen de siste årene har til fulle vist at disse utfordringene er reelle. Også etter de omfattende terrorangrep på USA i september 2001 som utgjorde et sikkerhetspolitisk tidsskille, har vestlige statsborgere blitt utsatt for direkte angrep, for eksempel på Bali i oktober 2002. Det rettes også jevnlig trusler mot vestlige demokratier, deriblant Norge. Norge er også som resten av verden utsatt for de økonomiske ringvirkninger som følger av internasjonal terrorisme, informasjonsangrep via Internett, spredning av masseødeleggelsesvåpen og langtrekkende våpensystemer, samt alvorlig internasjonal kriminalitet, er sikkerhetsutfordringer som illustrerer nødvendigheten av et globalt perspektiv.

3.3 Behovet for militær transformasjon

Som følge av endrede sikkerhetspolitiske omgivelser, gjennomgår Forsvaret omfattende endringer fra å være et trusseldrevet og personellintensivt invasjonsforsvar under den kalde krigen til å bli et fleksibelt og kapasitetsdrevet innsatsforsvar med avgjørende vekt på kvalitet. Reell forsvarsevne avhenger av styrkenes evne og effekt, ikke gårsdagens fokus på antall og volum. Helt nye sikkerhetsutfordringer, kombinert med de teknologiske og konseptuelle revolusjoner på det militære området, krever at Forsvaret gjennomgår en militær transformasjon.

Militær transformasjon, som innebærer å endre form, egenskap, operasjonskonsept og funksjon til militære styrker, skiller seg fra tidligere omstruktureringer og tilpasninger ved at evnen til omstilling og nytenkning gjøres til en permanent del av Forsvarets virksomhet og kapasitet. Spesielt synlig er dette i NATO, hvor transformasjon har fått et konkret utrykk gjennom dyptgripende endringer i den integrerte kommandostrukturen. Regjeringen legger stor vekt på å sikre Forsvarets evne til transformasjon. En slik evne må gi synlige resultater i form av nye kapasiteter og en mer strømlinjeformet organisasjon. Det nye langtidsdokumentet om Forsvarets utvikling for 2005-2008 vil legge avgjørende vekt på dette.

3.4 Utviklingen i NATO

NATO har spilt en aktiv rolle for samlingen av Europa og for at gamle skillelinjer er erstattet av bredere samarbeidsmønstre. Samtidig er alliansen omformet for nettopp å kunne spille en aktiv rolle også i fremtiden. En troverdig evne til å ivareta alliansens oppgaver krever militære enheter som er godt trenet, moderne utstyrt og har evne til å operere effektivt sammen. De må også være raskt tilgjengelige. Omformingen av alliansen finner sted langs tre akser: den politiske, den strukturelle og den praktiske.

På det politiske nivået er omstillingen av alliansen gjort synlig gjennom spesielt to vedtak. Det første vedtaket, fra mai 2002, om å opprette NATO-Russland-rådet (NRC), viser at forholdet mellom NATO og Russland er kommet et betydelig skritt videre. Det andre vedtaket, om å invitere nye medlemmer til NATO, ble fattet på toppmøtet i Praha i november 2002. Invitasjonen til syv stater om NATO-medlemskap, hvorav tre tidligere var en del av Sovjetunionen, er et nytt og avgjørende skritt mot et Europa der øst/vest-skillet fra den kalde krigen er blitt borte. De inviterte land, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia, vil formelt bli tatt opp som medlemmer under NATOs kommende toppmøte i mai 2004

Norge vil fortsatt bidra vesentlig til å utvikle ønskede militære kapasiteter i de inviterte landene gjennom ulike typer støtte- og samarbeidsvirksomhet. Som alliert har Norge en viktig rolle i å bidra til en smidig overgang til NATO-medlemskap for våre mest nærliggende nye allierte: Estland, Latvia og Litauen. Den overordnede bi- og multilaterale støtten til Baltikum vil fortsatt bli samordnet innenfor Baltic Security Assistant Group (BALTSEA).

For de land som ikke ble invitert i den siste utvidelsesrunden, eller som ikke har NATO-medlemskap som mål, vil Planning and Review Process (PARP) som en del av Partnerskap for fred (PfP), forbli nyttige instrumenter, ikke minst når det gjelder forsvarsplanlegging og tiltak for i større grad å samkjøre partnerlandene og NATO i kampen mot internasjonal terrorisme. Særlig Sverige og Finland har understreket betydningen av disse prosessene for landenes mulighet til bedre å operere sammen med enheter fra NATO-land i internasjonale fredsstøttende operasjoner.

De strukturelle endringene i NATO har også vært betydelige og gjennomgripende, og kan oppsummeres langs tre pilarer: Etableringen av NATO Response Force, ny kommandostruktur og Prague Capabilities Commitment.

