Utenriksminister Espen Barth Eide [10:01:48]: Neste år avslutter ISAF sin innsats i Afghanistan, etter 13 år i landet. Da tar afghanerne for fullt over styringen av sitt eget land og sin fremtid. Det er riktig og naturlig.

Vårt mål har hele tiden vært å gjøre vårt eget nærvær overflødig. Selv om en rekke utfordringer gjenstår, skjer normaliseringen på et godt tidspunkt. Afghanerne ønsker overgangen og har forberedt seg på den. Det internasjonale samfunnet er også rede for det taktskifte det innebærer.

For la det være klart:

Den internasjonale militære stabiliseringsstyrken, ISAF – med en klar forankring i FNs sikkerhetsråd – vil i 2014 ha utført sitt hovedoppdrag. Afghanistan er ikke lenger et arnested for internasjonal terrorisme.

Stabiliseringsstyrken har bidratt til å legge grunnlaget for en bedre utvikling, i tråd med afghanernes ønsker. Selv om veien har vært lang og krevende, ja kanskje mer krevende enn mange hadde trodd, kan vi se tilbake på en innsats det står respekt av.

Den opprinnelige intervensjonen i Afghanistan i 2001 skjedde i regi av en bred internasjonal koalisjon, der vi tok del. Halvannet år etter, fra august 2003, fikk NATO et særskilt ansvar. FNs sikkerhetsråd bestemte at ISAF skulle underlegges NATOs politiske styrings- og kommandoapparat.

Fra en sped begynnelse i og rundt Kabul opererte ISAF fra 2006 i hele Afghanistan. Oppdraget har kostet mange soldaters liv og vært krevende for dem som har reist ut, så vel som for pårørende, sivile og myndigheter.

Jeg vil fremheve alle de norske kvinner og menn som har reist ut på Norges vegne. Over 8 300 norske soldater har gjort en innsats de kan være stolte av. Noen kom ikke hjem i live. Vi minnes særlig dem som har båret den tyngste bør av alle. Ti norske soldater har mistet livet i kampen for et fredeligere Afghanistan og for internasjonal fred og sikkerhet. Andre er merket for livet, fysisk eller psykisk.

Jeg vil også takke de mange sivile organisasjonene, våre politifolk, bistandsarbeidere og ansatte i utenrikstjenesten og alle andre som har bidratt til en bedre fremtid for Afghanistan og for det afghanske folket.

Sammen har vi vist at vi tar ansvar – at vi tar vårt medansvar for internasjonal fred og sikkerhet.

Vårt militære oppdrag i Faryab ble avsluttet i oktober i fjor, ISAF-operasjonen går som nevnt mot slutten, men vårt engasjement i Afghanistan består. Vi har, som mange andre land, forpliktet oss til et langsiktig samarbeid. Hovedoppgaven fremover blir å styrke sosial og økonomisk utvikling – en helt grunnleggende forutsetning for stabilitet i landet.

Her har den afghanske regjering et særlig ansvar. Det samme har FN som aktiv støttespiller. FN må derfor fortsatt være markant til stede, og fra norsk side vil vi støtte opp om det videre arbeidet til UNAMA, altså United Nations Assistance Mission in Afghanistan. Denne rollen blir enda viktigere etter at ISAF har trukket seg ut av Afghanistan.

President Karzai og statsminister Stoltenberg undertegnet en strategisk partnerskapsavtale mellom våre to land da presidenten besøkte Norge 5. februar i år. Avtalen gjelder for fem år og er basert på gjensidige forpliktelser. Den trekker opp de overordnede rammene for Norges videre innsats og stiller klare krav til den afghanske regjering.

Med forbehold om Stortingets samtykke vil Norge opprettholde en årlig bistand på 750 mill. kr fram til 2017. Afghanske myndigheter forplikter seg spesielt til å styrke innsatsen for menneskerettigheter, kvinners rettigheter, godt styresett og korrupsjonsbekjempelse. Avtalen er i samsvar med det generelle internasjonale grunnlaget for samarbeid med Afghanistan.

2012 var året for viktige toppmøter om Afghanistans videre vei: I Chicago, Kabul og Tokyo ble rammene lagt for samarbeidet mellom det internasjonale samfunnet og Afghanistan ut transisjonsperioden og i årene etter.

Vi er nå i 2013 inne i en konsoliderings- og gjennomføringsfase. Det neste store veiskillet i Afghanistan blir presidentvalg og avslutning av ISAF-operasjonen i 2014.

La meg gi en nærmere vurdering av sikkerhetssituasjonen.

