6.1 Innledning

I dag er det to ordninger som har som formål å lette overgangen mellom å være innvalgt på Stortinget og å gå tilbake til et vanlig arbeidsliv: fratredelsesytelse og etterlønn. Begge ytelsene innvilges av Stortingets presidentskap etter søknad.

Det er redegjort nærmere for disse ordningenes hjemmel og innretning i utvalgets delrapport, Dokument 18 (2021–2022), punkt 5.5 og 5.6. I delrapporten varslet utvalgets flertall at det i sluttrapporten vil vurdere følgende forhold knyttet til disse ordningene:

• 1. Foreslå at ordningen for fratredelsesytelse består, men vurdere innretningen og nivået.

• 2. Vurdere tiltak som hindrer at fratredelsesytelse brukes til unødvendig utsettelse av (gjen)inntreden i betalt arbeid.

• 3. Vurdere tiltak som gir aktiv åpenhet og offentlighet om reglene for samt bruken av fratredelsesytelse.

• 4. Ta opp hele etterlønnsordningen til vurdering og se den i sammenheng med fratredelsesytelsen, herunder om etterlønnsordningen skal videreføres og i så fall med hvilket ytelsesnivå, om det skal innføres differensiering etter ansiennitet, og om det skal gjøres endringer i adgangen til å ta utdanning under etterlønn.

Et mindretall, utvalgsmedlemmet Karin Andersen, varslet i en merknad at hun blant annet går inn for at ordningen med etterlønn bør fjernes og stortingsrepresentanter gis rettigheter til oppfølging i Nav som om de hadde vært arbeidstakere. Hun støtter opprettholdelse av fratredelsesytelse de første tre månedene etter uttreden.

6.1.1 Gjeldende rett

Fratredelsesytelse er hjemlet i stortingsgodtgjørelsesloven § 15, med utfyllende bestemmelser i §§ 17 og 18 (se også § 20 om tilbakebetaling av ytelser), og i retningslinjer om praktisering av fratredelsesytelse, vedtatt av Stortingets presidentskap 25. april 2013. Fratredelsesytelse er en overgangsordning etter endt tjeneste som folkevalgt, som ved behov sikrer stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter en inntekt i inntil tre måneder etter fratredelse. Innkalte vararepresentanter som har møtt sammenhengende i minst 12 måneder i én valgperiode, kan også tilstås fratredelsesytelse. Stortingets presidentskap kan i spesielle tilfeller beslutte at innkalt vararepresentant skal tilstås fratredelsesytelse i inntil én måned ved kortere møtetid. Fratredelsesytelsen tilsvarer den faste månedlige godtgjørelsen. Tillegg for verv som stortingspresident, visepresident eller komitéleder inngår ikke ved fratredelsesytelse (§ 15), det vil si at fratredelsesytelsen er lik for alle som har vært stortingsrepresentant i minst 12 måneder.

Etterlønn er hjemlet i stortingsgodtgjørelsesloven § 16 med utfyllende bestemmelser i §§ 17 og 18 (se også § 20 om tilbakebetaling av ytelser) og i retningslinjer om praktisering av etterlønn, vedtatt av Stortingets presidentskap 25. april 2013. Etterlønn er en behovsprøvd ordning som skal lette overgangen til yrkeslivet etter endt stortingskarriere. Etterlønn kan etter søknad gis i inntil 12 måneder til stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter som etter valg ikke fortsetter på Stortinget. Etterlønn utgjør 66 prosent av den til enhver tid gjeldende godtgjørelse. Etterlønn kan bare gis til mottakere som «kan dokumentere at de er aktivt arbeidssøkende eller gjennomfører relevant kompetanseheving. Det gis ikke etterlønn ved etablering eller ny oppstart av egen virksomhet» (stortingsgodtgjørelsesloven § 16).

Både fratredelsesytelse og etterlønn avkortes mot inntekter over 5 000 kroner i hele perioden hver ordning gjelder. Overstiger inntekten 5 000 kroner i perioden, kommer hele beløpet til fratrekk.

6.1.2 Formål og begrunnelse – omstilling etter endt verv

Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene Andersen, Frellumstad og Noss, oppfatter at hensikten med disse to ytelsene i praksis er sammenfallende, og foreslår å slå dem sammen til én ordning: omstillingsytelse.

Formålet med begge de eksisterende ordningene er for det første å sørge for at avtroppende stortingsrepresentanter settes i stand til å konsentrere seg om vervet som stortingsrepresentant så lenge vervet varer. Deretter skal de sikres inntekt i en overgangsperiode, mens de omstiller seg til et normalt yrkesliv. Forutsetningene for omstillingen til normalt yrkesliv vil variere med for eksempel geografisk tilhørighet, yrke, utdanning og alder. Mange representanter går rett tilbake i sitt tidligere yrke eller over i annet arbeid mer eller mindre umiddelbart etter at funksjonstiden som representant er ferdig. Andre behøver mer tid for å finne en ny jobb. Begge de eksisterende ordningene er innrettet for å gjøre forutsetningene så like som mulig for avtroppende stortingsrepresentanter.

Utvalget mener at fratredelsesytelsen letter overgangen tilbake til et vanlig arbeidsliv uavhengig av geografisk tilhørighet eller livssituasjon. Tidspunktet for inntreden i arbeidslivet for de som ikke har permisjon fra en tidligere arbeidsgiver, avhenger av tilgang på relevante stillinger. Stortingsrepresentanter har plikt til å stå i vervet ut stortingsperioden, og har dermed begrenset mulighet til å søke på utlyste stillinger underveis. Muligheten til å søke på relevante stillinger begrenses også for representanter som stiller til valg, men ikke er på sikker plass, og dermed er usikre på om de blir gjenvalgt.

Utvalget er delt når det gjelder spørsmålet om hvorvidt formålet med ytelsen tilsier at den bør gis også ut over de tre første månedene etter endt verv.

6.1.3 Kostnader knyttet til vervet

Behovet for tid til å orientere seg i arbeidsmarkedet og eventuelt oppdatere seg eller skaffe seg ny kompetanse er en direkte konsekvens av at vervet som stortingsrepresentant setter det vanlige yrkeslivet på pause i den eller de valgperiodene representanten er på Stortinget, og vil slik være en konsekvens knyttet til vervet. Det samme gjelder for vararepresentanter som kalles inn for et lengre tidsrom.

Vervet som stortingsrepresentant fordrer representantens fulle innsats, ofte med tilhørende partiarbeid. En stortingsrepresentants arbeidshverdag er ikke rammet inn av normalarbeidstid, men innbefatter lange og uforutsigbare arbeidsdager, kveldsmøter i og utenfor Stortinget og ofte helgearbeid. Dette begrenser mulighetene til å vedlikeholde kompetanse og følge den faglige utviklingen i eget yrke i tiden som stortingsrepresentant.

Tilsvarende er det ikke rimelig å forvente at en stortingsrepresentant som avbryter et studieløp, skal fullføre det ved siden av virket som stortingsrepresentant. Behov for å ta opp igjen og på nytt sette seg inn i faget etter å ha avbrutt studier for å ta imot valg som stortingsrepresentant, er en direkte konsekvens av vervet.

6.1.4 Legitimitet

6.1.4.1 Andre sammenlignbare land

Også andre nordiske og nærliggende europeiske land har ulike former for omstillingsytelser for parlamentarikere. Omfang og varighet på disse er nærmere omtalt i delrapporten, punkt 1.3.2.2. At folkevalgte i land med lignende parlamentariske systemer som Norge har slike ordninger, mener utvalget underbygger at fratredelsesytelsen dekker et begrunnet behov.

Både Sverige og Danmark har relativt nylig vurdert representantordningene sine, inkludert ordningene for ytelser ved endt verv. I begge land har man valgt å beholde ordninger ved avgang fra vervet.

