Utenriksminister Jan Petersen: Terroranslagene 11. september i fjor – der over 3 000 uskyldige mennesker fra nærmere 85 ulike nasjoner ble revet bort – viser med all mulig tydelighet at trusselen fra internasjonal terrorisme er høyst reell, og at ingen kan føle seg trygge.

Vi er alle sårbare, og det er et tankekors at de grusomste handlinger mot det mest moderne og teknologisk avanserte samfunn kan planlegges og styres fra fjellhulene i et av verdens fattigste land.

Hele det internasjonale samfunn står sammen i kampen for å forhindre at slike ugjerninger skal skje igjen. Derfor har både FN, NATO, OSSE, EU og en lang rekke andre globale og regionale organisasjoner engasjert seg aktivt i kampen mot dem som vil erstatte toleranse, frihet og mangfold med hat, frykt og ensretting.

Kampen mot internasjonal terrorisme var den første store utenrikspolitiske utfordring for den nye regjeringen. Vi har videreført den samme faste linjen mot terroristene og deres støttespillere som den forrige regjeringen. Dette markerer den brede norske enigheten.

Vi har lagt avgjørende vekt på internasjonalt samarbeid og konkrete norske bidrag, som lovgivning for å stanse terroristenes pengestrømmer, og i form av militære bidrag og hjelp til sivilbefolkningen i Afghanistan.

Jeg forstår at valgene for mange var vanskelige. Det er dilemmaer. Når vi har lyktes så langt, skyldes dette at vi – også her hjemme – har evnet å ta vanskelige beslutninger og stå fast ved disse. Vi lot ikke dilemmaene gjøre oss handlingslammede. Hvis vi hadde nølt, hadde terroristtrusselen mot våre samfunn vært langt større enn i dag. Al-Qaida ville hatt sitt terroristnettverk intakt, og Taliban-regimet hadde fortsatt sin undertrykking og støtte til terroristene.

Terroristene respekterer ikke internasjonale spilleregler. De ønsker ingen dialog og kompromisser. I Afghanistan hadde al-Qaida kontroll over et territorium. Hit kom unge mennesker fra hele verden for å læres opp. Herfra ble de sendt ut til en rekke land for å operere som selvstendige celler, celler som fortsatt eksisterer.

Noen hevdet at militærmakt ikke kunne lykkes mot terrorisme, fordi terrorismen er en diffus fiende. Men det var nettopp at al-Qaida fikk fritt spillerom og kontroll over et territorium i Afghanistan, som gjorde det mulig å planlegge, forberede og gjennomføre terroraksjoner og etablere et effektivt nettverk av celler. Derfor måtte de fratas dette territoriet. Bruk av militær makt var derfor helt nødvendig, selv om dette var det virkemiddel vi minst av alt ønsket å bruke – også fordi sivile ville rammes.

Terrorismen kan imidlertid ikke slås tilbake med militær makt alene. Politiske, diplomatiske, økonomiske og rettslige virkemidler er minst like viktige. Den internasjonale innsatsen på disse områdene er da også svært omfattende.

Kampen mot internasjonal terrorisme vil bli langvarig og krevende. Vi vil bare lykkes dersom vi beholder et klart fokus og står sammen på tvers av landegrenser, religiøs og etnisk tilhørighet.

Vi må føre kampen på grunnlag av de verdier våre samfunn er bygd på, og som vi skal forsvare. Vi må kjempe for at demokrati, respekt for menneskeverdet og menneskerettighetene skal gjelde for alle. Vi må rette søkelyset mot den urettferdighet og håpløshet terroristene hensynsløst utnytter.

Vi må heller ikke glemme at de store utfordringene verden stod overfor før 11. september, fremdeles er med oss – fattigdom, miljøødeleggelser, hiv/aids og andre smittsomme sykdommer, diskriminering, undertrykking og brudd på menneskerettigheter.

Felles for alle disse utfordringene er at de er grenseoverskridende og bare kan løses gjennom internasjonalt samarbeid.

Tiden etter 11. september har lært oss at truslene mot fred, frihet og menneskerettighetene er globale, og at vi som nasjoner står langt sterkere – og tjener våre nasjonale interesser bedre – når vi samarbeider enn når vi velger å stå alene.