NATO Response Force (NRF), som utgjør en vesentlig del av NATOs transformasjon, skal bestå av eliteavdelinger fra begge sider av Atlanterhavet. Styrken vil være teknologisk avansert og svært fleksibel, og vil være klar til å deployere og operere på kort varsel. Styrken vil bestå av enheter fra alle forsvarsgrener og ha høy mobilitet. De norske innsatsstyrkene fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret (FIST-H, FIST-S og FIST-L) vil være basis for vår innmelding. NRF skal kunne bli satt inn både innenfor og utenfor NATOs territorium og utføre alle typer oppdrag, og den skal kunne operere selvstendig i inntil 30 dager.

Styrken vil være delvis operativ innen oktober 2004 og nå fullt operativt nivå innen oktober 2006. Allerede fra høsten 2003 skal en "tidlig initiell styrke" settes sammen. Norge tar sikte på å bidra substansielt til NRF. I tillegg til å være et viktig krisehåndteringsverktøy for NATOs øverste besluttende myndigheter, vil styrken også være en viktig katalysator for alliansens militære transformasjon.

NATO vedtok i juni 2003 dyptgripende endringer i sin integrerte kommandostruktur, med en reorganisering i form av to separate søyler, hver ledet av et hovedkvarter på strategisk nivå: Én for å lede operasjoner og én for å ivareta transformasjon og kompetansebygging, inkludert eksperimentering, trening og øvelser.

For Norges del innebærer vedtaket at NATO nedlegger det nåværende hovedkvarteret i Stavanger og oppretter et Joint Warfare Centre (JWC) på samme sted. JWC blir underlagt det ene av NATOs to strategiske hovedkvarter, Allied Command Transformation (ACT), i Norfolk, USA. Militær transformasjon vil forbli et nasjonalt ansvar, men hovedkvarteret i Stavanger vil spille en sentral rolle i å legge forholdene til rette for at NATOs medlemsland i samarbeid utvikler relevante og interoperable militære kapasiteter.

Vedtaket fra juni 2003 innebærer også at NATOs operative kommandolinje strømlinjeformes ved at antallet hovedkvarter reduseres vesentlig og tilpasses nye utfordringer. På det strategiske nivået har alliansen nå kun ett hovedkvarter med operativt ansvar, Allied Command Operations (ACO), i Mons i Belgia. Under dette hovedkvarteret vil to stående Joint Forces Commands (JFC), ett i Brunssum i Nederland (for Nord-Europa) og ett i Napoli (for Sør-Europa), samt et mindre Joint Headquarters i Lisboa, utgjøre kommandostrukturens operasjonelle nivå.

Det taktiske nivået vil bestå av seks Joint Force Component Commands og seks Combined Air Operations Centres, hvorav to vil være deployerbare. Konsekvensen for Norge er at NATOs Combined Air Operations Centre lokalisert på Reitan nedlegges.

NATOs troverdighet er basert på dens militære evne, og alliansens samlede effektivitet er avhengig av at dagens teknologi- og kapasitetsgap over Atlanterhavet blir mindre. På alliansens toppmøte i Praha i november 2002 vedtok NATO derfor Prague Capabilities Commitment (PCC) som et middel både til å redusere teknologigapet i alliansen, til å oppnå bedre utnyttelse av foreliggende ressurser og til å øke alliansens samlede evne til å deployere over lange avstander foruten til å gjennomføre høyteknologiske militære

PCC søker å forplikte hvert medlemsland til å gjennomføre konkrete tiltak, og legge større vekt på flernasjonalt samarbeid og fellesfinansierte løsninger, ved siden av utvikling av nisjekapasiteter og rollespesialisering.

Norske bidrag til PCC er identifisert med tanke på å forbedre norske militære styrkers fleksibilitet, mobilitet, utholdenhet og evne til å samvirke med andre lands militære enheter. Dette styrker samtidig vår evne til å håndtere viktige oppgaver på egen hånd. De mest sentrale norske forpliktelsene er å bidra til å utvikle en fellesalliert luftbåren kapasitet for bakkeovervåkning (AGS) og en betydelig økning av beholdningen av presisjonsstyrte luft-til-bakke-våpen. Videre bidra til en flernasjonal løsning for å skaffe til veie en strategisk transportflykapasitet, en flåte tankfly og til betydelig større tilgang på strategisk sjøtransportkapasitet i alliansen, forbedre støttefunksjonene for deployerbare hærstyrker, inkludert anskaffelse av ubemannede luftfartøyer (UAV), fremskaffe en maritim etterforsynings- og støttekapasitet, samt bedre beskyttelse mot masse­ødeleggelsesvåpen for norske styrker i NATO-beredskap.

