Stortinget - Møte tirsdag den 4. desember 2018

Dato: 04.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 60 S (2018–2019), jf. Dokument 3:8 (2017–2018))

Innhald

Sak nr. 1 [10:06:20]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av Barne-, ungdoms- og familieetatens bistandsplikt ved akuttplasseringer i barnevernet (Innst. 60 S (2018–2019), jf. Dokument 3:8 (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Rapporten fra Riksrevisjonen om akuttplasseringer i barnevernet er svært viktig. For dem det gjelder, er det helt avgjørende at vi som samfunn stiller opp, at vi har gode rutiner, og at det er trygghet for god oppfølging i en akutt situasjon.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid og dialog i arbeidet med saken. Vi fikk arrangert en informativ høring, som for komiteens medlemmer ble en god oppdatering og oppfølging av rapporten. Jeg vil også understreke stor enighet i komiteen, selv om det særlig på ett punkt åpenbares politiske skillelinjer. Det skal jeg komme tilbake til, men først av alt har jeg behov for å berømme alle de gode medarbeidere som hver eneste dag utfører krevende oppgaver og gir av seg selv for at barn og unge som trenger det, skal få hjelp til en god oppvekst. Jeg har alltid sagt at de ansatte som imponerte meg mest i min tid som ordfører, var de ansatte i barnevernet. Akuttplasseringene har i tillegg til sitt komplekse utgangspunkt et usedvanlig krevende press om hurtige avgjørelser. Takk til alle som bidrar i dette arbeidet.

Riksrevisjonen finner i sine undersøkelser punkter som kan forbedres. Det må vi ta på alvor. Det er for store forskjeller mellom regionene. Det skal ikke være slik at hvor du bor, skal avgjøre hvilken hjelp du får når det oppstår et akutt behov for hjelp. Dette ser ut til å henge sammen med to andre funn. Det første er at det ifølge rapporten ikke alltid er den kommunale barnevernstjenesten som får det avgjørende ordet i valg av tiltak til barn som skal akuttplasseres, og for det andre: Bufetat kan ikke tilby alle barn et tilpasset akuttilbud.

Både rapporten og høringen har understreket at det gjentatte ganger viser seg ikke å være nok kapasitet og nok variasjon i tilbudet til denne gruppen. Da blir det vanskelig å gi et tilpasset tilbud, og det oppstår noen urimelige vurderinger som må balansere mellom muligheten for å finne et godt tilbud og avstanden til dette. Avstand kan i mange tilfeller forverre situasjonen for barnet, og for kommunen i oppfølgingsfasen, og avstand er derfor et vesentlig moment. I denne vurderingen av tilbudet kommer en tilbake til funnet om at kommunene føler seg overkjørt og ikke får det avgjørende ordet i valg av tilbud. Ikke bare er det naturlig å legge til grunn at det er barnets hjemkommune som best kan vurdere hva som er barnets beste i den vanskelige situasjonen, men det er også det barnevernsloven slår fast: Kommunen skal ha det avgjørende ordet.

Mye tyder på at å få på plass et større volum og et større mangfold i dette tilbudet vil eliminere mange av de konfliktene som oppstår mellom det kommunale barnevernet og Bufetat. Det er derfor godt å registrere at regjeringen har satt i gang en målrettet offensiv for å rekruttere flere tilbud. Jeg håper de lykkes.

Det alvorligste funnet i Riksrevisjonens rapport er imidlertid at det så tydelig slås fast at det er ulik tolkning av regelverket som omhandler bistandsplikten Bufetat har overfor kommunene til å bistå når barn skal plasseres utenfor hjemmet. Også her har statsråden prisverdig tatt initiativ til oppklaring. Tilbakemeldingen i høringen er imidlertid at det fortsatt er ulik tolkning av bistandsplikten, og at det blir viktig at statsråden fortsetter oppfølgingen. Arbeidet Bufetat og barnevernstjenesten utfører i disse sakene, dreier seg om å gi et godt tilbud til barn i en utsatt situasjon, og vi må være trygge på at uenighet ikke står i veien for raskt å få på plass et tilbud til beste for barnet som er avhengig av at vi stiller opp. Mye er gjort, men statsråden må ikke gi seg før enighet kan kvitteres ut fra begge parter.

Så til den politiske skillelinjen: Riksrevisjonen har en konklusjon om at private tilbydere ikke bør være en del av beredskapstilbudet, og at det er det statlige tilbudet som må utvides – dette på grunn av utfordringer med å kvalitetssikre de private. Venstresiden i politikken har stilt seg bak dette, mens vi i Høyre ikke på noen måte kan se at dette er en naturlig konklusjon. Samtlige kommunale tjenester til stede i høringen slo også fast at det var helt likegyldig hvem som eier og driver tilbudet. Det finnes både ideelle og andre private tilbud som kan avhjelpe mangelen på både volum og variasjon, og jeg kan ikke skjønne at vi skal se på at barn ikke får det riktige tilbudet der det finnes alternativer tilgjengelig. Streng kontroll av kvaliteten i tilbudet kan gjøres både i forkant og i evaluering og oppfølging, og det bør derfor være naturlig å se på hvordan en kan bruke alle gode ressurser for å få på plass et tilbud som gjør at alle barn i alle deler av landet kan få et best mulig tilbud når den vanskelige situasjonen oppstår.

Takk til statsråden, som så tydelig har signalisert oppfølging av Riksrevisjonens funn. Disse barna fortjener vår oppmerksomhet.

Magne Rommetveit (A) []: Fyrst takk til saksordføraren for godt arbeid med saka.

Velferdssamfunnet vårt vert verkeleg sett på prøve når dei svakaste blant oss vert utsette for omsorgssvikt. Me må erkjenna at ein trygg heim ikkje er kvardagen for alle, og at det vert ekstra alvorleg når det er barn som vert ramma. Riksrevisjonen har med andre ord gjort eit svært viktig arbeid når dei i si undersøking har gått gjennom Barne-, ungdoms- og familieetatens bistandsplikt ved akuttplasseringar.

Å ta eit barn ut frå familien er eit dramatisk inngrep frå samfunnet si side. Det er ein svært belastande situasjon for det enkelte barnet og for dei som står barnet nær. Nettopp difor er det også så grunnleggjande viktig at dette vert handtert av kloke og kompetente vaksne.

Hovudfunna me har til stortingsbehandling, dreier seg om ulik tolking av regelverk, brot på krava i lova til kven som har det avgjerande ordet i val av tiltak til barn som vert akuttplasserte, mangel på tilpassa akuttilbod og geografiske variasjonar.

Saman med Riksrevisjonens rapport har også komitéhøyringa bidrege til å få fram eit viktig grunnlag og nyttig kunnskap. Me veit no at over halvparten av dei kommunale barnevernsleiarane oppgjev at dei har godkjent akuttilbod som dei i framkant av plasseringa ikkje var fagleg nøgde med. Me veit at ledige og adekvate tiltak manglar. Og me veit at 75 pst. av dei kommunale barnevernsleiarane meiner at Bufetat og den kommunale barnevernstenesta ikkje har ei felles forståing av om bistandsplikta er overhalden.

Riksrevisjonen vurderer at det er uheldig at det er mindre sannsynleg at ungdom i enkelte regionar får plass i ein beredskapsheim enn ungdom i andre regionar. Alle barn og unge som treng det, fortener å få ein beredskapsheim. Og då vert det mest nærliggjande spørsmålet: Korleis skaffa nok beredskapsheimar, og kva krev det?