Argumenter for å opprettholde en form for omstillingsytelse er blant annet at slike ordninger kan ha betydning for kandidatene i vurderingen av om de skal stille til valg, at representanter ikke bør påvirkes av bindinger utenfor det politiske oppdraget, og at det kan være utfordrende å returnere til arbeidslivet etter endt verv, blant annet på grunn av endrede forutsetninger eller arbeidsoppgaver.

Begrunnelsen for ordningene i Sverige og Danmark bør leses på bakgrunn av at representanter i Sverige og Danmark kan løses fra vervet og dermed ikke har tilsvarende ombudsplikt som Norge. I Danmark kan også statsministeren skrive ut nyvalg når som helst, slik at varigheten av vervet er mer uforutsigbar.

Alle parlamentene utvalget har undersøkt, har ansiennitet, dvs. hvor mange år vedkommende har sittet i parlamentet, som en faktor ved fastsettelsen av lengden på overgangsytelsen.

6.1.4.2 Sverige

Før 2014 hadde Riksdagen en ordning med inkomstgaranti. Selv om ordningen ikke var ment som en permanent inntektssikring, innebar den i praksis en mulighet for forsørgelse frem til pensjonsalder for representanter som hadde sittet i seks år og fylt 50 år på tidspunktet for fratredelse av vervet. Ordningen ble ansett som for gunstig. Fra 2014 ble den endret til en ordning med ekonomiskt omstillingsstöd.

Omleggingen ble foreslått i en utredning fra Riksdagsförvaltningen, med det utgangspunkt at endringene skulle gjelde for representanter som ble valgt inn i Riksdagen etter valget i 2014, mens den eksisterende ordningen fortsatt skulle gjelde for de som var valgt inn før 2014. Begrunnelsen var at vilkårene for vervet burde være kjent på tidspunktet en person bestemmer seg for å stille til valg.

I utredningen gjennomgås det kort hvorfor det fortsatt er behov for en overgangsordning for avgåtte representanter.¹² Det vises til at oppdraget som representant har stor betydning, og at de økonomiske vilkårene må være utformet slik at alle uansett bakgrunn og livssituasjon har like gode forutsetninger for å kunne utøve vervet. Videre må velgerne kunne forvente seg at en representant utøver vervet med integritet og uten at bindinger utenfor det politiske oppdraget påvirker representanten.

For å sikre dette må det finnes ordninger som støtter overgangen til arbeidslivet ved fratredelsen av vervet. Også representanter som har en jobb å gå tilbake til etter fratredelse, kan i praksis ha utfordringer med å gjenoppta arbeidet. Arbeidsinnholdet, forholdene på arbeidsplassen eller de personlige forutsetningene for å utføre arbeidsoppgavene kan ha forandret seg. Selv om det formelt sett ikke innebærer et arbeidsforhold å være representant, kan de i praksis sies å ha byttet yrke, særlig hvis de har stått lenge i vervet.

På denne bakgrunn taler sterke hensyn for at en representant ikke kan stå uten økonomisk trygghet ved fratredelsen av vervet. Samtidig er det viktig å opprettholde det allment gjeldende prinsippet om forsørgelse gjennom arbeid.

Ordningen som gjaldt før 2014, ble ikke ansett å gi konkrete insentiver for den enkelte til å søke arbeid, og ga heller ingen mulighet til å gripe inn overfor dem som ikke har gjort en innsats for å forsørge seg gjennom eget arbeid. For den nye ordningen er tanken dels en generell og kortvarig støtte tilsvarende ordninger for arbeidstakere, og dels en forlenget støtte til personer som har vært representanter i minst åtte år. Ordningenes lengde og nivå er altså knyttet til ansiennitet. Den forlengede støtten er vesentlig lavere enn den generelle støtten og kan gis for ett år av gangen dersom det foreligger særlige grunner for det.

6.1.4.3 Danmark

Ordningen med eftervederlag er fastsatt i folketingsvalgloven. Begrunnelsen er ikke utførlig beskrevet i forarbeidene, men det forutsettes at de økonomiske vilkårene for folketingsmedlemmer, inkludert eftervederlagsordningen, er relevant i vurderingen politikerne tar for å stille til valg til Folketinget.¹³ Dette gjelder spesielt for ansatte i det private, som sjelden har mulighet for permisjon.

Vederlagskommisjonen, som gjennomgikk Folketingsrepresentantenes ytelser og ordninger, mente at ordningen må betraktes som en midlertidig økonomisk sikring av politikernes inntektsnivå i en periode etter fratredelsen av vervet, som gir politikeren mulighet til å finne en annen form for beskjeftigelse.¹⁴ Det vises til at verv som blant annet folketingsmedlem er fulltidsverv, og at utgangspunktet er at den enkelte politiker oppgir tidligere beskjeftigelse for å utføre vervet.

Eftervederlag skaper en viss trygghet under selve ivaretakelsen av det politiske vervet, ved at den motvirker at politikere føler seg presset til å søke seg vekk fra vervet i frykt for å ikke bli gjenvalgt og stå uten inntekt etter valgdagen. Videre vises det til at ordningen støtter opp under rekruttering av personer som vurderer å gå inn i politikken, men som av økonomiske grunner er tilbakeholdne med å gi opp nåværende beskjeftigelse.

Vederlagskommisjonens klare oppfatning var at det også for fremtiden bør ytes eftervederlag til blant annet folketingsmedlemmer, men at det var av stor betydning at ordningen ikke går lenger enn formålet tilsier. Formålet bør være å understøtte overgangen fra det politiske vervet til ny beskjeftigelse på en enkel og gjennomsiktig måte og ta høyde for den usikkerheten som er forbundet med et slikt verv, der tidspunktet for fratredelse er vanskelig å forutsi på forhånd.

Kommisjonen viser blant annet til at det bør tas hensyn til at det kan oppstå særlige utfordringer for personer som har hatt politiske verv over lengre tid, for eksempel behov for etterutdanning.

I oktober 2019 ble det fremsatt et lovforslag som blant annet innebar at eftervederlagsperioden skulle begrenses fra inntil 24 måneder til seks måneder. Lovforslaget ble imidlertid forkastet i Folketinget. Flertallet viste til at lovforslaget utelukkende forringer vilkårene for folkevalgte, og at en konsekvens kunne være at færre dansker engasjerer seg i politikk og stiller til valg. Flertallet viste også til at det å være folkevalgt er et stort ansvar, og at både vilkår og vederlag må avspeile det.

6.1.4.4 Andre sammenlignbare grupper i det norske samfunnet

Å være stortingsrepresentant er å påta seg et verv på vegne av fellesskapet. Stortingsrepresentanter er imidlertid ikke den eneste gruppen i samfunnet som stilles utenfor et vanlig yrkesliv ved å påta seg plikter på vegne av en gruppe.

Heltidspolitikere i regjering, fylker og kommuner er i stor grad i samme posisjon. Stortingsrepresentanter er imidlertid bundet av ombudsplikten til å stå i vervet i fire år, uavhengig av endringer som måtte skje i deres livs- eller familieforhold. Samtidig gir valgperiodene fire år med jobbsikkerhet og høy inntekt, og avslutningsdatoen etter perioden er kjent. Slik sett har stortingsvervet også fellestrekk med arbeidstakere som står i åremålsstillinger, som enten avsluttes eller fornyes ved utløpet av perioden.

Mange tillitsvalgte i fagforeninger er også i en sammenlignbar situasjon. Disse er også valgt til vervet og har jobbsikkerhet ved at de frikjøpes helt eller delvis. Det gis permisjon fra deres egentlige jobb, og permisjonen fornyes årlig så lenge tillitsvervet varer. Også for denne gruppen kan langvarig fravær fra det egentlige yrket medføre at de må oppdatere eller videreutdanne seg for igjen å fungere i yrket. Mange fagforeninger har overgangsordninger for sine heltidstillitsvalgte i form av etterlønn (tilsvarende Stortingets fratredelsesytelse), men ikke ytelser for en lengre periode under utdanning mv.

