Lill Harriet Sandaune (FrP) [10:01:31] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg som saksordfører takke komiteen for samarbeidet i denne saken, som omhandler endringer i privatskoleloven og vilkår for godkjenning av skoler basert på livssyn. Komiteen har hatt åpen høring i saken og har også mottatt skriftlige innspill. Komiteen er i sine innledende merknader samstemt i at privatskoleloven skal legge til rette for at det kan opprettes og drives private skoler, og at regelverket må legge til rette for forutsigbarhet og likebehandling.

Jeg vil nå redegjøre litt for Fremskrittspartiets syn i saken.

Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av at foreldre skal ha reell valgfrihet når det gjelder barnas skolegang. Vi mener det er et grunnleggende prinsipp at familier skal kunne velge skoler som bygger på deres verdier og overbevisning.

Regjeringens forslag innebærer strengere krav til godkjenning av livssynsbaserte skoler. Vi i FrP frykter at dette kan gjøre det vanskeligere å etablere nye skoler og dermed begrense mangfoldet i utdanningssektoren. Dette må sees på som en omkamp og at regjeringen ikke respekterer vedtaket i Stortinget fra februar 2026. Der ble det tydelig sagt:

«Stortinget ber regjeringen revidere instruksen til Utdanningsdirektoratet slik at den presiserer at privatskoleloven § 2-1 første ledd ikke skal tolkes slik at en søker må dokumentere at det er konkret behov for en skole som drives på grunnlag av det aktuelle livssynet.»

Den saken som nå behandles, går i motsatt retning av Stortingets vedtak. FrP støtter ikke forslaget om å lovfeste et krav om «tilknytning» til det livssynet det søkes godkjenning på grunnlag av, og vil stemme mot forslaget til lovendring. Det vil være umulig å håndheve dette på en objektiv og forutsigbar måte. Det vil også føre til økt bruk av skjønn, som vil svekke rettssikkerheten og likebehandlingen i behandlingen av denne typen søknader.

Når det gjelder forslaget til krav om tariffavtale fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt, må jeg kommentere det. FrP mener disse partiene først må konsentrere seg om å innfri pensjonsordningen for de ansatte i private barnehager som har inngått tariffavtaler og AFP-ordninger.

Til slutt tar jeg på vegne av FrP opp forslag nr. 3 i saken. Der ber vi regjeringen starte arbeidet med å gjeninnføre de tidligere godkjenningsgrunnlagene «vidaregående opplæring i yrkesfaglege utdanningsprogram» og «særskilt profil» i privatskoleloven.

Julia Eikeland (A) [10:04:21]: Fellesskolen er grunnmuren i det norske utdanningssystemet. Det er der barn møtes på tvers av bakgrunn, livssyn og oppvekstvilkår, og det er der vi bygger fellesskap, tillit og ikke minst sikrer like muligheter for barna våre.

Samtidig har vi åpnet for at private skoler kan godkjennes på bakgrunn av et særskilt livssyn. Det er en ordning som skal ivareta familier som ønsker et sånt tilbud. Da er det også viktig at livssynet er reelt, for poenget med denne lovendringen er ganske enkelt: Skoler skal ikke kunne seile under falskt flagg. Dersom en skole blir godkjent som en livssynsskole, må livssynet være en sentral del av skolens profil og virksomhet – hvis ikke risikerer vi at livssynsgrunnlaget blir en formalitet som brukes for å få godkjenning, uten at det har noen særlig betydning for innholdet i skolen. Derfor tydeliggjør regjeringen nå både krav til tilknytning til livssynet og muligheten til å legge avgjørende vekt på at det finnes et reelt lokalt behov for tilbudet.

Det handler om å sikre at en livssynsskole faktisk er en livssynsskole, for denne saken handler i bunn og grunn om legitimitet. Når samfunnet åpner for egne regler for livssynsskoler, må vi også kunne forklare hvorfor disse skolene behandles annerledes enn andre privatskoletilbud. Det forutsetter at livssynsgrunnlaget er reelt, og at det faktisk finnes et behov for dette tilbudet.

Arbeiderpartiet mener dette er fornuftige og balanserte endringer. Det bidrar til større tydelighet, bedre forutsigbarhet og en ordning som står seg sterkere over tid.

Ola Svenneby (H) [10:06:48]: La meg først gratulere Arbeiderpartiet og statsråden med å ha jobbet godt overfor Senterpartiet. Partiet sto for svært kort tid siden sammen med borgerlig side for å si nei til de endringene som er foreslått i proposisjonen som nå debatteres. Siden februar har lojaliteten til regjeringsprosjektet åpenbart veid tyngre for Senterpartiet enn egne prinsipper og politisk overbevisning, når de i dag stemmer for forslagene som er framsatt. Man skal åpenbart oppleve mye i et simpelt stortingsvaraliv, men at Senterpartiet gikk i ledtog med Arbeiderpartiet for å stramme inn det lokale selvstyret, var ikke noe jeg hadde forventet i den perioden jeg har fått møte i utdanningskomiteen.

For Høyre forblir innvendingene de samme. I likhet med tidligere år frykter vi at lovendringene vil føre til flere eksempler som da Utdanningsdirektoratet den 13. november 2024 meddelte Akademiet Videregående Ski og Akademiet Videregående Lillestrøm at de ikke fikk godkjent sin søknad. Begge skolene søkte på grunnlag av å være en livssynshumanistisk skole. I et forsøk på å bevise det reelle behovet for en skole med et livssynshumanistisk formål, viser Akademiet til at medlemstallet i den humanistiske organisasjonen er økende, og at Human-Etisk Forbund har egne fylkeslag og lokaler i regionen. I begrunnelsen for sitt avslag skriver Utdanningsdirektoratet at dette

«(...) underbygger ikke det at det er det livssynshumanistiske grunnlaget i seg selv som er etterspurt, men at det kan være andre grunner til at elever og foresatte velger disse skolene. Særlig dette med at ‘elever fra familier med ulike religioner og bakgrunner’ søker seg til skolene, tilsier at det ikke er livssynshumanisme i seg selv som etterspørres».

Det er en ganske oppsiktsvekkende begrunnelse – selv om det nå er en begrunnelse vi må belage oss på at det blir flere av med de foreslåtte lovendringene. Det er nok også derfor samtlige av høringsinnspillene stilte seg negativ til lovendringene, fordi vilkårene i loven blir sterkt skjønnsmessige.

Ellers merker vi oss at regjeringen i sin proposisjon er bekymret for hvordan godkjente livssynsskoler markedsfører seg. Dersom regjeringen er overbevist om at godkjente livssynsskoler markedsfører seg som noe annet, bør den, framfor å legge fram den foreslåtte lovproposisjonen, fremme nye krav om hvilket innhold livssynsskolene skal ha. Høyre vil derfor stemme mot forslagene i proposisjonen.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [10:09:29]: Hva skal egentlig til for å drive en livssynsbasert skole i Norge i dag? Jeg mener at svaret burde være opplagt – at skolen faktisk har en reell tilknytning til det livssynet den bygger på. Likevel har ikke dette vært tydelig nok regulert. Det er det bra at vi nå kan rydde opp i.

I denne proposisjonen foreslår regjeringen å lovfeste et krav om at skoler som søker godkjenning på livssynsgrunnlag, må ha en faktisk tilknytning til det aktuelle livssynet. Det er et forslag som SV støtter, og som fortjener bred støtte.

For det første handler dette om troverdighet. Ordningen med livssynsbaserte skoler er et viktig uttrykk for mangfold og frihet i det norske samfunnet, men den bygger også på tillit. Når staten gir godkjenning og i mange tilfeller også økonomisk støtte, må vi kunne forvente at det er et reelt grunnlag. Uten et tydelig krav åpner vi for at livssyn kan brukes mer som en formalitet enn som et aktivt fundament. Det undergraver hele ordningen. Det gir et massivt frislipp av private skoler, noe som igjen uthuler den norske fellesskolen.

For det andre handler dette om rettferdighet. I dag kan praksisen være uklar, og den kan variere. Det gir rom for skjønn og forskjellsbehandling, og ved å lovfeste et tydelig krav skaper man tydeligere spilleregler. Det gjør det enklere for søkerne å vite hva som forventes, og det sikrer at like saker behandles likt.

Det er også et viktig tiltak for elevenes skyld. Foreldre og elever som velger en livssynsbasert skole, gjør det ofte fordi de ønsker et tilbud som er tydelig forankret i bestemte verdier. Da må de også kunne stole på at det faktisk er tilfelle. Et klart krav om tilknytning er også et spørsmål om kvalitet og åpenhet.

Noen vil kanskje også hevde at forslaget begrenser friheten. Jeg mener at det motsatte er tilfellet. Forslaget begrenser ikke retten til å starte skole, det klargjør bare vilkårene for å få godkjenning på et bestemt grunnlag. Det er ikke urimelig å stille krav når man samtidig ber om offentlig godkjenning og støtte, og lovforslaget bevarer og forsvarer friheten og retten til å starte livssynsbaserte skoler – men friheten til å omgå intensjonene i reglene blir strammet inn.

Til syvende og sist handler dette om tilliten til utdanningssystemet vårt, og om å bevare en sterk offentlig fellesskole. Når fellesskapet stiller opp for muligheten til å opprette private skoler på avgrenset grunnlag, må vi være sikre på at ordningene ikke misbrukes. Regjeringens forslag er et moderat, fornuftig og nødvendig grep for å sikre nettopp det. Hvis vi mener alvor med både mangfold og kvalitet i skolen, må vi også ta livssyn på alvor, og derfor bør Stortinget også støtte regjeringens forslag.

Med det tar jeg opp forslagene nr. 4 og 5, fra SV og Rødt.

Erling Sande (Sp) [10:12:38]: Senterpartiet har alltid meint at det er bra for samfunnet og bra for den norske skulen at det er mogleg å etablere private skular som er basert på alternativ pedagogikk eller er livssynsbaserte, som eit alternativ til den offentlege fellesskapsskulen. Då er det òg viktig å ta vare på legitimiteten i godkjenningsgrunnlaget for livssynsskular.

Vi har tidlegare i denne salen diskutert instruksen frå desember 2024 og uttrykt skepsis til korleis departementet vurderte behovskartlegginga ved oppretting av ein skule basert på livssyn, og vi ønskjer heller ikkje ei innstramming som avskjer reelle skuleinitiativ. Senterpartiet har òg vore kritiske til høyringsforslaget fordi det blir urimeleg å krevje at initiativtakarar skal gjere greie for sitt eige livssyn eller kartleggje livssynet til moglege elevar.

Proposisjonen frå regjeringa som er framlagt no, er eit stort steg i rett retning. Frå Senterpartiets side meiner vi at viktige innvendingar som bl.a. vårt parti har hatt, er varetekne. Det handlar om kva som skal vektleggjast i vurderinga av om ein søknad er reell eller ikkje.

Ei sånn vurdering skal ikkje omfatte trua eller livssynstilhøyret til elevane eller grunngjevinga frå dei føresette for skulevalet. Ho skal heller ikkje utløyse behov for andre dokumentasjonskrav som krev svar som gjer at elevar og foreldre må leggje fram si eiga tru eller sitt livssyn. Det skal heller ikkje vere relevant å vurdere tilknytinga initiativtakarar, eigarar eller leiing har til det aktuelle livssynet. Dette er viktige føresetnader for Senterpartiet.

Når det gjeld å hente inn syn frå eit trus- eller livssynssamfunn, er det openbert at sånne organisasjonar må ha klar geografisk nærleik til området der søkjaren ønskjer å etablere skulen, og ha nødvendig kunnskap om lokalsamfunnet.

Dette regelverket må praktiserast slik at det rettar seg mot søknader som bidreg til å vatne ut godkjenningsgrunnlaget, utan at det samstundes fører til at genuine initiativ blir avskorne som ein konsekvens av dette. Slik lova ligg føre no, meiner Senterpartiet at desse omsyna er tekne vare på, og vi kjem difor til å støtte proposisjonen.

Til slutt, til kritikken frå Høgre: Det har alltid vore forskjell på Høgre og Senterpartiet i tilnærminga til private skular. Høgre har ønskt ei mykje meir liberal tilnærming til etablering av private skular. Det er politiske forskjellar – «fair enough» – men det bør ikkje overraske Høgre.

Hege Bae Nyholt (R) [10:15:32]: Private velferdsprofitører får et stadig tettere grep om hverdagsvelferden. Oppvekstsektoren har de siste årene opplevd en eksplosjon i antall skoler, og det har konsekvenser. En skattekrone kan bare brukes én gang. Og for hver krone som går til private skoler, går det en krone mindre til fellesskolen. Når det private skolemarkedet øker, skjer det på bekostning av fellesskolen. I løpet av de siste ti årene har antallet elever i privatskoler gått fra 20 000 til 30 000. Det er en økning på 53 pst. For videregående er det en økning på 23 pst.

For hver elev som går på privatskole, blir det en elev mindre i fellesskolen. Skolestrukturen for den offentlige skolen uthules, skole for skole, elev for elev. Skoler er ikke bare et sted for å lære, det er også en arbeidsplass for over 100 000 mennesker. Det er lærere, assistenter, rådgivere, miljøarbeidere, rektorer og så videre. Sånn er det både i det private og i offentlige skoler. Forskjellen er at alle offentlige skoler har tariffavtale, mens mange private ikke har det. Det skaper dårligere og mindre forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte i det private. Det er en grunn til at eierne ikke vil inngå tariffavtalen de ansatte krever. Det er fordi eierne forstår at det kommer til å koste mer penger, i bedre lønn, bedre velferdsordninger og bedre og mer ordnede forhold.

Det er også verdt å nevne, nå som vi er i juni måned, at rektor ved Bergen kristne grunnskole selv mer enn ymtet frampå om at de ikke ønsket å inngå tariffavtale med Utdanningsforbundet, fordi forbundet støtter pride. Når skattebetalernes penger skal sluses ut til private utdanningsinstitusjoner, som Bergen kristne grunnskole, skal det være under ordnede forhold. Derfor er det lett å støtte de streikendes krav om tariffavtale. En av dem som streiket på sjette uke ved Bergen kristne grunnskole, sier til NRK: «Vi ønsker en god avtale som ligner det andre lærere rundt oss har. Det blir òg lettere å rekruttere nye lærere dersom det er gode ordninger».

Da Magnus Carlsen spilte sjakk mot hele Norge, konkluderte han med at trekkene i og for seg ikke var så dårlige, men det var åpenbart at det manglet en plan. Sånn er det for velferden også. Det trengs en helhetlig og langsiktig plan som handler om noe annet enn profitt og meg og mitt. Det må handle om noe mer, noe større, og det er det fellesskolen er og skal være. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Siren Julianne Jensen (MDG) [10:18:19]: For å starte litt klisjéfylt er fellesskulen sjølve ryggraden i det norske samfunnet. Det er der barn og unge møtest på tvers av forskjellar og byggjer tilliten samfunnet vårt er heilt avhengig av. Med det sagt vil vi behalde høvet til å etablere ikkje-kommersielle private skular med ein annan pedagogisk eller religiøs profil. Mangfald er ein styrke når det er reelt, transparent og ikkje-kommersielt.

Det er nettopp her vi meiner at fleirtalet i komiteen bommar gjennom å ønskje å forkaste forslaget og samtidig svekkje moglegheita til å stille krav til kva ein livssynsskule faktisk er. Vi er opne for eit system der det i praksis blir mindre kontroll med om ordninga blir brukt sånn som ho er meint. Det er problematisk, for utan tydelege krav til tilknyting og formål risikerer vi at livssynsgrunnlaget blir ein formalitet og ein merkelapp heller enn eit reelt fundament, og det undergrev både tilliten til ordninga og rettferda i systemet.

Vi ser allereie ei utvikling der talet på elevar i privatskular aukar. Over tid kan det svekkje fellesskulen vår. Det er ikkje fordi privatskular i seg sjølv er problematisk, men fordi systemet utan gode rammer gradvis kan trekke oss i retning av eit skulesystem med meir oppdeling og større forskjellar. Fleirtalet sitt svar er å gjere det lettare å etablere og vanskelegare å stille krav, og MDG meiner at det er feil veg å gå.

For oss handlar det om balanse. Ja til mangfald, ja til ideelle og livssynsbaserte alternativ, men nei til ei utholing av fellesskulen og nei til omgåing av regelverket. Difor meiner vi at det er både rimeleg og nødvendig å stille krav om ei reell tilknyting til livssynet ein søkjer på grunnlag av.

La meg vere heilt tydeleg på kva MDG kjem til å gjere i denne saka. Vi kjem ikkje til å støtte komitéfleirtalet si tilråding om å forkaste lovendringa. Vi kjem til å stemme for innstrammingar som sikrar at livssynsskular faktisk har reell forankring. Samtidig vil vi halde fast ved prinsippet om at ideelle, ikkje-kommersielle alternativ med tydeleg profil skal ha ein plass. Dette handlar om å ta vare på noko av det viktigaste vi har: ein skule som bind oss saman, ikkje deler oss opp.

Joel Ystebø (KrF) [10:20:56]: Denne saken handler i bunn og grunn om noe helt grunnleggende i norsk utdanningspolitikk: foreldres rett til å velge skole for sine barn og samfunnets vilje til å legge til rette for et mangfold av skoler. Privatskoleloven skal nettopp sikre dette mangfoldet. Den skal gjøre det mulig å etablere skoler med ulik pedagogisk profil og ulikt verdigrunnlag, også skole forankret i livssyn. Dette er viktig for mange familier, og det er viktig for et samfunn som ønsker mangfold.

Derfor er det grunn til bekymring når regjeringen nå foreslår endringer som i realiteten gjør det vanskeligere å etablere friskoler. Dette skaper flere problemer. For det første svekker det forutsigbarheten for dem som ønsker å etablere skoler. Når kriteriene blir uklare og skjønnspregede, blir det vanskelig å vite hva som faktisk kreves for å få godkjenning. For det andre øker det risikoen for forskjellsbehandling. Når avgjørelser i større grad baseres på skjønn, kan like saker bli behandlet ulikt. For det tredje bidrar det til mer byråkrati, ikke mindre. KrF mener vi trenger et regelverk som er tydelig, objektivt og etterprøvbart.

For KrF handler dette også om verdier. Vi mener at livssynsskoler har en naturlig plass i det norske samfunnet. De bidrar til mangfold, de gir foreldre reelle valgmuligheter, og de kan gi elever en trygg ramme med et tydelig verdigrunnlag. KrF er derfor kritisk til forslaget om å lovfeste et krav om tilknytning til livssynet som godkjenningen bygger på, slik det nå er utformet. Et slikt krav vil i praksis være vanskelig å håndheve på en objektiv måte.

Det ble sagt flere ting her. Blant annet fra SV ble det hevdet at vi står overfor et massivt frislipp som uthuler den norske fellesskolen. Det er tre premisser ved et sånt ståsted og en sånn uttalelse jeg er grunnleggende uenig i. For det første: Dagens lovverk er ikke noe massivt frislipp. For det andre: Det er ikke sånn at bare fordi rundt 5 pst. av landets elever velger en friskole, så uthules den offentlige skolen. Det er det veldig lite belegg for i fakta. For det tredje: Det at friskoler konstant omtales som noe utenfor den norske fellesskolen, synes jeg er dypt problematisk. Jeg mener at politikere bør ha mye større respekt for den enorme jobben som legges ned i å drive gode friskoler. De er en del av det mangfoldet, og de er også en del av fellesskolen.

Jeg mener at vi her observerer også en ganske dyp forakt for de familiene som velger annerledes. Det er noe av det jeg mener blant annet kommer helt tydelig fram i det innlegget som Rødt her kommer med. Det er ikke sånn at det er staten som skal velge utdanning for barna og for elevene. Det er foreldrene. Jeg mener at intolerante politikeres tanke om at vi kun skal velge offentlig skole, ikke må ligge til grunn for friskolepolitikken i landet.

Guri Melby (V) [10:24:11]: Det er ingen tvil om at den offentlige skolen er bærebjelken i utdanningssamfunnet vårt. Likevel er det også en viktig forutsetning for at alle elever skal få en god opplæring, at vi har et mangfold av tilbud. Dette mangfoldet kan være innenfor den offentlige skolen, men det kan også være i form av private tilbud. Dette har vi hatt i Norge over veldig lang tid. Det vi ser, er at det store flertallet av elever fortsatt velger den offentlige skolen, og så er det en liten økning i elever som velger private tilbud.

Jeg må si at det korstoget som denne regjeringen fører mot mangfoldet i norsk skole, synes jeg er ganske oppsiktsvekkende – ikke bare når det gjelder private tilbud, men også offentlige tilbud. Denne stortingssalen har måttet presse regjeringen til f.eks. å ikke legge ned IB-tilbud ved Manglerud skole, og vi ser gang på gang ulike utspill som truer mangfoldet, både innenfor den offentlige skolen og når det gjelder private skoler.

Nå er det altså kampen mot humanistskolene som står på regjeringens agenda. Jeg må si at den er veldig pussig. Regjeringen har kommet med veldig mange merkelige krav om at alt fra ledere og ansatte må bekjenne sin tro, til at de som skal gå på disse skolene, må bekjenne at de tilhører ulike livssyn. Dette vil etablere en helt ny praksis i norsk skole. Over mange, mange år har vi hatt kristne skoler og katolske skoler, og vi har aldri spurt elevene hvorfor de går på den skolen, og vi har heller aldri spurt de ansatte hvorfor de jobber på den skolen. Det er ikke sånn at en som går på Steinerskolen, må bekjenne seg til det antroposofiske livssynsgrunnlaget. Det heller ikke sånn at en som går på en katolsk skole, må være katolikk. Dette er innenfor foreldre og elevers valgfrihet.

Det har også vært lang tradisjon for at skoler med f.eks. et kristent livssyn også har markert seg på ulike profilområder. En av de mest populære kristne skolene i Trondheim er f.eks. KVT. De fleste jeg kjenner som har gått på den skolen, har gjort det på grunn av toppidrettstilbudet innen fotball, ikke fordi det er en kristen skole. Det mener jeg er helt greit. Dette mener jeg er innenfor den valgfriheten som både elever og foreldre skal kunne ha, og dette er ingen trussel mot fellesskolen.

Det oppsiktsvekkende nå er at man går løs på humanistiske skoler. Hvis jeg har riktige tall, finnes det i dag ni humanistiske skoler av de ca. 130 skolene som er basert på religiøst grunnlag. Når man ser på størrelsen på Human-Etisk Forbund, som er det klart største utenfor statskirken sammenlignet med kristne samfunn, er det helt åpenbart at det er et grunnlag for flere enn ni humanistiske skoler i Norge. Det er ingenting spesielt oppsiktsvekkende i at flere sånne skoler søkes etablert, og la oss da ikke etablere en helt ny praksis der vi spør hvorfor elevene går på den skolen. La oss heller bedre tilbudet i de offentlige skolene, slik at elever ikke trenger å velge dem bort.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:27:31]: Jeg vil understreke at det er et politisk ansvar å sørge for at vi tar vare på og bygger videre på det som er den største styrken til norsk skole, nemlig at elever med ulik bakgrunn og med ulike interesser møtes for å lære sammen. Fellesskolen gir elevene gode fagkunnskaper og ferdigheter samt et bredt grunnlag for videre utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnslivet.

Formålet med privatskoleloven er å medvirke til at det kan opprettes og drives private skoler, slik at foreldre og elever kan velge andre skoler enn de offentlige. Kjernen i loven er å ivareta muligheten til å etablere private skoler som representerer et tydelig alternativ til den offentlige skolen – slik flertallet i komiteen klart forutsatte da privatskoleloven ble endret 2022.

Regjeringen foreslår å lovfeste et krav om at private skoler som søker godkjenning med rett til statstilskudd på grunnlag av livssyn, skal ha en reell tilknytning til det aktuelle livssynet. Dette er i hovedsak en presisering av det som allerede følger av gjeldende rett, men det er behov for å tydeliggjøre rammene.

Etter høringen har vi gjort en viktig justering. Vi går bort fra at vurderingen av tilknytning skal knyttes til initiativtakernes, eiernes eller ledelsens personlige tilknytning til livssynet. Det avgjørende er ikke hvem de er, men hva skolen er. Det sentrale er at skolen legger livssynet tydelig til grunn, og at dette gjennomsyrer drift, verdigrunnlag og profil. Det må komme klart fram både i søknaden, i hvordan skolen beskriver motivasjonen for etableringen, og i hvordan den framstår utad.

I dag er det lokale behovet for en livssynsbasert skole bare ett av flere momenter i godkjenningsvurderingen. Det kan føre til at det godkjennes flere skoler enn det faktisk er livssynsbegrunnet behov for. Derfor presiserer vi at det framover skal kunne legges avgjørende vekt på om et slikt behov foreligger. Uten denne presiseringen er det en reell risiko for at livssynsgrunnlaget vannes ut.

Bakgrunnen er en utvikling vi har sett de siste årene. Antallet godkjenninger av skoler på humanistisk grunnlag har økt kraftig, og flere skoler har synliggjort andre formål og profiler – som idrett eller realfag – langt tydeligere enn selve livssynet. Dette reiser spørsmål ved om livssyn kan bli brukt strategisk som en enkel vei til godkjenning og statstilskudd. Det er ikke i tråd med intensjonen. Formålet med livssynsgrunnlaget i loven er å gi foreldre og barn et reelt valg om et skoletilbud der livssynet er en naturlig og integrert del av verdigrunnlaget. Dette må vi sikre at ikke uthules av søknader som kun formelt tilpasser seg kravene.

Jeg vil understreke at terskelen for å dokumentere tilknytning ikke skal være urimelig høy. Det handler om å vise hvordan livssynet faktisk vil prege virksomheten – i praksis og i profil. Samtidig må vi stille krav om at skolen forblir et tydelig og reelt alternativ til den offentlige skolen. Det er ikke en innramming for innrammingens skyld. Det er et nødvendig grep for å verne om legitimiteten til hele ordningen.

Hege Bae Nyholt (R) [10:45:21]: Dette er en diskusjon som kanskje springer over litt forskjellige temaer, men jeg må rett og slett likevel få noen avklaringer. Det er ganske fristende å tenke at representanten Ystebø ikke lytter til innholdet i innlegget mitt, men reagerer med en slags ryggmargsrefleks. Det er helt sant at Rødt er for å styrke fellesskolen. Vi er for å bevare den offentlige skolen såframt det er mulig, men vi er også for private og ideelle skoler. Det er en slags myte man sprer.

Det som er mye viktigere og mer relevant er om Kristelig Folkeparti mener at ansatte i private skoler skal ha det samme trygge regelverket som ansatte i den offentlige skolen. Jeg er helt sikker på at de streikende ved privatskolen Bergen Kristne Grunnskole er interessert i om representanten fra Kristelig Folkeparti mener at de skal ha de samme trygge arbeidsforholdene og lønnsforholdene. Det hadde det vært interessant å høre hva Ystebø mener om.

Guri Melby (V) [10:46:38]: Siden jeg ikke fikk muligheten til å ta replikk, vil jeg utfordre statsråden gjennom et innlegg i stedet, om den påstanden som statsråden kommer med: at skoler som søker om å bli privatskole på grunnlag av humanistisk livssyn, bruker det som et slags smutthull og at de egentlig har tenkt å gjøre noe annet. Jeg har lyst til å utfordre statsråden på hva slags dokumentasjon statsråden har for at det faktisk er sånn. Hvis man ser på hvor mange livssynshumanistiske skoler vi har, sammenlignet med f.eks. antall medlemmer i Human-Etisk Forbund, er det helt åpenbart at det finnes en etterspørsel, og at det finnes et behov. Spørsmålet mitt er altså: Hva slags dokumentasjon har statsråden på at dette brukes som et smutthull?

Det andre er at jeg oppfatter at regjeringen nå egentlig etablerer en ny praksis med at elever som går på en skole som har et religiøst eller livssynsmessig grunnlag, må bekjenne seg til det, enten eksplisitt eller implisitt. Da regjeringen la ut lovforslaget, sa de at grunnen til at man ønsker å stille kravet om tilknytning, er at poenget med at privatskoleloven skal ha denne muligheten for livssynsskoler, er at foreldre og barn skal kunne velge et skoletilbud der deres livssyn er en naturlig del av verdigrunnlaget til skolen.

Praksis er, som flere har referert til i denne debatten, at vi har mange både kristne, katolske og andre skoler i dag som ikke stiller noe krav om at elevene må tilhøre deres livssyn. Jeg gikk inn og sjekket f.eks. KVT sine nettsider, og det står ganske eksplisitt der: Må du være kristen for å gå på denne skolen? Nei. Spørsmålet er: Vil regjeringen stramme inn praksisen overfor kristne skoler eller andre religiøse skoler, eller skal det være ulik praksis for humanistiske skoler og skoler som tilhører andre livssyn?

Som jeg også nevnte i mitt innlegg: Vi har også kristne privatskoler som profilerer seg ikke bare på at de er kristne, men på andre deler av tilbudet, f.eks. at de har et toppidrettstilbud. Jeg mener det er helt fair, det er helt greit. Jeg mener for så vidt også at andre skulle fått lov til å opprette profilskoler på det grunnlaget. Spørsmålet er: Etablerer vi nå en innstramming også overfor eksisterende privatskoler som er basert på religion og livssyn, eller skal det være ulik praksis, slik at man har en strengere praksis for de humanistiske skolene? Det er i så fall noe jeg vil mene er ganske oppsiktsvekkende fra Arbeiderpartiet.

Joel Ystebø (KrF) [10:49:28]: Jeg kan glede Rødts representant Nyholt med at jeg hørte Rødts innlegg. Det var riktignok ingen glede å høre det innlegget. Jeg opplevde at det var fylt med en tanke om at alt utenom den offentlige skolen nærmest er et nødvendig onde. Man pliktskyldig hevder at man selvfølgelig ønsker private og ideelle, men jeg opplever at det ikke er noe i den reelle politikken som faktisk underbygger det. Bakgrunnen for at jeg påpekte dette, er at når man konsekvent snakker om friskoler som noe utenom fellesskolen, snakker man også på den måten om både elevene og foreldrene som velger den skolen for sine barn.

Jeg ble utfordret på det som går på en pågående streik om en tariffavtale. For det første må jeg si at jeg mener det er ganske viktig prinsipp at vi som politikere holder oss godt unna prosesser rundt streik på denne måten. Jeg har ikke noe ønske om å uttale meg om hvordan man håndterer saken på den lokale skolen det er snakk om. Det som jeg er rystet over, og som jeg også er rystet over at flere partier enn Rødt har stilt seg bak i denne saken, er et forslag jeg mener er et ganske grovt brudd på avtaleretten og prinsippet om at dette må være opp til hver enkelt skole hvordan man vurderer dette. Det mener jeg fortsatt skal være gjeldende lovverk. De streikende og den skolen det gjelder konkret, må vurdere dette sånn de mener er best for sin skole.

Jeg vil legge til at jeg synes det spesielt at Rødt snakker om at man er veldig opptatt av de ansatte ved en friskoles arbeidsvilkår, når man egentlig ikke gjør annet enn å gjøre livet vanskeligere for den finansielle situasjonen på en friskole.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:51:13]: Jeg skal svare ut representanten fra Venstre sine spørsmål. Jeg vil være helt tydelig: Fordi man gjentar spørsmålet mange nok ganger, betyr det ikke at det er sant. Det er dette med om kunnskapsministeren mener at man må bevise at nok elever tilhører det spesifikke livssynet og derfor vil gå på den bestemte skolen, for å få godkjenning. Nei, søkere skal ikke bevise at nok elever i regionen tilhører et spesielt livssyn. Private skoler skal være åpne for alle, og vi skal ikke ha opplysninger om elevers tro eller livssyn.

Samtidig forventer vi at alle som søker om å etablere en privatskole i Norge, kan gi en tilfredsstillende begrunnelse for søknaden og en redegjørelse for hvilke livssynsrelaterte behov en ny skole skal dekke. Når det gjelder dokumentasjon på dette, har vi bl.a. mottatt høringsuttalelse fra en stor kommune, Asker kommune, som riktignok ba om å gjeninnføre profilgrunnlaget nettopp for å forhindre overforbruk av humanismegrunnlaget.

Hege Bae Nyholt (R) [10:52:47]: Det er ikke ofte jeg bruker alle mine muligheter til å gå opp, men når vi snakker om noe så viktig som et trygt og godt arbeidsliv, er det helt nødvendig.

Jeg legger merke til at representanten fra Kristelig Folkeparti ikke svarer på spørsmålet, men gjemmer seg bak formaliteter. Spørsmålet er: Mener en at ansatte i private skoler skal ha de samme rettighetene som ansatte i offentlig skole? Rødt er for det. Vi er for at ansatte skal ha et trygt og godt arbeidsliv.

Det er ikke sant – og man skal ikke lyve – at vi i Rødt gjør det vi kan for å gjøre det vanskelig for private. Vi kjempet, krone for krone, for pensjon for de private barnehagene. Det ville sikret trygg pensjonsutbetaling til de ansatte. Vi har kjempet for bedre forhold for de ideelle, om og om igjen. Hovedorganisasjonen KA har vært en av våre samarbeidspartnere hele tiden.

Man skal ikke lyve, men man kan veldig gjerne svare på spørsmålet.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [10:54:01]: Det er interessant å høre om hvordan de private skolene utnytter systemet og midlene her til lands. Med de beskrivelsene som kommer, høres det ut som at de private skolene bare er ute etter å tjene penger og melke det offentlige for penger. Men det er ikke det som er tilfellet. Det er så utrolig mange som leverer gode læringstilbud i landet vårt. Det burde man heller ha satt pris på enn å prøve å rett og slett jage dem på den måten man gjør.

SV var så forferdet over at det betales skolepenger. Dette kunne enkelt vært løst med å ha likeverdig behandling mellom disse skolene. Det kunne ha vært lik utbetaling per elev til både offentlige og private skoler, så hadde man faktisk løst det. Men hva er det som gjør at det er greit å pøse ut milliarder til grønne prosjekter og luftslott, til store internasjonale firmaer? Det er liksom greit, men når det skal gå til norske elever, blir det feil.

Det er også slik at ingen av de private skolene får noe mer enn de offentlige. Da må man heller se på hvordan de klarer å gi et så godt tilbud som de faktisk gjør. Og så må vi ikke glemme kvaliteten i dette. Det er kvaliteten på opplæringen som er det viktige. Det at det er så mange elever som faktisk får gode tilbud, burde vi ha verdsatt mye mer.

Jeg har lyst til å understreke at med det forslaget som foreligger i dag, som det blir flertall for, hører jeg, får man et totalt uforutsigbart system som behandles på lykke og fromme, med skjønn ut fra ulike saksbehandleres vurderinger.

Joel Ystebø (KrF) [10:56:18]: Det var representanten fra Rødt som også fikk meg til å makse min taletid i salen i dag.

Det skal være gode, seriøse og likeverdige lønns- og arbeidsvilkår på friskoler, og sånn er det også i dag. Sånn er også reguleringene i dag knyttet til hvordan dette skal være. Men der vi er uenige med Rødt og andre partier på venstresiden, er at vi skal detaljstyre hvordan dette ser ut på hver enkelt skole. Det mener KrF er feil vei å gå. Vi mener at vi må stille oss bak prinsippet om avtalerett, og at det også gjelder knyttet til inngåelse av tariffavtaler på de ulike skolene.

Så virker Rødt veldig forferdet over at jeg påpeker det som er et opplagt faktum, nemlig at Rødt veldig sjelden, i alle fall, har gjort noe for å styrke vilkårene for friskolene. Det står jeg fortsatt ved. Man kan ikke på den ene siden snakke om at man skal regulere friskolene for å kunne gi de ansatte bedre lønns- og arbeidsvilkår, samtidig som man ved hver korsvei gjør vedtak og arbeider for vedtak som er i skolenes disfavør.

Ola Svenneby (H) [10:57:35]: Det er ikke meningen å forlenge debatten unødig, men jeg klarte ikke å dy meg etter innleggene til representanten fra Rødt. Det er for det første litt bemerkelsesverdig hvordan man på den ene siden advarer mot flere friskoler fordi det vil tiltrekke alle de gode lærerne, og at de da vil gå ut av den offentlige skolen – og på den andre siden advarer om at det er så forferdelig for lærerne å jobbe der. Da må man kanskje bestemme seg for hvilket argument man ønsker å bruke.

Det er veldig rørende å høre den omtanken som venstresiden nå har for ansattes arbeids- og pensjonsvilkår i skolen. Det er altså ikke mange dager siden det var en demonstrasjon der ute mot pensjonspolitikken som føres i de private barnehagene. Så hvis representanten fra Rødt kunne ta med seg det samme engasjementet inn i budsjettforhandlingene, der hun faktisk har muligheten til å sørge for at alle de som jobber i private barnehager, får betalt for den pensjonen de faktisk skal ha, ville det vært et bedre utgangspunkt for debatt og bedre for de ansatte i det offentlige og privatskoler, framfor å fyre opp til debatt med representanten fra Kristelig Folkeparti.

Line Marlene Haugen (FrP) [10:59:33] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Proposisjonen fra regjeringen inneholder flere nødvendige og fornuftige justeringer i regelverket for skole og barnehage. Forslagene handler bl.a. om å trygge overgangene ved skolebytte, mindre unødvendig byråkrati og mer hensiktsmessige regler. Fremskrittspartiet støtter de endringene regjeringen foreslår i proposisjonen.

Samtidig må jeg benytte anledningen til å løfte en problemstilling som ikke er nevnt. I dag kan offentlige skoler hente opplysninger om foreldre og foreldreansvar fra folkeregisteret, mens private skoler ikke kan det. De må derfor basere seg på opplysninger fra foresatte uten mulighet til å kontrollere om de er riktige.

