Smuglerne ble oppdaget og varene konfiskert, men ved å fordreie fakta i saken og produsere forfalskede dokumenter lyktes smuglerne i å få det britiske utenriksdepartement til å fremme krav overfor Norge for trakassering og angivelig økonomiske tap. Det som begynte som en ordinær lokal smuglersak, ble til en diplomatisk konflikt mellom Storbritannia og Norge-Sverige.

På Norges vegne opptrådte den svenske utenriksminister Engeström, som var mer opptatt av forholdet til stormakten enn av den norske smuglersaken. Det endte med økonomisk kompensasjon til smuglerne, betalt av den norske statskassen.

Bodøsaken var framme på alle de sju stortingene fra 1821 til 1839, og ble både av samtid og ettertid oppfattet som en illustrasjon på hvor skadelig det var for norske interesser at utenrikspolitikken ble styrt fra Stockholm.

Stortinget bad om å få utlevert alle dokumenter i saken og lot sin arkivar utarbeide en detaljert rapport. Nye og avslørende dokumenter ble lagt fram for Stortinget i 1833, men forsøk på å få tilbake det statskassen hadde betalt og få de skyldige på britisk side trukket til ansvar førte ikke fram, muligens fordi en gjenopptakelse ville kunne skade personer i høye posisjoner.

Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.

Selv om de fleste dokumentene i Bodøsaken i 1835 ble overlatt Finansdepartementet «til fremtidig Bevarelse», har Stortinget i sine arkiver fremdeles en god del som minner om «den største Sag Stortinget har behandlet». Foto: Stortingsarkivet