Med omsyn til dei kapitla som ikkje er omtalte nedanfor har komiteen ingen merknader og sluttar seg til Regjeringa sitt forslag.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) vert
det foreslått ei løyving på kr 195 650
000, mot kr 196 200 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, har ingen merknader
og støtter Regjeringa sitt forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at departementet kan rasjonaliseres betydelig. Administrasjonen
må gjøres så enkel og kostnadseffektiv
som mulig. Departementet må se på sine kostnader
og arbeidsoppgaver, og nøye vurdere hvor det kan spares
inn og kritisk vurdere hvilke arbeidsoppgaver som skal prioriteres.
Dette vil etter disse medlemmers syn føre
til at flere resurser går til aktiv tjenesteproduksjon.
I utgangspunktet vil derfor disse medlemmer foreslå en
reduksjon på post 1 Driftsutgifter med 12,4 mill. kroner.
Disse medlemmer vil vise til
at de ikke støtter opprettelsen av en utlendingsnemnd for
klagesaker på vedtak i UDI, men mener at behandlingen av
klager fortsatt skal tilligge departementet. Disse medlemmer foreslår
derfor i sitt alternative budsjett post 1 Driftsutgifter økt
med 40 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett.
Det vert foreslått ei løyving
på kr 10 400 000.
Komiteen vil vise
til at det ved stortingsvalget ble gitt anledning til å forhåndsstemme
på flere steder enn ved tidligere valg, for eksempel ved
videregående skoler, universiteter og militærforlegninger. Komiteen ber
om at det arbeides videre med å øke antall steder det
er mulig å forhåndsstemme.
Komiteen støtter Regjeringas
forslag.
Det foreslås bevilget kr 11 550 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har ingen merknader
og støtter Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
på dette tidspunktet ikke utrede kollektiv arbeidsrett
ytterligere. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres med 1 mill. kroner.
Under V vert det foreslått å gje
Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt til midlertidig innkvartering
av asylsøkjarar og flyktningar ut over 2002.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at globaliseringen
fører til at mennesker verden over knyttes tettere sammen
på grunn av internasjonaliseringen av økonomi,
teknologi og kultur. Dette medfører innvandring fra andre
deler av verden. Dette mangfoldet er en berikelse for Norge, samtidig
som det stiller oss overfor nye utfordringer. Arbeidet for toleranse
og kamp mot rasisme må stå sentralt. Det er viktig
at innvandrerne blir godt integrert i det norske samfunnet. En vellykket
integreringspolitikk forutsetter at alle tar del i samfunnets plikter
og retter.
Flertallet vil understreke at
det er store utfordringer på innvandringsområdet.
Både det høye antallet asylsøkere og
for lange saksbehandlingstider har medført et generelt
stort press. Andelen asylsøkere med åpenbart grunnløse
søknader har økt det siste året.
Flertallet viser til at Regjeringen
vil foreta en grundig gjennomgang av utlendingsforvaltningen og tar
sikte på en gjennomgripende reform av Utlendingsdirektoratet.
Flertallet vil påpeke
viktigheten av at Norges innsats både bilateralt og gjennom
internasjonalt samarbeid også må rettes mot årsakene
til krig og konflikt. Fattigdom, korrupsjon og maktmisbruk må bekjempes. Det
må satses langt mer på konfliktforebyggende tiltak,
forsoning og metoder for beskyttelse av menneskerettighetene. Norge
må stille krav til myndighetene i konfliktrammede land
om ikke å hevde suverenitetsprinsippet for å hindre
hjelp og beskyttelse av internt fordrevne flyktninger.
Flertallet vil påpeke
at det norske samfunnet kommer til å være mer
mangfoldig og flerkulturelt i framtida. All politikk må ha
dette som et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt
og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Holdninger,
verdisyn og normer er ulike. Dette stiller store krav til toleranse
og åpenhet både fra majoritet og minoritet.
Flertallet understreker at det
norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene
og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier
og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av
hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og
muligheter i alle deler av samfunnet og til å bruke sine
ressurser. I praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger
ulike tiltak og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle
sine retter og plikter fullt ut. En politikk for likestilling må derfor
ha et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell
likeverdighet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at mens flere enn noensinne
er tvunget til å forlate sine hjem og søke beskyttelse
i andre land, ser det ut til at viljen i vestlige land til å ta
imot flyktninger og asyl-søkere blir stadig mindre. Det
er mellom 35-40 mill. flyktninger eller internt fordrevne mennesker
på flukt i verden. Dette er av de største menneskelige
tragediene verdenssamfunnet står overfor og som Norge må ta
sitt medansvar for. Norsk asyl- og flyktningpolitikk må bygge
på oppfyllelse av våre internasjonale forpliktelser,
reell rettssikkerhet og en aktiv og inkluderende integreringspolitikk. Disse
medlemmer viser til sine respektive merknader i Innst. S.
nr. 197 (2000-2001).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil slå fast at prinsippene om likestilling mellom kjønnene
og prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt
verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske.
Dette verdigrunnlaget er en helt nødvendig forutsetning
for et likeverdig samfunn og for å kunne lykkes i arbeidet
med å ivareta interessene til minoriteter.
Flertallet mener at kunnskap
om og et naturlig forhold til forskjeller i hverandres levemåte
er en forutsetning for et flerkulturelt samfunn. For å få dette
til trengs møteplasser. Skolen er etter flertallets mening
den beste av dem. Å bevare en fellesskole for alle er derfor
et viktig bidrag til å skape grunnlag for et best mulig
samfunn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil derfor advare sterkt mot
den politikk regjeringen Bondevik legger opp til med åpning
for at stadig flere trossamfunn velger å starte egne skoler
med et eget religiøst grunnsyn. Disse medlemmer mener
at muligheten for å stifte privatskoler på et
livssynsgrunnlag må begrenses.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at foreldrenes rett
til å velge skole for sine barn er en del av menneskerettene
som Norge er forpliktet av ifølge Menneskerettskonvensjonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
i tillegg at fellesskolen må være konfesjonsfri
slik at alle skal føle tilhørighet til den.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
sterkt engasjert i å hjelpe flyktninger, men mener at de
best kan hjelpes i sin geografiske og kulturelle nærområder.
I stedet for å ta flyktningene til Norge, bør
Norge bidra til å dekke utgifter til flyktningemottak i
land i flyktningers nærområder. Disse medlemmer viser
derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningene
til humanitær bistand og nødhjelp til flyktninger økes.
Disse medlemmer vil begrense
mottaket av flyktninger til Norge utenfra den vestlige kulturkrets
til 1 000 personer pr. år. Dette omfatter de som får
opphold på humanitært grunnlag, familiegjenforening
og flyktninger. Disse medlemmer mener at det er svært
vanskelig å få til en fungerende integreringspolitikk
med et større mottak enn dette.
Disse medlemmer vil påpeke
at Fremskrittspartiet har stått for en alternativ asyl-
og flyktningepolitikk som ville ha resultert i at nye og drastiske
tiltak ikke hadde vært nødvendig. Gjennom Fremskrittspartiets
politikk ville flyktningestrømmen blitt vesentlig redusert,
samtidig som man ville fått en bedre fungerende utlendingsadministrasjon,
bedre mottak og en langt bedre integreringspolitikk slik at de som
får opphold kan bli selvhjulpne individer i det norske
samfunnet så fort som mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter
ikke praksisen med å ta penger fra bistandsbudsjettet og
bruke dem på innenlandsk oppfølging av flyktninger.
Ordningen blir ikke bedre av at den er lovlig og praktiseres av
alle vestlige land. Dette medlem vil foreslå at
denne praksis opphører og at slik bruk av ODA-godkjente
midler fases ut over en periode på maksimalt tre år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er nødvendig
med en bred gjennomgang av utlendingslovgivningen. Flertallet støtter
opprettelsen av et lovutvalg som får i mandat å utrede
og legge fram forslag til ny utlendingslov innen utgangen av 2003.
Flertallet mener utvalget må ha
bred kompetanse på utlendingsfeltet, og at også personer
med minoritetsbakgrunn i Norge må være med.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter at det foretas en gjennomgang
av utlendingslovens bestemmelser og tilhørende forskrifter
med sikte på å ta inn i loven elementer som gir
grunnlag for flyktningestatus, slik som kjønnsrelatert
forfølgelse, tilhørighet til særlig sosial
(etnisk) gruppe, barn som sosial gruppe, krigsflyktninger, internt
fordrevne og forfølgelse fra ikke-statlige aktører.
Dette vil sikre likebehandling og forutsigbarhet og bidrar til å få en
nødvendig politisk avklaring av viktige prinsipielle avveininger
som nå er lagt til Utlendingsnemnda.
Disse medlemmer vil spesielt
vise til situasjonen for kvinner som risikerer forfølgelse
og drap dersom de sendes tilbake etter samlivsbrudd.
Disse medlemmer vil på den
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Inntil gjennomgangen av Utlendingslovverket
er gjennomført, ber Stortinget Regjeringen om å stille
i bero utsendelsen av kvinner som hevder at de har vært utsatt
for kjønnsbasert forfølgelse eller fått
utsendelsesvedtak med hjemmel i bestemmelsen om oppholdstillatelse
for kvinner etter samlivsbrudd."
Disse medlemmer vil vise til
at statsløse flyktninger kan bli værende svært
lenge i Norge, uten at det er mulig å returnere. Det er
behov for å få satt tidsfrister for hvor lenge
en slik midlertidighet skal vare. Disse medlemmer ber
Regjeringen fremme forslag om slike tidsfrister.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at det ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001)
ble understreket behovet for å gjennomgå lov,
forskrift og praksis knyttet til kjønnsbasert forfølgelse. Flertallet viser
til at det ikke ble vedtatt å stille i bero saker hvor
denne typen forfølgelse eller beskyttelsesbehov ble påberopt.
En rekke av sakene er nå ferdigbehandlet og resultatet
er at mange av kvinnene har fått bli i Norge.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke behovet
for at utlendingsadministrasjonen må ha særlig
fokus på slike saker.
Dette flertallet viser også til
brev av 29. november 2001 fra kommunal- og regionalministeren der
hun bekrefter at kjønnsbasert forfølgelse vil
inngå i lovutvalgets mandat.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til atFremskrittspartiet har fremmet forslag
om å endre enkelte paragrafer i utlendingsloven.
I grove trekk ønsker Fremskrittspartiet
følgende endringer:
Disse medlemmer mener at man
ved strengere krav enn de som praktiseres i dag vil oppnå flere
ting. For det første vil man unngå import av mennesker
som vil kunne ligge samfunnet til byrde og i verste fall være sosialklienter
resten av livet. For det andre vil man anspore de herboende til å ta
utdannelse og arbeid og derved fungere bedre i det norske samfunn.
For det tredje vil dette være et viktig virkemiddel mot
tvangsekteskap. For det fjerde vil det være et virkemiddel
mot bigami eller flerkoneri, som praktiseres i enkelte innvandrermiljøer
i Norge, og for det femte kan det begrense antallet pro forma ekteskap.
Dette er en type ekteskap hvor en utenlandsk mann "kjøper"
en norsk kone ved at han betaler henne en viss sum for ekteskap. Partene
vil da late som de bor sammen i tre år inntil mannen får
bosettingstillatelse. Da kan partene skille seg, og mannen er likevel
sikret fortsatt opphold i Norge.
Disse medlemmer ønsker
selvfølgelig at Norge må overholde de internasjonale
avtaler landet har gitt sin tilslutning til uten at man glemmer
at Norge faktisk har nasjonal suverenitet over sitt territorium.
Det forekommer egentlig noe dristig å gi utlendinger en
form for rett til opphold som automatisk kan utløses, ikke minst
tatt i betraktning at antallet potensielle asylsøkere i
verden kan være på mange hundre millioner mennesker.
Disse medlemmer mener utvandringspotensialet
fra verdens fattige land er enormt.
Underlig nok er det kun et mindretall av asylsøkerne som
søker ved norsk grense. De fleste kommer seg ulovlig inn
i Norge og søker om asyl ved et politikammer. Dermed starter
svært mange asylsøkere sitt opphold i Norge med
en ulovlig handling, samtidig som de lettere kan skjule sin reiserute
eller andre forhold som kan ha betydning for vurderingen av asylsøknaden.
Disse medlemmer antar at grunnen
til at flertallet av asylsøkerne søker om asyl
først etter at de ulovlig har passert grensen er at de
er blitt smuglet inn i landet. Menneskesmugling er en kriminell
geskjeft i sterk vekst. Et påbud om at asyl må søkes
ved norsk grense antas effektivt å stoppe en stor del av
menneskesmuglingen til Norge.
Disse medlemmer viser til data
fra Oslo politidistrikt som tilsier at 7 av 10 asylsøkere
uten reisedokumenter (billetter) eller dokumenter som kan bekrefte deres
identitet (som for eksempel pass eller nasjonalt identitetskort).
Bare i 1998 registrerte Oslo politidistrikt 2 700 tilfeller hvor
det var grunn til å tvile på utlendingers identitet.
Identifisering av utlendinger er meget ressurskrevende, og med de
høye tallene det dreier seg om står norske utlendingsmyndigheter
overfor et formidabelt problem. I mange tilfelle kreves det et omfattende
og vanskelig etterforskningsarbeid for å kunne fastslå hvem
utlendingen egentlig er og hvor han eller hun kommer fra. I mange
tilfeller er utlendingen samarbeidsvillig og man klarer med rimelig
stor grad av sikkerhet å fastslå identitet og
opprinnelsesland. I andre tilfelle, og det er ikke få,
dekker utlendingen sin virkelige identitet og er lite samarbeidsvillig.
Disse medlemmer mener man kan
undre seg over hvorfor utlendinger som søker om asyl og
derved ønsker å slå seg ned i Norge og
er avhengig av norsk velvilje, ikke vil samarbeide med norske myndigheter når
det gjelder et så selvfølgelig krav fra myndighetenes
side som det å avklare hvem utlendingen egentlig er. Disse
medlemmer mener det nærliggende svaret er at utlendingen ønsker å skjule
noe for norske myndigheter, og da vil det neste spørsmålet
være: Hva ønsker utlendingen å skjule?
Antagelig er det forhold knyttet til asylsøknaden som kan
svekke denne, men det kan også være forhold knyttet
til kriminalitet og terrorisme.
Falske opplysningene kan skjule forhold som
alvorlig kriminalitet, tilknytning til en terroristorganisasjon eller
sågar tilknytning til en fremmed stats etterretningsvesen.
Enkelte utlendinger som er bosatt i Norge, og kom hit som asylsøkere,
føler seg utrygge i Norge fordi de mener at enkelte miljøer
av tidligere asyl-søkere er infiltrert av etterretningsagenter
fra sine tidligere hjemland.
I lys av den risikoen Norge løper ved
gjennom asylordningen å ta imot mange utlendinger som kan
ha en tvilsom bakgrunn, bør reglene skjerpes overfor de
som ikke vil oppgi riktig identitet. Det enkleste og mest effektive
vil være å avslå å behandle
asylsøknadene fra disse, mener disse medlemmer.
Disse medlemmer mener det egentlig
ikke burde være særlig kontroversielt å utvise
kriminelle utledninger, da det gjøres i alle land. Uenigheten
i Norge dreier seg om hvor strenge vi skal være. Norsk praksis
er forholdsvis streng, men disse medlemmer ønsker å gjøre
praksisen enda strengere, da utlendingsloven § 29 annet
ledd har gitt rom for tolkninger og skjønn som har ført
til at personer som har begått alvorlige kriminelle handlinger
likevel har fått bli i Norge.
Disse medlemmer mener det går
et markert skille mellom kriminelle utlendinger som har skaffet seg
en familie i Norge og de som ikke har det. Når det gjelder
ugifte, enslige utenlandske kriminelle praktiseres loven relativt
konsekvent. For de som er gift og har barn er det et sjansespill.
Hvis man har en god advokat og gode støttespillere er det
gode muligheter for fortsatt opphold i Norge.
Disse medlemmer mener at utlendinger
som dømmes til ubetinget fengselsstraff i tre måneder
eller mer skal utvises.
Dette vil kunne forebygge kriminalitet, og det
må tilføyes at det ikke er mange effektive kriminalitetsforebyggende
tiltak som er blitt iverksatt i Norge i de senere år.
Disse medlemmer mener at en streng
utvisningspraksis vil redusere kriminaliteten blant utlendinger,
noe som også vil bidra til at utlendinger i mindre grad
blir assosiert med kriminalitet, og derved i mindre grad blir stigmatisert
som kriminelle. Det kan knapt fremheves sterkt nok hvor viktig en
streng utvisningspraksis er som kriminalitetsforebyggende tiltak. Mange
kriminelle utlendinger frykter utvisning mye mer enn norsk fengselsstraff,
som av mange knapt oppfattes som straff.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til ulike merknader
fra Fremskrittspartiet om innvandringspolitikken. Flertallet finner
det ikke naturlig med en bred generell gjennomgang av innvandringspolitikken
i denne innstillingen, men viser til sine respektive fraksjonsmerknader
i Innst. S. nr. 197 (2000-2001).
Komiteen ser det som
svært viktig å etablere et godt forhold mellom
innvandrere og nordmenn. Dette er ikke minst viktig i et langsiktig
perspektiv. Komiteen ser fortsatt behov for stor
oppmerksomhet overfor de innvandrere som har vært her i
landet i lengre tid.
Komiteen viser til at det fortsatt
er problemer som ikke er løst i flere grupper av innvandrere
mange, mange år etter at de har kommet hit til landet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til regjeringen Stoltenbergs 10 punktsplan mot diskriminering
som ble lagt fram sist sommer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener Regjeringen
må ta tak i problemene med å bekjempe etnisk diskriminering
og rasisme på et bredt grunnlag. Flertallet viser
til at flere rapporter dokumenterer at personer med innvandrerbakgrunn
og nasjonale minoriteter opplever diskriminering og andre former
for utestenging i samfunnet. Både arbeidsledighet, problemer
på boligmarkedet, sosiale konflikter og segregering kan
ha sin rot i diskriminering.
Flertallet vil understreke at
Regjeringen har varslet at den våren 2002 vil fornye handlingsplanen
mot rasisme. I tillegg vil det lovutvalg som regjeringen Bondevik
I nedsatte om etnisk diskriminering avgi innstilling våren
2002. Regjeringen vil dermed komme tilbake til Stortinget med lovforslag
så raskt som mulig, senest første halvår
2003.
Flertallet vil også understreke
at regjeringene har vært aktive i innvandrermiljøene
for å motvirke konsekvenser av 11. september 2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at alle mennesker er født frie og like i verdighet
og rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk,
religion, opprinnelse eller oppfatninger.
Disse medlemmer mener bedømmelse
av andre mennesker derfor må bygge på hva de gjør,
snarere enn på hvem de er eller hvilken bakgrunn de har.
En persons egenskaper er knyttet til det enkelte menneske, ikke
til hudfarge, religion og opprinnelse. Fordi alle mennesker er født
forskjellige, mener disse medlemmer at et samfunn
som bygger på likeverd må respektere menneskers
ulike egenart, kultur, holdninger, erfaringer og livsførsel.
Alternativet til mangfold er ensartethet, mener disse
medlemmer, og en politikk for
ensretting innebærer å legge føringer
eller begrensninger på menneskers liv. En politikk for
toleranse og respekt for mangfold åpner derimot for at
vi som enkeltmennesker kan leve i tråd med vår
individuelle egenart, at vi kan tro, mene og ytre det vi ønsker,
velge mellom alternativer, søke å realisere våre
personlige drømmer og la oss berike av de impulser mangfoldet
rundt oss bringer med seg.
Disse medlemmerviser
til at Fremskrittspartiet har som motto uttrykket: "Min frihet slutter
der din begynner". Dette betyr at vi ønsker å tillate
mennesker å leve sine egne liv så lenge det ikke
går ut over andre. Dette gir stor grad av frihet, men er
samtidig innskrenkende.
Dette innebærer at disse medlemmer ikke aksepterer
at man for eksempel kan leve ut sin kultur og religion hvis dette
medfører krenkelse eller overgrep mot medmennesker. Da
velger vi å stå opp for det enkelte menneske og
mot den kultur, livsoppfatning eller religion som tillater at noen
mister sin frihet. Det må alltid være hensynet
til det enkelte mennesket og dets frihet og rettigheter som må være
avgjørende for den politikk som føres.
Disse medlemmer viser til at
Aslam Ashan, som kom til Norge rundt 1970, flere ganger har nevnt at
i begynnelsen av 1970-årene følte han seg meget velkommen
i Norge, og ble møtt med varme og vennlighet overalt hvor
han beveget seg.
Innflytelsesrike kretser forsøker å fortelle
oss at rasismen er på fremmarsj, men dette er ikke en forklaring,
men en bortforklaring. Hvis det norske folk hadde vært
rasistisk, hadde antagelig Aslam Ashan merket det allerede i 1970-årene.
Disse medlemmer mener at det
neppe er rasisme som preger dagens situasjon, men kanskje en økende
skepsis mot innvandringen, som det antas har to hovedårsaker.
Disse medlemmer vil først
peke på det store volumet på innvandringen. Norge
ligger nær Europa-toppen når det gjelder mottak
av innvandrere i forhold til landets folketall. Professor Stein
Ringen (eneste nordmann som er fast engasjert ved Oxford University)
har beregnet antallet til omkring 30 000 årlig, det må antas
at han her også har tatt med arbeidsinnvandrerne fra EØS-land
som Sverige og Danmark. En ny undersøkelse i 2001 viser
at Norge ligger på tredjeplass i Europa når det
gjelder antall innvandrere i forhold til folketallet.
Til sammenlikning er antallet fødsler
i Norge omkring 60 000 årlig, og dette tallet omfatter
selvfølgelig barn av foreldre med ikke vestlig bakgrunn.
I Oslo har omkring 32 pst. av elevene i grunnskolen fremmedspråklig
bakgrunn. Dette viser at den etniske sammensetningen av Norge forandres
meget raskt.
I 1999 alene økte antall innvandrere
i Norge med 22 000 mennesker, noe som er den største økningen
som noen gang er registrert, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).
Følgende hypotese kan fremsettes: Skepsis
mot innvandrere (som noen kaller rasisme) øker proporsjonalt med
antall innvandrere.
For det andre mener disse medlemmer at
det er mange som er skremt av den relativt høye kriminaliteten
blant ikke-vestlige utlendinger (eller norske borgere av ikke-vestlig
opprinnelse). Dessverre er det slik at kriminaliteten er uendelig
mye mer synlig enn lovlydigheten.
I samfunnsdebatten er det flere som forsøker å skape en
myte om at innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn, men
dette er feil. I Oslo begår mannlige innvandrere dobbelt
så mye kriminalitet som norske menn, relativt til antallet
i hver kategori. Særlig når det gjelder vold,
narkotikaforbrytelser og bedragerier er innvandrerne sterkt overrepresentert.
Disse medlemmer viser til at
det fremgår av Oslo politikammers kriminalitetsrapport
for 1998 at de fleste ran i Oslo blir begått av personer
med innvandrerbakgrunn fra et ikke vestlig land. Tallet er 54 pst., og
når man tar i betraktning at ikke-vestlige innvandrere
utgjør under en fjerdedel av byens befolkningen, kan man
trygt konkludere med at tallet er skremmende høyt.
Disse medlemmer mener at man
på arbeidsmarkedet ser mer på kompetanse enn på hudfarge.
Problemet til mange ikke-vestlige innvandrere er at den kompetansen
de måtte ha ikke er tilpasset et moderne norsk arbeidsliv.
Unge innvandrere som tar sin utdannelse i Norge og derved får
norske vitnemål bør normalt ikke har problemer
hvis de ellers er tilpasningsdyktige og behersker norsk, men de
må selvfølgelig konkurrere på samme grunnlag
som nordmenn, ikke kvoteres.
Konklusjonen er at det vanskelig kan ses at
Norge er et lukket land for innvandrere, men det kreves vilje, evne
og tilpasningsdyktighet hos innvandrere, noe ikke alle med bakgrunn
fra ikke-vestlige land besitter i like stor grad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
regjeringen Bondevik II ønsker en oppmyking av reglene
for arbeidsinnvandring.
Flertallet viser til den forenkling
av regelverket som ble foretatt av regjeringen Stoltenberg, for
blant annet spesialister, og som vil bli iverksatt fra 1. januar 2002. Flertallet ser
positivt på dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av at økt arbeidsinnvandring ikke skjer på bekostning
av de 60 000 arbeidssøkende vi har her i landet. Dette
flertallet er kjent med at ledigheten blant de med ikke-vestlig
bakgrunn, som er her i landet, er fire til fem ganger så høy
som gjennomsnittsledigheten. Dette flertallet mener
at økt arbeidsinnvandring av ufaglærte også må vurderes
opp mot det faktum at særlig mange innvandrere går
arbeidsledige. Dette flertallet mener at vi må sette
inn tiltak som først og fremst får de som er ledige
i dag ut i arbeidslivet. Da nytter det ikke å kutte i Aetat
sine budsjetter, slik Regjeringen gjør. Mange innvandrere
krever tett oppfølging over noe tid for å komme
i jobb. Likevel vil det for samfunnet totalt være lønnsomt
i forhold til at man aldri kommer ut i jobb, og vil bli avhengig
at trygd resten av livet.
Dette flertallet mener at vi
ikke skal ha en arbeidsinnvandring som fører til sosialt
uakseptable vilkår i arbeidslivet. De arbeidsinnvandrerne
som kommer hit skal ha like faglige rettigheter i arbeidslivet som
andre arbeidstakere.
Dette flertallet er kjent med
at spørsmålet om innføring av en generell
adgang for ufaglærte til å få arbeidstillatelse
som gir grunnlag for varig opphold, krever endring i utlendingsforskriften,
og at dette berører hovedprinsippene for regulering av
innvandringen til Norge, jf. utlendingslovens § 5. Dette
flertallet forutsetter derfor at Stortinget får
seg forelagt saken dersom det er aktuelt med en oppmykning av reglene om
arbeidsinnvandring utover det som allerede er vedtatt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at mangel på arbeidskraft
i dag er den fremste kapasitetsskranken i norsk økonomi.
Samtidig er det vedtatt en rekke bemanningskrevende reformer i den
offentlige sektor, samt at vi har en demografisk utvikling som automatisk
vil øke det offentliges etterspørsel etter arbeidskraft.
Dette vil sette den langsiktige norske økonomiske vekstkraften
i fare ved at konkurranseutsatt sektor vil tape kampen om arbeidskraften.
Disse medlemmer støtter
en vurdering av oppmyking av regelverket for arbeidsinnvandring,
slik at landet sikres tilgang på tilstrekkelig arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til merknader i Innst. S. nr. 22
(2001-2002). Disse medlemmer er uenig i at asylsøkere
med kjent identitet skal fratas midlertidig arbeidstillatelse.
Disse medlemmer viser til at
det er behov for å myke opp innvandringsbestemmelsene,
men vil ikke nå slutte seg til Regjeringens premisser for
en slik oppmyking og vil avvente Regjeringens framlegg om dette. Disse
medlemmer vil vise til at det er behov for å gi
asylsøkere med avslag mulighet til å søke arbeidstillatelse
som spesialist eller fagarbeider på linje med andre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
ellers vise til egne forslag om en Green Card-ordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at personer som i dag får tillatelse til å jobbe
i Norge, må som utgangspunkt ha en kompetanse det er spesielt
behov for. Før innvandringsstoppen, som ble innført
i 1975, var reglene relativt liberale og det var i praksis fri arbeidsinnvandring.
Dette lokket mange innvandrere til Norge. Man trodde
vel i utgangspunktet at innvandrerne ville reise tilbake til sine
hjemland etter at de hadde lagt seg opp penger i Norge, men erfarte
etter hvert at innvandrerene fant Norge mer attraktivt enn sine
egne hjemland, og at de ikke bare ble i Norge, men hentet koner
fra hjemlandet og fikk barn her.
Disse medlemmer viser til at
ved innvandringsstoppen opphørte den frie innvandringen,
men Norge var bundet av avtaler med de øvrige nordiske
land, noe som innebar at det i Norden var et fritt arbeidsmarked som
også omfattet Norge, også etter 1975. Ved inngåelse
av avtalen om det Europeiske økonomiske samarbeidsområde
i 1994 (EØS-avtalen) gjelder i praksis samme rettigheter
for borgere av land tilsluttet avtalen, som for nordiske borgere.
Utlendinger fra land som ikke er tilsluttet
EØS-avtalen må ha arbeidstillatelse. Dette gjelder
dermed også for borgere av land som USA, Canada, Australia
og New Zealand.
Når man søker om arbeidstillatelse
i Norge, må man ha et konkret tilbud om arbeid fra en arbeidsgiver
i Norge. Dette gjelder også hvis utlendingen søker
ny arbeidstillatelse for å skifte arbeid.
Arbeidsgiveren må garantere arbeid
med samme lønns- og arbeidsvilkår som for nordmenn
i tilsvarende arbeid. Den utenlandske arbeidstakeren må også ha skaffet
seg bolig i Norge for den tiden søknaden gjelder. Arbeidstilbudet
må stå åpent inntil søknaden
om arbeidstillatelse er behandlet.
