Sammendrag

Stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen har den 5. oktober 1998 fremsatt følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen avvikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.»

I begrunnelsen for forslaget fremgår det bl.a. at forslagsstillerne mener Regjeringens liberalisering av asyl- og flyktningepolitikken kan bidra til en ny bølge av kirkeasylanter. Første halvår 1998 har et stort antall asylsøkere ankommet, med serbiske kroater fra øst-Slavonia i Kroatia som den største gruppen. Pr. 25. juli 1998 satt 65 personer fra sju land i kirkeasyl.

Forslagsstillerne fremholder at kirkeasyl er en ulovlig inngripen som hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak. En grunn til at kirken likevel kan praktisere kirkeasyl er myndighetenes beslutning om å ikke gripe inn i kirkerommet med makt.

Meningsmålinger kan tyde på at det er et flertall i befolkningen som ønsker å avvikle kirkeasylordningen. Forslagsstillerne viser til at mange mennesker opplever kirkeasyl som et problem. Flere menigheter er imot det, og fra politisk hold har man advart kirkene mot å gi noen kirkeasyl. Forslagsstillerne mener dette problemet nå må løses, og peker på at Regjeringen kan la politiet gå inn i kirkene og hente ut de menneskene som oppholder seg der.

Det er grunnlag for å si at det å gå i kirkeasyl har gitt gode resultater for de fleste asylantene. I media er det angitt at 90 pst. av de personer som har gått i kirkeasyl siden 1993 har fått oppholdstillatelse.

Forslagsstillerne mener Justisdepartementets praksis medfører en uakseptabel forskjellsbehandling fra statens side, og at det er på tide for den verdslige makt å ta et oppgjør med kirkeasylsystemet gjennom å avvikle ordningen.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at kirkeasyl er en svært gammel ordning. Praksisen med å søke ly i kirker for å komme unna myndighetene forsvant i Norge med reformasjonen. De siste årene har så praksisen blitt tatt opp igjen først og fremst av asylsøkere, og i all hovedsak har de lokale menighetene i praksis støttet asylanter som har tatt opphold i deres gudshus. I den senere tid har vi også fått saker hvor nordmenn har søkt kirkeasyl på grunnlag av myndighetsavgjørelser som er gått dem imot.

Komiteen viser til at dette har ført til spenninger, ikke bare i forhold til lov og orden, men f.eks. også når det gjelder virkningen på barns fysiske og psykiske helse. I en slik situasjon er det også vanskelig å ivareta barns grunnleggende rettigheter.

Komiteen har merket seg at kirkeasyl har skapt vanskelige avgrensninger og tvil om hvor grensene går for hva som kan regnes som gudshus, «det hellige rom» og verdslige bygninger i kirkenes eie. Videre viser komiteen til at myndighetenes bruk av politi til å hente ut, eller ikke hente ut, asylanter har skapt sterke følelser og uklarhet om hvilken praksis som gjelder i slike saker.

Komiteen understreker at ordningen med kirke-asyl ikke har noen rettslig plass i et moderne, demokratisk rettssamfunn. Ordningen er fra politiske myndigheters side ikke akseptert eller godkjent som en legal ordning. Komiteen viser til brevet fra justisministeren til komiteen av 17. november 1998, jfr vedlegg 1:

«Kirkeasyl er et begrep som er innført og definert av kirken. Kirkeasyl er ikke et juridisk begrep. Norsk lov gjelder innenfor kirkens bygninger, kirkens bygninger er derfor ikke et «rettstomt rom».»

Komiteen slutter seg til denne oppfatningen.

Av hensyn til respekt for kirkefreden har imidlertid praksis vært at politiet ikke har gått inn i kirkene for med makt å hente ut asylsøkere, jf. retningslinjene om dette som ble sendt fra Justisdepartementet til politimestrene 5. juli 1993. Komiteen understreker at dette ikke innebar noen politisk eller juridisk aksept for ordningen med kirkeasyl, men kun at man som hovedregel ikke går inn i kirkene mot kirkens vilje.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at situasjonen blir en annen dersom kirken selv anmoder om politiets bistand for å hente ut uønskede kirkeasylanter. Dersom det foreligger en anmeldelse, ligger saken innenfor Riksadvokatens kompetanseområde. I slike saker har Justisdepartementet ikke anledning til å instruere politiet. Det dreier seg her om oppfølgning av et alminnelig straffbart forhold og ikke om gjennomføring av et forvaltningsvedtak.

