Det er en real og alvorlig ventetidskrise i norske sykehus. Ventetidene har nesten bare gjort én ting under denne regjeringen, og det er å øke. Ferske tall fra Folkehelseinstituttet viser at ventetiden for påbegynt helsehjelp har økt med 20 dager fra 2021 til samme tid i 2025. Påbegynt helsehjelp er det som ifølge regjeringen selv er en god indikator på sykehusenes evne til å håndtere pasienter som er henvist til sykehus. Altfor mange opplever å ikke få operasjonen eller behandlingen de trenger. Altfor mange går med store smerter eller plager og blir lenge borte fra jobb. Jeg tror at både statsministeren og jeg vet at det å bli syk selvfølgelig er verst for dem som er syk, men det er også vanskelig for alle rundt – barn, foreldre, søsken og venner. Denne regjeringen har gjort ventetidsløftet til sitt viktigste helsepolitiske prosjekt. Det kan jeg forstå all den tid pasienter må vente lenger på hjelp. Etter snart ett år kan ventetidsløftet oppsummeres slik: Da statsministeren ble utfordret på utfordringene de ansatte opplever knyttet til ventetidsløftet i Stortingets spørretime for én måned siden, svarte han ved å peke på at helseministeren har inngått bredt forankrede avtaler med dem som jobber i sykehusene, og at dette er «vår måte å jobbe på». Bare noen dager senere gikk Sykepleierforbundet ut mot ventetidsløftet og sa at de mener overtidsbruken knyttet til ventetidsløftet er ulovlig. Hvem er det som ikke snakker sant – Sykepleierforbundet eller Arbeiderpartiet?

Siden nyttår har regjeringen endret sammensetning, men politikken er den samme. Under denne perioden har resultatene i skolen falt. I dag sliter én av tre gutter og én av fem jenter med å lese en vanlig tekst når de går ut av grunnskolen. Helsekøene er lengre enn for fire år siden, og familiene har mistet muligheten til bl.a. å velge kontantstøtte. Det har blitt over 400 færre politifolk med denne regjeringen. Oppklaringsprosenten har stupt med 40 pst. Bare de siste tre årene har regjeringen økt skattene for næringslivet med 30 mrd. kr. Det er altså nesten 200 mill. kr i uken, hver uke. I flere debatter understreker regjeringen nå at de vil se framover, og det er for så vidt vel og bra, men det er nå engang slik at resultatene fra denne perioden er det regjeringen vil bli vurdert ut fra når de søker om tillit til å fortsette ved valget. For meg er det i hvert fall vanskelig å se at de som har skapt problemene, skal være de beste til å løse dem, for jeg tror at vi trenger mer enn nye folk i regjeringsbygget. Vi trenger faktisk en ny politikk. Mitt spørsmål handler om rusomsorg og den raseringen av tilbudet til Gatehospitalet i Bergen som nå finner sted. Hospitalet gir nødvendig spesialisert helsehjelp til pasienter med alvorlige rusproblemer. Nå må de altså redusere kapasiteten med 1 000 liggedøgn for pasientene. De må si opp ni ansatte – det er nesten 40 pst. av staben – på grunn av manglende støtte. Et kvalitetstilbud som er bygd opp over mange år, kuttes. Gode fagmiljø svekkes. Ting rives altså ned som ikke bare kan bestilles igjen når en innser at en trenger dem. Dette rammer de mest sårbare. Spørsmålet er: Vil regjeringen bevilge de relativt små ressursene som trengs for å opprettholde dette tilbudet, slik at Frelsesarmeen i Bergen kan fortsette tilbudet som redder liv og skaper verdighet, eller er rusomsorg i regi av ideelle noe regjeringen ikke vil prioritere?

