Statsminister Jonas Gahr Støre [10:02:16]: Barnas muligheter og landets framtid henger nært sammen. Å lære å lese, skrive og regne er en døråpner til verden, som gjør det mulig å forfølge nysgjerrigheten, tenke selv og forme sitt eget liv. Barnas læring former også hva landet vårt skal bli. På skolebenken i dag sitter framtidens sykepleiere, fagarbeidere, ingeniører og lærere. Kunnskapen og evnene de utvikler, skal bære helsetjenestene, næringslivet og fellesskapene våre videre. Men lærer elevene det de skal? Underviser vi på måter som hjelper dem å lære? Og klarer skolen å utvikle undringen, dannelsen og evnen til å tenke selv? Dette er de store spørsmålene vi må stille oss i vår tid. Over flere år har nasjonale og internasjonale undersøkelser vist en utvikling i elevenes læring som er bekymringsfull. De siste resultatene understreker alvoret, og derfor vil jeg redegjøre for hvordan regjeringen arbeider for å snu skoleresultatene og styrke fellesskolen.

«Jeg får troa på verden hver eneste gang jeg går inn i klasserommet.» Det sa Anita Melvold, lærer ved Thora Storm videregående skole i Trondheim, til Utdanningsnytt etter at PISA-resultatene ble presentert i september. Samtidig fortalte hun om elever som strever med å holde konsentrasjonen gjennom en lengre tekst. Hun fanger noe viktig. Vi har barn og unge med store evner og mye å bidra med. De fleste trives på skolen, har venner og opplever at lærerne bryr seg. Men for mange lærer ikke å lese, skrive og regne godt nok. Da svikter vi en av skolens viktigste oppgaver. Norske skoleresultater viste forbedringer fram mot 2015. Da snudde det, og pilene pekte nedover. PISA-resultatene viser betydelig tilbakegang i lesing og matematikk. Én av tre i lesing og nær fire av ti i matematikk ligger under det OECD regner som nødvendig kompetanse for videre læring og deltakelse i arbeidslivet. Andelen med svake matematikkferdigheter er mer enn doblet siden 2015. Den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS viser at norske elever på 9. trinn hadde svakere kunnskap om demokrati og medborgerskap i 2022 enn i 2016. Den internasjonale leseundersøkelsen PIRLS viste et markant fall i norske tiåringers leseferdigheter fra 2016 til 2021. Norske elever rapporterte også om lavest leseglede blant de 65 landene og regionene som deltok. TIMSS-undersøkelsen viser også en mindre tilbakegang i femteklassingenes matematikk- og naturfagprestasjoner fra 2019 til 2023. Det er også framgang: Elevene gjør det bedre i engelsk på nasjonale prøver på 8. trinn. Færre rapporterer om mobbing i Elevundersøkelsen, selv om nivået fortsatt er høyt. Flere er motiverte, og dagsfraværet i videregående skole går nå ned. Etter mange års økning fullfører nær 82 pst. videregående opplæring med studie- eller yrkeskompetanse. Men når flere går ut av grunnskolen med svake ferdigheter, kan framgangen i videregående opplæring komme under press. Vi vet også at forskjellene er store – mellom fylker, mellom jenter og gutter og mellom elever med ulik sosial bakgrunn. Forskjellene mellom elever fra ulike sosiale bakgrunner har dessuten økt over tid. Skolemiljøet har også utfordringer som tallene alene ikke beskriver: Forskere som har undersøkt elevkulturen, beskriver tøffere språkbruk og tydelige sosiale hierarkier. Riksrevisjonens rapport fra juni – for å nevne den også – understreker alvoret: Til tross for langvarig satsing fra ulike regjeringer har andelen elever med svake grunnleggende ferdigheter økt kraftig siden 2015.

Hva kan forklare denne utviklingen? Fellesskoleutvalget, med noen av våre mest erfarne skolefolk, beskriver en skole under press. Da utredningen ble lagt fram, sa lederen, Bjørn Haugstad:

«Fellesskolen er en bærebjelke i det norske samfunnet, og den står i fare for å briste av overbelastning.»

Utvalget peker på endringer både i samfunnet og i skolen. Digitale tjenester konkurrerer om barnas oppmerksomhet, og digitale verktøy har fått større plass i undervisningen. Elevene leser mindre, og konsentrasjonen og utholdenheten er under press. Økte forskjeller og større mangfold gir elevene ulike forutsetninger for læring. Framover vil en aldrende befolkning også legge større press på kommunenes ressurser. Utvalget peker videre på vårt ansvar som politikere: Mange reformer og endringer har hver for seg vært godt begrunnet, men samlet sett kan de ha overbelastet skolens kapasitet. Vi kan ikke fortsette å legge nye oppgaver på skolen uten å si hva som skal få mindre plass. Og endringene vi prioriterer, må få tid til å virke. Skolen må møte tiden barn og unge lever i. Når stadig mer konkurrerer om oppmerksomheten deres og vi i mindre grad leser, ser og opplever det samme, blir skolen enda viktigere som et sted for felles kunnskap, samtale og tilhørighet. I Regjeringens plan for Norge er ambisjonen klar: Vi vil snu skoleresultatene. Veien dit er også klar: Skolen må tilbake til det viktigste – elevenes læring – i både innhold og organisering. Alle skal lære å lese, skrive og regne skikkelig. Med disse ferdighetene kan elevene tilegne seg kunnskap, uttrykke seg og tenke selv. Å styrke de grunnleggende ferdighetene er derfor avgjørende for å oppfylle det brede oppdraget i opplæringsloven og læreplanverket – og formålsparagrafens løfte om at skolen skal åpne dører mot verden og framtiden. For å styrke elevenes læring samler regjeringen innsatsen om tre grep: mer ro til å lære, tidligere og tettere oppfølging, og tydeligere innhold og progresjon.

La meg begynne med det første: Vi skal få konsentrasjonen tilbake i skolen. Skjermene har de siste ti årene fått en stadig større plass både i skolen og i barnas fritid – nær sagt overalt. Algoritmestyrte tjenester konkurrerer nå om oppmerksomheten gjennom hele døgnet. Jeg mener at både kunnskap og erfaring bekrefter at digitale forstyrrelser er en del av forklaringen på at læringen svikter. Skolen må være en motvekt i denne utviklingen og gi elevene ro til å lese, tenke og arbeide. Derfor har vi gitt nasjonale anbefalinger om mobilfrie skoler, både i undervisningen og i friminuttene i grunnskolen. 99 pst. av rektorene sier nå at de har innført mobilrestriksjoner. Vi har også endret læreplanene for 1. til 4. klasse: Bruken av digitale enheter skal være særskilt varsom og ikke dominere undervisningen, og læringen skal avgjøre når skjermen brukes. Vi har i år gitt aldersdelte anbefalinger om kunstig intelligens. Elever i barneskolen bør i all hovedsak ikke bruke kunstig intelligens, på ungdomstrinnet kan den tas i bruk gradvis og under veiledning, og i videregående skole skal elevene lære å bruke teknologien kritisk og ansvarlig. Prinsippet er at teknologien skal støtte læringen, ikke overta arbeidet eleven trenger å gjøre selv. Elevene skal selv lese teksten, streve med regnestykket, finne ordene og tenke tanken helt ut. Det er ikke bare vi som arbeider langs disse sporene. Da jeg besøkte en barneskole på Manhattan i New York med byens borgermester, Mamdani, for noen uker siden, diskuterte vi akkurat de samme spørsmålene. Han var interessert i hvordan Norge skjermer de yngste og setter rammer for skjermbruk og KI i skolen. Så her kan vi ha mye gjensidig utveksling. Kampen om oppmerksomheten fortsetter også utenfor skolen. Derfor vil vi innføre en aldersgrense for skadelige sosiale medier, som også kan omfatte enkelte spillplattformer. Grensen skal gå 1. januar det året ungdommen fyller 16 år.

Samtidig må læreren vite hva som er lov å gjøre når undervisningen blir alvorlig forstyrret eller en situasjon blir farlig. Læreren skal være sjefen i klasserommet, men den tidligere opplæringsloven, som vi vedtok i denne sal, hadde ingen egne regler om fysisk inngripen. Det skapte usikkerhet og ulik praksis fra skole til skole. Vi har derfor i to omganger endret opplæringsloven for å avklare hvilke situasjoner som gir adgang til fysisk inngripen. Vi har tydeliggjort at lærerens versjon skal høres når en lærer blir beskyldt for å krenke en elev, og at rektor kan legge bort åpenbart grunnløse påstander om krenking. Vi har også sendt på høring et forslag om at elever kan pålegges opplæring utenfor egen klasse i en begrenset periode dersom oppførselen deres går alvorlig ut over medelevers eller ansattes trygghet, eller medelevenes læring. Læreren trenger også støtte fra et større lag rundt seg. Miljøarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, helsesykepleiere og andre fagfolk bidrar med viktig kompetanse i skolehverdagen. De kan følge opp elever som strever, forebygge konflikter og hjelpe elever inn i fellesskapet. Som en del av dette arbeidet har vi foreslått 130 mill. kr neste år til skolemiljøteam og beredskapsteam i kommuner med store utfordringer. Teamene skal bistå skolene i vanskelige saker og arbeide forebyggende.

Til dette første punktet, kort sagt: Vi reduserer forstyrrelsene og gir læreren større myndighet og støtte til å lede klassen. Elevene skal få ro til å konsentrere seg og øve opp utholdenheten som læring krever.

For det andre: Vi skal gi elevene tidligere og tettere oppfølging. I går besøkte jeg Porsgrunn videregående skole. Der møtte jeg elever som får tett oppfølging i matematikk i det de kaller styrk-klasser, med rundt tolv elever og to lærere, en satsing som fylkeskommunen har igangsatt og finansiert. Det gjorde sterkt og positivt inntrykk. En elev fortalte at det tidligere ikke hadde vært tid til å få hjelp. Beskjeden var at dette skal du bare kunne. Nå fikk eleven hjelp til å tette hullene som var igjen fra grunnskole og ungdomsskole. Andre fortalte at den nære kontakten med læreren gjorde at nå turte de å spørre. Jeg merket meg særlig en elev som sa: «Jeg er ikke dum fordi jeg ikke får det til, jeg får det bare ikke til akkurat nå. Jeg kommer til å få det til.» Nå erfarte hun at hun fikk det til, og det var et stort øyeblikk for henne, for læreren og for de andre. Det er den troen på egen læring vi må bygge. Lærerne trenger tid til å finne ut hva elevene har forstått, hvor det stopper opp, og hvordan de kan hjelpe dem videre. Og elevene må få denne oppfølgingen tidlig i skoleløpet. Vi har derfor sendt på høring et forslag om å lovfeste at deler av opplæringen i lesing, skriving og regning på 1. og 2. trinn skal organiseres i mindre grupper. Norsk forskning gir støtte til å bruke lærerne mer målrettet i små grupper i kortere perioder. I et forsøk ved 159 norske skoler fikk elever som deltok i smågruppeundervisning, bedre resultater i matematikk. Kunnskapsdepartementet anbefaler grupper på to til seks elever, i perioder, slik at alle får tettere oppfølging og fortsatt tilhører klassefellesskapet. I forslaget til statsbudsjett for 2027 setter vi av 465 mill. kr for å få til mer smågruppeundervisning fra neste høst. Helårsvirkningen er om lag én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til lærernormen. Midlene skal rettes mot 1. og 2. trinn, men også mot 5. og 8. trinn, i den viktige overgangen til mellomtrinnet og ungdomsskolen. Oppfølgingen skal også henge sammen når elever bytter skole. I høst er det innført nye regler i opplæringsloven og privatskoleloven som utvider adgangen til å dele opplysninger om elever ved skolebytte.