Flertallet viser til at hvis det ikke foreligger en anmeldelse, men bare en anmodning fra kirken om bistand fra politiet, kan situasjonen ses på som et ordensproblem. I disse tilfellene kan Justisdepartementet instruere politiet, men gjør det vanligvis ikke. Det er heller ingen grunn til å gjøre det i kirkeasyltilfellene. Ved at kirken ber om bistand tilkjennegis at de ikke anser kirkefreden krenket ved en pågripelse. Det er ingen grunn til at myndighetene ikke da skal respektere dette, på samme måte som man respekterer det motsatte.

Flertallet understreker at forutsetningen for at politiet skal kunne gripe inn etter en slik anmodning, er at den kommer fra kompetent kirkelig myndighet.

Komiteen ber departementet klargjøre hva som er kompetent kirkelig myndighet for de ulike gudshus som kan være aktuelt tilholdssted for kirkeasyl.

Komiteen har merket seg at justisministeren i møte med komiteen har presisert at betegnelsen «kirkens rom» er avgrenset og f.eks. ikke gjelder for leiligheter eller aktivitetsrom i tilknytning til kirken.

Komiteen har også merket seg justisministerens sterke klargjøring av at det å benytte kirkeasyl ikke må gi rett til amnesti, og at kirkeasyl ikke innebærer noen aksept for at noen forsøker å unndra seg rettsstatens avgjørelser. Komiteen vil også understreke dette. Komiteen har dessuten merket seg at justisministeren generelt ikke har ønsket å instruere politiet om å gå inn i kirken for å hente ut kirkeasylanter.

Komiteen vil peke på at dagens praksis reiser flere uavklarte avgrensningsspørsmål for når politiet skal gripe inn. Komiteen viser til at den uavklarte situasjonen er svært uheldig og gir muligheter for misforståelser med betydelige konsekvenser for enkeltmennesker og for menigheten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener utgangspunktet må være at verdslige myndigheter ikke bør gripe inn i Kirkens indre selvstyre. På den annen side tar flertallet til etterretning at kirken selv, ved biskopene, ikke har klart å skape en tilfredsstillende avklaring rundt institusjonen kirkeasyl.

Flertallet mener det nå er et klart behov for at kirken avklarer sitt standpunkt med sikte på å finne en løsning på situasjonen, og slik at man kan unngå at problemene og uklarhetene som følger med kirkeasyl blir av varig karakter. Flertallet vil i den forbindelse vise til brev fra justisministeren til komiteen av 17. november 1998 (jf. vedlegg 1) der det fastslås at det ikke er noen tvil om at kirkeasyl er en svært uheldig ordning som fungerer urettferdig - en oppfatning flertallet deler fullt ut. Flertallet vil derfor sterkt oppfordre de ansvarlige organer i kirken til å rydde opp i den uheldige praksisen som kirkeasyl innebærer.

Flertallet viser videre til at det også fremgår av brevet at det som hovedregel fortsatt ikke vil være aktuelt å be politiet om å hente ut asylanter med makt. Flertallet forstår dette slik at det kan tenkes tilfeller hvor situasjonen er så alvorlig at hensynet til kirkefreden må vike. Flertallet er enig i dette og mener at respekten for kirkefreden til enhver tid må veies opp mot andre behov i forhold til om det er nødvendig å gripe inn.

Flertallet viser til at dersom det er barn blant kirkeasylantene og det er grunn til å tro at barna lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, er dette barnevernstjenestens ansvarsområde.

Flertallet kan for øvrig ikke se at det er grunnlag for forslaget i Dokument nr. 8:1 (1998-99) om å «av-vikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.» Flertallet kan ikke se at det fra myndighetenes side er innført et slikt system. Det er ikke med bakgrunn i et etablert system, men med bakgrunn i respekt for kirkefreden, at politiet som hovedregel ikke går inn i kirker. Det er således ingen formelle regler eller noe etablert system som hindrer politiet i å gå inn i kirker og hente ut kirkeasylanter dersom det ansees påkrevd. Flertallet vil på denne bakgrunn avvise forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener kirkeasyl hinderer politiets iverksettelse av lovlig fattede vedtak. Disse medlemmer viser til at dagens praksis setter landets lov- og rettssystem til side. Dette virker provoserende for mange fordi det strider mot deres rettsoppfatning.

