Statsråd Abid Q. Raja [12:02:56]: Likestillingspolitisk redegjørelse 2020 gir en status i arbeidet med å fremme likestilling og mangfold i alle sektorer. Redegjørelsen handler om arbeid, utdanning, kultur og temaer som diskriminering, vold, helse og internasjonalt samarbeid.

De siste ukene har endret hverdagen og livet vårt. Dette påvirker også likestillingen i Norge. Den 12. mars innførte vi noen av de strengeste tiltakene Norge har opplevd i fredstid. Mange av de områdene jeg skal snakke om i denne redegjørelsen, er hardt rammet av koronapandemien og tiltakene. Det vil ta tid før vi vet hvilken innvirkning tiltakene og effekten av pandemien har for likestillingen og mangfoldet. Redegjørelsen fanger derfor ikke opp konsekvenser som følge av de strenge tiltakene, men jeg vil allikevel se på noen av områdene i lys av koronasituasjonen.

Regjeringen har satt i gang en rekke nasjonale tiltak for arbeidslivet, helse og omsorg, kultur, skole og utdanning og internasjonale forhold. Framover trenger vi informasjon om hvordan pandemien påvirker likestillingen mellom kvinner og menn, situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne, for skeive, for minoriteter og ikke minst voldsfeltet.

Jeg er bekymret for konsekvensene stengte skoler og barnehager og karantene- og isolasjonsregler har for den som utsettes for vold i hjemmet. Forskning for å identifisere effekter av disse områdene kan være aktuelt framover og nødvendig for å utvikle målrettede mottiltak. Data og statistikk blir derfor viktig for effektiv respons.

Vi har et godt utgangspunkt for å fortsette arbeidet med et likestilt samfunn. Norge er et av verdens mest likestilte land. For tredje år på rad er vi nr. 2 i verden. Forskjellen mellom kvinner og menn er enda mindre i 2019 enn den var i 2018. Det er bra. Regjeringens mål er at alle skal ta del i det likestilte Norge. Og som likestillingsminister vil jeg kjempe for frihet, for samhold og fellesskap og muligheten for å leve et fritt liv i by og bygd over hele landet – uavhengig av seksuell orientering, kjønn, alder, funksjonsnivå, sosial bakgrunn, etnisitet, religion eller hvor du bor.

Arbeidslivet er helt sentralt for å oppnå likestilling. Vi har derfor styrket aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven. Alle arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. De skal hindre trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold og se på rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter, tilrettelegging og mulighet for å kombinere arbeid og familieliv. Alle de offentlige og de største private, arbeidsgiverne skal også kartlegge lønnsforhold fordelt etter kjønn og bruken av ufrivillig deltidsarbeid. Det gjelder også for offentlige myndigheter. Offentlige myndigheter må vurdere likestillingskonsekvenser i alt sitt arbeid. Aktivitets- og redegjørelsesplikten er derfor et viktig verktøy som setter oss i stand til å vurdere likestillingskonsekvenser av tiltakene som gjennomføres i bekjempelsen av koronapandemien også.

Vi er nr. 2 i verden, men allikevel – vi må gjøre mer. Alle skal ta del i det likestilte Norge – alle! Vi vet at både kvinner og menn har viktige likestillingsutfordringer. La meg nevne noen av dem:

Vi står overfor en global krise som krever raske beslutninger fra nasjonale myndigheter i alle land. I denne situasjonen er det viktig at vi er oppmerksomme på at tiltak og hjelp treffer alle som trenger det, og at ingen faller utenfor. Derfor må vi vurdere likestillingskonsekvensene av de tiltakene vi iverksetter. I tillegg til kjønn er alder, etnisk bakgrunn, funksjonsnedsettelse og andre diskrimineringsgrunnlag noe vi må være oppmerksom på.

Vi skal bekjempe vold i nære relasjoner. Denne volden er økende, og mørketallene er høye. Vi vil fortsette arbeidet med å avdekke og forhindre overgrep mot mennesker med funksjonsnedsettelser og andre sårbare voksne og barn.

Vi skal bidra til å skape et mer mangfoldig kunst- og kulturliv, en mangfoldig idretts- og frivillighetssektor, vi skal arbeide for mindre kjønnsdelt utdanning og arbeidsliv – det er særlig viktig å få flere menn i kvinnedominerte bransjer og omvendt.

Vi skal øke innvandrerkvinners arbeidsdeltakelse fordi inntekt gir økonomisk selvstendighet og bedre integrering i samfunnet.

Vi skal arbeide for flere kvinnelige toppledere. Det er i topposisjonene at de økonomiske beslutningene tas, og der må kvinner også være med.

Vi skal bekjempe negativ sosial kontroll, fordi det begrenser mulighetene for å delta i samfunnet gjennom utdanning, arbeid og frivillig engasjement. Negativ sosial kontroll fengsler oss ikke bare fysisk, men også mentalt.

Vi skal arbeide for å endre kjønnsspesifikke titler til kjønnsnøytrale titler i alle statens virksomheter.

Vi skal ha økt oppmerksomhet mot aldersdiskriminering og mye mer.

Arbeidsmarkedet rammes hardt under koronapandemien. Verden stenger ned, og det påvirker en åpen og eksportrettet økonomi som vår. Oljeprisen har falt dramatisk, og tiltak mot pandemien har store økonomiske konsekvenser.