Fremskrittspartiet mener dette er en uheldig forskjellsbehandling og foreslår at private skoler, godkjent etter privatskoleloven, har samme tilgang som offentlige skoler – rett og slett for å sikre at personvernet blir ivaretatt.

Med det tar jeg opp forslag nr. 3 fra FrP samt de løse forslagene i saken som FrP er med på, og som vil erstatte forslagene nr. 1 og 2 i innstillingen.

Julia Eikeland (A) [11:01:10]: Regjeringen foreslår nå lovendringer som skal gjøre skolene enda bedre rustet til å håndtere elever med alvorlige adferdsutfordringer, samtidig som man skal trygge medelever og ansatte. Bakgrunnen for det er klare tilbakemeldinger fra kommuner og fylkeskommuner om utfordringer knyttet til elever med historikk med vold og truende atferd, og behovet for at en ny skole får nødvendig informasjon for å kunne gi så god oppfølging som mulig fra første dag. Jeg er glad for at vi nå legger til rette for et regelverk som styrker både elevenes rett til oppfølging og skolens mulighet til å sikre et trygt og godt skolemiljø for alle, og at dette får støtte fra flere partier.

I forbindelse med dette temaet har Høyre sammen med flere fremmet et forslag som har som hensikt å sikre at personopplysninger om unge i risikosonen for kriminalitet, kan deles mellom politi, kommune, fylkeskommune m.m. Dette forslaget kommer Arbeiderpartiet til å stemme for. Det er viktig med forebygging og tidlig innsats rundt barn og unge i risikosonen for kriminalitet, og dette er et arbeid som allerede pågår i Justisdepartementet.

Hvor man bor i landet, skal ikke avgjøre hvilke muligheter man har til å fullføre videregående opplæring. Lange avstander, små elevkull og spredt bosetting gjør det krevende å opprettholde et bredt skoletilbud mange steder i landet. Da må vi finne løsninger som gjør at flere kan ta utdanningen de ønsker. Derfor foreslår regjeringen å åpne for mer fleksible opplæringsløp, med en kombinasjon av fjernundervisning, praksis og fysiske samlinger for områder med lav bosetting og store avstander.

Selv om hovedregelen er at elever skal få opplæring på skolen de er tatt inn på, av lærere som er fysisk til stede, mener vi det kan tas bedre hensyn til elever som bor i områder med store avstander og spredt befolkning, slik at flere kan få den utdanningen de ønsker.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [11:03:48]: Vi behandler i dag en proposisjon som på flere områder søker å tilpasse regelverket til det som er praktiske utfordringer i skole- og barnehagesektoren. Jeg vil særlig omtale tre av forslagene.

Det ene er deling av personopplysninger ved skolebytte. Det andre er utvidet adgang til fjernundervisning på yrkesfag i distriktene. Og det tredje jeg vil si noe om, er førstegangsvitnemål til elevene ved Jotunheimen vidaregåande skule.

For det første er det viktig å understreke at trygge og gode skolemiljø er en grunnleggende forutsetning for læring, trivsel og utvikling. Jeg har selv vært på besøk på skoler i Oslo, som er mitt valgdistrikt, som har utfordringer knyttet til elever med omfattende historikk med vold og truende atferd. Og jeg kjenner godt til behovet for at en ny skole kan få nødvendig informasjon for å kunne ivareta både eleven selv, medelever og ansatte.

For SV er tidlig innsats og forebygging alltid det beste virkemidlet. Når det gjelder alvorlige mobbesaker, vold og utagering, kan manglende informasjonsdeling innebære en betydelig risiko både for elever og ansatte. Flere av høringsinstansene som er veldig sentrale, har nettopp pekt på det.

Vi ser at det i enkelte tilfeller er hensiktsmessig å dele opplysninger som er nødvendig for å forebygge alvorlige hendelser og å beskytte skolemiljøet. Samtidig må vi anerkjenne at det er et inngripende forslag. Informasjon om barn og unge krever særlig varsomhet. Barneombudet framhevet i sitt høringsinnspill at det kreves ekstra aktsomhet ved behandling av barns personvern, og at personvernhensyn må veie tungt ved utforming av en regel. Derfor mener SV at elevens rettigheter må styrkes i lovteksten.

En forutsetning for deling av personopplysninger bør være at eleven selv får informasjon om hva som deles, hvorfor det deles, hvem som får det og at eleven får mulighet til å komme med sine synspunkter. Dette støttes av innspill både fra Fagforbundet og Datatilsynet. Med mindre det vil undergrave formålet med delingen, bør elever og foresatte informeres og involveres. Det bidrar til å bygge tillit. Hvis det er noe vi vet om hva som trengs for å nå fram med hjelp til barn og unge som utfordrer, er det å bygge relasjoner basert på tillit.

På denne bakgrunn foreslår vi at det tydelig framgår av loven at eleven og foreldrene har rett til medvirkning og informasjon i slike saker. Vi har derfor foreslått at det i lovteksten skal stå at foreldrene og eleven har rett til medvirkning og informasjon.

Jeg vil også kommentere forslag om utvidet adgang til fjernundervisning på yrkesfaglige utdanningsprogram i områder med lav bosetting og store avstander.

Mange distriktsfylker står overfor krevende utfordringer. Elevgrunnlaget er lite, avstandene er store og samtidig er behovet for fagarbeidere betydelig. Hvis vi skal lykkes med å utdanne flere fagarbeidere og opprettholde desentraliserte skoletilbud, må vi være åpne for mer fleksible løsninger. Fjernundervisning kan i enkelte tilfeller gjøre det mulig for elever å ta utdanningsprogram de ellers ikke ville hatt tilgang til. Det er også positivt for virksomheter som har behov for fagarbeidere i områder der det ikke er grunnlag for et ordinært opplæringstilbud innenfor faget. Derfor synes vi det er veldig forunderlig at ikke flere partier støtter vårt forslag om at det må stilles krav til at praksisdelen bør knyttes til godkjente lærebedrifter.

For det første vil det gi flere lærebedrifter. Det vil styrke kvaliteten på opplæringen, det vil bidra til elevenes motivasjon og det vil kunne øke muligheten for læreplass senere. Samtidig understrekes næringslivets og virksomhetenes ansvar for å bidra til utdanning av framtidens fagarbeidere med et slikt forslag.

Yrkesfag skiller seg fra mye annen opplæring. Praktisk læring, tilgang til utstyr, tett oppfølging fra lærere og sterke fagmiljøer er helt sentrale deler av utdanningen. For mange elever er også det sosiale fellesskapet på skolen avgjørende for motivasjon og gjennomføring. Derfor må fjernundervisning være et virkemiddel for fleksibilitet og ikke et sparetiltak. Adgangen må brukes med varsomhet og innenfor tydelige rammer, som sikrer kvaliteten i opplæringen. Derfor mener vi også at utvikling på dette området må følges nøye. Derfor har vi fremmet forslag om at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan ordningen fungerer i løpet av inneværende stortingsperiode, noe vi synes det er gledelig at flere stortingspartier har valgt å stille seg bak.

Til slutt gil jeg si noen ord om en liten gruppe elever vi skylder å stå opp for, elevene ved Jotunheimen vidaregåande skule som er avgangselever nå i år. Lokalsamfunnet vant kampen om skolen i andre runde, men de som er avgangselever i år, har blitt de store taperne i striden. Deres siste år på videregående innebærer at de fikk undervisning av dyktige lærere i et skolefellesskap, men de må ta alle fagene som privatister. Det gjør at de mister muligheten til førstegangsvitnemål. For noen betyr det at drømmen om å komme inn på det studiet de ønsker, blir knust. Her vil SV støtte de løse forslagene i saken, nr. 8 og 9, og ikke de som ligger i innstillingen. For øvrig tar jeg opp de forslagene i saken som SV er med på.

Monica Molvær (H) [11:09:16]: Først og fremst er Høyre glade for at vi har fått tilslutning til informasjonsdeling. Når vi ser hvordan samfunnet utvikler seg, når flere og flere ungdommer faller mellom flere stoler, og når vi samtidig ser at ungdomskriminaliteten øker, da er vi nødt til å løfte alle steiner vi kan for å hjelpe. Det må vi gjøre på en god og balansert måte, og vi er glade for at vi har fått støtte til det forslaget.

Videre: Skal vi lykkes med å bygge landet vårt, styrke beredskapen, utvikle ny teknologi og skape verdier langs hele kysten, trenger vi flere fagarbeidere, ikke færre. Derfor er det også viktig at vi har et regelverk som gir nødvendig fleksibilitet. Jeg forstår godt hvorfor det åpnes for mer bruk av fjernundervisning i enkelte tilfeller, for noen steder er alternativet ikke et ordinært tilbud eller fjernundervisning – alternativet kan være at tilbudet forsvinner.

Samtidig må vi være ærlige på én ting: Fjernundervisning kan være et verktøy. Det kan være en nødvendig løsning enkelte steder, men det skal aldri være et mål i seg selv, for yrkesfag handler om mer enn teori. Det handler om praktiske ferdigheter, om verkstedet, om fagmiljøet, om mestring og om møtet med arbeidslivet. Derfor er det avgjørende at kvaliteten står i sentrum, og at vi følger utviklingen nøye.

Samtidig skjer det mye spennende ute i landet. I Steigen i Nordland har kommune, skole, fylkeskommune og næringsliv gått sammen om å finne nye løsninger. Gjennom det som er blitt kjent som Steigenmodellen, har ungdommene fått en tettere kobling til arbeidslivet og lokale bedrifter gjennom opplæringsløpet. Resultatene viser høy gjennomføring, sterkere tilknytning til arbeidslivet og bedre rekruttering til lokalt næringsliv. Dette er verdt å merke seg.

Vi trenger flere nasjonale mål, men vi må aldri bli så opptatt av å lete etter svar i departementssektoren at vi overser løsningene som allerede virker ute i lokalsamfunnene. Kanskje er ikke spørsmålet bare hvordan distriktene skal tilpasse seg nasjonal politikk, kanskje bør vi også spørre oss om nasjonal politikk kan lære av mye av det som lykkes i distriktene. Når kommuner, fylkeskommuner og næringsliv finner løsninger sammen, kan det ofte gi svar på de utfordringene som hele landet står overfor. Norge trenger flere fagarbeidere. Derfor vi nasjonale ambisjoner, høy kvalitet i opplæringen og vilje til å lære av de gode løsningene som allerede finnes der ute.

Til slutt: Også Høyre vil subsidiært støtte tilrådingens forslag til vedtak III i denne saken.

Erling Sande (Sp) [11:12:10]: Vi handsamar fleire lovendringar i denne saka, og saksordføraren har på ein god måte gjort greie for innhaldet i dei. Eg vil konsentrere meg om å ta opp nokre viktige moment frå Senterpartiet si side i samband med desse endringane.

Senterpartiet støttar arbeidet regjeringa gjer for å gjere det enklare å dele informasjon ved skulebytte når det gjeld elevar med valdshistorikk. Vi er opptekne av å sikre både personvern og tausheitsplikta. Samtidig er det viktig at dersom det regelverket står i vegen for naudsynt informasjonsdeling mellom politi, skule, skuleeigar og barnevern i arbeidet med å følgje opp unge som er i risikosona for kriminalitet, då må vi sikre at ikkje lovverket som er tenkt for å sikre personvernet til unge menneske, blir eit hinder for å vareta velferd og tryggleik til dei same ungdomane, medelevane og lærarane deira. Difor ber vi regjeringa gjere meir på det området.

Så vil eg seie nokre ord om nokre viktige språkpolitiske merknader. Vi er fornøgde med at regjeringa ikkje går vidare med forslaget om å innføre språknøytralitet som alternativ til fastsetjing av skriftleg hovudmål, og at kravet om å fastsetje skriftleg hovudmål på den enkelte skule blir fjerna.

Vidare vil vi frå Senterpartiet si side understreke at eit fleirtal i komiteen peikar på den utfordringa det er at mange læringsressursar ikkje er tilgjengelege på nynorsk, eller at dei er prega av dårlegare kvalitet. Dette svekkjer kvaliteten i opplæringa, og det går særleg ut over nynorskelevane og deira rett til opplæring på eige mål. Vi er glade for at fleirtalet seier tydeleg at det må innførast eit parallellitetskrav for læringsressursar på lik linje med læremiddel, og det er viktig for å sikre nynorskelevane ei likeverdig opplæring. Fleirtalet viser både til skriveprogram og opplæringsmateriell, og eg vil be statsråden ta fleirtalsmerknadene på stort alvor og raskt styrkje arbeidet på dette området.

Eg må frå Senterpartiet si side òg bruke noko tid på forslaget om å sikre førstegongsvitnemål for elevar som no går ved Jotunheimen privatskule i Lom. Dette handlar om elevar som mista sitt ordinære vidaregåande skuletilbod midt i opplæringsløpet, då den offentlege skulen blei nedlagt, og samtidig tok det tid før det private skuletilbodet blei godkjent. Sidan sakshandsamingstida for godkjenning av privatskulen tok nær eit år, får ho først verknad frå hausten 2026. Dermed rammar denne lange sakshandsamingstida elevar som fullfører si utdanning ved skulen i år. Dette skjer til tross for at desse elevane har gjennomført opplæring som gjev grunnlag for godkjenning som privat vidaregåande skule, og ho er til samanlikning lik den som andre elevar i vidaregåande skule har delteke i.

Vi ønskjer ikkje å leggje opp til noka generell endring i vitnemålsutferding for privatistar. Målet er å bruke sunn fornuft i denne saka og ramme inn ei løysing for å imøtekome dei elevane som no står i fare for ikkje å få førstegongsvitnemål. Vi har utforma forslag på tvers av fleire parti, og der må eg få seie at eg ved ei inkurie ikkje har fått med meg Venstre i dei forslaga, men det håper eg kan varetakast. Dei skal stå inne i dei. Det er òg ei mindre endring i sluttdatoen, der det skal stå: «Loven opphører å gjelde fra 1.10.2026.» Det ville vere bra om det òg kunne justerast i forslaga.

Uansett ligg det forslag her no – det ligg føre ei moglegheit for partia i denne salen til å gje si tilslutning og hjelpe ei gruppe med elevar som er lita, men som dette er veldig viktig for. Eg håper i det ytste at dei forslaga får tilslutnad frå eit fleirtal i salen.

Til slutt håper vi at regjeringa kan sjå vidare på den utfordringa det er for enkelte ideelle barnehagar å tilpasse seg unntaket frå regelen om at dei skal vere sjølvstendige rettssubjekt. Dette har vi òg framheva i merknadstekst. Vi støttar også justeringane som skal leggje til rette for fjernundervisning på yrkesfaglege utdanningsprogram i område som har låg busetnad og store avstandar.

Hege Bae Nyholt (R) [11:16:53]: Først vil jeg hilse til elever, rektor og aksjonsleder fra Lom som har tatt den lange veien – og den er ganske lang – fra Lom ned til Oslo. Man skal aldri underkjenne bønder fra Vågå, Lesja og Lom.

Trygt og godt skolemiljø er avgjørende for trivsel og læring. Trygghet er grunnleggende for elever, men også viktig for å sikre gode arbeidsmiljøer for lærere og andre ansatte. Trygge læringsmiljøer bygges gjennom nok ansatte, med riktig kompetanse og med gode rammer, i både skole og SFO. Men for noen barn er klasserommet utrygt. Det kan føre til vold og truende atferd, som igjen skaper utrygge forhold for øvrige elever og lærere. Vi har lest utallige historier om dette i media. Også i arbeidet med denne proposisjonen framkommer det at departementet har fått tilbakemeldinger fra kommuner og fylkeskommuner om utfordringer knyttet til elever med omfattende historikk med vold og truende atferd.

Rødt støtter forslaget om å dele opplysninger som er nødvendige for å forebygge oppførsel som i vesentlig grad går ut over skolemiljøet til medelever og arbeidsmiljøet til ansatte. Manglende informasjon ved skolebytte kan utgjøre en vesentlig risiko for eleven det gjelder, medelever og ansatte, men et sånt forslag er inngripende og kan oppleves ganske problematisk for eleven. Derfor er det viktig at lovendringen ikke fører til økt stigmatisering. Derfor er det også viktig at informasjonen ikke deles med flere ansatte enn nødvendig, og jeg vil minne om Barneombudets høringsinnspill. Det framhever at det kreves ekstra aktsomhet ved behandling av barns personvern, og at personvernhensyn må veie tungt ved utformingen av en regel. Utvidet adgang forutsetter at kommuner og fylkeskommuner har systemer som forsvarlig ivaretar sensitive opplysninger. Jeg vil også vise til Fagforbundet, som peker på at det må være en hovedregel at både elevene og de foresatte informeres og involveres, med mindre det er tungtveiende årsaker til at dette ikke skal gjøres.

Vi har fortsatt en rekke utfordringer å ta tak i i Skole-Norge. Vi må sikre at elever i rurale strøk, eller bygda, som det kanskje heter, får den opplæringen og undervisningen de har rett på og behov for. Det sikrer vi best gjennom at praksis foregår i godkjent lærebedrift. Det er fortsatt for få læringsressurser på nynorsk. Derfor må framtidige tildelinger til opplæringsmateriell blir utformet på både nynorsk og bokmål. Rødt støtter derimot ikke – og her gjør vi et lite sprang, for dette er en rette-proposisjon – forslaget om å utvide unntaket fra kravet om selvstendig rettssubjekt for familiebarnehagen. Ordningen med selvstendig rettssubjekt er helt nødvendig for å kunne føre godt tilsyn med alle landets barnehager, og vi støtter ikke en uthuling av loven når det gjelder antall barn. Vi er klar over at flere ideelle barnehager har opplevd utfordringer med å tilpasse seg unntaket fra regelen om at barna i private barnehager skal være et selvstendig rettssubjekt. For at ideelle velferdsaktører skal beholde insentivene for å være ideelle, må regelverket være håndterbart og tilpasset de aktuelle barnehagene. Reglene for regnskapsføring i barnehagen skal sikre at pengene som er bevilget til barnehagen, skal bli i barnehagen. Derfor har vi foreslått at Stortinget, i dialog med ideelle barnehager, utreder hvordan lovverket kan tilpasses ytterligere for å tilrettelegge for ideell barnehagedrift, og at de kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte.

Jeg ønsker å ta opp det forslaget og andre Rødt er en del av. Jeg vil også gjøre det tydelig at Rødt er en del av det løse forslaget som ble levert inn i dag om førstegangsvitnemål for elevene ved Lom. Der har representanten fra Senterpartiet redegjort godt for innholdet.

Siren Julianne Jensen (MDG) [11:21:06]: Til mi glede så eg at eg har fem minutt til disposisjon og ikkje tre, så eg skal prøve å slå saman to innlegg til eitt her.

Utdanning skal opne dører, ikkje bli stengd av geografi. For mange unge i distrikta er avstanden til skulen så stor at dei ikkje kan bu heime og samtidig gå på vidaregåande. Det må vi utvikle løysingar for, som står seg i heile landet. Gjennom å leggje til rette for fjernundervising gjer ein det mogleg at dei yngste elevane, 15- og 16-åringane, kan bu heime om dei ønskjer det. Det å flytte heimanfrå som 15-åring er ikkje eit lite val. Det påverkar tilhøyrsle, tryggleik og motivasjon for læring. Skal vi lykkast med å få fleire til å fullføre vidaregåande opplæring og ha trygge, gode år i vidaregåande skule, må vi ta det på alvor. Erfaringa frå Finnmark viser oss nettopp dette. Gjennom det fylkeskommunale nettskuletilbodet, som f.eks. LOSA, har ungdom fått moglegheit til å bli buande heime lengre og vere ein del av lokalsamfunnet sitt, og samtidig fullføre vidaregåande opplæring. Det har styrkt gjennomføringa, bidratt til lokal rekruttering og gitt unge ei reell moglegheit til å skape seg ei framtid der dei bur. Det er eit system som vi ikkje berre bør bevare, men vidareutvikle, og at det no kjem inn i opplæringslova, er riktig og viktig.

Vi må også vere ærlege om kva fjernundervisning er og ikkje er. Det er ein grunnleggjande forskjell på eit fysisk og eit virtuelt klasserom. Sosial kontakt gjennom ein skjerm stiller heilt andre krav enn i eit fysisk rom. Relasjonar må byggjast meir bevisst, oppfølginga må vere tettare, og det krev meir både av lærarar og elevar å skape det same trygge læringsmiljøet. Det veit eg etter å jobba i mange år i den fylkeskommunale nettskulen i Finnmark. Fjernundervisning kan ikkje bli ei erstatning for fysiske skular, men det må vere eit viktig supplement. Krava til praksis, samling og fysisk tilhøyrsle er avgjerande for kvaliteten, utan det risikerer vi å gi eit svakare tilbod til dei som allereie har minst tilgang. Dette handlar om kva val vi tar for framtidas skule, om vi klarar å vidareutvikle det som fungerer. Om vi klarar å kombinere fleksibilitet med ekte fellesskap, og om vi klarar å sikre at alle unge, uansett kvar dei bur, både får gode moglegheiter og ein plass å høyre til. For i skulen held det ikkje å vere logga på, ein må også vere med.

Så skal eg seie noko om det lause forslaget som mange av partia i denne salen står bak, og korleis MDG stiller seg til det. La meg først og fremst byrje med det viktigaste: Vi har stor sympati med privatistane ved Jotunheimen privatistskule. Dei har gjort det samfunnet ber dei om, dei har valt ein skuleveg, lagt ned arbeid, planlagt framtida si, og så opplever dei plutseleg ei usikkerheit om heilt grunnleggjande rettar. Det er djupt urettferdig. Det var også bakgrunnen for at MDG i januar i denne salen stemte for å be regjeringa finne ei løysing. Vi meinte, og meiner framleis, at desse ungdomane ikkje skal sitje igjen med rekninga for politiske avgjerder dei ikkje har vore del av, men forslaget vi behandlar i dag, er noko anna. Når vi blir bedne om å vedta ei midlertidig lov som gjev eit særunntak for ei lita, konkret gruppe, beveger vi oss over i ein heilt annan type avgjerd som utfordrar heilt grunnleggjande prinsipp i utdanningssystemet vårt. Likskapsprinsippet er ikkje ein formalitet. Det er sjølve berebjelken i det norske samfunnet at menneske blir behandla likt, og at rettar ikkje blir avgjorte av enkeltsaker som blir løfta politisk til Stortinget. Viss vi først byrjar med å lage særreglar for ein skule, eit kull og ein situasjon, kvar stoppar det då? Kva er neste gruppe som med rette kan krevje unntak?

Det er difor eg meiner at denne saka i utgangspunktet aldri burde vore på bordet på Stortinget som ei lovsak. Ansvaret burde vore handtert av regjeringa på ein ryddig, føreseieleg og heilskapleg måte innanfor eller gjennom regelverket, ikkje gjennom ad hoc-lovgiving i etterkant. Det meiner vi er uklokt, og difor står vi i eit reelt dilemma. Vi ønskjer å hjelpe desse ungdomane, men vi må samtidig verne om prinsippet om likebehandling og eit regelverk som folk kan stole på. Difor stemmer vi imot dette forslaget, ikkje fordi vi ikkje unner desse ungdomane førstegongsvitnemål, men fordi vi må gjere det på ein måte som gjer det rettferdig for alle andre.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:26:26]: Stortinget skal i dag behandle forslag til endringer i opplæringsloven, barnehageloven, privatskoleloven og folkehøgskoleloven.

Jeg foreslår å innføre regler i opplæringsloven og privatskoleloven som gjør skolene bedre i stand til å ta imot elever med bl.a. voldshistorikk, og ivareta elever, medelever og ansatte. Jeg foreslår en plikt for skolene til å dele informasjon om en elev med ny skole når det er nødvendig for å forebygge oppførsel som i vesentlig grad går ut over enten skolemiljøet, medelevene eller arbeidsmiljøet til de ansatte. Plikten vil gjelde for alle former for skolebytte.

For at så mange som mulig skal kunne fullføre og bestå videregående opplæring, er det viktig at alle har tilgang til et variert og godt opplæringstilbud. Noen steder i Norge er dette vanskelig å få til innenfor dagens rammer på grunn av store avstander og spredt befolkning. Jeg foreslår derfor å innføre regler som gir fylkeskommunen mulighet til å tilby opplæring på vg1 og vg2 på yrkesfaglige utdanningsprogram, med bruk av mer fjernundervisning enn hva dagens regler tillater. Den foreslåtte regelen gjelder for områder med lav bosetting og store avstander, og det er et krav at fjernundervisningen gis i kombinasjon med praksis og hjemlige fysiske samlinger. Forslaget er basert på det vellykkede LOSA-forsøket i Finnmark.

Jeg har lyttet til aktørene i sektoren som har gitt tydelig tilbakemelding om at kravet om å fastsette skriftlig hovedmål for hver enkelt videregående skole ikke er hensiktsmessig, og til høringsinnspillene som sier at det å innføre språknøytralitet som et alternativ, ikke løser utfordringene. Jeg foreslår derfor å forenkle regelverket og gå tilbake til slik det var før ny opplæringslov. Det betyr at den enkelte lærer i videregående opplæring selv velger om han eller hun vil bruke bokmål eller nynorsk i den skriftlige delen av opplæringen og i kommunikasjonen med elevene. Elever i videregående opplæring velger fortsatt selv hvilket skriftspråk de vil ha som sitt hovedmål.

Familiebarnehager med færre enn ti barn er i dag unntatt fra kravet om å være organisert som et eget rettssubjekt. Jeg foreslår å utvide unntaket slik at det også omfatter familiebarnehager som er godkjent for dobbel gruppe, altså ti barn.

Jeg foreslår også et nytt unntak fra forbudet i barnehageloven mot annen virksomhet. Unntaket legger til rette for at elever som går første trinn i en skole godkjent etter privatskoleloven, kan motta opplæring etter privatskoleloven i en barnehage dersom dette er i tråd med skolens godkjente læreplan. Dette er praksis i enkelte steinerskoler og steinerbarnehager i dag.

I proposisjonen foreslår jeg at klager over vedtak om godkjenning av utenlandske yrkeskvalifikasjoner som lærer og som styrer og pedagogisk leder i barnehage skal kunne behandles i klagenemnd. Jeg mener dette vil bidra til en effektiv og uavhengig klagesaksbehandling.

I proposisjonen gir jeg også en redegjørelse for departementets oppfølging av anmodningsvedtak nr. 474. Departementet har vurdert saken grundig og snudd alle steiner for å se om det er mulig å finne en løsning hvor Jotunheimen-privatistene kan få førstegangsvitnemål, samtidig som det ikke er i strid med grunnleggende rettsregler eller innebærer større endringer i førstegangsvitnemålsordningen som vi ikke kjenner konsekvensene av. Jeg har vurdert de rettslige sidene av anmodningsvedtaket, og konklusjonen er at det ikke er mulig å følge opp vedtaket, fordi det vil være i strid med likebehandlingsprinsippet og forbudet mot usaklig forskjellsbehandling å behandle Jotunheimen-privatistene bedre enn andre privatister. Jeg har respekt for at flere partier på Stortinget ønsker at disse privatistene skal kunne få førstegangsvitnemål, men det er regjeringen som har ansvaret for oppfølgingen og for at behandlingen er lovlig, og jeg kan derfor ikke følge opp et slikt anmodningsvedtak.

Finn Krokeide (FrP) [11:43:22]: Den 12. februar i år fattet Stortinget et vedtak om at årets avgangselever ved Jotunheimen privatistskule skulle få rett til førstegangsvitnemål, et vedtak som vil sikre at disse elevene likestilles med andre elever som fullfører videregående opplæring. Dette var den politiske løsningen på det politisk skapte problemet for avgangselevene ved Jotunheimen privatistskule i Lom, et problem som på ingen måte er disse avgangselevenes skyld eller ansvar.

Situasjonen elevene har havnet i, er utelukkende skapt gjennom politiske beslutninger. Disse elevene påbegynte sitt videregående utdanningsløp på en offentlig skole. Den skolen ble besluttet nedlagt av det politiske flertallet i Innlandet fylkesting. Lokalsamfunnene i Ottadalen fikk da på det som må være rekordtid, på plass en privatskole, slik at elevene kunne fortsette sin videregående opplæring i Lom. Denne skolen ble etter en lang kamp fra de lokale kreftene bak skolen omsider godkjent som offentlig privatskole den 19. januar i år, til tross for iherdig motstand fra særlig Arbeiderpartiet og Høyre i Innlandet, men skolen fikk sin godkjenning av departementet.

Om noen uker går disse elevene stortingsvedtaket gjelder, ut av den videregående skolen i Lom – en skole som var offentlig da de begynte, og som fra høsten av vil være en offentlig godkjent privatskole, men som en konsekvens av de politiske vedtakene jeg nå har vært innom, går de ut av videregående som privatister. De har altså hatt hele sitt videregående utdanningsløp ved den samme skolen, en skole som underveis i utdanningsløpet deres har endret status som en konsekvens av politiske vedtak.

Hvis disse ikke får førstegangsvitnemål på linje med andre videregåendelever, vil de sammenlignet med andre elever få en vesentlig ulempe i konkurransen om studieplasser i høyere utdanning. De vil da ikke kvalifisere for opptakskvoten for førstegangsvitnemål. Det er faktisk så brutalt at elever kan miste muligheten til en plass på ønsket studie på grunn av den politisk skapte ustabiliteten rundt den videregående skolen de har gått på. Det vil være en urett mot disse elevene, som ikke har noe ansvar for den politiske situasjonen som har oppstått.

Arbeiderpartiet stemte mot dette vedtaket da saken ble behandlet i februar. Arbeiderpartiet i regjering har i denne saken vi nå har til behandling her, konkludert med at det vil være i strid med likhetsprinsippet og forbudet mot usaklig forskjellsbehandling å gi elevene ved Jotunheimen førstegangsvitnemål. Det bemerkes dog at vedtaket allikevel fortsatt ikke er foreslått opphevet. Det er i den saken som nå er til behandling, fremmet nødvendige forslag for å rydde denne hindringen av veien, noe som vil sikre disse elevene en rettferdig behandling, og at de gis rett til førstegangsvitnemål.

Jeg vil derfor oppfordre representantene i denne sal til å stemme for forslaget som vil sikre disse elevene førstegangsvitnemål. Det er bare rett og rimelig.

Guri Melby (V) [11:47:25] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke alle partiene for å ha bidratt konstruktivt i behandlingen av denne saken og ikke minst også forslagsstillerne i Høyre for å løfte en veldig viktig sak.

Bakteppet for forslaget er alvorlig. Vi ser at elevenes ferdigheter i realfag går ned, samtidig som behovet for denne kompetansen er større enn på veldig lenge. Sammenlignet med andre land er det relativt få elever som velger fordypning innenfor realfag i Norge. Det gjør også at rekrutteringen til disse linjene innenfor høyere utdanning er svak.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun og forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland har uttalt seg om forslaget i brev av 24. april 2026, og uttalelsen følger som vedlegg til innstillingen. I tillegg har komiteen invitert til å gi skriftlige høringsinnspill i saken, og de er også tilgjengelige på Stortingets nettsider.

Forslagsstillerne fremmer 20 forslag som spenner over hele utdanningsløpet, fra grunnopplæring til høyere utdanning, etter- og videreutdanning og forskning. Komiteen har merket seg at flere av dem som har sendt innspill til komiteen, bl.a. NITO, Tekna, Abelia og Norsk Lektorlag, peker på at utviklingen innenfor realfag har konsekvenser for arbeidslivets tilgang på kvalifisert kompetanse innenfor ingeniør-, teknologi- og realfag.

Komiteen har også merket seg at regjeringen har kunngjort at det skal utvikles en nasjonal strategi for realfag og teknologi som skal omfatte hele utdanningsløpet, og at den skal være ferdig i løpet av 2027. Komiteen viser til at samtlige høringsinstanser som har avgitt uttalelse, støtter behovet for en samlet og langsiktig nasjonal innsats.

I komiteens tilråding er det i alt sju forslag som har fått flertall. Jeg anbefaler herved komiteens tilråding og tar også opp forslagene Venstre er en del av.

Så over til Venstres innlegg i saken. For det første har jeg lyst til å understreke at jeg er veldig glad for at det er flere forslag som får flertall i denne saken. Selv om det ikke er noen tvil om at det for å få til et løft for realfag i norsk skole er behov for et langsiktig arbeid, og det er naturlig at det også jobbes gjennom en helhetlig strategi, mener jeg det ikke står i veien for å gjennomføre helt konkrete grep her og nå som vil kunne gi positiv effekt.

På vegne av Venstre vil jeg si at jeg er spesielt glad for at det er to forslag vi har jobbet for, som får flertall, nemlig forslaget om å legge til rette for å styrke arenaer og tilbud som øker elevers interesse for realfag, f.eks. Newton-rom, speedmatte, Ungt Entreprenørskap og First Lego League. Dette er tiltak vi vet har positiv effekt. Det er tiltak som allerede er i gang, som kan rulles ut veldig mange flere steder, og som vil bidra til å øke flere elevers positive erfaringer med realfag.

Også forslaget om at vi ber regjeringen utrede om og hvordan Newton-konseptet med Newton-rom kan oppskaleres slik at flere kommuner får tilgang på tilbudet, er et forslag vi er veldig glade for at det er flertall for. Det kan være et veldig konkret tiltak for å øke entusiasmen og ikke minst også læringsutbyttet i realfag for elever med en gang.

Vebjørn Gorseth (A) [11:50:39]: Situasjonen er for så vidt godt beskrevet allerede. Norge trenger økonomer og ingeniører, og vi utdanner for få av dem. Det er for så vidt ikke Norge alene om, men løsningene er vi nødt til å finne selv. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har varslet at de vil komme tilbake med en strategi for realfag og teknologi. Vi er nok alle her kjent med at strategier sjelden er løsningen i seg selv. De er nødt til å forankres bredt. De må være tydelig, og de må følges opp skikkelig. Vi er nødt til å lære av hva det var som ikke fungerte med Høyre-regjeringens realfagstrategi. Den må faktisk få konsekvenser for den daglige undervisningen som foregår i norske klasserom.

Det gjøres mye allerede. Et eget teknologifag utredes, læreplanene i matematikk gjennomgås. Realfagspoengene har blitt viktigere, men det jeg mener kanskje er aller viktigst i dette spørsmålet, er også her å gjøre undervisningen enda mer praktisk.

Vi har E = MC², Schrödingers katt, kvadratsetningene og den periodiske tabellen. Realfag kan ofte framstå som ganske abstrakt, men egentlig er realfagene kanskje det aller mest håndfaste og konkrete vi har. De handler rett og slett om å forklare den fysiske verden vi lever i, altså er det få fag som har så gode forutsetninger for å være praktiske fag som realfagene. La elevene lære gjennom å prøve, og da mener jeg utover å vise at mentos og cola blir søl, og vis dem at fysikk kan forklare hvordan du får en fotball til å skru rundt muren, eller at kjemi kan forklare hvordan batteriet på mobilen dør stadig fortere, og at matte kan forklare hvorfor TikTok viser deg akkurat de videoene de viser deg.

Jeg opplever at det er en enstemmig komité som deler bekymringene på dette feltet. Det er et godt utgangspunkt for det arbeidet vi skal gjøre framover. Dette er åpenbart ikke siste gangen denne komiteen behandler en sak om realfag, og selv om det i denne saken er fremmet veldig mange forslag vi i Arbeiderpartiet i utgangspunktet er skeptiske til, mener vi at regjeringen bør få så brede rammer som mulig for det arbeidet de skal i gang med, sånn at de også kan finne den beste løsningen.

Arbeiderpartiet kommer for øvrig til å stemme for de forslagene vi selv er en del av i saken, i tillegg til romertall 6 i tilrådingen.

Line Marlene Haugen (FrP) [11:53:20]: Det er ingen tvil om at vi står overfor store utfordringer når det gjelder realfagene. Resultatene går feil vei, stadig færre velger de tyngste realfagene, og vi har et arbeidsliv som krever at vi har flere av dem. Derfor er jeg veldig glad for at Høyre har tatt opp denne problemstillingen, og vi støtter også veldig mange av forslagene de har lagt fram.

Det vi derimot er uenig i, er at svaret skulle være flere strategier, kommisjoner og planer og ikke minst forslag som innebærer store læreplansreformer. I altfor mange år har skolen vært et offer for en politisk pendel. Fagfornyelsen er godt etablert, men fortsatt ikke evaluert ferdig og testet, og en har ikke kjent på effekten av den.

Det er også en annen ting jeg reagerer på i representantforslaget, og det er det som går ut på å svekke betydningen av og plassen til verb som drøfte, reflektere og analysere i matematikkens læreplan. Ja, elevene må ha grunnleggende regneferdigheter. Det er kjempeviktig. Samtidig som det læres, er viktig at elevene lærer å tenke selv, vurdere og bruke kunnskapen sin i møte med virkelige og realistiske problemstillinger. Dette er ikke et enten-eller. Dette jobbes det med parallelt.

Læreplaner er – som andre planer – noe som stadig må evalueres og forbedres, og læreplanen vi har nå, er ikke perfekt. Jeg kan anerkjenne og gi kred for at regjeringen allerede har startet arbeidet, men samtidig er det viktig at vi sikrer at regjeringen også undersøker det vi vil. De forslagene er vi inne i.

Litt av bakgrunnen for det ene forslaget vårt om å endre matematikkeksamen: Det går rett og slett på det overordnede behovet for at det er vurderingsformene i skolen som nå kanskje må endres. Vi prøver stadig å putte skolen og samfunnet inn i et utdatert vurderingssystem når vi heller burde snu det og tenke hvordan vi kan gjøre vurderingssystemet i norsk skole mer i tråd med samfunnet vi lever i.

