Mandatet for EOS-utvalet er forankra i lov 3. februar
1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste,
og i instruks om kontroll med etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste
(EOS), fastsett ved stortingsvedtak 30. mai 1995. EOS-utvalet skal
føre kontinuerleg kontroll med etterretnings-, overvakings- og tryggingsteneste
(EOS-teneste) som offentlege styresmakter utøver, eller som offentlege
styresmakter styrer eller gir oppdrag om å gjennomføre. I lov om
forebyggende sikkerhetstjeneste 20. mars 1998 nr. 10 § 30 og i lov
om Etterretningstjenesten 20. mars 1998 nr 11 § 6 er det teke inn
føresegner som viser til kontrolllova, og som slår fast at utvalet
skal kontrollere tenestene.
Den viktigaste oppgåva for utvalet er å sjå
til at det ikkje blir gjort urett mot einskildmenneske ved utøving
av EOS-tenestene, jf. kontrollova § 2. Utvalet skal også føre ein
alminneleg legalitetskontroll med tenestene, sia føresegna også
pålegg utvalet å sjå til at tenesta held verksemda si innanfor ramma
av lov, direktiv og rett som ikkje er lovfesta.
Det primære verkemiddelet i kontrollverksemda er
å inspisere alle typar arkiv, datasystem og installasjonar som tenestene
har hand om, jf. kontrollinstruksen § 11 nr. 2. Kontrollen med enkeltsaker
og operasjonar skal vere etterfølgjande, og han skal vere til minst
mogleg ulempe for den pågåande operative verksemda i tenestene.
Når utvalet handhevar innsynsretten, skal det ta utganspunkt i det
som er nødvendig ut frå kontrollformålet, og utvalet skal spesielt
ta omsyn til behovet for å verne opplysningar som tenestene har
fått frå utanlandske samarbeidande tenester.
Utvalet skal undersøkje alle klager frå enkeltpersonar
og organisasjonar. Alle klager eller førespurnader der det blir
hevda at tenestene gjer eller har gjort urett, blir undersøkte i
den eller dei tenestene som klaga rettar seg mot.
EOS-utvalet har sju medlemmer, medrekna leiar og
nestleiar. Det blir ikkje oppnemnt varamedlemmer. Funksjonsperioden
er normalt fem år. Medlemmene kan nemnast opp igjen.
Utvalet gjer det pågåande arbeidet sitt uavhengig av
Stortinget, og stortingsrepresentantar kan ikkje vere medlemmer
i utvalet. Stortinget har lagt vekt på at utvalet bør vere breitt
sett saman, der både politisk erfaringsbakgrunn og erfaring frå
andre samfunnsområde er representerte.
Helga Hernes leier i dag utvalet. Ho er seniorrådgivar
i PRIO, tidlegare statssekretær i Utanriksdepartementet og ambassadør
til Wien og Bern. Nestleiar i utvalet er Svein Grønnern, generalsekretær
for SOS-barnebyer i Noreg, tidlegare generalsekretær i Høgre. Dei
andre medlemmene i utvalet er Kjersti Graver, lagdommar i Borgarting
lagmannsrett og tidlegare forbrukarombod; Trygve Harvold, direktør i
Lovdata; Gunhild Øyangen, tidlegare stortingsrepresentant og statsråd
for Arbeidarpartiet; Knut Hanselmann, ordførar i Askøy kommune og
tidlegare stortingsrepresentant for Framstegspartiet, og Theo Koritzinsky,
førsteamanuensis i samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo og tidlegare stortingsrepresentant
og partileiar for Sosialistisk Venstreparti. Koritzinsky erstatta
Stein Ørnhøi som i 2007 ba seg friteke frå vervet som medlem av
utvalet. Stein Ørnhøi blei vald inn i EOS-utvalet ved opprettinga
av utvalet i 1996.
I kontrollen med PST har utvalet behandla ei
sak om registrerings- og slettingsomgrepet i arbeidsregisteret for
tenesta. Utvalet fann at etterretningsinformasjon om personar som
blir sletta i registeret, framleis ligg i registeret og kan søkjast
på namn så framt informasjonen er lenkja til andre personar. Utvalet
har oppmoda tenesta om å endre praksisen eller å få regelverket
endra, slik at det blir samsvar mellom omgrepsbruk og realitetar.
I samband med undersøkinga av ein samarbeidsoperasjon mellom PST
og E-tenesta har utvalet gitt uttrykk for at reglane som gjeld for
metodebruk, ikkje er retta inn mot fellesoperasjonar og ansvarsoverføring
mellom tenestene, og at det er nødvendig å sjå på spørsmål om regelendringar.
Undersøkingane av den konkrete operasjonen er ikkje avslutta.
Da utvalet inspiserte personellsikringstenesta
i Utanriksdepartementet, viste det seg at departementet ikkje hadde
forsvarlege rutinar for autorisasjon av eigne tilsette. Departementet
hadde også følgt ein avvikande og regelstridig praksis for kva det
skulle ha å seie for tryggleiksklareringa av tilsette, dersom dei
gifta seg eller flytta saman med personar utan 10 års kontrollerbar personhistorikk.
I kontrollen med Forsvarets tryggleiksavdeling (FSA) har utvalet
behandla ei sak om vilkåra for klarering av personell som er under
omstilling i Forsvaret. Utvalet hadde merknader til den tilsynelatande
passive haldninga FSA hadde til problemstillinga, som etter det
utvalet fekk opplyst, kunne vere svært viktig for kva høve dette
personellet hadde til å få ny stilling i Forsvaret.
Samarbeidsoperasjonen mellom E-tenesta og PST
som er nemnd over, reiste spørsmål av same karakter knytte til E-tenesta,
og utvalet har også overfor denne tenesta gitt uttrykk for at regelverket
er uklart, og at det kan vere nødvendig å sjå på spørsmålet om regelendringar.
Undersøkingane av den konkrete operasjonen er heller ikkje avslutta
i høve til E-tenesta. Overfor Forsvarsdepartementet har utvalet
funne grunn til å knyte merknader til sider ved dokumentasjonen
av den politiske godkjenningsprosessen av operasjonen.
I 2007 gjennomførte utvalet totalt 28 inspeksjonar.
Av desse er seks haldne i Den sentrale eininga i PST (DSE), fire
er haldne i NSM og tre i Etterretningstenesta sentralt. Det er halde
15 inspeksjonar av ytre ledd i tenestene, medrekna tre inspeksjonar
i FSA. På åtte av inspeksjonane har den teknisk sakkunnige i utvalet
teke del.
Utvalet har gjennom året hatt 20 interne arbeidsmøte.
I tillegg er det med delar av utvalet gjennomført eitt møte i Etterretningstenesta
sentralt.
Følgjande ytre einingar og lokale ledd o.a.
har vore inspiserte i 2007: PST Agder, PST Vest-Oppland, PST Aust-Finnmark,
PST Gudbrandsdal, Utanriksdepartementet, Fylkesmannen i Vest-Agder,
FSA Jørstadmoen, Heimevernet, forsvarsstasjonane i Fauske og Kirkenes
og Koordinerings- og rådgivingsutvalet for etterretnings- og tryggingstenestene
(KRU).
Utvalet har fått 22 klager i 2007, mot 16 i
2006. 18 av klagene retta seg mot PST, to mot FSA, éin mot NSM og
éin mot Etterretningstenesta. Utvalet har gjennom året teke opp
18 saker på eige tiltak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian
Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti,
Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser
til at EOS-utvalgets viktigste oppgave er å sikre at det ikke øves
urett mot enkeltmennesker under gjennomføring av etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjenester. Gjennom kontrollen av tjenestene bidrar
utvalget til å sikre at virksomheten skjer innen de rammer folkevalgte
organ har fastsatt. Komiteen har med tilfredshet
merket seg at det heller ikke i 2007 er avdekket alvorlig rutinesvikt
eller graverende forhold.
Komiteen viser til sine merknader
til årsmeldingen for 2006 hvor det ble uttrykt ønske om at Stortingets
styringssignaler ble eksplisitt kommentert i det påfølgende års
årsmelding, og registrerer med tilfredshet at dette er gjort i årsmeldingen
for 2007.
EOS-utvalgets årsmelding kan vise til en omfattende
virksomhet. Samarbeidet mellom utvalget og tjenestene fungerer godt,
og tjenestene forholder seg profesjonelt til kontrollorganet. Komiteen vil
også for 2007 uttrykke stor tilfredshet med det arbeidet utvalget
har utført.
Komiteen registrerer at det
har vært gjennomført en rekke inspeksjoner i samtlige tjenester
og at det er avholdt en rekke interne arbeidsmøter i utvalget. Videre
har utvalget hatt utstrakt kontakt med tilsvarende organer i andre
land.
Komiteen har videre merket seg
at antall klager har økt fra 16 i 2006 til 22 i 2007, og at utvalget av
eget tiltak har funnet grunn til å reise 18 saker.
Utvalet har i 2007 gjennomført seks inspeksjonar
i Den sentrale eininga (DSE). Det er vidare gjennomført inspeksjon
av PST-einingane i Agder, Vest-Oppland, Aust-Finnmark og Gudbrandsdal.
Utvalet har i 2007 fått 18 klager frå enkeltpersonar
retta mot PST, mot 14 i 2006. Alle saker er undersøkte sentralt
i DSE, og i lokale ledd der utvalet har funne grunn til det. Ei
klagesak retta mot PST som utvalet avslutta i 2007, blei også undersøkt
i det ordinære politiet på bakgrunn av merknader frå klagaren. Det
er ikkje funne grunnlag for kritikk i nokon av sakene.
Utvalet har i tilknyting til ei konkret klagesak, teke
opp med PST og seinare Justisdepartementet korleis ein skal forstå
og praktisere reglane i offentleglova og tryggingslova om mest mogleg offentleg
innsyn, og om korleis ein skal behandle krav om avgradering. Utvalet
vil arbeide vidare med desse spørsmåla i 2008.
Utvalet orienterte i meldinga for 2005 om at
det ville leggje større vekt på å få kunnskap om samarbeidsrelasjonane
mellom EOS-tenestene og andre offentlege organ på grunn av den verdien kunnskap
om slike samarbeidsforhold og grenseflater kan ha for kontrollen
med tenestene. Det kan også liggje føre kontrollansvar direkte overfor
organ som samarbeider og utvekslar informasjon med tenestene.
Som eit ledd i dette arbeidet møtte utvalet
i 2007 Utlendingsdirektoratet (UDI). I møtet med direktoratet fekk
utvalet ei nærare orientering om verksemda generelt og om samarbeidet
med PST. Leiinga i direktoratet og leiinga i PST møtest regelmessig
for å drøfte problemstillingar som samarbeidet reiser. Direktoratet
opplyste at dei arbeider med å formalisere samarbeidet i større
grad, bl.a. gjennom skrivne retningslinjer for informasjonsutveksling
og kontakt.
UDI understreka at dei vurderer ei sak etter vilkåra
i utlendingslova, sjølv om PST skulle ha komme med opplysningar
i saka. Vurderinga eller tilrådinga frå PST kan likevel få noko
å seie innanfor den skjønnsmarginen direktoratet har etter lova.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har også høve til å bruke
instruksjonsmyndet sitt etter utlendingslova § 38 dersom departementet
meiner at gradert informasjon frå PST i ei sak tilseier eit bestemt
utfall eller ein bestemt handlingsmåte.
Utvalet vil undersøkje informasjonsutvekslinga mellom
PST og UDI nærare.
Kontrollen med arkiv og register utgjer ein
sentral del av inspeksjonsverksemda som utvalet driv i PST. Utvalet
har særleg som oppgåve å sjå til at PST ikkje urettmessig behandlar
opplysningar om enkeltpersonar, og å sikre at opplysningane som
ikkje lenger er nødvendige og relevante, blir sletta.
Utvalet har også i 2007 gjennomført regelmessige
stikkprøvekontrollar blant arbeidsregistreringar som er førte vidare
etter femårsevalueringa. Utvalet kontrollerer at fristen for å revurdere
registreringane blir halden, korleis PST praktiserer skjønnsunntaksføresegna,
og at grunngivinga for å føre registreringane vidare går fram av
arbeidsregisteret. Konsekvensen av vidareføring er at registreringa
blir ståande i ytterlegare fem år.
