Utvalgets merknader

Utgangspunkt for valg av medlemmer til Nobelkomiteen

Utvalget viser til at valg av medlemmer i Nobelkomiteen følger prinsippet om at det er partigruppene som foreslår kandidater i tråd med gruppenes forholdsmessige størrelse i Stortinget. Stortinget har imidlertid fattet vedtak om at regjeringsmedlemmer ikke kan være medlem av komiteen, og om at stortingsrepresentanter og vararepresentanter ikke kan velges som medlemmer.

Utvalgets flertall, alle unntatt Per Espen Stoknes og Bjørnar Moxnes, mener prinsippet om gruppenes forslagsrett fortsatt bør ligge til grunn for valg av medlemmer til Nobelkomiteen. Denne fremgangsmåten sikrer en bredde i komiteen som flertallet mener gir et godt utgangspunkt for komiteens arbeid. Partigruppene må – som ved andre valg – ta ansvar for å fremme kandidater som er egnet til vervet, og må i den forbindelse ta i betraktning at kandidatene som velges, skal ha støtte fra et flertall i Stortinget. Gjennom arbeidet i valgkomiteen klargjøres dette. I de fleste tilfeller er det ikke behov for nærmere drøftelser i valgkomiteen om de kandidater som lanseres. Der det er uenighet og eventuell dissens, vil imidlertid valgkomiteen – som Stortingets fagkomiteer – ha ansvar for å gjennomføre nødvendige drøftelser med sikte på å avklare et flertall for de valgene som skal foretas. I siste instans er det Stortinget i plenum som foretar valget.

Nobelkomiteen har et usedvanlig bredt mandat og en krevende oppgave der ulik erfaring og kunnskap innenfor flere samfunnsområder kan bidra til at komiteen som helhet utgjør et kompetent og godt arbeidsfellesskap. Flertallet mener det er vanskelig å forhåndsdefinere hvilken bakgrunn som er mest relevant i denne sammenheng. Flertallet mener også at en bakgrunn fra politisk virksomhet vil være en svært nyttig erfaring for komiteens medlemmer. Fredsprisen vil alltid inngå i en internasjonal politisk ramme, og evne til og erfaring i å vurdere de politiske sammenhenger en pris inngår i, er en viktig kvalitet som bør være representert i komiteen.

Det er flertallets oppfatning at slik kunnskap ikke bare kan erverves gjennom utdanning og profesjon, men også gjennom praktisk politisk arbeid. Når regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og vararepresentanter til Stortinget ikke er valgbare, er det ikke fordi det i disse gruppene ikke finnes egnede kandidater, men fordi det er ønskelig å markere en tydelig avstand mellom sentrale norske myndighetsorganer og Nobelkomiteen. Det er selvsagt at komiteen er uavhengig av norske myndigheters politiske syn, og det er også viktig at dette tydelig fremgår utad. Det gjelder også for medlemmenes egen del. Det vil være svært uheldig om det kan sås tvil om integriteten til medlemmene i komiteen på bakgrunn av deres posisjon, stilling eller verv utenfor komiteen.

Utvalgets medlemmer Per Espen Stoknes og Bjørnar Moxnes, mener at medlemmene til Nobelkomiteen bør velges på et rent faglig grunnlag. Alfred Nobels intensjon med fredsprisen var å støtte og løfte fram «fredsforkjemperne» og deres arbeid med å fremme «fredskongresser», «nedrustning» og «nasjonenes forbrødring». Egnethet til å sitte i komiteen må dermed ta utgangspunkt i kandidatenes faglige kvalifikasjoner når det gjelder kunnskap om og tilslutning til fredsarbeid og nedrustning.

Som flertallet påpeker, forutsetter det å vurdere kandidater til fredsprisen bred kunnskap. Komiteen må ha inngående kunnskap til aktuelle internasjonale forhold, internasjonal historie og en samfunnsfaglig oversikt som disse medlemmer mener krever en profesjonell, faglig bakgrunn. Dersom det gis tydelige faglige føringer for hvem som kan velges som medlemmer, vil alle medlemmer kunne bidra i komiteens drøftelse på like fot og med faglig tyngde. En slik vurdering ligger til grunn for valg av medlemmer til andre komiteer som deler ut nobelpriser, og disse medlemmer kan ikke se at det ikke skal stilles like strenge kvalifikasjonskrav til de som skal ta stilling til fredsprisen. Disse medlemmer er enig i at politisk bakgrunn kan være relevant og nyttig, men mener fredsprisen først og fremst bør være et resultat av faglig baserte vurderinger. Fagkompetanse bør derfor ligge til grunn for valg av medlemmer uavhengig av hvilken politisk erfaring de måtte ha, og uavhengig av partifarge. Personlig og faglig integritet bør være det sentrale ved vurderingen av kandidatenes egnethet.

