Meld feil

Kapittel 7 Om debattene

§ 51 Talelister og begrensninger av debattiden

Ved innledningen av en debatt kan presidenten vedta å begrense varigheten av debatten og fordele taletiden mellom gruppene. Et slikt vedtak medfører at den enkelte taler kan gis kortere eller lengre taletid enn det som er fastsatt i § 52.

Saksordfører får i alminnelighet ordet først. Deretter får talerne ordet i den rekkefølge de ber presidenten om det, likevel slik at partigruppenes størrelse kan tas i betraktning ved fastsettelse av rekkefølgen. Én taler fra hver partigruppe skal normalt stå først på talerlisten. I tilfelle flere ber om ordet samtidig, avgjør presidenten hvem av dem som skal tale først. Dersom gruppene har innlevert til presidenten gjennom Stortingets administrasjon lister over representanter som ønsker å delta i debatten, kan presidenten på dette grunnlag sette opp en liste over rekkefølgen av talerne. Én taler fra hver partigruppe skal stå først på talerlisten.

Ingen taler må ha ordet mer enn to ganger under debatten om en sak, eller under hver del av debatten, dersom debatten er delt. Fra dette gjelder følgende unntak:

Begrensningen gjelder ikke for saksordførere og den statsråd saken hører under. I alminnelige politiske debatter, herunder finansdebatt og redegjørelser etter § 45 første ledd bokstav b, gjelder begrensningen ikke for statsministeren og lederne i partigruppene.
Presidenten kan gi adgang til en kort merknad.
Presidenten kan tillate at en taler fra hver partigruppe får ordet mer enn to ganger.
I debatter i saker etter § 22 a gis én representant fra hvert parti adgang til et ubegrenset antall innlegg.
Presidenten kan vedta å gjøre unntak fra hovedregelen.

Presidenten kan vedta at debatten skal avsluttes før alle inntegnede talere har hatt ordet («clôture»). Forslaget avgjøres av presidenten etter at én taler har hatt anledning til å tale for, og én imot, én gang hver.

(Tidligere § 35 og § 37 tredje ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 392 S (2018–2019), Innst. 651 S (2020–2021))

Kommentarer til § 51

Generelt: I forbindelse med omleggingen til faste voteringstidspunkter i 2019 ble presidenten i kraft av å være møteleder på generelt grunnlag gitt myndighet til å treffe alle beslutninger som gjelder fordeling av taletid og replikker i Stortinget. Myndigheten er gitt den president som til enhver tid leder møtet, jf. omtale § 9.

Første ledd: I § 52 er det gitt regler om generelle begrensninger av taletiden. I de aller fleste saker er det imidlertid blitt vanlig at fagkomiteen utarbeider et forslag til gjennomføring av debatten, med angivelse av fordeling av taletid på de enkelte partiene. Forslaget til gjennomføring av debatten leveres fra komiteene gjennom Stortingets administrasjon til den presidenten som leder møtet. Presidenten vil normalt vedta at Stortinget følger komiteens forslag. I større, alminnelige politiske debatter – som f.eks. trontaledebatt og finansdebatt – vil presidenten ofte ha konferert med lederne for partigruppene på forhånd om gjennomføringen av debatten.

På grunnlag av dette settes det opp en liste over rekkefølgen av talere og fordeling av taletid. Vedtak treffes av presidenten ved begynnelsen av behandlingen av saken. Dette kalles vedtatt debattopplegg. De senere år er debattopplegg blitt mer vanlig i alle typer saker.

Taletiden blir i komiteens forslag fordelt mellom partiene med utgangspunkt i partienes størrelse. Det er likevel ofte slik at de minste partiene får noe lengre taletid enn partistørrelsen tilsier. Det er heller ikke uvanlig at samtlige partigrupper foreslås tildelt lik taletid, normalt tre, fem eller ti minutter. Det er opp til hver enkelt partigruppe å fordele taletiden blant sine representanter. Det følger av § 52 at taletiden ikke kan være kortere enn tre minutter.

I debattopplegget vil det også være fastsatt i hvilken utstrekning det vil åpnes for replikkveksling, jf. § 53. Taletiden for replikker (og svarene på disse) kommer i tillegg til den taletiden som er fordelt mellom partigruppene til deres respektive innlegg. I mange tilfeller foreslås det at det bare skal være anledning til å gi replikk til statsrådens innlegg og ikke til innlegg fra andre talere.