Norge har finansiert de kortsiktige tiltakene gjennom omprioriteringer innenfor inneværende planperiode. Tiltak med lengre tidsperspektiv vil bli lagt til grunn for utviklingen av styrkestrukturen i neste langtidsperiode.

På det operative plan har NATO vist evne til omstilling, noe som har kommet spesielt til syne gjennom kampen mot internasjonal terrorisme. NATOs beslutning om å overta ledelsen av International Security Assistance Force (ISAF) IV i Afghanistan fra august 2003 er således historisk, i den forstand at ISAF IV blir den første militære operasjonen utenfor Europa ledet av NATO.

Gjennom sine dyptgripende endringer vil NATO fortsatt utgjøre bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Å bevare NATOs rolle som et effektivt kollektivt virkemiddel for å ivareta medlemslandenes og internasjonal sikkerhet, krever imidlertid aktiv oppfølging fra medlemslandenes side. For å forbli relevant, må alliansen ha tilgang til de nye militære kapasiteter som kreves for å møte helt nye sikkerhetsutfordringer. Tilpasningen til den globale tidsalder stiller NATO overfor utfordringer som kan sette alliansesamholdet på prøve.

3.5 Utviklingen i det transatlantiske samarbeidet

Det er først i den senere tid at de strukturelle konsekvensene av den kalde krigens slutt virkelig begynner å bli tydelige. USAs dominerende posisjon i internasjonal politikk, og det faktum at nasjonal sikkerhet har fått økt fokus i amerikansk politikk, har betydelige føringer på USAs politikk på den internasjonale arena og overfor Europa. Samtidig er de internasjonale samarbeidsmønstre under stadig utvikling, noe som ikke minst gir seg uttrykk i kampen mot internasjonal terrorisme. Tidligere fiender samarbeider om å motvirke, begrense og om nødvendig bekjempe nye og felles trusler. Den udramatiske oppsigelsen av ABM-avtalen og den russisk-amerikanske avtalen av mai 2002 som begrenser aktive strategiske kjernefysiske stridshoder til mellom 1700 og 2200, er uttrykk for viktige endringer i de strategiske forhold.

Et annet trekk ved det nye strategiske bildet er politiske forskjeller mellom USA og enkelte land i Europa. Den sikkerhetspolitiske rollefordelingen mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, er i støpeskjeen. EU ønsker å bli en mer synlig og samkjørt utenrikspolitisk aktør, og vil spille en økende rolle for europeisk sikkerhet og stabilitet. Gjennom sin omfattende utvidelse østover, og ved å søke en effektiv og koordinert anvendelse av diplomatiske, politiske, økonomiske og juridiske virkemidler, understøttet av en gradvis utvikling av en troverdig militær kapasitet, er EUs sikkerhetspolitiske rolle i Europa økende.

Det er av grunnleggende betydning for Norge at samarbeidet mellom EU og NATO forblir konstruktivt og baseres på åpenhet, samarbeid og gjensidig koordinering. Det er dessuten vesentlig at de to organisasjonene ikke utvikler direkte konkurrerende sikkerhetspolitiske strukturer. Norges kanskje viktigste bidrag i så henseende vil være å følge opp de allierte intensjoner som realiseres gjennom arbeidet med NRF, ny kommandostruktur og PCC, slik at NATO forblir et effektivt sikkerhetspolitisk virkemiddel.

3.6 Utviklingen i EU/ESDP

Gjennom konfliktene på Balkan, samt vedtaket i juni 2003 om å sende en EU-styrke under FN-mandat til Kongo, har EU de siste årene tatt flere konkrete skritt i retning av å gi den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken reelt innhold. Forslaget til en forfatningstraktat som ble lagt frem for toppmøtet i Thessaloniki i juni 2003, vil være viktig for fremdriften i det videre EU-samarbeidet, inkludert den forestående utvidelsen av EU med ti nye medlemsland.

Spesielt kan punktene om et European Armaments, Research and Military Capabilities Agency få konsekvenser for Norge, ved at EU med dette tar sikte på å samarbeide på områder som omfattes av NATOs forsvarsplanlegging og arbeidet med militær transformasjon. Også den konkrete utformingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, gjennom en egen EU-utenriksminister, kan få betydelige konsekvenser for Norge og vår rolle som medlem av NATO, men ikke medlem av EU.