6.1.4.5 Ytelser for arbeidsledige

Å stå uten arbeid en periode etter avsluttet verv, engasjement eller stilling er ikke en situasjon som er unik for avtroppende stortingsrepresentanter. Når en stortingsrepresentants tid som folkevalgt er over, kan vedkommende i likhet med andre som skifter jobb, komme i en situasjon med usikkerhet. Det er likevel noen særtrekk for representantene. Dette gjelder særlig for stortingsrepresentanter som søkte gjenvalg for en ny periode på Stortinget, men ikke ble valgt. Det kan naturligvis også gjelde representanter som av ulike årsaker ikke stilte til valg for en ny periode. Situasjonen for de sistnevnte ligner på arbeidstakere som går ut av en åremålsstilling etter endt periode. Enkelte kan gå direkte over i nytt arbeid, mens det for andre i en slik situasjon kan ta tid å reetablere seg i arbeidslivet. For åremålsstillinger i staten finnes det ordninger for begrenset bruk av retrettstillinger og etterlønn, jf. Statens personalhåndbok punkt 2.3.2. Bruk av etterlønn for statsansatte skal bare benyttes i tilfeller der søkeren til stillingen har kort tid igjen til pensjonsalder ved åremålets utløp. En vesentlig forskjell på åremålsansatte og stortingsrepresentanter er imidlertid at åremålsansatte har mulighet til å tre ut av stillingen i løpet av åremålsperioden dersom de for eksempel skulle ønske å gå over i en annen stilling.

Stortingsrepresentanters situasjon er m.a.o. på flere måter sammenlignbar med andre grupper i samfunnet på dette området. Det innebærer, ut fra prinsippet om at ytelsene bør være rimelige sammenlignet med ytelser og velferdsordninger i samfunnet for øvrig, at stortingsrepresentanters omstillingsytelser til normalt yrkesliv ikke bør være vesentlig annerledes enn for arbeidstakere i lignende situasjoner med mindre det kan begrunnes i særegenheter ved vervet. Samtidig skal også stortingsrepresentanter være sikret at det finnes ordninger som trer inn ved behov i en overgangsperiode.

Etterlønn for stortingsrepresentanter avkortes mot andre inntekter (over 5 000 kroner), og det er et krav at vedkommende er aktivt arbeidssøkende eller gjennomfører relevant kompetanseheving. Kravet om å være «aktivt arbeidssøkende» for å få etterlønn er sammenlignbart med kravet til de som mottar dagpenger ved arbeidsledighet.

For arbeidssøkende på dagpenger er det et krav om å være «reell» arbeidssøker. Dette kravet innebærer blant annet at arbeidssøkeren har arbeidsevne som tilsvarer minst 50 prosent av fulltidsstilling, er villig til å ta alle typer arbeid på heltid eller deltid hvor som helst i Norge, er villig til å gå ned i lønn og kan delta i arbeidsmarkedstiltak.¹⁵

Verken i stortingsgodtgjørelsesloven eller i retningslinjene for etterlønn fremkommer krav om å være «reell arbeidssøker». Derimot kreves det dokumentert at vedkommende er aktivt arbeidssøkende. Dette kravet er ikke nærmere spesifisert, men det er etablert rapporteringsrutiner som skal sikre oppfyllelse av vilkåret.

Flertallet av tidligere stortingsrepresentanter som mottar etterlønn, får dette mens de gjennomfører relevant kompetanseheving. I retningslinjene for praktisering av etterlønn (§ 4) er vilkårene formulert slik at det i søknadsbehandlingen skal legges vekt på «søkerens behov for omstilling og perfeksjonering i tidligere yrke, behovet for å ta opp igjen avbrutt utdannelse, behovet for tilleggsutdannelse for å bedre mulighetene som arbeidssøker eller ny utdannelse». Dette åpner for at avgåtte stortingsrepresentanter både kan oppdatere seg i sitt tidligere yrke, fullføre avbrutt utdanning som de var i gang med da de ble valgt inn på Stortinget, eller ta helt ny utdanning med etterlønn fra Stortinget i inntil 12 måneder.

Arbeidssøkende som mottar dagpenger, har også mulighet til å kombinere dagpenger med utdanning eller opplæring. Denne adgangen gjelder, med noe variasjon i forutsetningene, for både grunnskole, videregående skole, fagskole og på universitets- og høyskolenivå. Innvilget søknad gjelder for en hel dagpengeperiode (52 uker for søkere som hadde inntekt under 2 G, og 104 uker for søkere som hadde høyere inntekt), og kan fornyes dersom det senere innvilges ny dagpengeperiode. Dagpengemottakere som har hatt høyere inntekt enn 2 G, kan altså få dagpenger under opplæring dobbelt så lenge som avgåtte stortingsrepresentanter med etterlønn. Det er ikke noe krav om at tidligere stortingsrepresentanter skal være aktive arbeidssøkere det året de får dekket utdanning gjennom etterlønnsordningen dersom de gjennomfører kompetanseheving, slik kravet er for dagpengemottakere. Å innføre krav til arbeidssøking ville i første rekke redusere muligheten til å ta høyere utdanning i etterlønnsperioden.

Etterlønn for tidligere stortingsrepresentanter utbetales med 66 prosent av den til enhver tid gjeldende godtgjørelse. Med godtgjørelse på 1 064 318 kroner gir det en etterlønn på 702 449 kroner i året, eller en månedlig etterlønn på 58 537 kroner.

Til sammenligning er dagpengesatsen 80 prosent av tidligere inntekt under 3 G (pr. 1.5.2022 334 431 kroner) og 62,4 prosent av eventuell inntekt mellom 3 og 6 G (dvs. mellom 334 431 og 668 862 kroner pr. 1.5.2022). Inntekt over 6 G gir ikke grunnlag for dagpenger. I praksis betyr det at dagpenger av en inntekt tilsvarende godtgjørelsen på 1 064 318 kroner gir maksimal dagpengeutbetaling, som er 417 370 kroner. Dette viser at en avgått stortingsrepresentant som er innvilget etterlønn, vil få utbetalt omkring 285 000 kroner mer i etterlønn enn det de arbeidssøkende som kommer best ut, får i dagpenger.

6.2 Vurderinger

Utvalgets flertall, medlemmene Johnsen, Bjørdal, Brenno, Gudmundsen, Holmøyvik og Skaga, foreslår at de tidligere ordningene fratredelsesytelse og etterlønn slås sammen til én ordning som gis navnet «omstillingsytelse» for å gjenspeile at formålet med ordningen er å sikre avtroppende stortingsrepresentanter inntekt i en overgangsperiode mens de omstiller seg til et normalt yrkesliv etter å ha viet seg til vervet som folkevalgt.

Utvalgets mindretall, medlemmene Andersen, Frellumstad og Noss, går inn for at dagens etterlønnsordning avskaffes slik at bare den eksisterende fratredelsesytelsen gjenstår. Mindretallet mener at ordningen fortsatt bør hete fratredelsesytelse.

En omstillings- eller fratredelsesytelse skal legge til rette for at personer som har fylt verv som folkevalgte på Stortinget, enten som valgte stortingsrepresentanter eller ved langvarig innsats som vararepresentanter, fullt ut skal kunne konsentrere seg om å utøve vervet helt til perioden som folkevalgt utløper, og samtidig gis en tryggere overgang til et vanlig yrkesliv. Det er uheldig om stortingsrepresentanter skulle være nødt til å søke andre jobber samtidig som de skal utøve landets høyeste politiske tillitsverv. Det er etter utvalgets syn viktig at behov for å etablere en ny hverdag etter endt funksjonstid på Stortinget ikke kommer i veien for å utøve vervet fullt og helt så lenge det varer.

