Til Stortinget
Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og teksten kan av
den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange mennesker i dag.
Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser med forankring
i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert praksis skal nemlig nye
grunnlovsbestemmelser formuleres i samme gammeldagse språkform.
Det står imidlertid ingenting i Grunnloven om hvilken språkform
nye bestemmelser skal utformes i.
Grunnlovens ortografi har – i motsetning til hva mange tror –
ikke stått uendret siden 1814. De som utformet grunnlovsforslag
på 1800-tallet, skrev stort sett slik man på det aktuelle tidspunkt
var vant til å skrive i juridisk-administrativ og parlamentarisk
prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke den rettskrivning
og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814 (den i mai eller
den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår,
gjorde seg gjeldende alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke
samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet
som i det neste århundre.
I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering av skrivemåten
av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske
inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I
en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former
som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte
man de gamle formene.
Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet nærmere
samtidens ortografi, men loven beholdt noen språktrekk som gjennomgående
var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme tid, f.eks.
flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var forsiktig; grammatikken
og vokabularet i den overleverte teksten ble beholdt.
Bibelspråket
(Det nye testamente) gjennomgikk på samme tid en lignende språklig
fornyelse.
Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk, slik det ble
lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår gjeldende Grunnlov,
svarer til skriftspråket i beslektede genre i Norge i siste tredjedel
av 1800-tallet. På de fleste punkter er Grunnlovens språk etter
justeringen i 1903 i harmoni med den juridisk-administrative og
parlamentariske språkpraksis i dette tidsrom.
En bredt anlagt
beskrivelse av grunnlovsspråket på historisk bakgrunn er å finne
i Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i
språklig belysning: Om språket i Grunnloven – utarbeidet
på oppdrag av Stortingets presidentskap og utgitt av Stortinget
i 2002.
De som gjennomførte revisjonen i 1903, ville at
Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven skulle fremtre
i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning for det nye som hadde
funnet inngang i edlere stil.
Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903 har gjennom
hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming av nye
grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle lagt
vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig henseende
avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående vært
ansett for å være feilaktig utformet.
I brev til stortingsrepresentantene
og partigruppene på Stortinget 28. april 2008 forutsetter imidlertid
stortingspresident Thorbjørn Jagland at forslag om nye bestemmelser
kan – når forslagsstilleren uttrykkelig ber om det – utformes i
moderne språk. Se note 5.
En del språklige feil som var kommet inn i loven siden 1903,
ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver
av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig et
grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen 15 paragrafer
under henvisning til 1903-normen. I 2008 innleveres et grunnlovsforslag
med fire rettelser i den gjeldende teksten. Jf. kapitlet "Nasjonalklenodium", s.
3.
Man finner imidlertid neppe tilfeller der et grunnlovsforslag
er blitt avvist under henvisning til
rettskrivningsfeil eller andre formelle språkfeil.
Henrik
Ameln konstaterte i en stortingsdebatt i 1932 at "I gamle dager
var det så at selv rettskrivningen skulde være i orden. Man var
sterkt i tvil om hvorvidt man kunde benytte forslaget, hvis der
for eksempel ikke var benyttet flertallsformer av verbene. Nu er
man kommet bort fra det". Presidenten, C. J. Hambro, bekreftet dette
ved samme anledning: "Stortinget har nu i en rekke av år avlagt
den praksis å avvise forslag på grunn av lett påviselige skrivfeil
[sic!], rettskrivningsfeil eller kommafeil." (St.tid. 1932, s. 22
f.) Ved et par anledninger i mellomkrigsårene og i 1948 fremsatte
Ameln selv en rekke grunnlovsforslag i delvis modernisert språkform,
dvs. en usystematisk blanding av gamle og nye elementer (f.eks. Stortinget uten th,
riket med k, utøvende med t, liten forbokstav i fellesnavn – men
flertallsbøyning av verb (de gjelde), aa istf. å).
Han påpekte generelt om Grunnlovens språk at "Selve sprogdrakten
burde kunne undergis en modernisering ved leilighet" (Dokument nr.
20:1 (1948), s. 4. Ameln tenkte seg en gjennomgripende språklig
fornyelse, men noe initiativ er ikke blitt tatt siden. De moderne innslagene
i Amelns forslag ble ikke kommentert eller brukt som grunnlag for
å fraråde at forslagene hans ble vedtatt.
Etter hvert som tiden går, er Grunnlovens språkform blitt mer
og mer fremmed for stortingsrepresentanter og andre som utformer
forslag om nye bestemmelser eller endringer av gamle. Dette har
medført at mange forslag, og dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt
språklige feil. Dels har moderne rettskrivning og grammatikk vært
brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer
såkalte hyperkorrekte former, dvs. ord og uttrykk som ser gammeldagse
ut, men som ikke harmonerer med normen.
Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag skal
utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig
å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.
Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være på tide med en
varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903.
Følgende språkhistoriske forhold må imidlertid presiseres: Avstanden
mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative
skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden mellom
1903-normen og dagens norske skriftspråk. En lesevant person omkring
århundreskiftet var fortrolig med den ortografi og grammatikk han
møtte i Grunnloven etter justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen
skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste
av dagens nordmenn som fremmedartet og vanskelig å forsere.
Den språklige fornyelse i nærværende forslag (i det følgende
kalt forslaget) gjør "1903 om igjen", men
hvis den skal bety noen reell lettelse for dagens lesere, kan den
ikke utelukkende holde seg til det ortografiske; enkelte morfologiske,
syntaktiske og leksikalske justeringer må gjøres.
I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt i en lett konservativ,
verdig eller høytidelig språklig form. Men vi tar altså hensyn til
vår tids lesere ved å fjerne noen av de aldersmerker fra 1800-tallet
som overlevde revisjonen i 1903 og senere er beholdt. Jf. nedenfor,
s. 4 ff.
Grunnloven er ikke bare det øverste rettslige grunnlaget for
vårt statsstyre, den spiller også en viktig representativ rolle
– den er et klenodium av stor nasjonal symbolverdi.
Det er en utbredt oppfatning at en tekst av slik dignitet skal
behandles med respekt og pietet, og det er ikke akseptabelt at den
skal inneholde inkonsekvenser og språklige feil.
I 2006 vedtok derfor Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag
(Dokument nr. 12:8 (2003–2004)) som inneholdt språklige rettelser
i 15 paragrafer. Etter at dette forslaget ble vedtatt, fremtrer
Grunnloven nå som et språklig mer enhetlig dokument enn før. Det
gjenstår bare få avvik fra 1903-normen.
Men det kan nevnes at så sent som i 2007 vedtok Stortinget et
grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:1 (2003–2004)) med en språklig
feil. Preposisjonen mot (§ 30) var i
farten skrevet slik og ikke mod, som ville
være riktig grunnlovsspråk. Den feilaktige skrivemåten forekom i
forslaget og var bekjentgjort i trykken, så selv om feilen ble oppdaget
før stortingsbehandlingen, var det for sent å rette den.
Dermed vedtok Stortinget – med vitende og vilje – forslaget med
den feilaktige ordlyden. Og ettersom språklige rettelser etter rådende
oppfatning er å betrakte som grunnlovsendringer, må rettelsen mot til mod vedtas
i de former som Grunnloven selv krever for grunnlovsforslag.
At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser, skal beherske
korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske og ortografiske
detaljer fra 1800-tallet, er en urealistisk fordring. Stortingets
presidentskap har trukket konsekvensen av en slik erkjennelse og
i 2008 instituert en ordning med obligatorisk språklig kvalitetssikring
av grunnlovsforslag.
Jf. brev fra stortingspresident Thorbjørn
Jagland 28. april 2008 til stortingsrepresentantene og partigruppene.
Unntatt fra kravet om slik språkkontroll, skriver presidenten, er
"forslag som bare går ut på å oppheve bestemmelser i Grunnloven
og forslag som forslagsstilleren uttrykkelig ønsker fremlagt
for Stortinget i moderne språkdrakt" .
