Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og teksten kan av
den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange mennesker i dag.
Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser med forankring
i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert praksis skal nemlig nye
grunnlovsbestemmelser formuleres i samme gammeldagse språkform.
Det står imidlertid ingenting i Grunnloven om hvilken språkform
nye bestemmelser skal utformes i.
Grunnlovens ortografi har – i motsetning til hva mange tror –
ikke stått uendret siden 1814. De som utformet grunnlovsforslag
på 1800-tallet, skrev stort sett slik man på det aktuelle tidspunkt
var vant til å skrive i juridisk-administrativ og parlamentarisk
prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke den rettskrivning
og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814 (den i mai eller
den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår,
gjorde seg gjeldende alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke
samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet
som i det neste århundre.
I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering av skrivemåten
av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske
inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I
en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former
som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte
man de gamle formene.
Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet nærmere
samtidens ortografi, men loven beholdt noen språktrekk som gjennomgående
var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme tid, f.eks.
flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var forsiktig; grammatikken
og vokabularet i den overleverte teksten ble beholdt.
Bibelspråket
(Det nye testamente) gjennomgikk på samme tid en lignende språklig
fornyelse.
Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk, slik det ble
lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår gjeldende Grunnlov,
svarer til skriftspråket i beslektede genre i Norge i siste tredjedel
av 1800-tallet. På de fleste punkter er Grunnlovens språk etter
justeringen i 1903 i harmoni med den juridisk-administrative og
parlamentariske språkpraksis i dette tidsrom.
En bredt anlagt
beskrivelse av grunnlovsspråket på historisk bakgrunn er å finne
i Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i
språklig belysning: Om språket i Grunnloven – utarbeidet
på oppdrag av Stortingets presidentskap og utgitt av Stortinget
i 2002.
De som gjennomførte revisjonen i 1903, ville at
Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven skulle fremtre
i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning for det nye som hadde
funnet inngang i edlere stil.
Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903 har gjennom
hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming av nye
grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle lagt
vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig henseende
avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående vært
ansett for å være feilaktig utformet.
I brev til stortingsrepresentantene
og partigruppene på Stortinget 28. april 2008 forutsetter imidlertid
stortingspresident Thorbjørn Jagland at forslag om nye bestemmelser
kan – når forslagsstilleren uttrykkelig ber om det – utformes i
moderne språk. Se note 5.
En del språklige feil som var kommet inn i loven siden 1903,
ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver
av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig et
grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen 15 paragrafer
under henvisning til 1903-normen. I 2008 innleveres et grunnlovsforslag
med fire rettelser i den gjeldende teksten. Jf. kapitlet "Nasjonalklenodium", s.
3.
Man finner imidlertid neppe tilfeller der et grunnlovsforslag
er blitt avvist under henvisning til
rettskrivningsfeil eller andre formelle språkfeil.
Henrik
Ameln konstaterte i en stortingsdebatt i 1932 at "I gamle dager
var det så at selv rettskrivningen skulde være i orden. Man var
sterkt i tvil om hvorvidt man kunde benytte forslaget, hvis der
for eksempel ikke var benyttet flertallsformer av verbene. Nu er
man kommet bort fra det". Presidenten, C. J. Hambro, bekreftet dette
ved samme anledning: "Stortinget har nu i en rekke av år avlagt
den praksis å avvise forslag på grunn av lett påviselige skrivfeil
[sic!], rettskrivningsfeil eller kommafeil." (St.tid. 1932, s. 22
f.) Ved et par anledninger i mellomkrigsårene og i 1948 fremsatte
Ameln selv en rekke grunnlovsforslag i delvis modernisert språkform,
dvs. en usystematisk blanding av gamle og nye elementer (f.eks. Stortinget uten th,
riket med k, utøvende med t, liten forbokstav i fellesnavn – men
flertallsbøyning av verb (de gjelde), aa istf. å).
Han påpekte generelt om Grunnlovens språk at "Selve sprogdrakten
burde kunne undergis en modernisering ved leilighet" (Dokument nr.