Isolasjonisme og alenegang er ikke veien å gå i et moderne, tett sammenfiltret og sammenknyttet verdenssamfunn. Det gjelder både for store og små stater. I dag ivaretas vår sikkerhet og velstand mer gjennom vår evne til å påvirke andre enn ved vår evne til å hindre andre i å påvirke oss.

Det er derfor Samarbeidsregjeringen i Sem-erklæringen sier:

«Etter som stadig flere problemer krever globale løsninger, må FN og de multilaterale institusjonene rustes til å håndtere et økende ansvar. Samarbeidsregjeringen vil arbeide for at Norge skal spille en viktig rolle for å styrke det internasjonale samarbeid og videreutvikle folkeretten som forpliktende avtaleverk for alle nasjoner.»

Sem-erklæringen er også tydelig på Norges forankring:

«Samarbeidsregjeringen ser FN og det atlantiske fellesskap som viktige forankringspunkter for sin utenrikspolitikk.»

Terrorhandlingene den 11. september rystet det amerikanske samfunn i sine grunnvoller. De representerer det største tap av amerikanske liv i en enkelthendelse siden den amerikanske borgerkrigen og er det alvorligste angrepet på USA siden Pearl Harbor.

Jeg tror vi gjør rett i ikke å undervurdere betydningen og konsekvensene av 11. september for det amerikanske folk og USAs politiske ledere.

Klokt bygde USA – med støtte fra andre – opp en internasjonal koalisjon. Helt siden de militære operasjonene ble innledet i begynnelsen av oktober i fjor, har den internasjonale koalisjonen vært under et vedvarende press, men den har holdt sammen. Det er nå avgjørende å bygge på denne erfaring og beholde samholdet i den videre kampen mot internasjonal terrorisme.

Amerikansk utenrikspolitikk har alltid vært utformet i skjæringspunktet mellom to ulike grunnholdninger: den innadskuende og isolasjonistiske og den mer utadvendte og multilateralistiske. Vi er også i dag vitne til en dragkamp om vektleggingen av disse.

Ivaretakelse av nasjonale interesser i dagens verden kan imidlertid ikke gjøres uten et nært samspill med andre. Intet land – selv ikke de sterkeste – kan sikre sine nasjonale interesser uten gjennom samarbeid med andre.

USAs store militære overlegenhet og de vellykkede militære operasjonene i Afghanistan har ført til oppfordringer fra enkelte hold på amerikansk side om at man bør ta mindre hensyn til de europeiske og andre land og behovet for å holde den brede internasjonale koalisjonen samlet – og innlede militære aksjoner mot Irak. Dette er en politikk jeg vil advare mot. Det vil undergrave samholdet i den brede internasjonale koalisjonen og svekke mulighetene for å få bukt med terrorismen på lengre sikt.

Men det er ingen tvil om at Saddam Hussein er en despot, som både har brukt masseødeleggelsesvåpen mot egen befolkning og gått til militære angrep mot naboland. Det er likevel bare et bredt og vedvarende internasjonalt press på regimet i Bagdad som best kan endre den nåværende kurs. Irak må oppfylle kravene i FN-resolusjonene.

Enkelte mener at det utenrikspolitiske gapet mellom Europa og USA er i ferd med å bli større, og at Norge nå snarest må velge side.

Jeg vil reservere meg overfor forsøk på å forenkle noe som i bunn og grunn er en fundamental debatt om hvordan nære allierte også må kunne ha forskjellige oppfatninger. «Splittelsen over Atlanteren» har vært et fast tema – om enn med varierende styrke – i mange år. Avstanden over Atlanterhavet er ikke nødvendigvis større i dag enn den var under Vietnamkrigen eller under striden om kjernevåpenpolitikken på 1980-tallet.

Både USA og de europeiske land er bundet sammen i et verdifellesskap basert på demokrati og menneskerettigheter. Våre samfunn er gjennomgående svært like. Våre utenrikspolitiske målsettinger er også i stor grad sammenfallende, selv om vi kan ha ulike oppfatninger av hvilke virkemidler som er de beste for å nå disse målene. Derfor snakker Sem-erklæringen om «det atlantiske fellesskap».