Her fremgår det at grunnlovsforslag ikke nødvendigvis må være utformet
i konvensjonelt "grunnlovsnorsk" når de fremsettes; de kan like
gjerne ha moderne språkdrakt. Dette er nytt. Det er visstnok skjedd
bare et par ganger på 1900-tallet (jf. note 4) og aldri på 2000-tallet
hittil at grunnlovsforslag er fremsatt i moderne språk. Høsten 2008
blir det imidlertid innlevert noen forslag der teksten foreligger
i to språkversjoner, én i konvensjonelt grunnlovsspråk og én i moderne
språk.
Den rådende oppfatning i dag er som nevnt at enhver språklig
rettelse, selv den mest ubetydelige, er å betrakte som endring av
Grunnloven og må behandles i samsvar med Grunnloven § 112.
I
2004 uttalte Stortingets presidentskap at "også rent språklige endringer
i Grunnlovens tekst [krever] fremsettelse av formelt grunnlovsforslag
og behandling i samsvar med § 112". Kontroll- og konstitusjonskomiteen
har sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 74 (2005–2006), s.
4. Jf. Eivind Smith: Konstitusjonelt demokrati (2008),
s. 96, note 19.
Slik har det ikke alltid vært. Den språklige justeringen i 1903
ble ikke uttrykkelig vedtatt av Stortinget i noen form, og slett
ikke i de spesielle formene som gjelder for grunnlovsendringer.
Jf.
Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig
belysning (2002), s. 38 f.
En del språkfeil ble likeledes rettet da Stortinget i 1914 og
1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Det ble oppdaget at det
siden 1903 var innkommet noen feilaktige verbformer, og i 1914 og
1921 sørget man for at de korrekte formene kom på plass. Som i 1903
skjedde disse justeringene uten formell grunnlovsendring.
Finn-Erik
Vinje, ibid., s. 70 f.
Nærværende forslag går som nevnt ut på å gjøre "1903 om igjen"
vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp mot vår tid
ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger,
vokabular og unntaksvis syntaks.
Den tekst som ligger til
grunn for forslaget, er Grunnloven slik den kommer til å lyde etter
de endringer som trer i kraft 1. oktober 2009.
Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt, og
mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er bevart.
Eksempler er nevnt nedenfor.
Det edsformular som kongen ifølge § 9 skal holde seg til når
han tiltrer regjeringen, og som stammer fra 1814, er hva språket
angår, siden blitt stående praktisk talt urørt (i 1903 ble imidlertid Constitution til Konstitution og saa sandt til saasandt).
Bortsett fra noen grafiske endringer (bl.a. at>å,
Love>lov
Tegnet > betyr 'omskrives med; blir til'.
)
er ordlyden i edformularet bevart i nærværende forslag.
Dessuten kan nevnes at det formular som ifølge § 81 skal ledsage
kongens lovsanksjoner, er identisk med 1814-versjonen (november).
I nærværende forslag er noen ordformer forsiktig modernisert, men formelpreget
er bevart.
En nærmere undersøkelse bringer for dagen at
Grunnloven § 81 uten noe formelt vedtak er blitt modernisert på
en rekke punkter (ortografisk, morfologisk og leksikalsk) når lover skal
utferdiges. I Norsk Lovtidend 1972, s. 266 er ordlyden slik: "Vi
OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets
vedtak av 15. februar 1972 sålydende: (…) Ti har Vi antatt og bekreftet,
liksom Vi herved antar og bekrefter samme som lov under Vår hånd
og rikets segl." Her er det en rekke avvik fra Grunnlovens tekst,
eksempelvis Oss istf. Os,
ti istf. thi, sålydende istf. saalydende, antatt istf. antaget, bekreftet istf. bekræftet,
rikets istf. Rigets. Man kvier
seg heller ikke for å bytte ut ord og skriver vedtak istf. Beslutning. Statsministerens kontor opplyser
(august 2008) på min henvendelse at man nå er gått tilbake til å
bruke den formel som Grunnloven § 81 anviser – til punkt og prikke.
Som i 1903 er dessuten en del språklige inkonsekvenser fjernet,
slik at lovteksten fremstår som mer enhetlig enn før. I den någjeldende
Grunnloven er det eksempelvis henvist til kjønnsnøytralt substantiv
ved hjelp av tvillingpronomenet han eller hun, men
iblant står det med omvendt rekkfølge hun eller
han, eller også bare han. Her gjennomfører
forslaget han eller hun (Forbryteren
kan velge om han eller hun vil motta kongens nåde (§ 20)). Det
kan i denne sammenheng nevnes at Varamænd (§ 58), Varamand (§ 65) er avløst av henholdsvis vararepresentanter og vararepresentant.
Under utarbeidelsen av forslaget er det altså fjernet en del
av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig for dagens
nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering er at de
som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver å mestre
et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.
Det er en klar forutsetning for forslaget at Grunnlovens meningsinnhold
ikke på noe punkt skal forskyves; intensjonen er at revisjonen holder
segstrengt innenfor rammen for en språklig-formell justering.
Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et eventuelt vedtak
om en gjennomgripende språklig justering fastslå uttrykkelig at
foreliggende justering utelukkende er av språklig art, og at ingen
realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo enhver tolkning av
lovens paragrafer uansett måtte skje i lys av den juridiske tradisjon.
Det
er normalt språkbruken på tilblivelsestiden for den aktuelle grunnlovsbestemmelsen
som må tas som utgangspunkt for tolkningen. Jf. Johs. Andenæs &
Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10.
utg. 2006): "Når grunnloven bruker ordet "bør", f.eks. i § 100 om
trykkefrihet og i § 105 om ekspropriasjonserstatning, betyr det
oftest "skal". Uttrykket "politi" i grl. § 17 har en meget videre
betydning enn i dag" (s. 47).
Det har altså vært retningsgivende for arbeidet med nærværende
forslag at den språklige fornyelse ikke skal berøre meningsinnholdet.
Hvis en slik risiko anses for å foreligge, avstår vi fra å endre
og beholder i stedet ordvalget i den gjeldende Grunnloven. Man kunne
eksempelvis overveie å erstatte pinligt Forhør (§ 96)
med tortur under forhør, ettersom pinlig i den her tilsiktede betydning
er helt fremmed i dagens språk. Men siden det kan reises tvil om
hvorvidt omskrivningen dekker nøyaktig samme realforhold, har vi
valgt å avstå fra å foreslå endring.
Et annet eksempel er bestandig i § 101
(bestandige innskrenkninger). Uttrykket
er bevart i forslaget, selv om ordet i denne adjektivfunksjonen
er fremmed eller ukjent i dagens norsk.Dessuten
er det spørsmål om hvorvidt bestandig (bestandige Indskrænkninger
i Næringsfriheden (§ 91)) her refererer til evigvarendeinnskrenkninger eller om også varige (i motsetning til midlertidige)
innskrenkninger rammes. Jf. Arne Fliflet: Grunnloven.
Kommentarutgave (2005), s. 437, m. henvisninger.
Her kan også nevnes at Grunnlovens bruk av modale hjelpeverb
som bør, må og skal er
blitt stående urørt.
I dagens Grunnlov har alle substantiver i henhold til gammel
skriveskikk stor forbokstav. I forslaget har de substantiviske fellesnavnene
fått liten forbokstav, i samsvar med moderne norsk.
I den någjeldende Grunnloven står Kongen med stor
forbokstav overalt, enten det er tale om institusjonen Kongen i statsråd eller personen. Det
har fra tid til annen vært diskutert om hvorvidt Kongen i
enkelte paragrafer i den nå gjeldende tekst refererer til Kongen i statsråd eller til personen.
I
den någjeldende Grunnloven står det i § 36 at Kongen (stor forbokstav)
skal gi samtykke når en arveberettiget prinsesse eller prins skal
gifte seg. Etter tradisjonen har det vært vanlig å betrakte ekteskapsinngåelsen
som det har vært overlatt til kongen personlig å ta stilling til.
Jf. Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005),
s. 206 m. henvisninger.