Fleirtalet i komiteen meiner at regjeringa sjølv må ta ansvar for manglande kapasitet i det offentlege barnevernstilbodet og viser til at regjeringa i budsjettet for 2018 kutta i løyvingane til det statlege barnevernet med 640 mill. kr, samstundes som dei auka løyvingane til kjøp av private barnevernstenester med 500 mill. kr. Dette syner at departementet bevisst har valt å stimulera til auka privatisering framfor det offentlege barnevernet.

Ein samla komité har kome til at:

«Komiteen er overrasket over og bekymret for at den manglende felles forståelsen har fått råde over så lang tid.»

Vidare understrekar komiteen:

«Det er spesielt urovekkende at det ikke er enighet om når bistandsplikten er oppfylt.»

Og endeleg:

«Komiteen vil påpeke departementets ansvar for å følge opp de lover og forskrifter som gjelder, og gripe fatt i mangler og utfordringer» – osv.

Summert opp er dette uhaldbare forhold som har gått føre seg over lang tid, og der departementet sitt ansvar er openbert.

Komiteen står i hovudsak samla i merknadene sine og sluttar seg til Riksrevisjonens tilrådingar, men fleirtalet, som også Arbeidarpartiet er ein del av, påpeikar at det offentlege barnevernet bør rustast opp når det gjeld kapasitet, slik at alle akuttilbod kan vera i offentleg regi, for å kunna gje barna eit tryggast mogleg tilbod i ein sårbar situasjon, og at bruk av private tilbydarar berre skal vera eit supplement og brukast i prekære situasjonar. Eg viser her også til Landsforeningen for barnevernsbarn, som under høyringa gav klart uttrykk for at tilbod måtte vera i offentleg regi.

Kvaliteten i barnevernet kan verta betre ved at pengane som vert brukte over statsbudsjettet, faktisk vert brukte i barnevernet. Stadige oppslag om at private kommersielle konsern gjer seg rike på fellesskapet sine løyvingar til barnevern, må ta slutt. Det same gjeld overdrive anbodsbyråkrati. Kvart barn og kvar familie er unik. Barnevernet er difor ikkje eigna til stykkpris og det å skulla ha forteneste som motiv.

Ideelle organisasjonar utan forteneste som formål har lang tradisjon for å samarbeida med det offentlege om viktige og kvalitetsmessig gode velferdstenester. Gjennom anbodssystemet er desse komne under eit stadig sterkare press. Framtidas barnevern må byggjast opp rundt utvikling og styrking av dette samarbeidet – til beste for barna og foreldra deira.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Det er alvorleg når partane som tek hand om dei mest sårbare av oss, ikkje er samde om korleis dei skal tolka regelverket seg imellom. I ytste konsekvens kan dette få dramatiske følgjer. Regeltolkinga skal ikkje leggja ytterlegare byrder på dei unge, som ved ei akuttplassering allereie har det vondt og vanskeleg.

Eg vil takka Riksrevisjonen for den jobben dei har gjort. Eg trur det er heilt avgjerande at ein får slike ting fram på bordet, slik at ein får ein grundig debatt om det.

Eg trur at alle skulle ynskja at barnevernet kunne ha fokusert meir på det førebyggjande arbeidet. Men heller ikkje innanfor førebyggjande barnevern er det like klart kva som er meininga, og korleis ein skal arbeida på området. Førebygging kan vera så mangt.

Dei siste åra har det vore ein ganske stor auke i talet på barnevernssaker her til lands. I Senterpartiet er me glade for at mykje godt endringsarbeid har skjedd innan barnevernet dei siste åra, men me er ikkje i mål. Når me no ser mange ressurskrevjande saker, er det viktig å følgja opp overfor dei mest sårbare barna.

Eg finn det merkeleg, til liks med andre i komiteen, at ikkje kommunane sin interesseorganisasjon, KS, har sett dette høgare på dagsordenen. Når den kommunale barnevernstenesta ikkje alltid får det avgjerande ordet i val av tiltak for barna som skal akuttplasserast, er dette brot på lova. Det er den kommunale tenesta som veit mest om ungane, og såleis skal ha det avgjerande ordet. Når ungar vert utsette for noko så dramatisk som ei akuttplassering, skal det sjølvsagt ikkje vera usemje i byråkratiet som kan forlengja uroa som ungane må gjennom.

Eg er glad for at fleirtalet i komiteen har slutta seg til ein merknad om at det er alvorleg at Barne- og likestillingsdepartementet ikkje har sørgt for at det gjeldande regelverket vert tolka likt, og at Bufetat i nokre tilfelle har tilbode tiltak som ikkje er tilpassa ungane sitt behov. Det er nesten så eg finn det merkeleg at dei andre medlemene i komiteen ikkje deler synet på kva Riksrevisjonen har kome fram til.

Det same gjeld synet på dei offentlege og dei kommersielle aktørane. Til liks med Landsforeningen for barnevernsbarn meiner Senterpartiet at det er det offentlege som skal ha ansvaret for barnevernet, og at det berre er i særskilte tilfelle der det offentlege på ein eller annan måte ikkje klarer å gje tilbod, at ein bør venda seg til andre aktørar.

Rundt omkring i heile landet vert det gjort eit godt arbeid i barnevernstenesta. Ungar som treng hjelp og bistand, er like ulike som andre ungar. Difor er det ikkje nokon mal for kva som er godt arbeid eller ikkje.

Me fekk i høyringa som komiteen hadde i samband med denne saka, innspel frå ulike stader om korleis dei løyste oppgåvene sine. Kongsberg hadde sin modell, med familieråd som fungerte godt der. Det er flott at ein prøver å ta tak i sakene tidleg. Samtidig er det viktig at kommunane lagar ordningar som er tilpassa kvardagen i kvar enkelt kommune, og eg er glad for det arbeidet som vert lagt ned for å prøva å finna ut: Kva er det som fungerer best for vår kommune?

Barnevernet er ei sak som opptek mange, og me har òg sett at Kommunal Rapport har barnevernet som eit av dei områda som ein ser på når ein set saman det såkalla Kommunebarometeret årleg.

Eg finn det vanskeleg å sjå at barnevernstenesta, og særleg i dei tilfella me her snakkar om, akuttplasseringa, lèt seg plassera inn i ei ramme der ein kan setja kommunar opp mot kvarandre. Men samstundes meiner eg at kommunane har mykje lærdom å henta frå kvarandre i måten dei løyser oppgåvene på. Det gjer det òg naudsynt at Bufetat er ein god lyttar og har ein god dialog med alle. Likevel, ein skal vera forsiktig med å døma barnevernet ut frå innrapporterte tal til Statistisk sentralbyrå.

Det viktigaste me kan gjera, er å ha ei barnevernsteneste som fokuserer fullt ut på det viktigaste: barna. Difor har komiteen slutta seg til den tilrådinga som Riksrevisjonen har kome med, at det skal leggjast til rette for at alle barn som vert akuttplasserte, får eit tilbod av Bufetat som er i samsvar med lova sitt overordna prinsipp om at det er unganes beste som skal leggjast til grunn.

Carl I. Hagen (FrP) []: Jeg er veldig godt fornøyd med særlig én enstemmig merknad fra komiteen der vi understreker «betydningen av å vurdere muligheter i barnets slekt og nettverk der det er til barnets beste». Når jeg er fornøyd, er det fordi det i tidligere tider var enkelte innen barnevernet som hevdet at man skulle unngå å ha noe særlig kontakt med og plassere barn i akuttsituasjoner hos slektninger. At dette nå slås fast, er veldig fint, og jeg håper departementet følger det opp i instrukssystemet for barnevernet.

Det er uttrykt bekymring over den manglende felles forståelsen av bistandsplikten. Komiteen har merket seg at departementet har tatt et initiativ for å få en felles forståelse, men at det fremdeles kanskje må følges opp i tiden fremover. Jeg tar det som en selvfølge at departementet vil være seg bevisst det ansvaret det har for å følge opp at det blir en felles rolleforståelse for bistandsplikten til det kommunale barnevernet fra det sentrale.