Under NATO-toppmøtet i Lisboa i 2010 vedtok ISAF-landene og den afghanske regjeringen en gradvis overføring av sikkerhetsansvaret fram mot en avslutning av ISAF-operasjonen i 2014. Enkelte, meg selv inkludert, stilte da spørsmål ved om det var riktig å sette en slik sluttdato, uten å være sikker på at afghanerne virkelig var rede til å overta ansvaret.

Vi kan nå konstatere at det å sette en slik sluttdato var en riktig beslutning. Dette skapte en ny dynamikk med flere positive konsekvenser, både i Afghanistan og i det internasjonale samfunnet.

For Afghanistan bidro det til visshet om at dagen ville komme da myndighetene igjen ble herre i eget hus. De ville få ansvar, men de ville også måtte forberede seg på å ta ansvar, slik de hele tiden selv har ønsket. Dette har altså hatt en disiplinerende effekt på det politiske Afghanistan. Samtidig ble det gjort en kraftanstrengelse for å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene. Kvaliteten på disse styrkene kan vi nå si oss tilfreds med.

Afghanske sikkerhetsstyrker vil naturligvis ikke ha en militær organisasjon eller en slagkraft som fullt ut tilsvarer hva et samlet ISAF har kunnet stille opp med, hva angår teknologi, utstyr og ressurser. Men de afghanske sikkerhetsstyrkene kan kompensere for dette ved at de nettopp er afghanske og dermed kjenner sitt eget land og sin kultur. De skal ikke trekke seg ut igjen i fremtiden, slik alle visste at ISAF en dag skulle.

I den viktige overgangsfasen vi nå er inne i, er det viktig at fordelene ved den lokale forankringen utnyttes fullt ut for å kompensere for bortfallet av de særskilte kapasiteter som fulgte med ISAF.

Beslutningen om å styre mot 2014 har også vært nyttig for NATO og for det øvrige internasjonale samfunnet. Det har gitt en planleggingshorisont både for alliansen selv og for de enkelte bidragsytende land. Jeg vil våge den påstand at uten en definert tidshorisont ville vi i mange land ha sett en sviktende vilje til å stille opp de siste årene samt en langt mer fragmentert ISAF-innsats enn den vi faktisk har fått. Innrettingen mot 2014 har med andre ord hatt en internt samlende og disiplinerende effekt også blant ISAFs bidragsytere.

En stor internasjonal operasjon som den i Afghanistan må ha en begynnelse og en slutt. Det ligger i sakens natur at begynnelsen som oftest kommer ganske brått. Desto viktigere er det at man har et klart strategisk grep om avslutningen.

Det er ingen tvil om at både det politiske landskapet og sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er kompleks. Landet har et høyt konfliktnivå og vil neppe i nær fremtid oppleve reell fred i vanlig forstand. Vi ser store utfordringer, men vi ser også positive utviklingstrekk. La meg nevne noen av disse:

For det første: Afghanske styrker overtar i disse dager ansvaret for sikkerheten i hele landet. Dette er et stort og viktig skritt i riktig retning og helt nødvendig for å sikre varig stabilitet.

For det andre: Da det internasjonale samfunnet gikk inn i Afghanistan i 2001, hadde landet krigsherrer nok, men ingen nasjonale sikkerhetsstyrker. Nå står om lag 334 000 væpnede kvinner og menn til den valgte regjeringens disposisjon. Det vil øke til 352 000 innen utgangen av 2013.

For det tredje: Overgangen ser faktisk ut til å fungere. Gode erfaringer har ført til at overgangsprosessen flere steder har blitt fremskyndet. NATO og NATO-partnernes årelange støtte og opplæring av de afghanske sikkerhetsstyrkene gir resultater.

ISAF-styrkene vil fortsatt yte støtte inntil ISAF avsluttes neste år og vil hovedsakelig konsentrere seg om rådgivning og opplæring. Samtidig reduseres ISAF-landenes bidrag gradvis.

President Obama annonserte i februar at USA vil redusere sitt nærvær fra dagens om lag 68 000 soldater til 34 000 innen februar 2014. Det er ikke noe dramatisk i dette. Tvert imot er det en logisk konsekvens av at transisjonen skrider fram raskere enn opprinnelig planlagt.

En vellykket overføring av sikkerhetsansvaret betinger fortsatt kapasitetsbygging. Det er nettopp derfor vi konsentrerer vår innsats om rådgivning og opplæring av afghansk politi og spesialstyrker. Våre bidrag er svært etterspurte og høyt prioriterte av både NATO og afghanske myndigheter.

Det internasjonale samfunnet har også forpliktet seg til å modernisere og medfinansiere den afghanske hæren i årene som kommer. Norge vil bidra med 60 mill. kr årlig i perioden 2015–2017, igjen med forbehold om Stortingets budsjettsamtykke. Militær støtte som dette er ikke en del av bistandsbudsjettet, da det ikke kan innberettes etter ODA-regelverket. Denne militære støtten kommer derfor i tillegg til finansiell støtte til afghansk politi, som er innenfor den årlige sivile bistanden på 750 mill. kr, som tidligere nevnt.