20:1 (1948), s. 4. Ameln tenkte seg en gjennomgripende språklig
fornyelse, men noe initiativ er ikke blitt tatt siden. De moderne innslagene
i Amelns forslag ble ikke kommentert eller brukt som grunnlag for
å fraråde at forslagene hans ble vedtatt.
Etter hvert som tiden går, er Grunnlovens språkform blitt mer
og mer fremmed for stortingsrepresentanter og andre som utformer
forslag om nye bestemmelser eller endringer av gamle. Dette har
medført at mange forslag, og dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt
språklige feil. Dels har moderne rettskrivning og grammatikk vært
brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer
såkalte hyperkorrekte former, dvs. ord og uttrykk som ser gammeldagse
ut, men som ikke harmonerer med normen.
Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag skal
utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig
å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.
Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være på tide med en
varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903.
Følgende språkhistoriske forhold må imidlertid presiseres: Avstanden
mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative
skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden mellom
1903-normen og dagens norske skriftspråk. En lesevant person omkring
århundreskiftet var fortrolig med den ortografi og grammatikk han
møtte i Grunnloven etter justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen
skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste
av dagens nordmenn som fremmedartet og vanskelig å forsere.
Den språklige fornyelse i nærværende forslag (i det følgende
kalt forslaget) gjør "1903 om igjen", men
hvis den skal bety noen reell lettelse for dagens lesere, kan den
ikke utelukkende holde seg til det ortografiske; enkelte morfologiske,
syntaktiske og leksikalske justeringer må gjøres.
I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt i en lett konservativ,
verdig eller høytidelig språklig form. Men vi tar altså hensyn til
vår tids lesere ved å fjerne noen av de aldersmerker fra 1800-tallet
som overlevde revisjonen i 1903 og senere er beholdt. Jf. nedenfor,
s. 4 ff.
Grunnloven er ikke bare det øverste rettslige grunnlaget for
vårt statsstyre, den spiller også en viktig representativ rolle
– den er et klenodium av stor nasjonal symbolverdi.
Det er en utbredt oppfatning at en tekst av slik dignitet skal
behandles med respekt og pietet, og det er ikke akseptabelt at den
skal inneholde inkonsekvenser og språklige feil.
I 2006 vedtok derfor Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag
(Dokument nr. 12:8 (2003–2004)) som inneholdt språklige rettelser
i 15 paragrafer. Etter at dette forslaget ble vedtatt, fremtrer
Grunnloven nå som et språklig mer enhetlig dokument enn før. Det
gjenstår bare få avvik fra 1903-normen.
Men det kan nevnes at så sent som i 2007 vedtok Stortinget et
grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:1 (2003–2004)) med en språklig
feil. Preposisjonen mot (§ 30) var i
farten skrevet slik og ikke mod, som ville
være riktig grunnlovsspråk. Den feilaktige skrivemåten forekom i
forslaget og var bekjentgjort i trykken, så selv om feilen ble oppdaget
før stortingsbehandlingen, var det for sent å rette den.
Dermed vedtok Stortinget – med vitende og vilje – forslaget med
den feilaktige ordlyden. Og ettersom språklige rettelser etter rådende
oppfatning er å betrakte som grunnlovsendringer, må rettelsen mot til mod vedtas
i de former som Grunnloven selv krever for grunnlovsforslag.
At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser, skal beherske
korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske og ortografiske
detaljer fra 1800-tallet, er en urealistisk fordring. Stortingets
presidentskap har trukket konsekvensen av en slik erkjennelse og
i 2008 instituert en ordning med obligatorisk språklig kvalitetssikring
av grunnlovsforslag.
Jf. brev fra stortingspresident Thorbjørn
Jagland 28. april 2008 til stortingsrepresentantene og partigruppene.
Unntatt fra kravet om slik språkkontroll, skriver presidenten, er
"forslag som bare går ut på å oppheve bestemmelser i Grunnloven
og forslag som forslagsstilleren uttrykkelig ønsker fremlagt
for Stortinget i moderne språkdrakt" .