For arbeidsregistreringane er dei viktigaste
kontrollpunkta om det er gjort ei konkret og individuell vurdering,
både av kvaliteten på dei opplysningane som ligg føre, og av kor
fagleg relevante dei er. Utvalet ser på om grunngivinga som blir
oppgitt, og dei faktiske opplysningane som ligg til grunn for registreringa,
fyller krava i PST-instruksen til at registreringane skal vere knytte
til formålet, at dei skal vere nødvendige, og at dei skal ha ein
god kvalitet. Som det går fram nedanfor, har utvalet gjennom retningslinjene
for å behandle opplysningar i PST fått meir konkrete krav til korleis
ein skal behandle opplysningar, og som arkiva og registra i PST
skal målast opp mot.
Utvalet har i 2007 teke opp fleire enkeltregistreringar
med tenesta. Det er stilt spørsmål både om grunnlaget for registreringane
og grunnlaget for å føre dei vidare etter fem år. Tenesta har i
somme tilfelle revurdert og sletta registreringa, i andre tilfelle
er registreringsgrunnlaget blitt betre klarlagt som følgje av undersøkingane,
slik at utvalet ikkje har hatt merknader.
Innsynsutvalet blei oppnemnt ved kgl. res. 22. desember
1999 for å behandle søknader om innsyn og erstatning etter midlertidig
lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre
17. desember 1999 nr. 73 (innsynslova). Enkeltpersonar fekk høve
til å fremje søknad om innsyn i opplysningar om seg sjølve frå perioden 8. mai
1945 til 8. mai 1996. Søknadsperioden strekte seg frå 1. januar
2000 til 31. desember 2002.
Innsynsutvalet og klagenemnda for behandling av
klager over vedtaka i Innsynsutvalet avslutta i 2007 arbeidet sitt
og gav 15. januar 2008 frå seg sluttrapportar til Justisdepartementet.
Innsynslova blei oppheva med verknad frå 31. desember 2007. Arkivet
til Innsynsutvalet er overført til Riksarkivet.
Justisdepartementet oppheva 26. juni 2007 makuleringsstoppen
for PST, som har omfatta dokument registrerte i tenesta i perioden
frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996, og som har vore grunngitt i omsynet
til arbeidet i Innsynsutvalet. Departementet legg til grunn at tenesta
har gått gjennom arkivmaterialet i PST frå denne perioden, slik
at materialet no skal overførast til Riksarkivet med mindre tenestegrunnar
tilseier at dei skal lagrast i PST. Tenesta har opplyst at det blir
arbeidd med å avlevere dokument frå PST til Riksarkivet. Departementet
føreset at det blir etablert rutinar som sikrar at PST, Justisdepartementet
eller EOS-utvalet får tilgang til materialet dersom dei treng det.
I Instruks for Politiets sikkerhetstjeneste,
fastsett ved kgl. res. 19. august 2005 (PST-instruksen), er det
i kapittel IV gitt overordna reglar om og krav til korleis tenesta
skal behandle opplysningar. Instruksen § 16 andre ledd pålegg tenesta
å utarbeide nærare retningsliner for korleis opplysningar skal behandlast.
Justisdepartementet skal godkjenne retningslinjene.
I samsvar med PST-instruksen § 16 første ledd skal
retningslinjene supplerast av eit internkontrollsystem i PST. PST
har opplyst til utvalet at tenesta arbeider med internkontrollsystemet.
Retningslinjene gjeld ifølgje § 1-1 for korleis PST
skal behandle opplysningar når tenesta utøver dei førebyggjande
oppgåvene sine som er heimla i politilova, og for korleis tenesta
behandlar opplysningar i samband med utlendings- og personkontroll.
Både PST-instruksen og retningslinjene bruker same
terminologi som personopplysningslova. Såleis blir krava i retningslinjene
knytte til uttrykket "behandling av opplysninger", eit uttrykk som
er definert svært vidt og omfattar all elektronisk eller manuell
handtering av opplysningar. Ei "arbeidsregistrering" er i § 1-2
nr. 7 definert som "behandling av opplysninger som anses nødvendige
for PSTs oppgaveløsning, og som ikke kvalifiserer til opprettelse
av eller innleggelse i forebyggende sak".
Retningslinjene for å behandle opplysningar
i PST inneber at regelgrunnlaget for denne heilt sentrale funksjonen
i verksemda til PST blir styrkt. Arbeidsregisteret i tenesta er
omfattande og inneheld store mengder sensitive personopplysningar.
Eit samordna regelverk om korleis registeret skal brukast, er derfor
svært viktig.
Utvalet har i 2007 stilt spørsmål om fleire
enkeltregistreringar på grunnlag av funn i stikkprøvekontrollar.
Utvalet har peikt på at opplysningane i nokre registreringar ikkje
har vore tilstrekkelege til å vurdere kor relevante registreringane
er for oppgåvene PST har, og i andre at tenesta burde ha følgt ei
registrering tettare opp for å få avklart f.eks. tilknytinga til
eit miljø eller ein organisasjon. Når det gjeld evalueringa av registreringar
som har lege i fem år utan at det er tilført ny informasjon, har
utvalet i eit større tal tilfelle hatt kritiske merknader til grunngivinga for
å føre registreringa vidare. Ei problemstilling som ofte går att,
gjeld krava til vurdering der ein person er registrert berre på
grunn av tilknyting til ein annan, og der spørsmålet gjerne er om
ein må sjå på tilknytinga i seg sjølv som tilstrekkeleg. I 2007
har tenesta sletta eller endra opplysningar om nærare 20 personar
frå registeret sitt på grunnlag av spørsmål frå utvalet etter stikkprøvekontrollar.
Som utvalet har gjort greie for i tidlegare
årsmeldingar, er kravet til individuell vurdering før tenesta behandlar
opplysningar om enkeltpersonar, eit prioritert kontrollområde. I
samband med behandlinga av årsmeldinga til utvalet har komiteen
understreka at dette er eit viktig felt. Ei individuell vurdering
er påkravd frå tenesta for å oppfylle krava til formål, nødvendige
føresetnader og relevans, som følgjer av PST-instruksen og dei nye
retningslinjene. Det kan sjå ut til at dei nye retningslinjene kjem
til å skjerpe krava her ytterlegare gjennom dei krava som blir stilte om
at formålet med behandlinga skal vere konkret oppgitt, og kravet
om at PST skal formulere ein konkret arbeidshypotese første gongen
tenesta behandlar ei arbeidsregistrering, jf. retningslinjene §§ 2-1
og 3-4.
Det generelle inntrykket utvalet har av korleis PST
behandlar opplysningar i arbeidsregisteret, er at tenesta arbeider
for ei felles forståing av regelverket, og at dei "tersklane" som
bør gjelde for å behandle opplysningar om enkeltpersonar i arbeidsregisteret,
er etter måten lik i heile tenesta. Det er grunn til å tru at dei
nye retningslinjene for korleis tenesta skal behandle opplysningar, kjem
til å bidra ytterlegare til dette.
Kontroll med emnearkiv og personsaksarkiv i PST
i 2007 har særleg vore retta mot å sjå etter at tenesta har gått
gjennom og sortert ut saker og dokument utan fagleg relevans, og
at det materialet som er gjennomgått og førebudd for makulering
etter avlevering, er blitt lagra åtskilt frå anna arkivmateriale.
Utvalet har ikkje avdekt manglar på dette området i 2007.
Når makuleringsstoppen for PST no er oppheva, skal
tenesta både sentralt og i dei enkelte politidistrikta avlevere
uaktuelt materiale til Riksarkivet. Utvalet kjem til å halde seg
orientert om korleis tenesta arbeider med dette i 2008.
På bakgrunn av at PST i mars 2005 etablerte
eit felles arbeidsregister som føresette at tenesta avvikla alle
tidlegare manuelle og elektroniske arbeidsregister ved avdelingar
og i politidistrikta, har utvalet følgt med på dette, særleg ved
inspeksjonar i distrikta. Utvalet har tidlegare rapportert om at
det somme stader har teke tid å avvikle lokale register.
Utvalet har også i 2007, da det inspiserte eit lokalt
PST-ledd, komme over eit lokalt arbeidsregister. Utvalet tok saka
opp med DSE, som i svaret til utvalet opplyste at dei hadde teke opp
den konkrete saka med distriktet.
Utvalet har i 2007 skriftleg teke opp med DSE
to problemstillingar knytte til behandling av opplysningar i arbeidsregisteret
SMART i tenesta. Det eine spørsmålet som blei stilt, var om krava til
konkret å vurdere formål, nødvendige føresetnader og relevans o.a.
som følgjer av PST-instruksen §§ 13-15, også gjeld for personar
som blir omtalte i arbeidsregisteret utan å vere registrerte som
objekt.
På bakgrunn av at tenesta tydeleg klargjer at
krava til kvalitet og relevans o.a. gjeld alle personopplysningar
i registeret, gav ikkje dette spørsmålet grunn til noko meir oppfølging.
Den andre problemstillinga som blei teken opp, gjaldt
slettingsomgrepet i SMART. Det sentrale spørsmålet dreidde seg om
skiljet i SMART mellom objekt og omtalte, også førte til at personar som
var registrerte som objekt, var omfatta av dei gjeldande reglane
om evaluering og eventuell sletting etter fem år. Bakgrunnen var
at det ved stikkprøvesøk i arbeidsregisteret på sletta objekt, hadde
komme fram tilfelle der personen framleis låg i registeret med den
same etterretningsinformasjonen. I avsluttande brev til tenesta
hadde utvalet følgjande merknader:
"(…)
Slik slettingsrutinene for SMART
er lagt opp vil mao opplysninger om en person som er slettet som
objekt fortsatt forekomme i alle hendelser der vedkommende er omtalt
så lenge det fortsatt er knyttet andre objekter til hendelsen. Opplysningene
vil enkelt fortsatt kunne gjenfinnes gjennom søk i hendelser i SMART,
og vil kunne forbli lagret i lang tid dersom andre objekter knyttet
til samme hendelse fortsetter å være av interesse for tjenesten.
Følgelig vil det i mange tilfeller forekomme negative opplysninger
om en person i SMART selv etter at tjenesten har kommet til at det
ikke lenger er faglig grunnlag for å opprettholde registreringene
på vedkommende.
Utvalget vil på denne bakgrunn henstille
til tjenesten om å gjennomgå de problemstillingene som er reist,
og eventuelt gjøre nødvendige endringer i praksis eller regelverk.
Det skal understrekes at utvalget har stor forståelse for de politifaglige
argumentene som kan foreligge for å beholde hendelser uendret dersom
delvis sletting eller anonymisering går ut over meningsinnholdet.
Det er imidlertid av stor betydning for utvalgets kontrollarbeid
og rapportering at det er samsvar mellom regelverk og praksis og
mellom begrepsbruk og realiteter."
Utvalet har bede tenesta om ei tilbakemelding.
Utvalet har i 2007 ført vidare praksisen med
å ta regelmessige stikkprøvekontrollar av utlevering av personopplysningar
frå DSE til utanlandske samarbeidande tenester. Den etablerte kontrollrutinen
inneber at tenesta til kvar inspeksjon i DSE legg fram ei oversikt
over det som er utlevert sia førre inspeksjon. Frå oversikta blir
det teke ut stikkprøver der utvalet ber om at DSE legg fram alt
tilgjengeleg underlagsmateriale som kan kaste lys over bakgrunnen
for utleveringa. I 2007 har utvalet i tillegg teke stikkprøver i form
av søk på utleverte opplysningar som er journalførte i det elektroniske
journalføringssystemet i tenesta.