Men allikevel: Jeg tror det beste vi og andre – på begge sider av Atlanterhavet – kan gjøre, er å bruke vår energi og innflytelse på å få USA og Europa til å trekke sammen mot felles mål. Skal det skje, må begge sider lytte og om nødvendig justere kursen. Ikke minst er det viktig i NATO, der vi sammen må finne frem til hvordan Alliansen skal møte de nye sikkerhetsutfordringer samtidig som de kollektive forsvarsforpliktelser ivaretas.

NATOs utvidelse ligger fast. Det er bred enighet i Alliansen om å invitere nye medlemsland på toppmøtet i Praha i november. Hvor mange, og hvem dette blir, beror på kandidatlandenes egne anstrengelser og en samlet politisk vurdering. Fra norsk side ønsker vi en bred utvidelse, der også de baltiske land inngår.

I dagens Europa er en av de viktigste europapolitiske utfordringer fortsatt å bygge solidaritet og samarbeid på tvers av gamle politiske og økonomiske skillelinjer. OSSE arbeider målrettet med å forebygge konflikter og bygge demokratiske institusjoner – på Balkan så vel som i Kaukasus og Sentral-Asia.

I lys av den sterke fokuseringen på Afghanistan er det viktig at man ikke glemmer den regionen som geografisk sett ligger mellom Afghanistan og Russland – Sentral-Asia.

OSSE har holdt menneskerettigheter og demokrati i nettopp denne regionen i fokus, men i den senere tid har oppmerksomheten dreid mer i retning av problemstillinger knyttet til spredning av våpen, organisert kriminalitet og menneske- og narkotikasmugling – alle viktige elementer i kampen mot internasjonal terrorisme.

Regjeringen er i ferd med å vurdere hvordan vi kan gjøre vårt arbeid i Sentral-Asia mer målrettet og effektivt – herunder gjøre bruk av norsk ekspertise på områder som energi, miljø og støtte til oppbygging av demokratiske institusjoner – og vi legger i denne sammenheng opp til et nært samarbeid med OSSE.

Europa er den ene halvdel av vårt atlantiske fellesskap. Selv om Norge har valgt å stå utenfor EU, må vi selvsagt ta inn over oss viktige utviklingstrekk i Europa. EU utvides nå til å omfatte opp til 12 nye medlemsland, samtidig som samarbeidet innad utdypes og utvides til stadig nye og viktige områder. Et synlig utslag av dette er innføringen av en felles europeisk valuta fra 1. januar i år. Innføringen av euroen var langt mer vellykket enn skeptikerne fryktet, og er en markering av enhet og samhold i EU av historiske proporsjoner.

Den sterke dynamikken i det europeiske samarbeidet krever en vedvarende årvåkenhet og innsats for å ivareta norske interesser.

Samarbeidsregjeringen er helt åpen på at den består av partier med forskjellige syn på Norges tilknytning og forhold til EU, men samles i viljen til å føre en aktiv Europa-politikk gjennom EØS-avtalen og andre samarbeidsavtaler med EU – som Schengen-avtalen, tilknytningen til ESDP og Europol.

EØS-avtalen har vært en god avtale for Norge på de områder den var tenkt å dekke. Men vi legger heller ikke skjul på at den ikke fullt ut ivaretar en slik viktig sektor som fiskeeksport, og heller ikke reflekterer den betydelige utvidelsen av EU-samarbeidet i de seneste ti år.

I dag har ikke Norge et direkte inntak i de viktige nye samarbeidsområdene i EU – slik som arbeidet med å utvikle en felles europeisk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, EUs justissamarbeid og den såkalte Lisboa-strategien for en konkurransedyktig og bærekraftig EU-økonomi. Men vi har samarbeidsavtaler på flere områder.

Samtidig utgjør dette store utfordringer for oss. Det kommer stadig klarere frem etter hvert som EUs regelverk får følger for stadig flere viktige sider ved norsk økonomi og samfunnsliv.

I og med at et norsk EU-medlemskap i dag ikke står på dagsordenen, er det desto viktigere at vi fører en gjennomtenkt, aktiv og målrettet politikk overfor EU, hvor vi etter beste evne utnytter eksisterende avtaler og ordninger til fulle, og er villig til å utvide samarbeidet.

