Spørsmål
Henrik Asheim (H): En av de store styrkene vi har i vårt demokrati, er at partiene på Stortinget klarer å gå sammen og danne forlik i saker der det er spesielt viktig at de politiske rammevilkårene står seg over tid. Det gir også grunnlag for forutsigbarhet og for trygg styring.
Trygg styring betyr at man står ved forlikene, og at partene ikke sår tvil om hvilken politikk som gjelder. Det betyr at vi legger til grunn at de partene man inngår forlik med, har en intensjon om å opprettholde den avtalen. Hvis man mistror avtalepartnerne sine, bør man også stille seg spørsmål om hvorfor man i det hele tatt vil bli enig med dem.
Derfor ble jeg ganske bekymret da statsministeren talte til landsstyret i Arbeiderpartiet i forrige uke. Han brukte talen sin til å male et skremmebilde av hva som ville skje hvis Høyre vant valget, og det er i og for seg vanlig arbeiderpartitaktikk når det butter på meningsmålingene. Det som imidlertid var nytt, var hvilket tema statsministeren brukte som ammunisjon til angrepet. Han stilte nemlig spørsmål ved pensjonsforliket:
Det stilte han spørsmål om. Det andre var:
Det er verdt å minne om at det var Solberg-regjeringen som la frem forslaget om pensjon fra første krone, og reguleringen av pensjon er omtalt og signert i den pensjonsavtalen som er inngått i Stortinget. Da er det ganske alvorlig at bare noen få uker etter at et bredt flertall har inngått den avtalen, står altså statsministeren og sår tvil om hvorvidt Høyre kommer til å stå ved det forliket. Jeg kan slå fast her og nå at vi står bak denne enigheten, og at det ikke er noen grunn til å så tvil om noe annet.
Mener statsministeren at det gir et inntrykk av politisk stabilitet i Norge at han, som landets statsminister, undergraver et forlik bare uker etter at det ble inngått?