Stikkprøvekontrollane i 2007 har ikkje gitt grunnlag
for kritikk av tenesta. Utvalet har inntrykk av at omfanget av utleveringar
framleis er aukande, særleg ser dette ut til å gjelde den bilaterale
informasjonsutvekslinga. Samtidig gir tenesta uttrykk for at ho
er merksam på dei negative følgjene det kan få å levere ut opplysningar,
f.eks. for familie i heimlandet, og generelt sett er tenesta varsam
både med kva opplysningar som blir gitt, og til kven. Som det tidlegare
er orientert om, har utvalet avgrensa høve til å prøve grunnlaget
for utleveringane fordi informasjonstilfanget i mange tilfelle er
sparsamt samtidig som vilkåra for utlevering er skjønnsprega. Utvalet
går likevel ut frå at det siste er noko endra med dei nye retningslinjene som
blir omtalte nedanfor. Tenesta har hjelpt til med informasjon så
langt det lèt seg gjere, i enkeltsaker der utvalet ønskjer å gå
i djupna.
Vilkåra for å levere ut opplysningar frå PST
til samarbeidande tenester har ikkje vore nedfelte skriftleg tidlegare,
men PST har opplyst til utvalet at praksis til no har vore i samsvar
med krava som er formulerte i retningslinjene. Også dei nye reglane
er prega av skjønn, men det er regelfesta eit krav om at formålet
med å levere ut opplysningane skal stå i forhold til konsekvensane
av å levere dei ut, og vurderinga skal knytast til fleire opprekna
konkrete moment. Ein må rekne med at reglane kjem til å leggje til
rette for ein betre ekstern kontroll.
Utvalet orienterte i meldinga for 2006 om kontrollen
med korleis PST bruker skjulte tvangsmiddel. PST har tilgang til
dei same skjulte tvangsmidla som resten av politiet. Typiske tvangsmiddel
er kommunikasjonskontroll, romavlytting, ransaking o.a. Endringar
i straffeprosesslova og politilova som tok til å gjelde i 2005,
gav PST, og resten av politiet, høve til å nytte tvangsmiddel under
etterforsking for å avverje straffbare handlingar – og ikkje som
tidlegare berre for å oppklare. I tillegg fekk PST som einaste politimakt
høve til å bruke tvangsmiddel utanfor etterforsking for å førebyggje
straffbare handlingar.
Også i 2007 har utvalet ført kontroll med bruken av
tvangsmiddel i enkeltsaker. Kontrollen gjeld bl.a. undersøking av
det samla informasjonsgrunnlaget tenesta har i enkeltsaker, for
å sjå om det er samsvar mellom dette og grunngjevinga for kravet
som er framsett til retten. Eit anna viktig kontrollpunkt er å sjå
etter at PST nyttar tvangsmiddel i tråd med løyvet frå retten –
eit typisk døme er at eit tvangsmiddel ikkje blir brukt utover den
tida retten har fastsett. Utvalet ser også på at tiltaket blir avvikla
dersom føresetnadene fell bort, f.eks. dersom mistanken eller undersøkingsgrunnlaget
blir avkrefta. Den samla bruken av tvangsmiddel er også eit kontrollpunkt
for utvalet.
Da Stortinget behandla lovforslaget, føresette det
at heimelen til å bruke tvangsmiddel førebyggjande skulle vere eit
svært avgrensa supplement og ein smal tryggleiksventil for PST som berre
skulle brukast til å førebyggje dei alvorlegaste straffbare handlingane,
som terrorhandlingar. Det blei føresett at tenesta alltid skal velje etterforskingssporet
der det er mogleg. Stortinget føresette også ved lovbehandlinga
at EOS-utvalet særleg hadde merksemda retta mot korleis tenesta
brukte dei nye tvangsmidla.
Kontrollen av korleis tenesta brukte tvangsmiddel
i enkeltsaker i 2007, har ikkje gitt grunnlag for å rette kritikk
mot PST. Utvalet har likevel sett ein auke i bruken av dei nye heimlane
i PST, sjølv om bruken framleis er varsam. Denne auken gjeld særleg
bruk av førebyggjande tvangsmiddel. Det er særleg bruk av metodar som
kommunikasjonsavlytting og romavlytting som har hatt ein klar auke
i førebyggjande saker.
Utvalet går ut frå at denne utviklinga kan henge saman
med at tenesta i større grad er bevisst på å opprette ei førebyggjande
sak og ikkje ei etterforskingssak når tenesta i praksis driv med
førebygging. Grensedraginga mellom avverjande etterforsking og førebygging
kan vere vanskeleg både juridisk og faktisk. For utvalet er det
viktig å føre kontroll med at tenesta ikkje set i verk etterforsking
med avverjande tvangsmiddelbruk i saker som i realiteten er førebyggjande.
På bakgrunn av føresetnaden om at ein skal vere varsam med å bruke
førebyggjande tvangsmiddel, vil utvalet framleis følgje med på kva
løysingar tenesta vel. Sia tvangsmiddelbruk i førebyggjande saker
krev svakare undersøkingsgrunnlag, vil utvalet også følgje med på
at tenesta berre bruker inngripande tvangsmiddel ved å førebyggje
dei alvorlegaste straffbare handlingane, i samsvar med føresetnaden
frå Stortinget. Eit viktig kontrollpunkt i denne samanhengen er om
informasjonen som blir gitt til retten, gir eit korrekt bilete av
saka.
Ein kontroll av korleis PST bruker skjulte tvangsmiddel,
er utfordrande og krev i stor grad at utvalet går inn i enkeltsaker.
Vidare er særleg den etterfølgjande kontrollen utvalet gjer av om det
er samsvar mellom det samla informasjonsgrunnlaget hos tenesta og
kravet som er framsett til retten, svært ressurskrevjande, slik
at det berre kan gjerast i avgrensa omfang i den pågåande inspeksjonsverksemda.
Utvalet vil vurdere om det er ei meir høveleg kontrollform å undersøkje
eit utval av avslutta enkeltsaker i eit prosjekt. Utvalet viser
til omtalen av ein slik arbeidsmetode i avsnitt 3 i kapittel VI.
Utvalet har i 2007 undersøkt ein samarbeidsoperasjon
mellom PST og E-tenesta. Som ledd i undersøkinga er det reist spørsmål
om korleis straffeprosessuelle tvangsmiddel blir nytta i ein slik
samanheng, og meir generelt om kva reglar som skal nyttast, og kva
synsvinkel ein skal leggje til grunn når ein skal overføre ansvar
og dele informasjon i fellesoperasjonar som omfattar metodebruk.
Undersøkinga av den konkrete operasjonen er framleis
i gang og blir ikkje omtalt nærare her. Men dei undersøkingane som
allereie er gjorde, har vist at det er behov for å sjå nærare på
regelverkssituasjonen for samarbeidsoperasjonar, særleg knytt til
metodebruk. Utvalet har i møte med PST gitt uttrykk for dette og
at situasjonen ikkje er tilfredsstillande.
Utvalet meiner at ein bør ta initiativ til ein
gjennomgang og ei evaluering av dei regelsetta som er relevante,
og som vil kunne komme i bruk ved denne typen samarbeid.
Situasjonen vil ofte vere at openberre effektivitetsomsyn
knytte til å ta vare på nasjonale tryggingsinteresser står mot omsynet
til individuell rettstryggleik. Avveginga mellom slike omsyn bør
vere avklarte i lov eller anna regelverk så langt det lèt seg gjere,
og ikkje vere overlatne til fortolkingar. Utvalet skal etter kontrollova
særleg ha rettstryggleiken for kvar enkelt for auget. I ein uklar
regelsituasjon er det ei oppgåve for utvalet å stille spørsmål ved
bruk av metodar som grip inn i privatlivet til den enkelte, og det er
ei oppgåve utvalet må ta alvorleg, sjølv om det skulle føre til
usemje med tenestene. Utvalet har ønskt å presisere at dette er
kontrollansvaret, men ønskjer å understreke at forholdet til og
kommunikasjonen med tenestene ikkje er problematisk på nokon måte
i dag.
Samarbeidsinstruksen for E-tenesta og PST (fastsett
ved kgl. res. 13. oktober 2006) har lagt til rette for auka samarbeid
og informasjonsutveksling mellom tenestene. Det er også i samsvar
med § 1 eit uttrykkeleg formål med instruksen. Instruksen presiserer
at kvar av tenestene må operere innafor ramma av sitt eige rettsgrunnlag.
Slik rettsgrunnlaga er utforma i dag, er det i praksis ikkje alltid
enkelt å trekkje ei klar grense i ein samarbeidsoperasjon.
I 2007 har utvalet følgt opp saka ved å gå etter grunnlaget
for dei to førespurnadene frå PST om tollkontroll. I den eine saka
kom det fram at PST ikkje har gitt nærare informasjon til tollstyresmaktene
om kva saka gjaldt, men at førespurnaden hadde form av eit "tips"
til tollvesenet. Da utvalet gjekk gjennom saksdokumenta i PST, kom
det ikkje fram noko som gav indikasjonar om at grunnlaget for mistanken
som PST hadde, knytte seg til lovgivinga. Derfor bad utvalet om at
PST konkretiserte nærare grunnlaget for tipset. PST svarte at personen
det blei tipsa om, var i familie med hovudpersonen i ei sak PST
hadde som gjaldt mistanke om førebuing av ei terrorhandling i utlandet,
og reisa var til det landet der den moglege terrorhandlinga ifølgje
etterretningsinformasjonen skulle utførast. PST meinte at vedkommande
kunne ha ting i bagasjen som kunne vere eigna til å gjennomføre
handlinga.
Da utvalet avslutta saka, peikte det på at det
først var i ettertid at tenesta hadde konkretisert eit mistankegrunnlag
knytt til tollovgivinga. Utvalet merkte seg at heller ikkje dei
opplysningane som til slutt blei gitt, var veldig konkrete – relatert
til lovgivinga.
Når det gjaldt den andre tollkontrollen som
blei undersøkt, viste det seg at PST hadde henta inn rettsavgjerd
for hemmeleg ransaking av bagasjen til den mistenkte. Det kom likevel
fram av eit tollnotat, som låg føre i PST, at tollkontrollen var
meir omfattande enn det som var heimla i rettsavgjerda. Toll- og
avgiftsdirektoratet opplyste på spørsmål frå utvalet at årsaka til tollkontrollen
berre var førespurnaden frå PST, og at det ikkje låg føre andre
tollfaglege indikasjonar som grunnlag for å gjennomføre tollkontrollen.
Direktoratet vedgjekk som følgje av dette at kontrollen ikkje skulle
ha gått utanfor rammene i rettsavgjerda, og sa seg lei for at dei aktuelle
personane var utsette for utvida tollkontroll. Vidare skreiv direktoratet
at ein det siste året hadde fokusert spesielt på dei problemstillingane
utvalet hadde reist, og at det var understreka overfor tollregionane
at "man ikke skal gå utenfor de hjemler for kontrolltiltak som anmodende
myndigheter må forholde seg til".
På bakgrunn av utgreiinga frå direktoratet fann ikkje
utvalet grunn til å gjere noko meir når det gjaldt den konkrete
kontrollen.
Da årsmeldinga for 2006 blei behandla, bad kontroll-
og konstitusjonskomiteen utvalet om å følgje opp arbeidet med å
lage retningslinjer og komme tilbake til saka med ei orientering.
Utvalet har i inspeksjonar i DSE i 2007 blitt orientert om arbeidet,
og har også teke det opp med Toll- og avgiftsdirektoratet. Direktoratet
har opplyst at det 24. januar 2008 blei underteikna ein samarbeidsavtale
mellom PST og direktoratet som bl.a. slår fast at informasjonsutveksling
og samarbeid skal skje innanfor heimelsgrunnlaget til partane, og
at det skal vere notoritet på informasjonsutvekslinga. Det er likevel
ikkje utarbeidd nye retningslinjer enno. I samband med at sakene
som det er gjort greie for her, blei avslutta, understreka utvalet
både overfor direktoratet og PST kor viktig det er at det blir utarbeidd
nærare retningslinjer for det operative samarbeidet.