I mars i år reiste nesten 25 pst. færre fra Norge til USA sammenlignet med i mars i fjor. Vi kan bare spekulere i hva som er årsaken til det, men det er jo ingen hemmelighet at det er mye som har gått i feil retning siden Trump tok over presidentembetet, ikke minst knyttet til demokrati og frihet, noe som påvirker folks reisevalg. Det gjelder turister, men det angår også i høyeste grad norske studenter i USA, som det er ca. 2 000 av i dag. Universitetene har fått krav om å legge ned programmer for mangfold, likestilling og inkludering, samt kartlegge studenters holdninger i samarbeid med immigrasjonsmyndighetene. Presidentadministrasjonen har også truet med å frata universiteter retten til å ta imot utenlandske studenter hvis de ikke deler informasjon om utenlandske studentaktivister med myndighetene. Situasjonen har blitt enda mer alvorlig med rapporter om at utenlandske studenter blir sendt til isolerte interneringssentre, som det nå har kommet veldig mange av i USA, anklaget for menneskerettighetsbrudd. En norsk journaliststudent i USA fortalte nylig til VG at hun har fått advarsel fra universitetet sitt om at hun som utenlandsstudent ikke bør legge ut propalestinsk innhold eller innhold som kritiserer Trump-administrasjonen. Hun opplever at hennes personlige ytringsfrihet har blitt begrenset. Disse tiltakene har åpenbart skapt stor bekymring blant både studenter og universiteter, og flere institusjoner har gått til søksmål mot administrasjonen for å beskytte sine rettigheter og sin autonomi. Mitt spørsmål til statsministeren er: Mener statsministeren at det fortsatt er trygt for nordmenn å studere i USA?

President, både du og jeg og statsministeren har noe til felles: Flere ganger om dagen spiser vi mat. Det har vi også til felles med alle i Norge. Med mindre vi dyrker den maten selv, er vi helt avhengig av å gå inn dørene til en av de tre kjedene som kontrollerer hele dagligvarebransjen i Norge. Selv om det er flere butikker med egne logoer, er det tre kjeder som til syvende og sist står bak dem alle sammen. Prisene i butikkhyllene gjør ikke forskjell på folk. Om man har millionlønn eller er minstepensjonist, koster fiskebollene det samme. Matprisene har økt med 8,6 pst. bare det siste året. Da er det en fattig trøst at f.eks. møbelprisene bare har økt med 1,8 pst, for møbler må man ikke ha, men mat må man ha, så matpriser er ikke som priser flest. De siste tre årene har matprisene økt med 33 pst., med dobbelt så mye som den generelle prisveksten. Det rammer helt åpenbart dem som har lavest inntekt, fordi det er et slags minimum for hvor mye penger man nær sagt må bruke på mat for å få det til å gå rundt. Mens folk flest strever med å få råd til handlekurven, har kjedene gått med stadig større overskudd, og eierne har blitt rikere. Mitt spørsmål handler om statsministeren er trygg på at de prisene vi møter i butikken, er de riktige prisene, eller om det de siste årene kan ha foregått noe som jeg kaller for «griskflasjon»? Hvis statsministeren ikke vil bruke akkurat det ordet, kan man kalle det for å øke marginene litt ekstra, som gjør at prisene rett og slett er for høye i sum, og at overskuddet havner hos dem som har mest, de som sitter bak. Så spørsmålet er om statsministeren er trygg på at vi har riktige priser i norske butikker.