ISAF har vært noe helt unikt i omfang og legitimitet. Over 50 land har bidratt. Innsatsen har hatt et solid folkerettslig grunnlag i et kapittel VII-mandat som hvert år er enstemmig fornyet av FNs sikkerhetsråd.

I planleggingen fremover legger NATO vekt på å markere at partnerskapet med Afghanistan er langsiktig. Det arbeides nå med å etablere en opplærings- og treningsmisjon etter avslutningen av ISAF. Dette kommer til å være en helt annen type operasjon enn ISAF og langt mindre i både omfang og ambisjonsnivå. NATO-styrkene skal videreføre rådgivning og opplæring av afghanske soldater, men ikke delta i eventuelle kamphandlinger.

Fram til avslutningen av ISAF vil Norge i hovedsak videreføre de styrkebidragene vi allerede har, med gradvis reduksjon og ytterligere konsentrasjon i Kabul-området.

For jeg vil understreke: Vi står ved våre forpliktelser overfor Afghanistan, vår støtte til FNs arbeid i landet og vårt kollektive ansvar i NATO.

Den norske innsatsen i Faryab-provinsen har gitt resultater. Etter anmodning fra NATO trakk vi våre styrker fra Faryab 1. oktober 2012. Jeg markerte selv slutten på våre åtte år i Faryab i en seremoni i Meymaneh i september 2012, da som forsvarsminister.

Den norske leiren, Camp Meymaneh, ble overført til den afghanske hæren. Både ISAF og afghanske myndigheter vurderte de afghanske sikkerhetsstyrkene som skikket til å ivareta dette ansvaret. Den norske innsatsen var en helt avgjørende forutsetning for denne vurderingen. Både sikkerhetsstyrker og myndigheter har i tiden etterpå vist at de kan håndtere utfordringer i provinsen.

Uttrekningen fra Faryab medførte en reduksjon av det norske styrkebidraget til Afghanistan generelt. Fra og med 2013 er innretningen på den samlede norske militære innsatsen rådgivning og opplæring av afghansk politi i Kabul og Mazar-e-Sharif.

Heller ikke i Faryab slo skeptikernes spådommer om et snarlig sammenbrudd etter vår uttrekning til. Tvert imot er inntrykket at afghanske myndigheter og sikkerhetsstrukturer har vært relativt godt forberedt, og at de er i stand til å ivareta sikkerheten i provinsen, slik vi håpet og trodde. Våre soldater og alt annet personell som har tjenestegjort i Faryab, har en vesentlig del av æren for dette.

Det var for øvrig helt som forventet at Taliban og andre opprørsgrupper ville teste de afghanske sikkerhetsstyrkene og politiske strukturene så snart en ny provins ble overført til afghansk ledelse. Talibans strategiske budskap til befolkningen er jo nettopp at de lokale myndighetene kun styrte på utlendingenes nåde. En slik dynamikk råder i disse dager i Faryab, slik vi også har sett det i andre deler av landet. Derfor er perioden rett etter overføring av sikkerhetsansvar spesielt viktig og til tider ganske krevende. Utfordringer som dette ville vi for øvrig hatt enten vi trakk oss ut ett år før eller ett år senere.

Afghanske sikkerhetsstyrker står imot presset, men det er samtidig grunn til å anta at sikkerhetssituasjonen kommer til å forbli krevende gjennom det som i Afghanistan ofte omtales som kampsesongen. Vi bør altså være forberedt på nye anslag fra Taliban og andre opprørsgrupper i månedene som kommer. Mye av presset kommer for øvrig fra nøyaktig de samme områdene der vi også hadde de største utfordringene i den tiden ISAF og vi hadde hovedansvaret i Faryab.

Til tross for en krevende sikkerhetssituasjon kan man i Faryab se en markant fremgang innen utdanning, helse og infrastruktur. Meymaneh by har blitt et dynamisk økonomisk sentrum, nå også med stabil elektrisitetsforsyning, noe som på ingen måte er en selvfølge i Afghanistan.

Gjennom mine til sammen ti besøk til landet gjennom disse årene har jeg selv vært vitne til en formidabel utvikling.

Norsk bistand til Faryab går gjennom FN, gjennom Verdensbankens støtte til myndighetenes programmer og via frivillige organisasjoner. Verdensbanken finansierer bygging av skoler, utdanning, lønning av lærere og infrastrukturprosjekter. Utvikling av lokale organisasjoner er med på å bygge godt styresett fra bunnen av.