Jeg vil nevne kort et par av de flere titalls tiltak på arbeidslivsområdet som er satt i verk for å håndtere koronasituasjonen:

• lønnskompensasjon til permitterte, som også omfatter studenter

• støtte til selvstendig næringsdrivende og frilansere

• milliardpakke til gründere og vekstbedrifter

Arbeidsmarkedet i Norge er kjønnsdelt, og vi vet ennå ikke hvordan denne krisen vil påvirke dette framover. Hele 85 pst. av norske arbeidstakere jobber i et yrke som er dominert av enten menn eller kvinner. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet får konsekvenser for kjønnsforskjeller i lønn, arbeidsforhold, arbeidstid, karriereutvikling og ulikhet.

Utdanningsvalg tas ikke i et vakuum. For den enkelte kan forventninger om hva slags utdanning og yrke som passer den enkelte, begrense karrierevalget. På samfunnsnivå har det bl.a. konsekvenser for arbeidskraftstilgang.

Framover er vi avhengig av et mer fleksibelt arbeidsmarked. For eksempel viser framskrivinger fra SSB av arbeidskraftsbehovet i helse- og omsorgssektoren at behovet vil øke. Fortsatt er det få menn som jobber i de største yrkesgruppene, som grunnskolelærer, sykepleier eller helsefagarbeider. Større endringer krever derfor at menn går inn i utradisjonelle yrker.

Vi ser at de utfordringene som står igjen, er tunge å endre og krever økt innsats. Derfor skal vi legge fram en ny strategi neste år. Målet er enkelt: Vi må få flere menn inn i kvinnedominerte yrker og flere kvinner inn i mannsdominerte yrker. Temaer som kvinner og toppledelse og innvandrerkvinners deltakelse i arbeidslivet er også viktige temaer.

Koronakrisen har ført til en dramatisk økning i arbeidsledigheten, i første rekke i form av permitteringer, men også antall ordinært ledige har økt. Det er usikkert hva som vil være den videre utviklingen, men det legges til grunn at ledigheten vil avta noe igjen etter hvert som de strenge smitteverntiltakene gradvis lempes på.

Så langt har disse tiltakene gitt en større økning i ledigheten blant kvinner enn blant menn. Det må ses i sammenheng med at kvinner er overrepresentert i deler av tjenestesektoren som først ble stengt. Etter hvert har konsekvensene spredt seg til større deler av økonomien, og det har ført til at andelen menn har økt blant de permitterte og forskjellene har blitt mindre. Nå er det om lag like mange arbeidsledige kvinner og menn med en ledighetsrate på i overkant av 10 pst. av arbeidsstyrken.

Regjeringens mål er et trygt og fleksibelt arbeidsmarked med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Kvinners høye arbeidsdeltakelse har, sammen med en rekke andre kjennetegn ved den norske arbeidsmodellen, bidratt til at Norge gjennom de siste 25 årene har hatt høyere økonomisk vekst, høyere sysselsettingsgrad og lavere arbeidsledighet enn mange andre land.

Norske kvinner er i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeid. Fram til pandemien var 75 pst. av kvinner i alderen 20–66 år sysselsatt. For menn var tallet 81 pst. i samme aldersgruppe. Yrkesdeltakelsen blant innvandrerkvinner var klart lavere. Andelen sysselsatte innvandrerkvinner var 63 pst. og 71 pst. blant menn i samme aldersgruppe, 20–66 år.

Det er stor variasjon i yrkesdeltakelsen etter hvilket land kvinnene kommer fra, altså bakgrunnsland, opprinnelsesland. Et veldig positivt trekk er imidlertid at norskfødte kvinner med innvandrerforeldre, i alderen 30–34 år, jobber i langt høyere grad enn innvandrerkvinner i samme alder.

Regjeringens mål er å få flere innvandrerkvinner i arbeidslivet. Det er ikke bare god integreringspolitikk, men det er også god likestillingspolitikk. Det er flere årsaker til at yrkesdeltakelsen er lavere for kvinner med innvandrerbakgrunn. Noe kan skyldes fordommer og stereotypiske oppfatninger. Det kan være forskjellsbehandling og manglende anerkjennelse av kvalifikasjoner fra arbeidsgiverens side. Det kan også skyldes mangel på relevant kompetanse hos innvandrerkvinner, inkludert manglende norskkunnskaper, lite tilgang på jobbrelevant sosialt nettverk, forventninger til jenter og negativ sosial kontroll. Også kulturelle og religiøse barrierer kan hindre deltakelse i arbeidslivet. Kultur skal aldri være et hinder for deltakelse i arbeidslivet. Dette vil regjeringen kjempe imot. Kampen mot negativ sosial kontroll bør absolutt alle politikere og alle samfunnsaktører i hele Norge slutte opp om.

Regjeringen tar flere grep for å fjerne barrierene og for å få flere innvandrerkvinner inn i arbeidslivet. La meg nevne noen eksempler:

• Vi reformerer integreringspolitikken.

• Vi reformerer introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

• Vi innfører obligatorisk kurs i livsmestring for alle deltakere og kurs i foreldreveiledning for dem som deltar i introduksjonsprogrammet og som har barn.

• Vi viderefører Jobbsjansen. I 2020 er det satt av 85,3 mill. kr til denne ordningen.

I dag er kun 44 pst. av personer som oppgir at de har en funksjonsnedsettelse, i arbeid. Det er små forskjeller mellom kvinner og menn. Når det gjelder arbeidstid, jobber kvinner med funksjonsnedsettelse betraktelig mer deltid i forhold til menn med funksjonsnedsettelser.