Jeg vil starte med å ønske statsministeren lykke til i Washington i morgen i møtet med president Trump. Dette møtet skjer mens det er omfattende protester i USA mot den autoritære retningen Trump tar landet i, og hvordan han lar tek-oligarkene forme samfunnet i sitt bilde. Samtidig er det ikke bare innad i USA vi ser protester. Vi ser det på Grønland, der folk vil ha seg frabedt Trumps usminkede trusler om å ta landet med makt. Nå er det ikke tid for å hilse på den amerikanske presidenten med silkehansker. Norge må stå tydelig opp for folket på Grønland og gi beskjed om å legge vekk de koloniale ideene. Statsministeren skal møte en president som gjennom mange uttalelser har vist total forakt for folkeretten. Da er det nødvendig med tydelig tale og ærlighet, for det handler om mer enn hva president Trump kan finne på de neste årene. Når autoritære ledere slenger rundt seg med trusler mot andre stater, er det tid for å stå opp mot det, og folkeretten er under press. Putin viste en hel verden at han ga blaffen i FN-pakten da han invaderte Ukraina, Netanyahu har brutt hele settet med regler for hva man kan gjøre i krig, og mange av Trumps uttalelser er ikke bare rystende, de bidrar til å undergrave de reglene som vi ble enige om etter andre verdenskrig. Derfor lurer jeg på om statsministeren vil be Trump om å holde fingrene unna Grønland og slutte å true med å ta landet med makt, be Trump om å slutte å presse på Ukraina en mineralavtale som fratar dem råderett over egne ressurser, og ikke minst be den amerikanske presidenten om å slutte å støtte opp under folkemordet i Gaza.

En pasient lå i en dam av urin i tre timer. En annen ble gjenglemt på badet hele natten og skrek og slo med en pinne for å bli hørt. Dette er hentet fra en sak i Stavanger Aftenblad som kom på mandag, og som belyser den grufulle situasjonen enkelte har opplevd i eldreomsorgen i Sør-Rogaland, med 14 500 avvik. Rundt 1 200 av disse kan ha gått på verdigheten løs, og 500 kan knyttes direkte til underbemanning og svikt. En døende pasient må vente på smertelindring, og en eldre kvinne må slepe seg gråtende ut fra badet fordi hun ble glemt. Det gjør sterkt inntrykk. For fire år siden inviterte Fremskrittspartiet til et bredt forlik om eldreomsorg, men svaret fra statsministeren i Arbeiderpartiet var blankt nei, og i ettertid ser vi jo hvorfor. I 2022 foreslo regjeringen å ikke bygge en eneste ny sykehjemsplass. Statsministeren bryr seg tydeligvis bare om de eldre de siste ukene før valget. Jeg trodde kanskje statsministeren ville tatt initiativ til å gjøre noe mer etter Brennpunkt-dokumentaren om Lilly som kom i 2023. Det var forferdelig å se på, og reaksjonene var forståelig nok sterke, men regjeringen fulgte likevel ikke opp. Gjennom de fire siste årene har statsministeren og regjeringen systematisk sviktet de eldre. Statsministeren nevnte ikke engang de eldre i sin egen trontale, heller ikke i talen om de politiske hovedprioriteringene eller i regjeringens tipunktsplan. Statsministeren har fjernet kravet om årlig vekst i nye sykehjemsplasser, fjernet kvalitetskrav, og man har sluttet å telle hvor mange som venter på plass. Alt dette var tiltak Fremskrittspartiet fikk gjennom i regjering, og alt er reversert. Er avsløringene og skildringene i Stavanger Aftenblad denne uken rystende og alarmerende nok for statsministeren til at han endelig tar nye grep og gjør noe for å forbedre eldreomsorgen før sommeren?

I går kveld opplevde Sør-Norge nok et lite strømsjokk. Mellom to og tre kroner per kilowattime før nettleie og avgifter i april måned er ikke hverdagskost, heller ikke for fylkene sør i Norge. Så høy pris i april har man faktisk ikke sett siden Russlands invasjon av Ukraina. Denne typen priser er jo ikke lenger uvanlig på vinterstid, vi så det senest i desember i fjor, da prisen gikk opp i 13 kr per kilowattime. Men denne april-måneden har ikke vært spesielt kald. Våren har vært ganske mild. Fyllingsgraden i magasinene i de to sørligste prisområdene er langt over medianen. Gassprisene i Europa er normale. Innenlands produserer vi langt mer enn det vi forbruker. Og nasjonal etterspørsel, produksjon og ressurssituasjon ser derfor ikke ut til å være noen sentral faktor for den strømprisen vi nå så i Sør-Norge. Så mitt spørsmål til statsministeren er ganske enkelt: Hva mener statsministeren er årsaken til at vi stadig opplever høye og sterkt svingende strømpriser på Sør-Vestlandet og på Østlandet, slik vi så et eksempel på i går?

