Carl Johan mislikte det sterkt, og foreslo unionens tilblivelsesdatoer 20. oktober eller 4. november som alternativ. Likevel ble 17. mai feiret. Først i det stille, men etter hvert med økende tilslutning og oppmerksomhet. Det toppet seg med at Stortinget i 1827 arrangerte en stor fest i sine lokaler.

Forbud mot feiring

Året etter, i 1828, var kongen til stede i Christiania i mai. Fremprovosert av feiringen året før sørget Carl Johan for en kunngjøring med forbud mot markering av dagen. Med så kort frist kunne det bare få virkning for Christiania og omegn. Det ekstraordinære Stortinget i 1828 oppfattet seg som skyteskive for den kongelige vrede og vedtok enstemmig ikke å feire 17. mai det året.

Til kongen ble det sendt en adresse som forklarte ham hvorfor folket og Stortinget hadde markert 17. mai. På neste storting i 1830 vurderte man om statsrådene skulle trekkes til ansvar for ikke å ha protestert mot den kongelige kunngjøringen. Men selv om man mente at regjeringen hadde vurdert feil, ble ikke saken ansett som viktig nok for en riksrettstiltale.

Offisiell feiring fra 1833

Carl Johan måtte etter hvert innse at det norske ønsket om å høytideligholde Grunnlovens fødselsdag ikke var til å stanse. Stortinget feiret dagen offisielt i 1833 og deltok i avdukingen av minnesmerket over Christian Krohg, som også ble oppfattet som et monument over Stortingets grunnlovskonservatisme. Vår tids 17. mai-feiring kunne Carl Johan neppe ha forestilt seg.

Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.

Barnetog på 17. mai, småguttenes flaggtog foran Krohgstøtten, fra Norsk Folkeblad 1870. Foto: Nasjonalbiblioteket.