Satsingen på varig tilrettelagt arbeid, VTA, er en av regjeringens viktigste prioriteringer i arbeids- og velferdspolitikken. Flere i heltid er med på å sikre bærekraft i samfunnet vårt. Stadig flere kvinner jobber heltid. Innvandrere, både menn og kvinner, jobber oftere deltid enn befolkningen ellers. Dette skyldes til en viss grad at de jobber i næringer der deltidsstillinger er vanlig. Samtidig kan mulighet for deltidsarbeid bidra til at flere innvandrerkvinner deltar i arbeidslivet.

Det er store forskjeller i arbeidstid etter bransje. Flest på deltid finner vi i kommunale helse- og omsorgstjenester. Her er om lag to av tre medarbeidere deltidsansatte – dette er 2018-tall. I arbeidet med å få opp heltidsandelen blant kvinner har vi fra regjeringens side tatt viktige grep sammen med Stortinget. Fra 1. januar skal alle de offentlige og de største private arbeidsgiverne kartlegge bruken av ufrivillig deltidsarbeid. Formålet er å fremme en heltidskultur og likestilling i arbeidslivet.

Da vi innførte tredelingen i foreldrepermisjonen var det også med en forventning om at når foreldre deler omsorgsansvar og fravær fra jobb likere, vil også mønsteret i arbeidslivet endre seg over tid. Tallene fra 2019 viser en klar tendens: fedre øker sitt uttak. Det betyr også at fedre tok ut en større andel av alle foreldrepengedagene enn tidligere.

Partene samarbeider om en heltidskultur i helse- og omsorgssektoren fordi det er avgjørende for å sikre kvalitet, få bedre arbeidsmiljø og tilstrekkelig kompetanse i tjenestene.

Arbeidsgivere har en plikt til å arbeide for likestilling, som også omfatter lønn. Forskjellen mellom kvinner og menns gjennomsnittslønn har heldigvis gått ned også siden 2018. Nå tjener kvinner 87,6 pst. av menns lønn når vi inkluderer både heltids- og deltidsansatte i 2019. Den viktigste forklaringen på forskjellen er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, dvs. at kvinner oftere jobber i yrker og bransjer med lavere gjennomsnittslønn enn der mange menn jobber.

Lønnsdiskriminering er forbudt ved lov i Norge. Til tross for dette har det gått sakte med å redusere lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Derfor får nå alle de offentlige og de største private arbeidsgiverne en plikt til å gjennomføre lønnskartlegging fordelt etter kjønn. Åpenhet om lønn er grunnleggende for å identifisere lønnsforskjeller og barrierer for likelønn.

Kjønnsdelt utdanningsvalg har også konsekvenser for arbeidsmarkedet, og dette er trender som er vanskelig å snu. To tredjedeler av kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet kan forklares med kjønnsdelt utdanningsvalg, dvs. at utdanningsvalgene ungdommer og unge voksne tar, har store konsekvenser for hvor kjønnsdelt arbeidsmarkedet deretter blir.

Kvinner har heldigvis, i økende grad, gått inn i tidligere mannsdominerte og kjønnsbalanserte utdanninger. Det gjelder f.eks. jus, økonomi, administrasjon og medisin. Samtidig ser vi at innenfor f.eks. teknologi er kvinner fortsatt i klart mindretall. Digitalisering vil få store konsekvenser for kompetansebehovene framover, og her må kvinnene være med.

Menn har ikke endret studievalg tilsvarende. Derfor er det fortsatt relativt få menn som jobber i de største yrkesgruppene, som grunnskolelærer, sykepleier eller helsefagarbeider. Større endringer krever derfor at menn går inn i utradisjonelle yrker. Kun hver femte søker til barnehagelærerutdanningen og grunnskolelærerutdanning for de yngste barna, er mann. De neste årene kommer Norge til å trenge mange nye lærere, særlig for 1.–7. trinn. For å få de beste må vi rekruttere fra hele befolkningen. Derfor må vi få tak i de mannlige lærertalentene.

En rapport om årsaker til manglende kjønnsbalanse blant lærere i grunnskolen peker på at indre motivasjon og erfaring fra å jobbe med barn, er blant det som motiverer menn til å bli lærere for de yngste i skole og barnehage. Det anbefales å gi gutter erfaring med arbeid med barn og la unge menn møte rollemodeller som har gjort kjønnsatypiske utdanningsvalg. Regjeringen prøver ut dette nå i et stort prosjekt i regi av Høgskulen på Vestlandet.

Helsefagene er den største utdanningskategorien i landet. Sykepleierstudiet er den klart største helsefaglige utdanningen. Kun 15 pst. av studentene på sykepleierutdanningen er menn. Neste uke får vi en rapport med anbefalinger om tiltak for å rekruttere flere gutter og menn til helse- og omsorgsutdanninger. Rapporten tyder på at gutter og menn i stor grad forbinder helse- og omsorgsyrker med relativt lav status, problemer knyttet til arbeidsmiljø og -forhold. Nesten halvparten av de spurte guttene på videregående skole og i ungdomsskolen oppfatter at sykepleieryrket er best egnet for kvinner. Mange gutter ser dessuten ut til å ha lite kunnskap om sektoren og hvilke muligheter arbeid innenfor helse- og omsorgssektoren faktisk gir.