Verden preges av uro, økte tollmurer og handelshindringer, en regelstyrt verdensorden som er mindre regelstyrt, og økende uforutsigbarhet. Som en liten og åpen økonomi må vi tilpasse oss globale trender vi ikke alltid kan kontrollere. Handelskrig og økende proteksjonisme kan ramme et land som Norge ekstra hardt fordi vi er så avhengig av både import og eksport. For norske politikere må det bety én ting: Vi må skape trygghet og forutsigbarhet hjemme. Jeg har registrert at statsministeren sier at dette er viktig, men her hjemme har Støre-regjeringen revet ned tilliten til norsk skattepolitikk. Politisk risiko har blitt et begrep. At Støre-regjeringen nå vil at folk skal glemme uforutsigbarheten de har skapt i hele perioden, og fremstå som beskyttere av forutsigbarhet, står ikke til troende. På toppen av den usikkerheten ute, har altså Støre-regjeringen tatt inn 130 mrd. kr mer i skatt og skapt uforutsigbarhet gjennom brå og store skatteøkninger. Da statsministeren forrige gang var i spørretimen, slo han fast at bedriftene ikke skal få økt skatt dersom en Arbeiderparti-ledet regjering fortsetter etter valget. Så gikk det altså noen få dager før Arbeiderpartiet snudde to ganger i en artikkel i Aftenposten. Først sa Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson at bedriftene ikke skal få økte skatter og avgifter, så sa Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson at bedriftene kan få økte skatter og avgifter. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok så egentlig at bedriftene kan få både økte skatter og økte avgifter. Jeg vil dermed gi statsministeren mulighet til å avklare. Kan statsministeren garantere at bedriftene i sum ikke vil få økte skatter og avgifter med en fortsatt Arbeiderparti-ledet regjering?

Vi står i urolige tider og signalene vi sender fra Norge, uavhengig av om de er små eller store, legges merke til der ute. Derfor er det viktig at vi oppe i vårt lille hjørne her i Norge, som er helt avhengig av eksport og global handel, hegner om så fri flyt av varer som mulig. I Hurdalsplattformen tok Støre-regjeringen til orde for høyere toll på landbruksvarer. Økt toll ble også en realitet for flere varer etter forliket med SV i 2023. Forrige gang de rød-grønne satt i regjering, satte de opp ostetollen, og vi husker alle de ganske voldsomt negative reaksjonene som kom på de 277 pst. Det gjentas nå av ganske mange flere enn før, at det norske tollvernet sender uheldige signaler. Amerikanerne trakk i sin rapport «Foreign Trade Barriers» nylig fram at den norske landbrukstollen er et eksempel på hvordan Norge innretter seg på en måte som for dem er urovekkende. Amerikanernes syn kan man for så vidt si mangt og mye om, men realiteten er fortsatt at Norge har svært høye tollsatser, og at det legges merke til. Siste uke i spørretimen utfordret min kollega Olve Grotle næringsministeren på signalet som regjeringen sendte da de økte tollen. Hun avviste og nær sagt latterliggjorde den utfordringen. Gitt næringsministerens vurdering – at den er fundert på en god analyse, regner jeg med – av våre handelspartneres oppfatning av norsk egenrådighet, framstår det litt merkelig at statsministeren da var så tydelig i Nationen for en uke siden. Han sa at landbrukstollen ikke skal øke ytterligere. Landbruksministeren sa selv i samme sak at hensynet til våre handelspartnere var årsak til at vi ikke ville øke tollen ytterligere. Mitt spørsmål til landbruksministeren er da: Hvis omleggingen fra kronetoll til prosenttoll var så ubetydelig som næringsministeren anførte i forrige uke, hvorfor avlyser da landbruksministeren videre utvidelser? Kan det være at signaleffekten faktisk er reell, og at Norge sender et uheldig signal med tolløkningene, og at næringsministeren dermed tar feil?

