Da Rogstad kom inn på Stortinget 57 år gammel, hadde hun bred erfaring fra sitt aktive yrkesliv og politiske engasjement. I likhet med mange andre ledende kvinnesakskvinner var Anna Rogstad lærerinne. Hun tok initiativ til og ble bestyrer av det som skulle bli en fortsettelsesskole for piker, som etter stor oppslutning ble overtatt av kommunen.

Rogstad var i en årrekke lærerinnenes representant i skolestyret, og var også medlem og senere varamedlem av bystyret i Kristiania. Hun var med på å stifte «Norsk Kvindesagsforening» i 1884 og «Kvindestemmeretsforeningen» i 1885.

Begrenset stemmerett for kvinner

I perioden 1897–1903 sto Rogstad som medlem av Kvindestemmeretsforeningens bestyrelse bak flere forslag om innføring av stemmerett for kvinner som ble behandlet i Stortinget. Etter innføringen av begrenset stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1901, foreslo Kvindestemmeretsforeningen et alternativ B til endring av Grunnloven § 50: censusbegrenset stemmerett, som ved kommunale valg. Dette alternativet vant mange tilhengere på Stortinget, og forslaget ble den 14. juni 1907 bifalt med et solid grunnlovsmessig flertall, 96 mot 25 stemmer.

At det i 1907 var så bred enighet i Stortinget om å gi kvinner med en viss formue og inntekt rett til deltakelse på den nasjonale politiske arena, kan nok i stor grad ses i sammenheng med kvinnenes underskriftskampanje til støtte for unionsoppløsningen i 1905.

Kvinnene, som selv ikke hadde mulighet til å delta i folkeavstemningen om unionsoppløsningen, satte i gang en storstilt underskriftskampanje der det ble samlet inn nærmere 300 000 underskrifter til støtte for 7. juni-beslutningen. Til sammenligning var det rundt 370 000 menn som deltok i folkeavstemningen. En slik demonstrasjon av kvinnenes politiske engasjement og evne til å mobilisere gikk ikke upåaktet hen.

Anna Rogstad møtte på Stortinget

Innføringen av begrenset stemmerett for kvinner i 1907 innebar også kvinners valgbarhet til politiske verv, og i 1909 stilte Anna Rogstad til valg for Frisinnede Venstre, i valgsamarbeid med Høire. Rogstad ble valgt på listen for Gamle Aker krets i Kristiania, etter Høire-lederen Jens Bratlie.

Rogstad ble innkalt som vararepresentant ved Bratlies fravær i mars 1911. Da hun møtte for første gang på Stortinget, holdt presidenten en tale til en stående forsamling av representanter og et fullsatt publikumsgalleri:

«Denne dag, den 17de mars 1911, vil bli en merkedag i vort lands historie, fordi det idag er første gang, en kvinde fremmøter her i Stortinget som en av dets repræsentanter – en begivenhet, som utvilsomt vil vække opmerksomhet viden om. Om tidspunktet var inde for gjennemførelsen av den reform, som denne begivenhet skyldes, har meningerne været delte inden vor nation; men jeg føler mig overtydet om, at man i kommende tider i stedse øket grad vil faa forstaaelsen av, at reformen har været av den art, at den har bragt vort land hæder og ære, og at den har virket og end mer vil komme til at virke i politisk henseende for vort lands utvikling fordelagtig.» (S.tid. 700, 1911) 

Fredssak, skolepolitikk og skattelov 

Anna Rogstad var involvert i tre meget forskjellige saker da hun møtte som vararepresentant i mars og juni 1911. Den første saken hun uttalte seg i, gjaldt hærbudsjettet. Rogstad var fredsvenn og talte varmt for voldgift i sitt første innlegg fra Stortingets talerstol. Men ettersom fredsarbeidet ikke var nådd lenger enn det var, kunne vi ikke oppgi vårt forsvar, sa hun, og derfor ga hun sin støtte til regjeringens budsjettforslag.

Rogstad benyttet samtidig anledningen til å si seg uenig med dem som mente at Norge var for lite til å gå i spissen for freds- og voldgiftsarbeid. «Jeg haaber, at vort land ogsaa i denne store sak maa komme til at høre til de banebrytende», avsluttet hun. (22. mars 1911, S.tid. 764)

Noen dager senere fikk Rogstad anledning til å uttale seg i en sak innenfor hennes eget felt, skolevesenet, og holdt et langt og kyndig innlegg om organiseringen av døveskolene. Men den saken Rogstad virkelig gjorde seg bemerket i, gjaldt Odelstingets omfattende behandling av skattelovene, som gikk over flere dager i juni 1911.