Nettopp derfor er dette med tillit viktig. Det er fagmiljøene selv som har tatt til orde for at det er vurderingsformene og rammeverket som det må gjøres noe med. Og når vi ser at stadig flere elever opplever manglende mestring og faller utenfor, trenger vi ikke flere føringer og reformer. Vi trenger mer tillit. Vi trenger revidering, ikke reformer. Og skal vi lykkes med å løfte elevene i realfag, må vi begynne å stole på dem som faktisk gjør jobben. Med det trekker jeg fram forslagene fra Fremskrittspartiet.

Ola Svenneby (H) [11:56:31]: Hvis du er god i idrett i Norge, finnes det nærmest ingen grenser for hvordan samfunnet vil tilrettelegge for deg. Du får egen oppfølging, egen skole, tilpassede kalendere og egne studielinjer, og storsamfunnet heier deg fram. Det har også gitt resultater. Flere av verdens beste toppidrettsutøvere er norske, og vi har en levende breddeidrett der mange i Norge deltar i den organiserte idretten.

Tenk om vi kunne gitt den samme behandlingen til dem som er gode i realfag. Vi står overfor en ganske akutt realfagskrise. Det er stadig færre elever og studenter som søker seg til fagene, og kompetansen i befolkningen er fallende. Det er et problem for oss, ikke fordi vi tar færre medaljer i ulike realfagskonkurranser, men fordi et lands realfagskompetanse også handler om konkurransekraft, beredskap og sysselsetting. Det handler om konkurransekraft, fordi mange av de viktigste næringene som vokser fram, enten det er om kvanter, KI, programmering eller romfart, drives fram av folk med bakgrunn fra de realfaglige studieretningene. Det handler om beredskap, fordi mange av de samme selskapene gjør vitenskapelige gjennombrudd som er avgjørende for hvilke land som kan utøve makt i en mer urolig verden. Det handler om sysselsetting, fordi arbeidsløsheten blant unge mastergradsutdannede er rekordhøy, og det samme er etterspørselen etter arbeidskraft i arbeidsmarkedet. Vi har med andre ord ikke klart å dimensjonere kompetansen til befolkningen vår på en måte som gjør at det er behov for dem i arbeidslivet.

Noen vil alltid innvende at mer realfag betyr mer teori. Det er feil. Det er ingen motsetning mellom realfag og praktisk undervisning. Tvert imot tror jeg faktisk ikke jeg kommer på noen andre fag som er så enkle å gjøre praktiske som matematikk og naturfag. Det er jo også gjerne de fagene hvor barn fra starten av er utstyrt med en naturlig, medfødt nysgjerrighet.

Et løft for realfagene har lenge latt vente på seg. Jeg er glad for at stortingsflertallet omsider kommer sammen om å legge fram en strategi og heve kompetansen i hele befolkningen.

Med dette tar jeg opp forslagene fra Høyre, og for øvrig vil Høyre subsidiært støtte romertall nummer 3 i tilrådingen.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [11:59:00]: SV deler bekymringen for utviklingen i realfagene. Resultatene i matematikk og naturfag går ned, færre elever velger fordypning i realfag, og vi mangler både realfagslærere og teknologisk kompetanse. Dette er alvorlig. Men når Høyre nå fremmer 20 forslag for å løse utfordringene, er det verdt å minne om at mange av problemene har vokst fram gjennom år med skolepolitikk som Høyre selv har vært en sentral pådriver for.

I mange år har norsk skole vært preget av mer testing, mer måling og sterkere vekt på resultater i standardiserte prøver. Høyre har hatt stor tro på at tydeligere krav, flere kartlegginger og sterkere styring skulle løfte læringen. Likevel ser vi i dag at resultatene i realfag faller, samtidig som motivasjonen blant elevene har blitt svekket over mange år.

Før Høyre nå svarer ut realfagskrise med mer testing, sterkere styring og tydeligere kontroll, er det verdt å huske på at vi ser en lignende utvikling på andre områder også. Også elevenes kunnskaper om f.eks. demokrati og medborgerskap har falt dramatisk de siste årene. Det tyder på at utfordringene er større enn enkeltfag. Utfordringen handler om motivasjon, engasjement og om hvordan elevene møter skolen. Svaret kan ikke bare være flere prøver og mer måling. Vi må skape en skole som gjør at elevene lærer.

SV mener at utfordringen ikke først og fremst er at elevene møter for å få prøver eller for lite kontroll. Utfordringen er at for mange elever opplever skolen som lite relevant og lite motiverende. Når interessen for realfag synker, må vi spørre oss hvordan vi kan gjøre fagene mer meningsfulle, praktiske og virkelighetsnære.

Det viktigste som skjer i norsk skole, skjer ikke i en kommisjon, i et direktorat eller i et departement. Det skjer tirsdag morgen kl. 9 i et klasserom, når en lærer møter en elev og klarer å vekke nysgjerrighet, mestringsfølelse og lærelyst. Ingen nasjonale prøver har i seg selv lært et barn brøkregning. Ingen strategi har i seg selv fått en ungdom til å bli glad i naturfag. Det er det læreren som gjør. Det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at lærerne har tid, kompetanse og handlingsrom til å gjøre jobben sin, og at elevene møter en skole som oppleves både relevant, praktisk og motiverende.

Regjeringen har allerede satt i gang arbeidet med en nasjonal strategi for realfag og teknologi. Det er begrenset hvor mange nye strategier vi trenger, og vi mener derfor det er klokt å se forslagene i denne saken i sammenheng med det arbeidet som regjeringen har satt i gang, framfor nå å vedta enkelttiltak stykkevis og delt.

For SV er det særlig viktig at den strategien vi skal få, bygger på praktisk, variert og relevant læring. Vi vet at elever lærer på ulike måter. Flere trenger å se hvordan matematikk, naturfag og teknologi henger sammen med hverdagen, arbeidslivet og samfunnsutfordringene vi står overfor.

Vi støtter en sterkere satsing på arenaer som Newton-rom, vitensenter og andre praktiske læringsmiljøer. Vi ønsker også flere fleksible veier inn i høyere utdanning og realfaglige studier, bl.a. en om yrkesfaglige løp og Y-veien. Det aller viktigste vi kan gi elevene våre, er imidlertid en skole med gode lærere og trygge voksne, der elevene opplever læring, mestring og trivsel.

Erling Sande (Sp) [12:02:19]: Det er fleire urovekkjande trekk ved utviklinga innan realfaga. Resultata fell, interessa går ned, og vi kjem til å mangle kompetanse som heile samfunnet treng. Det er avgjerande at det blir teke grep på dette området.

For Senterpartiet er det viktig å understreke at løysinga ikkje fyrst og fremst er fleire raske enkelttiltak eller meir detaljstyring frå Stortinget. Innsatsen må vere langsiktig og heilskapleg. Tiltaka må henge i hop frå dei fyrste skuleåra og heilt opp til høgare utdanning og arbeidsliv. Vi meiner nøkkelen ligg i å satse på meir praktisk læring, òg i realfaga. Senterpartiet trur ikkje at meir pugging og stillesitjing nødvendigvis er løysinga, ei heller fleire skuletimar til å gjere skuledagen lenger.

Difor er eg glad for at eit breitt fleirtal på Stortinget sluttar seg til Senterpartiet sitt forslag om at eitt element i arbeidet med realfagstrategien som skal vektleggjast tyngre, er meir praktisk, variert og relevant læring i realfaga gjennom heile utdanningsløpet. Når elevar får arbeide praktisk – utforske, byggje, teste og erfare – aukar motivasjonen. Når undervisninga blir meir relevant for kvardagen til elevane eller lokalsamfunna deira, blir læringa styrkja. Og når fleire elevar opplever meistring tidleg, legg det grunnlaget for at fleire vil velje realfag seinare. Dette er heilt i tråd med det som er skulepolitikken til Senterpartiet, iallfall: mindre einsidig teorifokus, meir praktisk læring og ein skule som gjev læringslyst til praktikarane òg.

Dette heng òg i hop med dei konkrete forslaga Senterpartiet støttar i innstillinga. Vi er med på å styrkje arenaer som gjer realfaga levande, som Newton-rom, Ungt Entreprenørskap og First Lego League. Vi vil sjå på korleis Newton-rom kan byggjast ut i fleire kommunar.

Vi vil støtte opp under ei satsing på alternative opptaksvegar til STEM-faga, og vi vil etablere fleire bransjeprogram som styrkjer den realfaglege kompetansen til arbeidstakarane.

Alt dette er tiltak som bidreg til å styrkje realfaga gjennom meir aktivitet og meir praktisk læring. No er det viktig at regjeringa følgjer opp, både dei mange gode forslaga som ligg i denne innstillinga, og andre forslag, sånn at vi raskt kjem i gang med å styrkje realfaga og sikre kompetansebehovet i samfunnet.

Siren Julianne Jensen (MDG) [12:05:11]: Vi er alle einige om at realfaga er viktige – for å lykkast med det grøne skiftet, for å byggje ny industri og for å gje unge menneske fleire moglegheiter. Men spørsmålet vi behandlar i dag, er ikkje om realfag er viktig. Det er korleis vi får fleire til å meistre dei og velje dem. Der skil MDG lag med fleire av forslaga her.

Eg har sjølv stått i klasserommet i 15 år og veit kva det er som skjer når elevane mister motivasjonen, men eg veit også kva det er som skjer når han blir tent. Det som avgjer, er sjeldan kor mange testar vi gjennomfører, eller kor tidleg vi startar med å sortere elevane. Det som avgjer er om elevar opplever meining, meistring og relevans. Det gjeld realfag, men også norsk, praktiske fag, kunstfag og yrkesfag. Motivasjon blir ikkje skapt med meir press, men med betre undervisning og større rom for å lære på ulike måtar. Difor er vi kritiske til ei rekkje forslag som går i retning av meir standardisering, meir nivådeling og meir testing. Det løyser ikkje kjernen i problemet.

Samtidig vil eg anerkjenne intensjonen bak fleire av forslaga, som løftar fram konkrete tiltak: Newton-rom, talentsatsingar og ulike program. Utfordringa er at vi risikerer å tenkje for smått. Vi kan ikkje løyse ei systemutfordring ved å gje punktvis støtte til stadig nye namngjevne prosjekt som kjem og går. Det vi treng, er ei meir systematisk og heilskapleg omlegging av korleis vi underviser i realfag gjennom heile utdanningsløpet, for alle – meir praktisk læring, meir tverrfagleg undervisning, meir rom for utforsking og sterkare tillit til det profesjonelle skjønet til lærarane. Viss vi verkeleg meiner alvor, må det prege heile skulen, ikkje berre enkeltsatsingar på sida av han.

Det er eit tankekors at noko av den mest offensive realfagssatsinga i Noreg i dag skjer utanfor skulen. Gjennom eigne program og tiltak tek selskap som Equinor ansvar for å rekruttere og utvikle nokre av dei skarpaste realfagshovuda. Det viser to ting: For det første at behovet er stort, men også at skular ikkje fyller den rolla sjølv på ein tilstrekkeleg måte. Det ansvaret kan vi ikkje outsource til næringslivet. Difor stemmer MDG slik vi gjer i dag.

Vi støttar det som bygg motivasjon, relevans og brei deltaking, og vi seier nei til tiltak som aukar presset, sorterer meir og som overlèt for mykje til kortsiktige løysingar. Skal vi lykkast i realfaga, må vi ikkje berre løfte dei få, då må vi løfte dei mange.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:07:49]: Norge er helt avhengig av mennesker med kunnskap i realfag og teknologi. Derfor er utviklingen bekymringsfull:

• Elevenes kompetanse i matematikk og naturfag er ikke god nok.

• I ungdomsskolen synker motivasjonen for realfag, og i videregående opplæring velger færre elever fordypning i realfag.

• Dette påvirker rekrutteringsgrunnlaget til høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning, som skal sørge for kompetansen vi trenger for å være rustet til å løse framtidens utfordringer, bl.a. innen teknologi, klima, helse, sikkerhet og beredskap.

Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte denne viktige saken. Behovet for sterkere realfags- og teknologikompetanse er noe som engasjerer på tvers av partier, og det er et engasjement jeg deler. Vi løser ikke de store utfordringene vi står overfor, uten å stå sammen. Sammen må vi finne de gode løsningene.

Regjeringen har tatt flere grep for å endre utviklingen, og vi er langt fra ferdige:

• Vi sørger for en mer praktisk skolehverdag.

• Vi justerer læreplanene for å tydeliggjøre regneferdigheter i matematikk og sikre varsom bruk av digitale enheter for de yngste.

• Vi utreder innføring av et eget teknologifag i skolen.

For å løfte interessen for og kompetanse i realfag i hele utdanningsløpet må vi ha målrettet innsats. Jeg merker meg at komiteen ønsker at Stortinget skal gjøre flere vedtak knyttet til enkeltprosjekter. Det er flere gode innspill i saken, som vi tar med oss inn i det videre strategiarbeidet. Samtidig må ulike tiltak vurderes i en helhetlig sammenheng hvis vi skal ha håp om bedre resultater.

Nå er regjeringen altså i gang med å utvikle en ny nasjonal strategi for realfag og teknologi. I dette arbeidet skal vi samarbeide med og få innspill fra en rekke aktører og vurdere alle relevante tiltak. Vi trenger som samfunn både at flere får interesse for realfag og bedre realfagskompetanse, og at flere velger å fordype seg i fagene. Innsatsen må starte tidlig og treffe bredt. Vi må styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Opplæringen må vekke nysgjerrighet og motivasjon for læring, og ungdommene må oppleve at de kan mestre fagene.

Kompetansen, holdningene og interessene ungdom utvikler, påvirker valgene de tar senere. Mange velger fag ut fra hvilke muligheter de gir videre. Vi må sørge for at den realfaglige og teknologiske kompetansen vi bygger opp, møter behovene i arbeidslivet og samfunnet. Derfor trenger vi også et samarbeid med arbeidslivet.

Jeg deler forslagsstillernes og komiteens engasjement for å løfte realfagene. Mange av temaene som løftes i representantforslaget, er vurderinger som vil inngå i strategiarbeidet. Når regjeringen nå er i gang med utvikling av en ny strategi, er det viktig at vi gjør helhetlige vurderinger og har tiltak som drar i samme retning. Jeg er glad for at Stortinget bidrar til å holde trykket oppe i dette arbeidet, og jeg ser fram til den videre dialogen om hvordan vi kan styrke realfagene og teknologikompetansen i Norge.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [12:24:38]: Det er nok allment kjent at Noreg kjem til å trenge endå fleire arbeidsfolk i åra framover. Vi treng fleire fagarbeidarar, vi treng fleire sjukepleiarar, vi treng fleire lærarar, fleire ingeniørar, fleire teknologar og endå fleire som kan vere med på å skape, utvikle og finne løysingar for eit samfunn i endring. Difor er det viktig at vi startar tidleg med å gi elevane motivasjon, meistring og tru på sine eigne evner.

Framstegspartiet meiner at det er positivt at endå fleire elevar får møte realfag og entreprenørskap på ein meir praktisk og engasjerande måte. Tilbod som Newton-rom og Ungt Entreprenørskap er gode eksempel på dette, og dei representerer to viktige sider av den same saka: læring som blir konkret og relevant, og ikkje minst sett ut i livet. I Newton-rom får elevane utforske realfag gjennom praktiske forsøk og oppgåver som gjer teori forståeleg, og ikkje minst spennande. Gjennom tilbod frå Ungt Entreprenørskap får dei bruke kunnskapen sin til å skape noko sjølv, utvikle idear, samarbeide, løyse problem og oppleve korleis læring kan bli til verdiskaping. Felles for begge to er at elevane får prøve, feile og meistre, og det er nettopp slike opplevingar som er med på å vekkje interesse som varer over tid.

Samtidig: Skal slike tilbod ha effekt, må dei vere tilgjengelege for endå fleire enn i dag. I dag er realiteten at mange skular, særleg ute i distrikta, har avgrensa tilgang på Newton-rom. Lange reiseavstandar og logistikk gjer at ikkje alle elevar har den same moglegheita til å delta. Difor er det viktig å sjå på korleis Newton-konseptet kan styrkjast og gjerast meir tilgjengeleg for endå fleire kommunar. Dette handlar om at vi må sikre like gode moglegheiter for læring, uavhengig av kor ein bur, og difor er det òg naturleg å sjå på korleis små skular kan få stabile rammer, og korleis digitale løysingar kan gje elevane tilgang til undervisning og fagkompetanse som er kostbart og vanskeleg å tilby overalt i dag.

Og berre for å understreke det: Nettundervisning skal absolutt ikkje erstatte læraren i klasserommet, men det kan vere eit verktøy og eit supplement som gjer at fleire elevar faktisk får eit tilbod som dei ikkje har i dag.

Skal vi løyse realfagskrisa, må vi gjere meir enn berre å diskutere enkeltordningar. Vi må tenkje heilskapleg. Vi må gi fleire elevar moglegheita til å oppleve meistring, nysgjerrigheit og læringsglede, og vi må erkjenne at framtidas arbeidskraft ikkje kjem av seg sjølv. Ho kjem frå elevar som får sjansen til å prøve, utforske og lykkast.

Monica Molvær (H) [12:27:37]: Norge står midt i en realfagskrise, og varsellampen har blinket lenge. Statsråden går langt i å erkjenne at det er en alvorlig utvikling for resultatene i skolen, men da er spørsmålet: Hvorfor har det ikke skjedd mer på Arbeiderpartiets vakt?

Mens behovet for ingeniører, teknologer og kompetanse øker, går utviklingen i feil retning. Næringslivet skriker allerede etter kompetansen som mangler. Dette er alvorlig, og det burde ha blitt gjort noe med for lengst.

I en mer urolig verden trenger vi mer norsk teknologi, mer norsk innovasjon og mer norsk kompetanse. Vi kan ikke gjøre oss stadig mer avhengige av at andre land utvikler teknologien som vi selv er avhengig av. Skal vi lykkes med forsvar, beredskap, kunstig intelligens, maritim teknologi og det grønne skiftet, må vi utdanne flere som kan bygge løsningene selv, men dette begynner ikke på universitetet. Dette begynner allerede i barnehagen og i klasserommet, for ingen barn er født og tenker at matematikk er kjedelig. Barn er nysgjerrige: De bygger, de utforsker, og de spør hvordan ting fungerer. Utfordringen er ikke at barn mangler nysgjerrighet, utfordringen er at vi som samfunn ikke har vært flinke nok til å ta vare på dem.

Rundt omkring i landet finnes det fantastisk mange initiativer. I Moss har vi prosjektet DigitAbel, med noen ildsjeler og noen lærere som går sammen med næringslivet for å gjøre teknologi og realfag spennende med digitale verktøy som kan brukes i undervisningen. På Nordfjordeid har vi ildsjeler som har bygd opp et prosjekt der skole, næringsliv og lokalsamfunn samarbeider for å vekke interesse for realfag helt fra barnehage til høyere utdanning. Dette er inspirerende, og det viser oss også hva som er mulig, men vi kan ikke bygge Norges framtidige realfagskompetanse på ildsjeler alene. Vi kan ikke forvente at lærere, lokale bedrifter og lokale entusiaster skal brenne lyset i begge ender for å løse en utfordring som angår oss alle.

Vår oppgave som politikere er å ta et nasjonalt ansvar, ikke bare holde liv i ildsjelene, men tenne gnisten i elevene – de som en dag skal utvikle ny teknologi, styrke norsk beredskap og skape arbeidsplassene vi skal leve av i framtiden. Sverige, Finland og Danmark har allerede vedtatt helhetlige STEM-strategier, mens Norge går baklengs inn i framtiden. Vi trenger en nasjonal realfagsstrategi, og ikke om et år eller to – vi trenger det nå, og vi burde allerede hatt det. Dette handler ikke bare om hva slags karakterer elevene får, dette handler om hva slags kompetanse Norge skal ha, hva slags teknologi vi skal eie, hvor robust vår beredskap skal være, og hva slags arbeidsplasser vi skal leve av i framtiden.

Til slutt: I forrige debatt sa jeg at vi stemte subsidiært for tilrådningens forslag til vedtak III, og for det våkne øye fantes det ikke noe III i forrige sak. Men det gjelder altså i denne saken, som Ola Svenneby allerede har tatt opp.

Hårek Elvenes (H) [12:31:01]: Først vil jeg si takk til ministeren for svaret i replikkordskiftet, men mitt spørsmål var jo hvilke tiltak ministeren vil sette inn for å øke rekrutteringen til lærerstanden knyttet til undervisning i matematikk i grunnskolen. Jeg tviler ikke på at ministeren har de beste forsetter og vil det beste for norsk skole også på dette området, men dette er så fundamentalt viktig når vi vet realfagenes – og spesielt matematikkens – betydning i andre fag. Det er rett og slett et verktøy i svært mange andre fag, også innenfor samfunnsvitenskapelige fag. Hvis vi tar makroperspektivet på dette, vet vi at realfagenes betydning for teknologisk og økonomisk vekst er helt fundamental. Det har faktisk blitt utdelt nobelpriser for at man har klart å analysere de sammenhengene.

Mitt spørsmål til ministeren er egentlig – og jeg ser ministeren skal på talerstolen igjen, så jeg håper hun bruker anledningen: Kan ministeren reflektere litt over hva som kan være årsaken til at det i dag er så lite attraktivt å undervise i disse fagene i grunnskolen? Over tid – og ikke bare over tid, vi ser det allerede nå – vil dette være et problem som krever en løsning.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:32:46]: Til siste taler vil jeg bare si at jeg opplever at det er attraktivt å undervise i disse fagene i grunnskolen. Vi har aldri hatt flere studenter i Norge som tar lærerutdanning i grunnskolen enn vi har i år. Det er jeg veldig glad for.

Til representanten Molvær også, det var egentlig der jeg tenkte meg til: Jeg er oppriktig lei meg for at vi ikke klarer å snu resultatene fortere enn det vi gjør. Det er svært alvorlig at elevene våre presterer så dårlig i matte, lesing og skriving spesielt.

Når det gjelder hvordan vi skal klare å snu den utviklingen, må vi se på det som har skjedd de siste 15 årene. Det går dypt. Det handler om digitaliseringen. Det handler om læreplanene våre, som har blitt for frie, kan man kanskje si. Det handler om læremiddelsituasjonen, som også er helt fri. Framover må vi ta sterkere grep knyttet til styringen og samtidig klare å sikre handlingsrommet til lærerne i klasserommet. Vi må gi de bøker istedenfor skjerm. Vi må ikke gi dem flere tester, når de trenger praktisk utstyr. Vi må ikke gi dem mer stillesitting, når de faktisk trenger bevegelse.

Det å mobilisere tydeligere rundt læring og konsentrasjon i skolen blir den viktigste oppgaven vår framover. Vi endrer nå skoledagen for de yngste, for å starte der, med å sikre mer lek, mer aktivitet og tett oppfølging i bl.a. regning. Vi vet at det virker. Mer og mer forskning viser oss at det å satse på smågruppeundervisning virker. Det å være i lek virker, fordi det gir kapasitet til etterpå å sette seg ved pulten og ta til seg tallene og gangetabellen når man faktisk skal det, for så å gå ut og leke igjen. Det er så ekstremt viktig at vi jobber på den måten.

Skjermen skal være i klasserommet, men kun når vi faktisk vet at den gir læring. Vi har undersøkelser – sist PISA – som viser at en tredjedel av norske elever sitter og blir forstyrret av egne eller andres skjermer. De sitter og shopper og gamer når de skal sitte og følge med på timen. Det fungerer ikke i dag, og vi må gjøre mer. Vi er fullt i gang med å øremerke penger til bøker og praktisk utstyr og endre på forskrift knyttet til skjermbruk, men det er ikke nok. Derfor trenger vi også denne strategien, men, gode venner, vi må gjøre langt mer i tiden som kommer.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:35:45]: Eg klarte ikkje å halde meg, eg måtte kaste meg inn i ein debatt som ikkje akkurat er det som engasjerer meg mest her i Stortinget – eg som kjem frå transport.

Men eg kjem også frå næringsfylket Møre og Romsdal, som er eit av dei desidert største eksportfylka i landet. Eg er ein som har sete i kommunepolitikken i snart 30 år, og i 24 år i fylkestinget – eg sit framleis der. Dei store utfordringane for både kommunar og fylke når det gjeld oppgåvene dei har, er skule, eldreomsorg og helse. Skule er eit kjempeviktig område. For eksempel er skulepolitikken og vidaregåande skule noko av det aller viktigaste i fylka. Ei av dei store utfordringane som er uansett, er økonomi. Det er så mykje greinlause pålegg frå regjeringa, f.eks. klima- og miljøtiltak, til kommunane og fylka – rapportering og pålegg som gjer at fylka og kommunane må bruke pengane sine på ein masse ting som er totalt unødvendig, noko som rammar dei store områda som skule, helse og eldreomsorg.

For eksempel har vi i Møre og Romsdal – gjennom eit fleirtal der med FrP, Høgre, KrF og Venstre – verna dei vidaregåande skulane. Vi har satsa på skule og auka for skule. Det går ut over ganske mange andre sektorar.

Det er det same med kommunane. Skal vi klare å ha gode skular i kommunane og satse både på realfag og på dei linjene som vi ønskjer for å få ei næringsutvikling, få ei utvikling av ungdomane våre og få ungane våre til å satse på viktige studium for å bakke næringslivet vårt, må vi prioritere. Det går hardt ut over andre ting fordi økonomien er kjempepressa i kommunane og ikkje minst i fylka.

Noko av det aller beste ein kunne gjort frå denne salen og frå regjeringa, er å kutte ned på alle desse klima- og miljøkrava som rammar brutalt i kommunar og fylke. Eg tør ikkje å nemne berre nullutsleppskrava på ferje, buss, bil og båt – alt mogleg, skulle eg til å seie. Det er så mange hundrevis av millionar vi må bruke på desse greiene, og det går ut over ungdomen vår og ungane våre. Vi kunne i staden brukt dei pengane på skule og andre viktige sektorar.

Her dreier det seg om å gjere ting enklare. Den opplevinga vi som sit i alle forvaltningsnivå, har, er at vi ser kor vanskeleg det er å drive kommunane, å få nok lærarar, nok personell inn til skulane våre i kommunane, og ikkje minst i fylka, og å kunne satse på yrkesretta linjer. Då må vi ha pengar til å gjere det, til å kunne ha ei endå større satsing, men det er ikkje nok pengar til å gjere det. Vi må ha vekk desse greinlause klima- og miljøpålegga og alle andre greinlause pålegg, så vert dette bra, men då må det kanskje til ei ny regjering – eller ikkje berre kanskje, det må til ei ny regjering.

Line Marlene Haugen (FrP) [12:38:47]: Også jeg måtte benytte sjansen til å ha en liten refleksjon etter å ha hørt replikker og det som nå er blitt sagt.

En av de mest faglig dyktige og engasjerende realistene jeg kjenner, spurte meg: Hvorfor ble jeg realist eller realfagslærer? Jo, det var fordi han hadde en egen realfagslærer som var engasjert og inspirert og klarte å tenne den gnisten. Her snakker vi om at vi må sikre at vi får flere som velger realfag, som vil bli realfagslærere. Da er spørsmålet: Hvordan er det man skaper den engasjerte og pliktoppfyllende realfagslæreren? Det er i hvert fall ikke med strengere føringer og rammer og normer for praksis, f.eks. det flere har tatt til orde for her: det å regulere skjermbruk og når vi skal bruke bøker, at læreplanene plutselig er for frie, og at vi også skal begrense metodefrihet generelt.

Er det noe som tar knekken på inspirasjon og engasjement, er det i hvert fall slike begrensninger. Da vil jeg rett og slett spørre dem som tar til orde for slike begrensninger: Hva slags realfagslærerne er det vi til slutt får, og hvem er det som egentlig ønsker å bli lærer i norsk skole etter hvert?

Hårek Elvenes (H) [12:40:18]: Jeg vil takke ministeren for et gjennomtenkt svar. Det er klart at det ikke er noen enkle forklaringer på dette, men for at ministeren og jeg skal være enige om virkelighetsbeskrivelsen, hva som ligger til grunn her, tror jeg faktisk jeg må gjenta det som var grunnlaget for mitt spørsmål i replikkordskiftet, og for så vidt innlegget også. Det står altså:

«Tall fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) viser at andelen lærere som underviser i matematikk uten faglig fordypning har sunket betraktelig de siste 10 årene.»

Det står svart på hvitt – men vi skal la det ligge.

Jeg skal ikke tvære ut dette unødvendig, men dette er jo ingen lek. Læring er hardt arbeid, og læring i matematikk, fysikk og naturfag er ekstra hardt arbeid. Så mitt råd til ministeren er at dette må doseres med fornuft. Velger man å introdusere leken i sterkere grad enn i dag, må man også være trygg på at leken faktisk bidrar til bedre resultater og bedre beherskelse av disse fagene. Gjennomgangsmelodien kan ofte være at man må ha mer praktisk tilrettelegging, at det skal være mer lek. Men læring har aldri vært lek. Det er hardt arbeid.

Harry Valderhaug (KrF) [12:42:07]: Ved ein inkurie er det eit forslag frå KrF som ikkje er fremja. Det er forslag nr. 25 i saka. Det tek eg hermed opp.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:43:11] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken. Viltressursloven ble vedtatt av Stortinget 2. juni 2025 og skal tre i kraft 1. juli 2026, og forslagene i denne proposisjonen er en oppfølging av anmodningsvedtak fra Stortinget under behandlingen av loven våren 2025.

Proposisjonen følger opp Stortingets vedtak på tre områder. Den ene er om å endre krav om merking av feller fra navn og telefonnummer til jegernummer, og at vilt- og politimyndigheter skal gis tilgang til nødvendige opplysninger fra Jegerregisteret. Den andre er å åpne for bruk av drone ved ettersøk av storvilt med jakttid som et supplement til godkjent ettersøkshund, med bevisbyrde og varslingsplikt for jegeren. Det tredje forholdet som proposisjonen omhandler, er jakttid for elg i Finnmark, og her vurderer departementet oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 747 om jakttid for elg i Finnmark som tilstrekkelig ivaretatt gjennom endring av jakttidsforskriften, uten at det er nødvendig med lovendring.

I mitt videre innlegg vil jeg redegjøre for Fremskrittspartiets syn i saken, og jeg forutsetter at de andre partiene redegjør for sine standpunkter. Fremskrittspartiet var pådriver for at merking av fangstinnretninger skal gjøres med anonymisering av fangstperson ved bruk av jegernummer, og at vilt- og politimyndigheter skal gis tilgang til nødvendige opplysninger fra Jegerregisteret. Dette vil sikre oppsynets mulighet for identifisering, og eiers navn blir unntatt offentlighet. Vi ser positivt på at kravet om «telefonnummer til viltmyndigheten» også skal være med, og støtter forslaget med det tillegget. Fremskrittspartiet var også pådriver for at jegere kan benytte luftfartøy ved ettersøk av påskutt storvilt med jakttid som et supplement til godkjent ettersøkshund, med bevisbyrde og varslingsplikt for jegeren. Det er i tråd med bestillingen. Fremskrittspartiet støtter også departementets vurdering om at jakttid for elg i Finnmark blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom endring av jakttidsforskriften, uten at det er nødvendig med lovendring.

Derimot vil jeg vise til anmodningsvedtak 746 om bruk av termisk kikkertsikte til hjortejakt, som ble vedtatt i Stortinget i samme sak. Her var det lagt til grunn at termisk kikkertsikte skulle kunne brukes lovlig som tidligere til hjortejakt. Det må sies å være urimelig at dette fra departementets side i utsendt høring ikke er fulgt opp. En betydelig andel av høringsinnspillene fra kommuner med høstbar hjortestamme har store innvendinger mot departementets grunnlag for ny forskrift. Kommunene mener forslaget til regulering av termisk siktemiddel er lite tjenlig og har et svakt grunnlag. Stortinget har ikke etterlyst geografisk avgrensing, kun videreføring av eksisterende praksis.

Avslutningsvis vil jeg komme med en liten justering av vårt forslag, forslag nr. 1 i saken, sånn at det forhåpentligvis kan få flertall i dag.

«Stortinget viser til anmodningsvedtak nr. 746 i behandlingen av viltressursloven om fortsatt tillatt bruk av termisk kikkertsikte til hjortejakt, og ber regjeringen legge til grunn merknader i Innst. 301 L (2024–2025), samt våre forpliktelser etter Bernkonvensjonen, for utarbeidelse av forskrift som viderefører lovlig bruk av termisk kikkertsikte ved hjortejakt uten unødvendig byråkrati og ulemper for kommunene.»

Jeg tar opp forslagene FrP er med på.

Solveig Vitanza (A) [12:46:56]: Jakt og friluftsliv er viktig for mange her i landet. Høsting av vilt gjennom fangst og jakt har lange tradisjoner i Norge. For ett år siden behandlet Stortinget den nye viltressursloven som skal tre i kraft 1. juli i år. Proposisjonen vi nå har til behandling, er regjeringens oppfølging av anmodningsvedtakene som ble gjort av Stortinget i fjor.

Den første lovendringen går ut på å endre kravet til merking av feller, fra navn og telefonnummer til kun jegernummer. Fellefangst er i utgangspunktet ikke lovlig, men loven åpner likevel for å forskriftsfeste fellefangst i enkelte tilfeller. Det nye kravet til merking med jegernummer ivaretar hensynet til personvern, samtidig som det ivaretar hensynet til at viltmyndighetene og politiet skal kunne identifisere og kontrollere bruken av fellene. Fra Arbeiderpartiets side støtter vi forslaget om at fellene også bør merkes med telefonnummer til viltmyndighetene, noe som vil gjøre det enklere å vite hvor man skal henvende seg hvis man f.eks. oppdager dyr som befinner seg i feller. Jeg er glad for at det er en samlet komité som står bak dette forslaget.

I tråd med stortingsvedtaket i fjor foreslås det også en lovendring som åpner for bruk av droner ved ettersøk av påskutt storvilt. Det at jegerne mer effektivt kan finne viltet som er påskutt og såret, er viktig for oss av dyrevelferdshensyn. Det er imidlertid verdt å merke seg at det ikke endrer på gjeldende regler, som at jeger eller jaktlag skal ha tilgang til godkjente ettersøkshunder når de jakter på elg, hjort eller rådyr. Det er også varslingsregler som skal følges når droner skal benyttes.

Under behandlingen av denne saken er det også framsatt to forslag om bruk av bl.a. termiske siktemidler i forbindelse med hjortejakt og skadefelling av rovvilt. Jeg vil slå fast at for Arbeiderpartiet er det viktig at vi i den forbindelse må forholde oss til de folkerettslige forpliktelsene som Norge er bundet av, slik som Bernkonvensjonen. Fremskrittspartiet har nå, hører jeg, fremmet en endring av det ene forslaget, som inkluderer etterlevelse av Bernkonvensjonen. Jeg anser at dette forslaget nå er i tråd med den praksis Arbeiderpartiet hele tiden har lagt til grunn. Så vil jeg bare si at ordlyden muligens kan tolkes som at det generelt er tillatt med nattkikkert i dag, noe som ikke stemmer helt, siden regelverket allerede er utformet i tråd med Bernkonvensjonen. Men jeg kan dermed si at Arbeiderpartiet ikke kan gå inn for det endrede forslaget til Fremskrittspartiet.

Erlend Larsen (H) [12:49:53]: Høyre har tidligere støttet forslaget om bruk av termiske siktemidler til hjortejakt. Norge har signert Bernkonvensjonen, og den forplikter oss. Konvensjonen sier nei til bruk av termiske siktemidler, så derfor går vi i utgangspunktet mot forslaget fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti slik det er fremmet i innstillingen fra komiteen. Nå har Fremskrittspartiet kommet med et forslag til endring av forslaget, slik at forslaget tar opp i seg Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen, og det gjør at Høyre støtter forslag nr. 1 fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Tillatelse til bruk av termiske siktemidler kan skape noe byråkrati, og det vil kunne bli plundrete når jakt går over kommunegrenser, spesielt dersom kommunene har ulike regler. Vi oppfordrer derfor til at det lages forenklede løsninger som kan brukes i alle kommuner, slik at det blir forholdsvis enkelt å skaffe de nødvendige tillatelsene.

Bernkonvensjonen tillater heller ikke bruk av droner til jakt, så det å bruke droner til søk etter vilt er ikke aktuelt. Men Bernkonvensjonen tillater bruk av droner til ettersøk etter skadet vilt. Bruk av droner til ettersøk etter skadet vilt kan gi rask og effektiv oversikt over området der dyret forsvant, og således bidra til å redusere lidelsene for dyr som er hardt skadd og må avlives.

Droner kan også være egnet til hjelp ved særlige skadefellingsoppdrag og ved fellingsoppdrag som er iverksatt av Klima- og miljødepartementet eller Miljødirektoratet.

Så er det viktig at jaktlag bruker droner kun til ettersøk, og ikke som et middel for å effektivisere jakten. Det er forbud mot bruk av luftfartøy for å søke opp vilt. Én ting er at en skal unngå å stresse opp dyrene, men det viktigste er jaktetiske prinsipper, hvor dyret skal ha en reell sjanse til å unnslippe. Det er jegerens ferdigheter som skal føre til felling, ikke teknologisk overlegenhet. Men til ettersøk av skadet vilt er vi i Høyre altså tilhengere av å bruke droner.