EUs økte innsats for å etablere en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk ble illustrert ved den europeiske overtakelsen av NATOs oppgaver i Makedonia, benevnt operasjon Concordia. Operasjonen markerte også et viktig skille for Norge, ved at vi sammen med 13 andre ikke-EU-medlemmer ble invitert til å delta i operasjonen. Deltakelsen i operasjon Concordia illustrerer også den enighet som er blitt oppnådd mellom NATO og EU om hvilke deltakerrettigheter europeiske allierte som ikke er EU-medlemmer skal ha når NATO stiller allierte militære ressurser til rådighet for EU-ledete operasjoner. Mens operasjon Concordia ble historiens første EU-ledede operasjon, vil den langt større og mer kompliserte operasjon Artemis kunne vise mer av hvilke militære evner EU hittil har opparbeidet. Operasjon Artemis er EUs svar på FNs anmodning om å opprette en fredsbevarende operasjon i nordlige deler av Kongo.

Det gjenstår fremdeles betydelige utfordringer for EUs forsvars- og utenrikspolitikk, og for EUs forhold til NATO og allierte ikke-medlemsland som Norge. Norges evne til å påvirke EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk er minimal. Vår rolle i ESDP er klart mindre sammenlignet med de rettigheter vi hadde som assosiert medlem av Den vesteuropeiske union (VEU). Som såkalt "tredjeland" vil også norsk innflytelse på den praktiske gjennomføringen av EU-ledede freds­operasjoner være begrenset.

3.7 Russland og utviklingen i nordområdene

Russland beveger seg gradvis i retning av større innenrikspolitisk stabilitet, understøttet av generell økonomisk fremgang. Den positive økonomiske utviklingen henger først og fremst sammen med store inntekter fra olje- og gassvirksomheten som bidrar til en generell bedring også innenfor andre sektorer.

Russisk utenrikspolitikk sikter mot et utvidet samarbeid med NATO og EU, men betoner også et styrket samarbeid med land i nærområder innenfor Samveldet av uavhengige stater. For Russland utgjør områdene i sør, med grense mot en rekke ustabile land med undertrykkende regimer, de største sikkerhetsutfordringene. Nordvest-Russland og grenseområdene mot Norge fremstår derimot som en stabil region med en forutsigbar utvikling, sett fra Moskva.

Forholdet mellom Norge og Russland kan best karakteriseres som et asymmetrisk forhold mellom en småstat og en stormakt. Langs vår felles grense i nord er denne asymmetrien tydelig gjennom den strategiske betydning de russiske myndigheter tillegger den russiske Nordflåten. Størstedelen av landets strategiske atomvåpen er ombord i fartøyer som har hjemmehavn på Kolahalvøya, og det vil fortsatt være en helt vesentlig russisk militær oppgave å beskytte disse. Nordvest-Russland, inklusive Kolahalvøya, vil derfor forbli av stor strategisk betydning for Russland. De store naturressursene som er knyttet til de russiske nordområdene, forsterker dette bildet.

Russland er, og vil i overskuelig fremtid fortsette å være, en betydelig militærmakt. Russlands væpnede styrker lider imidlertid under store strukturelle problemer knyttet til materiell- og personellsituasjonen. Store mengder eldre, dårlig vedlikeholdt utstyr må utrangeres. Dette krever ressurser.

Norge har på denne bakgrunn siden midten av 1990-tallet engasjert seg i oppryddingen og sikringen av radioaktivt materiale fra russiske utrangerte ubåter. Det multilaterale samarbeidet Arctic Military Environmental Co-operation (AMEC) hvor Russland, USA, Norge og nå også Storbritannia inngår, vil fortsatt være et viktig instrument i arbeidet med å støtte det russiske forsvaret i å løse disse problemene.

Utviklingen i Nordvest-Russland vil fortsatt være av stor betydning for norske prioriteringer. Våre to lands interesser møtes i et område av stor ressursmessig og strategisk betydning. Situasjonen og utviklingen i nordområdene, med fortsatt stor konsentrasjon av militære styrker og kjernefysiske våpen, har implikasjoner for det norske forsvaret - på kort, midlere og sannsynligvis også på lengre sikt. Forsvaret må her ivareta en regionalt stabiliserende rolle. Det er en rolle som omfatter tilstedeværelse av norske militære kapasiteter, overvåkning, kontinuerlig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Videre må Forsvaret kunne gi nødvendig bistand for å bekrefte norsk kontroll og påvirke de regionale sikkerhetspolitiske rammebetingelser i tråd med norske politiske målsettinger. Det er i denne forbindelse et viktig mål å sikre bred internasjonal støtte, innbefattet regelmessig alliert tilstedeværelse og engasjement gjennom økt trenings- og øvingsvirksomhet, både av allierte og PfP-land, for å befeste nordområdenes stilling som en stabil og trygg del av Europa. Det nye Joint Warfare Centre i Stavanger vil spille en viktig rolle for utviklingen av nye treningsmønstre i Europa, noe som også vil sikre fortsatt alliert militært nærvær i Norge.