Her fremgår det at grunnlovsforslag ikke nødvendigvis må være utformet
i konvensjonelt "grunnlovsnorsk" når de fremsettes; de kan like
gjerne ha moderne språkdrakt. Dette er nytt. Det er visstnok skjedd
bare et par ganger på 1900-tallet (jf. note 4) og aldri på 2000-tallet
hittil at grunnlovsforslag er fremsatt i moderne språk. Høsten 2008
blir det imidlertid innlevert noen forslag der teksten foreligger
i to språkversjoner, én i konvensjonelt grunnlovsspråk og én i moderne
språk.
Den rådende oppfatning i dag er som nevnt at enhver språklig
rettelse, selv den mest ubetydelige, er å betrakte som endring av
Grunnloven og må behandles i samsvar med Grunnloven § 112.
I
2004 uttalte Stortingets presidentskap at "også rent språklige endringer
i Grunnlovens tekst [krever] fremsettelse av formelt grunnlovsforslag
og behandling i samsvar med § 112". Kontroll- og konstitusjonskomiteen
har sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 74 (2005–2006), s.
4. Jf. Eivind Smith: Konstitusjonelt demokrati (2008),
s. 96, note 19.
Slik har det ikke alltid vært. Den språklige justeringen i 1903
ble ikke uttrykkelig vedtatt av Stortinget i noen form, og slett
ikke i de spesielle formene som gjelder for grunnlovsendringer.
Jf.
Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig
belysning (2002), s. 38 f.
En del språkfeil ble likeledes rettet da Stortinget i 1914 og
1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Det ble oppdaget at det
siden 1903 var innkommet noen feilaktige verbformer, og i 1914 og
1921 sørget man for at de korrekte formene kom på plass. Som i 1903
skjedde disse justeringene uten formell grunnlovsendring.
Finn-Erik
Vinje, ibid., s. 70 f.
Nærværende forslag går som nevnt ut på å gjøre "1903 om igjen"
vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp mot vår tid
ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger,
vokabular og unntaksvis syntaks.
Den tekst som ligger til
grunn for forslaget, er Grunnloven slik den kommer til å lyde etter
de endringer som trer i kraft 1. oktober 2009.
Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt, og
mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er bevart.
Eksempler er nevnt nedenfor.
Det edsformular som kongen ifølge § 9 skal holde seg til når
han tiltrer regjeringen, og som stammer fra 1814, er hva språket
angår, siden blitt stående praktisk talt urørt (i 1903 ble imidlertid Constitution til Konstitution og saa sandt til saasandt).
Bortsett fra noen grafiske endringer (bl.a. at>å,
Love>lov
Tegnet > betyr 'omskrives med; blir til'.
)
er ordlyden i edformularet bevart i nærværende forslag.
Dessuten kan nevnes at det formular som ifølge § 81 skal ledsage
kongens lovsanksjoner, er identisk med 1814-versjonen (november).
I nærværende forslag er noen ordformer forsiktig modernisert, men formelpreget
er bevart.
En nærmere undersøkelse bringer for dagen at
Grunnloven § 81 uten noe formelt vedtak er blitt modernisert på
en rekke punkter (ortografisk, morfologisk og leksikalsk) når lover skal
utferdiges. I Norsk Lovtidend 1972, s. 266 er ordlyden slik: "Vi
OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets
vedtak av 15. februar 1972 sålydende: (…) Ti har Vi antatt og bekreftet,
liksom Vi herved antar og bekrefter samme som lov under Vår hånd
og rikets segl." Her er det en rekke avvik fra Grunnlovens tekst,
eksempelvis Oss istf. Os,
ti istf. thi, sålydende istf. saalydende, antatt istf. antaget, bekreftet istf. bekræftet,
rikets istf. Rigets. Man kvier
seg heller ikke for å bytte ut ord og skriver vedtak istf. Beslutning. Statsministerens kontor opplyser
(august 2008) på min henvendelse at man nå er gått tilbake til å
bruke den formel som Grunnloven § 81 anviser – til punkt og prikke.
Som i 1903 er dessuten en del språklige inkonsekvenser fjernet,
slik at lovteksten fremstår som mer enhetlig enn før. I den någjeldende
Grunnloven er det eksempelvis henvist til kjønnsnøytralt substantiv
ved hjelp av tvillingpronomenet han eller hun, men
iblant står det med omvendt rekkfølge hun eller
han, eller også bare han. Her gjennomfører
forslaget han eller hun (Forbryteren
kan velge om han eller hun vil motta kongens nåde (§ 20)). Det
kan i denne sammenheng nevnes at Varamænd (§ 58), Varamand (§ 65) er avløst av henholdsvis vararepresentanter og vararepresentant.