Tettere oppfølging må også følges av en skolehverdag som er bedre tilpasset de yngste. Derfor vil vi endre skoledagen på 1. og 2. trinn. Professor Elisabeth Bjørnestad, som ledet evalueringen av seksårsreformen, gir en klar anbefaling:

«Mer lek i klasserommet og en mer fleksibel og variert skoledag vil være viktige tiltak for å gjøre skolen best mulig for første- og andreklassingene.»

De faglige anbefalingene er med andre ord tydelige på at skolen må bygge videre på språket, leken og fellesskapet barna kjenner fra barnehagen. Derfor ber vi – i en ny høring – om innspill til forslag om bredere fagområder, mer fleksibel tidsbruk og tydeligere føringer for undervisningen på 1. og 2. trinn. Med tolv timer gratis SFO i uken på 1.–3. trinn har vi også gjort det mulig for flere barn å delta i leken og fellesskapet før og etter undervisningen.

For å følge opp elevene bedre må vi også vite hva de kan, og hva de strever med. De siste 20 årene har nasjonale prøver og elevundersøkelser gitt oss mer systematisk kunnskap om elevenes læring og skolemiljø. Men Utdanningsdirektoratet peker på vesentlige svakheter ved dagens nasjonale prøver, bl.a. at lærerne får for lite informasjon om hvordan de kan følge opp elevene etter at undersøkelsen er gjennomført. Kvalitetsutviklingsutvalget, ledet av professor Tine Sophie Prøitz, har foreslått et nytt system for kvalitetsutvikling. Nå utvikler vi læringsstøttende prøver som skal vise tydeligere hva elevene kan og trenger hjelp med. Lærerne skal kunne bruke resultatene mer aktivt i undervisningen, og kvalitetsutviklingssystemet skal også gi kommunene og staten informasjon om utviklingen i skolen. Vi utvikler også bedre kartleggingsverktøy for den tidlige lese- og regneopplæringen og en ny skolemiljøundersøkelse. Dagens nasjonale prøver videreføres mens de nye utvikles. Oppfølgingen må også nå elevene som blir borte. Med den nye opplæringsloven har vi lovfestet at kommuner og fylkeskommuner skal følge opp elever med fravær, fra første fraværsdag.

Til punkt to, kort sagt: Vi setter inn smågruppeundervisning tidlig i skoleløpet og rundt viktige overganger. Elever skal få hjelp før vanskene vokser, og større utfordringer når de er klare for det.

For det tredje: Vi skal gi opplæringen tydeligere innhold og progresjon. Elevene må lære fakta, øve og pugge, og bruke det de lærer til å reflektere, resonnere og forstå sammenhenger. Da trenger lærerne tydelige svar: Hvilken kunnskap skal elevene tilegne seg? Og hva må de kunne før de går videre? Vi hadde fagfornyelsen, den ble grundig diskutert. Evalueringen av denne viser at mange lærere er usikre på hvordan læreplanene skal tolkes og forstås. Forskerne peker på behovet for klarere beskrivelser av hva elevene skal lære, og hvordan kunnskapen skal bygges opp gjennom skolegangen. Det må vi gjøre noe med. Derfor gjør vi læreplanene tydeligere. Fra skolestart i år gjelder en justert læreplan i matematikk, med mer konkrete kompetansemål og tydeligere progresjon i regneferdighetene. Arbeidet med flere fag vil fortsette. Vi vurderer også hvilken plass digitale ferdigheter har i læreplanverket. Siden 2006 har bruk av digitale verktøy vært en grunnleggende ferdighet som skal inngå i alle fag, sammen med de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning – ja, det har vært en sidestilt ferdighet. Denne sidestillingen har blitt brukt som argument for at førsteklassinger skal ha hver sin skjerm, og for å velge digitale læremidler framfor bøker. Jeg mener vi må prioritere annerledes: Lesing, skriving og regning skal komme først, og teknologien skal brukes når den bidrar til læring. Derfor ber vi nå Utdanningsdirektoratet sende på høring et forslag om å fjerne digitale ferdigheter som egen grunnleggende ferdighet. Elevene skal fortsatt lære å forstå teknologi, bruke den og utøve digital dømmekraft, men digital kompetanse trenger ikke være et mål i alle fag og på alle trinn.

I 1892 kom første bind av Nordahl Rolfsens lesebok – og noen av oss kan faktisk huske den fra skolen, ikke helt tilbake til 1892, men langt tilbake i tid. Gjennom generasjoner møtte barn over hele landet fortellinger, dikt, sanger og bilder i det samme leseverket. De lærte å lese og fikk samtidig kunnskap og fortellinger som de kunne dele med hverandre. Også dagens elever trenger felles referanser – tekster, musikk og historie som gir dem noe å snakke om og tenke videre med. På oppdrag fra regjeringen har lærere og fagfolk, sammen med Utdanningsdirektoratet, laget veiledende innholdslister. Musikk og samfunnsfag er klare; norsk og samisk kommer neste skoleår. I musikk spenner forslagene fra Griegs Peer Gynt til vår tids Karpe. Elevene trenger også å forstå hvorfor det de lærer, er verdt å kunne. Det kan bli tydelig når elevene bruker brøk i en oppskrift, beregner materialer for å bygge noe eller bruker historien til å forstå dagens nyheter. I budsjettforslaget for 2027 setter vi av 208 mill. kr til utstyr og læringsarenaer for praktisk og variert undervisning på 1.–10. trinn. Å spille et instrument, forme noe med hendene eller uttrykke seg gjennom bilder er også kunnskap elevene skal få utvikle. I de praktiske og estetiske fagene lærer de teknikker, øver og skaper egne uttrykk. De kan oppdage evner og interesser de ikke visste at de hadde. Med valgfag på mellomtrinnet vil vi gi elevene mulighet til å utforske egne interesser tidligere, og med flere timer i kroppsøving på ungdomstrinnet skal de få mer bevegelse i skoledagen – det viser også forskning at har betydning for all annen læring og trivsel.

Elevene trenger også gode læremidler. Mange lærere opplever at de i praksis ikke kan velge mellom trykte og digitale læremidler. Ved besøk på skolene ser jeg selv at de klasserommene som lærerne er mest fornøyd med å undervise i, har variasjonen og kan velge ut fra hva som passer for den enkelte anledning. Vi har sendt på høring et forslag om å lovfeste tilgang til trykte læremidler og læringsressurser i grunnskolen. Vi vurderer også tiltak for å styrke kvaliteten, inkludert en godkjenningsordning. Gjennom Leseløftet vil vi prioritere minst én milliard kroner ekstra til lesing i denne stortingsperioden sammenliknet med 2025. Pengene skal bl.a. gå til flere lærebøker og flere bøker og styrket kompetanse i skolebibliotekene. Leseløftet må også forstås som et dannelsesløft: Gjennom lesingen kan elevene leve seg inn i andres liv og møte tanker og erfaringer som er forskjellige fra deres egne.

Forrige uke besøkte jeg Bryne skule i Rogaland. Sjetteklassingene Maria og Tobias viste meg teksten de arbeidet med, om å bli fotballproff. På den skolen er det en del som har noe å strekke seg etter fordi verdens beste fotballspiller trente på banen utenfor da skolen var slutt. Det skal også sies at Erling Braut Haaland har gitt en gave til skolen i form av bøker til skolebiblioteket og sagt til elevene at du trenger også kondisjon når du leser. Det var et budskap jeg opplevde ble forstått. Læreren deres, Lise Sørensen, fortalte at hun nå velger tekster som både engasjerer og utfordrer elevene, en tekst om fotballproffen, og den neste teksten skulle handle om Rosa Parks. Der ligger en viktig oppgave for skolen: Å møte interessene elevene har, og vekke nye – fra drømmen om fotballbanen til kunnskap om kampen for like rettigheter. Lesekommisjonen, ledet av professor Marte Blikstad-Balas, skal tidlig neste år gi konkrete faglige råd om gode metoder og systematisk leseundervisning. Neste år legger vi også fram en realfags- og teknologistrategi, oppdatert for vår tid.

Alt dette skal lærerne omsette til undervisning. Derfor endrer vi også lærerutdanningene. I september sendte vi forslag til nye rammeplaner på høring. Vi foreslår å erstatte elleve rammeplaner med én felles for lærerutdanningene og én for de samiske lærerutdanningene. Vi stiller tydeligere krav til at lærerne skal kunne støtte elevenes lese-, skrive- og regneutvikling, lede læringsarbeidet og tilpasse undervisningen. Vi foreslår minst 15 studiepoeng i et praktisk eller estetisk fag i den integrerte lærerutdanningen som omfatter 1.–4. trinn, og å styrke spesialpedagogikken. Samtidig gir vi utdanningene større frihet til å organisere studiene og tilby flere undervisningsfag. I samarbeid med partene har vi også innført et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling. Neste år foreslår regjeringen nærmere 2,9 mrd. kr til kompetanseutvikling for ansatte i barnehage og skole.

Til punkt tre, kort sagt: Vi skal prioritere tydeligere hva elevene skal lære. Læreplaner, læremidler og lærerutdanning skal gi lærerne bedre støtte til å hjelpe elevene videre – fra de første ferdighetene til mer kunnskap og dypere forståelse.

Skolepolitikken trenger mer av det samme som klasserommet: konsentrasjon. Vi må også i politikken tilbake til det viktigste og samle den skolepolitiske innsatsen om elevenes læring: kunnskapen de skal tilegne seg, evnene de skal utvikle, fellesskapet de skal lære å bidra til, og dannelsen som følger av det. Skolene trenger tydelige rammer og faglig støtte: Staten tar nå et tydeligere ansvar for hva elevene skal lære, og for støtten skolene trenger. Kommunene skal fortsatt ha ansvar for skolene, men de har ulik størrelse, kapasitet og skolefaglig kompetanse. Hver kommune skal ikke måtte finne alle svarene selv. Kunnskap om god undervisning og faglig anbefalte verktøy skal komme elever over hele landet til gode. Skolene trenger prioriteringer som står fast over tid, slik at de får ro til å gjennomføre endringene: Partiene på Stortinget blir ikke enige om alt, det skal de heller ikke bli, men vi kan bli enige om det viktigste. Derfor inviterer jeg til bred enighet om de viktigste prioriteringene i skolepolitikken. Der vi er i dag, er blitt til over flere stortingsperioder og ulike regjeringer. Jeg tror ikke vi blir klokere ved å gå igjennom den tidsrekken for å finne: Hvor skjedde noe som gjorde at vi er der vi er i dag?

Det elever og foreldre ønsker seg av oss, er at vi nå ser framover og tar de riktige valgene. Skolene trenger dyktige lærere og skoleledere: Skal grepene nå helt fram til timen der læreren underviser og elevene arbeider – skal de dyktige lærerne jeg så på Porsgrunn videregående skole i går, oppleve at vi gjør en forskjell for dem – må skolelederne ha tid, kompetanse og støtte til å utvikle undervisningen sammen med lærerne. Vi trenger også at flere velger en karriere i skolen: Etter flere år med nedgang økte søkingen til grunnskolelærerutdanningene kraftig i fjor og har holdt seg på det høyere nivået i år. Nesten 4 000 søkere fikk tilbud om studieplass. Det gir håp for framtiden til fellesskolen.