Som ledd i dette arbeidet har Regjeringen nylig vedtatt en europapolitisk plattform. Med plattformen har Regjeringen lagt grunnlaget for en målrettet Europa-politikk, med en rekke konkrete virkemidler. La meg her nevne enkelte prioriteringer: Regjeringens europapolitiske topprioritet er en god forvaltning og en effektiv utnyttelse av EØS-avtalen. Vi har ønsket å oppdatere EØS-avtalen, slik at den passer bedre med EUs rettsgrunnlag etter Maastricht- og Amsterdam-avtalene. Vi må konstatere at EU-kommisjonen har sagt at dette har de ikke kapasitet til – parallelt med utvidelsesforhandlingene.

Utvidelsen av EU og EØS må skje parallelt. Vi er oppmuntret av at EU-kommisjonen også legger dette til grunn. Utviklingen stiller oss overfor en særlig utfordring: Eksporten av fisk og sjømat til søkerlandene vil komme i en dårligere stilling når våre eksisterende frihandelsavtaler med disse landene faller bort. Regjeringen vurderer nå forskjellige opsjoner for å forsøke å løse dette problemet.

Vi vil også arbeide for å løse de problemer som laksenæringen nå møter i EU-markedet. EUs nåværende forskjellsbehandling av produsenter fra ulike tredjeland er urimelig og må opphøre.

Vi vil videre arbeide for å få EU-kommisjonen til å avslutte sin prosedyre mot de gassproduserende selskaper på norsk sokkel.

Vi vil også arbeide for å eliminere etterslepet når det gjelder å gjennomføre EØS-rettsakter i norsk regelverk, og generelt for at tempoet i både dette og i innlemmingen av nye rettsakter i EØS-avtalen økes.

Vi vil inkludere næringslivet, arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner aktivt i en dialog om EØS-avtalens virkemåte.

Regjeringen tar sikte på å legge frem en egen stortingsmelding om EØS-samarbeidet i april.

Regjeringen ønsker også å bygge ut det formelle og uformelle samarbeidet som er etablert mellom Norge og EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, om justispolitikk og regionalpolitikk. Om dette har vi innledet en aktiv dialog med EU.

Vi vil aktivt følge opp de militære og sivile bidrag som er innmeldt til EU. Vi vil legge vekt på å få i stand et reelt og praktisk samarbeid med EU om EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vi har derfor sagt oss rede til å fortsette å delta i politistyrken i Bosnia når ansvaret for denne overføres fra FN til EU ved årsskiftet.

Vi har videre sagt oss rede til å bidra til en EU-ledet operasjon i Makedonia dersom det oppnås enighet om å overføre ansvaret fra NATO til EU. I forhold til EUs justissamarbeid vil vi aktivt følge opp inngåtte avtaler, spesielt Schengen, Dublin-konvensjonen og Europol. Vi vil knytte Norge tettest mulig til samarbeidet om justissaker i EU, ikke minst når det gjelder bekjempelse av internasjonal terrorisme. Vår tilslutning til EUs felles holdninger mot terrorisme har vært et viktig skritt.

Også når det gjelder Russland, fremstår 11. september som et tidsskille. Terroranslagene bidrog til å forsterke en grunnleggende nyorientering av russisk utenrikspolitikk som allerede var i gang.

I flere år hadde Russland vektlagt forholdet til partnerne bl.a. i Asia og Midtøsten som en motvekt til forbindelsene med USA og Europa. Prinsippet om flere maktsentre, multipolaritet, ble ofte understreket.

President Putin har derimot fremhevet Russlands europeiske tilhørighet. Han ser at målsettingen om å gjenreise Russland som internasjonal stormakt bare kan nås gjennom et konstruktivt samspill med Vesten. Allerede før 11. september var Putin en pådriver for å bygge ut et politisk og økonomisk partnerskap med EU.

11. september skapte med et slag en situasjon hvor Russland igjen ble en viktig partner for USA. Russland ble et helt sentralt medlem av den internasjonale koalisjonen mot terrorisme. Samarbeidet med landene i Sentral-Asia ble viktig for tilretteleggelsen av militære operasjoner rettet mot terroristnettverkene og Taliban-regimet i Afghanistan.

Den senere utviklingen har vist at president Putin følger opp sin nyorientering. Vi ser det i forholdet til USA, og vi ser det i forholdet til NATO og til EU. Et talende eksempel var den dempede russiske reaksjonen på USAs kunngjøring i desember om at landet ville tre ut av ABM-avtalen.