Disse medlemmer vil minne om at norsk lov gjelder også inne i kirkebygningene og «kirkens rom» og foreslår en endring av dagens praksis slik at iverksettelse av fattede vedtak ikke hindres og at lov og orden etterleves.

Grunnen til at kirken kan praktisere kirkeasyl er myndighetenes beslutning om ikke å gripe inn i kirkerommet med makt. Disse medlemmer har oppfattet Justisdepartementets instruks datert 5. juli 1993 til landets politimestere til ikke å være i tråd med lovgivningen. Disse medlemmer mener at myndighetene skal håndheve norsk utlendingslov i kirkebygninger.

Disse medlemmer viser til brev fra Bispemøtet høsten 1993, vedtak fra kirkemøtet 1996 og veiledning til menighetene om kirkeasyl av 28. mai 1998. Herav fremgår at kirken fraskriver seg ethvert ansvar for at kirkeasyl oppstår, men samtidig etablerer den kirken og tilstøtende rom som såkalt «hellig rom». Disse medlemmer mener bestemt at betegnelsen «hellig rom» er knyttet til religionens mystiske innhold, og egner seg ikke for argumentasjon, jf. justisministerens brev. På denne bakgrunn vil disse medlemmer avvise kirkens tolkning.

Disse medlemmer viser til at mange mennesker opplever kirkeasyl som et problem. Flere menigheter er imot det, og fra politisk hold har man advart kirkene mot å gi noen kirkeasyl. Mange menigheter har gitt uttrykk for at de ikke kan innvilge kirkeasyl. I følge Aftenposten oppholder 21 mennesker seg ulovlig i kirken eller på kirkeområder bare i Oslo. De fleste som søker tilflukt kommer fra øst-Slavonia. På landsbasis har antallet kirkeasylanter doblet seg på et halvt år.

Disse medlemmer mener at Regjeringen kan la politiet gå inn i kirkene og hente ut de menneskene som oppholder seg der når de ikke har lovlig opphold i landet. Det er grunnlag for å hevde at det å gå i kirkeasyl har gitt gode resultater for de fleste asylantene. Over 90 pst. av de personer som har gått i kirkeasyl siden 1993 har fått oppholdstillatelse i følge TV2.

Til tross for at de fleste kirkeasylantene har fått behandlet sin søknad grundig mener disse medlemmer at det spekuleres i opphold på kirkens grunn i landet ved å gå inn i kirkene. Lov og rett blir dermed satt til side.

Disse medlemmer slår fast at de som har fått avslag på søknaden om oppholdstillatelse som regel har fått det på bakgrunn av at det ikke har vært forbundet med fare for disse menneskene å reise tilbake til sine hjemland.

Disse medlemmer mener Justisdepartementets praksis medfører en uakseptabel forskjellsbehandling fra statens side. Personer som respekterer norsk lov og forlater landet etter avslag om oppholdstillatelse blir taperne. Kirkeasylantene derimot, som bryter loven, belønnes i de fleste tilfelle med opphold. Disse medlemmer vil hevde at når utlendinger ser at det aksepteres fra myndighetene at de kan tiltvinge seg opphold i Norge uten reaksjoner fra myndighetenes side, vil det med stor sannsynlighet føre til at flere vil forsøke seg med den samme fremgangsmåten.

Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til brev fra justisministeren til komiteen av 17. november 1998 (jf. vedlegg 1) der det fastslås at det ikke er noen tvil om at kirkeasyl er en svært uheldig ordning som fungerer urettferdig - en oppfatning disse medlemmer, i likhet med komiteens flertall, deler fullt ut.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen avvikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.»

Komiteens medlemmer fra Høyre ville ønsket at Stortinget skulle foreta en faglig kirkehistorisk gjennomgang av ordningen med kirkeasyl, samt en vurdering av de juridiske virkningene av ordningen. Disse medlemmer beklager at flertallet avviser en slik utredning.

Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Stortinget ber Regjeringen avvikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.

Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument nr. 8:1 (1998-99) - forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen om å avvikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i - avvises.

Vedlegg: Brev til justiskomiteen fra Justisdepartementet v/statsråden, datert 17. november 1998.