Disse medlemmer registrerer at
som hovedregel skal søknaden fremmes ved norsk utenriksstasjon
i hjemlandet eller i det land der søkeren har hatt arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse de siste seks måneder. Tillatelsen
må være gitt før søkeren reiser
til Norge. Når søknaden er ferdigbehandlet, får
søkeren melding fra utenriksstasjonen der søknaden
er levert.
Arbeidstillatelsen er knyttet til et bestemt
arbeidsforhold og gjelder bare et begrenset tidsrom, vanligvis ett år.
Utlendingen må derfor søke om fornyelse av arbeidstillatelsen
i god tid før den utløper.
Noen av arbeidstillatelsene og oppholdstillatelsene er
av en slik art at de anses for å danne varig tilknytning til
Norge. Disse tillatelsene kan danne grunnlag for bosettingstillatelse.
En bosettingstillatelse gir rett til varig opphold og generell adgang
til å arbeide i hele Norge uten tidsbegrensning.
Selv om en innvandrer har arbeidstillatelse,
kan vedkommende ikke uten videre starte egen næringsvirksomhet
i Norge.
EØS-borgere og deres familiemedlemmer
har ifølge EØS-avtalen en utvidet og enklere adgang
til å ta opphold og arbeid i Norge. Utlendinger som er
omfattet av EØS-avtalen kan reise til Norge og både
være her og arbeide i inntil seks måneder uten
tillatelse. Når oppholdet eller arbeidet varer i mer enn
seks måneder må man ha oppholdstillatelse, men
innvilgelsen av denne tillatelsen er en ren formalitet. Utlendingsdirektoratet innvilget
4 854 tillatelser til borgere av land omfattet av EØS-avtalen
i 1999.
Disse medlemmer viser til at
det store flertallet av utlendinger fra land utenfor EØS-området
som får arbeidstillatelse i Norge, får forskjellige
tidsbegrensede tillatelser. For at en spesialisttillatelse skal
kunne innvilges, må søkerens kompetanse være
absolutt nødvendig for bedriften. Det må også være
umulig å dekke kompetansebehovet med innenlandsk arbeidskraft. Disse
medlemmer mener dette er en funksjonell praksis.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsledigheten for første generasjons innvandrere er
meget høy. Arbeidsledigheten totalt var på 2,4
pst. Blant innvandrere fra Afrika var arbeidsledigheten på 12,3
pst. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Ved
utgangen av november i 1999 var det registrert 8 573 arbeidsledige
første generasjons innvandrere, noe som er 4,2 prosentpoeng
høyere enn arbeidsledigheten for hele befolkningen. 15
pst. av alle arbeidsledige var innvandrere.
Ved utgangen av november 1999 var 4 015 første generasjons
innvandrere på ordinære arbeidsmarkedstiltak.
Det tilsvarer 2 pst. av alle første generasjons innvandrere.
Disse medlemmer viser til at
i løpet av de siste årene har det norske arbeidsmarkedet
blitt gradvis strammere, og flere sektorer er preget av mangel på arbeidskraft.
For å øke arbeidstilbudet registerer disse
medlemmer at Regjeringen ønsker å myke opp
reglene for arbeidsinnvandring.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er vanskelig å anslå hvor stor innvandringen
til Norge vil bli i årene framover. Som følge
av EØS-avtalen er Norge en del av det felles europeiske
arbeidsmarkedet som sikrer fri bevegelse av arbeidstakere mellom
medlemslandene. EU-landene har 380 mill. innbyggere. Den gjennomsnittlige
arbeidsledigheten er på ca. 10 pst. Det utgjør
16,3 mill. personer. Innenfor gruppen av arbeidsledige mener disse
medlemmer det er mange som har kvalifikasjoner som er etterspurt
i Norge.
Disse medlemmer vil også vise
til at EU er i gang med utvidelsesforhandlinger med flere av de østeuropeiske
landene. Når det europeiske arbeidsmarkedet åpnes
for østeuropeiske borgere, forventes økt arbeidsvandring
fra Øst-Europa til Vest-Europa som følge av lavere
levestandard i øst. Vi antar at også Norge vil
bli et utvandringsmål for østeuropeerne når de
nye søkerlandene blir innlemmet i det felles arbeidsmarkedet.
Bygger man på den store interessen
som personer fra disse landene har vist mht. å søke
arbeidstillatelser under ordningen med gruppearbeidstilatelser for
landbruks- og hagebrukssektoren og helsesektoren, synes det derfor å kunne
bli økte muligheter for å hente inn arbeidskraft
fra et framtidig utvidet EØS-arbeidsmarked.
Disse medlemmer viser til at
rekruttering av arbeidskraft utenlands også har virkninger
utenfor arbeidsmarkedet. Det er ikke bare arbeidskraft som kommer
hit, men mennesker med varierende behov for bl.a. bolig og offentlige
tjenester.
Disse medlemmer mener at, i den
grad det legges opp til økt arbeidsinnvandring av varig
karakter og åpnes for familiegjenforening, blir de samfunnsmessige
virkningene mer omfattende. Etterspørselen etter utenlandsk
arbeidskraft er gjerne størst i perioder med generelt press
i økonomien, høye boligpriser og økt flytting
til sentrale strøk. Rekruttering av utenlandsk arbeidskraft
til virksomhet i pressområdene vil kunne forsterke problemene.
Disse medlemmer viser til at
et hovedprinsipp i norsk politikk er at alle som bor i Norge skal
ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta
i samfunnet og bruke sine ressurser. Det er bare noen få unntak
der rettigheter og plikter er knyttet til norsk statsborgerskap.
Prinsippet gjelder innvandrere som er bosatt her, men kun i begrenset
utstrekning for personer som oppholder seg i Norge midlertidig,
for en kort periode, på besøk eller for å utføre
et bestemt oppdrag.
Disse medlemmer mener man bør
se på flek-sible ordninger for rekruttering av utenlandsk
arbeidskraft som innebærer at de som kommer får
en midlertidig og kortvarig tilknytning til Norge. De må reise
ut igjen når det ikke lenger er behov for deres arbeidskraft.
Disse medlemmer mener i tillegg
at det bør legges opp til at det offentliges ansvar og
den enkeltes rettigheter er svært begrenset den første
tida, eventuelt under hele oppholdet. Det betyr at det må gjøres
flere og større unntak fra hovedprinsippet om like rettigheter
osv.
Disse medlemmer mener det økte
behovet for arbeidskraft kan dekkes på mange måter.
Historisk har innenlandsk arbeidskraft i hovedsak blitt mobilisert, selv
om også utenlandsk arbeidskraft har vært med på å dekke
innenlandsk behov for arbeidskraft. Dette tilsier at bruk av utenlandsk
arbeidskraft også i framtida vil kunne være med
på å dekke behovet i næringer hvor det
er mangel på arbeidskraft.
Rekruttering av arbeidskraft fra utlandet kan
skje på ulike måter. Man kan:
– Legge
bedre til rette for at virksomheter har anledning til å rekruttere
hele eller deler av arbeidsstokken utenlands for å utføre
et tidsavgrenset oppdrag, f.eks et byggeoppdrag eller en vedlikeholdsjobb, eventuelt
bruke private formidlings- eller utleiefirmaer.
– Endre regelverket slik at det åpner
for mer bruk av sesongarbeidskraft i løpet av hele eller
deler av året.
– Satse på å rekruttere
nordisk arbeidskraft som er fleksibel i forhold til svingninger
i tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft. Mange reiser
hjem igjen når etterspørselen dempes
– Formidle mer arbeidskraft fra
andre EØS-land som også i stor grad reagerer på konjunktursvingninger.
– Utvide adgangen til å hente
inn spesialister o.l. fra land utenfor EØS, enten avgrenset
til bestemte regioner eller generelt.
Disse medlemmer finner det også riktig å peke på at
det i Norge, foruten de registrerte arbeidsløse, er en
meget stor arbeidskraftreserve. Norge ligger med god margin på verdenstoppen
når det gjelder antall uføretrygdete i forhold
til folketallet, og så vidt disse medlemmer har
forstått øker antallet (relativt) raskere enn
i noe annet land. For tiden er antallet på over 270 000
mennesker. Disse medlemmer mener at det i denne gruppen
utvilsomt er mange som kunne tilbakeføres (attføres)
helt eller delvis til arbeidsmarkedet. Også blant langtidssykemeldte
er det en arbeidskraftreserve som kunne ha vært aktivisert
ved å fremskynde operasjoner. Et mer effektivt helsevesen ville
ha kunnet bidra til å frigjøre arbeidskraft. Det
er kostbart for samfunnet i månedsvis å ha mennesker ventende
på en operasjon som kunne ha gjort dem arbeidsføre.
Disse medlemmer mener videre
at dagens skattesystem og skattenivået virker som en bremse
når det gjelder å friste deltidsarbeidende til å arbeide
mer, samt å aktivisere pensjonister som kunne tenke seg å spe
på pensjonsinntekten.
Videre mener disse medlemmer at
vi kan frigjøre arbeidskraft ved å redusere offentlige
overføringer til næringslivet, og ikke minst ved
en effektivisering innen det offentlige forvaltningsapparat. Nedleggelse
av fylkeskommunen kan nevnes som et eksempel.
Disse medlemmer finner det også riktig å fokusere
på at innvandring trekker arbeidskraft ut av markedet,
da innvandring i seg selv virker sysselsettende: Utlendingsdirektoratet,
innvandringskonsulenter, advokater, politi, domstoler og fengselsvesen,
samt sosialvesen, helsevesen, skole og arbeidsmarkedsetat bruker
mye tid på innvandrer- eller innvandrerrelaterte saker.
Disse medlemmer mener det er
en helt klart mye større utfordring å ta ut den
arbeidskraft som allerede er til stede, enn å ta inn flere
innvandrere fra ikke-vestlige land, når vi ikke klarer å sysselsette
de vi allerede har. Dette er ikke veloverveid,
ansvarlig politikk. I Norge har man i særdeles liten grad
vært i stand til å nyttiggjøre seg den
arbeidskraften man har i landet. Det er dette som er problemet,
og det er dette problemet som først må løses.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er uheldig
at barn sitter i kirkeasyl. Flertallet vil be Regjeringen
vurdere hvordan problemene knyttet til barn i kirkeasyl kan løses. Flertallet viser
til at statsråden har bedt Utlendingsnemnda foreta en rask
avgjørelse i de kirkeasylsakene som ikke har vært
til behandling i Utlendingsnemnda.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det sitter flere barnefamilier
i kirkeasyl. Situasjonen til disse barna er alvorlig og vil i flere
tilfeller være brudd på barns rettigheter. Praksis
nå er at disse sakene har lavest prioritet i klagebehandlingen
og derfor i realiteten ikke vil bli behandlet på svært
lang tid. Denne situasjonen kan ikke fortsette. Disse medlemmer ber Regjeringen
sørge for at disse barnefamilienes søknader prioriteres
og at det tas initiativ til å løse sakene på en
måte der hensynet til barna er avgjørende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den 5. juli 1993 sendte Justisdepartementet ut et skriv hvor
politiet ble pålagt ikke å hente ut asylanter
med makt. Dermed var ordningen med kirkeasyl et faktum i Norge.
Kirkeasyl hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak og setter
vårt lov- og rettssystem til side.
Disse medlemmer vil minne om
at norsk lov også gjelder inne i kirkebygningene.
Disse medlemmer viser til at
kirkeasyl var en ordning som tilhørte den katolske kirke
og forsvant i Norge med reformasjonen. I enkelte land besto asylpraksisen
også etter reformasjonen, men ble sporadisk brukt og under
forhold som ikke er sammenlignbare med dagens norske forhold.
Disse medlemmer viser til at
kirkeasyl ikke var noen etablert ordning i Norge før det
ble skapt av albanerne i 1993. I løpet av våren
1993 strømmet albanerne inn i kirker og bedehus. I løpet
av dette året befant det seg i overkant av 600 i kirkeasylanter
i Norge. Istedenfor å ta dette problemet ved roten, sendte
Justisdepartementet ut en instruks datert 5. juli 1993 til landets politimestere
hvor disse ble pålagt ikke å hente ut asylanter
fra kirkene. Disse medlemmer mener at utfallet av
dette var at myndighetene ikke ville håndheve norsk (utlendings-)
lov i kirkebygninger.
Etter 1993 har tallet på kirkeasylanter
variert, noe som bl.a. skyldes at de sittende justisministrene ved gjentatte
anledninger har latt kirkeasylantene få gjenopptatt sine
saker, noe som har ført til at nesten samtlige har fått
opphold til slutt, på tross av sitt opprinnelige avslag. Disse
medlemmer mener dette har vært meget uheldig og
vil advare mot denne type praksis.
Disse medlemmer peker på at
det i dag sitter svært få i kirkeasyl. Selv om
ordningen i dag ikke omhandler et stort antall, kan dette raskt
endres, ettersom uroligheter i verdensbildet kan gi betydelig økning
i presset mot Norge og myndighetene gir amnesti til dagens kirkeasylanter.
Disse medlemmer mener kirkeasyl
er en ulovlig inngripen som hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen trekke
tilbake skriv av 5. juli 1993 om at politiet ikke skal kunne gå inn
i kirker og bedehus for å hente ut folk med makt."
Komiteen vil vise
til at det er store utfordringer på innvandringsområdet.
Utlendingsdirektoratet (UDI) står overfor betydelige utfordringer
med høyt antall asylsøkere og altfor lange saksbehandlingstider.
Problemene med lang saksbehandlingstid gjelder ikke bare asylsøknader,
men også søknader om visum, familiegjenforening,
arbeidstillatelser og statsborgerskap.
En viktig årsak til de lange saksbehandlingstidene
er at UDI ikke har fungert godt nok. Hvor alvorlig situasjonen er,
blir understreket ved at regnskapet i UDI for 2000 ikke er godkjent
av Riksrevisjonen.
Komiteen er derfor tilfreds med
at det er satt i gang en rekke tiltak for å forenkle og
effektivisere saksbehandlingsprosessene og vil understreke viktigheten
at anbefalingene i rapporten fra Pricewaterhouse Coopers DA (PWC)
følges opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er tilfreds med at
UDI tilføres økte ressurser for å kunne
håndtere et større søknadsvolum, men
vil understreke at det samtidig forutsettes en betydelig produksjonsvekst
og vilje til nytenkning i UDI.
Flertallet vil understreke at
mindreårige asylsøkere er en gruppe det må tas
særskilt hensyn til.
Flertallet mener at oppholdstiden
i statlige mottak må vesentlig ned. Flertallet legger
videre vekt på hurtigere og korrekt behandling av saker
etter utlendingsloven og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 197
(2000-2001). Hurtigprosedyrer må løpende anvendes
når asylsøkeren kommer fra bestemte land, når søkeren
tidligere har fått avslag på søknad om
asyl i Norge eller søkeren er anmeldt, siktet eller dømt
for kriminelle handlinger i Norge.
Flertallet viser i den forbindelse
til forslaget om en økning av bevilgningen til 824 mill.
kroner, knyttet til forventet økning i antall nye asylsøkere,
noe som vil medføre økte utgifter til saksbehandling
i UDI, drift av mottak og integreringstilskudd til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiet gikk imot å overføre
intervjuene for asylsøkere til Utlendingsdirektoratet.
Foreløpig har det ikke vært avdekket noen bedre
saksbehandling på bakgrunn av overføringen av intervjuene
mens selve overføringen har medført økte kostnader.
Disse medlemmer vil hevde at
UDI bør igjennom en effektiviserings- og rasjonaliseringsprosess
for på den måten å spare midler. Disse
medlemmer vil videre påpeke at med Fremskrittspartiets
politikk ville det ikke vært en like stor mengde søknader
og derfor heller ikke et like stort behov for ressurser til å behandle
søknader. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres med 424 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at både
PWC-rapporten og det siste årets utvikling har medført
at UDI nå utreder systemet for transittmottak. Flertallet ber
om at det utformes et system som i større grad tar hensyn
til at noen skal raskt ut, mens andre vil være lenger i
mottak og derfor har behov for flere tiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at erfaringer tyder på at
den økonomiske støtten til beboere i mottak i
Norge ligger høyere enn andre land i Europa. Det er viktig
at Regjeringen kommer med forslag til en helhetlig vurdering av
den økonomiske situasjonen til beboere i mottak, samt forslag
om hvordan situasjonen kan bli bedre for dem som virkelig trenger økt økonomisk
støtte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er svært
viktig å arbeide mer langsiktig i forhold til organisering
av mottaksapparatet og bosetting, for å ta vare på og
utvikle kompetanse og erfaring og innarbeide dette i lang- og kortsiktige
kommunale planer. Flertallet vil hevde at kvalitet
i mottakene må gå foran krav til geografisk spredning.
Det må stilles klare krav til hvem som skal drive mottak,
hva slags forutsetninger de bør ha og hva kan de tilby.
Det er viktig at mottaksarbeidet blir profesjonalisert. Beboermedvirkning
må bli et førende prinsipp i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at SINTEF-rapporten fra 1999
avslørte at mange som bor i mottak opplever ren fattigdom.
Kommunal- og regionaldepartementet skriver i
brev til kommunalkomiteen av 29. januar 2001:
"I visse tilfeller fører dette til at beboere
ikke har råd til nødvendige helsetjenester og
medisiner."
Disse medlemmer ber Regjeringen
i Revidert budsjett for 2002 fremme forslag til økt stønad
til livsopphold, nødvendig gjennomgang av egenandeler i helsetjenesten
og heve grensene for friinntekt for beboere på mottak.
Det foreslås bevilget kr 2 809 340
000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
at selv om antallet asylsøkere varierer fra år
til år, er det ingenting i situasjonen i verden som tilsier
at behovet vil minske. Arbeid med både utlendingssakene,
inkludering og integrering er ikke et midlertidig og kortsiktig
behov, men en permanent og varig oppgave. Hele statsforvaltningen
og offentlig sektor må omstilles i forhold til et flerkulturelt
samfunn og tilegne seg nødvendig kunnskap og kompetanse.
Flertallet viser til at et flertall
i Stortinget, både i forbindelse med Utjamningsmeldingen
og i Innst. S. nr. 197 (2000-2001), har gått inn for en
ny supplerende stønadsordning for pensjonister med kort
botid i Norge. Flertallet har merket seg at mange
av disse nå er henvist til å være langtidsmottakere
av sosialhjelp så lenge de lever. Dette er også en
av grunnene til at kommunene er varsomme med å ta imot
nye flyktninger. Flertallet er kjent med at saken
har vært ute til høring i høst og ber
Regjeringen om at en ordning for supplerende støtte til
pensjonister med kort botid i Norge iverksettes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til regjeringen Stoltenbergs Handlingsplan for sosial og økonomisk
trygghet i Langtidsprogrammet 2002-2005.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil støtte
forslaget om å gi halvdagplass i barnehage til alle barn
i mottak i alderen fire til fem år.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber Regjeringen vurdere om ordningen skal utvides til også å gjelde
yngre barn og heldagstilbud.
Komiteen mener det
er helt avgjørende for barna å lære seg
norsk språk og kultur i tidlig alder. Det er også helt
avgjørende at de voksne kan være trygge for at
barna har det bra og får nødvendig opplæring
samtidig som de sjøl kan dra full nytte av introduksjonsprogram
eller annen type arbeid eller opplæring.
Komiteen mener at dette er spesielt
viktig for at kvinner får tilstrekkelig norskopplæring.
Kvinnene har i de fleste tilfeller ansvar for barna og kan ikke
ta del i undervisningen med mindre det blir sikret et godt tilbud
til barnepass. Praktisk språktrening er avgjørende for
barn og derfor vil barn som ikke har gått i barnehage stille
dårligere rustet ved skolestart.
Komiteen mener det er viktig å bryte
en negativ spiral med arbeidsledighet og sosialhjelp som viktigste inntektskilde,
spesielt fordi det kan få følger for flere generasjoner.
Foreldrene bør være gode forbilder for sine barn
og spesielt er det viktig for integreringen i det norske samfunnet
at voksne innvandrere og flyktninger kommer i aktivitet og tar del
i arbeidsliv og samfunnsliv.
Komiteen vil påpeke
nødvendigheten av å få på plass
ordningen med introduksjonsprogram og introduksjonsstønad
raskt og ber Regjeringen sørge for dette.
Komiteen vil vise til at det
bare er negativt med lange perioder i passivitet. Sunn fornuft og
erfaring tilsier at jo før en kommer i gang med tiltak,
kompetanseheving og språkopplæring, jo bedre er
det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at norskundervisningen må være behovsbasert og
at det er viktig å kvalitetssikre introduksjonsprogrammene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er uheldig at prosjektet i bydel Gamle Oslo, der
over 140 barn deltar, legges ned når statens tilskudd til
det vellykkede prosjektet med blant annet gratis kjernetid, bortfaller. Dette
prosjektet er integrering i praksis og ble opprettet for å gi
innvandrerbarn mulighet til å integreres og lære språk
gjennom gratis eller svært billig barnehageplass.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at overføringsflyktninger
som har kommet de siste årene er vanskeligere å integrere
enn asylsøkere. Det er viktig at de får god informasjon
om norsk samfunnsliv, kultur og klima og at det derfor er nødvendig
med rask oppstart av introduksjonsprogram. Dette flertallet vil
påpeke at behovene innen psykiatrien er store og at det
er behov for slike tjenester ved alle mottak og der flyktninger bosettes.
Tilgjengelighet på slike tjenester må økes
og tillegges stor vekt i mottaksplassering og bosetting.
Dette flertallet mener at mangelen
på fagfolk innen dette feltet gjør at det er behov
for at Regjeringen og KS i samarbeid lager en rekrutteringsplan
og at denne er forpliktende og følges opp i årsbudsjettene. Dette
er særlig viktig i de kommuner som tar imot overføringsflyktninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke hvor viktig og avgjørende integreringen
er for samspillet mellom mennesker med forskjellig bakgrunn og kultur. Disse
medlemmer vil understreke Fremskrittspartiets kamp for at
staten skal dekke de utgiftene som er knyttet til utplassering av flyktninger
i kommunene.
Disse medlemmer vil vise til
forslag fra Fremskrittspartiet i Innst. S. nr. 197 (2000-2001) om
at flyktninger som er utplassert i en norsk kommune med statlig
integreringstilskudd ikke kan gis offentlig støtte til
livsopphold dersom de bosetter seg i en annen norsk kommune. Videre
viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets alternative
budsjett hvor bevilgningen reduseres betydelig som følge
av Fremskrittspartiets innstramming i innvandrings- og flyktningepolitikken.
Disse medlemmer viser til at
Norge i mange år har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik
gruppe som har snakket varmt om innvandring og lovprist det kulturelle
mangfold og det farverike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene
har vist at drømmen om det farverike fellesskap var basert
på en myte, og derfor snakkes det lite om det farverike
fellesskap i dag. Det har etter hvert gått opp for mange
i de fleste partier at nøkkelen til en noenlunde harmonisk
sameksistens mellom folkegrupper med til dels meget ulik kulturell
bakgrunn er at minoriteten forsøker å tilpasse
seg majoriteten. Nøkkelen til en forhåpentlig
fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon, mener disse
medlemmer.
Disse medlemmer vil vise til
at det finnes flere grader av integrasjon. Eksempelvis har både
Canada og USA en relativt liberal innvandringspolitikk og landene
kan definitivt ikke karakteriseres som innvandrerfiendtlige. Likevel
representerer de to landenes modeller for integrasjon av innvandrere
ytterpunkter. Canada ønsker at innvandrerne skal føle
seg hjemme i landet, forankret i sin egen kultur, mens det i USA
tilstrebes en form for enhetlig samfunn med samling om felles verdier.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ha som utgangspunktet at nyankomne innvandrere
er typiske eksempler på ikke-integrerte. Ikke kan de norsk,
ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner de norsk kultur og
ikke har de sosiale ferdigheter i det norske samfunn.
Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske
samfunn er avhengig av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet
og tilpasningsevne, kunnskapsnivå og læreevne,
sosiale omgivelser og hvordan hun eller han blir mottatt i sitt
nye land.
Disse medlemmerviser
til at det normalt vil skje en viss grad av tilpasning til det norske
samfunn over tid, men det finnes mange eksempler på innvandrere
som i liten grad klarer dette. De mest åpenbare eksemplene
er eldre innvandrere som er ferdige med sitt yrkesliv og verken
har behov eller lyst, eller kanskje evne, til å tilpasse
seg nye forhold, samt innvandrerkvinner som blir holdt mer eller
mindre innestengt, og som derfor har liten kontakt med det norske
samfunn.
Disse medlemmer vil peke på at
det ikke er klare skiller mellom de forskjellige nivåer
av integrasjon, men flytende overganger. Integrasjon som begrep kan
betraktes ut fra summen av en rekke kriterier eller verdier på forskjellige
skalaer.
Indikasjonene som forteller noe om graden av
integrasjon er, som tidligere berørt, språk, landkunnskap, sosiale
og kulturelle ferdigheter, verdiorientering, sammensetning av eventuell
vennekrets og tilpasning til yrkeslivet.
Disse medlemmer vil peke på at
i mange tilfeller vil grad av integrasjon også henge sammen
med grad av fortsatt tilknytning til hjemlandets (opprinnelseslandets)
kultur og verdioppfatning, men ikke nødvendigvis. Man kan
ta vare på sitt hjemlands kultur og bli integrert, men
i mange tilfeller vil en sterk tilknytning til hjemlandets kultur
og verdioppfatning være et hinder for integrasjon.
Disse medlemmer registrerer at
Utlendingsdirektoratet i sin årsberetning for 1999 definerte
begrepet integrering som følger:
"Gjeldende prinsipp i norsk innvandringspolitikk som
vanligvis betyr at innvandrere og flyktninger blir funksjonsdyktige
deler av majoritetssamfunnet, men uten at de mister sin kulturelle
eller etniske identitet."
Disse medlemmer mener det virker
litt pussig nærmest å stille et krav i en definisjon
av begrepet integrering at innvandreren ikke har mistet sin kulturelle eller
etniske identitet, når det klart viktigste elementet er
innvandrerens funksjonsdyktighet i det norske samfunn.
Disse medlemmer mener vi bør
nøye oss med en definisjon hvor:
"En integrert innvandrer er en innvandrer som er funksjonsdyktig
i det norske samfunn."
Slik disse medlemmer ser det,
er poenget det at det ikke er nok å bo i Norge for å kunne
fungere i samfunnet. Arbeid er også et signal om integrering,
men skal man bli fullt ut integrert, forutsettes det også at man
aksepterer det norske samfunnets kultur og blir en del av denne,
uten at dette nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet
behøver å lide.
Slik disse medlemmer ser det,
er det svært sjelden at første generasjons innvandrere
blir assimilert, hvis de ikke er i besittelse av eksepsjonelle språklige og
sosiale ferdigheter.
Disse medlemmer mener annen og
tredje generasjons innvandrere burde bli assimilert, men det skjer ikke
nødvendigvis. Det er avhengig av foreldrenes tilknytning
til det tidligere hjemlandets kultur og hvordan de formidler informasjon
til sine barn om det landet de har slått seg ned i. Det
er dessverre ikke helt uvanlig at Norge og nordmenn omtales i temmelig
nedsettende vendinger i enkelte innvandrermiljøer, noe som
selvfølgelig vil forme den oppvoksende generasjons holdninger
til sine norske omgivelser.
Hva innebærer det å være
assimilert? Slik disse medlemmer ser det, innebærer
dette kort sagt det å fungere som en nordmann. Foruten
fullkommen beherskelse av språket innebærer det
også aksept av norske verdier, lover og regler.
Disse medlemmer vil påpeke
at integrasjonen har en sosial side og en økonomisk side.
Utlendinger som kommer til Norge for å bosette seg burde
ha en egeninteresse av å klare seg best mulig i sitt nye
land gjennom å skaffe seg et arbeid og forsørge
seg selv og eventuell familie. I mange festtaler og i utallige skrifter omtales
innvandrere som en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at
mange har store problemer med å klare seg i det norske
samfunn, og derfor er avhengige av sosialhjelp eller trygd. Litt
polemisk kan man si at hvis innvandrerne skal bli oppfattet som
en ressurs, så får de vise at de er det, og da
får myndighetene stille de krav som er nødvendig.
Disse medlemmer mener at det
er mange grunner til at integrasjon er viktig. Innvandreren vil
føle at han eller hun behersker forholdene i et nytt land,
noe som er en forutsetning for trivsel. For det norske samfunn vil
innvandreren kunne bli en aktiv ressurs og ikke en utgiftspost i
offentlige budsjetter. Videre vil muligheten for motsetninger mellom
folkegrupper bli vesentlig redusert når alle slutter opp
om de samme verdier. Egentlig er hudfarve og etnisk opprinnelse irrelevant
når alle stort sett er enige om grunnleggende verdier i
et samfunn.
En ikke-integrert innvandrer uten språk,
sosiale ferdigheter eller arbeid kan ikke anses som en ressurs for det
norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli det gjennom
et samspill mellom innvandreren og det norske samfunn. Integrasjonsprosessen
er nøkkelen til å endre en passiv ressurs til
en aktiv ressurs, mener disse medlemmer.
Disse medlemmer tror at de fleste
innvandrere ønsker aksept i det norske samfunn, men aksepten
henger på mange områder sammen med graden av integrasjon.