De frivillige organisasjonene gjør et fremragende arbeid innen landsbygdutvikling, godt styresett og utdanning. De når fram til avsidesliggende samfunn, utfører vellykket kompetanseutvikling av lokale myndigheter og bidrar til å styrke kvinnenes stilling.

I Afghanistan har mye av den internasjonale innsatsen vært styrt av kortsiktige militære behov, såkalte «quick fix»-prosjekter. Dette har ført til at mange av pengene har blitt spredt på svært mange småprosjekter, med meget begrenset oppfølging i etterkant. Vi mener at ved å bruke profesjonelle bistandskanaler, slik vi har gjort i Faryab, i mye større grad har vært i stand til å sikre bærekraft i vår bistandsinnsats – dette fordi utviklingsbehovene i provinsen har vært styrende og ikke militære mål eller taktiske behov for anseelse eller informasjon.

Denne tilnærmingsmåten støttes også av velrennomerte studier, bl.a. gjennomført ved Tufts University i USA og av den amerikanske spesialinspektøren for gjenoppbygging i Afghanistan. De har konkludert med at mange av disse kortsiktige prosjektene verken har hatt noen positiv effekt på sikkerheten eller har bidratt til langsiktig utvikling. Til tider har disse kortsiktige prosjektene snarere ført til økt korrupsjon og bidratt til økt fragmentering.

Den betydelige norske sivile bistanden til Faryab de siste årene har gitt konkrete resultater og et bedre livsgrunnlag for mange mennesker. Ifølge provinsguvernøren har en halv million mennesker hatt direkte nytte av den norske sivile bistanden til regionen.

Her er noen eksempler på det:

Man har fått enklere tilgang til rent vann og helseforetak – noe som gir bedre allmenn helse og hygiene.
Landbruksproduksjonen og inntektene til bøndene i prosjektområdene har økt.
Folk får lettere tilgang til veiledningstjenester og f.eks. veterinærtjenester.
Kunstig vanning gjør det mulig for bønder å øke produksjonen til ikke bare én, men to avlinger i vekstsesongen på store områder.
De over 100 skolene som er bygget med norske penger, er avgjørende for å hindre at barna blir analfabeter, som sine foreldre. Ungdom gjennomfører alfabetiserings- og yrkeskurs og får dermed betydelig økte inntekter. Skolene gir både dem og provinsen en helt ny og nødvendig forutsetning for videre utvikling.

Representanter for vår ambassade i Kabul besøkte så sent som for en ukes tid siden Faryab-provinsen. Budskapet de fikk fra lokale myndigheter, representanter for opposisjonen og frivillige organisasjoner, var at den norske militære og sivile støtten de siste årene, inkludert det norske politibidraget til Faryab, har hatt en langsiktig og positiv betydning.

Selv med fremgang er det selvsagt fortsatt utfordringer i Faryab:

Vi ser både politisk og etnisk rivalisering.
Opprørsgrupper er fortsatt aktive.
Arbeidsledigheten er høy.
Narkotikamisbruk er et økende problem, som i landet for øvrig.
Afghanske institusjoner må styrkes, og lokale partnere må ta over mye av det arbeidet som i dag gjøres av internasjonale organisasjoner.

Derfor arbeider vi med å sikre et sterkere afghansk eierskap og redusere omfanget av parallelle strukturer. Norge ønsker fortsatt i en tid fremover å videreføre bistandsarbeidet direkte i Faryab. Den generelle trenden i dette arbeidet er imidlertid mindre øremerking til utvalgte provinser. Dette er helt i tråd med afghanske myndigheters eget ønske.

La meg si litt om den generelle bistanden til Afghanistan, utover det vi gjør i Faryab:

Afghanistan er fortsatt et av verdens ti fattigste land. En tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og tre fjerdedeler er analfabeter. Det er derfor et stort behov for langsiktig bistand. Afghanistan er i dag blant de største mottakerne av norsk bistand, og vi er blant verdens ti største bistandsytere til landet.

Under Tokyo-konferansen i fjor forpliktet giverlandene seg til å videreføre den sivile bistanden, med løfte om 16 mrd. dollar, om lag 97 mrd. kr, i bistand ut 2015. Norge og mange andre land har som tidligere nevnt, lovet å videreføre nivået til 2017.

Afghanske myndigheter forpliktet seg til gjengjeld til å gjennomføre reformer innen finansforvaltningen og styresett, gjennomføre frie valg og respektere menneskerettighetene. Dette er nedfelt i oppfølgingsplanen, kalt Tokyo-forpliktelsene. At afghanske myndigheter respekterer disse forpliktelsene er viktig ikke bare for det afghanske folket, men også for giverne.

