Haagen Poppe (H) [11:50:06]: Det mest oppsiktsvekkende i dette sakskomplekset er faktisk ikke at fellesskapets penger er blitt utbetalt på feilaktig grunnlag. Det mest oppsiktsvekkende er at norske borgere har fått en religiøs identitet påført av andre, uten samtykke.

Trosfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Det er ikke bare en eller annen byråkratisk formalitet og en hvilken som helst annen offentlig utgift. Av den grunn er dette mer alvorlig enn andre typer svindel av det offentlige, for vi kan ikke utelukke at dette i enkelte tilfeller dreier seg om nettopp svindel. I tillegg er dette et potensielt brudd på de grunnleggende menneskerettighetene, for trosfrihet handler ikke bare om retten til å utøve en religion, det innebærer også en frihet til å stå utenfor.

Høyre mener at det ikke er tilstrekkelig at trossamfunn tilbakebetaler penger de ikke hadde krav på, når de blir oppdaget. Her må det en full gjennomgang til. Det kan ikke være slik at det bare er VGs avsløringer og enkeltpersoner som står fram i VG, som fører til at saker kommer til overflaten. Høyre avviser ikke at dette vil kunne medføre reaksjoner som f.eks. økonomiske sanksjoner, tap av tilskudd til hele organisasjoner, eller politianmeldelse ved alvorlige eller gjentatte lovbrudd.

Høyre fikk dessverre ikke gjennomslag for våre forslag i trontaledebatten, og nå er det statsforvalterne som får oppgaven med å gå gjennom denne saken. Vi ønsket et bredere mandat enn som så, og vi låste ikke vårt forslag til at man nødvendigvis måtte gå gjennom de vanlige instanser og kontrollmekanismer som finnes, for ting kan tyde på at denne saken er bredere enn det som er kommet fram gjennom mediene.

Statsforvalterne kontrollerer i dag i hovedsak opplysninger opp mot folkeregisteret og ser etter dobbeltmedlemskap. De har derimot begrensede muligheter til å kontrollere om innmeldingene faktisk er reelle og frivillige. Ikke minst har statsforvalterne begrensede ressurser.

Likevel: Ut fra de signalene regjeringen har gitt, er dette prioritert, og det tar jeg til meg. Da blir mine spørsmål: Hvor mye av de feilutbetalte tilskuddene fra departementene og statsforvalterne er faktisk blitt krevd tilbake så langt? Og vil tilsynsmyndighetene få alle de verktøyene og fullmaktene som trengs for å stanse urettmessige betalinger og kreve tilbakebetaling?

Dette er også en sak som kan ses inn i en større sammenheng. Vi skal snart – forhåpentligvis – få en sak til Stortinget om en større gjennomgang av tros- og livssynsfinansieringen. Likevel venter vi på en sak til Stortinget. Utgiftene til ordningen om tros- og livssynsfinansiering til andre enn Den norske kirke har vokst betydelig de siste årene, samtidig som vi nå får disse spørsmålene om medlemsregistrering, kontrollrutiner og tilsynsmyndighetenes mulighet til å avdekke feil.

For Høyre er det ikke nødvendigvis et mål at man skal kutte i disse ordningene, men man må få dem under kontroll, og da er mitt neste spørsmål, også til statsråden: Vil dette sakskomplekset inngå i den saken som skal framlegges for Stortinget?

Statsråd Lene Vågslid [11:54:36]: La meg starte med å seie at det er heilt avgjerande å sikre at me har eit godt fungerande regelverk og tillitvekkande kontrollsystem i ordninga for tilskot til trus- og livssynssamfunn. Som interpellanten sjølv sa, er trusfridom òg retten til å ikkje tru. Trusfridomen er heilt sentral i Noreg og ber òg sterk rettsleg beskyttelse.

Det er viktig for meg som statsråd å seie at dei historiene som har kome fram, blir tekne på største alvor. Det er heilt uakseptabelt å melde nokon inn i eit trus- og livssynssamfunn mot deira vilje. Det er òg uakseptabelt å krevje statsstøtte for nokon som ikkje ynskjer å vere medlem. Samtidig meiner eg representanten går langt i å dra slutningar om faktum og motivasjon, ja til og med om strafferettslege spørsmål.