Dagens system inviterer til at partigruppene kan legge større vekt på partipolitisk lojalitet enn på Alfred Nobels intensjon med fredsprisen. Disse medlemmer mener det ville være svært uheldig for komiteen om sammensetningen reflekterte slike utenforliggende hensyn. Stortinget har som valgorgan et viktig ansvar for at komiteen får relevant kompetanse og har medlemmer med en bakgrunn som kvalifiserer for den oppgaven de skal ha. Tidligere partioppdrag er ikke nødvendigvis relevant i den sammenheng.

Disse medlemmer mener Stortinget som valgkomité har påtatt seg et stort ansvar for å bidra til Nobelkomiteens kompetanse. Dette ansvaret kan ikke delegeres til gruppene. Stortinget bør derfor gi klare føringer for gruppene når det gjelder hvilke hensyn de skal legge vekt på, slik at det effektivt hindrer at gruppene kan lansere kandidater der interne partihensyn veier tyngre enn komiteens behov.

Disse medlemmer anbefaler at Stortinget fatter følgende vedtak:

«Medlemmene i Nobelkomiteen skal velges på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet. Kandidatene må vurderes med utgangspunkt i kunnskap om, og tilslutning til, fredsarbeid og nedrusting, slik det ble definert av Alfred Nobel.»

Bør ledere av internasjonale organisasjoner kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen?

Det ligger i utvalgets mandat å vurdere om det er andre forhold enn det som allerede er fastsatt av Stortinget, det bør tas hensyn til i vurderingen av valgbarhet til Nobelkomiteen, herunder om det bør legges begrensninger knyttet til lederverv i internasjonale organisasjoner.

Når det gjelder det siste, er utvalget kommet til at enkelte internasjonale lederverv kan være vanskelige å kombinere med medlemskap i komiteen. Slike verv forutsetter lojalitet både til organisasjonen, dens formål og til dens medlemmer. Der stater er medlemmer av organisasjonen, kan denne lojaliteten settes på prøve når kandidater til fredsprisen skal vurderes. Etter omstendighetene kan derfor en slik rollekombinasjon gjøre det vanskelig å fremstå som uhildet, og en risikerer at det reises tvil om vedkommendes uavhengighet og handlefrihet som medlem av komiteen. Valg av en prisvinner kan gjøre det vanskelig for et medlem av komiteen å fremstå i sitt internasjonale verv med den troverdighet som kreves i forhold til medlemmene i organisasjonen. Det er en kjensgjerning at fredsprisen kan være omstridt både i og utenfor landets grenser, og det er uheldig om noen av medlemmene etter en pristildeling må forholde seg til kritikk og debatt om denne i en annen egenskap enn som medlem av komiteen.

Utvalget ser at dette kan være et problem i flere verv og for ulike organisasjoner, kanskje særlig innenfor internasjonalt sikkerhetssamarbeid, men også i organer som fremmer demokrati- og menneskerettighetstiltak som ofte vil ha en side til fredsarbeid. Om en fredspris skulle utfordre noen eller flere stater som er medlemmer i en internasjonal organisasjon, vil en dobbeltrolle som nevnt kunne ødelegge for muligheten til en god dialog. Særlig lederverv kan gi utfordringer dersom man også er medlem av Nobelkomiteen. Dette gjelder først og fremst øverste ledelse, men også andre som har ledende posisjoner i en organisasjon kan ha funksjoner som skaper en uheldig rollekombinasjon dersom de også skulle være medlem av Nobelkomiteen. F.eks. vil både en posisjon som generalsekretær og andre ledende stillinger i Nato kunne være vanskelig å kombinere med medlemskap i Nobelkomiteen.

Utvalget vil derfor anbefale at det ved fremtidige valg legges til grunn at personer som innehar slike posisjoner, ikke skal velges som medlem av komiteen. Utvalget finner det imidlertid lite hensiktsmessig å formulere rammer som fastlegger hvilke organisasjoner og posisjoner dette skal omfatte.

