Spørsmål
Henrik Asheim (H): Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren.
I et intervju i Aftenposten på mandag uttalte statsråden at hun vil ta et oppgjør med snillismen i arbeids- og sosialpolitikken, og at det er avgjørende for arbeidslinjen at vi får flere av ytelser og inn i arbeid. Statsråden ytrer også et ønske om en politisk debatt preget av flere tiltak for å få folk i jobb framfor endeløse diskusjoner om nivået på ytelser, slik hun selv ordlegger seg.
Dette stiller seg i rekken av lignende utspill som statsråden har hatt om hvor viktig arbeidslinjen er, og om hvordan debatten må endre seg. Vel og bra det, men det forutsetter jo at det følges opp med politisk substans, for at Arbeiderpartiet har fornyet retorikken, betyr dessverre ikke at de har fornyet politikken. I august 2021 gikk statsminister Støre ut og mente at politikerne hadde feilet da vi rundet 100 mrd. kr i årlige utgifter til uføretrygd. Vel, i budsjettet for inneværende år er det tallet blitt 125 mrd. kr. Dette har skjedd samtidig som viktige satsinger som arbeidsmarkedstiltak og varig tilrettelagte arbeidsplasser for å få flere i arbeid har blitt nedprioritert av regjeringen. Dette kommer i tillegg til at regjeringen har vraket inkluderingsdugnaden i offentlig sektor, som fikk flere hundre mennesker med funksjonsnedsettelser ut i arbeid, og de har strammet kraftig inn på innleieregelverket og adgangen til midlertidige ansettelser og dermed økt terskelen inn i arbeidslivet for folk som står utenfor arbeidslivet.
Regjeringen sier altså at arbeidslinjen er det viktigste i arbeids- og sosialpolitikken, men fører en politikk som er stikk i strid med alt det arbeidslinjen innebærer. Resultatene er så langt 25 pst. vekst i utgiftene til uføretrygd. Regjeringen har også sammen med SV økt nivået på ytelsene, samtidig som de stenger dør etter dør inn i arbeidslivet. Når skal statsråden slutte å bekymre seg for retorikken og faktisk endre politikken?