Også Russlands nye tilnærming til NATO viser at vi står overfor en ny tid. Frem mot utenriksministermøtet i NATO i Reykjavik til våren vil vi arbeide for å utvikle et helt nytt samarbeid mellom NATO og Russland, hvor NATO-landene og Russland vil møtes på likeverdig basis for å finne frem til felles initiativ og tiltak innen bl.a. kampen mot internasjonal terrorisme, krisehåndtering og ikke-spredning og rustningskontroll. Dette ønsker vi velkommen. Vi står overfor en viktig anledning til å få på plass et kvalitativt nytt samarbeid som vil legge et mer solid grunnlag for sikkerhet og stabilitet i hele det euroatlantiske området.

Også i det bilaterale forholdet til Norge er det tegn til en ny og mer konstruktiv russisk tilnærming. I sin redegjørelse til Stortinget for et knapt år siden beskrev min forgjenger hvordan en rekke spørsmål ble gjort til gjenstand for jevnlig russisk kritikk mot Norge. I den grad disse sakene fremdeles blir tatt opp fra russisk side, gjøres det nå med et mer konstruktivt tilslag.

Jeg håper – og velger å tro – at dette gjenspeiler en vilje på russisk side til å innlede en ny fase i det norsk-russiske forhold. Vi ser frem til president Putins besøk til Norge til høsten. Vi må erkjenne at det fortsatt er enkelte uløste spørsmål av stor betydning i vårt bilaterale forhold, slik som avgrensningsforhandlingene i Barentshavet, og det er naturlig for oss å ta opp russiske overgrep i Tsjetsjenia.

Et av våre viktige hovedsamarbeidsområder er miljø- og atomsikkerhet. I flere år har Norge og andre land arbeidet for å få på plass en multilateral rammeavtale med Russland. En slik avtale vil gjøre det mulig å mobilisere langt større ressurser og et bredere internasjonalt engasjement for å løse de enorme miljø- og atomsikkerhetsproblemene i nord. Det er vårt håp at man skal komme frem til enighet om denne avtalen før sommeren. Det vil være et stort skritt fremover. Jeg vil i oppfølgingen av en slik enighet ta umiddelbar kontakt med berørte land for å sikre en raskest mulig gjennomføring av avtalen.

Et annet viktig samarbeidsområde mellom Norge og Russland er forvaltningen av de felles fiskeriressursene i Barentshavet. Også her har det i senere tid vært enkelte positive utviklingstrekk. Blant annet håper vi at det vil vise seg mulig å samarbeide effektivt om forskningstokter i begge lands økonomiske soner, noe som er helt nødvendig for å sikre en forsvarlig ressursforvaltning.

La meg også nevne samarbeidet i Barentsregionen. Dette forblir en hovedpilar i vårt forhold til Russland. Barentssamarbeidet har nå gjennom ni år vært en viktig ramme, både på sentralt og regionalt nivå, og ikke minst når det gjelder folk til folk-samarbeid langs grensen i nord. Endelig ser vi resultater av denne satsingen også på næringslivssiden. Regjeringen vil gjøre sitt for å støtte opp under Barentssamarbeidet også i årene som kommer, og vil ta skritt f.eks. for å lette tilgangen for russere som ønsker å arbeide i Nord-Norge. Vi ønsker å benytte tiårsmarkeringen neste år til å konsolidere og utdype videre dette samarbeidet.

Sist fredag inngikk partene i den etniske konflikten i Sri Lanka en formalisert våpenhvile. Avtalen kom i stand med norsk medvirkning, og partene bad Norge offentliggjøre avtalen. Vi er også blitt bedt om å lede en gruppe som skal observere at partene overholder avtalen. Med denne våpenhvilen er det skapt et grunnlag for forhandlinger om en politisk løsning på konflikten, en konflikt som har vart i to tiår og krevd mer enn 60 000 menneskeliv. Den har skapt dyp mistro mellom befolkningsgruppene og deres ledere, men det er klar vilje hos begge parter til å bygge tillit. De vet at det er en lang og vanskelig vei frem til fred, forsoning og utvikling. Men de vet også at en fortsettelse av konflikten vil føre til enda flere lidelser for sivilbefolkningen og en enda verre økonomisk og sosial situasjon i landet.