For det er til syvende og sist elevenes hverdag vi skal bidra til å forandre. Flere skal få tak på lesingen. Flere skal klare regneoppgaven som før virket umulig. Flere skal kjenne at de hører til. Da får fellesskolens store løfte innhold: at bakgrunnen din ikke skal sette grensen for mulighetene dine. Vår oppgave er å gi alle barn og unge kunnskapen de trenger for å mestre eget liv, og muligheten til å være med på å forme landet vårt.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:28:55]: Takk til statsministeren for redegjørelsen.

Det er bra at man nå skal jobbe for å snu skoleresultatene etter å ha styrt Norge i fem år. Jeg takker også for invitasjonen til å sette seg ned og se om vi kan bli enige om veien videre. Dessverre synes jeg nok engang det er noe med utgangspunktet. Det første er at alle barn skal ha samme tilnærming. La meg da starte med det regjeringen har sagt knyttet til 1. og 2. klasse, der man ønsker mindre struktur, altså mindre fag og timeplan, den slags, selv om vi vet at det som er viktig i skolen, er struktur. Mer lek er det ingenting galt med, men det som er galt, er at man går fra én grøft til den andre, istedenfor å prøve en middelvei. Barn er forskjellige. Noen kan lese og skrive når de starter på skolen, andre kan kanskje ikke en eneste bokstav. Poenget for Fremskrittspartiet, for å få ethvert barn til å bli den beste versjonen av seg selv, er nettopp å tilrettelegge for at de skal få lov til å lære på sitt nivå. Da må vi også sørge for at om man går på den eller den andre skolen, er det i hvert fall noen rammer som gjør at man får tilnærmet likt det samme tilbudet, sånn at vi ikke får de store forskjellene. Det er jo det som har vært problemet med dagens læreplan: Den har vært ullen, og den har vært vag, noe som gjør at man har store forskjeller mellom skolene i hvordan man legger opp dette.

Det er også en fallitterklæring at vi ikke engang greier å lære barna våre grunnleggende ferdigheter. Det er mye som har gått galt. Det med at læreren skal være sjefen i klasserommet, er jo helt åpenbart. I for mange år har de som ødelegger undervisningen, som ikke følger spillereglene, fått lov til å herje. Likevel: Når man tar dem ut av klasserommet, er det jo lite hjelp i det hvis resten av klassen sitter der uten lærer. Det andre er hvor man skal gjøre av dem. Der mener Fremskrittspartiet at det må være klare spilleregler. Vi er nødt til å sørge for flere alternative opplæringsarenaer, for noen av disse kommer til å gå inn og ut av gangen hele tiden fordi de ikke finner seg til rette i skolen. De greier heller ikke å løfte ferdighetene sine med dagens skolemodell. Da må vi ha på plass noen arenaer: om det er gårder, om det er bilverksteder, om det er andre arenaer der disse kan få lov til å lære. Fra tid til annen har jeg vært ute og møtt barn som har fått lov til å være utenfor skoleporten, nettopp for å få opplæring. Det alle som kjenner dem, sier, er at de er som nye barn, for de får lov til å utvikle seg på sine premisser. Alle er faktisk gode til noe. Vår oppgave er å finne det.

Så til diskusjonen om bok og iPad. Der er det også fra den ene grøfta til den andre. Jeg mener vi er nødt til å stole på at lærerne er de rette til å vurdere dette. Mine barn bruker iPad til å drive med mengdetrening i matte. Jeg ser at det er fornuftig. Hvorfor i all verden skal vi sitte her og regulere dette i detalj? Vi er nødt til å ha tiltro til lærerne. Når det gjelder satsingen fra regjeringen på bøker, vil det ikke engang strekke til én bok per elev. I så fall tror jeg det trengs noe mer, hvis vi skal sørge for at barna våre har disse bøkene. Jeg mener selvsagt også at kommunene må prioritere det.

Det er bra at også Arbeiderpartiet nå snakker om små grupper eller nivådelt undervisning. Spørsmålet er likevel: Hvorfor skal det bare skje i starten av skoleløpet? Hvorfor skal det skje i 5. og 8. klasse? Hvorfor kan det ikke skje hele tiden, sånn at man faktisk greier å utvikle seg på sitt nivå? Alle barn skal være en del av en klasse, men i enkelte fag er vel det aller viktigste at man lærer det man skal, enten det er å lese, skrive eller regne, og at man får undervisning på det nivået man er. Det er i hvert fall det som er det viktigste for Fremskrittspartiet når det kommer til stykket.

Vi mener også at fleksibel skolestart i større grad må brukes. Det er en del barn som starter på skolen før de er seks år gamle. Det er åpenbart en del utfordringer med det. Da må vi være mer fleksible og sørge for at familien og foreldrene får mer makt til også å kunne bestemme over det.

Tonje Brenna (A) [10:34:11]: «Fellesskolen er en bærebjelke for det norske demokratiet og velferdssamfunnet», står det innledningsvis i Fellesskoleutvalgets NOU. Bedre kan det knapt sies. Vi er heldige i dette landet som har dyktige ansatte i skolen: lærere, sosionomer, barnevernspedagoger, barne- og ungdomsarbeidere, miljøterapeuter og sosialrådgivere. Knapt noen av dem som har befatning med våre barn og unge, har et større ønske om at ethvert barn skal trives og ethvert barn skal lære.

Over flere år har vi sett en negativ utvikling i læringsresultatene i norsk skole. Det er alvorlig, både for enkeltelever og for samfunnet i stort. Vi skal fortsette jobben med å snu utviklingen i norsk skole, og vi har allerede satt i gang flere tiltak. Vi gjennomfører en storstilt satsing på bøker og på lesing gjennom Leseløftet, hvor vi vil bruke minst 1 mrd. kr på lesing i denne perioden. Vi har tatt mobiltelefonene ut av klasserommet og prioriterer tilskudd til utstyr og læringsarenaer for praktisk læring, for å unngå en stillesittende skolehverdag og få flere elever til å oppleve mestring, motivasjon og læring. Vi har endret de diffuse læreplanene i matematikk, sånn at det blir tydeligere hva læreren skal lære bort, og flere læreplaner står nå for tur. Vi skal skjerme barna bedre fra skjermen. Digitale enheter skal ikke dominere undervisningen på 1. til 4. trinn, og Skole-Norge har fått tydeligere beskjed om at kunstig intelligens som hovedregel ikke skal brukes i barneskolen. Vi har også endret reglene sånn at det er enda tydeligere at læreren er sjefen i klasserommet.

Men det at vi har gjort mye bra de siste årene, betyr ikke at vi er i mål. Vi må tenke stort om de minste. Skal vi klare å snu utviklingen i norsk skole, er vi nødt til å starte tidlig, sånn at elevene får et godt grunnlag for resten av skoleløpet. De yngste elevene våre er bare fem og seks år. Arbeiderpartiet ønsker en start på utdanningen for ungene våre som i større grad er tilpasset dem, på deres premisser. Skal vi klare det, må vi basere oss på erfaring, forskning og kunnskap om hva som virker. Derfor er Arbeiderpartiet tydelig på hva vi vil: Elevene skal først og fremst lære å lese, skrive og regne, samtidig som de får være i aktivitet og bli trygge på læreren sin.

Elevene, lærerne, foreldrene, alle som jobber i skolen og er sammen med barn og unge – ja, hele Norge – fortjener politikere som er opptatt av at vi utvikler skolen sammen, og ikke bare snakker om det som ikke virker. Jeg vil advare mot å skape en falsk motsetning mellom lek og læring. Barn lærer gjennom lek, og unger som trives, lærer bedre. Jeg vil også advare mot å skape en falsk motsetning mellom det å være kritisk til bruk av skjerm og kunstig intelligens i skolen, og det å framstille det som at man fornekter digitaliseringens tidsalder, eller at man ikke skal lære seg å bruke teknologi. Statsministeren sa det godt: Ungene må fortsatt lære seg å løse oppgaver og problemstillinger, selv i en verden hvor vi har teknologiske hjelpemidler.

Det enkleste i verden er å svartmale eller beskrive problemene og alt det som ikke virker. Det kan virke som om det vanskelige er faktisk å komme på løsninger for å ta skolen framover. Jeg mener også at hva lokalpolitikerne våre gjør, har noe å si som ansvarlige skoleeiere. Når representanten Listhaug står her og beskriver alt som ikke fungerer, men ikke egentlig har andre løsninger, er det betimelig å se på hva som skjer i Møre og Romsdal, hvor FrP styrer. Der går fylkeskommunen med over 600 mill. kr i overskudd, men det er det fylket i landet hvor det brukes minst penger på skole, det er ansatt færre lærere de siste årene, og siden 2022 brukes det 7 pst. mindre per elev enn det som skjedde tidligere. Det har noe å si hvordan man prioriterer også lokalt når fylkene våre og kommunene våre er så viktige skoleeiere.

De siste årene har vi ikke klart å løse oppdraget skolen har. Vi har ikke klart å lære elevene det de skal, og for mange unger går gjennom skoleløpet uten å lære det de skal. Vi er i gang med mye viktig når vi sier at vi skal prioritere lesing, skriving og regning, og når vi sørger for flere bøker og tydeligere læreplaner. Men er det én ting vi må klare i fortsettelsen, er det å løse dette sammen – politikere, foreldre, lærere, alle de fantastiske menneskene som jobber i skolen og rundt ungene våre. Vi må beskytte skolen mot press utenfra og sørge for at fagfolk også blir hørt i diskusjonen om hvordan norsk skole kan bli enda bedre.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:39:30]: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen. Kunnskapsfallet til elevene er en krise. Det er både alvorlig for Norge og veldig alvorlig for hvert enkelt barn. Skolen er samfunnets aller viktigste redskap for å gi muligheter for alle, og en god skole er det viktigste for å kunne skape gode liv. Når elevene ikke lærer det de skal på skolen, møter de videre utdanning og arbeidsliv uten det grunnlaget de trenger. Vi får et samfunn med større utenforskap og færre muligheter. Ja, noe av læringskrisen skyldes samfunnstrender som slår inn i skolen, og som vi ser i flere land, men skolepolitikken er fortsatt avgjørende, fordi skolen kan og skal være en motvekt til disse trendene. Alle elever skal lære å lese, skrive og regne.

Dessverre har ikke Arbeiderpartiets politikk gitt resultater. Da kunnskapsministeren presenterte den forrige PISA-undersøkelsen, sa hun at vi trenger «et krafttak for at elevene våre skal lære mer». Tre år senere er det bare Slovenia som har hatt et større fall i resultatene enn Norge. Regjeringa har fortsatt ikke presentert noen større tiltak for å snu utviklingen. Tilskudd til en halv skolebok per elev er fint, men det hjelper lite når stadig flere elever sliter med å lese den boka. Det hjelper i hvert fall lite når regjeringa samtidig skal vrake dagens nasjonale prøver og kartleggingsprøver og erstatte fag som norsk, matte og naturfag med mer lek og SFO de første skoleårene. Det er ikke en satsing på grunnleggende ferdigheter, og det vil ikke gjøre at elevene lærer mer.