Une Bastholm (MDG) [12:51:55]: Jeg får begynne litt alvorlig: Jeg er overrasket over hvor lett Stortinget og regjeringen tar på det faktum at den nye loven vil stride med Bernkonvensjonen, om ville europeiske planter og dyr. Bernkonvensjonens sekretariat har tydelig i brev til Miljødirektoratet 18. mai i år stadfestet at to av lovparagrafene er uforenlige med artikkel 8 i konvensjonen, som Norge er folkerettslig forpliktet til. Dette handler om at loven, når det gjelder skadefelling, åpner for generell bruk av ellers forbudte metoder, som synlig lys og motoriserte hjelpemidler. Slike metoder skal kun være mulig gjennom unntak i enkelttilfeller.

MDG foreslår derfor i dag endringer i §§ 46 og 47 i loven.

Så litt om droner: Siden bruk av droner ved ettersøk etter skadeskyting nå blir tillatt, må vi ta høyde for at denne teknologien kan misbrukes, f.eks. ved å bruke droner til ordinær jakt. De fleste jegere er nok proffe og har en iboende respekt for både dyrelivet og øvrig natur, men det gjelder ikke alle.

Muligheten for å bruke droner til ettersøk kan også resultere i at enkelte jegere vil ta større sjanser når de skyter. MDG mener at vi heller burde fokusere enda mer på å redusere omfanget av skadeskyting, gjennom god opplæring og strenge regler for jakt, bl.a. forbud mot å skyte på dyr i bevegelse. Siden det nå åpnes for bruk av drone, bør det i alle fall stilles krav om varsling til grunneier og myndighetene før drone kan tas i bruk – ikke i ettertid. Jeg mener at det vil redusere faren for misbruk og øke terskelen for å sende opp en drone, slik at det faktisk blir en nødløsning, som er hensikten i loven.

Siden det ikke ligger an til flertall for krav om varsling før drone kan sendes opp, vil MDG stemme imot den delen av lovendringen.

Så til slutt til feller: Fellefangst er en form for jakt som jeg tar sterk avstand fra. Jeg mener det er uetisk overfor både dyrevelferd og respekt for natur, men vi tar ingen kamp om dette akkurat nå. Når en nå fjerner kravet om at fellene skal merkes med navn og telefonnummer på eieren av fella, har det vært viktig for Miljøpartiet De Grønne at forbipasserende som kanskje finner levende, skadde dyr i feller, kan melde fra til myndighetene om dette.

Derfor kan jeg avslutte litt gladere – med å si at jeg vil takke alle partiene og regjeringen for å bli med på at forskriften nå skal inneholde krav om merking med både jegernummer og telefonnummer til viltmyndighetene. Noen ganger er det store endringer i de små tingene.

Jeg tar opp de forslagene MDG er med på.

Geir Pollestad (Sp) [12:55:02]: Eg vil starta med å slutta meg til det meste av innlegget til saksordføraren.

Når det gjeld spørsmålet om termisk kikkertsikte til hjortejakt, var jo dette eit tema som var oppe ved behandlinga av viltloven. Der ønskte ein å kunna fortsetja denne praksisen. Så har regjeringa si løysing på dette vore å gå for ei kommunal løysing der kvar kommune skal gjera ei vurdering av dette, og det vert peika på Bernkonvensjonen.

Eg har òg respekt for Bernkonvensjonen, men eg opplever veldig ofte at når regjeringa skal uttala seg om den, er dette ein konvensjon som er hogd i stein. Dette er jo ein konvensjon som har ein innebygd fleksibilitet og eit grunnlag for å kunne tolkast.

Eg har vore med fleire gonger gjennom dei åra eg har halde på med politikk, at ein har hevda at ting er i strid med Bernkonvensjonen, men der domstolane seinare har sagt at dette er innanfor Bernkonvensjonen. Så me er òg opptekne av å bruka det handlingsrommet som ligg der.

Til det andre forslaget, forslag nr. 2, som gjeld skadefelling av rovdyr: Der er det viktig at når det er snakk om skadefelling, stiller det litt andre krav til kva som kan vera tillatne verkemiddel i jakta.

Heilt til slutt har eg lyst til å ta opp ei problemstilling som har kome opp for oss i behandlinga av denne saka, som ligg litt på sida, men som likevel er veldig relevant inn i viltloven. Det gjeld den nye definisjonen av kva som er «vilt», for den vart jo endra i loven. I bestemminga er det òg eit forbod mot å halda ville dyr i fangenskap. Eg trur dei aller fleste forstandige personar forstår at det er fordi du ikkje skal kunna fanga ein rev og ta den til kjæledyr – det er forbode. Og denne loven regulerer jakt og fangst. Det tenkjer eg òg dei fleste vil leggja til grunn, at det er det. Men sånn er det ikkje i Miljødirektoratet. Der har dei funne ut at når det er ein ny definisjon av kva som er «vilt», og det òg omfattar utanlandsk vilt, så er det jo mange av dei dyra vi i dag har i fangenskap, som dermed vil verta ulovlege. I plassen for å la denne saka liggja og seia at denne lova handlar om jakt og fangst, ikkje primært om hald av dyr, har ein altså sendt ut ei forskrift, som er til høyring no, som seier at utanlandske dyr som lever vilt i utlandet, skal få lov til å leve ut si levetid – og så er det slutt. Det var aldri Stortingets intensjon å endra loven på dette punktet, og det vil eg berre understreka i innlegget mitt.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [12:58:23]: Regler om viltforvaltningen vår, både gjennom jakt og fangst og det som er begrenset, men også en del av det, med bruk av feller, er saker som som regel vekker stort engasjement, både i forbindelse med offentlig høring og her i Stortinget.

Forvaltningen av viltet vårt bygger på bærekraftprinsippet. Det betyr at vi skal høste av et overskudd, og at vi gjør det på en fornuftig måte. Høstningskulturen vår i Norge, gjennom bl.a. jakt og fangst, fiske og sanking av bær, har lange tradisjoner, og det har stor aksept i samfunnet vårt. Jeg vil understreke at den aksepten, som da også gjelder for jakt og fangst, er basert på at utøvelsen av dette skjer på en forsvarlig måte. I viltressursloven § 21 går det fram at jakt og fangst skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte som ikke utgjør en fare for mennesker, husdyr eller eiendom. Det er denne bestemmelsen som på mange måter beskriver essensen i denne delen av regelverket.

Lovforslaget som Stortinget skal ta stilling til i dag, i denne omgangen, gjelder mindre endringer i viltressursloven, paragrafene 25 og 29. Det er en oppfølging av tre anmodningsvedtak som Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av viltressursloven i juni i fjor, og den omhandler merking av feller, bruk av drone ved ettersøk og utvidelse av jakttiden for elg i Finnmark.

Jeg registrerer at næringskomiteen gjennom sin innstilling slutter seg til regjeringens lovforslag. Så er det merkekrav knyttet til bruk av feller som utvides noe, sånn at feller skal merkes med jegernummer og telefonnummer til viltmyndighetene. Her synes jeg komiteen har jobbet godt sammen, som vår næringskomité på Stortinget gjør.

En åpning av regelverket for bruk av droner ved ettersøk av storvilt har da som formål kun å effektivisere ettersøket og bidra til at skadd vilt kan gjenfinnes raskere og dermed lide mindre. Bruk av drone skal være et supplement ved ettersøk og ikke erstatte det gjeldende kravet til bruk av godkjent ettersøkshund. Dette er et viktig prinsipp, for ettersøkshund skal fortsatt være en viktig del av viltforvaltningen i Norge for å forhindre at dyr lider unødig.

Det er også viktig å påpeke at bruken av droner i Norge er regulert under luftfartsloven og forskriftene som er gitt i henhold til den loven.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:12:59]: Eg må seie at eg vert direkte avskipla når eg høyrer frå talarstolen, spesielt frå MDG, om korleis det fungerer på ettersøk og felle og fangst, men eg kan ta ettersøk fyrst. Eg har to godkjende svarte elghundar. Eg har vore godkjend som ettersøksekvipasje i fleire tiår. Eg veit kva som skjer når det gjeld ettersøk, og kva som er grunnlag for det.

Det å seie ein ikkje skal skyte på dyr som er i bevegelse, det går ikkje! Hjorten står ikkje stille eitt sekund. Den som kan vise meg det! Då må ein bitte fast føtene på hjorten for å skyte han, for han er i bevegelse heile tida. Det er umogleg å føresjå korleis hjorten bevegar seg. Det er noko med å setje seg inn i korleis jakta fungerer. Om ein no seier at ein ikkje skal gjere alt ein kan for å få teke dei dyra og avlive dei som har blitt skadeskotne, då er ein i realiteten imot dyrevelferda. Vi som er ettersøksekvipasje, gjer alt vi kan for å hindre liding for dyr som er vorte skadeskote av forskjellige grunnar. Det kan vere så enkelt som at ein skyt med eit strå 10 meter framføre løpet, så ein umogleg klarer å sjå i skogen. Det betyr at kula skiftar retning, og ein får eit skadeskot. Det kan vere mange grunnar til ei skadeskyting, som at dyret i det augeblikket ein trykkjer av, vrir seg lite grann og ein får ein heilt annan skotvinkel og dermed skadeskyting. Med termiske kikkertsikte kan eg no be om å få sjå videoen på siktet med ein gong etterpå, når det kjem på plass. Eg kan sjå i videoen korleis skotet gjekk og kvar det trefte. Då veit eg faktiske kva mine hundar skal sjå etter. Representantane må setje seg inn i korleis det fungerer.

Når det gjelde fangst og feller – eg har vore fangstmann i store deler av mitt liv, sikkert altfor lenge også, frå eg var bitte liten nesten, men det var sånn før i tida at vi vart jaga ut i skogen for å ta vare på dei ressursane som måtte finnast – vil eg påstå, som aktiv jeger på storvilt og småvilt og som fangstmann i så mange år, at det er nesten ingenting som er meir humant enn fellefangst. Dyra vert drepe direkte. Det er inga liding i fellefangst når ein gjer det på ein skikkeleg måte. Det å merke fellene er heilt ok. Eg har ingen problem med å merke mine feller og gjere det på ein skikkeleg måte.

Når det gjeld termiske kikkertsikte og bruk av det, har vi lenge vore inn på det, men eg kunne gjerne tenkt meg å få svar frå statsråden på når den forskrifta kan tre i kraft. Det er veldig mange jegerar som lurer på når ein kan forvente at den forskrifta kjem. Kjem ho i god tid før jakta? Korleis vil dette verte lagt opp? Det er det veldig, veldig mange som lurer på.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:16:11]: Jeg kan svare kort på det spørsmålet, og det er i tråd med det som vi fra regjeringen har sagt tidligere. Nå har det vært en høring som har skapt et stort engasjement. Det har kommet inn om lag 300 innspill i den høringen, som bl.a. har handlet om termisk siktemiddel i hjortejakt. Vi vil, etter det som ser ut til å bli et vedtak fattet her i dag, ha en oppfølging av det i tråd med Bern-konvensjonen og finne en løsning som er så ubyråkratisk som mulig, og gå igjennom de innspillene. Jeg kan ikke love noen dato, men vi vil selvfølgelig følge opp det vedtaket som ser ut til å bli fattet her i dag, og den høringen som allerede er gjennomført.

Erlend Larsen (H) [13:18:21] (ordfører for saken): Det er to representantforslag vi behandler i denne saken. Det ene forslaget er fra Fremskrittspartiet, og foreslår å stanse videre nedtrapping av fosforgrensene i gjødselbrukforskriften før ulike konsekvenser er beregnet og dokumentert. Det andre forslaget er fra Senterpartiet, og handler om en fleksibel innføring av ny gjødselforskrift hvor intensjonen er å gi bøndene mer tid, bedre verktøy og forutsigbare rammer for å tilpasse seg det nye regelverket. Begge handler om en gjødselforskrift som trådte i kraft 31. januar 2025.

Hensikten med gjødselforskriften er å redusere miljøproblemene med avrenning av næringsstoffer til fjorder og vassdrag. Regelverket skal også legge til rette for best mulig ressursutnyttelse, samtidig som man ivaretar de landbrukspolitiske målene som er satt.

Landbruket er en bærebjelke for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Det er viktig for oss å øke matproduksjonen basert på norske ressurser. Det bidrar til å styrke norsk matberedskap og øke selvforsyningsgraden av norske landbruksvarer.

Saken vi behandler, er en vanskelig avveining mellom det å få best mulig matproduksjon med behovet for å redusere risikoen for at gjødsel havner i innsjøer og fjorder. Spesielt i Rogaland er det en frykt for at forskriften vil tvinge bønder til å redusere antall dyr fordi det er for lite areal til å spre gjødselen. Samtidig er det innført sterke restriksjoner i Oslofjorden for å få tilbake livet i sjøen. I tillegg pålegger gjødselforskriftene mange bønder nye utgifter.

Det er disse ytterpunktene komiteen har forsøkt å balansere. De enkelte partiene får begrunne sitt syn og hvorfor de tok sine valg.

Vi i Høyre mener det var behov for å innføre gjødselforskriften. Vi forstår utfordringene forskriften gir for landbruket, og mener vi har landet på et standpunkt landbruket er tjent med over tid. Landbruket har behov for en fleksibilitet innenfor de årene som er satt av fra forskriften trådte i kraft for halvannet år siden, til den skal være fullt ut effektiv.

Norges Bondelag sier i sitt høringsinnspill at det etter mange års arbeid er avgjørende å holde fast ved målet om et helhetlig, operativt og forutsigbart gjødselregelverk. De viser i sitt høringsinnspill også til at hovedutfordringen ikke ligger i forskriftens formål eller overordnede innretning, men i hvordan innfasingen praktiseres og hvilke virkemidler som tas i bruk i overgangsperioden.

Vi i Høyre mener hensynet til matproduksjon, agronomisk bærekraft og behovet for økt selvforsyning burde ha vært bedre ivaretatt i den nye gjødselbrukforskriften, slik den nå foreligger. Alternativet med balansegjødsling må gjøres reelt tilgjengelig og praktiserbart for bonden. Slik forskriften er utformet i dag, framstår kravet om dokumentert fosforbalanse på gårdsnivå som lite tilpasset den praktiske hverdagen for mange husdyrprodusenter.

Solveig Vitanza (A) [13:21:17]: Norsk landbruk skal produsere mer mat, styrke beredskapen og samtidig ta vare på natur og vannmiljø. Det er bakgrunnen for den nye gjødselforskriften, som skal bidra til bedre utnyttelse av næringsstoffene, redusert avrenning og et mer bærekraftig landbruk. Det nye gjødselregelverket trådte i kraft 31. januar 2025 og består av to nye forskrifter: gjødselvareforskriften og gjødselbrukforskriften. Gjødselvareforskriften skal sikre at gjødselvarer er trygge for planter og miljø, og at det brukes sirkulære råvarer. Gjødselbrukforskriften vil sørge for at gjødselen går til plantevekst gjennom spredning til riktig tid og i riktig mengde.

Forslagsstillerne peker på reelle utfordringer knyttet til innføringen av nytt regelverk. Det er viktig at et regelverk oppleves som praktisk gjennomførbart. Mange bønder står i investeringer, omstillinger og tilpasninger. Regjeringen legger opp til en innfasing som nettopp tar hensyn til dette. Vi mener at det er viktig å kombinere tydelige miljømål med løsninger som er praktisk gjennomførbare for næringen.

Jeg synes at komiteen har jobbet godt sammen i denne innstillingen som vi behandler i dag. Vi har kommet fram til flere brede enigheter. Et eksempel er en enhetlig nasjonal praksis for håndheving av den nye gjødselforskriften. Dispensasjoner, tilsyn og praktisering av balansegjødsling må være forutsigbart og rettferdig. Komiteen har fått opplyst at Landbruksdirektoratet sammen med Mattilsynet og Miljødirektoratet nå er i gang med å utarbeide verktøy som skal sette forvaltningen best mulig i stand til dette. Arbeiderpartiet mener det er riktig å lytte til næringen når utfordringer oppstår. Derfor er vi opptatt av god veiledning og tett dialog mellom forvaltningen og landbruket.

Når det gjelder dette med balansegjødsling, der man sikrer en god balanse mellom mengden fosfor som tilføres inn i gårdsdriften, og det som tas ut, er det viktig at det som utvikles, blir et reelt og fungerende alternativ. Vi registrerer at Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet nå arbeider med alternative modeller. Dersom et effektivt system for balansegjødsling ikke er på plass, er Arbeiderpartiet enig i at det kan bli nødvendig å vurdere om innfasingen av de nye grenseverdiene bør forskyves litt.

Arbeiderpartiet er også opptatt av at regelverket ikke skal svekke økologisk produksjon. Derfor la vi inn forslag om å legge til rette for et nytt gjødselregelverk som ikke går på bekostning av avlingsnivå og areal i økologisk landbruk.

Arbeiderpartiets linje er klar. Vi står fast på miljømålene, men vi skal også lytte til næringen og sikre gjennomføringen.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:24:34]: Landbruket er en bærebjelke for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Et aktivt landbruk over hele landet er viktig for å sikre nasjonal matberedskap og forsyning av norske landbruksvarer. Den nye gjødselforskriften av 31. januar 2025 innebærer betydelige innstramminger i kravene til spredeareal, lagringskapasitet og håndtering av husdyrgjødsel. Målet om god miljøforvaltning og redusert avrenning er fornuftig, men regelverket i sin nåværende form vil få alvorlige konsekvenser for norsk landbruk og matproduksjon. Kartleggingen fra AgriAnalyse i Møre og Romsdal viser hvor omfattende konsekvensene kan bli i husdyrtette områder, og beregninger fra Norsk Landbruksrådgiving tilsier at de strenge fosforgrensene kan føre til kraftig reduserte avlinger.

Dyrere mat og svekket matberedskap er det stikk motsatte av vedtatte politiske mål. Det vil være fornuftig å stanse videre nedtrapping av fosforgrensene i gjødselforskriften til ulike konsekvenser er beregnet og dokumentert. Det er viktig at miljøtiltak er faglig forankret, realistiske og økonomisk bærekraftige. Regelverket må ikke skjerpes før nødvendig infrastruktur, teknologi og finansieringsordninger er på plass.

Fosfor er et avgjørende næringsstoff for plantevekst og stabile avlinger. Regelverk som setter for lave fosforgrenser uten tilstrekkelig hensyn til faktisk avlingsnivå, jordens næringsstatus og lokale agronomiske forhold, kan føre til redusert matproduksjon og utarming av jordsmonn over tid. Målet kan oppnås, selv med en mer fleksibel innfasing av gjødselforskriften for å gi bøndene mer tid, bedre verktøy og forutsigbare rammer for å tilpasse seg det nye regelverket.

Konsekvensene av dette vil, som jeg nevnte tidligere, være dyrere mat og svekket matberedskap, det motsatte av vedtatte politiske mål.

Jeg tar opp de forslag som Fremskrittspartiet er en del av, og varsler samtidig at vi vil stemme for forslag 2, 3 og 6.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:27:02]: SV støttar at det er innført strengare reglar for gjødselbruk for å redusera avrenning og betra vassmiljøet. Dei problema som dette gjødselregelverket forsøkjer å løysa, er etter SV si meining skapt av jordbrukspolitikken til stortingsfleirtalet gjennom mange år, som legg til grunn strenge effektivitetskrav, og som premierer volumproduksjon. Eitt resultat av denne jordbrukspolitikken er at mange gardsbruk er lausrivne frå sitt eige ressursgrunnlag, og bruk av tilført kraftfôr gjev moglegheit til å halda fleire dyr enn dei lokale ressursane skulla tilseia. Og dette fører til at næringsstoff hopar seg opp i område med mykje husdyrhald. Det kan gjeva utslag på avrenning av fosfor til vassmiljøet.

Det nye problemet som oppstår med gjødselregelverket, oppstår fordi desse ytterlegare innstrammingane som er planlagde, ifølgje planen skal tre i kraft før nødvendig infrastruktur, teknologi og finansiering er på plass. Dette skaper store utfordringar for mange bønder, særleg i de husdyrtette områda. Mange gardar har ikkje tilstrekkeleg lagringskapasitet eller nok spreieareal. Ein del er ikkje i stand til å møta dei nye krava utan store investeringar i biogassanlegg, separeringsteknologi eller organiserte transportløysingar. I ein pressa bondeøkonomi kan dette føra til at endå fleire bønder avsluttar drifta fordi dei ikkje har råd til å gjera dei nødvendige investeringane.

SV meiner at nye krav til jordbruket for å betra anten dyrevelferda eller miljøet må følgjast opp med finansiering, teknologi og infrastruktur som gjer omstillingar moglege. Kostnadene med dei skjerpa krava kan ikkje veltast over på den enkelte bonden, og særleg ikkje i ei tid då inntektene til mange bønder ligg langt unna det mange andre grupper tener.

Betre miljø og auka sjølvforsyning må ikkje bli motsetningar, og det er fellesskapet som har ansvar for å sørgja for at desse to omsyna lèt seg kombinera. Difor fremjar SVs forslag om å gjera bøndene i stand til å innfri dei skjerpa krava til fosforgrenser i gjødselbrukforskrifta utan at det går utover matproduksjon og sjølvforsyning i Noreg, gjennom investeringsstøtte og andre verkemiddel. Og desse ordningane må kome på plass raskt, sånn at det ikkje blir noka vesentleg utsetjing av dei skjerpa krava.

Eg tek opp forslaga som SV er ein del av. I tillegg vil eg varsla at SV vil støtta forslag 1 frå FrP, og subsidiært vil me stemma for tilråding 1.

Geir Pollestad (Sp) [13:30:30]: Det har vore arbeidd med ei ny gjødselforskrift i snart 20 år, og meir bevisste reglar for gjødsling har gjeve store resultat. Avrenning er redusert, mange vassdrag har ein betre kvalitet, og gjødsel har gått frå å vera eit problem til å verta ein ressurs. Det er veldig bra. På dei 20 åra det har vore jobba med gjødselforskrifta, har det vore nære på at ho hadde vorte fastsett på måtar som ville hatt svært dramatisk verknad for norsk matproduksjon. Bakgrunnen for det var anbefalinga frå Miljødirektoratet om nye grenseverdiar, som ville ha gått kraftig ut over moglegheita Noreg hadde hatt til å produsera mat.

Eg skal ikkje klaga på forskrifta, for eg var statsråd då ho vart fastsett. Før ho vart fastsett, var det dialog med Framstegspartiet, Høgre og dei andre partia på Stortinget. Synest dei ikkje at det er rett at me no konkluderer denne saka på ein rimeleg anstendig måte og eit godt stykke unna det som Miljødirektoratet anbefalte? Det var veldig godt å kjenna at så mange parti meinte at det no var på tide med ein konklusjon.

Eg vil gje ros til statsråden for svarbrevet, som eg meiner var veldig konstruktivt når det gjeld dei problema som Senterpartiet tok opp i sitt forslag, og når det gjeld spørsmålet om det er nokon absolutte grenser og moglegheita for alternativt og bruke balansegjødsling, altså at ein tilfører like mykje fosfor som ein hentar ut. Det kan ein ikkje ha eit svært rekneskap på. Det var ei svakheit med forskrifta. Eg er veldig glad for at det no vert endra. Så er eg oppteken av at det vert gjort på ein måte som er enkel og grei for bønder rundt omkring i landet å nytta seg av. Det har kome ei ny utgreiing, eit initiativ, frå Landbruksdirektoratet nå. Det meiner eg er eit stort steg i rett retning, og så trur eg ein må sjå om ein kan gjera det endå enklare enn dette, sånn at den enkelte bonde faktisk kan bruka dette som eit reelt alternativ til dei absolutte grensene. Det er jo ikkje eit mål at matproduksjonen i Noreg skal gå ned som følgje av dette.

Eg vil eg ta opp ei problemstilling som har kome opp. Det gjeld dei områda av landet som har veldig fosforfattig jord, der ein faktisk har behov for å tilføra meir enn ein hentar ut. Eg vil anbefala statsråden å vera bevisst òg på den problemstillinga og å finna fleksible løysingar på det. Når me kjem til hausten vil me jo sjå om statsråden har løyst dette på ein god måte, som gjer at me kan nikka her på Stortinget.

Geir Jørgensen (R) [13:33:51]: Noe av de aller viktigste når det kommer nytt regelverk i landbruket eller andre steder, er at de det faktisk gjelder, har mulighet til å følge regelverket uten at konsekvensene blir så altfor store. Ethvert regelverk som innføres fra denne salen, må være praktisk gjennomførbart der ute. Der landet vi ikke helt rett med gjødselforskriften – det tror jeg ganske mange her er enige om.

Jeg vil fra Rødts side understreke at vi er veldig opptatt av å komme i gang og gjøre noe. Det koster å sette bønder i stand til å få fulgt dette regelverket – det skal vi være med på – men det koster også enormt å ikke gjøre noe. Vi trenger bare gå rett ned til Oslofjorden. Hva koster det å få den tilbake til naturtilstanden? Milliarder på milliarder av kroner. Det er jo nettopp det vi ser, at avrenning fra landbruket fører til eutrofiering, altså at oksygenet i vannet forsvinner i ferskvann, i saltvann og i brakkvannsområder, og forurensningen følge elevene ned til havet. Man klarer altså ikke å opprettholde den ønskede naturtilstanden nettopp på grunn av avrenning fra landbruket, som er et stort problem.

Men som det har blitt påpekt tidligere her, er ikke den situasjonen vi har, bonden eller landbrukets feil. De har fulgt den rådende politikken, gjennom vekslende regjeringer, i mange år, og så har vi fått gårder som har et dyretall som er større enn spredearealet de burde ha. Derfor har denne problemstillingen blitt skapt. Men jeg er glad for at det ser ut til å bli flertall for en noe mykere landing for dette enn det opprinnelig lå an til.

Jeg vil også understreke at Rødt kommer til å støtte I i komiteens tilråding.

Une Bastholm (MDG) [13:36:20]: Norge har rikelig med nitrogen og fosfor, særlig hvis vi tar med havbruksnæringen, men næringsstoffene er på feil sted. Forurensning fra avrenning av nitrogen og fosfor er blant de store truslene mot vannmiljøet vårt. Vi ser det i fjorder, innsjøer og elver over hele landet: mer algevekst, dårligere vannkvalitet og økende belastning på naturen. Derfor trenger Norge nå en oppdatert og strengere gjødselforskrift. Det er helt nødvendig å redusere avrenning fra landbruket dersom vi skal ta vare på naturmangfoldet, sikre friske fjorder og oppfylle våre miljøforpliktelser.

Det er samtidig viktig å si tydelig at vi har forståelse for den uroen mange bønder nå kjenner på, og det opplever jeg at hele Stortinget nå har. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at innføring av et nytt regelverk må kombineres med gode overgangsordninger, faglig veiledning og målrettet tilpasninger som gjør det mulig å oppnå miljømålene uten å undergrave bærekraftig matproduksjon. Vi har i behandlingen av denne saken vært opptatt av at bøndenes organisasjoner skal være involvert i arbeidet med å utforme den praktiske utrullingen av de nye forskriftskravene. Vi her i Stortinget forventer at både faglagene og Økologisk Norge, som organiserer veldig mange av de økologiske bøndene i Norge, bør være involvert i arbeidet med den praktiske utformingen, f.eks. hvordan man rapporterer inn i henhold til de nye kravene.

Vi er spesielt glade for et godt samarbeid om og et tydelig flertall for – sammen med regjeringspartiet Arbeiderpartiet – et forslag som ber regjeringen se særlig på konsekvensene for økologisk landbruk, og sikre at regelverket ikke rammer disse produsentene urimelig hardt. Jeg kan understreke at de økologiske bøndene i Norge ikke har noe samlet krav om unntak fra gjødselforskriften, men de er opptatt av at implementeringen kan gjøres på en måte som tar høyde for de særegne utfordringene, eller det som er annerledes, i økologisk jordbruk.

Bedre jordhelse, sunt vannmiljø og bærekraftig ressursbruk er også avgjørende for framtidens matproduksjon, og vi mener løsningene ligger i smartere ressursbruk, mer bruk av økologiske og regenerativt metoder, bedre teknologi, god gjødselplanlegging, god rådgivning og generelt mer kretsløpsbaserte systemer i landbruket. Samtidig må staten stiller opp. Når samfunnet stiller strengere miljøkrav, må bøndene få støtte til investering og omstilling, sånn at de faktisk kan lykkes. Jeg vil vise til at det var mye godt i innlegget fra SVs stortingsrepresentant, som jeg kan slutte meg til, og vi kommer også til å stemme for forslag nr. 5, selv om vi ikke er med på det i innstillingen.

Harry Valderhaug (KrF) [13:39:38]: Alle er einige om målet: mindre avrenning, betre vassmiljø og meir mat frå norske ressursar. Kristeleg Folkeparti er einig i det. Men politikk handlar ikkje alltid berre om mål, det handlar òg om å få det til å fungere – for bonden, i dette tilfellet, som skal leve med dette. Her er problemet: Tidslinja går ikkje opp. Landbruksdirektoratet har sjølv signalisert at den faglege modellen for balansegjødsling tidlegast vil liggje føre hausten 2026. Dei nedjusterte fosforgrensene trer i kraft 1. januar 2027. Det er ikkje om eitt år; det er om nokre knappe månader, og gjødsel til vekstsesongen 2027 vert kjøpt inn no, i sommar eller i haust.

Landbruket planlegg ikkje frå januar til desember; dei planlegg i syklusar. Det ein gjer i år, påverkar avlinga neste år, som igjen påverkar fôret året etter. Regelverket må vere kjent og klart i tide, ikkje verte utrulla mens bonden allereie har teke sine avgjerder.

Eg høyrer no tydelege åtvaringar frå grasrota, bønder i distriktet seier det rett ut: Dette kan føre til mindre produksjon og meir sentralisering, ikkje fordi bøndene er imot miljøtiltaka, men fordi kravet ikkje let seg gjennomføre i praksis, med den jorda, den sesongen og dei rammene dei faktisk har til rådigheit. Det må vi ta på alvor.

KrF fremjar difor forslag om at regjeringa skal vurdere å utsetje iverksetjing av dei nedjusterte fosforgrensene med inntil to år, og at ein praktisk og kvalitetssikra modell for fosforbalanse skal liggje føre seinast eitt år før dei nye grensene trer i kraft. Det er ikkje ein omkamp om miljømåla, det er å ta gjennomføringa på alvor og å gjere ho realistisk.

Samtidig meiner vi at forslaget frå fleirtalet om ei utsetjing på eitt år er betre enn ingenting. Difor støttar vi det subsidiært. Det løyser ikkje hovudproblemet. Dersom systemet er klart først i 2020, er ein framleis på etterskot når det gjeld produksjonsløpet i landbruket. Difor er to år eit betre og meir realistisk alternativ.

Vår linje er enkel: Miljømåla ligg fast, men verktøyet må vere klart før krava trer i kraft. Det er ei minimumsforventning til eit kvart regelverk.

Eg vil til slutt ta opp forslag nr. 6, som handlar om å få meir tid.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [13:42:53]: Dette er en god debatt, som man ikke vil finne i så veldig mange andre land. Det er betinget av flere grunner, og én av dem er at vi i Norge har et veldig tett samspill med faglagene i jordbruket, og at representantene på Stortinget, fra alle partier, bruker tid sammen med næringen. Så jeg opplever i stor grad at innleggene som er framført her, har den samme tydelige inngangen om at miljømålene skal bestå, og at vi fortsatt skal sikre en god norsk jordbrukspolitikk som også kan gi økt selvforsyning. Det er i det skjæringspunktet vi nå jobber med gjødselregelverket.

Bare for å gi en parallell: Det er ikke lang tid siden at debatten rundt næringsstoffer fra landbruket i Nederland skapte noen av de største demonstrasjonene i nyere tid i det landets historie, mens her håndterer vi det samlet og har det samme målet, men kanskje med litt ulike nyanser på enkeltforslag.

Derfor vil jeg også gi honnør til tidligere landbruksminister Geir Pollestad, som fikk staket ut en retning etter at dette hadde vært tema i så mange år. Vi har fått lagt inn noen prinsipper som vi, sammen med næringskomiteen og Stortinget for øvrig, er opptatt av å følge opp. Jordbruket skal også ha sin del av honnøren for å ha gått inn i dette på en så grundig og konstruktiv måte.

Poenget er at det virkelige arbeidet egentlig er i ferd med å starte opp nå. I den forbindelse er det, som noen representanter har tatt opp her fra talerstolen, bl.a. muligheten for såkalt balansegjødsling, som er en del av dette nybrottsarbeidet. Landbruksdirektoratet har avdekket utfordringer med å gjennomføre denne valgmuligheten sånn som det var fastsatt i forskriften. Jeg opplever at det er et felles ønske om å opprettholde balansegjødsling som et reelt alternativ til de nye grensene.

Jeg vil nå raskt ta fatt i Landbruksdirektoratets utredning og vurdere hva som blir veien videre. En del av dette må også være å vurdere om tidsplanen med det nye regelverket kan opprettholdes med de nye grensene fra 1. januar 2027, eller om det må utsettes, sånn at det er nok tid til å etablere et fungerende regelverk og løsninger.

Jeg synes også at debatten knyttet til økologisk matproduksjon spesielt viser hvorfor det er viktig at vi klarer å håndtere dette presist og med flere mål for øyet. Der vil jeg gi honnør til komiteen, som har tatt opp det temaet. Vi skal ha en økt matproduksjon fra økologisk jordbruk i Norge, og derfor må også dette regelverket stå i stil med det målet.

Stig Even Lillestøl (FrP) [13:52:49]: Det store fleirtalet av parti i Noreg ønskjer auka matproduksjon i Noreg og auka sjølvforsyning. Det er bra, og det meiner sjølvsagt Framstegspartiet også, sjølv om vi har andre verkemiddel for å nå måla enn dei fleste andre parti. Løysinga er ikkje berre å dele ut meir pengar og påføre bøndene fleire og fleire ukritiske klimatiltak. Løysinga er deregulering, liberalisering og å fokusere på auka matproduksjon, ikkje dure på med ukritiske klimakrav som bidreg til både mindre og dyrare mat.

Det er nettopp det som er poenget og problemet med den nye gjødselbrukforskrifta. Den vil føre til dyrare mat og mindre matproduksjon i Noreg. Klimakrav kan ikkje og skal ikkje stå i vegen for verken matsikkerheit eller matberedskap.

Saka om gjødselbrukforskrifta er diverre eit godt eksempel på korleis festtalane om auka norsk matproduksjon frå både regjeringa og andre parti på venstresida ikkje harmonerer med politikken dei fører i praksis.

Eg har ikkje møtt nokon bønder som er positive til den nye forskrifta. Tilbakemeldinga vi får frå næringa, er at krava til redusert gjødsling fører til mindre og dårlegare avlingar. Fleire bønder seier dei ved full effekt av den nye forskrifta vil bli tvinga til å halvere produksjonen eller kutte drastisk. For økologiske bønder er situasjonen endå verre. Dei har gjerne ikkje noko alternativ til gjødsel enn naturleg møkk, og fleire økologiske bønder vi har snakka med, vurderer til og med å gje seg dersom dagens forskrift ikkje endrast.

Same korleis ein vrir og vender på det, vil den nye forskrifta føre til dyrare mat eller redusert matproduksjon. FrP er tydeleg på at det blir feil, og at det einaste riktige er ikkje å innføre den nye gjødselbrukforskrifta.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [13:54:47]: Bakgrunnen for saken er økende bekymring blant fagmiljøer og bønder for det nye gjødselregelverket som trådte i kraft nå i januar. Dette gjelder særlig i husdyrtette områder, som vi eksempelvis har på Jæren i Rogaland. Der opplever bøndene at rammevilkårene endres etter at investeringene allerede er gjort. Dette er bønder som har investert millioner av kroner for å kunne drive lønnsomt, men som nå opplever at grunnforholdet for driften endres. Tilbakemeldingene er veldig tydelige: Det er økte kostnader, mindre handlingsrom og mer byråkrati.

Norge er avhengig av aktive bønder for å sikre matforsyning og beredskap. Når landbruksaktiviteten reduseres, øker vår avhengighet av import av mat. Det er en utvikling vi ikke kan ta lett på, særlig i en tid hvor beredskap står høyere på dagsordenen enn på lenge.

Utfordringen er at regelverk innføres før nødvendige løsninger og nødvendig infrastruktur er på plass. I praksis betyr det at mange bønder ikke har noe sted å gjøre av gjødselen sin. I svar på mitt skriftlige spørsmål peker statsråden på storskalaløsninger som biogassanlegg og gjødselfabrikker. Dette kan være framtidsrettede tiltak som kan bli viktige, men de finnes i dag i begrenset omfang. Bøndene må forholde seg til dagens virkelighet.

Det prinsipielle utgangspunktet om at man ikke skal produsere mer gjødsel enn man har avsetning på, kan høres enkelt ut. I praksis innebærer det at bøndene må redusere produksjonen – ikke fordi markedet sier det, men fordi regelverket gjør det umulig å fortsette som før. Jeg blir kontaktet av bønder som i dag har nok areal til å spre gjødsel, men som med de nye kravene kan måtte redusere dyretallet for å følge regelverket. Slik jeg forstår det, kan reglene i noen tilfeller føre til at det trengs opptil 40 pst. mer areal for å opprettholde samme produksjonen. Det går rett og slett ikke opp.

Norske bønder gjør allerede en betydelig innsats for miljøet. De tar ansvar, de tilpasser seg, og de leverer. Vi kan ikke regulere oss bort fra faktisk realitet. Vi kan ikke vedta løsninger som kun finnes i begrenset omfang i dag. Hvis vi ikke lytter til bekymringen fra næringen, risikerer vi å svekke både norsk matproduksjon og vår nasjonale beredskap. Det har vi ikke råd til. Vi er helt avhengig av bønder som produserer mat i hele landet.