Det anbefales i stedet at Stortinget fatter et prinsippvedtak som kan lyde:

«Ledere i internasjonale organisasjoner der stater er medlemmer, skal ikke velges som medlemmer i Nobelkomiteen.»

Utvalget legger til grunn at et slikt vedtak ikke gis tilbakevirkende kraft.

Karantene

Utvalget har videre drøftet om det bør innføres en karanteneperiode for personer som har hatt lederverv i internasjonale organisasjoner som nevnt. Samme spørsmål kan stilles for personer som har vært regjerings- eller parlamentsmedlem i Norge eller i andre land.

Utvalgets flertall, alle unntatt Petter Eide, mener det ikke er grunn til å innføre en slik ordning. Når ledere av internasjonale organisasjoner ikke bør velges som medlemmer av komiteen, er det fordi denne rollekombinasjonen gir særlige utfordringer både i egenskap av medlem av komiteen og i egenskap av leder. Når kombinasjonen ikke lenger er til stede, foreligger etter flertallets syn heller ikke behov for å begrense valgbarheten.

Den samme vurderingen gjør seg gjeldende for tidligere regjeringsmedlemmer eller stortingsrepresentanter. Flertallet mener at det heller ikke er behov for en slik begrensning. Det er kombinasjonen av verv som kan være uheldig – ikke det forhold at man har innehatt vervet tidligere.

Utvalgets medlem Petter Eide mener de som har et verv eller en posisjon som gjør at de ikke er valgbare som medlemmer av Nobelkomiteen, heller ikke bør kunne være aktuelle som kandidater mens de sitter i slike posisjoner. For å unngå dette foreslår dette medlem at personer som har innehatt lederverv i internasjonale organisasjoner med stater som medlemmer, innenfor en nærmere definert periode, ikke skal kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen. Det samme gjelder personer som har vært regjerings- eller parlamentsmedlem i Norge eller annet land.

Andre begrensninger i valgbarhet

Utvalget har drøftet om det bør gjøres andre begrensninger i valgbarheten til Nobelkomiteen, og har bl.a. vurdert om det bør vedtas en grense for hvor lenge man kan være medlem av Nobelkomiteen.

Funksjonstiden er i dag 6 år i tråd med Stortingets vedtak fra 1897, og det er ikke fattet noen vedtak om hvor mange ganger man kan gjenvelges. Utvalget mener det er gode grunner til å begrense tidsrommet man kan være medlem av komiteen. Det gir en god dynamikk i komiteen at den fornyes med jevne mellomrom ved at det velges nye medlemmer. Samtidig gir det tyngde og erfaring til komiteen med en viss stabilitet.

Utvalget anbefaler etter dette at Stortinget fatter vedtak om at medlemmer i Nobelkomiteen ikke kan velges for mer enn to perioder og dermed ha en fungeringsperiode på maksimalt 12 år.

Utvalget har videre vurdert om personer som har en ledende stilling i embetsverket som departementsråd eller ambassadør, bør kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen. Det gjelder også tilsvarende stillinger i andre land.

Utvalget ser at det å kombinere høyere stillinger i embetsverket med en plass i Nobelkomiteen kan skape inntrykk av at det er en forbindelse mellom komiteens beslutninger og norske myndigheters politikk, selv om embetsmenn ikke på samme måte som politisk ledelse gir inntrykk av at han/hun som medlem av komiteen representerer en offisiell norsk linje. Det kan videre være vanskelig for en departementsleder eller en ambassadør å stå bak en fredspris som strider mot en sittende regjerings politikk. På den annen side vil en slik begrensning utelukke personer som både faglig og personlig kunne være meget godt kvalifisert til å være medlem av komiteen. Dersom partigruppene fortsatt skal foreslå kandidater til Nobelkomiteen, slik flertallet i utvalget går inn for, kan det også argumenteres for at man bør begrense vedtak som utelukker flere grupper fra å kunne velges og på den måten setter grenser for gruppenes vurderinger.