Det har gjennom årene vært gjentatte forsøk på fredssamtaler mellom partene, uten resultater. Når vi har sagt oss villig til å bistå partene i nye forsøk, er det fordi vi ser en fornyet vilje til å nå frem. Denne viljen kommer til uttrykk i avtalen på tre måter. For det første legger avtalen i seg selv opp til en skritt for skritt-tilnærming som er realistisk og gjennomførbar. For det andre ønsker begge parter internasjonale observatører, og det er i seg selv en forpliktelse fra partene overfor det internasjonale samfunn. For det tredje legger avtalen stor vekt på forbedringer i folks levevilkår og ikke bare på de rent tekniske våpenstillstandsspørsmålene. Det viser en bevisst vilje fra partene til å gjenopprette normalt liv for befolkningen på Sri Lanka.

Det er likevel grunn til å vente seg problemer og tilbakeslag underveis. Fra norsk side har vi sagt oss villige til å bistå partene også i fortsettelsen, og vi har bedt det internasjonale samfunn om politisk og økonomisk støtte til denne krevende prosessen. Ikke minst er det behov for humanitær assistanse og hjelp til gjenoppbygging.

Norge har lang tradisjon for humanitært engasjement for mennesker som lider under nød eller undertrykkelse. Siden Fridtjof Nansen har humanitær innsats vært en del av vår nasjonale identitet. Siden Hambro har Norge arbeidet for et mest mulig forpliktende samarbeid mellom verdens nasjoner. Som et lite land er det i vår egeninteresse å styrke den internasjonale rettsorden og internasjonale organer, å fremme menneskerettigheter og demokrati, og å bidra til at konflikter løses med fredelige midler.

Vår humanitære innsats og vår innsats for fred og forsoning bidrar til å bedre livssituasjonen for mennesker som lider under krig og konflikter. Samtidig erfarer vi at den rollen vi spiller i flere av verdens konfliktsoner, gjør oss til en interessant samtalepartner for andre. Det har betydning hva Norge mener om humanitære spørsmål og om utviklingen i enkelte konfliktområder. En viktig tilleggseffekt av vår rolle gir oss muligheter til å fremme norske synspunkter også i saker der vi har nasjonale interesser som det ellers kunne være vanskelig å nå frem med.

Norges humanitære rolle er også et viktig grunnlag for vår innsats i FNs sikkerhetsråd. Gjennom 1990-tallet engasjerte Sikkerhetsrådet seg i forhold til en rekke væpnede konflikter. De aller fleste av dem har vært borgerkriger, der ni av ti drepte har vært sivile, ofte drept med altfor lett tilgjengelige håndvåpen. Et stort antall av disse konfliktene finne sted i fattige land, ikke minst i Afrika.

Dette er bakgrunnen for at vi under vårt medlemskap i FNs sikkerhetsråd har valgt å rette et særskilt søkelys mot konfliktforebygging og fredsbygging i Afrika, og styrke de afrikanske lands egen evne til å ta ansvar for egen fred og sikkerhet.

Konflikten mellom Etiopia og Eritrea har bare i løpet av de siste fire år krevd nærmere ett hundre tusen menneskeliv.

Norge har hatt hovedansvaret for behandlingen av denne konflikten i Rådet. Nå står vi ved et veiskille. Partene er enige om at en grensekommisjon skal avgjøre grensekonflikten mellom de to land. Grensekommisjonen vil trolig avgi sin kjennelse innen utgangen av mars. Dette vil forhåpentligvis danne grunnlaget for en varig fredsløsning.

Jeg besøkte begge land for mindre enn to uker siden, samtidig som Norges FN-ambassadør for få dager siden ledet et sendelag fra Sikkerhetsrådet på et arbeidsbesøk til Etiopia og Eritrea. Hovedformålet med begge disse besøkene var å understøtte fredsprosessen, bl.a. ved å kartlegge mulighetene for å bidra til en rask og smidig gjennomføring av grensekommisjonens kjennelse.

Mandatet for den fredsbevarende FN-styrken mellom Etiopia og Eritrea – UNMEE – kommer opp til forlengelse i mars, under norsk formannskap i Sikkerhetsrådet.

Jeg har sterkt oppfordret partene til å sette en sluttstrek for denne blodige og meningsløse konflikten. Fremgang i dette arbeidet skal ikke stå på hverken FNs eller Norges innsats.