Geir Pollestad (Sp) [13:57:39]: Eg meiner det er to tal som manglar i denne debatten. Det eine er talet 2 291, og det andre er talet 996. Talet 2 291 viser ikkje til fosfornivået i jorda, men til antal dagar FrP sat i regjering med landbruksministeren utan å gjera noko i denne saka. Talet 996 viser til antal dagar KrF sat i regjering med landbruksministeren utan å gjera noko i denne saka. Så eg tenkjer ein kanskje skal gå litt stille i dørene.

Det kan vera at FrP har løysinga på dette med overgjødsling. Det er fullt mogleg at FrPs landbrukspolitikk ville ha bidrege til at ein ikkje hadde trunge eit gjødselregelverk – eit parti som kvart einaste år stemmer mot jordbruksavtalen, mot ein auke i jordbrukets inntekter, bruker jordbruket som ein inndekningspost i sine alternative budsjett og bryter ein inngått jordbruksavtale. Ja, det ville gjeve færre bønder, det ville gjeve mindre belastning.

Eit parti som FrP som vil kutta i tollvernet – seinast denne våren har dei føreslått det i Stortinget – ville gjeve færre bønder i Noreg, det ville gjeve mindre matproduksjon, og det ville gjeve mindre behov for å ha eit gjødselregelverk. Det same gjeld når FrP tek kampane sine mot samvirka og marknadsreguleringa, som bidreg til at me har eit landbruk i heile landet. Det er klart at hadde me vorte kvitt distriktslandbruket, slik FrPs politikk legg opp til, ja, då ville ein kanskje ikkje hatt behov for eit gjødselregelverk.

Når representanten Hetland Ervik snakkar om føreseielegheit for unge bønder, må eg seia eg reagerer sterkt. Det mest uføreseielege kjem FrP til gjera om nokre dagar, når dei skal stemma mot ein jordbruksavtale som er framforhandla – viss dei følgjer praksisen sin, viss ikkje FrP har forstått at verda har vorte ein farlegare plass og at me må ta matproduksjon meir på alvor enn partiet har gjort så langt i si historie.

Eg skal sjølvsagt ikkje gjera dette til ein generell landbrukspolitisk debatt, men etter å ha høyrt på innlegget frå FrP, tenkte eg det var greitt å gje eit tilsvar. Usikkerheita i norsk landbruk har aldri vore større enn i dei 2 291 dagane då FrP hadde landbruksministeren, og då dei skapte mykje uro, men ikkje greidde å landa dette.

Til slutt vil eg oppfordra fleire parti til å vurdera forslag nr. 3, som eg synest er eit godt forslag. Det er eit nokså ufarleg, men viktige forslag – om det er fleire parti som i voteringa kan støtta det.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [14:00:54]: Det er behov for å svare ut det ene utsagnet til representanten fra FrP, som mente at vi ikke skulle endre rammevilkårene. Hele partiprogrammet til FrP er bygd opp ikke bare på å endre rammevilkårene, men å ta bort de fire stolpene som den norske landbruksmodellen står på.

Det er ikke lenge siden FrPs representant Simen Velle var på besøk på Kongsgården på Bygdøy. Det er veldig hyggelig å være med på kuslipp, og det er fint at folk deltar på den typen arrangementer for å vise fram jordbruket vårt. Problemet var bare at i etterkant fulgte Oslo FrP opp på Facebook og sa: Vi støtter selvfølgelig den norske bonden, og vi vil fjerne importvernet.

Det viser hvor svært store endringer i rammevilkårene FrP ønsker å gjennomføre – man ønsker å ta bort systemet med jordbruksforhandlinger, avvikle konsesjonslovgivning som nettopp gjør at selve grunnlaget for matproduksjon, jorden vår, kan være i næringens drift. I Norge har vi verdens nordligste melkebruk. Det er ikke mulig å ha det uten den norske modellen. Det er litt viktig at disse representantene som trolig vil landbruket vel, starter med å gjøre et eget arbeid i sitt eget parti, for dette vil spenne bena under rammevilkårene for norsk jordbruksproduksjon i en tid hvor verden er mer urolig enn noensinne.

I det øyemed: Gjødselregelverket, som det er veldig viktig å diskutere grundig, blir faktisk en mindre sak opp mot de endrede rammevilkårene som foreslås i FrPs partiprogram. Det er rimelig godt og rundt skrevet, så det er kommunikasjonsmessig gjort på en måte som gjør at det framstår minst mulig inngripende, men det vil bety at mange av dem som nå gjødsler, ikke får muligheten til å gjødsle i framtiden.

Så er jeg enig i mye av det representanten Pollestad sa, men det skal aldri være forbudt å ta en generell landbrukspolitisk debatt, for alt henger sammen med alt, og det bør være ærlighet med tanke på at vi må ha noen viktige stolper hvis vi skal drive matproduksjon i et land som ligger tett oppunder Nordpolen. Blant annet importvern er en av de stolpene som alltid må være på plass.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:03:47]: Vi diskuterer gjødsel. Jeg må med all respekt si at det kom en del gjødsel også fra talerstolen i dag.

Fremskrittspartiet vil ha levende lokalsamfunn, og det kan også nevnes robusthet i lokalsamfunn. For hver dag Pollestad låste opp døra i Landbruksdepartementet, stengte en bonde ned sitt gårdsbruk. Den utviklingen fortsetter med ufortrøden styrke, også under Arbeiderpartiets styre. Det forsvinner ca. 400 gårdsbruk hvert eneste år, og man hevder at kursen er riktig.

Produksjonen holdes relativt stabil basert på at vi skapte robusthet innenfor landbruksnæringen da vi hadde landbruksministeren. Man kan i årene framover nok se at det kommer til å eskalere når det gjelder de som velger å låse fjøset og slakte ned dyrene, med de kravene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet påfører bonden. Bonden blir behandlet som en ansatt i staten – det er vi politikere som bestemmer lønnen deres gjennom årlige jordbruksoppgjør. Det ville vært fornuftig å se på nye løsninger som gjør at man i større grad gir bonden næringsfrihet.

Dersom vi skal fortsette det samme sporet som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har ført, vil nedbyggingen av norsk landbruk bare eskalere i hele landet. Det er en villet og ønsket politikk fra de to partiene. Så kritikken fra Pollestad – hver gang han gikk på kontoret valgte dessverre en bonde å legge ned – er veldig hul og treffer litt feil. Så må jeg bare si at når man ser på dagens system, er det et utdatert system. At man ønsker å fornye jordbruksoppgjøret, burde ikke være en overraskelse for dem. Jeg tror også veldig mange bønder støtter oss i det.

Geir Jørgensen (R) [14:07:36] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid om denne saken, som er et forslag fra representanter fra MDG om skogvern. Det er en mengde forslag – syv forslag i alt – og bakgrunnen for forslagene er å sikre viktige naturverdier i skogene våre.

Komiteen viser til at forslagsstillerne ønsker et midlertidig forbud mot flatehogst i naturskog i påvente av permanent vern, et representativt vern av naturskog og forbud mot hogst i hekketiden, og de etterlyser også krav som sikrer uavhengig kartlegging av naturen i områder som omfattes av skogbruk. Forslagsstillerne er til stede her og vil redegjøre nærmere for forslagene senere.

Jeg vil si noen ord på vegne av Rødt. Jeg tror jeg skal begynne i det store. Vi lever i en tidsalder som kalles antroposen, menneskets tid. Vi står i en global naturkrise som ikke er utledet av at det finnes en eneste stor plan for å utrydde arter, fugler og dyr i så stort tempo som de faktisk dør ut. Nei, det er de mange små sakene og forskjellige praksiser fra land til land som gjør at vi samlet sett etterlater oss en planet som er mye fattigere på natur og naturmangfold enn den vi en gang kom til. I Norge lever halvparten av alle truede dyrearter vi har, i naturskogen.

I Rødt er vi for skogbruket. Vi vet at trevirke og materialer fra skogen er bedre enn plast, det er bedre enn betong, det er bedre enn det vi utvinner fra fossilindustrien, men likevel er vi nødt til å endre praksis. Selv om det er kommet noen miljøkrav som har forbedret skogbruket, har vi faktisk i nesten 60 år drevet med den samme skogbruksmetoden, flatehogst, som er den mest skadelige måten å drive skogbruk på. Hvis skogbruket skal ha en framtid, må denne praksisen endres.

Jeg vil ta opp de forslagene Rødt er med på her. Jeg må si det er beklagelig at Stortinget ikke benytter anledningen nå i denne saken til å vise en ny kurs i skogbrukspolitikken og vernepolitikken, for sånn vi holder på nå, kan vi ikke holde på framover.

Solveig Vitanza (A) [14:10:55]: For Arbeiderpartiet er skogen viktig for rekreasjon og friluftsliv, for artsmangfold, for klimakampen og også for verdiskaping og lokale arbeidsplasser i store deler av landet.

Vi vil sikre en ansvarlig og langsiktig forvaltning av skogen med god balanse mellom bruk og vern. En nasjonal skogpolitikk med felles lovverk, slik som skogbruksloven, har vært viktig for å sikre de verdiene vi har i norske skoger i dag. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har en balansert lovgiving som tar hensyn til eiendomsrett og næringsfrihet samt bevaring av skog, natur og artsmangfold.

Representantforslaget vi behandler i dag, springer ut av et viktig engasjement for naturmangfold og vern av verdifulle skogområder. Arbeiderpartiet er enig i at vi må ta vare på skogen og sikre naturverdiene for kommende generasjoner. Samtidig mener vi at forslagene som fremmes, ikke gir den riktige balansen mellom naturhensyn, eiendomsrett og bærekraftig næringsutvikling.

Skogen er en av Norges viktigste fornybare ressurser. Dette dreier seg om arbeidsplasser og verdier i hele landet, ikke minst for mange bønder. Samtidig bidrar skogen til karbonopptak og råstoff som er nødvendig i det grønne skiftet. Derfor må skogpolitikken bygge på kunnskap, forutsigbarhet og brede og gode avveininger.

Arbeiderpartiet mener at regjeringen allerede styrer etter Stortingets mål om økt skogvern, og at vern av privat skog skal skje gjennom frivillig vern, slik Stortinget har signalisert. Denne ordningen har høy legitimitet, lavt konfliktnivå og stor oppslutning også blant skogeierne. Resultatet er at stadig flere verdifulle skogområder blir vernet på en måte som ivaretar både naturhensyn og rettssikkerhet.

I dag er om lag 5,5 pst. av skogarealet vernet. Jeg vil også bemerke at miljøinnsatsen i skogbruket har økt de siste 20 årene, og at skogbruket gjør mye for å bedre identifiseringen av nye livsmiljøer og naturtyper. Takket være en god forvaltning av skogressursene har Norges skogsvolum og arealer med gammel skog økt de siste 100 årene.

Arbeiderpartiet mener veien videre må være en skogpolitikk som forener et aktivt skogbruk med å styrke kunnskapsgrunnlaget, videreutvikle miljøhensynene i skogbruket og fortsette arbeidet med målrettet, frivillig vern. Skogen skal vernes der verdiene er størst, men den skal også brukes. Slik sikrer vi både levende natur og levende lokalsamfunn.

Stig Even Lillestøl (FrP) [14:14:06]: Til tross for mange negative konsekvensar er det dessverre brei politisk einigheit om at fossile ressursar skal fasast ut. Heldigvis er skogressursane i Noreg utpeikte som ein berebjelke i omstillingsprosessen. Likevel kjenner kanskje ikkje alle den reelle CO²-politiske effekten av skogbruket.

Noregs samla hogstvolum i 2025 kunne nemleg fylle ein 15-felts motorveg tettpakka med tømmerbilar frå Larvik til Trondheim. Kvar tømmerbil er lasta med 40 tonn bunden CO₂, og ein kø av alle desse tømmerbilane svarar til 15 millionar tonn bunden CO₂. Prestisjeprosjektet Langskip, som skal fange og lagre CO₂, har til samanlikning eit mål om karbonbinding som i første fase utgjer rundt 10 pst. av lasten på tømmerbilane, på sikt kanskje 30 pst.

Det er difor ein kuriositet at MDG, som er så enormt opptekne av CO₂-utslepp, av alle ting ikkje ser den lagra solenergien i tømmeret som meir verdifull, spesielt når areala der vi høgg skog, vil få ny skog som veks seg fram på same plass.

Ein stor del av tømmerproduksjonen i Noreg blir til treverk til bygg som bind karbon i heile levetida til bygget. Noko av tømmeret blir til kortvarige produkt som tørkepapir, posar og liknande, men alle produkt har til felles at dei erstattar alternativ med høgare CO₂-utslepp. Som om det ikkje var nok, vil treprodukta bli resirkulerte etter konsum og blir til sjuande og sist nytta til varme i varmeanlegg. For tredje gong gjev altså det same treet ein stor CO₂-politisk effekt ved å erstatte eksempelvis importert kolkraft til oppvarming.

Eg merker meg at nemninga naturskog gjev assosiasjonar til urskog og uberørte økosystem, men i realiteten dreier det seg om ein stor andel areal som i generasjonar har vore ein del av norsk skogbruk. Denne «naturskogen» har berre ikkje vore hogd sidan andre verdskrigen. Skog er ikkje som ein kornåker ein haustar frå kvart år. Skog blir hogd omtrent ein gang kvart hundreår for å forsyne industrien med viktig fornybart råstoff. Sjølvmotseiinga frå MDG om at produksjonsskogen plutseleg og på magisk vis får status som fantastisk naturskog så snart han er moden for hogst, er skogfagleg interessant.

Aktiv skjøtsel er nødvendig for å sikre robuste og tilpassingsdyktige skogar og kan forhindre skadar frå storm, tørke og insektangrep. I fleire tiår har vi bygd opp ein effektiv modell basert på samspel mellom lovverk, sertifisering og frivillig vern. Det har gjeve gode miljøresultat, høg legitimitet og lite konflikt. Konsekvensane av MDGs politikk vil her vere mindre karbonopptak, mindre tilgang på berekraftige råvarer og auka import.

Dette er miljøpolitikk i grøn innpakning med kolsvarte konsekvensar.

Erlend Larsen (H) [14:17:11]: Vi har alle et forhold til skogen rundt oss. Jeg er en ivrig turgåer og setter stor pris på de naturopplevelsene skogen og naturen gir.

En kan lett la seg friste til å ville forby hogst, men vi må erkjenne at skogbruk også er en veldig viktig næring, ikke bare for skogeierne, men for hele næringskjeden med foredlingsindustri og boligbygging. Skogen skal både forvaltes godt og skape verdier. Jeg mener at MDGs forslag svekker begge deler. Forslaget fra MDG vil redusere hogstmulighetene, svekke råstofftilgangen og ramme hele verdikjeden. Det vil også gjøre det vanskeligere å bruke mer tre i bygg og andre fornybare produkter.

Vi bør jobbe for mer bruk av tre i norske bygg, ikke mindre. I tillegg vil strengere regulering av skogsbilveier og mer bruk av plan- og bygningsloven gjøre nødvendig opprusting og utvikling vanskeligere.

Noen av forslagene går på vern av naturskog, dvs. skog som er lite påvirket av mennesker. Dette er altså områder hvor det ikke har vært hogst gjennom mange år. Veldig ofte er det topografiske årsaker til dette.

Begrepet naturskog er ikke entydig. Ulike definisjoner gir svært ulike utslag. Når grunnlaget er uklart, blir brede forbud både lite treffsikre og svake som politikk. Det er dårlig naturpolitikk og dårlig lovgivning.

Høyre sier ja til vern der naturverdiene er store, og nei til brede og uklare forbud som treffer for grovt.

Frivillig vern virker. Samarbeid bør ikke byttes ut med konflikt. Når frivillig vern fungerer, er det dårlig politikk å erstatte samarbeid med tvang og konflikt. Det mest problematiske i forslaget er at det bryter med prinsippet om frivillig vern. Brede forbud og nye verneformer som ikke bygger på frivillighet, vil i praksis være tvungent vern. Det svekker tilliten til dagens modell og kan føre til flere konflikter og flere rettssaker

Norsk skogbruk er allerede regulert gjennom lovverk, forskrifter, miljøregistreringer, nøkkelbiotoper og sertifisering. Forslaget legger oppå dette et nytt lag med forbud, meldeplikt og detaljstyring. Det er ikke det samme som bedre naturresultater.

Forslaget om melde- eller søknadsplikt vil gi mer saksbehandling uten bedre miljøresultater. Skogbruket har allerede et system for planlegging og miljøvurdering. En generell meldeplikt er anslått å kreve 100–180 nye offentlige årsverk og koste opptil 500 mill. kr årlig. Det betyr høyere kostnader, mindre fleksibilitet og mer press på kommuner som allerede mangler kapasitet.

Frivillig vern er en suksess. Det bør styrkes, ikke undergraves.

Une Bastholm (MDG) [14:19:57]: Miljøpartiet De Grønnes representantforslag handler om å ta vare på en viktig del av vår naturarv for framtiden. Det handler om å ta vare på de gjenværende skogene med naturlig preg. Kun om lag en tredjedel av skogarealet er av denne typen.

Vi mener det trengs en rekke endringer i dagens skogforvaltning, og vi vet vi har mange skogeiere med oss i dette. Vi må øke innsatsen med frivillig skogvern og gjøre ordningen mer forutsigbar. Det jobber jeg ofte med. Vi må også gjøre skogbruket mer bærekraftig på de arealene det fortsatt skal hogges i, og det er noe annet. Mange forsøker å tegne et bilde av at vi har et bærekraftig skogbruk, men faktum er at det hogges stort i naturskogene, som for øvrig er klart definert gjennom et naturskogkart, hvor man til og med har gradert ut fra forskjellig naturskogsnærhet. Kartet er utarbeidet gjennom et bredt, overgripende faglig arbeid på tvers av sektorer.

Begrunnelsen for vårt forslag om å innføre et midlertidig forbud mot flatehogst av naturskog er enkel: Vi må unngå at verdifulle skoger som kanskje bør vernes permanent eller drives annerledes og mer bærekraftig, ødelegges for framtiden. Kritikerne mener at vi ikke har gode nok kart som viser hvor den verdifulle skogen er, og at et slikt midlertidig forbud da vil beslaglegge store områder. Til det vil jeg si: Ja, vi trenger bedre kart, validert i felt, og det er hele poenget.

Forbudet skal være midlertidig, inntil vi får mer kunnskap. Forbudet vil kun gjelde flatehogst, ikke mer bærekraftige måter å hogge skog på. Naturligvis skal grunneiere få økonomisk erstatning dersom skogen eventuelt vernes permanent.

Å innføre et midlertidig forbud mot flatehogst er i tråd med naturmangfoldloven § 9, altså føre-var-prinsippet. Det sier at vi må unngå vesentlig skade på naturen og i miljøet vårt når vi fatter beslutninger, og at manglende kunnskap ikke skal brukes som begrunnelse for å unnlate å treffe tiltak. Det er nettopp det dette konkrete forslaget om midlertidig forbud mot flatehogst av naturskog innebærer. Vi hadde gjerne vært med på en diskusjon om hvordan naturskog skal defineres – ut fra naturskogsnærhet klasse 7, 6 eller 5 –, men ingen i komiteen har vært interessert i å debattere dette eller forhandle om det.

I representantforslaget fremmer vi flere andre forslag også, bl.a. en gjennomgang av lover og regler for å få balansert hensynet mellom næringsutøvelse og miljø bedre, forbud mot hogst i hekketiden og å gi kommunene handlingsrom til å kreve mer skånsom hogst i områder som er viktige for innbyggerne.

Det er en lang vei å gå for å innfri MDGs ønske om at skogbruket legger opp til mer skånsomme hogstformer, men det er også aktører som går i front og driver med dette i praksis. Vi kan se til Sverige, men vi kan også se til flere av Norges kommuner.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [14:23:22]: Denne debatten har noen likheter med den vi akkurat hadde om bruk av gjødsel. Fordi skognæringen er viktig for Norge, på samme måte som matproduksjonen er, er det også i denne diskusjonen viktige hensyn vi skal balansere med tanke på natur og miljø.

Stortinget har flere ganger understreket at et aktivt og lønnsomt skogbruk og en skogindustri har stor betydning både for et levedyktig landbruk og for arbeidsplasser og verdiskaping i store deler av Norge, og det jobber vi aktivt med å følge opp. Og så er skogen – som representanten Erlend Larsen understreket for sin egen del, og som jeg tror gjelder for veldig mange innbyggere i Norge – et område man er glad i å utøve friluftsliv i. Men jeg tror også, i likhet med representanten Larsen, at de aller fleste innbyggerne som utøver friluftsliv i det området, er enig i at vi skal fortsette å hente ut fornybart råstoff fra skogen til å produsere produkter som kan vare lenge. Bare se på hvor mye av det som er rundt oss her i salen, som er basert på trevirke. Det er en god måte å lage viktige produkter som folk trenger i sine hverdagsliv på, til både byggeformål og andre ting vi kan lage fra trevirke.

Landskogtakseringen er viktig statistikk å ha med seg som en del av denne debatten. Den viser at vi får mer skog. Tidlig på 1900-tallet var det betydelige deler av skogen i Norge som var uthogd. Det er blitt gjort viktig arbeid av folk, bl.a. i denne salen, f.eks. etter andre verdenskrig, for å bygge opp den skogressursen som vi har i Norge i dag. De tenkte på verdiskaping i et langsiktig perspektiv.

Vi er også opptatt av å verne der vi har særlige miljøverdier. Vi har vernet 5,5 pst. av alt skogareal i Norge – det er et areal som faktisk er nesten halvannen gang så stort som hele Østfold fylke –, så det er klart at både storting og regjering over tid har utøvd flere hensyn i skogpolitikken. Som minister med ansvar for skogbruk er jeg opptatt av at vi finner samlende løsninger på et felt som er så viktig for både verdiskaping, biologisk mangfold og friluftsliv. Jeg er enig med representanten Bastholm i at det er mange gode initiativer som utføres på vegne av skogbruket selv, og Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har i budsjettene de siste årene vært opptatt av nettopp å legge til rette for å understøtte den typen eksempler. Så jeg tror ikke det er nødvendig å reise til Sverige og se der, man kan også trygt se hva som skjer i Norge.

Erlend Larsen (H) [14:34:53] (ordfører for saken): Dette er et representantforslag fra Senterpartiet om styrking av Norges matberedskap. De foreslår økt beredskapslagring av såkorn, såfrø, matvarer og desentralisert lagring innenfor verdikjeden for mat.

Dette er viktige saker i den internasjonale situasjonen vi befinner oss i.

Komiteen mener at sikring av norsk matberedskap er et viktig hensyn, spesielt i lys av endrede geopolitiske forhold og sårbarheter, slik som pandemi og klimaendringer. Komiteen mener også at en kontinuerlig norsk matproduksjon og velfungerende handelssystemer spiller en sentral rolle i matberedskapen.

Partiene får redegjøre for sine egne ståsteder.

For Høyres del vil jeg si at vi deler bekymringen for norsk matberedskap, men mener Senterpartiets forslag ikke treffer de viktigste utfordringene. Kvoter og merkeordninger er ikke godt nok svar på reell sårbarhet i forsyningskjedene for mat. Høyre støtter derfor ikke forslagene slik de er framlagt.

Jeg vil minne om at Høyre i vårt alternative statsbudsjett har satt av midler til beredskapslagring av såkorn.

Det er et stort behov for å styrke den nasjonale evnen til beredskapslagring innenfor alle områder som er relevante i krise og krig. Representantforslaget peker på viktige områder hvor man må styrke den nasjonale beredskapen, men matberedskap handler om veldig mange flere elementer enn det forslaget tar opp. Det har gått mer enn fire år siden fullskalainvasjonen av Ukraina, og langt mer av det nasjonale beredskapsbehovet burde vært innfridd.

Alle aktørene i hele verdikjeden fra jord til bord har en samfunnskritisk rolle i krise og krig. Regjeringen har ansvar for å sørge for at alle leddene i kjeden ivaretas. Tidligere ble personell med nøkkelfunksjoner i verdikjeden fritatt fra militærtjeneste og mobilisert i nøkkelrollene, bekreftet gjennom krigstjenestekortene, også kalt KTK, som ble tilsendt årlig. I dag risikerer man at samme person kan ha flere krigsviktige funksjoner dersom det blir krig.

Matberedskap handler også om hele verdikjeden – fra råvaretilgang og foredling til lagring, transport og distribusjonen. Sårbarhet i ett ledd kan få konsekvenser for hele systemet. Regjeringen har ansvar for en helhetlig tilnærming til matberedskap.

Tobias Hangaard Linge (A) [14:37:23]: Den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen, erfaringer fra pandemien og stadig eskalerende klimaendringer gjør at styrking at vår beredskap er et av de mest sentrale områdene regjeringen jobber med, hvor matberedskap står helt sentralt.

Flere av forslagene som fremmes, er godt ivaretatt i det arbeidet, både gjennom statsbudsjettet og gjennom jordbruksforhandlingene. For eksempel var sikker tilgang på såkorn og såfrø et tema i jordbruksoppgjøret, og i den nylig inngåtte avtalen ble partene enige om å styrke såkornberedskapen, med 9 mill. kr ekstra til beredskapslagring, som kommer i tillegg til de 15,5 mill. kr fra tidligere år.

Når det gjelder såfrø, blir det nå bevilget 26,56 mill. kr til frøavl over jordbruksavtalen, og ordningen ble styrket med 3,4 mill. kr i jordbruksoppgjøret i fjor. Også i år er partene enige om å styrke tilskuddet, denne gangen med 5 mill. kr.

Jeg vil også minne om at vi allerede har gått inn for å utvide ordningen med beredskapslagring av matkorn til tre måneder innen 2029, noe som også er fulgt opp i årets budsjett.

I innstillingen fra komiteen er Arbeiderpartiet ikke en del av tilrådningen, og det er spesielt forslaget om å etablere avtaler med kommunene, Forsvaret og dagligvarekjedene om etablering av beredskapslager i hele Norge, vi er kritiske til.

For det første kan det noen ganger virke som om opposisjonen tror at alle de som jobber med forsyningssikkerhet og beredskap i departementer og ulike offentlige etater, vandrer rundt uten mål og mening og gjør ingenting.

Selvfølgelig finnes det ikke bare én, men opptil flere sett av planer for hvordan fellesskapet, enten det er offentlige myndigheter, privat næringsliv eller folk, skal forholde seg til en krise eller krig – også for hvordan vi skal sikre forsyningssikkerheten av viktige varer til landets innbyggere eller kritiske innsatsfaktorer til industrien.

For det andre er ansvar og samarbeid mellom myndigheter og næringsliv ivaretatt bl.a. gjennom lov om næringsberedskap, som også gir myndighetene mulighet til pålegg om tiltak, som f.eks. lagerhold og distribusjon.

For det tredje har dette forslaget en potensielt stor budsjettkonsekvens på sikt, hvor det er anslått at et nasjonalt beredskapslager for mat til befolkningen ligger på omtrent 50 mrd. kr for tre måneder. Når det er snakk om så store summer, er det viktig at vi vurderer ulike beredskapstiltak opp mot hverandre og finner de løsningene som er best for det totale beredskapsbildet, framfor å gå inn for enkelttiltak her og der som på sikt kan svekke muligheten til å gjøre helhetlige vurderinger.

Stig Even Lillestøl (FrP) [14:40:30]: Forslaget vi no behandlar om styrking av norsk matberedskap, er eit viktig forslag med gode intensjonar. FrP er også bekymra for norsk matberedskap, men vi meiner forslaget frå Senterpartiet ikkje treff dei viktigaste utfordringane eller har dei beste verkemidla. Kvoter og merkeordningar er ikkje godt nok svar på reelt sårbare forsyningskjedene.

Det er viktig å styrkje den nasjonale evna til beredskapslagring innanfor alle relevante område i krise og krig. Forslaget peikar på viktige område der ein må styrkje den nasjonale beredskapen, men matberedskap handlar om veldig mange fleire element enn det forslaget tek opp. Det har f.eks. gått meir enn fire år sidan fullskalainvasjonen av Ukraina, og langt meir av det nasjonale beredskapsbehovet burde vore innfridd.

Alle aktørane i heile verdikjeda frå jord til bord har ei samfunnskritisk rolle i krise og krig. Regjeringa har ansvar for å sørgje for at alle ledd i kjeda blir ivareteken. Tidlegare blei personell med nøkkelfunksjonar i verdikjeda fritekne frå militærteneste og mobiliserte i nøkkelrollene. I dag risikerer ein at same person kan ha fleire viktige funksjonar dersom det blir krig. Matberedskap handlar også om heile verdikjeda – frå råvaretilgang og foredling til lagring, transport og distribusjon. Eitt sårbart ledd kan få konsekvensar for heile systemet.

Difor er FrP godt nøgde med at våre forslag blir vedtekne og har stor støtte i komiteen. I dei politiske debattane om matberedskap har det vore mykje snakk om Finland og kor framoverlente og dyktige dei er på dette feltet. No blir det endeleg fleirtal for å lære av Finland og kopiere den finske modellen. Det er gledeleg at det no også er einigheit om å etablere beredskapslagre med kritiske innsatsfaktorar til matproduksjon etter den finske modellen.

Det er også svært gledeleg at det er breitt fleirtal på Stortinget for å be regjeringa utarbeide avtalar med daglegvarekjedene, kommunane og Forsvaret om korleis ein kan etablere beredskapslagre for mat i heile Noreg.

Desse grepa og vedtak vi gjer i dag, vil utan tvil bidra positivt og sikre betre matberedskap i Noreg, noko som også vil vere avgjerande viktig for det norske folk i både krise og krig.

Eg tek til slutt opp forslag nr. 1.

Ingrid Fiskaa (SV) [14:42:53]: Nok mat og næringsrik mat til alle er samfunnets viktigaste oppgåve. Den oppgåva må me òg vera i stand til å gjennomføra i krisesituasjonar og når tilførsel av mat og andre varer stoppar opp. Denne saka handlar særleg om behovet for beredskapslagring av mat, av innsatsfaktorar til matproduksjon og av matkorn og såkorn. SV er med på alle forslaga som handlar om det, for me treng større lagringskapasitet, som varar over lengre tid, og me treng meir desentraliserte lager, sånn at forsyningane faktisk når fram der folk er.

Det er openberre sårbarheiter i matberedskapen i dag. Me har dessverre i lang tid basert oss på eit matsystem basert på prinsippet «Just-in-time», med lange forsyningskjeder og import over store avstandar. Det fungerer dårleg i dag, og det fungerer definitivt ikkje når f.eks. ting stoppar seg til i Hormuzsundet eller andre plassar. Me treng rett og slett å snu tankegangen og systema før det er for seint.

Til hjelp i det arbeidet trengst det heilskaplege analysar av ulike scenario som kan oppstå, og sårbarheiter for matsystemet vårt, som òg Riksrevisjonen og totalberedskapskommisjonen har etterlyst. Eg høyrer at Arbeidarpartiet er oppteke av heilskaplege vurderingar. Då oppmodar eg Arbeidarpartiet til å vera med og støtta forslaget til SV om ein heilskapleg analyse av desse sårbarheitene i matsystemet vårt.

Samtidig er det sånn at den beste matberedskapen er meir matproduksjon på lokale norske ressursar. Me har ingen fleire bønder å mista. Tvert imot treng me fleire bønder. Difor fremjar SV òg forslag om beredskapsbruk, i fyrste omgang som eit pilotprosjekt i eit nordnorsk fylke. Det handlar om å gjenoppta bruk av jord og beiteareal som har gått ut av drift, og å restaurera driftsbygningar, sånn at me kan oppnå målet om fleire bønder med kunnskap, meir jord i drift med god jordhelse, og korte forsyningslinjer over heile landet.

Då tek eg opp forslaga SV er ein del av.

Geir Pollestad (Sp) [14:46:04]: Senterpartiet har vore oppteke av beredskap og matberedskap over tid. Det er òg bakgrunnen for at me har fremja dette forslaget. Eg er svært glad for at me har fleire forslag som får støtte i Stortinget.

Eg har lyst til å fortelja ei lita historie om beredskapslagring og matberedskap. I statsbudsjettet for 2014 la dåverande landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum inn pengar til å starta eit beredskapslager av matkorn. Det vart det ingenting av, for det var eit val. Der vann Framstegspartiet. Sylvi Listhaug vart landbruksminister. Beredskapslager av korn ville ho ikkje ha. Det vart fjerna.

Me hadde åtte år der Senterpartiet fremja forslag om styrkt matberedskap og etablering av beredskapslager for korn. Det vart nedstemt av Høgre og Framstegspartiet gong på gong. På same måten prøvde me å løfta og få ein totalberedskapskommisjon som skulle gjera at Stortinget fekk ein samla debatt om beredskapen i Noreg. Det vart nedstemt gong på gong. Det måtte eit val til for å få ei endring.

No er eg glad for at det iallfall i fleire parti er ei meir positiv haldning til matberedskap. Eg meiner det er viktig at me når me jobbar med desse tinga, må byggja på eit samarbeid med private aktørar, for me må byggja beredskapen vår på dei eksisterande strukturane, forsterka dei, sånn at det fungerer i normale tider, men òg i krise og krig.

Me kan ikkje lagra oss til matsikkerheit åleine. Det aller viktigaste vedtaket om matberedskap Stortinget skal gjera denne våren, skal me gjera 18. juni, når me stemmer gjennom årets jordbruksavtale. Det er den løpande produksjonen, at me har eit landbruk i heile landet, at me har bønder som vil produsera mat, som gjer det år inn og år ut, som er vår viktigaste beredskap. Eg er veldig spent på å sjå kva parti som faktisk støttar jordbruksavtalen dette året.

La meg avslutta med eit sitat frå ein tidlegare statsminister, Erna Solberg. Ho sa i ein debatt om beredskap den 5. mai 2021: «Vi må kanskje klare oss uten sukkertøy og smågodt i en periode i en krise (…)». Det er eigentleg utruleg godt sagt, for det synleggjer hennar parti sitt syn på beredskap.

Harry Valderhaug (KrF) [14:49:20]: Alle er einige om målet: Noreg skal ha trygg tilgang på mat, også i krise og krig. Problemet er at vi ikkje er rigga for det. Vi har vorte meir avhengige av import, forsyningskjedene er meir sentraliserte, og vi veit frå pandemi, krig og klimahendingar at desse systema er sårbare. Dette handlar om grunnleggjande tryggleik for folk.

Matberedskap handlar om heile kjeda, frå jord til bord. Det held ikkje med ambisjonar om produksjon og sjølvforsyning viss vi ikkje har tilgang på såkorn. Det held ikkje med mat i butikk viss transportlinjene bryt saman. Når lagring og distribusjonen i stor grad er sentraliserte, aukar sårbarheita. Difor treng vi meir desentralisert lagring på gardar i regionar og i heile landet.

Vi skal lære av Finland her også. Dei er blant dei beste i verda på beredskap. Dei har vist at desentraliserte løysingar gjev robustheit. Difor er det rett at Stortinget ber regjeringa kome tilbake med forslag inspirert av den finske modellen. Det vil styrkje beredskapen her igjen.

Vi treng også betre kontroll på dei mest kritiske innsatsfaktorane. I dag er beredskapen for såkorn og såfrø i stor grad overlaten til marknaden. Det gjer oss sårbare. Utan såkorn stoppar produksjonen. Så enkelt er det. Difor er det rett å etablere eit meir forpliktande nasjonalt system.

Vi treng betre kunnskap. Riksrevisjonen og totalberedskapskommisjonen har vore tydelege på at vi manglar ein heilskapleg analyse av sårbarheita i matsystemet. Skal vi prioritere rett, må vi vete kvar det sviktar.

KrF støttar fleirtalet i denne saka. Det er ikkje heile løysinga på matberedskap, men det er viktige og nødvendige steg. Beredskap byggjer vi ikkje i krise. Vi byggjer det når vi har ro og fred.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [15:19:30]: Det er en glede å kunne snakke om et så viktig tema som matberedskap, og det er viktig at dette løftes opp på den måten det blir gjort av komiteen og Stortinget.

Det har skjedd mye spennende de siste årene nettopp på dette området. Representanten Pollestad redegjorde i sitt innlegg for hvordan Støre-regjeringen med Arbeiderpartiet – og Senterpartiet var også med – startet nettopp med beredskapslagring av korn, som er en del av det forslaget vi behandler i dag. Der har det skjedd nye omdreininger i det siste. Representanten Hangaard Linge var innom deler av det. Det vi nå gjør, sammen med faglagene, er å sikre nok korn og frø til å holde produksjonen i gang. Det er et av de mest praktiske og viktige beredskapsspørsmålene, at vi som land har tilgjengelig såmateriale til enhver tid. I regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi påpeker regjeringen at sikkerhetsutfordringer kan bli betydelig større, også fordi klimaendringer fungerer som en trusselmultiplikator. I denne sammenhengen er det veldig konkret, for det kan f.eks. bety at vi mangler såkorn dersom det blir tørke over lengre perioder i viktige jordbruksland vi ofte importerer fra. Vi har sett så sent som i fjor at vi ikke klarte å produsere så mye hvete som vi ønsket i Norge, bl.a. fordi vi manglet såkorn.