Under utarbeidelsen av forslaget er det altså fjernet en del
av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig for dagens
nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering er at de
som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver å mestre
et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.
Det er en klar forutsetning for forslaget at Grunnlovens meningsinnhold
ikke på noe punkt skal forskyves; intensjonen er at revisjonen holder
segstrengt innenfor rammen for en språklig-formell justering.
Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et eventuelt vedtak
om en gjennomgripende språklig justering fastslå uttrykkelig at
foreliggende justering utelukkende er av språklig art, og at ingen
realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo enhver tolkning av
lovens paragrafer uansett måtte skje i lys av den juridiske tradisjon.
Det
er normalt språkbruken på tilblivelsestiden for den aktuelle grunnlovsbestemmelsen
som må tas som utgangspunkt for tolkningen. Jf. Johs. Andenæs &
Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10.
utg. 2006): "Når grunnloven bruker ordet "bør", f.eks. i § 100 om
trykkefrihet og i § 105 om ekspropriasjonserstatning, betyr det
oftest "skal". Uttrykket "politi" i grl. § 17 har en meget videre
betydning enn i dag" (s. 47).
Det har altså vært retningsgivende for arbeidet med nærværende
forslag at den språklige fornyelse ikke skal berøre meningsinnholdet.
Hvis en slik risiko anses for å foreligge, avstår vi fra å endre
og beholder i stedet ordvalget i den gjeldende Grunnloven. Man kunne
eksempelvis overveie å erstatte pinligt Forhør (§ 96)
med tortur under forhør, ettersom pinlig i den her tilsiktede betydning
er helt fremmed i dagens språk. Men siden det kan reises tvil om
hvorvidt omskrivningen dekker nøyaktig samme realforhold, har vi
valgt å avstå fra å foreslå endring.
Et annet eksempel er bestandig i § 101
(bestandige innskrenkninger). Uttrykket
er bevart i forslaget, selv om ordet i denne adjektivfunksjonen
er fremmed eller ukjent i dagens norsk.Dessuten
er det spørsmål om hvorvidt bestandig (bestandige Indskrænkninger
i Næringsfriheden (§ 91)) her refererer til evigvarendeinnskrenkninger eller om også varige (i motsetning til midlertidige)
innskrenkninger rammes. Jf. Arne Fliflet: Grunnloven.
Kommentarutgave (2005), s. 437, m. henvisninger.
Her kan også nevnes at Grunnlovens bruk av modale hjelpeverb
som bør, må og skal er
blitt stående urørt.
I dagens Grunnlov har alle substantiver i henhold til gammel
skriveskikk stor forbokstav. I forslaget har de substantiviske fellesnavnene
fått liten forbokstav, i samsvar med moderne norsk.
I den någjeldende Grunnloven står Kongen med stor
forbokstav overalt, enten det er tale om institusjonen Kongen i statsråd eller personen. Det
har fra tid til annen vært diskutert om hvorvidt Kongen i
enkelte paragrafer i den nå gjeldende tekst refererer til Kongen i statsråd eller til personen.
I
den någjeldende Grunnloven står det i § 36 at Kongen (stor forbokstav)
skal gi samtykke når en arveberettiget prinsesse eller prins skal
gifte seg. Etter tradisjonen har det vært vanlig å betrakte ekteskapsinngåelsen
som det har vært overlatt til kongen personlig å ta stilling til.
Jf. Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005),
s. 206 m. henvisninger.
Nærværende forslag rommer ingen
tolkning, men følger simpelthen praksis i den gjeldende tekst –
bortsett fra at
kongen i forslaget har
liten forbokstav overalt. Likeledes
dronningen.
Etter at kvinnelig arvefølge til tronen ble innført i 1990, er Prins på mange steder i den gjeldende Grunnloven
erstattet av Prinsesse eller Prins (men også
i omvendt rekkefølge: Prins eller Prinsesse).