Reglementskomiteen mente i Dokument 22 (2020–2021) at det ofte vil være hensiktsmessig å legge opp til kortere i hovedinnlegg og mer bruk av replikker, kombinert med en mulighet for å dele opp den samlede taletiden. I Innst. 651 S (2020–2021) ønsket presidentskapet ikke å gå videre med forslaget om å kunne dele opp den samlede taletiden, men viste til at komiteene har en mulighet til å utforme debattopplegg med kortere hovedinnlegg og flere muligheter for replikker, og at dette kan bidra til mer interessante og dynamiske debatter i en del saker.

Etter at den vedtatte fordelte taletiden (debattopplegget) er gjennomført, åpnes det for ytterligere innlegg på tre minutter, dette for å ivareta at enhver representant har rett til å delta i debatten om en sak. Både representanter som allerede har holdt innlegg, og andre representanter kan da be om å holde innlegg på tre minutter. Som det fremgår av § 51 tredje ledd, kan imidlertid ingen talere ha ordet mer enn to ganger med mindre det er fastsatt særlige unntak. Slike unntak er gitt for saksordfører og den statsråd saken hører under. Presidenten har også adgang til å innvilge en kort merknad etter bokstav b. En slik merknad er begrenset til ett minutt.

Etter dette vil en representant som har fått fordelt taletid innenfor vedtatt debattopplegg, for eksempel først kunne ha adgang til et innlegg på ti, fem eller tre minutter i samsvar med vedtatte debattopplegget, deretter et innlegg på tre minutter og til slutt en kort merknad på inntil ett minutt. Representanter som ikke har fått fordelt taletid innenfor debattopplegget, vil ha adgang til to innlegg på tre minutter og en kort merknad på inntil ett minutt. Den totale tidsbruken for en debatt vil da være summen av den fordelte taletid (debattopplegget), eventuelle replikker og eventuelle treminutters innlegg, altså noe lengre tid enn tidsangivelsen for debattopplegget. Dersom representantene holder kortere innlegg enn den tid de har til rådighet, og få representanter tar ordet, vil debatten derimot kunne gå raskere.

Presidenten kan ellers i medhold av § 51 tredje ledd bokstav e vedta å gi den enkelte taler både kortere og lengre taletid enn det som følger av de generelle taletidsreglene i § 52. Adgangen til å vedta lengre taletid enn det som følger av § 52, ble innført i 2017 som følge av at den alminnelige begrensningen i taletiden for første innlegg ble redusert fra 30 til 15 minutter²⁵⁶, jf. kommentarer til § 52. Dersom det ikke vedtas et debattopplegg for en sak, er det reglene i § 52 som gjelder, det vi si inntil 15 minutter i første innlegg, inntil 10 minutter i andre innlegg og en kort merknad på inntil ett minutt.

Annet ledd: Saksordfører får i alminnelighet ordet først. Deretter får normalt én taler fra hver av partigruppene ordet dersom de ønsker det. Denne praksisen ble også nedfelt i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.²⁵⁷ Begrunnelsen var at et så sentralt prinsipp som at partienes størrelse har betydning for blant annet rekkefølgen av hovedinnlegg og replikker, uavhengig av i hvilken rekkefølge man tegner seg til talerlisten, burde synliggjøres i forretningsordenen. Medlemmer av regjeringen får normalt først ordet etter at én taler fra alle partigruppene har hatt ordet.

Tredje ledd: Hovedregelen er at ingen kan ha ordet mer enn to ganger under debatten, eller under hver del av debatten dersom den er delt. Delte debatter forekommer i dag sjelden. Tidligere var det ikke uvanlig at debatten om en sak ble delt slik at det først ble holdt en generell debatt, og deretter spesielle debatter om enkelte avsnitt, paragrafer mv. En særskilt debatt om forskjellige deler av saken har de siste årene bare forekommet ved enkelte budsjettinnstillinger. For de tilfeller det skulle være aktuelt å holde særskilt debatt om deler av en sak, er det opprettholdt en hovedregel om begrensning til to innlegg i hver del av debatten.

I bestemmelsen er det angitt en rekke unntak fra hovedregelen om to innlegg. Det følger i slike tilfeller da av § 52 at fra og med tredje innlegg er taletiden begrenset til tre minutter, og at en kort merknad er begrenset til ett minutt.