Mitt spørsmål, som går til justisministeren, handler også om bevæpning, men med kanskje en litt annen tilnærming enn min kollega fra Fremskrittspartiet hadde. I dag har vi et system med midlertidig bevæpning når trusselsituasjonen krever det. Vi har lagring i bil, og vi har punktbevæpning. Alt i alt har politiet de våpnene de trenger, når de trenger å bruke våpen, uten at man har de negative effektene som bevæpning fører med seg. Likevel gikk Arbeiderpartiets landsmøte forrige uke noe overraskende inn for generell bevæpning av norsk politi i hele landet, i noe som – tilsynelatende iallfall – ikke var et planlagt programforslag. Spesielt overraskende var dette med tanke på at både statsministeren og Arbeiderpartiets justispolitiske talsperson, Tajik, for bare noen måneder siden slo fast at en eventuell tilgang til nye maktmidler for politiet, inkludert generell bevæpning, trenger «et bunnsolid faktagrunnlag». Noen faktagrunnlag har vi allerede. Tidligere utredninger om generell bevæpning, både fra 2017 og 2022, fant ikke et eneste tilfelle hvor generell bevæpning ville ha endret utfallet av en situasjon der det ble benyttet våpen. Forskning fra bevæpnede Canada og Australia og ubevæpnede England og New Zealand viste at stedene med generell bevæpning verken var tryggere generelt eller for politiet. For en uke siden var det lite som tydet på at Arbeiderpartiet skulle endre mening om generell bevæpning av politiet nå, og det forelå ikke noe forslag til programmet på landsmøtet. Det har heller ikke skjedd noe de siste månedene, noe som også underbygges av at justisministeren sier at nå skal det lages en hjemmel for generell bevæpning også når kriminalitetsbildet ikke tilsier det. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva konkret er det som har endret seg i kriminalitetsbildet fra mandag til lørdag i forrige uke, som krever at politiet nå skal være generelt bevæpnet?

Dette er mine første spørretimespørsmål til den nye barne- og familieministeren, så jeg vil starte med å gratulere statsråd Lene Vågslid med denne viktige jobben. Stadig flere i Norge mangler et stabilt og godt sted å bo, og bostedsløsheten øker nå raskt. En ny utvikling er at også flere barnefamilier er bostedsløse. KOSTRA-tallene som kom i mars, viser at antallet husstander i midlertidige botilbud, som regnes som bostedsløse, er rekordhøyt, og at også mange flere barnefamilier blir bostedsløse. Antallet barnefamilier i midlertidige botilbud er nesten tredoblet på fire år. Det er også mange flere barnefamilier enn før som bor i slike tilbud i mer enn tre måneder. Husbanken skriver i sin årsrapport for 2023, altså den siste som er offentliggjort, at tilgangen på boliger til barnefamilier har blitt klart dårligere i 2023 sammenlignet med 2022. 55 pst. av kommunene svarer at de har dårlig tilgang på egnede boliger til barnefamilier med lav inntekt. Kun 7 pst. svarer at de har god tilgang på disse boligene. Dette er en samlet vurdering ut fra tilgangen på boliger både i det kommunale og i det private markedet. I 2022 var utfordringen med tilgang på boliger til lavinntektsfamilier i hovedsak en storbyutfordring. I 2023 endret dette seg, og det var da en utfordring for både store og små kommuner i hele landet. Flere kommuner melder at bortfallet av tilskudd til utleieboliger og den høye bosettingen av flyktninger vil gjøre det mer krevende for kommunene å framskaffe egnede boliger til barnefamilier med lav inntekt. Så det er grunn til å tro at den negative utviklingen er forsterket i 2024. Ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon melder om at de møter flere familier enn før som er eller står i fare for å bli bostedsløse. Jeg lurer på: Hva vil regjeringen gjøre for å forsterke innsatsen mot bostedsløshet og forebygge og bekjempe at familier havner i en så prekær situasjon?