6.2.1 Ytelsens varighet og nivå

Utvalget vurderer det som riktig at stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter som har møtt på Stortinget i mer enn ett år, som ikke kan gå direkte inn i en tidligere eller ny jobb ved endt stortingsverv, også i fremtiden kommer inn under en ordning som tilsvarer dagens fratredelsesytelse i nivå og varighet. Det vil si at den har tre måneders varighet, og at nivået på ytelsen er den til enhver tid gjeldende godtgjørelse for stortingsrepresentanter.

Et flertall i utvalget, medlemmene Johnsen, Bjørdal, Brenno, Gudmundsen, Holmøyvik og Skaga, går i tillegg inn for at representanter med en viss ansiennitet skal ha mulighet til å motta omstillingsytelse på nivå med dagens etterlønn i ytterligere maksimalt seks måneder. For stortingsrepresentanter som har møtt i mindre enn to perioder, vurderer også flertallet at fravær fra yrkeslivet eller et utdanningsløp har vært så kort at det er tilstrekkelig med tre måneders omstillingsytelse. Derimot mener flertallet at behovet for faglig oppdatering eller yrkesmessig reorientering er større for representanter med to valgperioder eller lenger fartstid på Stortinget. Dette er en vurdering som også finner støtte i at gradert omstillingsytelse etter ansiennitet er det vanlige i de andre nordiske landenes tilsvarende ordninger.

Et mindretall i utvalget, medlemmene Andersen, Frellumstad og Noss, kan ikke se at situasjonen er vesentlig annerledes eller vanskeligere for avgåtte stortingsrepresentanter enn for andre som må skaffe seg nytt inntektsgivende arbeid. Tre måneders ytelse etter fratredelse fra vervet tilsvarer normal oppsigelsestid. Stortinget har vedtatt ordningene som gjelder for andre arbeidsledige, som håndteres gjennom Nav. Når disse ordningene anses å være hensiktsmessige og tilstrekkelige for befolkningen ellers, må de også anses å være det for avgåtte stortingsrepresentanter. Dette vil også bidra til at perioden Stortinget skal kontrollere at vilkår for en ytelse er oppfylt, forkortes vesentlig og ikke inneholder mange skjønnsmessige vurderinger.

I enkelte land øker også nivået på representantenes omstillingsytelse med antall år som folkevalgt. Utvalget ser ikke gode argumenter for en slik økonomisk forskjellsbehandling mellom tidligere stortingsrepresentanter, og mener likhetsprinsippet skal gjelde ved fastsettelse av nivået på omstillingsytelsen.

Utvalgets flertall mener den eksisterende etterlønnsordningen er mer omfattende enn behovet tilsier når den åpner for fratredelsesytelse og etterlønn i totalt 15 måneder etter fratrådt verv. Flertallet ønsker likevel å beholde en noe redusert ytelse for stortingsrepresentanter og fast møtende vararepresentanter med minst to valgperioders ansiennitet. Flertallet mener at representanter som har vært innvalgt på Stortinget i minst to valgperioder, har vært borte fra det alminnelige arbeidslivet så lenge at perioden med omstillingsytelse bør være tilstrekkelig lang og fleksibel til at det er mulig å oppnå kompetanseheving og sondere arbeidsmarkedet. Fordi de har begrenset mulighet til å søke ledige stillinger mens de fortsatt sitter i vervet, er avgåtte stortingsrepresentanter i større grad enn arbeidstakere prisgitt hvilke stillinger som er lyst ut etter fratredelsen. Muligheten til omstilling etter fratredelsen kan ha betydning for om personer ønsker å stille til valg i en eller flere perioder. Flertallet går inn for at stortingsrepresentanter som har vært innvalgt på Stortinget i minst to valgperioder (åtte år), etter søknad skal kunne til å motta omstillingsytelse i ytterligere seks måneder. Dette innebærer at disse representantene vil kunne få omstillingsytelse i totalt ni måneder, forutsatt at de fyller vilkårene. Flertallet mener videre at representanter som har møtt som vararepresentanter i lengre perioder, men ikke fullt oppfyller kravet om to hele perioder, etter søknad skal kunne innvilges omstillingsytelse lik fast møtende representanter med minst to perioders ansiennitet.

For de første tre månedene foreslår utvalgets flertall at ytelsesnivået, som i den eksisterende fratredelsesytelsen, settes lik den til enhver tid gjeldende faste månedlige godtgjørelsen. For de resterende seks månedene settes ytelsesnivået, som i den eksisterende etterlønnsordningen, til 66 prosent av den til enhver tid gjeldende faste månedlige godtgjørelsen.

Forslaget innebærer at ytelser tilsvarende den eksisterende etterlønnsordningen bortfaller for stortingsrepresentanter med mindre enn to valgperioder på Stortinget, og reduseres med seks måneder for representanter med minst to perioders ansiennitet.

Et mindretall i utvalget, medlemmene Andersen, Frellumstad og Noss, mener at avgåtte stortingsrepresentanter som ikke har kommet i arbeid i løpet av de tre første månedene, skal ha rett til dagpengeytelser gjennom Nav etter de samme reglene som gjelder for arbeidstakere. Nav har et etablert system for oppfølging og veiledning av arbeidsledige, samt et forvaltningsregime. Disse medlemmene ser ikke at det er godt begrunnet at avgåtte stortingsrepresentanter skal ha en mer fleksibel ordning enn andre, ut over de tre første månedene. Mindretallet vurderer det videre som hensiktsmessig at Nav overtar oppfølgingen av avgåtte stortingsrepresentanter fra Stortingets administrasjon, som har som sin oppgave å understøtte Stortingets parlamentariske virksomhet og de til enhver tid innvalgte stortingsrepresentantene.

Dagens fratredelsesytelse og etterlønn rapporteres i a-melding til Nav som «lønn». I a-meldingen er beskrivelsen for disse «kontantytelse – sluttvederlag». Det innebærer at ytelsene inngår som opptjeningsgrunnlag for rett til dagpenger i vurdering av inntektskrav. Utvalget legger til grunn at det samme vil gjelde en fremtidig omstillingsytelse, og at avtroppende stortingsrepresentanter etter perioden med omstillings- eller fratredelsesytelse vil ha rett til dagpenger etter de samme reglene som gjelder for arbeidstakere.

Avgåtte stortingsrepresentanter vil derfor kunne motta dagpenger i inntil 24 måneder etter at ytelsen fra Stortinget opphører, etter både flertallets og mindretallets forslåtte ordninger.

Utvalgets flertall mener at ytelsen skal avkortes mot andre inntekter over et visst beløp, som i dag. Gjeldende grense på 5 000 kroner over hele perioden fremstår som uhensiktsmessig lav, spesielt når alle typer inntekter er omfattet. Utvalget mener at inntektsgrensen bør settes noe høyere. For å sikre at beløpsgrensen følger utviklingen i samfunnet for øvrig, foreslår utvalgets flertall at den settes til 0,1 G (for tiden 11 147 kroner) over hele perioden. Til sammenligning har mottakere av AFP i statlig sektor mulighet til å tjene maksimalt 15 000 kroner i løpet av ett år uten at ytelsen avkortes. I kommune- og helsesektoren kan man med AFP ha en årlig arbeidsinntekt på 30 000 kroner uten avkorting av pensjonen. Et alternativ er at man i tillegg til inntektsgrensen for hele ytelsesperioden under ett innfører en månedlig inntektsgrense, men hensynet til enklere forvaltning og kontroll tilsier etter utvalgets oppfatning at det ikke er hensiktsmessig med flere grenser.