Bokstav a første punktum fastsetter at begrensningen ikke gjelder saksordfører og den statsråd saken hører under. I de tilfeller hvor en komité som har fått en sak til uttalelse, unntaksvis velger en egen saksordfører, vil vedkommende ikke ha rettigheter som saksordfører etter § 51 tredje ledd bokstav a. Bestemmelsen gjelder altså bare saksordfører i den komité som avgir innstilling i saken, jf. kommentarer til § 24 første ledd.

Bestemmelsen om unntak fra begrensningene i taletid gjelder bare den statsråd den aktuelle saken formelt hører under, ikke andre statsråder som deltar i debatten.

Ved behandling av komitéinnstillinger om bevilgninger innenfor de rammeområder fagkomiteene er tildelt, jf. § 43 femte ledd, er det vanlig at det velges én saksordfører for hvert enkelt budsjettkapittel. Dette innebærer at samtlige komitémedlemmer i en komité kan være saksordførere for ulike deler av budsjettinnstillingen. Også i slike tilfeller er det lagt til grunn at det særskilte unntaket for saksordførere i § 51 annet ledd bokstav a ikke gjelder.

Det kan være noe tvilsomt hva som ligger i «alminnelige politiske debatter» i bokstav a annet punktum, som fastsetter at begrensningene i slike tilfeller ikke gjelder for statsministeren og lederen av partigruppene. Det er lang praksis for å anse trontaledebatten, debatt om regjeringserklæring og debatt etter den alminnelige utenrikspolitiske redegjørelse som «alminnelige politiske debatter». Fra tid til annen har det vært reist spørsmål ved om finansdebatten er å anse som en alminnelig politisk debatt. Gjennom endring i forretningsordenen i 2017 ble dette derfor uttrykkelig presisert.²⁵⁸ Også debatten om revidert nasjonal budsjett blir i praksis ansett for å være en «alminnelig politisk debatt». Tilsvarende gjelder debatter i saker hvor statsministeren har stilt kabinettspørsmål eller det er fremmet forslag om mistillit mot ett eller flere medlemmer av regjeringen.

Dersom lederen for en partigruppe har forfall, tillates det i praksis at partigruppen utpeker en annen talsmann i saken som tilstås tilsvarende unntak fra begrensningene i taletid, slik at partigruppen kan delta i debatten på lik linje med andre grupper.

I 2017 ble det videre på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen vedtatt en realitetsendring slik at debatter etter muntlige redegjørelser som føres opp til behandling i et senere møte, jf. § 45 annet ledd bokstav b, også er å anse som alminnelige politiske debatter.²⁵⁹ Dette innebærer at begrensningen i taletid for statsministeren og lederne i partigruppene ikke gjelder for slike debatter. Reglementskomiteen la i sin rapport særlig vekt på at det i slike tilfeller ikke foreligger en komitéinnstilling som grunnlag for debatten. De to halvårlige EU/EØS-redegjørelsene ble gitt som eksempler på slike debatter.²⁶⁰

Reglementskomiteen foreslo i Dokument 22 (2020–2021) at trontaledebatten, finansdebatten og andre omfattende debatter i Stortinget i fremtiden organiseres på en annen måte når det er hensiktsmessig, slik at de blir mer spissede og lettere tilgjengelige for publikum. Presidentskapet ga i Innst. 651 S (2020–2021) uttrykk for at den mente at det ville være uheldig om presidentskapet fikk en mer politisk rolle på bekostning av den enkelte representant. Presidentskapet mente derfor at trontaledebatten bør bevares som en arena hvor representantene avgjør hvilke saker de vil ta opp, og når i debatten de vil ta ordet. Presidentskapet mente imidlertid at det gjerne kan legges opp til en mer tematisk organisering av enkelte større debatter, som for eksempel finansdebatten, men at dette i så fall bør komme som initiativ fra den enkelte komité som har hatt den aktuelle saken til behandling. Debattopplegget bør i så fall vær avklart på forhånd, basert på forslag fra vedkommende komité.

Forretningsordenen setter ingen grenser for hvor mange ganger de som er oppregnet under § 51 tredje ledd, kan få ordet.