Justisministeren kan bli ståande, det er justispolitikk eg vil diskutera og stilla spørsmål om òg. Det gjeld væpning av norsk politi, som har vore ei veldig aktuell sak. Går me eit år tilbake, var det noko Framstegspartiet stod heilt åleine om å meina i norsk politikk, saman med politileiarar, polititillitsvalde, faglege råd og NOU-ar. Heldigvis har denne våren vist oss at fleire parti har hatt prosessar og kome med i klubben av politiske parti som ønskjer å ha væpning. Det seinaste tilskotet var Arbeidarpartiet, så eg ønskjer dei òg hjarteleg velkomen blant dei partia som no vil ha væpning. Det betyr at det ser ut som at det er eit fleirtal i denne sal som ønskjer å væpna norsk politi, og det betyr at ein kan setja i gong nokre prosessar. Ein kan gjera det på ein grundig og ryddig måte, sånn at norsk politi får den væpninga dei ønskjer. Me er no på oppløpssida av denne stortingsperioden, og det krev at ein legg til rette for ein prosess med godt samarbeid mellom storting og regjering for å oppnå det som no ser ut til å vera eit stortingsfleirtal. Det betyr at Stortinget må behandla ting raskt, at komiteen må leggja til rette for høyring og ei god behandling, og at òg regjeringa bidrar med å koma med forslag som gjer at ein kan få på plass den væpninga mange landsmøte og mange politiske parti no har sagt dei vil ha. Mitt spørsmål er: Kva tankar gjer statsråden seg om å sikra ein god og grundig prosess, samtidig som Stortingets vilje kan koma til uttrykk denne våren, sånn at politiet kan få den tryggleiken dei har bedt om, sånn at dei kan tryggja oss?

Mitt spørsmål går til justisministeren. Jeg vil gjerne spørre litt om trygge skolemiljøer og narkotika. Da vår partileder, Trygve Slagsvold Vedum, var på besøk på Haugaland videregående skole for noen dager siden, sa elevrådsleder ved skolen, Lars Kristian Oa, til NRK Rogaland at rus har blitt altfor normalisert, at politikerne har snakket så mye om legalisering og hva som er lov og ikke lov, at det har forvirret mange ungdommer. Han ønsker seg at skolen setter tydelige rammer igjen. Det er slik som statsråden akkurat sa: De aller fleste ungdommer bruker ikke narkotika, og de aller fleste ungdommer verken kjøper eller selger narkotika på skolen. Jeg regner med at statsråden er enig i at de ungdommene har rett på et trygt og rusfritt skolemiljø – men det er det mange ungdommer som ikke opplever å ha i dag. Det er fordi det oppleves som at forbudet mot narkotika ikke håndheves. Det foregår kjøp, salg og oppbevaring av narkotika på skolene våre, og mange ungdommer som ikke vil ha noe med narkotika gjøre, og som har tatt et klart standpunkt mot narkotika, opplever likevel å måtte forholde seg til det på daglig basis på skolen. Mange oppfatter det derfor som at det å ha befatning med narkotika på skolen ikke får konsekvenser. Statistikken når det gjelder bruk av narkotika, går feil vei, og mange ungdommer, foreldre og lærere er bekymret for at skolen har blitt et slags fristed hvor ingen griper inn i. Senterpartiet mener at det er en helt uholdbar situasjon og vil ha flere virkemidler for at flere elever skal få et trygt og rusfritt skolemiljø. Jeg lurer derfor på hvilke konkrete tiltak justisministeren mener at skole og politi må ha for å gjøre skolemiljøet trygt og narkotikafritt?