Utvalget har kommet til at ledende embetsmenn, som har en lojalitetsplikt overfor den regjeringen de arbeider for til enhver tid, ikke bør kunne være medlemmer av Nobelkomiteen. Dels åpner en slik rollekombinasjon for at det kan sås tvil om vedkommendes integritet som medlem av komiteen, dels er det en risiko for at han/hun assosieres med regjeringen på en slik måte at det utad blir mindre tydelig at Nobelkomiteen ikke taler på vegne av norske myndigheter. Tilsvarende vil gjelde ambassadører og ledende embetsmenn fra andre land. Utvalget anbefaler derfor at Stortinget fatter slikt vedtak:

«Personer med ledende stillinger i embetsverket, som departementsråd eller ambassadør, kan ikke velges som medlemmer av Nobelkomiteen.»

Utvalgets merknader

Utvalget har drøftet om medlemmene av kollegiet bør velges for perioder som ikke sammenfaller med stortingsperiodene.

Når medlemmene av kollegiet velges rett etter et stortingsvalg, er det ikke unaturlig at valgene ses i sammenheng med andre valg som foretas i samme periode. En fordel med det er at gruppene kan foreta en helhetlig vurdering av ulike eksterne verv som de skal foreslå kandidater til i stortingsperioden. En mulig ulempe i denne sammenhengen er at andre hensyn enn kandidatenes egnethet til nettopp dette vervet kan bli et element i en totalvurdering.

Utvalget har også drøftet om det er grunn til å gi regler som avgrenser valgbarhet for medlemmene av kollegiet. Utvalget ser at det kan skape utfordringer for medlemmene av kollegiet hvis de har en tydelig tilknytning til virksomheter som skal revideres, eller det foreligger andre forhold som kan føre til at de blir inhabile i viktige saker Riksrevisjonen skal behandle. Det vises i den forbindelse til den særlige habiltetsregelen i riksrevisjonsloven § 19.

Flertallet i utvalget, alle unntatt Bjørnar Moxnes, mener at det ikke er grunn til å endre valgperiodene for kollegiet. Det at flere verv skal besettes i løpet av samme periode, betyr ikke at det ikke tas hensyn til både kvalifikasjoner og personlig egnethet når de ulike vervene skal besettes. Erfaringene med dagens ordning tilsier ikke etter flertallets syn at det er nødvendig å gjøre endringer på dette punkt.

Flertallet mener dagens ordning i all hovedsak fungerer godt. Ved at gruppene foreslår medlemmer ut fra sin forholdsmessige størrelse, vil kollegiet reflektere ulike politiske ståsteder og ha en bredde som Riksrevisjonen som organ er tjent med. Flertallet peker på at partigruppene må være oppmerksomme på habilitetsproblematikken når de lanserer sine kandidater, og ta tilbørlig hensyn til dette. En regelfestet begrensning av valgbarhet er vanskelig å utforme fordi flere tidligere posisjoner kan by på de nevnte utfordringer. Å avgrense eksplisitt mot enkelte konkrete stillinger vil ikke nødvendigvis gi et dekkende bilde.

Et annet flertall, alle unntatt Petter Eide og Bjørnar Moxnes, mener at tidligere posisjoner, f.eks. i regjeringen, ikke bør diskvalifisere noen fra å kunne velges som riksrevisor.

Utvalgets medlemmer Petter Eide og Bjørnar Moxnes mener at tidligere finansministre ikke bør kunne velges som riksrevisor. Disse medlemmer peker på at en finansminister vil har et overordnet ansvar for en regjerings økonomiske disposisjoner – et ansvar som i særlig grad berøres av Riksrevisjonens kontroll. Det vil derfor være et ryddig utgangspunkt om tidligere finansministre ikke kan velges til vervet som riksrevisor.

Disse medlemmer foreslår at Stortinget vedtar en endring i riksrevisjonsloven som fastslår at tidligere finansministre ikke kan velges som leder for Riksrevisjonen.

Utvalgets medlem Bjørnar Moxnes mener heller ikke medlemmer av et sittende regjeringsparti bør kunne velges som riksrevisor.

Det er avgjørende for tilliten til Riksrevisjonen at dens øverste leder og talsmann utad fremstår uten noen bindinger til den regjering han/hun skal kontrollere. Selv om flere riksrevisorer i praksis har hatt en tydelig og uavhengig profil i forhold til regjeringer utgått fra eget parti, er det et prinsipielt spørsmål om en riksrevisor bør ha en slik kobling. Dette medlem viser til at det er fast praksis for at leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kommer fra et parti fra opposisjonen. Selv om dette er et politisk verv, i motsetning til vervet som riksrevisor, ligger det også til grunn for denne praksisen en erkjennelse av at kontrollfunksjonen stiller særlige krav til tillit og uhildethet.