3.8 Forsvarets internasjonale virksomhet

Norsk forsvarspolitikk er basert på erkjennelsen om at det ofte er en dårlig løsning å vente med å møte sikkerhetspolitiske utfordringer til de har materialisert seg på vårt eget territorium. Det er å foretrekke at sikkerhetspolitiske utfordringer håndteres og finner sin løsning på et tidligst mulig tidspunkt, gjerne utenfor våre egne grenser og før de blir for store og uhåndterlige.

Fraværet av én enkelt dimensjonerende trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta flere ulike roller. Ivaretakelse av disse rollene påvirker hvilke kapasiteter og hvilken kompetanse Forsvaret må ha, samt hvilke oppgaver det må være i stand til å løse. Samlet reflekterer disse rollene og Forsvarets oppgaver essensen i regjeringens forsvarspolitikk.

Risikoen for et tradisjonelt konvensjonelt angrep på Norge og NATO er i dag svært liten og antas å forbli liten både på kort, midlere og lengre sikt. Samtidig har fremveksten av mer grenseløse sikkerhetsutfordringer som kan true norsk og kollektiv sikkerhet, økt. Dette innebærer at Forsvarets rolle knyttet til konvensjonelt kollektivt forsvar ikke lenger er like fremtredende som tidligere. Like fullt må Forsvaret opprettholde en basis for en eventuell mobilisering og gjenoppbygging av nødvendig militær stridsevne, i tilfelle en ny direkte konvensjonell trussel mot norsk territorium skulle oppstå på lang sikt. Det er primært Forsvarets institusjonelle kompetanse som vil danne denne basisen. På den annens side vil enkelte mer fjerntliggende stater og ulike ikke-statlige aktører allerede i dag kunne påføre det norske samfunnet og våre allierte omfattende skader, spesielt ved bruk av masseødeleggelsesvåpen eller andre virkemidler som kan føre til masseødeleggelse. Samfunnet må derfor ha kapasitet til å forebygge, bekjempe og begrense skadevirkningene av ulike typer anslag og angrep av slik karakter.

Norge deltar i dag i en rekke flernasjonale militæroperasjoner. Bakgrunnen for denne deltakelsen er et ønske om å bidra til å skape internasjonal fred og stabilitet, samt vise samhold med våre allierte og nære støttespillere. Deltakelse i flernasjonale operasjoner gir oss verdifull erfaring og økt kvalitet på våre styrker. Dette setter Forsvaret bedre i stand til også å håndtere andre oppgaver, gjennom økt evne til internasjonal samhandling, og må derfor ses som en viktig del av Norges samlede militære virksomhet. Deltakelse i flernasjonale operasjoner utenfor Norge er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for Norge er det viktig at slike aksjoner har tilstrekkelig folkerettslig forankring, bred internasjonal oppslutning og gjennomføres på en måte som bidrar til å øke internasjonal sikkerhet og stabilitet. Regjeringen legger til grunn at deltakelse innenfor de flernasjonale multilaterale rammene i første rekke knyttet til NATO skal vektlegges, dessuten at innsatsen konsentreres til områder hvor Norge kan yte meningsfylte bidrag.

Afghanistan

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fremdeles ustabil, og sikkerhetsutfordringene i området er betydelige. Fortsatt internasjonalt militært nærvær er en forutsetning for en positiv økonomisk utvikling og gjennomføring av demokratiske valg sommeren 2004. To militære operasjoner pågår i Afghanistan: den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom og den FN-mandaterte International Security Assistance Force (ISAF). Norge har deltatt i begge operasjonene, med bl.a. spesialstyrker, jagerfly, transportfly og mineryddere i Operation Enduring Freedom og eksplosivryddere, transportkontroll, sivilt-militært samarbeidspersonell, og en militærkirurgisk enhet i ISAF.

Som følge av NATOs beslutning om å overta ledelsen av ISAF IV fra august 2003, vil Norge i 2004 prioritere deltakelse i denne operasjonen. ISAF bidrar til å etablere et stabilt og demokratisk styresett og forhindre at Afghanistan igjen blir et fristed for internasjonal terrorisme, og ISAF er i så måte et sentralt bidrag til den pågående kampen mot internasjonal terrorisme.

Active Endeavour - Middelhavet

Operasjon Active Endeavour vil fortsatt være en viktig arena for bekjempelse av internasjonal terrorisme. Operasjonen ledes av NATO og er lokalisert til Middelhavet som støtte til operasjon Enduring Freedom. Active Endeavour er dermed en forlengelse av NATOs artikkel 5-vedtak av 12. september 2001. Operasjonen har som mål å overvåke og tilrettelegge forholdene for skipstrafikken i Middelhavet. Norge har deltatt med ubåt, fregatt og MTB-er i denne operasjonen.