I § 21, som handler om adgang til å bekle sivile embeter, står imidlertid Prins alene: De kongelige
Prinser maa ei beklæde civile Embeder, slik ordlyden har vært
siden 1814. Kanskje kan man anta at det
skyldes en forglemmelse når prinsessene ikke er nevnt i paragrafen,
Men
se Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave,s.
153:"Det er ikke uten videre gitt at
bestemmelsen kan gis analogisk anvendelse på prinsessene, selv om
de er arveberettiget til tronen."
men nærværende forslag
lar naturligvis ordlyden være urørt og nøyer seg med en ortografisk fornyelse:
De kongelige prinser må ikke bekle sivile embeter.Språklig justert er også de såkalte "sovende" paragrafer, som
altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder
eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går
konkurs.
Ettersom Grunnloven skal bevare et lett gammeldags, verdig preg,
velger forslaget en moderat-konservative variant av moderne skriftspråk,
dvs. skrivemåter og bøyninger som kan sies å være de dominerende
i alminnelig skriftspråk fra 1900-tallet, og som ennå er det.
At teksten bærer et moderat-konservativt preg, fremgår bl.a.
av eksempler som frem, fremtiden, fremlegge,
fremsette og andre sammensetninger med frem-), så fremt, deltager (ikke deltaker), antagelse og iakttagelse (ikke iakttakelse), adskillig (ikke atskillig), adskilles (ikke atskilles). Forslaget har imidlertid gjennomført
en del skrivemåter som er innført gjennom offentlige rettskrivningsreguleringer
på 1900-tallet og har vunnet innpass i nær sagt all skriftspråklig
praksis, f.eks. språk, etter, gjennom, mellom, nå,
seg, noen, gagnlig. Jf. nedenfor (kapitlet "Ortografi, tegnsetting").
Siden det her legges til grunn at Grunnloven skal tre frem i
en ærverdig drakt, har forslaget beholdt en rekke mer eller mindre
alderdommelige gloser fra den någjeldende teksten, idet disse ikke
er betraktet som avgjørende anstøtsstener for forståelsen, men nok
kan formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med røtter
i fortiden. Her er noen eksempler nevnt i fleng (med den skrivemåte
som er brukt i forslaget):
antagelse (f.eks. antagelse av en lovbeslutning), innvånere,
hoffstat, billige, beføyelser, beskikke, betimelig, forbundet til,
innseende, deliberasjon, kongestamme, landallmuen, allmennvesenet,
regalier, overordentlig, tarv, tilstedes, forbryte (i betydningen 'miste
et gode', jf. § 104)
Også en hel del andre tradisjonspregede ord, fortrinnsvis formord
eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon, er bevart i forslaget: hvormed (og andre sammensetninger med hvor- ), derom (og andre
sammensetninger med der), hertil (og
andre sammensetninger med her-), hvis (relativt
pronomen), dog, således, ei (f.eks. eller ei, ei heller), henregnes. I frasen på hinannen følgende er det alderdommelige
pronomenet hinannen blitt stående. Relativpronomenet der er imidlertid betraktet som så gammeldags
at det er sløyfet i forslaget (avløst av som).
I den formelpregede teksten i § 81 er det begrunnende adverbet ti bevart (men ikke lenger skrevet thi).
I denne sammenheng kan også nevnes presensformene av de ovenfor
nevnte modale hjelpeverb bør og må, som i Grunnloven kan avvike i betydning
fra den alminnelige bruken i moderne norsk (og bety henholdsvis
'skal' og 'ha lov til').
Gamle kulturord og betegnelser for realia, blant dem en rekke
ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger, står
uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt (ortografi) justeres.
Det gjøres altså intet forsøk på å erstatte slike ord med andre
gloser, eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer.
Grunnloven er et historisk dokument, og den fordrer iblant at leseren
skaffer seg innsikt i historiske forhold.
Til denne gruppen føres følgende ord og uttrykk, som altså blir
stående, men i modernisert ortografi:
anstalter, benefisert gods, boslodd, førstholdende,
kjøpstad, stamhus, blandede privilegier, fristed, overøvrighet,
politi, milde stiftelser, kriminal lovbok, pinlig forhør, rettens
betjenter, tilendebrakt. landsloven, landvernet, hjelpetropper,
linjetroppene, de lærde skoler, dispensasjoner, sportler, protektorier, oppreisninger,
moratorier
Mye av dette ordstoffet befinner seg i paragrafer som er helt
uten praktisk betydning i dag.