I tillegg får vi nå utredet og utviklet et prosjekt etter tilsvarende modell som Jenter og teknologi for å rekruttere gutter og menn til helse- og omsorgssektoren. Det er flere yrker som er i front nå under koronapandemien, men ett skiller seg ut med særlig viktig samfunnskritisk funksjon, nemlig sykepleierne. Jeg håper det vil føre til at flere menn nettopp velger dette yrket.

Kun 29 pst. av studentene som søkte teknologi eller realfag som sitt førstevalg på universitet eller høyskole i 2018, var kvinner. Derfor har regjeringen gitt Jenter og teknologi statlig tilskudd siden 2016. I 2020 utgjør tilskuddet 3,5 mill. kr for å øke andelen jenter i teknologifagene på alle nivåer i utdanningssystemet.

Kunst og kulturliv har en viktig rolle i velfungerende demokratier. Dette er arenaer som bidrar til fellesskap, til inkludering, til toleranse og deltakelse i samfunnet. Samtidig vet vi at dette er arenaer der ikke alle opplever at de er inkludert eller representert.

Kulturdepartementet og Kulturrådet har over flere år arbeidet med kulturelt mangfold, særlig gjennom prosjektet Inkluderende kulturliv i Norden. Vi viderefører innsatsen. I 2020 har Kulturrådet fått i oppdrag å være nasjonal koordinator for økt mangfold, inkludering og deltakelse i kultursektoren. I 2020 fordeler vi til sammen 24,5 mill. kr til ulike institusjoner, tiltak og prosjekter på kulturområdet som skal stimulere til mangfold, integrering og bekjempelse av fattigdom.

Alle som bor i Norge skal ha like muligheter til å bidra og til å delta i fellesskapet. Og Norge går heldigvis i front når det gjelder politikk og rettigheter for LHBTIQ-personer. Mange LHBTIQ-personer møter likevel barrierer som hindrer samfunnsdeltakelse. Vi ser også at mange har negative holdninger til de skeive, eller LHBTIQ-personer.

Regjeringens nåværende handlingsplan Trygghet, mangfold og åpenhet løper ut i år. Det er iverksatt en midtveis- og sluttevaluering av planen. Evalueringen vil være viktig for å vurdere hvilke innsatser vi framover skal iverksette for å styrke skeive personers levekår og rettigheter.

Før påske la regjeringen fram et forslag til endring i straffeloven for å styrke transpersoners strafferettslige diskrimineringsvern. Forslaget går ut på at kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk skal inngå som diskrimineringsgrunnlag i flere bestemmelser i straffeloven. Videre foreslås det at uttrykket «homofil orientering» erstattes med «seksuell orientering», for å tydeliggjøre at bifile omfattes av det strafferettslige diskrimineringsvernet. Dette er et viktig løft for diskrimineringsvernet.

Personer med funksjonsnedsettelse møter barrierer som hindrer full likestilling. Noen fullfører ikke utdanningsløpet, noen får ikke oppfylt sine behov for helsetjenester, noen har problemer med å komme inn i arbeidslivet, og noen deltar ikke i organisasjonslivet og aktiviteter. Det er litt dramatisk.

I en rapport fra 2016 opplyser hele 36 pst. av personer med funksjonsnedsettelse at de har blitt utsatt for krenkende ytringer. Fire av ti som har blitt utsatt for hatytringer, sier at de holder seg hjemme, og de kvier seg for å dra til bestemte steder. Tre av ti sier at de lar være å uttale seg offentlig.

I en annen rapport fra 2019 kommer det fram at det er lite kunnskap om diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne i samfunnet, for det er kun 6 pst. som tror at personer med funksjonsnedsettelse utsettes for hatprat. Dette er uholdbart. Det er behov for økt bevissthet om problemet.

Vi vet at voksne med funksjonsnedsettelse og utviklingshemming er mer utsatt for vold og overgrep enn andre grupper. Dette gjelder særlig kvinner. TryggEst er en ny og helhetlig modell for håndtering av mistanke om vold og overgrep mot risikoutsatte voksne. TryggEst er prøvd ut i tolv kommuner. Antallet saker i disse kommunene er seksdoblet, og 70 pst. av de utsatte er kvinner. Det er urovekkende.

Regjeringen lanserte i 2018 en strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse. Den ble fulgt opp av en handlingsplan, Et samfunn for alle – Likestilling, demokrati og menneskerettigheter, i 2019. Her er det tiltak for å sikre trygghet og sikkerhet, men også på innsatsområdene utdanning, arbeid, helse- og omsorg og kultur og fritid. Ambisjonen er helhetlig og samordnet innsats og en effektiv gjennomføring av regjeringens politikk på dette området.

Under koronapandemien er mange av disse utfordringene forsterket. Mange er i risikogruppen, de rammes av at behandling og oppfølging av helsetjenestene utsettes eller uteblir, det er utfordringer knyttet til assistanse og BPA, og elever med behov for tilrettelegging får ikke nødvendigvis det tilbudet de skal ha. Koronaen setter oss alle på prøve.

Det har likevel vært en positiv utvikling i levekårene for personer med utviklingshemming siden 1990-tallet. Samtidig er det særlig bekymringsfullt at utviklingen på enkelte felt, som andel av utviklingshemmede i arbeid, har gått tilbake. Vi arbeider nå med en stortingsmelding om hvordan utviklingshemmede kan få oppfylt sine behov og rettigheter. Viktige punkter i meldingen er retten til et selvstendig liv, retten til bolig samt retten til utdanning, arbeid, helsetilbud, retten til vern mot utnytting, vold og misbruk, retten til familieliv, rett til kultur, fritidsaktiviteter og livssynsutøvelse.