Fjerde ledd: Såkalt «clôture» er en betegnelse på å avslutte en debatt før alle inntegnede har fått ordet. Forslaget om clôture må settes frem av presidenten som leder møtet, eller skriftlig fra minst ti medlemmer av Stortinget. Forslaget avgjøres av presidenten etter at én taler har hatt anledning til å tale for, og én imot, én gang hver. Forslag om avslutning av debatten på denne måten måtte før innføring av faste voteringstidspunkter i 2019 oppnå to tredjedels flertall av de tilstedeværende ved avstemningen.²⁶¹ Det ble i forbindelse med endringen i 2019 vist til at en endring av myndighet fra to tredjedels flertall blant de tilstedeværende til presiderende president innebar en stor overføring av beslutningsmyndighet, og at også det at bestemmelsen nesten aldri er brukt, taler for at presidenten bør være meget forsiktig med å ta den i bruk. Ordningen med clôture har meget sjelden vært i bruk siden den ble innført i 1908. Den 30. juni 1927 ble et forslag fra presidenten om clôture for første gang vedtatt. Bestemmelsen har også vært benyttet ved et par anledninger etter 1945.²⁶²

§ 52 Generelle begrensninger av taletiden

Taletiden må ikke overskride 15 minutter i første innlegg, ti minutter i annet innlegg og tre minutter i eventuelle følgende innlegg. En kort merknad er likevel begrenset til ett minutt. En muntlig redegjørelse av et regjeringsmedlem, jf. § 45, må ikke overskride én time. Etter forslag av presidenten kan Stortinget vedta lengre taletid.

Presidenten kan selv, eller etter skriftlig forslag fra minst ti representanter, vedta kortere taletid, som ikke må settes under tre minutter. Presidenten kan gjøre unntak for saksordførere, ledere i partigruppene og regjeringsmedlemmer.

(Tidligere § 36. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 392 S (2018–2019))

Kommentarer til § 52

Generelt: Paragrafen regulerer taletiden for den enkelte taler i det som gjerne omtales som «frie debatter», dvs. debatter der det ikke vedtas et bestemt debattopplegg basert på forslag fra fagkomiteen. I praksis, blant annet ved behandlingen av komitéinnstillinger, følges gjerne regelen i § 51 første ledd, som fastsetter at forsamlingen ved innledningen av en debatt etter forslag fra presidenten kan vedta å begrense varigheten av debatten og fordele taletiden mellom gruppene, jf. kommentarer til § 51 første ledd.

Første ledd: Inntil endring i 1989 var de tilsvarende grensene for første og andre innlegg henholdsvis en time og 20 minutter. I 2017 ble begrensningen i taletid for første innlegg på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen redusert ytterligere fra 30 minutter til 15 minutter.²⁶³ Reglementskomiteen viser i sin rapport til at det i dag er relativt sjelden at første innlegg varer så lenge som 30 minutter. Unntaksvis, for eksempel i særlige viktige eller komplekse saker, kan det være behov for lengre taletid enn 15 minutter for første innlegg. For å legge til rette for det ble det foreslått at det i saker hvor det vedtas et debattopplegg i medhold av § 51 første ledd, også kan åpnes for at den enkelte taler kan gis lengre taletid enn det som er fastsatt i § 52, jf. også kommentarer til § 51 første ledd.

En særregel for muntlige redegjørelser fra et medlem av regjeringen ble tatt inn i 2009, da disse i praksis i flere tilfeller hadde vist seg å vare mer enn 30 minutter.²⁶⁴

Annet ledd: Etter bestemmelsen i annet ledd kan presidenten foreslå ytterligere begrensninger i taletiden, enten på eget initiativ eller etter skriftlig forslag fra minst ti representanter.

Det er åpnet for unntak fra taletidsbegrensningene for medlemmer av regjeringen, ledere i partigrupper og saksordførere i komiteene. Komiteledere ble tatt ut fra denne bestemmelsen i 2009, under henvisning til at en ikke så tilstrekkelig grunn til å opprettholde en særstilling for disse på dette området.²⁶⁵

§ 53 Replikker og svar på direkte spørsmål

Det skal åpnes for adgang til replikkordskifte, som ordnes av presidenten, dersom presidenten ikke vedtar noe annet. Replikken skal ha tilknytning til vedkommende innlegg. Taletiden er ett minutt. Den hvis innlegg forårsaker replikker, kan svare på hvert enkelt av innleggene etter tur.

Hvis presidenten mener det kan være av betydning for det videre ordskifte, kan det tillates innlegg på høyst ett minutt utenfor tur for å gi adgang til i forbindelse med den siste talers innlegg å besvare direkte spørsmål eller rette en åpenbar misforståelse. En taler kan ved en slik anledning ikke få ordet mer enn to ganger.