Utvalgets flertall, medlemmene Johnsen, Bjørdal, Brenno, Gudmundsen, Holmøyvik og Skaga, foreslår at dagens fratredelsesytelse og etterlønnsordning slås sammen til én ordning, omstillingsytelse. Alle avtroppende stortingsrepresentanter som ikke går over i yrkeslivet ved uttreden fra Stortinget, skal få tre måneders ytelse lik det som i dag gjelder for fratredelsesytelse. Representanter med minst to valgperioders ansiennitet skal i tillegg kunne få ytterligere seks måneders ytelse tilsvarende 66 prosent av gjeldende godtgjørelse for stortingsrepresentanter. Ytelsen avkortes mot inntekter over 0,1 G.

Utvalgets mindretall, medlemmeneAndersen, Frellumstad og Noss, mener ordningen som tilstås avtroppende stortingsrepresentanter skal begrenses til dagens fratredelsesytelse, herunder at inntektsgrensen for avkorting skal ligge på samme nivå som i dag, 5 000 kroner.

6.2.2 Vilkår for å motta ytelse

Utvalgets flertall, medlemmene Johnsen, Bjørdal, Brenno, Gudmundsen, Holmøyvik og Skaga, mener at omstillingsytelsen etter de tre første månedene forutsetter at mottakeren dokumenterer at vedkommende er aktivt arbeidssøkende eller gjennomfører kompetanseheving.

Et flertall av de tidligere stortingsrepresentantene som har mottatt etterlønn, har benyttet denne til omskolering, faglig oppdatering eller kompetanseheving. En sentral begrunnelse for omstillingsytelsen er nettopp behovet avgåtte stortingsrepresentanter har for faglig oppdatering eller omstilling til annet yrke. Utvalgets flertall mener derfor at det fortsatt bør være adgang til å bruke tiden med omstillingsytelse til kompetanseheving.

Dette innebærer en friere adgang til å drive kompetanseheving mens en mottar økonomisk ytelse, enn det som gjelder for arbeidsledige på dagpenger. Flertallet peker på at omstillingsytelsen ikke skal være en full studiefinansiering. Flertallet mener likevel at tapt kompetanse i yrkeslivet, som enkelte representanter vil ha etter minst åtte år på Stortinget, må anses som en konsekvens av vervet. Adgang til kompetanseheving bidrar etter flertallets oppfatning til like vilkår for alle representantene (prinsipp 1). Omstillingsytelsens kortere varighet på tre til ni måneder tydeliggjør at dette er en overgangsytelse, ikke en studiefinansieringsordning.

Det følger av stortingsgodtgjørelsesloven § 16 tredje ledd at et av kriteriene for å ha rett til etterlønn er at representanten gjennomfører «relevant kompetanseheving». I retningslinjene fremgår det at kompetansehevingen må være «nødvendig og relevant». I praksis skal det mye til før Stortingets presidentskap kan overprøve representantens vurdering av hva som er nødvendig og relevant. Selv om slike vilkår kan ha en forebyggende og bevisstgjørende virkning for representanter som søker om ytelsen, mener utvalgets flertall at det bør være tilstrekkelig å dokumentere at kompetansehevingen gjennomføres. Utvalgets flertall foreslår derfor å fjerne vilkåret om at kompetanseheving skal være «nødvendig og relevant». Flertallet vil likevel peke på at ytelsen skal legge til rette for at tidligere stortingsrepresentanter kommer over i inntektsgivende arbeid. Det er imidlertid bare den enkelte representanten som kan vurdere hvorvidt det aktuelle kompetansehevingstiltaket er relevant for vedkommende og i henhold til formålet med ordningen, og derfor også er den som må ha ansvaret for å gjøre den vurderingen. Flertallet forutsetter at formålet og dokumentasjonskravet presiseres på søknadsskjema og annet informasjonsmateriell representantene mottar, i tillegg til å fremgå av regelverket.

I dag gis det ikke etterlønn ved etablering eller ny oppstart av egen virksomhet. Tilsvarende begrensning gjelder ikke for fratredelsesytelsen. Flertallet mener det er vanskelig å se gode prinsipielle grunner til at tidligere representanter ikke skal kunne bruke perioden med omstillingsytelse til å etablere eller gjenoppstarte egen virksomhet. For flere avgåtte representanter vil etablering eller gjenoppstart av egen virksomhet være den aktuelle veien tilbake til inntektsgivende arbeid. Også mottakere av dagpenger har en lignende mulighet. Etter søknad kan dagpengemottakere beholde dagpengene i inntil tolv måneder under planlegging og etablering av egen ny virksomhet. Det må fremlegges en næringsfaglig vurdering av etableringsplanene.

Ved egen næringsvirksomhet, som for ordningen som helhet, forutsettes det at Stortingets administrasjon ved forvaltning og kontroll mottar nødvendig dokumentasjon, og at ytelsen avkortes mot eventuelle inntekter. Ut over dokumentasjon på virksomheten ser flertallet ikke grunn til å stille konkrete vilkår for å kunne bruke ytelsen til etablering eller ny oppstart av egen virksomhet. Flertallet peker på at oppstarten av virksomheten forutsettes å være representantens hovedbeskjeftigelse i perioden med omstillingsytelse, at målet med virksomheten skal være å etablere varig næringsvirksomhet, og at representanten – tilsvarende kravet til dagpengemottakere – eier minst 50 prosent av virksomheten.

I egen virksomhet kan det være mulig å tilpasse uttak av lønn og eventuelt overskudd slik at det ikke faller sammen med omstillingsytelsen, og dermed omgå avkortingsplikten. Det vises til punkt 6.3.2 om forvaltning og kontroll for en nærmere diskusjon av dette.

Utvalgets mindretall, medlemmene Andersen, Frellumstad og Noss, mener uansett at ytelsen ikke skal strekke seg lenger enn tre måneder etter endt verv, og tar ikke stilling til videre vilkår for å motta eventuell omstillingsytelse ut over det.

Utvalgets flertall, medlemmene Johnsen, Bjørdal, Brenno, Gudmundsen, Holmøyvik og Skaga, foreslår at ytelse etter tre måneder er betinget av at representanten er aktivt arbeidssøkende, gjennomfører kompetanseheving eller starter egen virksomhet. Ytelsen opphører på det tidspunktet representanten fyller 67 år. Ytelsen skal avkortes mot inntekt over 0,1 G.

Utvalgets mindretall, medlemmene Andersen, Frellumstad og Noss, foreslår at dagens fratredelsesytelse beholdes uforandret, og at ordningen med etterlønn avskaffes.

6.2.3 Aldersgrense

Det kan stilles spørsmål ved om avtroppende stortingsrepresentanter som har nådd pensjonsalder, og kan heve alderspensjon, bør ha rett til omstillingsytelse. Representanter som er på vei over i en pensjonisttilværelse, har ikke samme behov for hjelp til å omstille seg til arbeidslivet. Utvalgets flertall, medlemmene Johnsen, Bjørdal, Brenno, Gudmundsen, Holmøyvik og Skaga, mener derfor at det bør settes en øvre aldersgrense for å motta omstillingsytelse etter de tre første månedene.

For fastsettelse av den øvre aldersgrensen viser flertallet til at stortingsrepresentanter etter ny pensjonsordning kan ta ut pensjonen fleksibelt fra 62 til 75 år. Det kunne muligens tilsagt at en øvre aldersgrense for å motta overgangsytelser ble satt til 62 år. Dette ville imidlertid stå i sterk motsetning til samfunnets allmenne ambisjon om å få folk til å stå lenger i arbeid, og ut over vanlig pensjonsalder i dag, som er 67 år. En aldersgrense på 62 år vil kunne føre til at stortingsrepresentanter føler seg presset til å ta ut pensjon i stedet for å prøve å skaffe seg arbeid og kunne være yrkesaktiv i flere år til dersom adgangen til å motta omstillingsytelse fjernes.