Så er det, som tidligere påpekt, den vanlige forskjellen mellom opposisjonen og regjeringsfraksjonen når det gjelder bruk av private driftere. Jeg kan ikke se at det ikke er i offentlig regi selv om det er private tilbydere som utfører en tjeneste. Selv om man kjøper plasser i ideelle eller kommersielle barnevernsforeninger eller -bedrifter, vil det jo være barnevernet som har det overordnede ansvaret, og det vil være i offentlig regi selv om det er private som driver.

Fordelen med private er fleksibiliteten for de kommunale brukerne av tjenestene. Det er vel også slik at erfaringene på mange områder viser at når arbeidet utføres av en kommunal etat eller en offentlig virksomhet, er det ikke per definisjon et bedre kvalitetsarbeid. Det florerer jo stadig vekk rapporter om at offentlig virksomhet bryter lover og regler – arbeidsmiljøloven og andre lover – og vi har hatt NRKs serie om psykisk helsevern, som er en stor kritikk av det offentlige.

Fordelen med private er at hvis de ikke gjør en god nok jobb, så sier man opp avtalen og slutter å bruke dem. Hvis det er en offentlig virksomhet, skjer det vel nesten aldri at ledere eller andre mister jobben. De fortsetter å gjøre en dårlig jobb, og det får ingen reaksjoner. Derfor er det etter mitt syn en prinsipielt stor fordel å ha fleksibiliteten i å bruke private. De som da ikke holder mål, slutter man å bruke, og så stimulerer man de som er gode.

Så er det også veldig nyttig at komiteen har gått litt utenom Riksrevisjonens rapport ved at man har bemerket:

«(...) bruken av familieråd og tidlig dialog med familier i utfordrende situasjoner er forsterket som arbeidsmetoder i barnevernet. Dette synes å kunne redusere antallet akuttplasseringer, og komiteen vil gi sin tilslutning til at dette i mange tilfeller vil kunne være et langt bedre alternativ.»

Jeg håper statsråden har merket seg dette og kanskje kan få spredd denne virkemiddelbruken og denne metoden til mange andre.

Særlig vil jeg nevne at det er av stor betydning at barnevernet i de deler av landet hvor vi har en stor innvandrerbefolkning, er så oppmerksomme på de ekstra problemene og utfordringene som barn av innvandrerforeldre kan ha når det gjelder oppvekst med forskjellige kulturforståelser, forskjellige kulturer og forskjellige regler for skikk og bruk. Der er det nok av eksempler. Da er det, som komiteen sier, barnets beste som skal komme i høysetet. Det er ikke foreldrenes ønske om at barna skal oppdras i den kultur og den skikk og bruk som de hadde i det landet de har reist fra. Barnets beste går foran foreldrenes interesse i så måte, og jeg håper det blir innskjerpet overfor dem som arbeider i barnevernet, at det skal være det som er gjeldende i vårt land. Det er barnets beste som gjelder, ikke foreldrenes ønske om å oppdra barna slik de ville ha gjort hvis de var i opprinnelseslandet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er når barnevernet verkeleg blir sett på prøve, når det er snakk om akuttilbod, som er det absolutt siste tiltaket ein skal gjere, ein veit at mykje galt har skjedd i forkant. Eg vil takke Riksrevisjonen for ein god og grundig rapport, som gir oss eit veldig godt høve til å sjå på barnevernstenestene generelt gjennom den mest kritiske augeblinken. Eg vil òg takke saksordføraren for ei grundig leiing av prosessen, og ikkje minst for å følgje opp det som Riksrevisjonen har vore bekymra for.

Funna er mørke, kan vi seie. Det at det er veldig ulike tolkingar av regelverket, er eit problem i seg sjølv, også internt i Bufetats eigne regionar, mellom kommunal barnevernsteneste og Bufetat – altså i dei fleste himmelretningar. 36 pst. av barnevernsleiarane svarar «veit ikkje», og 37 pst. svarar «nei» på spørsmålet om dei har ei felles forståing med Bufetat av når bistandsplikta er overhalden. Kva består desse forskjellane i? Er det sånn at Bufetat stiller krav til at ein akuttsituasjon ligg føre, eller er det sånn at når ei sak er meld til politiet, kan Bufetats bistandsplikt inntreffe? Det er jo ein stor forskjell, for viss ein startar så tidleg som mogleg, har ein tid til å planleggje tiltak. Men viss ein først skal stille med akuttilbod når ein akuttsituasjon ligg føre, har ein ekstremt dårleg tid. Da inntreffer det som Riksrevisjonen påpeiker at er eit stort problem – at ein får to timar på å finne eit fagleg forsvarleg tilbod, og da seier det seg sjølv at det er veldig vanskeleg.

Det er også stadfesta av Riksrevisjonen at den kommunale barnevernstenesta ikkje får siste ord i valet av tiltak ved akuttplassering, som loven føreset. Mangel på ledige tiltak hos Bufetat gjer at den kommunale barnevernstenesta ikkje alltid får avgjere kva for akuttiltak som skal bli valde, og konsekvensen er at det kommunale barnevernet godkjenner tiltak dei ikkje meiner er i samsvar med behovet til barnet. Det er veldig alvorleg.

Kven kan dette spesielt gå ut over? Det er klart at å tilby eit barn ei akuttplassering som ikkje stemmer med behovet til barnet, er alvorleg i seg sjølv, men det er spesielt nokre grupper dette slår veldig negativt ut for:

  • spedbarn og småbarn – behovet for kontinuitet og føreseielegheit i samvær med foreldre er særleg stort i desse tilfella, særleg viss dei må flytte langt og får eit dårleg tilbod

  • barn med minoritetsbakgrunn, der både barnevernskonvensjonen og barnevernsloven stiller krav til at det skal bli tatt omsyn til den språklege og kulturelle kontinuiteten til barnet

  • barn og unge med psykiske lidingar, med stort behov for skjerming og individuelt tilpassa tiltak, som blir plasserte på barnevernsinstitusjonar, og så vidare – kanskje dei mest sårbare iblant oss

Eg vil spesielt peike på det som står på side sju i innstillinga, der fleirtalet påpeiker det Bufdir òg seier i disponeringsbrevet for 2017. Der skriv dei at «enkeltkjøp av private fosterhjem innebærer en høy risiko med hensyn til forsvarlighet». Det er her kjernen i problemstillinga ligg. Det store bakteppet for at denne saka har blitt så alvorleg, er at barnevernsløftet stoppa opp frå budsjettåret 2014. Det var det siste budsjettet der dei raud-grøne hadde tydelege avtrykk. Da stoppa det opp. Det har knapt vore nokon auke i talet på tilsette i barnevernstenesta etter budsjettåret 2014. I 2018 kutta ein attpåtil 600 mill. kr i det statlege barnevernet, og så gav ein 500 mill. kr til kjøp av private tenester.

Det er akkurat det Riksrevisjonen påpeiker at er problemet. Det er kjøp av private tenester, altså enkeltkjøp i akuttsituasjonar, der ein går ut på den opne marknaden og har to timar til å finne eit fagleg forsvarleg tilbod. Da har ein rett og slett skapt seg eit problem, og det er openbert at det bør vere ein offentleg buffer her, der ein kan planleggje, og der ein har ekstra kapasitet til å ta hand om desse situasjonane. Viss ikkje hamnar vi i nøyaktig sånne situasjonar som vi hamnar i her – at vi tilbyr dei mest sårbare iblant oss eit dårleg fagleg forsvarleg tilbod.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det er virkelig de mest sårbare barnas situasjon vi i dag drøfter. Barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, skal få nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.