De første skoleårene er de viktigste årene vi har for å gi barn et godt grunnlag for videre utdanning. Høyre vil ha en skole som prioriterer det grunnleggende først, med faglig sterke lærere som har tid til å undervise. Vi foreslår derfor en større lesereform med flere fysiske bøker. Elevene skal lese mer, oftere og lengre tekster enn i dag, og alle lærere skal være leselærere. Læreplanene skal legge tydeligere vekt på progresjon og faktakunnskap. Elever som kan lite om det de leser om, forstår også lite av det de leser.

Vi foreslår et realfagsløft der elever øver mer på grunnleggende regning med faglig oppdaterte realfagslærere, og for å fange opp elever som trenger ekstra hjelp tidlig, skal vi ha gode kartleggingsprøver. Elever som sliter, skal få intensivundervisning i mindre lese- og regnegrupper. På den måten sikrer vi at alle elever opplever mestringsøyeblikk i klasserommet og får troen på seg selv.

Det er ingen faktor som er viktigere for elevenes læring enn gode lærere, og dem har vi mange av i skolen. Derfor er det også oppsiktsvekkende at regjeringa til tross for løfter om å satse på lærerne, ikke har gjort det. Tvert imot: Det er nå færre lærere på skolene, det er kraftige kutt i etter- og videreutdanning, og karriereveier for lærerne er fjernet. Alle karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningen er borte. Cirka 75 pst. av studentene som kom inn på dispensasjon fra opptakskrav, strøk på den nasjonale deleksamenen i matte.

Vi vil ha en stor satsing på lærerne og på skolelederne våre. Vi vil styrke lærernes faglige utvikling gjennom hele yrkeslivet og sikre en lærerutdanning av høy kvalitet basert på forskning om hva som faktisk gir best læring. Og lærerne skal ha autoritet, de skal stille krav til elevene, og de skal være tydelige ledere i klasserommet. En klar tilbakemelding fra lærere og skoleledere er at vi over tid har lagt flere og flere forventninger og krav på skolene – alt med gode intensjoner, men det går ut over tida skolen skulle ha brukt på kjerneoppgaven: god undervisning i fagene.

Jeg har tidligere sagt at læreplanene ble for lite konkrete, og at digitaliseringen gikk for fort og var for ukritisk i Norge – som i de fleste andre europeiske land – og det tar Høyre ansvar for ved å lære av det som ikke fungerte, ved å utvikle og foreslå ny politikk som faktisk virker, og til å løse de store utfordringene i skolen.

Det er bra at regjeringa nå tar Høyres retorikk om at elever trenger både fakta, øving og pugging, men regjeringa trenger også å ta Høyres politikk. Det holder ikke å snakke om grunnleggende ferdigheter når endringene til regjeringa ikke handler om det, men om lek, tverrfaglige temaer og aktivitet.

La det ikke være noen tvil om at Høyre alltid vil sette seg ned og snakke og samarbeide med alle partier for å få gjennomslag for vår politikk: en lesereform, et realfagsløft og en satsing på lærerne våre.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [10:44:49]: Jeg vil gi ros til statsministeren for å komme og redegjøre i Stortinget, for situasjonen i skolen er alvorlig. SV er klare for å forhandle med regjeringen om gode løsninger som kan stå seg over tid. Skoledebatten kan til tider være polariserende, der partiene kappes om å skille seg fra hverandre. SV skyr ikke de vanskelige debattene om styringen av skolen, men vi er også krystallklare på at det som er viktigst nå, er å sikre nok ressurser til skolen, og at fagpersonene som jobber der, må få tid og tillit til å gjøre jobben sin. Lykkes vi ikke med det, spiller det litt mindre rolle hva vi mener om metodene det undervises i på lærerutdanningen, nøyaktig hvordan nasjonale prøver skal utformes, hvilken grad av ullen man bruker for å beskrive læreplanene, eller hva man mener om fri lek opp mot lekbasert læring for de minste.

Vi har nemlig noen utfordringer vi må løse. Barna våre trives dårligere på skolen og sliter mer med lesing og konsentrasjon enn for ti år siden. Samtidig har vi frustrerte lærere som gjerne skulle hatt mer tid til å følge opp barna, men i stedet ender opp med å bruke altfor mye tid på rapportering og byråkrati. Nå tvinges kommuner over hele landet til å kutte i skolebudsjettene, redusere laget rundt eleven og legge ned skoler. De økonomiske framtidsutsiktene for norske kommuner tegner ikke opp et bilde av at dette løser seg av seg selv. Lærere og skoleledere trenger ikke masse små politiske grep i rykk og napp, de trenger tillit, forutsigbarhet og nok ressurser. Har vi ikke nok folk i skolen, får vi heller ikke bedre læring. Vi kan ikke ta oss råd til at det skal være barna som betaler prisen for stram kommuneøkonomi. Å satse på skole lønner seg for samfunnet, det gir økt verdiskaping, bedre helse og lavere kriminalitet.

Det er på tide å starte å lytte til hva de ansatte i skolen faktisk ber om. De ber ikke om flere skjemaer, flere rapporteringskrav eller flere obligatoriske tester. De ber om tid til å være lærere, de ber om mindre detaljstyring og mer tillit, og de har forsøkt å si ifra ganske lenge – da trivselen og motivasjonen falt år etter år, da mobbingen og fraværet økte, da det ble flere elever med behov for ekstra oppfølging, og mer uro og utagering i klasserommene. De burde kanskje ha blitt lyttet til før. Elevene leser ikke bedre av at politikere detaljstyrer klasserommet. Læringen blir bedre når dyktige ansatte får tid og mulighet til å bruke, utvikle og forbedre kompetansen sin og gi bedre undervisning. Når skolen lesses ned med byråkrati eller tidkrevende reformer, flyttes oppmerksomheten bort fra det viktige utviklingsarbeidet på hver enkelt skole.

Vi må også stille oss følgende spørsmål: Hvilke elever er det skolen i økende grad ikke lykkes med? Diskusjonen om PISA-resultatene gir grunn til bekymring. Da er det tvingende nødvendig at vi dykker ned og ser på mer enn gjennomsnittstall. Her trengte vi ikke PISA for å trykke på alarmknappen. Andelen elever som fullfører ungdomsskolen uten grunnskolepoeng, har doblet seg de siste tiårene. SSB kom med en rapport i mars i år som peker på at økningen må ses i sammenheng med økningen i skolefravær. Det er også grunn til bekymring for økte sosiale forskjeller. Elever med foreldre med kortere eller ingen fullført utdanning strever mer med å fullføre skolen, og elever som vokser opp i lavinntekt, gjør også det. For mange elever opplever i dag en skolehverdag som ikke passer for dem. De som liker tankearbeid best, og blir mest motiverte av tankearbeid, er også de som gjør det best på skolen. Det er også den gruppen som dagens skole er best til å nå. De har de egenskapene som dagens skole verdsetter og premierer. Men de elevene som sliter mest i skolen, er også de vi ser vi har størst problemer med å nå. Det er særlig her skolen vår må lykkes bedre.

Å forebygge er så utrolig mye bedre enn å reparere. For å øke trivselen må vi gi alle barn en god start på et langt utdanningsløp. For mange små barn er møtet med skolen rett og slett altfor tøft. Det blir for lite lek og for mye tid bak en pult. Jeg er enig med statsministeren i at vi må ta evalueringen av seksårsreformen på alvor. Skolehverdagen har blitt for teoritung, mer stillesittende og i mange tilfeller altfor mye preget av skjerm. Da faller leselysten, motivasjonen og trivselen, og løsningen er ikke mer av det samme vi har holdt på med de siste ti eller 20 årene, med flere timer i stillesittende og teoritunge fag, mindre variasjon og mindre valgfrihet. Vi trenger en mer praktisk og variert skole, mer lek og fysisk aktivitet for de minste, mindre skjerm og mer fysiske bøker, mer satsing på praktiske og estetiske fag. Derfor må vi styrke fellesskolen, ikke svekke den. Vi trenger nok ressurser, mer tid og tillit til fagpersoner i skolen.

Erling Sande (Sp) [10:50:05]: Dei temaa vi drøftar i dag, er blant dei aller viktigaste fellesoppgåvene vi har i samfunnet vårt, nemleg kva opplæring barna våre skal få, og korleis skulen vår skal utformast. Dei urovekkande PISA-resultata er berre eitt av signala om at vi må vere villige til å ta grep i norsk skule.

Det er bra at statsministeren kjem til Stortinget og orienterer om grepa til regjeringa. Senterpartiet har peika på nokon av dei same grepa som statsministeren nettopp viste til, til dømes mindre skjerm, meir bruk av fysiske læremiddel og fleire ressursar inn i skulekvardagen. Men situasjonen vi står i, treng større endringar i norsk skule i tida framover. Vi må våge å stille kritiske spørsmål ved det som har vore hovudretninga, og som har fått for mykje plass i norsk skule over mange år: målstyring, større rapporteringskrav og meir detaljstyring, som stel av tida til både rektorar og lærarar, og som heller ikkje ha gjeve oss betre læring eller meir læring.

Vi meiner det er behov for andre verkemiddel. Vi trur ikkje at sentralstyring og meir omfattande læreplanar er svaret. Vi må gje lærarane god støtte og rettleiing, men vi må òg ha tillit til at lærarane og skuleeigarane lagar gode læringsopplegg ut frå sin lokale føresetnader.

Vi må òg bruke meir tid på å drøfte trivsel og ikkje minst meistring i debatten om norsk skule og skuleresultata, for det heng i hop. Det heng i hop med at så mange unge hamnar utanfor både utdanning og arbeidsliv. Det er hjarteskjerande å høyre om elevar som går gjennom skulekvardagen utan å kjenne på meistring. Vi kan jo sjølve, i våre posisjonar, kjenne etter korleis det ville ha vore å gå dag etter dag utan å kjenne på ein meistringsfølelse. Kva gjer det med eit barn? Skulen må vere ein arena for meistring òg for dei elevane som ikkje er dei mest teoristerke.

Senterpartiet gjorde, i lag med Arbeidarpartiet, fleire viktige endringar i skulen då vi sat i regjering, f.eks. med innføring av valfag på mellomtrinnet og eit arbeidslivsfag i ungdomsskulen. Vi må ta inn over oss at mange elevar lærer ved å bruke hendene og kroppen sin. Norsk skule treng ikkje fleire teoritimar. Han treng meir frileik, han treng meir fysisk aktivitet, og han treng fleire meistringsarenaar for dei praktisk dyktige elevane.

Dette handlar òg om ressursar – at kommunane har økonomi til å sikre lærarkrefter og læremiddel. Det handlar òg om ei styrkja lærarrolle – at ein lærar kan kjenna på at ein har fått tillit og har tryggleik for dei vala han eller ho tek i klasserommet, sjølvsagt i dialog med kollegaar og foreldre, men dette handlar òg om å ha lærarar som i møte med foreldre som har krav og oppfatningar, har autoritet til å seie: Ja, eg høyrer kva de meiner, men eg kjem likevel til å gjere det slik, for eg trur det er best for klassefellesskapen og barnet dykkar.

Foreldrerolla er viktig. Vi som får vere foreldre til elevar i skulen, har òg eit ansvar for heile klassemiljøet, ikkje berre for vårt barn.