(Tidligere § 37 første og annet ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 235 (2008–2009), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Kommentarer til § 53

Første ledd: Paragrafen omhandler den generelle adgangen til replikkvekslinger under debatter. Når det gjelder Stortingets behandling av komitéinnstillinger, er det praksis at komiteen foreslår et debattopplegg som også omfatter replikkadgang, jf. kommentarer til § 51.

Utgangspunktet er at det skal være adgang til et replikkordskifte, med mindre presidenten vedtar noe annet. I dette ligger en forutsetning om at det kreves en begrunnelse for at det skal kunne vedtas å avskjære replikkadgangen.²⁶⁶

Bestemmelsen om at replikken skal ha «tilknytning til vedkommende innlegg», ble tatt inn i forretningsordenen i 1989 som følge av at replikker i økende grad ble forberedt før debatten begynte, og lest opp fra manuskript skrevet før vedkommende hadde hørt den taler replikken ble rettet til.²⁶⁷

Replikktiden ble i 2003 redusert fra to minutter til ett minutt.²⁶⁸ Det ble som begrunnelse blant annet vist til at Stortinget i noen debatter hadde vedtatt å begrense taletiden, og at erfaringene med replikker på ett minutt var gode.

Den samlede tid til disposisjon for replikkordskifter under en debatt har tidligere vært begrenset på ulike måter. En bestemmelse om at et replikkordskifte som helhet bare kunne omfatte inntil fem replikker, ble opphevet i 2009 på grunnlag av et ønske fra flere partier om økt fleksibilitet.²⁶⁹ En regel om at en taler i replikkordskiftet ikke kan få ordet mer enn to ganger, ble samtidig opphevet. I stedet ble det overlatt til presidenten å ordne replikkordskiftet hvis ikke tinget vedtar noe annet.

Det finnes ingen spesiell regel om rekkefølgen av talere under et replikkordskifte. Presidenten gir ikke alltid representantene ordet i den rekkefølgen de har bedt om det. Størrelsen på partigruppen og hensynet til de forskjellige partigruppenes deltakelse kan tillegges vekt.

Annet ledd: Bestemmelsen i annet ledd benyttes i praksis sjelden. Bestemmelsen forutsetter at det handler om «et direkte spørsmål» eller en «åpenbar misforståelse», og ordningen skal ikke brukes til å oppnå en forlengelse av det alminnelige replikkordskiftet.

§ 54 Spørsmål som tas opp ved møtets avslutning

Ved hvert møtes avslutning skal presidenten gi representantene anledning til å påpeke eventuelle feil ved saksbehandlingen.

Ved møtets avslutning kan det med presidentens samtykke også stilles spørsmål til presidentskapet eller regjeringsmedlemmer om saker som det av spesielle grunner er ønskelig å ta opp straks og som ikke hensiktsmessig kan reises på annen måte. Representanter som ønsker å gjøre dette, skal gi presidenten underretning i god tid før møtets slutt. Spørreren og den som svarer, har en taletid på inntil fem minutter. Etter svaret kan en representant fra hver av de andre partigruppene få ordet én gang i inntil tre minutter. Til slutt kan spørreren og den som har svart, få ordet én gang til i inntil tre minutter.

Det kan ikke fremsettes forslag under forhandlinger som omhandlet i annet ledd.

(Tidligere § 37 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kommentarer til § 54

Første ledd: Når dagens forhandlinger skal avsluttes, spør presidenten alltid om noen ønsker ordet før møtet heves. Bestemmelsen tar sikte på situasjoner hvor det kan være grunn til å påpeke uregelmessigheter eller feil ved den saksbehandling som har funnet sted i møtet.

Annet ledd: Spørsmål til presidentskapet eller regjeringens medlemmer forutsetter at presidentens samtykke er innhentet på forhånd. At presidenten skal gis underretning «i god tid før møtets slutt», skyldes at «prosessen» må forberedes, blant annet må presidenten ha en viss tid til å overveie spørsmålet og for eksempel undersøke om det allerede foreligger spørsmål som gjelder samme sak, og om vilkårene etter § 54 er oppfylt. For spørsmål til regjeringens medlemmer må det også være tid til å tilkalle den statsråd saken vedrører.