Funnene fra Riksrevisjonen er alvorlige fordi det handler om svært sårbare barn som ikke får den hjelpen de trenger, på det tidspunktet de trenger det mest. Dette handler om tusenvis av barn som blir tvangsflyttet ut av hjemmene sine, men som ikke nødvendigvis får det bedre etterpå, og som kanskje ikke får den hjelpen som faktisk kunne gitt dem et annerledes liv. Vi ser også at det er regionale variasjoner i akuttilbudene, og at akuttilbudene ikke alltid er tilpasset barnets behov.

Det er den kommunale barnevernstjenesten som avgjør om et barn skal akuttplasseres, og så er det Bufetats oppgave å bistå den kommunale barnevernstjenesten ved plassering av barn utenfor hjemmet. I en slik sårbar situasjon er det særdeles viktig å lete etter de tiltakene som er til barnets beste. Det er liten tvil om at barnevernstjenesten i sin alminnelighet, og arbeidet med akuttplassering spesielt, er krevende med tanke på å fatte gode vedtak og finne de beste løsningene for de barna det gjelder. Det kreves god samordning, gode vurderinger og ikke minst tydelige og avklarte rutiner og roller for å kunne oppfylle barnets behov.

Jeg viser til saksordførerens gode gjennomgang, og vil bare peke på et par forhold. Utfordringene rundt forståelsen og oppfølgingen av bistandsplikten bidrar til mange unødvendige diskusjoner om det enkelte barns tilbud. Det er derfor grunn til å merke seg Riksrevisjonens understrekning av de store forskjellene i både forståelsen av og håndteringen av bistandsplikten som Bufetat har overfor kommunenes barnevernstjeneste i akuttplasseringen. En ulik forståelse synes å bidra til at for mange barn ikke får det tilbudet de burde fått, når en legger barnets beste til grunn. Det bør derfor være en sentral oppgave for departementet å bidra til å skape en felles forståelse av en så sentral bestemmelse i regelverket for akuttplasseringer. Vi forventer at det blir tatt initiativ både fra departementet og fra KS for å arbeide fram en slik felles forståelse.

Kristelig Folkeparti vil ellers henlede oppmerksomheten på Stortingets vedtak 762 av 28. mai 2018, der det står:

«Stortinget ber regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres.»

Dette er et vedtak som klart peker i retning av en gradvis økning av ideelle aktører, uten at den offentlige andelen reduseres. Kristelig Folkeparti forventer at det her legges opp til en praksis med hensyn til kjøp av plasser i barnevernet der en 40 pst. andel ideelle kan nås innen 2025, slik Stortinget har vedtatt. Og så må selvsagt de samme kvalitetskriteriene legges til grunn som man ellers gjør for tjenesten, slik at man sikrer disse utsatte barna et best mulig tilbud tilpasset det enkelte barns behov.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg ønsker å starte med å si at jeg er glad for at komiteen tok initiativ til en høring i denne saken, og at kontroll- og konstitusjonskomiteen gir dette feltet og denne saken den oppmerksomheten det fortjener. For selv om det gjøres et veldig godt barnevernsarbeid rundt om i landet hver eneste dag, skal vi være selvkritiske. Vi skal alltid se hva vi kan gjøre enda bedre. Det gjelder barnevernstjenesten vår, men det gjelder også norske myndigheter.

Jeg ser alvorlig på at Riksrevisjonen har funnet at det er ulik tolkning av hva bistandsplikten innebærer. Det har derfor vært veldig viktig at Barne- og familiedirektoratet har gitt en rekke avklaringer om innholdet i bistandsplikten. Det medfører også at jeg er i gang med et arbeid der jeg vurderer om enkelte deler av samhandlingen mellom kommunene og Bufetat kan være egnet for regulering i forskrift.

På samme tid er det viktig å være klar over at det ikke vil være mulig å detaljregulere bistandspliktens innhold, for det må alltid gjøres skjønnsmessige vurderinger og avveininger i den enkelte sak. Der kommunen ofte ser barnets behov isolert og Bufetat kommer inn med sitt faglige utgangspunkt, er det diskusjoner og ulike perspektiver å ivareta. Men det viktigste er at det er en god dialog, og at man klarer i samarbeid å komme frem til det som er til barnets beste i akuttsituasjonen og med den svært tilmålte tiden man har.

Kapasiteten er, som komiteen har merket seg, en nøkkelfaktor, der Bufetat må ha et tilgjengelig og tilstrekkelig variert akuttilbud for å kunne oppfylle bistandsplikten. Det er krevende å etablere denne type tilbud i nærheten av alle kommuner rundt om i hele landet. Akuttilbudet gjelder få barn, noe som gjør etterspørselen uforutsigbar. Vi har iverksatt en rekke tiltak for å øke kapasiteten, og det viktigste vi jobber med, som har høy prioritet, er rekruttering av flere beredskapshjem og fosterhjem.

Jeg er veldig tilfreds med at komiteen har påpekt betydningen av å vurdere muligheten for plassering i barnets slekt og nettverk. Dette er et linjeskifte i norsk barnevern, og dette har regjeringen varslet. Fremfor, som tidligere praksis har vært, nærmest å flytte barnet lengst mulig unna sin familie og sitt oppvekstmiljø, er det nå et ansvar for barnevernstjenesten å undersøke i familie, i slekt, i nettverk, blant venner på barnets oppvekststed om man kan finne mennesker som kan være med og ta vare på barnet. Vi har tro på at det vil ha stor betydning, for det å bli flyttet bort fra familien sin samtidig som man skal flyttes bort fra hjemstedet sitt, fra skolen sin, fra bestemoren sin, kan medføre en stor tilleggsbelastning.

Jeg er også glad for at komiteen anerkjenner bruken av familieråd, noe Bufdir tok initiativet til for flere år siden – allerede i 2012, tror jeg det var. Vi ser at noen kommuner bruker det aktivt, bl.a. Kongsberg, som jeg gleder meg til å besøke på fredag, for å se hvordan kommunene i mye større grad klarer å dempe konfliktnivået, og hvor barnevernstjenesten går inn sammen med familien til barnet og prøver å finne frem til felles løsninger.

Jeg merker meg at flertallet i komiteen hevder at departementet bevisst har valgt å stimulere til økt privatisering på bekostning av et offentlig barnevern. Det stemmer ikke. Jeg er litt overrasket over at man fremholder den kritikken fra talerstolen igjen, særlig etter at min forgjenger sendte et brev til Arbeiderpartiets finansfraksjon etter at budsjettet ble lagt frem i 2017, der man gjorde det klart at den omtalte flyttingen av 500 mill. kr i statsbudsjettet for 2018 ikke medførte en endring i bruk av midler eller økning i kjøp av private tjenester. Det var en budsjetteknisk flytting som ikke reflekterer noen vridning i tiltaksbruken fra 2017 til 2018. Akuttfeltet er i offentlig regi – det er det i dag, og det skal det fortsatt være. Private skal være et supplement. Det er i tråd med Bufetats praksis og målsetting.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Det er hevet over tvil at ethvert barns behov for hjelp til et trygt hjem i en akuttsituasjon vil måtte oppleves som en krise. Det er skremmende og alvorlig både for barna og for de voksne, som er ute av stand til å ivareta sine omsorgsoppgaver.

I sånne situasjoner settes fellesskapet og velferdssamfunnet virkelig på prøve. Det er derfor uvanlig alvorlig når Riksrevisjonen setter på blålysene og viser til at det sviktes, og stiller myndighetene til ansvar. Riksrevisjonen påpeker store forskjeller både i forståelsen og håndteringen av den bistandsplikten Bufetat har overfor kommunenes barnevernstjeneste når barn trenger akuttplasseringer.