FN har sia 2001 gjennom eit eige regime administrert
av FNs sanksjonskomité ført ei liste over personar og organisasjonar
som høyrer til eller er knytte til Taliban eller Al-Qaida. Listeføring
i FNs sanksjonskomité kan gripe sterkt inn overfor kvar enkelt ved
at ei listeføring fører til bindande plikt for alle medlemslanda
i FN til å fryse finansielle midlar som høyrer til vedkommande. I
tillegg kan vedkommande få avgrensa høve til å reise. Det har vore
reist kritikk mot prosedyrane både for å føre opp på og slette frå
lista, særleg på grunn av manglande høve til å prøve avgjerder om
listeføring for domstolane. Utanriksdepartementet har det nasjonale
ansvaret for å gjennomføre dei pliktene som listeføringa inneber.
Da utvalet inspiserte KRU i 2007, blei det orientert om eit utgreiingsarbeid
som er i gang for kva prosedyrar som skal gjelde for å føre opp personar
på terrorlista i FN. Utvalet bad i inspeksjonen om å bli halde orientert
om arbeidet. På bakgrunn av dette har utvalet sett seg inn i reglane
for listeføring på FN-lista.
Sanksjonskomiteen er sett saman av representantar
frå alle dei 15 medlemslanda i Tryggingsrådet som har ansvar for
å føre tilsyn med gjennomføringa av sanksjonar mot Taliban-regimet
i Afghanistan på bakgrunn av støtta frå regimet til Al-Qaida og
Osama bin Laden. Oppføring på sanksjonslista krev konsensus frå medlemsstatane
om at personen eller føretaket det gjeld, går inn i den personkrinsen
sanksjonsregimet omfattar. Alle statar som er medlemmer i FN, kan
gjere framlegg om individ, grupper eller føretak som skal førast
opp på lista, og det blir i samband med dette ikkje kravd at dei som
blir førte opp på lista, er sikta eller dømde.
I desember 2006 blei Najmuddin Faraj Ahmad (mullah
Krekar) oppført på FN-lista. Han er etter det utvalet kjenner til,
det einaste individet som oppheld seg i Noreg, og som ved namn er listeført
av FNs sanksjonskomité. Utvalet vil i 2008 halde seg orientert om
korleis norske styresmakter gjennomfører listeføringar, og kva eventuell
plikt styresmaktene har til å gi supplerande opplysningar til FNs
sanksjonskomité.
Komiteen konstaterer
at hovedtyngden av klagene – i alt 18 – fra enkeltpersoner har vært rettet
mot PST, og vil uttrykke tilfredshet med at gjennomgangen av disse
sakene ikke i noe tilfelle ga grunnlag for kritikk.
På bakgrunn av avslag på krav om innsyn fra
enkeltpersoner, har utvalget funnet grunn til å se nærmere på PSTs
praktisering av sikkerhetsloven og offentlighetsloven og hvorledes
reglene er utformet. Komiteen har merket seg at spørsmålet
er tatt opp både med PST og Justisdepartementet, og ber om å bli
orientert om resultatet av gjennomgangen i årsmeldingen for 2008.
Komiteen har videre notert at
utvalget vil se nærmere på rutinene for informasjonsutveksling mellom
PST og Utlendingsdirektoratet, og vil understreke betydningen av
et nært og ryddig samarbeid mellom de to organene.
Kontroll med tjenestens arkiv og register er
en viktig del av utvalgets virksomhet. Komiteen har
merket seg at utvalget i 2007 har stilt spørsmål ved grunnlaget
for flere enkeltregistreringer og ved begrunnelsen for å opprettholde dem
etter fem år. Komiteen konstaterer at man i samtlige
saker er kommet fram til en tilfredsstillende løsning.
Komiteen viser til at innsynsloven
som ga enkeltpersoner rett til innsyn i opplysninger om dem selv
i overvåkningspolitiets arkiv, nå er opphevet og forutsetter at
aktuelle dokumenter sikres for etterslekten ved overføring til Riksarkivet.
Komiteen har merket seg at utvalget
har gått tungt inn i spørsmål rundt interne retningslinjer for behandling
av opplysninger i PST og hvorledes tjenesten praktiserer kravet
om individuell vurdering før registrering. Det er viktig at det sikres
en felles forståelse og praktisering av regelverket. Komiteen forutsetter
at utvalget følger utviklingen.
Spørsmålet om hvorvidt en person som er slettet eller
ikke registrert som eget objekt, skal kunne figurere i PSTs register
i tilknytning til et annet objekt, er av prinsipiell betydning. Komiteen vil
understreke viktigheten av klare retningslinjer og har merket seg
at utvalget har bedt om en tilbakemelding fra PST. Komiteen ber
om å bli holdt orientert om saken.
I vår globaliserte verden oppstår det stadig
oftere behov for utlevering og utveksling av personopplysninger
mellom samarbeidende tjenester over landegrensene. Komiteen vil
understreke kravet om at formålet med å utlevere slike opplysninger
må stå i forhold til konsekvensen for den personen det gjelder. Komiteen har
merket seg at foretatte stikkprøvekontroller i 2007 ikke har gitt
grunnlag for kritikk. Komiteen ser det som et fremskritt
at vilkårene for utlevering av slike opplysninger nå er slått fast
i retningslinjer, og forutsetter at EOS-utvalget fører kontroll
med at regelverket følges.
Spørsmålet om bruk av skjulte tvangsmidler var et
tema under behandlingen av utvalgets årsmelding for 2006. Bruk av
kommunikasjonskontroll, romavlytting, ransaking mv. for å oppklare forhold,
men også for å avverge straffbare forhold, stiller strenge krav
til utøverne av myndigheten. Komiteen vil understreke
at utvalgets kontroll av denne virksomheten er av særlig betydning,
og at det er viktig at man finner fram til relevante kontrollformer. Komiteen noterer
at gjennomført kontroll i 2007 ikke har gitt grunnlag for kritikk.
Komiteen viser til utvalgets
påpeking av behovet for å se nærmere på regelverkssituasjonen for
operasjoner som skjer i samarbeid mellom PST og E-tjenesten, og
ber Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering av relevante
regleverk.
Komiteen viser til sine merknader
til EOS-utvalgets årsmelding for 2006, hvor man forutsatte at det
ble utarbeidet retningslinjer for samarbeidet mellom PST og tollmyndighetene. Ifølge
Toll- og avgiftsdirektoratet er det undertegnet en samarbeidsavtale
mellom direktoratet og PST, men det foreligger fortsatt ikke retningslinjer
på området.
Komiteen forutsetter at arbeidet
med å utarbeide retningslinjer gis høy prioritet, og ber om tilbakemelding
i tilknytning til EOS-utvalgets årsmelding for 2008.
Komiteen har merket seg at utvalget
har engasjert seg i Norges forhold til prosedyrene ved oppføring
på og sletting fra FNs terrorliste, og er tilfreds med at utvalget
vil følge med i hvorledes norske styresmakter håndterer slike problemstillinger.
Inspeksjonsverksemda i NSM følgjer eit fast mønster.
NSM orienterer om den pågåande verksemda i tenesta sia førre inspeksjon,
og i tillegg gjerne om eit fagleg tema som blir fastlagt i samband
med at inspeksjonen blir førebudd. I samsvar med kontrollinstruksen
§ 11 nr. 2 b går utvalet ved kvar inspeksjon gjennom alle negative
klageavgjerder som er tekne sia førre inspeksjon. Det blir også
regelmessig gjennomført stikkprøvekontrollar av ein del ikkje påklaga negative
klareringsavgjerder, som NSM på førehand hentar inn frå det klareringsorganet
utvalet ber om. I tillegg inspiserer utvalet det elektroniske saksbehandlingsverktøyet
tenesta nyttar for klareringssaker, og utvalet inspiserer dessutan journalane
og arkiva i NSM.
Utvalet har i 2007 gjennomført fire inspeksjonar i
NSM. Vidare har utvalet inspisert personelltryggingstenesta ved
tre klareringsorgan: Forsvarets tryggleiksavdeling (FSA), Fylkesmannen
i Vest-Agder og Utanriksdepartementet. Utvalet har i tillegg inspisert
etterretnings- og tryggingsfunksjonar i Heimevernet.
Utvalet har i 2007 fått to klager i saker om
tryggleiksklarering som er avgjorde av FSA, og ei klage som retta
seg mot NSM. I 2006 fekk utvalet to klager i saker om tryggleiksklarering.
I ei av sakene frå 2007, som gjaldt saksbehandlinga i FSA, blei
det uttalt kritikk.
Tryggleiksklarering er i mange tilfelle eit
vilkår for å kunne få eller behalde ei stilling. Ved tilsetjingar
i Forsvaret er tryggleiksklarering særleg viktig fordi ein så stor
del av stillingane krev klarering. Regelverket om tryggleiksklarering
stiller krav om eit konkret klareringsbehov. Dette kravet kan i
somme samanhengar skape problem.
I januar 2006 tok ei endring i tryggingslova
til å gjelde som lempa på vilkåra for å klarere utanlandske statsborgarar.
Samtidig med lovendringa i 2006 blei det bestemt at NSM skal utarbeide såkalla
landvurderingar som klareringsorgana skal bruke ved tryggleiksklarering
av utanlandske statsborgarar og norske statsborgarar med tilknyting
til andre statar.
Utvalet har i 2007 fått ei orientering om det
arbeidet NSM driv med landvurderingar. Hovudformålet med vurderingane
er å gi relevant informasjon til klareringsorgana så dei kan førebu
og gjennomføre tryggingssamtalar, og å bidra til dei individuelle
risikovurderingane i enkeltsakene. Vurderingane, som skal haldast
oppdaterte, blir distribuerte til alle klareringsorgan. Vurderingane
skal vere nøytrale i forma, og dei skal berre vere informasjonsbidrag
til saksbehandlinga i enkeltsaker. Klareringsorgana skal ikkje kunne
nekte ein person klarering berre på grunnlag av landvurderinga.
Eit sentralt formål med landvurderingane er
å bidra til meir korrekte vurderingar. Utvalet går ut frå at ein
vel så stor verdi kan liggje i at dei fremjar likebehandling mellom
klareringsorgana, sia det gir eit felles vurderingsgrunnlag på eit
område der ein ikkje kan vente at kvart enkelt klareringsorgan sjølv
har kompetanse eller kunnskap. Med samfunnsutviklinga aukar også
talet på klagesaker der hovudpersonen eller ein som står nær hovudpersonen,
er knytt til eit anna land.
Utvalet refererte i årsmeldinga for 2006 ei
klagesak som gjaldt høvet til å bli autorisert for Begrenset når
ein mistar tryggleiksklareringa. Tryggingslova slår fast at høvet
til å få tilgang til informasjon gradert Konfidensielt eller høgare krev
tryggleiksklarering (og etterfølgjande autorisasjon), mens det for
tilgang til informasjon på det lågaste graderingsnivået Begrenset
berre blir kravd autorisasjon. Vanlegvis er det arbeidsgivar som
har mynde til å gi autorisasjon, også i tilfelle der tryggleiksklareringa
er kalla tilbake. Personar som er fråtekne tryggleiksklareringa, kan
likevel ikkje autoriserast for Begrenset utan at det på førehand
er gitt dispensasjon frå klareringsorganet. I saka til klagaren
hadde FSA avslått å gi dispensasjon utan nærare grunngiving.
I samband med at klagesaka blei behandla, bad utvalet
NSM om å sjå nærare på grunnlaget for dispensasjonsnektinga. Ein
slik dispensasjon ville vere avgjerande for om klagaren kunne halde
fram i stillinga i Forsvaret. Etter å ha gått gjennom saka på nytt
innvilga NSM dispensasjon i mai 2006 slik at klareringsorganet kunne vurdere
autorisasjon i saka. Trass i dispensasjonen frå NSM blei spørsmålet
om autorisasjon av klagaren ikkje vurdert av arbeidsgivar. Bakgrunnen
for dette var at den stillinga klagaren hadde hatt, var lagd ned
i samband med ei omorganisering i Forsvaret. Det låg da ikkje føre noko
aktuelt autorisasjonsbehov.