Det tar meg til det andre praktiske problemet her: Det er bra at vi har kommet i gang med beredskapslagring av matkorn, men mer lagring av korn, samtidig som vi skal øke produksjonen, krever betydelig større lagerfasiliteter enn vi har i Norge i dag. Det var en av grunnene til at leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag ved presentasjonen av årets jordbruksavtale var så tydelig på at vi med denne avtalen begynner å skru på det han kaller noen av de store bryterne i arbeidet for å øke selvforsyningen og bedre beredskapen i praksis. Uten at vi får gjort noe med lagringsfasiliteter og logistikken for korn, hjelper det ikke å komme med nye vedtak om å utvide beredskapslagringen. Snarere tvert imot kan det føre til at vi da binder mer av den kapasiteten som vi egentlig skal bruke for å forsterke norsk kornproduksjon løpende. Det tar meg til det andre poenget, som også flere har nevnt – det er den løpende produksjonen som er aller viktigst, og der gjør vi spennende ting, eksempelvis å etablere økt melkeproduksjon i Troms og Finnmark i tiltakssonen, med rekrutteringskvoter som et eksempel. Jeg gleder meg spørsmål og replikker for å kunne fortelle enda mer.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:28:13]: Fremskrittspartiet deler intensjonen om å styrke norsk matberedskap for å gjøre Norge mindre sårbart i krise og krig. Senterpartiets virkemidler er likevel lite treffsikre. En bedre tilnærming er å utnytte handlingsrommet i den nye anskaffelsesloven aktivt og sikre at Forsvaret inngår langsiktige avtaler med lokale produsenter.

Senterpartiets forslag treffer ikke de viktigste utfordringene. Kvote- og merkeordninger er ikke godt nok svar på reell sårbarhet i forsyningskjedene for mat. Fokuset bør ikke være på norsk mat, men på lokalprodusert mat, da geografisk spredning i produksjon og leveranser gir bedre reell beredskap. Et beredskapssamarbeid med Sverige og Finland bør også tilstrebes som en styrking av matberedskapen.

Fremskrittspartiet mener staten burde sikre fysiske beredskapslager etter modell fra Finland, som Fremskrittspartiet lenge har trukket fram som forbilledlig. En desentralisert lagringsstruktur for såkorn, matkorn og dagligvarer gir mer robust beredskap enn prosentkrav til innkjøp og store, sentraliserte lager.

Behovet for å styrke vår nasjonale evne til beredskapslagring innenfor alle områder er relevant i krise og krig. Representantforslaget peker på viktige områder hvor vi må styrke vår nasjonale beredskap, men matberedskap handler om veldig mange andre elementer enn forslaget tar opp.

Så vil jeg svare litt på kritikken som kom fra representanten Pollestad, at vi ikke hadde fokusert på beredskapslager i vår regjeringstid. De fleste har jo kanskje fått med seg pandemien som rammet landet i 2020, og ikke minst fullskala invasjon av Ukraina i 2022. Det har endret situasjonen. De geopolitiske forholdene siden FrP gikk ut av regjering, har endret seg radikalt. Det kan framstå som om representanten ikke har fått med seg det, og fortsatt kjører på sentrale kornlager. Landet er langstrakt. Å få et sentralt kornlager for såkorn og matkorn i nærheten av Jæren vil jo trygge Pollestad. Men landet er langt – det meste er nord. Å se på en desentralisert løsning hadde vært mye, mye bedre. Også en stor del av lagrings- og distribusjonskapasiteten for dagligvarer er i dag konsentrert på det sentrale Østlandet. Landet er langt. Så jeg vil si til representanten Pollestad: Han burde reist nordover. Det meste er nord. Man burde sørget for at man får beredskapslagring av korn, og ikke minst beredskapslagring av matvarer, i hele landet, sånn som Fremskrittspartiet ønsker.

Geir Pollestad (Sp) [15:31:29]: Eg tar eigentleg ordet for å oppklara ei misforståing. Eg toler godt å få kritikk, men ein seier at me er opptekne av merkeordningar. Eg har leita veldig godt i våre forslag og sett om eg ser noko om merkeordningar, men det står ingenting om merkeordningar der. Men me har eit utmerkt forslag som me skal drøfta om ca. 45 minutt. Der står det om merkeordningar, for det handlar på ein måte om eit anna tema.

Så ein kort kommentar til det med beredskapslagring av korn. Senterpartiet har vore oppteke av at me skal ha ein desentralisert struktur. Ein skal bruka dei eksisterande strukturane, som ein har i dag, og etter anbod vert dette fordelt ulike plassar.

Når det gjeld nord: Det er lite møllekapasitet i nord. Ein et jo ikkje kornet uforedla, så difor etablerte Senterpartiet, då me sat i regjering, eit beredskapslager for bakemjøl i Nord-Noreg. Det har det vore òg tidlegare, men så kom det ein landbruksminister som heitte Sylvi Listhaug. Ho fjerna beredskapslageret for bakemjøl i Nord-Noreg. Så representanten Strifeldt får nok, når han brukar sine lyriske ord om at det meste er nord, spara dei orda til ein har gruppemøte i Framstegspartiet.

Geir Pollestad (Sp) [15:33:45] (ordførar i saka): Eg har lyst til å starta med å takka forslagsstillarane for å ta opp eit veldig viktig tema. Eg har òg lyst til å takka komiteen for samarbeidet, som enda opp i ei einstemmig innstilling. Forslaget frå MDG tek til orde for å heva strafferamma for alvorleg dyrekriminalitet til seks år og strafferamma for alminneleg dyrekriminalitet til to år, og for å gjera aktlause lovbrot straffverdige.

Det er ein samla komité som slår fast at dyr har ein eigenverdi, og at samfunnet har eit ansvar for å beskytta dyr mot liding, mishandling og alvorleg vanskjøtsel. Eg har òg lyst til å peika på at ved behandlinga av Meld. St. 8 (2024–2025) om dyrevelferd var det brei einigheit om dei viktigaste prinsippa for dyrevelferdspolitikken. Det var diskusjon, men det grunnleggjande var det brei einigheit om.

Eg har òg lyst til å seia at eg ikkje godtek premissen om at den som er for høge straffer, er mest for dyr. Den strafferettslege diskusjonen kan me godt ta, og eg trur me alle er opptekne av at me skal ha både straffer og oppdagingsrisiko for dei som begår ulovlegheiter, slik at me varetek dyra på ein best mogleg måte. Difor er eg glad for at komiteen har samla seg, og at han skal be regjeringa innan utgangen av juni 2026 om å setja i gang ei utgreiing om ei endra strafferamme for grove brot på dyrevelferdslova og gjera ei breiare, heilskapleg vurdering av straffeføresegnene i dyrevelferdslova. Eg ser i møte ein diskusjon når den utgreiinga er ferdig og regjeringa kjem til Stortinget med ei sak.

Solveig Vitanza (A) [15:35:58]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å sette et veldig viktig tema på dagsordenen. Dyrevelferdsloven bygger jo, som også den tidligere taleren nevnte, på et prinsipp om at dyr har en egenverdi, uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesket. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare, unødvendige påkjenninger og belastninger. Det er gjort mye bra med dyrevelferd i Norge. Målet vårt er at vi skal ha en dyrevelferd i verdenstoppen.

Jeg vil si at regjeringen har satt dyrevelferd høyt på agendaen. Som representant Pollestad var inne på, behandlet vi i Stortinget dyrevelferdsmeldingen i 2024, og det var den første på 20 år. Så sent som i vinter leverte regjeringen en proposisjon om forbud mot å vise seksuelle overgrep mot dyr. Denne ble så vedtatt i Stortinget, og det var et viktig skritt på veien for å styrke dyrs rettigheter.

Jeg har stor forståelse for forslagsstillernes intensjon bak forslagene. Også Arbeiderpartiet ser at det er viktig at straffer som idømmes etter dyrevelferdsloven, i størst mulig grad gjenspeiler alvoret i sakene, samtidig som det er viktig at strafferammene har en preventiv effekt. I dyrevelferdsmeldingen var regjeringen klar på at dagens strafferamme oppfattes som lav i forhold til allmenn samfunns- og rettsoppfatning for de mest alvorlige og grove brudd på regelverket. Arbeiderpartiet mener strafferammen i dyrevelferdsloven paragraf 7 bør tilpasses utviklingen i rettspraksis og den allmenne rettsoppfatningen. Statsråd Sandtrøen har varslet om at dette arbeidet er påbegynt, og jeg er veldig glad for at vi som samlet komité har stilt oss bak tilrådingen, som støtter, men også pusher regjeringen i utredningsarbeidet for å endre strafferammene.

Jeg tar som utgangspunkt at de fleste dyreholdere er opptatt av at dyrene de har ansvar for, har god velferd, behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger. Samtidig ser vi stadig at det avdekkes stygge saker med alvorlige brudd på god dyrevelferd. Det er derfor viktig at vi legger til rette for at både Mattilsynet, politiet og påtalemyndigheten har de verktøyene de trenger for å følge opp sakene. Det er ulike årsaker til vanskjøtsel og forbrytelser mot dyr. Det er alt fra personlige tragedier til økonomisk vinning. Vårt mål er både å forebygge og å fange opp slike alvorlige brudd på dyrevelferd på et tidlig tidspunkt, slik at vi kan begrense antallet dyrelidelser framover.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:39:14]: MDG har fremmet et godt forslag om strengere straff for dyrekriminalitet. Dyrevelferdsloven bygger på et grunnleggende prinsipp om at dyr har en egenverdi, og at samfunnet har et ansvar for å beskytte dyr mot lidelse, mishandling og grov og alvorlig vanskjøtsel. Gjeldende strafferamme for grove overtredelser av dyrevelferdsloven er fengsel inntil tre år, og forslagsstillerne foreslår å øke strafferammen. Stortinget behandlet endringer i dyrevelferdsloven i mars, og en økning av strafferammen ble ikke foreslått i den forbindelse. Departementet la i proposisjonen til grunn en vurdering om at det verken var hensiktsmessig eller tilrådelig å gjøre endringer i strafferammen på det aktuelle tidspunkt. Fremskrittspartiet, både generelt og spesielt knyttet til kriminalitet mot dyr, ønsker strengere straffer for grov kriminalitet. Straffereaksjoner som iverksettes overfor forbrytere, skal avskrekke fra å begå nye straffbare handlinger. Dagens straffenivå i Norge for mange typer forbrytelser er så lavt at det ikke harmonerer med folks rettsoppfatning.

Fremskrittspartiet deler statsrådens vurdering av forslagene i brev til komiteen om at ordinære brudd på regelverket bør forbli uendret. Fremskrittspartiet støtter ikke å heve strafferammen for alminnelig dyrekriminalitet eller forslagsstillernes anførsel om at dagens regelverk innebærer et svakere strafferettslig vern for tamdyr enn for ville dyr, blant annet ved at simpel uaktsomhet ikke er straffbart etter dyrevelferdsloven.

Fremskrittspartiet støtter derimot intensjonen om en økning i strafferammen for grov dyrekriminalitet. Eventuelle endringer bør utredes nærmere og sendes på bred høring, men det begrenser ikke Stortingets adgang til å foreslå et nivå på en strafferamme sånn at det kan ivaretas i en sånn prosess. Med det vil jeg ta opp FrPs forslag i saken.

Erlend Larsen (H) [15:41:40]: Dyremishandling er bare ikke akseptabelt. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare og unødige påkjenninger og belastninger. Det er helt nødvendig med et straffesystem som helt tydelig markerer at det vil bli slått hardt ned på dyrekriminalitet.

MDG foreslo opprinnelig å sette strafferammene til seks år for alvorlig dyrekriminalitet og to år for alminnelig dyrekriminalitet. Høyre har tidligere støttet disse forslagene. I prinsippet gjør vi fortsatt det, men vi mener at det ikke er Stortinget som skal sette straffutmåling.

Et forslag om å heve strafferammene for brudd på dyrevelferdsloven må utredes på en grundig og god måte, og konsekvensene ved eventuelle endringer må også bli belyst, i tråd med det som er vanlig i en lovprosess.

Vi i Høyre er derfor glade for at MDG har vært konstruktive og laget et forslag som hele komiteen stiller seg bak.

Une Bastholm (MDG) [15:42:44]: Jeg synes det er vakker politisk kunst, det vi har fått til sammen i komiteen i denne saken. Vi har klart å bli en samlet komité om en full gjennomgang av straffebestemmelsen i dyrevelferdsloven. Det er Miljøpartiet De Grønne veldig glad for. Jeg vil si at det nesten er enda bedre enn om vi hadde fått et knapt flertall for hva strafferammene skal være, for vi trenger en bred forankring for dette. Vi er likevel fortsatt med på et forslag, for vi mener det er ganske åpenbart at strafferammen for grove brudd bør være seks år.

Dyrevelferdsloven er en veldig god lov. Da den kom i 2009, vil jeg si det var en av verdens beste lover for dyrevelferd. Så når Miljøpartiet De Grønne ofte trekker fram områder i samfunnet hvor dyrs rettsvern ikke er godt nok og dyrevelferden ikke er god nok, er det sjelden på grunn av loven, men på grunn av oppfølgingen av loven. Dessverre er nok straffebestemmelsen i dyrevelferdsloven noe av det som gjør at f.eks. politiet og Mattilsynet ikke kan prioritere dette arbeidet høyere, rett og slett fordi Stortinget gjennom strafferammen har signalisert at dette ikke skal ha så høy prioritet. Helt konkret vil også en så lav strafferamme gjøre at politiet får færre etterforskningsverktøy, bl.a. fordi sakene blir utdatert og ikke kan følges opp lenger.

I dag er maksimalstraffen for grove brudd tre år. Det betyr at svært mange alvorlige saker, med langvarige lidelser og grove overgrep mot mange dyr, i praksis vil bli behandlet mildere enn veldig mye annen alvorlig kriminalitet. Det er særlig her mange, når man leser i media om alle bruddene, opplever at dyrevelferdsloven ikke er i tråd med allmenn rettsoppfatning, ikke er i tråd med det synet folk har på dyr og dyrs egenverdi i dag, som loven ellers egentlig reflekterer ganske godt.

Det er masse eksempler på f.eks. grov dyrekriminalitet, og særlig mot kjæledyr, og visst er det et lavt antall, men det kan være direkte sadistisk vold som ikke regnes som grov. Det er en ekstra utfordring som jeg nå sender til statsråden, for for Miljøpartiet De Grønnes del er det ikke bare viktig å heve strafferammen for grove brudd, men også å se på hvordan hele straffebestemmelsen fungerer i dag. Det er høy terskel for at noe blir ansett som et grovt brudd. En bonde som har mange dyr, og som kanskje har vært i en personlig tragedie og ikke har klart å følge opp dyrene sine, vil ofte bli straffet mye hardere enn noen som f.eks. har utført direkte sadistisk vold mot hunden til naboen. Det har vi dessverre konkrete eksempler på i Norge.

Nå styrker vi dyrs rettsvern sammen. Jeg er utrolig glad for det. Jeg vil takke komiteen og de andre partiene for samarbeidet. I likhet med Senterpartiet imøteser jeg konklusjonene fra en utredning jeg håper vil gå raskt.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [15:46:06]: De fleste som har dyr, er opptatt av at dyrene de har ansvar for, skal ha det bra. Det er dyreholders ansvar å følge regelverket og sørge for at dyrene blir tatt godt vare på. Mattilsynet fører tilsyn med at regelverket følges. De har flere virkemidler tilgjengelig når det avdekkes regelbrudd, f.eks. pålegg, tvangsmulkt og forbud mot aktiviteter.

Straff er ett av flere virkemidler som kan benyttes når det avdekkes regelbrudd. Grovt uaktsomme eller forsettlige brudd på dyrevelferdsregelverket kan med noen unntak straffes etter dyrevelferdsloven § 37. Straffen er bøter eller fengsel i inntil ett år – eller begge deler. Grove brudd kan straffes med fengsel i inntil tre år, og medvirkning og forsøk kan også straffes.

I 2024 la regjeringen Støre fram en stortingsmelding om dyrevelferd. I stortingsmeldingen signaliserte regjeringen flere tiltak for å bedre dyrevelferden, bl.a. å utrede en økning i strafferammen ved grove brudd på dyrevelferdsloven. Et annet tiltak som ble foreslått, var å innføre forbud mot å ha eller dele bilder og filmer som omfatter overgrep mot dyr. Dette tiltaket er fulgt opp av meg som statsråd, og jeg er glad for at det har fått flertall i Stortinget. Forbudet trådte i kraft 1. mai 2026. Spørsmålet om å heve strafferammen for grove brudd på dyrevelferdsloven var ikke en del av det lovforslaget, men enkelte høringsinnspill omtalte allikevel spørsmålet.

Det er slik at når det gjøres gjeldende endringer for brudd på alle bestemmelser i loven, kan det være klokt – og det er jeg glad for at komiteen har sluttet seg til – med en bredere utredning av mulige alternativer og konsekvenser. Den vil også kunne ivareta muligheten for demokratisk involvering av samfunnet for øvrig.

Jeg kan opplyse om at dette arbeidet allerede er påbegynt, og det er i en tidlig fase. Så jeg er meget tilfreds med at komiteen har samlet seg om denne enstemmige innstillingen om at vi skal få en grundig utredning.

Vi har også annet lovverk. For eksempel har akvakulturloven og forurensningsloven noen paralleller som kan sammenlignes. Derfor mener jeg det styrker saken at vi får en utredning der vi kan se paralleller på tvers av noen temaer som kan minne om hverandre.

Stig Even Lillestøl (FrP) [15:49:27]: Ein av dei tinga som har overraska meg mest her på huset, er kor ofte eg skal stå på denne talarstolen og vere einig med MDG. Det er eg også i denne saka. Eg er heilt einig med representanten Bastholms innlegg.

Vi i FrP er krystallklare på at grov dyremishandling må straffast strengare. Vi ønskjer eit samfunn som står på sida til offeret, heilt uavhengig av om offeret har fire potar eller to bein.

Dyrepoliti var ei av satsingane våre då vi sat i regjering, og vi fekk dyrepoliti på plass. Den første pågripinga var av ein mann som hadde flådd, mishandla og drepe ein katt. Som følgje av arbeidet til dyrepolitiet blei det også avslørt at gjerningsmannen hadde barneporno og fantaserte om både drap og valdtekt. Det kan ein sjå i samanheng med forsking som er ganske klar på at personar som utøver vald mot dyr, seinare ofte utøver vald mot menneske også. I USA har ein difor kategorisert dyrekriminalitet til nest mest alvorlege grad, nettopp fordi dei har sett at så mange av de grovaste overgriparane også utøver dyremishandling.

Dessverre er straffene for grov dyremishandling for låge, med ei strafferamme på maks tre år. Til samanlikning blir grovt skadeverk på eigedom straffa med opptil maks seks år. Dersom gjenstandar som har ein betydeleg historisk, nasjonal eller religiøs verdi, blir skada, er strafferamma på heile 15 år. FrP meiner at det er ein disproporsjonalitet når samfunnet tilsynelatande verdset gjenstandar mykje høgare enn levande dyr. Det skal også vere ein samanheng mellom strafferamma og rettsoppfatninga i befolkninga.

Ved å auke strafferamma skal vi både avskrekke frå mishandling og auke den rettslege beskyttelsen til dyra. Vi vil sende eit klart signal til samfunnet om at tortur av dyr er heilt uakseptabelt. Det er bra at regjeringa tilsynelatande er positiv til å auke strafferamma, men det er skuffande at vi ikkje får fleirtal for å auke strafferamma for grov dyremishandling til seks år. Det er ikkje logisk at skade på gjenstandar skal straffast strengare enn kynisk skade, mishandling og tortur av dyr.

Heldigvis blir det fleirtal for ein total gjennomgang av lovverket, der vår tydelege intensjon er å auke strafferamma, men det er også viktig for oss å skilje mellom bevisst og vondskapsfull mishandling av kjæledyr og typisk forsømming av husdyr. Bønder som i ein periode kan få problem med å oppretthalde god dyrevelferd grunna sjukdom eller anna, skal ikkje straffast hardare enn i dag.

Målet vårt er å treffe dei som med vitande og vilje skadar dyr. Dyra har nemleg inga eiga stemme og er heilt avhengige av oss menneske. Både dyr og menneske fortener å bli tekne på alvor. At FrP går i front for skjerpa straffar, vil vere viktig for å førebyggje overgrep også mot menneske. Både to- og firbeinte fortener tryggleik i kvardagen.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:53:12]: På vegne av saksordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken.

Forslaget vi behandler, er fremmet av representanter fra Senterpartiet, og det omhandler en rekke tiltak for å øke etterspørselen etter norsk mat i offentlig sektor, på norsk sokkel og i serveringsbransjen.

Stortinget vedtok i februar 2026 endringer i anskaffelsesloven som utvider handlingsrommet for å kjøpe norskprodusert mat og drikke, og deler av endringene trer i kraft 1. juli 2026. Komiteen merker seg at statsråden i sin uttalelse til komiteen stiller seg positiv til økt bruk av norsk mat i offentlige anskaffelser, og at forsvarsministeren vil be Forsvaret undersøke status for dagens andel norskprodusert mat og vurdere grunnlaget for å øke denne. Det er potensial for å øke andelen norsk mat og drikke som blir kjøpt inn gjennom offentlige anskaffelser. Noe av bakgrunnen for å forbedre og forenkle lov om offentlig anskaffelser var å gjøre det enklere for offentlige innkjøpere å handle lokalt.

Så vil jeg i mitt videre innlegg redegjøre for FrPs syn i saken, og jeg forutsetter at de andre partiene redegjør for sine standpunkt. Fremskrittspartiet deler bekymringen for norsk matberedskap, men mener Senterpartiets forslag ikke treffer de viktigste utfordringene. Kvoter og merkeordninger er ikke godt nok svar på reell sårbarhet i forsyningskjedene for mat. Fremskrittspartiet støtter også intensjonen om å øke andelen norsk mat som kjøpes inn av aktører på norsk sokkel. Til tross for at det offentlige har eierandeler i enkelte av selskapene på sokkelen, er de ikke omfattet av lov om offentlige anskaffelser ettersom det er private selskaper.

Matberedskap og forsyningssikkerhet er helt sentralt i beredskapsarbeidet, og det er dermed viktig at det offentlige gjennom sin innkjøpsmakt bidrar til at vi har matproduksjon i hele landet. Når det nye lovverket trer i kraft 1. juli, vil rommet for å kjøpe inn av lokale leverandører være større, ettersom beredskap er et samfunnshensyn som kan vektlegges der det er relevant, og innkjøperens adgang til å gjøre direkteanskaffelser har økt.

Sterkere fokus på handlingsrommet i loven og politisk oppmerksom rundt viktigheten av norsk mat i en beredskapssammenheng kan bidra positivt. Virkemidlene må være treffsikre og et viktig virkemiddel er å utnytte handlingsrommet i den nye anskaffelsesloven aktivt og sikre at forsvaret inngår langsiktige avtaler med lokale produsenter.

Staten burde prioritert å sikre fysiske beredskapslagre etter modell fra Finland, som FrP har trukket fram som forbilledlig. En desentralisert lagringsstruktur for såkorn, matkorn og dagligvarer ville gitt et mye mer robust beredskap enn prosentkrav til innkjøp og store sentraliserte lager.

Tobias Hangaard Linge (A) [15:56:22]: Jeg vil starte med å takke representantene fra Senterpartiet for å sette en veldig viktig sak på dagsordenen. Arbeiderpartiet er helt enig i at det er et potensial for å øke andelen norsk mat og drikke som blir kjøpt inn gjennom offentlige anskaffelser.

Noe av bakgrunnen for å forbedre og forenkle lov om offentlige anskaffelser var nettopp å gjøre det enklere for offentlige innkjøpere å handle lokalt. Tidligere i år vedtok Stortinget endringer i nettopp lov om offentlige anskaffelser som bl.a. innebærer å øke lovens innslagspunkt til 500 000 kr, ha et forenklet nasjonalt regelverk for anskaffelser under EØS-terskelverdiene og innføre en egen bestemmelse om sikkerhet og beredskap, for ikke å nevne at dette hensynet også løftes inn i lovens formålsparagraf.

Som vi har diskutert tidligere i dag, er matberedskap og forsyningssikkerhet en helt sentral del av beredskapsarbeidet. Arbeiderpartiet mener at det er viktig at det offentlige gjennom sin innkjøpsmakt bidrar til at vi har matproduksjon i hele landet. Som saksordføreren med rette påpekte, vil loven, når den trer i kraft, gjøre at det både blir enklere å handle lokalt og være mulighet for å benytte beredskapshensyn, når det er relevant. s

Det er også fint at forsvarsministeren, som følge av dette forslaget, vil be Forsvaret se nærmere på hvor stor andelen norsk mat er i dag, og hvordan Forsvaret kan legge bedre til rette for at det skal være mer norsk mat i deres innkjøp. Bruk av lokale produsenter i Forsvaret i større grad enn i dag er også bra for matberedskapen.

Vi støtter også intensjonen om å øke andelen norsk mat som kjøpes inn av aktører på norsk sokkel. Vi kan imidlertid ikke ta initiativ til bransjeavtaler mellom private aktører, men ønsker naturligvis et slikt initiativ fra aktørene på sokkelen velkommen.

Som den gode representanten Geir Pollestad var inne på i forrige sak, er vi nå veldig glad for at vi nå får på plass regler om opprinnelsesinformasjon for kjøtt og fisk som serveres på norske spisesteder. Jeg er glad for at de rød-grønne partiene, i godt kompaniskap med KrF, utgjør et tydelig flertall for det, og ønsker naturligvis også å invitere de andre borgerlige partiene, Høyre og FrP, til å slutte seg til et forslag som kan bidra til å øke etterspørselen etter norsk mat.

I Norge produserer vi noen av de beste råvarene i verden. Det regnes som et kvalitetstegn å få servert norsk kjøtt eller fisk når man er på restaurant. Da skulle det bare mangle at norske serveringssteder skal oppgi informasjon om hvor fisken eller kjøttet du blir servert, kommer fra.

Erlend Larsen (H) [15:59:25]: Det er viktig å løfte alle saker som har med vår nasjonale beredskap å gjøre. Senterpartiet skal ha ære for at de løfter viktige saker, men sett fra vår side er ikke forslagene godt nok gjennomarbeidet til at vi kan støtte dem, dessverre. I denne saken foreslår Senterpartiet gode intensjoner som vil føre til økt byråkrati og flere statlige ansatte. Det trenger vi ikke. Ressursene gjør seg bedre i andre deler av vår nasjonale beredskap.

Høyre deler bekymringen for norsk matberedskap, men mener Senterpartiets forslag ikke treffer de viktigste utfordringene. Kvoter og merkeordninger er ikke et godt nok svar på reell sårbarhet i forsyningskjedene for mat. Høyre støtter derfor ikke forslagene slik de er fremlagt.

Det er mange gode intensjoner bak representantforslaget fra Senterpartiet, men det går dessverre ikke an å sette et absolutt mål om at minst 80 pst. av maten som kjøpes inn til Forsvaret, skal være norskprodusert. Det er veldig bra dersom Forsvaret kjøper inn mat lokalt, men det finnes ikke systemer for å måle andelen norsk mat i Forsvaret. Forslaget fra Senterpartiet er dermed byråkratiserende, og vel så ille er det at forslaget vil flytte penger Forsvaret disponerer, bort fra operative og over til administrative stillinger.

Det er veldig positivt dersom øvrig offentlig forvaltning er mer bevisste på å kjøpe inn en større andel norskprodusert mat, men det lar seg ikke gjøre å kvantifisere krav uten at det krever flere offentlige stillinger som bare har som oppgave å følge med på hvor maten er produsert. Stortinget behandlet nylig lov om offentlige anskaffelser. Lovendringene gjør det enklere for offentlige innkjøpere å handle lokalt. Som følge av dette har komiteen gått sammen om et fellesforslag som vi mener ivaretar begge forslagene fra Senterpartiet.

På norsk sokkel er det private virksomheter. Det er vel og bra at de, på lik linje med alle norske bedrifter, oppfordres til å kjøpe mer norskprodusert mat, men staten skal ikke involvere seg i avtaler som inngås av private selskaper, slik forslagsstillerne legger opp til.

En merkeordning som viser hvilken gård maten er produsert på, høres veldig fint ut. Det er mange gårder som driver med merkevarebygging. Det er et kvalitetstegn som viser stolthet over egne produkter, men å pålegge lokal merking er byråkratiserende. Det er bonden og kunden som ender opp med å ta regninga gjennom dyrere mat. Det viktigste må være at mat produsert i Norge merkes med at den er produsert i Norge.

Ingrid Fiskaa (SV) [16:01:59]: Me har mykje god norsk mat, og me både kan og bør eta meir av denne stort sett utmerka maten. Dette er altså ei sak om eting – det passar vel bra no, rundt middagstider – og meir eting kan føra til meir produksjon. Sånn eg ser det, er det ingen gode grunnar til å erstatta eigenprodusert mat med importert mat, særleg ikkje når norskprodusert mat gjennomgåande har god kvalitet.

Det handlar for det fyrste om å styrkja vår eigen matberedskap. For det andre handlar det om å gje lokale matprodusentar stabile og gode rammevilkår, og dermed òg å leggja til rette for positive ringverknader i lokalsamfunna våre. Det handlar òg om internasjonal solidaritet, for mat – særleg den næringsrike maten – er i aukande grad eit globalt knappleiksgode. Då er det usolidarisk, etter mi meining, å eta opp maten til folk i fattigare land, som dei kunne ha ete, berre fordi me har høgare kjøpekraft.

For å nå målet om å eta meir norsk mat, og då fortrinnsvis mat som er produsert på norske, lokale ressursar, må me ha ein politikk som legg til rette for det. Og i motsetnad til førre talar, frå Høgre, har SV tru på demokratisk styring, og me trur ikkje at marknaden vil løysa dette aleine. Eit eksempel på sånn politikk er å bruka offentlege innkjøp betre, bl.a. ved å bruka handlingsrommet i anskaffingslova betre. Det er òg å sørgja for at Forsvaret kjøper inn meir lokal mat, og det er å ha betre merkeordningar, sånn at folk veit at det er norsk mat, produsert på norske innsatsfaktorar. SV er oppteken av det siste poenget, nemleg at maten ikkje berre skal vera produsert i Noreg, men at han òg er produsert på norske og helst lokale ressursar. Det er på den måten me òg vil bidra til å nå målet om 50 pst. sjølvforsyning.

SV er med på og støttar alle forslaga i innstillinga, og eg tar med dette opp alle mindretalsforslaga i saka.

Geir Pollestad (Sp) [16:04:41]: Norsk mat handlar om beredskap, og norsk mat handlar om verdiskaping, busetjing og arbeidsplassar. Norsk mat handlar om kulturlandskap, trygg mat, dyrevelferd, matkultur. Difor ønskjer Senterpartiet å satsa på meir norsk mat.

Forslaget vårt handlar òg om beredskap. Sidan dette var tema i ein tidlegare debatt i dag, skal eg ta meg bryet med å forklara noko for Høgre og FrP, som eg meiner var dei som tok opp at merkeordninga ikkje hadde noko med beredskap å gjera. Det har det nemleg. Vår evne til å produsera mat i Noreg føreset at det er nokon som kjøper den maten. Så skal me auka sjølvforsyninga av mat i Noreg, er det svært viktig å få opp etterspørselen etter og forbruket av norsk mat.

Senterpartiet meiner at det er heilt naturleg at når ein går på restaurant, skal ein få veta kva for eit land kjøtet eller fisken er frå. Me har òg tru på at viss den informasjonen vert gjeven, vil fleire etterspørja norsk mat, for folk ønskjer å støtta opp under den norske maten og norsk sjølvforsyning. Dette er samanhengen med at merkeordningar òg er beredskap. Noreg kan tidobla potetproduksjonen viss me ønskjer det, men viss det er ingen som kjøper dei potetene, har det lite effekt og er veldig dårleg økonomi for bonden. Kan me derimot få folk til å byta ut eit rismåltid med poteter i ny og ne, ja då vil den norske sjølvforsyninga gå opp.

Ein kort kommentar til innlegget frå Høgre: Det er greitt at Høgre ikkje støttar forslaga; me får fleirtal for tre viktige forslag utan Høgre i dag. Men når Senterpartiet legg fram forslag, er det òg fordi me ønskjer at dei skal verta diskuterte på Stortinget, og at me skal få innspel frå landbruksministeren, og at me skal ha ein prosess mellom partia. Innstillinga inneheld tre av desse forslaga, som eg meiner er viktige forslag, og som vil ta arbeidet for norsk mat og norsk matberedskap vidare. Eg har lyst til å takka dei partia som tek maten på alvor og støttar tre forslag i dag, og som då sørgjer for at dei får fleirtal.

Harry Valderhaug (KrF) [16:07:42]: Stortinget vedtok i februar endringar i anskaffingslova som vil gjere det enklare å kjøpe norsk mat i offentleg sektor. Beredskap er no vorte eit eksplisitt omsyn i lova. Innslagspunktet er heva, og moglegheitene for direkte anskaffingar er utvida. Dette er gode grep. Men lova trer ikkje i kraft før 1. juli i år, og vi veit allereie at det store problemet ikkje er at handlingsrommet har vore for lite. Det er at innkjøparane ikkje har brukt det handlingsrommet dei hadde. Det er den utfordringa regjeringa no må ta tak i. Forsvaret er kanskje det tydelegaste dømet.

Forsvaret er ein av dei aller største matinnkjøparane i staten, men dei veit ikkje kor stor del som er norskprodusert mat – altså kva som er statusen i dag. Forsvarsministeren har bedt om å få det kartlagt. Det er bra, men det seier noko om at dette ikkje har vore eit prioritert spørsmål. KrF meiner at eit mål om 80 pst. norskprodusert mat i Forsvaret er rett. Forskjellig etterspurnad er det som faktisk utløyser investeringar i produksjonskapasitet, ikkje intensjonar.

Det same gjeld merking i serveringsbransjen. Finland og Sverige har allereie innført krav om opphavsmerking av kjøt på restaurantar. Vi stiller krav i daglegvarebutikken, men ikkje når den same maten vert servert på ein serveringsstad. Det er ei inkonsekvent haldning det ikkje er særleg gode grunnar til å halde seg med.

KrF er glad for at fleirtalet no ber regjeringa starte arbeidet med å innføre slike reglar. Dette er ikkje dramatiske tiltak, men dei er konkrete og moglege å gjennomføre, og dei har reell effekt, både for bøndene, som treng forskjellige marknader, og for forbrukarane, som har krav på å få vite kva dei et.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [16:10:12]: Det utvikles mye god politikk denne stortingsperioden, og denne saken er nok et eksempel på det. Det er flere gode forslag her, og det ligger an til å bli fattet vedtak i dag, som bl.a. jeg gleder meg til å følge opp. Det er, som tidligere nevnt her, også viktig det som konkret nå vil skje, med den tilbakemeldingen forsvarsministeren har gitt i sitt skriftlige svar til komiteen, om at han nå vil kartlegge hvor mye norsk mat som benyttes i Forsvaret. Som jeg redegjorde for i den andre saken om beredskap, er faktisk mat og matforsyning et krav som NATO stiller til sine medlemsland, så her er vi inne på et godt spor for å operasjonalisere politikken i praksis.

Nettopp praksis er det som kjennetegner et av de andre forslagene til vedtak som ser ut til å få flertall, nemlig at forbrukeren skal kunne vite hvor fisken eller kjøttet stammer fra. Det henger for så vidt også sammen med en tidligere debatt vi har hatt i dag, bl.a. når det gjelder hvordan dyrene har hatt det. Som forbruker vil man da i større grad kunne vite hvilke regelverk det er som gjelder i det landet hvor f.eks. kjøttet er produsert, når man vet hvor det har blitt produsert.

Det er nok flere grunner til at Vinmonopolet har så god «standing» blant innbyggerne i Norge, men noe av det som Vinmonopolet er særskilt god på, er nettopp å gi kunden god informasjon om hvor det landbruksbaserte produktet stammer fra. Vi vet at Sverige allerede har en slik ordning for kjøtt i restaurant, så dette er i henhold til EU- og EØS-reglementet. Jeg vil, sammen med helse- og omsorgsministeren og fiskeri- og havministeren, følge opp dette og involvere Mattilsynet i arbeidet.

Det er meget bra med alle saker som trekker i retning av å forsterke både verdiskapingen på norsk mat og den løpende produksjon, for det er viktig å sikre dette i fredstid hvis det skal kunne fungere også i krise og krig. Så jeg vil igjen takke komiteen for et godt arbeid, som vil fortsette gjennom denne stortingsperioden.

Erlend Larsen (H) [16:12:56]: Det er vel og bra at et flertall i komiteen ber regjeringen sørge for at Forsvaret i vesentlig større grad enn i dag inngår forpliktende og langsiktige avtaler om levering av mat fra lokale produsenter, men hva er det regjeringen faktisk gjør? Etter hva jeg forstår, er Forsvaret i ferd med å legge ut anbud på innkjøp av mat. I anbudsteksten tar de utgangspunkt i at all maten skal leveres fra nasjonale leverandører, noe som strider med komiteens innstilling.

I statsrådens uttalelse til komiteen står det at Forsvarsministeren vil be Forsvaret undersøke status for lokale innkjøp og deretter vurdere om det er grunnlag for å øke andelen ytterligere, hva som skal til for å nå det, og hvilke eventuelle merkostnader det kan ha. Mitt spørsmål til statsråden er da:

Hva ble resultatet av forsvarsministerens undersøkelser?

Frode Jacobsen (A) [16:17:32]: Jeg holder altså innlegg i saksordførers sted. La meg starte med å takke komiteen for pragmatisk samarbeid med å få på plass en innstilling. Det er ulike oppfatninger om flere spørsmål i saken, som det framkommer av merknader og innstillingen, så jeg vil bruke tiden min på å gjøre rede for Arbeiderpartiets syn.

Innføring av grunnrenteskatten på havbruk, med virkning fra 1. januar 2023, var en klok og riktig beslutning. For Arbeiderpartiets del er vår tilnærming til denne grunnrenteskatten den samme som til hele skattesystemet. Det bør hele tiden arbeides med å gjøre forbedringer i skattesystemet. Samtidig bør systemet være mest mulig effektivt, med minst mulig byråkrati. Vi konstaterer at det ikke foreligger forslag om å avvikle grunnrenteskatten. Det er heller ikke noe flertall for det i Stortinget.