Nærværende forslag rommer ingen
tolkning, men følger simpelthen praksis i den gjeldende tekst –
bortsett fra at
kongen i forslaget har
liten forbokstav overalt. Likeledes
dronningen.
Etter at kvinnelig arvefølge til tronen ble innført i 1990, er Prins på mange steder i den gjeldende Grunnloven
erstattet av Prinsesse eller Prins (men også
i omvendt rekkefølge: Prins eller Prinsesse).
I § 21, som handler om adgang til å bekle sivile embeter, står imidlertid Prins alene: De kongelige
Prinser maa ei beklæde civile Embeder, slik ordlyden har vært
siden 1814. Kanskje kan man anta at det
skyldes en forglemmelse når prinsessene ikke er nevnt i paragrafen,
Men
se Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave,s.
153:"Det er ikke uten videre gitt at
bestemmelsen kan gis analogisk anvendelse på prinsessene, selv om
de er arveberettiget til tronen."
men nærværende forslag
lar naturligvis ordlyden være urørt og nøyer seg med en ortografisk fornyelse:
De kongelige prinser må ikke bekle sivile embeter.Språklig justert er også de såkalte "sovende" paragrafer, som
altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder
eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går
konkurs.
Ettersom Grunnloven skal bevare et lett gammeldags, verdig preg,
velger forslaget en moderat-konservative variant av moderne skriftspråk,
dvs. skrivemåter og bøyninger som kan sies å være de dominerende
i alminnelig skriftspråk fra 1900-tallet, og som ennå er det.
At teksten bærer et moderat-konservativt preg, fremgår bl.a.
av eksempler som frem, fremtiden, fremlegge,
fremsette og andre sammensetninger med frem-), så fremt, deltager (ikke deltaker), antagelse og iakttagelse (ikke iakttakelse), adskillig (ikke atskillig), adskilles (ikke atskilles). Forslaget har imidlertid gjennomført
en del skrivemåter som er innført gjennom offentlige rettskrivningsreguleringer
på 1900-tallet og har vunnet innpass i nær sagt all skriftspråklig
praksis, f.eks. språk, etter, gjennom, mellom, nå,
seg, noen, gagnlig. Jf. nedenfor (kapitlet "Ortografi, tegnsetting").
Siden det her legges til grunn at Grunnloven skal tre frem i
en ærverdig drakt, har forslaget beholdt en rekke mer eller mindre
alderdommelige gloser fra den någjeldende teksten, idet disse ikke
er betraktet som avgjørende anstøtsstener for forståelsen, men nok
kan formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med røtter
i fortiden. Her er noen eksempler nevnt i fleng (med den skrivemåte
som er brukt i forslaget):
antagelse (f.eks. antagelse av en lovbeslutning), innvånere,
hoffstat, billige, beføyelser, beskikke, betimelig, forbundet til,
innseende, deliberasjon, kongestamme, landallmuen, allmennvesenet,
regalier, overordentlig, tarv, tilstedes, forbryte (i betydningen 'miste
et gode', jf. § 104)
Også en hel del andre tradisjonspregede ord, fortrinnsvis formord
eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon, er bevart i forslaget: hvormed (og andre sammensetninger med hvor- ), derom (og andre
sammensetninger med der), hertil (og
andre sammensetninger med her-), hvis (relativt
pronomen), dog, således, ei (f.eks. eller ei, ei heller), henregnes. I frasen på hinannen følgende er det alderdommelige
pronomenet hinannen blitt stående. Relativpronomenet der er imidlertid betraktet som så gammeldags
at det er sløyfet i forslaget (avløst av som).
I den formelpregede teksten i § 81 er det begrunnende adverbet ti bevart (men ikke lenger skrevet thi).
I denne sammenheng kan også nevnes presensformene av de ovenfor
nevnte modale hjelpeverb bør og må, som i Grunnloven kan avvike i betydning
fra den alminnelige bruken i moderne norsk (og bety henholdsvis
'skal' og 'ha lov til').
Gamle kulturord og betegnelser for realia, blant dem en rekke
ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger, står
uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt (ortografi) justeres.
Det gjøres altså intet forsøk på å erstatte slike ord med andre
gloser, eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer.
Grunnloven er et historisk dokument, og den fordrer iblant at leseren
skaffer seg innsikt i historiske forhold.
Til denne gruppen føres følgende ord og uttrykk, som altså blir
stående, men i modernisert ortografi:
anstalter, benefisert gods, boslodd, førstholdende,
kjøpstad, stamhus, blandede privilegier, fristed, overøvrighet,
politi, milde stiftelser, kriminal lovbok, pinlig forhør, rettens
betjenter, tilendebrakt. landsloven, landvernet, hjelpetropper,
linjetroppene, de lærde skoler, dispensasjoner, sportler, protektorier, oppreisninger,
moratorier
Mye av dette ordstoffet befinner seg i paragrafer som er helt
uten praktisk betydning i dag.
Et knippe foreldede ordstammer, avledninger og sammensetninger
som har moderne, lettilgjengelige ekvivalenter, er i forslaget erstattet
av disse. Eksempler (avløseren står i parentes):
blot (bare), relativpronomenet der (som), tvende (to), trende (tre), Husinkvisitioner
(husundersøkelser)
Johs. Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg. 2006),
s. 407f. (kapitlet "Vernet mot vilkårlig husundersøkelse"). Jf.
Jon Gisle m.fl.: Jusleksikon (2002),
s. 128 (oppslagsordet "husundersøkelse").
,
Religionsøvelse (religionsutøvelse), Ansøgning om Afsked (avskjedssøknad).
Gesandt (sendemann), offentlig Rolighed (offentlig ro), Søgnedag (hverdag),
stedse (alltid), vorde (bli), ikkun (bare), ubeføjet (uberettiget),
ubrødelig (ubrytelig), fornøden (nødvendig), erlegge (betale), erakte
(finne tjenlig), erholde (få)Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og som – for
noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende, er skiftet
ut med moderne gloser (i parentes står den form ordene har fått
i forslaget):
fallere (gå konkurs), imidlertid (i mellomtiden), efterlate
(unnlate), fortrinlig Adgang (fortrinnsrett), forelese (opplese),
udfordres (fordres).
Se Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning (2002),
s. 137 f.
Ordet Undersaat (§ 92) har i moderne
norsk fått et lett komisk anstrøk og er erstattet av (stats)borger.
I et tilfelle som forefaldende 'som
foregår' (§ 74) er ordet simpelthen sløyfet; forefaldende tilfører
ikke setningen noe substansielt innhold. [F]orefaldende Forhandlinger er
i § 74 erstattet av forhandlingene.
Et ord som Politi (§ 17)har i grunnlovsspråket en annen betydning
enn i våre dager, men siden det ikke lar seg gjøre å finne en kort,
lettilgjengelig oversettelse, beholder forslaget dette ordet. (Men
lar det få liten forbokstav.)
I § 24 heter det at kongen kan velge og avskjedige folk ved hoffet
– efter eget Godtbefindende. Slik har det
stått siden 1814, og fedrene på Eidsvoll mente naturligvis bare
å gi uttrykk for at her skulle kongen stå helt fritt. I moderne
språk har (for)godtbefinnende en biklang
av slumpartet, kanskje skjødesløst innfall. En moderne avløser kunne
være godtykke, men bedre (dvs. mer nøytralt)
er å velge det uttrykk som Grunnloven selv bruker annetsteds, nemlig omdømme (jf. § 30: efter
sit eget Omdømme).
Omdømme kan i moderne språk forekomme
i to betydninger: a) 'skjønn, vurdering(sevne)'; b) 'anseelse'.
I moderne dagligspråk er betydning b) dominerende, men Grunnloven holder
seg til betydning a).