Vi er enige om alvoret. Kan statsråden da forklare hvordan det er mulig å overse en utvikling som har ført til at de fleste kommunale barnevernsledere mener at bistandsplikten er uklar?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Hvis man leser denne rapporten nøye, finner man at bistandsplikten brytes i enkelte tilfeller. Samtidig er det først og fremst misnøye fra kommunene i denne undersøkelsen, det er ikke nødvendigvis brudd på loven. Jeg har oppfordret kommunene, gjennom KS og andre, til å melde fra til Fylkesmannen hvis loven brytes. Vi ser at det skjer i veldig få tilfeller. Jeg mener at det er viktig å melde fra nettopp for at det kan gi oss et bilde av og en innsikt i hvordan situasjonen er.

Det Riksrevisjonen påpeker, er en misnøye fra kommunenes side over at de ikke alltid får sitt førsteønske oppfylt. Som komiteen kjenner til, er det innenfor svært kort tid disse sakene er nødt til å avklares. Det at Bufetat har en annen faglig tilnærming enn det som først og fremst kommunene gir som innspill fra sitt ståsted, må vi også ha forståelse for. Det viktigste er at de finner gode tiltak i en dialog mellom de to aktørene.

Kari Henriksen (A) []: Misnøye eller brudd – det er uklar tolking av regelverket. Det er slått helt fast. Og de som bærer børa for det, er barna.

Ifølge Riksrevisjonen bisto Bufetat i fjor med 2 098 akuttiltak. Det er mange barn og familier i krise. Vi som fellesskap burde kunne forsikre oss om at en sånn situasjon ble håndtert på en god og kvalifisert måte og med barns beste som grunnlag.

I kontrollkomiteens høring i oktober i år ga statsråd Hofstad Helleland uttrykk for følgende:

«På kort tid skal kanskje våre nyest utdannede barnevernsansatte rykke ut og ta en beslutning som er til det beste for barnet. ...», osv.

Mener statsråden at dette er en gjenkjennelig beskrivelse av hverdagen i barnevernet? Hvilke initiativer har hun tatt for å endre det?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Vi har måttet ta veldig mange initiativ. Det har denne regjeringen gjort i fem år etter at vi tok over etter de rød-grønne, da man så at det var en total mangel på kompetansetenkning og kompetanseløft fra politisk side. Denne regjeringen har tatt initiativ til en stor barnevernsreform. Vi legger nå fram en ny barnevernslov, som skal sendes ut på høring etter jul. Så det jobbes med å forbedre kvaliteten til det beste for barna hver eneste dag, gjennomgående.

Det som er viktig, er at beslutningene om hva som er behovet til barnet i det enkelte tilfellet, blir fattet på et kunnskapsbasert grunnlag. Vi ser at skal vi ha et apparat i hver eneste kommune rundt om i hele landet, med et akuttilbud, er vi nødt til å bruke helt andre kostnadsrammer på barnevernet. Spørsmålet er om det er riktig, og om det kommer flest mulige barn til gode.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg er litt overraska over at statsråden framhevar kor fortreffeleg ho er, i ei sak som er såpass alvorleg som dette, og der kritikken frå Riksrevisjonen har vore så knallhard mot det statlege barnevernet og det arbeidet som departementet og statsråden har leia. Dette er ikkje tida for å framheve kor fortreffelege vi er, dette er tida for å brette opp ermene og begynne å jobbe.

Statsråden reagerer på at fleirtalet seier at ein her har kutta i det statlege barnevernet. Men tala er klare: For 2018 kutta ein 640 mill. kr til det statlege barnevernet, og så gav ein 500 mill. kr til kjøp av private barnevernstenester. Altså tok ein med den eine handa, og så gav ein litt med den andre – som eit reint kutt. Og det er nettopp enkeltkjøp av private barnevernstenester som er litt av kjerneproblemet her. Så når kjem statsråden til å slutte praksisen med enkeltkjøp av private akuttplasseringar?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg forstår ikke hva representanten mener skulle være omtale av min egen fortreffelighet. Selv om man gjennom flere år hadde styrt Barne- og likestillingsdepartementet med en SV-statsråd, må også representanter fra SV bare erkjenne at da en ny regjering tok over, var man nødt til å sette i gang mange, mange tiltak for å løfte kapasiteten og sikre kvalitet, slik at alle barn i barnevernet får det best mulige tilbudet.

Det stemmer ikke, det som SV hevder. Den omtalte flyttingen av 500 mill. kr medførte ikke en endring i bruk av midler eller en økning i kjøp av private tjenester. Det var en budsjetteknisk flytting. Det reflekterer ikke vridningen i tiltaksbruken fra 2017 til 2018, og jeg understreker at akuttplasseringer i barnevernet fortsatt er det offentliges ansvar.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Fra Kristelig Folkepartis side har vi vært og er svært opptatt av rekrutteringen av fosterhjem, men vi er også opptatt av familievernets rolle gjennom å forebygge behovet for den typen akuttiltak. Ser statsråden mulighet for og behov for et tettere samarbeid mellom familievern og barnevern framover?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg vil takke representanten Grøvan for spørsmålet. Det er et veldig viktig perspektiv på det forebyggende arbeidet og det å hjelpe barna, og ikke minst også foreldrene og familien deres, på best mulig måte. Nå har familievernet fått en historisk økning, ikke minst takket være Kristelig Folkeparti, de siste årene. Vi ser at familievernet nå jobber opp mot både barnevernet og domstolene for lettere å håndtere konflikter og konfliktnivået, og også for å ta unna saker i forebyggende øyemed, som andre etater har blitt belastet med tidligere fordi sakene har gått for langt. Vi ser at det er mye å hente på å få partene samlet rundt samme bord, få dem til å snakke sammen og få forståelse for hverandres ståsted. Familievernet gjør et fantastisk viktig arbeid, og nå har de også ressurser til å trappe opp videre.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Et av punktene i Riksrevisjonens alvorlige kritikk er at den kommunale barnevernstjenesten ikke alltid får det avgjørende ordet. Det er alvorlig fordi det er den kommunale barnevernstjenesten som sitter tettest på barnet, og det er som regel også der medvirkningen, som er så viktig, foregår. Samtidig sier 80 pst. av de ansatte i det kommunale barnevernet at de har for mange saker og for dårlig tid til å gjøre en god nok jobb.

Etter det rød-grønne barnevernsløftet på 1 000 nye stillinger til det kommunale barnevernet med øremerkede midler har det blitt avlyst. Det har kommet så vidt 100 nye stillinger gjennom øremerkede midler.

Ser statsråden at det er en sammenheng mellom den kvaliteten som den kommunale barnevernstjenesten kan levere, også når det gjelder akuttplasseringer, og at de ansatte rett og slett har for dårlig tid fordi det er blitt prioritert for få ressurser til ansatte?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg er enig i at tid absolutt er en viktig faktor i mange av disse sakene. Som representanten Øvstegård kjenner godt til, er akuttsakene svært presset på tid, og det er behov for en rask avklaring. Det man ofte ser, er at den kommunale barnevernstjenesten har ønsker for barnet når det gjelder plassering, f.eks. i nærheten av barnets oppvekststed, og at kommunen vektlegger en del andre behov enn den faglige tilnærmingen som Bufetat har. Det vi også ser, er at dialogen og samarbeidet mellom de to aktørene kan bli bedre. Men at det er noe ulik tilnærming, er ikke alltid det verst tenkelige, for i de fleste sakene kommer de jo frem til en god og minnelig løsning.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg tolker svaret som at statsråden i alle fall ser en sammenheng, og at det er viktig at de ansatte, også i det kommunale barnevernet, har tid og ressurser og anledning til å følge opp hvert barn på en tilstrekkelig måte, kanskje spesielt ved akuttplasseringer, som det er snakk om nå. Det er likevel slik, som jeg sa i mitt spørsmål, at over 80 pst. av de ansatte i den kommunale barnevernstjenesten ikke har tid, føler de, til å følge opp hvert enkelt barn godt nok. Det finnes også eksempler på kommunale barnevernstjenester der det er over 30 saker som én barneansvarlig i den kommunale barneverntjenesten har ansvaret for – 30 saker med 30 individuelle behov, med familier. Samtidig har denne regjeringen drastisk skalert ned den satsingen som var på å få på plass nye, øremerkede stillinger til den kommunale barnevernstjenesten.