Da observasjonstida i vedtaket som var gjort
om klareringsnekting for klagaren, gjekk ut i juli 2006, sende Forsvarets
personellteneste, som klagaren da var overført til, ein klareringsførespurnad
for Hemmelig til FSA. Førespurnaden blei returnert av FSA, som spurde
etter behovet for klarering. Forsvarets personellteneste sende da ein
ny førespurnad for Konfidensielt. Førespurnaden blei grunngitt med
at personen det blei søkt for, var i kategorien "personell utan
stilling". Forsvarets personellteneste hadde ingen konkrete jobbtilbod
til klagaren, men ønskte å avklare om han i det heile kunne klarerast.
Personelltenesta hadde erfart at det utan tryggleiksklarering i
praksis var nærast umogleg å få omplassert personell i Forsvaret
som er utan stilling, og at alternativet da er oppseiing. Førespurnaden
om klarering på Konfidensielt nivå blei teken til behandling av
FSA. Samtidig varsla FSA at dei ville sjå nærare på det generelle spørsmålet
om høve til å klarere personell av denne typen.
Utvalet har i 2007 følgt opp saka. Som svar
på det skriftlege spørsmålet frå utvalet opplyste FSA at klareringsstatusen
for klagaren framleis var konfidensielt, men at det var sendt ny
klareringsførespurnad for Hemmelig frå Forsvarets personellteneste,
grunngitt med at det ikkje var mogleg å finne jobb til klagaren
med ei klarering på Konfidensielt nivå, fordi alle aktuelle stillingar
krev klarering for Hemmelig.
Utvalet vil følgje opp den vidare behandlinga både
av det generelle spørsmålet om høve til klarering for personell
under omstilling, og av saka til klagaren.
I årsmeldinga for 2006 omtalte utvalet to saker om
brot på dokumenttryggleiken i Forsvaret. Sakene blei framstilte
for utvalet så omfattande at det kunne tyde på ein systemsvikt når
det gjeld regimet i Forsvaret for å ta vare på dokumenttryggleiken.
At det tok lang tid før det blei teke tak i dei interne ansvarsforholda,
samtidig som utvalet tidlegare har sett i enkeltsaker at enkeltpersonar
i Forsvaret er blitt behandla svært strengt ved brot på dokumenttryggleiken,
gjorde at det også kunne reisast spørsmål knytte til kravet om likebehandling.
Den første saka gjaldt ein tidlegare offiser
som hadde lagra fleire tusen sider graderte dokument i privatbustaden
sin. Gjennomgangen av saka viste at det hovudsakleg dreidde seg
om dokument graderte Begrenset. Ca. 100 dokument var høgare graderte.
I samsvar med forskrift om sikkerhetsadministrasjon har FSA utarbeidd
skadevurdering for dokument gradert Konfidensielt eller høgare.
Saka er blitt grundig undersøkt, og rutinane som Forsvaret har for
dokumenttryggleik og tryggingsmessig leiing, og spørsmålet om å
gjere personell ansvarleg, er blitt vurdert i prosessen. Men etter
det utvalet fekk opplyst, var det ikkje gjort noka skadevurdering
av dokumenta som var graderte Begrenset, sia forskriftsverket til
tryggingslova ikkje stiller noko slikt krav for dokument på det
lågaste graderingsnivået. Men det var heller ikkje gjort andre analysar knytte
til desse dokumenta.
Når det gjaldt den konkrete saka, uttalte NSM:
"Det kan i denne forbindelse opplyses at NSM i brev
av 6. juli 2007 har tatt initiativ overfor Forsvarssjefen til en
grundig gjennomgang og oppfølging av [saken] som blant annet skal
sikre at nødvendige skadebøtende tiltak blir ivaretatt knyttet til
informasjonen i de kompromitterte dokumenter og som skal sikre at
Norge kan overholde sine forpliktelser iht. NATO-regelverket på
en tilfredsstillende måte. Den videre oppfølgingen av saken, herunder
prosedyrene for reaksjon ved sikkerhetstruende hendelser er gjennomgått
i samarbeid med FSA. Ved kompromittering av store mengder dokumenter
gradert Begrenset, bør det etter NSMs mening også gjennomføres en
skadevurdering av den samlede informasjonsmengden ... NSM har i
nevnte brev anmodet Forsvarssjefen om at en slik vurdering også
gjennomføres. Dette følger ikke eksplisitt av kravet til skadevurdering,
jf. forskrift om sikkerhetsadministrasjon § 5-2, men NSM anser likevel
at hensikten bak regelverkets bestemmelser om skadevurdering tilsier
at dette foretas der omfanget av kompromitteringer av dokumenter
gradert BEGRENSET er svært omfattende, noe som må sies å være tilfelle
i [saken]."
På bakgrunn av svaret frå NSM fann utvalet ikkje
grunnlag for å følgje opp problemstillinga vidare. Utvalet vil likevel
halde seg orientert om det initiativet tenesta har teke overfor
Forsvarssjefen.
Den andre saka som blei referert, gjaldt omfattande
restansar av graderte dokument som kom fram i samband med at Forsvarets
overkommando flytta ut av Huseby leir. Saka gav inntrykk av at Forsvaret
har hatt manglande rutinar knytte til dokumenttryggleiken. FSA har
gitt utvalet ei orientering om denne saka. Undersøkingane viste
at det i dei fleste tilfella har dreidd seg om mangelfulle kontrollrutinar,
sia dei fleste dokumenta anten var returnerte til arkiv eller makulerte,
men utan at dette var journalført etter forskrifta. FSA har opplyst
at det er sett i gang fleire tiltak for å betre dokumenttryggleiken
i Forsvaret, og FSA har sett i gang eit generelt arbeid for å auke
medvitet om førebyggjande tryggingsarbeid. I dei sakene der det
manglar oversikt over registrerte kopiar, gjer ein framleis undersøkingar.
Også denne saka blir framleis følgd opp av NSM.
Det blei i 2003 innført mellombels makuleringsstopp
for klareringsorgana. Grunnen var at personar som hadde fått innsyn
i PST-arkiva, også kunne ha behov for innsyn i dei arkiva som hadde
fått informasjon frå PST. Makuleringsstoppen gjaldt for saker i
perioden frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996. Ved stikkprøvekontroll
i saksbehandlingssystemet hos NSM viste det seg at NSM og klareringsorgana
praktiserte full makuleringsstopp for alle klareringssaker, også for
dokument av nyare dato enn 8. mai 1996.
Utvalet tok saka opp med NSM, som varsla at tenesta
ville begynne på arbeidet med å makulere saker med nyare dato enn
8. mai 1996, som skulle følgje dei alminnelege reglane om bevaring
og kassasjon i personelltryggleiksforskrifta. Reglane fastset at
klareringsorgana skal kassere opplysningar i klareringssaker der
bevaringstida er gått ut, noko som inneber at ein skal vurdere å kassere
opplysningane når vedkommande ikkje lenger har ei gyldig tryggleiksklarering.
Ettersom ein uansett skal ta vare på ei klareringssak i fem år,
var klareringssaker oppstått frå 8. mai 1996 og fram til 2002 modne
for å vurdere kassasjon. Det var såleis opparbeidd eit større etterslep.
Da utvalet på nytt tok opp saka med NSM eitt
år seinare, opplyste tenesta at kassasjonsarbeidet var blitt forseinka
på grunn av avgrensa ressursar.
NSM skreiv i svar til utvalet at det no var
utarbeidd ein kassasjonsplan som blir lagd til grunn for å byggje
ned restansane planmessig. Det var ingen grunn til at utvalet skulle
følgje opp dette vidare. Makuleringsstoppen for PST blei oppheva
1. januar 2008, jf. avsnitt 2.2 i kapittelet om Politiets tryggingsteneste.
Klareringsorgana skal da setje i gang kassasjonsarbeidet også for
saker i perioden frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996. Utvalet kjem til
å følgje med på dette arbeidet.
Under inspeksjonen i NSM i august 2007 bad utvalet
om å få framlagt ikkje påklaga negative klareringsavgjerder tekne
av Statsbygg. På grunnlag av det som kom fram da utvalet gjekk gjennom
sakene, stilte utvalet i brev til Statsbygg ein del generelle spørsmål
om korleis dei behandla klareringssaker når det gjaldt grunngiving
til dei det blei søkt klarering for, intern samtidig grunngiving,
saksopplysning og fastsetjing av observasjonstid. På alle desse
områda gav stikkprøvene inntrykk av at saksbehandlinga i Statsbygg
ikkje var i samsvar med krava i tryggingslova og personelltryggleiksforskrifta. Utvalet
hadde ingen merknader til realitetsavgjerda i nokon av dei sakene
som blei gått gjennom.
I svaret sitt vedgjekk Statsbygg at saksbehandlingsrutinane
ikkje hadde vore i tråd med krava i regelverket på dei områda som
utvalet hadde teke opp. Det var sommaren og hausten 2007 tilført
meir ressursar og auka kompetanse til arbeidet med klareringssaker,
og praksis blei lagd om. Statsbygg gav ei grundig utgreiing om dette.
Til inspeksjonen i NSM i august 2007 bad utvalet
også om å få lagt fram ikkje påklaga negative klareringsavgjerder
avgjorde av Justisdepartementet. På grunnlag av saksgjennomgangen stilte
utvalet fleire spørsmål til departementet om saksbehandlinga, og
det blei bede om ei nærare grunngiving for to realitetsavgjerder.
Det gjekk fram av svaret frå departementet at
dei ikkje hadde hatt rutinar for å utarbeide interne samtidige grunngivingar,
noko tryggingslova § 25 siste ledd krev. Praksis hadde vore at saksbehandlarane
hadde diskutert sakene munnleg og teke notat i stikkordsform. Notata
var ikkje lagde ved sakene. Det blei opplyst at praksis var endra
på bakgrunn av brevet frå utvalet. Departementet heldt med ei nærare
grunngiving fast på realitetsavgjerdene.
Utvalet gjennomførte i oktober 2007 inspeksjon av
personelltryggleikstenesta i Utanriksdepartementet. Etter inspeksjonen
stilte utvalet i brev til departementet bl.a. spørsmål om autorisasjonsregimet
departementet hadde for eigne tilsette, praksis ved manglande personhistorikk
for nærståande med tilknyting til andre statar, og handteringa av
det såkalla ad doss-arkivet i departementet.
Departementet gav ei utførleg utgreiing om dei spørsmåla
som var stilte. Departementet opplyste at ad doss-arkivet tidlegare
var gått gjennom og avvikla, og at alle klareringsrelevante dokument
for noverande tilsette var overførte til personelltryggleiksarkivet.
Når det gjaldt ad doss-arkivet, oppmoda utvalet i
eit avsluttande brev til departementet om at departementet også
gjekk gjennom dei sakene som gjaldt personar som har slutta i departementet, med
tanke på makulering i samsvar med personelltryggleiksforskrifta
§§ 6-8 og 6-9.
I samband med autorisasjonsregimet og praksisen
departementet hadde for saker der nærståande har utanlandsk tilknyting,
uttalte utvalet:
"Rutiner for autorisasjon av ansatte
Fortsatt
manglende etterlevelse av regelverket for autorisasjon av ansatte
i UD er etter utvalgets syn kritikkverdig, sett på bakgrunn av de
sikkerhetsmessige hensynene som ligger bak autorisasjonsregimet,
og den lange tiden som har gått siden forholdet første gang ble
påpekt av NSM. På bakgrunn av at UD opplyser å arbeide aktivt for
å få et godkjent autorisasjonsregime på plass, har utvalget ikke
ytterligere bemerkninger, men forutsetter at departementet overholder
fristen NSM har satt for oppfylling av regelverkets krav til autorisasjon.
Nærståendes
tilknytning til andre stater
Det følger av personellsikkerhetsforskriften
§ 3-7 første ledd at det kreves at sikkerhetsmessig relevant informasjon
foreligger for de siste 10 år for personer som inngår i personkontrollen.
For klarering på Hemmelig nivå vil dette si ektefelle, samboer eller
partner, i tillegg til omspurte. Ved opphold i fremmed stat må Norge
ha et sikkerhetsmessig samarbeid med landet for at informasjonen
som innhentes skal kunne benyttes, jf også § 3-5.
På
grunnlag av en ‘individuell helhetsvurdering’ kan det etter § 3-7
annet ledd likevel gis klarering selv om 10-årskravet ikke er oppfylt.