Universell utforming er nødvendig for personer med funksjonsnedsettelse og letter hverdagen for alle, bl.a. for eldre og småbarnsforeldre med barnevogn. Derfor følger regjeringen opp arbeidet med universell utforming, og vi legger fram en ny handlingsplan på dette området. Den nye planen skal ha virkning fra 2021.

Det finnes mennesker i Norge som føler på frykt for å vise sin religiøse eller etniske tilhørighet, mennesker som er redde for å uttrykke sine meninger. Rasisme og diskriminering er som sådan ødeleggende for samfunnet, men også for enkeltmenneskers liv. Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion har tiltak innenfor ni ulike områder som f.eks. debatt og demokrati, utdanning, bolig, arbeid og strafferettskjeden.

Negative holdninger til muslimer er utbredt i vårt samfunn, dessverre. Faktisk viser forskning at hele 30 pst. av befolkningen har fordommer mot muslimer.

Regjeringen har nå startet arbeidet med en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Målet er å forebygge og hindre diskriminering og legge til rette for dialog og meningsutveksling. Regjeringen involverer frivillige lag og foreninger i arbeidet med planen.

Det finnes fortsatt utpregede fordommer mot jøder i Norge. «Jøde» er et utbredt skjellsord, og noen velger å skjule sin jødiske identitet for å unngå negative sanksjoner. Siden 2000-tallet har jødiske mål vært utsatt for angrep. Jødene i Norge utgjør en kulturell og religiøs minoritet på rundt 1 500–2 000 personer og er svært utsatt når antisemittisme kommer til uttrykk. Regjeringen vil fornye og videreføre handlingsplanen mot antisemittisme til 2020, og den jødiske minoriteten involveres i arbeidet.

Likestilling og diskriminering berører også eldre. Regjeringen følger opp «Flere år – flere muligheter – strategien for et aldersvennlig Norge» med et program for å bidra til at eldre kan delta i arbeids- og samfunnsliv. Regjeringen har nylig fremmet lov om eldreombudet for Stortinget og har utnevnt landets første eldreombud, som skal starte arbeidet med å fremme eldres interesser på alle samfunnsområder.

Vi skal ha et samfunn hvor ytringsfrihet står sterkt, og hvor terskelen for å delta i den offentlige debatten er lav. Mange ulike grupper i det norske samfunnet utsettes for hets eller hatefulle ytringer. Politikere er ikke skånet for dette, de heller. Regjeringen har derfor en strategi mot hatefulle ytringer. Det gjelder på alle diskrimineringsgrunnlag. I strategien er det mange tiltak på ulike områder. Regjeringen har også nylig nedsatt en ytringsfrihetskommisjon, som skal utrede rammene og forutsetningene for ytringsfriheten på bredt grunnlag.

Vold mot og trakassering av kvinner er en av våre største likestillingsutfordringer. Regjeringens mange målrettede innsatser er med på å forebygge og bekjempe handlinger som begrenser spesielt kvinners liv. For personer som er utsatt for psykisk eller fysisk vold fra partner eller andre i familien, kan koronapandemien oppleves spesielt vanskelig. Smitteverntiltakene, hjemmekarantene og isolasjon kan fort øke konfliktnivået i hjemmet, ofte også knyttet til rusmidler og bekymringer for økonomi og helse. Bortfall av viktig sosialt nettverk og støtte for familien kan forverre situasjonen ytterligere.

Flere av de store sykehusene rundt om i landet forteller at de har undersøkt langt færre barn utsatt for vold og overgrep enn det som ellers er vanlig. Politiet utarbeider nå ukentlige etterretningsrapporter. Det ble allerede i den første rapporten pekt på at det var sannsynlig at forekomsten av fysisk og psykisk vold i nære relasjoner ville øke, spesielt om situasjonen ble langvarig. I sårbare familier er det sannsynlig at problemene forsterkes.

Så langt rapporteres det om en nedgang i antallet anmeldelser til politiet om vold i nære relasjoner sammenlignet med samme periode i fjor. En mulig forklaring kan være at voldsutsatte i mindre grad får anledning til å melde fra til politiet eller hjelpeapparatet på egen hånd. Med mindre sosial omgang antas det at også færre er i stand til å avdekke at voksne blir utsatt for mishandling i nære relasjoner. For å møte denne situasjonen har politiet iverksatt tiltak av mer proaktiv karakter. Et godt eksempel er det styrkede samarbeidet politidistriktene nå etablerer med kommunene om tiltak for å avhjelpe situasjonen.

Når det gjelder den mer langsiktige innsatsen, har vi flere handlingsplaner med omfattende tiltak. La meg for det første nevne ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner, som etter planen skal komme i juni 2020. I den handlingsplanen, om vold i nære relasjoner, skal vi videreutvikle arbeidet gjennom forebygging, bistand og beskyttelse, straffeforfølging, kunnskap og kompetanse. I handlingsplanen vil vi også ha en egen del om vold og overgrep i samiske områder.

Behovet for innsats er stort. Basert på registrerte politianmeldelser og landsomfattende omfangsundersøkelser ser vi en økning av mishandling i familieforhold, voldtekt eller voldtektsforsøk og vold i nære relasjoner.

Vi har satt ned et utvalg som skal se på i hvilken grad og eventuelt på hvilken måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering i forkant av partnerdrapssakene.