Jugoslavia

Sikkerhetsutviklingen i konfliktområdene i det tidligere Jugoslavia er i store trekk positiv, blant annet på grunn av omfattende internasjonalt engasjement. Lokale sivile institusjoner vil gradvis kunne overta ansvar for sikkerheten i Kosovo, med støtte fra relevante internasjonale organisasjoner. Internasjonalt militært nærvær vil imidlertid fortsatt være nødvendig for å sikre varig fred og stabilitet. Norge vil frem til juli 2004 føre videre sin betydelige deltakelse i NATO-operasjonen KFOR i Kosovo gjennom en bataljon, men NATO har signalisert betydelige nedtrekk fra medio 2004, noe som også planlegges på norsk side. Regjeringen vil vurdere innretning på et evt. videre norsk bidrag i Kosovo fra medio 2004.

Irak

I Irak gjenstår det en rekke uløste oppgaver, og Norge har fra sommeren 2003 deltatt i den internasjonale sikkerhetsstyrken, basert på FNs mandat av 22. mai 2003. Den internasjonale styrken har til oppgave å skape en sikkerhetssituasjon som muliggjør omfattende støtte til det sivile samfunn, herunder beskyttelse av etniske og religiøse grupper, støtte til en demokratiseringsprosess, bekjempelse av vold og kriminalitet, samt oppbygging av nødvendig infrastruktur. Situasjonen for befolkningen i Irak forbedres gradvis, men det er fremdeles store utfordringer og viktige arbeidsoppgaver som gjenstår både når det gjelder gjenoppbygging og humanitær assistanse. Norge har vektlagt ingeniørtjenester og gjenoppbygging til beste for sivilbefolkningen.

NORDCAPS og SHIRBRIG

Norske innsatsstyrker er videre meldt inn til det nordiske styrkeregisteret Nordic Co-ordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS) og Multinational Stand-by High Readiness Brigade for United Nations Operations (SHIRBRIG). NORDCAPS ble erklært operativ 1. juli 2003. Dette betyr at dersom det foreligger nordisk konsensus og politisk villighet for en felles nordisk operasjon, og de nødvendige ressurser er tilgjengelige, skal en militær enhet satt opp gjennom NORDCAPS kunne delta i fredsoperasjoner med en styrke opp til brigadestørrelse. NORDCAPS er særlig relevant for å kunne koordinere nordiske lands styrkebidrag i Kosovo.

3.9 Totalforsvaret i et nytt lys - en rolle­forskyvning

Forsvarets rolle knyttet til konvensjonelt forsvar er i dag ikke like fremtredende som før, men samfunnet må ha kapasitet til å forebygge, bekjempe og begrense skadevirkningene av ulike typer anslag og angrep av slik karakter. Forsvaret må i denne forbindelse ivareta en forebyggende og beskyttende rolle.

Dette er en rolle som i stor grad vil være rettet mot å kunne yte ulike typer bistand til norske sivile myndigheter. Med et endret trusselbilde og økt relativ vekt på samfunnssikkerhet, må Forsvaret være i stand til å stille militære ressurser til rådighet for å bidra til å løse oppgaver som i utgangspunktet er sivile, men som sivile institusjoner ikke har ressurser til å løse alene. Sivilt-militært samarbeid har utviklet seg til en situasjon der Forsvaret i større grad enn tidligere støtter det sivile samfunn. Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.

Det vil i hvert enkelt tilfelle vurderes hvorvidt Forsvarets ressurser bør kunne anvendes. Forsvaret vil på sin side også ha behov for støtte fra det sivile samfunn, en støtte som må være formålsrettet, av høy kvalitet og tilpasset operative behov. Forsvarets økte rolle for å bidra til samfunnssikkerhet og bistå det sivile samfunn, inkludert å forebygge og bekjempe terrorisme illustrerer denne endringen, likeså behovet for å kunne støtte sivil gjenoppbygging i kriseområder der Norge deltar i en fredsoperasjon.

Det vises i denne sammenheng til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) om samfunnssikkerhet, hvor det pekes på at Forsvaret har høy kompetanse på svært mange områder som det sivile samfunn har bruk for. Etterretnings- og sikkerhetstjeneste, informasjonsoperasjoner, kystvakt, grensevakt, redningstjeneste, spesialstyrkeoperasjoner, vakthold og sikring, rydding av eksplosiver og større utfordringer knyttet til atomvåpen og radiologiske, biologiske og kjemiske våpen ("ARBC") er eksempler på områder der en tilstrekkelig stor nasjonal norsk kapasitet er påkrevet, og der Forsvaret vil ha en fremtredende rolle.