En øvre aldersgrense på 62 år ville også ha negative økonomiske konsekvenser for representanter som ønsker eller behøver å fortsette opptjeningen helt frem til de pensjonerer seg. Stortingsrepresentantenes pensjonsordning i Statens pensjonskasse skal også gi insentiver til at representantene skal fortsette sin yrkesaktive karriere lenger. Pensjonen beregnes på grunnlag av pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet. Flere opptjeningsår i ordningen gir større beholdning og større årlig pensjon. Senere uttak gir også økt pensjon fordi alderspensjonen skal justeres for levealder. Det gjøres med et delingstall som beregnes for hvert årskull og sier noe om antatt levealder fra uttakstidspunktet. Tas pensjonen ut allerede fra 62 år, skal pensjonen fordeles over flere år og blir lavere enn dersom man venter til for eksempel 67 år.

Medlemmet Karin Andersen mener det ikke foreligger gode nok grunner til å ikke behandle alle stortingsrepresentanter likt ved avslutning av vervet, uavhengig av alder eller antall perioder på Stortinget. Det er et viktig hensyn at befolkningen er bredt representert i Stortinget. Andelen eldre stortingsrepresentanter er lav i forhold til andelen eldre i befolkningen ellers. Derfor er det viktig at regelverket ikke stiller representanter i ulike aldre i vesentlig ulik situasjon med hensyn til rettigheter. Det finnes noen saklige grunner til å se på stortingsvervet som noe annet enn ordinært arbeid som kan begrunne at ordningene avviker fra regler som gjelder andre.

I arbeidslivet er det aldersgrenser som endrer rettighetene i folketrygden. Det gjelder eksempelvis sykepenger og AAP. For stortingsrepresentanter er det ikke ønskelig med aldersgrenser, og regelverket skal ikke gjøre det vanskeligere for eldre å være representant enn det er for yngre. Dette medlem mener derfor at regelverket må sikre at eldre på samme måte som yngre kan søke gjenvalg og ha samme sikkerhetsnett som yngre. For stortingsrepresentanter som søker gjenvalg etter å ha nådd pensjonsalder og som ikke blir gjenvalgt, kan det være aktuelt både å søke nytt arbeid eller alderspensjon. Dette medlem mener det må være opp til den enkelte å ta dette valget, og at det er ønskelig at de som vil søke arbeid, kan gjøre det med rett til fratredelsesytelse på lik linje med yngre «ikke gjenvalgte» stortingsrepresentanter.

Det kan som for andre ta noe tid å orientere seg og søke nytt arbeid hvis det er aktuelt. Medlemmet Andersen mener derfor at en eventuell omstillingsytelse skal opprettholdes også for denne gruppen. Det må antas at eldre representanter som ikke tar gjenvalg, har tatt stilling til om de ønsker å gå av med pensjon eller ikke. For eldre som har valgt å gå av og ønsker å bli pensjonist, må det forventes at de har søkt om dette. Det kan imidlertid ta noe tid, og det er rimelig at også disse representantene er sikret fratredelsesytelse inntil de får utbetalt pensjon, og at ytelsen avkortes mot annen inntekt som i dagens regelverk. Dersom vedkommende ønsker å søke ordinært arbeid eller ikke får arbeid innen 3 måneder, vil folketrygdloven gjelde som for andre i aldersgruppen.

Utvalgets flertall, medlemmene Johnsen, Bjørdal, Brenno, Gudmundsen, Holmøyvik og Skaga, foreslår at omstillingsytelsen opphører på det tidspunktet representanten fyller 67 år.

6.3 God forvaltning

6.3.1 Behandling av søknad om omstillingsytelse

Omstillingsytelsen skal være rettet mot å bistå de avtroppende stortingsrepresentantene som ikke har funnet nytt arbeid eller nye inntektskilder i en overgangsfase. Utvalget mener at representantene fortsatt skal søke om ytelsen, og at de underveis oppfyller kriteriene for å ha rett til den.

Søknadskjemaet for fratredelsesytelse fra 2021 beskriver ordningen og vilkårene for ytelsen og har ulike spørsmål for å avklare om søker oppfyller vilkårene. Søknaden må begrunnes. Det fremgår av skjemaet at ytelsen skal bortfalle eller avkortes ved annen inntekt, og det presiseres hva som menes med annen inntekt. Søkeren må underskrive en egenerklæring om inntekt og godkjenne at ved eventuell inntekt i perioden skal informasjon umiddelbart sendes til Stortingets administrasjon, slik at utbetalingen kan bli avkortet i tråd med gjeldende regelverk.

Søknadsskjema for etterlønn fra 2021 beskriver innledningsvis vilkår for ordningen og viser til kilder for utfyllende informasjon og at Stortingets administrasjon kan kontaktes ved spørsmål eller behov for veiledning. Det er presisert at representanten fortløpende plikter å gjøre Stortinget oppmerksom på forhold som kan være av betydning for retten til etterlønn. Videre opplyses det om at kontroll av opplysninger gjennomføres av Stortingets administrasjon og eksterne. Skjemaet har ulike spørsmål knyttet til om søker er arbeidssøkende eller gjennomfører kompetanseheving, aktivitetsplaner og gjennomføring av disse. Videre er det spørsmål knyttet til annen inntekt, egen virksomhet og et åpent felt for annen relevant informasjon. Søkeren må signere på at vedkommende er innforstått med og aksepterer kravet til løpende dokumentasjon av inntekt og månedlig dokumentasjon av aktivitet.

Utvalget mener saksbehandlingen av søknader om omstillingsytelse fortsatt bør ligge hos Stortingets administrasjon, som i dag.

Det bør fremgå av søknaden fra representanten hva som er grunnlaget for ytelsen, herunder arbeidssøking, kompetanseheving eller oppstart av egen virksomhet, og hvilken dokumentasjon som er vedlagt. Utvalget anser det som tilstrekkelig at administrasjonen legger til grunn dokumentasjonen som er oppgitt. Representantene har opplysningsplikt, og det kan medføre reaksjoner å oppgi uriktige opplysninger. Dersom administrasjonen er kjent med forhold som kan medføre tvil om de oppgitte opplysningene er korrekte, skal det kontrolleres nærmere, for eksempel ved å innhente informasjon fra tredjepart.

Det fremgår av delrapporten at utvalget vil vurdere tiltak som hindrer at fratredelsesytelse eller omstillingsytelse brukes til unødvendig utsettelse av (gjen)inntreden i betalt arbeid. Utvalget viser til at administrasjonen allerede har gjort noen endringer i søknadsskjemaet for å imøtekomme dette, ved at det nå spørres om representanten har permisjon fra en jobb som vedkommende skal tilbake til. Representanter som er i permisjon fra arbeidsforhold, må redegjøre for hvorfor vedkommende eventuelt ikke kan gå tilbake til stillingen i ytelsesperioden. Redegjørelsen kan etterprøves ved å innhente informasjon fra arbeidsgiver. Utvalget viser til at ordningen i stor grad må være tillitsbasert, se nedenfor. Informasjon og bevisstgjøring om hva som er formålet med ordningen, kan også bidra til å redusere unødvendige utsettelser av gjeninntreden i betalt arbeid.

Utvalget mener at selve vedtaket om omstillingsytelse til den enkelte representant fortsatt bør fattes av Stortingets presidentskap. Det samme gjelder dersom etterfølgende kontroll og oppfølging fra administrasjonens side tilsier at det opprinnelige vedtaket bør endres eller at det skal kreves tilbakebetaling. Beregning av skattetrekk og utbetaling av fratredelsesytelse og etterlønn utføres i dag av DFØ, på samme måte som blant annet godtgjørelsen til stortingsrepresentantene og lønnen til ansatte i Stortingets administrasjon. Utvalget ser ikke grunn til å foreslå endringer i dette ved overgang til en samlet omstillingsytelse.