Hustruers rett til å lignes – skattelovene

Med kvinners rettigheter i tankene tok Rogstad opp noe hun mente måtte være en mangel i skatteloven § 16, om ligning av ektefeller. I forslaget fra komiteen het det at «Manden lignes for sin og hustruens samlede formue og indtægt, uanset om hustruen har særeiemidler og derav flytende indtægt». Det så ut til at man kun hadde tenkt på at hustruen kunne ha inntekt av formue, ikke av arbeid, hevdet Rogstad (26. juni 1911, O.tid. 825).

Hvordan skulle en slik lovtekst anvendes i tilfeller der det var hustruen som var den forsørgende part? At en arbeidsudyktig mann skulle lignes for sin hustrus inntekt, var både urimelig og ville slå uheldig ut ved beregning av skatten, hevdet hun.

Rogstad fikk til å begynne med liten respons, men ved å gjenta spørsmålet og insistere på at det måtte være en formell feil i lovforslaget, tvang hun frem uttalelser fra sine medrepresentanter.

Høiremannen Edvard Hagerup Bull tok ordet «i anledning av frøken Rogstads fortsatte forespørsel» for å bemerke at det var meningen at mannen skulle lignes uansett tilfelle. Det var i ytterst få tilfeller at hustruen var den inntektsbringende part, hevdet han, og det ville dessuten være uheldig dersom man begynte å rote i familiers indre anliggender for å finne ut hvorvidt mannen tjente lite eller intet. Lovteksten var kanskje ikke så galant overfor hustruen, men han kunne ikke se at det var noe hull i loven (26. juni 1911, O.tid. 827).

Rogstad fikk gjennomslag

Rogstad lot seg ikke vippe av pinnen og avviste at dette hadde noe med galant eller ikke-galant å gjøre, det var et rent praktisk spørsmål. Dersom man kunne få inn noe i lovteksten om at hustruen ble lignet dersom mannen ikke hadde noen inntekt, ville saken være klar.

Etter hvert kom flere av hennes medrepresentanter på banen og erkjente at lovteksten var mangelfull. Hagerup Bulls partifelle Christian Fredrik Michelet mente at frøken Rogstads uttalelse hvilte på en riktig tankegang, og henstilte til komiteen om å ta § 16 under fornyet overveielse, noe komiteens formann, venstrerepresentanten Wollert Konow H (for Hedemarken), sa seg villig til.

Dagen etter imøtekom presidenten komitéformannens henstilling om at § 16 foreløpig skulle forbigås i forhandlingene, slik at man kunne få mer tid til å se på Rogstads forslag. Dersom en mann «skulde kunne gaa med en stor skatteseddel i lommen, mens han i virkeligheten var en stor slubbert av en mand, som kanske forødte konens indtægter, saa vilde jo det være et yderst uheldig forhold», uttalte Konow (27. juni 1911, O.tid. 830).

Da paragrafen ble tatt under behandling igjen to dager senere, kom komiteen med en tilleggstekst til forslaget: «Har manden ingen indtægt, lignes hustruen for sin indægt som den skattepligtige» (29. juni 1911, O.tid. 886).

Rogstads standhaftighet førte til at flertallet snudde. Selv om Rogstad selv sa seg fornøyd med forslagets nye ordlyd, var det flere som mente at også dette hadde sine svakheter. Høirerepresentanten Jørgen Herman Meinich lanserte et forslag som gikk enda lenger, idet han ville gi hustruen rett til å begjære seg særskilt lignet for egen formue og inntekt.

Meinich mente at frøken Rogstad ville oppnå mer med hans forslag (29. juni 1911, O.tid. 889). Hvordan Rogstad stemte i voteringen, fremgår ikke av forhandlingene, men Meinichs forslag ble til slutt bifalt med 44 mot 38 stemmer.

Rogstads mottakelse i Stortinget

Anna Rogstad var en uredd og dyktig taler, og høstet for det meste respekt blant sine medrepresentanter. Men i kraft av å være kvinne møtte hun også fordomsfulle holdninger. Etter hennes første innlegg på talerstolen om hærbudsjettet, uttalte hennes partifelle fra Frisinnede Venstre, Bernhard Hanssen, at det gledet ham å høre at hun støttet voldgiftssaken, men at kvinnene ikke kunne sies å tilføre saken noen virkelig effektiv kraft for øyeblikket.