Et knippe foreldede ordstammer, avledninger og sammensetninger
som har moderne, lettilgjengelige ekvivalenter, er i forslaget erstattet
av disse. Eksempler (avløseren står i parentes):
blot (bare), relativpronomenet der (som), tvende (to), trende (tre), Husinkvisitioner
(husundersøkelser)
Johs. Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg. 2006),
s. 407f. (kapitlet "Vernet mot vilkårlig husundersøkelse"). Jf.
Jon Gisle m.fl.: Jusleksikon (2002),
s. 128 (oppslagsordet "husundersøkelse").
,
Religionsøvelse (religionsutøvelse), Ansøgning om Afsked (avskjedssøknad).
Gesandt (sendemann), offentlig Rolighed (offentlig ro), Søgnedag (hverdag),
stedse (alltid), vorde (bli), ikkun (bare), ubeføjet (uberettiget),
ubrødelig (ubrytelig), fornøden (nødvendig), erlegge (betale), erakte
(finne tjenlig), erholde (få)Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og som – for
noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende, er skiftet
ut med moderne gloser (i parentes står den form ordene har fått
i forslaget):
fallere (gå konkurs), imidlertid (i mellomtiden), efterlate
(unnlate), fortrinlig Adgang (fortrinnsrett), forelese (opplese),
udfordres (fordres).
Se Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning (2002),
s. 137 f.
Ordet Undersaat (§ 92) har i moderne
norsk fått et lett komisk anstrøk og er erstattet av (stats)borger.
I et tilfelle som forefaldende 'som
foregår' (§ 74) er ordet simpelthen sløyfet; forefaldende tilfører
ikke setningen noe substansielt innhold. [F]orefaldende Forhandlinger er
i § 74 erstattet av forhandlingene.
Et ord som Politi (§ 17)har i grunnlovsspråket en annen betydning
enn i våre dager, men siden det ikke lar seg gjøre å finne en kort,
lettilgjengelig oversettelse, beholder forslaget dette ordet. (Men
lar det få liten forbokstav.)
I § 24 heter det at kongen kan velge og avskjedige folk ved hoffet
– efter eget Godtbefindende. Slik har det
stått siden 1814, og fedrene på Eidsvoll mente naturligvis bare
å gi uttrykk for at her skulle kongen stå helt fritt. I moderne
språk har (for)godtbefinnende en biklang
av slumpartet, kanskje skjødesløst innfall. En moderne avløser kunne
være godtykke, men bedre (dvs. mer nøytralt)
er å velge det uttrykk som Grunnloven selv bruker annetsteds, nemlig omdømme (jf. § 30: efter
sit eget Omdømme).
Omdømme kan i moderne språk forekomme
i to betydninger: a) 'skjønn, vurdering(sevne)'; b) 'anseelse'.
I moderne dagligspråk er betydning b) dominerende, men Grunnloven holder
seg til betydning a).
Forslaget legger moderne regler til grunn for ortografi og tegnsetting:
moderne staving av fremmedord (dispensasjoner, sivil,
brevsensur, miljø, poeng)
liten forbokstav i fellesnavn
særskrivning i tilfeller som etter at, til
stede, så snart, hvilken som helst
øy (høytidelig)
i stedet for øi
å (åpen, år)
i stedet for aa
infinitivsmerke å i stedet for at
ks (straks)
i stedet for x
v i stedet for f i av, avgjørelse
t i stedet for th i Stortinget
moderne fordeling av e/æ (velge, fastsettes, sete, lege)
moderne fordeling av nd/nn (alminnelig,
innskrenket, bekjenne, hennes) og ld/ll (bifalle)
moderne fordeling av k/g, p/b, d/t (språk,
rike, inngrep, ekteskap, åpen, møte, uten)
dobbeltkonsonant i tilfeller som opp, flagg,
fritt, rett, nytt; majestetsflertall Os (§ 81)
er i forslaget erstattet av Oss
moderne verbale kortformer: bli (ikke blive), dra (ikke drage), ha (ikke have), ta (ikke tage), tar (ikke tager)
Andre, enkeltstående endringer med modernisert ordbilde: blant (istf. blandt), hva (istf. hvad),
erverve (istf. erhverve). Som nevnt
ovenfor (i kapitlet "Konservativ variant av dagens skriftnorm")
er det i forslaget dessuten gjennomført skrivemåter som etter, gjennom, mellom, seg, noen, gagnlig.