Vi har mange fantastisk flinke lærarar og andre tilsette i norsk skule i dag, og vi treng at fleire vel å bli lærarar. I Senterpartiet fryktar vi at den femårige lærarutdanninga hindrar ein del unge i å velje lærarutdanning, rett og slett fordi det er eit for langt løp å starte på. Difor ønskjer vi at ein opnar for at ein også kan ta ei treårig lærarutdanning, og så kan ein gjerne fylle på seinare. Eit sånt grep vil kunne gje oss fleire lærarar, og kanskje også fleire lærarar som er praktisk sterke, ikkje berre teoretisk sterke. Det treng norsk skule.

Då seksåringane kom inn i skulen, var det ein føresetnad at det fyrste året skulle vere masse plass til leiken, også den frie leiken. No veit vi at den frie leiken har fått for liten plass, sjølv om vi veit kva frileik betyr for utviklinga av evna til å lære og utviklinga av sosiale ferdigheiter. Difor håpar eg at statsministeren tek med seg følgjande i det vidare arbeidet med skulen:

• meir frileik og færre fag på dei fyrste trinna

• meir fysisk aktivitet gjennom heile grunnskulen

• fleire moglegheiter for dei elevane som er praktisk sterke

• ei styrkja lærarrolle

• ein økonomi som er god nok for dei som faktisk har fått jobben med å organisere norsk skule, nemleg kommunane.

Hege Bae Nyholt (R) [10:54:59]: Vi står midt i en skolekrise. Den handler ikke om for lite terping, pugging og dårlige PISA-prestasjoner. Vi har en skolekrise. Den handler ikke om for lite teoritung undervisning eller for lite testing. Vi har en skolekrise fordi høyresiden heller ser på skolen som et samlebånd enn et håndverksfag, der alle skal støpes i samme form, heller enn at elevenes særpreg, talent og unike kvalitet skal komme til sin rett.

Vi har en skolekrise fordi elever har mer og mer ufrivillig skolefravær. Vi har en skolekrise fordi skoledagen sliter ut dem som egentlig trenger det aller mest, og fordi vi har glemt at arbeid med mennesker er komplekst og arbeidsintensivt.

Skoleforsker Elise Djupedal har dokumentert at kunnskapssynet i norsk skole har blitt innsnevret. Bit for bit har det vi forstår som kunnskap og læring, blitt flyttet – fra et bredt og variert syn, med praktiske fag og allsidige arbeidsmåter, til dagens teoritunge og ensrettede skole. Denne utviklingen er i strid med fellesskolens grunnidé: at alle elever skal kunne oppleve mestring, ikke bare de som lærer best gjennom teori. Praktisk-estetiske fag har fått en svakere posisjon, til fordel for en skole med et mer ensidig og akademisk syn på læring.

De voldsomme timetallsutvidelsene vi har sett de siste tiårene, har ikke inkludert de praktiske og estetiske fagene. Arbeid med barn og unge er mer enn det som er målbart, og mer enn det som er lønnsomt. Verken barn eller voksne er først og fremst instrumenter for å øke BNP.

Kunnskapssynet har de siste tiårene blitt mer teoretisk orientert. Timetallet i de teoretiske fagene har økt, og samtidig lærer elevene mindre. Resultatet av dette er en skole som reproduserer klasseforskjeller, økt skolefravær og dårligere psykisk helse blant barn og unge.

Når jeg hører høyresiden snakke om skolepolitikk, ser jeg masse fekting i løse luften. De snakker om «konkret innhold i læreplaner» – det er på vei. De snakker om «mer nivådeling», men opplæringsloven gir jo allerede plikt til å gi tilpasset opplæring til alle elever. De snakker om «skriving for hånd og mindre skjerm» – velkommen etter.

Det jeg ikke hører når høyresiden snakker om skole, er svar på det som lærerne, gjennom lærerorganisasjonene, ber om. De ber om mer bemanning og mindre rapportering og dokumentering – på samme måte som at de varslet om for dårlig tilgang til fysiske bøker og dårlige vilkår for skolebibliotekene midt under den verste digitaliseringståken. Det er en gåte for meg hvordan høyresiden kan sette skolen så høyt samtidig som de ikke vil lytte til lærerne.

Hvis høyresiden får gjennomslag for sin skolepolitikk, blir det mer testing og karakterer. Det blir mer privatisering og kommersialisering. Sorteringsskolen skal finslipes, sånn at alle kjenner sin plass. Høyresiden selger det inn som tydelige krav til elever og skole, men dette er enda mer skyggeboksing. Det er ingen som er imot at elever skal vite hva de skal lære på hvilke trinn, og det er ingen som er imot at lærere skal ha støtte til metodene og innholdet i undervisningen sin. Det vi er imot, er at lærere skal umyndiggjøres.

Skolen har blitt strømlinjeformet. Jakten på standardisering gjør skolen smalere og mindre menneskelig både for elever og lærere. Skolen må være noe mer enn en silingsmekanisme for akademia. Vi trenger helsefagarbeidere, rørleggere, lokfører og industriarbeidere. Samfunnet trenger ikke at alle tar en mastergrad, men vi trenger et samfunn der alle typer utdanning verdsettes og anerkjennes.

Vi lærer forskjellig, og vi utvikler oss forskjellig. Det mangfoldet må det være plass til i samfunnet og i skolen. En mangfoldig skole som forbereder barn på alle behovene som finnes i samfunnet, må sørge for at alle barn blir eksponert for ulike kunnskapsformer. Vi kan ikke rangere akademiske fag høyere enn praktisk-estetiske fag når vi trenger dyktige folk som trives med faget sitt i alle sektorer. En skole som ikke likestiller praktisk-estetiske lærings- og arbeidsformer med teoretiske, verdsetter heller ikke mangfoldet i elevgruppen og gir færre arenaer for å lykkes med å utvikle evnene sine.

Når skolen svikter, sviktes de barna som har størst behov for en skole som reduserer forskjellene. Skolen skal bidra til at vi får utviklet alle våre menneskelige kvaliteter, og til at vi får meningsfulle liv uansett hvor vi ender opp.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:00:01]: Først: Takk til statsministeren for utgreiinga. Eg er sjølv lærer med 15 års erfaring frå norsk skule, og eg har sett trendar kome og gå. For ikkje så lenge sidan var mantraet iPad for alle, og no er det bøker alle skal ha. Eg trur absolutt at vi er på riktig veg.

Det er ei glede å høyre at regjeringa no skal sende på høyring eit forslag om å skrote digitale ferdigheiter som ein grunnleggjande ferdigheit. Det er vi i MDG veldig glade for. Eg tok sjølv til orde for det for to veker sidan i denne salen og i andre forum. Det er også fint å høyre statsministeren sine ord om korleis skular skal styrkjast – eg trur han har rett i at partia kan vere einige om det som det viktigaste – men for å få til endringar held det ikkje med gode intensjonar. Då må det meir pengar på bordet.

For å kunne gje elevane meir praktisk undervisning, som Fellesskuleutvalet tek til orde for, må det store investeringar til. Det må investerast i skulebygg, for mange skular kan per i dag ikkje huse ei meir praktisk orientert undervisning. Det krev rom, det krev utstyr, det krev pengar til vidareutdanning av lærarar, og budsjettet regjeringa har lagt fram, møter ikkje dette enorme behovet.

Det same gjeld fysiske læremiddel. I budsjettet er pottane øyremerka lesing i barnehage, skulebibliotek og fysiske lærebøker slått saman og skal aukast med 94 mill. kr. Skulle heile aukinga gått til fysiske lærebøker, hadde det tilsvara om lag éi ny bok per tredje elev i grunnskulen. Vi treng det femdobbelte for å møte behovet. Kommunane kan ikkje ta denne investeringa aleine. Digitaliseringa i skulen har vore ei statleg satsing, og det same gjeld bøker til barnehagane og skulebiblioteka.

Eg er ordentleg og oppriktig skuffa. Så mykje som regjeringa har snakka om kor alvorleg dei tek lesekrisa, og dei dystre tala på korleis det står til med lesekunnskapane i dette landet, og så er det dette dei legg på bordet. Vi treng fleire fysiske lærebøker, men vi treng også fleire bøker å lese, styrking av lesing i barnehagen, fleire bibliotekarar og fleire gode skulebibliotek.

Skulen har eit enormt samfunnsansvar med store visjonar. Ein god skule har omsorg for barna og tek vare på barns nysgjerrigheit og læringslyst. Her får barna leike trygt, bevege seg og utforske. Det er kompetente vaksne med tid til å ivareta kvart enkelt barns grunnleggjande behov og rom for eit stort og mangfaldig spekter av barn.

Barnets utvikling skal ivaretakast i heile utdanningsløpet, både kjenslemessig, motorisk, intellektuelt, sosialt og som skapande menneske. Denne visjonen er viktig for kvart enkelt barn, men det er også viktig for samfunnet. Vi veit at praktiske fag gjev fleire elevar meistringskjensle. Praktiske fag beskyttar mot utanforskap. Ein trygg skulegang der ein opplever meistring gjev eit godt utgangspunkt for å ha tru på seg sjølv, og for at ein hamnar innanfor også vidare i livet.

Joel Ystebø (KrF) [11:03:40]: Miraklenes tid er ikke forbi, og jeg vil starte med å gi regjeringen honnør. Takket være en uvanlig allianse fra Rødt, MDG og Arbeiderpartiet til Senterpartiet og KrF nylig vil det nå bli enklere å drive elevinitierte aktiviteter ved skolene i Norge, også når det handler om tro og livssyn. Jeg er glad for at vi i norsk politikk kan finne sammen på tvers av vanlige skillelinjer når vi er enig i sak.

Bred politisk samling trenger vi også for å løse de store læringsutfordringene i skolen, for PISA-resultatene er svært alvorlige. PISA måler ikke alt, men barn som gjør det godt på prøver, får generelt høyere inntekter som voksne, de lever lengre og sunnere liv og begår mindre kriminalitet.

Kunnskapsministeren har lagt mye av skylden på skjermen. Derfor hadde jeg ærlig talt forventet at tiden da KrF har stått alene på Stortinget om å foreslå de midlene som faktisk trengs til nok lærebøker i skolen, endelig skulle være over, men jeg tok feil. Regjeringen foreslår fortsatt ikke mer enn en halv ny bok per elev i statsbudsjettet for neste år. Som om ikke det var nok, skaper regjeringen stor usikkerhet for skolebibliotekene når den samler støtten til bibliotekene på samme post som tilskuddet til lærebøker. Avstanden mellom retorikk og politikk er enorm. Barna våre fortjener bedre. Nå trengs midler som faktisk gir nok trykte lærebøker i skolen og et løft for de viktige skolebibliotekene.

Jeg håper vi kan samles om et skoleforlik som gir lærerne høyere lønn, mer kontaktlærertid til oppfølging av elever og foreldre og mer fleksibel arbeidstid. Alle snakker om lærerens betydning. Det som trengs, er handling. Dette kan langt på vei finansieres med om lag en halvtime kortere skoledag, til finsk nivå, helt i tråd med OECDs råd om å prioritere kvalitet framfor kvantitet og lange skoledager.