Derfor vil jeg igjen spørre statsråden: Hvorfor det?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: De siste årene har vi sett en formidabel økning til barnevernet med om lag 1 000 øremerkede stillinger ute i kommunene i hele landet. Det som også er viktig, er kompetansen, for kompetansen er det som er avgjørende for å treffe rett vedtak for det enkelte barn. Jeg er veldig opptatt av at når et barn har behov for hjelpetiltak eller det er snakk om flytting, må man treffe riktig vedtak med en gang. Vi ser at altfor mange barn flyttes, og at forskjellige hjelpetiltak prøves ut. Hva er grunnen til det? Jo, det er at man gjennom altfor mange år ikke har satset nok på kompetanse. Vi ser at nyutdannede barnevernspedagoger med treårig utdannelse rykker ut til svært vanskelige og kompliserte saker. De står under et enormt press, og de har kort tid til å ta beslutninger. Det er derfor regjeringen nå går igjennom utdanningssystemet og autorisasjonsordningen, slik at vi kan sørge for at vi får de best kvalifiserte til å jobbe med de tyngste og mest kompliserte sakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) []: Jeg er glad for Riksrevisjonens rapport. Den er viktig. Så å si hver dag, over hele landet, står ansatte i barnevernet overfor kompliserte etiske og moralske dilemma og skal fatte vedtak som berører barnet og foreldrene dypt. Riksrevisjonen har avdekket alvorlig svikt ved lovtolking og praksis når det gjelder å gi barn som trenger fellesskapets hjelp, den hjelpen de skal ha etter loven.

Noen ganger tenker jeg: Hva hadde skjedd hvis dette handlet om alvorlig syke barn som trengte akuttinnleggelse på sykehus, f.eks. ved et alvorlig epileptisk anfall, og legevaktslegen hadde fått følgende beskjed: Dessverre, vi har ikke ledig plass på nevrologisk barnepost, men vi har ledig en plass på kirurgisk voksenpost. Det er det vi har. Men det er en lege der som har jobbet med barn tidligere, og det serveres mat og medisiner som barnet trenger.

Ingen ville ha funnet seg i det. Jeg tipper at det hadde blitt skriverier og kritiske kommentarer fra ganske mange. Ja, jeg kan sågar tenke at helseministeren hadde gått raskt ut, beroliget foreldre og barn og sagt: Sånn skal det ikke være, dette må fikses.

Når det gjelder barn under barnevernsomsorg, er det mindre engasjement. Det er synd. De fortjener mer. Og derfor er rapporten så viktig.

Arbeiderpartiet har vært opptatt av å anerkjenne arbeidet som gjøres i praksis, som handler om å forebygge og ha tid til å foreta de gode vurderingene, sånn at bestillingene blir mest mulig presise. Det handler om å ha tid til å lytte til barnet og foreldrene. Det handler også om forarbeidet. Derfor har Arbeiderpartiet hvert år fortsatt den rød-grønne regjeringas øremerking, med et par hundre millioner kroner til flere stillinger i det kommunale barnevernet, fordi det vil gjøre en forskjell for barna, for forebyggingen, for vedtakene, for oppfølgingen og for forståelsen av egen myndighet.

FO skriver i et innlegg i Kommunal rapport at kun 69 pst. av barnevernstjenesten har klart å legge til rette for akuttberedskap, som statsråden har tatt initiativ til. FO er bekymret for ressursene, for de følger ikke med, og den bekymringen deler vi.

Det er likevel ikke nok med bare flere ressurser. Kvalitetssikring av plasseringer er utfordrende. På Sørlandet er flere avdelinger ved kommersielle institusjoner stengt, bl.a. på grunn av manglende faglig kompetanse, og det er få som roper varsku. Jeg viser til Kristelig Folkeparti og representanten Grøvan, som omtalte representantforslaget fra Arbeiderpartiet om å øke andelen ideelle aktører, og jeg slutter meg til det.

Statsråden har tatt initiativ til oppfølging av dette – det er bra – og hun må gjøre det med det alvor denne saken krever. Vi kan ikke leve i et samfunn som svikter barn. Dette må bare fikses.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Barneverntjenesten er kanskje en av de viktigste tjenestene vi har i samfunnet. Det er snakk om omsorg for og beskyttelse av noen av de mest sårbare blant oss. Derfor er denne rapporten så alvorlig. Jeg må føye meg til foregående taler og stille spørsmålet om det kanskje hadde blitt mer bråk og oppmerksomhet om dette gjaldt noen andre enn nettopp disse sårbare barna, som nå blir sviktet. Det kan vi ikke godta. Det er et politisk ansvar å dimensjonere opp barnevernet så det kan gi den hjelpen hvert eneste barn trenger, når det bl.a. gjelder ansatte i den kommunale barnevernstjenesten og antallet akutt- og beredskapsplasser tilgjengelig.

Dette handler f.eks. om ressurser. Det er ikke nok kapasitet i Bufetat, det er ikke nok beredskapshjem tilgjengelig. Derfor ender man i denne situasjonen. Det er et politisk ansvar. Den kommunale barnevernstjenesten har som nevnt store utfordringer med å få tiden til å strekke til. Det er for mange saker, for mye komplisert stoff å gå inn i for hver enkelt ansatt. Det også er et politisk spørsmål.

Det er klart at når man har gått ut fra en utregning i 2011 om at det var nødvendig med 1 500 nye stillinger i det kommunale barnevernet, og vi nå står med 1 100 nye stillinger, er det i hvert fall behov for 400 til. I tillegg vet vi at behovet antakeligvis har økt, og i budsjettet for 2019 er det foreslått 0 nye stillinger til det kommunale barnevernet. Det er ikke godt nok.

Så sa representanten Harberg fra talerstolen at det ikke spiller noen rolle hvem som eier tiltaket. Da vil jeg vise til noe Bufdir har skrevet, som også Riksrevisjonen har gjengitt, om at enkeltkjøp av private beredskapshjem innebærer en høy risiko med hensyn til forsvarlighet, fordi kvalitetssikringen ikke kan være god nok på så kort tid. Det har en sammenheng, fordi det ikke er mulig å føre den gode kontrollen som representanten Harberg refererte til, når man har så dårlig tid og man skal kjøpe inn private alternativer.

For 2018 er det anslått at vi vil komme opp i omtrent 400 enkeltkjøp. Det er 400 enkeltkjøp av plassering på institusjoner, i beredskapshjem og andre former. De ideelle aktørene skvises ut gjennom dette systemet – de har ikke anledning til å stå klar til å tilby barn et sånt apparat som en del store kommersielle aktører har. Derfor er dette et politisk spørsmål, et politisk ansvar for å dimensjonere opp barnevernstjenesten til et godt offentlig tilbud, slik at alle barn får den hjelpen de trenger, også når det er snakk om akuttplassering.