Forslaget legger moderne regler til grunn for ortografi og tegnsetting:
moderne staving av fremmedord (dispensasjoner, sivil,
brevsensur, miljø, poeng)
liten forbokstav i fellesnavn
særskrivning i tilfeller som etter at, til
stede, så snart, hvilken som helst
øy (høytidelig)
i stedet for øi
å (åpen, år)
i stedet for aa
infinitivsmerke å i stedet for at
ks (straks)
i stedet for x
v i stedet for f i av, avgjørelse
t i stedet for th i Stortinget
moderne fordeling av e/æ (velge, fastsettes, sete, lege)
moderne fordeling av nd/nn (alminnelig,
innskrenket, bekjenne, hennes) og ld/ll (bifalle)
moderne fordeling av k/g, p/b, d/t (språk,
rike, inngrep, ekteskap, åpen, møte, uten)
dobbeltkonsonant i tilfeller som opp, flagg,
fritt, rett, nytt; majestetsflertall Os (§ 81)
er i forslaget erstattet av Oss
moderne verbale kortformer: bli (ikke blive), dra (ikke drage), ha (ikke have), ta (ikke tage), tar (ikke tager)
Andre, enkeltstående endringer med modernisert ordbilde: blant (istf. blandt), hva (istf. hvad),
erverve (istf. erhverve). Som nevnt
ovenfor (i kapitlet "Konservativ variant av dagens skriftnorm")
er det i forslaget dessuten gjennomført skrivemåter som etter, gjennom, mellom, seg, noen, gagnlig.
Hva kommateringen angår, er den någjeldende Grunnloven meget
ujevn. I forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført etter
moderne prinsipper.
A-former i substantiver og verb forekommer
ikke, de ville ikke harmonere med den høytidelige stil som ellers
er gjennomført i Grunnloven. Substantivbøyningen er for øvrig helt
og holdent moderne, f.eks. ganger, tredjedeler,
lover, dører, betjenter, statsrådene, menneskerettighetene.
Moderne enhetsformer i verbbøyningen er gjennomført. Man skjelner
altså ikke mellom entall og flertall, slik den någjeldende Grunnloven
gjør. I denne kongruerer verbets form med subjektet, slik at det står
f.eks. han har – de have, han kan – de kunne,
han skal – de skulle. I forslaget står det hhv. har, kan, skal uten hensyn til om subjektet
står i entall eller flertall.
Partisipper som predikativ har ikke flertallsbøyning. Det heter
i forslaget eksempelvis forhandlingene er åpnet (jf. Forhandlingerne ere aabnede); de tjenestemenn som er ansatt (ikke: ansatte).
Adjektiver på -ig og -lig har
i forslaget ingen intetkjønnsform på -t; det
heter således eksempelvis et arbeidsdyktig
menneske, lovlig ekteskap.
Adverbsuffikset -ligen erstattes av -lig: høitideligen >høytidelig,
offentligen> offentlig, aarligen>årlig.
Substantivsuffikset -else er i tre
tilfeller byttet ut der en annen, synonym avledning er dominerende
i moderne norsk: Fraværelse > fravær; Nærværelse > nærvær; Sammenkaldelse
> sammenkalling; Gjennemførelse > gjennomføring. Derimot
er -else-avledning naturligvis bevart
ved mange verbstammer der dens posisjon er urokket i moderne norsk
(angivelse, domfellelse, edsavleggelse, iverksettelse,
kjennelse, oppdragelse o.fl.); den er bevart også i følgende
tilfeller: Udførelsen af deres Forretninger (§ 17)
> utførelsen av deres forretninger; Bestyrelsen
af den umyndige Konges Opdragelse (§ 47) > Bestyrelsen av
den umyndige konges oppdragelse.
Ledd- og setningsbygningen i den gjeldende Grunnloven er gjennomgående
bevart i forslaget.
I enkelte tilfeller har imidlertid en omskrivning til en synonym,
mindre kansellispråkspreget konstruksjon vært så nærliggende at
den er innført i forslaget. Jf. § 39, der det i gjeldende Grunnlov
står: Statsraadet [skal] strax
udstede Indkaldelse af Storthinget. I forslaget er dette omformet
til: Statsrådet [skal] straks
sørge for å innkalle Stortinget.
I noen tilfeller er leddfølgen justert slik at den svarer til
moderne språkfølelse og skriftspråkspraksis – eksempelvis:
Valgthingene bestyres paa den Maade, som
ved Lov fastsættes (§ 55) > Valgtingene bestyres på den måte som
fastsettes ved lov;
Den Prinsesse eller Prins, som i de udi
§ 41 anførte Tilfælde forestaar Regjeringen, skal for Storthinget
skriftlig aflægge følgende Ed (§ 44) > Den prins eller prinsesse
som i de tilfeller som er anført i § 41, forestår regjeringen, skal
skriftlig aflægge følgende ed for Stortinget;
Det skal ligeledes ved Lov bestemmes (§ 63)
> Det skal likeledes bestemmes ved lov;
hvortil to Trediedele af Stemmerne udfordres (§ 11)
> hvortil fordres to tredjedeler av stemmene;
de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper
kunne henregnes (§ 25) > de øvrige tropper som ikke kan henregnes
til linjetroppene.
Én stivt skriftspråklig objektsgenitiv i § 51 er avløst av en
mer moderne konstruksjon: Regler om Mandtalsførselen og om de Stemmeberettigedes
Indførsel i Mandtallet fastsættes ved Lov > Regler om manntallsføringen
og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes
ved lov.
En klart foreldet konstruksjon som den såkalte konnektive inversjon
har så sterk stilvirkning at den er avløst av moderne leddstilling
med rekkefølgen subjekt + verbal. Den någjeldende Grunnloven har
to tilfeller (i §§ 27 og 112) av konnektiv inversjon.
Jf.
Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium –i språklig belysning (2002), s. 124.
Dobbelt bestemmelse forekommer hverken i den gjeldende Grunnlovstekst
eller i forslaget. Jf. den gjeldende Grunnlov § 13: de
tilstedeværende Medlemmer af Statsraadet; i forslaget er ordlyden
denne: de tilstedeværende medlemmer av statsrådet (altså ikke
dobbelt bestemmelse: de tilstedeværende medlemmene
…).
Såkalt attributiv sperring
Ibid., s. 123.
forekommer
ofte i Grunnloven; uttrykkstypen er alminnelig i 1800-tallets lovspråk
og juridisk-administrativ prosa. I alle former for nåtidsnorsk er
den trengt kraftig tilbake og erstattet av en analytisk uttrykkstype
(helst med relativsetning). Når attributiv sperring forekommer i
moderne norsk, bærer den ofte preg av gammeldags målføring. Konstruksjonen
har imidlertid utvilsomme fortrinn, idet den kan komprimere et komplekst
betydningsinnhold og således være en egnet uttrykkstype i lovprosa.
I forslaget er tilfellene med attributiv sperring bare i få tilfeller
erstattet av en mer talespråklig, analytisk konstruksjon. Den er
f.eks. beholdt i § 19: på den av Stortinget
bestemte og for allmennvesenet nyttigste måte. En eventuell
omskrivning ville her bli vesentlig lengre: på
den måte som er bestemt av Stortinget, og som er den nyttigste for
allmennvesenet.
Et eksempel på omskrivning til mer moderne, talespråksnær uttrykksmåte
forekommer i § 13, der den gjeldende Grunnloven har: Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger. I
forslaget er dette omskrevet til en forbindelse med relativsetning: Alle de beslutninger som kongen utferdiger. Betydningen
er ikke berørt under omskrivningen. Forskjellen er stilistisk.
I § 106 forekommer i den gjeldende Grunnlov en variant av attributiv
sperring med den aller sterkeste stilvirkning: Saavel
Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden beneficerede Gods
skal … En slik konstruksjon, der et indirekte objekt plasserer
seg mellom den foranstilte artikkel og adjektivattributtet, forekommer
meget sjelden i moderne skriftspråk og er omskrevet slik i forslaget: Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods
som er benefisert geistligheten, skal ...
Benefisert gods refererer til jordegods
som fra gammel tid var henlagt til geistlige embeter med disposisjonsrett
for innehaveren, etter 1809 realisert til beste for geistligheten og
opplysningens fremme.
De to
versjonene uttrykker det samme saksforhold.