Personer med samisk bakgrunn rapporterer om at de er mer voldsutsatt enn ikke-samiske personer i samme område. I Tysfjord kommune er det f.eks. avdekket et stort omfang av vold og seksuelle overgrep. Politi og hjelpeapparat mangler kompetanse i samiske språk og kultur.

For det andre: Voldtekt er et alvorlig likestillingsproblem – kriminalitet først og fremst, men også et likestillingsproblem. Kvinner er oftest utsatt, og de fleste voldtektene utøves av menn. Voldtekt begrenser kvinners frihet og vil kunne begrense livsmestring, utdanning og deltakelse i arbeidslivet. Voldtekt er også et stort folkehelseproblem og frarøver kvinnene mulighet til å leve det livet de ønsker å leve i frihet.

I handlingsplanen mot voldtekt er det fem innsatsområder med til sammen 33 ulike tiltak. Her prioriteres forebygging, lett tilgjengelig hjelp og tiltak for god etterforskningskvalitet.

Den tredje innsatsen i arbeidet mot vold er opptrappingsplanen mot vold og overgrep. I den retter vi særlig arbeidet inn mot de unge. Vi innfører opplæringsmateriell om voldsrelaterte temaer i barnehage og skole på norsk og samiske språk. Vi innfører opplæringsprogrammet SNAKKE, som gjør voksne bedre i stand til å avdekke vold. Vi støtter etablering av en lavterskeltelefon for foreldre. Vi styrker behandlingstilbudet for personer som står i fare for å utøve seksuelle overgrep, og for dem som er dømt for seksuelle overgrep. Det etableres bl.a. et lavterskeltilbud og helhetlig behandlingstilbud for personer som er redd for å begå seksuelle overgrep mot barn. Vi styrker forskning, både om seksuelle overgrep og om krisesentertilbudet.

Den fjerde innsatsen i rekken handler om at alle skal kunne leve et fritt og selvstendig liv. Negativ sosial kontroll og æresvold er alvorlige inngrep i den enkeltes liv og kan gi store helseutfordringer. Det gjelder ikke minst for de jentene som er utsatt for kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Det er litt tilfeldig, men på denne dagen i dag er det nøyaktig 24 år siden jeg ble sammen med Nadia. Det var kjærlighet ved første blikk, i det minste fra min side. Det var likevel en kamp for å få hverandre fordi vi ikke tilhørte samme kaste. Vi måtte gjemme oss på den andre siden av byen for ikke å bli sett – man kunne bli oppdaget fordi den negative sosiale kontrollen var der. Kjærligheten var ikke vår å bestemme, men vi vant fram. Også i dag opplever mange negativ sosial kontroll, og mange oppgir kjærligheten fordi foreldrene har andre krav til barna. Derfor besluttet regjeringen den 17. februar i år å lage en ny handlingsplan, Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som skal følge opp nåværende handlingsplan. Dette er viktig arbeid.

Likestilling og selvbestemmelse er viktig. Tvangsekteskap er et overgrep der en frarøves autonomi i sitt eget liv. Det samme kan man si om selve forventningen om ekteskap mange opplever, at det å gifte seg er meningen med tilværelsen. Det er klart at i noen fellesskap kan denne oppfatningen oppleves som en form for sosial kontroll. Det at du må gifte deg for å kunne flytte for deg selv eller bort fra familien, er i seg selv klart negativ sosial kontroll. Regjeringen skal jobbe på alle plan for å sikre alle borgere i Norge frihet og autonomi i sitt eget liv.

Seksuell trakassering er et omfattende problem for kvinners mulighet i arbeidslivet. De nordiske likestillingsministrene har derfor vedtatt en flerårig forskningssatsing om seksuell trakassering i arbeidslivet i Norden. Etablering av et lavterskeltilbud er en viktig milepæl i arbeidet mot seksuell trakassering. Regjeringen vil sikre en effektiv håndheving av saker om seksuell trakassering og har derfor etablert et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering.

Diskrimineringsnemnda er gitt myndighet til å håndheve saker om seksuell trakassering og til å ilegge oppreisning og erstatning. Likestillings- og diskrimineringsombudets veiledning og hjelpetilbud er i tillegg styrket, for vi ønsker at disse sakene skal løses på lavest mulig nivå. Dette er et arbeid som er i gang.

Helse: Vi er inne i en helt spesiell situasjon. Covid-19-viruset er av Verdens helseorganisasjon erklært som en pandemi. Koronautbruddet skaper også betydelige utfordringer for alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Forskningsrådet og helseregionene utlyste inntil 30 mill. kr til forskning på koronaviruset. Beløpet ble i april økt til 70 mill. kr etter at Trond Mohn Stiftelse og Kreftforeningen ble med på dugnaden. Gjennom nye prioriteringer i Forskningsrådet er det åpnet for ytterligere 30 mill. kr til offentlig-privat samarbeid.

Vi trenger mer kunnskap om kvinners helse og kjønnsforskjeller i helse. Derfor viderefører vi satsing gjennom Norges forskningsråd på flere titalls millioner kroner til denne tematikken. Og jeg vet at presidenten også er spesielt opptatt av dette.

Vi vil også sette ned et offentlig utvalg om helse i et kjønnsperspektiv. En økende andel unge jenter rapporterer om psykiske plager. Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å få bedre oversikt over faktorer som påvirker barn og unges psykiske helse og livskvalitet.