Bestemmelsen sier at det ved vurderingen skal legges vekt på lengden
på den manglende personhistorikken, om vedkommende har vært i tjeneste
for den norske stat og om manglende historikk skyldes forhold av
liten betydning for den sikkerhetsmessige skikketheten. Bestemmelsen
er her ikke ment å være uttømmende.
Departementet
uttaler at dersom nærståendes manglende personhistorikk skyldes
tjeneste for norske myndigheter, humanitære organisasjoner og lignende,
vil forholdet ikke føre til nærmere vurdering. Departementet skriver
også at nærstående som oppholder seg i utlandet som følge av ektefellens
arbeid for norske myndigheter osv, omfattes av praksisen.
Utvalget
kan ikke se at det departementet her gir uttrykk for, samsvarer
med de kravene som oppstilles i personellsikkerhetsforskriften § 3-7,
og heller ikke med det som uttales i NSMs veiledning til bestemmelsen.
I veiledningen heter det at nærståendes arbeid for myndigheter og
organisasjoner som nevnt ‘normalt ikke bør ha betydning’ for hovedpersonens
sikkerhetsmessige skikkethet. Den situasjon at den nærståendes utenlandsopphold
skyldes ektefellens/ partnerens arbeid for norske myndigheter osv,
er ikke omhandlet i veiledningen.
(…)
Utenriksdepartementets
praksis når det gjelder vektleggingen av nærståendes forhold i saker
om sikkerhetsklarering synes etter dette ikke å være i samsvar med
sikkerhetslovgivningens krav. Utvalget anmoder departementet om
å foreta en nærmere vurdering av det som her er uttalt, med sikte
på en eventuell omlegging av praksis."
Utvalet kjem til å halde seg orientert om det
departementet gjer på desse områda.
Utvalet gjennomførte i januar 2007 inspeksjon av
etterretnings- og tryggingsfunksjonar i Heimevernet. Inspeksjonen
blei gjennomført i Heimevernsstaben. Utvalet fekk ei orientering
om dei oppgåvene Heimevernet har, om organisasjonen og om verksemda
i HV-nemndene. Deretter fekk utvalet ei nærare utgreiing om etterretnings-
og tryggingsfunksjonar i Heimevernet og om det førebyggjande tryggleiksarbeidet.
Arkiv knytte til tryggings- og etterretningsfunksjonar blei inspiserte,
medrekna funksjonane som autorisasjonsorgan og oppmodande organ.
Inspeksjonen gav ikkje grunnlag for at utvalet skulle følgje opp
noko.
FSA behandla i 2007 om lag 23 000 klareringssaker.
Dette utgjer omtrent to tredelar av det totale talet på klareringssaker
som årleg blir avgjorde, noko som gjer FSA til det største klareringsorganet
i landet. Utvalet har gjennomført tre inspeksjonar i FSA i 2007.
Dette vurderer utvalet som nødvendig for å utføre ein tilfredsstillande
kontroll.
Kontrollane utvalet har gjennomført, har hovudsakleg
retta seg mot FSA som klareringsorgan. Utvalet får lagt fram alle
negative klareringsavgjerder sia siste inspeksjon for å gå gjennom dei.
I tillegg inspiserer utvalet arkiv og register i personelltryggleiksavdelinga.
Avdelinga behandlar eit høgt tal klareringsførespurnader årleg,
og det er derfor eit stort arbeidspress. FSA har i 2007 fokusert
på å redusere saksbehandlingstida i desse sakene.
Det generelle inntrykket utvalet har, er at
FSA jamleg arbeider med å etablere saksbehandlingsrutinar for å
ta vare på krava i tryggingslova, og at saksbehandlinga og dei avgjerdene
som blir tekne, jamt over er av god kvalitet. Det ser likevel ut
til at FSA bruker tryggleikssamtalar i mindre grad enn andre klareringsorgan. Tryggingslova
pålegg klareringsorgana å gjennomføre tryggleikssamtale i alle saker
der ein ikkje ser på dette som "åpenbart unødvendig". Utvalet kjem
til å følgje med på utviklinga her, sia ein tryggleikssamtale i
mange saker ikkje kan erstattast av anna informasjonsinnhenting,
og lovordninga er altså at dette skal nyttast i tvilssaker. Tiltak
for å få ned saksbehandlingstida bør ikkje gjennomførast på kostnad
av rettstryggleiken for den enkelte.
FSA har i tillegg til funksjonen som klareringsorgan
også oppgåver knytte til bl.a. tryggingsetterretning i Forsvaret.
Det kontrollansvaret utvalet har, omfattar også denne verksemda. FSA
har på vegner av Forsvarssjefen oppgåver i høve til å motverke tryggingstruslar
knytte til spionasje, sabotasje og terrorhandlingar som kan komme
til å ramme verksemda i Forsvaret og tryggleiken til riket. Ei operativ
tryggingsavdeling i FSA gjer dette arbeidet. I 2007 har utvalet halde
seg orientert om verksemda i avdelinga og inspisert arkiv og register
i avdelinga.
Utvalet behandla i 2007 ei klage på korleis
FSA behandla eit innsynskrav i ei klareringssak. Klagaren hadde
kravd innsyn i saka si, som var blitt lagd bort fordi det ikkje
lenger var behov for klarering, men klagaren fekk avslag da FSA meinte
at det at saka var lagd bort, ikkje var ei avgjerd som gav rett
til innsyn etter tryggingslova § 25a. Ei seinare klage på innsynsnektinga blei
avslått av FSA med same grunngiving. FSA lét vere å sende saka
til NSM som klageinstans. Også eit nytt innsynskrav frå klagaren
blei avslått av FSA med same grunngivinga.
Klagaren bad utvalet sjå på innsynsnektinga
til FSA og nektinga av å fremje saka for NSM som klageorgan. Klaga
blei lagd fram for FSA, som heldt fast på at det ikkje var teke
noka klareringsavgjerd da kravet blei fremja. Klagaren hadde dermed
openbert ikkje innsynsrett på det daverande tidspunktet, i samsvar
med tryggingslova § 25a, som bestemmer at innsynsretten tek til
å gjelde når det er teke "avgjørelse om sikkerhetsklarering". FSA
vurderte at det var klart at det å leggje bort ein klareringsførespurnad,
ikkje var ei avgjerd om tryggleiksklarering. Men FSA føydde til
at ein i ettertid såg at ein av prinsipielle grunnar burde ha sett
på avgjerda om å avvise innsynskravet som eit enkeltvedtak i samsvar med
forvaltningslova § 2 tredje ledd, og sendt klaga over til NSM.
I brev til FSA skreiv utvalet at både forarbeida
til tryggingslova og reelle omsyn talte for å sjå på det at saka
blei lagd bort, som ei avgjerd om tryggingsklarering. Utvalet viste
til at det å leggje bort ei sak kan omfatte mange situasjonstypar
der det kan liggje føre behov for innsyn. På den bakgrunnen kunne
ein vanskeleg sjå det som openbert at det ikkje låg føre klagerett
etter tryggingslova, slik FSA hadde uttalt. Utvalet tok likevel
ikkje stilling til spørsmålet, men la det fram for NSM på generelt
grunnlag.
Når det gjaldt det at FSA lét vere å sende klaga på
innsynsnektinga over til NSM, uttalte utvalet at det trass i at
FSA i ettertid vedgjekk at saka burde ha vore send over, gav grunn
til kritikk at FSA over såpass lang tid hadde halde fast ved at klaga
ikkje skulle sendast over til klageinstansen. Utvalet viste til
at det går fram nokså direkte av tryggingslova og tilvisinga i tryggingslova
til forvaltningslova at det ligg føre plikt til å sende over klage
til klageinstansen, sjølv om vedtaket i første instans er ei avvisingsavgjerd.
Klaga på avgjerda om å nekte innsyn skulle derfor ha vore send over
til NSM sjølv om ho blei sedd på som ei avvising eller ei realitetsavgjerd
av kravet. Utvalet meinte at saka i alle høve burde ha vore teke
opp med NSM som overordna fagorgan fordi spørsmålet om innsynsrett
i ei sak som var lagd bort, var ei prinsipiell problemstilling som ikkje
var avgjord tidlegare i eit publisert vedtak eller ei publisert
fråsegn frå NSM eller FD.
Utvalet gjorde i meldinga for 2006 greie for saksbehandlingstida
i FSA i saker der personkontrollen avdekkjer funn i registra, f.eks.
i straffesaksregisteret eller i kredittopplysningsregister. Komiteen
var einig med utvalet i at behandlingstida bør bli kortare og bad
om å bli halden orientert om utviklinga.
FSA har i dei inspeksjonane utvalet gjennomførte
i 2007, orientert om restansesituasjonen og behandlingstida for
ulike sakskategoriar. FSA er tilført auka personellressursar for
å korte ned saksbehandlingstida i klareringssaker. I samband med
dette har FSA også sett i verk eit prosjekt ved personelltryggleiksavdelinga
for å redusere talet på eldre restansar. Prosjektet blei gjennomført
i team, ein arbeidsmetode FSA har hatt gode erfaringar med. Det
viste seg at dei sakene der avdelinga har hatt lang saksbehandlingstid,
ofte har vore vanskelege saker der høvet til å diskutere med andre
saksbehandlarar var særleg effektivt. FSA har opplyst at det i prosjektperioden
blei avgjort mange eldre klareringssaker, og at restansesituasjonen
har betra seg betydeleg.
Utvalet har i 2007 ikkje sett enkeltsaker der
behandlingstida i FSA har ført til problem for personell under førstegongsteneste.
Utvalet vil framleis halde seg orientert om utviklinga gjennom inspeksjonar
i FSA.
Komiteen registrerer
at EOS-utvalget har behandlet to klager i forbindelse med sikkerhetsklarering,
og hvor det i den ene som var avgjort av Forsvarets sikkerhetsavdeling
(FSA), ble uttalt kritikk.
Under behandlingen av fjorårets årsmelding viste
kontroll- og konstitusjonskomiteen til en klagesak om anmodning
om autorisasjon for Begrenset etter at vedkommendes sikkerhetsklarering
var tilbakekalt. Andre sider av personalsaken har tidligere vært
behandlet i Stortinget og forutsatt løst. Komiteen finner det
kritikkverdig at saken heller ikke har funnet sin løsning i 2007,
og forutsetter at Regjeringen omgående tar tak i saken og orienterer
Stortinget på egnet måte.
Komiteen har merket seg at utvalgets stikkprøver
har avdekket svakheter i Statsbyggs behandling av klareringssaker
og forutsetter at utvalget følger utviklingen.
Komiteen finner det alvorlig
at Utenriksdepartementet fortsatt ikke etterlever fastsatte rutiner for
autorisasjon av ansatte der nærstående har utenlandsk tilknytning,
og forutsetter at forholdet omgående bringes i orden. Komiteen ber EOS-utvalget
følge saken og redegjøre for situasjonen i forbindelse med årsmeldingen
for 2008.
Komiteen viser til
sine merknader til EOS-utvalgets årsmelding for 2006 vedrørende
behandlingen av vernepliktige som hadde vært i befatning med for
eksempel narkotika.
Komiteen konstaterer at det er
tatt skritt for å få ned saksbehandlingstiden i saker der det avdekkes
funn i for eksempel kredittopplysningsregister eller straffesaksregisteret,
men at man ennå ikke er nede på et akseptabelt nivå. Komiteen forutsetter
at arbeidet gis høy prioritet og at EOS-utvalget vil holde seg orientert
om utviklingen.
Utvalet har i 2007 gjennomført tre inspeksjonar i
Etterretningstenesta sentralt. Stasjonane som tenestene har i Fauske
og Kirkenes, er inspiserte. Det er også halde eitt møte i Etterretningstenesta med
delar av utvalet.
Utvalet har fått ei klagesak retta mot Etterretningstenesta
i 2007. Saka er avslutta utan kritikk. I 2006 fekk ikkje utvalet
klager på Etterretningstenesta.
Det blei i meldinga for 2006 orientert om at
utvalet i samråd med tenesta hadde avgjort å auke talet på årlege
inspeksjonar. Auken til tre inspeksjonar har vore positiv i den
forstand at det gir betre kontinuitet for utvalet, noko som er nyttig
særleg på det tekniske området.