Heller ikke følgende omskrivning til mer moderne ordlegging innebærer
noen betydningsforskyvning: Kongen […] paaser, at Religionens offentlige Lærere
følge de dem foreskrevne Normer (§ 16) > ... følger de normer som
er foreskrevet dem.
Hensikten med omskrivningen er her som i forslaget ellers å gjøre
uttrykksmåten mer lettilgjengelig for dagens lesere.
Det adjektiviske refleksivpronomen i tredje person flertall er
i forslaget sin, ikke deres: de stemmeberettigede kan avgi sine stemmesedler. Denne
endringen er konsekvent gjennomført i forslaget. Bruken
av deres i slike forbindelser er helt
fremmed for norsk skriftspråk og har vært det på hele 1900-tallet. 1903-versjonen
av Grunnloven opprettholdt deres, som
har vært grunnlovsnorm siden. Mange språkfeil i nyere bestemmelser
har skyldes usikkerhet på dette punkt.
Det fremmes følgende
forslag:
Kongeriket Norges Grunnlov skal lyde:
Kongeriket Norges Grunnlov
gitt av riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den
lyder ifølge senere endringer, inklusive de endringer som trer i
kraft den 1. oktober 2009.
A
Om statsformen og religionen
§ 1
Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig
rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.
§ 2
Alle innvånere i riket har fri religionsutøvelse.
Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige
religion. De innvånere som bekjenner seg til den, er forpliktet
til å oppdra sine barn i samme.
B
Om den utøvende makt, kongen og den kongelige
familie
§ 3
Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen, hvis hun
har ervervet kronen etter bestemmelsene i § 6, § 7 eller § 48 i
denne Grunnlov. Når den utøvende makt er hos dronningen, har hun
alle de rettigheter og plikter som ifølge denne Grunnlov og landets
lover innehas av kongen.
§ 4
Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske
religion og håndheve og beskytte den.
§ 5
Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages.
Ansvarligheten påligger hans råd.
§ 6
Arvefølgen er lineal, således at bare i lovlig ekteskap født
barn av konge eller dronning eller av en som selv er arveberettiget,
kan arve, og at den nærmere linje går foran den fjernere og den
eldre i linjen foran den yngre.
Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar
sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.
Dog tilkommer arverett ikke noen som ikke er født i rett nedstigende
linje fra den sist regjerende konge eller dronning eller fra dennes
bror eller søster, eller selv er dennes bror eller søster.
Når en til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse
fødes, skal hans eller hennes navn og fødselstid tilkjennegis førstholdende
storting og antegnes i dets protokoll.
For dem som er født tidligere enn året 1971, gjelder dog denne
Grunnlovs § 6 således som den ble vedtatt den 18. november 1905.
For dem som er født tidligere enn året 1990, gjelder likevel at
mann går foran kvinne.
§ 7
Er ingen arveberettiget prins eller prinsesse til, kan kongen
foreslå sin etterfølger for Stortinget, som har rett til å bestemme
valget hvis kongens forslag ikke bifalles.
§ 8
Kongens myndighetsalder fastsettes ved lov.
Så snart kongen har oppnådd den lovbestemte alder, erklærer han
seg offentlig å være myndig.
§ 9
Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han
følgende ed for Stortinget: "Jeg lover og sverger å ville regjere
kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover,
så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!"
Er intet storting på den tid samlet, nedlegges eden skriftlig
i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første storting.
§ 10
(Opphevet ved beslutn. 14. mars 1908.)
§ 11
Kongen skal bo innen riket, og han må ikke uten Stortingets samtykke
oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder ad gangen, med
mindre han for sin person vil ha tapt retten til kronen.
Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering uten Stortingets
samtykke, hvortil fordres to tredjedeler av stemmene.
§ 12
Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere.
Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre
medlemmer.
Av statsrådets medlemmer skal over halvdelen bekjenne seg til
statens offentlige religion.
Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således
som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan kongen
ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige medlemmer tilkalle
andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.
Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken må ikke på samme
tid ha sete i statsrådet.
§ 13
Under kongens reiser innen riket kan han overdra styret av riket
til statsrådet. Dette skal føre regjeringen i kongens navn og på
hans vegne. Det skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene i
denne Grunnlov som de særskilte dermed overensstemmende forskrifter,
som kongen meddeler i instruksjon.
Forretningene avgjøres ved stemmegivning, hvorved i tilfelle
av stemmelikhet statsministeren eller i dennes fravær det første
av de tilstedeværende medlemmer av statsrådet har to stemmer.
Om de saker som statsrådet således avgjør, har det å gi innberetning
til kongen.
§ 14
Kongen kan beskikke statssekretærer til å bistå statsrådets medlemmer
under utførelsen av deres forretninger utenfor statsrådet. Den enkelte
statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet som han
eller hun er knyttet til, i den utstrekning vedkommende bestemmer.
§ 15
Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt til å innlevere
sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om
mistillit til vedkommende statsråd alene eller til det samlede statsråd.
Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad.
Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de
forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel.
§ 16
Kongen anordner all offentlig kirke- og gudstjeneste og alle
møter om religionssaker og påser at religionens offentlige lærere
følger de normer som er foreskrevet dem.
§ 17
Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår handel, toll,
næringsveier og politi; dog må de ikke stride mot konstitusjonen
og de lover som Stortinget har gitt i samsvar med de etterfølgende
§§ 76, 77, 78 og 79. De gjelder provisorisk til neste Storting.
§ 18
Kongen lar i alminnelighet innkreve de skatter og avgifter som
Stortinget pålegger.
§ 19
Kongen våker over at statens eiendommer og regalier anvendes
og bestyres på den av Stortinget bestemte og for allmennvesenet
nyttigste måte.
§ 20
Kongen har rett til i statsrådet å benåde forbrytere etter at
dom er falt. Forbryteren kan velge om han eller hun vil motta kongens
nåde eller underkaste seg den idømte straff.
I de saker som Stortinget anlegger for Riksretten, kan ingen
annen benådning finne sted enn fritak for idømt livsstraff, med
mindre Stortinget har gitt sitt samtykke til det.
§ 21
Kongen velger og beskikker, etter å ha hørt sitt statsråd, alle
sivile, geistlige og militære embetsmenn. Disse skal før beskikkelse
finner sted, sverge eller, hvis de ved lov er fritatt for edsavleggelse,
høytidelig tilsi konstitusjonen og kongen lydighet og troskap; dog
kan de embetsmenn som ikke er norske borgere, ved lov fritas for
denne plikt. De kongelige prinser må ikke bekle sivile embeter.
§ 22
Statsministeren og statsrådets øvrige medlemmer samt statssekretærene
kan uten foregående dom avskjediges av kongen etter at han har hørt
statsrådets betenkning derom. Det samme gjelder for de embetsmenn
som er ansatt ved statsrådets kontorer eller ved diplomatiet eller
konsulatvesenet, sivile og geistlige overøvrighetspersoner, sjefene
for regimenter og andre militære korps, kommandanter på festninger
og høystbefalende på krigsskip. Hvorvidt pensjon bør tilstås de
således avskjedigede embetsmenn, avgjøres av det neste storting.
I mellomtiden nyter de to tredjedeler av sin tidligere gasje.
Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen og skal da straks
tiltales for domstolene. Men de må ikke avsettes uten etter dom
og heller ikke forflyttes mot sin vilje.
Alle embetsmenn kan uten foregående dom avskjediges når de har
nådd en aldersgrense fastsatt ved lov. Det kan bestemmes ved lov
at visse embetsmenn, som ikke er dommere, kan utnevnes på åremål.
§ 23
Kongen kan meddele ordener til hvem han ønsker, til belønning
for utmerkede fortjenester, og dette må offentlig kunngjøres. Men
kongen kan ikke meddele annen rang eller tittel enn den som følger med
ethvert embete. Ordenen fritar ingen for statsborgernes felles plikter
og byrder, ei heller medfører den fortrinnsrett til statens embeter.
De embetsmenn som avskjediges i nåde, beholder den tittel og rang
de hadde i embetet. Dette gjelder likevel ikke statsrådets medlemmer
eller statssekretærene.