Vi skal lansere en handlingsplan for å forebygge selvmord. Menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken i alle aldersgrupper, bortsett fra blant de aller yngste. Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å utarbeide en kunnskapsoversikt om selvmord blant menn.

Vi vet at kvinner i større grad påtar seg de tyngste omsorgsoppgavene i familiene. Det gjelder generelt, men spesielt i krisesituasjoner som vi er i nå. Det er en av årsakene til at kvinner jobber mer deltid enn menn. Regjeringen arbeider nå med en egen pårørendestrategi og handlingsplan, som vi tar sikte på å legge fram i 2020.

CORE Topplederbarometer kartlegger kjønnsfordelingen i styrer og toppledergrupper i de største selskapene etter omsetning i norsk næringsliv. Et nytt CORE Topplederbarometer er under arbeid. Dette er en sentral kunnskap for å følge utviklingen på toppen. Institutt for samfunnsforskning gjennomfører et forskningsprosjekt som skal gi forslag til å øke andelen kvinnelige toppledere i næringslivet.

I statlig sektor har det vært en jevn økning av andelen kvinnelige ledere, toppledere og øvrige ledere de senere årene, fra 45 pst. i 2012 til 54 pst. i 2018. Dersom vi kun ser på toppledernivået i staten i 2019, var andelen kvinnelige ekspedisjonssjefer i departementene 37 pst., mens det i direktoratene var 48 pst. kvinner som øverste leder. Dette er bra – det går i riktig retning. Andelen kvinner blant styreledere i selskapene, som omtales i statens eierberetning 2018, var 43 pst. ved utgangen av mars 2019 mot 36 pst. i mars 2014. Det er fortsatt en klar mannsdominans i toppledelsen i selskaper der staten er eier. Ved utgangen av 2018 var kvinneandelen blant administrerende direktører 29 pst. Gjennomsnittlig kvinneandel i selskapenes ledergruppe var 40 pst.

Bare en av tre gründere er kvinner. At færre kvinner starter som gründere betyr at samfunnet ikke lykkes godt nok med å ta hele befolkningen i bruk i innovasjon og verdiskaping. Derfor lanserte regjeringen en handlingsplan for å få flere kvinnelige gründere, med 13 tiltak som skal gjøre det enklere for kvinner å starte egen virksomhet og få den til å vokse.

Vi har en pakke på 5 mrd. kr til gründere og vekstbedrifter klar i forbindelse med koronapandemien. Pakken vil bidra til ny aktivitet i bedriftene og hindre unødvendige permitteringer. De grepene vi nå tar, skal sikre at vi har et bærekraftig og omstillingsdyktig næringsliv også når krisen er over. Innovasjon og gründerskap skal drive økonomien framover og skape velferd og vekst i årene som kommer.

Smitteverntiltakene rammer mange kvinner i serviceyrkene, herunder mange kvinner som er innehavere av små bedrifter, og de kan tape det de har investert. Dette er problemstillinger vi i regjeringen tar med oss videre.

Den globale situasjonen for likestillingsarbeidet er et bilde av motsetninger og paradokser. På den ene siden ser vi økende motstand i enkelte land og regioner mot kvinners rettigheter, spesielt mot kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter. På den andre siden viser andre områder og land at likestillingen er på frammarsj ved at myndigheter og kvinners egen rettighetskamp målrettet øker kvinners mulighet å delta i samfunnet på lik linje med menn.

I dette komplekse landskapet legger handlingsplanen Frihet, makt og muligheter rammene for Norges internasjonale innsats på likestillingsfeltet. Planen forlenges ut denne stortingsperioden. Regjeringen har satt et konkret måltall for bistand til likestillingsformål. Halvparten av all bilateral bistand skal ha likestilling som hoved- eller delmål. Dette vil ventelig gi betydelig bedre resultat av bistanden for alle.

Dette året skulle være et merkeår for global likestilling. Det er 25 år siden kvinnekonferansen i Beijing i 1995, hvor Beijing-plattformen ble vedtatt. Handlingsplanen fra Beijing inneholder forpliktende målsettinger og tiltak for å styrke kvinners økonomiske, sosiale og politiske rettigheter. 25-årsjubileet skulle markeres under Kvinnekommisjonen i mars. Kvinnekommisjonen ble imidlertid kraftig nedskalert på grunn av koronapandemien, og jeg fikk heller ikke reist over for å gi Norges redegjørelse.

Viktige internasjonale likestillingsmøter under Generation Equality Forum har også blitt utsatt til 2021. Vi vet ennå ikke om det blir mulig å markere 20-årsjubileet for sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Det vi er redd for, er at koronapandemien kan gi svært alvorlige og langvarige tilbakeslag for kvinners rettigheter og det internasjonale likestillingsarbeidet. Økonomiske nedgangstider og strenge covid-19-tiltak kan gå hardt utover menneskerettighetene, ikke minst jenters og kvinners rettigheter. Pandemien kan også ramme kvinners økonomiske sikkerhet på lang sikt. Kvinner arbeider i større grad i uformell sektor, i deltidsjobber og i lavtlønte yrker og er derfor spesielt utsatt for å havne i fattigdom. Kvinner jobber i frontlinjen i helsevesenet og er derfor særlig utsatt for smitte. Det er også kvinnene som har den største omsorgsbyrden i hjemmene.