Kontrollen av tenesta i 2007 har som i dei føregåande
åra vore særleg retta mot den tekniske informasjonsinnhentinga som
tenesta står for. I 2007 har utvalet også etablert eit kontrollregime
for informasjonsførespurnader og informasjonsutleveringar frå Etterretningstenesta
til utanlandske samarbeidande tenester.
Utvalet har i 2007 også fokusert på samarbeidet mellom
E-tenesta og PST. Innsikt i samarbeidet mellom tenestene er viktig
for å kunne føre ein relevant kontroll med verksemda i dei enkelte tenestene.
Instruksen frå 2006 om samarbeid mellom dei to tenestene, som utvalet
gjorde greie for i meldinga i fjor, inneber ei oppmoding om auka
samarbeid, og har ført til ein viss auke. Auken aktualiserer tidlegare
uprøvde spørsmål og problemstillingar knytte til det rettslege grunnlaget
for samarbeidet.
E-tenesta utviklar kontinuerleg kapasitet og
metodikk for teknisk informasjonsinnhenting. Utvalet er også i 2007
blitt halde orientert om arbeidet. I kontrollen med E-tenesta legg
utvalet framleis størst vekt på den tekniske innhentingsverksemda
tenesta driv. Utvalet sin teknisk sakkunnige har hjelpt sekretariatet
i samband med førebuingane av dei tekniske sidene av inspeksjonane
i E-tenesta, og hjelpt utvalet i inspeksjonane. Den sakkunnige har
også vore nytta til å gi utvalet eigne orienteringar om tekniske kapasitetar
og korleis utvalet på best mogleg måte kan kontrollere bruken av
desse.
Det nye saksbehandlings- og analyseverktøyet for
å behandle informasjon som E-tenesta samlar inn gjennom den tekniske
innhentingsverksemda, og som utvalet orienterte om i meldinga i fjor,
er no ferdigstilt. Men verktøyet blir heile tida oppdatert og vidareutvikla.
Systemet legg godt til rette for at tenesta skal kunne drive internkontroll.
Under utviklinga av det nye verktøyet har tenesta hatt ein dialog
med utvalet om å leggje til rette også for kontrollen frå utvalet. Systemet
gjer det mogleg både å forenkle og betre den kontrollen utvalet
har av den tekniske informasjonsinnhentinga i regi av tenesta, medrekna
grunnlaget for eit innhentingsoppdrag, kva informasjon som er henta
inn, og korleis tenesta har behandla informasjonen.
Den sentrale føresegna for kontrollen som utvalet
skal ha med den tekniske informasjonsinnhentinga, er forbodet i
etterretningstenestelova § 4 mot overvaking eller anna fordekt informasjonsinnhenting
på norsk territorium mot norske fysiske eller juridiske personar.
Forbodet krev at den tekniske informasjonsinnhentinga i regi av tenesta
er innretta slik at norske objekt blir fanga opp og identifiserte
så snart nasjonaliteten er klarlagd. Utvalet har eit inspeksjonsregime
som er særleg retta mot ein kontroll på dette punktet.
Dei kontrollane som er gjennomførte i 2007,
har ikkje avdekt tilfelle der forbodet mot innhenting retta mot
norske rettssubjekt har vore brote. Utvalet har heller ikkje funne
andre kritikkverdige forhold i samband med kontrollen av den tekniske
innhentingsverksemda i Etterretningstenesta, og tenesta har gitt
tilfredsstillande svar på spørsmål frå utvalet i inspeksjonsmøta
om denne verksemda.
Kompleksiteten og den stadige nyutviklinga i den
tekniske informasjonsinnhentinga gjer det nødvendig å bruke tid
og ressursar for å oppretthalde ein relevant og effektiv kontroll.
Det dreier seg om store datamengder. Utvalet vil også i 2008 prioritere
kontrollen med denne verksemda.
I 2007 har utvalet etablert ein kontrollrutine
for sambandssystema i tenesta. Kontrollen er i første omgang konsentrert
om eitt større sambandssystem innanfor kontraterrorområdet, og er
lagd opp slik at utvalet kan gå inn i sambandssystemet og søkje
og ta stikkprøver blant meldingar tenesta har sendt. Kontrollrutinen
er etablert i dialog med E-tenesta, og tenesta har lagt godt til
rette for inspeksjonar frå utvalet også på dette området.
Utvalet har understreka overfor tenesta at dersom
det oppstår behov for å gjere unntak frå innsynsretten til utvalet
av omsyn til kjeldevernet, skal utvalet orienterast om kva slags
informasjon som er halden unna og grunngivinga for unntaket. Utvalet
har vidare varsla tenesta om at det kjem til å vurdere regelmessig
om kontrollinnretninga er formålstenleg og dekkjande, om det er
grunn til å kontrollere sambandssystemet jamleg, og om det er behov
for å søkje og ta stikkprøver også i andre samband. Dette er vurderingar
utvalet gjerne vil gjere i dialog med tenesta, og tenesta er gjord
merksam på det.
Inspeksjonsverksemda på dette feltet har til
no ikkje gitt grunnlag for at utvalet skal følgje opp tenesta.
I årsmeldinga for 2006 refererte utvalet ei
prinsipiell sak som hadde vore teken opp med Forsvarsdepartementet.
Saka dreidde seg om rekkjevidda av etterretningstenestelova som sjølvstendig
heimelsgrunnlag for å bruke inngripande metodar, og om kva det har
å seie for om ein metode er lovleg eller ikkje, at metoden er vurdert
og godkjend av ansvarlege politiske styresmakter.
Etter at utvalet tok opp saka, vurderte Forsvarsdepartementet
problemstillinga grundig. Departementet gav uttrykk for at politisk
godkjenning av nye metodar er nødvendig, og at det å la vere å hente
inn godkjenning etter omstenda kan verke inn på spørsmålet om bruken
er lovleg. Departementet varsla også at det ville vurdere spørsmålet
om det burde utarbeidast skrivne retningslinjer for å sikre ein
prosess for politisk godkjenning som er meir synleg og lettare å finne
tilbake til, og der ein rettsleg analyse etter omstendet også kan
vere med. Det blei gitt uttrykk for at politisk klarering av metodar
og operasjonar så langt som råd skal skje skriftleg.
I samband med undersøkingar som utvalet har gjord
i 2007 av ein samarbeidsoperasjon mellom PST og E-tenesta, opplyste
E-tenesta at operasjonen var politisk klarert i Forsvarsdepartementet.
Tenesta kunne ikkje dokumentere ei stadfesta godkjenning frå departementet
i første omgang – operasjonen var berre omtalt i eit internt notat
i tenesta, der det var skrive at operasjonen var godkjend i eit
møte i departementet. Seinare henta tenesta inn ei stadfesting frå
departementet i form av ei handskriven påteikning som stadfesta framstillinga
av prosessen frå E-tenesta. Utvalet fann etter dette grunn til å
ta saka opp skriftleg med departementet. Det blei stilt spørsmål
både om den generelle vurderinga av behovet for rutinar og om godkjenninga
av den konkrete operasjonen. Departementet svarte at erfaringane
fram til da ikkje hadde avdekt behov for å endre reglane, men at
departementet framleis ville fokusere på om dei interne rutinane
var gode nok. Om den konkrete saka skreiv departementet at det føresette
at den politiske klareringa blei nedteikna av tenesta og lagd ved
saka, slik at ho skulle kunne sporast og EOS-utvalet kunne kontrollere
henne.
Utvalet ba departementet om ei tilbakemelding om
det generelle spørsmålet om behovet for å innføre betre rutinar
for å ta hand om dei omsyna som det er gjort greie for. På bakgrunn
av utvalets merknader skreiv departementet bl.a.:
"Den aktuelle samarbeidsoperasjonen var av tidskritisk
karakter. Tidsaspektet tillot ikke en forutgående skriftlig redegjørelse
fra E-tjenesten. Sakens ulike aspekter og Forsvarsdepartementets
godkjenning ble muntlig drøftet og gitt i et møte i departementet.
Som
nevnt i vårt brev til EOS-utvalget […], forutsatte departementet
at departementsgodkjenningen i denne saken ble nedtegnet av tjenesten og
lagt på sak, slik at den skulle være sporbar og gjenstand for EOS-utvalgets
kontroll. Dette ble gjort, men i ettertid innser departementet at
vi i tillegg burde ha formalisert godkjenningen skriftlig, slik
at EOS-utvalget ved selvsyn kunne kontrollere at denne forelå uten
å ettergå tjenestens egen nedtegning av at slik godkjenning var gitt.
Våre
interne rutiner er endret på dette punkt, slik at departementsgodkjenninger
i fremtidige saker som forelegges departementet iht. etterretningsinstruksen
§ 13, alltid skal formaliseres skriftlig – enten i form av en påtegning
på skriftlig redegjørelse/ tilrådning fra E-tjenesten eller i form
av at godkjenningen fremgår av eget skriv fra departementet til
tjenesten. Også i fremtiden vil det være saker som pga. hasteaspektet
må saksbehandles muntlig, slik at formaliseringen nødvendigvis må
skje i ettertid."
Som det er gjort greie for i avsnitt 6 i kapittel
III, har utvalet i 2007 undersøkt ein samarbeidsoperasjon mellom
PST og E-tenesta. Undersøkingane overfor E-tenesta gjeld spørsmål
knytte til det rettslege grunnlaget for deira del av operasjonen.
Undersøkingane er framleis i gang og blir ikkje omtalte
nærare. Når det gjeld E-tenesta, kan det likevel sjå ut til at dei
undersøkingane som allereie er gjorde, viser at det lett kan oppstå
uklarleik om rekkjevidda av det eksisterande rettsgrunnlaget når
PST som ei innanlandsk tryggingsteneste går inn i eit operativt
samarbeid med E-tenesta som er ei utanlandsetterretningsteneste.
Utvalet meiner at det også for E-tenesta kan
vere grunn til å gå gjennom gjeldande regelverk for å kunne vurdere
kor formålstenleg og klart regelverket er, målt opp mot denne typen
samarbeid. Utvalet ser at situasjonen for E-tenesta skil seg frå
situasjonen for PST når det gjeld rettsgrunnlaget, og at særlege
omsyn stikk seg fram for denne tenesta. Det synest likevel klart
at det endra trusselbiletet og det operative behovet i dag gjer
det nødvendig å gå gjennom og evaluere regelverket, jf. avsnittet
nedanfor om samarbeidet mellom PST og E-tenesta generelt. Dei undersøkingane
som er gjorde, illustrerer dei praktiske problemstillingane som
lett oppstår når ein prøver å kople saman to så ulike rettsgrunnlag,
og at regelverket for E-tenesta er utforma med bakgrunn i at tenesta
er ei utanlandsetterretningsteneste.
Arbeidsdelinga mellom PST og E-tenesta er i
utgangspunktet den enkle at PST har fått ansvaret for truslar knytte
til tryggleiken for riket og vitale samfunnsinteresser innanfor
landegrensene, mens Etterretningstenesta har eit tilsvarande ansvar
overfor den ytre trusselen. Den internasjonale terrortrusselen,
der ikkje-statlege aktørar er dominerande, og kommunikasjonsutviklinga, har
likevel ført til at landegrensene i mindre grad enn før gir ei meiningsfylt
avgrensing når det gjeld trusselaktørane, og for kommunikasjonsetterretning
som metode. Det kan såleis lettare enn før oppstå praktiske avgrensingsspørsmål
mellom arbeidsområda til tenestene. Ein viktig del av den kontrollen
utvalet har med samarbeidet mellom tenestene, vil vere å sjå til
at tenestene ikkje yter hjelp til kvarandre på ein slik måte at det
kan innebere at tenestene omgår dei rettslege rammene som er fastsette
for dei.