Vi må vel kunne konkludere med at integrasjon derfor er
av vesentlig betydning både for innvandreren selv og for
det norske samfunnet.
Disse medlemmer mener at best
mulig integrasjon av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold
i Norge burde være et politisk mål for alle partier,
liksom det er for Fremskrittspartiet, som har konkret omtalt det
i sitt program.
Disse medlemmer vil også påpeke
at innvandrerne er en meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn
i verdensmålestokk har vært klart blant de mest
homogene, så kommer innvandrerne fra forskjellige nasjoner,
forskjellige folkegrupper, forskjellige språkgrupper og
forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Asylsøkerne
har kommet fra alle befolkede verdensdeler, også fra USA
er det kommet noen få. Denne meget heterogene folkegruppens
eneste fellesnevner er at de ikke kommer fra Norge.
Hindringer for integrasjon kan deles i to hovedgrupper:
Disse medlemmer vil påstå at
den foreløpige innfallsvinkelen til problemstillingen har
vært å fokusere meget sterkt på det første,
mens disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
har vektlagt det siste.
Disse medlemmer finner det også riktig
at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke er norske,
og dermed finner man også et meget vidt spektrum av holdninger
overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har stor betydning,
men også tilpasningsevne og forankring i egen kultur.
Disse medlemmer vil påpeke
at alle disse forholdene vil påvirke tilpasningsdyktigheten,
og det er temmelig klart at enkelte grupper skiller seg ut både
i positiv og i negativ retning, men til tross for de milliarder
av kroner som hvert år bevilges til norsk forskning, herunder
også samfunnsforskning, er det forbausende lite informasjon
om dette viktige området, mener disse medlemmer.
Disse medlemmer viser til at
det er stor villighet i alle tenkelige sammenhenger til å fremheve
innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og
konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir
tatt ut, forekommer i liten grad. Grunnen til dette er åpenbar: Man ønsker
ikke å stigmatisere enkelte grupper ved å skrive
noe negativt om dem.
Likevel finnes det enkelte grove indikasjoner,
som fremkommer i statistikken for arbeidsløshet blant innvandrere,
fordelt etter opprinnelsesregion. Ikke overraskende er arbeidsløsheten
størst blant innvandrere fra ikke vestlige land. Tallene
fra august 1999 er som følger:
Disse medlemmer vil videre vise
til at arbeidsløsheten blant ikke-vestlige innvandrere
er vesentlig høyere enn for den øvrige befolkning,
og det i en tid da arbeidskraft er sterkt etterspurt.
Disse medlemmer vil også peke
på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:
– Uvilje
mot å lære norsk
– Uvilje mot å tilegne
seg kunnskaper om norske samfunnsforhold
– Uvilje mot norsk kultur og norske
verdier
– Uvilje mot likestilling mellom
kjønnene
– Religiøse anfektelser
av en art som vanskeliggjør arbeid
– Kulturell etnosentrisitet (egen
kultur er overlegen)
– Uvilje mot kontakt med nordmenn
(holder seg til sine egne)
Disse medlemmer peker på at
det er svært vanskelig å endre menneskers holdninger,
og hvis man ikke får incitamenter til å endre
holdninger, er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre
synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I
streben etter å opprettholde myten om det farverike fellesskap
har forsøkene på å integrere innvandrerne
vært lunkne og lite effektive.
Disse medlemmer mener manglende
integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille
noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper
av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje
mot deltagelse i det norske samfunnsliv.
Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner
kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes
det som om man i realiteten har latt det flyte. Pengene har vært
brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte
innvandrer eller til resultater av virksomheten.
Disse medlemmer mener nøkkelen
til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: "krav".
Vi må i vesentlig større grad
stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk,
krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning
til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel
likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge
egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye
seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør stille
seg spørsmål om de har kommet til riktig land.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått
følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke
vestlige innvandrere:
- Bedre og mer omfattende
norskopplæring
– Større vekt på opplæring
om norske samfunnsforhold
– Inspirere til skolegang og videre
utdannelse
– Knytte økonomisk bistand
til deltagelse på opplæringstiltak
– Bistå innvandrere med å finne
arbeid (gjerne utenfor Oslo).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet,
vil vise til at mange trenger Aetats virkemidler for å kunne
nyttiggjøre seg sin arbeidstillatelse.
Flertallet vil understreke viktigheten
av en omlegging av Aetats arbeid, slik at de som trenger tiltak
får mer relevant og tilstrekkelig kompetanseheving, og
en styrking av budsjettet slik at dette blir mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til Sem-erklæringen hvor
det er varslet at Aetat skal være en kvalifiseringsetat
hvor integrering av innvandrere i arbeidslivet er en prioritert
oppgave.
Komiteen vil vise
til at tilbakevending må være en viktig komponent
i introduksjonsprogrammene og i alt arbeid med flyktninger og asylsøkere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er behov
for at Regjeringen kontinuerlig vurderer ikke bare akutt sikkerhetsrisiko
ved tilbakevending, men også gjør en politisk
vurdering av hva som tjener situasjonen i det området dit asylsøkerne
skal sendes. Regjeringen bes ta anmodninger fra UNHCR i den forbindelse
svært alvorlig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil også be Regjeringen vurdere
sin praksis med å sende barnefamilier ut av landet rett
før skoleåret avsluttes. Å få fullført
skolegang er viktig og vil være en god hjelp til å komme
videre for barn og unge som har vært i Norge en tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser på arbeidet
innvandrerorganisasjonene gjør som verdifullt. Disse organisasjonene
er viktige medspillere og samarbeidspartnere også for myndighetene.
Flertallet ser det som viktig
at organisasjoner og grupper som arbeider for at minoritetsgrupper
i større grad skal bli deltakere i kunst- og kulturlivet,
får støtte. Flertallet vil understreke
at kulturelle møteplasser er velegnede arenaer for likeverdig
og naturlig integrering. Flertallet viser til Mela
2002 som et eksempel på et bredt samarbeidsprosjekt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det derfor er behov for å styrke
budsjettrammen utover det fremlagte forslag til statsbudsjett.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
vise til at det er søkt om langt meir tilskot enn det budsjettet
gir rom for og vil difor i sitt alternative budsjett auke løyvinga
til innvandrarorganisasjonar med 5 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil hevde at som prinsipp er alle barn
som kommer til Norge uten foreldre eller foresatte er en bekymringssak
og derfor et ansvar for barnevernet. Praksis nå diskriminerer
enslige asylsøkere i forhold til norske barn, både
når det gjelder nivå på omsorg og tilsyn
i mottak, oppfølging ved plassering hos slektninger, ettersøking
ved forsvinning og mulighet til å gjenforenes med sine
foreldre dersom det er mulig. Enslige mindreårige asylsøkere
må likestilles med norske barn uten foreldre eller foresatte
som kan ta hånd om dem. Enslige mindre-årige asylsøkere
har ulikt behov for oppfølging, men deres behov skal vurderes
og dekkes på lik linje med norske barn uten foreldre eller
foresatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
følgende prinsipp til grunn: Enslige mindreårige
asylsøkere skal være et ansvar for barnevernet
og ha et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg
fra barnevernet.
Mottak for enslige mindreårige asylsøkere
gis status som barnevernsinstitusjoner."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at for å sikre tettere oppfølging
av barnevernet er det avgjørende at barnevernet tilføres
betydelig kompetanse og ressurser. I tillegg er det avgjørende
at kompetansen på behandling av postkrigstraumer styrkes
og at slik kompetanse er tilgjengelig i oppfølgingen av
barna som trenger det. Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere
et samarbeid med Forsvarets sanitet på dette området.
Disse medlemmer viser til at
noen enslige mindreårige asylsøkere bosettes privat
hos slektninger eller personer med samme etniske bakgrunn som dem selv,
uten vedtak etter Lov om barnevern. Barnevernet har i liten grad
fulgt opp disse barna og familiene har ikke fått veiledning
eller tilsyn. Dette er en ordning som har vesentlig lavere økonomiske
kostnader for myndighetene. Ordningen er ikke tilfredsstillende
og det er stor grunn til å stille seg kritisk til den slik
det fungerer i dag. Disse medlemmer viser til merknader
i Innst. S. nr. 8 (2001-2002) og ber Regjeringen følge
dette opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, er enige i at enslige mindreårige asylsøkere
er en spesielt utsatt gruppe som trenger særskilte tiltak,
men mener ikke at barnevernet automatisk skal ha ansvaret. Barnevernet
har i dag det samme ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere
som for andre barn i Norge. Barnevernet kan derfor overta omsorgen
for en enslig mindreårig i mottak dersom det er nødvendig.
Flertallet ber Regjeringen vurdere
en utvidet vergeordning samt at det kan tilbys flere fosterhjemsplasser.
Flertallet viser til at det i
dag bare er ett mottak for enslige mindreårige, ellers
er avdelingene integrert i ordinære mottak. Denne ordningen
gir barna mulighet til å være sammen med familier
som snakker samme språk og har samme bakgrunn. Ettersom
barna kommer fra mange ulike land er det ikke alltid andre enslige
mindreårige som snakker samme språk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at Kristelig Folkeparti så seint som i
vår støttet synet om at mindreårige enslige asylsøkere
skulle behandles på lik linje med norske barn i tilsvarende
situasjon. Uten begrunnelse endrer de nå syn. Likebehandling
av barn uavhengig av hvem de er, er et viktig prinsipp og et nødvendig
rettsgrunnlag for at noen av de mest utsatte barna i samfunnet skal
få dekket sine behov. Dersom Kristelig Folkeparti også ved
denne anledningen hadde støttet forslaget, ville det samlet
flertall.
Komiteen vil vise
til at manglene i boligmarkedet i Norge er årsak til at
mange asylsøkere og andre med dårlig økonomi
får store problemer. Komiteen vil vise til
at mange kommuner melder at å finne bolig til rimelig pris
er ett av de største problemene i integreringsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sitt forslag om å styrke boligtilbudet til vanskeligstilte
gjennom økt boligtilskudd, økt bostøtte og økte
lånerammer i Husbanken.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at kommunenes kjøp av
boliger til flyktninger må prioriteres ved fordelingen
av boligtilskudd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag om dette temaet i Dokument nr. 8:74 (1999-2000),
i Dokument nr. 8:91 (2000-2001) om strakstiltak for bostedsløse
og i Innst. S. nr. 5 (2000-2001) om et statlig boliginvesteringsselskap.
Både tilskudd og låneramme i Husbanken må økes
ytterligere og tilskudd pr. bolig må økes til
i gjennomsnitt 50 pst. slik at prisen kan bli overkommelig.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til merknadene sine under 3.6 Bustad og bumiljø. Tiltak
som vil gjere det lettare å etablere seg på bustadmarknaden,
vil i stor grad og komme innvandrarar til gode. Ei styrking av rammene
i Husbanken og ei auke både i omfanget av bustadtilskottet
og tilskot til den einskilde bustad, vil og gjere det meir attraktivt
for kommunane å bygge mellom anna rimelege utleigebustader.
Det foreslås bevilget kr 6 000 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Senter for
etnisk diskriminering fyller en viktig rolle. Det er ikke mulig å anta
at domstolene kan fylle denne rollen, i og med at det ikke eksisterer
et helhetlig lovverk mot diskriminering. Det vil også være
uhensiktsmessig og uklokt uansett å legge opp til en praksis
der flere saker enn nødvendig skulle gå til domstolsbehandling.
Det er derimot svært viktig at samfunnet har andre mekanismer
og ordninger som kan sette lys på diskriminering, forebygge
og bidra til løsning av konflikter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Fremskrittspartiet var imot å opprette Senter
mot etnisk diskriminering, og ønsker å legge ned
driften. Disse medlemmer har det syn at domstolene
bør kunne ivareta denne oppgaven. På denne bakgrunn
har Fremskrittspartiet redusert tilskuddet i sitt alternative budsjett,
og vil videre ha som målsetning å fjerne tilskuddet
neste år.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å legge ned Senter mot etnisk diskriminering."
Det foreslås bevilget kr 3 650 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Kontaktutvalget
mellom innvandrere og myndighetene nå har vært
igjennom en evaluering av NIBR og at dette skal være grunnlaget for
eventuelle endringer i utvalget.
Flertallet mener at utvalget
er nødvendig for kontakt og dialog mellom ulike parter.
I en tid da det ser ut for at det flerkulturelle samfunn i Norge
bare øker, mener flertallet at det fortsatt
er behov for utvalget, men med noen justeringer slik at det kan
fungere optimalt. Flertallet regner med at Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med saken på en hensiktsmessig måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Fremskrittspartiet var imot å opprette Kontaktutvalget
mellom innvandrere og myndighetene. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen kuttes
i sin helhet.
Disse medlemmer mener integrering
og forståelse for innvandrergruppene best kan ivaretas
på fellesarenaer, og ikke ved å tilstrebe egne
lukkede arenaer for disse grupper. Deltakelse i den generelle samfunnsorganisering
er derfor den beste måte å videreutvikle dialogen
på.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
at Kontaktutvalget nettopp er ment å være en møteplass
mellom majoritet og minoritet.
Det foreslås bevilget kr 109 800 000.
Komiteen har merket
seg at Utlendingsnemda har lang saksbehandlingstid og mange ubehandlede
saker liggende.
Komiteen forutsetter at effektiviteten økes
slik at saksbehandlingstiden reduseres vesentlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
den nye regjeringen har som mål å få bygget
ned restansene i UDI og Utlendingsnemnda innen 1. juli 2002.
Flertallet viser til mange og
store problemer i UDI gjennom flere år selv om det har
blitt satt inn stadig større ressurser for å komme
restansene til livs.
Flertallet er enig i de tiltakene
som er satt i gang for å få kontroll med behandlingstiden
i UDI. Det er helt uholdbart at mange sitter i mottak i opptil flere år. Det
er også kjent at opphold i mottak ofte gjør at
integreringen blir vanskeligere.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til Høyres og
Kristelig Folkepartis merknader om Utlendingsnemnda i Innst. S.
nr. 22 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er kritisk til hvordan ordningen med utlendingsnemnd
ser ut til å virke. Få saker blir behandlet i
full nemnd og det ser ut til at ren administrativ behandling får
mer vekt. Dette bryter med intensjonen i ordningen, som var at behandling
av klager i nemnd skulle øke rettssikkerheten for den enkelte
asylsøker. Disse medlemmer ber Regjeringen
sørge for at forutsetningene for inn-føring av
ordningen blir fulgt opp.
Disse medlemmer mener ordningen
viser store svakheter og at Regjeringens mulighet og vilje til å legge
politiske føringer er for små.
Disse medlemmer vil hevde at
det er stort behov for raskt å få i gang arbeidet
med å se på Utlendingsnemndas rettsanvendelse.
Dette er nødvendig for å se om praksis endres,
om praksis er i tråd med FNs prinsipper i Flyktningekonvensjonen,
og om det er samsvar mellom rettsanvendelsen og politisk oppfating
av hvordan asyl- og flyktningepolitikken skal være. Disse
medlemmer vil også be Regjeringen sørge
for at Utlendingsnemndas praksis offentliggjøres i anonymisert
form, slik at utenforstående kan følge med på utviklingen
innen et så viktig felt for menneskerettigheter og forvaltningsrett
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiet var imot å opprette en egen
utlendingsnemnd som skulle overta behandlingen av alle saker og
vedtak etter utlendingsloven.
Disse medlemmer mener bakgrunnen
for å etablere utlendingsnemnden først og fremst
var å flytte ubehaget ved å måtte ta
stilling til enkeltsaker vekk fra de politiske myndigheter.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at Sverige har en lignende ordning og arbeider med å forandre den
pga. at den ikke fungerer. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen strykes
på kap. 524. Disse medlemmer mener at klagebehandlingen
bør legges tilbake til departementet.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å legge ned Utlendingsnemnda, samt sørge
for at politiet igjen får ansvaret for avhør av
asylsøkere."
Det foreslås bevilget kr 2 700 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som positivt
at det finnes tilskuddsordninger som støtter virksomhet
som bidrar til aktiv samfunnsdeltakelse, og som skal sikre alle
uavhengig av etnisk bakgrunn og kjønn like muligheter. Der
er viktig med tiltak som kan motvirke diskriminering av minoriteter. Flertallet vil
vise til at tilskuddsordningen både går til å støtte
opp om driften av frivillige organisasjoner og til prosjektstøtte. Flertallet har
merket seg at det blant annet gis prosjektstøtte til formidling
og dokumentasjon av kunnskap om minoritetenes situasjon, ulike former
for diskriminering og holdningsskapende arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det ikke er ønskelig fra vårt ståsted å gi
spesiell støtte til noen spesielle grupper. Disse
medlemmer mener at offentlige midler til frivillige organisasjoner
bør gis på en måte som ikke ekskluderer
noen, men gjør det mulig for alle å søke
på et likt og rettferdig grunnlag. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets alternative budsjett som kutter denne bevilgningen.
Minoritetsgrupper bør i likhet med alle andre grupper søke
deltakelse i det generelle frivilligheten og dens organisasjoner.
Disse medlemmer avviser enhver
forskjellsbehandling som er relatert til etnisk opprinnelse eller
kulturell eller religiøs tilhørighet.
Disse medlemmer er av den grunnleggende oppfatning
at alle innbyggere i Norge, uansett gruppetilhørighet eller
etnisk, kulturell eller religiøs tilhørighet,
skal behandles likeverdig med hensyn til rettigheter og plikter
i det norske samfunn. Praktisering av prinsippet om full likeverdighet
i samfunnet kan vanskelig forenes med at utvalgte grupper i det
norske samfunn ytes særbehandling fra den norske stat.
Disse medlemmer mener det beste
er at flest mulig rettigheter i samfunnet skal være knyttet
til enkeltindividets behov og ikke være avhengig av etnisk
gruppetilhørighet. Økonomisk bistand for å ivareta
interesser knyttet til minoritetsgruppers kultur, litteratur eller
språk anses som et privat ansvar og er derfor det offentlige
uvedkommende å finansiere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og egne forslag i Innst. S. nr. 145 ( 2001-2002).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) der flertallet ber departementet
vurdere tilskudd til det lulesamiske senter Arran.
Flertallet har merket seg at
departementet ikke finner å kunne bevilge midler på eget
budsjett. Flertallet henstiller til at Kommunal-
og regionaldepartementet i samarbeid med berørte departementer
søker å finne en løsning som sikrer realisering
av byggetrinn II.
Det foreslås bevilget kr 127 500 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke viktigheten
av at det legges til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre
og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
For å kunne oppfylle dette mener flertallet at Sametinget
må gis større politisk innflytelse og økt myndighet
i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen.
Flertalletvil
spesielt peke på saker som angår samisk språk,
kultur og utdanning.
Flertallet mener det er viktig å styrke
Sametingets rolle som premissleverandør overfor Regjeringen og
som ansvarlig organ for å utvikle det samiske samfunnet.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen foreslår å overføre forvaltningen
av flere samiske institusjoner og tiltak fra Kulturdepartementet
til Sametinget. Flertallet er enig i at man for å gi
Sametinget størst mulig grad av frihet ved disponering
av midlene, overfører dem til en samlet bevilgning under
kap. 320 Allmenne kulturformål post 53 Samiske kulturformål.
Flertallet vil peke på at
aktiv bruk av det samiske språket står sentralt
i den videre utviklingen av samisk kultur. Flertallet er
enig i at det er spesielt viktig å legge til rette for
at samisk språk kan benyttes i IKT-sammenheng. Flertallet har
merket seg at det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere om
berørte kommuner og fylkeskommuner får dekket
sine faktiske utgifter med tospråklighet. Flertallet vil
vise til at beløpet som overføres Sametinget til å dekke kostnader
ved tospråklighet, 10,2 mill. kroner, er beregnet blant
annet på bakgrunn av arbeidsgruppens foreløpige
vurderinger og anbefalinger.
Flertalletvil
understreke at forutsetningen for de økte midler er behovet
for dekning av reelle kostnader ved tospråklighet.
Flertallet har merket seg at
det er behov for rettsforskning om samiske sedvaner og om relasjonen
mellom statssamfunnet og samene opp gjennom tidene. Flertallet vil
vise til at det er bevilget midler til Makt- og demokratiutredningen
som skal kartlegge noen av de faktorene som påvirker maktforholdet
mellom den norske majoritetsbefolkning og den samiske befolkning.
Flertallet vil vise til at det
fremdeles eksisterer negative holdninger og intoleranse i forhold
til samer. Flertallet mener det derfor er viktig
at det iverksettes en holdnings- og informasjonssatsing om samer
og samiske forhold.
Flertallet vil vise til at virksomheten
til Sametingets underliggende råd ble omorganisert fra
1. januar 2001. Flertallet har merket seg at målsettingen
med den nye organisasjonsstrukturen er å sette Sametinget
i stand til å være en politikkutvikler og en politisk
premissleverandør med klare politiske og administrative ansvarslinjer.
Flertallet har merket seg at
Sametingets økonomiske ramme utvides med skjønnsmidler
til kommuner med særlig utgifter til tospråklighet.
Flertallet vil vise til at det
er opprettet et "Samefolkets fond" som en kollektiv erstatning for
de skadene og den uretten fornorskningspolitikken har påført den
samiske befolkning. Flertallet slutter seg til at avkastningen
av fondet ikke skal benyttes til individuelle erstatninger. Flertallet mener
det er riktig at det er Sametinget som skal forvalte fondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Sametinget bør nedlegges. Dette har sin bakgrunn i motstand
mot en positiv forskjellsbehandling basert på etniske og
kulturelle kriterier som i seg selv skaper grunnlag for konflikter.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringens politikk synes å være gradvis å øke
Sametingets innflytelse over utviklingen av store deler av Finnmark. Økt samisk
makt og innflytelse bidrar til å tilspisse konfliktsituasjonen
i den opphetede debatten om retten til land og vann i Finnmark.
Disse medlemmer mener det riktige
er at alle skal ha lik rett til land og vann i Finnmark, da dette
er den beste og mest rettferdige løsningen for alle som bor
i dette store fylket. Prinsippet om lik rett for alle er det utgangspunktet
som er det minst konfliktskapende alternativet for Finnmark.
Disse medlemmer viser med denne
bakgrunn til Fremskrittspartiets alternative budsjett som reduserer bevilgningen
til Sametinget betydelig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å starte arbeidet med å nedlegge Sametinget."
Det foreslås bevilget kr 5 600 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er viktig
at det foreslåtte kompetansesenteret for urfolkets rettigheter
etableres og organiseres på en måte som sikrer
god kontakt med andre institusjoner og organisasjoner som arbeider med
urfolks- og menneskerettighetsrelaterte spørsmål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
også til sine merknader i kap. 541, Sametinget, om at Sametinget
bør nedlegge. Av dette følger det at tilskudd
til formål som er knyttet til etnisk tilhørighet
ikke er dette partis politikk.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative
budsjett hvor bevilgningen til samiske formål reduseres.
Fremskrittspartiet ønsker ikke å gi etniske minoriteter
spesielle tilskuddsordninger.
Under III vert det foreslått å gje
Kommunal- og regionaldepartementet i 2002 ei omdisponeringsfullmakt
i samband med videreutvikling av regionale utviklingsprogram i Hedmark
og Oppland fylkeskommuner. Løyvingane dette gjeld er følgjande:
Kap. 550 post 61, kap. 551 post 51, kap. 551 post 55, kap. 551 post
58 og kap. 2425 post 50, avgrensa til maksimalt 20 pst.
Komiteen viser til
at regjeringa Bondevik II i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)
ikkje har foreslått løyvingar under kap. 550 post
61 og kap. 558 post 58. Omdisponeringsfullmakta under III er i forslag
til vedtak retta ut ifrå dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at regjeringen Stoltenberg foreslo å videreføre
bevilgningene til programområdet distrikts- og regionalpolitikk
om lag på samme nivå som i 2001, når
en ser bort fra lånetransaksjoner, kapitalinnskudd, ekstraordinære
poster og bevilgningstekniske endringer.
Disse medlemmer viser til regjeringen
Stoltenbergs budsjettforslag, Arbeiderpartiets merknader i finansinnstillingen
og merknadene under kap. 3.5 i denne innstilling, og foreslår
følgende bevilgninger under programkategori 13.50 Regional-
og distriktspolitikk:
Sammenligning med Regjeringens
framlegg
I parentes endring i forhold
til grunnlaget for den vedtatte utgiftsrammen.
Kap. | Post | Formål: | H, KrF og V - tillegg 4 | AP |
550 | | Lokal
næringsutvikling | | 113 300
000 (+113
300 000) |
| 60 | Tilskudd til utkantkommuner | 0 | 0 (0) |
| 61 | Kommunale næringsfond | 0 | 93 300 000 (+93 300 000) |
| 63 | Kompensasjon borfall av
redusert arbeidsgiveravgift | 0 | 0 (0) |
| 63 | Kompensasjon for økt
arbeidsgiveravgift | 0 | 20 000 000 (+20 000 000) |
| 64 | Ungdomssatsing i distriktene | 0 | 0 (0) |
551 | | Regional
næringsutvikling i fylker og kommuner | 434 000
000 | 552 500
000 (+118
500 000) |
| 51 | Tilrettelegging for næringsutvikling,
fond | 240 000 000 | 290 000 000 (+50 000 000) |
| 55 | Etablererstipend, fond | 120 000 000 | 124 000 000 (+4 000 000) |
| 57 | Tilskudd til INTERREG,
inkl. pilotprosjekter, fond | 74 000 000 | 77 000 000 (+3 000 000) |
| 58 | Regionale samordningstiltak,
fond | 0 | 61 500 000 (+61 500 000) |
552 | | Nasjonale
programmer og tiltak for regional utvikling | 206 000
000 | 247 700
000 (+41
700 000) |
| 21 | Kunnskapsutvikling, informasjon
mv. | 11 000 000 | 9 300 000 (-1 700 000) |
| 53 | Programmer for kompetanseutvikling,
fond | 60 000 000 | 60 400 000 (+400 000) |
| 54 | Program for vannforsyning,
fond | 0 | 30 000 000 (+30 000 000) |
| 56 | Omstilling og nyskaping,
fond | 77 000 000 | 84 000 000 (+7 000 000) |
| 70 | SIVA - utviklingsarbeid,
inkubatorprogram mv. | 32 000 000 | 34 000 000 (+2 000 000) |
| 71 | Næringshager | 26 000 000 | 30 000 000 (+4 000 000) |
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at regjeringen
Bondevik II forslår å redusere bevilgningene
med hele 350 mill. kroner, tilsvarende 17,6 pst., i forhold til
regjeringen Stoltenbergs framlegg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
står fast ved at hovedmålet for distrikts- og
regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret
og å ha likeverdige levekår i hele landet. Flertallet understreker
at dette krever en aktiv bruk av de distriktspolitiske virkemidlene.
Flertallet mener at det er behov
for å videreføre og utvikle satsingen på kvinner
i næringslivet, på ungdom og vil trekke inn unge
voksne i etableringsfasen som en ny målgruppe.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en systematisk
politikk for å styrke utviklingen av robuste arbeids-,
bo- og serviceregioner. Samtidig må det settes inn en særlig
innsats overfor småsamfunn med stor nedgang i folketallet
og lang avstand til sentra.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at arbeidsplasser fortsatt betyr mest ved valg av
bosted.
Flertallet mener at det skal
utøves en aktiv statlig lokaliseringspolitikk slik at statlige
arbeidsplasser gis en bedre geografisk fordeling. I tråd
med de nye retningslinjene for statlig lokaliseringspolitikk som
ble fastsatt av regjeringen Stoltenberg, legger flertallet til
grunn at all ny statlig virksomhet skal lokaliseres utenfor Oslo,
med mindre helt særskilte forhold foreligger. Flertallet mener
at slik lokalisering må brukes som et aktivt virkemiddel
for å motvirke negative virkninger på steder som
er blitt særlig hardt rammet av nedleggelse av tidligere
statlig virksomhet.
Flertallet mener offentlige servicekontor
kan ha stor betydning for å sikre tilgang på offentlige
tjenester blant annet i distriktene. Flertallet mener
derfor at utbyggingen av offentlige servicekontor må intensiveres.
Målet for distrikts- og regionalpolitikken
kan bare nås dersom det utvikles et lønnsomt og
konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Flertallet vil peke
på betydningen av at bedriftenes kompetanse og nyskapingsevne
styrkes. Flertallet vil understreke betydningen av
en aktiv politikk for å styrke utdanningstilbudet og forskningsaktiviteten
i distriktene. Flertallet mener at det må legges
til rette for utvikling av kunnskapsintensive bedrifter i distriktene.
Flertallet mener at det skal
utøves en aktiv statlig innovasjonspolitikk hvor det legges
til rette for å utvikle gode regionale verdiskapingsmiljøer.
Det forutsetter en tettere kontakt mellom næringslivet
i regionen, utdannings-, forsknings- og utviklingsmiljøene, kapitalmiljøene
og det offentlige virkemiddelapparatet. Virkemidlene i distrikts-
og regionalpolitikken må i sterkere grad vris mot utvikling
av slike verdiskapingsmiljøer, og mot utvikling av ulike
regionale fortrinn.