Dette medlem mener for øvrig det vil være en fordel om valgperioden for kollegiet i Riksrevisjonen endres slik at den ikke er parallell med valgperioden for storting og regjering. Man bør også unngå at disse vervene ses i sammenheng med andre verv som skal fordeles rett etter et stortingsvalg. Valgperiodens varighet bør derfor utvides til seks år.

Dette medlem anbefaler at Stortinget vedtar en endring i riksrevisjonsloven som fastslår at riksrevisorene og deres varamedlemmer velges av Stortinget for seks år om gangen med virkning fra 1. januar påfølgende år, og at lederen av Riksrevisjonen ikke kan tilhøre et sittende regjeringsparti.

Utvalgets merknader

Utvalget viser til at vervet som sivilombudsmann for første gang ble kunngjort offentlig da nåværende ombudsmann Aage Thor Falkanger ble valgt i 2013. Tidligere ombudsmann, Arne Fliflet, hadde da meddelt at han ikke ønsket å ta gjenvalg etter mange år i vervet. Utvalget peker på at offentlig kunngjøring ga et godt utgangspunkt for at presidentskapet kunne vurdere flere kvalifiserte kandidater.

Ombudsmannsvervet er et av Norges ledende faglige verv som stiller meget høye krav til kvalifikasjoner og personlige egenskaper. Det er helt nødvendig at ombudsmannen har solid faglig autoritet, og en god prosess i forkant av valget sikrer dette.

Utvalget legger til grunn at også fremtidige presidentskap bør følge en slik fremgangsmåte ved skifte av ombudsmann.

Utvalget har vurdert om det bør settes en formell begrensning for hvor lenge ombudsmannen kan fungere i vervet. Utvalget mener det er gode grunner til å ha en slik begrensning. Det ligger i ordningen med valg hvert fjerde år at det i utgangspunktet er ønskelig med en begrenset virkeperiode. Samtidig er fire år kort tid når man leder et organ av den størrelse Sivilombudsmannen etter hvert er blitt, og med et mangfold av oppgaver som skal håndteres.

Utvalget vil anbefale at sivilombudsmannsloven endres slik at ombudsmannen bare kan gjenvelges én gang, og at det regelfestes at vervet skal kunngjøres offentlig i de tilfellene det skal velges en ny ombudsmann.

Utvalgets merknader

Utvalget har drøftet om dagens ordning, der hoveddelen av utvalget velges på bakgrunn av forslag fra partigruppene i tråd med deres forholdsmessige representasjon i Stortinget, fortsatt bør ligge til grunn for valget, eller om alle medlemmer bør utnevnes på et faglig grunnlag kombinert med personlig egnethet.

Utvalget understreker at det må stilles høye krav til personlig egnethet og integritet og til vandel for medlemmene i EOS-utvalget. Når det gjelder det siste, viser utvalget til at medlemmene må kunne sikkerhetsklareres for høyeste sikkerhetsnivå. Dette fremgår av EOS-kontrolloven allerede, og utvalget mener loven på den måten ivaretar krav til vandel.

Utvalgets flertall, alle unntatt Bjørnar Moxnes, mener dagens praksis for valg av medlemmer til EOS-utvalget fungerer godt. Forslag fra gruppene basert på forholdsmessig representasjon sikrer også her at ulike samfunnssyn er representert i utvalget. Flertallet legger til grunn at en bakgrunn fra politisk virksomhet er verdifull for de oppgavene EOS-utvalget skal utføre. EOS-utvalget er et rettssikkerhetsorgan. Dette perspektivet tilsier etter flertallets syn at man bør ha et sterkt legmannselement i utvalget. Politisk erfaring er også verdifullt for å kunne se de samfunnsmessige implikasjonene av tiltak iverksatt av de hemmelige tjenestene. Den kombinasjon man får gjennom dagens praksis ved at noen medlemmer er valgt på bakgrunn, av faglig kompetanse, mens andre kan ha ulik bakgrunn men der utgangspunktet er forslag fra partigruppene, har i praksis gitt en god helhet i utvalget. Flertallet peker på at utvalgets arbeid også forutsetter god faglig kompetanse i utvalgets sekretariat innenfor flere fagfelt.