I Noreg er det til saman 4,2 millionar medlemskap i Den norske kyrkja og i registrerte trus- og livssynssamfunn. Med så stort volum er det ikkje gjeve at kvar feil er eit utslag av noko som «fremstår som bedrageri», for å bruke representanten sine eigne ord.

Eg er oppteken av at me held oss til det me veit, og at det som er uklart, skal me ha meir informasjon om. Statsforvaltarane handterer no ei rekkje saker knytt til feilregistreringar, og det kan ende i krav om tilbakebetaling, nekting av tilskot og politimelding. Dersom nokon har motteke tilskot dei ikkje skulle hatt, skal det tilbakebetalast. Dette er ein viktig del av jobben for å sikre tilliten til denne ordninga.

Mitt bodskap er at me må klare to ting – minst – samtidig. Me må vere tydelege på at det er uakseptabelt å melde nokon inn som ikkje vil vere medlem i eit trus- og livssynssamfunn, for du skal sjølv bestemme kvar du skal vere medlem. Pengane til skattebetalarane skal heller ikkje gå til feilaktige medlemskap. Samtidig skal me som politikarar òg halde hovudet litt kaldt. Som statsråd er eg oppteken av å ta ansvar for systemet og ta nødvendige grep for å sikre den tilliten til finansieringsordninga som både representanten Poppe og Arbeidarparti-regjeringa er oppteken av. Eg sette difor straks i gang eit arbeid der me ser på om regelverket og kontrollen bør strammast inn, og eg er glad for at Stortinget 6. oktober slutta seg til dei tre forslaga til Arbeidarpartiet, som langt på veg er i tråd med det arbeidet eg har sett i gang i departementet.

Eg vil òg sørgje for at det snarast mogleg kjem på plass ei ordning der det blir sendt ut ei melding frå Brønnøysundregistera til personar som står oppførte i eitt eller fleire trus- og livssynssamfunn. I meldinga skal ein gje informasjon om moglegheita til å få opplyst kva samfunn du står oppført i, gjennom å logge seg på den relativt nye digitale innsynsløysinga i Brønnøysundregistera. Eg vil òg leggje til at me er oppmerksame på problemstillinga knytt til dei som har reservert seg mot digital informasjon.

Eg trur at dette vil kunne verke preventivt, og at det kan avdekkje og rette opp i feiloppføringar. Om det blir meldt frå om feiloppføringar til statsforvaltaren, vil for mykje utbetalt tilskot kunne bli kravd tilbakebetalt.

Nokon er òg lovleg innmelde i eit trus- og livssynssamfunn som barn, utan at dei er klar over det som vaksne. Med innsynsløysinga kan dei enkelt bli klar over sitt medlemskap og vurdere om dei framleis ynskjer å vere medlem.

Så er det viktig for meg til slutt i dette innlegget å understreke at medlemskap i trus- og livssynssamfunn er eit privat og personleg forhold som staten skal vere varsam med å blande seg inn i. Det er borgaren sjølv som skal etablere og avslutte sitt medlemskap, og det er trus- og livssynssamfunna som skal føre register over sine medlemer, ikkje staten. Det er ein framand tanke for meg at staten i eit liberalt demokrati som vårt skal opptre som eit mellomledd i forholdet mellom trus- og livssynssamfunna og deira medlemer.

Eg kjem tilbake til mange av dei andre spørsmåla som interpellanten òg hadde, i mitt neste innlegg. Haagen Poppe (H) [11:59:18]: I mitt innlegg tar jeg noen forbehold. Jeg sier at når det gjelder både potensielle menneskerettighetsbrudd og potensielle spørsmål om bedrageri, er det så klart opp til tilsynsmyndighetene og eventuelt politi og påtalemyndighet å følge opp og konkludere om dette faktisk er tilfellet. Men ut fra de historiene vi kan lese, er det klare indikasjoner på at dette faktisk er tilfellet. Kollektiv innmelding, hvor hele diaspora-familier har blitt innmeldt uten at de vet det, og har stått oppført som medlemmer i 30 år, kan indikere at dette er en større og mer systematisk virksomhet enn det som enkeltindivider alene kan vitne om.