Magne Rommetveit (A) []: Me kan vel alle vera einige i at det førebyggjande barnevernsarbeidet er det viktigaste barnevernet. God førebygging i vidaste forstand gjer borna, familien og lokalsamfunnet betre rusta til å meistra kvardagen på ein god måte. Når ein kjem til ein situasjon der akutte tiltak må setjast inn, vert det så uhorveleg mykje meir alvorleg for dei det gjeld, og det kostar ofte svært mykje ressursar, ikkje minst når det gjeld bruken av barnevernsfagfolka våre både i kommunane og elles.

Barnevernstilsette i kommunane må difor få frigjort tid til å kunna jobba førebyggjande. Men eg har snakka med ei barnevernsteneste langt borte på Vestlandet, som har opplevd, når dei skulle akuttplassera, å måtta bruka to av sine tilsette for å følgja eit barn til ein heilt annan landsdel. Vedkomande fekk vera der i eitt døgn, og så måtte dei følgja den ungen til ein heilt annan landsdel igjen dagen etter. Og det seier seg sjølv at viss ein må halda på slik, er det det ikkje så lett å få avsett mykje tid til å driva førebyggjande barnevernsarbeid i heimkommunen.

Difor er Riksrevisjonen si undersøking av Barne, ungdoms- og familieetatens bistandsplikt ved akuttplasseringar i barnevernet, og tilrådingane i denne, så viktige – sjølvsagt først og fremst for at akuttplasseringar skal vera på stell, men også for at det lokale barnevernet skal kunna ha ressursar til å driva førebyggjande arbeid.

Akutt beredskap har me både når det gjeld brann, politi, psykiatri, somatikk og alt mogleg. Og me har jo bygt opp eit apparat geografisk spreidd utover landet, sjølv om det ikkje brenn heile tida. I denne rapporten om bistandsplikta ved akuttplasseringar i barnevernet karakteriserer Riksrevisjonen svikten som alvorleg, og no på tampen av denne debatten vil eg uttrykkja håp om at statsråden verkeleg ser dette alvoret, og at ho vil følgja dei tilrådingane som Riksrevisjonen her kjem med.

Carl I. Hagen (FrP) []: Statsråden sa i et replikkordskifte at det var en sterk vekst i barnevernssaker. Hvis det er tilfellet, må vi analysere og finne ut: Er det en vekst i barnevernssaker som omhandler et tverrsnitt av befolkningen, eller er det noen spesielle grupper? Det trenger vi å vite for å vite hvilke virkemidler vi skal sette inn.

Jeg kan nevne at jeg undersøkte lite grann når det gjaldt gjengkriminalitet, gjengangere i kriminalitetsbildet og unge mennesker i Oslo for å se om det er et ungdomsproblem vi har, eller om det eventuelt er et integreringsproblem, dersom det er en mye, mye større andel gjengangere blant unge med innvandrerforeldre.

Jeg vil gjerne spørre statsråden også i dette tilfellet: Er det et tverrsnitt av befolkningen, i hvert fall i de store områdene og i store byer, som har en vekst i barnevernssaker, eller er det f.eks. –jeg vet det fra domstolene – en mye sterkere vekst og en langt større andel av barnevernssaker der det er innvandrerfamilier eller minoritetsfamilier? Grunnen til at jeg spør, er at hvis det skulle være tilfellet, må vi se på integreringsarbeidet. Da er det også et integreringsproblem, og ikke bare et generelt familieproblem, når det blir barnevernssaker. Jeg synes det kunne være interessant om statsråden kunne si at nei, det er et tverrsnitt av befolkningen og har ingenting med noen grupper å gjøre, eller at det har noe med spesielle grupper og bakgrunnen deres å gjøre. Da vet vi også at vi må sette inn andre virkemidler og kanskje en annen oppbygging av kompetansen og kunnskapen i barnevernet enn det ville vært hvis det var et tverrsnitt av befolkningen.

Det ville være interessant om statsråden kunne gi noen synspunkter på akkurat dette temaet, slik at vi er kjent med hvilke virkemidler som kan settes inn til barnas beste. For det er barnas beste vi må legge til grunn, ikke foreldrenes ønsker.

Marianne Haukland (H) []: Riksrevisjonen har gjort en viktig og riktig jobb når de undersøker Bufetats bistandsplikt ved akuttplasseringer i barnevernet. Det er bra at kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt høring i denne saken, fordi man får verdifulle innspill fra aktører i bransjen om hvordan de opplever ting presserende i barnevernet. Sammen med undersøkelsene klarer man å identifisere noen utfordringer, og mange av disse utfordringene kunne vært løst dersom rekrutteringen av beredskapshjem hadde vært bedre. Derfor er jeg glad for at barne- og likestillingsministeren signaliserer at innsatsen for å få flere beredskapshjem skal prioriteres.

Kompetanse i barnevernet er også veldig viktig, og det blir tatt fram av flere i høringen – mellommenneskelig kompetanse og også kompetanse til å vite hva som trengs i saker. Derfor er det viktig at vi også ser på kompetansen og på hva slags utdanning vi tilbyr når det gjelder barnevernet.

Barn som av ulike grunner må plasseres utenfor hjemmet, har behov for en variasjon av tilbud. Derfor skremmer det meg at flertallet i komiteen tar til orde for å ta bort tilbud til sårbare barn som ikke eies av stat eller ideelle stiftelser. Det handler litt for mye om ideologi og litt for lite om å ta vare på det enkelte mennesket. Vi har behov for variasjon av tilbud i hele landet, i nord og i sør, og veldig mange barn i nord som bor i distriktene, blir ofte rammet av å måtte flyttes langt når det ikke finnes tilbud i nærheten. At man ikke er flink nok til å føre tilsyn med disse, er for meg ikke et godt nok argument til at disse tilbudene skal tas bort. Man burde heller legge mer innsats i å kvalitetssikre alle som leverer tilbud innenfor barnevernstjenesten.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg har lyst til å takke for en veldig god debatt. Det er veldig interessant å høre på mange av de gode innleggene fra komiteen.

Til spørsmålet fra representanten Hagen om vi ser saker som kommer fra et tverrsnitt av befolkningen: Vi ser nok en økning i barnevernssaker i familier med innvandrerbakgrunn. Derfor har vi også vært opptatt av at vi har et barnevern som er gode nok til å forstå kulturelle forskjeller. Det handler først og fremst om kompetanse, og vi jobber mye med at barnevernsansatte skal øke sin kompetanse om forskjellige kulturulikheter.

Mange familier med innvandrerbakgrunn er redde når norsk barnevern kommer for å hjelpe. Det er vanskelig med dialog og samarbeid, også når vi snakker om hjelpetiltak, fordi man hører at norsk barnevern kommer og tar barnet deres. Derfor må vi jobbe mye også i innvandrerbefolkningen med forståelsen av at barnevernet er der først og fremst for å hjelpe.

Vi får mye kritikk fra bl.a. utenlandske aktører og fra media, også utenlands, for at Norge har en altfor tøff barnepolitikk. Jeg er stolt av at Norge setter barns rettigheter like høyt som voksnes. Det skal vi fortsatt gjøre. I Norge har vi f.eks. nulltoleranse for oppdragervold. For mange er det vanskelig å akseptere, men vi skal holde fast ved vår linje. Vårt barnevernsarbeid er etter min mening blant de fremste i verden fordi vi setter det å beskytte barnet så høyt.