Det høye bistandsnivået som er lovet i Chicago og Tokyo, vil bare kunne fortsette dersom det tas kraftige grep for å bekjempe korrupsjon, forbedre rettsvesenet og fremme respekten for menneskerettigheter, særlig for kvinner.

Det er også avgjørende at det skapes et bedre grunnlag for økonomisk utvikling og økte skatteinntekter. Giverlandene og afghanske myndigheter er i tett dialog om dette.

Om en måned vil vi ha den første store gjennomgangen av Tokyo-forpliktelsene i Kabul. Afghanske myndigheter bekrefter at de står ved sine forpliktelser, og de arbeider med å gjennomføre flere reformer. Så langt er hele ledersjiktet i skatte- og avgiftsavdelingen i Finansministeriet skiftet ut. Forslag til revidert banklov er oversendt parlamentet, og lov om merverdiavgift og lov om hvitvasking av penger er på vei.

Vi opplever altså at afghanske myndigheter i stadig større grad tar inn over seg at også landet selv må levere. President Karzai var seg dette meget bevisst da han besøkte Norge i februar i år. Disse forpliktelsene er også nedfelt i samarbeidsavtalen mellom Norge og Afghanistan.

Vi har tre strategiske mål for Norges arbeid fremover: For det første å bidra til å styrke afghanske institusjoner, slik at landet kan ivareta egen sikkerhet og utvikling. For det andre å bidra til en politisk løsning og styrke regionalt samarbeid. Og for det tredje å bidra til en bærekraftig og rettferdig utvikling, humanitære tiltak, og fremme styresett, menneskerettigheter og likestilling.

Vi har også tre prioriterte innsatsområder for bistanden: Utdanning, godt styresett og landsbygdutvikling. Kvinners stilling og korrupsjonsbekjempelse prioriteres gjennomgående i alle disse tre områdene.

Norge og det internasjonale samfunnet har dessuten forpliktet seg til gradvis å kanalisere mer av bistanden til afghanske budsjetter og i tråd med afghanske prioriteringer.

Den 14. mai debatterte vi her i Stortinget behovet for en helhetlig evaluering av vår innsats i Afghanistan. Jeg er glad for at det var bred enighet her i salen om at en slik evaluering bør gjennomføres, at den bør gjennomføres etter at ISAF-oppdraget er brakt til ende, og at den må forankres i Stortinget. Et så stort og komplekst oppdrag som det vi har vært med på i Afghanistan, bør definitivt være gjenstand for en grundig gjennomgang i ettertid, i tillegg til den løpende egenevalueringen som har funnet sted underveis.

I fjor gjennomførte vi en evaluering av den norske bistandsinnsatsen gjennom ti år. Det var viktig og nyttig. Rapporten konkluderte med at Norge har støttet opp under afghanske prioriteringer, og at valg av bistandskanaler har vært i samsvar med norske prioriteringer. Samtidig påpekte den en rekke utfordringer med å drive bistand parallelt med en pågående væpnet konflikt og i en politisk uavklart situasjon som den vi ser i Afghanistan.

På bakgrunn av anbefalingene arbeider vi med endringer og tilpasninger, bl.a. med å forbedre rutiner for oppfølging av bistanden.

Vi har satt i gang en rekke tiltak for å sikre bedre kontroll med bruken av bistandsmidlene. Vi samarbeider tett med andre givere om best mulig oppfølgings- og kontrollsystemer.

Korrupsjon er et stort problem, for givere og for afghanske myndigheter. Bistandsarbeid er risikofylt, både med tanke på måloppnåelse og god forvaltning. Vi vet at risikoen for misbruk av norske bistandspenger definitivt er til stede. Derfor har vi satt i gang mange tiltak for å redusere misbruk og vil fortsatt vektlegge dette fremover.

Gjennom årene vi har vært i Afghanistan, har det vært mye diskusjon om hvordan forholdet mellom militær, politisk, humanitær og utviklingsmessig innsats best kunne organiseres. Jeg ønsker derfor å si litt mer om mitt perspektiv på dette, nå som epoken med såkalte Provincial Reconstruction Teams, eller PRT-er, snart ligger bak oss.

PRT-modellen, som ISAF tok i bruk i forbindelse med at operasjonen skulle ut i landet, ble ingen ubetinget suksess. En viktig forklaring kan ligge i at det som først var tenkt som små militære utposter i en innledende fase, vokste seg til langt større og langt mer sammensatte strukturer enn opprinnelig tenkt. Dette fant videre sted uten at utviklingen av PRT-er landet rundt fulgte noen helhetlig plan.

PRT-konseptet avviker ganske mye fra de fleste andre fredsopprettende og fredsbevarende operasjoner. Konseptet gir de enkelte troppebidragsytende land et betydelig regionalt ansvar langt utover det rent militære, uten at de landene som stiller troppene, nødvendigvis besitter administrative eller politiske institusjoner og ressurser tilpasset et slikt ansvar.