Ingen personlige eller blandede arvelige privilegier må tilstås
noen for ettertiden.
§ 24
Kongen velger og avskjediger etter eget omdømme sin hoffstat
og sine hoffbetjenter.
§ 25
Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Den
må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den
må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede
makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall,
må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.
Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene,
må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor rikets grenser.
§ 26
Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar
av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og motta
sendemenn.
Traktater om saker som er av særlig stor viktighet, og i alle
tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør
en ny lov eller stortingsbeslutning, blir først bindende når Stortinget
har gitt sitt samtykke dertil.
§ 27
Alle statsrådets medlemmer skal, når de ikke har lovlig forfall,
være nærværende i statsrådet. Ingen beslutning må tas der når ikke
over halvdelen av antall medlemmer er til stede.
Et medlem av statsrådet som ikke bekjenner seg til statens offentlige
religion, deltar ikke i behandlingen av de saker som angår statskirken.
§ 28
Forestillinger om embetsutnevnelser og andre saker av viktighet
skal foredras i statsrådet av det medlem til hvis fag de hører,
og sakene skal ekspederes av ham eller henne i overensstemmelse
med den beslutning som er tatt i statsrådet. Dog kan egentlige militære
kommandosaker, i den utstrekning som kongen bestemmer, unntas fra
behandling i statsråd.
§ 29
Forbyr lovlig forfall en statsråd å møte og foredra de saker
som hører til hans eller hennes fag, skal disse foredras av en annen
statsråd som kongen konstituerer.
Hindres så mange ved lovlig forfall fra å møte at ikke mer enn
halvdelen av det bestemte antall medlemmer er til stede, skal andre
menn eller kvinner i nødvendig antall konstitueres til å ta sete
i statsrådet.
§ 30
I statsrådet føres protokoll over alle de saker som der forhandles.
De diplomatiske saker som i statsrådet besluttes hemmeligholdt,
innføres i en egen protokoll. På samme måte forholdes med de militære kommandosaker
som i statsrådet besluttes hemmeligholdt.
Enhver som har sete i statsrådet, er pliktig til med frimodighet
å si sin mening, som kongen er forpliktet til å høre. Men det er
denne forbeholdt å fatte beslutning etter sitt eget omdømme.
Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning er stridende
mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige
motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som
ikke slik har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med
kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og
kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.
§ 31
Alle de beslutninger som kongen utferdiger, skal kontrasigneres
for å være gyldige. I militære kommandosaker kontrasigneres beslutningene
av den som har foredratt sakene, men ellers av statsministeren eller,
hvis han eller hun ikke har vært til stede, av det første av statsrådets
tilstedeværende medlemmer.
§ 32
De beslutninger som fattes av regjeringen under kongens fravær,
utferdiges i kongens navn og undertegnes av statsrådet.
§ 33
(Opphevet ved beslutn. 12. aug. (24. okt.) 1908.)
§ 34
Kongen gir bestemmelser om titler for dem som er arveberettiget
til kronen.
§ 35
Så snart tronarvingen har fylt 18 år, er han eller hun berettiget
til å ta sete i statsrådet, dog uten stemme eller ansvar.
§ 36
En til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse må ikke
gifte seg uten kongens tillatelse. Heller ikke må han eller hun
motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets
samtykke. Til Stortingets samtykke fordres to tredjedeler av stemmene.
Handler han eller hun i strid med dette, taper vedkommende så
vel som etterkommerne retten til Norges trone.
§ 37
De kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke
stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til
dommer over dem.
§ 38
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 39
Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig, skal statsrådet straks
sørge for å innkalle Stortinget.
§ 40
Inntil Stortinget er forsamlet og har anordnet regjeringen under
kongens mindreårighet, forestår statsrådet rikets bestyrelse med
iakttagelse av Grunnloven.
§ 41
Er kongen fraværende fra riket uten å være i felt, eller er han
så syk at han ikke kan ivareta regjeringen, skal den som er nærmest
arveberettiget til tronen, forestå regjeringen som kongemaktens
midlertidige utøver, så fremt han eller hun har oppnådd den for kongen
fastsatte myndighetsalder. I motsatt fall forestår statsrådet rikets
bestyrelse.
§ 42
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 43
Valget av formyndere som skal bestyre regjeringen for den umyndige
konge, skal foretas av Stortinget.
§ 44
Den prins eller prinsesse som i de tilfeller som er anført i
§ 41, forestår regjeringen, skal avlegge følgende ed for Stortinget:
"Jeg lover og sverger å ville forestå regjeringen i overensstemmelse
med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige
og allvitende!"
Holdes ikke storting på den tid, nedlegges eden i statsrådet
og tilstilles siden neste storting.
Den prins eller prinsesse som en gang har avlagt eden, gjentar
den ikke senere.
§ 45
Så snart formyndernes statsstyrelse opphører, skal de overfor
kongen og Stortinget avlegge regnskap for den.
§ 46
Unnlater vedkommende i overensstemmelse med § 39 straks å sammenkalle
Stortinget, da påligger det Høyesterett som en ubetinget plikt så
snart fire uker er forløpt, å foranstalte denne sammenkalling.
§ 47
Bestyrelsen av den umyndige konges oppdragelse bør, hvis begge
foreldrene er døde og ingen av dem har etterlatt noen skriftlig
bestemmelse derom, fastsettes av Stortinget.
§ 48
Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret, da skal en
ny konge eller dronning velges av Stortinget. I mellomtiden forholdes
med den utøvende makt etter § 40.
C
Om borgerrett og den lovgivende makt
§ 49
Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.
§ 50
Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn
eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18
år.
I hvilken utstrekning dog norske borgere som på valgdagen er
bosatt utenfor riket, men oppfyller foranstående betingelser, er
stemmeberettigede, fastsettes ved lov.
Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som
på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller
nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.
§ 51
Regler om manntallsføringen og om innføringen av de stemmeberettigede
i manntallet fastsettes ved lov.
§ 52
(Opphevet ved grlbest. 26. okt. 1954.)
§ 53
Stemmerett tapes
a) ved domfellelse for straffbare handlinger
overensstemmende med hva som bestemmes i lov derom,
b) ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke.
§ 54
Valgtingene holdes hvert fjerde år. De skal være tilendebrakt
innen september måneds utgang.
§ 55
Valgtingene bestyres på den måte som ved lov fastsettes. Stridigheter
om stemmerett avgjøres av valgstyret, hvis kjennelse kan innankes
for Stortinget.
§ 56
(Opphevet ved grlbest. 23. mars 1972.)
§ 57
Det antall stortingsrepresentanter som blir å velge, fastsettes
til 169.
Riket inndeles i 19 valgdistrikter.
150 av stortingsrepresentantene blir å velge som distriktsrepresentanter
og de øvrige 19 som utjevningsrepresentanter.
Ethvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat.
Det antall stortingsrepresentanter som blir å velge fra hvert
valgdistrikt, bestemmes på grunnlag av en beregning av forholdet
mellom hvert distrikts antall innbyggere samt areal, og hele rikets
antall innvånere samt dets areal, når hver innvåner gir 1 poeng
og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Beregningen blir å foreta
hvert 8. år.
Nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter og
stortingsmandatenes fordeling på valgdistrikter fastsettes ved lov.
§ 58
Valgtingene avholdes særskilt for hver kommune. På valgtingene
stemmes det direkte på stortingsrepresentanter med vararepresentanter
for hele valgdistriktet.
§ 59
Valget av distriktsrepresentanter foregår som forholdstallsvalg,
og mandatene fordeles mellom partiene etter nedenstående regler.
De sammenlagte stemmetall for hvert parti innenfor de enkelte
valgdistrikter blir å dele med 1,4; 3; 5; 7 og således videre inntil
stemmetallet er delt så mange ganger som det antall mandater vedkommende parti
kan forventes å få. Det parti som etter det foranstående får den
største kvotient, tildeles det første mandat, mens det neste mandat
tilfaller det parti som har den nest største kvotient, og således
videre inntil alle mandater er fordelt.