Hva kommateringen angår, er den någjeldende Grunnloven meget
ujevn. I forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført etter
moderne prinsipper.
A-former i substantiver og verb forekommer
ikke, de ville ikke harmonere med den høytidelige stil som ellers
er gjennomført i Grunnloven. Substantivbøyningen er for øvrig helt
og holdent moderne, f.eks. ganger, tredjedeler,
lover, dører, betjenter, statsrådene, menneskerettighetene.
Moderne enhetsformer i verbbøyningen er gjennomført. Man skjelner
altså ikke mellom entall og flertall, slik den någjeldende Grunnloven
gjør. I denne kongruerer verbets form med subjektet, slik at det står
f.eks. han har – de have, han kan – de kunne,
han skal – de skulle. I forslaget står det hhv. har, kan, skal uten hensyn til om subjektet
står i entall eller flertall.
Partisipper som predikativ har ikke flertallsbøyning. Det heter
i forslaget eksempelvis forhandlingene er åpnet (jf. Forhandlingerne ere aabnede); de tjenestemenn som er ansatt (ikke: ansatte).
Adjektiver på -ig og -lig har
i forslaget ingen intetkjønnsform på -t; det
heter således eksempelvis et arbeidsdyktig
menneske, lovlig ekteskap.
Adverbsuffikset -ligen erstattes av -lig: høitideligen >høytidelig,
offentligen> offentlig, aarligen>årlig.
Substantivsuffikset -else er i tre
tilfeller byttet ut der en annen, synonym avledning er dominerende
i moderne norsk: Fraværelse > fravær; Nærværelse > nærvær; Sammenkaldelse
> sammenkalling; Gjennemførelse > gjennomføring. Derimot
er -else-avledning naturligvis bevart
ved mange verbstammer der dens posisjon er urokket i moderne norsk
(angivelse, domfellelse, edsavleggelse, iverksettelse,
kjennelse, oppdragelse o.fl.); den er bevart også i følgende
tilfeller: Udførelsen af deres Forretninger (§ 17)
> utførelsen av deres forretninger; Bestyrelsen
af den umyndige Konges Opdragelse (§ 47) > Bestyrelsen av
den umyndige konges oppdragelse.
Ledd- og setningsbygningen i den gjeldende Grunnloven er gjennomgående
bevart i forslaget.
I enkelte tilfeller har imidlertid en omskrivning til en synonym,
mindre kansellispråkspreget konstruksjon vært så nærliggende at
den er innført i forslaget. Jf. § 39, der det i gjeldende Grunnlov
står: Statsraadet [skal] strax
udstede Indkaldelse af Storthinget. I forslaget er dette omformet
til: Statsrådet [skal] straks
sørge for å innkalle Stortinget.
I noen tilfeller er leddfølgen justert slik at den svarer til
moderne språkfølelse og skriftspråkspraksis – eksempelvis:
Valgthingene bestyres paa den Maade, som
ved Lov fastsættes (§ 55) > Valgtingene bestyres på den måte som
fastsettes ved lov;
Den Prinsesse eller Prins, som i de udi
§ 41 anførte Tilfælde forestaar Regjeringen, skal for Storthinget
skriftlig aflægge følgende Ed (§ 44) > Den prins eller prinsesse
som i de tilfeller som er anført i § 41, forestår regjeringen, skal
skriftlig aflægge følgende ed for Stortinget;
Det skal ligeledes ved Lov bestemmes (§ 63)
> Det skal likeledes bestemmes ved lov;
hvortil to Trediedele af Stemmerne udfordres (§ 11)
> hvortil fordres to tredjedeler av stemmene;
de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper
kunne henregnes (§ 25) > de øvrige tropper som ikke kan henregnes
til linjetroppene.