I Zimbabwe er president Mugabe i ferd med å ødelegge både landets økonomi og landets demokratiske styresett. Norge har som kjent avsluttet all stat til stat-bistand til Zimbabwe, og sammen med andre land søkt å legge et sterkest mulig politisk press på Mugabe og hans regime.

EU besluttet i forrige uke å trekke tilbake sine valgobservatører og innføre målrettede sanksjoner mot Mugabe og hans støttespillere. Men både EU, Zimbabwes naboland og opposisjonen i Zimbabwe ønsker flest mulig internasjonale observatører under valget. Norge har besluttet å sende 21 valgobservatører til landet, som vil være til etter valget 9. og 10. mars, forutsatt at de får akseptable arbeidsforhold og deres sikkerhet ivaretas på en fullt ut tilfredsstillende måte. EU har gitt sin fulle støtte til at andre land – herunder Norge – sender observatører.

Spørsmålet om hvorvidt Norge også skal innføre sanksjoner blir løpende vurdert i lys av utviklingen – ikke minst ut fra hensynet til sikkerhet for utsendt personell.

Det norske engasjement i Sudan bygger på lange tradisjoner og et utstrakt samarbeid med norske frivillige organisasjoner og forskermiljø. Mulighetene for å få fremgang i fredsprosessen i Sudan synes nå noe større enn på lenge, i lys av en aktiv kenyansk megling og fordi man fra amerikansk side nå engasjerer seg sterkere i konflikten.

Dette har ført til at partene i januar for første gang inngikk en avtale om en humanitær våpenhvile i det strategisk viktige området rundt Nubafjellene, der en norsk brigader vil lede den internasjonale overvåkingsgruppen.

Jeg har videre bedt utviklingsministeren følge opp fredsprosessen i Sudan.

Situasjonen i Afghanistan vil utvilsomt stå høyt på Sikkerhetsrådets dagsorden også neste måned. Det mest påtrengende behovet nå er fysisk sikkerhet og politisk stabilitet.

Uten en snarlig og effektiv integrasjon i det afghanske samfunn av de mange væpnede gruppene, er det stor fare for at Afghanistan forblir splittet mellom lokale krigsherrer som baserer sin makt for en stor del på voldsbruk og narkotikahandel.

Uten snarlig fremgang i den politiske prosessen, er det fare for at interimsadministrasjonen, med statsminister Karzai i spissen, vil miste legitimitet og bli satt på sidelinjen.

Afghanistan har fått en ny start. Hverken det afghanske folk eller verdenssamfunnet for øvrig har råd til å feile.

Som leder av Støttegruppen for Afghanistan, ASG, legger vi fra norsk side vekt på at den humanitære hjelpen og gjenoppbyggingsarbeidet bidrar til å understøtte og ikke undergrave den vanskelige politiske prosessen i landet. De afghanske interimsmyndighetene må settes i stand til å styre sitt land og til å holde oversikt over hjelpeinnsatsen. Giverlandene, FN-organisasjonene og andre hjelpeorganisasjoner må være mindre opptatt av å plante sine flagg og mer opptatt av å hjelpe afghanerne selv til å bygge opp sitt eget land.

Norge gav i fjor ca. 310 mill. kr hovedsakelig til humanitær innsats i Afghanistan. I år vil vi yte 350 mill. kr både i humanitær hjelp, overgangsbistand og mer langsiktig bistand. Av dette har vi allerede gitt mer enn 50 mill. kr i direkte budsjettstøtte til interimsmyndighetene, nettopp for å bidra til politisk stabilitet. Vi har videre sagt oss rede til å bidra til oppbygging av en politistyrke i landet, i samarbeid med andre land.

Som formann for Sikkerhetsrådet i mars vil vi arbeide for økt internasjonal støtte til interimsadministrasjonen, og en forlengelse av mandatet til den internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan, ISAF. Spørsmålet om å utvide ansvarsområdet for denne styrken vurderes, for derigjennom å imøtekomme gjentatte anmodninger fra afghansk side om økt internasjonal assistanse for å løse landets interne sikkerhetsproblemer. Men også her må i siste instans afghanerne ta ansvar for sin egen fremtid.