Samtidig må læreplanene endres. De siste 20 årene har tanken vært at ny teknologi og internett gjør at faktakunnskap blir mindre viktig. Det elevene trenger, er ferdigheter som refleksjon, kritisk tenkning og mye selvstendig arbeid og utforskning. Stadig nye læringsmål har kommet til om alt fra bærekraft til livsmestring. Dermed har vi fått læreplaner som er som keiserens nye klær: innholdsløse og fulle av fancy ord og med altfor svak lærerrolle. Elevene skal bli gode til å reflektere og drøfte, men hva de skal reflektere over og drøfte, sier læreplanene lite om.

Ikke minst undergraver planene læreren som elevenes leder og støtte i klasserommet. Formålsparagrafen i læreplanen nevner ikke læreren med ett ord. Den sier at elevene skal utvikle kunnskap istedenfor at læreren skal formidle kunnskap. Men elevene blir ikke gode til å reflektere og kritisere, lese og regne uten å ha basiskunnskaper i bunnen. Når elevene skal utforske og drive gruppearbeid uten tydelig lærerstøtte og forkunnskaper, lærer de også mindre.

De største taperne er elever fra ressurssvake hjem. Derfor har KrF foreslått å sette ned et utvalg som skal foreslå mer kunnskapsorienterte læreplaner som sier tydelig hvilke faktakunnskaper barna skal lære – fag for fag, år for år. Dermed kan elevene få en felles faglig referanseramme og en felles kulturarv og et kunnskapssyn som sier at det finnes etablerte faglige sannheter. Det trengs, særlig i en tid med økt polarisering, sosiale medier og falske nyheter. I stedet for å legge stadig nye oppgaver til må vi ta oppgaver bort. Ikke minst må lærerrollen styrkes for å legge til rette for mer lærerstyrt undervisning i tråd med klasseromsforskning. Læreren må få være lærer.

Stadig flere ser at keiseren er naken, selv tidligere kunnskapsministre. Ansvaret for å snu utviklingen ligger på politikerne og regjeringen. Nå trengs det et nytt mirakel: et bredt skoleforlik som styrker lærernes vilkår for å lykkes, og som tar skolen tilbake til kjerneoppdraget om læring av grunnleggende kunnskap og ferdigheter.

Guri Melby (V) [11:08:53]: Flere ting kan være sant samtidig. Det er faktisk mulig at elevenes leseferdigheter går ned, selv om skolene jobber mer med lesing enn det de kanskje har gjort på veldig mange år. Det er også mulig at Norge lykkes bedre med å gi elever sosial mobilitet enn veldig mange andre land, samtidig som vi ser at norsk skole reproduserer sosiale forskjeller.

PISA understreker mye av det som vi egentlig visste fra før, at det ikke fungerer så godt med norsk skole akkurat nå. Tallene er veldig klare, og fasiten er egentlig enkel: Det er for mange som ikke lærer seg det helt grunnleggende, det som skal til for å lykkes videre i utdanning og samfunnsliv. Da svikter vi egentlig det som er samfunnsoppdraget vårt, og det som er kjernen ved den norske fellesskolen, at hvis du begynner på skolen og går på skolen, skal du også utstyres med det du trenger for å lykkes videre i livet.

En annen viktig verdi som veldig mange av oss har delt, er at den norske offentlige skolen skal være et sted der direktørens sønn og snekkerens datter møtes, der begge får de samme mulighetene til å lykkes i livet. Hvis vi ikke utstyrer dem med de ferdighetene, så gjør vi faktisk ikke den delen av samfunnsoppdraget vårt.

Flere ting kan være sant samtidig. Ja, det er en svak økning i søkningen til lærerutdanningen. Samtidig er det halvparten så mange søkere nå som det var i 2015. Så selv om det er noen piler som peker svakt oppover, er det også noen piler som peker ganske kraftig nedover.

Flere ting kan være sant samtidig. Ja, regjeringen har sagt at man skal bruke over 400 mill. kr på smågruppeundervisning, men samtidig tar man bort over 800 mill kr, som har gått til leksehjelp. Kommunene mister – bare neste år – nesten to milliarder av de pengene som går til å drifte skole, på grunn av demografiendringer. Dette er kanskje noe av det mest alvorlige. Fellesskoleutvalget sier veldig tydelig at hvis vi ikke gjør noe med måten vi finansierer norsk skole på, vil denne summen øke til 15 mrd. kr i løpet av veldig få år – 15 milliarder som skal ut av norsk skole. Det er selvsagt alltid gode medieoppslag i forbindelse med statsbudsjett når man gir litt penger her til lærebøker og litt pengene der til smågruppeundervisning, men faktum er at med den ressurssituasjonen vi har i norsk skole i dag, kommer det til å bli færre lærere. Det kommer til å bli færre til å gjøre en jobb som har blitt stadig vanskeligere.

Veldig mye tyder også på at det ikke er fordi vi har gjort ting helt enormt feil i norsk skole at pilene går i feil retning, men det er fordi samfunnsoppdraget har blitt vanskeligere. Det å lese var en veldig vanlig hobby for helt vanlige barn og unge, men sånn er det lenger. Boka taper konkurransen hver eneste dag mot skjermer, mot fritidsaktiviteter og mot annen underholdning, som på kort sikt kanskje virker som artigere for ungen der og da, men som faktisk gjør at helt grunnleggende ferdigheter svekkes.

Hva betyr det? Det betyr at vi ikke skal gi opp. Vi kan ikke tenke at dette er umulig å snu, men det betyr at de virkemidlene som vi er nødt til å sette inn, må være mye kraftigere enn det de har vært før. Det holder ikke, sånn som da jeg var barn, å ha et lite skolebibliotek gjemt inne på et bomberom som er åpen én dag i uka. Da må vi ha et rom som inviterer elevene inn – med en skolebibliotekar som viser dem hva som passer for akkurat dem, og da må vi også være villige til å bruke mer ressurser på det.

Jeg er veldig glad for at statsminister Støre kommer med en veldig tydelig invitasjon til mer enighet i skolepolitikken, fordi det trengs, og dette er også en veldig tydelig beskjed fra de norske lærerorganisasjonene, fra Elevorganisasjonen. Det er en veldig tydelig beskjed også fra Fellesskoleutvalget, som sier at hvis vi skal lykkes med å gjøre noe nytt med norsk skole, må vi greie å gjøre det samtidig som vi gir skolen ro og langsiktighet. Det er kjempevanskelig å endre samtidig som man gir ro og langsiktighet, og da må lærerne, rektorene og alle som skal utøve dette hver eneste dag, vite at hvis de først skal gjøre en endring nå, så er det en endring som kommer til å stå seg.

Vi har ikke for vane å dele ut karakterer her, men foreløpig, fram til nå, synes jeg at regjeringens innsats for å samle bred enighet om dette har stått til svak karakter. Jeg mener det har vært utspill etter utspill, enkeltsak etter enkeltsak, ting som ikke henger sammen, mer statlig styring ett år og mindre statlig styring et annet år. Det har vært prosesser rundt læreplanen – og så plutselig innholdslista ut av intet, som ingen får anledning til å diskutere. Vi trenger faktisk å sette oss ned i samme rom og snakke om dette. Så jeg vil utfordre statsministeren til ikke bare å snakke om forlik, men faktisk invitere til forlik. Jeg lover at vi skal stille på det møtet.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:13:59]: Dette var en nyttig runde. Jeg opplever at vi sirkler rundt de samme temaene, og det gir grunnlaget for at vi kan samle oss.

Det er et par ting fra Fremskrittspartiet jeg har lyst å kommentere – de er ikke lenger i salen, men allikevel: Det ble påpekt her at nå går vi fra den ene grøften til den andre, og nå skal det ikke være struktur og bare lek i 1. klasse. Nei, det skal være struktur, men det går jo klart fram i seksårsreformen at det første året skal være en overgang som ikke handler om å komme rett på skolebenken. Det har gått for mye i den retningen, det har evalueringen vist. Vi gjør noe med det.

Så er det fullt mulig å tilpasse undervisningen også på andre steder, utenfor skolen. Representanten Listhaug kommer ofte tilbake til det – kan man ikke bruke gården, verksteder eller arbeidsplassen? Jo, man kan det. Man kan legge til rette for alternative opplæringsarenaer på en god måte, men skolen og klassen skal fortsatt være det sentrale.

Så synes jeg at representanten Brenna satte fingeren på noe viktig, at i Møre og Romsdal, som er Fremskrittspartiets sterke sone, bruker man altså 1 280 kr mindre enn landsgjennomsnittet på eleven. Det er helt riktig som det ble sagt fra flere, at penger avgjør ikke alt her, men penger taler også i forhold til hva man satser på i den hverdagen som er.

Så er det heller ikke slik at man nå går fra iPad til bok. Man skal ha en bedre balanse. Man har læreren, som skal gjøre de valgene ut fra hva som er god undervisning.

Jeg synes representanten Søreide holdt et bra innlegg, men det var litt rart, for først sa hun at Arbeiderpartiet ikke har noen grep, og så listet hun opp satsinger som var våre grep, og som hun var veldig for. Det var et realfagsløft, fysiske læremidler, god kartlegging og å modernisere nasjonale prøver. Vi avvikler ikke nasjonale prøver, men etter 20 år med erfaring ser vi at de trenger å bli bedre, for å få bedre svar.

Så er det ikke slik at det ikke er krav for å komme inn på lærerutdanningen. Man skal ha skolepoeng, og man skal også ha karakterer i norsk og matte.

Så til slutt til dette med bøker: Når det gjelder lesing, viser forskningen at man lærer å lese bedre når man leser fra papir og bok enn man gjør fra skjerm. Jeg tror at hensikten med å få alle disse iPadene inn i skolen for 10–15 år siden var velment. Man kunne tenke at digitale iPader kunne være lettere for å lære å lese, og det kan hende at det er noe mengdelæring i matematikk som kan vise den veien, men forskningen er nå ganske klar. I tillegg sparte man penger på det. Nå skal bøkene være et fundament – man skal møte en bok før man møter en skjerm.

Det vanlige er at det er kommunene som finansierer dette. Det nye er at vi legger penger på toppen for å komme inn der, og når det gjelder Leseløftet på 1 mrd. kr, har vi altså levert omtrent halvparten av det nå på to budsjetter. Jeg besøker mange skoler. Nå nevner jeg bare tre – Herøy i Nordland, Huseby i Oslo, Bryne i Rogaland. Det er fantastiske skolebibliotek og dyktige bibliotekarer, og det er en tilnærming til boka – både å konkurrere om lesing og glede ved lesing – som gjør meg oppløftet, fordi vi har så dyktige lærere.

Så synes jeg at representanten Melby holdt et veldig godt innlegg – helt inntil de siste 20 sekundene. Men det var en bra markering av å se framover, hva vi nå trenger, og sette fokus på noe veldig viktig, nemlig prioriteringen ute i kommunene når vi også der erfarer endring i demografi. Fellesskoleutvalget har vist en framskriving, at med den demografien vi kan se, og hvis man bruker kronebeløp per aldersgruppe, skal man bruke 15 mrd. kr mindre på skole fram til 2035. Det er ingen som har vedtatt det politisk, men det er en framskriving av en utvikling som utfordrer oss. Det er klart at hvis vi blir færre i skolen og flere på sykehjemmet, må det gjøres prioriteringer. Hvordan vi skal klare det, er jo politikkens kjerne og mål – hvordan vi gjør det på en god måte.