Jeg er samtidig glad for mange av de enkelttiltakene som statsråden nå skisserer. Jeg håper også at statsråden i sitt neste svar er tydelig på hvordan disse ulike tiltakene som skisseres, og antydes i media, blir fulgt opp i den saken som vi skal få til Stortinget – om ikke altfor lenge, håper jeg.

Dette handler om trosfriheten til enkeltmennesker. Det er så klart ikke sånn at staten skal gå inn og detaljstyre hvordan det enkelte trossamfunn skal operere, men vi må sørge for at vi har gode rutiner og gode systemer for å sette det i tydelige rammer. Derfor har f.eks. Høyre også sagt at vi mener at det må være en nasjonal overbygning og krav om verifiserbart innmeldingssystem, og jeg håper at statsråden også kan kommentere om dette er noe det jobbes med.

Statsråd Lene Vågslid [12:01:34]: Eg avviser heller ikkje noko. Eg meiner berre me skal vere varsame med å påstå, sjølv med atterhald.

Dagens trussamfunnslov heimlar jo ikkje eit krav til dokumentasjon, slik Høgre no har teke til orde for. Eg har behov for å minne om at det var høgreregjeringa som la fram den nye trussamfunnslova, og som for ikkje veldig mange år sidan blei vedteke i denne salen med eit stort borgarleg fleirtal.

Så er me jo no einige om, som eg har varsla i media, og som representanten Bente Estil har fremja forslag om her i Stortinget, og det som blei vedteke 6. oktober, at me vil sjå på heimelsgrunnlaget, me vil sjå på loven, òg når det handlar om krav til dokumentasjon.

Nokre av dei forslaga som Høgre har teke til orde for, er eg ueinig i at er rett medisin. Eg meiner det er viktig no i fyrste omgang å få gjeve ut informasjon, slik at folk kan få retta opp feil, at me ser på dokumentasjon, at pengar blitt tilbakebetalt og at trussamfunna òg får god rettleiing. Men det eg opplever at Høgre har teke til orde for, er ei gransking av alle trus- og livssynssamfunn sine medlemsregister. Det må gjerne interpellanten korrigere, viss eg har oppfatta det feil, men eit slikt forslag, ein slik type gjennomgang, vil vere enormt ressurskrevjande. Eg trur ein må minne om her kor mange medlemer me snakkar om. Viss berre 800 000 av dei noverande tilskotsteljande medlemene skulle ha blitt sjekka, ville det ha teke 200 000 timar og 120 årsverk å gjere den jobben. Viss ein skal leggje på Den norske kyrkja i tillegg, der ein anslagsvis tenkjer at ein skal bruke 15 minutt per medlem, er det ytterlegare 800 000 timeverk. Det meiner eg ikkje er forholdsmessig, det er svært ressurskrevjande, og eg trur me kan kome i mål her med andre metodar. Difor er eg glad for det vedtaket Stortinget har varsla.

Til spørsmålet om oppfølging av Smith-utvalet og finansieringsutvalet, så er det noko eg kjem til å kome til Stortinget med. På den eine sida meiner eg at me må kunne ha ein prinsipiell debatt om finansiering av tru og livssyn – her har dei ulike partia sine programformuleringar – samtidig som me tek tak i ting som viser seg å vere både alvorleg og feil. Eg har ingen dato å kome med til interpellanten akkurat no, men det me har varsla, vil jo handle om ein gjennomgang av dei lovheimlane som høgreregjeringa gjekk til Stortinget med i si tid, der me må sjå på heimelsgrunnlaget for bl.a. krav til dokumentasjon.

Bente Estil (A) [12:04:47]: Det som har kommet fram den siste tida med avsløringer av feil i medlemstall i tros- og livssynssamfunn, er alvorlig, og det er tatt på alvor. Den enkeltes medlemskap i et tros- og livssynssamfunn skal være frivillig, det skal være riktig registrert, og det skal så klart være basert på ens eget valg. Det handler om hver enkelt av oss sin rett til å tro eller å ikke tro, og det handler om tilliten til våre felles tilskuddsordninger, I tillegg til Den norske kirke er det i dag nesten 700 ulike tros- og livssynssamfunn som mottar tilskudd til sin virksomhet via fellesskapet og statsbudsjettet.

