5.2 Meningsdanning og offentlighet – medienes rolle
Retten til fri meningsdannelse
og myndighetenes ansvar overfor borgerne er grunnleggende i et demokratisk
styresett. Relevant informasjon om spørsmål av allmenn interesse
skal være tilgjengelig og alle skal ha mulighet til å delta i det
offentlige ordskiftet. Et
sentralt trekk ved et demokratisk samfunn som det norske, er med
andre ord en åpen og inkluderende offentlighet. Diskusjoner, i betydningen
offentlige samtaler der meninger brytes og ulike argumenter blir
tatt frem og testet i møte med skepsis og motargumenter, er en viktig
demokratisk verdi i seg selv. Offentlighet har tradisjonelt blitt
beskrevet som et imaginært felles rom, en allmenning for informasjonsinnhenting,
kulturopplevelser og samtale, en felles arena som både splitter
og samler, som gir felles kunnskap og erfaringer og danner historisk
bevissthet, samtidig som konflikter kan utspilles der. Offentligheten
er et rom der nye ideer blir introdusert og nye tenkemåter oppstår.
Den fanger opp problemer og misnøye, og slik dannes også en offentlig
mening som kan bli utgangspunkt for politiske standpunkter i partier
og organisasjoner. Offentligheten består også av en rekke ulike
rom, eller deloffentligheter.
I moderne demokratiske
samfunn er mediene en sentral institusjon for offentlig samtale. Nyhetsmediene, i form
av de redaktørstyrte mediene, utgjør et felles torg der nyhetene
formidles og politiske saker bringes frem i offentligheten og diskuteres. Disse journalistiske mediene
har en publisistisk og ideell oppgave som gir dem en spesiell legitimitet.
De bringer jevnlig informasjon om aktuelle forhold og hendelser,
om politikk, forvaltning og økonomi. De er en arena for offentlig
debatt, og de gir publikum informasjonen de trenger for å kunne
navigere som borgere. Slik beskrives de redaktørstyrte mediene også
som en del av den demokratiske infrastrukturen. Begrepet
den fjerde statsmakt bygger nettopp på ideen om at pressen som institusjon
kan og bør tjene et kollektivt gode: den skal ha en samfunnsrolle
på vegne av publikum og skal tjene demokratiet som et uavhengig
og kritisk korrektiv.
Mediene er med dette
en viktig arena for den politiske kommunikasjonen og meningsdanningen
på flere måter. Uten
at borgerne engasjerer seg i samfunnsspørsmål og har evne til å
argumentere for sine standpunkter, blir det heller ingen offentlig
opinion med innflytelse på samfunnsutviklingen.
Folkemeningen, eller
opinionen, kan defineres som befolkningens holdninger i spørsmål
av allmenn interesse. Essensen
i opinionsprosessen er den meningsdanningen som finner sted når
borgerne orienterer seg i samfunnet, tar stilling til aktuelle spørsmål
og gir sine standpunkt til kjenne. For at slik meningsdanning skal kunne
finne sted, må medlemmene av samfunnet ha tilgang til vesentlig
informasjon – og de må ha mulighet til å diskutere. Informasjon om forhold
som har allmenn interesse skal være tilgjengelig, og staten har
et ansvar for å legge til rette for at borgerne kan skaffe seg slik kunnskap.
Dette betegnes som statens informasjonsansvar. Målsettingen er en
åpen og opplyst offentlig samtale. Det krever at samtalen har både
deltakere og lyttere. Ytringsfrihetskommisjonen utrykker dette som
at flest mulig skal oppleve reell tilknytning til offentligheten,
og at deltakelsen skal være bred, ved at det legges til rette for
at ulike stemmer har mulighet til å komme til orde.
Digitaliseringen har
endret forutsetningene for den offentlige debatten på flere måter:
Internett og sosiale medier har blitt en grunnleggende infrastruktur
for offentligheten. Digitaliseringen har også svekket skillet mellom
den offentlige og den private sfæren, og skillet mellom avsender
og mottaker er visket ut. I prinsippet kan alle publisere på lik
linje, på internett og i sosiale medier. Digitaliseringen har også
gjort det vanskeligere å skille mellom hva som er redaktørstyrte
medier, der innholdet er publisert i tråd med det presseetiske rammeverket,
og annen form for innholdsproduksjon.