Flertallet ser ikke behov for å lovfeste krav til medlemmenes kvalifikasjoner eller personlige egenskaper. Flertallet går heller ikke inn for å begrense valgbarheten til utvalget hva angår tidligere forsvars- og justisministre.

Utvalgets medlem Bjørnar Moxnes mener partipolitiske kriterier for valg av medlemmer til EOS-utvalget bør utelukkes til fordel for faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper. EOS- utvalget ivaretar en ombudsfunksjon på et felt der feil og mangler kan ha svært store konsekvenser for enkeltpersoner. Det er derfor grunn til å stille like høye krav til faglighet for medlemmene i dette utvalget som til andre offentlige ombud. Dette medlem foreslår at vilkår om at medlemmene i EOS-utvalget skal tilfredsstille høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper tas inn i EOS-kontrolloven.

§ 3 i EOS-kontrolloven fastslår at personer som tidligere har virket i tjenestene, ikke kan velges som utvalgsmedlemmer. Etter dette medlems syn bør dermed heller ikke tidligere justis- og forsvarsministere kunne velges som medlemmer til EOS-utvalget. På samme måte som for riksrevisors del bør det være en formell og reell avstand til sittende regjering. I større grad vil dessuten EOS-utvalgets arbeid kunne skape habilitetsproblemer for medlemmer som tidligere har hatt ansvaret for de tjenestene som skal kontrolleres.

Dette medlem anbefaler at det fremmes forslag om endring av EOS-kontrolloven § 3 som sikrer at hverken personer som tidligere har virket i tjenestene, eller tidligere forsvars- og justisministre kan velges som utvalgsmedlemmer.

Norges Banks representantskap

Representantskapet velges av Stortinget etter innstilling fra valgkomiteen. Innstillingen bygger på forslag fra partigruppene, som inviteres til å foreslå medlemmer basert på deres forholdsmessige størrelse i Stortinget.

Grunnlaget for valget er sentralbankloven § 7 første til tredje ledd, som lyder:

«Representantskapet består av femten medlemmer valgt av Stortinget for fire år. Dersom et medlem trer ut i løpet av valgperioden, kan Stortinget velge nytt medlem for gjenværende del av valgperioden.

Hvert annet år uttrer vekselvis syv og åtte medlemmer. Blant medlemmene velger Stortinget leder og nestleder for to år. Gjenvalg av medlemmer kan skje for en samlet periode av tolv år.

Personer som nevnt i § 6 femte og sjette ledd kan ikke fungere som medlemmer eller varamedlemmer til representantskapet.»

Personer som ikke kan fungere som medlemmer etter § 6, er følgende:

• regjeringsmedlemmer

• statssekretærer og andre politiske medarbeidere i departementene

• embetsmenn i departementene

• medarbeidere i Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor

• stortingsrepresentanter

• andre politiske medarbeidere på Stortinget

• komitésekretærer på Stortinget

• medarbeidere i banken

• nærstående til de ovennevnte, med unntak av nærstående til embetsmenn i departementene.

I Ot.prp. nr. 25 (1984–1984) står det bl.a. følgende om at stortingsrepresentanter ikke kan fungere som medlemmer eller varamedlemmer i representantskapet:

«Departementet antar at gode grunner taler for at stortingsrepresentanter ikke kan fungere som medlemmer av bankens representantskap, ut fra det forhold at Stortinget vil få til behandling saker hvor representantskapet har truffet vedtak. (…)

Etter ordlyden i departementets lovforslag § 7 tredje ledd vil en stortingsrepresentant kunne velges som medlem av representantskapet, men ikke fungere i vervet i den tid vedkommende er stortingsrepresentant. (…) En kan etter lovforslaget ikke la en stortingsrepresentant fungere i vervet som representantskapsmedlem, selv om det er forutsatt at representanten ikke stiller til gjenvalg.»

Ombudsmannen for Forsvaret

Iht. instruks for Forsvarets ombudsmannsnemnd § 2 består Ombudsmannsnemnda av sju medlemmer som velges av Stortinget for fire år om gangen. Samtidig velges like mange varamedlemmer. Et av medlemmene velges som leder og benevnes ombudsmannen for Forsvaret. Et annet medlem velges som nestleder.