3.10 Konsekvenser og prioriteringer for Norge

Nye sikkerhetspolitiske omgivelser, grenseoverskridende terrorisme og den teknologiske utviklingen gir behov for militær transformasjon, også i Norge. Ellers risikeres det at Forsvaret blir ineffektivt og irrelevant når det settes på prøve av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene. Innsatsen for å transformere NATOs militære kapasiteter vil skje langs flere akser.

Nisjer

En av disse er etablering av nisjekapasiteter som alliansen har behov for. Nisjekapasiteter er i første rekke høyt spesialiserte styrkekomponenter, der kvaliteten på styrkene er viktigere enn størrelsen. Nisjekapasiteter forutsetter høy kompetanse og må preges av stor fleksibilitet og tilpasningsevne, samt høy reaksjonsevne for hurtig å kunne settes inn der behovet oppstår. De vil på denne måten kunne inngå i allierte styrkepakker og bidra i et bredt spekter av operasjoner.

For Norge er det naturlig å fokusere på kapasiteter der Forsvaret allerede har høy kompetanse og hvor en slik spesialisering er sammenfallende med ivaretakelse av nasjonale oppgaver og behov. Slike kapasitetsområder omfatter spesialisering knyttet til vinterklima, kystnære operasjoner og krevende topografi. Videre har deltakelse i internasjonale operasjoner gitt Norge betydelig nisjekompetanse innenfor blant annet transportkontroll, minerydding, eksplosivrydding, flernasjonal logistikk, spesialstyrkeoperasjoner og etterretning.

Strategiske partnere

Flernasjonalt samarbeid vil også få økt betydning som utviklingsstrategi for Forsvaret. En balanse mellom et nært samarbeid med USA for å ivareta den transatlantiske dimensjon og større europeiske allierte, og allierte som er mer sammenlignbare med Norge i størrelse, ressurser og forutsetninger, er ønskelig. Et utdypet og bredt anlagt samarbeid med et begrenset antall nære allierte, såkalte strategiske partnere, vil kunne gi betydelige synergieffekter. Norge vil spesielt søke å etablere et samarbeid med landene rundt Nordsjøen - en Nordsjøstrategi for flernasjonalt militært samarbeid. Nordsjøstrategien utelukker ikke et nært samarbeid med andre allierte og partnere på utvalgte områder. Luftsamarbeid med Danmark og Nederland, hærsamarbeid med det tysk-nederlandske korps, spesialstyrkenes og Sjøforsvarets samarbeid med britene og vår rolle innenfor STANAVFORLANT er gode eksempler.

Alliansetilpasset, oppgavebasert og samfunns- integrert

En samlet vurdering av konsekvensene av endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser, nye utfordringer og trusler, samt kravene til militær transformasjon, tilsier økt vekt på spesialisering og arbeidsdeling i NATO, økt flernasjonalt samarbeid om militære kapasiteter og norsk satsing på et styrket samarbeid med utvalgte strategiske partnere. Dette medfører et mer alliansetilpasset norsk forsvar. Samtidig tilsier økt vekt på samfunnssikkerhet, videreføring av verneplikten og et modernisert totalforsvarsbegrep at Forsvaret fortsatt vil være samfunnsintegrert. Oppsummert vil vi få et oppgavebasert og mer samfunnsintegrert og alliansetilpasset norsk forsvar.

Regjeringen legger vekt på at omstillingen av Forsvaret fortsetter, i takt med de vedtak Stortinget har fattet og i samsvar med de krav som vår tids sikkerhetsutfordringer og de internasjonale utviklingstrekk stiller. Det neste langtidsdokumentet for Forsvaret vil inneholde en bred tilnærming til fremtidens sikkerhetspolitiske utfordringer, og en grundig analyse av hvordan Forsvaret skal moderniseres og transformeres videre for å møte de nye utfordringene.

3.11 Komiteens merknader

Komiteenvil vise til at den samlede forsvarspolitikken må bidra til at den enkelte borgers sikkerhet mot tilsiktede og utilsiktede hendelser settes i sentrum. Komiteen mener det betyr nye samarbeidsformer mellom sivilt og militært beredskap, og stadig bredere og dypere samarbeid og gjensidig avhengighet over landegrensene.

Komiteen vil vise til at i løpet av de siste 14 år er Europa blitt forandret fra å være et delt kontinent i en kald krigstilstand til én verdensdel med nye demokratiske stater. Land som ikke eksisterte i 1989, er eller blir nå medlemmer av NATO-alliansen. Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Berlin-muren, Jugoslavia og Warszawa-pakten er borte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at den globale situasjonen også er helt forandret. Etter terroranslaget mot USA 11. september 2001 ble det skapt nye relasjoner mellom USA og Russland, NATO opprettet NATO/Russland-rådet og det ble fortgang i utvidelsesprosessen i NATO. Denne politiske utviklingen skaper også nye utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge.