Det går ikke en dag uten at vi får meldinger om nye voldsepisoder i Midtøsten. Ser man utviklingen i et noe lengre tidsperspektiv, er det spesielt over de siste to år vi har vært vitne til en tragisk og voldelig opptrapping av konflikten – det være seg overdreven israelsk maktbruk og likvideringer, eller stadig nye palestinske terroranslag. Området er inne i en destruktiv voldsspiral som må brytes.

Vi sitter tilbake med et palestinsk samfunn på randen av sammenbrudd. Vi sitter tilbake med en frustrert og oppgitt sivilbefolkning som mer og mer lytter til ekstremistenes lettvinte og blodige løsninger. Vi sitter tilbake med en palestinsk president som sitter i husarrest og samtidig holdes ansvarlig for alt som måtte skje, slik som nye palestinske selvmordsaksjoner – dette til tross for at man på israelsk side systematisk har satt stadig flere av Arafats egne politi- og sikkerhetsstyrker ut av spill.

Det israelske folk er hverken gitt fred eller sikkerhet. Vi ser en israelsk sivilbefolkning som rammes stadig hardere av nye terroranslag, samtidig som selv de mest ukuelige optimister på israelsk side nå er i ferd med å miste håpet om en fredelig løsning.

Det er ingen lett oppgave å peke på en vei ut av dette uføret. Ingen av partene synes å ha noen strategi for å få slutt på voldsbruken. Tiltroen til den annen part er på et lavmål – både blant politiske ledere og i befolkningen. Vold gjengjeldes systematisk med mer vold, selv om begge parter innerst inne vet at dette bare øker hatet og fiendskapen.

Terror kan ikke forsvares. President Arafat må gjøre det han kan for å stoppe terrorangrepene mot Israel. Samtidig må den palestinske befolkningen selv ta et oppgjør med de grupperinger som står for blindt hat og terror.

En viktig årsak til den fastlåse situasjonen er Israels okkupasjon og manglende vilje til reell politisk dialog. Etter at volden gikk ned etter Arafats tale 16. desember i fjor, burde Israel ha gitt en positiv respons. Fokusering på sikkerhet og lit til militære løsninger samt fravær av vilje til å snakke om de underliggende politiske problemene preger den israelske tilnærming.

Den offentlige ydmykelsen av president Arafat, den kollektive avstraffelsen av palestinerne og de omfattende israelske militære straffeaksjonene bidrar kun til en ytterligere forverring av situasjonen.

Vi vil fortsatt aktivt søke å bringe partene inn på et mer konstruktivt spor, i første rekke gjennom å fremme dialog og tillitskapende tiltak, påpeke manglende oppfyllelse av Oslo-avtalen, og ved å fastholde folkerettens forpliktelser.

Norge leder i dag den eneste internasjonale observatørstyrken i området – TIPH i Hebron. Vi er tilhengere av internasjonale observatører også i andre deler av de palestinske områdene. Men dette er ingen farbar vei uten at begge parter er villige til å akseptere en slik løsning. Det er en nødvendig forutsetning for at observatørene skal kunne utføre sitt oppdrag.

Vi vil også legge særlig vekt på å bidra til økt sosial og økonomisk stabilitet i de palestinske områdene gjennom vårt formannskap i giverlandsgruppen AHLC. Vi arbeider derfor med å sammenkalle et giverlandsmøte i Oslo som et konkret bidrag til å bedre situasjonen.

Det umiddelbare behovet er imidlertid å stanse volden og å bidra til å bygge opp det minimum av tillit som er nødvendig for at partene igjen skal kunne gjenoppta forhandlingene. Det er dette som er hovedessensen i den såkalte Mitchell-rapporten, som bl.a. tidligere utenriksminister Thorbjørn Jagland stod bak, og som partene og det internasjonale samfunnet slutter opp om.

Sist, men ikke minst er det viktig at USA nå legger et nytt og vedvarende press på begge parter. Det er imidlertid opp til partene selv å skape fred i Midtøsten. Vi kan ikke tvinge dem til å løse sine problemer på fredelig vis, hvis de selv har større tro på voldsbruk og konflikt. Men vi må likevel ikke gi opp i våre anstrengelser for fred, og mot terror og vold.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse blir lagt ut for debatt i et senere møte. – Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 26. februar 2002 kl. 10

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om