Hun nevnte også tematikken bygg. Vi vil erfare at mange bygg i Norge som ble bygd på 1960-tallet, kommer til å bli utslitte, og det må planlegges for rehabilitering også av dem, for en god skole. Jeg er enig i det representanten Melby sa: Samfunnsoppdraget blir vanskeligere. Men da er det jo slik at vi må klare å bygge vår skolepolitikk på erfaring, på kunnskap og på den dyktige læreren. Jeg har ikke brukt mitt innlegg til å peke på: Hvem var det som slapp opp på betingelsene for at læreren var sjef i klasserommet, når kom digitaliseringen, når kom disse læreplanene som ikke var tydelige nok? Vi blir ikke klokere av det. Klokere framover er å satse på det vi vet virker, og få gode debatter om det. Jeg håper at dette også var en god start for det.

Statsråd Åsmund Aukrust [11:19:29]: Vi står i en mer utrygg og ustabil verden enn på mange år. Det er fullskala krig i Europa på femte året, og okkupasjonen av Krym har vart siden 2014. Russlands angrepskrig mot Ukraina har drept tusener av mennesker og tvunget millioner på flukt. Samtidig ser vi utilslørt maktbruk fra stormakter også andre steder. I en slik tid trenger vi gode venner, og ingen står oss nærmere enn våre nordiske naboer.

Vår trygghet, handlekraft og gjennomslagskraft styrkes når vi står sammen – forankret i felles verdier, gjensidig tillit og et forpliktende samarbeid på tvers av Norden. Neste år har Norge formannskapet i tre samarbeidsplattformer i Norden: Nordisk ministerråd, det uformelle nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i N5 samt det uformelle nordisk-baltiske samarbeidet i NB8. Det gir Norge mulighet til å se helhetlig på disse foraene og utnytte synergiene mellom dem. Men det legger også et stort ansvar på oss for å bidra til å videreutvikle samarbeidet i lys av de utfordringene våre nærområder står overfor.

Norden står nå samlet i NATOs integrerte forsvarssamarbeid. Det styrker vår felles forsvarsevne. Samtidig har de strategiske forbindelsene mellom nordområdene og østersjøområdet blitt enda viktigere.

Sammen styrker vi NATO i nord. På det allierte luftoperasjonssenteret i Bodø sitter svenske og finske offiserer side om side med norske. Norge bidrar med personell til NATOs framskutte landstyrker i Finland. Samarbeidet åpner også for tettere nordisk, alliert og partnerbasert innsats innen forsvarsinnovasjon, cybersikkerhet og kritiske teknologier.

Vi ser økt interesse for nordområdene og Arktis. De arktiske statene i NATO har utviklet en felles holdning og et opplegg for felles alliert fredstidsnærvær. Slik trygger vi sikkerheten i nord. Med omtrent 10 pst. av den norske befolkningen bosatt nord for Polarsirkelen, har Norge et særlig ansvar for å bidra til sikkerheten og samarbeidet i nord. Vi investerer i nye kapabiliteter for å trygge vår del av Arktis, og vi bidrar til NATOs fredstidsoperasjon Arctic Sentry.

Samarbeidet i NORDEFCO er den fremste strukturen for nordisk forsvarssamarbeid innenfor rammen av NATO. Under Norges formannskap i år har vi lagt særlig vekt på landdomenet, understøttelse og totalforsvar. I mars 2026 la de nordiske landene fram en felles strategi for transportberedskap. Strategien inneholder prioriteringer for de viktigste transportkorridorene og de mest kritiske tiltakene i et nordisk perspektiv. Den er et viktig grunnlag for videre utvikling av transportsystemet, nasjonalt og nordisk.

Det nordiske samarbeidet er etterspurt, noe vi har sett gjennom de nordiske statsministrenes møter med kolleger fra bl.a. India, Canada, Tyskland og Polen. Norden som region har en befolkning på drøye 28 millioner og en økonomi som er blant verdens 15 største. Det gjør oss til en kraft å regne med.

Regjeringen har et klart mål for det nordiske samarbeidet: Det skal gi en merverdi utover det vi kan oppnå nasjonalt eller i andre internasjonale og regionale fora. Under vårt formannskap i Nordisk ministerråd skal vi bidra til konkrete resultater. La meg trekke fram tre eksempler på konkrete samarbeidsprosjekter innenfor rammen av Nordisk ministerråd:

1. Det nordisk-baltiske NOBID-samarbeidet om europeisk elektronisk ID og digitale lommebøker skal redusere digitale grensehindre og styrke et integrert nordisk arbeids- og næringsmarked.

2. Den nordiske helseberedskapsgruppen utreder en felles evakueringsplan for sosial- og helsetjenestene. Samtidig skal prosjektet «Sømløs helseberedskap over grensene» gjøre det enklere å gi helsehjelp på tvers av grensene. Arbeidet videreføres under det norske formannskapet i 2027.

3. New Nordics AI er et nordisk-baltisk samarbeid som skal styrke utvikling og bruk av kunstig intelligens og regionens konkurransekraft. Under formannskapet vil vi arbeide for at senteret øker kvaliteten og utbredelsen av KI i næringslivet i hele regionen.

Norges formannskap i Nordisk ministerråd vil legge særlig vekt på sammenhengen mellom demokrati, samfunnssikkerhet, bærekraft og verdiskaping. Det vil vi gjøre gjennom å styrke nordisk beredskap og samfunnets motstandskraft i møte med sammensatte trusler. Arbeidet med klima, miljø, sikkerhet og strategisk autonomi vil være et gjennomgående perspektiv på tvers av samarbeidet.

Visjon 2030 har gitt det nordiske samarbeidet en tydeligere strategisk retning og utløst nye initiativer innen grønn omstilling, digitalisering, innovasjon, mobilitet og sosial inkludering, men vi er ikke i mål. Den grønne omstillingen har ikke kommet langt nok. Grensehindre begrenser fortsatt den nordiske integrasjonen. Under Norges formannskap skal vi forsøke å forsterke innsatsen fram mot 2030 og legge grunnlaget for samarbeidet etter dette tiåret.

Et tverrgående tema for formannskapet vil være vern av demokrati, rettsstat og grunnleggende rettigheter. Demokratisk deltakelse, ytringsfrihet og tillit til institusjoner kjennetegner alle de nordiske landene, men disse felles nordiske verdiene er under press også i vår region. Desinformasjon, økt polarisering og rask teknologisk utvikling påvirker offentligheten og demokratiske prosesser. Dette er temaer vi vil ha mulighet til å løfte under neste års Visjonskonferanse, som vil bli arrangert av Nordisk ministerråd og formannskapet.

En sentral del av visjonen er at Norden skal være verdens mest integrerte region. Norden er på mange måter allerede svært godt integrert. Vi har hatt felles arbeidsmarked og passunion siden 1954. Dette viser at grensehinderarbeidet har lange linjer i det nordiske samarbeidet.

I vår besøkte jeg Morokulien i Eidskog kommune. Den norsk-svenske politistasjonen illustrerer verdien av et tett nordisk samarbeid om felles utfordringer. Stasjonen bidrar til å forebygge og bekjempe grenseoverskridende kriminalitet og til å gjøre Norden tryggere. Det grensenære samarbeidet langs Europas lengste landegrense viser verdien av det nordiske samarbeidet i praksis. For regjeringen er det en prioritert oppgave å bidra til å bringe grensehinderarbeidet framover. Det betyr at vi må være villige til å vurdere løsninger som innebærer endringer også i vårt eget system.

I 2025 ble to grensehindre løst. Det ene gjelder språkkrav for lærlinger: Svensk- og danskspråklige lærlinger måtte tidligere avlegge norskeksamen for å gå opp som lærling i Norge. Dette er nå endret gjennom en forskriftsendring.

Den andre saken gjelder taxitransport mellom Norge og Finland. Tidligere måtte passasjerer bytte taxiselskap ved grensen fordi landene manglet en avtale om grensekryssende transport. Det var tungvint for både taxiselskapene og de reisende. Dette er nå løst gjennom en avtale mellom Norge og Finland.

Begge sakene viser hvordan små hindringer kan få stor praktisk betydning for dem det gjelder.

La meg trekke fram noe av det gode arbeidet som skjer i det nordiske samarbeidet, og som vi vil bygge videre på under vårt formannskap neste år.

Et viktig mål for regjeringen er å sikre Norden som en konkurransedyktig region. Rapporten om nordisk konkurranseevne, som ble lansert på Visjonskonferansen i København tidligere denne måneden, viser at Norden er en konkurransedyktig region. Samtidig peker rapporten på utfordringer. Det gjelder bl.a. evnen til innovasjon og til å skape skalerbare bedrifter der kapitalmarkedene spiller en viktig rolle. Rapporten vil bli fulgt opp under det norske formannskapet. Det vil skje i dialog mellom myndigheter, næringsliv, forsknings- og innovasjonsmiljøer og arbeidslivets parter. Samarbeidet om nye teknologier og næringer har bidratt til etableringen av det førnevnte nordiske AI-senteret, men la meg også trekke fram et par andre strategiske nordiske satsninger:

Det nordiske forskningssamarbeidet bidrar til å løse store samfunnsutfordringer og styrker Nordens konkurransekraft og motstandskraft. I november kommer en analyse av Norden som forsknings- og innovasjonsregion. Den skal bidra til mer samarbeid og se Norden i en europeisk og global kontekst. Vi vil følge opp rapporten og bidra til å styrke Norden som forsknings- og innovasjonsregion i urolige tider, med et enda tettere samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv og med fokus på framvoksende teknologier.

Innen romtransport er det også satt i gang et arbeid for økt gjensidig nytte gjennom nordisk samarbeid. Det settes nå i gang et nordisk rundebord for romsamarbeid. Dette gir en nordisk plattform for samhandling, både mellom myndigheter og i romnæringen.

Det siste jeg vil trekke fram, er at de nordiske regjeringssjefene i 2025 vedtok en samarbeidserklæring om kvanteteknologi. Oppfølgingen av denne er avgjørende for å realisere ambisjonen om å gjøre Norden til en verdensledende destinasjon for selskaper, investeringer og talenter innen kvanteteknologi. I år opprettet Nordisk ministerråd en tverrsektoriell arbeidsgruppe som skal følge opp erklæringen. Gruppen har så langt konsentrert seg om å kartlegge landenes strategiske behov.

Det sterke samarbeidet mellom arbeidslivets parter og myndighetene er en sentral del av den nordiske modellen og har bidratt til høy sysselsetting, konkurransekraft og sosial tillit. Under det norske formannskapet vil vi legge vekt på forebyggende arbeidsmiljøarbeid og et velfungerende partssamarbeid. Vi vil også styrke samarbeidet om kompetansebehov, særlig innen teknologi og realfag.

Kunstig intelligens vil være et prioritert tema under Norges formannskap i 2027.

Digital mobilitet, digital omstilling og digital robusthet står sentralt. Det er allerede etablert viktige arenaer for kunnskapsdeling og kompetanseutvikling mellom de nordisk-baltiske landene, men den raske teknologiske utviklingen gjør at innsatsen må styrkes ytterligere. Under vårt formannskap vil vi også styrke dialogen om barns digitale trygghet. Inkludert temaer som aldersgrenser og aldersverifisering i sosiale medier, barns rettigheter på nett og tiltak mot radikalisering, skadelig innhold, seksuelle overgrep og utnyttelse på digitale plattformer. Vi vil bl.a. videreutvikle nordiske arenaer for barn og unges medvirkning.

