Spørsmål
Sivert Bjørnstad (FrP): I Stortinget har vi hatt mange debatter om såkalt aktiv næringspolitikk de siste årene. Mange av oss har vært skeptisk til det, fordi konsekvensene ofte er at skattebetalernes penger brukes på prosjekter som ikke er lønnsomme, at regjeringen plukker ut bransjer og bedrifter de har spesielt tro på, selv om de ikke har noe grunnlag for å foreta en slik vurdering, og at det til slutt blir vel så viktig for bedriftene å søke støtte hos offentlige myndigheter som å konkurrere i et marked.
En av de næringene regjeringen har pekt på i ulike dokumenter, veikart og strategier, er batterinæringen. Den såkalte aktive næringspolitikken har hatt som eksplisitt mål å utvikle og hjelpe akkurat denne næringen. Blant annet står det i Grønt industriløft at Norge skal videreutvikle en sammenhengende og lønnsom batteriverdikjede, som spenner fra bærekraftig mineralutvikling til resirkulering av batterier. Norge skal være et attraktivt vertsland for lønnsom aktivitet i hele batteriverdikjeden og tiltrekke seg de store batteriinvesteringene og gigafabrikkene.
Nå er det imidlertid ting som tyder på at det norske batterieventyret begynner å slå sprekker. Selskapet Freyr, som har mottatt et par hundre millioner kroner fra staten i tilskudd i tillegg til lovnader om lånegarantier til en verdi av drøyt 4 mrd. kr, varsler nå at de sannsynligvis ikke vil bygge en gigafabrikk i Mo i Rana likevel, med mindre de får 10 mrd. kr til fra staten. Eventyret i Nordland kan altså være over før det er produsert et eneste batteri, mens skattebetalernes penger er brukt og sannsynligvis tapt for godt. Samtidig har styret og ledelsen fått unormalt høye godtgjørelser til å være et norsk selskap.
Sett i ettertid, er det noe næringsministeren ville ha gjort annerledes når han nå ser i bakspeilet og innser at skattebetalerne sannsynligvis vil tape et par hundre millioner kroner på det havarerte batterieventyret i Mo i Rana?