Flertallet viser til at distriktene
tradisjonelt har hatt ulemper knyttet til avstanden fra markedene. Gjennom
ny informasjonsteknologi kan slike avstands-ulemper reduseres. Flertallet understreker derfor
betydningen av at distriktene sikres tilgang til høyhastighets
infrastruktur for informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at den regionale
transportstøtten har blitt svært ulikt praktisert
etter at ordningen ble desentralisert til fylkeskommunene, og at
virkemidlet derfor virker svært ulikt i de ulike deler
av landet og i forhold til nabolandene. Disse medlemmer ber
Regjeringen gjennomgå praktiseringen av den regionale transportstøtten,
og herunder vurdere om ordningen bør være statlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det er en økende tendens til at folk
ved valg av bosted vurderer flere sider enn bare det jobbmessige.
Dette gjelder blant annet tilgang på tjeneste-, kultur-
og velferdstilbud. Flertallet peker i denne forbindelse
på betydningen av et vel utbygd offentlig velferdstilbud
i alle deler av landet. Samtidig vil flertallet framheve
at et aktivt lokalt og regionalt kulturliv har stor betydning for
trivsel og tilhørighet.
Flertallet mener at den distrikts-
og regionalpolitiske innsatsen i større grad må tilpasses
lokale og regionale forutsetninger. Flertallet mener
derfor at fylkeskommunene bør få større
frihet til å foreta regionale og lokale prioriteringer
innenfor rammen av nasjonale mål og strategier. Flertallet viser
til at flertallet i kommunalkomiteen i innstillinga om distrikts-
og regionalpolitikken i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) uttalte:
"Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er einig i at fylkeskommunen si rolle vert styrka, og at fylkeskommunen
no blir ein politisk hovudaktør i den utviklingspolitikken
ein formar regionalt." (s.30)
Flertallet viser videre til at
et flertall i kommunalkomiteen i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) gikk
inn for at innsatsen i distrikts- og regionalpolitikken skulle være minst
så sterk som regjeringen Stoltenberg la opp til i meldingen.
Deler av dette flertallet, medlemmene fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, uttalte at det var:
"…naudsynt med ei ekstraordinær
satsing for å nå hovedmåla i distrikts-
og regionalpolitikken i komande periode." (s.5)
Denne merknaden er også i samsvar med
de felles merknadene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
innstillingen til Langtidsprogrammet 2002-2005, hvor det ble uttalt:
"Dette krever en bred gjennomgang og økt
satsing på distriktspolitiske virkemidler." (s.123)
Mindretallet i kommunalkomiteen, medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, uttalte derimot:
"Da er ikke satsing på offentlig næringsstøtte
og tiltakspakker det som skal til, men satsing på infrastruktur
og en generell bedring av bedriftenes rammevilkår gjennom
blant annet en reduksjon av skatte- og avgiftsnivået."
(s.5)
Flertallet har merket seg at
regjeringen Bondevik IIs argumentasjon for forslaget om betydelige
kutt i bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikk er nær sammenfallende
med synspunktene til mindretallet i innstillingen om distrikts-
og regionalpolitikken, og står i motstrid til merknadene
fra flertallet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at distrikts- og regionalpolitikken utøves på grunnlag
av den politikk som ble støttet av et flertall av kommunalkomiteens medlemmer
i Innst. S. nr. 318 (2000-2001)."
Flertallet har merket seg at
regjeringen Bondevik I i budsjettframlegget for 2000 uttalte:
"Regjeringen innledet i 1999 en distriktspolitisk
snuoperasjon for å "ta hele landet i bruk" og er i ferd
med å gjennomføre den største distriktspolitiske
satsingen på 90-tallet". (s.105)
Til sammenligning har regjeringen Bondevik II
i budsjettframlegget for 2002 uttalt:
"I forhold til St.prp. nr. 1 (2001-2002) er det foreslått en
reduksjon i bevilgningene på programkategori 13.50 Regional-
og distriktspolitikk på 350 mill. kroner". (s.96)
Flertallet viser til næringskomiteens
merknader om bevilgningene til Statens nærings- og distriktsut-viklingsfond. Flertallet vil
peke på at den store reduksjonen i bevilgningene til bedrifts-
og nærings-utvikling i distriktene vil gjøre det
vanskeligere å utvikle arbeidsplasser og næringsliv
i distriktene. Likeså er regjeringen Bondevik IIs forslag
om å fjerne hele bevilgningen til nyskapingsprogrammene
et kraftig tilbakeslag både for å skape arbeidsplasser
langs kysten gjennom utnyttelse av marine ressurser og for å styrke små og
mellomstore bedrifters konkurransekraft gjennom bruk av elektronisk
handel og forretningsdrift.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti står fast ved at hovedmålet for
distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret og å ha likeverdige levekår
i hele landet. Dette krever en målrettet distriktspolitikk
med strengere krav til resultatorientering i bruken av virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti ber derfor Regjeringen iverksette
tiltak som sikrer en mer effektiv bruk av virkemiddelapparatet og
en bedre kontroll i forhold til at oppnådde resultater
er i tråd med målsettingene.
Disse medlemmer mener at utvikling
og etablering av verdiskapende og variert næringsliv med
produktive og lønnsomme arbeidsplasser er det beste grunnlaget
for å opprettholde bosettingen i distriktene og sikre levedyktige
lokalsamfunn i hele landet.
Disse medlemmer ser Regjeringens
forslag om en reduksjon i bevilgningene til programområdet
distrikts- og regionalpolitikk på 350 mill. kroner i sammenheng
med forslag fra andre departementer som vil styrke mulighetene for å nå målet
om opprettholdelse av dagens bosettingsmønster. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng særlig peke på fjerning
av flyplassavgiften, fjerning av utbytteskatten som vil bidra til økt
tilgang på risikokapital, økte samferdselsbevilgninger
og forbedrede skattefradragsordninger for FoU, som særlig
er innrettet mot små og mellomstore bedrifter.
Disse medlemmer vil peke på at
utflytting av statlige arbeidsplasser kan være et viktig
bidrag i distriktspolitikken og konstaterer med tilfredshet at Regjeringen
vil legge til rette for dette. Disse medlemmer vil
understreke at nye statlige arbeidsplasser som hovedregel skal legges
utenfor Oslo.
Disse medlemmer ber Regjeringen
sørge for at virkemidlene i større grad rettes
inn mot forskning og kompetanseheving, samt mot utvikling og implementering
av ny teknologi.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringens forslag innebærer tilsvarende rammer som for
2001 til offensiv satsing på type målrettede tiltak
som inkubatorprogram og næringshager. Disse medlemmer er
tilfreds med at Regjeringens forslag i hovedsak skjermer SNDs bevilgninger
til bedrifts- og nærings-utvikling i distriktene.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
meiner det er svært uheldig at Regjeringa foreslår
omfattande reduksjonar når det gjeld SND på nesten
alle område. Fleirtalet meiner ei slik omlegging
ikkje er i tråd med høyringssvara i samband med
handsaming av St.meld. nr. 36 (2001-2002), og heller ikkje i samsvar
med dei signal stortingsfleirtalet tidlegare har gitt i forhold
til ein spesifikk og målretta næringspolitikk. Fleirtalet syner
til at SNDs arbeid er av stor verdi både i forhold til
nyetablering av verksemd og som ein katalysator i skjeringspunktet
mellom forsking, utvikling og kommersialisering av næringslivet. Fleirtalet stiller
seg undrande til at ein kan tru at generell skattelette kan erstatte
ein aktiv næringspolitikk der ikkje minst SND er eit viktig
verktøy. Fleirtalet viser til at reduksjonane
er så store at SND vil bli nøydd til å leggje
ned regionale kontor, med den følgje at lokalt næringsliv sine
moglegheiter til rådgjeving blir skadelidande.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til dei reduksjonar i distriktspolitiske
tiltak som regjeringa Stoltenberg gjorde i sitt budsjettframlegg
på til saman 280 mill. kroner. Desse medlemene meiner
dei reduksjonar som Samarbeidsregjeringa gjer utover desse, i distriktspolitiske
tiltak og i løyvingane til SND, er dramatiske og vil ha
stor negativ verknad for næringslivet i distrikta. Dette
vil forsterke den negative folketalsutviklinga i mange kommunar.
Tal frå Norsk institutt for by- og regionforsking viser
i ein ny oversikt at 255 kommunar vil ha færre innbyggjarar
i 2010 enn i dag.
Desse medlemene viser til at
Samarbeidsregjeringa argumenterer for at forslaga om skattelette
har meir å seie for næringslivet i distrikta enn
dei distriktspolitiske tiltaka. Desse medlemene vil
i den samanhang vise til svar frå Kommunaldepartementet på spørsmål
nr. 143 frå Senterpartiet. Der går det fram at
Oslo og Akershus tek i mot 1,1 pst. av dei distriktspolitiske tiltaka,
men vil få 42 pst. av vinsten på 1,2 mrd. kroner
når utbytteskatten vert fjerna. Nordland, Troms og Finnmark
tek i mot 41 pst. av dei distriktspolitiske tiltaka og vil få 4
pst. av vinsten ved å fjerna utbytteskatten. Ei rekke av
løyvingane under programområde 13.50 er då ikkje
rekna inn. Den urettvise fordelinga mellom ulike område
er dermed enda større.
Desse medlemene finn det oppsiktsvekkjande at
dei dramatiske kutta til tiltak i distrikta kjem i ei tid med stor
uro og nedgang i konjunkturane i verds-økonomien.
I ei slik tid er det viktig å stimulere til aktivitet,
ikkje det motsette slik Regjeringa gjer.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett aukar løyvingane
til regional utvikling med 300 mill. kroner i forhold til regjeringa
Stoltenberg og 650 mill. kroner i forhold til Samarbeidsregjeringa.
Ut over dette styrkar Senterpartiet låne-ordningane
i SND, løyver 500 mill. kroner for å gi breiband
til alle skular og legg inn att 300 mill. kroner som Samarbeidsregjeringa
har kutta i forhold til jordbruksforhandlingane. Senterpartiet løyver òg
meir pengar til samferdsel, det aller meste i distrikta, på nær
1 mrd. kroner.
Medlemene i komiteen fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet fremjar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa legge
fram ein årleg oversikt over den geografiske fordelinga
av statlege investeringar."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg sterkt tvilende til behovet for og effekten av å videreføre
den rådende norske distriktspolitikken. Å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i distriktene er ikke
noe man kan vedta politisk. Valg av hvor folk flest ønsker å bosette
seg lar seg ikke påvirke i nevnverdig grad av politiske
vedtak i dagens samfunn.
Disse medlemmer konstaterer at
på tross av verdens kanskje mest ressurskrevende og ambisiøse distriktspolitikk
er flyttestrømmen allikevel bemerkelsesverdig stor fra
det de mer perifere deler av landet og inn til urbane strøk.
Dette tyder på at behovet for omlegging av den distriktspolitiske
satsningen er blitt prekært. Man oppnår det stikk
motsatte av hva man ønsker!
Disse medlemmer mener det er
uheldig at mange utkantkommuner er blitt statsklienter gjennom inntektssystemets
distriktspolitiske innretninger. Inntektssystemets distriktspolitiske
innretning har resultert i at en altfor høy andel av arbeidsstyrken
i distriktskommunene er sysselsatt i skjermet offentlig sektor, fremfor å bidra
til reell verdiskapning i det private næringsliv.
Disse medlemmer mener derfor
at den rådende norske distriktspolitikken er mislykket,
sett i forhold til den økonomisk ressursbruken og oppnådde
resultater. Det bør heller ikke være noen målsetting
i seg selv å fastsementere en bestemt nasjonal bosettingsstruktur.
Disse medlemmer mener utviklingstrekkene
i samfunnet generelt, ny teknologi, næringslivets rammevilkår
og jobbmuligheter er de viktigste drivkreftene i flyttemønsteret.
Disse medlemmer mener dessuten
at landbrukspolitikken er et svært lite egnet virkemiddel
i distriktspolitikken. På samme måte er den distriktspolitiske
innsatsen gjennom inntektssystemet helt feil strategi. Denne type
satsning har medført at distriktskommunene har bygger opp
en alt for stor offentlig sektor. En rekke distriktskommuner har
subsidiert frem et utgiftsnivå som ikke kan forsvares.
Rause statlige overføringer til utkantkommuner representerer
ingen positiv utviklingskraft men er tvert imot blitt et hinder for
en positiv utvikling i distrikts-Norge.
Disse medlemmer mener dagens
distriktspolitikk minner om en gråtekoneforestilling der
det å skaffe stadig økte overføringer
fra staten er blitt det store satsingsområdet fra kommunenes
side. Heller burde man satset tungt på å stimulere
til private næringsetableringer. Et konkurransedyktig,
verdiskapende og markedsorientert næringsliv er hva distriktene
må basere sin eksistens på i fremtiden. For å få det til
må norsk næringsliv generelt sett gis bedre skatte- og
avgiftsmessige rammevilkår. Den nødvendige vilje til
en tiltrengt næringspolitisk reform er desverre ikke til
stede i dag hos det politiske flertall.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
hevde som prinsipp at distriktspolitiske hensyn må inn
i vurderingen av alle saker. Dess mer markedsstyring dess mer sentralisering
blir det. Med mer markedsstyring får folk færre
valg, mindre valgfrihet i hvor de kan bo. Dess mindre distriktshensyn
som legges inn i generell økonomisk politikk, i finanspolitikken,
i sektorpolitikken, jo vanskeligere og dyrere blir det å reparere
skadene gjennom spesielle distriktspolitiske tiltak.
Distriktspolitiske virkemidler rettet både
mot personer, næringer og geografiske områder
må settes inn. Sosialistisk Venstreparti er mener at det
svært detaljerte regelverket og de mange ulike ordningene
gjør arbeidet byråkratisk og regelorientert framfor
målrettet.
Disse medlemmer vil vise til
at Sosialistisk Venstrepartis utdanningssatsing vil være
det viktigste og riktigste bidraget til å utvikle hele
Norge. I områder som trenger utviklingsimpulser vil utdanning
og kompetanseheving være av avgjørende betydning.
Teknologisatsing som gjør det mulig å få desentralisert
opplærings- og utdanningstilbud blir svært viktig.
Lik tilgang og pris på digital motorveg i hele landet vil være
en forutsetning for utdanning og bedriftsetablering i distriktene.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er et stort behov for kompetansehevning, nyskaping og entreprenørskap
og at distriktspolitikken må rettes inn mot disse områdene.
Det er viktig at fylkeskommunene, som etter
sjukehusreformen er tappet både for oppgaver og økonomi, får
tilgang på økonomiske virkemidler slik at de kan fylle
sine oppgaver og bidra positivt i distrikts- og regionalpolitikken.
Uten økonomi også på disse områdene, blir
snakk om den regionale utviklingsrollen meningsløs. Disse
medlemmerstøtter at
det gis større frihet til å foreta lokale og regionale
prioriteringer.
Disse medlemmer vil påpeke
at regjeringen Stoltenberg kuttet 280 mill. kroner i distriktsstøtten.
I tillegg kutter nå regjeringen Bondevik II ytterligere 350
mill. kroner. Sett sammen med kuttene i Næringsdepartementets
budsjett er dette en total rasering av distriktspolitikken. Kuttene
foretas uten konsekvensutredning, uten premisser eller vurderinger.
Regjeringens mål ser ut til å være en
total utradering av de distriktspolitiske virkemidlene. Mange småbedrifter
og bedrifter i etableringsfasen har ingen glede av skatteletter.
De trenger hjelp for å komme i gang og utvikle seg. Regjeringens
kutt vil føre til langt færre etableringer og
innovasjoner.
Disse medlemmer viser til Sosialistisk
Venstrepartis alternative budsjett der vi foreslår å øke
bevilgningen på enkelte kapitler under distriktspolitikken med
totalt 610 mill. kroner, slik at både kuttene fra regjeringen
Stoltenberg og regjeringen Bondevik II rettes opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke viktigheten av at Regjeringen lykkes i sitt
arbeid med ny notifisering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Flertallet vil
vise til forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og
Magnhild Meltveit Kleppa i Dokument nr. 8:32 (2000-2001) og Innst.
S. nr. 151 (2000-2001).
Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det
sterkeste distriktspolitiske virkemidlet vi har.
Flertallet vil påpeke
at EU-utvidelse østover setter andre distrikts- og regionalpolitiske
problemstillinger på EUs dagsorden. Våre behov
er å få mulighet til å yte kompensasjon
for avstand, klima og liten befolkningstetthet. I Øst-Europa
dreier problemene seg om fattigdom, mangel på kompetanse
og teknologi.
Det er av fundamental betydning for norsk distriktspolitikk
at det legges en strategi for å kunne opprettholde differensiering
av ordningen og støttenivået utover 2003.
Flertallet viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) Distrikts- og
regionalpolitikken og til Innst. S. nr. 307 (2000-2001) En bedre oppgavefordeling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine forslag i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) om å få utredet
de distriktspolitiske konsekvensene av alle vedtak i struktur og
regionalpolitikken, dobling av tilskuddene til bredbånd, økte bevilgninger
til rassikring og vegbygging, senke arbeidsgiveravgiften i distriktene, økte
bevilgninger til trygg mat og dyrehelse og økte bevilgninger
til SND.
Disse medlemmer viser til forslagene
i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) med bevilgninger på de ulike
kapitler under distrikts- og regionalpolitikken.
Tabell med fordeling på kap. og post
i regional- og distriktspolitikken i Sosialistisk Venstrepartis
alternative budsjett i forhold til framlagt budsjett.
(Utgifter i hele tusen kroner)
| | | Forslag SV | Differanse |
550 | | Lokal
næringsutvikling | | |
| 60 | Tilskudd til utkantkommuner
| 0 | +20 000 |
| 61 | Kommunale næringsfond
| 0 | +223 300 |
551 | | Regional
næringsutvikling i fylker og kommuner | 434 000 | +118
500 |
| 51 | Tilrettelegging for næringsutvikling,
fond | 240 000 | +50 000 |
| 55 | Etablererstipend, fond
| 120 000 | +4 000 |
| 57 | Tilskudd til INTERREG,
inkl. pilotprosjekter, fond | 74 000 | +3 000 |
| 58 | Regionale samordningstiltak,
fond | 0 | +61 500 |
552 | | Nasjonale
programmer og tiltak for regional utvikling | 206 000 | +111
700 |
| 21 | Kunnskapsutvikling, informasjon
mv. | 11 000 | -1 700 |
| 53 | Programmer for kompetanseutvikling,
fond | 60 000 | +10 400 |
| 54 | Program for vannforsyning,
fond | 0 | +50 000 |
| 56 | Omstilling og nyskaping,
fond | 77 000 | +37 000 |
| 70 | SIVA – utviklingsarbeid,
inkubatorprogram mv. | 32 000 | +2 000 |
| 71 | Næringshager | 26 000 | +14 000 |
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til merknader frå Senterpartiet i Innst. S. nr. 318 (2000-2001)
Distrikts- og regionalpolitikken, og til Innst. S. nr. 307 (2000-2001)
En bedre oppgavefordeling.
Denne medlemen viser til forslag
frå Senterpartiet i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) med
løyvingar på dei ulike kapittel under distrikts-
og regionalpolitikken.
Tabellen syner Senterpartiets sine framlegg
i forhold til forslag i St.prp. nr. 1 med Tillegg nr. 1-4 (2001-2002).
(Utgifter i hele tusen kroner)
| | | Framlegg Sp | Differanse |
550 | | Lokal
næringsutvikling | 312 300 | +312
300 |
| 61 | Kommunale næringsfond
| 143 000 | +143 000 |
| 63 | Kompensasjon for bortfall
av red. arbeidsgiveravgift | 154 000 | +154 000 |
| 64 | Ungdomssatsing i distrikta
| 15 000 | +15 000 |
551 | | Regional
næringsutvikling i fylker og kommuner | 552 500 | +118
500 |
| 51 | Tilrettelegging for næringsutvikling,
fond | 290 000 | +50 000 |
| 55 | Etablererstipend, fond
| 124 000 | +4 000 |
| 57 | Tilskudd til INTERREG,
inkl. pilotprosjekter, fond | 77 000 | +3 000 |
| 58 | Regionale samordningstiltak,
fond | 61 500 | +61 500 |
552 | | Nasjonale
programmer og tiltak for regional utvikling | 297 700 | +91
700 |
| 21 | Kunnskapsutvikling, informasjon
mv. | 9 300 | -1 700 |
| 53 | Programmer for kompetanseutvikling,
fond | 60 400 | +400 |
| 54 | Program for vannforskyning,
fond | 30 000 | +30 000 |
| 56 | Omstilling nyskaping, fond
| 84 000 | +7 000 |
| 70 | SIVA – utviklingsarbeid,
inkubatorprogram mv | 34 000 | +2 000 |
| 71 | Næringshager | 80 000 | +54 000 |
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås
det ikke bevilgninger under dette kapitlet. I St.prp. nr. 1 (2001-2002)
ble det foreslått bevilget kr 93 300 000 under post 61
Kommunale næringsfond.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen Stoltenberg foreslår en bevilgning
på 93,3 mill. kroner og 2,9 mill. kroner overført
til forsøkskommunene. Regjeringen Bondevik II foreslår å fjerne
hele bevilgningen, slik at det ikke bevilges noe til kommunale næringsfond.
Flertallet har merket seg at
regjeringen Bondevik I i budsjettframlegget for 2000 uttalte:
"Dette indikerer at kommunale næringsfond
har stor betydning både når det gjelder å bidra
til mindre bedriftsetableringer og ved omstilling av eksisterende bedrifter."
Tilsvarende uttalte flertallet i kommunalkomiteen
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001):
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at det kommunale næringsfond er et
viktig incitament for kommunen til å ivareta arbeidet med
næringsutvikling." (s.37)
Flertallet viser til at flertallet
i kommunalkomiteen i innstillinga om distrikts- og regionalpolitikk (Innst.
S. nr. 318 (2000-2001)) la til grunn at ordningen med statlig støtte
til kommunale næringsfond skal videreføres. I
innstillinga uttalte medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti:
"…ut frå den store betydningen
denne ordninga har for mange mindre kommunar, bør ordninga
ikkje berre videreførast, men styrkast." (s.33)
Flertallet merker seg at regjeringen
Bondevik II foreslår å avvikle hele ordningen.
Flertallet konstaterer også her
at regjeringen Bondevik IIs budsjettframlegg strider imot flertallets merknader
i komiteinnstillinga.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti konstaterer at Regjeringen i sitt
forslag til budsjett ikke foreslår overføringer
til de kommunale næringsfondene for 2002, men at dette ikke
innebærer beslutning om nedleggelse av ordningen. Disse
medlemmer forutsetter at Regjeringen vurderer ordningen
med kommunale næringsfond i tilknytning til budsjettarbeidet
for 2003.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser
selektiv næringsstøtte som virkemiddel i distriktspolitikken.
Disse medlemmer viser til at
partiets generelle skatte- og avgiftslette-politikk for næringslivet
ville stimulert økt etableringslyst og motivert til økt
verdiskapning, som også ville kommet distriktene til gode. Fremskrittspartiets
næringspolitikk ville skapt et langt gunstigere etableringsklima
og dermed overflødiggjort behovet for støtte og
subsidier til næringsvirksomhet.
Disse medlemmer er prinsipielt
imot statlige lokale og sentrale næringsfond. Med vår
politikk vil private ha muligheten til å opprette egne
fond, uavhengig av det offentlige. Dette vil etter disse
medlemmers syn også føre til en mer fornuftig
bruk av midlene.
Debatten om bruken av kommunale næringsfond viser
også at det er helt vilkårlig hvilke tiltak som
får støtte. Bygging av slalåmbakker,
parkanlegg og oppkjøp av melkekvoter er eksempler som disse
medlemmer bekrefter at kommunale næringsfond ikke bidrar
til næringsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser.
En satsning på bedrifter og virksomheter
som fungerer, gjennom skatte- og avgiftslettelser og et løft
på infrastruktur vil gi flere og stabile arbeidsplasser
samt skape incitament til nybrottsarbeid mener disse medlemmer.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen deler Fremskrittspartiets syn, og viser til Fremskrittspartiets
alternative budsjett hvor bevilgningen til lokal næringsutvikling
strykes i sin helhet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at lokale næringsfond er en forutsetning for å drive
næringsutviklingsarbeid i mange små utkantkommuner.
Slike samfunns hovedproblem er manglende næringsetablering
og utvikling. De befinner seg i områder som har liten tilgang
på lokal kapital og kommunens mulighet til å bidra
til slike etableringer er derfor helt avgjørende. Det er
derfor både distrikts- og næringsfiendtlig når
disse budsjettpostene foreslås radert ut.
Disse medlemmer vil peke på situasjonen
i Indre Finnmark. Dette er et område med stort omstillingsbehov,
liten næringsetablering og sosiale problemer. I Utjamningsmeldinga
ble det synliggjort tilsvarende levekårsproblemer som Oslo
Indre Øst. Tiltakene som skulle komme etter denne behandlingen vil
ikke komme i gang før tidligst til neste år. Når næringsfondene
nå raderes ut, mister lokalsamfunnene det eneste virkemidlet
de selv kan bruke for å snu situasjonen. Det vises til
at Karasjok og Porsanger kommuner ble som 2 av 4 kommuner i landet
med i Forsk-ningsrådets fjernarbeidsprosjekt. Kommunene
har investert 10 mill. kroner i bredbånd og har ved hjelp
av sine kommunale næringsfond bidratt til at bedrifter
har etablert seg i området. Dette er kommuner som har mistet
svært mange arbeidsplasser på grunn av endringer
i Forsvaret uten å ha fått kompensasjon eller omstillingsmidler.
Den positive optimisme som de har greid å skape, risikerer
en nå å bryte fordi virkemidlene fjernes. Disse
medlemmer mener det er direkte useriøst å ikke
følge dette arbeidet opp i et område der alle
må se at næringsetablering ikke kan eller vil
fungere på samme måte som i sentrale strøk.
Disse medlemmer mener derfor
at det må avsettes 10 mill. kroner til dette arbeidet slik
at det ikke stopper opp.
Disse medlemmer viser til sine
merknader under 3.5.1.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet ser
dei kommunale næringsfonda som tenlege verkemiddel for å auke
verdiskaping og nyskaping langs kysten og i innlandet.
Denne medlemen meiner dei kommunale næringsfonda
bør styrkjast med 100 mill. kroner.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er merksam på dei særskilde utfordringane
i Indre Finnmark. Omstillingsbehovet i denne regionen
er vel dokumentert i St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga.
Fleirtalet meiner det er naudsynt å halde
fram det positive arbeidet innan næringsutvikling og kompetanseoppbygging
som no foregår i denne regionen.
Fleirtalet oppmodar difor Regjeringa
til framleis å støtte omstillingsprosessen i Indre
Finnmark.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at regjeringa Stoltenberg fjerna heile løyvinga på post
60 Tilskot til utkantkommunar. Denne medlemen viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett har gjort framlegg
om ein ny post, ungdomssatsing i distrikta, under lokal næringsutvikling,
med ei løyving på 15 mill. kroner.
Komiteen viser til
at stortingsflertallet i forbindelse med at 14 kommuner fikk økt
arbeidsgiveravgift fra 1. januar 2000 sa følgende i merknad
til Innst. S. nr. 220 (1999-2000):
"Flertallet er kjent med at næringslivets
merkostnader, som følge av økt arbeidsgiveravgift
i de nevnte 14 kommuner, utgjør 134 millioner kroner årlig.
I tillegg kommer konkurranseulemper som dårlige veier,
fergeutgifter, bompenger etc.
Flertallet går
inn for at det blir gitt kompensasjon i form av tiltak for bedre
infrastruktur, kompetanseutvikling og regionalutvikling frem til
en evaluering av soneinndelingen i 2003, slik at næringslivet
kan tilpasse seg et endret avgiftsnivå.
Flertallet
ber Regjeringen om at det på denne bakgrunn blir gitt full
kompensasjon for næringslivets merutgifter, med virkning
for budsjettåret 2001."
Komiteenviser
til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 foreslo en bevilgning
på 134 mill. kroner til kompenserende tiltak for næringslivet.
Etter at det ble påvist en feil i beregningsgrunnlaget
ble denne senere av departementet økt til 154 mill. kroner.
Stortingets kommunalkomité sluttet seg enstemmig til Regjeringens
forslag.
Komiteen viser til at kompensasjonen
ikke er videreført i forslaget til statsbudsjett for 2002.