Våre digitaliserte samfunn er avhengige av globale teknologileverandører og komplekse verdikjeder som skaper sårbarheter og kritiske avhengigheter. Under formannskapet vil vi følge opp sikkerhet i kritisk digital infrastruktur, digital robusthet og bruk av personell på tvers av landegrensene samt mangfold i leverandørkjedene.

Våre tett integrerte samfunn og sterke bånd legger grunnlag for et tillitsbasert forhold både mellom folk og land. Dette er avgjørende for arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, som er høyt prioritert i hele det nordiske samarbeidet. Det vil bli videreført som en hovedprioritering i det norske formannskapet. I Nordisk ministerråd pågår arbeid i en rekke sektorer for å styrke kunnskap, nettverk og felles løsninger. Vårt felles mål: Norden skal være best mulig rustet til å håndtere kommende kriser.

Beredskap og forsyningssikkerhet står sentralt i samarbeidet om fiskeri og havbruk, jordbruk, næringsmidler og skogbruk. Det er etablert et nordisk partnerskap for matforsyningsberedskap som skal styrke kunnskapsdeling og koordinering mellom landene. Det er satt i gang initiativer for bærekraftig produksjon, ressursforvaltning og konkurransekraft i de blå-grønne sektorene, herunder et prosjekt for å styrke rekruttering og kompetanseheving. Alt dette er forutsetninger for at sektorene kan levere mat, drikke og bioressurser.

Arbeidet innenfor helse- og sosialsektoren er viktig for både beredskap og sosial bærekraft. La meg trekke fram to eksempler fra dette samarbeidsområdet:

1. Antimikrobiell resistens er en alvorlig og økende utfordring. Ministerrådet har derfor opprettet et tverrsektorielt nordisk program for å følge opp One Health-ministererklæringen om antimikrobiell resistens fra 2024.

2. Det er satt i gang et prosjekt for å kartlegge hvordan de nordiske landene inkluderer sårbare og utsatte innbyggere i beredskapsplanleggingen. Kartleggingen skal publiseres i slutten av 2026.

Det såkalte Haga-samarbeidet for sivil beredskap og kritisk infrastruktur har vært et viktig samarbeidsforum siden 2009. Det er også en viktig plattform for samordning i EU, NATO og i nordisk-baltisk samarbeidet. Det siste året er samarbeidet utvidet med Færøyene, Åland og Grønland. Haga kobles nå tettere til nasjonale totalforsvarskonsepter, med vekt på sivilt-militært samarbeid, forsyningssikkerhet og robusthet i samfunnskritiske funksjoner.

Nylig undertegnet ministrene med ansvar for forsyningssikkerhet i de nordiske landene og Færøyene, Grønland og Åland en felles erklæring om bedre tilgang på varer og tjenester i kriser og krig. Konkret vektlegges samarbeid om

• videreutvikling av ordninger for vare- og tjenesteflyt i kriser og krig

• offentlig-privat samarbeid om forsyningssikkerhet og beredskap

• beredskapslagring og materialberedskap

• tilgang til kritiske råvarer og strategiske ressurser

• erfaringsutveksling og kunnskapsdeling mellom landene

Klima- og miljøsamarbeidet i Nordisk ministerråd er styrket betydelig de siste årene. Gjennom samarbeidet utvikles felles løsninger og kunnskapsgrunnlag på områder som klimatilpasning, karbonfangst og -lagring, grønn skipsfart, hav, plast, naturbaserte løsninger og sirkulær økonomi.

De nordiske landene har tatt en lederrolle globalt i arbeidet mot plastforurensning, ikke minst i forhandlingene om en ny global avtale mot plastforurensning. Jeg vil her nevne et konkret samarbeid innenfor plastområdet: et prosjekt om bærekraftige alternativer til gummigranulat på kunstgressbaner i nordisk klima, med særlig vekt på barn og unge. Dette er en viktig sak for regjeringen, miljøet og hele Fotball-Norge.

Et annet område av særlig interesse for Norge, er det nordiske havsamarbeidet. Havprogrammet handler om bærekraftig forvaltning og bruk av havområdene, forståelse av hva klimaendringene betyr for havområdene i Norden, og hvordan vi kan styrke økosystemenes motstandskraft. Sist vi hadde formannskapet, i 2022, ble det etter norsk initiativ vedtatt en statsministererklæring om tettere samarbeid for å fremme bærekraftige hav. Erklæringen har bidratt til å styrke og sette fart i det nordiske havsamarbeidet og vil bli fulgt opp neste år – med norsk formannskap igjen – med fokus på havforvaltning, sirkulær økonomi og grønn skipsfart samt arbeid for bærekraftig bruk av havets ressurser. Vi vil også følge opp den nordiske forpliktelsen gitt under FNs havkonferanse i 2025, med konkrete mål for å fremme bærekraftige akvatiske matsystemer.

Beredskap handler også om kultur, språk, medier og demokratisk motstandskraft. Det nordiske kultursamarbeidet bidrar avgjørende til å styrke nordisk identitet, samhold og integrasjon.

De siste årene har kulturens betydning i krise, krig og totalforsvar fått økt oppmerksomhet. I Ukraina har vi sett hvor avgjørende kulturen er for samfunnets og enkeltmenneskers motstandskraft. Det nordiske samarbeidet på dette området handler både om konkrete beredskapstiltak, som beskyttelse av kulturarv, og om mer tradisjonelle kulturpolitiske temaer som lesing, språk og fellesskap. Dette er viktige bidrag til samfunnets motstandskraft. Et prosjekt som er verdt å nevne, er Hanaholmen Heritage, et nordisk-baltisk program for beredskap og sikring av kulturarv i krise, krig og andre trusselsituasjoner.

På medieområdet er desinformasjon, ytringsfrihet og mediekompetanse sentrale temaer. Dette vil vi følge opp under vårt formannskap, særlig koblet til hovedprioriteringen om demokrati, rettsstat og grunnleggende rettigheter.

Et åpent og inkluderende samfunn forutsetter at grunnleggende rettigheter respekteres og beskyttes. Gjennom samarbeidsprogrammet Pushing for Progress står de nordiske likestillingsministrene samlet for å imøtegå motstanden og fremme fortsatt likestilling internasjonalt. FNs kvinnekommisjon er en viktig arena for oss. Det norske formannskapet vil videreføre dette arbeidet og legge vekt på hvordan digitale informasjonsstrømmer påvirker likestilling, holdninger til kjønnsroller og kjønns- og seksualitetsmangfold.

La meg trekke fram to eksempler innenfor likestillingsarbeidet fra den senere tid:

1. Nordisk-baltisk samarbeid har styrket kunnskapsgrunnlaget om kjønnsbasert og æresrelatert vold og om gjennomføringen av Istanbulkonvensjonen om forebyggelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.

2. Det er lagt fram ny kunnskap og økt erfaringsutveksling om skeives levekår i rurale områder, hvor utfordringene er særlig store.

Utdanning spiller en nøkkelrolle for inkludering, deltakelse og samfunnets motstandskraft. Framtidens skole og innsats for de minste samt utdanningens rolle i å styrke demokratisk beredskap og motstandskraft vil stå sentralt i vårt formannskap. Regjeringen er opptatt av å sikre en best mulig skole og utdanning. Som debatten i foregående sak akkurat viste, er vi dypt bekymret over den nedadgående tendensen når det gjelder læringsresultater i hele Norden. Dette vil bli fulgt opp, bl.a. gjennom et evalueringsprosjekt som skal gi mer kunnskap om de fallende læringsresultatene i Norden.

Regjeringen ønsker å løfte barn og unges oppvekstsvilkår under vårt formannskap. Psykiske helseutfordringer, ensomhet og utenforskap, kombinert med sosiale mediers store betydning i hverdagen, gjør det nødvendig å styrke det nordiske samarbeidet på området.

De nordiske landene har i stor grad lignende rettstradisjoner, verdier, samfunnsforhold og utfordringer på justisområdet. Den tette informasjonsdelingen bidrar positivt både i regelverksarbeidet og i det operative arbeidet. Dette gjelder særlig i møte med grensekryssende kriminalitet. Samarbeidet er en god arena for å samordne posisjoner i andre internasjonale fora og styrker Norges posisjon overfor EU. La meg også på dette området trekke fram noen konkrete samarbeidsprosjekter som viser bredden innenfor justisområdet:

1. Det er startet opp et forskningsprosjekt som skal kartlegge og sammenligne lovgivningen i de nordiske landene innen samfunnssikkerhet og beredskap. Prosjektet skal gi anbefalinger om politiske tiltak og initiativer som kan styrke det nordiske samarbeidet på området.

2. Norge har initiert et prosjekt som skal kartlegge konsekvensene og omfanget av kriminalitet som handelsvare, som ofte involverer mindreårige. Målet er å få en oversikt over iverksatte eller aktuelle tiltak i de nordiske landene for å bekjempe slik kriminalitet og skissere ytterligere tiltak.

3. I 2024 ble det tatt initiativ til dialog mellom de nordiske justisministrene og de største teknologiselskapene, som Meta, Google, Snapchat og TikTok. Siden da har det vært gjennomført flere møter med selskapene. Dialogen pågår fortsatt og gir mulighet til å drøfte hvordan digitale tjenester misbrukes til kriminalitet.

La meg avslutningsvis knytte noen kommentarer til den pågående prosessen for å se på eventuelle endringer av Helsingforsavtalen. Den er jo, som spesielt Nordisk råd-delegasjonen er godt kjent med, grunnloven for det nordiske samarbeidet. Høsten 2024 mottok de nordiske regjeringene en rekommandasjon fra Nordisk råd om å oppdatere avtalen og vurdere mer likestilt deltakelse for Færøyene, Grønland og Åland. Den norske regjeringens linje har vært klar: Vi er åpne for å vurdere om endringer i Helsingforsavtalen, eller andre tiltak, kan bidra til mer likestilt deltakelse. Samtidig er nordisk samhold svært viktig i den tiden vi lever i. Eventuelle endringer i Helsingforsavtalen må bygge på grundige vurderinger og ivareta landenes ulike konstitusjonelle forhold.

Norden er vårt nærmeste utland – et geografisk, kulturelt og i relativt stor grad språklig fellesskap. De nordiske landene har imidlertid også ulikt utsyn, historisk og geografisk. Vi har forskjellige interesser på flere områder, men det er likevel ingen andre i verden vi har større samhørighet med enn våre nordiske naboer. Derfor bør vi, når det er mulig, søke sammen og finne løsninger i samarbeid når vi har felles interesser.

Dette har vært en redegjørelse som har vist et utplukk av det nordiske samarbeidet, men den favner naturlig nok ikke alt. Det kanskje viktigste er det daglige folk-til-folk-samarbeidet og alle de enkeltaktørene som bidrar til å holde fellesskapet levende. Jeg vil gi en stor honnør til alle som styrker den nordiske identiteten og motstandskraften i vår region.

Ved nyttår tar Norge over formannskapene for det nordiske samarbeidet og det nordisk-baltiske samarbeidet, samme år som Nordisk råd fyller 75 år. Det er en betimelig påminnelse om de lange røttene i dette samarbeidet – det eldste nålevende regionale samarbeidet i verden. Det er av stor betydning at vi fortsetter å investere i dette arbeidet.

Jeg avslutter dermed redegjørelsen og ser fram til å diskutere den med Stortinget på torsdag.