De spørsmål som skal stilles, må være så vidt presserende at de «ikke hensiktsmessig kan reises på annen måte», f.eks. som spørsmål i spørretimen eller som spørsmål til presidentskapet etter § 69. Dette innebærer at ordningen vil være særlig aktuell å benytte før utløpet av sesjonen, for eksempel i juni og desember, men ordningen kan også være aktuell i andre tilfeller. Et eksempel på en anmodning om spørsmål til et medlem av regjeringen som ble etterkommet av presidentskapet, er spørsmål fra representanten Audun Lysbakken til innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug 19. januar 2016 vedrørende situasjonen rundt retur av asylsøkere til Russland.²⁷⁰ Et annet eksempel er spørsmål fra representanten Trine Skei Grande til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen om utsending av asylbarn 2. desember 2014²⁷¹. Et eksempel på en anmodning om spørsmål til presidentskapet som ble etterkommet, er et spørsmål til stortingspresidenten fra representanten Jonas Gahr Støre 29. november 2016 om klarhet i grunnlaget for en finansdebatt som var mindre enn en uke unna, med henvisning til at det enda ikke forelå en budsjettavtale.²⁷² Et annet eksempel er spørsmål til stortingspresidenten fra representanten Sverre Myrli 4. juni 2019 om beslutning om å utsette behandlingen av Prop. 81 S (2018–2019) om utbygging av E18 i Telemark og Prop. 82 S (2018–2019) om utbygging av E6 i Trøndelag.

§ 55 Taleregler

Den som har ordet, retter talen til presidenten. Taleren bør holde seg strengt til den saken som er under debatt.

Sitater bør bare brukes i begrenset utstrekning. Det skal gå klart frem av innlegget når sitatet begynner og når det slutter, og taleren må angi hvor sitatet stammer fra.

Upassende eller fornærmelig atferd eller tale er ikke tillatt. Slik atferd eller tale skal påtales av presidenten.

(Tidligere § 38 og § 40. Forarbeider: Innst. S. nr. 187 (1954), Innst. S. nr. 65 (1965–66), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kommentarer til § 55

Første ledd: Denne bestemmelsen ble ifølge Hansen og Mo s. 135 sannsynligvis innført for å begrense den direkte polemikk mellom de enkelte talere, som må gå omveien om presidenten i stedet for å kunne henvende seg direkte til en annen representant. Ordningen blir ganske strengt opprettholdt av presidenten, som gir pålegg om å rette talen til presidenten om en representant glemmer det.

Annet ledd: I den utstrekning sitater benyttes, skal dette etter tradisjonen innledes og avsluttes med «Jeg siterer» og «Sitat slutt». Regelen om at taleren må angi hvor sitatet stammer fra, ble innført i 1965 etter mønster fra tilsvarende regler i det danske folketingets forretningsorden fordi det hadde vist seg vanskelig å få kontrollert sitatenes riktighet.²⁷³

Det forekommer ikke ofte at bruk av sitater påtales av presidenten, men et eksempel er en debatt 18. mai 1999, S.tid. (1998–99) s. 3290. Et annet eksempel er L.tid. 1973–74 s. 79, hvor en representant fikk påtale fordi han leste opp et langt innlegg som i en tidligere debatt var holdt av en annen representant.

Tredje ledd: Presidenten er pålagt å påpeke upassende eller fornærmelig adferd. Vanligvis blir dette kalt «påtale fra presidenten». Det er ikke mulig å regne opp alle de ord og uttrykk som har vært påtalt opp igjennom årene. Eksempler på ord som har blitt påtalt på 2000-tallet, er: «bløff», «grådighet», «sludder», «galskap», «sprøyt», «tøv», «svik», «arroganse», «jaggu», «tull», «bajas», «svadapreget», «galskap», «løgnaktig», «fordummande», «målebåndtyranni», «svinebinding», «hykleri», «blårussens lydige skjødehund», «landevegsrøveri», «populistdebatt» og «ballespark». En mer fullstendig liste kan man få ved å studere «Stortingsforhandlinger», hvor slike tilfeller for hvert år er samlet i registerdelen under tittelen «Stortingets forretningsorden» og «Påtaler».

«Adferd» omfatter også antrekk og rekvisitter. I Stortingets protokollhåndbok er det gitt retningslinjer for kleskoden i stortingssalen, og det forventes at representantene kler seg med respekt for nasjonalforsamlingen.

Det har ved flere anledninger forekommet at presidenten har påtalt representanter som har hatt på eller med seg ulike rekvisitter i stortingssalen, som for eksempel en t-skjorte påført et politisk budskap, en sykkelhjelm eller en rørpostpatron.

Dersom representanten ikke retter seg etter presidentens påtale, kan det være aktuelt å benytte § 58 om overtredelse av forretningsordenen.