Økte omsorgsbyrder og økonomisk press kan tvinge jenter til å droppe ut av skolen med alvorlige personlige og samfunnsmessige konsekvenser på sikt. FN rapporterer om en økning i vold mot kvinner under covid-19. Mange kvinner og barn lever tettere på voldsutøveren under isolasjon, lockdown og økonomisk utrygghet. Behovet for beskyttelse øker, samtidig som hjelpetjenestene blir mindre tilgjengelige. Vi vet at uønskede graviditeter, mødredødelighet og skadelige skikker, som barneekteskap, øker i kriser. Det er ca. 30 000 jenter under 18 år som blir giftet bort hver eneste dag. Det var før krisen, og vi vet at tallene øker under krisen.

Pandemien kan få store konsekvenser for kvinner og jenters seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. Karantene og nedstenging av helsetjenester har konsekvenser for graviditetsomsorgen, trygge fødsler, prevensjonstilgang, vaksiner og tilgang til trygge aborter. Norge jobber derfor systematisk og overordnet med å inkludere kjønnsperspektivet i responsen mot viruset globalt. Vi har tett kontakt med sivilsamfunnet, som gjennom sine partnerorganisasjoner kjenner aller best til situasjonen lokalt.

Utdanning er en hovedprioritet i regjeringens utviklingspolitikk. Utdanning for jenter er blant de viktigste investeringene vi kan gjøre for å fremme bærekraftig utvikling og for å fremme likestilling. At jenter går på skole bidrar bl.a. til bedre helse for mødre og barn, det bidrar til økonomisk vekst og reduserer antall tidlige ekteskap. Den globale helsekrisen vi nå er inne i, har også konsekvenser for jenters utdanning.

Erfaringer fra enkeltland under ebolakrisen i 2014, viste at jenter ble mer sårbare for seksuell utnyttelse og vold, tidlig graviditet og tidlig ekteskap da skolen stengte. Det er derfor viktig å opprettholde fokuset på jenters utdanning, og dette vil fortsette å være hovedprioritet for regjeringen framover.

Jenters og kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv er avgjørende for å oppnå likestilling og også for å oppnå bærekraftsmålene. Markeringen av 25-årsjubileet for handlingsprogrammet fra Kairo i Nairobi i fjor ble en stor seier i arbeidet med å fremme seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, SRHR. Norge forpliktet seg til å bidra med over 9,6 mrd. kr til SRHR de neste seks årene. I tillegg kommer 1 mrd. kr til beskyttelse mot seksualisert vold og seksuelle og reproduktive helsetjenester i humanitære krisesituasjoner i perioden 2019–2021.

Kjønnslemlestelse og barneekteskap er ikke bare grove menneskerettighetsbrudd som får store konsekvenser for dem det gjelder. Det påfører også samfunnet store kostnader, og det frarøver jenter og kvinner deres mest grunnleggende rettigheter. I høst lanserte regjeringen en ny internasjonal strategi for arbeidet mot skadelige skikker. De neste fire årene er det satt av 760 mill. kr på bistandsbudsjettet til dette arbeidet.

I 2020 er det, som nevnt, 20 år siden FNs sikkerhetsråd slo fast at kvinner og menn rammes på ulikt vis av krig og konflikt, og at kvinner må delta i freds- og sikkerhetsinnsatsen om vi skal lykkes. Norge vektlegger kvinners rettigheter og deltakelse i bredden av vårt freds- og sikkerhetsengasjement. Jeg ser fram til å fortsette det viktige internasjonale arbeidet for jenters og kvinners rettigheter, ikke minst i lys av koronapandemien. Norge er en forkjemper for likestilling internasjonalt. Vi må bruke denne posisjonen til å rette oppmerksomheten mot hvordan pandemien rammer jenter og kvinner særlig hardt og bidra til at tiltak innrettes mot alle. Under og etter pandemien blir det avgjørende å sikre kvinners økonomiske deltakelse for å unngå at de økonomiske tilbakeslagene blir altfor store og fattigdomsreduksjonen blir satt for langt tilbake.

Tillat meg å være litt personlig avslutningsvis. Reisen for min egen del har vært lang, fra en kommunal bolig på Ila til en plass rundt Kongens bord. Da jeg vokste opp, var ikke verdier som likestilling eller full ytringsfrihet noe jeg reflekterte rundt. Heller ikke da jeg begynte på jusstudiet streifet tanken meg at jeg skulle eller kunne bli likestillingsminister. Da jeg ble eldre, forsto jeg at det er en åpenbar kobling mellom enkeltmenneskets frihet på den ene siden og samfunnets utvikling på den andre, for i den friheten ligger også samfunnets muligheter. Derfor er likestillingskampen en kamp for oss alle sammen, en kamp for å fjerne terskler og rive barrierer.

Internasjonalt har Norge en høy stjerne på likestillingsfeltet. Dette er ikke noe som har kommet av seg selv. Likestilling er et resultat av flere tiår med arbeid og barrierer som er brutt. Vi har fremdeles flere utfordringer igjen for å oppnå full likestilling mellom kjønnene. Men hvis en vanskeligstilt, konservativt religiøst oppdratt gutt fra Ila kan bli likestillingsminister i Norge, da vet vi at det er mulig! Det er mulig gjennom utdanning, gjennom verditilførsel, gjennom den offentlige debatten å oppnå likestilling også hos dem som ikke er født inn i likestilte familier. Vi kan faktisk lykkes hvis vi har et samfunn hvor mulighetene ligger åpne for alle – det er noe å ha med seg. Vi viser vei i arbeidet med å fremme likestilling, og det må vi fortsette å gjøre.