Det viste seg da også raskt at ulike land tolket denne oppgaven svært forskjellig. Dette førte igjen til fragmentering av den internasjonale innsatsen og en sterk tendens til å prioritere kortsiktige tiltak fremfor langsiktig utvikling.

I de fleste andre internasjonale operasjoner er det internasjonale samfunn representert både på nasjonalt og regionalt nivå gjennom politiske, utviklingsfaglige og humanitære organisasjoner.

Videre vil man normalt søke å underordne den militære strategien en helhetlig politisk plan. Dette har nok i hovedsak vært tilfellet også i Afghanistan på overordnet nivå, men ikke alltid – med samme hell – på region- og provinsnivå.

Noen PRT-er bidro til å skape parallelle strukturer til afghansk sivilt lederskap, og de erstattet derved afghanske kapasiteter i stedet for å bygge dem. Fra norsk side valgte vi helt fra vi overtok ledelsen av PRT-et i Faryab, å innrette oss litt annerledes på dette feltet enn enkelte andre land gjorde.

Vi la vekt på å etablere en god helhetsforståelse og et godt samvirke mellom alle sider av vår innsats, men samtidig unngå samrøre mellom det militære stabiliseringsoppdraget, den humanitære innsatsen og det langsiktige utviklingsoppdraget. Vi tok dertil tidlig tak i behovet for en mer helhetlig forståelse av hva et PRT burde være, i debatten mellom bidragsyterne til ISAF. Det mener jeg vi har tjent mye på.

I Afghanistan er PRT-ene nå enten avviklet eller i ferd med å bli det. Vi ser en langsiktig konsekvens av dette: Mange av de landene som la nesten all sin bistand i én kurv, og koblet den i sin helhet til sine PRT-er, strever nå med å finne egnede kanaler som kan ta bistanden videre i en post-PRT-situasjon. På norsk side er vi etter mitt syn godt i stand til å videreføre et konstruktivt utviklingssamarbeid, med gode og kompetente lokale partnere, rett og slett fordi det er det vi har gjort hele tiden.

Jeg mener at vi allerede nå med fordel kan begynne å trekke lærdom av dette, for så vel militær som sivil tenkning om fremtidige internasjonale stabiliseringsoppdrag. Slik vil vi stå bedre rustet dersom det skulle bli aktuelt å bidra med noe liknende igjen. Samtidig er det viktig å slå fast at to situasjoner aldri er like. Den internasjonale innsatsen i fredsbevarende eller fredsbyggende operasjoner må tilpasses det reelle behovet i det samfunn man søker å bistå.

La meg så si litt mer om den politiske situasjonen.

Den 5. april neste år skal det etter planen holdes presidentvalg og provinsrådsvalg i Afghanistan. Det blir første gang i afghansk historie at et fredelig presidentskifte kan gjennomføres som følge av et demokratisk valg. Etter grunnloven kan ikke president Karzai stille til gjenvalg for en tredje periode. Han har gitt tydelig uttrykk for, også til meg, at han respekterer konstitusjonen og dermed ikke stiller til valg nok en gang.

Vi vil videreføre samarbeidet med en ny folkevalgt president. Vi vil også følge valgprosessen meget nøye, for valget neste år blir en styrkeprøve for afghanske myndigheter, både sivile og militære. Det er femte gang det holdes valg i Afghanistan siden 2001.

Vi bør huske på at ikke alle land i regionen har en tilsvarende god demokratisk utvikling. Afghanistan grenser som kjent til Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan, Kina og Pakistan. Sett i et regionalt perspektiv har Afghanistan faktisk kommet ganske langt i utviklingen av et demokratisk fundament for sitt styresett.

Norge og andre givere ser nå resultater av støtten vi har gitt til den uavhengige valgkommisjonen de siste årene. Antall internasjonale rådgivere er betydelig redusert. Afghanerne tar mer ansvar. Afghanske styrker har det fulle og hele ansvar for gjennomføringen av valgene. Planleggingen har begynt.

Valget sammenfaller med ISAFs uttrekning, og sikkerheten kan vise seg å bli krevende. Jeg tror vi må regne med at ikke alle stemmelokaler kan åpnes, eller at alle velgere får muligheten til å bruke stemmeretten. Likevel har jeg tro på at afghanerne vil gjennomføre et valg som reflekterer folkemeningen.

Norge planlegger å gi betydelig støtte til gjennomføringen av valget. Men vi har, som på mange andre områder, stilt krav til myndighetene. Vår støtte følges av uttalte forventninger om at valgene gjennomføres på en god måte. Den afghanske befolkningen og de ulike etniske gruppene må dessuten oppleve valgprosessen og resultatet som troverdig. Vi er spesielt opptatt av at flere kvinner engasjerer seg politisk, både at de stemmer, og at de stiller til valg.