§ 56 Opptreden under forhandlingene

Det er ikke tillatt å gi støyende uttrykk for misnøye eller bifall under forhandlingene.

(Tidligere § 39. Forarbeider: Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kommentarer til § 56

Ordningen avviker fra det som er vanlig f.eks. i det britiske parlamentet. Forbudet retter seg i første rekke mot representantene, men rammer også støyende bifalls- eller mishagsytringer fra publikumsgalleriet. Slike tilfeller er listet opp i «Stortingsforhandlinger» under «Påtaler», jf. omtale under § 55.

Dersom en representant ikke retter seg etter presidentens påtale, kan det være aktuelt å benytte § 58 om overtredelse av forretningsordenen.

§ 57 Regjeringsmedlemmers deltakelse i forhandlingene

Når regjeringsmedlemmer deltar i forhandlingene, har de – i samsvar med Grunnloven § 74 – samme rettigheter og forpliktelser etter forretningsordenen som representantene.

(Tidligere § 41. Forarbeider: Innst. S. nr. 65 (1965–66), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Kommentarer til § 57

Grunnloven § 74 annet ledd gir regjeringens medlemmer rett til å møte i Stortinget på lik linje med tingets medlemmer, men ikke før Kongen har åpnet tinget. De har således ikke adgang til de møter som finner sted før den høytidelige åpning, jf. kommentarer til § 1.

Retten til å møte gjelder bare i åpne møter. I saker som holdes for lukkede dører, kan medlemmer av regjeringen ifølge Grunnloven bare møte i den utstrekning Stortinget bestemmer. Regler om hvem som kan delta ved behandlinger i lukkede møter, er ellers gitt i § 36 annet ledd.

Bestemmelsen innebærer ikke at regjeringsmedlemmene er gitt en rettslig posisjon i Stortinget som er identisk med representantenes.²⁷⁴ Hvor langt regjeringsmedlemmenes rettigheter og plikter strekker seg, må bero på en nærmere tolkning av den enkelte bestemmelse. Det fremgår direkte av Grunnloven § 74 annet ledd at regjeringens medlemmer ikke har rett til å delta ved avstemningene, og det følger av dette at medlemmer av regjeringen ikke er omfattet av kapittel 8 om avstemninger. Regjeringens enkelte medlemmer har for eksempel heller ikke rett til å levere inn forslag etter § 40. Reglene om taletid i debatter og replikkordskifter i §§ 51 til 53 er derimot eksempler på bestemmelser som, med mindre det er fastsatt særlige unntak, gjelder tilsvarende for regjeringens medlemmer. Det samme må antakelig gjelde reglene om overtredelse av forretningsordenen, men spørsmålet har ikke vært oppe i praksis.

§ 58 Overtredelse av forretningsordenen

Dersom en representant setter seg ut over reglene i forretningsordenen, kan presidenten gi vedkommende en advarsel, som gjentas dersom det er nødvendig.

Hvis representanten ikke retter seg etter forretningsordenen, avgjør presidenten om vedkommende skal fratas ordet eller i særlig tilfeller vises bort fra forhandlingene for dagen.

(Tidligere § 42. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Kommentarer til § 58

Bestemmelsen regulerer den eneste formelle reaksjonsmåte presidenten har overfor representantene dersom de ikke innretter seg etter forretningsordenen. Reaksjonsmåten er advarsel og – ved gjentatte overtredelser – beslutning om at representanten fratas ordet eller vises bort for dagen. Denne reaksjonsmåten er så vidt vites ikke benyttet noen gang.

Dersom det skulle oppstå en situasjon hvor en representant ikke retter seg etter presidentens advarsel, vil det sannsynligvis være hensiktsmessig å ta en pause i møtet, slik at presidenten kan ta stilling til videre fremgangsmåte. Hensynet til kontradiksjon kan også tilsi at den eller de aktuelle representantene gis adgang til å redegjøre for sine synspunkter før presidenten treffer sin avgjørelse.

I forbindelse med innføring av faste voteringstidspunkter i 2019 ble myndigheten til å frata en representant ordet eller bortvise en representant delegert til presidenten i kraft av møteleder. Det ble lagt til grunn at en eventuell bortvisning for resten av dagen bør forbeholdes helt spesielle tilfeller, og presiseringen «i særlige tilfeller» ble derfor tatt inn i bestemmelsen.