Jeg er glad for at vi i Arbeiderpartiet fikk flertall for vårt forslag i forbindelse med trontaledebatten der en ba regjeringen om å sikre at statsforvalterne og tros- og livssynssamfunnene nå skal veiledes og følges opp i håndteringen av urettmessige medlemskap, og at tilskuddet skal betales tilbake når det har vært utbetalt for mye – videre også at det vurderes å utrede en hjemmel for å forsterke kravene til dokumentasjon for inn- og utmelding.

Som for øvrig et enstemmig storting sluttet seg til, er det nå helt avgjørende å få etablert en løsning der medlemmene i tros- og livssynssamfunnene får direkte melding om at en er registrert som medlem i ett eller flere samfunn. Det er bra at statsråden har tatt dette på alvor og sier at hun skal sørge for at det skal komme på plass. Tros- og livssamfunnenes medlemslister per 1. januar ligger til grunn for tilskudd, og det er fra Arbeiderpartiets side ønskelig å få ut en direktemelding i god tid før 1. januar, slik at feil blir rettet opp før et nytt tilskuddsår. Jeg håper at løsningen som statsråden skisserer, vil komme på plass raskt.

Jeg vil avslutte med en oppfordring. Det finnes allerede en portal i Brønnøysundregistrene for å undersøke om og hvor en er registrert som medlem. Det finnes en mulighet til å finne ut og rette opp feil allerede i dag. Mange har gjort det, og en oppfordring må være at enda flere bruker den muligheten.

Mats Henriksen (FrP) [12:07:22]: VGs avsløringer om juks med medlemslistene i trossamfunn er alvorlige. Folk har oppdaget at de står oppført som medlemmer i trossamfunn de aldri har meldt seg inn i, og at trossamfunnene har mottatt statsstøtte for disse medlemskapene.

Under trontaledebatten støttet Fremskrittspartiet Høyres forslag om en full gjennomgang av medlemslistene og tilbakebetaling av støtte som er utbetalt på feil grunnlag. Dessverre fikk ikke disse forslagene flertall.

Fremskrittspartiet mener imidlertid at vi må gå enda lenger enn dette. Trossamfunn som bevisst jukser med medlemslistene for å få mer penger fra staten, bør miste retten til statsstøtte. Det kan ikke være slik at man kan svindle til seg offentlige midler, og at den eneste konsekvensen dersom man blir avslørt, er at man får en klapp på skulderen og må betale tilbake pengene. Juks må få konsekvenser.

Jeg mener også denne saken reiser noen viktige spørsmål om religionsfrihet og særlig muligheten til å melde seg ut av et trossamfunn. Religionsfriheten innebærer ikke bare retten til å tilhøre et trossamfunn, men også retten til å stå utenfor eller forlate det.

Jeg har tidligere utfordret statsråden på hvorfor vi ikke kan etablere en offentlig digital løsning der folk kan melde seg ut av trossamfunn uten å måtte kontakte det enkelte trossamfunnet direkte. I svaret sitt viste statsråden til at medlemskap i tros- og livssynssamfunn er et privat og personlig forhold, som staten skal være varsom med å blande seg inn i. Det er jeg helt enig i. Men det er jo nettopp staten som har lagt opp til en ordning der trossamfunnene må rapportere inn medlemslister, som myndighetene deretter kontrollerer for å kunne utbetale statsstøtte. Da har jeg vanskelig for å forstå hvorfor det skal være så prinsipielt problematisk å legge til rette for at folk selv kan melde seg ut gjennom en offentlig digital løsning. Finland har allerede en lignende ordning.

Vi vet også at det finnes miljøer der det å bryte med religionen og trossamfunn kan få store sosiale konsekvenser. For mennesker som lever med negativ sosial kontroll, kan det å måtte kontakte trossamfunnet direkte være en betydelig terskel for å melde seg ut. En slik løsning vil derfor ikke bare gjøre det enklere å melde seg ut, men det vil også styrke den enkeltes religionsfrihet.