Komiteenfinner
grunn til å understreke at kompensasjonsmidlene til næringslivet
i de 14 kommunene skulle gå til langsiktige tiltak. Det
er videre igangsatt et overvåkningssystem for å kunne
måle virkningene av de bevilgede midlene. Komiteen har
registrert at det i kommunene er igangsatt tiltak bygget på Stortingets forutsetning
om at det skulle gis kompensasjon frem til evalueringen av soneinndelingen
i 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til sitt forslag om kompensasjon
for økt arbeidsgiveravgift for 14 kommuner på 20
mill. kroner. En slik bevilgning vil gi de aktuelle kommunene et viktig
bidrag til tilpasning til nye rammevilkår.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet har
registrert at det i kommunane er sett i gang tiltak som byggjer
på Stortinget sin føresetnad om at kompensasjonen
skal vare fram til evalueringa i 2003. Det kan derfor skape problem å avvikle
ordninga no. Desse medlemene går derfor
inn for å løyve 20 mill. kroner i kompensasjon
til dei 14 aktuelle kommunane (jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002),
kap. 2.2.2).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det skaper betydelig problemer at
ordningen nå avbrytes. Dette gjør at igangsatte
tiltak ikke kan gjennomføres etter intensjonen og at det
blir vanskelig å måle effekten av tiltakene. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn be om at Regjeringen
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002 kommer tilbake
med forslag til måter å videreføre kompensasjonsordningen på som
gjør at intensjonene i Stortingets tidligere merknader
kan bli oppfylt.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til framlegg frå Senterpartiet i sitt alternative budsjett
om å løyve 154 mill. kroner til desse kommunane. Denne
medlemen ser at fleirtalet i komiteen vil gje desse 20 kommunane
20 mill. kroner i kompensasjon. Det er langt unna det behov denne
medlemen meiner kommunane står overfor. Denne
medlemen er djupt usamd i dei ytterlegare kutt fleirtalet gjer
på andre, frå før sterkt reduserte postar
for å få til dette. Denne medlemen viser
elles til Innst. S. nr. 326 (2000-2001), der det m.a. heiter:
"Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
har merket seg at de 14 kommunene som fra 1. januar 2000 fikk høyere
arbeidsgiveravgiftssone vil få redusert 50 pst. av sine økte
kostnader gjennom skjønnsmidlene, mot 100 pst. refusjon
i 2001. Disse medlemmer mener at disse kommunene bør få refundert
100 pst. av sine økte kostnader.
Disse medlemmer
vil på denne bakgrunn foreslå følgende
endringer:
"De 14 kommunene som fra 1. januar 2000
fikk forhøyet arbeidsgiveravgift refunderes 100 pst. av
sine økte kostnader."
Komiteens medlemmer
fra Høyre mener at kompensasjonen til de 14 kommunene som
fikk økt arbeidsgiveravgiften fra 1. januar 2000 bør
trappes ned, i tråd med tidligere merknader fra et flertall
på Stortinget. Men disse medlemmer finner at departementets
nedtrapping går for raskt. Disse medlemmer mener kommunene
bør få refundert 75 pst. av kostnadene neste år og
at man frem til 2005 jevnt faser ut kompensasjonen."
Denne medlemen registrerer at
Høgre og Kristeleg Folkeparti no har eit anna syn enn i
juni 2001.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2002-2001) foreslås
det bevilget kr 434 000 000, mot kr 552 500 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).
Endringene er fordelt slik på de ulike postene:
Post 51 | -50 000 000 kroner | totalt 240 000 000 kroner |
Post 55 | -4 000 000 kroner | totalt 120 000 000 kroner |
Post 57 | -3 000 000 kroner | totalt 74 000 000 kroner |
Post 58 | -61 500 000 kroner | totalt 0 kroner |
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at med vår politikk vil private ha muligheten til å opprette
egne fond, uavhengig av det offentlige. Dette vil etter disse
medlemmers syn også føre til en mer fornuftig
bruk av midlene.
Disse medlemmer vil ikke fjerne
hele tilskuddet i inneværende budsjett pga. at Fremskrittspartiet
ser at det er nødvendig at en slik omstilling skjer over
flere år samtidig som det også må legges
midler igjen til allerede igangsatte prosjekter.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets alternative budsjett samt disse medlemmers merknader
under kap. 550.
Disse medlemmer viser til sine
merknader under kap. 550 Lokal næringsutvikling, der det
fremgår at det er de generelle rammevilkårene
for næringslivet som må forbedres. Utvikling av
en skog selektive støtteordningene for næringsetablering
er ugunstig, da dette ofte skaper etableringer som er basert på støtteordningenes
selektive innretning fremfor de markedsmessige betingelsene for
bedriftsetablering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine generelle merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere
bevilgningen på denne posten med hele 50 mill. kroner i
forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg. Flertallet har
merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen
med ytterligere 8 mill. kroner.
Flertallet er enig med regjeringen
Stoltenberg i betydningen av å prioritere IKT-infrastruktur
og IKT-kompetanse, herunder nettbasert undervisning. Tilgang på IKT-infrastruktur
med høy hastighet kan være et avgjørende
tiltak for å redusere avstandsulempene i distriktene. Motsatt
vil mangel på tilgang på slik infrastruktur kunne
sette distriktene tilbake i konkurransekraft.
Flertallet vil peke på at
bruk av de mulighetene som ligger i IKT kan gi befolkningen viktige
velferdsforbedringer, og tilgang til tjenester de tidligere var avskåret
fra. Nettbasert undervisning er et eksempel på dette.
Flertallet er også enig
med regjeringen Stoltenberg i prioriteringen av havner og annen
infrastruktur som er strategisk viktig for utvikling av lokalt næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen i
hovedsak viderefører nivået fra 2001 for denne budsjettposten. Disse
medlemmer er av denne oppfatning at dette gir fylkeskommunene
tilstrekkelige rammer for å fylle sin rolle som regional
utviklingsaktør. Disse medlemmer ber Regjeringen
videreutvikle rapporteringsrutiner som sikrer god kontroll på sammenhengen
mellom regionale utviklingsprogrammer, handlingsplaner, ressursbruk
og oppnådde resultater.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peike på dei moglegheiter
for nærings- og samfunnsutvikling som ligg i utbygging
av breibandskommunikasjon. Diverre er det i dag store skilnader
mellom sentrale og perifere delar av landet. I dag er det slik at
i distriktskommunar kan ei breibandslinje koste 20 000 kroner i
månaden, mens ein til dømes kan få breibandsdstilknyting
for 300 kroner i månaden i Oslo. Desse medlemene vil
vise til at regjeringa Stoltenberg i handlingsplan for breibandskommunikasjon
lova at alle grunn- og vidaregåande skular, folkebibliotek,
sjukehus og kommunale administrasjonar skulle ha tilgang på breiband innan
2002.Det same skulle alle huslydar ha innan 2004. Ein rapport frå Norsk
Telekom AS syner at ein er langt frå å nå desse
måla.
Medlemen frå Senterpartiet meiner
det er ei god og framtidsretta investering å sikre alle
skular breibandstilknyting innan utgangen av 2002 og vil difor løyve
500 mill. kroner som ein start på dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) om en dobling av
statlig innsats for bredbånd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere
bevilgningen på denne posten med 4 mill. kroner i forhold
til forslaget fra regjeringen Stoltenberg. Flertallet har
merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen
med ytterligere 5 mill. kroner.
Flertallet er enig med regjeringen
Stoltenberg i at det er ønskelig å stimulere til økt
etablering av konkurransedyktige, fremtidsrettede og nyskapende
virksomheter som er lokalisert i inkubatorer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen viderefører
bevilgningene på om lag samme nivå som i 2001. Disse
medlemmer vil understreke at formålet ved denne
bevilgningen er å stimulere til økt etableringsvirksomhet,
for å påse at etablerere i distrikts-Norge sammen
med inkubatorstipend blir prioritert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere
bevilgningen på denne posten med 3 mill. kroner i forhold
til forslaget fra regjeringen Stoltenberg.
Flertallet har merket seg at
komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med
ytterligere 7 mill. kroner. Flertallet viser til
at dette kan skape problemer for norsk deltakelse i interessante
INTERREG-prosjekter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i sitt forslag
foretar en moderat innstramming i bevilgningene. Disse medlemmer anser
Regjeringens forslag som tilstrekkelig til å innfri Norges
forpliktelser overfor medaktører i INTERREG prosjektene. Disse medlemmer ber
Regjeringen foreta gjennomgang av gjennomførte, påbegynte
og planlagte INTERREG prosjekter og vurdere oppnådde resultater
i forhold til ressursinnsats.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at pilotprosjekter i Indre
Namdal har vært et svært omfattende prosjekt.
Det er for tidlig å konkludere på en så omfattende
omstilling etter 3 år. Disse medlemmer ber
Regjeringen medvirke til at prosjektet kan videreføres
slik og omstillingsarbeidet fortsetter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen Stoltenberg foreslår en bevilgning
på denne posten som for inneværende år
på 61,5 mill. kroner, mens regjeringen Bondevik II foreslår å stryke
alle bevilgningene på posten.
Flertallet vil peke på at
denne posten ble opprettet av regjeringen Bondevik I i budsjettforslaget
for 1999, og at kommunalkomiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet den gang uttalte at de var:
"…svært fornøyd med at
Regjeringen har foreslått å opprette en ny post…"
Dette ble forsterket av de samme medlemmer i
kommunalkomiteens innstilling om distrikts- og regionalpolitikken
hvor det ble uttalt:
"Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet vil peike på evalueringa av tilskotsordninga
"Regionale samordningstiltak". (…) Møreforskning
si evaluering peikar på at tilskotsordninga har fremja
regionalt samarbeid og har vore ein arena for dialog og læring
på og mellom ulike nivå. Desse medlemene ser på konklusjonane
som interessante, og tilrår ei vidareføring av
tilskotsordninga."
Flertallet har merket seg at
regjeringen Bondevik II foreslår å avvikle ordningen.
Flertallet mener det er viktig
at igangsatte regionalprosjekt som går over flere år
og som har stor betydning kan bli fullført. Flertallet vil
derfor be Regjeringen komme tilbake til inndekning av dette i Revidert
nasjonalbudsjett.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringens forslag
innebærer at budsjettposten avvikles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at tiltaket i liten grad har bidratt til konkret
næringsutvikling og at en avvikling av posten ikke medfører
negative konsekvenser for distriktene.
Disse medlemmer mener samtidig
at en slik nedbygging bidrar til redusert byråkrati og
frigjøring av ressurser til annet og mer operativt utviklingsarbeid på regionalt
nivå.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at posten Regionale samordningstiltak
vert nulla ut. Kommunalminister Erna Solberg seier til Nationen
21. november 2001:
"Denne posten har etter Regjeringens mening liten effekt
for næringsutvikling, men bidrar derimot bare til økt
byråkrati."
Desse medlemene vil tilbakevise
ein slik påstand. I St.prp. nr. 1 (2001-2002) frå Kommunal-
og regionaldepartementet framgår det at 70 pst. av løyvinga
gjekk til næringsretta prosjekt. Dei siste 30 pst. gikk
til IKT-prosjekt og prosjekt retta mot ungdom, utdanning, helse
og kultur.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås
det bevilget kr 206 000 000, mot kr 247 700 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).
Endringene er fordelt slik på de ulike postene:
Post 21 | 1 700 000 kroner | totalt 11 000 000 kroner |
Post 53 | 400 000 kroner | totalt 60 000 000 kroner |
Post 54 | 30 000 000 kroner | totalt 0 kroner |
Post 56 | 7 000 000 kroner | totalt 77 000 000 kroner |
Post 70 | 2 000 000 kroner | totalt 32 000 000 kroner |
Post 71 | 4 000 000 kroner | totalt 26 000 000 kroner |
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i all hovedsak
viderefører bevilgningsnivået fra 2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært positive til entreprenørskap i distrikts-Norge.
Næringsvirksomhet som er markedsmessig forankret og som
representere en reell verdiskapning er det beste distriktspolitiske
virkemiddel.
Disse medlemmer vil ikke fjerne
hele tilskuddet i inneværende budsjett pga. at Fremskrittspartiet
ser at det er nødvendig at en slik omstilling skjer over
flere år, samtidig som det også må legges
midler igjen til allerede igangsatte prosjekter. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets alternative budsjett og merknader under
kap. 550 og 551.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknad under 3.5.1.
Komiteen har merket
seg at regjeringen Bondevik II foreslår å styrke
denne posten med 1,7 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen
Stoltenberg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti foretar en reduksjon på 3 mill.
kroner i forhold til regjeringen Bondevik IIs forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen viderefører
bevilgningen på denne posten på om lag samme nivå som
i 2001. Disse medlemmer støtter Regjeringens
arbeid for å sikre en mer målrettet og treffsikker
bruk av virkemidler med etterprøvbare målsettinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
bevilgningene til SND-programmene FRAM og NT er flyttet over til kap.
2425 post 50. Framlegget fra regjeringen Stoltenberg innebærer
således en økning på 5,4 mill. kroner. Flertallet har
videre merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår en
reduksjon på 0,4 mill. kroner i forhold til dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med
ytterligere 6 mill. kroner.
Dette flertallet legger vekt
på arbeidet med å gi nasjonale programmer en sterkere
regional forankring og å stimulere ulike regionale aktører
til å bygge opp under regionale verdiskapingsmiljø i
fellesskap.
Dette flertallet ser det som
positivt at det for 2002 vil bli bevilget midler for å fremme
entreprenørskap på alle nivå i skolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å stryke
hele bevilgningen til programmet for vannforsyning.
Flertallet vil minne om at et
bredt flertall i kommunalkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1997-1998) uttalte:
"Flertallet mener det er nødvendig å vurdere
både en forlengelse av programperioden utover de fem årene og
en økning av de årlige bevilgningene." (s.38)
Regjeringen Bondevik I uttalte i budsjettframlegget for
2000:
"På grunn av at behovet for utbedringer
ikke vil være dekket ved utgangen av 1999, går
Regjeringen inn for å forlenge programmet med ytterligere
fem år i tråd med det som ble signalisert ved
programmets start." (s.126)
Flertallet står fast
ved sin vurdering av at det er behov for å forlenge programperioden
slik regjeringen Bondevik I la opp til.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til sitt forslag til disponering
av ramme 6 hvor det foreslås en bevilgning på 20
mill. kroner til vannforsyningsprogrammet. Disse medlemmer vil
understreke at søknader som er næringsmessig begrunnet
skal prioriteres. En slik prioritering vil bidra til en målrettet
næringsutvikling i distrikts-Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at kommunene er i gang med prosjekter
etter avtaler som er inngått på basis av tilskuddet.
Det er ikke bare politisk svært galt, men også et
brudd i de tillitsforhold som må være mellom stat
og kommuner om slike avtaler å avbryte denne støtten
nå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere
bevilgningen på denne posten med 7 mill. kroner i forhold
til forslaget fra regjeringen Stoltenberg.
Flertallet har merket seg at
komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med
ytterligere 5 mill. kroner.
Flertallet viser til at en rekke
kommuner og regioner har omstillingsstatus. Dette er områder
som har nedgang i privat næringsliv og statlig sektor.
Flertallet ber Regjeringen særskilt å vurdere utflytting
av statlige arbeidsplasser fra Oslo til de områder som
får midler til omstilling.
Flertallet mener det er et stort
behov for at staten bidrar til omstilling i kommuner og regioner
som står overfor særskilt store omstillingsoppgaver.
Flertallet vil peke på at
de omfattende strukturendringene som skal gjennomføres
i Forsvaret i årene framover vil skape betydelige omstillingsutfordringer
i mange områder.
Flertallet vil peke på at
enkelte kommuner er særlig hardt rammet som følge
av at flere statlige virksomheter har foretatt omstilling i kommunen
i løpet av en kort periode.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at Regjeringens
forslag til ramme er tilstrekkelig for å videreføre
pågående omstillingsprogrammer som kan dokumentere
gode resultater og samtidig gi rom for omstillingsbevilgninger til
nye områder.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til forslag om ein plan for statleg
utflytting av arbeidsplassar frå Oslo.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det er satt i gang nyskapings- og omstillingsarbeid
i enkeltkommuner, bl.a. i Vardø og Lødingen, som
opplever samtidig nedgang i privat næringsliv og statlig
sektor. Flertallet forutsetter at det så snart
som mulig legges 30 50 statlige stillinger til Vardø slik
det er varslet som ledd i dette arbeidet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at situasjonen
for Porsgrunn kommune, Telemark fylkeskommune og Grenlandsregionen,
blir vanskelig etter at Norsk Hydro har vedtatt at magnesiumfabrikken
på Herøya i Porsgrunn skal legges ned. Denne nedlegginga
kommer på toppen av tidligere rasjonaliseringsprosesser
innenfor prosessindustrien i området.
Dette flertallet ber derfor Kommunal-
og regionaldepartementet om å følge situasjonen
nøye, og om nødvendig hjelpe til med midler til
omstilling og nyskaping, slik at en på den måten
motvirker en uheldig utvikling i området.
Dette flertallet ber Kommunal-
og regionaldepartementet med sitt samordningsansvar for regionalpolitikken, å sørge
for at andre departement kommer med i det videre arbeidet, blant
annet med tanke på infrastrukturtiltak i Grenlandsregionen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere
bevilgningen på denne posten med 2 mill. kroner i forhold
til forslaget fra regjeringen Stoltenberg, og at komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i
sitt forslag til disponering av ramme 6 har ført opp en
reduksjon på ytterligere 3 mill. kroner i forhold til forslaget
fra regjeringen Bondevik II.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at satsingen på utbyggingen
av et desentralisert inkubatornett kan videreføres med
om lag tilsvarende budsjettrammer som for 2001. Disse medlemmer vil
be Regjeringen påse at utbyggingen ikke skjer i et tempo
som går utover kvalitative krav til inkubatorvirksomheten. Disse
medlemmer vil understreke at Regjeringen må ha
frihet til enhver tid å velge den eller de operatørene
som synes best egnet til å ivareta distrikts- og regionalpolitiske
målsettinger, også når det gjelder utbygging
av inkubatorer. Disse medlemmer forutsetter at SIVAs
strategi gjør selskapet egnet som distriktspolitisk
virkemiddel.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at dei verkemidlar som ligg under verksemda til SIVA har gitt
gode resultat i form av nyetablering og næringsutvikling
i distrikta. SIVA har medverka til fornyinga av det distriktspolitiske
verkemiddelapparatet. Denne medlemen er difor djupt
usamd med at Regjeringa no legg opp til reduserte rammer for dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
regjeringen Bondevik II foreslår å redusere bevilgningen
under denne posten med 4 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen
Stoltenberg.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med
ytterligere 3 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har i sitt forslag til disponering
av ramme 6 ført opp en reduksjon på ytterligere
3 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Bondevik
II.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at bevilgningen
opprettholdes på om lag samme nivå som for 2001.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at næringshagane vart
oppretta av Sentrumsregjeringa. I St.meld. nr. 34 (2000-2001) vert
dette initiativet omtalt som svært vellukka. Det er lite
framtidsretta når Samarbeidsregjeringa reduserer løyvingane.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknad under 3.5.1. Denne medlemen viser
til at denne posten vert auka med 50 mill. kroner i Senterpartiets
alternative budsjett.
Komiteen vil peke
på at SIVAs Fornebu-oppdrag er et øremerket prosjekt.
Samtidig venter en rekke prosjekter som f.eks. bygg til telemedisin
i Tromsø på å realiseres. På denne
bakgrunn finner komiteen at SIVAs investeringsevne
bør økes ved å utvide lånerammen
i statskassen allerede i 2002.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, mener at SIVAs investeringer i fysisk
infrastruktur for innovasjonsmiljøer og industribedrifter
har stor betydning for utvikling og nyskapning i distriktenes næringsliv.
Komiteen viser til Budsjett-innst.
S. I (2001-2002) hvor finanskomiteen uttaler:
"I tråd med konstitusjonell praksis tar
komiteen til etterretning at Regjeringen har valgt å gjennomføre enkelte
endringer av departementsstrukturen. Komiteen har lagt de foreslåtte
endringer til grunn ved budsjettbehandlingen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ser positivt på at Regjeringen
i sitt arbeid for å effektivisere og profesjonalisere statlig
eierskap foreslår å overføre eieransvaret
for Selskapet for industrivekst SF (SIVA) fra Kommunal- og regionaldepartementet
til Nærings- og handelsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at SIVAs hovedoppgaver
fortsatt skal ligge i distriktene og at selskapet skal ha en klar distriktspolitisk
profil. Disse medlemmer ser det derfor som positivt
at av SIVAs samlede eiendomsinvesteringer ligger 69 pst. innenfor
det distriktspolitiske virkeområde.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er enig i at tilskuddsordningene
blir værende under Kommunal- og regionaldepartementet.
Konsekvensene av overføringen av eieransvaret skal evalueres
etter ett år, med hensyn til om de distriktspolitiske målene
fortsatt oppnås.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er uenige i den foreslåtte endringen
når det gjelder SIVA nå, fordi dette ikke er utredet
skikkelig og konsekvensene for distriktspolitikken er helt uklare.
Med alle de andre føringene Regjeringen har lagt og som
viser en distriktsfiendtlig profil, mener disse medlemmer at det
er behov for å pålegge Regjeringen å utrede
de distriktspolitiske konsekvenser av alle forslag før
de fremmes til vedtak og viser til eget forslag om det i finansinnstillingen.
Under II Meirinntektsfullmakter vert det foreslått
at Kommunal- og regionaldepartemntet i 2002 kan overskride løyvingane
under kap. 585 post 1, kap. 597 post 1 og kap. 2412 post 1 mot tilsvarande
meirinntekter under særskilte postar på dei respektive
inntektskapitla.
Under VIII Tilsagnsfullmakter vert det i St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslått at Kommunal-og regionaldepartementet
kan gje tilsagn om tilskudd utover gitte løyvingar under
kap. 581 post 71 og 75 og kap. 586 post 60 innafor ei samla ramme
på respektive 63,3 mill. kroner, 196,3 mill. kroner og
2 991,1 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det må være mulig å avhende
statlige tomter til boligbygging til under markedspris og er uenige
i at Regjeringen ikke følger opp arbeidet med å endre
statens avhendingsregler slik at dette kan bli mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil foreslå at det opprettes et
statlig boliginvesterings- og tomteselskap organisert under Husbanken.
Selskapet skal ha som formål å kjøpe
opp statlige tomter som egner seg til boligbygging, og selskapet
skal gå inn som medeier sammen med kommuner, boligbyggelag
eller allmennnyttige stiftelser i boligprosjekter med formål å etablere
rimelige utleieboliger. Særlig er det aktuelt å gå inn
der er vanskelig å få etablert tilbud til bostedsløse, og
for å sørge for boligetablering til enslige mindreårige
asylsøkere og andre flyktninger med lange opphold i asylmottak.
Disse medlemmer foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
et statlig boliginvesterings- og tomteselskap med formål å etablere sosiale
utleieboliger i samarbeid med kommuner, boligbyggelag eller andre
allmennyttige tiltak/stiftelser."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at opprettelse av et eventuelt statlig boliginvesterings-
og tomteselskap organisert under Husbanken vil representere et brudd
med de etablerte hovedlinjene i norsk boligpolitikk. En slikt forslag
bør vurderes som ledd i en bred boligpolitisk debatt i
Stortinget og ikke knyttes opp mot en budsjettdebatt innenfor fastlagte økonomiske
rammer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkepartivil vise
til at Samarbeidsregjeringen fortsatt ser Husbanken som et viktig
virkemiddel i boligpolitikken. Disse medlemmer vil understreke
at Husbankens roller er mange i boligpolitikken. Husbanken har ansvar
for forvaltning av bostøtte og boligtilskudd og lån
til de vanskeligstilte og etablerings- og kjøpslån
til unge etablerere. Husbanken er faglig veileder i boligpolitikk
for kommunene i arbeidet med boligsosiale handlingsplaner og i prosjektet
mot bostedsløshet i de største byene. I tillegg
gir Husbanken lån til boligbygging, forvalter eldrereform
og skolebyggordningen. Disse medlemmer vil understreke
at Samarbeidsregjeringen mener Husbanken fortsatt skal ha alle disse
oppgavene, men at hovedfokus fremover skal være knyttet
til de sosiale oppgavene og rollen som bank for førstegangsetablerere.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen foreslår en utlånsramme
på 13 mrd. kroner for Husbanken, men at rammen blir vurdert
i revidert nasjonalbudsjett, når en ser etterspørselsutviklingen. Disse
medlemmer mener Samarbeidsregjeringen må prioritere
bostedsløse, prosjektflyktningeboliger og ungdomsboliger
og etableringslån innenfor rammen.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sikre en boligpolitikk som bidrar til å øke
boligbyggingen generelt, og som samtidig har et hovedfokus på de
som har størst problemer i boligmarkedet. Det betyr en
reell solidarisk boligpolitikk, en politikk som først og fremst
fokuserer på de bostedsløse og de som har vanskeligheter
med å etablere seg i boligmarkedet. Disse medlemmer vil
vise til at boligtiltak er et viktig ledd i Sem-erklæringens
fattigdomsstrategi. I tillegg ønsker Samarbeidsregjeringen å vri
Husbanken mer i retning av etableringsproblemene for unge og vanskeligstilte. Dette
støtter disse medlemmer.
For å stimulere til mer boligbygging
mener disse medlemmer det er viktig å få gjennomført
en forenklet plan og byggeprosess. Disse medlemmer vil peke
på behovet for å forenkle byggesaksbehandlingen raskt,
og vil vise til behandlingen av Dokument nr. 8:59 (2000-2001). Disse
medlemmer forventer at Samarbeidsregjeringen følger
opp dette arbeidet raskt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke betydningen av en mer aktiv politikk for å tilrettelegge
for økt boligbygging, særlig i pressområdene
rundt de store byene. Plan- og bygningslovgivningen bør
forenkles, og den strenge holdningen til arealdisponering liberaliseres
vesentlig. Det må etter disse medlemmers syn
legges til rette for at unge mennesker kommer inn på boligmarkedet
så tidlig som mulig.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner det er behov for å bygge
opp ein skjerma marknad med bustader for personar som har problem
med å skaffe seg bustad. I Innst. S. nr. 100 (1998-1999)
seier fleirtalet i kommunalkomiteen at det er behov for å bygge
4 000-5 000 rimelege utleige- og låginnskotsbustader pr. år.
For å setje i gang eit slikt program, er det nødvendig med
ei stor løyving over tid.
Difor vil medlemen i komiteen frå Senterpartiet fremje
følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram for Stortinget forslag om at inntektene frå dokumentavgifta
vert øyremerkt eit program for bygging av allmennyttige utleigebustader,
låginnskotsbustader og andre subsidierte bustader underlagt
prisregulering."
Denne medlemen meiner at personar
under 30 år ikkje skal betale dokumentavgift ved kjøp
av bustad.
Denne medlemen viser til at åleinebuande
blir ei stadig større gruppe i samfunnet. Dette medfører
nye politiske utfordringar, mellom anna i bustad-, skatte- og avgiftspolitikken.
Einslege har andre behov og problem enn tradisjonelle familiar.
Ensliges Landsforbund viser til at einslege toppar statistikkane
for gjeldsbyrde og betalingsvanskar. Einpersonshushald har og ofte langt
høgare buutgifter pr. person enn andre hushald. Denne
medlemen meiner Regjeringa bør utpeike ein statsråd
som har samordningsansvaret for politikken overfor einpersonshushald.
Denne medlemen viser til at Senterpartiet
i sitt alternative budsjettframlegg har fremja forslag om eit eige
skattefrådrag for einslege.
Denne medlemen meiner det er
behov for ein gjennomgang i Stortinget når det gjeld situasjonen
for einpersonshushald. Dette gjeld t.d. utforminga av bustadpolitikken
og ulike avgiftssystem som betre enn i dag er sikra mot uønskte
forskjellar. Denne medlemen fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram ei eiga sak om einslege sin livssituasjon. Saka bør
m.a. innehalde ei vurdering av særskilde bustadspolitiske
tiltak samt ei vurdering av korleis offentlege avgifter kan utformast etter
eit system som hindrar uønskte økonomiske forskjellar."
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås
det bevilget kr 242 400 000 på post 1 Driftsutgifter, mot
kr 254 400 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).
Under post 90 Lån til Husbanken, overslagsbevilgning
foreslås det i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)
bevilget kr 11 267 000 000, mot kr 12 167 000 000 i St.prp. nr.
1 (2001-2002). Det vises til Budsjett-innst. S. nr. 6 (2001-2002).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en forutsigbar
og rimelig kreditt-tilgang er en forutsetning for å sikre
langsiktig planlegging og tilstrekkelig boligbygging her i landet. Bankens
lån til oppføring og utbedring av boliger er billige
og effektive virkemidler for å nå en rekke boligpolitiske
mål. Boligpolitikken er også en viktig faktor for å kunne
hjelpe økonomisk vanskeligstilte både på kort
og lang sikt.
Flertallet er enig i at det bør
utredes å slå sammen etableringslån og
kjøpslån.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til behovet for en solidarisk boligpolitikk. Dette
flertallet mener at problemene på boligmarkedet
ikke kan løses av markedet alene. Presset på boligmarkedet
vil ikke kunne dempes før det bygges nok boliger. Husbanken
er en helt nødvendig aktør for å få til
den boligbyggingen som er nødvendig.
Dette flertallet mener at Husbankens
generelle lånevirksomhet må styrkes.
Dette flertallet viser til at
det i regjeringen Stoltenbergs budsjett legges opp til økt
satsing på boligpolitikken, blant annet gjennom en økning
i Husbankens utlånsramme med 2 mrd. kroner. Dette
flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik II har
kuttet hele økningen på 2 mrd. kroner i utlånsrammen
til Husbanken. Dette flertallet er uenig i et slikt
kutt.