Gjennom Grunnloven § 66 kan representantene ikke trekkes til ansvar for sine ytrede meninger i «Stortingets forsamlinger». Denne bestemmelsen går lenger enn beskyttelsen etter Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Bestemmelsen er imidlertid ikke ansett å være til hinder for at det gjennom forretningsordenen fastsettes bestemmelser som gir adgang til å gripe inn overfor upassende eller fornærmelig adferd.

I Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom i saken mot ungarske parlamentsmedlemmer Karácony o.a. mot Ungarn 17. mai 2016 nr. 42461/12 og 44357/13 drøftes forholdet mellom den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 10 om ytringsfrihet og parlamentets adgang til å ilegge sanksjoner i anledning ytringer i salen. Retten fastslår at parlamentsmedlemmenes ytringer i alminnelighet er beskyttet av EMK art. 10, men at parlamentet, på grunnlag av prinsippet om parlamentarisk autonomi, har en betydelig margin til å avveie utformingen av sanksjonsformer overfor medlemmenes ytringer så lenge sanksjonsformen ikke er rettet mot innholdet i ytringen, men mot metoden som benyttes til å uttrykke den. Sanksjoner som fastsettes umiddelbart, kan unntaksvis være på sin plass, men vil normalt kreve en advarsel. I den konkrete saken, hvor flere medlemmer av det ungarske parlamentet i ettertid hadde blitt ilagt bøter for sin forstyrrende oppførsel i parlamentet²⁷⁵, kom retten til at parlamentets inngripen i ytringsfriheten ikke hadde vært forholdsmessig ettersom medlemmene ikke hatt nytt godt av rettssikkerhetsregler som muligheten for kontradiksjon. Sanksjonene ble på denne bakgrunn ikke ansett å være «nødvendige i et demokratisk samfunn» og utgjorde dermed et brudd på EMK art. 10.

Spørsmålet om å innføre alternative sanksjonsformer ved brudd på stortingsrepresentantenes plikter etter forretningsordenen eller andre regler ble drøftet av arbeidsgruppen for innholdsmessig revisjon av Stortingets forretningsorden i 2013.²⁷⁶ Arbeidsgruppen mente at det ikke er behov for ytterligere regler, og viste til at det allerede finnes formelle regler i form av riksrett og alminnelige strafferettslige sanksjoner. Det finnes også uformelle måter å påtale uønsket adferd på, for eksempel at presidentskapet eller stortingspresidenten henvender seg til den enkelte representant og påpeker at visse typer adferd bryter med skrevne eller uskrevne regler. Arbeidsgruppen påpeker videre at lederne av partigruppene har mulighet til å påpeke og stramme inn uønsket adferd, og at det i praksis også vil være en viktig form for «sanksjon» overfor en stortingsrepresentant som ikke overholder formelle eller uformelle regler, at vedkommende ikke får velgernes fornyede tillit ved neste valg.

256. Innst. 487 S (2016–2017), jf. Dokument 19 (2016–2017).

257. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

258. Innst. 487 S (2016–2017), jf. Dokument 19 (2016–2017).

259. Innst. 487 S (2016–2017), jf. Dokument 19 (2016–2017).

260. Dokument 19 (2016–2017) s. 7.

261. Se S.tid. 1925 s. 459 og 568 og S.tid. 1927 s. 2327.

262. 1949 og 1956.

263. Innst. 487 S (2016–2017), jf. Dokument 19 (2016–2017).

264. Innst. S. nr. 288 (2008–2009).

265. Innst. S. nr. 288 (2008–2009).

266. Reglementskomiteens innstilling trykket som del av Innst. S. nr. 232 (1988–89) s. 66.

267. Innst. S. nr. 232 (1988–89).

268. Innst. S. nr. 187 (2002–2003).

269. Innst. S. nr. 235 (2008–2009).

270. S.tid. (2015–2016) s. 1766 flg.

271. S.tid. (2014–2015) s. 792 flg.

272. S.tid. (2016–2017) s. 801.

273. Innst. S. nr. 65 (1965–66).

274. Fliflet s. 306.

275. I april og mai 2013 kom fire medlemmer inn på et møte i parlamentet med skilter og bannere og beskyldte blant annet regjeringsmedlemmene for korrupsjon. I juni 2013 bar to medlemmer av parlamentet et banner og små forgylte trillebårer fylt med jord inn på et møte, mens det tredje medlemmet ropte i megafon.

276. Dokument 14 (2012–2013).

Forrige kapittel

Neste kapittel

Stortinget.no