Listeforbund er ikke tillatt.
Utjevningsmandatene fordeles mellom de i utjevningen deltagende
partier på grunnlag av forholdet mellom de sammenlagte stemmetall
for de enkelte partier i hele riket i det øyemed å oppnå størst
mulig forholdsmessighet partiene imellom. Ved en tilsvarende anvendelse
for hele riket og for de i utjevningen deltagende partier av reglene
om fordeling av distriktsmandatene angis hvor mange stortingsmandater
hvert parti i alt skal ha. Partiene får seg deretter tildelt så
mange utjevningsmandater at de til sammen med de allerede tildelte
distriktsmandater utgjør et så stort antall stortingsmandater som
vedkommende parti etter den foranstående angivelse skal ha. Har
et parti allerede ved fordelingen av distriktsmandatene fått et
større antall mandater enn hva det etter foranstående angivelse
skal ha, skal det foretas ny fordeling av utjevningsmandatene utelukkende
mellom de andre partier, således at det bortses fra det stemmetall og
de distriktsmandater som det førstnevnte parti har oppnådd.
Intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat med mindre det
har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall for hele riket.
Nærmere bestemmelser om fordelingen av partienes utjevningsmandater
på valgdistriktene fastsettes ved lov.
§ 60
Hvorvidt og under hvilke former de stemmeberettigede kan avgi
sine stemmesedler uten personlig fremmøte på valgtingene, bestemmes
ved lov.
§ 61
Ingen kan velges til representant uten å være stemmeberettiget.
§ 62
De tjenestemenn som er ansatt ved statsrådets kontorer, statssekretærene
og de politiske rådgivere unntatt, kan ikke velges til representanter.
Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer og de tjenestemenn som
er ansatt ved diplomatiet eller konsulatvesenet.
Statsrådets medlemmer kan ikke møte som representanter på Stortinget
så lenge de har sete i statsrådet. Heller ikke kan statssekretærene
møte som representanter så lenge de bekler sine embeter, og de politiske
rådgivere ved statsrådets kontorer kan ikke møte på Stortinget så
lenge de innehar sine stillinger.
§ 63
Enhver som velges til representant, er pliktig til å motta valget,
med mindre
a) han eller hun er valgt utenfor det
valgdistrikt der vedkommende er stemmeberettiget,
b) han eller hun har møtt som representant på alle storting
etter forrige valg,
c) (opphevet)
d) han eller hun er medlem av et politisk parti og er valgt
på en valgliste som utgår fra et annet parti.
Regler for innen hvilken tid og på hvilken måte den som har rett
til å nekte valg, skal gjøre denne rett gjeldende, fastsettes ved
lov.
Det skal likeledes bestemmes ved lov innen hvilken tid og på
hvilken måte en som velges til representant for to eller flere valgdistrikter,
skal avgi erklæring om hvilket valg han eller hun vil motta.
§ 64
De valgte representanter forsynes med fullmakter hvis lovlighet
bedømmes av Stortinget.
§ 65
Enhver representant og innkalt vararepresentant får av statskassen
godtgjørelse bestemt ved lov for reiseomkostninger til og fra Stortinget
og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake igjen under ferier av
minst 14 dagers varighet.
Dessuten tilkommer det ham eller henne godtgjørelse, bestemt
ved lov, for vedkommendes deltagelse i Stortinget.
§ 66
Representantene er på sin reise til og fra Stortinget samt under
sitt opphold der befriet fra personlig heftelse, med mindre de gripes
i offentlige forbrytelser. Heller ikke kan de utenfor Stortingets
forsamlinger trekkes til ansvar for sine ytrede meninger der. Etter
den der vedtatte orden er enhver pliktig til å rette seg.
§ 67
De på forannevnte måte valgte representanter utgjør kongeriket
Norges Storting.
§ 68
Stortinget trer sammen i alminnelighet den første hverdag i oktober
måned hvert år i rikets hovedstad, med mindre kongen på grunn av
overordentlige omstendigheter, for eksempel fiendtlig innfall eller smittsom
syke, bestemmer en møtested i en annen kjøpstad i riket. En slik
bestemmelse må da betimelig bekjentgjøres.
§ 69
Når Stortinget ikke er samlet, kan det sammenkalles av kongen
dersom han finner det nødvendig.
§ 70
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 71
Stortingets medlemmer fungerer i sammenhengende fire år.
§ 72
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 73
Stortinget utnevner en president, fem visepresidenter og to sekretærer.
Storting kan ikke holdes med mindre minst halvdelen av dets medlemmer
er til stede. Grunnlovsforslag kan behandles bare dersom minst to
tredjedeler av Stortingets medlemmer er til stede.
§ 74
Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner kongen eller den
han beskikker, dets forhandlinger med en tale der han underretter
det om rikets tilstand og de forhold som han især ønsker å lede
Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen deliberasjon må finne sted
i kongens nærvær.
Når Stortingets forhandlinger er åpnet, har statsministeren og
statsrådene rett til å møte i Stortinget og på linje med dets egne
medlemmer, dog uten å avgi stemme, delta i forhandlingene for så
vidt disse holdes for åpne dører, men i de saker som forhandles for
lukkede dører, bare for så vidt Stortinget måtte tilstede det.
§ 75
Det tilkommer Stortinget
a) å gi og oppheve lover; å pålegge
skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder
ut over 31. desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de
uttrykkelig fornyes av et nytt storting;
b) å oppta lån på rikets kreditt;
c) å føre oppsyn med rikets pengevesen;
d) å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke
statens utgifter;
e) å bestemme hvor mye som årlig skal utbetales kongen til
hans hoffstat, og fastlegge den kongelige families apanasje, som
imidlertid ikke må bestå i faste eiendommer;
f) å la seg forelegge statsrådets protokoller og alle offentlige
innberetninger og papirer;
g) å la seg meddele de forbund og traktater som kongen på
statens vegne har inngått med fremmede makter;
h) å kunne fordre enhver til å møte for seg i statssaker,
kongen og den kongelige familie unntatt; dog gjelder denne unntagelse
ikke for de kongelige prinser og prinsesser for så vidt de måtte
bekle embeter;
i) å revidere midlertidige gasje- og pensjonslister og gjøre
de forandringer i dem som Stortinget finner nødvendige;
j) å utnevne fem revisorer som årlig skal gjennomse statens
regnskaper og bekjentgjøre ekstrakter av dem ved trykken; regnskapene
skal tilstilles disse revisorer innen seks måneder etter utgangen
av det år som Stortingets bevilgninger er gitt for; samt å treffe
bestemmelser angående ordningen av desisjonsmyndigheten overfor
statens regnskapsbetjenter;
k) å utnevne en person som ikke er medlem av Stortinget,
til på en måte som er nærmere bestemt i lov, å ha innseende med
den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, for
å søke å sikre at det ikke øves urett mot den enkelte borger;
l) å naturalisere fremmede.
§ 76
Enhver lov skal først foreslås på Stortinget enten av dets egne
medlemmer eller av regjeringen ved en statsråd.
Etter at forslaget der er antatt, skal ny deliberasjon finne
sted i Stortinget, som enten godkjenner eller forkaster det. I siste
tilfelle skal forslaget, med de av Stortinget tilføyde anmerkninger,
på ny tas under overveielse av Stortinget, som enten henlegger forslaget
eller antar det med de nevnte anmerkninger.
Mellom hver slik deliberasjon må det gå minst tre dager.
§ 77
Når en lovbeslutning to på hinannen følgende ganger er bifalt
av Stortinget, sendes det til kongen med anmodning om hans sanksjon.
§ 78
Godtar kongen lovbeslutningen, forsyner han den med sin underskrift,
hvorved den blir lov.
Godtar han den ikke, sender han den tilbake til Stortinget med
den erklæring at han for tiden ikke finner det tjenlig å sanksjonere
den. I dette tilfelle må beslutningen ikke mer av det da samlede
storting forelegges kongen.