Under punkt 6.2.2 har utvalget foreslått å gå bort fra dagens skjønnsmessige vilkår om at kompetanseheving må være nødvendig og relevant for å kunne utgjøre grunnlag for omstillingsytelsen, under henvisning til at det er den enkelte representantens ansvar å vurdere om det aktuelle kompetansehevingstiltaket er relevant og i henhold til formålet med ordningen. Dette er en forenkling som vil redusere ressursbruken ved forvaltningen av ordningen, ved at verken administrasjonen eller presidentskapet må ta stilling til konkrete forhold vedrørende kompetansehevingen representanten ønsker å gjennomføre.

6.3.2 Bortfall og avkorting av omstillingsytelsen

Stortingsgodtgjørelsesloven § 18 regulerer bortfall og avkorting av fratredelsesytelse og etterlønn. Utvalget mener at dagens regler om bortfall og avkorting langt på vei ivaretar hensynene som ligger bak, og foreslår at de videreføres. Dette innebærer blant annet at ytelsen i sin helhet bortfaller for perioder der representanten har inntekt fra hel stilling (minst 30 timer per uke) eller full pensjon (80 prosent eller mer). Inntekt fra stilling eller pensjon mindre enn dette avkortes krone for krone.

Etter utvalgets oppfatning bør også reglene om hvilke typer inntekter som medfører avkorting av ytelsen videreføres, med et mulig unntak for kapitalinntekter, se nedenfor. Utvalget foreslår imidlertid å endre betegnelsen på de ulike inntektene, slik at de samsvarer med skattelovens betegnelser. Dette innebærer å endre «[l]ønns- og pensjonsinntekt» til «arbeidsinntekt og pensjon», og «næringsinntekt» til «virksomhetsinntekt».

Utvalget er kjent med at det har vært noen uklarheter rundt reglene for avkorting, særlig når det gjelder tidfesting av inntekt. Utvalget ønsker å bidra til at regelverket er tydelig, og vil derfor foreslå endrede regler for tidfesting.

Det er flere prinsipper som kan legges til grunn for tidfesting av inntekt, og det kan være hensiktsmessig med forskjellige prinsipper for ulike typer inntekt. I dag er praksis at pensjons- og lønnsinntekt (arbeidsinntekt og pensjon) tidfestes til perioden inntekten er opptjent. Ved næringsinntekt (virksomhetsinntekt) gjøres det en skjønnsmessig fordeling av den totale inntekten i året. Styrehonorar tidfestes til perioden inntekten gjelder, eventuelt en skjønnsmessig fordeling som ved næringsinntekt. Kapitalinntekt tidfestes til utbetalingstidspunktet. Kapitalinntekt i form av renteinntekter medfører ikke avkorting av fratredelsesytelse eller etterlønn.

Utvalget har vurdert hvordan ulike typer inntekt bør tidfestes når det gjelder avkorting av omstillingsytelsen. I tillegg til dagens praksis har utvalget sett hen til både skatterettslige prinsipper og folketrygdlovens prinsipper.

Etter skatterettslige prinsipper tidfestes arbeidsinntekt og pensjonsinntekt etter kontantprinsippet (tidspunktet hvor inntekten utbetales), mens virksomhets- og kapitalinntekter tidfestes etter realisasjonsprinsippet (tidspunktet hvor fordelen tilflyter den skattepliktige eller mottakeren får ubetinget rett til inntekten). Bruk av de skatterettslige prinsippene innebærer god veiledning fra skatteloven med forarbeider og nyter legitimitet. Dette kan gi et dynamisk regelverk som sikrer forutsigbarhet og mest mulig ensartet praksis over tid. Skattelovens regler for tidfesting av kapitalinntekter gir mindre rom for omgåelse enn dersom disse tidfestes til utbetalingstidspunktet. Formålet med omstillingsytelsen kan imidlertid tale mot å bruke de skatterettslige prinsippene. Mens de skatterettslige prinsippene kun er avgjørende for hvilket år inntekten skal komme til beskatning, har tidfestingen i denne sammenhengen betydning for hvilket beløp som utbetales til mottakeren, og om vedkommende i det hele tatt har krav på ytelsen. Det kan tenkes at bruk av de skatterettslige prinsippene ville gi urimelige utslag for enkelte, begge veier.

Etter folketrygdlovens prinsipper om tidfesting er tidspunktet arbeidet er utført, avgjørende for både lønn og annen arbeidsinntekt. Selve inntekten er ikke relevant, ettersom arbeidstiden omregnes til inntekt ut fra dagpengegrunnlaget. Kapitalinntekter medfører ikke avkorting av dagpenger etter folketrygdloven, og tidfesting kommer dermed ikke på spissen. Det er særlig formålsbetraktninger som taler for å bruke folketrygdlovens prinsipper, dersom formålet med omstillingsytelsen er inntektssikring. Utfallet av tidfestingen er potensielt like inngripende for både dagpenger og omstillingsytelsen, og det kan tenkes at folketrygdlovens prinsipper i større grad tar hensyn til konsekvensene for den enkelte. Ved avkorting av inntekt krone for krone kan det imidlertid bli utfordrende å legge folketrygdlovens prinsipper til grunn, ettersom loven tar utgangspunkt i arbeidstid. Dersom kapitalinntekter fortsatt skal medføre avkorting av omstillingsytelsen, må det også tas stilling til hvilket prinsipp som skal legges til grunn for dette.

Et alternativ er å tidfeste all inntekt til perioden inntekten gjelder eller er opptjent, noe som vil innebære forutsigbarhet og forenkle praktiseringen av regelverket. Dette alternativet vil også i mindre grad åpne for tilpasninger og omgåelser enn å tidfeste inntekt til tidspunktet for utbetaling. Dette vil langt på vei være i overensstemmelse med folketrygdlovens system og samsvarer i stor grad med gjeldende praksis. Alternativet vil innebære for eksempel at styrehonorar og kapitalinntekter som utbetales etter ytelsesperioden, også kommer til avkorting for ytelsesperioden.

Utvalget er opptatt av at regelverket skal være enkelt å praktisere og så langt det er mulig redusere risikoen for omgåelser. Etter utvalgets oppfatning tilsier disse hensynene at all inntekt bør tidfestes etter samme prinsipp, og at inntekt bør tidfestes til perioden den er opptjent eller gjelder. For de fleste inntektstypene er dette i stor grad i samsvar med dagens praksis, med unntak av kapitalinntekter. Utvalget foreslår at det fremgår direkte av loven at det er tidspunktet for opptjening av inntekt som er avgjørende for bortfall og avkorting av omstillingsytelsen.

Når det gjelder kapitalinntekter, peker utvalget på at denne typen inntekt ikke kommer til avkorting for arbeidsledige som mottar dagpenger fra folketrygden. For stortingsrepresentanter på fratredelsesytelse eller etterlønn kommer all kapitalinntekt med unntak av renteinntekter til avkorting. Utvalget mener det er gode grunner til at kapitalinntekter i form av for eksempel utbytter i eget selskap eller skattepliktige leieinntekter bør medføre avkorting av omstillingsytelsen. Derimot ser utvalget ikke like gode grunner til at kapitalinntekter i form av gevinst ved salg av bolig, selskap eller verdipapirer mv. bør komme til avkorting. Dette kan få uheldige utslag for representanter på omstillingsytelse sammenlignet med andre arbeidsledige, være vanskelig å beregne og gi utilsiktede utslag. Utvalget anbefaler derfor en mer nyansert tilnærming til avkorting av omstillingsytelsen som følge av kapitalinntekter, enn dagens ordning legger til rette for. Utvalget ser at det vil være behov for en nærmere gjennomgang av hvilke kapitalinntekter som bør og ikke bør medføre avkorting av omstillingsytelsen. Utvalget vil overlate til Stortingets presidentskap gjennom retningslinjer å vurdere nøyaktig hvilke kapitalinntekter som bør medføre avkorting i tråd med de overordnede synspunktene.