Dette flertallet har merket seg
at regjeringen Bondevik II går inn for å omgjøre
Husbanken til en bank som i større grad retter låneordningen
inn mot førstegangsetablerere. Dette flertallet anser
at dette er et ledd i en utvikling der Husbanken reduseres til en
bank for førstegangsetablerere og vanskeligstilte. Dette
flertallet er ikke enig i en slik omlegging og mener at
Husbanken fortsatt skal være en allmennbank. Dette
flertallet mener at dersom Husbanken bare skal være
en førstehjemsbank, kan resultatet bli at det bygges for
få boliger. Dette vil føre til ytterligere press
på prisene. Det vil igjen redusere tilbudet for de førstehjemsetablerere
som vil kjøpe brukt bolig.
Dette flertallet viser til at
disse partia i finansinnstillingen foreslår 15 mrd. kroner
i rammer for Husbanken for 2002. Dette flertallet mener at
det er helt nødvendig at rammene for neste år
ikke kuttes med 2 mrd. kroner slik regjeringen Bondevik foreslår,
og at den sterke økningen på boligbygging gjennom
Husbanken kan fortsette slik regjeringen Stoltenberg la opp til.
Dette flertallet viser til at
Kristelig Folkeparti i budsjettinnstillingen ifjor, Budsjett-innst.
S. nr. 5 (2000-2001), var med på følgende merknad:
"Disse partier viser til at Husbanken er statens
viktigste boligpolitiske redskap. Det er svært viktig at
Husbankens utlånsrammer er tilstrekkelig store til å kunne gi
lån til alle som ønsker å bygge innenfor
Husbankens areal og standard. Dette vil sikre en jevn tilførsel
av nøkterne og rimelige boliger på markedet og
bidra til at det blir lettere for grupper uten mye kapital å skaffe
seg bolig. (…)"
Dette flertallet mener det er
viktig å styrke Husbankens rolle og øke utlånsrammene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkepartiviser
til at Regjeringen opprettholder Husbankens lånerammer
på samme nivå som for inneværende år,
og at Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av lånerammen
basert på de behov som foreligger.
Disse medlemmervil
vise til at Samarbeidsregjeringen fortsatt ser Husbanken som et
viktig virkemiddel i boligpolitikken. Disse medlemmer vil understreke
at Husbankens roller er mange i boligpolitikken. Husbanken har ansvar
for forvaltning av bostøtte og boligtilskudd og lån
til de vanskeligstilte og etablerings- og kjøpslån
til unge etablerere. Husbanken er faglig veileder i boligpolitikk
for kommunene i arbeidet med boligsosiale handlingsplaner og i prosjektet
mot bostedsløshet i de største byene. I tillegg
gir Husbanken lån til boligbygging, forvalter eldrereform
og skolebyggordningen. Disse medlemmer vil understreke
at Samarbeidsregjeringen mener Husbanken fortsatt skal ha alle disse
oppgavene, men at hovedfokus fremover skal være knyttet
til de sosiale oppgavene og rollen som bank for førstegangsetablerere.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen foreslår en utlånsramme
på 13 mrd. kroner for Husbanken, men at rammen blir vurdert
i revidert nasjonalbudsjett, når en ser etterspørselsutviklingen. Disse
medlemmer mener Samarbeidsregjeringen må prioritere
bostedsløse prosjektflyktningeboliger og ungdomsboliger
og etableringslån innenfor rammen.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sikre en boligpolitikk som bidrar til å øke
boligbyggingen generelt, og som samtidig har et hovedfokus på de
som har størst problemer i boligmarkedet. Det betyr en
reell solidarisk boligpolitikk, en politikk som først og fremst
fokuserer på de bostedsløse og de som har vanskeligheter
med å etablere seg i boligmarkedet. Disse medlemmer vil
vise til at boligtiltak er et viktig ledd i Sem-erklæringens
fattigdomsstrategi. I tillegg ønsker Samarbeidsregjeringen å vri
Husbanken mer i retning av etableringsproblemene for unge og vanskeligstilte. Dette
støtter disse medlemmer.
For å stimulere til mer boligbygging
mener disse medlemmer det er viktig å få gjennomført
en forenklet plan og byggeprosess. Disse medlemmer vil peke
på behovet for å forenkle byggesaksbehandlingen raskt,
og vil vise til behandlingen av Dokument nr. 8:59 (2000-2001). Disse
medlemmer forventer at Samarbeidsregjeringen følger
opp dette arbeidet raskt.
Disse medlemmer vil også vise
til at Regjeringen ønsker en omlegging av Husbanken for
i større grad å rette låneordningene
inn mot førstegangsetablerere. Husbanken må også kunne
gi lånefinansiering til kjøp av brukt bolig og
sørge for rimelig toppfinansiering for unge som etablerer
seg.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner det er mange grunnar som talar for å behalde Husbanken
som i dag og ikkje gjere den om til ein bank for dei som etablerer seg
for første gong.
– Husbanken
medverkar til at det kvart år kjem eit stort tal nøkterne
bustadar på marknaden.
– Husbanken medverkar til nøktern
ressursbruk.
– Husbanken er eit svært
viktig reiskap for å drive motkonjunkturpolitikk og sikre
at bustadbygginga held fram sjølv i nedgangstider.
– Det kan bli mykje vanskelegare å finansiere bustadbygginga
i distrikta utan Husbanken sine generelle bustadlån. Husbanken
finansierer 60-70 pst. av nybygg i Nord-Norge, mot berre 10 pst.
i Oslo.
– Det er viktig å oppretthalde
den breie kunnskap og kompetanse som Husbanken sit med. Husbanken medverkar
gjennom dei mange låne- og tilskottsordningane til å fremje
ei rekkje bustadspolitiske løysingar som marknadskreftene
aleine ikkje vil få fram.
– Den private finansmarknaden
gir lågare rente når tryggleiken for lånet
er god. Husbanken sine rentevilkår for generelle lån
er uavhengig av inntektene til lånekunden.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at Husbanken er en
nødvendig og sentral aktør i boligpolitikken.
Husbankens rolle har gjennom de siste års politikk blitt
svekket og gjennom det har myndighetene minsket både sitt
ansvar for og sin mulighet til å nå viktige boligpolitiske
så vel som miljøpolitiske målsettinger.
Både Husbankens lånerammer, lånevilkår
og tilskuddsmidler må økes for at Husbanken skal
kunne brukes aktivt i den generelle boligpolitikken, i den sosiale
boligpolitikken og som miljøpolitisk medspiller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er kjent med at Husbanken på oppdrag fra regjeringen Stoltenberg
nå utarbeider et forslag med sikte på å flytte
regionkontor Sør til Arendal og ber den nye regjeringen
følge dette opp så raskt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er kjent med at Regjeringen
vil følge opp beslutningen om å flytte Husbankens
regionkontor sør til Arendal. Disse medlemmer er
tilfreds med at prosessen innledes allerede første halvår
2002 gjennom etableringen av et servicekontor, og at hele utflyttingen
skal skje etappevis over en toårs periode. Dette kontoret
vil da kunne betjene Aust-Agder, Vest-Agder og Telemark. Disse
medlemmer er enige i forslaget om at Buskerud og Vestfold
kan skilles ut fra regionkontor Sør, og vil be Kommunal-
og regionaldepartementet om å vurdere om disse fylkene
kan sees i sammenheng med regionkontor Øst, som i dag betjener
fylkene Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås
det bevilget kr 1 757 000 000, mot kr 1 737 000 000 i St.prp. nr.
1 (2001-2002).
Komiteen mener at
høye boutgifter gjør den økonomiske situasjonen
vanskelig for mange grupper, og at bostøtteordningen er
en helt nødvendig innretning for å få hjelp
til boutgiftene for de som har lav inntekt eller lav pensjon. Spesielt
vanskelig er det for de som bor der boutgiftene er høyest,
for eksempel i de største byene. Boutgiftene i omsorgsboliger
er også høye mange steder. Bostøtten
er derfor helt nødvendig for at alle eldre skal kunne ha
de samme mulighetene for å kunne bo i en omsorgsbolig. Komiteen støtter
forslaget om at boutgiftstaket økes med 5 000 kroner i storbyene
Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Komiteen viser til at familier
med barn som har en sommerjobb eller liten inntekt, kan risikerer å miste bostøtten.
I tillegg opplever familier der ungdom går på skole
eller studerer, å miste bostøtte dersom ikke vedkommende
elev eller student melder flytting til studiestedet, samtidig som
eleven eller studenten mister rett til borteboerstipend dersom de
melder flytting. Komiteen ber Regjeringen vurdere
endringer i regelverket slik at ungdom i familier som trenger bostøtte,
ikke demotiveres til å skaffe egen inntekt og forslag til
endringer som ikke forskjellsbehandler studerende ungdom ut fra
om familien trenger bostøtte eller ikke.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil utvide bostøtteordningen
slik at nøkterne boliger for barnefamilier med lave inntekter,
og som ikke er husbankfinansierte boliger, også skal kunne
komme inn under bostøtteordningen. Disse medlemmer mener bostøtteordningen
er meget treffsikker og vil da komme dem til gode som har lav inntekt,
høye bokostnader, og har en nøktern bolig på linje
med en bolig som i dag godkjennes gjennom Husbanken, men som ikke
er husbankfinansiert.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vilpeke på Arbeiderpartiets forslag
om økt satsing på bostøtten vil gi 12
mill. kroner til månedlige utbetalinger og 77 mill. kroner
til å utvide boligavgrensningen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
den oppfatning at det er all grunn til å være
kritisk til underreguleringen av bostøtten. Prisstigningen
på boligmarkedet har ikke vært fulgt av en tilsvarende
inntektsøkning for de som har behov for bostøtte.
I forslaget er det lagt opp til en egenbetalingsøkning på i
snitt 500 kroner for hver bostøttemottaker i året. Etter disse
medlemmers oppfatning er det dypt urimelig så lenge
tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den nederste inntektsdecilen
har hatt negativ reallønnsutvikling de siste årene
og dermed neppe har råd til økte boutgifter. Disse
medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative
statsbudsjett der vi har foreslår 33 mill. kroner for å oppveie
egenbetalingen.
Etter disse medlemmers oppfatning
omfattes barneforeldre i for liten grad av dagens ordning. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen vurdere å heve inntektstaket for småbarnsforeldre.
Dagens bostøtte diskriminerer mellom
barnefamilier og eldre. Mens barnefamilier må bo i husbankfinansierte
boliger for å kunne få bostøtte, stilles
det ingen slike krav til eldre. Disse medlemmer ber
Regjeringen også vurdere å inkludere småbarnsforeldre
som bor i eiet bolig, som ikke er husbankfinansiert, i bostøtteordningen.
Disse medlemmer viser til at
overgangsordningen bare omfatter de som før omleggingen
fikk bostøtte etter de gamle reglene. Dette virker urettferdig for
nye søkere og gjør at søkere som er i
samme situasjon behandles ulikt. Ordningen bør derfor fases
ut parallelt med at boutgiftstaket heves.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett vil bruke 1 mrd.
kroner for å betre kvardagen for dei som har det vanskelegast.
Auka bustøtte med 50 mill. kroner og eiga løyving
på 150 mill. kroner til bustader for bustadlause er berre
nokre av tiltaka. Denne medlemen viser til at Senterpartiet
i tillegg i sitt alternative budsjett vil trappe opp sosialhjelpstønaden
for å nå satsane til SIFO, halde barnetrygda utanfor
grunnlaget for sosialhjelp og gje gratis barnehage og SFO for barna
til dei som mottar sosialhjelp over lang tid. Senterpartiet føreslår
også 50 mill. kroner til ettervernstiltak for rusmiddelmisbrukarar.
Denne medlemen er samd i at buutgiftstaket
i storbyane vert auka. Denne medlemen er djupt usamd
i eit opplegg der dei søkjarane som ikkje bur i dei fire
største byane må betale for dette og vil difor auke
løyvingsramma tilsvarande.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er i prinsippet for en omlegging til månedlige utbetalinger
av bostøtte og ber om at Regjeringen fremmer sak om dette
i Revidert nasjonalbudsjett for 2002.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enige i at den tertiale utbetalingen
av bostøtten opprettholdes. Det vises til at de innsparte
midlene i forhold til regjeringen Stoltenbergs forslag går
til å øke sjablonen for lys og varme i bostøtten
for pensjonister med lav inntekt.
Disse medlemmer vil be Regjeringen
vurdere hva som kan gjøres for at de som er berettiget
til bostøtte ved skifte av bolig får beregnet
bostøtten fra den måneden de flytter inn i den
nye boligen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig med regjeringen Stoltenberg i at bostøtten skal utbetales
månedlig, men at det tertialvise bostøttevedtaket
opprettholdes. Disse medlemmer mener at månedlige
utbetalinger vil være til stor hjelp for de som har store
problemer med å få betalt den månedlige husleien. Disse
medlemmer går derfor imot regjeringen Bondevik
IIs forslag om at bostøtten fortsatt skal utbetales tre
ganger pr. år.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det fremsatte forslaget om månedlige utbetalinger fra
regjeringen Stoltenberg vil slå uheldig ut for mange bostøttemottakere
fordi den vil føre til at bostøtten vil komme
til å bli utbetalt inntil tre måneder senere til
mottaker enn ved gjeldende ordning. Etter disse medlemmers oppfatning
vil dette forverre likviditeten til mange bostøttemottakere, særlig
barnefamilier, stikk i strid med intensjonene i forslaget. Disse
medlemmer vil derfor videreføre dagens ordning
med etterskuddsvis utbetaling tre ganger i året.
Disse medlemmer ser at det for
en del mottakere vil være best å få utbetalt
bostøtte månedlig, og mener at kommunene på egen
hånd må kunne tilby en slik ordning i de tilfeller
det vil være riktig for den enkelte bostøttemottaker.
Dette kan gjøres enten ved forskuttering, slik flere kommuner
allerede gjør, eller ved en frivillig ordning med tilbakeholding
av bostøtten.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås
det bevilget kr 863 150 000, mot kr 897 150 000 i St.prp. nr. 1
(2001-2002). Reduksjonen gjelder post 75.
Det foreslås bevilget 51 800 000 kroner.
Komiteen slutter seg
til forslaget og viser til at oppfølgingen av handlingsplanen
for Oslo indre øst har bidratt til å utvikle et
helt boområde og tilført nye kvaliteter fysisk.
Som følge av dette har bydelen fått et utvidet
kulturtilbud med utesteder, flere møteplasser for folk
med forskjellig kulturell bakgrunn og faste arrangementer.
Komiteen vil imidlertid understreke
at satsingen på sosial utjevning må få en
høy prioritet i årene som kommer og viser til
evalueringen av prosjektene som har blitt gjennomført.
Komiteen viser til at flere områder
i de større byene har tilsvarende utfordringer som Oslo
indre øst, ikke minst Groruddalen, og forventer at Regjeringen
i den bebudede storbymeldingen vurderer løsningsstrategier
for denne type bydeler.
Hovedutfordringen ligger i en miljømessig
opprydding, kollektivsatsing og opprusting av boliger og bomiljøet.
Det foreslås bevilget 106 000 000 kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig at flere eksisterende boliger opprustes slik
at de kan brukes av alle i alle faser av livet, og viser til at
bevilgningene foreslås økt neste år. Flertallet viser
til sentrale virkemidler som økte lånetillegg
for livsløpsstandard og innstallering av heis, men mener
det også er nødvendig å gi tilskudd til
installering av heis i eksisterende boligmasse. Flertallet ber
om at 20 mill. kroner innenfor denne rammen blir øremerket
tilskudd til heis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til forslaget og
mener at den storstilte eldresatsingen som avsluttes i 2002 bør
følges opp i neste års budsjett med en satsing
på å forbedre standarden på boliger fra
etterkrigstiden, da spesielt med tanke på å få omgjort
boliger slik at de overholder kravene om livsløpsstandard.
Svært mange eldre ønsker å forbli boende
hjemme så lenge som mulig.
Klarer vi å oppruste boligene til livsløpsstandard
vil vi oppnå dette målet samtidig som vi oppnår
en effektiv bruk av tilskuddene for å nå generelle
boligpolitiske mål.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sitt alternative statsbudsjett hvor det er foreslått
en ekstrabevilgning på 10 mill. kroner på denne
posten.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at eldresatsinga må vidareførast utover 2002. Denne
medlemen meiner òg at det er nødvendig med
forbetring av standarden på bustader frå etterkrigstida
slik at dei får livsløpsstandard. Dette må finansierast
over andre postar.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bevilgningen til boligtilskudd reduseres med 34 mill.
kroner i tilleggsproposisjonen fra regjeringen Bondevik II.
Flertallet merker seg dermed
at den fremlagte tilleggsproposisjonen ikke følger opp
løftene fra Sem-erklæringen om å satse
mer på utleieboliger for ungdom og vanskeligstilte.
Etter flertallets oppfatning
er det for få av denne type boliger i boligmarkedet, noe
som fører til at unge og andre med dårlig økonomi
blir skjøvet ut av boligmarkedet. Andre grupper, som folk
med minoritetsbakgrunn og folk uten fast inntekt opplever det samme.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til den omdisponeringen som
Regjeringen har foreslått i tilleggsproposisjonen når
det gjelder boligtilskudd og at med den økte rammen for
bygging av studentboliger, vil det være en økning
i bevilgningene til boligtilskudd. Disse medlemmer mener
at en omdisponering til økt bygging av studentboliger vil være
et mer målrettet tiltak mot ungdom på boligmarkedet,
ettersom studenter utgjør en stor del av leiemarkedet.
Disse medlemmer mener at en økt
bygging av studentboliger vil frigjøre leieboliger for
andre grupper på leiemarkedet og lette presset for disse.
Disse medlemmer viser til at
når det gjelder lavinnskuddsboliger er dette boliger som
i stor grad tildeles uavhengig av sosiale kriterier. Disse
medlemmer viser til at boligbyggelagene i svært
liten grad har mulighet til å legge inn andre kriterier
enn alder og ansiennitet til grunn for tildelingen. Disse medlemmer mener
derfor at det er tvilsomt å kalle et slikt tiltak for et
treffsikkert og effektivt sosialt tilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at boligtilskuddene fyller tre funksjoner: De bidrar til
at enkeltpersoner og familier med dårlig økonomi
men ellers stabile inntekter, kan skaffe seg et sted å bo.
Dette bidrar spesielt til at innvandrere, funksjonshemmede, skilte,
ungdom og småbarnsfamilier gjøres i stand til å skaffe
seg den tryggheten og gjennomføre den sparingen det innebærer å ha
et eget hjem. For det andre bidrar det til at folk med dårlig økonomi
som bor i bygårder som pusses opp, ikke blir presset ut
av boligen grunnet økning i bokostnader, og til sist bidrar
tilskuddene til å bygge ut billige utleieboliger for ungdom
og vanskeligstilte.
Flertallet mener det er et godt
tiltak å gi tilskudd til enkeltpersoner for å gi
dem muligheten til å kjøpe brukte leiligheter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener imidlertid at bieffekten er at det
bidrar til å sprøyte mer penger inn på etterspørselssiden
i boligmarkedet, og dermed også til at prisene stiger.
Det gjør derimot ikke tilskudd til bygging av utleie- og
lavinnskuddsboliger. De bidrar i stedet til tilbudssiden i boligmarkedet
og går målrettet til hele prosjektet i stedet
for kun til de aktuelle enkeltpersonene. Det bidrar dermed direkte
til å gjøre det relativt sett billigere å leie,
noe som bidrar til å begrense etterspørselen etter
eierboliger og dermed bidrar til å flate ut prisveksten
i boligmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at boligtilskudd til utleie og lavinnskuddsprosjekter
er et godt og effektivt sosialt tiltak som presist treffer både
unge og vanskeligstilte og bredt fordi det minsker prispresset i markedet.
Fordi tilskuddene til boligkjøp først
og fremst har som målsetning å få bygget
boliger og hjelpe folk i å komme seg inn på markedet,
tilbakebetales tilskuddet ved salg av boligen vedkommende har fått
tilskudd til å kjøpe. Tilbakebetalingsbeløpet
reduseres med like deler over en tiårsperiode. Flertallet vil
be Regjeringen vurdere å forlenge nedskrivingsperioden
til 20 år. Dette vil gi flere midler tilbake til kommunen
som får mulighet til å gi ut tilskuddene på nytt
og dermed hjelpe nye mennesker. Det må imidlertid utøves
skjønn som i dag slik at enkeltpersoner ikke står
igjen som gjeldsslaver hvis de må selge under en eventuell
prisnedgang.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser spesielt til
Bergensmodellen som også ble omtalt i St.meld. nr. 49 (1998-1999)
som innebærer et effektivt samarbeid mellom kommuner, husbank
og borettslag for å få klausulerte billige boliger
bygget, drevet av private aktører, med ikke-tidsbegrensende
disposisjonsrett for kommunene over like stor andel av leilighetene
som tilskuddet fra Husbanken utgjør.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener dette er en god måte å utnytte
samspillet mellom private og offentlige aktører på,
som Regjeringen kunne satset på, dersom den hadde fulgt
opp intensjonene fra Sem-erklæringen der det sto:
"Spesielt må det legges opp til en betydelig
satsing på boligbygging. Det offentlige og private utbyggere må blant
annet samarbeide om rimelige utleieboliger."
Disse medlemmer mener at det
med bakgrunn i boligsituasjonen som er akutt vanskelig for svært mange,
er behov for en radikal omlegging til en solidarisk boligpolitikk
med storstilt satsing på utbygging av billige utleieboliger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til den prioritering av en
målrettet boligpolitikk som ligger i Sem-erklæringen,
hvor det vises til samarbeid mellom offentlige myndigheter og private
utbyggere, bl.a. for å bygge rimelige utleieboliger. Disse
medlemmer vil også vise til at Regjeringen har
varslet en grundig gjennomgang av boligpolitikken gjennom en egen
boligmelding.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at den høye "inngangsbilletten" til boligmarkedet gjør
situasjonen vanskelig for mange grupper. Disse medlemmer viser
til at det i regjeringen Stoltenbergs budsjett legges opp til en økt
satsing på boligpolitikken, blant annet gjennom en økning
i Husbankens utlånsramme med 2 mrd. kroner og en økning i
boligtilskuddet med 10 pst. fra 2001. I tillegg økes bevilgningen
med ytterligere 43 mill. kroner i Arbeiderpartiets alternative budsjett
i finansinnstillingen. Disse medlemmer vil med de
nye inntektsanslagene benytte det økte handlingsrommet
til blant annet en økning i boligtilskuddet for etablering,
utbedring og utleieboliger. Boligtilskuddet er særlig viktig
for å skaffe flere utleieboliger med rimelig husleie, til
de som trenger det mest. Disse medlemmer har merket
seg at regjeringen Bondevik II kutter 34 mill. kroner i boligtilskuddet
som skal gå til bygging av boliger til dem som har det
vanskeligst på boligmarkedet. Disse medlemmer vil
påpeke at dette rammer de aller svakeste i samfunnet. Disse
medlemmer mener at det aller viktigste tiltaket for å bekjempe
fattigdomsproblemet både på kort og lang sikt
er å gi disse personene er godt og rimelig botilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er kjent med at regjeringen Stoltenberg
fikk i stand et samarbeidsprosjekt i Oslo mellom Bymisjonen, Frelsesarmeen
og staten for å hjelpe dem som ikke klarer å bo
i egen bolig uten hjelp. Flertallet mener at dette
er et prosjekt der mange ressurser settes inn for å få til
en løsning. Flertallet mener at det ikke
er bare i Oslo at det er behov for slike prosjekter og ber Regjeringen
opprette tilsvarende prosjekter i storbyene Bergen, Trondheim og
Stavanger. Dette er prosjekter som spesielt skal ta seg av de som
er bostedsløse, bor på hospits og som har svært
dårlige boforhold.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at deres respektive fraksjoner
i sosialkomiteen har ført opp 5 mill. kroner til disse
prosjektene for neste år i sine alternative budsjettforslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at også Tromsø bør inkluderes i et slikt
prosjekt.
Disse medlemmer mener at beløpet
som foreslås bevilget av regjeringen Bondevik II er altfor
lavt og ikke gir et tilstrekkelig svar på utfordringene
fra et boligmarked i krise. Disse medlemmer viser
til ovenstående argumentasjon og Sosialistisk Venstrepartis
alternative budsjett der det foreslås bevilget 584 mill.
kroner utover det regjeringen Bondevik IIs tilleggsproposisjon foreslår.
I tillegg foreslås tilsagnsfullmakten utvidet med 200 mill.
kroner. Disse medlemmer synes det blir en absurd
form for omfordelingspolitikk når Regjeringen tar penger
fra budsjett for boligtilskudd for utleieboliger for å bygge studentboliger.
Dette er en politikk som går ut på å ta fra
de med minst og gi til de med mer, en linje denne Regjering virker å ville
gjøre til sin rettesnor.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner at for å få til den nødvendige
satsing på rimelege utleigebustader er det behov for en
plan for dette. Ikkje minst er tomtesituasjonen avgjerande. Fleirtalet meiner
staten må tilby nokre av sine mange eigedommar til kommunane
til ein pris som gjer det mogleg for kommunane å sikre fleire
av innbyggjarane sine høvelege bustader. Fleirtalet viser
til merknader om statens avhendingsregler under 3.6.1.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i Dokument nr. 8:80 (2000-2001) fremja forslag
om kommunal overtaking av eigedomar for sal frå Posten
BA.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at innenfor rammen av boligtilskuddet, post 75 skal
boligtiltak for bostedsløse ha høyeste prioritet.
Bostedsløse har behov for en fast adresse som både
kan gi trygghet i hverdagen og danne et utgangspunkt for en eventuell
oppfølging fra det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at boligtiltak for bostedsløse
og andre svært vanskeligstilte har høyeste prioritet
innenfor Husbankens låne- og tilskuddsordninger. Disse medlemmer mener
derfor det er unødvendig å opprette en egen post
på budsjettet til formålet. Husbanken er avhengig
av at kommunene tar initiativ til å sette i gang prosjekter. Disse
medlemmer vil også vise til Prosjektet Bostedsløse
som er satt i gang og som det til neste år vil satses ytterligere
på.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det må avsettes egne midler
til bygging av boliger for bostedsløse. Bostedsløse
har behov for en fast adresse som både kan gi trygghet
i hverdagen og danne et utgangspunkt for en eventuell oppfølging
fra det offentlige. Dette er i tråd med Sem-erklæringen
som i to punkter slår fast:
"Innsatsen for bostedsløse må prioriteres.
Barnefamilier skal generelt ikke bo på hospits. (…)
Det
utvikles støtte/låneordninger for frivillige
organisasjoner som engasjerer seg i å skaffe botilbud som alternativer
til hospits for sosialt vanskeligstilte. Slike gjennomgangsboliger
må utvikles i samarbeid med kommunene."
Situasjonen for bostedsløse er uakseptabel
og så krisepreget at disse medlemmer mener
det er behov for øyeblikkelige strakstiltak før
vinteren setter inn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at under behandlingen
av St.meld. nr. 49 ( 1997-1998) Om boliger for unge og vanskeligstilte
foreslo Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti å opprette
en Straksbo-ordning for bostedsløse og mennesker med liten
boevne, bla. ved etablering av offentlig støttede bokollektiver.
Statens bidrag inn i en slik ordning skulle være:
Hovedhensikten med forslaget var å få fart
i etablering av akutte boligløsninger for bostedsløse,
og var samtidig en erkjennelse av at dagens ordninger ikke løste
problemet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til Byggforsks rapport fra i vår
som slår fast at enkelte minoritetsgrupper er spesielt
utstøtt fra boligmarkedet og at unge enslige asylsøkere
lever som bostedsløse. Situasjonen i hovedstaden er prekær.
Etter disse medlemmers oppfatning er det avgjørende
at det settes i verk strakstiltak. Midlertidige boløsninger
må skaffes raskt og arbeidet må komme i gang før
vinteren. Offentlig bygningsmasse kan tas midlertidig i bruk. Vinterisolerte
boligmoduler kan være en akuttløsning. Slike enheter
kan etableres meget raskt, har god standard, flyttes ved behov og
oppgraderes til permanente boliger med enkle midler, hvis det skulle
være aktuelt senere. Mange flyktningemottak er etablert
i slike boligmoduler. Mange skoler og boliger er bygget opp av de
samme enhetene og de brukes over hele landet til å innkvartere
anleggsarbeidere.
Disse medlemmer mener at slike
boligløsninger kan etableres på permanente eller
midlertidig klargjorte arealer, antall enheter og størrelsen
på hver enhet kan endres raskt. Enhetene kan bemannes etter
behov, drives som rene boligenheter eller med ulike grader av oppfølging
og boveiledning. Vanlige driftsutgifter er et kommunalt ansvar,
men det vil kreve økte ressurser til kommunesektoren generelt å dekke
alle de omsorgs og behandlingsbehov som denne gruppen har.
Skal dette arbeidet komme i gang raskt nok,
må det være mulig for kommunene å få dekket
noe av utgiftene til å etablere slike midlertidige boenheter.