§ 79
Er en lovbeslutning blitt uforandret antatt av to storting, sammensatt
etter to på hinannen følgende valg og innbyrdes adskilt ved minst
to mellomliggende storting, uten at avvikende lovbeslutning i mellomtiden
fra den første til den siste antagelse er fattet av noe storting,
og den da forelegges kongen med begjæring om at Hans Majestet ikke
vil nekte en lovbeslutning sin sanksjon, som Stortinget etter det
modneste overlegg anser for gagnlig, så blir den lov selv om kongens
sanksjon ikke påfølger innen Stortinget adskilles.
§ 80
Stortinget forblir samlet så lenge det finner det nødvendig,
og innstiller forhandlingene når det har tilendebrakt sine forretninger.
I overensstemmelse med Stortingets forretningsorden kan forhandlingene
gjenopptas, men de opphører senest siste hverdag i september måned.
Innen denne tid meddeler kongen sin resolusjon på de lovbeslutninger
som ikke allerede er avgjort, ved enten å stadfeste eller å forkaste
dem. Alle de som han ikke uttrykkelig antar, anses for av ham å være
forkastet.
§ 81
Alle lover (de i § 79 unntatt) utferdiges i kongens navn, under
Norges rikes segl og i følgende uttrykk: "Vi N.N. gjør vitterlig:
at Oss er blitt forelagt Stortingets beslutning, av dato saalydende:
(her følger beslutningen). Ti har Vi antatt og bekreftet, likesom
Vi herved antar og bekrefter samme som lov, under Vår hånd og rikets
segl."
§ 82
Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som
er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet
medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger
for Stortinget eller dets organer.
§ 83
Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om juridiske
emner.
§ 84
Stortinget holdes for åpne dører, og dets forhandlinger kunngjøres
ved trykken, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte bestemmes
ved stemmeflertall.
§ 85
Den som adlyder en befaling hvis hensikt er å forstyrre Stortingets
frihet og sikkerhet, gjør seg derved skyldig i forræderi mot fedrelandet.
D
Om den dømmende makt
§ 86
Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget
anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer
for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt
sine konstitusjonelle plikter.
De nærmere regler for Stortingets påtale etter denne paragraf
fastsettes ved lov. Dog kan det ikke settes kortere foreldelsesfrist
enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale
for Riksretten.
Dommere i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget og de
5 etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmer av Høyesterett,
deriblant Høyesteretts justitiarius. Stortinget velger medlemmene
og stedfortrederne for 6 år. Et medlem av statsrådet eller Stortinget
kan ikke velges til medlem av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts
justitiarius forsetet.
Den som har tatt sete i Riksretten som valgt av Stortinget, uttrer
ikke av retten om den tid han eller hun er valgt for, utløper før
Riksrettens behandling av saken er tilendebrakt. Heller ikke en
høyesterettsdommer som er medlem av Riksretten, uttrer av retten
selv om han eller hun fratrer som medlem av Høyesterett.
§ 87
De nærmere forskrifter om sammensetningen av Riksretten og saksbehandlingen
fastsettes ved lov.
§ 88
Høyesterett dømmer i siste instans. Dog kan innskrenkninger i
adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse bestemmes ved lov.
Høyesterett skal bestå av en justitiarius og minst fire andre
medlemmer.
§ 89
(Opphevet ved grlbest. 17. des. 1920; jf. grlbest. 7. juli 1913.)
§ 90
Høyesteretts dommer kan i intet tilfelle påankes.
§ 91
Ingen kan beskikkes til medlem av Høyesterett før han eller hun
er 30 år gammel.
E
Alminnelige bestemmelser
§ 92
Til embeter i staten må utnevnes bare de norske borgere, menn
eller kvinner, som taler landets språk, samt
a) enten er født i riket av foreldre
som på det tidspunkt var norske statsborgere,
b) eller er født i utlandet av norske foreldre som på den
tid ikke var statsborgere i noe annet land,
c) eller heretter oppholder seg i riket i ti år,
d) eller blir naturalisert av Stortinget.
Dog kan andre beskikkes til lærere ved Universitetet og de lærde
skoler, til leger og til konsuler på fremmede steder.
§ 93
For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme
internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels
flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge
er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område
skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers
tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre
denne Grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, bør, som ved
behandling av grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer
være til stede.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved deltagelse i
en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare har rent
folkerettslig virkning for Norge.
§ 94
En ny alminnelig sivil og kriminal lovbok skal besørges utgitt
på første eller, om dette ikke er mulig, på annet ordentlige storting.
Inntil da blir statens någjeldende lover i kraft, for så vidt de
ikke strider mot denne Grunnlov eller de provisoriske anordninger
som i mellomtiden måtte bli gitt.
De nåværende permanente skatter vedblir likeledes til neste storting.
§ 95
Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller oppreisninger
må bevilges etter at den nye alminnelige lov er satt i kraft.
§ 96
Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.
Pinlig forhør må ikke finne sted.
§ 97
Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.
§ 98
Med sportler som betales til rettens betjenter, bør ingen avgifter
til statskassen være forbundet.
§ 99
Ingen må fengslig anholdes uten i lovbestemte tilfeller og på
den måte som loven foreskriver. For uberettiget arrest eller ulovlig
opphold står vedkommende den fengslede til ansvar.
Regjeringen er ikke berettiget til anvendelse av militær makt
mot statens borgere, uten etter de i lovgivningen bestemte former,
med mindre noen forsamling måtte forstyrre den offentlige ro og
den ikke øyeblikkelig adskilles etter at de artikler i landsloven som
angår opprør, tre ganger er opplest for den av den sivile øvrighet.
§ 100
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt
opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt
opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati
og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være
foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen
gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte
grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig
holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke
benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge
mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke
settes i verk uten i anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter
og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer.
Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn
til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette
for en åpen og opplyst offentlig samtale.
§ 101
Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten må ikke tilstedes
noen for fremtiden.
§ 102
Husundersøkelser må ikke finne sted unntatt i kriminelle tilfeller.
§ 103
Fristed innrømmes ikke dem som heretter går konkurs.
§ 104
Jord og boslodd kan ikke forbrytes.
§ 105
Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige
eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning
av statskassen.
§ 106
Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert
geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til
opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer skal bare anvendes
til gagn for disse.
§ 107
Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser
for hvordan den skal bestå til støtte for staten og til gagn for
landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.
§ 108
Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser må for
ettertiden opprettes.
§ 109
Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til
i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel
eller formue.
Anvendelsen av denne grunnsetning og de innskrenkninger den bør
undergå, bestemmes ved lov.
§ 110
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme ved
sitt arbeid.
Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass
fastsettes ved lov.
§ 110 a
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette
for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk,
sin kultur og sitt samfunnsliv.
§ 110 b
Enhver har rett til et miljø som sikrer sunnhet, og til en natur
hvis produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal
disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar
denne rett også for etterslekten.
For å ivareta denne rett i henhold til foregående ledd er borgerne
berettiget til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene
av planlagte og iverksatte inngrep i naturen.
Statens myndigheter gir nærmere bestemmelser for å gjennomføre
disse grunnsetninger.
§ 110 c
Det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene.
Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktater herom fastsettes
ved lov.
§ 111
Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.
§ 112
Viser erfaring at noen del av denne kongeriket Norges Grunnlov
bør forandres, skal forslag derom fremsettes på første, annet eller
tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres ved trykken. Men
det tilkommer først det første, annet eller tredje storting etter neste
valg å bestemme om den foreslåtte forandring bør finne sted eller
ei. Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper,
men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke
forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget
bør være enige i en slik forandring.
En således vedtatt grunnlovsbestemmelse underskrives av Stortingets
president og sekretær og sendes kongen til kunngjøring ved trykken
som gjeldende bestemmelse i kongeriket Norges Grunnlov.
Carl I. Hagen | Finn-Erik Vinje |
Vedtatt til fremsettelse
30. september 2008
Referert i Stortingets møte 30. september 2008.
"Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg."
Thorbjørn Jagland | Signe Øye |
president | sekretær |
15. september 2008