Utviklingen på menneskerettighetsområdet i Afghanistan er ganske blandet. Utgangspunktet i 2001 var svært dårlig. Landet befinner seg fremdeles i væpnet konflikt, og situasjonen for menneskerettighetene bærer tydelig preg av det.

Rettsvesenet er delvis korrupt, det er vilkårlige arrestasjoner, og tortur forekommer i afghanske fengsler. Vi tar derfor jevnlig opp menneskerettighetsspørsmål på alle nivåer, også med presidenten.

Afghanistan blir fortsatt regnet som verdens verste land for kvinner å leve i. Likevel gjøres det viktige fremskritt innen utdanning, arbeid og engasjement i samfunnslivet for øvrig. Situasjonen for Afghanistans kvinner er betydelig bedre enn den var i 2001, men afghanske jenter og kvinner må fortsatt få støtte i mange år fremover.

Dette er ikke minst viktig i lys av mulighetene for politisk forsoning mellom tidligere stridende parter i Afghanistan. Det kan bli en fred som inngås på menns premisser – menn som ikke nødvendigvis ser seg tjent med å følge opp de fremskritt som tross alt har funnet sted.

Norge har i den sammenheng aktivt fulgt opp FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Vi vil hjelpe afghanske kvinner til å delta i den politiske debatten om fred og forsoning. Norge har et tett samarbeid med Afghan Women's Network, som samarbeider med kvinner i lokalsamfunnene og hjelper dem til å engasjere seg i lokal konflikthåndtering.

Norge og de andre nordiske landene bruker betydelige ressurser på å styrke det sivile samfunnet, slik at de kan holde myndighetene ansvarlige også på menneskerettighetsfeltet.

Ytringsfrihet og pressefrihet er ett av områdene som har hatt størst fremgang det siste tiåret. Her ligger Afghanistan faktisk ganske langt fremme – igjen om man legger et regionalt perspektiv til grunn.

Norge har lenge ment at det må en politisk løsning til for å få slutt på konfliktene i Afghanistan, og at en prosess fram mot en politisk løsning må ledes av afghanerne selv. Den må være inkluderende og omfatte alle grupper i det afghanske samfunnet – også opprørsgruppen Taliban.

Dette argumenterte vi for allerede tidlig i konflikten. Til å begynne med var det få som sa seg enig i dette. Etter hvert har de fleste andre land erkjent at en slik bred forsoningsprosess må til.

Afghanerne må selv finne løsninger de mener kan fungere, og som tar hensyn til forholdene i landet, til menneskerettighetene og til kvinners stilling.

Norge har vært positiv til president Karzais initiativ, som førte til etableringen av det afghanske fredsrådet. Det er afghanske myndigheters eget organ, og det er bredt sammensatt. Vi mener også at det vil gjøre en politisk prosess enklere om Taliban oppretter et kontor i Doha.

Slik det ser ut i dag, er sannsynligheten liten for et snarlig politisk gjennombrudd. Det er fortsatt liten tillit mellom Karzais regjering og Taliban. Setter de seg først sammen, vil det være et viktig skritt hen mot en politisk løsning.

Vi fastholder at alle parter vil tjene på å søke politiske løsninger med hverandre i en prosess som inkluderer alle etniske grupper, kvinner og sivilsamfunnet.

Det ville være en fordel å søke en politisk forståelse før valget, slik at valget kan gjennomføres med størst mulig sikkerhet og bredest mulig deltakelse.

Men dette kan ta tid. Valget og internasjonalt uttrekk er ikke sluttdatoer på den afghanske kalender. Det er nødvendig at afghanere, land i regionen og det internasjonale samfunnet støtter opp om politiske løsninger så lenge det trengs.

Norge er i dialog med afghanske aktører om deres arbeid for politiske løsninger. Vi bidrar med kapasitetsbygging overfor ulike miljøer, inkludert fredsrådet, sivilsamfunn og kvinneorganisasjoner.

Også de humanitære utfordringene i Afghanistan er fortsatt store og komplekse. Naturkatastrofer og væpnet konflikt i en årrekke fører til store lidelser for befolkningen. Over fem millioner flyktninger har vendt tilbake til Afghanistan, men fremdeles er det 2,7 millioner afghanske flyktninger i nabolandene. I tillegg er en halv million mennesker internt fordrevne.

Norge gir om lag 130 mill. kr årlig i humanitær innsats til Afghanistan. Parallelt med den langsiktige bistanden vil regjeringen videreføre denne humanitære innsatsen.