Fremskrittspartiet mener i utgangspunktet at tros- og livssynssamfunn bør finansieres av sine medlemmer. Men all den tid vi har en ordning der staten utbetaler milliardbeløp basert på medlemstall, må vi kunne forvente at det føres skikkelig kontroll. Regjeringen har ikke kontroll på dette slik det foreligger nå. Fremskrittspartiet mener at det nå er på tide å ta kontrollen tilbake.

Mahmoud Farahmand (H) [12:10:59]: Jeg vil starte med å takke representanten Poppe for å ta opp denne saken, for den handler om tillit – tilliten mellom oss borgere og staten.

Jeg må begynne med en liten bekjennelse. Jeg har vært medlem av en moské i 30 år uten å være klar over det selv. Jeg er litt usikker på om jeg skal bli fornærmet eller ikke, men det er ingen som har savnet meg på fredagsbønner i løpet av de 30 årene. Det er i hvert fall helt klart, for jeg har aldri vært der. Hvordan jeg, min søster og min mor ble meldt inn, er også ganske usikkert for oss, og moskeen klarer heller ikke å svare på det.

Dette handler likevel ikke om meg og min familie, det handler om prinsippet. Spørsmålet er egentlig ganske enkelt: Har staten kontroll over utbetalingene av disse summene til tros- og livssynssamfunnene? Det som gjør dette litt paradoksalt, er at i alle andre sammenhenger når det gjelder slike utbetalinger, er det gode kontrollmekanismer, men i dette tilfellet er utbetalingene basert på medlemstall. Hvem leverer medlemstallene? Jo, trossamfunnene leverer medlemstallene. Og hvem kontrollerer? Jo, det er også trossamfunnene som kontrollerer. Det er altså ingen kontrollmekanismer her, og det er derfor det absurde oppstår at man finner ut at man i mitt tilfelle har hatt et like langt forhold til en moské jeg ikke vet hvor ligger, som jeg har hatt til min kone. Det er ganske oppsiktsvekkende.

Norge er som sagt et høytillitssamfunn. Vi stoler på hverandre, og vi stoler på staten. Det er en av våre største styrker. Samtidig er et høytillitssamfunn også sårbart i disse sammenhengene. Tilliten hviler også på en uskreven regel om at den ikke skal misbrukes. Skattebetalerne har tillit til at pengene de betaler inn til statskassen, går til de formålene de er ment til, på rettmessig måte. Den forplikter oss som politikere – såpass respekt skylder vi altså våre skattebetalere og de kronene de betaler inn til kassen. Når tilliten misbrukes, taper vi alle, for denne tilliten er et felles gode. At vi setter opp kontrollmekanismer, betyr heller ikke at vi har sluttet å stole på hverandre, men når det gjelder denne typen utbetalinger, er det viktig at vi har kontrollmekanismer.

Jeg må også legge til noen viktige premisser her. Når vi snakker om trossamfunn generelt sett, blir det veldig lett å tro at alt er likt, men i kristendommen har man helt fastsatte ritualer: Man har en dåp og en konfirmasjon. Konfirmasjonen er offentlig og dåpen likeså, så man vet at man er blitt konfirmert. Man har tatt et aktivt valg i en alder av 14–15–16 år og valgt å forbli i statskirken. Det betyr ikke at det ikke foregår juks i kirkene, men de har iallfall offentlige ritualer som vi kan ettergå. Det har ikke alle trossamfunn, og det er viktig å være oppmerksom på det.

Et annet problem som jeg også ønsker å påpeke her, er at vi ofte i disse sammenhengene generaliserer veldig. Men i løpet av de siste ukene, basert på det som er kommet fram i VG, har jeg personlig kontaktet mange mennesker med utenlandsk opphav, med muslimsk bakgrunn, som er ufrivillig medlem i moskeer, men ikke tør å melde seg ut på grunn av det stigmaet og ikke minst den sosiale kontrollen de opplever. Det var en som sa til meg at det som var problemet, var at faren hans var god venn av imamen i moskeen, og hvis han meldte seg ut, ble det dårlig stemning i lang tid framover. Sånn kan vi ikke ha det, og det er derfor jeg også mener at de tiltak vi nå gjennomfører, bør være av en slik art at vi også tar innover oss den sosiale kontrollen som er der, og at vi klarer å tilby disse menneskene som lever i den hverdagen, en løsning som kan bidra til at de kan meldes ut uten at det oppstår et massivt stigma rundt deres handlinger.