Jeg forstår at det oppleves forferdelig for foreldre som blir fratatt barnet sitt. Det vi også ser nå, er at våre barnevernsansatte utsettes for hets, for trusler mot sin egen familie, mot sine egne barn. Vi er bekymret for om barnevernsansatte i tillegg til å stå i den vanskelige jobben klarer å stå i det å bli utsatt for hets. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen og justisministeren nå har jobbet frem forslag – de ble sendt på høring i går, var det vel – om hvordan vi bedre skal beskytte og verne våre ansatte i barnevernet, som gjør en jobb på vegne av vårt velferdssamfunn, som skal beskytte barna, og som skal sikre at ingen barn i Norge utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Vi må gå inn tidlig med forebyggende arbeid og hjelpetiltak, og vi må få til et godt samarbeid med familien, også foreldre med innvandrerbakgrunn.

Svein Harberg (H) []: Jeg registrerer at debatten i store deler omhandler langt mer enn akuttplasseringer i barnevernet. Jeg skjønner for så vidt at det er fristende å diskutere barnevernet som sådant – det er et viktig felt.

Jeg er glad for at både representanten Hagen og statsråden tok opp det som jeg ikke rakk i mitt hovedinnlegg, nemlig det punktet der komiteen har turt å gå utover selve rapporten og kommentere bruken av familie. Det er et særdeles viktig grep, det er det flere kommuner som systematisk har prøvd, og har fått veldig gode resultater av.

Så er det viktig fortsatt å ha oppmerksomhet rettet mot forebygging, tidlig innsats og familievern, som også flere har vært inne på. Vi må bare huske på at når det gjelder akuttplasseringer i barnevernet, er det ikke alltid det er en historie i forkant. Det var omtalt her av representanten Knag Fylkesnes alt som var gjort i forkant, og akuttplassering var siste utvei. Nei, det er av og til første kontakt. Dette er mange forskjellige situasjoner, og det er krevende situasjoner.

Så lever jeg veldig godt med prinsipiell og ideell uenighet om bruk av private eller ikke. Men først til representanten Øvstegård, som sa at Harberg sa at det var likegyldig hvem som eide. Nei, jeg sa:

«Samtlige kommunale tjenester til stede i høringen slo også fast at det var helt likegyldig hvem som eier og driver tilbudet.»

Det er altså dem i kommunene som skal sørge for at det kommer et tilbud. De slår fast at det er likegyldig, og jeg synes det er viktig å høre på dem.

Så en kommentar til: Jeg var litt i tvil om hvorvidt representanten Torgeir Knag Fylkesnes og jeg hadde lest samme rapport når han sier at kjerneproblemet i denne saken er kjøp av private tjenester. Nei, kjerneproblemet er forskjellig forståelse av bistandsplikten og hvordan en skal følge opp det. Det er saken, bare så det er slått fast. Dessuten er vel både beredskapshjem og fosterhjem private tilbydere i dette tjenestetilbudet – det må vi ikke glemme.

Men i utgangspunktet synes jeg det er godt at det er stor enighet om hovedsakene. Vi må få på plass et mangfold og et volum som gjør at når akuttsituasjonene oppstår, har vi et tilbud til de barna som trenger det. Det er bra. Statsråden har slått tydelig fast at de følger opp videre. Når det gjelder rekruttering av fosterhjem og beredskapshjem, er det jo hver enkelt av oss som privatpersoner som må melde oss til tjeneste, men det kan vi også gjøre i det forebyggende arbeidet i nærmiljøet rundt oss. Jeg har lyst til å takke for debatten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Først nokre kommentarar til innlegget frå saksordførar Harberg.

Det ville overraske meg dersom representanten ikkje er einig i at alle akuttplasseringar i barnevernstenesta har hatt ei trasig forhistorie. Det trur eg alle kan vere einige i. Om det har vore ei forhistorie i barnevernet eller ikkje, er eit anna spørsmål, men at det har hatt ein historikk som har vore trasig, som har ført til at ein har kome i ein slik situasjon at ein må finne ei akuttplassering, trur eg alle kan vere einige i.

Så sa eg heller ikkje at problemet er kjøp av private tenester. Eg sa enkeltkjøp av private tenester, og det er noko som verkeleg blir framheva i rapporten som eit stort problem, ved at ein får problem med å ha ei skikkeleg kvalitetssikring av desse tenestene. Da blir det store spørsmålet: Når ein får to timar til å ordne opp i ei akuttplassering, har dei som tar på seg dette ansvaret, beredskapsheimar og institusjonar som er godkjende for og tilpassa akuttplasseringar? Vi stilte spørsmål om det i høyringa, og dei sa at av og til har ein ikkje det. Det seier seg omtrent sjølv når ein har så pass dårleg tid til å førebu dette. Har dei personale med god kompetanse innan krisehandtering og erfaring med det? I mange tilfelle ikkje. Det skal godt gjerast å klare det på to timar – når det er eit spedbarn eller ein med minoritetsbakgrunn som treng hjelp plutseleg. Inntrykket ein sit igjen med etter å ha lese rapporten, er at det altfor ofte er slik at ein hostar opp plassar på institusjonar som eigentleg er for langsiktige tiltak, der personalet har lite trening og opplæring i akuttplassering. Det blir også påpeika av høyringsinstansane, anten det er private eller ideelle eller offentlege, at den forma for kortsiktig enkeltkjøpsinngang til desse problemstillingane er eit stort problem, og det blir også framheva av Bufdir sjølv at ein får problem med å tilby tenester som faktisk er forsvarlege for barnet.

Når regjeringa beviseleg har lagt opp til meir kjøp av private barnevernstenester, meir kortsiktige enkeltkjøp, er det openbert at det ikkje er drive fram av omsynet til barnet. Det er drive fram av heilt andre mekanismar, og det er det som kritikken frå SV gjeld.

Når det gjeld tolkingar, framheva eg det ettertrykkeleg i innlegget mitt, og grunnen til at det er ulike tolkingar, er at det er press på ressursar og kompetanse i barnevernet.

Svein Harberg (H) []: Jeg takket for debatten i forståelsen av at nå var det slutt, men jeg fikk en så klar utfordring at jeg måtte svare på den.

Ja, det er selvfølgelig en forhistorie og en tragisk situasjon for det barnet og den familien som står midt oppe i det. Det skal bli spennende å lese referatet i ettertid, men jeg fikk nok en forståelse av at det var en helt annen forhistorie representanten omtalte i sitt innlegg.

Så til det med at det er enkeltkjøp som er problemet: Nå tror jeg nesten at vi er enige, representanten Knag Fylkesnes og jeg, fordi enkeltkjøp som ikke er – på forhånd – plukket ut og godkjent, vil selvfølgelig være en betydelig risiko. Men det går jo an å ha en reserve med godkjente, kvalitetssikrede tilbud – også fra ideelle og andre private – som en bruker når en ikke greier å fylle det opp av egen kvote i statlig regi. Og det er vårt poeng i denne saken, at vi ikke må utelukke det som er der, som den løsningen som kan sørge for at det enkelte barn får en god plassering. Så kanskje vi kan samles om det – og dermed få flere barn inn i gode plasseringer.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkte jo også at eg skulle få det siste ordet i denne debatten!

Eg trur vi er inne på ein kjerne av einighet her, for det er sjølvsagt tolking av ein del av spørsmåla rundt regelverket, om korleis ein bruker bistandsplikt og sånt, og så er det dette med enkeltkjøp, som er eit av dei store problema. Eg trur at så lenge ein har langsiktige avtalar – med private, med ideelle – eller at ein løyser dette i offentleg regi, er det vesentleg mykje betre, for da kan ein planleggje, da har ein ein ekstra ressurs som ein kan bruke.

For SV er det eit poeng at dette skaldrivast av kommunale – eller av ideelle – for vi meiner at dette ikkje bør vere gjenstand for kommersiell drift, men det er ei anna sak. Men i desse spørsmåla er det vesentleg betre om ein har langsiktigheit, og det er det eg meiner er ei viktig side ved Riksrevisjonens rapport.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.