Bakgrunn

Allemannsretten springer ut av århundregammel sedvane i Norge. Ordet betegner retten for enhver til å oppholde seg i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen. Likeledes betegner den plikten til å opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre eller påføre miljøet skade. Retten gjelder primært i utmark, men vinterstid også på dyrket mark, inkludert regulerte områder.

Slik allemannsretten nå er regulert i blant annet friluftsloven, har den bidratt til å forme oss som samfunn og som enkeltmennesker. Bevisstheten om at retten til å bruke naturen gjelder uavhengig av eiendomsrett, forsterker også folks oppfatning av at landet er for alle. Denne retten, som er rotfestet i og høyt verdsatt av det norske folk, følges av plikten man har til å etterlate den samme naturen i en tilstand som ikke virker skjemmende eller fører til skade eller ulempe for noen.

Allemannsretten er også et viktig symbol på at landets innbyggere er likeverdige. Den bygger på fellesskapet og gir muligheter til å binde folk sammen i gode opplevelser.

Erfaringer viser at allemannsretten godt kan eksistere side om side med eiendomsretten. Mange brukere av allemannsretten er også selv grunneiere og vil derfor ha både forståelse for og stor nytte av den. Men når eiendomsretten har hatt Grunnlovens beskyttelse helt siden 1814 (senere også supplert av internasjonale regler), bør også allemannsretten komme til uttrykk i Grunnloven. I Sverige har kap. 2 § 15 fjerde ledd i Regeringsformen (den sentrale grunnloven) siden 2010 slått fast at «[a]lla ska ha tillgång till naturen enligt allemannsrätten oberoanda av vad som föreskrivits», i samme paragraf som eiendomsretten.

Naturens ressurser må forvaltes på egne premisser og med sikte på bevaring for etterslekten. Plikten til å sørge for slikt vern følger av Grunnloven § 112, og allemannsretten må reguleres og utøves i lys av disse verdiene. Plassering av den foreslåtte bestemmelsen i tilknytning til § 112 vil bidra til å understreke at allemannsretten fortsatt må utøves hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Allemannsretten vil fortsatt være begrenset av lovgivning og forskrifter om naturmangfold, vannressurser, motorferdsel og annet. Særregler om båndtvang, bålforbud og restriksjoner ved drikkevann er eksempler på begrensninger av lokal karakter.

Som verdi står allemannsretten fjellstøtt i Norge. Men de arealer som står til rådighet for å utøve den, er under press ikke bare i strandsonen og på fjellet, men også ved utvikling av byer og tettsteder, utbygging av vei og jernbane m.m. til fellesskapets beste. Allemannsretten er heller ikke i seg selv til hinder for kommersiell bruk av utmark (for eksempel jakt og skogdrift), og nye bruksmåter presser på.

Forslagsstillerne mener tiden er inne for å grunnlovfeste allemannsretten. Grunnlovfesting vil verne mot raske og tilfeldige endringer av hovedreglene om allmennhetens ferdsels-, oppholds- og høstingsrett.

Forslaget vil først og fremst innebære en plikt for stat og kommuner til å sørge for at alle lov- og forvaltningsvedtak tar hensyn til allemannsretten og ligger innenfor de grenser som bestemmelsen etablerer. Bestemmelsen må tolkes med utgangspunkt i allemannsrettens sentrale innhold slik det følger av hovedreglene i friluftsloven og annen aktuell lovgivning på vedtakstidspunktet. Nye bestemmelser som vesentlig svekker allemannsrettens innhold i forhold til dette, kan ikke vedtas.

Selv om hovedvekten vil ligge på plikten som gjelder for stat og kommuner, vil en bestemmelse av denne karakter i siste instans også kunne påberopes for domstolene i tilfelle tvister med grunneiere om for eksempel omfanget av retten til gratis ferdsel eller sanking ikke lar seg løse på annen måte.