Jeg er igjen veldig takknemlig for representanten Poppes initiativ her. Jeg tror det er et viktig initiativ. Avslutningsvis vil jeg også takke statsråden. Fredagen saken min kom i VG, var den første meldingen jeg mottok, fra statsråden, som uttrykte støtte til meg i den situasjonen jeg sto oppe i. Det setter jeg pris på, og jeg håper at vi i Stortinget kan komme til enighet og finne løsninger som bidrar til at vi kan verne om tilliten i samfunnet vårt, beskytte trosfriheten og ivareta de mennesker som opplever denne sosiale kontrollen i sin hverdag.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [12:15:43]: Rett skal være rett. De siste ukenes avsløringer i VG er alvorlige, og det er de fordi dette bryter med prinsippet for medlemskap, og det fører til at trossamfunn får statsstøtte på feil grunnlag. Mest av alt handler dette likevel om noe som er svært personlig: Det å ha en tro, det å være medlem og det å være en del av et fellesskap skal være et eget valg.

Det er bra at bevisst eller ubevisst juks og feil avsløres og får konsekvenser. Den norske statsstøtten er en raus ordning, og den er avhengig av tillit. Derfor stemte vi i KrF i Stortinget for flere forslag som skjerper tilsynet og som skal se på muligheten for sms-varsling ved innmelding i et tros- eller livssynssamfunn.

Vi vet også at det er mange seriøse aktører på feltet som gjør det de skal, og har orden i sine systemer. Likevel må vi til enhver tid tilstrebe at ting er korrekt, og at pengene som utbetales, er på riktig grunnlag. Vi støtter tilsyn og krav om tilbakebetaling ved feil; det er helt på sin plass.

Likevel er det svært viktig for KrF at reaksjonen skal være adekvat og med riktig styrke. Det er viktig og riktig med tilsyn, men det er ikke slik at det over hele linjen og i alle tros- og livssynssamfunn jukses bevisst med listene. Vi kjenner verdien av kirker, menigheter og trossamfunn. Det å ha et fellesskap, et sted å høre til, er viktig for alle mennesker, og den summen tros- og livssynssamfunn får per medlem, er liten i forhold til verdiene de gir tilbake til enkeltpersoner og til samfunnet. Det drives mye godt og viktig arbeid mot ensomhet og for inkludering. Vi vet også hvor mange ledere som utvikles i våre kirker landet rundt, og hvor viktig disse aktørene er for fellesskap, lederutvikling og personlig tro.

Vi vet også hvor viktig moskeer har vært for muslimer i Norge og synagoger for jøder i Norge, og hvordan ulike tros- og livssynssamfunn har bidratt til dialog på tvers av tro og kultur. Derfor har KrF stemt for at regjeringen skal sikre at midlene som skal utbetales, er korrekte, for å sikre tillit til ordningen. Vi vil også følge med og arbeide for at dette ikke svekker, men styrker ordningen.

Rett skal være rett, både for dem som har fått for mye og for dem som har fått akkurat det de skal.

Haagen Poppe (H) [12:18:25]: Vi kan aldri kontrollere oss helt ut av enhver risiko for at feil vil bli begått. Det er klart at det aldri er aktuelt å tale om å bruke 800 000 timer på å gå igjennom absolutt alle medlemskap i tros- og livssynssamfunn i Norge. Men spørsmålet om forholdsmessighet og hva som er adekvat bruk av fellesskapets ressurser, stiller seg faktisk litt annerledes når det er snakk om helt grunnleggende menneskerettigheter, som i dette tilfellet. Retten til å skifte en tro, stå i en tro eller stå utenfor er personlig og intim, som flere har vært innom, og derfor stiller dette seg også litt annerledes i forhold til andre saker. I enkelte sammenhenger kan det – som representanten Farahmand var innom – være vanskelig i enkelte miljøer, hvor det kan få helt konkrete personlige konsekvenser dersom man tar dette valget og må gå til menigheten. For vi kommer ikke utenom at dette i mange tilfeller gjelder diasporamenigheter. Jeg har omtrent aldri fått flere henvendelser enn etter disse sakene jeg har vært ute med i VG, og faktisk alle jeg har blitt kontaktet av, er i diasporaer. Jeg er helt sikker på at representanten Farahmand har fått enda flere henvendelser enn meg.