Valgkomiteen avgir innstilling om valg av ombudsmann for Forsvaret, og både denne posisjonen og øvrige medlemmer i nemnda velges på bakgrunn av forslag fra partigruppene med utgangspunkt i gruppenes respektive størrelse.

Styret for Domstoladministrasjonen

I henhold til domstolloven § 33 a skal styret for Domstoladministrasjonen bestå av ni medlemmer med personlige varamedlemmer. Kongen oppnevner tre dommere, én jordskiftedommer, én representant fra de øvrige tilsatte i domstolene og to advokater til styret, og Stortinget velger to medlemmer. Kongen fastsetter hvilket medlem som skal være leder for styret for Domstoladministrasjonen.

Valget skjer for en periode på fire år med adgang til gjenoppnevning eller gjenvalg for én periode. Valget kan trekkes tilbake dersom et medlem ikke er i stand til, eller villig til, å utføre vervet på en forsvarlig måte.

I forarbeidene til loven (Ot. prp. nr. 44 (2000–2001)) fremgår det at de to medlemmene Stortinget oppnevner, skal anses å representere allmennheten:

«Disse bør nyte allmenn tillit og ha en integritet og personlige egenskaper som kan gjøre dem skikket til å delta i styret for domstoladministrasjonen. Disse medlemmene skal ikke være jurister.»

Det er presidentskapet som fremmer innstilling om de to medlemmene etter forslag fra partigruppene basert på gruppenes forholdsmessige størrelse.

Kringkastingsrådet

I henhold til lov 4. desember 1992 nr. 127om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester § 7-2 skal Kringkastingsrådet bestå av 14 medlemmer med personlige varamedlemmer. Stortinget oppnevner åtte medlemmer med personlige varamedlemmer, hvorav ett medlem med personlig varamedlem er henholdsvis lederen og nestlederen i Samisk programråd. Funksjonstiden er fire år. Et medlem kan bare gjenoppnevnes for én periode.

Kringkastingsrådet drøfter og uttaler seg om hovedlinjene for programvirksomheten i Norsk rikskringkasting. Kringkastingsrådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp.

Ved valg av medlemmer skal det legges vekt på hensynene til geografisk spredning og variasjon i alder, kjønn og yrkesbakgrunn. Kringkastingsrådet ble innført ved lov i 1933. Antallet medlemmer i rådet har variert, men Stortinget har hele tiden oppnevnt noen av medlemmene.

Innstilling om valg av medlemmer til Kringkastingsrådet fremmes av valgkomiteen etter forslag fra partigruppene med utgangspunkt i gruppenes forholdsmessige størrelse på Stortinget.

Riksrettsutvalget og Stortingets ansvarskommisjon

Riksretten er en særdomstol som dømmer i saker om brudd på konstitusjonelle plikter, jf. Grunnloven §§ 85 og 86. Riksrettsutvalget utgjør flertallet på seks av totalt elleve medlemmer i Riksretten. Tiltale etter riksrettergangsloven kan bare reises mot en statsråd, stortingsrepresentant eller høyesterettsdommer.

Stortinget velger de seks medlemmene av utvalget, jf. Grunnloven § 86 tredje ledd, og stedfortrederne for seks år. Et medlem av statsrådet eller Stortinget kan ikke velges til medlem av Riksretten.

Den nåværende riksrettsordningen ble vedtatt i 2007¹. I Dokument nr. 19 (2003–2004), Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen, heter det bl.a. at de avgjørelser Riksretten skal ta, ofte vil bero på en vurdering av motstridende samfunnsinteresser. Vurderingene vil ha sammenheng med det politiske grunnsyn hos dommerne. De dommere som representerer den politiske innsikt, dvs. Riksrettsutvalget, er særlig berettiget til å foreta slike politiske avveininger.

Det er opp til Stortinget å vurdere hvor tung politisk forankring de enkelte medlemmene av utvalget skal ha. Medlemmer av Riksrettsutvalget kan være tidligere stortingspolitikere eller statsråder, eller de kan være uten politisk bakgrunn og uten klare partipolitiske preferanser. Utvalget peker i Dokument nr. 19 (2003–2004) på at nylig avgåtte stortingsrepresentanter er særlig aktuelle som medlemmer i Riksretten. Videre heter det:

«Den danske grundloven bestemmer at Folketinget skal velge medlemmer til Rigsretten ‘efter forholdstal’. Med andre ord sikres Rigsretten en tilsvarende politisk sammensetning som Folketinget - når det sees bort fra Højesterets medlemmer. Det kan spørres om et slikt forholdstallskrav også bør være grunnlovfestet i den norske Grunnloven. At utvalget gjøres politisk representativt, sikrer at Riksretten ikke sammensettes slik at den utnyttes som partipolitisk maktmiddel overfor regjeringen. Utvalget antar imidlertid at det neppe er tilstrekkelig grunn til å legge rettslige bindinger på Stortinget i denne henseende.»