Dokument 8:1 (1998-99) - forslag fra stortings-representantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen om å avvikle systemet med kirkeasyl

Jeg viser til Justiskomiteens brev av 27.10.98.

Jeg har følgende kommentar til forslaget:

Kirkeasyl er et begrep som er innført og definert av kirken. Kirkeasylet er ikke et juridisk begrep. Norsk lov gjelder innenfor kirkens bygninger, kirkens bygninger er derfor ikke et «rettstomt rom».

Etter sterkt press fra kirken besluttet den daværende politiske ledelse i 1993 at man likevel ville respektere den av kirken definerte kirkefreden. I praksis gav dette seg utslag i at departementet i brev av 05.07.93 gav politimestrene retningslinjer om at «det som hovedregel ikke (er) aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes ut av landet». Dette innebar at det som hovedregel ikke var aktuelt å hente ut asylsøkere fra kirker mv som et ledd i gjennomføringen av vedtakene i deres utlendingssak når kirken selv mente at det forelå en kirkefred som skulle respekteres.

Flere menigheter har i den senere tid tilkjennegitt at de ønsker bistand fra myndighetene med hensyn til å hente ut personer som de ikke ønsker å ha i sin kirke. Enkelte menigheter har også hevdet at uthenting av slike personer nettopp vil innebære et vern av kirkefreden. Dette er en ny og annen situasjon enn den som er beskrevet i departementets brev 05.07.93 til politimestrene. Den baserte seg på at kirken krevet respekt for kirkefreden når asylsøkere tok opphold i kirker for å hindre gjennomføringen av et forvaltningsvedtak.

Dersom kompetent myndighet innen kirken anmoder om politiets assistanse for å hente ut kirkeasylanter, er dette et forhold som ikke dekkes av de retningslinjer departementet gav i 1993. Foreligger det en anmeldelse fra kirken er man innenfor Riksadvokatens ansvarsområde. Justisdepartementet har da ikke anledning til å instruere politiet eller gi retningslinjer om hvordan de skal forholde seg, jf at det ikke lenger dreier seg om gjennomføringen av et forvaltningsvedtak, men oppfølging av et straffbart forhold. Foreligger det bare en anmodning fra kirken om politiets bistand, kan forholdet anses som en ordensforstyrrelse. Justisdepartementet kan da instruere politiet, men gjør det normalt ikke. Når kirken selv ber om politiets bistand, tilkjennegis det at kirken selv ikke anser en pågripelse som en krenkelse av kirkefreden. Det er ingen grunn til at myndighetene ikke skal respektere dette, på samme måte som det motsatte respekteres. Med andre ord er det ingen grunn for Justisdepartementet å instruere politiet i slike tilfeller. Forutsetningen for at politiet skal kunne gå inn etter anmeldelse/anmodning om bistand er for øvrig at dette kommer fra kompetent hold innen kirken. I forhold til kirkeasylanter som oppholder seg i selve kirkerommet, vil det stedlige kirkelige fellesråd være rette myndighet. Oppholder kirkeasylantene seg i andre rom i kirken eller tilliggende lokaliteter er det menighetsrådet som er rette myndighet.

Begrunnelsen for at politiet ikke gikk inn i Holmen kirke etter anmodning fra menigheten, er at man på dette tidspunkt ikke hadde sett på de problemstillinger den nye situasjonen reiste. Man valgte derfor inntil videre å forholde seg til tidligere praksis.

Det er ellers ingen tvil om at kirkeasyl er en svært uheldig ordning som fungerer urettferdig. Oppholdet kan også gi skadelige virkninger, særlig for barn. Det er likevel kirken selv som har ansvaret for ordningen. Justisdepartementets ansvar begrenser seg til beslutningen om å respektere kirkefreden i de tilfeller kirken krever det. På tross av de uheldige sider kirkeasylordningen har, mener jeg likevel at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende hensyn som tilsier at kirkeasylordningen bør avvikles på den foreslåtte måten. Det er med andre ord fortsatt som hovedregel ikke aktuelt å be politiet om å hente ut kirkeasylanter av kirken i de tilfeller der kirken mener at det foreligger en kirkefred som skal respekteres. For ordens skyld understrekes det at det ikke er aktuelt å gi kirkeasylanter noen særordninger.