I den grad kapitalinntekter skal komme til avkorting, oppfatter utvalget at det med dagens tidfesting til utbetalingstidspunktet kan være store muligheter for tilpasninger. Utvalget mener at det er mest i tråd med formålet med ordningen at også kapitalinntekter tidfestes til perioden inntekten gjelder eller er opptjent.

6.3.3 Oppfølging, kontroll og sanksjoner

Det er Stortingets administrasjon som kontrollerer at vilkårene for ytelsen er oppfylt også underveis i ytelsesperioden. Kontrollen baseres hovedsakelig på rapportering fra representantene om blant annet aktiviteter og inntekt og er dermed i stor grad tillitsbasert.

Stortingets administrasjon har fra 2021 innskjerpet sin kontroll med dokumentasjonen for fratredelsesytelse og etterlønn, da det er igangsatt etterkontroll av alle som har mottatt fratredelsesytelse og etterlønn etter valget i 2021, for å kontrollere at innrapportert inntekt samsvarer med faktisk inntekt, Stortinget kan innhente informasjon fra tredjepart med hjemmel i stortingsgodtgjørelsesloven § 17, og det pågår for tiden en etterkontroll der hjemmelen vil bli benyttet. Utvalget mener at etterkontroll ved bruk av hjemmelen bør gjøres jevnlig.

Oppfølging av ytelsene til tidligere stortingsrepresentanter har fellestrekk med oppfølgingen av dagpengemottakere i Nav-systemet. En forskjell er at dagpengemottakere må sende meldekort hver 14. dag, ikke månedlig. Dagpengebeløpet justeres i henhold til opplysningene de oppgir på meldekortet. Unnlatelse av å sende inn meldekort fører til at dagpengemottakeren ikke lenger er registrert som arbeidssøker, og dermed mister retten til dagpenger. Nav har anledning til å hente inn opplysninger fra en rekke offentlige registre og instanser med hjemmel i folketrygdloven § 21-4.

På samme måte som for andre borgere kan avgåtte stortingsrepresentanter som har skaffet seg urettmessig omstillingsytelse ved bevisst eller uaktsomt å oppgi uriktig informasjon, straffeforfølges. For mottakere av ytelser gjennom Nav gjelder at dersom det avdekkes bevisst feilinformasjon med den hensikt å kunne motta høyere utbetaling eller ytelser en mottaker ikke har krav på, er det å anse som trygdebedrageri og blir anmeldt i tillegg til at urettmessig utbetalte ytelser blir krevd tilbakebetalt. Straffen for trygdebedrageri skal være streng. Høyesterett har uttalt at trygdebedrageri over 1 G, som i 2022 utgjorde 106 399 kroner, normalt skal straffes med fengsel, jf. straffeloven §§ 371 og 372.¹⁶ Utvalget mener at hensynet til ordningens legitimitet tilsier at bedrageri med Stortingets omstillingsytelse bør straffes tilsvarende strengt.

Når de eksisterende fratredelses- og etterlønnsordningene har havnet i offentlighetens kritiske søkelys, har det i noen tilfeller vært knyttet til mistanker om at enkeltrepresentanter har misbrukt ordningene, at de har hatt ikke-innrapporterte inntekter eller har benyttet hull i regelverket til å registrere inntekter på tidspunkter som ikke fører til avkorting i ytelsen.

Utvalget mener at kontrollen fortsatt bør ligge hos Stortingets administrasjon. Det må fortsatt stilles krav til rapportering fra representantene både når det gjelder vilkårene for å motta ytelsen og eventuelle andre inntekter.

Stortingsgodtgjørelsesloven § 17 gir Stortinget hjemmel til å innhente de opplysninger som er nødvendige for å kontrollere om vilkårene for fratredelsesytelse og etterlønn er eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder. Opplysninger kan blant annet innhentes fra nåværende og tidligere arbeidsgivere, pensjonsordninger, folketrygdens organer og skattemyndighetene. Den som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse og uten hinder av eventuell taushetsplikt.

Den lignende bestemmelsen i folketrygdloven § 21-4 gir blant andre Arbeids- og velferdsetaten hjemmel til å innhente opplysninger fra «helsepersonell, andre som yter tjenester forutsatt at de gjør det for trygdens regning, arbeidsgiver, tidligere arbeidsgiver, tilbyder av posttjenester, utdanningsinstitusjon, barnetilsynsordning, offentlig virksomhet, Folkeregisteret, pensjonsinnretning, forsikringsselskap og annen finansinstitusjon og regnskapsfører».

Utvalget anser adgangen til å innhente opplysninger fra tredjepart som en vesentlig del av administrasjonens kontroll med mottakerne av ytelser. Utvalget forutsetter at administrasjonen jevnlig benytter adgangen, noe som også kan virke forebyggende og bidra til at flere oppgir fullstendige og korrekte opplysninger. Utvalget anbefaler at hjemmelen utvides slik at den nærmer seg folketrygdloven § 21-4. Stortinget bør blant annet kunne innhente opplysninger fra utdanningsinstitusjoner for å verifisere opplysninger representanter oppgir om gjennomføring av kompetanseheving. I tillegg mener utvalget at det bør vurderes om Stortinget bør kunne innhente opplysninger fra finansinstitusjoner og regnskapsfører. Utvalget mener også at hjemmelen bør gjøres generell, slik at den også kan brukes til å kontrollere om vilkårene for andre ytelser enn omstillingsytelsen er oppfylt.

Representantens opplysningsplikt følger i dag kun av retningslinjene for de ulike ordningene. Det følger for eksempel av retningslinjene for etterlønn § 2 at søker har plikt til å gi opplysninger om annen inntekt og levere de dokumenter som er nødvendige for at Stortingets presidentskap skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen, og at den som mottar etterlønn, omgående plikter å underrette administrasjonen om forhold som kan føre til at ytelsen skal endres eller falle bort. Feil opplysninger kan medføre reaksjoner og, som for andre innbyggere, straffeansvar.

Etter utvalgets vurdering bør representantenes opplysningsplikt reguleres i loven, og ikke som i dag i retningslinjene for de enkelte ordningene. Utvalget foreslår en generell bestemmelse i loven som omfatter alle ytelser fra Stortinget. Utvalget vurderer det ikke som hensiktsmessig å regulere opplysningsplikten spesifikt for hver enkelt ordning, selv om kravene Stortinget stiller til dokumentasjon mv., selvfølgelig vil være ulike i de forskjellige ytelsene. Bestemmelsen utvalget foreslår, synliggjør at den som søker om ytelser fra Stortinget, skal oppgi de opplysningene som er nødvendige for at Stortinget kan vurdere om vilkårene er oppfylt. Opplysningsplikten innebærer også at mottakere av ytelser må informere Stortinget om forhold som kan ha betydning for å kunne kontrollere ytelsens størrelse. Utvalget foreslår også å presisere at opplysningsplikten også omfatter den som tidligere har mottatt ytelser fra Stortinget. Dette innebærer at tidligere mottakere av ytelser, som blir kjent med at grunnlaget for ytelsen ikke var korrekt, plikter å informere Stortinget om det.

Dersom noen har mottatt en ytelse etter stortingsgodtgjørelsesloven i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt med hjemmel i § 20. I punkt 9.5.1 nedenfor anbefaler utvalget at bestemmelsen i hovedsak videreføres, men at virkeområdet utvides, og at ordlyden bør moderniseres.