Statens rolle må derfor være å gi kommunene
optimale rammer og de rette betingelser for å få det
til. I tillegg bør staten kunne bidra med rimelig tomtegrunn
eller bygningsmasse. Statlige tilskudd til dette formålet
vil måtte brukes til å få rigget opp
og satt i stand enheter til formålet.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
strakstiltak for bostedsløse."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det skal avsettes 50 mill. kroner til dette formål, og
viser til sitt alternative budsjett.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett vil løyve
150 mill. kroner til bustader til bustadlause og også 50
mill. kroner for å sikre eit langt betre ettervern for
rusmiddelmisbrukarar enn i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Stoltenberg har prioritert Økobygg-programmets
aktiviteter gjennom flere år. Programmet avsluttes ved utgangen
av 2002. Flertallet ber Regjeringen sikre at det
settes av tilstrekkelige midler i 2002 til at prosjektet får
synliggjort de resultater som er oppnådd i Norge og som
også er meget viktige for vår internasjonale miljøinnsats.
Flertallet vil understreke det
verdifulle arbeidet som gjøres i regi av Økobygg.
Byggebransjen er en stor men sterkt fragmentert bransje. Gjennom Økobygg
har de klart å koordinere og målrette sin innsats på en
god måte. Den statlige del av finansieringen av Økobygg
kommer fra en rekke departementer med Kommunal- og regionaldepartementet,
Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet
som hovedbidragsytere. Dette skaper en for stor grad av usikkerhet
rundt de årlige bevilgningene til Økobygg.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det er behov for å videreføre det arbeidet Økobygg
gjør. Det ville være galt om et slikt prosjekt
som har alle aktører i byggenæringen med seg og
som kan bety mye for energibehov og miljømessighet i byggebransjen
skulle stoppe opp nå i prosessen. Disse medlemmer ønsker å styrke dette
arbeidet og sikre driften videre gjennom en bevilgning på 6
000 000 kroner i vårt alternative budsjett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at bevilgningen for 2000 var på 10 mill. kroner og
at det ble gitt godkjenning om tilskudd til 195 boliger for til
sammen 3,3 mill. kroner. I første halvår 2001
er det gitt tilsagn om tilskudd til 46 boliger for til sammen 1,2
mill. kroner. På denne bakgrunn vil disse medlemmer redusere
posten med 5 mill. kroner i sitt alternative budsjett, slik at bevilgningen etter
dette ville blitt på 5,05 mill. kroner i 2002.
Det vert foreslått ei løyving
på kr 70 000 000 under post 60 Rentekompensasjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at ungdomstrinnet i grunnskolen trenger en særlig satsning,
og viderefører kampanjen om opprustning av ungdomsskolen. Disse
medlemmer mener Regjeringens forslag om et rentefritt lån
på 15 mrd. kroner over 8 år til kommunene ikke
vil løse problemene. Mange kommuner har ikke økonomi til å ta
opp mer lån. Disse medlemmer mener staten
må bidra til et nasjonal løft for ungdomstrinnet. Disse
medlemmer foreslår å bruke 10 mrd. kroner i
løpet av de neste fire årene til opprustning av
ungdomstrinnet. Midlene til opprustningen av skolebygg skal bevilges
etter samme modell som ved bevilgningene til Reform 97.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at låneordninga frå staten til kommunane for å rehabilitere
skulebygg er godt meint, men at ho ikkje vil dekke det behovet som
kommunane har. Denne medlemen viser til framlegg
frå Senterpartiet om å sanere kommunal gjeld for
12 mrd. kroner. Eit slikt forslag vil frigi driftsmidlar, betre
handlefridomen og setje kommunane betre i stand til å løyse
sine oppgåver både når det gjeld drift
og investeringar.
Det foreslås en bevilgning på kr
4 000 000 .
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det
er opprettet et husleietvisteutvalg som en prøveordning
i Oslo. Flertallet har merket seg at det er mottatt
i alt 34 begjæringer om tvisteløsninger i det
halve året utvalget har fungert. Flertallet ber
Regjeringen om at ordningen blir gjort bedre kjent for aktuelle
brukere gjennom ulike informasjonskilder.
Det foreslås en bevilgning på kr
2 761 800 000.
Komiteen viser til
at Handlingsplanen for eldreomsorgen er utvidet med 5000 enheter
slik at planens samlede måltall allerede er økt
fra 24 400 enheter til 29 400, jf. St.prp. nr. 1 (2000-20001). I
St.prp. nr.1 (2001-2002) er det foreslått en ytterligere økning
på 4 000 enheter i 2002, slik at det totale måltallet
for planen blir på 33 400 enheter. For 2002 vil rammen
være på 8 200 enheter pluss 440 omsorgsboliger
under opptrappingsplanen for psykisk helse.
Komiteen viser til Sosial- og
helsedepartementets gjennomgang av situasjonen i kommunene i 2001. Denne
viser at 2/3 av landets kommuner i hovedsak vil nå handlingsplanens
målsettinger, mens det i de øvrige kommunene gjenstår
mange prosjekter. Komiteen registrerer at dette i
særlig grad gjelder storbyene.
Komiteen viser til at ved søknadsfristens
utløp er det registrert søknader om 21 736 enheter,
og at svært mange av søknadene kom like oppunder
søknadsfristens utløp. Komiteen ser
derfor behovet for en nærmere gjennomgang av søknadene
på grunnlag av de kriterier som foreligger.
Komiteen slutter seg til at rammen
for investeringer utvides med ytterligere 4 000 enheter i 2002,
og at det i tillegg kan gis tilsagn til 440 omsorgsboliger i forbindelse
med opptrappingsplanen for psykisk helse.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil fremme en proposisjon for Stortinget våren 2002 om
Handlingsplanen for eldreomsorg hvor behovet for en økning
av rammen vil bli vurdert og hvor det blir foretatt en generell
gjennomgang av eldreplanen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at det når perioden for handlingsplanen
er over er viktig å starte en satsing på opprusting
av eksisterende boligmasse til livsløpsstandard. Dette
vil gjøre større deler av boligmassen tilgjengelig
for alle og gjøre det mulig for folk å bo i eget hjem
i mange flere av livets faser. Disse medlemmer ber
Regjeringen i budsjett for 2003 legge inn en flerårig plan
for opprusting av eksisterende boligmasse til livsløpsstandard.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
det alt er god nok oversikt til å slå fast at
eldreplanen må vidareførast utover 2002. Denne
medlemen er samd i at ei ytterlegare auke av ramma og ein generell
gjennomgang av eldreplanen vert fremma i ein proposisjon for Stortinget
våren 2002.
Denne medlemen vil peike på at
mange kommunar først nå i siste fase av eldreplanen
syter for sjukeheimsplassar. Omsorgsbustadene kom på plass
først. Dei var lettast å bygge. Ei rekke kommunar
har arbeidd om sine opprinnelege planar og gjort sine endelege vedtak
i samråd med Husbanken, fylkesmannen og fylkeslegen. Denne
medlemen meiner at desse kommunane alt no må få klarsignal
for tilskot.
Denne medlemen fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa syta for
at alle kommunar som har søkt om tilskot til omsorgsbustader/sjukehjemsplassar
innan fristen 1. oktober 2001 etter planar som er utarbeidde i samråd
med Husbanken og fylkesmann/fylkeslege, skal sikrast tilskot."
Under VII Tilsagnsfullmakter vert det foreslått
at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 2002 kan gje tilsagn
om tilskot utover dei gitte løyvingane under kap. 1591
post 70 og kap. 1592 post 70, men slik at samla ramme for nye tilsagn
og gamalt ansvar ikkje overstig nærare bestemte beløp.
Under VIII Fullmakt til å ettergi rente-
og avdragsfrie lån vert det foreslått at Arbeids-
og administrasjonsdepartementet i 2002 kan ettergje rente-
og avdragsfrie lån til arbeidsmarknadstiltak for yrkeshemma
der dette vert vurdert som naudsynt for å sikre den vidare
drifta.
Komiteen mener det
er et mål at flest mulig skal være i arbeid. Derfor
må arbeidslivet bli mer inkluderende, og forholdene må legges
til rette slik at det blir plass til alle. For mange blir syke eller
uføre, og for mange går tidlig av med alderspensjon.
Komiteen vil derfor understreke
viktigheten av et inkluderende arbeidsliv hvor alle med arbeidsevne
får anledning til å delta.
Komiteen viser til at det er
lav rekruttering av funksjonshemmede til offentlig sektor. Kun få funksjonshemmede
er ansatt i staten, til tross for at dette er definert som et satsingsområde. Komiteen mener derfor
det er behov for en handlingsplan for å rekruttere fysisk
funksjonshemmede til stillinger i offentlig sektor, i likhet med
den man har for rekruttering av innvandrere.
Komiteen mener derfor med bakgrunn
i alle de nevnte forhold at det er behov for en stortingsmelding om
arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk i det 21. århundre.
Komiteen vil vise til at for
femte år på rad har Statistisk sentralbyrå dokumentert
at sannsynligheten for å komme i arbeid er langt større
for de som får tiltak, enn for de som ikke får
det. I tillegg er det dobbelt så mange som begynner på utdanning
etter tiltak enn de som ikke hadde hatt et slikt tilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at
det er behov for en god offentlig arbeidsmarkedspolitikk. Arbeid
gir grunnlag for inntekt og tilhørighet. For de aller fleste
er arbeid den viktigste sikring mot utstøtning og fattigdom.
Både for den enkelte og for landet er det viktig at alle
ressurser får utvikle seg og komme til nytte.
Det er press på arbeidsmarkedet både
i privat og offentlig sektor og det er mangel på arbeidskraft,
spesielt i utdanning, helse og omsorg. Samtidig øker presset
i arbeidslivet og antall uføretrygdede og sykefraværet
er høyt. Mange unge blir uføretrygdet og ledigheten blant
funksjonshemmede har vært stabilt høy og økende,
selv om ledigheten i alle andre grupper har gått ned. Ledigheten
er også høy blant innvandrere.
Flertallet vil understreke at
trygdeordningen er et gode og er etablert for å dekke reelle
behov hos syke, uføre og arbeidsledige og at det ikke er
et problem at de brukes av de som trenger dem. Samtidig er det viktig å sørge
for at de som vil og kan arbeide, får mulighet til det.
Både det offentlige og private arbeidsmarkedet
må legge bedre til rette for at flere kan komme i arbeid. Fokus
må være på bedre opplæring,
kvalifisering, tilrettelegging og hjelpemidler slik at ingen støtes
ut av arbeidslivet ufrivillig.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merka seg at einskilde oljeselskap sett som krav ved nytilsetjing
på sokkelen at dei må busette seg i Stavanger
eller vere viljuge til å flytte til Stavanger-regionen.
Dette er ein praksis som strider mot tidlegare politiske signal
om at oljeverksemda skal kome heile landet til gode både økonomisk
og ved at arbeidstakarane kan busette seg der dei måtte ønskje
i Noreg. Ein slik endra tilsetjingspraksis vil også føre med
seg at fleire distriktskommunar vil miste sine skatteinntekter og
høgt kvalifiserte arbeidstakarar.
Dette fleirtalet vil også peike
på at ein slik praksis vil føre med seg at arbeidstakarar
blir konsentrerte om avgrensa område og at ein slik sett
får ei sentralisering av arbeidskraft. Dette fleirtalet viser
til at det er brei politisk semje om at arbeidsplassane på norsk
sokkel skal kome heile landet til gode og ber Regjeringa følgje
dette opp.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at til tross for at
det har vært tverrpolitisk enighet om arbeidslinjen både
som mål og middel, har dette ikke ført til en
helhetlig gjennomgang av de etater som har ansvar for å gjennomføre
politikken. Brukerne opplever hjelpeapparatet som utilgjengelig
og lite koordinert. Arbeidslinjen har forsterket dette problemet,
fordi den forutsetter et godt samordnet apparat. Aetat, trygdeetat
og sosialkontor er separate etater med oppsplittet ansvar og de
fleste steder adskilte kontorer. Ingen av etatene har et overordnet
ansvar, verken lokalt eller sentralt. Oppsplittingen av oppgaver
og ansvar mellom etater, gjør at vi i realiteten ikke har
noen helhetlig administrasjon til å realisere arbeidslinjen.
Hjelpen kan derfor være minst tilgjengelig for den som
trenger den mest. Disse medlemmer vil vise til merknader
i Innst. S. nr. 222 (1999-2000) under behandlingen av St.meld. nr.
50 (1999-2000) Utjamningsmeldinga:
"Komiteen mener derfor det må bli et økt
brukerfokus og tettere samarbeid mellom de ulike etater rettet mot
brukerne. Hvis ikke dette er mulig å få til innenfor etablerte
etater, må det vurderes å omorganisere tjenestene."
Disse medlemmer merker seg at
samtlige brukerorganisasjoner er grunnleggende kritiske til hvordan
hjelpen er organisert, og på måten den fungerer
for de som har sammensatte behov. Disse medlemmer mener
derfor at det er nødvendig med en total gjennomgang av
disse etatene for å styrke kvalitet og tilgjengelighet
og sørge for at målet om riktige trygdeytelser
og en helhetlig politikk for de som ønsker arbeid kan realiseres. Disse
medlemmer ber derfor Regjeringen følge opp dette
arbeidet og utrede hvilke funksjoner og oppgaver som bør
slås sammen. Uten en økt og forsterket innsats
i arbeidsmarkedspolitikken vil de økonomiske forskjellene
mellom folk øke og vi vil oppleve større skiller
mellom en velutdannet og høytlønnet elite som
tar del i den globale økonomien og der resten av befolkningen
har lav utdanning, lav lønn eller trygd.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at en vellykket
arbeidsmarkedspolitikk må sikre tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft. Tilstrekkelig
tilgang på arbeidskraft er avgjørende for å opprettholde
verdiskapningen, for å gi gode muligheter for vekst og
nyskapning og for å sikre et godt velferdstilbud. En vellykket
arbeidsmarkedspolitikk må også bidra til at de
arbeidssøkende kommer ut i jobb og får mulighet
til å leve av egen inntekt. Det at flest mulig er selvhjulpne
ved at de er i arbeid og kan forsørge seg selv er en av
hovedstrategiene i Regjeringens opplegg for fattigdomsbekjempelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil peke på at selv med
et mer fleksibelt arbeidsmarked og tiltak for å legge til rette
for at flest mulig kan være i arbeid, vil ikke tilgangen
i Norge kunne dekke behovet for arbeidskraft i tiden som kommer. Disse
medlemmer mener derfor at det er viktig å få en
oppmykning i regelverket for arbeidsinnvandring til Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understrek at Aetats hovedoppgaver
er å være en kvalifiseringsetat som skal få mennesker
med problemer i arbeidsmarkedet ut i jobb. Det er viktig at koordineringen
mellom trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor blir bedre.
Etablering av servicekontor kan være
en egnet måte for disse etatene til å gi brukerne
samordnet service.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at arbeidsmarkedet i 2002 sannsynligvis fortsatt vil være
relativt stramt, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer.
Spesielt innenfor offentlig sektor vil mangelen på spesialisert
arbeidskraft være stor. Dette gjelder både omsorg,
helse og utdanningssektoren. Disse medlemmer viser
til at det enten er iverksatt eller under utarbeidelse spesielle rekrutteringsprogram
på disse sektorene. Langsiktige tiltak langt utover arbeidsmarkedspolitikken
er nødvendig for å sikre rekrutteringen til disse
yrkene. Samtidig er det nødvendig med tiltak som bidrar
til å løse kortsiktige problemer. Disse
medlemmer vil peke på at den gjentatte kampen for å endre
sysselsettingsloven for å skape mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet
nå synes å få gjennomslag ved at utleie
av arbeidskraft og privat arbeidsformidling nå generelt
blir lovlig. Disse medlemmer viser til at det er
en privat oppgave å formidle arbeid for friske mennesker.
Dette er ikke en offentlig oppgave. Det er også store muligheter
til å frigjøre arbeidskapasitet innenfor flere
områder i dagens offentlige sektor.
Disse medlemmer vil understreke
at det er et mål for Fremskrittspartiet å sikre
langsiktig rekruttering til yrkesrettede fag. Det er etter disse
medlemmers syn satt inn altfor små ressurser for å gjøre
slike utdanninger mer attraktive. Disse medlemmer ser at
det i Norge er stor mangel på blant annet tømrere, snekkere
og betongarbeidere og mener at Regjeringen må sette inn
tiltak for å snu denne trenden.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti meiner samfunnet sitt behov for
arbeidskraft i størst mogleg grad skal dekkjast gjennom
omskolering og kvalifisering av arbeidskraftreserven og gjennom
tiltak som oppmodar folk til å stå lenger i arbeidslivet.
Desse medlemene ser alvorleg
på at arbeidsmarknaden blir stadig meir hektisk. Krava
til arbeidstakarane aukar, noko som medfører ein auke av
både fysiske og psykiske lidingar der mange blir pressa
ut or arbeidslivet etter ei kort yrkeskarriere. Desse medlemene meiner
arbeidsgivarane, saman med det offentlege, har eit stort ansvar
for å leggje til rette for eit trygt og godt arbeidsmiljø.
Desse medlemene meiner det offentlege
har eit særleg ansvar for å dempe verknadene av
konjunktursvingningar i visse bransjar.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er behov for å myke opp innvandringsbestemmelsene,
men vil ikke nå slutte seg til Regjeringens premisser for
en slik oppmyking og vil avvente Regjeringens framlegg om dette.
Disse medlemmer vil vise til
sitt forslag under behandlingen av Utjamningsmeldinga om å slå sammen
trygde-, sosial- og arbeidskontor. Disse medlemmer viser
også til forslag i Utjamningsmeldinga om å gi
tilbud om tiltak og opplæring etter 4 ukers ledighet og
til forslag i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett for
2002 om en sysselsettingspakke.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiet sitt forslag om å løyve 1 mrd. kroner
ekstra til samferdselssektoren ved handsaminga av Revidert statsbudsjett
for 2001. Ei slik løyving ville gitt oppdrag til dei 3
000 permitterte arbeidarane i bygg- og anleggsbransjen, samstundes
som ein kunne forsere naudsynte infrastrukturtiltak.
Denne medlemen meiner elles at
det er positivt med ein viss grad av utveksling av arbeidskraft
mellom land. Dette gir båe den einskilde og samfunnet auka kompetanse,
betre kulturforståing og nye impulsar. Arbeidskraftinnvandring
må byggje på lik handsaming av personar frå ulike
land, og ikkje berre gjelde statsborgarar innan OECD-
og EØS-området.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2000-2001) foreslås
det bevilget kr 1 767 856 000, mot kr 1 797 856 000 i St.prp. nr.
1. Tillegg nr. 1 (2000-2001).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til den viktige rollen Aetat skal utøve. Aetats
ressurser må ses i sammenheng med satsingen på viktige
politikkområder. Etaten må bemannes og styres
i forhold til de oppgaver som skal løses.
Flertallet vil understreke at
kortsiktige innsparingsønsker ikke må gå på bekostning
av økt kvalitet og innsats på kvalifisering og
formidling. Det er derfor uklokt å redusere etatens administrative
ressurser i en fase der innsatsen og kvaliteten må økes.
Flertallet peker på at
regjeringen Bondevik II har anslått at ledigheten vil øke,
noe som vil gi større dagpengeutbetaling.
Flertallet er sterkt kritisk
til kuttet i Aetats driftsbudsjett. Spesielt fordi både
funksjonshemmedes, innvandrernes og de arbeidsløses organisasjoner
har påpekt behovet for å styrke kompetansen og
veiledningen, snarere enn å svekke den. Kutt her vil svekke muligheten
til å flere i arbeid.
Flertallet vil påpeke
behovet for å styrke Aetats kompetanse og ressurser for å yte
bedre service og bistand til funksjonshemmede og til innvandrere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at i Danmark og Sverige er det
gode erfaringer med øremerking av ressurser til slike oppgaver. Disse
medlemmer ber Regjeringen sørge for at slike øremerkede
stillinger blir opprettet og for å dekke behovet for opplæring
av etatens ansatte slik at kompetansen på disse områdene økes
i hele organisasjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 (1998-1999)), dokumenterer at
funksjonshemmede henger etter øvrig befolkning når
det gjelder yrkesdeltaking og at dette er en nøkkelfaktor
som forklarer økte økonomiske forskjeller og dårlige
levekår. Funksjonshemmede har gjennomsnittlig lavere utdanning
enn andre grupper, samtidig som utdanning øker jobbhyppigheten
hos denne gruppen. Funksjonshemmede trenger mer enn andre attføringstilbud,
tiltak og opplæring som kan møte arbeidslivets høge
krav til kompetanse. Flertallet ber Regjeringen følge
opp arbeidet med å utvide Arbeidskraftundersøkelsen
slik at nødvendige og korrekte data om funksjonshemmede
og arbeid blir en fast del av undersøkelsen.
Flertallet viser til forslaget
til omorganisering av Aetat og slutter seg til dette. Flertallet vil
understreke at Aetat også i ny organisasjonsform forventes å gå sterkt
inn i etablering av servicekontorer.
Komiteen viser til forslaget
i Ot.prp. nr. 17 (2001-2002) om endring av lovverket om dagpenger
under permittering og viser til Innst. O. nr. 12 (2001-2002) der
komiteen slutter seg til forslaget.
Komiteen støtter forslaget
om å gjøre ordningen med at lønnsplikt
ikke inntrer før arbeidsmarkedstiltaket en arbeidstaker
deltar i er permanent avsluttet.
Komiteen slutter seg til at Aetat
Bedrift i sin nåværende form legges ned.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter forsøk
med konkurranse om tiltak og arbeidsformidling. En viktig side ved
tiltaket blir at arbeidssøker fritt kan velge leverandør
av tjenester. Disse medlemmer understreker behovet
for evaluering av ordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil poengtere at den endringsprosess Aetat nå gjennomgår
nettopp har til hensikt å sikre et bredere og bedre tilbud
til personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging,
blant annet gjennom økt samarbeid med eksterne samarbeidspartnere.
Flertallet vil understreke at
det fortsatt må være Aetat som har ansvaret for
at det utarbeides individuelle handlingsplaner og for koordinering
og oppfølging av tiltaksplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på at Aetat skal
understøtte en effektiv formidling av arbeidskraft. Disse
medlemmer mener imidlertid at arbeidsmarkedspolitikken ikke
kan ta et selvstendig ansvar for distrikts- og regionalpolitikken,
for eksempel ved å unnlate å formidle arbeidssøkere
fra distrikter med høy ledighet eller ved å lokalisere
arbeidskontorer i alle kommuner som ønsker dette.
Disse medlemmer vil vise til
at Aetat over flere år har investert betydelige midler
i IT-systemer med sikte på mer effektiv saksbehandling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti legger til grunn at den foreslåtte
bevilgningsreduksjonen på 30 mill. kroner gjennomføres
ved økt effektivisering og målretting av etatens
virksomhet.
Disse medlemmer mener at det
operative leddet må skjermes i størst mulig grad
og at innsparingen ikke må gå på bekostning
av økt kvalitet og innsats på kvalifisering og
formidling.
Disse medlemmer vil vise til
at det kan bli en mindre økning i ledigheten neste år,
men at ledighetsnivået fremdeles forventes å være
lavt. Disse medlemmer legger til grunn at Aetat kan
håndtere mindre bevegelser i et stramt arbeidsmarked med
de administrative ressurser som foreslås bevilget.
Disse medlemmer vil understreke
at hovedoppgaven for Aetat skal være å produsere
tjenester som i størst mulig grad er tilpasset arbeidsgivernes
og arbeidssøkernes behov. Det vil bidra til at personer med
problemer på arbeidsmarkedet kan komme raskt ut i jobb.
I visse tilfeller er det behov for at Aetat legger til rette for
ulike former for kvalifiseringsbistand. Det må også legges
vekt på samarbeid med private aktører på arbeidsmarkedet.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringa Bondevik
II gjer framlegg om å kutte i Aetat sine administrative
ressursar med heile 30 mill. kroner. Desse medlemene meiner
at det må gjerast ein aktiv innsats for å motverke
auka arbeidsløyse og viser også til intensjonsavtala
om eit inkluderande arbeidsliv der Aetat er heilt sentrale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Aetats viktigste arbeidsområde skal være å følge
opp de vanskeligst formidlingsbare arbeidssøkerne. Disse
medlemmer mener det er betydelig rom for effektivisering
og omlegging av Aetats arbeid, samtidig som man prioriterer dette arbeidet. Disse
medlemmer registrerer at det nå blir større
fleksibilitet i arbeidsmarkedet ved at utleie av arbeidskraft og
privat arbeidsformidling nå generelt blir lovlig. Disse
medlemmer imøteser dette med interesse og viser
til at Fremskrittspartiet prinsipielt mener det er en privat oppgave å formidle
arbeid for friske mennesker. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets alternative budsjett.
Disse medlemmer vil nevne Nervestua
som har vært en produksjonsrettet virksomhet som har gitt
et arbeidstilbud til funksjonshemmende. Gjennom slike virksomheter
har mennesker med alvorlige funksjonshemninger opplevd at de kan
delta i produksjonen og skapergleden på en arbeidsplass. Disse
medlemmer mener at det rett og slett er umenneskelig å begrense
dette tilbudet av økonomiske årsaker. Disse medlemmer vil
derfor foreslå at dagens ordninger innenfor dette området
opprettholdes i sin helhet.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet ser
arbeidsmarknadsetaten som eit viktig instrument for å kvalifisere
større deler av arbeidskraftreserven. Denne medlemen er
usamd i dei forslag til kutt i Aetats driftsbudsjett som regjeringa
Bondevik II legg opp til. Effektivisering av verksemda har ein klår
tendens til å gi sentralisering og dårlegare tilbod
til brukarane. Denne medlemen meiner departementet
bør arbeide for å unngå slike uønskte
konsekvensar.
Det vert foreslått ei løyving
på kr 1 207 032 000.
Komiteen vil vise
til at Regjeringen nå vil sette fokus på å avdekke,
utrede og kvalifisere arbeidssøkere med lese- og skrivevansker
og at de kompetansemiljøer som kan gi et kvalitetsmessig
godt tilbud til disse brukerne skal kartlegges. Komiteen vil
i den sammenheng vise til komiteens merknader om saken i tidligere
budsjettinnstillinger og be Regjeringen intensivere dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til Dokument
nr. 8:108 (2000-2001) og Innst. S. nr. 281 (2000-2001) om nødvendige
regelverksendringer for å sikre mangfold og brukervennlighet
i tiltak til arbeidsledige. Flertallet gikk imot å avvikle
ordningen jobbskapingsprosjekter. Denne posten har gitt tilskudd
til svært vellykkede tiltak både for arbeidsledige
og trygdede. Resultatene har kommet både i form av bedriftsetableringer,
utdanning og ansettelser. Verken ordningen med etablererstipend eller
AMO kan erstatte dette. Flertallet vil vise til dokumentasjon
fra Revita Drammen og fra Kompetansesenteret som viser at tiltakene
er vellykkede, helt i tråd med arbeidslinja og med behovet
for å redusere bruken av trygd. På tross av dette
og av at stortingsflertallet har uttalt at det er behov for disse
tiltakene som et supplement til det offentlige virkemiddelapparatet, har
motstanden i Aetat mot disse tiltakene vært stor. Flertallet vil
påpeke at det offentlige virkemiddelapparatet har mye å lære
av den metoden disse tiltakene bruker. Dessverre kom regelendringen
så seint at Revita Drammen ble nedlagt.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
har fulgt opp vedtaket om å endre forskriftene for jobbskapningsprosjekter
slik at disse skal kunne bidra til etablering av egen virksomhet
og bedre sysselsettingen for arbeidsledige og yrkeshemmede. Komiteen vil
vise til at Regjeringen har sendt på høring forslag
til endring av formålsparagrafen. Komiteen har
merket seg at det vurderes å ta bort kravet om registrering
i Aetat. Komiteen ser det som positivt at departementet
ser behov for en grundig gjennomgang av ordningen med tilskudd til
jobbskapningsprosjekt.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002) der Arbeidarpartiet
gjer framlegg om å auke omfanget av arbeidsmarknadstiltak
med 500 tiltaksplassar. Fleirtalet viser til at Regjeringa reknar
med auka arbeidsløyse neste år og på denne bakgrunn
er det avgjerande viktig å møte denne utfordringa
ved å auke talet på plassar.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at selv om det er grunnlag
for å vente noe høyere ledighet neste år,
ventes fortsatt et stramt arbeidsmarked med høy etterspørsel
etter arbeidskraft. Tiltaksnivået er tilpasset et fortsatt
stramt arbeidsmarked og at de fleste arbeidsledige kan skaffe seg
ordinært arbeid uten å ha deltatt på arbeidsmarkedstiltak. Disse
medlemmer har merket seg at tiltakene for ordinære
arbeidssøkere i første rekke vil bli satt inn overfor
ungdom, innvandrere og langtidsledige som har behov for kvalifisering
og arbeidstrening for å komme i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke av den oppfatning at det er statens oppgave å drive
arbeidsformidling for friske mennesker generelt sett og ønsker
derfor å avslutte slik virksomhet innenfor det offentlige.
Disse medlemmer ønsker
isteden en satsning på spesielle arbeidsmarkedstiltak for
yrkeshemmede og langtidsledige da dette er en gruppe som er viktig å få ut
i arbeidslivet, både av menneskelige og økonomiske grunner.