Samarbeidsinstruksen for E-tenesta og PST (fastsett
ved kgl. res. 13. oktober 2006) har lagt til rette for auka samarbeid
og informasjonsutveksling mellom tenestene. Det er også i samsvar
med § 1 eit uttrykkeleg formål med instruksen. Praksis i E-tenesta
er vanlegvis at opplysningar om norske borgarar eller utanlandske borgarar
som oppheld seg i Noreg, blir sende til PST dersom ein meiner at
dei er relevante for PST. Dette kan vere overskotsinformasjon både frå
eiga innhenting og frå samarbeidande tenester. Omvendt hender det
at PST sender informasjon til E-tenesta om personar som oppheld
seg i utlandet. Også dette kan vere overskotsinformasjon frå eiga
innhenting eller frå samarbeidande tenester.
I 2007 har E-tenesta og PST orientert utvalet
om eit felles analyseprosjekt innanfor kontraterrorarbeidet, der
E-tenesta medverkar med analysar knytte til forhold utanfor Noregs
grenser og PST med informasjon om forhold i Noreg. Formålet er å
effektivisere det førebyggjande arbeidet på området, særleg gjennom
auka forståing for trusselen mot Noreg og norske interesser. I prosjektet
blir etterretningsopplysningane delte, og tenestene definerer saman etterretningsbehovet.
Målet er å utarbeide eit trusselbilete som tenestene er samde om,
og som kan gi grunnlag for betre trusselvurderingar til norske styresmakter.
Under omtalen av den nye samarbeidsinstruksen i
meldinga for 2006, viste utvalet til at Forsvarsdepartementet og
Justisdepartementet med heimel i instruksen § 8 siste ledd har fått
mynde til å ta avgjerda om å opprette ei felles eining mellom tenestene
for bl.a. å produsere felles trusselvurderingar og andre etterretningsanalysar
i relasjon til internasjonal terrorisme.
Utvalet er orientert om at ei felles analyseeining mellom
E-tenesta og PST skal vere operativ frå 2. januar 2008. Det er utarbeidd
eigne, ugraderte retningslinjer for eininga, som kjem til å bli
sett saman når det trengst. Tenestene vil i fellesskap og på grunnlag
av den informasjonen kvar teneste har hand om, gjere greie for aktuelle
trusselsituasjonar. Etter dei retningslinjene som er fastsette,
er det ikkje ein del av oppgåva for analyseeininga å tilrå tryggingstiltak.
Slike tilrådingar er eit ansvar for PST aleine, sjølv om grunnlaget
er ei felles trusselframstilling. I første omgang er det bestemt
at analyseeininga skal vere ei prøveordning i to år. Det er i retningslinjene
føresett at arbeidet blir godt dokumentert, både av omsyn til at
EOS-utvalet skal kontrollere det etterpå, og for å kunne evaluere
arbeidet i eininga.
Tenestene ser ut til å vere bevisste på dei
problemstillingane som kan oppstå når dei samarbeider, bl.a. når
det gjeld grensene for arbeidsoppgåver og fullmakter som tenestene har,
og behovet for notoritet i det operative samarbeidet. Samarbeidsinstruksen
§ 2 krev at samarbeidet mellom tenestene skjer innanfor heimelsgrunnlaget
for kvar teneste. Dette inneber at ein må vurdere legaliteten i
det operative samarbeidet konkret, noko tenestene også har opplyst
til utvalet at dei gjer i praksis.
Komiteen registrerer
at utvalget har hatt en klagesak mot E-tjenesten til behandling
i 2007, men at saken er avsluttet uten kritikk.
Komiteen viser til sine merknader
til årsmeldingen for 2006 og konstaterer med tilfredshet at antall
inspeksjoner av E-tjenesten er økt i tråd med komiteens anbefaling,
og at dette anses å ha bidratt til å gi utvalget et bedre grunnlag
for å vurdere virksomheten.
Den tekniske utviklingen går stadig raskere. Komiteen finner
det derfor av stor betydning at kontrollen av tjenesten retter seg
mot den tekniske informasjonsinnhentingen som foretas. Komiteen har
tidligere understreket viktigheten av at utvalget har teknisk kompetanse
til disposisjon og har merket seg at utvalget har sikret seg slik
bistand.
Komiteen har med tilfredshet
merket seg at kontrollene i 2007 ikke har avdekket tilfeller hvor
forbudet mot innhenting av opplysninger rettet mot norske rettssubjekt
er brutt, og at det heller ikke er avdekket andre kritikkverdige
forhold. Komiteen forutsetter at tilsvarende undersøkelser
av at innhenting av informasjon skjer i henhold til regelverket,
følges opp i årene fremover.
Samhandelen med utenlandske etterretningstjenester
skaper særlige utfordringer. Komiteen registrerer
med tilfredshet at utvalget i 2007 har etablert en kontrollrutine
for sambandssystemene i tjenesten, og at E-tjenesten har bidratt
til å legge forholdene til rette for inspeksjoner fra utvalget på
dette området.
Spørsmålet om etterretningstjenesteloven som hjemmel
for å bruke inngripende metoder og hva det har å si for om en metode
er lovlig eller ikke, har vært oppe til vurdering. Komiteen deler
departementets syn på at bruk av nye metoder krever politisk godkjenning
for å være lovlige. Betryggende rutiner for notoritet og dokumentasjon
av den politiske godkjenningsprosessen av tjenestens metoder og
operasjoner, er en forutsetning, og komiteen mener
det snarest må utarbeides retningslinjer med prosedyrer også for
hastesaker.
Komiteen har merket seg at informasjonsutvekslingen
mellom PST og E-tjenesten følger bestemte rutiner. Opprettelsen
av en foreløpig midlertidig felles analyseenhet for de to virksomhetene
fra 2008 vil kunne bidra til å bedre analysekapasiteten både kvantitativt
og kvalitativt. Komiteen ber om å bli informert om
resultatene av EOS-utvalgets evaluering av arbeidet i enheten når
disse foreligger.
Utvalet orienterte i meldinga i fjor om undersøkingar
som var gjorde av om det var mogleg at PST og E-tenesta hadde kjennskap
til eventuell bruk av norske flyplassar til ulovlege fangetransportar
utførte av amerikanske styresmakter (ein praksis som er blitt kjend
under nemninga "extraordinary rendition"). Bakgrunnen for undersøkingane
var at amerikanske styresmakter i 2006 stadfesta ein slik praksis,
og det var spekulasjonar i media om at også norske flyplassar var nytta
til slike transportar. Undersøkingane utvalet gjorde, gav ikkje
haldepunkt for å tru at tenestene kunne vere involverte i eller
ha kjennskap til ei slik verksemd. Men det stod som uklart kva informasjon
norske luftfartsstyresmakter får når utanlandske fly bruker norske
flyplassar.
Etter dei opplysningane utvalet har fått i Luftfartstilsynet
og Avinor, er den informasjonen norske luftfartsstyresmakter får
når utanlandske fly bruker norsk luftrom og norske flyplassar, svært
avgrensa. Informasjon som blir gitt i slike samanhengar, er knytt
til flytryggleik og innkrevjing av avgifter, og omfattar bl.a. kva
registreringsnummer flyet har. Men luftfartsstyresmaktene får f.eks.
ikkje passasjerlister eller informasjon om kva type flyging det dreier
seg om eller liknande. Dei undersøkingane utvalet gjennomførte,
har ikkje gitt grunn til å tru at norske luftfartsstyresmakter får
kunnskap som gjer dei i stand til å identifisera flygingar av denne
karakteren.
Dei siste åra har det skjedd ei utvikling også
her i landet der det har vakse fram private tryggingsselskap som
tilbyr fleire tenester innanfor trygging og etterretning, f.eks.
avlytting, spaning, gisselforhandling og livvakttenester. Internasjonalt
har konkurranseutsetjing av offentlege tenester også nådd somme
oppgåver innanfor politiet, og etter kvart også det militære ansvarsområdet.
I Noreg ser det ut til at utviklingstrekka er dei same.
Både politiet og Forsvaret, ved FSA, er merksame
på utviklinga, og har det siste året undersøkt utviklinga innanfor
ansvarsområda sine og utarbeidd analysar og rapportar om problemstillingar
knytt til verksemda i den private tryggingsbransjen og grenseområda
mellom denne bransjen og dei organiserte tenestene.
Også for kontrollen med EOS-tenestene kan denne
utviklinga reise problemstillingar ved at utvalet skal kontrollere
"etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste som utføres
av den offentlige forvaltning eller under styring av eller på oppdrag
fra denne". Utvalet har henta inn og gått gjennom dei nemnde rapportane
som er utarbeidde, og vil følgje utviklinga nøye framover.
Utvalet har i tidlegare meldingar gjort greie
for auken i det internasjonale samarbeidet mellom tryggings- og
etterretningstenester i arbeidet mot internasjonal terrorisme.
Denne utviklinga utgjer ei stor utfordring for kontrollutvala
i dei fleste land. Det internasjonale etterretningssamarbeidet reknast
av tenestene som særs sensitivt, og kontrollorgana må respektere
at informasjon frå utanlandske tenester normalt vert halden utanfor
innsyn. Trass i slike avgrensingar er det mykje kontrollutvala i dei
ulike landa kan lære av kvarandre. Som i alle tilfelle av internasjonalt
samarbeid gir det mest utbytte å samarbeide med kontrollutval frå
land med noko likearta ordningar, som f.eks. Canada, Nederland,
Belgia, Sverige og Storbritannia.
Også organisasjonen Geneva Centre for the Democratic
Control of Armed Forces (DCAF) er ein god samarbeidspartnar.
Utvalet vil i 2008 halde fram samarbeidet med DCAF,
og planlegg ein internasjonal konferanse i Oslo hausten 2008. Også
det prosjektbaserte arbeidet som er nemnt over, skal utviklast ved
å utveksle erfaringar med utvala i andre land.
Det ligg i saksnaturen at arbeidet i EOS-utvalet ikkje
er særleg tilgjengeleg for allmenta, delvis fordi det er teieplikt
for store delar av arbeidet. Det er likevel mange sider ved verksemda
som kan diskuterast i det offentlege rommet, og som blir diskuterte
i internasjonale fora. Utvalet vil her nemne balansen mellom tryggingspolitiske avvegingar
og den rettstryggleiken individet skal ha i eit demokrati. I det
internasjonale samarbeidet er det av stor verdi at årsmeldingane
til utvalet ligg føre på engelsk, og utvalet vil frå i år omsetje
årsmeldinga. Eit siktemål er òg at meldingane kan bli publisert
på nettsidene for utvalet i ei noko meir tilgjengeleg form enn til
no. Utvalet vurderer også å følgje eksempelet frå Sverige og omsetje
orienteringa om utvalet og eventuelt regelverket til aktuelle minoritetsspråk.
I fjorårets årsmelding ble det orientert
om undersøkelser om eventuelle ulovlige fangetransporter på norsk
jord. Undersøkelsene utvalget gjorde, ga ikke holdepunkter for at
tjenestene skulle være involvert eller ha kunnskap om slik virksomhet. Komiteen er
tilfreds med at de ytterligere undersøkelsene som er foretatt i
2007 med hensyn til norske luftfartsmyndigheter, styrker denne konklusjonen.
Komiteen registrerer at det de
siste årene er blitt etablert en rekke private sikkerhetsselskaper som
tilbyr tjenester innenfor sikkerhet og etterretning, spaning osv.
Internasjonalt har utviklingen nådd enda lenger, slik at disse tilbudene
også omfatter polititjenester og deler av det militære ansvarsområdet. Komiteen ser
alvorlig på denne utviklingen og ber Regjeringen vurdere eventuelle
tiltak for å sikre kontroll med virksomhetene. Komiteen forutsetter
at utvalget følger situasjonen nøye.
Komiteen viser for øvrig til
redegjørelsen for EOS-utvalgets internasjonale samarbeid og for utvalgets
arbeid med å informere allmennheten om sider ved tjenestenes virksomhet,
og tar denne til orientering.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjere fylgjande
vedtak:
Dokument nr. 9 (2007–2008) – om årsmelding til Stortinget frå Stortingets kontrollutval for etterretnings-, overvakings- og tryggingsteneste (EOS-utvalet) for 2007 – vert lagd ved protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 27. mai 2008
Lodve Solholm |
Berit Brørby |
leiar |
ordførar |