Våre bidrag gir resultater. I deler av Afghanistan er polio fortsatt ikke utryddet. Norsk støtte til politiske forsoningsprosesser har nå gjort det mulig å drive vaksinasjonsarbeid. Dette er et unikt norsk bidrag i det internasjonale polioarbeidet. Vår erfaring med å se politisk dialog, humanitære tiltak og global helse i sammenheng kan også være nyttig i andre konfliktutsatte områder der Norge er involvert.

Afghanistan er samtidig et av de land i Asia der urbaniseringen og moderniseringen går raskest. Stadig flere får tilgang til mobiltelefoner, Internett, radio og tv.

Brutto nasjonalprodukt er tidoblet siden 2001, og landet har en årlig vekst på omtrent 10 pst., langt over gjennomsnittet i regionen.

En nasjonal spørreundersøkelse i 2012 viste at flertallet opplevde en klar bedring på områder som angår folks dagligliv, som skole, privatøkonomi, helse, mat, tilgang til varer, bolig og arbeidsmuligheter.

Mineryddingen har også vært en stor suksess. Alt dette har bidratt til at fremtidsoptimismen i dag faktisk er større i Afghanistan enn i mange vestlige land. På ti år har levealderen gått opp med hele 18 år. Landet har i dag en meget ung befolkning – 75 pst. er under 25 år. Disse får i økende grad utdanning. Det er ni millioner skoleelever i Afghanistan i dag, av disse er 38 pst. jenter. Akkurat det er intet mindre enn en revolusjon.

Regionale faktorer er viktige for utvikling og stabilitet i Afghanistan. Nabolandene må trekkes med, og de må aktivt bidra til stabiliseringen av landet. Det er viktig å unngå – som i tidligere tider – at nabolandene lar sine strategiske oppgjør utspille seg på afghansk jord.

Norge var tidlig ute med å legge vekt på at man måtte forstå hele utfordringen som regional, og ikke avgrenset til Afghanistan isolert. Derfor tok Norge allerede våren 2009 initiativet til å bringe regionen sammen i en uformell dialog med sikte på å legge forholdene til rette for et konkret samarbeid.

Dette førte til det som nå er kjent som Istanbul-samarbeidet. Etter at Norge og Tyrkia tilrettela prosessen fram mot det første ministermøtet i Istanbul i november 2011, har vi sett en positiv utvikling. Det er fremvekst av politisk dialog, jevnlige møter på ministernivå – senest for en måned siden i Almaty i Kasakhstan – og et voksende praktisk samarbeid. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre vår profil som støttespiller for denne prosessen. Vi er villige til å legge til rette for nye uformelle politiske samtaler, og vi bidrar til praktisk samarbeid om katastrofehåndtering, utdanning og regional infrastruktur.

Jeg har pekt på at vårt samarbeid med Afghanistan er langsiktig. Vi arbeider med å effektivisere og konsentrere bistanden. På sikt må et hovedmål være å redusere bistandsavhengigheten ved å stimulere til økt økonomisk aktivitet. Afghanistan har rike naturressurser, herunder energi. Det kan gi mange mulige fremtidige samarbeidsområder.

Afghanistan har blitt et bedre land for folk flest. Det har vært riktig å delta i den militære, politiske og økonomiske innsatsen for Afghanistan. Afghanistan er ikke lenger arnested for internasjonal terrorisme. Myndighetene tar gradvis over ansvaret for sikkerheten. De gir i økende grad borgerne grunnleggende tjenester.

Selv om det er langt igjen, har det gått langt bedre enn pessimister i årevis har fremholdt. Om vi sammenligner utviklingstrekkene med flere andre land i regionen, kommer Afghanistan altså godt ut på mange områder.

Ingen har derimot noen illusjoner om at vi etterlater oss noe slags paradis i Afghanistan. Men scenarioer om sammenbrudd og borgerkrig er etter mitt skjønn ikke særlig sannsynlige.

Mer sannsynlig er det at Afghanistan finner et bredt kompromiss mellom en rekke ulike krefter. Det er viktig her at vi forbereder oss på at det blir en afghansk løsning, på godt og vondt. Det vil ta landet fremover – ikke bakover – mot reell forsoning, stabilitet og videre utvikling.

Det internasjonale samfunnet vil være der og støtte opp, men på en annen måte. Internasjonal assistanse må ikke bli for langvarig. Da kan den fort bli en del av problemene den var satt inn for å løse.

Det er viktig, riktig og på tide at afghanerne tar over hovedansvaret. Jeg er overbevist om at timingen er så god som den kan bli. Dette er også målet for transisjonen og for hele vårt arbeid i landet.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om utviklingen i Afghanistan og Norges engasjement i landet legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 4. juni 2013 kl. 10

Sak nr. 1 [10:01:26]

Talere

Tilhører sak

Alt om