Langt flere enn før
deltar i digitale samtaler som er offentlige i rettslig forstand,
uten at de nødvendigvis er aktører i offentlige debatter og arenaer
som dreier seg om politikkutforming. Et sentralt
spørsmål i dette perspektivet er hvorvidt sosiale medier styrker
eller svekker deltakelsen i offentligheten. På den ene siden trekker
forskningen frem muligheter for økt deltakelse, ved at tilgangen
blir enklere. Slik kan sosiale medier bidra til en demokratisering.
På den andre siden er det også en bekymring over at det oppstår
filterbobler og ekkokamre der brukeren diskuterer i avgrensede rom med
de som allerede er meningsfeller, og der det oppstår en nisjifisert
offentlighet. Slik kan digitaliseringen også bidra til økt fragmentering
av offentligheten.
Forholdet mellom mediene
og det politiske feltet har likevel endret seg over tid. Medieforskere
beskriver en endring i fire faser, der mediene har gått fra å være
en kanal for politiske aktører, til å bli en regissør av den politiske
kommunikasjonen. Denne utviklingen blir også karakterisert som en
medialisering av politikken, en sosial endringsprosess der de politiske
institusjonene blir påvirket av og tilpasser seg de endringene som
skjer i mediene.
Erfaringsmessig er samtidig
redaksjonenes interesse for grunnlovsforslag ofte svært begrenset.
Selv om det ut ifra et normativt perspektiv kan hevdes at nyhetsredaksjonene
og kommentatorene burde interessere seg for fremsatte forslag, er
realiteten at spørsmål knyttet til om Grunnloven bør endres i et
kommersielt, konkurranseutsatt medieterreng har begrenset gjennomslagskraft.
Sigurd Allern uttrykte dette på følgende måte i et innspillsmøte
med utvalget i mai 2023:
«Grunnlovsbehandling
tar som kjent og av gode grunner lang tid, og dekning av politiske
prosesser over lange tidsperioder er ikke nyhetsmedienes styrke.
[...]
Grunnlovsendringsforslag
har i praksis høyst ulik karakter, og potensialet for meningsfylt
offentlig debatt vil derfor være svært varierende. Stortingets oversikt over
de 40 grunnlovsendringsforslagene som ble fremmet i forrige stortingsperiode
(2017-2021) bekrefter dette. Et par eksempler kan belyse kontrastene.
Et forslag som nylig er behandlet gjelder det samiske folks status
som urfolk, dvs. ønsket om at dette skulle komme til uttrykk i Grunnlovens
tekst. Forslaget har vært gjennom flere utrednings- og behandlingsrunder,
noe som både har ført til medieomtale og en viss offentlig debatt,
ikke minst i de nordlige landsdeler. Til slutt ble endringsforslaget
vedtatt med 147 mot 22 stemmer. Rimeligvis har det vært langt mindre
registrerbar mediedekning og debatt om forslaget om grunnlovfesting
av Norges Banks representantskap (som ikke ble bifalt av Stortinget)
eller forslaget om retting av språklige feil i § 17 og 49 etter
grunnlovsendringene i 2014 (som selvsagt har blitt vedtatt).
Det er altså også her
nyttig å skille mellom stort og smått. Enkelte grunnlovsendringsforslag
har langt større politisk sprengkraft og debattpotensiale enn andre.
Grunnlovsendringen av §100 i 2004, etter Ytringsfrihetskommisjonenes
utredning i 1999, er fortsatt et godt eksempel. Den offentlige debatten
om § 100, inkludert infrastrukturkravet, dvs. formuleringen om statens
ansvar for en åpen og opplyst offentlig samtale, ble dessuten stimulert
av at kommisjonen som fremmet forslaget selv var debattvillig og
medievant. Debattklimaet ble også påvirket av at nyhetsmediene etter
en langvarig periode med av-partifisering selv hadde institusjonell
egeninteresse av en slik reform.»
Uavhengig av typen nyhetsmedium,
vil imidlertid mulig debatt om grunnlovsspørsmål og potensialet
for en opplyst offentlig samtale også avhenge av forslagsstillernes
engasjement og aktive deltakelse i denne selv. Det kan synes som
om det er en tiltagende tendens til at grunnlovsforslag fremsettes
som rene politiske markeringer fra representantenes/partienes side,
og at hensikten med forslaget egentlig ikke er at det skal kunne
bli vedtatt – men derimot å markere et politisk, prinsipielt standpunkt.
Dette er i seg selv legitimt, men bidrar ikke til en bred offentlig
samtale om nødvendigheten av en foreslått grunnlovsendring.