Som sagt er det ikke snakk om å gjennomgå absolutt alle medlemskap i Norge, men man vil raskt i disse gjennomgangene nå se hvilke trossamfunn det er nødvendig å kikke nærmere i kortene. Enkeltfeil vil forekomme i alle systemer. Man skal selvfølgelig gjøre alt man kan for å minimere det. Enkeltfeil vil alltid forekomme, men systematiske brudd må aldri bli forbigått i stillhet.

Avslutningsvis vil jeg fra Høyres side anerkjenne den fantastiske jobben mange lovlydige organisasjoner og menigheter driver med i Norge rundt om i det ganske land. De bidrar til samhold, er viktige kulturbærere og gjør mange ting som ellers det offentlige hadde måttet gjort, på en forbilledlig måte. Den ordningen som innebærer at disse har en grunnleggende økonomisk trygghet, ønsker vi i utgangspunktet å hegne om og videreføre, men da må den ha legitimitet og være bærekraftig.

Statsråd Lene Vågslid [12:21:15]: Takk til interpellanten for å reise ein viktig interpellasjon. Eg opplever at me langt på veg deler problembeskrivinga. Eg trur veldig mange, då dei las saka om f.eks. representanten Mahmoud Farahmand, reagerte veldig sterkt på det. La meg difor gjenta veldig tydeleg: Det er uakseptabelt å melde nokon inn i eit trussamfunn mot deira vilje.

Så er det nokre av forslaga Høgre har reist, som eg er grunnleggjande ueinig i, og som eg er litt overraska over, særleg i eit liberalt demokrati. Ein har f.eks. teke til orde for å annullere medlemskap, og ein tek, slik eg oppfattar det, til orde for ei meir digital løysing, der ein kan melde seg inn og ut i statleg regi. Det har ein del problematiske sider.

Me må sikre at me har eit lovverk for gode og vonde dagar. Me må sikre at dei grunnleggjande menneskerettane til folk, òg det å ha religionsfridom, anten ein er medlem i eit trussamfunn eller ikkje er medlem i eit trussamfunn, står seg uansett korleis dette landet blir styrt i framtida. Det har me òg historiske grunnar til å verne om.

Eg vil òg, som særleg representanten frå KrF gjorde på ein god måte frå talarstolen, understreke at trus- og livssynssamfunna i Noreg tilfører samfunnet vårt viktige rom, fellesskap som me ynskjer å ha. Arbeidarpartiet er tydelege på at me ynskjer å støtte både kyrkja og dei andre trus- og livssynssamfunna i Noreg som oppfyller dei krava som ligg i regelverket. Det er faktisk tre av fire nordmenn som er medlem i eit trus- og livssynssamfunn i Noreg, og det er viktig og rett å vurdere legitimiteten i ordninga – som eg blir litt utfordra på frå Høgre – i ljos av at dette er eit felt som er meir enn dei sakene som har kome fram i VG den siste tida.

Trus- og livssynssamfunna i Noreg samarbeider òg med offentlege instansar for å løyse viktige samfunnsutfordringar. Dei bidreg òg i beredskapsarbeidet. Ikkje minst, og det set eg stor pris på som statsråd, tek trus- og livssynssamfunna i Noreg, saman med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, tak i ein del vanskelege problemstillingar som gjer at me kanskje kan nå det målet me har sett oss om å vere eit livssynsopent samfunn.

Representanten frå Framstegspartiet seier, antydar nærmast, at om du ikkje følgjer regelverket, får du ein klapp på skuldra. Det gjer du ikkje. Viss du mottek tilskot som du ikkje skal ha, skal det tilbakebetalast.

Eg starta interpellasjonen, eller debatten, med å åtvare mot å, på godt norsk, «jump to conclusions». Her må me forhalde oss til det me veit, og det me ikkje veit, skal me til botnar i. Igjen: Eg er glad for dei vedtaka Stortinget fatta 6. oktober.