Stortingets ansvarskommisjon iverksetter iht. riksrettergangsloven § 30 undersøkelser for å klarlegge om det er grunnlag for å ta ut tiltale for riksrett i henhold til Grunnloven § 86 dersom Stortinget ber om det. Etter § 30 annet ledd består ansvarskommisjon av fem medlemmer som velges av Stortinget for en periode på seks år.

I Dokument nr. 19 (2003–2004) pkt. 6.4.5.1 er det lagt noen føringer for valget av medlemmer til kommisjonen:

«Ved sammensetningen av en ansvarskommisjon mener utvalget at det bør legges vekt på hensynet til kompetanse, men også hensynet til uavhengighet. Kommisjonen bør i første rekke ha påtale- og etterforskningskompetanse, men også statsrettslig kompetanse er ønskelig. Utvalget peker på at Stortinget for eksempel vil kunne innhente forslag til medlemmer fra Riksadvokatembetet, Økokrim, universitetsmiljøet og Riksrevisjonen, men understreker at Stortinget står fritt mht å velge medlemmene. (…)

Utvalget peker på at personer med politisk erfaring også kunne tenkes å være aktuelle innenfor rammen av etterforskningsenheten, særlig fordi utvalget går inn for at den skal avgi innstilling i påtalespørsmålet, og ikke bare klarlegge faktum og det rettslige grunnlaget for ansvar.»

Iht. riksrettergangsloven § 30 er det presidentskapet som avgir innstilling til Stortinget om valg av medlemmer til ansvarskommisjonen. Da Riksrettsutvalget første gang ble oppnevnt, var det også presidentskapet som avga innstilling om sammensetningen av dette. Ved senere valg er det valgkomiteen som har gitt innstilling om valg av medlemmer til Riksrettsutvalget basert på forslag fra partigruppene i tråd med gruppenes forholdsmessige størrelse.

Styret og direktør i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) ble etablert som et organ under Stortinget i 2015. NIM har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig.

I henhold til lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter § 5 ² skal den nasjonale institusjonens styre bestå av fem medlemmer som velges av Stortinget. Styremedlemmene skal representere ulike fagfelt, bl.a. juridisk kompetanse om menneskerettigheter, og styret skal ha kompetanse om virksomhetsstyring. Ett av medlemmene skal ha særskilt kjennskap til samiske spørsmål. I styret skal hvert kjønn være representert med minst to medlemmer.

Styremedlemmene velges for en periode på fire år. Medlemmene kan gjenvelges, men ingen kan sitte sammenhengende i styret i mer enn to perioder.

Iht. § 7 ledes den nasjonale institusjonens daglige virksomhet av en direktør som oppnevnes av Stortinget etter ekstern kunngjøring og innstilling fra Stortingets presidentskap. Direktøren oppnevnes for en periode på seks år uten adgang til gjenoppnevning. Det er fastsatt i loven at direktøren skal tilfredsstille høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet og inneha juridisk kompetanse eller annen kompetanse om menneskerettigheter, og vedkommende bør ha erfaring fra menneskerettighetsarbeid.

På bakgrunn av de internasjonale retningslinjene for nasjonale institusjoner er det lagt opp til en åpen og konsultativ prosess ved valg av styre. I instruks for NIM § 2 er det fastsatt at Stortingets presidentskap aktivt skal informere om adgangen til å fremme forslag til kandidater til styret. Da styret skulle velges, ble det således kunngjort på Stortingets nettsider. Partigruppene og et bredt utvalg institusjoner og organisasjoner ble orientert direkte, slik at de hadde en oppfordring til å foreslå kandidater til styret. Listen over foreslåtte kandidater ble offentliggjort. Innstilling til valg av styre ble fremmet av presidentskapet, og ved sammensetningen ble det lagt vekt på både politisk og faglig bredde.