Flertallet er enig i proposisjonens vurdering av at NATO har spilt en aktiv rolle for samlingen av Europa og for opprettelsen av bredere samarbeidsmønstre. Flertallet vil vise til at for å ha den nødvendige politiske autoritet, må NATO-alliansen ha den nødvendige militære kapabiliteten. En troverdig evne til å ivareta alliansens oppgaver krever militære enheter som er godt trenet, er mobile og kan operere sammen. Flertallet mener vedtakene fra Praha i november 2002 ivaretar disse hensynene. Opprettelsen av Prague Capabilities Commitment og NATO Response Force er i tillegg til ny kommandostruktur viktige for at alliansen kan tilpasse seg nye trusselbilder. Flertallet er fornøyd med opprettelsen av et Joint Warfare Centre (JWC) på Jåttå, et senter som blir underlagt det ene av NATOs to strategiske hovedkvarter, Allied Command Transformation (ACT) i Norfolk, USA.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at EU i desember 1999 besluttet å opprette en reaksjonsstyrke på inntil 60 000 soldater. På København-møtet høsten 2002 inngikk NATO og EU en avtale, den såkalte Berlin Pluss-ordningen, som åpner for at EU kan trekke på NATOs kapasiteter og struktur. Dette flertallet vil videre vise til at gjennom Berlin Pluss kan også Norge ha medbestemmelse over eventuell bruk av NATO-ressurser i EU. Dette flertallet mener det er viktig å sikre Norges interesser også fordi Norge har besluttet, om nødvendig, å delta i EU-ledede operasjoner.

Komiteen vil vise til at det fremdeles er store nukleære forekomster i Nordvest-Russland og at dette betyr sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge. Oppryddingen av atomavfall i området har høy prioritet i Norge. Komiteen vil i den forbindelse vise til at det fra norsk side er lansert prosjekter for opprydding i Nordvest-Russland både som en del av EUs nordlige dimensjon og i forbindelse med G8-landenes initiativ for bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. Komiteen vil videre vise til at størstedelen av Russlands strategiske atomvåpen er ombord i fartøyer som har hjemmehavn på Kola-halvøya. Komiteen har merket seg at flere land nå går inn i det multilaterale samarbeidet Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC), et samarbeid startet opp av Norge, USA og Russland. Komiteen vil også vise til Barentssamarbeid, initiert fra norsk side i 1992.

Komiteen er enig i proposisjonens vurdering av at utviklingen i Nordvest-Russland fortsatt vil være av stor betydning for norske prioriteringer.

Komiteen vil for øvrig slutte seg til proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at disse medlemmer har andre prioriteringer enn flertallet. Norge har gått fra å ha et defensivt forsvar til å ha et internasjonalt rettet, offensivt forsvar. Disse medlemmer mener at forsvar av eget territorium bør kombineres med deltagelse i internasjonale operasjoner. Disse medlemmer vil peke på at et forsvar som bygges opp for å kjempe utenlands, er ikke nødvendigvis godt skikket til å forsvare landet. Disse medlemmer er bekymret for at vi nå bygger opp et kostbart forsvar som prioriterer kapasiteter til internasjonale operasjoner på bekostning av hjemlige behov.

Disse medlemmer er enig i at Norge har begrensede militære ressurser og at vi av den grunn ikke kan delta i alle internasjonale militære operasjoner. Derfor er det nødvendig å vri deltagelse i internasjonale operasjoner over mot FN-operasjoner. Det er uheldig at Norge bare har et tjuetalls militære under FN-kommando. Disse medlemmer vil understreke at norske soldater ikke skal settes inn i EU-operasjoner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til innledende merknader under punkt 2.5, og til at det i dag ikke eksisterer konkrete militære trusler mot Norge. Dette medlem understreker at det kan ikke utelukkes at det kan oppstå situasjoner hvor sentrale samfunnsverdier eller samfunnsfunksjoner kan være truet, eller hvor sikkerheten til deler av befolkningen kan settes i fare. Dette medlem mener Forsvaret ikke kan dimensjoneres ut fra en fastlagt, overordnet trussel, men må ta utgangspunkt i hva og hvilke verdier som skal forsvares.

Dette medlem mener NATOs rolle og relevans er uklar i dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og mener Regjeringen og stortingsflertallet i for stor grad tar for gitt at NATO vil spille den samme rollen som tidligere for forsvaret av Norge. Dette medlem mener at Norge bør stille seg kritisk til at NATO skal være en verktøykasse for USAs strategi for forebyggende angrep. Dette medlem mener at Norge burde legge mer vekt på å søke forsvarssamarbeid med landene i vår region og de landene vi har et naturlig interessefellesskap med.