Potensialet i å aktivisere denne gruppen er stort, spesielt
med det trange arbeidsmarkedet som i dag eksisterer. Det å komme
i arbeid har særdeles mye å si for livskvaliteten
til disse menneskene.
Disse medlemmer ser at det er
et mindre behov for offentlig arbeidsformidling enn det var tidligere. Det
skyldes at mange private formidlingsselskaper har kommet, samt at
arbeidsmarkedet er generelt ganske stramt. Disse medlemmer vil
også påpeke at det med Fremskrittspartiets politikk
ville vært enda færre ledige, og derfor mindre
behov for dette tilbudet.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative
budsjett hvor bevilgningene reduseres betydelig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) om økte
bevilgninger på dette kapitlet med 50 mill. kroner.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
det er viktig å stimulere til og legge til rette for at
flest mogeleg kan kome i arbeid. Difor aukar Senterpartiet i sitt
alternative budsjett løyvingane til kvalifiserings- og
formidlingstiltak for arbeidssøkjarar med 100 mill. kroner.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 1 (2001-2002) vert
det foreslått ei løyving på kr 2 799
693 000.
Komiteen ser det som
svært viktig at man bruker ressurser til å aktivisere
yrkeshemmede. Komiteen vil peke på at de
yrkeshemmede utgjør en viktig arbeidskraftsressurs. Komiteen vil
vise til at det er et mål at flest mulig yrkeshemmede kan
integreres i det ordinære arbeidslivet, men samtidig ser komiteen det
som viktig at man ivaretar de som er avhengig av skjermede tiltaksplasser. Komiteen mener
at man bør satse videre på å utvikle
Arbeidssamvirke i offentlig sektor (ASVO). Komiteen viser
til at de svakeste yrkeshemmede har et særlig behov for
varig støtte og skjermet sysselsetting for å kunne
leve et verdig og meningsfullt liv. Enkelte yrkeshemmede har behov
for opplæring innenfor skjermede virksomheter som kvalifisering
for ordinært arbeid.
Komiteen vil peke på at
for å kunne opprettholde en høy yrkesdeltakelse
er det viktig at utsatte yrkesgrupper ikke støtes ut av
arbeidslivet. Komiteen vil vise til at det er arbeidsgiver
som er ansvarlig for arbeidsmiljø og attføring
på arbeidsplassen, og at det satses på forebyggende
arbeid for å tilrettelegge et best mulig arbeidsmiljø.
Komiteen vil understreke at de
yrkeshemmede utgjør en viktig arbeidsressurs som det er
viktig å mobilisere. Komiteen mener derfor
at det er viktig at det overfor den enkelte yrkeshemmede settes
inn den bistand som er nødvendig for at den enkelte skal komme
i og beholde arbeidet.
Komiteen mener at PV, ASV og
ASVO-bedriftene er meget viktige tiltak for en del av de yrkeshemmede. Komiteen vil
vise til at antall ASVO-plasser har økt de siste årene,
men at det fremdeles er etterspørsel etter flere nye plasser. Komiteen vil
peke på at det er nødvendig at det utarbeides
en opptrappingsplan for flere ASVO-plasser. Det er registrert at
770 venter på ASVO-plass, men man vet at en del personer som
har behov for en ASVO-plass ikke er registrert. Dette gjelder især
personer med psykiske lidelser.
Komiteen vil vise til statsråd
Victor D. Normans svar datert 26. november 2001 på skriftlig
spørsmål nr. 37 til stortingsrepresentant Ivar Østberg
der det pekes på at som en del av arbeidet med å forenkle
tiltaksstrukturen inngår også et forslag om å slå sammen
de tre nåværende arbeidssamvirketiltakene (ASV,
PV og ASVO) til et nytt tiltak basert på prinsippene innenfor dagens
ASVO. Tiltaket er gitt navnet "Varig tilrettelagt arbeid". Komiteen vil
vise til at tiltaksstrukturen, spesielt for de yrkeshemmede, over
tid er blitt unødig komplisert. Komiteen mener
derfor at det er positivt at det legges opp til færre og
bredere tiltak og enklere tilskuddsordninger til arrangører
av tiltak.
Komiteen har merket seg at det
nye regelverket har to hovedformål: Å gi brukerne
er bedre tiltakstilbud, og flytte ressurser fra administrasjon til
tjenesteproduksjon. Komiteen vil understreke betydningen av
at det utvikles variable jobber med god kvalitet for deltakerne
i tiltaket.
Komiteen vil vise til at for
enkelte bedrifter vil overgangen til et nytt tilskuddssystem medføre
reduserte statlige overføringer. Komiteen har
imidlertid merket seg at hvis produksjonsverkstedene ikke ønsker å inngå en
omstillingsavtale med Aetat, vil de kunne motta statlig støtte
etter dagens ordning.
Komiteen vil vise til at det
skal iverksettes forsøk med en differensiering av den statlige
støttesatsen til bedriften, slik at den i større
grad tar hensyn til de ansattes funksjonsevne.
Komiteen er meget tilfreds med
statsrådens garanti om at ingen arbeidstakere skal risikere å miste jobben
på grunn av regelendringene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil vise til at innenfor den foreslåtte
ordningen har staten et hovedansvar for bedriftene gjennom å yte
driftstilskudd. Flertallet vil imidlertid samtidig
vise til at det er lagt opp til at eierkommunene må ta
selvstendig ansvar gjennom både å være
en aktiv og god eier og ved å yte et driftstilskudd fastsatt
i avtale med arbeidsmarkedsmyndighetene. Flertallet vil
peke på at en vellykket gjennomføring av reformen
krever at både stat og kommune må være
seg sitt ansvar bevisst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at det skal være et statlig ansvar å finansiere
disse tiltakene og at omleggingen ikke må føre
til at kommunene totalt sett får økt medfinansieringsansvar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen økes
med 100 mill. kroner under dette kapitlet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til generelle merknader under 3.7.1. Forskning viser at utdanning
i stor grad kompenserer for noen typer funksjonshemming. En viktig
strategi for å motvirke diskriminering og sikre alle likeverdig
mulighet til selv å velge arbeid er derfor å øke funksjonshemmedes
muligheter til utdanning.
Dette gjelder rett til inntak på studier
utfra del- og realkompetanse gitt i etter- og videreutdanningsreformen,
rett til nødvendige hjelpemidler og pedagogisk tilrettelegging
i undervisningen, rett til tilpassede eksamens- og evalueringsformer,
transportordninger og ikke minst nok tilpassede studentboliger. Disse medlemmer mener
det er behov for lovendringer som sikrer funksjonshemmede reell
tilgang på utdanning på linje med andre og vil
komme tilbake til dette i egne forslag.
Komiteen mener det
er behov for økt innsats på virkemidler som lønnstilskudd
og på ulike typer arbeidsmarkedsbedrifter. Det blir av
helt vesentlig betydning at lønnstilskudd ved reaktivisering
av uføretrygdede skal være et frivillig tilbud
til alle uføre, ikke bare til de som i dag har en tilknytning
til arbeidslivet. Komiteen vil påpeke viktigheten
av at det utarbeides årlige rapporter som viser funksjonshemmedes
vilkår og situasjonen på arbeidsmarkedet og ber
Regjeringen følge dette opp.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det bør utarbeides et helhetlig lovverk som kan sikre likestilling
for funksjonshemmede og vil legge dette fram som eget forslag.
Disse medlemmer viser til Budsjett-innst.
S. I (2001-2002), der Sosialistisk Venstrepartis fraksjon foreslår å styrke
dette kapittelet med 130 mill. kroner.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
minst 500 av dei nye 1 750 plassane i budsjettet skal øyremerkast
nye ASVO/VTA plassar.
Denne medlemen har merka seg
at økonomien, særleg i dei mindre tiltaka, er
dårleg og vert vanskelegare for kvar år. Dette
til tross for at salet av varer og tenester til marknaden har hatt
ein positiv auke. Denne medlemen vil derfor peike
på at det ikkje er føremålstenleg å auke
presset på eigen inntening i desse verksemdene. Dette vil
truge tilbodet om varig tilrettelagde arbeidsplassar for dei som
fungerer aller dårlegast.
Det vert foreslått ei løyving
på kr 11 000 000.
Komiteen har merket
seg at Aetat Bedrift legges ned i sin nåværende
form fra 31. desember 2001 og at utgiftene på budsjettet
for 2002 er utbetalinger til lønn for arbeid utført
i desember 2001 og feriepenger for 2001.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til forslaget om nye utleietiltak
i regi av Aetat. Dette er tiltak som kan løses av private
aktører. Aetat Bedrift skal avvikles ved årsskiftet
og det er derfor ingen grunn til å iverksette nye betalingstjenester
i regi av Aetat.
Disse medlemmer vil derfor gå imot
forslaget om nye utleietiltak i regi av Aetat.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om ikke å sette
i gang et nytt utleietiltak i regi av Aetat."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Aetat Bedrift, i den tiden den har fungert, har oppnådd
meget gode resultater med å få langtidsledige,
uføre og andre som har store vansker på arbeidsmarkedet,
ut i jobb.
Aetat Bedrift har i denne tiden kunnet leie
ut arbeidssøkere til ordinære bedrifter og også kunne
yte støtte til deler av innleiers kostnader. Dette har
vist seg å være en vellykket ordning der arbeidsgiverne
har kunnet prøve ut de ledige før fast ansettelse.
Dette er en viktig faktor for å få uføretrygdede
ut i jobb. Flertallet ser det som svært
uheldig dersom Aetat ikke kan igangsette det nye utleietiltaket
som er foreslått av regjeringen Stoltenberg.
Det foreslås bevilget kr 269 078 000
og inntektsført kr 21 522 000 under kap. 4595 som refusjon
fra statlig virksomhet.
Komiteen viser til
at ventelønnsordningen er hjemlet i lov av 4. mars 1983
nr. 3 og gir oppsagte tjenestemenn rett til ventelønn og
fortrinnsrett til annet statlig arbeid. I tillegg er oppsagte arbeidstakere
fra virksomheter som er skilt ut som statsforetak, blitt gitt tidsbegrenset
rett til ventelønn.
Forvaltningen av ventelønnsordningen
i staten blir overført fra Statens Pensjonskasse til Aetat
med virkning fra 1. januar 2002, og det er foreslått endringer
i regelverket om ventelønn som innebærer harmonisering
med dagpengeordningen.
Komiteen understreker betydningen
av at over-føringen av ventelønnsordningen til
Aetat vil kunne bidra til at overtallige fra staten blir raskere
formidlet til nytt arbeid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil avvente høringsrunden før
de tar stilling til om regelverket for ventelønn skal harmoniseres
med dagpengeordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det i fremtiden ikke bør være mulig å legge
inn slike ordninger i arbeidsavtaler i staten.
Disse medlemmer mener det er
meget viktig at oppsagte tjenestemenn i staten nå viser
omstillingsvilje og mobilitet i en tid hvor det er stor etterspørsel
etter arbeidskraft.
Disse medlemmer registrerer at
på tross av forskjellige virkemidler i omstillingsarbeidet
når det gjelder oppsagte tjenestemenn, øker behovet
for ventelønn.
Disse medlemmer mener videre
at slik begunstigelse av ansatte i offentlig sektor er uheldig,
og disse medlemmer vil derfor henstille til at hjemmelen
i tjenestemannsloven om rett til ventelønn får
en gjennomgang med sikte på en avvikling.
Under VI Merinntektsfullmakter vert det foreslått
at Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan overskride løyvingane
under kap. 1570 post 1, kap. 1571 post 1 kap. 1573 post 1, kap.
1573 post 21 og kap. 1577 post 1 mot tilsvarande meirinntekter under
nærare bestemte postar på dei respektive inntektskapitla.
Under XVI i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) vert
forslaget i St.prp. nr. 1 (2001-2002) under Arbeids- og administrasjonsdepartementet,
VII om fullmakt til å omgjere Arbeidsforskingsinstituttet
til stiftelse med virkning frå 1. januar 2002, trekt tilbake.
Komiteen mener at
et godt arbeidsmiljø er viktig for den enkeltes motivasjon
og muligheter for å være i arbeid fram til pensjonsalderen.
Arbeidsmiljøloven som skal bidra til å sikre
disse målene er blitt et omfattende regelverk, samtidig
som arbeidslivet preges av store endringer og det er derfor viktig å forbedre
og forenkle dagens reguleringer.
Komiteenvil
derfor vise til at det er nedsatt et utvalg som skal foreta en gjennomgang
av arbeidslivslovgivningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til det
viktige arbeidet "Ren utvikling" gjør for å bekjempe
svart arbeid og for å sikre arbeidsmiljø og sikkerhet
i renholdsbransjen. Flertallet er kjent med at ordningen
fra og med 2001 ble forutsatt å være selvfinansierende.
Det er viktig å bekjempe uryddige og
ulovlige forhold i alle bransjer. Behovet for denne og tilsvarende ordninger
innen andre bransjer er stort og kan vanskelig erstattes av rene
statlige kontrollfunksjoner. Det blir av avgjørende betydning
at myndighetene følger utviklingen nøye og om
nødvendig kommer tilbake til Stortinget med en sak dersom
det skulle vise seg at godkjenningsordningen "Ren utvikling" svekkes.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peike på behovet av å styrke arbeidet innan
dette området. I dette arbeidet trengst eit lovverk som
gir tryggleik for arbeid og inntekt, som hindrar diskriminering
i arbeidet og som gir rett til demokrati og påverknad på eigen
arbeidsplass.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet
og Senterpartiet ser det som naturleg at det arbeidet som
no pågår i arbeidslovutvalet munnar ut i ei samla
arbeidslivslovgivning til erstatning for dei spreidde lovar og reglar
ein i dag finn.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkepartiviser
til behovet for å gjennomgå arbeidsmiljøloven
for å gjøre denne lovens bestemmelser om arbeidstid
mer fleksible og tilpasset et moderne arbeidsliv.
Disse medlemmerviser
blant annet til Innst. S. nr. 234 (2000-2001), jf. Dokument nr.
8:74 (2000-2001) der et mindretall bestående av Høyre,
Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmet forslag om å be
Regjeringen foreta en gjennomgang av arbeidsmiljølovens
regler om overtidsarbeid, slik at reglene blir mer fleksible og
tilpasset et moderne arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at arbeidsmiljøloven endres slik at regelverket
for overtidsarbeid liberaliseres."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til sine respektive
fraksjoners merknader i Innst. S. nr. 234 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at for Sosialistisk Venstreparti er hensikten med
en gjennomgang og revisjon av arbeidsmiljøloven å få satt
på plass rammer for arbeidslivet som bidrar til å realisere
viktige politisk målsettinger. Dette dreier seg om lik
rett til deltakelse i arbeidslivet for alle, et menneskelig arbeidsliv
der det går an å arbeid til pensjonsalderen, nødvendige
rom for fleksibilitet og tilpasninger for ulike typer arbeid og situasjoner.
I noen bransjer er skillet mellom jobb, utdanning,
fritid og familieliv stadig mer flytende. I andre bransjer er en
avhengig av faste vakter og turnuser og rommet for egne valg er
sterkt begrenset. En ny arbeidsmiljølov må ta
høyde for dette mangfoldet.
Folk skal like seg på jobben, få nye
utfordringer og føle at de er verdsatt. En ny arbeidsmiljølov
må gi hver enkelt arbeidstager større frihet til å bestemme
over arbeidsdagen. Tiden er inne til å gi retten til fleksibilitet
tilbake til arbeidstagerne.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til de ulike krav LO har reist
i forbindelse med revisjonen av arbeidsmiljøloven. Disse
medlemmer vil peke på at dagens lovverk kan være
noe utilgjengelig for mange og en viktig målsetting med
en revisjon må være å gjøre
loven lettere å forstå for de som skal bruke den.
Dette er svært viktig for rettssikkerheten.
Disse medlemmer vil vise til
ansatte i helsesektoren har gjennomgående en tøff
og slitsom arbeidsdag. Flere omsorgsyrker er så tunge at
bare noen få greier å jobbe full tid et helt yrkesaktivt
liv her. I helsesektorene jobbes det mye turnus istedenfor helkontinuerlig
skift. Turnus gir en lengre ukentlig arbeidstid og dessuten varierende
arbeidstid, og er derfor en ekstra slitsom form for organisering
av arbeidstiden. Ansatte som jobber full turnus, inkludert nattskift
i helsevesenet, jobber 1,9 timer mer i uka enn ansatte i helkontinuerlig
skiftarbeid i industrien. Denne forskjellsbehandlingen av ulike
yrkesgrupper er urettferdig og uakseptabel sett fra et likestillingssynspunkt
og uhensiktsmessig når det er stort behov for å rekruttere
og beholde helsepersonell. Det vises også til merknader under
kap. 1573.
Disse medlemmer vil vise til
forslag i Innst. S. nr. 11 (2001-2002) fra sosialkomiteen om en
rekrutteringsplan for helse- og omsorgspersonell og om å likestille
turnus og skift.
Det vert foreslått ei løyving
på kr 247 417 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, ser det som svært
viktig at sikkerheten for liv og helse i arbeidslivet blir ivaretatt
på en betryggende måte. Innsatsen for å unngå tap
av menneskeliv og alvorlige skader på arbeidsplassene skal
være gjenstand for et systematisk HMS-arbeid i den enkelte virksomhet.
Flertallet mener at det innenfor
rammen av et systematisk HMS-arbeid i virksomhetene er rom for forenklinger
i både lovverket som regulerer arbeidslivet og i tilsynsvirksomheten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at forbedrede rutiner for
tilsynsvirksomheten og økt fokus på internkontroll
i virksomhetene vil dessuten gi en effektivitetsgevinst innenfor
HMS-området som reduserer Arbeidstilsynets ressursbehov uten
at omfanget og kvaliteten på tilsynsarbeidet reduseres.
Derfor har disse medlemmer i sitt forslag til disponering
av ramme 6 ført opp en reduksjon på 5 mill. kroner
under kap. 1570 post 1 Driftsutgifter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser
et stort og økende behov for å styrke Arbeidstilsynet.
Med bakgrunn i tall fra kontrollvirksomheten over antall brudd på lover
og forskrifter, må tilsynet styrkes. Skal helse og sikkerhet
på arbeidsplassene ivaretas på en bedre måte
enn i dag må kontrollvirksomheten økes. Disse
medlemmer viser til sitt alternative budsjett der vi styrket
etaten med 5 mill. kroner.
Disse medlemmer vil spesielt
peke på situasjonen i sykehusene, der det ved flere tilfeller
har blitt avslørt utstrakt ulovlig pålagt bruk
av overtid. I bygningsbransjen gjennomførte nylig Fellesforbundet
og Arbeidstilsynet i fellesskap kontroll ved over hundre byggeplasser
og fant ikke ett eneste sted uten bemerkning. I serveringsbransjen
har tilsvarende kontroller avslørt omfattende brudd på arbeidsmiljølov,
ulovlig import, hvitvasking av penger og brudd på skattereglene.
Alt i alt forteller dette etter disse medlemmers oppfatning
at Arbeidstilsynet har behov for økte ressurser og økte
sanksjonsmuligheter overfor virksomheter som bryter gjeldende lover
og forskrifter.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen fremme
forslag som gir Arbeidstilsynet sterkere sanksjonsmuligheter overfor
virksomheter som bryter gjeldende lover og forskrifter.
Disse medlemmer viser til eget
forslag i Dokument nr. 8:1 (2001-2002) om at studenter og elever
skal omfattes av arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer vil vise til
forslag i Innst. S. nr. 11 (2001-2002) fra sosialkomiteen om en
rekrutteringsplan for helse- og omsorgspersonell og om å likestille
turnus og skift.
Det foreslås bevilget kr 121 654 000.
Komiteen ser med økende
bekymring på at det fremdeles er en høyere brannfrekvens
i Norge enn i de fleste andre europeiske land. Dette skjer på tross
av de anstrengelser som er gjort de senere årene for å forebygge
og begrense skadeomfanget som følge av brann. Utviklingen
er ikke tilfredsstillende.
Komiteen viser til at 53 mennesker
omkom som følge av brannulykker i 2000. Skadeutbetalingene
som følge av brann var på samme tid 3,1 mrd. kroner.
Dette er i en internasjonal sammenlikning høye tall.
Komiteen har merket seg at av
det totale antall omkomne i branner i 2000 var mer enn 4 av 5 omkomne
i boligbranner. Videre skyldtest rundt 40 pst. av antall boligbranner
feil på eller feil bruk av elektrisk utstyr.
Komiteen ser det derfor som et
hovedmål å redusere antall boligbranner gjennom
satsning på best mulig brannforebyggende tiltak. I denne
sammenheng må arbeidet for å bedre allmennhetens
brannsikkerhetsmessige adferd styrkes.
Komiteen ser i denne forbindelse
positivt på det arbeidet Norsk Brannvern Forening gjør
gjennom sitt arbeid for å spre informasjon om brannvern
og brannforebyggende tiltak til allmennheten. Nettopp en bedring
av allmennhetens brannsikkerhetsmessige adferd er etter komiteens mening
helt avgjørende for å bringe ned antall branner
i Norge. Dette kan beste skje gjennom effektiv spredning av relevant
informasjon og kunnskap på dette felt til allmennheten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har i sitt forslag til disponering
av ramme 6 ført opp en bevilgning på 1,5 mill.
kroner på kap. 1571 post 70 Tilskudd til Norsk Brannvern
Forening.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til merknader foran under 2.1.4 om justering innenfor Arbeiderpartiets
alternative budsjett.
Komiteen peker i en større
sammenheng på viktigheten av at beredskap og sikkerhet
til enhver tid gis høy prioritet i Norge. Det moderne samfunnets
sårbarhet utgjør en nasjonal risikofaktor som
til enhver tid må være gjenstand for stor politisk
og faglig oppmerksomhet.
Komiteen ser på innsatsen
for å stadig å forbedre og videreutvikle arbeidet
innen helse, miljø og sikkerhet (HMS) som svært
viktig for å forebygge skader på mennesker og
materiell i arbeidslivet. Et systematisk og effektivt HMS arbeid
er et godt virkemiddel i innsatsen mot branner i landets mange bedrifter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det er en uttrykt
målsetting å øke innenlands bruk av naturgass. Flertallet vil
understreke at det for å sikre en optimal utbygging er
viktig å ha et oppdatert regelverk for hvordan naturgass
skal håndteres i forbindelse med nettutbygging på land
og i forhold til kundeløsninger. Flertallet ber
departementet sørge for at DBE tar et snarlig initiativ
for å gjennomgå dagens regelverk. Flertallet vil
peke på at det er behov for både å oppdatere
dagens regelverk og for å utarbeide nytt på områder
der dette i dag ikke finnes.
Det foreslås bevilget kr 68 374 000
og inntektsført kr 8 700 000 under kap. 4573.
Komiteen viser til
at Statens arbeidsmiljøinstitutt er et forskningsinstitutt
innenfor arbeidsmiljøområdet, med hovedvekt på biomedisin.
Integrert med forskningsvirksomheten er service, utdanning og formidling.
Instituttets overordnede mål er å bidra til å gjøre norsk
arbeidsliv i stand til å skape et arbeidsmiljø som forebygger
sykdom og fremmer god helse.
Komiteen vil spesielt peke på instituttets
resultatmål for arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet,
der målet om intensivert innsats for å bidra til å fremme
inkludering og redusere utstøting fra arbeidslivet vil
være særlig relevant.
Komiteen er enig i at for 2002
bør instituttet arbeide for å oppnå dette
gjennom å skape kunnskap om sammenheng mellom arbeid, sykdom
og helse, kartlegge miljø og helseforhold, vurdere risiko
og foreslå forebyggende tiltak, samt å gjøre
kunnskap om sammenhengen mellom arbeid, sykdom og helse kjent.
Komiteen er enig i at bevilgningen
kan overskrides mot tilsvarende merinntekter under kap. 4573.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til forslaget om å omdanne
Arbeidsforskningsinstituttet til AS, og ber Arbeids- og
administrasjonsdepartementet å vurdere om det er aktuelt med
en fristilling også av Statens Arbeidsmiljøinstitutt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil gå imot en slik fristilling som regjeringspartiene
nå varsler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til opplysninger fra Den Norske
Kreftforening om at nyere forskning mener å kunne påvise
en sammenheng mellom nattarbeid og brystkreft. Det vises til en
studie fra 1999, "Work-related cancer in Nordic countries", der det
vises til at norske sykepleiere har 26 pst. høyere risiko
for å utvikle brystkreft. Det er i den sammenheng naturlig å peke
på at det i helsetjenesten, der det arbeider flest kvinner,
arbeides tre timer lenger i uken i helkontinuerlig turnus enn i
de bransjer som har helkontinuerlig skift. Disse medlemmer vil
be om at det blir satt inn ressurser for å følge
opp resultatet av denne forskningen og at det eventuelt settes iverk
tiltak for å minske helserisikoen.
Disse medlemmer vil vise til
forslag i Innst. S. nr. 11 (2001-2002) fra sosialkomiteen om en
rekrutteringsplan for helse- og omsorgspersonell og om å likestille
turnus og skift.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) blir
det foreslått bevilget kr 25 400 000, samtidig inntektsføres
kr 16 500 000 på kap. 4574. Forslaget om å omgjøre Arbeidsforskningsinstituttet
til stiftelse trekkes tilbake.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,viser til at regjeringa Stoltenberg gjorde
framlegg om å gjere om Arbeidsforskningsinstituttet til
ein stiftelse. Regjeringa Bondevik har trekt dette attende og gjer
framlegg om å gjere AFI om til eit aksjeselskap. Fleirtalet er
ikkje samd i dette, men stør framlegget om å gjere
AFI om til ein stiftelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, er enig med Regjeringen i at Arbeidsforskningsinstituttet
blir omdannet til et aksjeselskap, og viser til at en egen proposisjon
om omdanningen til AS vil bli fremmet tidlig i 2002.
Disse medlemmer er enig i at
stiftelse ikke er en egnet organisasjonsform for forskningsinstitusjoner
og at en fremtidig organisasjonsform må tillate markedsorientering
og dynamikk, både når det gjelder å velge arbeidsområder
og organisasjonsmessige løsninger.
Disse medlemmer viser også til
Riksrevisjonens påpeking for en tid siden om uheldige sider
ved bruk av stiftelsesformen i en del statlige sammenhenger. Aksjeselskapsformen
har klare eierforhold, og myndighet og ansvar følges ad,
i motsetning til en stiftelse der ingen egentlig har et ansvar for
virksomheten.
Disse medlemmer understreker
også at aksjeselskapsformen i tillegg gir mulighet for å inngå partnerskap
med andre aktører på feltet og således
styrker forskningsinstitusjonens samfunnskontakt og utvikling.
Disse medlemmer er enige med
Regjeringen i at inneværende års økonomiske
rammer for instituttet opprettholdes, inntil omdanningen til aksjeselskap
kan fremmes i en egen proposisjon tidlig i 2002.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
sterkt uenig i at Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) gjøres
om til A/S. Dette er en del av Regjeringens privatiseringspolitikk
som på dramatisk vis vil svekke muligheten til å få fram
nødvendig forskning og kunnskap om forhold i arbeidslivet
som har stor samfunnsmessig interesse, men som det nødvendigvis
ikke er et kjøpesterkt marked til. Dette er en samfunnsoppgave
som staten må ta på seg. Skal arbeidslivet bli
menneskelig og skape mindre sykdom og utstøting, må innsatsen
på dette området styrkes og forskningen bli mer
styrt mot forhold som kan rette på slike misforhold.
Disse medlemmer ønsker
prinsipalt å beholde AFI i sin nåværende
form, men vil som en nestbeste løsning støtte
regjeringen Stoltenbergs forslag.
Det foreslås bevilget kr 35 950 000.
Komiteen viser til
at Norges brannskole i Tjeldsund skal videreføre utdanningsreformen
rettet mot deltidsbrannpersonell.
Komiteen har merket seg at det
i dag er 2 600 heltids- og ca. 10 000 deltidsbrannpersonell i Norge.
Komiteen er kjent med at rundt
7 000 av deltidsbrannpersonellet mangler grunnleggende utdanning. Dette
er bekymringsfullt, og deltidsbrannpersonellet har selv i lengre
tid også uttrykt bekymring for egen mangel på grunnutdanning
og kompetanse.
Komiteen mener av disse grunner
at det arbeidet som er blitt gjort for å igangsette en
utdanningsreform for heltids- og deltids brannfolk har vært
svært viktig.
Komiteen forutsetter at det oppsamlede
behovet for grunnutdanning for rundt 7 000 deltidsbrannpersonell
dekkes over en periode på maksimalt 10 år.
Komiteen ser det som viktig at
utdanningsreformen for deltidsbrannpersonell følges opp
allerede i 2002 uten forsinkelse grunnet manglende oppfølging av
statens økonomiske ansvar.
Komiteen forutsetter i denne
sammenheng at kommunene selv følger opp sin del av det økonomiske ansvaret
i forbindelse med finansieringen av deltidsreformen for
brannpersonell.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har i sitt forslag til disponering
av ramme 6 ført opp en bevilgning på 38 950 mill.
kroner under kap. 1577 post 1, en økning på 4
mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til merknader under 2.1.4 om justering innenfor Arbeiderpartiets
alternative budsjett.