Grunnrenteskatten på havbruk har kommet for å bli. Grunnrente handler om noe grunnleggende norsk: at verdiene fra våre felles naturressurser skal komme fellesskapet til gode. Når noen skal tjene penger på salg av naturressursene våre, skal de også betale en skatt til fellesskapet for det. Derfor er det viktig at vi har en framgangsmåte som faktisk sikrer at disse ekstraordinære verdiene kan hentes inn på en rettferdig måte og komme hele samfunnet til gode.

Det som lå i Høyres opprinnelige forslag, er et dårlig skjult forsøk på å uthule grunnrenteskatten. Det har de ikke lykkes med. Grunnrenteskatten vil fortsatt bestå med dette vedtaket. Arbeiderpartiet vil slå ring om prinsippet om at verdier tjent på våre felles naturressurser, skal gi inntekter tilbake til fellesskapet. Arbeiderpartiet mener grunnrenteskatt på havbruk er en rettferdig skatt. Derfor er vi opptatt av at vi her har en grunnrenteskatt som fungerer, og som sikrer verdier til fellesskapet.

Det synes som at flertallet her i dag fortsatt er uenige om hvordan man skal beregne skattegrunnlaget, men det er fortsatt flertall for skatten. Høyres ønske om en ordning med internprising blir det ikke noe av. Samtidig ligger det an til et flertall mot normprisrådet.

Internprising vil føre til at selskapene i praksis får større muligheter for skattetilpasning, nemlig å flytte overskuddet fra det leddet i verdikjeden hvor det er innført grunnrenteskatt, til andre ledd i verdikjeden. Prisrådet opplyser at rapporterte priser fra salg mellom selskapene i samme konsern i snitt er 7 kr lavere per kg enn salg av fisk til uavhengige kjøpere. Det vil ikke bare åpne opp for uthuling av skattesystemet, men også svekke prinsippet om at verdier fra våre felles naturressurser skal beskattes likt og rettferdig. Det er et skritt bort fra en forvaltning som sikrer fellesskapet at de får sin rettmessige del av verdiene.

Arbeiderpartiet vil fortsatt ha et system som bidrar til en riktig og etterprøvbar verdisetting av verdiene som skapes i havbruk, og som gir viktige inntekter til fellesskapet.

Hilde Grande (FrP) [16:20:47]: Grunnrenteskatten var et brudd med et forlik fra 2019. Fremskrittspartiet har hele tiden ment at både grunnrenteskatten og normprisrådet er en unødvendig byråkratisk byrde og en ufornuftig måte å skattlegge næringen på. Normprisrådet, som ble innført av Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2022, har skapt betydelige administrative kostnader og stor usikkerhet, særlig for små og mellomstore aktører i sjømatnæringen. Vi ser nå konsekvensene av denne politikken. Små og mellomstore oppdrettsselskaper blir kjøpt opp av større aktører, som har langt større ressurser til å håndtere nye skatteregler og økt byråkrati. Resultatet er det motsatte av det regjeringen hevdet ville skje.

Fremskrittspartiet advarte mot både grunnrenteskatten og normprisrådet. Vi sa at dette ville svekke de små og mellomstore bedriftene langs kysten vår. Arbeiderpartiet og Senterpartiet avviste kritikken og mente at ordningen først og fremst ville ramme de store aktørene. Fire år senere ser vi at utviklingen går i motsatt retning. Næringen opplever økt usikkerhet, omfattende rapporteringskrav og en skattlegging som i mange tilfeller bygger på normpriser framfor faktiske markedspriser.

Dette er en næring som sysselsetter over 100 000 mennesker og bidro med en samlet verdiskaping på 139 mrd. kr i 2024. Havbruksnæringen er en bærebjelke i mange kystsamfunn. Bedriftene skaper arbeidsplasser, finansierer lokale aktiviteter, støtter idrettslag og frivillighet og bidrar til levende lokalsamfunn langs hele kysten.

Havbruksnæringen er ikke mindre verdt enn andre næringer i Norge. Tvert om – den er en av våre viktigste eksportnæringer. Derfor vil Fremskrittspartiet fortsette arbeidet for å fjerne grunnrenteskatten. Det vil gi næringen større forutsigbarhet, redusere byråkratiet og bidra til at flere små og mellomstore selskaper kan forbli på lokale hender.

Vi kommer til å støtte forslaget til vedtak slik det foreligger.

Liv Kari Eskeland (H) [16:23:29]: Havbruksnæringa er ei av Noregs viktigaste eksportnæringar. Ho skapar arbeidsplassar langs heile kysten og gjev betydeleg verdiskaping for Noreg. Difor er det avgjerande at me har skattereglar som er rettferdige, som er føreseielege, og som faktisk fungerer slik det var tenkt. Erfaringane med normprisrådet viser at ordninga ikkje fungerer. Det har ikkje gjort skattesystemet betre. Det har skapt meir rapportering, meir uvisse og meir avstand mellom dei som lagar systemet, og dei som må leva med det. Det har skapt betydeleg byråkrati, det har auka rapporteringsbyrda, og ikkje minst har det skapt usikkerheit for næringa.

Det normprisrådet i praksis gjer, er å ta utgangspunkt i ein standardlaks – men marknaden er nok meir samansett enn som så. Det finst spesialprodukt, kvalitetsprodukt, ulike kontraktar, ulike kundar og ulike marknader. Difor fangar ikkje normprisen opp den verkelege verdien. Særleg små og mellomstore aktørar, som ikkje har dei same administrative ressursane som dei største selskapa, har opplevd at dette er ganske så krevjande.

For Høgre er det eit viktig prinsipp at skatten skal baserast på faktiske marknadsprisar. Det er det som ligg til grunn i skattesystemet elles, og det bør òg gjelda havbruket. Skattlegging må byggja på eit system som er forståeleg, føreseieleg og mogleg å praktisera utan unødig byråkrati og skatterisiko.

Me registrerer at det no vert sagt at det er oppdrettarane som definerer sin eigen skatt. Slik er det sjølvsagt ikkje. Det finst allereie system for å kontrollera prisar og transaksjonar mellom nærståande selskap. Me treng ikkje eit eige prisråd som byggjer opp eit parallelt byråkrati for ei næring.

Havbruk krev lange planar. Det tek fleire år frå rogn til ferdig slakta fisk. Då treng ein føreseielegheit og stabile rammer. Prisrådet har skapt uvisse om kva pris som skal leggjast til grunn, og dermed òg uvisse om endeleg skatt. Det gjer det vanskelegare å planleggja, investera og inngå langsiktige avtalar. Å påføra næringa ei slik ekstra byrde er lite klokt.

Me ønskjer oss alle mindre byråkrati her i landet, både i det offentlege og i det private. Det gjer at me kan bruka fleire kroner på velferd til dei som treng det, eller me kan utvikla denne viktige næringa vår. Det me gjer her i dag, vert ein vinn-vinn-situasjon – mindre byråkrati for næringsliv og mindre offentleg dobbelkøyring. Det er eit klokt tiltak frå Stortingets side.

Ingrid Fiskaa (SV) [16:26:35]: Oppdrettsnæringa bidreg til arbeidsplassar og verdiskaping i både by og bygd, men det er heller ikkje tvil om at dette er ei næring som over tid har gått veldig godt. Berre denne månaden kunne me lesa at oppdrettsselskapet Mowi i fyrste kvartal har eit driftsresultat på 2,5 mrd. kr og rekordhøge 17,6 mrd. kr i inntekt.

Oppdrettsnæringa haustar av våre felles naturressursar i sjøen. Næringa har òg påført fjordane våre store miljøutfordringar, både forureining, lakselus og ikkje minst påverkinga på villaksen. Ein grunnrenteskatt på havbruk er difor både ein rettferdig og rett skatt å betala for at ein får bruka naturressursane til fellesskapet, og ein sikrar at fellesskapet får ta del i verdiskapinga.

Dette føreset at skattesystemet fungerer etter hensikta, og at inntektene frå grunnrenteskatten ikkje blir lågare enn dei reelt sett skulle vera. Då grunnrenteskatten på havbruk blei innført i 2023, blei det skissert ein superprofitt i laksenæringa på opp mot 20 mrd. kr. Skatten skulle henta inn om lag 5–6 mrd. kr til fellesskapet. Foreløpig er inntektene under milliarden, og det viser at det har vore ei betydeleg tilpassing i næringa, og at det framleis er store verdiar som ikkje blir fanga opp i dagens skattegrunnlag.

SV er einig med dei som har kritisert utforminga av skatten. Den utforminga har ført til at selskapa tilpassar seg for å bidra minst mogleg til fellesskapet. Vår inngang er difor at botnfrådraget må fjernast, og at normprisrådet bør styrkjast og vidareutviklast.

Det er ikkje det denne saka handlar om. Denne saka handlar om det motsette, nemleg korleis ein kan få hola ut skatten så mykje som mogleg gjennom å fjerna normprisrådet. Normprisråd er ikkje noko me berre har i havbruk, normprisar er hovudregelen i alle grunnrenteskattane for å førebyggja uriktig internprising og skattetilpassing.

Då lakseskatten kom, blei han møtt med dommedagsprofetiar om kor øydeleggjande ein sånn grunnrenteskatt ville vera. Sidan då har inntektene til næringa slått alle rekordar. Det har jammen meg òg næringa sitt aktive lobbyarbeid for å få fjerna denne skatten. Dessverre ser dei ut som dei eit stykke på veg lykkast med det med vedtaket i denne saka.

Geir Pollestad (Sp) [16:29:37]: Havbruksnæringa er eit gode for Noreg. Ho skapar inntekter, aktivitet og arbeidsplassar langs kysten vår. Det er ei kompetansenæring, og det er ei næring som gjev betydelege skatteinntekter til landet vårt.

Historia om grunnrenteskatt på oppdrett starta 7. september 2018, då finansminister Siv Jensen frå Framstegspartiet og statsminister Erna Solberg sette ned ei offentleg utgreiing for å greia ut grunnrenteskatten. Me hadde ein diskusjon om grunnrenteskatt eller ei fast avgift uavhengig av inntekt var det beste. Høgresida stod på det siste, at dei ønskte ei fast, inntektsuavhengig skattlegging. Senterpartiet meinte ein grunnrenteskatt tilpassa inntektsnivå var det mest hensiktsmessige.

Grunnrenteskatten er ein av fleire måtar å henta inn grunnrente frå oppdrett på, og det er ein av fleire måtar me gjer det på. Me har grunnrenteskatten, men me har òg ei produksjonsavgift, og me har auksjonar for nye konsesjonar. Alt det bidreg til at fellesskapet får ein del av grunnrenta. For Senterpartiet er det òg viktig at ein del av inntektene fell til lokalsamfunna der aktiviteten skjer.

Det me gjer i denne saka, er ikkje eit skattelettevedtak, det er eit vedtak for å gjera grunnrenteskatten betre og auka legitimiteten rundt skatten. Etter at grunnrenteskatten – med mykje støy – vart innført, fekk me veldig mange tilbakemeldingar i Senterpartiet frå lokalsamfunn og bedrifter langs heile kysten: Dette er mykje byråkrati.

Me hadde diskusjon i Senterpartiet, og på vårt landsmøte våren 2025 gjekk vårt parti i partiprogrammet inn for at me ønskjer å fjerna normprisrådet. Det følgjer me opp i Stortinget no. Dette har eit ord. Det kallast demokrati.

Det vart òg peika på at normprisrådet bidreg til den uheldige strukturendringa og oppkjøpsbølgja ein ser i oppdrettsindustrien. Det stemmer nok, men eg vil åtvara mot å tru at det er den einaste årsaka. Me må sjå på heile reguleringssystemet og alle rammevilkåra rundt næringa. Bidreg dei til å styrkja små og lokale aktørar? Senterpartiet er iallfall oppteke av at politikken skal leggjast i den retninga.

Geir Jørgensen (R) [16:32:58]: I anledning at vi har en president fra Nordland her oppe, vil jeg kanskje begynne med Halvdan Sivertsen, som i en av sine viser har en setning med ordene "og meninga forsvinn i det vi gjør." Det er nettopp sånn dette forslaget er: Det gir ingen mening. Hvor tar dette forslaget oss hen, egentlig?

Vi vet at normpris er den metoden vi må legge til grunn når vi skal ha en grunnrenteskatt. Dette er etablert. Dette er kjent. Hvis dette systemet har vist seg å være svært urettferdig, er det faktisk fullt mulig å skru på det. Det er mulig å justere dette sånn at det blir riktig. Det som har skjedd her, er at de helintegrerte selskapene har skatteplanlagt sånn at de nesten ikke bidrar, mens det finnes andre i næringen som er nødt til å bidra mer. Det er det som er problemet.

Det er jo ikke tilfeldig at sånne typer forslag kommer i denne sal nå. Vi er i en tid i vårt eget demokrati der vi ser at de aller rikeste folkene og de aller rikeste næringsutøverne investerer stadig mer av sin kapital i politiske partier som tjener deres interesser i denne sal, i stedet for å ta et helhetlig samfunnsansvar. Det er det som er situasjonen her nå. Det er jo ingen som ser utgangen av hva dette forslaget skal kunne føre til.

Den amerikanske filosofen John Dewey sa i 1931, under den store depresjonen i USA, at politikk nå bare er skyggen som «big business» kaster over vårt samfunn. La oss tenke litt på det. Vi har sett hvordan valgkampen som førte til sammensetningen av dette stortinget, ble ført, med de enorme milliongavene – mange av dem anonyme – til partier som kunne vise seg nyttige for de samme folkene når Stortinget skulle settes. Det er rett og slett bare beklagelig at vi har kommet dit nå at vi ikke ser hvor dette forslaget ender til slutt.

Normprisrådet har fungert. Det har vært under angrep, faktisk fra før de tiltrådte, og nå ser det ut til at det er flertall for å legge det ned. Det synes jeg er beklagelig.

Jeg vil avslutningsvis si at både Finansdepartementets og skatteetatens oppfølging av denne skatten i praksisfeltet står til stryk. Det er derfor vi har denne situasjonen, og derfor har denne ordningen også vært så sårbar at den faller nå.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [16:36:13]: Havbruksnæringen er en av våre viktigste eksportnæringer. Den skaper arbeidsplasser langs hele kysten vår og bidrar til verdiskaping i lokalsamfunn som er helt avhengig av denne aktiviteten. Derfor er det avgjørende at vi har et skattesystem som er både rettferdig, forutsigbart og ikke minst treffsikkert.

La meg være tydelig: KrF støtter at fellesskapet skal få sin rettmessige andel av verdiene som skapes fra våre felles naturressurser. Det står vi fast på, men da må også grunnlaget for beskatningen være riktig. Slik systemet er i dag, med normpriser fastsatt av Prisrådet, ser vi betydelige utfordringer.

For det første rapporterer næringen om en tung og krevende rapporteringsbyrde, særlig for små og mellomstore aktører. Det svekker både legitimiteten og oppslutningen om skatten. For det andre – og dette er svært viktig – møter jeg markedsaktører som kan dokumentere at prisene fastsatt av Prisrådet over tid, ligger over faktisk oppnådd markedspris. Dette er ikke enkelttilfeller, men et mønster gjennom det siste året. Når selskaper beskattes for en verdi de ikke faktisk har oppnådd, utfordrer det grunnleggende prinsipper i skattesystemet. Skatt skal betales av reelle inntekter – ikke teoretiske størrelser. Det skaper usikkerhet, og det kan ramme særlig de aktørene som allerede har høyere kostnader, ofte i distriktene.

Samtidig må vi erkjenne risikoen for tilpasninger og internprising dersom vi kun går over til egenrapportering. Derfor må en ny modell være robust og med gode kontrollmekanismer. Løsningen er ikke å opprettholde en ordning som ikke treffer godt.

Vi trenger et system som i større grad bygger på faktiske markedspriser, som gir riktigere beskatning og bedre legitimitet, både i næringen og i befolkningen. Å avvikle Prisrådet er ikke å svekke grunnrenteskatten. Det er å styrke den ved å gjøre den mer rettferdig, mer presis og mer bærekraftig over tid. Derfor støtter vi forslaget om å avvikle normprisordningen og gå videre med en modell som i større grad reflekterer virkelige markedsforhold.

Statsråd Jens Stoltenberg [16:38:54]: Hardt arbeid, dyktige fagfolk og privat kapital har sammen med tilgangen til norske fjorder skapt en fantastisk havbruksnæring i Norge. Havbruksnæringen er viktig for kysten vår og for norsk økonomi.

Tilgang til norsk natur er en begrenset ressurs. Å bruke den gir opphav til en ekstra avkastning. Denne grunnrenten bør komme fellesskapet til gode. Det gjelder for oljen, gassen, vannkraften og vindkraften. Det bør også gjelde for havbruk og bruk av våre felles fjorder. Det var bakgrunnen for at grunnrenteskatten på havbruk ble innført.

Havbruksnæringen er dominert av noen få, store aktører. De fem største står i dag for omtrent 60 pst. av produksjonen og har betalt ut milliarder i utbytte. Mye av utbyttet går til utlandet, men havbruk har også gitt opphav til noen av de største private formuene i Norge.

For at grunnrenteskatten skal virke godt, må skattegrunnlaget svare til det reelle økonomiske overskuddet. Høyere skattesats på grunnrenteinntekt opparbeidet på verdiskaping i sjøen gir selskapene sterke insentiver til å flytte overskudd slik at grunnrenteskatten blir lavest mulig. Særlig de store, integrerte selskapene, som ofte har både smolt, brønnbåter og slakterier, har mange muligheter til denne typen overskuddsflytting og kan oppnå lavere skatt enn mindre selskaper. Nettopp derfor er hovedregelen normpris for salgsinntekter i all type grunnrenteskatt.

Prisrådsmodellen er velkjent fra petroleumsskatten, der Petroleumsprisrådet har fungert i 50 år. For vannkraft og vindkraft bruker vi spotmarkedsprisene på kraftbørsen Nord Pool. Normpris skal sikre at inntektene svarer til markedsprisen som ville blitt avtalt mellom to uavhengige parter. I tillegg forenkler normpriser selskapenes egenfastsetting av skattegrunnlaget og reduserer behovet for kontroll fra skatteetaten.

Jeg ser flere ulemper med en grunnrenteskatt uten normprisråd. For det første kan skatten bli mindre rettferdig. Fordi de store, integrerte selskapene har mulighet til å tilpasse seg, vil de lettere få lavere skatt, mens de små ikke får denne fordelen. Avvikling av normpriser kan derfor forsterke utviklingen mot en mer konsentrert næring, hvor vi står igjen med noen få, store selskaper. For det andre vil avvikling av Prisrådet redusere skatteinntektene til fellesskapet. Det bidrar til økt urettferdighet. For det tredje vil avvikling av Normprisrådet bidra til at systemet blir mer komplisert – mer rapportering, mer byråkrati. Det er grunnen til at regjeringen ikke anbefaler forslaget som nå er til behandling.

Tobias Hangaard Linge (A) [16:53:11]: Grunnrenteskatt på havbruk er en rettferdig skatt. Den bygger på et veldig enkelt prinsipp: Når fellesskapets naturressurser tas i bruk for å skape store verdier, skal fellesskapet også få sin rettmessige andel. For Arbeiderpartiet er dette avgjørende, ikke bare for rettferdig fordeling, men også for legitimiteten til oppdrettsnæringen.

Jeg må si at det er snodig å høre på spesielt Høyre i denne debatten – FrP er nå i hvert fall ærlig på at de ikke ønsker grunnrenteskatten – for det er jo ikke noe annet enn et kamuflert forslag om å fjerne grunnrenteskatten. Det uthuler selve skattegrunnlaget og den verdien som legges til grunn.

Det viser også at Høyre ikke har noe som helst kunnskap om hvordan internprising fungerer i praksis. Det er helt riktig, som statsråd Stoltenberg sa i replikkordskiftet, at det ikke vil bli mindre byråkrati av å fjerne normprisrådet. Det vil bare kreve vanvittig mange flere folk i skatteetaten som jobber med å ettergå og undersøke at prissettingen i oppdrettsnæringen er riktig. Prisen på laks endrer seg selvfølgelig gjennom året, etter etterspørsel. Det vil gjøre at skatteetaten gjennom hele året må ha en kontinuerlig vurdering av hva markedsprisen på laks faktisk er, og gjette seg fram til hva den vil bli på merdkanten.

Når man skal ettergå dette, og når man må ha bokettersyn av skattegrunnlaget, er det ikke en enkel prosess hvor det er en økonomimedarbeider i et av disse oppdrettsselskapene som sender dokumentasjon fram og tilbake. Jeg kan love representanten fra Høyre at da blir det engasjert advokater på Aker Brygge eller i konsulenthusene på Barcode, og det er de som kommer til å sende det fram og tilbake. Som statsråden også – med rette – påpeker, vil dette i mange sammenhenger ende i rettsapparatet. Dette vil bare koste mer. Det vil være mer byråkrati, og det er på ingen måte en fullgod løsning.

Arbeiderpartiet er veldig opptatt av at vi skal sikre en bærekraftig næring som bidrar til fellesskapet. Det skal vi også i fortsettelsen. Det er riktig at oppdrettsnæringen bidrar til viktige arbeidsplasser og verdiskaping langs hele kysten, men da må de også bidra til fellesskapet, og det må sikres at det skjer på en rettferdig måte. Derfor må jeg si at det er beklagelig at flertallet i dag går inn for å fjerne normprisrådet – uten noen som helst form for alternativer til hvordan man skal få på plass en riktig og rettferdig verdsettelse av skattegrunnlaget for selskaper som tross alt tjener veldig store penger på våre felles fjorder og naturressurser.

Tellef Inge Mørland (A) [16:56:13]: Dette er en litt underlig debatt. Det er veldig tydelig hva flertallet her ikke vil. Samtidig er det veldig uklart hva enkelte partier som ikke ser dette som et ledd i å avvikle hele skatten, vil.

Representanten Jørgen H. Kristiansen holdt et innlegg der han snakket om at man skulle erstatte det med et mer robust system. Hvilket system KrF da tenker på, er for meg høyst uklart, men det kan være at representanten Kristiansen vil oppklare det etter hvert.

Senterpartiet har – og det synes jeg egentlig er veldig positivt – i behandlingen av denne saken skrevet at «avviklingen av Prisrådet for havbruk ikke skal innebære en svekkelse av inntektene fra havbruksnæringen». Det er jeg positiv til, men spørsmålet er hvordan man har tenkt å løse det. Det hørte jeg egentlig heller ikke noe om i representanten Pollestads innlegg.

Her ser det ut til at Stortinget gir en beskjed om å legge ned noe, uten at det samme flertallet vet hva det skal erstattes med. Det er nok partier her som er veldig fornøyd med det, fordi de egentlig vil noe annet enn det både KrF og Senterpartiet har gitt uttrykk for i denne salen.

Da er det slik at flertallet ligger der KrF og Senterpartiet egentlig er, for resten av venstresiden har vært tydelig på at selv om normprissystemet kanskje ikke er perfekt, er man ikke i stand til – i hvert fall slik vi ser det nå – å finne et system som er bedre. Man har ikke bedt om en forbedring av det eksisterende systemet. Nei, man har bedt om at det fjernes, for det skal erstattes med noe. Hva det «noe» skal være, hadde det vært interessant å høre hva Senterpartiet og KrF tenker om, for jeg oppfatter at de er enig med oss i grunntanken om at det er fornuftig å ha denne typen skatt for denne næringen.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [16:58:18]: Når Arbeiderpartiet byr opp til dans, må man selvfølgelig ta den.

Det jeg kan si innledningsvis, er at det ikke er et perfekt system – verken det som er i dag, med normprisrådet, eller det vi legger opp til her. Jeg skal være ærlig og si at vi har vært i tvil. Det er argumenter som trekker i begge retninger.

Det som trekker i retning av å legge ned normprisrådet, er f.eks. at vi prater med markedsaktører som forteller og viser kurver som viser at normprisrådets priser kontinuerlig gjennom det siste året ligger lite grann over det som er de faktiske prisene. Det andre argumentet vi har trukket fram, er at mange av de små opplever det som veldig krevende.

Så er det igjen argumenter som trekker i andre retninger, som statsråden også har vært inne på. Det er f.eks. faren med at de store selskapene i større grad kan internprise med datterselskap, søsterselskap osv.

Det er som sagt argumenter som trekker i begge retninger, men vi har landet på at vi ønsker et annet system. Statsråden var også i replikkvekslingen inne på at Finansdepartementet her må jobbe videre med denne saken.

Det var et litt ydmykt innlegg fra min side. Vi sier ikke at dette er perfekt, men det er argumenter som trekker i begge retninger. Vi har landet på at vi ønsker å avvikle det, og så vil vi ha en ny ordning, som departementet må komme tilbake med.

Liv Kari Eskeland (H) [17:00:10]: Eg må seia eg er litt lei meg for at skattedebatten om havbruk har vorte altfor polarisert. Det er ikkje sunt at ei heil næring langs kysten vert omtala som om dei i utgangspunktet prøver å unngå skattefellesskapet. Havbruksselskapa skal betala skatt. Det er me einige i, men ein må møta næringa med den same grunnleggjande tilliten som andre norske næringar. Det bør ikkje vera slik at kystbasert privat eigarskap vert møtt med meir mistanke enn andre næringar.

På Vestlandet er eksistensen til havbruksnæringa, slik me kjenner ho, under press. Det handlar om at dei har eit stort press på seg for å få ned dei miljøbelastningane næringa har. Det krev at det vert jobba kvar einaste dag med påverking frå lus, med feces, med utslepp – i det heile. Det er usikre reguleringar, det er skattetrykk, det er svakare foredlingsvilkår, det er meir byråkrati, og det er vanskelegare å byggja på dei verdikjedene me har. Denne næringa ønskjer å gjera det beste for fisken og for produksjonen. Det dei ber om, er å ikkje verta trykte ned av eit byråkrati som det dei opplever at Prisrådet er.

Difor står me fast ved at det som skjer her i dag, ei nedlegging av Prisrådet, er ei klok avgjerd av Stortinget. Me skal sørgja for at næringa betalar skatt i samsvar med det som vert marknadsverdien på laks.

Tom Staahle (FrP) [17:03:16] (ordfører for saken): Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for samarbeidet med denne saken, som en samlet komité stiller seg bak. Saken gjelder i hovedsak gjennomføring av nye EØS-regler gjennom kapitalkravsdirektivet, CRD6, men inneholder også viktige endringer knyttet til taushetsplikt, overtredelsesgebyr, ledelseskarantene og andre regler for finanssektoren.

Formålet med disse lovendringene er å sikre et mer robust og mer moderne regelverk for banker og andre finansforetak. Disse forslagene skal bidra til finansiell stabilitet, styrke tilliten til finansmarkedene og sikre et effektivt tilsyn med sektoren. Samtidig tilpasser man regelverket til utviklingen i EØS og EU og endringene i finansmarkedene.

Et sentralt element er gjennomføringen av CRD6. Det innebærer bl.a. tydeligere krav til styring og kontroll i finansforetakene, skjerpede krav til styrenes og ledelsens egnethet, bedre risikostyring og et sterkere fokus på håndtering av risikoer. Videre styrker man Finanstilsynets virkemidler og muligheter til å føre et effektivt tilsyn.

Proposisjonen inneholder også forslag om utvidet adgang til informasjonsdeling mellom finansforetak og myndigheter for å forebygge og avdekke økonomisk kriminalitet og bedrageri. I tillegg innfører man nye regler om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene, som skal bidra til å bedre etterlevelse av regelverket.

Flertallet i komiteen støtter lovforslaget og komiteens samlede tilråding. Flertallet mener forslagene vil bidra til et mer robust, moderne og helhetlig regelverk for finanssektoren, styrke foretakenes risikohåndtering og myndighetenes tilsynsmuligheter og sikre at norsk regelverk er i tråd med utviklingen i EU og EØS.

Jeg vil kort redegjøre for Fremskrittspartiets syn, som også er tatt inn i merknadene i saken. Vi er litt kritiske til flere deler av proposisjonen, av mer prinsipielle årsaker. Vi mener forslagene kan innebære mer detaljregulering, økt byråkrati og en sterkere sanksjonsmulighet, og vi frykter at dette kan svekke konkurranseevnen til norsk finansnæring og redusere rommet for innovasjon. Vi uttrykker også bekymring for rettssikkerheten ved økt bruk av overtredelsesgebyr, tvangsmulkt og ledelseskarantene.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet og anbefaler komiteens tilråding.

Tellef Inge Mørland (A) [17:05:50]: Dette er kanskje ikke den saken alle der ute går og snakker om i dag, men den er likevel et godt eksempel på at politikk ofte bygges stein for stein, for å nå et større mål.

Eksempel 1: Finanskomiteen har ved flere anledninger vært opptatt av å styrke tilgangen på kapital til bedrifter i oppstarts- og vekstfasen. I dag utvider vi unntaket for å kunne yte lån mellom foretak, slik at en virksomhet nå også kan gi lån til et tilknyttet foretak som ikke inngår i et konsernforhold. Det betyr at store selskaper som Equinor eller Aker kan bidra med finansiering også til selskaper der de bare er deleiere.

Selvsagt løser ikke dette alle kapitalutfordringene, men det er et bidrag i rett retning. Som Finans Norge har sagt det i sin tilbakemelding: «Det er positivt at Finansdepartementet lytter til innspill fra næringen og tar aktive grep for å gjøre finansregelverket mer praktikabelt.»

Eksempel 2: Regjeringen og Stortinget har ved flere anledninger engasjert seg i kampen mot økonomisk kriminalitet. I saken vi har til behandling i dag, får finansforetak nå en utvidet adgang til å dele informasjon med politiet, offentlige myndigheter og andre finansforetak, slik man kan forebygge og avdekke bedre økonomisk kriminalitet.

Vi vet at både privatpersoner og virksomheter utsettes for en enorm mengde svindelforsøk. Nå får samfunnet og finansforetakene styrket sine virkemidler til å bekjempe dette. Selvsagt løser ikke det alle utfordringene med svindel og bedragerier, men det er et positivt bidrag.

Eksempel 3: Finanskomiteen har ved flere anledninger vært opptatt av at vi har pålagt virksomheter en for stor mengde reguleringer og rapporteringskrav. Senest nå ved behandlingen av finansmarkedsmeldingen har dette vært et sentralt tema. Selvsagt er det bare et lite bidrag i så måte, men når man nå åpner opp for forenklinger i kravene knyttet til hva slags ulike meldinger norske finansforetak må gi til Finanstilsynet, er det like fullt godt tatt imot av næringen selv.

Eksempel 4: Finansnæringen har ved flere anledninger gitt tydelige tilbakemeldinger om at man ønsker harmoniserte rammebetingelser med andre land i Europa for banker og kredittinstitusjoner. I dagens sak foreslås det endringer i finansforetaksloven for å gjennomføre kapitalkravsdirektivet, CRD6, og andre CRD-bestemmelser. Dette er et nytt eksempel på regjeringens arbeid med harmonisering på feltet i så måte.

Alle disse fire eksemplene illustrerer hvordan dagens sak er et bidrag inn i et større prosjekt for å bygge en enda mer konkurransedyktig finansnæring i Norge. Tar vi inn EU-regelverk i Norge, skal vi selvsagt bruke det nasjonale handlingsrommet som ligger der, når det er i vår interesse.

Den viktigste tilbakemeldingen vi har fått fra næringen selv, er: Gi oss like spilleregler som resten av Europa! I så måte er det også i vår egen interesse med felles regelverksutforming.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [17:09:01]: Vi behandler i dag en proposisjon som i stor grad handler om å oppdatere og styrke regelverket for finanssektoren, i tråd med våre EØS-forpliktelser. Det er viktig arbeid. En trygg og stabil finanssektor er helt avgjørende for folks hverdag, for arbeidsplasser og ikke minst for tilliten i samfunnet.

Kristelig Folkeparti støtter i hovedsak de forslagene som ligger her. Det er for det første positivt at vi styrker risikostyring, vi tydeliggjør krav til ledelse, og for det tredje sikrer vi også bedre verktøy for tilsynsmyndighetene. Samtidig må vi alltid ha med oss at regulering ikke er et mål i seg selv, det er et virkemiddel.

Et viktig hensyn for oss er balansen mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse og personvern. Derfor støtter vi utvidet adgang til informasjonsdeling der det er nødvendig for å forebygge og avdekke alvorlig kriminalitet. Vi vet at økonomisk kriminalitet rammer enkeltmennesker hardt, ikke minst sårbare grupper.

Samtidig er det avgjørende at dette skjer med tydelige rammer og høy grad av rettssikkerhet. Tilliten til finanssystemet bygger nettopp på at folks opplysninger behandles forsvarlig. Derfor har Kristelig Folkeparti, sammen med Senterpartiet, fremmet et forslag om å evaluere regelverket etter en tid. Vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om bestemmelsen bør utvides til å omfatte flere typer alvorlig kriminalitet.

Vi vil også understreke betydningen av rettssikkerhet når det gjelder administrative sanksjoner. Når Finanstilsynet gis økt adgang til å ilegge gebyrer og reaksjoner, må dette følges av tydelige kriterier og forutsigbar praksis. For den enkelte og for næringslivet er det avgjørende å vite hvilke regler som gjelder, og at de håndheves rettferdig.

Dette handler i bunn og grunn om tillit – tillit til at regelverket er forutsigbart, tillit til at myndighetene utøver sin makt på en balansert måte, og tillit til at systemet virker, også når det går galt.

Avslutningsvis: Vi må alltid evne både å styrke systemene våre og samtidig se menneskene bak tallene og regelverket. Det gjelder også i finanspolitikken. Kristelig Folkeparti vil bidra til nettopp den balansen – mellom styring og frihet, mellom kontroll og tillit.

Jeg tar opp forslaget vi har sammen med Senterpartiet.

Statsråd Jens Stoltenberg [17:11:46]: Proposisjonen inneholder en rekke forslag til lovendringer på finansmarkedsområdet, hovedsakelig i finansforetaksloven. For det første foreslås det at bedrifter kan gi lån til bedrifter de har betydelig eierinteresse i, uten å være i samme konsern. Det bidrar til et mer effektivt kapitalmarked, samtidig som ordinær kredittgivning fortsatt vil kreve konsesjon.

For det andre inneholder proposisjonen forslag til norsk gjennomføring av endringer i EUs kapitalkravsdirektiv for banker. Endringene skal bl.a. harmonisere regler i EU/EØS-landene. Direktivet inneholder for øvrig nye krav til hvordan finansforetakene skal håndtere risiko knyttet til bærekraftsforhold.

Proposisjonen inneholder videre forslag om hjemler for Finanstilsynet til å ilegge overtredelsesgebyr ved regelverksbrudd og adgang til å gi forbud mot å ha ledelsesfunksjoner i flere typer foretak. Slike hjemler finnes allerede i en rekke andre lover på finansmarkedsområdet.

Samlet sett innebærer forslagene et mer helhetlig opplegg for administrative reaksjoner og sanksjoner. Det kan bidra til økt regelverksetterlevelse og gi Finanstilsynet mulighet for å tilpasse reaksjoner til hvor alvorlig lovbruddet er.

Flere har etterlyst mulighet for finansforetakene til å dele informasjon om kundene for å bekjempe kriminalitet, og i proposisjonen foreslår vi nettopp det. Finansforetak skal kunne dele opplysninger med andre finansforetak, politi og andre når det er nødvendig for å forebygge og avdekke bedragerier, misbruk av elektronisk identitet eller annen alvorlig kriminalitet. I utformingen av forslaget har regjeringen også tatt hensyn til personvern.

Proposisjonen inneholder også forslag som skal legge til rette for at kundeinformasjon kan deles for forskningsformål etter samtykke fra Finanstilsynet. Lovforslagene vil gi et regelverk som er harmonisert med det som vil gjelde i andre EØS-land. Lovforslaget inneholder også endringer som bidrar til forbedringer i nasjonalt fastsatt regelverk.

Tom Staahle (FrP) [17:15:33] (ordfører for saken): Finanskomiteen legger i dag fram for Stortinget innstillingen til Meld. St. 7 for 2025–2026, om Statens pensjonsfond. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid.

Statens pensjonsfond er en av Norges viktigste institusjoner. Fondet skal sikre at verdiene fra våre petroleumsressurser kommer både dagens og framtidige generasjoner til gode. Fondet har blitt en stadig viktigere del av finansieringen av statsbudsjettet og driften av AS Norge. I 2026 vil om lag hver fjerde krone av statsbudsjettets utgifter finansieres gjennom overføringer fra fondet.

Komiteens flertall er samlet om de grunnleggende målene: høyest mulig avkastning over tid innenfor akseptabel risiko, ansvarlig forvaltning, bred politisk forankring og respekt for handlingsregelen. Det er bred enighet om at fondets styrke ligger i langsiktighet, profesjonalitet og en tydelig rolledeling mellom politiske myndigheter og den operative forvaltningen.

Samtidig behandles denne meldingen i en tid preget av økende geopolitisk uro, sterkere rivalisering mellom stormaktene, proteksjonisme og større usikkerhet i verdensøkonomien. Dette utfordrer grunnlaget for den høye avkastningen fondet har hatt gjennom flere tiår. I den forbindelse er det verdt å merke seg at avkastningen på fondet har vært høyere enn 3 pst.-anslaget for bruk av avkastning som er satt av Stortinget. Den har ligget over 4 pst. i flere tiår. Det er bra. Det skyldes en robust investeringsstrategi og bred geografisk spredning av investeringene samt profesjonelle fondsforvaltere som har gjort en formidabelt god jobb, som vi skal være veldig stolte av.