Videre bemerket han at det var hans håp at ettertiden ville vise «at kvinderne skal bli et overmaade vigtig led i det store freds- og voldgiftsarbeide i verden, og derfor hilser vi ogsaa kvinden velkommen i nationalforsamlingen for at kunne støtte disse menneskeslegtens ædleste betræbelser» (22. mar 1911, S.tid. 764).

Hagerup Bulls forsøk på å bagatellisere Rogstads innvendinger til skatteloven § 16, gjennom å kalle det et etikettespørsmål og vise tydelig irritasjon over at man hadde brukt så mye tid på saken, var også uttrykk for en lett overbærende holdning til en kvinnelig kollega. Men Rogstads gjennomslagskraft i skattelovsaken viste at hennes synspunkter ble lyttet til.

Rogstad inn for Bratlie i 1912

Da Bratlie ble utnevnt til statsminister i februar 1912, møtte Rogstad som representant resten av perioden. I løpet av 1912 hadde hun ordet i 29 forskjellige debatter i storting og odelsting, og viste stor allsidighet.

Foruten det som gjaldt skole og utdanning, engasjerte hun seg i helse- og omsorgsspørsmål og saker om forsvar, bygningsvesen og arbeidsliv, for å nevne noe. Hun var først medlem av kirkekomiteen og ble i 1912 medlem av næringskomiteen, der hun opptrådte som ordfører for flere av sakene.

Allmenn stemmerett i 1913 

Det engasjement og den dyktighet Anna Rogstad viste i den tiden hun satt på Stortinget, bidro utvilsomt til at holdningene i kvinnestemmerettssaken endret seg.

Under skattelovdebatten uttalte hun også at det var hennes «sikre haab, at Stortinget inden denne session vil sørge for, at der blir vedtat almindelig statsborgerlig stemmeret for kvinder» (29. juni 1911, S.tid. 891).

Kvinner oppnådde alminnelig stemmerett ved kommunevalg i 1910, og det knyttet seg spenning til Stortingets behandling av grunnlovsforslaget om alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner i 1911.

«Kvindernes deltagelse i de kommunale valg viser, at de har stor interesse for offentlige sakers skjøtsel, og denne interesse kom endda sterkere tilsyne ved stortingsvalgene ifjor», het det i konstitusjonskomiteens innstilling (Indst. S. XXXXV, 1910).

Skuffelsen var stor da komiteens innstilling om å innføre stemmerett for kvinner på lik linje med menn ikke oppnådde grunnlovsmessig flertall under behandlingen 10. august 1911. Voteringen, der 73 stemte for og 47 stemte imot (deriblant Bratlie og Hagerup Bull), viste imidlertid at man var nær et flertall, og et nytt grunnlovsforslag ble innsendt. 

Den 11. juni 1913 besluttet endelig Stortinget å utvide Grunnloven § 50 til å gjelde alle «norske Borgere, Mænd og Kvinder» over 25 år. Grunnlovsforslaget om å innføre allmenn stemmerett i Norge ble enstemmig bifalt.

Samtidig med innføring av allmenn stemmerett i 1898, ble det tatt inn en bestemmelse i Grunnloven som fratok fattigunderstøttede retten til å stemme. Det kan argumenteres for at stemmeretten først ble allmenn da bestemmelsen ble fjernet i 1919. 

Kilder og litteratur

Gamme, Anne, «Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før». Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge i perioden 1898–1913, hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2001

Moksnes, Aslaug, Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, Gyldendal, 1984

Rønning, Bjørn Ragnolf og Wahl, Tanja, «Halve folket ble spurt – hele folket svarte», Stortinget og unionen med Sverige. 1814–1905, katalog til Stortingets jubileumsutstilling i 2005, Stortinget 2005 (Klikk her for å komme til nettpresentasjonen av Stortinget og unionen med Sverige.)

Skard, Torild og Reistad, Gunnhild Ramm, artikler om Anna Rogstad i Kvinnesaksnytt, Nr. 2-2010

Skjønsberg, Kari, Mannssamfunnet midt i mot, Norsk kvinnesaksdebatt gjennom tre mannsaldre. Antologi, Gyldendal, Oslo 1974

Stortinget, Utsnitt av lovforslag, komitéinnstillinger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814–11. juni 1913, hefte utgitt ved 50-årsjubileet for kvinners stemmerett, Oslo 1963

Stortingsforhandlinger for 1911 og 1912 (S.tid. viser til Stortingstidende, O.tid. viser til Odelstingstidende)

Wahl, Tanja og Skard, Torild, Anna Rogstad - første kvinne på Stortinget i 1911, Perspektiv 01/11, Stortingets utredningsseksjon