Det er fint å møte justisministeren til hennes første spontanspørretime, og litt på overtid gratulerer jeg med en viktig oppgave på vegne av regjeringen og ønsker lykke til. Det kan jo trenges litt lykke på veien, for justisministeren har overtatt en justissektor som har store utfordringer. Vi kan ta en liten runde, kysten rundt: I Finnmark politidistrikt er det 26 færre politifolk, i Nordland politidistrikt er det 23 færre politifolk, i Trøndelag politidistrikt er det 46 færre politifolk, i Vest politidistrikt er det 53 færre politifolk, i Sør-Vest politidistrikt er det 28 færre politifolk, i Sør-Øst politidistrikt er det 53 færre politifolk, i Innlandet politidistrikt er det 78 færre politifolk, i Oslo politidistrikt er det 23 færre politifolk, og i Øst politidistrikt er det blitt 182 færre politifolk, under denne regjeringen. Det er altså totalt 427 færre politifolk i politidistriktene i Norge. Over hele landet merkes dette for politiet. Forebyggende enheter bygges ned. I samme periode ser vi at kriminaliteten har økt, både den generelle kriminaliteten og spesielt ungdomskriminaliteten. Trusselen fra organisert kriminalitet har, ifølge Kripos, aldri vært høyere. Oppklaringsprosenten faller, og henleggelser med kjent gjerningsperson er doblet fra 2021. Det vi har sett, er fire år med massive feilprioriteringer, hvor enorme summer har gått til lensmannskontor som er opprettet der det ikke finnes kriminalitet. Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt regjeringen kan være fornøyd med det, men det er rett og slett: Når kan denne salen se tiltak som vil bedre denne utviklingen?

Mange er bekymret for sykehusstrukturen på Helgeland. Etter siste styrevedtak i Helse Nord utvides opptaksområdet for lokalisasjonen i Mo i Rana med Vefsn kommune for indremedisinske tilstander. Samtidig er ingen av de planlagte tiltakene for å styrke sykehuset i Sandnessjøen iverksatt. Hva er regjeringens politikk – har man endret eller utarbeidet ny politikk for sykehusstrukturen i området?

Sykehuset Østfold har signalisert at de på sikt ønsker å flytte dialysebehandlingen fra Helsehuset Indre Østfold til sykehuset på Kalnes. Dialyse er en tidkrevende behandling for pasientene, og behandlingen må gjentas hyppig. En slik flytting vil kunne medføre ekstra reisetid på opptil to timer per behandling for disse pasientene. Støtter statsråden helseforetakets forslag?

I Tufsingdalen i Os kommune er det søkt om nydyrking på ca. 300 dekar. Dette har blitt godkjent av kommunen, der reindrifta har vært med i flere konsultasjonsmøter. De står nå i en situasjon hvor de ikke kan hogge egen skog på det området hvor det er gitt tillatelse til å drive nydyrking, for på grunn av en «klage» til statsforvalteren er det beordret stans av hogging. Stortinget har et mål om at vi skal øke selvforsyningsgraden i Norge. Hva vil statsråden gjøre for å sørge at denne nydyrkingen kan få komme i gang igjen?

Frå 1. januar 2024 vart det innført nye og klare reglar for framtidig kabotasjeverksemd for utandlandske turbussar i Noreg. Aktørar i næringa melder om betydeleg grad av ulovleg kabotasje i Noreg. Korleis vert dei nye reglane for kabotasje følgt opp gjennom Statens vegvesen si kontrollverksemd?

Det pågår no ein debatt om såkalla frifødsel, som er å føde utan helsepersonell til stades. Dei fleste er negative til ei slik utvikling, og nokon har også tatt til orde for at dette burde vore straffbart. Kva meiner statsråden om «frifødslar», og vil statsråden ta grep for å sørgje for at kvinner har tillit til norsk fødselsomsorg, og hindre ei utvikling der kvinner takkar nei til helsehjelp ved fødsel og slik aukar risikoen for mor og barn, og sørgje for at talet på planlagde og ikkje-planlagde heimefødslar blir redusert?

Kvinnehelseutvalget slo i sin rapport NOU 2023:5 Den store forskjellen fast at vi dessverre ikke har likeverdige helsetjenester i Norge. Et tiltak for å styrke kvinners helsetilbud er å sikre at behandlingstilbudet til kvinner finansieres skikkelig. Mener statsråden at dagens system sikrer en rettferdig og tilstrekkelig finansiering av kvinnehelse?