Én stivt skriftspråklig objektsgenitiv i § 51 er avløst av en
mer moderne konstruksjon: Regler om Mandtalsførselen og om de Stemmeberettigedes
Indførsel i Mandtallet fastsættes ved Lov > Regler om manntallsføringen
og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes
ved lov.
En klart foreldet konstruksjon som den såkalte konnektive inversjon
har så sterk stilvirkning at den er avløst av moderne leddstilling
med rekkefølgen subjekt + verbal. Den någjeldende Grunnloven har
to tilfeller (i §§ 27 og 112) av konnektiv inversjon.
Jf.
Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium –i språklig belysning (2002), s. 124.
Dobbelt bestemmelse forekommer hverken i den gjeldende Grunnlovstekst
eller i forslaget. Jf. den gjeldende Grunnlov § 13: de
tilstedeværende Medlemmer af Statsraadet; i forslaget er ordlyden
denne: de tilstedeværende medlemmer av statsrådet (altså ikke
dobbelt bestemmelse: de tilstedeværende medlemmene
…).
Såkalt attributiv sperring
Ibid., s. 123.
forekommer
ofte i Grunnloven; uttrykkstypen er alminnelig i 1800-tallets lovspråk
og juridisk-administrativ prosa. I alle former for nåtidsnorsk er
den trengt kraftig tilbake og erstattet av en analytisk uttrykkstype
(helst med relativsetning). Når attributiv sperring forekommer i
moderne norsk, bærer den ofte preg av gammeldags målføring. Konstruksjonen
har imidlertid utvilsomme fortrinn, idet den kan komprimere et komplekst
betydningsinnhold og således være en egnet uttrykkstype i lovprosa.
I forslaget er tilfellene med attributiv sperring bare i få tilfeller
erstattet av en mer talespråklig, analytisk konstruksjon. Den er
f.eks. beholdt i § 19: på den av Stortinget
bestemte og for allmennvesenet nyttigste måte. En eventuell
omskrivning ville her bli vesentlig lengre: på
den måte som er bestemt av Stortinget, og som er den nyttigste for
allmennvesenet.
Et eksempel på omskrivning til mer moderne, talespråksnær uttrykksmåte
forekommer i § 13, der den gjeldende Grunnloven har: Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger. I
forslaget er dette omskrevet til en forbindelse med relativsetning: Alle de beslutninger som kongen utferdiger. Betydningen
er ikke berørt under omskrivningen. Forskjellen er stilistisk.
I § 106 forekommer i den gjeldende Grunnlov en variant av attributiv
sperring med den aller sterkeste stilvirkning: Saavel
Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden beneficerede Gods
skal … En slik konstruksjon, der et indirekte objekt plasserer
seg mellom den foranstilte artikkel og adjektivattributtet, forekommer
meget sjelden i moderne skriftspråk og er omskrevet slik i forslaget: Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods
som er benefisert geistligheten, skal ...
Benefisert gods refererer til jordegods
som fra gammel tid var henlagt til geistlige embeter med disposisjonsrett
for innehaveren, etter 1809 realisert til beste for geistligheten og
opplysningens fremme.
De to
versjonene uttrykker det samme saksforhold.
Heller ikke følgende omskrivning til mer moderne ordlegging innebærer
noen betydningsforskyvning: Kongen […] paaser, at Religionens offentlige Lærere
følge de dem foreskrevne Normer (§ 16) > ... følger de normer som
er foreskrevet dem.
Hensikten med omskrivningen er her som i forslaget ellers å gjøre
uttrykksmåten mer lettilgjengelig for dagens lesere.
Det adjektiviske refleksivpronomen i tredje person flertall er
i forslaget sin, ikke deres: de stemmeberettigede kan avgi sine stemmesedler. Denne
endringen er konsekvent gjennomført i forslaget. Bruken
av deres i slike forbindelser er helt
fremmed for norsk skriftspråk og har vært det på hele 1900-tallet. 1903-versjonen
av Grunnloven opprettholdt deres, som
har vært grunnlovsnorm siden. Mange språkfeil i nyere bestemmelser
har skyldes usikkerhet på dette punkt.