Det viktigste strategiske spørsmålet i innstillingen er hvorvidt fondet fortsatt primært skal være et finansielt instrument, eller om det i større grad skal brukes for å fremme politiske mål. Et stort flertall slutter heldigvis opp om hovedtrekkene i dagens modell. Flertallet støtter bred global diversifisering, høy aksjeandel og en i hovedsak indeksbasert forvaltning. Flertallet mener også at begrensninger i investeringsuniverset eller andre føringer basert på ikke-finansielle hensyn i utgangspunktet vil kunne svekke forholdet mellom avkastning og risiko, og dermed fondets evne til å finansiere framtidens velferd. Dette gir trygghet, og det er en god styringsmodell å legge til grunn. Mindretallet, derimot, legger større vekt på at fondet aktivt skal brukes som et virkemiddel for å fremme klima- og menneskerettighetshensyn og folkerettslige forpliktelser. Flere av mindretallsforslagene tar til orde for strengere etiske kriterier, mer aktiv bruk av uttrekk og observasjon av selskaper samt sterkere koblinger mellom fondets investeringer og internasjonale normer for ansvarlig næringsliv.

Diskusjonen om SPU har over tid dratt opp politiske skillelinjer i denne salen, spesifikt knyttet til geopolitiske forhold, som igjen har berørt SPU og dets investeringer. Flere mindretallspartier mener dagens regelverk og praksis ikke i tilstrekkelig grad fanger opp risikoen for medvirkning til folkerettsbrudd. De fremmer derfor forslag om gjennomgang av fondets portefølje etter våpenkriteriet, strengere kriterier for utelukkelse og nye begrensninger på investeringer i selskaper som er knyttet til okkuperte områder eller våpenleveranser til konfliktområder.

Komiteen har også behandlet spørsmålet om konsentrasjonsrisiko og geografisk eksponering. Enkelte mindretallspartier uttrykker bekymring for fondets store eksponering mot USA og amerikanske tekselskaper, mens flertallet fortsatt mener bred markedsvektet diversifisering er den beste strategien for langsiktig verdiskaping, fordi det har tjent oss godt, og fordi det fortsatt er muligheter i den verden vi lever i.

Høyre løfter fram en konkret problemstilling. Partiet peker på at fondets kraftige vekst gjør offentlige budsjetter mer avhengige av utviklingen i finansmarkedene, og mener det bør utredes mekanismer som kan gi mer stabile og forutsigbare overføringer fra fondet over tid. Det er en refleksjon som det kan være verdt å se nærmere på.

Det er de grunnleggende prinsippene som har gjort Statens pensjonsfond til en internasjonal suksess. Den viktigste strategiske diskusjonen handler derfor ikke om fondet skal forvaltes ansvarlig, det er alle enige om, men om hvor langt politiske og etiske hensyn skal påvirke investeringsstrategien, og hvordan balansen mellom finansiell avkastning og andre samfunnsmål skal trekkes i årene som kommer.

Jeg anbefaler flertallsinnstillingen i saken.

Frode Jacobsen (A) [17:20:30]: Takk til saksordføreren for et godt innlegg og for godt samarbeid om en viktig sak. Det er bra at det er bred enighet om mye i fondsmeldingen.

Den 30. mai var det 30 år siden daværende finansminister Sigbjørn Johnsen foretok det første innskuddet i det som i dag heter Statens Pensjonsfond Utland. Han satte da inn nesten 2 mrd. kr i Pensjonsfondet. I dag står det over 21 000 mrd. kr i fondet. Jeg tror verken Sigbjørn Johnsen eller vi andre som var med i politikken på den tida, hadde drømt om at fondet noen gang skulle bli så stort som det er nå.

Jeg møter folk som synes det er et problem at fondet har blitt så stort. Størrelsen gir oss noen utfordringer svært få andre land har, men jeg synes ikke vi skal se på det som et problem. Jeg er ganske sikker på at de fleste andre land ville byttet med oss og tatt imot pengene hvis vi syntes det ble for vanskelig å håndtere det her hjemme.

Håndteringen av vår felles formue har vært god gjennom disse 30 årene. Både alle som bor i Norge, og vi som sitter på Stortinget i dag, har mye å takke framsynte politikere for. Politikere fra alle partier har vært med og tatt ansvar. Det er ingen selvfølge. Det finnes nok av eksempler fra andre land på at man ikke har klart det.

Det illustreres godt i årets fondsmelding at det gjennom disse 30 årene er tatt avgjørelser som har vært gode for verdien på fondet og dermed for Norge, det være seg vekting av aksjer som nå utgjør 70 pst., håndtering av obligasjoner, kjøp av eiendom, aktiv forvaltning, oppdatering av referanseindeks og innføring av etiske regler og rammeverk. For 25 år siden i disse dager fikk vi også handlingsregelen. Det ble enighet om at vi bare skulle ta ut den forventede realavkastningen fra fondet, og dermed kan den reelle verdien av fondet opprettholdes.

Av de 21 000 milliardene som i dag utgjør pensjonsfondet, er mer enn halvparten et resultat av avkastning på de innskuddene som har skjedd løpende når våre oljeinntekter har gått rett inn til fondet. Vi tjener mer på aksjer og avkastning enn på olje og gass. I dag er mer enn hver fjerde krone vi bruker i statsbudsjettet, penger som hentes som avkastning fra Pensjonsfondet. Hver fjerde lærer, sykehusansatt, politiansatt eller ansatt i Forsvaret er finansiert av oljepenger, og det bør vi alle her takke våre forgjengere for hver eneste dag.

Vi legger et godt grunnlag for fortsatt god håndtering av vår felles formue når en enstemmig komité slår fast følgende i våre merknader: at

«forvaltningen av fondet skal være langsiktig, ansvarlig og basert på et klart finansielt mål om høyest mulig avkastning innenfor akseptabel risiko.»

Den 4. november i fjor gjorde Stortinget et vedtak der regjeringen ble bedt om å gå gjennom det etiske rammeverket og andre deler av den ansvarlige forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Med bakgrunn i Stortingets vedtak har regjeringen fulgt opp og satt ned et utvalg som skal gjøre nettopp det. Rapporten skal komme innen 15. oktober, og Arbeiderpartiet ser fram til å få forslag på bordet, og til at dette dermed blir gjenstand for grundig diskusjon.

På komiteens høring for en måned siden var flere organisasjoner hos oss, og det var fint å høre at mange hadde vært i kontakt med utvalget og kommet i dialog og fremmet innspill. Debatten her i salen i november i fjor viste at vi møter nye dilemmaer og nye utfordringer i dag sammenlignet med hva vi gjorde for bare noen få år siden. Vi trenger en løpende debatt og engasjement om vårt pensjonsfond. Bare slik får vi utvikling. Noe annet ville vært mer problematisk.

La meg nevne to forhold som i dag utgjør en viktig del av Pensjonsfondets risikobilde, og som fondet må forholde seg aktivt til: Det handler om klimarisiko, og det handler om risikoen knyttet til den geopolitisk usikre tida vi lever i, som også saksordføreren var innom i sitt innlegg.

Jeg tror det er klokt at vi ikke gjør endringer i forvaltningen av fondet raskt, men at vi bruker den norske modellen med utredninger, høringer og grundige analyser. Dette har vært en suksessoppskrift i 30 år. Den skal vi ta vare på. På den måten legger kanskje også vi som sitter på Stortinget i dag, et grunnlag for fortsatt suksess for Norge – at vi bidrar til fortsatt vekst og framgang, så de som kommer etter oss, kan snakke like pent om oss som vi snakker om våre forgjengere.

Henrik Asheim (H) [17:25:20]: Statens pensjonsfond er resultat av svært kloke og langsiktige beslutninger som ble tatt etter at vi fant olje og gass på norsk sokkel.

Gjennom flere tiår har skiftende stortingsflertall vist evne til å tenke langsiktig. Vi har omgjort en midlertidig petroleumsformue til en varig finansformue som kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode. Da fondet var betydelig mindre enn i dag, manglet det ikke på forslag fra enkelte partier om å bruke betydelig mer av oljeinntektene enn det flertallet var villige til å gjøre. Det er altså ingen selvfølge at Norge i dag har et av verdens største investeringsfond. Det er resultatet av politisk ansvarlighet, bred enighet om de viktigste prinsippene og respekt for de institusjonene som forvalter fellesskapets verdier.

Fondet har i dag en helt sentral rolle i norsk økonomi. Om lag 27 pst. av utgiftene på statsbudsjettet finansieres gjennom overføringer fra Statens pensjonsfond utland. Samtidig er det viktig å minne om at fondet ikke er et mål i seg selv. Det er et virkemiddel for å sikre finansieringen av fremtidige pensjoner og gi kommende generasjoner del i verdiene som er skapt av våre felles naturressurser.

For Høyre er det avgjørende at fondet fortsatt forvaltes etter sitt finansielle formål: høyest mulig avkastning over tid innenfor akseptabel risiko. Derfor er det også viktig at vi i de årlige fondsmeldingene avstemmer om dette hensynet er ivaretatt, og hvilke skyer vi kan se i horisonten som gjør at vi må legge om kursen noe. Nettopp med dette som bakgrunn må vi også være varsomme med å bruke fondet som et instrument for stadig nye politiske formål. Oljefondet er ikke et utenrikspolitisk verktøy. Det er ikke et næringspolitisk virkemiddel. Det er heller ikke en arena for symbolpolitikk. Fondets styrke ligger i at investeringsbeslutningene tas på faglig grunnlag, innenfor rammene Stortinget har fastsatt.

Et viktig poeng som Høyre har løftet frem i denne behandlingen, er at fondets enorme vekst også skaper nye utfordringer. Verdien av fondet har doblet seg på få år. Det innebærer at staten kan bruke langt mer penger uten formelt å bryte handlingsregelen. Det betyr ikke at det alltid er klokt å gjøre det.

Når fondet vokser raskere enn økonomien ellers, øker også fristelsen til å finansiere stadig flere offentlige utgifter med oljeinntekter. Derfor må vi holde fast ved den grunnleggende tanken bak handlingsregelen: at vi skal bruke fondet med måte og tenke langsiktig. Da må vi også følge hele handlingsregelen. Det innebærer ikke bare en grense for hvor mye penger som kan brukes, men også at mer av handlingsrommet må brukes slik det var tenkt da regelen ble vedtatt: på infrastruktur, på forskning og på vekstfremmende skattelettelser.

Handlingsregelen har tjent Norge godt gjennom økonomiske kriser, pandemi og internasjonal uro. Den har gitt stabilitet og forutsigbarhet. Høyre mener derfor at vi må verne om både regelen og den brede politiske oppslutningen som ligger bak den.

Meldingen viser også betydningen av den styringsmodellen som er bygget opp rundt fondet. Klare ansvarsforhold, høy grad av åpenhet og profesjonell forvaltning har gitt sterke resultater over tid. Dette er ikke noe vi skal ta for gitt. For vi lever i en tid preget av geopolitiske spenninger, økt usikkerhet og raske endringer i verdensøkonomien. Nettopp derfor er bred risikospredning, langsiktighet og faglig funderte investeringsvalg viktigere enn noen gang. Fondets styrke ligger ikke i at vi kan forutse fremtiden. Den ligger i at vi har bygget et system som tåler at fremtiden er usikker.

Vi må være forberedt på at fondets verdi vil svinge betydelig. Ved kraftige børsfall og markedsuro kan verdien av fondet falle raskt på kort tid. Dette kan igjen medføre at vi enten må gå langt over handlingsregelen for å opprettholde overføringene på det nivået budsjettet er tilpasset, eller gjøre plutselige og store kutt i statsbudsjettet. Av hensyn til stabiliteten og forutsigbarheten i de årlige budsjettprosessene mener derfor Høyre det kan være fornuftig å utrede ulike mekanismer som kan bidra til å gjøre overføringene mer forutsigbare over tid.

Høyre vil fortsatt være en garantist for ansvarlig bruk av oljeinntektene og en forvaltning som setter fremtidige generasjoners interesser like høyt som våre egne.

Marian Hussein (SV) [17:30:09]: For ganske nøyaktig ett år siden i dag sa jeg følgende fra talerstolen:

«Hva er viktigst for menneskene i denne salen? Er det penger, eller er det menneskeliv? Og hvorfor betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv» […] og «Hvorfor er folkeretten så vilkårlig behandlet i Stortinget?»

Vi hadde sett sult blitt brukt som våpen i nesten tre år. Vi hadde sett sykehus som hadde blitt ødelagt. Vi hadde sett drap på barn som hadde blitt brent levende. Vi hadde sett familier som hadde blitt utslettet.

Jeg avsluttet også min tale med å stille dere, mine kjære kollegaer, spørsmål om hvorfor vi fortsatt viste dobbeltmoral i denne salen, og hvorfor noen menneskeliv var mindre verdt enn andre.

Den dagen voterte flertallet ned SVs forslag, og for nøyaktig syv måneder siden valgte regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, en dramatisk helomvending på forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, og satte fondet 20 år tilbake i tid med at Etikkrådet ble satt på pause.

Da var det ikke forutsigbarhet som var førende. Da var det ikke en åpen debatt om disse forslagene. På useriøst kort tid ble det satt ned et utvalg som skulle se på de etiske retningslinjene med briller fra 1990-tallet på. Skal vi tro mandatet til utvalget, skal vi også tilbake til en tid da butikk ikke kunne forenes med etikk, en tid da næringslivet ikke måtte ta ansvar for hvordan produksjon og bruk av varer og tjenester påvirket verden. Sammen med høyresiden har regjeringen plassert den som lenge har vært den beste eleven i klassen, på bakerste rad.

Jeg mener at nettopp Statens pensjonsfond har gjort et slikt gammeldags syn til skamme. For har ikke fondet vokst enormt i verdi i den samme perioden som vi har styrket de etiske retningslinjene? Har ikke fondet vokst seg til verdens suverent største fond selv om vi har trukket det ut av de verste selskapene? Selv om Etikkrådet er satt på pause, vedtok denne salen også at departementet og Norges Bank skulle øke sin aktsomhet ved krig. Siden den gang har en ny krig oppstått – flere kriger egentlig på denne korte tiden – som regjeringen har fordømt som folkerettsstridig. Så hva har Norges Bank og regjeringen gjort for å skjerpe sin aktsomhet i denne situasjonen? Fint lite, skal vi tro meldingen.

Det er ikke bare SV som reagerer på det faktum at fondet fortsatt er investert i RTX, Raytheon Technologies, og andre våpenselskap som leverer til Israels og USAs angrep på sivile i Gaza, Libanon og Iran. Tidligere i vår sendte FNs arbeidsgruppe for menneskerettigheter og næringsliv et brev til finansministeren og minnet han om hva som egentlig står i retningslinjene kalt UNGP, United Nations Guiding Principles on Business and Human Rights. At et aktivt eierskap helst skal kombineres og ikke erstattes med uttrekk, at deinvestering er et nødvendig tiltak i de verste tilfellene. På lik linje med denne FN-gruppen ber jeg finansministeren om å aktivere denne muligheten til uttrekk igjen.

Når Gjedrem-utvalget til høsten kommer med forslag til reviderte etiske retningslinjer, vil jeg minne om at det verken er nødvendig eller ønskelig å finne opp hjulet på nytt. Det finnes klare standarder for ansvarlige investeringer internasjonalt som Norge i sin tid var pådriver for. UNGPs og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv må ligge til grunn for forvaltningen av vår felles sparegris.

Det var SV som i sin tid tok initiativ til de etiske retningslinjene, som sørget for at vi ikke skulle investere vår felles sparegris verken i masseødeleggelsesvåpen, tobakk eller kullselskaper. Å høre finansministeren tale nå er som et ekko fra fortiden. Også den gangen mente Stoltenberg at butikk og etikk var uforenlig. Vel, vi har tidligere vist Arbeiderpartiet at det er mulig, og det er klart at Norge skal forvalte sitt største fond med respekt for menneskerettighetene, folkeretten, Parisavtalen og naturavtalen. – Med det tar jeg opp de forslag SV har sammen med andre partier i saken.

Oda Indgaard (MDG) [17:35:31]: Oljeutvinningen har gjort oss til et av de mest velstående landene i verden. Fondet ble opprettet for å sikre at ikke bare én generasjon skulle ta all gevinsten av oljeutvinningen – som en ikke-fornybar gevinst. Fondet inneholder våre felles sparepenger, men det er en feilslutning å tro at det utelukkende er høyest mulig finansiell avkastning som vil sikre velstanden til våre unger og barnebarn. Statens pensjonsfond har nådd en eventyrlig størrelse, som neppe noen, selv ikke nåværende finansminister, trodde ville være mulig da fondet ble opprettet. Men det å eie omtrent 1,5 pst. av verdens noterte verdipapirer gjør oss også til en påvirker. Hva vi velger å investere i, kan ha vel så stor effekt på den verdenen og velstanden våre unger og barnebarn vil arve, som de finansielle verdiene i seg selv. Det er en stor mangel i perspektivet knyttet til forvaltningen av fondet i dag.

Prosessen som førte til at oljefondets etikkråd ble vingeklippet og tilsidesatt i fjor høst, vil bli stående igjen som et historisk lavmål i norsk ansvarlighet og anstendighet. Vi trenger mer ressurser og en styrket etisk styring av Statens pensjonsfond, ikke mindre. Fondets verdi har økt betydelig i perioden det etiske rådet har eksistert. Det er ingenting som tyder på at det etiske rammeverket har vært en hemsko for god avkastning.

Etter at Etikkrådet ble stilt i bero, har USA og Israel startet en folkerettsstridig krig i Midtøsten, og samtidig fortsetter Israels brudd på folkeretten på både Gaza og Vestbredden. Men uten Etikkrådet har ikke Norges Bank tilstrekkelige verktøy for å fatte vedtak om nedsalg utelukkende basert på folkerettslige hensyn. Med urolighetene i verden og med vissheten om at urolighetene uomtvistelig også påvirker oss som bor her i trygge Norge, er det ikke i tråd med befolkningens oppfatning av hvordan vi bruker våre felles sparepenger, å ikke ta disse hensynene. Forvaltningen av fondet i dag er ikke demokratisk nok, etter MDGs mening. Derfor foreslår vi å opprette et permanent representativt folkepanel som kan gi årlige innspill til Stortinget om overordnede etiske og strategiske problemstillinger knyttet til forvaltningen av Statens pensjonsfond utland.

Vi lever i urolige tider. USA har sett et dramatisk fall på demokratiindeksen det siste året. Vi har observert en sammenblanding av pengeinteresser, høyteknologisk utvikling og politikk som det er vanskelig å fatte konsekvensene av og risikoen ved. 53 pst. av fondets investeringer er nå i USA, og fondet er tungt investert i både amerikanske selskaper og statsgjeld. Ti big-tek-selskaper står for en stor andel av fondets inntekter, men med en sånn eksponering kommer også risiko – finansiell risiko, men også politisk risiko – som følge av at den amerikanske utenriks- og næringspolitikken har utviklet seg på en så uforutsigbar og aggressiv måte. At fondet nå ikke har et fungerende etikkråd, øker den risikoen, da viktige hensyn ikke blir vurdert – eksemplifisert ved f.eks. den store økningen i investeringer i slike selskaper, som Palantir.

Klimaendringene i verden innebærer en annen stor risiko. Klimarisiko har vært en del av mandatet til forvaltningen siden 2022, men det oppleves ikke som at rapportering og oppfølging av målet er godt nok. Når fondet selv beskriver den finansielle risikoen ved global oppvarming som «betydelig», burde det være grunn til å forvente at fondet tok større grep for å redusere både sannsynlighet og konsekvens for fondet ved en global oppvarming på over 2,5 pst.

Behovet for kapital i energiomstillingen er betydelig. Samtidig utgjør fondets investeringer i unotert infrastruktur for fornybar energi fortsatt en marginal andel. Fondet har innenfor dagens mandat begrensede muligheter til å investere og bidra til den globale energiomstillingen. Det er dette jeg tenker på, når jeg tenker at fondet har en muskel og en kapabilitet til å sikre neste generasjoners velstand – utenfor den klassiske tankegangen om høyest mulig finansiell avkastning. Det at fondet stemmer mot klimagassreduserende tiltak i generalforsamlingen, er dypt kritikkverdig i lys av både fondets klimarisikovurderinger og målet om høyest mulig avkastning.

Vi i MDG mener derfor at det er behov for at fondet gjennomgår implementeringen av retningslinjene, sånn at fondet i større grad stemmer i tråd med egne klimaforhandlinger.

Med det tar jeg opp MDG sine forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [17:40:05]: Penger er makt, kapital er makt, av den enkle grunn at ingen selskaper i dagens økonomi kan klare seg uten. Når man velger å investere sine penger i et selskap, gir man det selskapet mulighet til å øke sin produksjon, til å øke sitt utbytte, til å utvikle ny teknolog – ja, det er grunnleggende egenskaper i det økonomiske systemet vi har i dag.

Når man har valgt å plassere hele den vanvittige oljeformuen vår på de globale finansmarkedene, har man enormt mye makt. Makt er som kjent ansvar. Det er et ansvar man ikke kan komme seg bort fra, uansett hvor mange ganger man prøver det i taler og i kranglingen her på Stortinget.

Den makten og det ansvaret tok oljefondet og den norske regjeringen på høyeste alvor da Russland gikk til en fullskalainvasjon av Ukraina i 2022. Da tok det en, to, tre, fire dager før daværende finansminister sendte et brev til oljefondet og ba om at alle investeringer i Russland skulle fryses med en plan om å selge seg ned. Det var ikke snakk om det selskapet eller det selskapet, for man anerkjente at et land med en fullskala folkerettsstridig invasjon av et annet land er en krigsøkonomi, der det nærmest er umulig å skille mellom hvilke selskaper som bidrar til den krigsøkonomien, og hvem som ikke gjør det. Det var vanskelig rent teknisk å gjøre det, fordi børsene i Moskva var stengt på det tidspunktet, men man tok likevel det riktige og modige valget om å sende et både politisk og økonomisk signal om Norges syn på Russlands invasjon av Ukraina.

Den dype frustrasjonen i Norge i dag er at det ikke har tatt fire dager, fire uker eller fire måneder – det har nå tatt mange år siden Israel gikk til et enormt angrep mot Gaza, uten at det samme har skjedd der. Jeg har vært i så mange debatter om så mange konkrete selskaper – om våpendeler, motordeler, diskusjoner fram og tilbake om det er innenfor eller utenfor. Banneret som henger her utenfor Stortinget her i dag, sier det egentlig enkelt nok: Oljefondet må ut av Israel – med akkurat samme begrunnelse som da oljefondet trakk seg ut av Russland.

Når et land er i en så stor og folkerettsstridig krig, er hele landet en del av en krigsøkonomi. Den såkalte våpenhvilen på Gaza er ingen våpenhvile, og vi vet at på Vestbredden, altså i resten av Palestina, har det vært en kraftig forverring den siste tiden. Vi har altså en situasjon nå i Israel der det er dødsstraff kun for palestinere – en etnisk dødsstraff kun for palestinere. Det er nesten så man ikke har ord for det, men kjære venner, vi har dessverre et ord for det. Det kalles apartheid. Det har verden sett før, og det har Norge også vært med på å bekjempe tidligere.

Jeg er gjerne åpen om at de forslagene Rødt stiller til oljefondsmeldingen i år, er veldig like de forslagene vi har stilt mange andre ganger før. Det er ikke noe tegn på at Rødt ikke har kreativitet, det er et tegn på at de prinsippene vi har stått for lenge, står vi fortsatt for, selv om vi ikke har fått flertall i denne salen.

Jeg mener det er fullstendig uansvarlig at man i møte med vanskelige problemstillinger og vanskelige avveiinger valgte den enkleste veien, som var å vingeklippe Etikkrådet totalt i fjor høst. Man valgte en slags enkel utvei, som egentlig er et enormt problem, for nå sitter både regjeringen og Stortinget med et enda større ansvar. Nå er det ingen andre enn oss som kan gi den tydelige beskjeden som trengs å gis. Det er også mye vanskeligere å skille på detaljer, og det er tilbake til hovedkravet: oljefondet ut av Israel.

Jeg mener at dette er et spørsmål som strekker seg ut over et parti, ut over en bevegelse. Det er et spørsmål som er viktig for hele Norge, fordi oljefondet er nettopp hele Norges fond. Det er pensjonspengene til veldig, veldig mange nordmenn, og det gir seg også uttrykk i de mange signaturene, oppropene og kampanjene fra både fagbevegelsen og palestinabevegelsen, der folk sier: Ikke i mitt navn! Man ønsker ikke å tjene penger på virksomhet som er involvert i det som må kalles et folkemord på palestinere.

Rødt fremmer det forslaget og mange andre forslag i dag. Det er med stort alvor og for så vidt en god del frustrasjon at jeg er klar over at de forslagene blir nedstemt, men jeg kan love at Rødt ikke kommer til å slutte å stille disse forslagene, for det er helt riktig.

Jeg tar opp forslag Rødt står bak.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [17:45:11]: Statens pensjonsfond er selve bærebjelken i Norges økonomiske handlingsrom, og det er også i ferd med å bli vår viktigste næring. Det sikrer at verdiene fra våre felles naturressurser kommer både dagens og framtidige generasjoner til gode.

Kristelig Folkeparti slutter opp om finansministerens hovedbudskap i denne meldingen. Samtidig må vi være varsomme. KrF vil advare sterkt mot å politisere fondet og bruke det som et utenrikspolitisk verktøy. Vi har allerede sett hvilke reaksjoner enkeltbeslutninger kan utløse internasjonalt. Dersom Stortinget begynner å bruke fondet til brede politiske markeringer mot enkeltland eller sektorer, kan det svekke tilliten til fondet, øke risikoen og i verste fall redusere avkastningen. Et fond som ikke kan investere i verdens største selskaper, vil heller ikke kunne fungere som et globalt indeksfond. Det vil i praksis ramme oss selv og våre felles sparepenger.

Det betyr ikke at etikk ikke er viktig, tvert imot, men vi må også huske at det er en etisk forpliktelse å forvalte fondet slik at det gir varig verdiskaping over tid. Det er nettopp denne balansen Stortinget tidligere har vært samlet om.

I tillegg mener KrF at vi bør videreutvikle fondet der det er fornuftig. Noen få teknologiselskaper er blitt svært store og utgjør nå en mye større del av indeksen. Det gjør fondet mer sårbart for brå fall i denne sektoren. Oljefondets leder peker på at det nå er mye større risiko i aksjemarkedet enn i markedet for unoterte aksjer. En større del av verdiskapingen skjer i dag i unoterte markeder før selskapene børsnoteres. Derfor mener vi det er riktig å åpne for investeringer i unoterte aksjer, innenfor trygge og ansvarlige rammer.

Fondets analyser har vist at fond med fokus på oppkjøp av selskaper leverer 3–4 pst. høyere årlig gjennomsnittsavkastning enn børsnoterte selskaper. Det betyr at hvis vi hadde hatt 5 pst. i «private equity» de ti siste årene, hadde vi tjent om lag 150 mrd. kr mer. Det er mer enn ett og et halvt samferdselsbudsjett. Jeg er skuffet over at det bare er KrF som vil følge fondets råd om å åpne for investeringer i unoterte aksjer og på den måten bedre forvalte våre felles sparepenger.

Avslutningsvis: Fondets legitimitet bygger på tillit, både nasjonalt og internasjonalt. Den tilliten må vi verne om. Det gjør vi best ved å holde fast ved en ansvarlig, langsiktig og finansielt forankret forvaltning, ikke ved å gjøre fondet til et politisk virkemiddel. Kristelig Folkeparti støtter hovedlinjene i meldingen og fremmer herved det forslaget vi har fremmet alene.

Abid Raja (V) [17:48:50]: Jeg starter gjerne med å skryte av mange som fortjener ros. Statens pensjonsfond, og forvaltningen av fondet, er et imponerende byggverk som mange har æren for: politikere, embetsverk og ansatte i Folketrygdfondet, Norges Bank og NBIM. Flere generasjoner av politikere har valgt i stor grad å holde hendene av rattet, og de har gjort langsiktige valg som står seg veldig godt, basert på faglige og veloverveide råd.

Venstre støtter de overordnede valgene. Vi mener handlingsregelen har fungert, vi mener bred diversifisering er klokt, og vi mener armlengdes avstand mellom politikerne og enkeltinvesteringene er en grunnstein vi i utgangspunktet ikke bør rokke ved.

Samtidig lever vi ikke i 1996 lenger. Fondet finansierer nå 27 pst. av statsbudsjettet. Det er nesten tre av ti kroner på hver eneste utgiftspost. Fondets investeringer er spredt over hele verden, inkludert markeder som befinner seg i folkerettsstridig konflikt og under autoritære styrer, og i selskaper der fondets egne etiske prinsipper ikke etterleves. Mens verden har endret seg markant, har det etiske rammeverket ligget brakk, formelt sett satt på pause siden stortingsvedtaket 4. november i fjor. Det er det siste som gjør oss i Venstre urolig.

Etikkrådet kan ikke lenger tilrå utelukkelser. Begrunnelsene for de uttrekkene som er gjort, holdes hemmelige. Det er blitt et etisk vakuum akkurat i den perioden verden trenger at store institusjonelle investorer oppfører seg ansvarlig. Venstre mener dette er kritikkverdig og kritisk.

Venstre mener derfor at nye etiske retningslinjer må bringes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, OECDs retningslinjer og FNs prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Dette vil ikke være en politisering av fondet – heller det motsatte. Det er å si at fondet skal forvaltes etter de verdier Norge faktisk har forpliktet seg til.

Jeg merker meg at flertallet i finanskomiteen – Arbeiderpartiet, FrP, Høyre og Senterpartiet – fastholder at fondet ikke skal brukes som virkemiddel for å oppnå andre politiske mål enn finansiell avkastning. Dette er en prinsipielt ryddig posisjon, hadde den bare vært konsistent, men det er den ikke – ikke nå og ikke tidligere.

Så lenge vi har etiske retningslinjer, så lenge vi har geografiske begrensninger, og så lenge vi har hyppige diskusjoner i Stortinget om det etiske regelverket og fondets investeringsunivers, er fondet ikke helt upolitisk. Vi kan like det eller ikke, men det er slik det er.

Da Russland invaderte Ukraina i 2022, trakk regjeringen oljefondet ut av Russland. Det var ikke Etikkrådet som rådet Norges Bank om det. Finansdepartementet instruerte Norges Bank. Det var en riktig beslutning, og Venstre støttet den, men det var et politisk vedtak. Spørsmålet er ikke om fondet er politisk, men når og etter hvilke kriterier.

Venstre registrerer at flertallet ikke ønsker å trekke de logiske konsekvensene av den praksisen de selv har etablert. Vi hadde ønsket oss mer konsistens.

Til slutt noen ord om Venstres forslag som vi står alene om: Vi foreslår at Statens fond i Tromsø kan gis adgang til å avsette en begrenset andel av kapitalen til investeringer i digitale aktiva – ikke som avkastningsstrategi, men for kompetanseoppbygging. Europeiske institusjoner gjør dette allerede. Den tsjekkiske sentralbanken opprettet en slik portefølje i 2025. Luxembourg har gjort tilsvarende. Digitale aktiva og den underliggende teknologien vil påvirke finansiell infrastruktur, betalingssystemer og regulering i mange år framover. Det er bedre at norsk offentlig forvaltning forstår disse markedene fra innsiden enn at vi møter dem mindre forberedt.

Statens pensjonsfond utland er også eksponert mot bitcoin og andre kryptoeiendeler, og det er økende. Derfor har Venstre foreslått at Norges Bank skal rapportere jevnlig og på egnet vis om SPUs indirekte eksponering mot bitcoin og andre kryptoeiendeler, herunder gjennom investeringer i selskaper som holder slike eiendeler på sine balanser. Det er et forslag som har fått støtte av SV og MDG. Det handler om å bygge kompetanse der utviklingen går. Det er liberalt, det er klokt, og det er ikke særlig kontroversielt sammenlignet med det meste av det vi har diskutert i dag.

Til slutt tar jeg opp det forslaget Venstre har alene i innstillingen.

Geir Pollestad (Sp) [17:54:01]: Senterpartiet er fornøgd med at det er brei politisk einigheit om hovudlinjene for Statens pensjonsfond, når det gjeld både bruk av midlar, prinsippa for investeringar og ikkje minst at fondet ikkje er eit næringspolitisk eller utanrikspolitisk reiskap. Det har vore halde fleire gode innlegg i debatten. Eg viser òg til dei merknadene i innstillinga som Senterpartiet er med på.

Når ein diskuterer Statens pensjonsfond, er det ofte meir støy og fleire forslag enn det er stemmer for forslaga som vil endra fondet. Det skjer ein kunnskapsbasert og gradvis utvikling av fondet. Det er ei utvikling som Senterpartiet støttar.

Stortingsmeldinga omtalar òg Statens pensjonsfond Noreg. Det er sånn at folketrygdfondet forvaltar òg Statens fond i Tromsø. Eg er glad eg hadde lupe då eg skulle finna omtalen av Statens fond i Tromsø. Det var ein stor seier for Senterpartiet då me sat i regjering og fekk etablert dette fondet med ein eigenkapital på 15 mrd. kr, som no er investert. Det kan mest verka som regjeringa og Arbeidarpartiet er litt flau over dette fondet som vi har i Tromsø. Men det er det ingen grunn til. Tvert imot bør ein vera stolt av det, og ein bør raskast mogleg følgja opp forslaget om å auka fondskapitalen frå 15 mrd. kr til 30 mrd. kr. Det har bidrege til å styrkja det finansielle miljøet i Tromsø, og det er ein del av Senterpartiet sin plan og ønskje om å utvikla heile Noreg.

Senterpartiet fremjar difor forslag om at fondskapitalen skal aukast frå 15 mrd. kr til 30 mrd. kr seinast 1. januar 2027. Me har òg i saka eit forslag om at eigenkapitalbevis kan fasast inn i referanseindeksen til Statens pensjonsfond Noreg frå 1. januar 2027. Med det tek eg opp Senterpartiets forslag.

Statsråd Jens Stoltenberg [17:56:41]: Det kan kalles hell at vi fant olje og gass på norsk kontinentalsokkel, men det er resultatet av politiske valg at vi har forvaltet inntektene fra den kontinentalsokkelen bedre enn andre land med tilsvarende inntekter fra naturressurser. Det var ikke bare Norge som på 1960-tallet fant olje og gass på kontinentalsokkelen i Nordsjøen. Også andre land i våre nærområder gjorde det samme. De har ikke greid å etablere store statlige investeringsfond. Det har Norge.

Det er mange grunner til det. Det er forskjell på landene. Det er forskjell på volumene av olje- og gass. Men én forskjell er at vi tidlig valgte å ha en stor statlig eierandel til ressursene gjennom direkte statlig eierskap, gjennom daværende Statoil, og vi valgte å ha et høyt skattenivå på oljeselskapene, men også i økonomien for øvrig, slik at når vi etter hvert begynte å få skatteinntekter, kunne vi spare dem og bygge opp et fond.

Jeg er glad for at det er bred tilslutning i Stortinget til det lovfestede finansielle formålet for pensjonsfondet og rammeverket for investeringene. Det er avgjørende for å sikre en god forvaltning av fondet, noe som nå bidrar, som nevnt av flere talere, til mer enn hver fjerde krone av alle statens utgifter.

Beslutningen om å ha en høy aksjeandel har vært svært lønnsomt for den norske staten, og dermed for hele Norge og Norges befolkning. Avkastningene vi har fått fra investeringene i de internasjonale finansmarkedene, er nå vesentlig høyere enn petroleumsinntektene.

At det har gått bra så langt med fondet, gir imidlertid ingen garanti framover. Vi må være forberedt på at fondet kan falle mye i verdi, og på at en slik nedgang ikke nødvendigvis etterfølges av en rask oppgang. Verden er mer urolig og mer uforutsigbar enn på mange tiår. Det påvirker også risikobildet for pensjonsfondet. Historien har vist at realavkastningen på en portefølje av aksjer og obligasjoner som i fondet, kan være svak over lange perioder.

Nettopp derfor må finanspolitikken være ansvarlig og langsiktig. Slik kan fondet også i framtiden bidra til stabilitet i økonomien og trygge velferden når det virkelig gjelder.

Fondets investeringsstrategi er basert på å spre investeringene for å redusere risiko. Det mener jeg fortsatt er den beste tilnærmingen i møte med økt usikkerhet i en mer urolig verden. For et fond av vår størrelse er det i praksis ingen steder å gjemme seg. Alle plasseringer innebærer risiko i større eller mindre grad.

I etterkant av Stortingets vedtak i november i fjor fastsatte regjeringen midlertidige etiske retningslinjer. Vi satte også ned et utvalg som skal gjennomgå rammeverket. Utvalget skal levere sin utredning innen 15. oktober. Mens gjennomgangen pågår, skal pensjonsfondet fortsatt forvaltes ansvarlig, basert på prinsipper og standarder bl.a. FN og OECD har fastsatt. Etikkrådet skal fortsatt overvåke fondets investeringer etter de samme etiske kriteriene som tidligere, og informere Norges Bank om selskaper som identifiseres. Norges Bank skal vurdere om slike selskaper skal følges opp i den ordinære eierskapsutøvelsen, som omfatter bl.a. dialog med selskapene, stemmegivning på generalforsamling og eventuelle nedsalg. Og vi skal selvsagt overholde våre folkerettslige forpliktelser.

Pensjonsfondet skal forvaltes innenfor ansvarlige, økonomiske og etiske rammer, men det er ikke et virkemiddel for å oppnå andre politiske mål enn inntekter til fellesskapet. Det er derfor fondet skal investeres til høyest mulig avkastning til en akseptabel risiko. Slik understøtter vi legitimiteten og legger til rette for at fondet kan komme både nåværende og framtidige generasjoner til gode.